NTTs nyttårsoppsummering: Jazz å nøfyse!

Godt nyttår alle sammen og velkommen til det siste NTT i det hersens år 2020! 

Tegn er gratis i NTTs verden, men det føltes faktisk litt råflott å spandere et utropstegn på den forrige setningen. Ja, MMXX er snart ved veis ende, og om det kanskje ikke føles verdt å feire er det verdt å markere på et eller annet vis. Vi skriver denne nyttårsspesialen hvert år – dette blir den tredje i sitt slag. Om du vil se hvordan vi gjør det i et vanlig år – eller se hvor mye vi bomma i våre spådommer om det som ventet – kan du oppsøke remsa vi ga ut for nøyaktig et år siden. 

Som vanlig har vi gjester som hjelper oss med å rydde opp: Trude Storheim fra Vossa Jazz er personen vi har intervjuet mest i NTT i år – så vi måtte selvsagt snakke med henne ved veis ende. Fra Bergen fikk vi tilsendt en årsrapport fra Øyvind Vik AKA Kokken på Victoria cafe og pub, i disse spaltene kjent som Victoria West. Det har vært et år som er preget av hver by for seg, så det er ekstra godt å høre hvordan de har hatt det nå. I tillegg stiller musikkelsker og gjesteskribent Jørgen Sørgaard Egeland opp med Åtte Flotte skiveanbefalinger fra 2020.  

Dette er tredje romjulen hvor vi har sendt brev til hverandre, for å forsøke å samle tankene om det gamle, og håpene om det som skal komme. Nyttårsbrevene avslutter som vanlig årets siste NTT. Men i tillegg har vi startet årskavalkadespalten Nå er den ute! Det er den etter hvert tradisjonsrike meldingen vår desksjef Camilla Slaattun sender til oss hver fredag rundt jazz o’clock – altså pluss minus tredraget – etter at hun har knadd ferdig kråketærne våre til noe som ser ut som leselig blogg. Ukas fire flotteste ord, fredag etter fredag – det har ikke endret seg i år. 

Før vi går videre, må vi takke vi både sporadiske og faste lesere for at dere har vært med i år. Vi håper det går bra med dere, og at dere har en fin (og fornuftig, men ikke snusfornuftig) feiring. Kontakten med dere har vært enormt viktig gjennom dette året – og vi håper det fortsetter i neste år. Vil du støtte arbeidet, kan du abonnere på Jazznytt, som er grunnsteinen i alt dette her. Om du ønsker å få tilsendt NTT rett i epostkassa hver uke kan du melde deg på nyhetsbrevet vårt her. Bortsett fra det – ta kontakt, spre ordet, sees på konsert! 

 

NTT ringer Trude Storheim for siste gang i 2020

Trude Storheim tror at det blir vår. Foto: privat

Vossa Jazz var patient zero i norsk musikkliv. Etter at avlysningen kom midt i uke 11, snakket vi med festivalsjef Trude Storheim fra uke til uke, for å følge hvordan det artet seg. Det ble en prat, to prater, tre prater og en fjerde i palmehelgen, da festivalen skulle gått av stabelen. Med det ble Storheim på sitt vis årets navn i våre spalter, noe hun garantert skulle vært foruten. Men vi måtte gjøre et siste, over et halvt år siden sist, for å høre hvordan det sto til nå. 

Vi bruker nyttårsnummeret vårt på å se oss både litt tilbake og litt fremover. Sånn er det sikkert for mange, men nyttårsaften er jo også bare en litt rar festdag som kommer og går. Blir den annerledes i år for din del?
– Jeg tenkte på det i går. Det føles litt tyngre – jeg har ikke vært så vemodig tradisjonelt sett. Nyttårsaften kan være være dager man ser tilbake, på godt og vondt, og noen blir tungsindige av det. Jeg har aldri slitt med det, men i år har det vært mye å ta inn, og jeg tror det har tæret mer på meg enn jeg skjønte da det sto på som verst. Da har det bare vært å gå videre, men man kan kjenne på en tomhet når et helt år har gått. Jeg har likt å jobbe mye, men grunnen til at jeg har fått til det er gleden av å se resultatene. I år har det vært å jobbe i en tunnel hvor vi ikke ser lyset, arbeidet uten oppturene. Fasit er at vi fremdeles står i uvissheten. Det ser ut som at vi blir ordentlig rammet av det i 2021, vi kommer såpass tidlig i året. Jeg er på en måte glad ingen sa det til meg i vår. Men vi har jobbet med det i høst, og innså tidlig at det var liten sjanse for at ting var ved det normale i mars. Selv om vaksinene er kommet ser det ut som at vi har truffet med det. Det har vært litt tungt å ta inn at det rammer oss såpass hardt to år på rad. Men – det blir kanonbra, vi er opptatt av å skape festivalstemning, vi bruker alle lokalene våre – det blir mer krevende, men vi er godt drilla alle mann. Jeg er sikker på at vårt publikum også kommer til å trives.

Erfaringen fra festivalene som fikk gjennomført i år er jo at absurditeten og strevet også kan være samlende. Jeg tror frivillige og publikum har delt en god del oppgitte smil og lattere i år.
– Ja. Vi må nok ikke hysje på publikum så mye som vanlig, men sørge for avstander – nye utfordringer, nye gleder. Men jeg tror flere enn oss kjenner på tomheten. Det er som om hjernen har gått litt i en lockdown, det har vært tøft for alle. Folk sitter i ulike vanskelige situasjoner – noen har mista jobben, andre er overarbeida – og vi kjenner på at vi er sosiale vesener, og at det gjør vondt nå. Det å gå for seg selv hele tiden… det som fyller meg med energi og entusiasme er jo møtene med folk, nye ideer og innspill. Det jeg har savnet aller mest i år er alle de fantastiske møtene. 

Vi har ikke snakket sammen siden før sommeren. Hvordan har planleggingen på høsten vært – har det også vært følelsen av at dere må tilbake til start hver tredje uke etter hvert som nye beskjeder har kommet?
– Nei, for vi la opp til tre alternativer med en gang – a) vanlig festival, b) noen restriksjoner og c) enda mer innstramming. Vi har vært klar over det. Det er lenge siden vi så at a) var usannsynlig. Kunnskapen som sitter i systemet handler om å planlegge den formen for festival, og folk så at vi måtte bruke mer tid på alternativene vi ikke hadde rigget oss for tidligere. Så vi har jobbet med b og c, men nå tror vi på c. Samtidig kan vi få til ting om det snur.  

Jeg vil tippe at det er et luksusproblem å kunne åpne slusene.
– Absolutt. Det eneste som endrer seg er billettsystemet – vi har jo operert med festivalpass, dagskort og huskort. Men det kan vi ikke gjøre i år. Det blir enkeltbilletter, men om ting åpner opp mer, kan vi selge flere. Litt av gleden med festival er muligheten til å kjøpe pass, så du kan oppleve ting som du ikke hadde gjort ellers. Det er litt av poenget syns jeg. Men jeg håper at publikum er sultne, at de utforsker programmet og går på flere ting. 

Med betydelige unntak – Vossa Jazz, Kongsberg og Nattjazz blant dem – endte vi faktisk opp med en jazzfestivalsommer i år. Hvorfor har man klart å overleve såpass bra?
– Jeg tror kjernen ligger i lidenskapen til kunsten og musikken. Også er mange jazzfestivaler i Norge veletablerte institusjoner som har drevet lenge, gjennom gode og dårlige tider. De er skrudd for utfordringer. Det tror jeg har alt å si. På toppen av det kommer en enorm lyst til å gjøre noe. Vi har også hatt arrangementer på høsten, vi har gjort alt vi har kunnet gjøre. Det er en styrke å være vant med å ha mindre arrangementer – jazzkonsert kan jo være 20 stykker, det er ikke uvanlig. Vi ser verdien av det. Det kan du se på jazzklubbene rundt i landet, som er drevet av frivillige. Engasjementet er fantastisk og dét, i kombinasjon med lang tradisjon, er unikt for feltet. 

Hva skulle du ønske at du visste i mars 2020 som du vet nå?
– Jeg skulle jo egentlig gjerne visst at vi opplevde mye av det samme nå. For da hadde vi visst. Jeg kan stå i veldig mye, men for min del er det tungt nå når vi skal inn i et nytt år, og ting enda er helt uvisst. Jeg skulle gjerne visst hvordan det blir 26. mars 2021 for lenge siden.

Hva var det mest interessante med året for din del?
– Nei… hvordan kulturlivet henger sammen, hvor mangfoldig og sammensatt det er. Tingene vi ikke vet nok om, tingene som fungerer veldig bra, alle de små uoversiktlige delene. Hvor ulikt ting slår ut for den enkelte kunstner. Det mye som kanskje ikke fungerer optimalt. Jeg tror 2021 er tid for å ta fram de store spørsmålene om hvordan ting er bygd opp. Det er vanskelig og krevende – men det må komme.

Det har vært mye kritikk av at folk utenfor bransjen – politikere, kulturministeren, ikke forstår hvordan feltet henger sammen. Men det har også vært øyeblikk hvor mange av oss har innsett at vi ikke har oversikten selv.
– Ja, det er det jeg tenker også, og det er på tide å se på det. Det er så mange mekanismer som ikke har hatt ordentlig modne diskusjoner modent nok. Det er viktig å diskutere ærlig hvordan offentlige midler skal anvendes, selv når det kanskje kan slå uheldig tilbake på den enkelte. Hvis vi ikke tør det, blir det i hvert fall ikke bedre. Det er helt på sin plass. På Voss skal vi ha en stor kulturdebatt om finansiering av kulturlivet i samarbeid med NKA, Creo og Norsk Jazzforum. Det gir mening at det skjer hos oss. 

Det er helt sant – og det håper vi at vi kommer oss på. Godt nyttår, Trude! Og takk for det gamle.
– I lige måde!

 

Nyttårsbrev fra Victoria West

Jazzbrødrene Lyder og Aksel Øvreås Røed finner tonen på Victoria i Bergen.

Det siste året har vært ganske jævlig for de fleste av oss i kulturbransjen, men for jazzen, sett fra vårt perspektiv, ble 2020 et annus mirabilis. Sjeldent har så mange oktatoniske, eller hva de nå kaller det, skalaer flydd ut av PA-anlegget vårt og påført våre stamgjester varige men.

I kraft av hyppig eksponering av jazzsjangeren, har vi klart gjennom glimrende orkestre som eksempelvis Thormodsæter, Skarbø, Røed, Slow is the new Fast, og Rino Sivathas Experiment å få både hip hop- og metall-hoder til å erkjenne tilfredsstillende og anerkjennende konsertopplevelser hos den gamle fienden.. Det er også sjeldent at det er vill rift om billettene i det unge jazzmiljøet i Bergen by, men med begrenset kapasitet og flere meters avstand, opplevde vi utsolgte konserter, og skuffede vakre unge fjes måtte snu i døren ved hele tre anledninger i 2020. Kanskje jazzen trengte en pandemi for å jekke seg ned på nivå med publikum, og kanskje det heller ikke var så dumt for jazzen med en makskapasitet på 30-40 personer i puben på konserter. Uansett, så ble det en svimlende andel av sjangeren på konsertprogrammet i 2020 sammenlignet med tidligere år.

Der pop og rock savnet svære utendørs festivaler og folkefester med middelaldrende gjennomsnittsborgere i praktiske boblejakker fra XXL, hang jazzen på øvingslokalet, i den grad det var mulig, og på puben. Med hjelp av en Bergenser og en Moldenser, så fikk vi et solid knippe med minneverdige konserter på Victoria i 2020. Aksel Røed og Isach Skeidsvoll står bak Bergen Improklubb og har klart å skape et slags saktevoksende miljø i Bergen innen impromusikk, og med litt føringer fra oss på Victoria som arrangør, så har vi klart å blande inn Bosnisk folkemusikk, julesanger og gjesteartister i programmet, i håp om å lokke inn litt ekstra publikum. 

I sommer spontangjestet RnB stjerneskuddet Soffe (Sofie Sisselsdatter Hamre) en utekonsert i vår bakgård der improhusbandet med Lyder og Aksel Røed i spissen leverte glimrende klassikere til uvitende soltilbedere. Nylig dukket den meget lovende Jazz/RnB-vokalisten Nelly Moar opp på faren hennes, Nils Are Drønen, sin pilotgigg på superferske Whatever happens, don’t be yourself!.

Hip Hop-artistene Selim Mutic med alias Action the Man, og EMIR Hindic gjestet i høst mikrofonen og sang noen enorme bosniske folkeviser tolket av Bergen Improklubbs balkanhusband og var kanskje årets emosjonelle høydepunkt. Dette ble også en sped start på vårt neste impro samarbeid, der vi inviterer musikere med bakgrunn fra den store verden til å spille folketoner og jazztradisjoner med Bergen Improhusband. Vi er usikker på om dette kan konkurrere med Maskorama, så vi prøver å sette dette opp på datoer der de to begivenhetene ikke krasjer. De glimrende vokalistene Rakel Anna Kristjánsdóttir og Gabriela Garrubo er de to som skyter i gang prosjektet i 2021, og det jobbes med et par andre elleville samarbeid i løpet av våren.

Det har faktisk vært nokså gøy med jazz på Victoria i 2020. Vi har selvsagt ikke glemt de mer folkelige sjangrene Metall, Pønk og Indiepop, men du verden så godt det var med masse levende musikk av ypperste kvalitet i en grå høst preget av den kontrollerende statsmakt og ubehag av egen ånde i munnbindet. Det gjenstår selvsagt å se hva som skjer når publikumskapasiteten er på topp igjen, vil jazzen overleve pandemihypen? Vil pianoet vårt overleve sin simultanfunksjon som håndspritstasjon? Det eneste vi vet er at vinteren blir lang og lei, så vi skal gjøre vårt beste for tilby folk både konserter og alkohol for å døyve smerten. 

Godt år, hilsen Øyvind og Victoria West.

Nyttårsforsett: Roe egget et par hakk. Foto: Desksjef Camilla Slaattun

Nå er den ute! Dette skrev vi om i 2020

Du kan si mye rart om etterpåklokskapens lys, men det er i hvert fall bedre enn forhåndsidiotiens mørke. Det er derfor vi, tradisjonen tro, avslutter årets siste utgave med å maile dritten ut av hverandre gjennom romjulen og forsøke å si noe om hva vi tenker om året som er gått. Men det er noe annet å se det utfolde seg kronologisk – særlig et år som dette, hvor det fra uke til uke har vært så mange ting man ikke har visst svaret på. 

Det ble 47 utgaver i år. Det er rart å hoppe tilbake til det som skjedde før mars. Litt som en annen verden, men samtidig ikke. For ting vi lurte på da, ting vi lurte på i fjor og i forfjor, er også ting vi brukte covid-hverdagen til å gruble oss grønne over. Det lille vi hadde av planer for året måtte allikevel kastes ut av vinduet i uke 11. I stedet måtte vi prøve å dekke den grå og kaotiske hverdagen på vår måte. En stund der var det nesten bare samtaler med aktører og diverse grubling om hvordan situasjonen rammet. Men tingen er at en slik fredagsremse også må få lov til å være helgelektyre, så etter hvert som året ble eldre minnet vi oss selv på at det må være moro også, vi lagde nye spalter, økte småkornsatsingen vår, sørget for å snakke med flere musikere om nye skiver og konserter uten å starte med covid-frågar – og vi forsøkte å finne en slags balanse mellom Alt Det Der og alt det andre. Her er 14 høydepunkter og nedturer fra 2020:

Noen forsker på musikk helt på ekte
“Tilknytningen til lokalmiljøet har alltid vært viktig for musikken, det har ikke endret seg. Vi spiller med hverandre, vi spiller på et sted og vi reflekterer det vi opplever fra det stedet. Det trenger ikke nødvendigvis være veldig metaforisk. Det handler også om hva som skjer med økonomien, måten det vi driver med er betinget av alle sånne faktorer. Se på klubbkultur, se på måten musikken som dyrkes der er knyttet til tidspunkter sent på kvelden, til alkohol, annen rus.” Tejaswinee Kelkar

Det første ordinære nummeret kom 10. januar og hadde musiker og musikkforsker Tejaswinee Kelkar på coveret. Praten gikk om forskningen hennes på kroppsbevegelser til musikk, om ragaer, kunstig intelligens og en rekke temaer som det var mulig å filosofere videre på gjennom 2020 – hva som dypest sett skjer når situasjonen musikeren er i når vedkommende spiller, og situasjonen lytteren er i når vedkommende hører den, skilles fra hverandre, hvordan også improvisert musikk (eller kunstmusikk) også er noe vi forstår, og nyter, visuelt og en rekke andre ting. Vi må snakke med Tejaswinee på nytt (og på nytt), i tillegg til flere forskere. Faktisk hadde vi to tydelige redaksjonelle prioriteringer for 2020: 1. Mer populærvitenskap 2. Mer kjendisfokus. 

Hans Hulbækmo og Gard Nilssen mellom to av settene på tirsdagen under Atomics residency på Hærverk. Foto: Tord Krogtoft

Burde Grammys få en egen kategori for årets residency?
Slutten av januar, og Atomic inntok Kafé Hærverk i en uke for å spille (nesten) rubbel og bit av diskografien sin. Tidlig 2020 hadde noe nesten guffent lovende over seg. NTT er omtrent like opptatt av Atomic som Josimar er av CV’en til Per Mathias Høgmo, så vi dekket selvsagt denne begivenheten over tre numre – først hadde vi intervjuer med Eldar Vågan om hans forhold til bandet samt en prat med Hans Hulbækmo om åssen øvingene gikk, så skrev vi en omtale av den tullete bra tirsdagen før dekningen uka etter kulminerte i en tekst hvor vi dekket hele smæla sett for sett, i tillegg til visitter innom Kim Myhr på Blå og Johan Lindvall Trio på Kampenjazz. Der prøvde vi å si et eller annet om bandets musikk, hvorfor dette endte opp med å skje nettopp på Hærverk, hva som er verdien av slike nøkkelband, hvorfor vi går på konsert – og over det hele lurer det liksom en nagende uro. 

“Vi får jo se hvor seriøse folk er med hele denne Knus Kapitalismen-greia… men det kan jo også hende vi plutselig får et Oslo hvor dette her er dønn umulig. Jeg håper ikke det.”, sier Arthur, mens han plirer inn mot lokalet fra bakgården mellom første og andre sett. Det ergrer meg at virkeligheten er sånn innrettet at man må stå og lure på “hvor lenge kan dette vare” når man støter på noe som er ordentlig fint. Nå er det jo forsåvidt akkurat den ((by)kulturelle) dødsangsten der bekymringen som også førte til at NTT ble til, den er en blogg med én fot i redselen for at det ikke skal vare og en annen i den mer fatalistiske trasstanken om at, jaja, det varer sikkert ikke, men det skal da i det minste finnes litt ymse haranger man kan søke opp på Jazznytt.no og ta en titt på om man tviler på sin egen hukommelse.

Det er jo en av grunnene til å skrive om konserter, noe mange ikke helt ser vitsen med, sammenlignet med for eksempel tekster om plater – et album kan du tross alt spille om igjen, andre kan få oppleve det, sjekke om du er inne på noe eller bare prater tull, men en konsertopplevelse har allerede skjedd i det øyeblikket du skriver om den, hva slags nytte kan det ha? Jeg ser poenget, men det finnes minst to svar, det ene er at konserter ikke bare skjer én gang, de skjer hele jævla tiden, beviselig, og det andre er at om det skulle vise seg å være en konsert som bare skjer én gang, så er det jo kanskje enda mer vits å skrive det ned. Mer og mer har jeg uansett lurt på om det eneste prinsipielle forsvaret jeg trenger av musikkjournalistikk i noen som helst forstand, er “piss off, jeg liker å lese det, ikke ødelegg uka mi.”

Vi er også folk som tross alt speiler alt det andre i livet gjennom musikken vi hører på, både vennskap og livsvalg forårsakes og fortolkes av ulike soundtracks (…) poenget er jo hvordan alle disse menneskene møtes i musikken gang på gang, denne musikken er en såkalt sosial scene, selv når det er sitteplasser og stillhet under settene, poenget er at det å kicke på noe i fellesskap er en mektig måte å forme nye vennskap på og poenget er at det knapt finnes bedre måter å gjenopplive forholdet til en gammel venn enn å høre på musikk dere liker sammen, fordi å høre på musikk du liker rett og slett er å møte en gammel venn. 

Jon Christensen under konserten med Jakob Bro, Palle Mikkelborg og Thomas Morgan, Oslo Jazzfestival 2019. Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival

Jon Christensen (1943-2020)
18. Februar døde trommeslager Jon Christensen. Her hjemme ble nyheten mottatt med stor sorg fra absolutt alle som er glad i denne musikken – i så stor grad at det er meningsløst å sammenligne det med noe. Ute i verden bøyet jazzelskere hodet, lange tekster og korte, varme kondolanser ble skrevet – det var en sørgelig jazzverdensnyhet i et år som senere virkelig skulle preges av bortgangen til mange store musikere – Henry Grimes, Gary Peacock, Lee Konitz, Stanley Cowell, Jimmy Heath, Wallace Roney, McCoy Tyner, Annie Ross, Ellis Marsalis, Håkon Gjesvik… noen fikk vi viet plass til i NTT, andre har ligget der og gnaget på samvittigheten. Men med JC var det annerledes – vi prøvde å bruke tiden som best vi kunne, skrev minneord og snakket med medmusikanter, trommeslagere og gamle venner. Hadde vi hatt tid, kunne vi jobbet med det nummeret i uker og måneder, men det ble som det ble. Det ble aldri heller noen stor minnekonsert eller lignende, for eksempel under Oslo Jazzfestival i sommer. Men hadde det kanskje føltes litt smått uansett? Sånne musikere minnes jo ukentlig av platelyttere som slår kolbøtte med ørene foran stereoanlegget en sen kveld – og av musikere som fortsetter på stien og gjenoppfinner øyeblikket på nære og fjerne scener. Dessuten har vi hørt rykter om at den lille haugen midt på Vår Frelsers Gravlund – der hvor du går forbi Wergelands grønne grav for å ta deg til toppen, og hvor det går an å være litt for seg selv – fikk det mystiske navnet Enern i påsken. Det er mulig at Oslo Kommune ikke har fått memoet – men hvem bryr seg med sånt?  

“Jon var – altså er jeg. Jeg tror det er mange trommeslagere som reflekterer over hvordan de hadde spilt hvis ikke Jon hadde vist vei. Ikke det at man kopierer spillestilen, men man arver innstillingen til musikk: Gjør opprør, spill med, spill mot, ikke spill, spill høyt der andre spiller lavmælt, er det stillstand i musikken så kan du alltids sykle på scenen… Hvor mange kan si at de har skapt musikkhistorie?  Når folk spør meg hvorfor det kommer så mye interessant (jazz-)musikk fra Norge, sier jeg på grunn av Jon, Jan, Arild og Terje. Når folk spør meg hvorfor det kommer så mange bra trommeslagere fra Norge, (og det er ikke min oppfatning, det later til å være en godtatt sannhet) så sier jeg på grunn av Jon.” – Thomas Strønen 

Hvor ille ute er vi egentlig nå?
Det ble fredag den trettende mars, i uke 11 av 2020, og plutselig var det alvor. I starten av uka varslet leverandører av sceneutstyr at bestillingene hadde stoppet helt opp. Så avlyste Vossa Jazz, AVLYST-oppdateringer flagret over skjermen, det var som et kulturelt jordskred. Samfunnet var i ferd med å stenge ned. NTT startet sin krisedekning med å avlyse festivalsommeren, hytte mer eller mindre presist mot NRK, advare om situasjonen for det tekniske leverandørleddet, frilansere og små klubber. Kanskje det slamret i tomme dører, eller kanskje var det første forsøk på å si alt dette høyt – men mange av bekymringene har stått seg, det var de som skulle prege det neste halvåret. I tillegg intervjuet vi Gry Bråtømyr fra Norsk jazzforum, Trude Storheim fra Vossa Jazz, barinnehaverne Kjetil Sandlund (Makulator) og Vegard Heskestad (Kafé Hærverk) – folk som ble gjengangere i spaltene det neste halvåret. 

“Jeg er bekymra for enkeltmusikere som ikke har inntekter. Og jeg tenker på Voss Lyd, som er en viktig partner for oss og som vi har et fantastisk samarbeid med over tid. Det er ikke unaturlig å tenke at staten går inn. Hvis vi snakker om kulturlivet – kunstnere, og leverandører og arrangører. Vi er jo en helårs drifta organisasjon med faste utgifter, og det har alle på et visst nivå. Det er mange hensyn å ta, men jeg tror at vi skal lande på beina.” Trude Storheim

“Jeg har sagt til ansatte at vi tar det time for time her – vi er stengt, vi ser det an. Min egen økonomiske situasjon er fucked uansett, men vi har ansatte som er avhengige av penger og på sikt kan vi ikke gi lønninger, det blir permitteringer. Det har ikke helt sunket inn ennå. Men akkurat nå er vi liksom bare stengt, det skjer på en måte ingenting. Vi er stengt, og jeg tenkte kanskje jeg skulle ta meg en øl. Det kan ingen nekte meg.” Vegard Heskestad

NTTs påskekrimspesial
Husker du eksperten som var på Debatten og spådde flere titalls – eller var det hundretalls – tusen covid-dødsfall i Norge? Husker du delingen av Medium-artikler fra ingeniører og IT-eksperter om hammeren og dansen, uironisk ytring av jeg er ikke smittevernekspert, men? Ukene hvor ekte unntakstilstand foran og bak kamera gjorde nettkonserter intimt, the dawn of Nakstad, kjære Abid, krisepakke-fredag og bekymring for 17. mai? Vi har noen vage minner, og det er i grunnen akkurat passe. Våren var interessant, men den var også direkte fæl og intens – aller mest for alle de som plutselig ikke visste om jobben deres fantes, selvsagt. Men når det er sagt: Det var ikke noen piknik å dekke den mølja der heller. Vi følte vi hadde satt i gang i et spor og at vi var nødt til å fortsette å spille rollen som bransjepublikasjon – å snakke med festivalsjefer, arrangører, musikere om det som dukket opp. Fulgte opp Vossa Jazz, sprita tastaturet, snakket med lydselskap, scener, musikere, Kongsberg og Molde. Men vi ville ikke bare gjøre det. 

Påskenummeret er et eksempel på den stoffmessige schizofrenien som preget NTT i denne perioden. På den ene siden snakker Blås daglig leder Nils Brynhildsen Sandegren og Kongsberg-sjef Kai Gustavsen om hvor ettertrykkelig fucked situasjonen var (er). På den andre siden kastet vi oss ut i jazz og krim – gjennom en prat med Terje Mosnes om hans Moldejazz-krim, en tekst om Olav Angells Perdido, Perdido… og et intervju med Åsmund Ivar Feidje om musikken han lagde til Radioteaterets Døde menn går i land. Hva som var mest gruvekkende av disse to halvdelene er i grunnen vanskelig å si. Skjønt, ikke egentlig. 

“Min spådom er at man vil se en del konkurser nå, og så en god del nedleggelser til vinteren. Det er problemstillingen for mange.” Nils Brynhildsen Sandegren

Rare folk (sett deg på en benk)
Men hva drev egentlig musikere med når det ikke var mulig å spille konsert? Om vi legger det økonomiske dragsuget til side, kan vi ikke legge skjul på at det på et eller annet sært vis gikk ganske bra for ganske mange. Da Jazznytt hadde en svær enquete med musikere om hvordan de taklet situasjonen var starten på Signe Emmeluths svar typisk: Det går superbra! Alt er dritt. Det går helt okay. I dag har vært en fin dag. 

Hva skjedde der? Det var et møte med en annen hverdag – og for noen var det viktig. Mer tid til å fokusere på skriving av musikk, eller øving, eller helt andre ting. Lesing. Å ha helg. Et annet tempo – en drastisk endring man kanskje har drømt om å teste ut på tidligere tidspunkt, men ikke våget å faktisk sette ut til livs. Det gjelder ikke bare musikerne – i løpet av året møtte vi mange, for eksempel teknikere og baransatte som rett og slett fikk det vanlige arbeidslivet sitt på avstand – og selv om det var preget av stort savn og bekymring, handlet avstanden også om refleksjon over alt det som ikke stemte med den såkalte normalen. 

Hva alt det tankearbeidet innebærer når vi skal “vende tilbake” er umulig å si.Kan det hende at mange har tydelige ønsker om å legge opp arbeidshverdagen sin annerledes? Kan det hende at flukten fra kulturfeltet ikke bare preges av at folk oppsøker andre ting av nødvendighet, men også fordi situasjonen minnet dem om at de har andre ønsker her i livet? Blir musikklivet og utelivet mer organisert fremover eller vil økt usikkerhet og trangere kår og høyere risiko drive ting i motsatt retning? Det er noen vesentlige ting vi ikke egentlig har rukket å ha åpne samtaler om i 2020. 2021 kommer til å inneholde enda flere trøkkete diskusjoner om musikkfeltets selvbilde. Men i mellomtiden handlet det om en annen, absurd hverdag, noe dette innlegget var et eksempel på: Espen Berg snakket med oss om å lære seg å gjenkjenne fuglelyder, og Frode Berg fortalte om å øve på Bachs cellosuiter. 

“Jeg har vært på flere skogsturer i det siste enn jeg vanligvis får tid til. Hver gang jeg kommer meg ut i skogen, eller ut i naturen, så tenker jeg at jeg må huske på å gjøre komme meg ut oftere. Det er en vanvittig god kilde til energi og inspirasjon. Det henger definitivt sammen med musikeren og forskeren i meg, og en umettelig trang til å finne ut av hva som lager lyden og hva lyden består av. For meg handler interessen for fugler i all hovedsak om selve fuglesangen. Jeg synes det er en befrielse at byene er blitt et stillere sted å være, og at naturen får mer plass. Spesielt siden mye av tiden min vanligvis går med på å jobbe med lyd.” Espen Berg

Jazz plus / Sas Pussy
Vi møtte faktisk Chirag Rashmikant Patel fra Karpe allerede under Bylarm og gjorde et intervju, men på grunn av Slitsom Samtid rakk vi ikke å skrive ut og gjøre det ferdig før seint på våren. Sjangermessig var det kanskje en avstikker, men vi hadde mange grunner til å snakke med Chirag, som også satte sitt preg på året med Karpes vanvittige konserthuskunstprosjekt SAS Skien (som du kan lese en stor, interessant reportasje om i Klassekampens Musikkmagasin denne uka).

“Jeg liker den blandingen, noe smalt med noe bredt og noe bredt med noe smalt. Når et underground band gjør en underground-skive, føles det lett. Det samme når en stor artist gjør enda en Pepsimax-reklame, det er dritkjedelig. Det som er fett, er når noen bruker posisjonen sin til å åpne noe. Det finnes bedre måter enn vår måte å gjøre det på, det er ikke kokettering, det mener jeg. Men akkurat nå føler jeg at det er det viktige med det vi har gjort her. Det på mange måter enda viktigere at du tester ut ting når du er i den situasjonen, for det skaper nytt spillerom, for kids som holder på med musikk. At de tenker “ah, det der var en papirvegg”. Det er målet.” Chirag Patel 

Calle Neumann under sommerens konsert med New Dance på Victoria. Foto: Kerstin Siemonsen

Dette har du også vært med på, Calle
Pussig med det, sommeren og seinsommeren hadde håp i seg, det var en årstid som i våre grendestrøk formelig var stappa med musikk – små og mellomstore gigs og festivaler. Forsøket med å holde oppe til 03.00 i Oslo røk riktignok etter første ordentlig varme helg, og etter hvert begynte R å knirke faretruende. Men i mellomtiden levde musikken godt, på Mandaljazz, Moldejazz, Sildajazz, Blow Out-festivalen og Oslojazz. Og ikke minst på en haug enkeltkonserter, som for eksempel New Dance, kvartetten bestående av Ketil Gutvik, Paal Nilssen-Love, Ingebrigt Håker Flaten og Calle Neumann, som spilte på Victoria midt i et dovent sommer-Oslo og som vi besøkte på en øving. 

“-Men du,
Calle Neumann stopper opp, på vei over det lille platået midt i salen på Victoria East. 

– Siden dette er et intervju, vil jeg bare si at… Gårsdagen har vi brukt opp. Morgendagen vet vi ikke noe om. Men vi lever i dag, sier han, og så går han videre, bak baren og henter seg et glass vann.” 

Fra jazzens små rom til Jagas pyramider
Slapp av, nedturen kommer tidsnok – men vi tar med et nummer med god stemning til. Dette var en utgave hvor vi simpelthen følte at miksen satt – billedkunst med Fredrick Arnøy, SPUNK-jubileumsintervju med Kristin Andersen Høvin, småstoff, spor-for-spor med Lars Horntveth, jazzornitolog Johan Hauknes om Charlie Parker (og låtene Now’s The Time og Salt Peanuts) og så videre. 

“Musikerne virker oppriktig gira og glade for å kunne spille foran et publikum igjen. Det er ikke like gøy å være han kjipe som må løpe rundt med pekefingeren til folk som aller helst bare vil mingle, men som istedet blir henvist til å nikke anerkjennende til hverandre på tvers av båsene. De fleste tar det heldigvis med godt humør og er stort sett bare glade for å være på konsert igjen.” Fredrick Arnøy

Fra kunstmaler og jazzelsker Fredrick Arnøys utstilling i Landsforeningen Norske Malere i sommer.

Kjære Covid
Og så gikk det til helvete igjen. I starten av november, samtidig som Trump sakte men sikkert tapte valget, stengte ute- og konsertliv i Oslo helt ned. Siden har det ikke vært åpent, det er snart to måneder. Vi markerte årets mest bedritne deja vu med å snakke med Vegard Heskestad nok en gang, vi intervjuet Susanna Karolina Wallumrød om momentanavlysninger og hvordan det i det hele tatt går an å legge planer fremover. I tillegg lanserte vi Tord Rønning Krogtofts pågående klesspalte (som siden har fått underspalten Sweater Report) og vi greiet ut om historien til den plutselig svært aktuelle standardlåta “Georgia on my mind”. 

“Jeg synes selv at konsertarenaer er noe av de tryggeste stedene man kan være for tiden. Alt er veldig ordnet, det er lett å holde avstand, sprite hender og samtidig få en god kulturell opplevelse. Slik er det også med de restauranter og barer jeg kjenner til. Så lenge smitten ikke ser ut til å komme fra offentlige arrangementer, som skjer i svært kontrollerte former om dagen, føles det ok å promotere de få tingene jeg gjør om dagen. Men det er fortsatt rart for det. Det virker som bransjen tar situasjonen alvorlig, og kan ikke se for meg at det er jeg som må trekke i nødbremsen.” Susanna Karolina Wallumrød

Rare Soul (Ikke sett deg på en benk) og Je er itte grov, je er bare på kanten!
FASTMONTERTE SETER, DERE! Det er bemerkelsesverdig hvordan diskusjonene om hva som måtte til i konsertfeltet klarte å bli mer irriterende og frustrerende mot slutten av året. I to numre på rad snakket vi med Tone Østerdal fra Norske Konsertarrangører om denne merkelige bestemmelsen. For å holde motet oppe prøvde vi å spe på med nye soulspalter, samtaler om GT-Sara og AC/DC og mye annet. Samtidig var det interessant å høre mer om Bendik Hofseths refleksjoner om hva som har slått gærent ut i norsk kulturpengebruk – ikke bare i 2020, men egentlig helt siden Kulturløftet. Praten med Emilie Hafskjold Thoresen, ny klubbleder ved Nasjonal Jazzscene, føltes også som et forvarsel på samtaler som kommer til å tilta i styrke neste år. 

“Det er helt tullete – jeg vet ikke hva annet jeg skal kalle det. Det fører til en vanvittig konkurransevridning. Og selv kulturhusene som har lokaler med fastmonterte seter, har også rom hvor de ikke har det. Jeg snakket med Stavanger Konserthus, som har boltet stoler i gulvet, men det holder ikke. De er nødt til å bruke amfiet sitt, hvor det er trangere fremkommelighet.” Tone Østerdal før møtet med Helsedirektoratet, FHI, Helsedepartementet og Kulturdepartementet. 

“Alle som gikk til møtet hadde en avmålt forventning til endringer nå, men min bekymring er at dette skal bli stående som en regel regjeringen tyr til hver gang en ny smittetopp kommer. Om det er sånn det skal bli, har vi et behov for å få motargumentene hørt. Ingenting ved kommunikasjonen til Høie i forkant av møtet tilsa endringer nå, men for oss var det viktig å tenke framover og få brakt våre synspunkter fram til høyeste hold. Det viste seg å være vanskelig.” Tone Østerdal etter møtet. 

Få Freebag tilbake på menyen! og Bare Jazz er jazz
Et greit bilde på hvordan det er å drive ukespublikasjon: Vi hadde det vi syntes var et råflott nummer, et stort intervju med Maria Kannegaard vi var begeistra over, en god spor for spor-prat med Harald Lassen om hans nyeste plate, vi hadde flere tilsvar til Frode Gjerstads ramsalte kritikk av freebag-begrepet, vi kremtet og pirket på biografiaktuelle Barack Obamas (offisielle) musikksmak, vi hadde soul-spalte… i det hele tatt vår versjon av god helgelektyre. Bortimot akkurat da vi gjorde oss ferdige med introen, kom nyheten om at Bare Jazz stengte dørene for godt. Ikke helt uventet, selvsagt, men et svært sørgerlig og symbolsk blytungt øyeblikk. Ikke bare for jazz-Oslo/Norge, men for alle som bekymret seg for bybildet etter godt over en måned med nedstengning. Bare Jazz og Bodil Niska har drevet musikkformidling i 24 år. Det var fremdeles ferskt da vi etter en uke fikk snakket med henne. 

“Det er den som har fått meg opp av sengen, tanken på at det har vært folk som har brydd seg om oss i så mange år. Vi har egentlig ikke tenkt på det tidligere, jeg har tenkt, “der kommer han”, “der kommer hun”, men for mange har det vært et fristed. Du kommer inn fra Grensen som uler på utsiden, og møter en bakgård med jazzmusikk, stoler, bord, askebegre, ansatte som tar bestilling. Det her har vært mitt barn i 24 år, og jeg har alltid elsket å stå der – ikke for å stå i kassa, men for å spørre, hva liker du å høre på, Filip? Kan jeg komme med et nytt forslag? Det å inspirere deg til å høre på noe nytt, profilere norsk musikk, ha konserter – sørge for at musikere føler at de har et sted.” Bodil Niska

 

Egelands åtte flotte: perler fra 2020

En av årets nyheter i NTT er Åtte Flotte, en spalte der gjestelistemaker og musikkelsker Jørgen Sørgaard Egeland plukker ut åtte spor rundt et spesifikt tema – det være seg Cecil McBee eller noe som ikke handler om Cecil McBee. I årets siste liste har han tatt for seg sine favoritter fra plateåret 2020. 

Hør hele lista her! Perfekt til stryking av klær og grubling på når ølsalget stenger

“Etude Montrachet”
Jahari Massamba Unit – Pardon My French (Madlib Invazion 2020)
To hiphopprodusenter lager en fusionplate med låter oppkalt etter grand cru-marker i Burgund og myteomspunnede naturvinsprodusenter. Det høres nesten ut som en parodi en på en D2-sak, men Madlib og Kariem Riggins kødder ikke. Jeg har alltid likt førstnevntes Yesterday’s New Quintet-prosjekter, men til tider har det blitt litt vel løst i snippen. Da er det stramme trommespillet til Riggins, hvis meritter som slagverker bl.a. inkluderer jazztradisjonalistene Roy Hargrove og Ray Brown i tillegg til conscious rappere som Common, et svært hyggelig tilskudd. Synd den kom akkurat for sent til beaujolais nouveau-slippet.

“Resolution”
Elin Forkelid – Plays for Trane (Sail Cabin 2020)
Til tider kan man ta seg selv i å tenke at det eneste som finnes av Coltrane-covere der ute er folkehøyskoletolkninger av “Giant Steps” og aldrende saksofonister som radbrekker “Naima”. Heldigvis er det ikke slik. Denne hyllestplaten låter usedvanlig friskt og klarer faktisk å tilføre materialet noe, like mye pga David Stackenäs’ elgitar og Mattias Ståhls vibrafon som Forkelids fantastiske tenorspill.

“Acting for Liberation, Pt. 1”
Vibration Black Finger – Can You See What I’m Trying To Say (Jazzman 2020)
Det ble jaggu meg fusionår i år også. Lascelles Gordons blanding av dub, frijazzekskursjoner, spiritual vibes og psykedelia kunne blitt en salig røre, men disse vaflene smaker. Det skader heller ikke at Maggie Nichols gjester på et spor, og at Julie Kjær stikker snuten innom flere steder.

“Bamboo and Rocks”
Sven Wunder – Wabi Sabi (Piano Piano 2020)
Fjorårets store hype blant platesamlerne jeg kjenner, var Sven Wunders debutplate Doğu Çiçekleri, og det med god grunn. En faux library-plate spekket med saz, breakbeats og cinematiske strykere laget av en mystisk, noen vil si mytisk, svenske? What’s not to love? Oppfølgeren er ikke noe dårligere og bør kurere abstinensene til alle som har som har slitt ut Chappell-katalogen og Erkin Koray-singlene sine.

“Teelukissa”
Oiro Pena – Oiro Pena 2 (Jazzaggression 2020)
Rogalendingen Fredrik Lavik har fra sin base i Helsinki gjenutgitt en rekke både kjente og glemte jazzplater fra seksti- og syttitallet på plateselskapet Jazzaggression. Alt fra norske klassikere som Erik Andresens GIP og Guttorm Guttormsens Soturnudi og Abufeira til den obskure jamaicanske spiritual jazz-saksofonisten Fitz Gore. Men Lavik har også vært en sterk pådriver for dagens finske jazzscene. Denne titommeren med Antti Vauhkonens Oiro Pena er en aldri så liten modaljazzperle hvor særlig fløytespillet utmerker seg. Og jazzfløyte er som kjent den beste fløyten.

“2 Far Gone”
Moses Boyd – Dark Matter (Exodus 2020)
Det er gode tider for britisk jazz sies det. Enkelte av oss vil mene at det har vært det hele tiden, men den unge trommeslageren Moses Boyd er uansett et av de mest spennende navnene i Londons jazzmiljø. Jeg har fulgt ham siden jeg hørte “Rye Lane Shuffle” i et av Kieran Hebdans Boiler Room-sett for noen år siden og har nilyttet til liveplaten med saksofonist Binker Golding etter at jeg kjøpte den på en heisatur til London i fjor. Årets album på hans eget selskap Exodus er moderne jazz i ordets mest bokstavelige forstand som inkorporerer elementer av alt fra UK garage til afrobeats.

“Tokyo”
Julia Strzalek – TVÅ (Armadillo 2020)
Det er nok mange som synes jazz kan være litt stivt og selvhøytidelig. Da er det utrolig deilig å høre noe så befriende lekent og upretensiøst som dette. Den svenske altsaksofonisten Julia Strzaleks siste plate oser rett og slett av spilleglede! Flere av kuttene kunne sklidd rett inn på en Georg Riedel-komponert barneplate, og femtesporet “Tokyo” får meg også til å tenke på barndommens kjellerstuer med lørdagsgodt og Nintendo. Mon tro om det er derfor de har valgt den tittelen?

«In The Spirit»
Kahil El’Zabar ft David Murray – Spirit Groove (Spiritmuse 2020)
Den første av årets to plater fra Chicago-perkusjonisten Kahil El’Zabar er et mestermøte med norgesvennen (jeg synes vi kan kalle ham det) David Murray. I følge El’Zabar selv er dette musikk som «intends to move you nakedly with a deep sense of dance on a Mind/Body/Spirit level» og selv om det muligens blir litt mye røkelse i monitor skal jeg gi ham den. Dette røsker greit i både kropp og sjel.

***

Kjære Abid Audun – NTTs nyttårsbrevveksling

Vi er ved veis ende, alle sammen – og det siste som gjenstår er brevene blogghalvdel Filip og Audun sender hverandre på tampen av hvert år, for å forsøke å finne noe mening i alt som har skjedd. Vi snakker om konserter, plater, hendelser, følelser – forhåpentligvis finnes det noe her som vi kan ta med inn i 2021. 

Takk og pris for at ikke jazzskam ble årets nyord

Kjære Audun, kjære lesere – god jul!
I dag (2. juledag) føles det faktisk riktig å si det. Da jeg våknet lavet snøen ned over Oslo. Tung og våt, men allikevel feilfri, og i dag er det blitt aket i små og store bakker overalt i hele byen. Det forsterket følelsen jeg har hatt de siste dagene, etter at grøtlokket som har ligget over oss lettet, etter at temperaturen sank noen grader og vi i det minste fikk blå himmel og rimfrost både på lille og store julaften. Mer krever jeg i grunnen ikke – bar, crispy jul er godt nok. Og julen 2020 har en liten følelse av stang inn over seg, har den ikke? Barn i akebakken, små lastebiler med pingvin-illustrasjoner som kommer trillende med medisinske mirakler. Det er ikke over ennå, men jeg velger å lese den som en mildt håpefull epilog til noe større og skumlere. Noe som, selvsagt, slettes ikke er over bare fordi vi snur en kalenderside til. 

Hvor mye tid og plass skal vi egentlig vie til det? Gjennom året har vi skrevet og skrevet om sars-cov-2, om fastmonterte seter, om hva som skjer når ting stenger, om støtteordninger, om savnet av musikk, nye konsertformer, om måten innspillinger tilpasser seg… jeg har lyst til å vente litt til før vi begynner. Det stjeler så mye oppmerksomhet, også alle gangene hvor man kunne latt det ligge. Det minner om måten den store praten om plateøkonomien har sugd kraft og fokus ut av mange samtaler om faktiske plater – de havner i skyggen av drøvtygde spørsmål som men hører noen på album lenger. Som om de enorme strukturelle bristene gjorde det å i det hele tatt ha en samtale om kunsten nytteløst. Jeg tror ikke det stemmer med mindre vi lar det stemme. 

Det fantes et 2020 før midten av mars, og vi skrev NTT da også. Om jeg plukker opp rapporten fra Atomics uke på Hærverk – et innlysende konserthøydepunkt i år – leser jeg en tekst som klør seg i hodet over hvor lenge det enorme konsertmangfoldet i Oslo kan vare, og om hva i huleste det å samle seg for å se og spille slike konserter egentlig betyr for oss. I et nummer tidlig i februar finner jeg grubling om improvisasjon på nett, og om nye måter å spille inn og gi ut jazzplater på og så videre. Det fremstår ikke spesielt profetisk, så mye som det er en påminner om at veldig mange av de spørsmålene som har stått i lys lue siden mars ikke var spesielt nye. 

Ulikheten som understrekes under en pandemi var ikke ny. Måten kulturelt mangfold trues i byer der leieprisene skyter til himmels er ikke nytt. Og den intense verdien levende musikk har for mange mennesker har vi sikkert hatt i hundretusener av år for alt jeg vet – den føles bare ekstra betent når scenene stenges. Atomic-teksten minner meg om at NTT også har vært drevet frem av en kulturell dødsangst, en tanke om at når som helst kan bobla sprekke. Vi har skrevet for å bidra til å forhindre det, vi har skrevet for å bevare avtrykket. Men vi – eller, i hvert fall jeg, har også gått rundt og lurt på hva det er som kommer til å være signalet om at vi går i motsatt retning. At byen blir mindre fet. Og et eller annet sted rundt åttende eller niende mars, tenkte jeg jo, ah. Det er sånn det skjer. Jeg så virkelig ikke den komme. 

Karin Krog og Terje Gewelt. (skjermdump, Nasjonal jazzkringkasting)

Men så har det verste på en måte ikke skjedd. Utover våren ble dørene til konsertstedene gradvis lirket opp igjen. Den første konserten vi var på, var med Karin Krog, Staffan William-Olsson og Terje Gewelt på Victoria. Det var stivt, altså – da snakker jeg om alle sammen, publikum, personale og musikere. Men det var også betryggende å se Karin, som har opplevd scenekrakk før, sveive det hele i gang. Og utover våren og sommeren hadde jeg jo faktisk noen sterke konsertopplevelser – både på Victoria, i et telt på Mandaljazz, Salt, Hærverk, bakgården på Revolver, Kampenjazz, Cosmopolite, i store og små lokaler under Sildajazz… jeg tror man kan oppsummere veldig mye av situasjonen i år, i alle samfunnsfelt og lag, med at det var som en slags kontrastvæske som synliggjorde eksisterende store svakheter, men også formidable styrker ved ting og mennesker. 

Jazzen – godt vant med sitteplasser, med lave publikumstall, godt organisert med nasjonale og regionale kontorer, tradisjonsrike festivaler og med et tydelig, definert avtrykk i den statlige kulturpolitikken – var nok den musikken som klarte seg aller best i Norge. Det er ikke noe å hovere over, det er bare å konstatere at det er sånn det ble. Med unntak av Vossa Jazz, Nattjazz og Kongsberg fikk vi jo faktisk noe som minnet om en festivalsommer. I byer som Oslo, Bergen og Trondheim, i tillegg til masse andre steder dro de aller fleste konsertseriene, mange av dem musikerdrevne, i gang så snart det var mulig. Nye band ble etablert. Publikum var få i tallet, men følelsen var at kjernen hardnet også, og folk hadde svære opplevelser. Det gikk så “bra” at jeg husker at særlig du, men også jeg, på noe vi rett og slett kalte “jazzskammen”. 

Det var som om vi levde i en parallell, litt for bra verden. At vi i noen måneder på midten av året var skjermet for realitetene som for eksempel rammet klubbmusikk eller god gammeldags scandirock – for å nevne to felt jeg av ulike grunner har tenkt en god del på. Jobb og fritid medberegnet endte jeg opp med å se over hundre sett etter midten av mars. Som om den absurde situasjonen faktisk medførte mer frenetisk konsertvirksomhet enn vanlig. Hva skal man gjøre? Det regner nå, snøen utafor vinduet vil neppe vare gjennom natten. Finn fram akebrettet mens du kan. 

Filip

Hei Filip
Beklager sent svar, håper jula er god. Moren min gikk bort i sommer, så det var et trist år sånn sett, men det føltes likevel fint å feire i huset hennes, fyre opp i den gamle ovnen, sette på original-CDen av Rosa frå Betlehem (Katalognummer FXCD121), og la varene fra Brandbu Pølsemakeri sette sitt preg på kvelden. Hadde til og med litt billedskjønt rim på trærne. Fornøyd med gavene, fikk en jazza høyhalser, en gammel Musar, bok om Y-blokka og Lokstallen, sokker. 

Det er mye stress og forbruk i jula, men jeg må si jeg setter stor pris på den. Ser på fotball med ungene dagen lang, har lest en bok om maleren Reidar Aulie og satt sent oppe og så en film på lineæren med Barbara Streisand og Robert Redford som ga meg vemod. Siden det har regnet i Oslo etter at jeg kom dit har jeg holdt meg inne, og ser ikke noe galt i det. Savner konserter, men jeg har virkelig fått dosen i løpet av dette året — da alt gikk mot oss klarte jeg likevel å makse ut stor nytelse av konsertåret. Det ble klart for meg i 2020 at konserter var mye av meningen med livet. Ja, jeg føler helt klart på jazzskammen siden det ble et så fruktbart år, store opplevelser, mange oppdrag og faktisk endel reising i jazzens tjeneste,  men overlevelsesevnen og engasjementet hos musikere og publikum må jo være en del av appellen ved musikkformen og miljøene uansett. Har blitt mer klar over den rollen alle spiller for at det skal bli bra. De ansatte på Victoria, for eksempel, er en essensiell del av opplevelsen sammen med musikerne, lydfolk, frivillige, men også oss i salen. Vi har fått til dette sammen i år, vil jeg si. Vi har skrevet ganske mange spaltekilometer om pandemi og overlevelse, hindringer og aktivitet i år, herregud, og du hadde jo også Brakkesyke helt i starten der som en helt egen form for aktivisme. Det har vært mye tenking og tilrettelegging. Men du verden det har vært mange kick også. Kanskje først og fremst det? Det har vært noen soloer av Signe Emmeluth på altsaks som har løftet meg opp i ekstasens sfærer fra allerede veldige platåer, det har vært samspill og ensemble-tenkning på rystende nivå, og det har reddet oss fra undergangen.

Audun

 

BLM og PPM: Plateåret 2020

Null problem med litt sent svar –
det er ikke som om jeg ikke har en hel masse ingenting å ta meg til på egen hånd. Jeg blar meg gjennom noen barnebøker av Jon Bing og en samling intervjuer med Duke Ellington og hans musikere, som jeg lånte på biblioteket i Bjørvika (å bli husvarm der er utvilsomt en av årets store kick for min del, det ble åpnet på et tidspunkt i sommer hvor det var veldig kjærkomment at noe sånt skjedde, for jeg holdt på å gå fra vettet). Jeg har varmet opp dypfryste rundstykker fra Hatting og skiftet stearinlys i husets to lysestaker. Jeg har sett Dr. Strangelove og fått så kick på George C. Scott at jeg like gjerne så Patton i samme slengen. Også så jeg Soul, den nye Pixar-filmen, som vi nesten kunne anmeldt? Det er ikke det at den handler om jazz på samme måte som for eksempel Ratatouille faktisk handlet om mat. Men drømmen om en spillejobb med det som åpenbart er et av New Yorks mest happening små band, på The Half Note (i virkeligheten nedlagt for lenge siden, men i filmen gjenopplivet, uten at jeg vet om man skal legge noe mer symbolikk i det) er rammefortellingen. Typisk nok er fremstillingen av denne musikken (jazzen er det Jon Batiste som står for) troverdig og nedpå, og burde roe ned alle som for eksempel fløy i harnisk av de forvirra fettstifttegningene av djææz man fant i en film som Whiplash. Hva handler Soul om? Den handler rett og slett om å leve, om å være i sonen, og om at livsgnist er noe dypere enn å ha en såkalt mening med livet. For å sitere Karl Seglem fra hans vakre minneord over Håkon Gjesvik tidligere i år: Livet og musikken er som kjent, og utan å bli patetisk, her og no. 

Du bør rett og slett se den – det var en del der som minnet om ting vi har skrevet i høystemte nyttårstaler tidligere – om hvordan det å dra på konserter kan være å komme tettere på øyeblikket, klarne hodet, og sette den krevende samtiden på vent i en times tid eller to. 

Jeg fryktet virkelig at det ville bli annerledes i år – at konserter skulle bli et sted hvor du ble mer minnet om nyhetsbildet enn om du for eksempel holdt deg hjemme, på grunn av munnbind, stadig spriting av hender, bestemte beskjeder, rett opp setet-aktige instrukser før konsertene kom i gang, følelsen av å se en venn eller bekjent som sitter et annet sted, men aldri å få snakket med vedkommende annet enn litt hoiing på trygg avstand eller en kort passiar i en dokø. Noen ganger er det nettopp det som har skjedd. Det gjelder også besøk på bar og så videre. Det jeg har mest glede av her i livet, sosial omgang og musikk, har mistet gnisten helt noen ganger. Det har vært undrende, drøvtyggende turer hjem. Steder hvor du er nødt til å gå forbi. Jeg kan godt skjønne de som holdt seg hjemme, tenkte at det ville bli for mye pes, eller kanskje at de ikke følte seg helt trygge, eller at det å holde seg i ro var oppgaven. De har jo rett de og, jeg vet jo det. 

Men det var fint å merke hvordan gode konsertopplevelser også trengte seg igjennom alt det der, opplevelser som Kristin Andersen Høvin under Blow Out, eller Gammalgrass på Sildajazz, hvor glass fløy i bakken og rølpet var tilbake (med, må jeg understreke, lojalt sittende publikum. De bare levde litt høyere), måten Emile The Duke liksom lente seg inn i det merkelige med alt sammen i sin bakgårdskonsert på Revolver… og i grunnen veldig mange andre store og små konsertstunder. En uke starten av mars var jeg overbevist om at denne situasjonen ville avsløre den ukentlige bloggingen vi hadde drevet med som en slags hybris, at det ikke var så mye som skulle til for å dra musikkmangfoldet vi skriver om ordentlig ned på landjorda. Som om noen skrudde lyset på under nachspielet. Det er blitt annerledes. Det viser seg at det skal veldig mye mer til for at folk endrer hva de ønsker seg av livene sine, og det burde jeg egentlig skjønt. 

Mens jeg har ventet på svar fra deg, har jeg benyttet anledningen til å høre litt igjennom platene som går igjen på årsbestelister. Eller, går igjen og går igjen. Der man noen ganger kan beskylde slike årsoppsummeringer for groupthink når det kommer til pop og diverse, er jazzen nesten rammet av det motsatte – ingen har hørt på det samme, jo! Kan vi prøve å gjøre ett eneste jævla album oppskrytt, alle sammen? Det er litt uoversiktlig, men mest av alt ganske morsomt. 

I Norge tror jeg det går an å trekke fram tre album folk har brent litt ekstra for når året skal gjøres opp – kan hende det er flere, du får eventuelt føye på noe. Men If you listen carefully, the music is yours av Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra, debutplata til Andreas Røysum Ensemble og Sand i en vik av Maria Kannegaard Trio går i hvert fall igjen. Fortjent i alle tre tilfeller. 

Den første er et opptak fra Moldejazz i 2019. I år kan man kanskje kalle det et memento fra bedre tider, et kokende, rikt og detaljert portrett av spillegleden mange av musikerne på den skandinaviske scenen (og omegn) deler. Et stort minne det går an å grave fram fra Tidlig 2020 er konserten de spilte på et ekte fullt Victoria, den føltes ikke noe mindre inspirert eller full av små øyeblikk og musikermøter (bandet har jo en milliard permutasjoner å by på) enn konserten som er dokumentert på plate. Jeg mener å huske en helt ellevill Emmeluth-solo – var det første gang dette året vi så henne sette fyr på ting på en måte som skulle bli typisk for 2020, tro? – og selvsagt også den kultne nedturen dagen etterpå, da det på internett kom fram at Goran Kajfes’ trompet var forsvunnet. Jeg håper den er kommet til rette igjen. 

Røysum Ensemble så jeg to ganger i år, på nydelige Mandaljazz, hvor de avsluttet settet med det som er blitt Mandaljazz-sangen, Louis Moholos “You ain’t gonna know me ‘cos you think you know me”, som utløser en pavlovsk allsangreaksjon hos alle de frivillige på den festivalen. 

Et halvt år senere, i november, spilte de på Cosmopolite. Det var ikke så fryktelig mange der den kvelden, den første ordentlig bikkjekalde Oslonatten. Men det var et av de publikummene dette året har samlet hvor du liksom kunne være trygg på at absolutt alle virkelig trengte å ta det til seg, og da er det rart med det, hvordan 50 kan føles som la oss si 150. Avslutningslåta den gang var “Would you believe in me” av Jon Lucien, du vant visst en bil, ble det sagt fra scenen, da du kunne svaret på det. Senere inspirerte det din spilleliste NTT SOUL, utformet som et imaginært DJ-sett på en Røysum Ensemble-etterfest, og som ble startskuddet for vår gryende Soul-satsing. 

En gang i fremtiden blir den etterfesten selvsagt alt annet enn fiktiv – i likhet med Supersonic Orchestra føles ‘semblet som en stor sosial hendelse live. På plate byr de på luftig flagrende og konkret blås i toppen, tablas, fri flyt, skronk, fengende tema og en nermest popaktig følelse for låtstruktur og oppbygning. Den vokser på gjenlytting, jeg tror den vekker nysgjerrighet hos folk utenfor menigheten, Røysums gjeng har sin egen frik-aktige vibb som skiller dem litt ut i landskapet (selv om musikerne selvsagt også er overalt ellers). Det er definitivt en plate det går an å komme tilbake til om ørten år om man ønsker å si noe om hva som preget musikken i Oslo rundt 2020. 

Plata til Kannegaard Trio hadde jeg gledet meg til lenge, også i disse spaltene, og da den kom var den heldigvis det jeg hadde håpet på. En sjeldent levende, snål og konsis trioplate, full av personlighet og et særegent grep om store følelser. Fritt og uselvisk spill fra de tre musikerne kretser rundt temaer som kan være vakkert banale og finurlige, på en måte som gjør at jeg tror den finner mange nye lyttere i tillegg til å glede de som i noen tilfeller har ventet i mange år på den. Var det en overraskelse å se den klatre helt til syvendeplass på Dagsavisens kritikertopp, hvor musikkjournalister fra hele landet stemmer frem årets plater? Ikke egentlig – men det var godt å se.  

Det er mer som kan nevnes fra Norge, men jeg slutter der, for hva med det store utland? Her kommer det an på hvem man spør, men tendenser finnes også. I et år hvor en av de store rammefortellingene har vært massemobiliseringen Black Lives Matter-bevegelsen oppnådde, preges mange av de største jazzutgivelsene av at de er svære statements, ambisiøse og vidtfavnende verker som forsøker å si noe om musikken som afrikansk-amerikansk kunstform, og om hva den identiteten innebærer. Et Downbeat-svært navn som bassisten Christian McBride ga ut The Movement Revisited: A Musical portrait of Four Icons, hvor vi hører musikalske portretter av Rosa Parks, Malcolm X, Muhammad Ali, Martin Luther King Jr og Barack Obama. Skuespiller Wendell Pierce (Bunk fra The Wire og Antoine Baptiste fra Treme m.m.) spiller MLK på den plata, og på den gigantomane Wynton Marsalis-utgivelsen The Ever Fonky Lowdown, et storband-forsøk på å beskrive den skjøre amerikanske tilstanden her og nå dukker han min santen opp som Mr Game, en mefistofeles-aktig karakter som også kan sende tankene til Donald Trump. 

Pierce er alltid verdt å høre på, men det må innrømmes at storverket til Marsalis er en utfordring å komme seg igjennom – lyttere får kanskje plukke litt rundt selv i dobbeltskiva, det kan være givende, men helheten har noe offisiøst og bestillingsverk-aktig over seg. Det er allikevel et tidstypisk album, det gjelder også blant annet måten musikken har en litterær side. Det går nemlig også igjen på gode skiver som jeg tror kan bli stående som viktige tidsdokumenter, jeg kan nevne to skiver som høres ut som spørsmål og svar på hverandre. Who sent you av Irreversible Entanglements og We are sent here by history av Shabaka and the Ancestors. Førstnevnte er et sprell levende og energisk stykke improvisasjonsmusikk med tekster fra poeten og musikeren Camae Ayewa. At what point do we stand up? At what point do we give a shit, spør hun på albumåpneren “The Code Noir / Amina”, og svaret er åpenbart “nå” – tittelsporet åpner med en real jazzmølje og spøkelsesaktig messing før hun gradvis nærmer seg kjernetemaet om politiets stop and frisk-prosedyrer. Who sent you kan være ugjennomtrengelig, kanskje litt conscious-selvhøytidelig om man har allergier mot poesi i jazz, men det album drevet fram av en følelse av nødvendighet som også preger spillet. Det albumet brenner virkelig, det er både personlig og fullt av personlighet.  

We are sent here by history er også et fyldig, mettende album. Shabaka Hutchings er kanskje selve nøkkelmusikeren i den nye sjangerkryssende og groovy britiske generasjonen med band som Sons of Kemet og det elektronisk orienterte The Comet is Coming i tillegg til the Ancestors. Det sistnevnte og årsaktuelle bandet har kanskje den letteste touchen av disse ensemblene – innimellom svære, messende statements og tunge, draperte lydbilder er det masse øyeblikk i denne musikken hvor den får puste mer i ro og mak. Det er rett og slett mer givende samspill på denne plata enn det for eksempel er på årets utgivelse fra Nubya Garcia, en annen av spydspissene fra UK. Men selv om musikken klarer å beholde en følelse av at den kan bevege seg fritt er tyngden av historien, slekters gang, hele veien toneangivende. Riffet og allsangen, musikernes rop, følelsen av at noe kommer til å skje, er det musikken stadig vender tilbake til.

Såkalt spirituell jazz er et uttrykk med åpenbare problemer – Marthe Lea sa det greit da hun spurte om ikke all musikk tross alt er spirituell (her kan du forresten lese et intervju med sogneprest og gjesteskribent Lars Martin Dahl om hvordan han forholder seg til begrepet). Men samme hva man kaller denne sjangeren, med røtter i AACM, Sanders, Coltrane, Sun Ra, Ayler og så videre og så videre, er det to enkle ting man kan merke seg. Det var musikk som ble født under borgerrettskampens lyse lue, og det er den delen av jazzens arv som mer enn noe annet definerer lyden av den jazzen som når bredest ut til nye lyttere i dag. Det er også en musikalsk estetikk som spiller på lag med store album–ambisjoner – her er det rom for innspillingsdetaljer, for postmoderne lek med teknologien, for å skape et narrativ som er mye større enn en god session. 

Det finnes plater med mindre overbygning som reflekterer dette. Ambrose Akinmusires on the tender spot of every calloused moment er preget av mindre åpenlys kampvilje kan man kanskje si – den er sårere. Men i tillegg til å hele veien ivareta en kjerne av dresskledt, stilren moderne jazz er det også et stort og personlig album med mange avstikkere (hør for eksempel balladen “Cynical Sideliners” med sang fra Genevieve Artadi eller det lille stueopptaket “6523”). Det er som om enkle løsninger ikke holder, at vi må møte en personlighet som er større enn simpelthen en begavet bandleder. Selv på Immanuel Wilkins’ stilrene, om enn litt småkjedelige Blue Note-hit Omega dukker psykedeliaen opp i forsiktige små penselstrøk, hør for eksempel bruken av båndekko på trommene i “Ferguson – an American Tradition”. 

Jazzen preges av album om tingenes tilstand, den historiske bevisstheten i musikken er relevant her og nå, og idet den har søkt seg til brennpunktene har den også kommet med flere interessante svar på hva en jazzutgivelse kan og bør være. Jeg kan nevne (Tortoise-)gitarist Jeff Parkers overflødighetshorn Suite for Max Brown i denne kategorien, sanger og multiinstrumentalist Georgia Anne Muldrows Mama, you can bet!, Chicago-veteranen Kahil El’Zabar’s America the Beautiful i samme kategori i samme slengen. Jeg må nevne Thundercats siste også, selv om man kan diskutere hvilken merkelapp han etter hvert sorterer under til man blir grønn i trynet. Det er i grunnen litt av poenget – vi snakker om svære album som setter jazzen inn i det størst tenkelige afrikansk-amerikanske musikkperspektivet og som stiller de store spørsmålene om identitet og historie. Finnes det en større tilbøyelighet nå, til å lytte til det musikk kategorisert jazz har å si? Jeg lurer på det. Kanskje dét er vingeslagene fra Kendricks Lamars To Pimp a Butterfly til syvende og sist. Ikke å gjøre jazz hipt igjen (det har den enten vært eller ikke vært hele veien, alt ettersom hvordan du ser det), men å vri perspektivet til generelt musikkinteresserte lyttere og musikkjournalister, fra en riktignok verdifull nisjevirksomhet til at dette er musikk som fremdeles har nødvendige ting å fortelle om den store helheten.  

Samtidig er to av mine favorittutgivelser fra utlandet dette året album som muligens ikke like lett føyer seg inn i dette programerklærende bildet. I likhet med Chris Monsen har jeg falt pladask for Kalan Teban av Aly Keïta, Jan Galega Brönniman og Lucas Niggli. Keïta er fra en griot-familie i Elfenbenskysten og spiller balafon, den afrikanske xylofonen (eller omvendt). Det har han blant annet gjort med toppluetangentist Joe Zawinul og vårt eget nasjonale mysterium, Jan Garbarek. I denne trioen møter han perkusjonist Niggli og treblåser Brönnimann, begge sveitsiske musikere med bakgrunn i Kamerun. Kalan Teban er en urmusikalsk, luftig plate med en uvant triosammensetning. Polyrytmikk, sang, en fantastisk trommeslager og to melodiske solister med nese for feng og evne til å fortelle historier. Det er ikke bare tilstedeværelsen av et mallet-instrument som gjør at jeg blir minnet om den stringente lekenheten til Dave Hollands 2000-tallskvintett, som mange sikkert er glade i, her. 

Den andre plata som virkelig stikker seg ut er Charles Lloyds 8: Kindred Spirits (Live from the Lobero). Finnes det et deiligere, feitere stykke dønn jazz i 2020 enn åpningslåta, 20 minutter lange “Dream Weaver”? For en vakker, lang karrierehøst Lloyd er inni, og for et sympatisk band han har med seg. Vi skal jo heller ikke henge oss for mye opp i prat om det konseptuelle, om albumtankegang – Lloyd er på flere av disse låtene en levende påminner om at musikkens glødende kjerne handler om musikeres evne til å fortelle lange, uavbrutte historier. Og måten saksofonisten stiger tålmodig mot ekstasen, for så å roe det hele ned igjen, slik han har gjort i flere tiår, er en sjelden glede. 

Apropos fortellerglede hos gamle mystikere… jeg tror vi i år fant ut at omegnen vår også inneholder en prisbelønnet skald som går rundt og kaller seg for Bob Dylan. Jeg er ingen dylanolog, men det er vanskelig å sno seg unna at 16 minutter lange  “Murder Most Foul”, som kom ut 27. mars, og som ble Dylans første nummer 1-hit i USA, er et av årets store høydepunkter – både monokulturelt og merkelig i like stort monn. Selvsagt handlet øyeblikket om det skjebnesvangre i situasjonen, og i låtas tekst, hvor drapet på John F. Kennedy blir gnistpunktet for en fortelling om mot- og ungdomskulturen Dylan identifiserer seg med. 

Det var mange, både i Norge og USA og ellers på kloden, som hadde litt ekstra tid til å dykke ned i den feite teksten, som formelig tryglet om å bli dechiffrert. Mye av popkulturen er også rettet mot denne typen kodeknekking for tiden – jeg tenker på måten enkeltepisoder av TV-serier, eller filmtrailere saumfares for alle hint. Det kan hende at Dylan faktisk kunne nådd til topps flere ganger om han gir ut denne typen kvarterlange nøkkellåter, det kan bli en hobby for folk. Podcast-musikk, for å låne et begrep fra Chirag i Karpe. 

Men mest av alt var det jeg merket meg ved måten det høres ut som han storkoser seg. Det er en grotesk og alvorstung tekst, men den er åpenbart ført i pennen med et stort glis av en poet som vet at så godt som ingen andre har den samme fingerspissfølelsen med denne mytologien som det han har. Og var det ikke noe nesten The Necks-aktig over det sildrende, umerkelig fremadflytende kompet, hvor Fiona Apple, som selv ga ut et årsbestelistefrekventerende album, spiller piano? Kanskje jeg lytter litt ekstra velvillig her. Men det finnes grunner til det også. Her på tampen av 2020 er det å lytte til Bob Dylan og “Murder Most Foul” en påminner om at mars ikke bare var jævla skremmende – det var, lik det eller ikke, et uhyre interessant tidspunkt å være i live på også. Kjedsomheten og ny desperasjon kom tidsnok – men det ene visker ikke ut det andre. 

Filip

Hallo,
Mens jeg ventet … skrev du en liten oversiktsartikkel over plateåret, liksom. Takk, enig i mye av dette, selv om jeg ikke ser på det som et enormt plateår. Jeg assosierer Gard Nilssens supersoniske orkester med enorme minner og en følelse av lykke, vi sang med på konsertene, men må innrømme at jeg har hørt ganske lite på albumet, selv om det er fristende LP med deilig omslag og alt. Jeg kjøper minst like mange plater som før, antakelig langt flere, men det blir klarere for meg at i alle fall når det gjelder jazz, er det konserten som er greia. Alt annet er sekundært. Jeg sliter egentlig litt med å skjønne folk som sitter hjemme og hører på jazz fremfor å oppsøke det så man får pusten av hornet i fleisen. OK, om du har vondt for å gå, har seriøse økonomiske problemer eller rett og slett er sjenert, skjønner jeg det. Men 2020 gjorde det klart for meg hvor dypt jeg elsker det å oppleve ting i sanntid. Det var vel neppe med dette bandet Signe Emmeluth utmerket seg, for hun var ikke med. Det var derimot Mette Rasmussen, og hun ga oss alle bakoversveis igjen. 

Altsaksen har den effekten på oss rett og slett? Når du ser hun bane seg vei frem mot midten av scenekanten er det alvor. Emmeluth har stått frem som en skikkelig team player og er jo med i flere større prosjekt, og jeg lurer på om jeg synes at hun kommer best til sin rett i slike sammenhenger, kontra i hennes egne band Owl eller Emmeluths Amoeba, selv om jeg får kick av dét og så klart. Jeg har lyst til at vi i NTT snakker med om de forskjellige saksofontypene fremover, det er mye jeg lurer på. Og da gjør sikkert leserne det også. Men tilbake til Gard Nilssen – herregud jeg har hatt moments med ham i år. Acoustic Unity med Ole Morten Vågan som vikar, MOKK ALEINE i publikum på Sentralen i mai under nettgig-innspilling, herregud det var som å få jazz rett inn i åra, en følelse av sivil ulydighet, og jeg satt der og NØT hvor hardt de spilte. Duoen med vennen André Roligheten der de dyrker Ornette, og kaller seg Ramblin’, hadde to minneverdige gigs for oss i NTT under Oslo jazzfestival, men selve kaka går nok til en konsert på Hærverk, pandemiens beste klubb, der Thomas Johansson var gjest på trompet med Unity. Jeg satt alene og fant flyten, bestilte øl på øl og kicket var nesten ikke til å holde ut. Jeg forsvant totalt inn i det poetiske øset, akkurat som da jeg først oppdaget ildfull jazz en gang, og jeg ble så grepet at jeg tror jeg gaula SPELL EN LANG EN!! da de gikk på for å ta ekstranummer. Det er jo det det handler om.

Audun

***

Ohoi,
det føles direkte pinlig å ha husket Signe Emmeluth inn i Supersonic Orchestra-konserten, du har selvsagt helt rett, det vanvittige øyeblikket der var det Mette Rasmussen som sto for. Kanskje konstellasjonsforvirringen har å gjøre med at det var mange tilsvarende showstoppende Emmeluth-øyeblikk i løpet av året – med Skarbø Skulekorps, Røysum Ensemble, egen Amoeba den nystartede gruppen Pakten… men vet du hva – jeg kaster kortene, stikker henda i været og skylder på Covid. Det er fremdeles lov, sant? 

Jeg er enig i at det ikke har vært et enormt plateår. Men det er interessant å merke seg at et spørsmål som er blitt viet en del tid og hodekløing – hva skal vi med jazz-innspillinger – faktisk avføder såpass mange distinkte og originale svar. Det er verdt å nevne Kjetil Jerves The Soundtrack of my home og Harald Lassens Human Samling fra hjemlige trakter. Førstnevnte et album som baserer seg på Daily Piano-prosjektet til Jerve, hvor han som nybakt trillingfar har spilt litt hjemme hver eneste dag, og hvor vi har kunnet følge denne improviserte dagboken på instagram og facebook. Musikken snuser på såkalt Peaceful Piano Music/PPM (les et intervju med Kjetil om prosjektet her) og flytter improvisasjonen fra studio og scene og inn i et annet velkjent rom, hjemmet og stua, som de fleste av oss kjenner igjen, men som vi ikke nødvendigvis assosierer med musikalsk dagligliv på denne måten med mindre vi enten bor med en pianist eller er en pianist. 

Lassens album er en annerledes skapning, det ble påbegynt i vår og prøver en rekke ulike strategier for å komme seg rundt utfordringen med å ikke kunne møtes – fra gruppeimprovisasjon over nett, til ulike overdubmetoder til feltopptak av gåturer i skog og mark. Selv om sluttresultatet har et element av tilfeldighet ved seg, som all improvisasjonsmusikk tross alt bør ha, er det en tydelighet med måten det er utført på. Og det er kanskje det jeg tenker om jazzplateåret 2020 – det føles tydelig. 

Konserten er greia, grunnen til at vi skriver hver uke. Jo fler av dem man går på, jo flere grunner får man til å bli glad i dem – man merker også hvor mye dette gjelder for andre også. Fra unge til gamle, fra folk som går sjelden til maniske konsertgjengere (hei til dere). Det kunne man jo også snakke med arrangører om denne høsten  – hver eneste gig kom det noen og ga klart uttrykk for at de hadde savnet den delen av livet enormt under nedstengingen. Hvor mye har ikke det hatt å si oppi all denne helsikkes oppoverbakken? Ja, jeg er klar over at vi er langt fra normalen, at det fremdeles er lenge til vi kan møtes ved antibacen på noe som ligner en vanlig Øyafestival og så videre. Jeg er fremdeles bekymret over de som har mistet levebrødet sitt og musikkfeltene som står helt uten naturlige måter å utøve det de er best på, i tette lokaler og på store stadioner, i dans og mølje. Men jeg har allikevel ergret meg over de som mener at begrensningene er såpass store akkurat nå at det har vært bortimot meningsløst å stikke på gig. For uke etter uke har jeg følt at det motsatte har skjedd. Javisst er det vrient, og javisst er det jævlig slitsomt for de som arrangerer å forholde seg til et stadig skiftende landskap og uklare men abrupte signaler. Men det har ikke gått ut over vitsen. Ting kan tyde på at den ligger mye dypere begravd, rett og slett. Og gjensidigheten i det, følelsen av at konsertopplevelser er noe vi skaper sammen og ikke noe du egentlig kan være en ren forbruker av, er bare blitt satt på spissen. Det samme gjorde ting som Brakkesyke, eller alle de andre tingene som ble startet på vårparten. Jeg er glad for at det skjedde, og jeg håper blant annet at det både kan føre til en endring i dokumentasjon av nisjesjangere, i tillegg til friske tanker om tilgjengelighet av kulturopplevelser og så videre. Men det var merkelig å se folk si det er nok ingen erstatning en måned uti det – som om ikke det var åpenbart siden starten. Enten er du i rommet, eller så er du ikke det. 

Men der har du kanskje den såkalte jazzskammen vi snakket om igjen – det føltes ikke nødvendigvis veldig klokt å skulle brase inn på facebook-forumet Bransja Prat, eller noen av de andre stedene hvor musikkbransjen diskuterte problemene sine, og hvor store og mellomstore arrangører sto ribbet for muligheter, og si kjipt med festivalsommeren, men jeg og 20 andre opplevde meningen med livet og musikken i går på JAZZGIG, så jeg skjønner ikke egentlig hva dere driver og maser om. Selv om det også fantes dager i år hvor jeg følte på noe som minner faretruende om akkurat dét. 

Filip

***

Halloy
Jeg måtte ta en titt i hyller og bunker her, og det er jo veldig mye god musikk som er utgitt i 2020, håper dette fortsetter selv om de fysiske butikkene er færre. Var innom Platekompaniet på Oslo City under noe julehandling, forresten, sykt å tenke på hvor dominerende den kjeden var for kun få år siden. Jeg strømmer mye, men vil si det fortsatt er viktig med fysiske produkter, spesielt i mindre kommersielle sjangre. Det har forresten vært mange liner notes i år, Losen er flinke til det. Selv har jeg bidratt med albumtekster til tre glitrende album – den kanskje mest attraktive LP-utgivelsen i år var helt klart Moskus live på Victoria, den var KUN på lim ed LP og som nedlastning via Bandcamp. Jeg antar vi vil se mer av den modellen i musikken vår, det er litt risikabelt for synligheten å ikke være tilstede i de store strømmetjenestene, men det er et opprør på gang om betalingen for musikken, og om man røkter sitt publikum godt er det mulig å nå frem til det! Moskus er jo forøvrig et slikt band som burde utgi en liveskive i året, de kan bare ta opp hver releasekonsert og la det bli en evigvarende speilrefleks. Jeg skrev for den finfine The Switch-plata Macca/Jawaka som du jo kjenner til, en oppfølger er vel på vei, og glem heller ikke liveplata til Eple Trio, den låt som en drøm inne i et godt headsett, utgitt på det ambisiøse nye plateselskapet NXN til Naxos, som vel sendte ut sine første CDer akkurat idet verdens platebutikker boltet dørene. 

Vi har snakket litt med Tomas Linnes som driver det labelet her i NTT, og han har jo flagget noe som i jazzen er sjeldent fremoverlente tanker om kommersiell virksomhet ved å lage enkelte produksjoner som er myntet på spillelister på Spotify – mer brukerorientert musikk, f.eks med stemningsfull og «nordisk» pianomusikk. Man ble jo ansett som spedalsk om man ytret slike tanker før, men her har vi sett en endring i løpet av året. Linnes mente at det speilet yngre musikere, som er meget godt vant med strømming og ikke husker «gode gamle dager», er mer løsningsorienterte og vil prøve å se hva som funker for å finne sitt publikum, snarere enn å hytte med neven og forbanne tidens elv. Yngre musikere er villige til å spille spillet, uten nødvendigvis korrumpere sine kunstneriske impulser av den grunn. Jerve er jo et eksempel på dette, han omfavner listing på alle mulige chillax-lister på Spotify — han er en del av en generasjon musikere som vil oppsøke publikum der de er, heller enn å grine bitre tårer over at de ikke er der de kanskje var før. Jazz på strømming har jo vært en smule trøblete, og  mange gode titler forsvinner i vrimmelen. Det er en av grunnene til at vi opprettet Spotify-lista Ti tette, som oppdateres hver 14 dag, med ny god norsk jazz og omegn som funker i sammenhengen. Det viser seg å være svært få problemer med å klare å fylle denne med kun prima content, håper det sakte men sikkert får mange lyttere, den er i alle fall et konkret supplement til den skriftlige dekningen vår av koket i jazzgryta. Det var hyggelig å få utmerkelsen TONOs formidlingspris på tampen av året, forresten! En skikkelig opptur etter det forsmedelige tapet i Musikkjournalistikkprisen som ble utdelt på Bylarm rett før ‘ronaen! Men spøk til side — det føles meget tilfredsstillende og meningsfullt å holde på det disse greiene her.

Audun

Stop the count!
Ja, måten Moskus og plateselskapet Earthly Habit ga ut den liveplata på (les intervju med Christian Winther her om det) er inspirerende, og forsåvidt velkjent med årene. Jeg vil tippe at det som taler mot folkefinansiering, eller hva man skal kalle det, for mange er følelsen av å drive kronerulling (der har man et belasta ord) før man faktisk har lagd noe ferdig. Men et forhåndssalg, som dette her artet seg som, virker som en måte å forplikte folk på, og å gjøre kjøpet av plata til en av favorittartistene dine til noe du må gjøre her og nå, og som styrker tilknytningen din til prosjektet, i stedet for noe du ender opp med å sove på (“Jeg hadde tenkt å kjøpe den på releasen, men glemte det” osv). Det vil overraske meg om det ikke blir mye vanligere nettopp for band som ikke har verdens største lytterskare – men hvor de som faktisk bryr seg, bryr seg litt ekstra. Så er ikke det nødvendigvis løsningen på all verdens skjevhet i musikkfeltet i seg selv – men jeg ser ikke egentlig noe i veien for at mange slike utgivelser også har (relativt sett) begrenset tilgjengelighet ellers. For oss er det fint å kunne ha mest mulig tilgjengelig for å sy sammen lister som Ti Tette og forsøke å også få til et eller annet i Spotify-villnisset. Men hvor mye mindre når denne musikken ut ved å bare være på Bandcamp og fysisk format, for eksempel? Jeg er ikke helt sikker. De fleste virkelig meningsfulle båndene knyttes, som du var inne på tidligere, på konsert.

Kjetil Jerves innstilling er kanskje eksempel på noe annet – men samtidig koker det ned til at han spør seg selv om hvordan han vil forholde seg til utgivelsene sine. At hans strategi handler om å finne ut av listevillnisset, pleie et forhold til publikummet gjennom de kanalene og så videre, er kanskje bare en funksjon av det? Etter en Jazzforum-prat du modererte med Petter Wettre, Christian Meaas Svendsen og Andreas Leine Jakobsen i senvinter, var i hvert fall min konklusjon at mer enn generelle trender for jazzalbumet som kunstform og salgsobjekt, er kravet større til at hver enkelt artist eller band kommer fram til et eget, tydelig svar om hva de vil med det. Og det er en konklusjon som forsåvidt høres fin og uproblematisk ut på overflaten, men som også putter en hel masse ansvar på enkeltartisters driftighet, initiativ, ressurser – egenskaper som ikke nødvendigvis har noen sammenheng med din evne til å lage en god, inspirert skive. Jeg intervjuet Lars Horntveth om Jagas Pyramid i år – deres første album på Brainfeeder, etter at Ninja Tune ikke lenger hadde kapasitet til å gi dem ut. Da spurte jeg ham om de strengt tatt var i en situasjon hvor de kunne gitt ut album på egenhånd. Svaret var vel at de strengt tatt kunne gjort det, men at det var en stor lettelse å unngå – og at det har en egenverdi, selv for et etablert band som Jaga, med en trofast lytterskare, at noen har kuratert dem – og sagt, hør, dette syntes vi det var verdt å bruke tid på. 

Forbrukermakt og forbrukerfremmedgjøring har vært sentrale underliggende temaer i år. Når det holdes høringer i Storbritannia om strømmeøkonomien, støter vi for eksempel også på mye forbrukerharme om hvilke lommer deres penger havner i. Jeg unner strømmegigantene all dritten, skatteleggingen og reguleringen de kan få, men jeg er samtidig usikker på hvor mye mer rettferdig fordeling som strengt tatt er mulig å skvise ut av et system hvor musikkinteresserte – samme hvor mye, eller hvor mye forskjellig musikk de hører på – betaler en hundrings eller to i måneden. For en tid tilbake skrev jeg litt om paradokset i at mange av de lytterne som bryr seg mest om denne urettferdigheten er de som har redusert prislappen på musikkforbruket sitt mest. Jeg mener fremdeles det, men jeg innser at det også er en litt nesevis melding å komme med. Du ser det samme når det gjelder bybildet – ja, vi må bruke scener, barer og butikker om vi ønsker at de skal overleve. Det er sikkert en påminner mange trenger. Men om jeg tar en gåtur rundt i Oslo, merker jeg at bekymringen min strekker seg utover det jeg – selv med uendelige åpningstider og fritid hele uka – klarer å få besøkt. Å bo i en by handler også om å være opptatt av tingene du ikke bruker selv, føler jeg. Og å, hver gang et sted eller et tilbud stenger ned, raljere mot en hjemmesittende, pengesterk og navnløs middelklasseforbruker slår meg bare som spill for galleriet det óg. 

Derfor har det også vært bekymring for hva troen på forbrukermakt faktisk kan utrette i år – det var en berettiget bismak med initiativer som Brakkesyke og Koronerulling (selv om jeg for egen del ikke kjente meg igjen i tanken om at vi noensinne påsto at det var en bærekraftig løsning) og det var noe jeg opplevde at flere næringer jobbet mot etter hvert som året skred frem – det er fint med bidrag, det betyr noe – men de største verktøyene er det det offentlige som sitter på, og ingen må innbille seg noe annet. Om noe er tydelig etter 2020, er det jo hvor sinnssvakt svær slegge staten tross alt går og bærer på – det lærer vi både når svære ordninger bommer og når de treffer, vi lærer det når selskaper som knapt skatter til Norge får overlevelseshjelp, når hjelp til Oslos uteliv plutselig kommer rett før jul og smelles ut med det som føles som rekordfart og vi lærer det, antar jeg, når “13 millioner” plutselig får en hel kultursektor til å tenke på Kurt Nilsen. 

Men jeg tror året kan føre til at en del steder rigger seg annerledes til i fremtiden. Nå er ikke medlemsskapsordningen til et sted som Kafé Hærverk noe som i seg selv sikrer driften, men kanskje den typen ting peker fremover mot ordninger hvor folk kan investere i steder de er glade i på andre måter. Sjakkstedet The Good Knight i Oslo har, om jeg har forstått det rett, et tredelt eierskap: De som driver stedet, investorer, men også småaksjonærer fra byens sjakkmiljø. Jeg vet ikke hvor overførbart det er til andre steder – men det er klart at mange folk som ikke nødvendigvis har allverdens tid til å benytte seg av scener og barer ukentlig, også kunne tenke seg å bidra til at stedene finnes når de kan bruke dem. Ole Øvstedal fra Revolver sammenlignet det med en fjelltur man ikke får gått så fryktelig ofte – men livet blir rikere av at man har muligheten. Jeg tror jeg håper at den gjensidige avhengigheten mellom gjest og sted som er blitt litt for tydelig i år setter spor på en god måte. 

Filip

 

Årets konserthøydepunkter 

Nok bransjeprat!
Selv om du jo har den skarpeste praten om emnet. Beste minner og kraftigste kick? Det er ikke slik at jeg fører lister, men det er vel endel å hente i NTTs annaler. Juliana Venter på Blow Out og ikke minst sammen med Nilssen-Loves Circus på Oslo World! Det var frisk vokal som gjorde inntrykk. På en helt annen side av spekteret må det sies at Karin Krog ble et av årets navn, jeg så henne flere ganger, gjorde sceneintervjuer og merket at hun var i sonen. Ikke bare krisen — jazzkrakket — men også ting som Black Lives Matter virket til å skjerpe sansene hennes, det gjenfant hennes plass i samfunnet. Det gjaldt forøvrig deler av jazzen i sin alminnelighet, som på grunn av mange utviklingstrekk i samfunnet fikk en fornyet relevans, føltes viktig og mer i tråd med nytenkningen og samarbeidets og motstandens natur enn å være en museumsgjenstand. Det var noen øyeblikk oppe i Molde da hun var resident, spesielt i bandet med Staffan William-Olsson og Terje Gewelt, der hun ikke var «jazzdronningen» eller «ikonet» men bare en sjelfull musiker. Det var rart å være i Molde – fine konserter og bra at de fikk det til, men savnet etter litt liv var merkbart, i alle fall sammenliknet med en del av de andre festivalene jeg opplevde i år. Det mest hjertevarmende var nok Punkt i KRS, der tok jeg bussen ned for å høre Anja Lauvdals virkelig nydelige bestillingsverk med strykekvartett, Veslemøy Narvesen og OM Vågan, men fikk noen skikkelig sterke musikkopplevelser med alt på programmet, egentlig, i en herlig samlende hotellvenue med god lyd, god plass og alt dette. Det ble også et sunt møte mellom det jeg har sett på som litt adskilte sensibiliteter og generasjoner i norsk jazz og kunstmusikk, og veldig avslappende og varm stemning musikere og publikum i mellom. Fikk til og med delt en flaske Barolo med Nils Petter Molvær i hotellbaren etterpå og utvekslet røverhistorier, sett et tilløp til dansegulv for DJ Strangefruit, var på en kunstdebatt og ikke minst så en fabelaktig retrospektiv utstilling med en av mine favorittkunstnere Gunnar S. Gundersen. Jeg tror at fraværet av en legende fra Utlandet gjorde at musiken ble friskere, mer demokratisk og mer levende — det er en av de beste effektene av det norske fokuset på alle festivalene i år. 

Anja Lauvdals «The School of Lost Borders». Foto: Petter Sandell/Punkt

60-årsjubilanten Nils Petter Molvær. Foto: Petter Sandell/Punkt

Lørdag kveld ble vi som kids igjen og viljen til nach var i en halvtimes tid enorm der vi stod i lobbyen og følte at at var som før igjen. En helg i Haugesund var også som en drøm, jeg har i det hele tatt sett mye av Norge i jazzens tegn i år og håper veldig og på at det blir mer av det neste år, og for å være ærlig tåler jeg et forholdsvis neddempet år til. Men jeg trenger også en og annen klubbkonsert med trøkk i brøstet, og ikke minst må det bli noe DJing igjen i løpet av våren, ellers blir jeg gæren!

Audun

***

Konserthøydepunktene er det heldigvis mange av!
Når jeg tenker tilbake i fremtiden, tror jeg at jeg fort kommer til å huske Mandaljazz (som jeg også skrev fra, dag en her og dag to her). Det er en festival jeg har hatt lyst til å besøke i flere år – et av stedene du liksom kan oppleve hvordan festivalene som har vokst seg svære, som Kongsberg og Moldejazz, faktisk oppsto. En ung gjeng – skjønt, ikke uten unntak, her var det idealister i alle aldre – som har gjort det alle gode festivaler i sin tid har satt seg fore: La oss se om vi kan få noe umulig til å skje. For meg er Sørlandet et litt mystisk sted – jeg kan ikke forklare hva jeg mener med det, jeg bare konstaterer at det er tilfelle. Da jeg ankom Mandal, sendte en kompis meg en lenke til Ivar og Eivind Bøksles Skjærgårdsviser, og med ett følte jeg nesten at jeg hadde kommet til Danmark. Vanligvis har Mandaljazz også mye jazz nettopp fra det landet – det ville de hatt i år også. En tydelig identitet som sikkert bare blir viktigere – er det ikke naturlig om vi blir mer skandinaviske i jazzoppfatningen i årene som kommer? Dette var i starten av det som føltes som mulighetens sommer – tiltakene var tydelige og grundig gjennomført etter bestemmelsene, men var fremdeles langt mindre inngripende enn seinere. Alle konserter med unntak av en barnekonsert ble gjennomført i festivalteltet, foran en god blanding av musikere og tilreisende interesserte, i tillegg til bybefolkning som syntes det var fett at noe skjedde og som var mottagelig for det meste så lenge det kommuniserte. Er det ikke akkurat sånn jazzfestivaler bør være? Omegn-artister som Charlotte dos Santos, Mall Girl (Scarf! Face! Beth! Guitar Boy George! Mårl Gørl!!!!!) og Høyer/Baksaas gjorde døren høy og porten vid, Hedvig Mollestads ferske prog-hit Ekhidna fikk en etterlengtet og høylytt luftetur, mens Andreas Røysum Ensemble flagret i gevantene og klarte å skape følelsen av at dette er vårt – vår fest, og selv om vi skal sitte pent og sjekke pushvarsler endrer det ikke på det. Mandaljazz fikk til henget også, før under og etter konsertene. Det å stikke ut i resten av byen var en opplevelse etter å ha opplevd det Oslo-regimet dette året – øyeblikket da en trivselsvakt (i ordets rette forstand) knakk sammen i gapskratt av en stamgjest som gikk i dørken utafor en av byens kneiper, pekte og vrælte AKKURAT SOM CHARLIE CHAPLIN!!! vil jeg ta meg med til graven. 

Hedvig Mollestad. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

Kristin Andersen Høvin på Blow Out-festivalen var som nevnt et annet sterkt øyeblikk – jeg husker du kom etter det settet. Trompet og blokkfløyte, dønn drone, utgjorde et helt ubegripelig stort og høydefinert lydbilde inne på Victoria. Selvsagt savnes følelsen av hyggelig liten kafé på Blow Outs firedagersfest, det skulle bare mangle. Men dette var måten å løse det på uten å stenge ute musikerne som hadde spilt de andre dagene, og det var sterkt å høre Victoria bli brukt til denne typen grunnforskning fire dager til ende, med (hovedsakelig) Stig Gunnar Ringen bak spakene. Sekstetten Pakten (Dag Erik Knedal Andersen, Veslemøy Narvesen, Magnus Skavhaug Nergaard, Ola Høyer, Signe Emmeluth og Marthe Lea), som spilte etter Høvin, var også en stor høydare – og et av de frijazzbandene som får meg til å bli helt urealistisk og tenke disse kunne jo spilt på Øya/Bukta/Trakten/Stavern/Skumtopp-festivalen. 

Hulbækmo & Jacobsen familieorkester. Foto: Lars Opstad/Oslo World

Det er flere, mange flere. Å få sett Hulbækmo & Jakobsen Familieorkester i Kulturkirken Jakob var stort – og en av opplevelsene som knyttet hele arbeidet med Brakkesyke (hvor de spilte minus Alf i en surrealistisk, anspent og sterk opptreden fra Tolga) til den virkelige verden på en måte som ga mening. New Dance med Calle Neumann & co hadde merkbart mindre symbolsk glasur og nerver enn The Quintet-konserten under Oslojazz året før, spillegleden hos landfaste gamle venner som Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten fylte hele rommet. Oppe på galleriet satt Andreas Wildhagen, Kasper Værnes og Andreas Røysum, og noen uker senere hadde de endelig starta en kvartett med Adrian Myhr og sto på scenen på Hærverk og spilte to sett. Det ga en følelse av bevegelse, at nye, nesten tilfeldige møter også kunne skje i år, trass i alt.  

Men hva med alt det som skjedde før? Jeg husker prosesjonen ut av kirka etter bisettelsen av Jon Christensen, korpset av kollegaer som spilte Jon Balkes komposisjon “Konge” (tidligere het den “Delights of Decay”), synet av Sagene på utsiden av kirken hvor to busser krysset hverandre foran døråpningen, som om de forestilte et urbant sceneteppe som lukket eller åpnet seg… og før det, Atomic Total på Hærverk. Igjen denne følelsen av å se noe umulig skje, noe som er i strid med sunn fornuft og den økonomiske tyngdekraften. Eller for den saks skyld i strid med grundig musikalsk kvalitetssikring, bandet spilte gjennomgående strålende, men det var et element av risiko i måten de blafret gjennom komplekse partiturer uten å ha anledning til å prøve igjen. Tirsdagen under den uken, versjonen deres av “Do It”, synet av en god konsertvenn som, inspirert av mandagskonserten, hadde klart å snike seg unna en dessert for å med seg enda mer av denne hendelsen og som kom spradende inn med et smil som kunne lyst opp Brugata. Mange av de sterkeste konsertminnene får man når man er ung, det er portalopplevelser som man staker ut kursen for resten av livet med og som man i øyeblikk senere husker nesten skremmende godt. Ikke bare snuste de dagene på den tilstanden der – de satte i hvert fall meg i kontakt med ting jeg har opplevd tidligere. Kanskje var også konserten deres på Kolbotn i oktober også en passende epilog, på et for meg nytt sted og med en passende liten togreise til og fra – det ble en av de siste konsertene jeg så i år, det var den, så var det Oslo World og så var det over. 

Filip 

Hindsight is 20/20 vision

Det begynner å nærme seg nyttårsaften.
Hva vil året bringe? Den første januarhelgen hvert år pleier jeg og Ketil Ramberg fra NTT SOUL å reise til Blackpool for å starte året på sjelfullt vis sammen med en haug voksne briter som danser til soul i forskjellige sjatteringer i tre dagers tid på det semi-forsofne/staselige hotellet The Grand. Bare det å gå rundt i blåsten den fordums storheten av en by ved kysten i nord, en anelse fortapt i senere tiår men fortsatt med mange hundre hoteller og tomme forlystelsesparker, gir mening. En opplevelse som gir nødvendig varme og inspirasjon, og vi har fått flere bekjente der etterhvert, selv om det er mye ordløs kommunikasjon og hvor det ofte er sanglinjene og ikke rytmen som bestemmer dansen.

Det er småtrist for mange her i Norge etter pandemien, men i UK er det jo bare sorgen, der har de Brexit i tillegg som trer i effekt i morgen. At det kan ta ytterligere et år før det blir livgivende dans i stor forsamling for disse menneskene er fortærende – det er så få andre oppturer å styrke seg på. Håper veldig på høsten, men har bange anelser. DJs er greia på den weekenderen, mens fjor var det også en meget sterk konsert med 80s soul-heltene Meli’sa Morgan og Glenn Jones — den vokalen! OMG. Britene har vært så gode på all mulig svart musikk, det er en popkultur der som er blitt til i stor grad på grunn av innvandring. Det er tydelig på den musikalske utviklingen vi har sett de siste årene med den eksplosive interessen for ung britisk jazz, noe jeg applauderer sterkt, det minner meg om Gilles Peterson og gjengen på nittitallet, og Gilles er jo sentral fortsatt, men med langt bredere nedslagsfelt og større sosiopolitisk effekt. Noen ganger føler jeg det er litt daft som jazz sammenliknet med den norske, om man f.eks ser det på scenen på Vic eller Sentralen under jazzfestivalen, men som happening er det enormt viktig, og jeg føler det er vel så mye relatert til DJ-kultur som til tradisjonelle jazzscener. Shabaka, Tenderlonious, Nubya Garcia og alle disse er en del av noe annet, men åpenheten der er jo ganske NTT-aktig vil jeg si. Jeg savner forøvrig veldig å se noen av de gamle britiske frijazzkjempene på en norsk scene, f.eks. Evan Parker, på grunn av kontinuiteten i kunstutøvelsen hans siden 60-tallet og følelsen av vektløshet som oppstår av hans guddommelige sirkelpust. Håper jeg får gjort ferdig intervjuet jeg begynte med ham på Blow Out for noen år siden, da han forøvrig snakket meget positivt om den hippe duoen Binker & Moses, noe som overrasket meg litt, dog ikke like mye som hans varme tanker om Jacob Collier (top lad!) og at han fortalte at favorittlaget hans var det som José Mourinho til  enhver tid var trener for, noe som betyr at han har treige dager som Spurs-sympatisør nå!

Moses Boyd fra nevnte duo er vel en av de mest interessante skikkelsene på scenen, som trommis, produsent og uoffisiell talsmann. Han er i likhet med flere ikke veldig opptatt av at det utelukkende er JAZZ han står for, det er den britiske erfaring av Black music som er det sentrale, og det var også følelsen på knall-albumet Dark Matter som utkom mens jeg var på vinterferie med familien i London i februar (to Englandsbesøk på rappen!) rett før krisen var et faktum. Det er åndelig jazz, det er funk, grime, UK garage, afrobeats, forskjellig jamaicansk musikkultur – veldig britisk. Jeg er veldig glad i Rob Luft, Laura Jurd og Kit Downes fra den mer «seriøse» delen av britisk jazz, men når det kommer til dette mye omtalte nye miljøet fra det siste tiåret liker jeg det best når det er dansegulvorientert og politisk bevisst, som han er på denne plata.

Det er forøvrig interessant å se hvordan en viktig ung jazzmusiker kan bli presentert i motebladene der borte, som her – kanskje ennå en stund til vi opplever noe liknende her hjemme, selv om Tords spalte kanskje kan være til inspirasjon?

Audun 

 

Jazzmusikere i norske moteblader eller ukesluttmagasiner?
Gjerne for meg, det finnes jo noen gode kandidater, tenker jeg. Men jeg har også mista gangsynet. Hva som skjer med den såkalte musikk- eller medieoffentligheten fremover tør jeg ikke spå, egentlig. Avisene har vel hatt et paradoksalt år – pandemien har etter det jeg har skjønt ført til annonsefall for noen, men også skyhøye lesertall. I løpet av desember alene mista Dagbladet, om jeg teller riktig, syv (!) journalister. Hva vi sitter igjen med på andre siden er.. jeg aner ikke. 

Jeg rota meg bort i en diskusjon med NRK Kultur om musikkdekningen deres på tampen av året – og selv om svarene de ga ikke er lette å bli klok på, og selv om den store satsingen tydeligvis er noe det er blitt snakket om i årevis i det bygget, bedyrer de at de prøver på noe. Kanskje det beste bidraget man kan gi er å klage så høylytt og så ofte man kan? Den der leve og la leve-holdningen mange oppvakte kulturinteresserte uttrykker («Det er ikke Maskorama som plager meg, det er alt det de ikke tar seg til») har jo ikke vist tegn til å funke. 2021 – gubbesytets år? Hvem vet, jeg er villig til å prøve hva som helst. 

Mars og april var nervøse måneder, det å drive med Brakkesyke var til tider nesten skremmende, men også et kick – og kicket besto jo særlig i de første tre-fire ukene, hvor mange mainstreamaktører ennå ikke hadde fått sine initiativer på plass, og hvor man bare kunne pælme inn personlige favoritter og knirk i et kulturelt vakuum. Om det fikk noe særlig resultat, vet jeg ikke, men jeg ble styrket i troen på at veldig mange kulturuttrykk, ikke bare de vi sysler mest med, er noe flere kan ha glede av. Ikke alle på en gang, men det er heller ikke poenget. Under en konsert med Stian Carstensen, årets store gledelige comeback på norske scener, ble jeg sittende å tenke på det blant virvaret av buskisvitser, musikalske hælspark og vakre melodier – folkelighet, for meg, handler ikke om at alle på død og liv skal le av eller like det samme. Ekte folkelighet er å være opptatt av at alle i rommet skal ha noe å glede seg over innen man er ferdigspilt. Vi klarer ikke å være ordentlig brede uten både store penselstrøk og små detaljer. 

Jeg håper vi lærte noe om tilgjengelighet i år – geografisk, økonomisk, helsemessig. At vi på sikt tar innover oss hva det betyr at nedsteningen følte at mange i samfunnet også følte at ting åpnet seg. At kulturlivet og deltagelsen ble flyttet over i en sfære de faktisk hadde tilgang på. Jeg håper vanskelige og interessante diskusjoner om mangfold fortsetter å være nettopp det – jeg tror det må til, jeg vil at vi skal skrive mer om det. Ikke bare mangfold på scenen, men i salen. Målet er ikke tusen folk på hver klubbgig, men jeg tror det er en forutsetning for at kulturen holder seg sunn at man fortsetter å lete etter de som ikke ennå vet at dette er skapt for dem.

Det er innlysende at krakket i den brede riksdekningen av kultur gjør det vanskeligere. Men det er jo uansett utenfor disse stedene jeg egentlig fester håpet i offentligheten. Til et sted som NTT, til en redaksjon som Filter, til debattsatsingen i Nidaros, til matstedet Kabaret.no, som startet i desember. Til musikerne fra Trondheim som melder og spør om vi har innspill til hvordan de kan få på plass en dekning av alt det som skjer i den byen. Om noen som sitter og lurer på det selv leser dette her, er det forresten bare å ta kontakt – jeg tror den eneste måten å skape en felles forståelse på, er å gjøre det sten for sten. Selv om det er langsomt arbeid, er det også takknemlig. Det var ergelig å ikke vinne den musikkjournalistikkprisen under Bylarm, selv om verdig vinner, viktig sak og alt det der – jeg har ikke lyst til å kokettere det bort. Men det jeg syntes var surt, er at man lot en gylden sjanse til å diskutere hva vi vil med alt dette her, og hvordan det kan bli bedre, renne bort nok en gang. At det til syvende og sist bare var en kort prat i en trang sofa, før diplom ble delt ut. Jeg håper det er mulig å få diskutert ting grundigere i året som kommer. 

Klokka viser 10 minutter til årets siste dag er her, og i likhet med de fleste andre skotter jeg vettskremt bort på skjermen for å se siste nytt fra redningsarbeidet i Gjerdrum. Jeg har ikke noe klokt å si om det, annet enn fy faen.  Jeg håper alle kommer til rette. Alt jeg har igjen er i grunnen små ord, tomme gester og en følelse av at det å i det hele tatt snakke om 2020 som noe som tar slutt, bare er tull. De australske skogbrannene som startet i 2019 brant over nyttår, selvsagt gjorde de det, alt bare fortsetter. Men dette har vært en anledning til å snakke om det fine også – jeg har hatt opplevelser på scener i år hvor jeg føler at jeg har blitt skrudd sammen igjen. Jeg har sett det hos gode venner, noen av dem har hatt fryktelig tunge år. Det stopper ikke, ingen av oss vet hva som skjer. Men jeg vet hvor mange av oss kommer til å gå for å finne gleden og motet til å takle all dritten. Det får holde.

Godt nyttår, hilsen Filip

***

Filip!
På tide å sette flaskene på kjøl nå og se fremover. Nyttårsaften har sine fine sider også, selv i år. Jeg kom til å tenke på min første Facebook-oppdatering fra 1 januar i år:

Den fantastiske halvhiten «20/20» med George Benson ble så klart avspilt noen ganger rundt midnatt i går. Men rett skal være rett, den er skrevet av Randy Goodrum og Steve Kipner, skikkelige grå mus fra vestkystpopens låtskriveradel, her senere innspilt av Goodrum i 1994, det gikk sikkert et par eks. av denne i importhylla på Akers Mic det året. At noe så mildt som dette kan være så ekstatisk … og jammen avslutter ikke Jay Graydon med en solo som er minst like bitende som hans klassiske på «Peg».  Ønsker alle et mildt og ekstatisk 2020!

Mildt og ekstatisk, ja … teksten på denne svært fine melodien ble jo temmelig profetisk

If I knew back then what I know now
If I understood the what, when, why and how
Now it’s clear to me
What I should have done
But hindsight is 20/20 vision

Vi får bare bite tenna sammen og se etter sølvtråden i den slitne frakken, så går det bra. Husk det ble jo også et år med mange sosiale og politiske framganger, over store deler av kloden. Den utviklingen kan også fortsette i 2021!

Beste bøkene jeg leste i år var, i tillegg til en stor haug musikkbøker lest i embets medfør, Hari Kunzru Red Pill og David Mitchell Utopia Avenue og Karoline Brændejords diktsamling Jeg vil våkne til verden. Jeg leste også mange bøker som hadde ventet lenge på meg i bokhyllene i år, på grunn av Situasjonen ble det rom for leserhjertet til dunke rolig og taktfast igjen.

Årets TV-øyeblikk var CNN-dekningen av BLM-demonstrasjonene initiert av drapet på George Floyd, samt så klart valgdekningen i dagene etter valget med John King og gutta. Og det er umulig å ikke glemme den varmende, samlende ekstasen som Nødlandslaget i fotball ga oss med sin uavgjort-kamp. Gode nyutgivelser var det mange av, er du fan av jazz og soul og 60/70-tallsrock kommer gleden aldri til å avta eller tørke inn, men om jeg skal trekke frem noe må det være den gigantiske boksen med Princes Sign ‘o’ The Times, der det viste seg at et av moderne musikks største mesterverk faktisk rommet en par plater til med fantastisk uutgitt materiale, og jeg vil også nevne utgivelsen med opptak fra Thelonious Monk fra Palo Alto i 1968 som ble utgitt på Impulse! Musikken er kul nok, fra en downperiode i hans karriere, men det blir løftet av presentasjonen og historien om hvordan den 16-årige skole-eleven Danny Scher arrangerte konserten mot alle odds i en meget hvit by i en urolig tid, uten erfaring eller skikkelige kontakter. Han skulle senere bli en viktig siktelse innen bookingverdenen, men historien fikk meg også til å tenke på unge Jan Ole Otnæs som på cirka samme tid satte opp en liten turne med Keith Jarrett i nord-Norge og satte startskuddet for et langt liv i jazzkonsertenes verden. Det er viktig å ta sjansen når det er noe man brenner for.

Godt nytt år, Filip —  Vi ses på konsert!

 

****

Now’s The Time ønsker alle lesere, alle musikere, alle konsertgjester, alle bartendere, teknikere, journalistkollegaer, billettører, frivillige, konsertverter, venner og fiender et godt nytt år!

Tekst: Audun Vinger og Filip Roshauw

Desksjef: Camilla Slaattun