Now's the time

NTT: Kjære Covid

Vegard Heskestad om ny lockdown, Susanna om avlyste konserter, Thomas Johansson og Roger Arntzen om ny musikk, vi har premiere på klesspalte og hører på «Georgia on my mind».

Hei, god helg og velkommen til Now’s The Time, fredagsbloggen som hver uke tar for seg av konsFAEN!

Vi minner om at det går an å tegne et Jazznytt-abonnement her og at vi har et nyhetsbrev du kan melde deg på her.

 

Ny lockdown: Skal gulvet på Hærverk slipes igjen?


Vegard Heskestad. Foto: Maria Eriksen

Du kunne liksom høre bankingen i bordene under denne ukens Blow Out, da Ståle Liavik Solberg introduserte Vilde & Inga med Jenny Berger Myhre og Paal Nillsen-Love + Carl Magnus Neumann. “Vi er tilbake om to uker”, sa han, uten at han virket 100% overbevist. Og nå, noen dager senere, er vi inne i en ny sesong av sånnereblitt – tre ukers nedstenging av skjenking og arrangementer i byen, effektivt fra mandag. Da den første nedstengningen var et faktum snakket vi med Vegard Heskestad ved Hærverk – og har man først etablert en tradisjon, skal man holde den – så vi ringte ham rett etter at Raymond Johansen hadde gått av podiet i Oslo i dag.

– Jeg sitter her med noen andre barinnehavere og diskuterer hvorvidt myndighetene har plikt til å kompensere oss – det er ikke et statlig vedtak som kommer, det er kommunalt. Det henger i løse lufta i mellomtiden. Jeg skulle ønske det var mulig å klarere på forhånd. Men det er klar tale ellers – fram til slutten av november, er utelivet stengt. Vi får slipe gulvet igjen, da! Få det fineste gulvet i Nord-Europa. Først må jeg la det synke inn. Tiltakene skjer fra natt til mandag, men i kveld har vi to konserter med Sex Judas. Jeg må rett og slett tenke på hva som er forsvarlig å gjøre og hvordan vi løser det med billetter.

Beskjeden er ennå fersk, men hva skjer nå?
– Det er vinn eller forsvinn for veldig mange. Det har det vært før denne beskjeden kom, det finnes steder som har vært nødt til å slå seg konkurs. Etter de siste syv-åtte månedene har jo selv de med bunnsolid økonomi ikke nødvendigvis råd til å holde det gående. Det tar 14 dager før permitteringene går over til NAV. Vår spontane reaksjon er at vi må samle hele næringa. Jeg vet ikke hva slags pressmidler vi har, men det er veldig kritisk for mindre aktører. Vi som driver småskala som er mest i fare – vi har for mye investert i det på et personlig nivå. Jeg vet da faen. Det er i og for seg forståelig at de inkluderer utestedene i en lockdown. Men det kommer til å ryke mange steder nå – det kan inkludere Last Train, Revolver, Robinet og så videre. Og det er tragisk for alle ansatte. Jeg har 80% i kommunen, så jeg skal klare meg. Men de som har hovedinntekten sin herfra, en nokså sparsom inntekt i utgangspunktet, sliter.

Det har kommet stadig nye innstramminger de siste ukene. Åssen har det tæret på de ansatte?
– Jeg opplever de ansatte som veldig sporty. De er nok mer bekymra for framtida, å gå ut i NAV-systemet. Når det er så få ute er de som er inne hos oss stamkunder og venner og bartender. Stenging av innslipp klokka ti har gått greit, jeg føler ikke at den endringen har endra så mye. Men jeg har takket de som har jobbet hos oss – de har tatt alle utfordringer på strak arm, bordservering og det som er nytt har gått veldig bra. Jeg kan ikke svare på deres vegne – men usikkerheten er nok aller verst.

Jeg har lyst til å snakke litt om konserter den siste tiden – hvordan har du følt at det funker som opplevelse?
– Jeg snakka litt om det i går. Det er en veldig intensitet, på en måte. En nerve mellom publikum og musikere. Det var spesielt i begynnelsen, en enorm energi og om man kan bruke et så forslitt uttrykk som spilleglede. De på scenen hadde veldig mye på hjertet. Det syns jeg på en måte noe som kjennetegner konserter hos oss, men i enda større grad nå. Det at det er så få publikum gjør det enda mer privat – og alle kan se på det som skjer på scena, og det er musestille. Jeg har møtt folk som ikke har fått livemusikk på seks måneder, jeg merker at folk gleder seg på en dypere og mer intens måte enn før.

Har det på en måte tydeliggjort at man er sammen om disse opplevelsene?
– Det er nettopp det – det blir en forløsning. Ikke for å trekke det for langt ut, men jeg har jo hatt lyst til at Hærverk skal være det rommet hvor man kan legge dritten fra seg utafor. Situasjonen nå gjør det enda mer nødvendig. Den forløsningen det er å sette seg ned, og ta et glass og være i nuet. Det er nesten rart at folk ikke har tørna i større grad, dårlige nyheter hver eneste dag. Men jeg har ikke opplevd noen store kollapser. Noen små, men tross alt ikke alvorlig. Vi får se nå.

NB: Det spilles fremdeles konserter i Oslo

Foto: Signe Fulgesteg Luksengaard

Og en av dem er Wakos festforestilling, med flere gjester, i kveld på Victoria East. Les vår spor-for-spor om albumet de skal feire her, følg alle regler og stikk innom det som kan hende blir en av årets siste konserter i hovedstaden? Vi krysser fingra og går videre.

 

Et løft for sjelen


Foto: Darja Olsevskaja/Oslo World

En av høstens virkelig store musikalske oppturer var Andreas Røysum Ensemble på Cosmopolite sist torsdag. I alle fall da ekstranummeret som ble startet opp av en som alltid smilende og for anledningen veldig in the pocket Ivar Myrseth Asheim og bassgroovemester Christian Meaas Svendsen viste seg å være ingenting ringere enn en av mine favorittlåter, souljazz-klassikeren «Would You Believe In Me» av Jon Lucien. Denne perlen ble jeg obs på i en meget musikksulten periode av livet på slutten av 90-tallet med amatørmessig crate-digging, rare groove-compilations på CD, lesing av Gilles Peterson-spillelister på papir, og en og annen tur til London. Låten har holdt seg i bevisstheten siden, så klart, og var et høydepunkt under en den årlige dansepilgrimsturen til Blackpool tidligere i år, for dritten satte inn. Den passer også veldig bra i fribag-setting, for jeg vil si at veldig mye av vibben handler om sjel, i hvert fall i de store frijazzkorpsene. Det var så digg å se Signe Emmeluth og de andre smile fra øre til øre, og ikke minst å studere sjelefrans Hans Kjorstad med fela synge med på temaet av full hans. Nå savner jeg soul og jazzfunk-DJing! Skulle jo gjort det sammen med DJ Lars Martin Dahl i kveld på Hør Hør, men akk. Vi nevner det her en gang i fremtiden om det skulle inntreffe igjen, men her er begynnelsen på en spilleliste for en imaginær soul-kveld med Røysum-gjengen.

 

Ny spalte: Ekte stil

Vår nye spalte om klær og jazz er skrevet av Tord Rønning Krogtoft, markedsdirektør for Nasjonalmuseet, tidligere Øya-festivalen og Platekompaniet, og sammen med Håvard Stubø driver av jazzplateselskapet Bolage. Han er også en trofast konsertvenn på Oslos jazz-scener. Velkommen til bloggen, ses i spaltene nå og da!

Men er’e jazz(klær)?
Audun sendte meg for en tid tilbake en link til det svenske klesmerket Oscar Jacobson, og deres høst/vinter-kampanje «The Modern Beat», og lurte på om jeg kunne undersøke sannhetsgehalten i kampanjens tagline:

Inspired by the magical world of jazz, we have created a colorful collection that is framed by wool structures in deep gray. Welcome to autumn.

Et sentralt element av kampanjen er en kort video, som viser disse klærne som er inspirert av denne magiske jazzen, hvor soundtracket, underlig nok kan man kanskje påstå, hverken er særlig jazzete, ei heller særlig inspirert av jazz. Videoen viser en ung fyr som henger rundt på en middels stor teaterscene av gammel og ærverdig variant, typ hovedscenen til Oslo Nye Teater, med litt instrumenter og forsterkere rundt seg, inkludert et veldig u-jazzete brett med effektpedaler, iført disse plaggene som er produktene som Oscar Jacobson ønsker å selge oss. Se på dette:

Spørsmålet som umiddelbart melder seg er hva har dette med jazz å gjøre og hvorfor velger et varemerke som Oscar Jacobson seg jazzen nå i høst? Hvis man ser kjapt på dette, uten å være særlig engasjert i hverken jazz eller klær, vil man kanskje tenke at «ja dette er jo sånn tøff og elegant stil som jazzfolk kjører» (dette forutsetter at de ikke har bukkeskjegg og alpelue som jazzreferanse, men da har de lest Jazzbasillen, og det har de kanskje ikke hvis de ikke er interessert i jazz). Er man jazz- og musikkinteressert, men bryr seg mindre om klær vil kanskje reaksjonen være: «Aah, det er Blue Note-stilen ja, nettopp», med referanse til alle de fantastiske platecoverne som Reid Miles designet på 50- og 60-tallet. Tenk Dexter Gordon Our Man In Paris, Hank Mobley Workout eller Joe Hendersons Page One. Stramt kledde karer, sort-hvitt bilder og stilig skrift, svært cool. Dette er musikk og design som har inspirert mange, og med god grunn. Hvis man derimot er jazz- og musikkinteressert, i overkant opptatt av klær, og jobbet på feks. Platekompaniet på 2000-tallet tenker man kanskje: «Hvorfor har dette helt ordinære svenske klesmerket som drømmer om å være Ralph Lauren Purple Label laget en kampanjevideo som skal være inspirert av jazz med en kis som er kliss lik 2006 Johnny Borrell (Red: vokalist i landfill indie-bandet Razorlight) som cosplayer 1995 Jarvis Cocker, og hva er greia med den frakken de påstår er en peacoat, som jo helt åpenbart er en overcoat??» Men det er det vel heldigvis ingen som gjør.

Hadde Oscar Jacobson vært inspirert av jazzen slik vi som går på konserter på Hærverk, Victoria eller de andre scenene i jazzbyen Oslo opplever den ukentlig, hadde det ikke vært mye stivt pressede flanellbukser, høyhalsede lammeullsgensere, silkeskjerf, støvletter og dobbeltspente pinstripe-blazere i denne kolleksjonen. Svart skjorte utenpå buksa (armene brettet opp), mørke jeans, stødige sko, (eventuelt joggesko). En hardtarbeidende og turnerende (bare ikke akkurat nå) musiker styrer ikke på med sceneklærne mer enn nødvendig, hvis man da ikke skal spille på Lindmo eller noe sånt. Heldigvis spør du meg – Sånn oppdresset, «Sinatra med hatten på snei/faux Blue Note-stil» får Kurt Nilsen og bandet holde på med når de skal spille julemusikk for 200 personer i Oslo Spektrum i desember. Ikke så mye galt med det altså, hvis det er greia di, men den stilen bare hører hjemme i en annen tid og et annet sted. Det ekte er ofte det beste.

Tord Rønning Krogtoft

 

Fra sitrende, sittende publikum til avlyst på dagen: Susanna har hatt litt av en uke

Vi er der liksom igjen, i uker hvor ingen med hånden på hjertet kan si hvor det bærer for konsertlivet fremover – og hvor det har vært en betydelig signalforvirring fra myndighetene, som både anbefaler å bli hjemme, men som også ønsker å stimulere til økt aktivitet fremover. Denne uka opplevde Susanna Karolina Wallumrød litt av begge deler – hun fikk spilt en konsert i Sarpsborg, før en gig i Skien ble avlyst på dagen.


Susanna på Punkt-festivalen i september. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Du hadde det du på twitter kalte en luksusuke nå hvor det faktisk var noen spillejobber – og da uka startet var kun én avlyst. Nå er det blitt to. Men jeg tenkte å starte med den som faktisk ble gjennomført, i Sarpsborg – hvordan opplevde du at stemningen, og kontakten med publikum var?
– Aj det var fint å spille i Sarpsborg! Høytidsstemning å være i rom sammen med et lite men dedikert og lyttende publikum. Jeg følte virkelig at vi delte noe spesielt, og jeg fikk god tilbakemelding fra alle som var der + at jeg solgte masse plater (les: vinyl, cd og kassett).

Har du gjort deg noen tanker om den skjerpede situasjonen har noe å si for den musikalske formidlingen under sånne arrangementer? Går det an å synke inn i musikken på samme vis som ellers?
– Min opplevelse er at den musikalske formidlingen, og musikkens kraft, har blitt enda sterkere enn før. Mulig det er pga at jeg ikke har fått spille konserter på en stund ( i vår/ sommer), men jeg har på følelsen at det er en liknende opplevelse for publikum. Det har jeg selv hatt som publikummer hvertfall.

Som du er litt inne på i en tweet før Skien-spillejobben ble avlyst – når musikere promoterer konserter nå, kan det føles som å jobbe på tross av offentlige anbefalinger. Det er rett og slett rart å be folk om å komme på konsert nå. Føles det som et ansvar du også personlig har? Og at det kan komme et punkt der du, ikke arrangøren av konserten, er nødt til å trekke i nødbremsen?
– Ja, det føles unektelig rart. Samtidig synes jeg selv at konsertarenaer er noe av de tryggeste stedene man kan være for tiden. Alt er veldig ordnet, det er lett å holde avstand, sprite hender og samtidig få en god kulturell opplevelse. Slik er det også med de restauranter og barer jeg kjenner til. Så lenge smitten ikke ser ut til å komme fra offentlige arrangementer, som skjer i svært kontrollerte former om dagen, føles det ok å promotere de få tingene jeg gjør om dagen. Men det er fortsatt rart for det. Jeg synes det virker som bransjen tar situasjonen alvorlig, og kan ikke se for meg at det er jeg som må trekke i nødbremsen.

Skien-konserten ble avlyst nå, da du vel var på vei ut av døra. Går det an å si noe om de vurderingene? Var det simpelthen teknisk umulig utifra nye restriksjoner, eller har det med de mer generelle oppfordringene som kommer nå, om å være minst mulig ute?
– Det var kommunen som bestemte at arrangementet skulle avlyses, og at Spriten Kunsthall antagelig måtte stenge. Jeg antar det er fordi de regnes som et museum/utstillingssted, og at tiltakene som ble anbefalt satt i gang gjaldt muséer og biblioteker etc. Jeg synes allikevel det var rart å oppleve en avlysning på dagen, da flere av tiltakene gjerne får et par dager før de skal iverksettes. Det var allerede en begrensning på 50 publikummere, og jeg kan ikke tenke meg at dette arrangementet ikke skulle kunne gjennomføres på en trygg måte.

Jeg opplever det som at mange av tiltakene er symbol-tiltak/symbolpolitikk nå, og det er mange av oss, ikke bare i kulturbransjen, som får lide for dette. Fra mars av har jeg vært veldig klar for å være med på denne dugnaden, som det blir kalt, og med intensiv-sykepleiere i familien vet jeg godt hva korona-viruset har å si både for de som er sårbare og for helsevesenet. Men jeg føler meg mer usikker nå, på om regjeringen igangsetter de rette tiltakene. Hvorfor åpnet de opp for turisme i sommer, både inn og ut av landet, hvorfor har de ikke igangsatt tiltak for at man må kunne vise til negativ test i løpet av de siste 72 timer før innreise for arbeidere etc før nå. Jeg kjenner at jeg er lei, og også litt mer motvillig til å gå i isolasjon uten å vite mer om det at mitt virke blir lagt brakk faktisk bidrar til å stoppe smittespredning.

Som mange musikere og folk i bransjen har påpekt, er det et blandet signal som sendes. Stimuleringsordningen oppfordrer konserter til å bli holdt “som vanlig”, mens myndighetene ikke egentlig vil at folk skal ta seg ut og møtes. Gitt at anbefalningene om minst mulig ute-aktivitet holder seg – hva håper du Kulturdepartementet gjør annerledes? – En ordning der tapt inntekt blir dekket,  og friske midler til annen aktivitet man faktisk kan holde på med nå, som øving, innstudering, komponering, innspilling etc blir mulig å søke på, hadde vært fint. Det er jo gjort i noe grad, men jeg tviler på at det dekker opp for tapet for hele bransjen.

Hvordan planlegger du fremover for øyeblikket? Det er jo åpenbart vanskelig å planlegge konserter – det fikk du dessverre et veldig tydelig eksempel på i dag. Finnes det innspillingsplaner, eller skrivearbeid, eller noe annet som rykker lenger frem i køen på grunn av dette?
– Vi holder på å booke konserter, både for i år, og endel for neste år. Jeg tenker ikke at vi burde slutte med det. Men det er klart det er utfordrende med all usikkerheten, det å booke, administrere, øve og forberede en masse ting som plutselig ikke skjer er veldig demotiverende. Jeg holder på med diverse andre ting, som skriving og innspilling ja- og har prioritert å få ut live videoer, mikse opptak som har ligget, og kanskje kan jeg få til å gi ut noe fra arkivet også. Men jeg synes det er til tider ganske krevende å finne ro i den situasjonen vi er i. All uforutsigbarheten er utmattende.

Du er jo også en artist med en jevn utgivelsesrytme, i forskjellige settinger. Hvordan planlegger du store slipp og så videre gjennom det neste året?
– Ja, det er noe på gang for neste år. Men jeg vet sannelig ikke helt hvordan jeg skal løse det. Om vi ikke får spilt live i det hele tatt er det veldig dumt, men jeg kommer nok til å utgi noen ting for det.

Til sist – den siste måneden var en forventet, men allikevel ganske urovekkende påminner om at dette er langt fra over. Snakker du med kolleger om hvordan de ser på 2021?
– Ja, jeg er redd for at dette vil få alvorlige konsekvenser for bransjen i lang tid fremover, og jeg frykter at vi bare er i starten av en vanskelig og langdryg situasjon. Alle forsøker vel å ikke tenke så langt frem i tid akkurat nå, for det er ikke lett å se hva fremtiden bringer.

 

Pennsylvania

Om noen har behov for noen minutters pause fra CNN-kjøret, var det som en madeleinekake ble dyppet i min barndoms tekopp da fingrene av seg selv tastet seg frem på verdensveven for å finne frem en av de definerende jazzlåtene fra oppveksten, for i familiehjemmet husker jeg ikke hundrevis av jazzplater men et par fine som fikk kjørt seg: Belonging, en samler med Billie Holiday der «Fine and Mellow» var favoritten, noe Miles, og en single eller titommer jeg fant på loftet med Glenn Miller. Den fikk kjørt seg da, og dukket opp igjen nå. Fingers crossed.

 

Denne mangehodede jazzen


Roger Arntzen. Foto: Jonas Howden Sjøvaag

Når støyen fra virkelighetssamfunnet og den massemediale torturen blir for tung å bære, har vi lært oss å slappe av litt med å se på en kort filmsnutt av bassist Roger Arntzen som padler rolig og forsiktig fremover langs vannkanten, iført en slags hjelm.

Nå kan vi også benytte hans musikk, siden to av bandene han er med i, Chrome Hill og Ballrogg, begge er ute med nye plater. Spesielt sistnevnte kommer til å få en god del runder på spilleren om vi skal inn i en ny lockdown-periode. Sikkert om vi ikke skal det også.

Det er en del mørke stemninger på Chrome Hill-plata. «Jazzrock noir» – hva legger dere, eller nærmere bestemt du, i det begrepet?
— Å prøve å lage merkelapper på musikk man selv holder på med, og det å forsøke å plassere seg i en spesifikk sjanger er slett ingen lett oppgave, når man i bunn og grunn opplever at man selv er selve sjangeren og merkelappen. Men når man likevel skal prøve å sette ord på hva vi selv assosierer vår musikk med, dukker begreper som «jazzrock» stadig vekk opp, selv om det nok til tider kan være et ganske forslitt begrep. Vi har til og med noen ganger lurt på om det hjalp å snu på det, og kalle det rockejazz, som om det gjorde det noe bedre! Men altså, i mangel på et bedre ord har jazzrock føltes mest dekkende, men da kanskje med et håp om å kunne fylle begrepet med noe nytt og mer utfyllende enn kanskje den jazz-fusion-assosiasjonen mange har til begrepet. Jazzen og improvisasjonen er fortsatt sentral i låtene og samspillet for Chrome Hill, men bandet har gjennom de fire siste utgivelsene gitt plass for stadig flere impulser fra rocken og artister som Tom Waits, Neil Young, atmosfæriske Earth, i tillegg til mer filmatiske stemninger som for eksempel fra Twin Peaks. At begrepet noir har sneket seg inn gjenspeiler vel så mye til at grunnstemningen i låtene er mørkere og mollstemte, og utvider begrepet sådan til jazzrock noir. Albumet er også kontrastfullt, hvor kraftige motsetninger som død/liv, lys/mørke har fått plass. Vi har alle gått gjennom livsfaser som har preget oss, både som mennesker og utøvere, og i komponeringen og utviklingen av låtene. Det egentlig ikke én spesiell hendelse, men mange til sammen, som har satt preg på stemningen på låtene og albumet.

Det er viktig å skape en sinnsstemning for lytteren. Albumet med stor A er fortsatt et viktig format å tenke innenfor? Du kom til og med og leverte plater til postkassa personlig!
— Låtene er preget av et større alvor, og innehar en underliggende eksistensiell tematikk, noe som ikke er litt mindre av nå, som koronaen kommer på toppen og tidvis isolerer oss alle fra hverandre. Selve albumformatet er et viktig for oss, digitalt som analogt, hvor helhet føles viktig, og hvor låtene utgjør en sammenheng med tiden de er komponert og utviklet i. Rekkefølgen på selve albumet ble også satt opp midt i koronaen, og med fare for å virke litt klisjeaktig så er sistelåta «Light» bevisst satt til slutt, hvor vi ville ende plata med noe «stort og viktig», med et slags ønske om at det går bra til slutt.

Japan nevnes som et forelegg for endel av assosiasjonene her — hva er det med det landets kultur og vibb som engasjerer dere?
— Japan er et kontrastenes land, både visuelt og kulturelt, men også musikalsk. Chrome Hill har fått sjansen til å turnere i Japan flere ganger, og også spilt med fantastiske japanske musikere, som Michiyo Yagi, Tamaya Honda og Nori Tanaka, i større og mindre besetninger. Det japanske fokuset på detaljer i tekstur og struktur, både i det visuelle, i maten, i levesettet, og i musikken, har fascinert oss veldig. De kraftige opplevelsene av de store kontrastene på alle plan er noe som har fått plass i Chrome Hills musikk. Fra zen-stemning i Yoyogi-parken til nærmest full speedmetall i Pachinko-spillehallene i Shinjuku. Fra en enorm masseindustri av J-popband til ekstrem-støy-improvisajon fortsetter å fascinere oss, og gir lyst på mer.

Chrome Hill har etterhvert noen år på baken, har bandet utviklet seg slik dere trodde?
— Bandet startet godt forankret i den akustiske sekstitalls jazzen, hvor inspirasjonen kom direkte fra Coltrane, Albert Ayler, Charlie Haden, Paul Motian, men også speilet gjennom et mer klangfylt lydbilde som Bill Frisell og et mer melodisk, nordisk lydbilde som Trygve Seim. Bandet beholdt det akustiske lydbildet ganske lenge, selv om wah-wah-pedalen til Bjørnar Andresen ble med på hele ferden. Etterhvert ble lydbildet mørkere, og da helt konkret fordi Asbjørn Lerheim kjøpte seg en Gretsch barytongitar, som til slutt ble supplert med en Fender 6. Gitaren ble med ett enda dypere forankret i lydbildet, og flere nærmereliggende duoer som kontrabass/barytongitar, tenorsaksofon/barytongitar, og fortsatt tenorsaksofon/kontrabass ble enda mer sammenflettet. Frem til nå har effektpedalene utvidet lydbildet og gitt det en større klang, og mer rom for de større låtene, samtidig som Torstein Lofthus er mer hardtslående enn før, i tillegg til å stadig utvide trommeinstrumentariet med enda større klanger. På plata spiller han også vibrafon på flere av låtene, noe som gir det en helt ny dimensjon. Om vi hadde trodd bandet skulle utvikle seg slik kan jeg ikke si, men siden plata Earthlings i 2008 hadde vi lyst til å gjøre lydbildet større, og spille med en større dynamisk lyd-palett, så det kjenne veldig bra å være i det landskapet vi er nå. Det at Atle nå har vært med siden de to siste platene har også gitt det en enda større dynamisk rekkevidde. Atle Nymo spiller med et enormt spenn, fra det helt små, subtile via noen helt fantastiske linjer og helt opp til rå energi, og det utrolig deilig å spille med sånne fantastiske musikere.


Chrome Hill. Foto: Jonas Howden Sjøvaag

Det må føles temmelig sjukt når bassen låser seg med Lofthus’ grooves?
— Å spille bass med, på og rundt Torstein sine groover er utrolig kraftfullt og samtidig veldig inspirerende. Både det å låse inn på trommegrooven, men ikke minst det å kunne spille rundt Torsteins konstante overskuddsapparat er et sinnsykt kick. Etter å ha spilt sammen i tjue år så er det veldig befriende å kunne bevege seg nettopp fra helt løse energikomp over til helt faste, tighte groover, og kjenne på den friksjonen som kan tillates når man har en felles forståelse av retningen på låten. Men på for eksempel låta «Ascend» handler det bare om å låse inn og gønne på, og da føles det utrolig digg!

Dere skal ut på en liten turné nå i november, det å kunne møtes, lage musikk og fremføre den for andre er et stort privilegium, har du fått gjort «nok» under pandemien føler du?
— Det er absolutt et privilegium å få lov til å spille noen konserter nå som plata akkurat har kommet, og som vi har jobbet frem mot nå i nesten to år. Om jeg har fått gjort nok er nok flere måter å svare på, men det er ikke til å legge skjul på at det har dukket opp mange motstridene følelser til både hva man kunne gjøre, burde gjøre og skulle ha gjort. Jeg skulle, som mange andre, ha spilt flere lengre turnéer i utlandet med både Chrome Hill, Ballrogg og det nye trioen min One Small Step, med steppdanser Janne Eraker og felespiller Vegar Vårdal, som selvsagt måtte avlyses og utsettes. Men jeg har også kjent på avmakten av å ikke finn energi til å re-fokusere og øve og utvikle nye ting når man liksom hadde så god tid til det, da alt annet ble avlyst. Det har igjen skapt dårlig samvittighet over å ikke utnytte tiden maksimalt og kunne stå klar når koronaen var avlyst, og logge på igjen. Men det det har også vært en fint tid, med mye familietid og fokus til å ta et skritt tilbake, og tenke på hva som betyr noe for en, og prøve å fokusere på hva gir inspirasjon og næring til veien videre. I tillegg har jeg vært så heldig å kunne få ferdigstille begge albumene til Chrome Hill og Ballrogg frem til nå, så det har heldigvis også vært en veldig meningsfull tid.

Ja, som du sier, Ballrogg er også aktuelle med en knallplate nå, et litt mer nakent uttrykk, men like rikt vil jeg si. Hvordan blir det materialet utviklet?
— Vi bor alle i hver vår by, og David Stackenäs bor i tillegg i det store utlandet — Sverige — , så vi må alltid reise for å kunne øve og videreutvikle ting. Så da blir det naturlig veldig periodiserte møter. Først møttes vi og bare improviserte i to hele dager, hvor også Klaus Ellerhusen Holm og David hadde med seg noen skisser til idéer. Vi tok opp alt det, og så ble grunnlaget for flere av de andre komposisjonene, også ført i pennen av Klaus og David. David har stått for fem av låtene på denne plata og Klaus tre. Jeg føler min styrke i sammenheng med låtmaterialet har vært å bidra i arrangementene med initiativ om form og teksturer. Det har også vært naturlig å spille en del transparente og enkle vekselbasskomp, og det har lagt mye av grunnlaget for det som kunne speilet opp av melodi og teksturer i gitar og klarinett.


Ballrogg. Foto: Vera Marmelo

Hvordan har bandet forandret seg etter at Stäckenes ble med på gitar?
— Jeg opplever at etter at David ble med har det kommet inn enda flere teksturer og klangfarger, som fungerer som tepper og tilstander, hvor disse teksturene samtidig brukes som grunnlag for melodi og videre struktur. David spiller plutselig en masse fantastiske arpeggioer, som igjen kan materialisere seg til en melodisk rolle. Og når han spiller tradisjonell akustisk gitar, inkorporerer han ofte inn litt motstand i de akustiske klangene, som noen ganger nesten kan minne litt om det litt syrete gitarspillet man kan høre i brasilianske artister som Gal Costa og Os Mutantes. Men mest av alt så opplever jeg trioen med David og Klaus som et band som ikke er redd for å blande frie improvisasjonsuttrykk, som har klare referanser til europeisk kunstmusikk, med konkrete sjangerinspirasjoner fra nettopp brasiliansk eller amerikansk folkemusikk. Trioen har kanskje også blitt enda litt mer akustisk forankret enn tidligere, men det er ikke fritt for elektroniske effekter ennå.

En ting er litt morsomt, superkuttet «Miami Weekend» minner veldig om «Haksong» av Christian Wallumrød. Det er årets andre låt som gjør det, sjekk «Trakterer du musikk» av Wako. Som bassist, klarer du beskrive hvor nydelig det groovet er?
— Jeg hadde ikke hørt låtene av Christian Wallumrød eller Wako før, men det var veldig morsomt at høre at det er en viss likhet å spore, i hvert fall i groove og noe av det melodiske. Min første assosiasjon til den bassgrooven var derimot mer til Ennio Morricone enn noe annet. For meg så handler denne låta og grooven spesielt om et konstant groove-riff-element, som pusher og går, mens melodien i gitaren og klarinetten utvider teksturen med sin melodi, som på litt skjult usymmetrisk måte klatrer videre og oppover, mens grooven holder stand. Og at dette videre kan utvikle seg ved å nærmest skli ut i fragmentering og regenerering av de melodiske elementene, mens bassen holder stand. Jeg er veldig glad i den motstanden og polyfoniske tilstanden, som oppstår når dette faste, repetitive bass-elementet fungerer som et drivende fundament for både melodi og solistisk tekstur. Ikke ulik noe som kunne oppstått når man switcher fort mellom kanaler på FM- og AM- båndet, og man hører sporadiske og korte, men tidvis tydelige innslag fra radiostemmer og støy om hverandre, til kanskje en låt, som trenger gjennom det hele.

Apropos media, jeg antar du har sett litt på CNN i det siste, som meg. Jazz er Amerikas store kunstform, hvordan føles det å representere når halve USAs befolkning stemmer Trump?
— Om ikke annet har det blitt en del NRK i det siste, og ikke minst Thomas Seltzers fantastiske serie UXA. Og jeg må si at fascinasjonen og undringen over tingenes tilstand har ikke blitt mindre. Det er ikke tvil om at det både er et sammensatt og samtidig splittet land vi snakker om her, så i den grad vi representerer landets kunstform på noen måte med vår musikk, så er det heldigvis like sammensatt. Med et så stort mangfold av både mennesker i landet og forskjellige musikkuttrykk, så er det ikke vanskelig å være ambassadør for en musikktradisjon, som har åpnet opp for så mye nyskaping og inspirasjoner på tvers av sjangre. Å kunne dra veksel på størrelser som deltabluesens Fred McDowell, jazzens Jimmy Giuffre, Eric Dolphy og Charlie Haden, rockens alternative Wilco, i tillegg til det fantastiske alternative jazzmiljøet rundt scenene Hideout, Elastic, Hungry Brain og tidligere Empty Bottle i Chicago, gjøre det ikke vanskelig å forsvare jazzen som en valid kunstform. Nå er både Covid, inn- og utreisebegrensninger og kompliserte og overprisede visumprosesser alle sterke hindringer for å kunne returnere til USA i nær fremtid, men vi ser frem til den dagen vi kan dra tilbake til USA og ta med oss vår versjon av denne mangehodede jazzen.

 

Radka i postkassa!

Vi tenker mye på Radka Toneff for tiden, mer om det senere. Forrige uke nevnte vi at hun bli innlemmet i Rockheim Hall of Fame. Nå er hun jaggu å finne på et frimerke også. Om man er jazzete av seg og skal sende et brev, en CD eller whatnot, da må man bare skaffe seg disse. De finnes i innland 20 g  (kr 17,-) evnt innland 50 g til kr 24,-. NTT mottar gjerne kort, brev og pakker, forresten. Sendes c/o Jazznytt, Grensen 18, 0159 Oslo.
Frimerket er preget med Svein Christiansens vakre fotografi, og en noe skjemmende påskrift: Med sitt lavmælte og intense uttrykk fikk hun en innflytelsesrik karriere i norsk jazz.
Mitt valg ville vært: SAY SOMETHING NICE TO HER!

 

Thomas Johansson får kick


Thomas Johansson. Foto: Pål Dybwik

Ny plate med yndlingene i Cortex er ute nå, med konserter neste uke. Scheen Jazzorkester har jubileum, også der blir det konserter og ny og gammel musikk. Thomas Johansson var jaggu med i Paal Nilssen-Love Circus som hadde sin første konsert på Cosmopolite sist helg. Det vil jeg si var tre gode grunner til å huke tak i den veldig ålreite trompeteren fra Skien.

Vet du, den siste gigen jeg så før den forrige nedstengningen i mars var Cortex, inne på vårt alles BLÅ. Hvordan har livet ditt artet seg siden den gang, og har du fått tenkt på musikertilværelsen din på en annen måte?
— Hehe, det var min siste gig før nedstenging også! Jeg spilte ikke konsert igjen før 2. juli, så det var en meget rar vår. Jeg var mye hjemme med ungene i lockdown, og hadde litt undervisning på nett. Hold på å gå fullstendig på veggen et par ganger, men det har gått overraskende bra! Fikk masse fin tid med ungene og familien som jeg kanskje ikke hadde fått om jeg hadde fartet mye rundt. Etter sommeren så tok spillingen seg opp, og jeg har egentlig vært ganske heldig i høst. Har hatt masse spilling siden tidlig september, så jeg kan ikke klage! Jeg har egentlig bare fått mer tro på at det jeg driver med er en bra ting, at vi musikere og kunstnere ikke må gi opp selv om vi er blant de første som mister jobb i en slik situasjon. Jeg brenner fremdeles for musikken jeg holder på med, og har trua på at vi kommer ut på andre siden på et vis. Om det skulle være noe jeg ser annerledes på, så er det kanskje at jeg har blitt mer effektiv og målrettet, og det er jo ikke en dårlig ting. I tillegg må vi huske på å ikke ta for gitt at vi bor i et land som har mulighet til å hjelpe oss på den måten det gjør! Det er jeg veldig takknemlig for!

Hva er dere prøver å få til med Cortex? Avant garde party music, ble det sagt en gang, men det er kanskje ikke så enkelt heller?
— Nei, hva vi prøver å få til? Vi er jo hypp på å nå ut til folk med musikken vår, da. Vi har holdt på i 13 år, og føler jo at den erfaringen vi har gjort oss over så mange år kommer ut i et samlet musikalsk uttrykk som er mer modent nå enn det var. Det som er spesielt i år, er jo at vi har hatt et veldig fredfullt skifte i besetningen. Gard Nilssen takket for seg etter 12 år, og vi har fått med Dag Erik Knedal Andersen som ny trommis. Det er både utfordrende og inspirerende på samme tid! Vi må jobbe for å samles om en ny kurs, og takket være korona har vi fått mer tid til å øve! Det har vært superbra, og vi har jobbet godt i høst med ny musikk. Vi vil ta med oss en del av dette til Victoria 13. november, neste uke! Men med tanke på party music, så er vel fremdeles musikken jeg skriver til bandet et sammensurium av catchy riff, svulstige melodier og til dels kleine temaer, så det blir jo innimellom både party og begravelse?

Skiens-kompis Gard Nilssen rakk å være med på denne plata som er ute nå, Legal Tender. Den låter bra. Hvordan var det å spille med ham, egentlig?
— Det er spesielt, ja! Den siste giggen vi gjorde var på Finsejazz i år, og det var en følelsesladet gjeng som gikk på scenen! Men, alt har en ende, og dette endte meget fredelig og fint. Gard ville ha mer tid til familie og egne prosjekter, og etter 12 år så er det hundre prosent forståelig. Det er alltid stas å spille med Gard, han er et fyrverkeri av en trommis og en strålende musiker! Han er jo også en bestekompis fra WAY back, vi har tross alt kjent hverandre siden før barneskolen. Jeg føler meg utrolig heldig som spiller med så mange fantastiske trommeslagere som sparker meg bak, og gjemmer enerne, og det har for meg vært en utrolig bra skole opp gjennom!


Cortex. Foto: Jenny Berger Myhre

Så deg forresten som gjest med Acoustic Unity, det var dritbra, er det en måte dere lurer dere sammen igjen på?
— Det var superstas å gjeste med Acoustic Unity, det er jo en monstertrio! Fete låter, og fantastiske musikere. Jeg gikk på den uken med stor respekt for den trioen, og jeg følte også at jeg hadde et par store sko å fylle med tanke på tidligere gjester i det bandet. Det er ikke noen luring inne i bildet her, den trioen er fremdeles en trio, men det var superstas å være med på turné!.

Det er en glitrende ny trommis dere har. Beskriv spillestilen hans, og går det an å være i en bandbuss med ham?
— Ja, ass! Helt rå! Han er en utrolig lyttende og kunnskapsrik musiker, i tillegg til å være helt sykt bra trommis. Han spiller veldig organisk og fint, og har et stort dynamisk spekter. Eksplosiv! Vi kjenner hverandre også veldig godt, og han er ikke redd for å ta tak i musikken. Vi har vært i bandbuss sammen i nesten et år allerede, mens Gard hadde pappaperm, så her visste vi på forhånd at det fungerte bra.

Scheen Jazzorkester som du også er godt involvert i fikk en litt amputert jubileumssesong, hva skjer der fremover? Hva er det som gjør at så mange dyktige musikere sokner til regionen tror du?
— Ja, det var mye som blei avlyst i april der. Vi har jobbet godt i kulissene siden den gang, og holdt hjulene i gang. I tillegg har Jon Øystein Rosland gjort ferdig et nytt bestillingsverk som vi jobbet inn og filmet i september. Det blir superfint, og jeg gleder meg til det skal ut.  Denne uken skal vi spille mitt verk As We See It… faktisk, og vi spiller i Kulturkirken Jacob fredag! I tillegg spiller vi i Arendal torsdag og på Toneheim på lørdag. Det blir våre første konserter siden mars!
Jeg tror at fenomenet «Jazz i Grenland» er en salig blanding av sterke musikalske krefter som ble boende i regionen fra 70-tallet og fremover, i tillegg til at byen har en musikklinje på VGS med dyktige og inspirerende lærere! Jeg husker i hvert fall selv fra jeg var ung, at det var utrolig inspirerende at musikere som Audun Kleive og Bugge Wesseltoft var fra Skien, og at i stort sett alle klassetrinna på VGS så var det noen dritbra folk som dreiv med jazz eller rytmisk musikk. Det inspirerer nedover i rekkene, og gjør at folk får kick!

Og din egen inngang som ung jazztrompetist, hvordan foregikk det?
— Interessen startet vel først i storband som 16-åring, men jeg satt vel ikke for alvor i gang før siste året på VGS. Da byttet jeg til «jazz» som retning i hovedinstrument, og fikk Jon Øystein Rosland som lærer. Det var kick! I tillegg pendlet jeg til Oslo og tok timer med Eckhard Baur, som pushet meg i retning mange fete plater og som satt meg i gang med å plukke kor! Derfra gikk veien til Sund FHS og Jazzlinja der, før jeg endte opp på Bachelor i Stavanger. Masteren tok jeg seinere, og fullførte på NMH i 2016. Hvis jeg skal liste opp fem helter som har har mye å si for mitt spill og min musikk så ville det vært: Miles, Don Cherry, Freddie Hubbard, Magnus Broo og Kenny Wheeler. Ikke rangert, men jeg tror det er de fem som har satt størst spor!

Det er fem store det der. Jeg så deg på scenen med PNL Circus forrige helg. Hvordan var det, egentlig?
— Det var sjukt stas!! Og sjukt slitsomt, på en bra måte. En voldsom energiutladning som spente fra det helt sarte til totalt mayhem! Veldig gøy å være med på, og veldig gøy at det var så mye folk i salen! Det var gøy å spille Paal sin musikk igjen. Etter å ha vært med i Large Unit i 7 år, så hører jeg jo godt Paal i denne musikken, og han har en helt egen måte å skrive på. Han er også veldig åpen for at vi andre kan forme tingene han kommer med, noe som gjør at det føles som et helhetlig kollektiv! Det var også første gangen jeg spilte en skikkelig gig med Oddrun, og Juliana hadde jeg ikke møtt før første øving. Utrolig kick, og veldig kule folk og musikanter!

Er det noen plate med en trompetist på som du føler er litt slept-on og som som du vil anbefale til slutt?
— Mener du som er helt rå, men som det ikke blir snakket så mye om? Orgasm av Alan Shorter! Har henta masse inspirasjon til Cortex herfra, feit plate og kul trompetist! Selv om han spiller flygelhorn på plata da.

 

Standard Opplegg: Stemmer i Georgia

Vi er ikke alltid så fryktelig originale, og sjelden er det mer åpenbart enn under store hendelser, som presidentvalg, når du ser kliss like betraktninger, teorier, artige saksopplysninger og vitser poppe opp som paddehatter på flere steder på én gang over internettet. Gang på gang på gang. Det er jo forsåvidt ingens feil i seg selv, men det bidrar til den overveldende monotonien som den siste uken er blitt tatt til et nytt nivå, når presidentvalget i USA, mye på grunn av måten folk har avgitt stemmer på i år, har utviklet seg en eviglang affære.

Det er ikke avgjort ennå, men skitt au – samme hva som skjer har det faktisk vært litt deilig å se ledelsen i ulike viktige stater bli spist opp på denne måten, ikke i store biter, men ofte i antall som er mindre enn antallet seter Kurt Nilsen får kompensasjon for per julekonsert i Oslo Spektrum. John King bryter inn her og der og forteller om at Biden nå har tatt innpå en kvart Kurt, telt opp i et eller annet distrikt i Pennsylvania. Det er en tilfredsstillende uunngåelighet i det, litt som når en god utforkjører har gjort det best i den nedre delen av løypa, og du gang på gang kan se de som sklir ned bakken etter vedkommende få endret hundredelviseren fra grønt til rødt underveis. Og det er en sadistisk stimulans om akkurat det her tydeligvis rakner i sakte film, de siste fire årene har jo føltes som et slags angrep på tidsfølelsen – her har han sitt eget evigvarende, utmattende øyeblikk han ikke slipper ut av. Fra trygge, om enn isolerte omgivelser, hvor jeg nok burde brydd meg med helt andre ting enn dette valget, har det i løpet av torsdagen blitt mulig å se på sendingene fra USA som en slags dronefremføring, OM DU VIL, med valgdistrikter i stedet for Orange-amper, og hvor den eneste avbrytelsen av skjebnens during er når nyhetsbyråene forteller om hvilken delstat som nettopp har gjort det lovlig å bruke et eller annet dop.

Men midt oppi alt dette her, sier vi altså de samme tingene, om og om igjen. Og siden stor spenning har knyttet seg til hvordan Biden stadig sniker seg innpå Trump i delstaten Georgia, har en av de tingene vært Georgia on my mind. Bløtt og trøtt, men referansen fikk i hvert fall en fin ekstra dimensjon da Louis Armstrong-museets offisielle twitterkonto fortalte at på denne dag (altså i går, 5. november) i det herrens år 1931, spilte Louis Armstrong inn sin aller første versjon av låta.

Det er fremdeles en fin låt – vi har som sagt nesten dagsferske bevis på at den har overlevd i folks bevissthet, og det er gode grunner til det. Det er ikke så lett å finne noen andre låter fra før andre verdenskrig som folk så lett trekker frem på denne måten. Da Armstrong spilte den inn, var den bare ett år gammel. Året før hadde låtas komponist, Hoagy Carmichael spilt inn originalversjonen sammen med sin gode venn Bix Beiderbecke på trompet og Jackie Teagarden på trombone.

Carmichael er ikke nødvendigvis den første man nevner blant Tin Pan Alleys store låtskrivere. Navnet hans nyter nok ikke den samme gjenkjennelsen i dag som Irving Berlin, eller Gershwin, eller Fats Waller eller Rodgers & Hammerstein gjør. Men han skrev virkelig en rekke enorme hits – den Beiderbecke-inspirerte, elegante melodien “Star Dust” skal i sin tid ha vært den mest innspilte jazzlåta noensinne, før “Round About Midnight” kapret tronen. Den er egentlig verdt et kapittel i seg selv.

Den delikate kjærlighetslåta “The Nearness of You” kan vi høre i utallige versjoner, den dag i dag, mange av dem går sikkert i høy rotasjon på NRK Jazz. Jeg syns Ella og Louis gjør den best her, det finnes en spesiell type kveld den innspillingen kan redde bortimot egenhendig. Men det finnes mange gode og hvis du vil oppleve noe helt spesielt, kan jeg også anbefale den bortimot grensesprengende forferdelige 2011-versjonen til bandet Moment’s Notice – også den verdig en tekst alene. For en annerledes smak på mulighetene som finnes i Carmichaels melodiske univers anbefales forresten albumet The Stark Reality Discover Hoagy Carmichael’s Music Shop, hvor The Stark Reality, et fusionband som ble satt sammen av vibrafonist Monty Stark på bestilling av Carmichaels sønn, Hoagy Bix, for å lage versjoner av farens barnelåter til et tv-program på Boston-kanalen WGBH. Vi hører Joe Abercrombie på gitar, stemningen er svært løssluppen, og en låt som “Bustin’ out of doors” psych-fofler seg frem til et overraskende tilfredsstillende, barnslig-funky klimaks.

Men det er noe spesielt med “Georgia on my mind” – den er liksom skrevet i et tonespråk som glir gjennom tiden på en litt annen måte enn andre ting han skrev, som ikke lar seg feste til tredvetallet på samme vis, og som ikke minst demonstrerer et grunnleggende poeng med det vi kaller The great American Songbook – og som er at denne  sangboka på ingen måte bare tilhører sangere og musikere innenfor en tydelig jazztradisjon. Tvert imot, i grunnen.

Det er en fantastisk banal historie om hvordan låta ble skrevet – på mange måter verdig en såpass stor hit. I Ted Gioias flotte jazzikalske do-oppslagsverk The Jazz Standards, forteller han følgende: «Saxophonist Frankie Trumbauer gave Hoagy Carmichael the prod that resulted in “Georgia on My Mind.” “Why don’t you write a song called ‘Georgia’?” he suggested one day. “Nobody lost much writing about the South.” To start the process along, Trumbauer even offered an opening phrase: “It ought to go ‘Georgia, Georgia . . .’” To which the composer sarcastically replied: “That’s a big help.”

Perfekt. Det bør jo ikke være for komplisert – og kanskje provoserte denne oppfordringen frem noe uvanlig hos Carmichael, som ellers kunne skrive veldig intrikate ting. “Star Dust” har, som Gioia også påpeker, en melodi som mest av alt minner om en Beiderbecke-solo – den svirrer hit og dit, ubekymret og fritt innenfor låtas vers.

“Georgia” har på sin side melodi som kjennetegnes av noe mange såkalt evige melodier deler, den er liksom dyp og åpenbar på én gang. En pussig kuriositet er at Carmichael hadde en medhjelper som kun deltok på de to låtene. Stuart Gorrell ble senere visepresident i Chase Bank og levde sikkert et nokså vanlig liv, men rakk å skrive seg inn i pophistorien på to måter – det var han som foreslo tittelen “Star Dust”, og det var han som skrev teksten på “Georgia on My Mind”, noe han mottok royalties fra Carmichael for resten av sitt liv selv om han ikke hadde registrerte publishing-rettigheter til den.

En interessant ting med pop før i tiden, er hvordan låter dukket opp om og om igjen. Det har ikke vært helt uvanlig siden, selv om det er sjeldent i dag – men i mellomkrigstiden var det over alt. “Star Dust” var for eksempel en hit i en rekke forskjellige innspillinger, mange av dem bare det første året. Det er pussig å tenke på, og kanskje også en påminner om at popindustrien har funnet ulike måter å være ensrettede på opp igjennom. Det er jo også mekanismen som gjør at vi i det hele tatt kan snakke om The Great American Songbook. Så “Georgia on My Mind” ble covret en rekke ganger i årene etter at den ble skrevet, ikke bare av Louis Armstrong i 1931, men også av Coleman Hawkins, av Frankie Trumbauer, Fats Waller og Django Reinhardt for å nevne noe. Men det virkelig vannskillet kom tredve år senere, i 1960, på en plate som het The Genius Hits the Road.

Plata er et litt gimmicky konseptalbum basert på at Ray Charles synger seg gjennom forskjellige amerikanske delstater, akkompagnert av sødmefylt stryk og salig korsang. Var du hardcore Ray Charles-fan i 1960 var det saktens ikke denne plata du trakk fram. Den er et stykke fra den stadig vibrerende hvor var du da det smalt-stemningen som preger Atlantic-innspillingene, eller for den saks skyld den jazzkredible Impulse-plata Genius + Soul = Jazz, med arr av Quincy Jones og Ralph Burns, som kom i 1961. På The Genius Hits the Road foregår det en annen type frieri – det føles som at Charles eksplisitt henvender seg til det bredest tenkelige lag av USA, delstat for delstat. Versjonen av “Georgia” ble en stor hit – den er et av de tilfellene hvor en vokalhenvendelse liksom trenger gjennom sirupen arrangementet står for. Det er nesten som de seige koringene bak ham (blir de aldri ferdige med å synge Geooorgia oooon myyy miiind?) understreker hvor god han er. En følelse man kan gjenkjenne, for eksempel fra strålende Sinatra-innspillinger. Man hører en person, omgitt av overdådig antikverte instrumentale omgivelser, bare ta mikrofonen og vandre rett ut av den kunstige scenografien, inn i en verden som føles som vår.

Filmen Ray er nok ikke den verste musiker-biopicen som finnes, men heller ikke den klarer å vri seg unna den gjenkjennelige fortellingen om karrierrepeak, vansker og oppreisning. Og den gjør “Georgia on my Mind” til en sentral del historien, når Charles blir invitert til å spille den for delstatspolitikere som oppreisning etter å ha blitt bannlyst på livstid i hjemstaten Georgia for å ha nektet å spille for et segregert publikum i 1961. Den eneste delen av den historien som stemmer er den siste –  han nektet å spille konserten i Bell Auditorium, og han ble saksøkt av arrangøren. Men noen år senere sto han på samme scene, foran et desegregert publikum. Han ble ikke bannlyst, men det er sant at Georgias politikere trykket ham og låta til sitt bryst – i 1979 stemte både representantenes hus (130-10) og senatet (45-4) i delstatskongressen for å gjøre Ray Charles-versjonen av “Georgia on my mind” til den offisielle delstats-sangen. Det er ikke uvanlig at delstater utnevner offisielle låter – men Georgia er den eneste som sier hvilken versjon. En merkelig spesifikk kjærlighetserklæring, litt som å tatovere Gammal AC/DC på overarmen.

Kanskje delstaten trengte den varme pusten til Charles til å puste inn i glørne akkurat da. I Washington var presidentskapet til Jimmy Carter på vei inn i en turbulent periode. Det var bensinkrise og han fikk ikke kongressen til å bøye av i energipolitikken. 4. Juli skulle han egentlig holde en tale for befolkningen, men i stedet forsvant han, ble borte i 10 dager. Det ble spekulert om helseproblemer. Da han kom tilbake, holdt han en bemerkelsesverdig tale, i en tone som er vanskelig å helt se for seg i dag (ikke bare sammenlignet med den sittende presidenten) snakket han i tydelige ordelag om den nagende følelsen amerikanere gikk med, om at de neste fem årene kom til å bli verre enn de forrige. Ikke om en økonomisk krise, eller en trussel mot vanlige borgeres rettigheter – men om en krise i sjelen. Så ba han amerikanere om å gå i seg selv, og granske sin egen livsstil. De umiddelbare reaksjonene skal, overraskende nok, ha vært ganske positive – men da Carter kort tid etter avskjediget flere skikkelser i regjeringsapparatet, var det starten på slutten for ham.

Carter ble sett på som en outsider da han kastet seg inn i demokratenes nominasjonskamp – men han hadde et grep, både på velgere nord og sør i landet, på litt ulikt vis, i tillegg til mye pressefolk. Hunter S. Thompson var blant en lang liste med markante journalister som fikk sansen for – og troen på – ham. Den fromme oppriktigheten han utstrålte må ha fremstått i et helt spesielt lys i de årene der, fremdeles med Watergate som et nært minne. Han var også godt likt av musikere – en tidlig, visstnok utslagsgivende endorsement i nominasjonskampen kom ikke fra en guvernør eller en viktig senator, men fra Allman Brothers – og han hadde etter hvert en fin låt med seg på laget. The Band hadde fremført “Georgia on my Mind” på konsert siden 1964, og nå spilte de den inn for Carter-kampanjen, og til bruk på albumet Islands, som kom ut i 1977. Den starter med noen merkelige sjøsyke portamento-kruseduller fra Garth Hudsons synth før stemmen til den tragisk romantiske skikkelsen Richard Manuel sleper seg gjennom de første versene. Når man hører de i dag, kan man ta seg i å lure – det er jo unektelig vakkert, og det er fullt av hjemlengsel og smerte – men er det stemmeagn? Kanskje ikke – men kan hende den låt som trøst i vanskelige tider, og i låtas siste akt når Manuels fremføring noen triumferende høydedrag som liksom sier, vi skal komme hjem igjen.

Hvorfor det ikke gikk så bra med Carters presidentskap, har jeg ikke forutsetninger for å si noe som helst om. Gisselkrisen i Iran, køer ved bensinpumpene, Ted Kennedy som begår mytteri – kanskje undervurderte han det politiske spillet i Washington, kanskje var han uheldig og uklok. Kanskje var Ronald Reagan en ustoppelig politisk kraft, og et varsel om et nytt, guffent landskap som tvang seg fram. Da jeg vokste opp på nittitallet var uansett den popkulturelle versjonen av Carter – når han ble nevnt i The Simpsons, for eksempel – en litt tafatt, godtroende tilstedeværelse, en gjennomført mislykket president. Som om det å nevne ham var en måte å si at kanskje ikke USA trenger ledere som er snille og ærlige, helt på ekte. Om han fortjener de merkelappene vet jeg ikke, men det er i hvert fall ikke så mange som har trukket integriteten hans i tvil i årene etter. I Trumps tid er han mer et symbol på en politisk og økonomisk askese som er utenkelig i dag – se for eksempel Onion-artikkelen You people made me give up my peanut farm before I got to be president. På starten av 2000-tallet hadde han også skaffet seg et fredsmegler-ry til at han mottok den gjeveste og klammeste omfavnelsen det norske politiske liv har å gi, da han mottok Nobels Fredspris i 2002. Og som avslutningsnummer på konserten ønsket Carter seg “Georgia on my mind”, fremført av en kis som en gang røykte seg en feit en på taket av Carters Hvite Hus, sammen med sønnen hans.

Hvem er egentlig den fremste tolkeren av det amerikanske sangbokmaterialet? Hadde jeg blitt truet på livet og vært nødt til å tenke kjapt, hadde jeg kanskje bare svart Ella Fitzgerald. Det er i hvert fall ikke feil. Nesten samme hvilken låt du trekker frem, har hun en innspilling som føles litt som en slags fasit når du setter den på. Samtidig har hun kanskje ikke den samme mytiske tiltrekningskraften sangere som Sinatra eller Billie Holiday er i besittelse av. Og det er mange andre uunnværlige følelser her – en god del av disse låtene er utenkelige uten måten Bing Crosby lente seg inn i mikrofonen, og lytterens øre – eller den uangripelig elegante fraseringen til Nat King Cole. På sikt vil kanskje til og med skalden Bob Dylans seinkarriere-tolkninger rage høyt – han synger dem så rett fram og samvittighetsfullt, som om det er fra en salmebok. Men jeg lurer på om det ikke finnes en outsider her. Som sagt blir jo ikke denne arven forvaltet at jazzartister alene – og på album som Stardust fra 1978, gløder disse låtene i det lette, høstlige ettermiddagslyset fra Willie Nelsons stemme.

Akkompagnert av strykere og bandet sitt, ledet av produsent Booker T. Jones, åpner han med Hoagy Carmichaels to største hits. Nelson forteller seg først gjennom “Stardust” (sic), og den har kanskje aldri hørtes enklere og mer likefrem ut her. Som en dagdrøm. Så kommer “Georgia on my mind” – et hest orgel, en sprukken gitar, kantslag på to og fire, her og der ringer det i en bjelle. Når låta nærmer seg klimakset, får Nelson selskap av Mickey Raphaels smektende munnspill. Handler den om en hjemlengsel som faktisk svir, eller handler den om den dype gleden av å vite at man har et sted man føler seg hjemme? Begge deler, selvsagt – blant livsløgnene virkelig store sangere klarer å overbevise menneskeslekten om, finner du fort vekk denne på pallen: Det er godt å savne noe.

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger