Now's the time

NTT: Rare folk (sett deg på en benk)

Vi snakker om fuglelyder med Espen Berg, om Bach med Frode Berg, Martin Revheim forteller hvordan Sting fikk ham igjennom en tung periode og vi er med på festivalen Only Connect, som avholdes på verdensveven akkurat nå.

Hallo, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, en blogg hvor vi gleder oss til å gå på konsert og skriver om musikk og musikkaktivitet i alle slags fasonger i mellomtiden. Denne uken drar vi bare rett i gang, vi minner om at det går an å tegne Jazznytt-abonnement, og vi minner om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.

 

Jazznytt18 med Oddrun Lilja

Blogghalvdel Vinger ble lei seg da Jazznytt18-arrangementet med gitarist Oddrun Lilja Jonsdottir ble avlyst sammen med resten av Vossa Jazz nylig. Heldigvis blir det en ny sjanse, og for potensielt flere internasjonale seere, når det skal gjennomføres i forkant av den nettoverførte konserten med LILJA på Nasjonal Jazzkringkasting førstkommende torsdag. Siden vi den dagen kan feire International Jazz Day, forfølger vi det internasjonale sporet i samtalen, på engelsk og greier. Bugge Wesseltoft dukker også på arrangementet.
For virkelig å komme under huden på Oddrun Lilja, må vi selvfølgelig også anbefale coverstoryen med henne som er i siste utgave av Jazznytt, sjekk mer om det her.

 

Nytt plateselskap lar Mats Eilertsen spelle Ulven

Det kommer stadig vekk nye gode plater, ja det kommer sannelig også nye plateselskaper. En av helgens fineste plater er Mats Eilertsen Trio & Trio Medieavals Memorabilia, der basskjekkens sublime trio vikles inn i vokaltrioen med besnærende resultat. Det hjelper også at flere av låtene tar utgangspunkt i tekster av en av tidenes norske forfattere, Tor Ulven. Det er ikke første, og det blir heller ikke siste gang, at dette unike forfatterskapet vil inspirere musikere og andre kunstnere til å tenke videre. Lars Elling står for plateomslaget, og utgivelsen kommer på det splitter nye selskapet NXN, som er et norsk underbruk av Naxos, ledet av Tomas Linnes. Les dette ferske intervjuet med ham for mer info om hva slags musikk som kommer derfra fremover, og hvorfor.

 

Espen Berg og Maria Schneider føler skogens ro

Fuglesang & skogstur med Espen og Per Oddvar

Bli med på skogstur med meg og Per Oddvar Joensuu. Vi sjekker ut fuglesangen i nærområdet og forsøker å identifisere så mange vi klarer 🐦🦆🦅🦉🐥🐣

Posted by Espen Berg on Sunday, 19 April 2020

Sist søndag morgen kunne vi via internettets forunderlige teknologi følge musikerne Per Oddvar Johansen og Espen Berg ute på skogstur i virkelig nydelig vårvær, der de gikk rundt i hver sin landsdel og hørte på vårfuglenes ivrige sang, forsøkte å gjenkjenne dem og fortalte litt om deres karakter og eventuelle musikalitet. Det er blitt mye andektig lytting på dette naturens under denne våren, veldig deilig når det er så stile ute at man virkelig kan lytte. Men også moro å være med på skogstur, jeg så at både Ellen Andrea Wang og Bendik Kaltenborn logget seg inn.

Fuglesang og musikk har mange fine forbindelsespunkter, og fem av mine absolutte favorittsanger av alle sanger som finnes tar jo utgangspunkt i disse skapningene eller benytter seg av deres ambiens.

The Beatles: «Blackbird»
Fleetwood Mac: «Albatross»
Minnie Riperton: «Lovin’ You»
Beach Boys: «Little Bird»
Prince: «When Doves Cry»

Dere har sikkert deres egne favoritter.

Jeg ville sjekke litt med Espen Berg, som har gjort stor suksess med sin pianotrio og er å finne i mange andre sammenhenger i norsk jazz, om hva det er han får ut av fuglesang nå i denne spesielle eksistensen vi alle fører.


Espen Berg. Foto: Juliane Schütz

Hei Espen, flott skogstur du var ute på sist helg. Hadde du ofte tid til slike aktiviteter før koronaen? Jeg trodde musikere alltid var på en flyplass på vei til en konsertsal i Europa et sted?
Den turen var fin, ja! Jeg har vært på flere skogsturer i det siste enn jeg vanligvis får tid til. Hver gang jeg kommer meg ut i skogen, eller ut i naturen, så tenker jeg at jeg må huske på å gjøre komme meg ut oftere. Det er en vanvittig god kilde til energi og inspirasjon. Turen sist helg var en slags prøvetur, og det blir en oppfølger om ikke så lenge, når været blir litt varmere igjen her i Trøndelag.

Når fattet du interesse for fugler og fuglesang? Er det musikeren og forskeren i deg som våkner, eller får fuglesangen deg bare til å slappe av og føle skogens ro?
— Faren min, som også var med på skogsturen sist helg, var hobbyornitolog i sin ungdom. Han har fortalt meg om at han og kompisene fra Grimstad gjerne dro på tur i marka for å telle fugler av ulike arter, og rapportere inn til Norsk Ornitologisk Forening. Da var han i slutten av tenåra. Jeg har fått interessen fra han, vil jeg tro, men jeg har alltid vært nysgjerrig på alt av lyder. Det henger definitivt sammen med musikeren og forskeren i meg, og en umettelig trang til å finne ut av hva som lager lyden og hva lyden består av. For meg handler interessen for fugler i all hovedsak om selve fuglesangen.

Det får i alle fall meg til å slappe av. Og nå hører vi den jo overalt, selv de av oss som bor i bykjernen. Kanskje det er derfor strømmetallene går ned, alle sitter og nyter fuglesangen og lyden av lufta i stedet.
— Jeg synes det er en befrielse at byene er blitt et stillere sted å være, og at naturen får mer plass. Spesielt siden mye av tiden min vanligvis går med på å jobbe med lyd.

Fuglesang blir oftest knyttet til en komponist som Messiaen. Har du noen gode eksempler på dette hos ham?
— Det nærmeste jeg kommer musikken til Messiaen, for øyeblikket, er egentlig hans teori; «modi med avgrensede transposisjoner». Det er et sett med skalaer som er perfekt for gehørmetodikk, og noe jeg bruker aktivt i gehørtimene på Jazzlinja i Trondheim hvert år. Jeg har til gode å oppdage selve musikken til Messiaen, men utelukker ikke at jeg får tid til det etter semesterslutt nå som alle konsertene er avlyst eller flytta.

OK, gjør det. Andre komponister eller utøvere du umiddelbart assosierer med lyden av fuglesang?
Gro Kruse har brukt fuglesang som en del av gehørundervisningen ved NMH, og hun har blant annet et opptak av en trepiplerke som i kvart hastighet får fram sterke assosiasjoner til folkemusikk. Sånn cirka en springar, eller noe sånt. Den plystrer motiver som repeteres, men med litt ulik lengde, og gjør det på en så asymmetrisk og organisk måte at jeg fikk skikkelig kick første gang jeg hørte det. Jeg tenker det er sannsynlig at folkemusikken på en eller annen måte er inspirert av musikken i naturen, som fuglesangen og selve naturtonerekka.

Hva med jazzen da, hva er de store fugleklassikerne der?
—Bird er vel den største fuglen av de alle. Nei, ærlig talt, den viktigste overføringsverdien mellom fuglesang og jazz finner jeg i selve paletten av uttrykk, som er både vid og bred, i tillegg til at fuglene representerer en helt naturlig spontanitet. Den kommer til uttrykk blant annet i timingen, motivbehandlingen og andre formmessige strukturer. Sånne ting er det greit å bli mer bevisst og ta med inn i både komponering og improvisasjon.

Per Oddvar Johansen mente en av fuglene han hørte minte ham om en trommebeat. Det er ikke bare melodier, det er rytme også?
— Det er mange rytmiske fugler i det nordiske fuglelivet. Jeg tenker umiddelbart på gransangeren og kjøttmeisen, men alle fugler som repeterer et motiv eller en frase bringer jo inn et rytmisk perspektiv. Sånn sett er også måltrost, fuglekonge, gjøk, gjerdesmett og bokfink gode eksempler. Repetisjonen er ofte asymmetrisk og kan være god inspirasjon for å komme i gang med skriving av noen sløye låter i skeive taktarter.

Om du MÅ velge, hva er dine tre favorittfugler?
— Da tar jeg selvfølgelig utgangspunkt i fuglelyden. Det er et nesten umulig valg, og jeg må velge med jernhånd. Gjerdesmett har en nydelig og variert sang til å være en bitteliten og nærmest ubetydelig fugl. I hvert fall av størrelse og utseende. Den høres godt over lange avstander og finnes i skoger overalt. Rugde høres helt latterlig morsom ut og må være med på topp-tre-lista som et slags komisk innslag. Til sist tar jeg med munk, som synger variert og intenst, men samtidig poetisk og ender alltid med en vakker og plystrende avslutning. Den vekker assosiasjoner til gode, varme sommerdager hos meg.

Tror du denne perioden vil være med å forandre tonen og temperaturen i musikken som lages? Nærmere naturen, mer kontemplativ?
— Jeg var litt usikker til å begynne med, for dersom denne perioden hadde vært kortere ville jeg sagt at de aller fleste hadde gått rett tilbake i sine vante rutiner når normaliteten gjenopprettes. Men siden det ser ut til å vare lenge så tror jeg absolutt at noe endrer seg for mange, og forblir annerledes i den andre enden. Jeg føler meg heldig som har en fast jobb i tillegg til frilansvirksomheten akkurat nå, for hverdagen ble brått mer uviss og utrygg enn noensinne for mange av kollegaene mine. I møtet med sånne voldsomme endringer er musikken nødt til å bli preget. I hvert fall hvis frustrasjonen får komme til uttrykk i tonene.

Hva med deg da?
— For øyeblikket tror jeg at min egen musikk ikke endrer seg i stor grad, men jeg håper på å få tid til å sette i gang et spennende prosjekt eller to nå som jeg skal være mer hjemme. Det er jo frustrerende å ikke kunne holde på som normalt, men det er likevel inspirerende å se hvordan denne situasjonen har vekket til live et annerledes samhold i samfunnet, der hver enkelt er nødt til å utvise medmenneskelighet på en helt annen måte enn tidligere. Jeg setter også stor pris på at jeg får muligheten til å tilbringe mer tid med familien min over en lengre periode, i stedet for å farte rundt jordkloden halvparten av året.

 Hva holder du ellers på med nå for å få tiden til å gå?
— Det er definitivt ikke noe problem å få tiden til å gå med to små barn hjemme, og med kona som er ungdomsskolelærer og jobber fulltid hjemmefra. I tillegg har jeg en halvstilling på Jazzlinja som går som normalt – bare hjemmefra. Det medfører mye logistikk i heimen. Jeg har satt frilanslivet mitt på vent en måneds tid, men har så smått startet opp igjen nå som minstemann er i barnehagen igjen. Det har vært en koselig tid, men jeg må innrømme at jeg gleder meg til å ta fatt på ulike prosjekter, og å få mer tid til å øve.

******

Angående dette med fuglesangens rytme er det en interessant artikkel i New Scientist om akkurat dette her. Men det er jo kanskje vel så interessant å høre på en av de store ECM-favorittene fra 70-tallet, Dave Hollands Conference of the birds, der bassisten er i meget pregnant samspill med Anthony Braxton, Barry Altschul og Sam Rivers, og det er jo i seg selv mer enn nok, men Holland forteller også hvordan han før arbeidet så på hvordan fugler hver morgen samlet seg utenfor leiligheten hans og stemte i med sang, og at dette ga en ny retning til musikkmakeriet.

Her kan vi forresten høre to av komponist Olivier Messiaens biografiskrivere snakke om hans store interesse for fuglesang og hvordan han benyttet seg av det i sin musikk:

Ellers kan vi i rettferdighetens navn også peke i retning av denne trippel-CDen der Olivier Messiaens fuglestykker blir fremført av den norske mesterpianisten Håkon Austbø. Og, vi må ikke glemme den flotte bandlederen, komponisten og fugleelskeren Maria Schneider. Etter planen skulle hun nå i disse dager kommet med sitt store verk The Data Lords, som går rett i strupen på big tech-selskapene og deres kontroll over samfunnet og kulturen. Hun har meget sterke meninger om dette. Kanskje ser vi henne på norske scener i høst, kanskje ikke, men vi håper i alle fall at albumet kommer. Her følger et lite utdrag fra Jazznytts nummer etter Moldefestivalen i 2018, der Maria Schneider var Artist in Residence. Om du blir abonnent av Jazznytt, og det håper vi at du blir, kan du lese hele samtalen med Vinger og saken om dette dypt fascinerende mennesket (altså Maria):

La oss ikke glemme fuglene. Selvfølgelig er de vakre og synger søtt, men livene deres og hele ideen om migrasjon, har også interessert Maria Schneider lenge. Som man kan høre i komposisjoner som mesterlige «Cerulean Skies» har de også funnet veien langs den dypblå himmel til hennes like dypt fascinerende og bedårende musikk. Ja, det er nesten slik at jeg tenker på Maria Schneider hver gang jeg ser en fugl fly over himmelen, eller en fugl pirker i noe forkastet frokostblanding på brettet eller flyr rett inn i hyttevinduet som en annen idiot. Fugler er allrighte dyr, det er det ingen tvil om. Med et mulig unntak av byduer, og måken som en gang knabbet en burger ut av hendene mine. Men det trenger vi ikke konsentrere oss om nå. En låt som «Cerulean Skies», spesielt hovedtemaet, ville blitt en verdensomspennende hit om den hadde blitt brukt som filmmusikk i en helaftens Pixar-film om småfuglers modige migrasjon, det hadde kunnet bruse bak ryggen på noen hver i hjemmekinosetet, voksen som ung. Som lytter er man henstilt til en pur lykketilstand i samfulle 21 minutter og 57 sekunder komposisjonen varer. Det er ikke fryktelig mange storbandkomposisjoner fra det siste tiåret som har hatt et liknende potensiale.

Spørsmålet alle musikkjournalister starter med: hva er din favorittfugl?
— The Blackburnian warbler! Det er lett. Jeg elsker denne lille fuglen. Den er svart/hvit men har oransje bryst — du mister pusten av å se den sinnssyke oransjefarven! Den emigerer fra Sentral Amerika, i mai og litt på høsten ser jeg dem i Central Park. Partneren min og jeg skulle kjøpe nytt hus og så på forskjellige eiendommer. Og utrolig men sant, så vi en slik fugl bygge rede ved huset! Jeg ville betalt hva som helst for å bo i et sånt hus, om det er mugg i kjelleren er totalt uvesentlig — vi tar det!

Hvorfor er du så fascinert av fugler, egentlig?
—  De er så vakre, de flyr, de er så små, de sinnrike reirene de lager — spesielt løvhyttefuglene, det er nærmest installasjoner, med blå plastbiter eller hva som helst de finner som kan imponere. Kvinnefuglene tenker, hei dette er jo litt av en fyr, og så drar de og bygger et ordentlig reir sammen. Og de vanvittige reisene de foretar, nærmest fra en pol til en annen, disse bittesmå vesenene. Alt dette med migrasjonen er tankevekkende — fugler er verdensborgere. De burde kunne inspirere alle oss mennesker også, til å samarbeide, og finne skjønnheten i verden.

 

Bach på hjemmekontoret med Frode Berg

For mange er dette øvetid, enten det er snakk om å endelig plukke opp munnharpen etter mange år, å lære seg noe helt nytt, eller pleie forholdet til instrumentet i ditt liv. Men hva skal man øve på? Det finnes så mangt, selvsagt, fra skalaer og etuder, playalong-innspillinger til musikk skrevet for ensomme musikere. I sistnevnte kategori har Johann Sebastian Bach mye bra som det heter. Og blant disse verkene er cellosuitene sentrale – de fascinerer musikere på tvers av instrumenter og sjangere, og er blitt spilt inn og fremført på et utall forskjellige måter siden Pablo Casals i sin tid satte standarden. Det er en god stund siden nå, men historien om hvordan han tok motet til seg og løftet denne musikken ut av øvelsesværelset og ut på konsertseriene er interessant, en påminner om det påfallende tette samspillet mellom Bachs musikk og moderne innspillingsteknologi som kan leses om i Paul Elies glimrende bok Reinventing Bach. Han lar seg jo gjenoppfinne, det er noe av moroa med ham, og i disse dager sitter en bassist og pløyer seg tålmodig gjennom cellosuitene. Frode Berg legger ut progresjonen underveis på youtube. Det er fascinerende å se ham oversette musikk skrevet for cello og bue til kontrabass og pizzicato – og vi tenkte vi skulle høre litt mer om tanken bak.

Når var det ditt forhold til cellosuitene startet?
– Mange, mange år siden. Jeg har egentlig aldri spilt dem før nå, men første gang jeg hørte om dem var i tenårene. Jeg spilte elbass og hadde abonnement på Guitar Player. Der var det en bassist som snakket om at han øvde på det stoffet. Jeg fant dem på biblioteket, men forsøkte vel bare å spille det første preludiet, sånn som alle gjør. Og det var på elbass, lenge før jeg studerte klassisk kontrabass.

Husker du hvilken bassist det var?
– Det kan ha vært så mange. Men jeg var fan av folk som spilte fusion, det var nok en av dem.

Var du innom cellosuitene senere, før du gjorde dette prosjektet?
– Såvidt, på NMH muligens. Men vi studerte dem aldri ordentlig. Det er først nå jeg har forsøkt å spille dem ordentlig. Veldig mange kontrabassister spiller dem som cellister gjør, med bue, så jeg tenkte å forsøke å komme meg gjennom det på et jazz-pizzicato-vis, men med en klassisk musikers estetikk og tankesett. Suitene er jo blitt framført og spilt inn av alle mulige slags instrumenter. Jeg har gått igjennom på tidal og spotify, og blant annet hørt versjoner på barytonsaxofon. Gitar er veldig vanlig og så videre. Så jeg tenkte at det ikke var noe i veien i å spille dem på et uklassisk instrument. Nå er jo forsåvidt kontrabassen et klassisk instrument – men med jazzoppsett.

Det er et mye studert verk blant bassister. Tror du det har påvirket bass-spill innenfor jazz.
– Det som er genialt med suitene i denne sammenhengen, er at det aller meste er singel-linjer, det er ikke så mange akkorder. Det er en og en tone, og Bach peiler inn harmoniene på elegante og tydelige måter og knytter skiftene fint sammen med enkeltlinjer. Han gjør det ikke nødvendigvis ved å alltid ha grunntonen veldig synlig i det man spiller. Jeg ser mer og mer at det er utrolig mye forståelse av både harmoni og linjekonstruksjoner man kan lære av dem. Når man spiller walking bass kan det bli veldig statisk om man tenker akkord for akkord, grunntone, ters, kvint. Så det å studere dette er veldig sunt for å improvisere fram melodiske linjer. Det er rett og slett geniale ting.

Er det noen innspilling av verket du liker spesielt godt?
– Nei, jeg har ikke egentlig hatt noen favoritt. Den jeg lånte på biblioteket i Drammen for første gang, var nok et obskurt østeuropeisk plateselskap som jeg lagde en kasettkopi av. Nå som jeg driver med dem, forsøker jeg å høre på litt forskjellig. Det er veldig mye forskjellig man kan skumme igjennom. Jeg finner ting jeg liker i mange varianter, fra autentisk barokk til mer romantiske tolkninger. Det jeg gjør lener seg nok mer mot det siste enn mot hardcore barokk. Det er veldig fint å høre på Truls Mørks innspillinger. Men det stopper ikke, man kan scrolle og scrolle i evigheter. Og det er noe av moroa med klassiske stykker. Tonene er satt, men det åpner for å bli veldig bevisst på alle de andre valgene som finnes i musikk. Frasering, klangbehandling og så videre.

Hva er årsaken til at du satte i gang med dette prosjektet?
– Hva skal jeg si? Når man begynner å jogge, er det mange som legger ut progresjonen på facebook – at de skal løpe halvmaraton om et år, at det går fremover og så videre. Det heter vel sosial forpliktelse, og det var kanskje det jeg underbevisst tenkte. Om jeg gjorde det som en youtube-serie, kunne jeg ikke gi meg. Eller jeg kan jo det, men det forplikter uansett litt. Ellers får jeg masse ut av det, både musikalsk, og teknisk på instrumentet. Det er fantastisk stoff å sitte og fikle med.

Hvordan griper du det an – går du helt kronologisk gjennom materialet når du innstuderer det?
– Ja, jeg gjør det kronologisk, og jeg har jo ikke innstudert det på forhånd. Det er ikke helt live heller, men det begynner å bli faretruende live. Da jeg publiserte den første videoen hadde jeg fem eller seks klare, men så etter et par uker kom korona-greiene. Jeg er hjemme i pappaperm nå, og dette skulle være mitt prosjekt fram mot høsten, datteren min sover i ganske lange strekk, så det passet i utgangspunktet fint å ha dette å sysle med. Men nå er det fire barn hjemme, og da er det ikke like greit å få satt av den tiden. Det begynner å nærme seg å bli ganske live. Samtidig er jo det noe av poenget, jeg forsøker å ikke gjøre det pretensiøst. Folk skal riktignok slippe å se at jeg henter meg en kaffekopp, men når jeg har lagd en video er ikke poenget at den satsen ferdig innstudert og klar for innspilling. Det er et portrett av at jeg sitter og øver, og at det er mange ting jeg ikke har helt klart for meg hvordan det skal gjøre motorisk, men som jeg forsøker å finne ut av. Og så prøver jeg å redigere det på en måte som gir mening.

Én ting er det det man lærer teknisk og musikalsk, men har øvingen som aktivitet en egenverdi for deg også? Folk kan jo for eksempel finne på å kalle det en meditativ virksomhet.
– Meditasjon er et veldig dekkende uttrykk. Det er noe eget ved å tilbringe kvalitetstid med instrumentet sitt som jeg tror alle musikere har et forhold til. Man blir aldri ferdig, det er ingen som kommer dit at de ikke har mer å øve på. Det handler alltid om å bli enda mer kjent med instrumentet sitt, å få kjent ordentlig etter hvordan kroppen fungerer opp mot det. Når jeg har mulighet til å sette meg ned, er det en fantastisk kjærkommen og viktig prosess. Jeg har hatt den samme bassen i haugevis av år nå, så den blir jo også en slags livsledsager.

Har du noen favoritter blant stykkene i Bachs cellosuiter?
– Det endelige svaret kan vi ta om et års tid når jeg kanskje er gjennom alt. Men preludiet til andresuiten er en utrolig flott kontrast til det som skjer i førstesuiten. Langsommere og mørkere,  et helt annet utttrykk. Jeg syns også sarabanden i førstesuiten var utfordrende og givende. Den var veldig langsom med uttalte lange toner. Hvordan gjør man det pizzicato? Der holder jo ikke tonene like lenge som med bue på cello. Å forsøke å finne ut hvordan jeg kan beholde intensiteten og nerven selv om instrumentet sier mer “plopp” enn en cello gjør. Foreløpig setter jeg en knapp på de to – også kan vi gjøre opp et endelig regnskap om et års tid.

Da snakkes vi da!

 

Sting i Sting!


Sting på Kongsberg Jazzfestival 2018. Foto: Foto: Mats Even Omberg/Kongsberg Jazzfestival

Det har vært en røff uke i den norske offentligheten for Gordon Summner aka Sting. Musikeren har havnet midt i kryssilden av det vi må kunne kalle en kulturkrig. Først var det kunstmaler og reggae-hater Lars Elling som her i NTT uttalte at om Kongsbergfestivalen at «Kirketorgkonserten med min gamle helt, svikeren Sting, og det karibiske marerittet Shaggy, (var) det aller verste jeg har hørt. Jeg burde holdt meg unna, men det er litt som å se en hjerteoperasjon på TV. Horribelt, men man klarer ikke se vekk». Og selv koronaen og nettkonserter har måttet vike for heftige diskusjoner om kameraderi og eventuell korrupsjon light under bransje- og eliteseminaret til muligens påtroppende Oljefond-sjef Nicolai Tangen med påfølgende konserter med Gregory Porter, Sara  Bareilles og Sting. Vi vil på det sterkeste ta avstand fra korrupsjon, selv om vi kan strekke oss til å motta totebags og en sjelden ølbong, men denne uken har vi reagert minst like sterkt på den essensialistiske, overfladiske og ureflekterte avfeiningen av Sting, som kanskje kan ha sine mindre appellerende sider til tider, men som er en musiker av rang.

Drittpakken han har mottatt denne uken, er et tegn på at vi nå lever under tyranniet av en generasjon med åttitallsrockere i viktige posisjoner i kultur- og samfunnsliv, som nå viser sine fordommer fra ungdommen i full blomst. Men det finnes unntak, og vi kontaktet derfor musikkentusiast Martin Revheim, tidligere sjef for BLÅ og Kongsberg Jazzfestival og KORK, og i dag mannen bak Sentralen i Oslo. Han var ikke vond å be da han fikk anledningen til å velge tre personlige favoritt deep cuts fra Sting-katalogen:


Martin Revheim. Foto: Sverre Chr. Jarild

«Stop thinking about you» fra 57th & 9th, 2016
Sting er tilbake! Han har blåst ut duftlysene og kasta de vide linbuksene. Det kan til og med hende han har slutta med tantrisk sex, det høres i alle fall sånn ut, for dette er drivende, classic pop-rock som låter utrolig fett, nesten litt dirty i de 70-talls-tuna JBL-høyttalerne mine. I spill og produksjon er dette det nærmeste Sting har kommet Police etter han gikk solo. Det er lyden av en musiker som digger å gå på jobb, som ikke blir lei av å ha planka på ryggen. Plata har fått navn etter krysset han passerer på vei til jobb i studio: 57th & 9th. Det høres nesten ut som den er spilt inn live, med lite fiksfakseri. Sting begynner på nytt gjennom å gå tilbake. Han har også nye musikere, de spiller mer rett på, tyngre. Heldigvis har han kvitta seg med den gitaristen i verden som har størst avstand mellom karriereresultater og musikalske evner; Dominic Miller. Han har vært Stings handicap i mange år, ikke bare spillinga hans, men også måten han spiller på. Det skal ikke være sånn at det er gitaristen selv som digger soloene sine mest, når han attpåtil gjør det i hvite frynseskjorter åpne til navlen med de lange krøllene stående ut som vinger, da går det galt. Til forskjell fra Miller tror jeg gitaristen Lyle Workman er morsom.  Fyren hadde sågar musikalsk ansvar på soundtracket til en av de morsomste filmene på 2000-tallet med Superbad. Josh Freese har tatt over trommene. Han er mindre flare og mer kontant enn trommisene Sting har hatt siden han slutta i The Police i 1986. Han ligner mer på Stewart Copeland enn Manu Katche og det er jeg glad for! Josh Freese har spilt med Guns N’ Roses, Nine Inch Nails og Paul Westerberg, og denne plata låter litt som Westerberg solo på 90-tallet. De som har gitt opp Sting har nok gått glipp av denne plata. Jeg hadde gitt opp Sting sjøl, orka ikke flere ballader, orka ikke å se ham i en grønn dal iført hvit strikkegenser med en fyr på lutt som akkompagnement. Pussig at VG ikke hadde Sting i Sting som overskrift i sin anmeldelse, for dette er lyden av gjenoppvåkning:

«Love is stronger Than Justice» fra Ten Summoner’s Tales, 1993.
«Love is stronger Than Justice» er av låtene jeg har hørt mest på siden 1993. Da plata kom stod jeg opp tidlig og stod klar utenfor Benni’s Musikk på Aker Brygge da Christer Falck kom for å åpne butikken. På vei hjem kjøpte jeg skolebrød og cola på nærbutikken. Dette var et rituale jeg hadde når favorittartistene min ga ut plate: Vente på at butikken skal åpne, være først, kjøpe noe godt og sette meg til. Ten Summoner’s Tales er Stings beste plate. Den kom etter Soul Cages, som jeg aldri hører på. ‘Tales er ambisiøs og sofistikert pop akkurat som jeg elsker den. Dette var ikke kult å like i 1993, fy faen så mye hat Sting fikk for å lefle med jazzen. Både rockerne og jazzerne hata det av samme grunn, det var for glætt, mens jeg elska det fordi det var glætt. For mange ble det for mye av det gode. På «Love is stronger Than Justice» går verset i 7/8 mens refrenget har countrytwang og danser avgårde i 4/4. Musikerne har en god dag på jobb, og dette bandet holdt han på lenge. Sting var tilbake på bass og fyttikatta så bra han er. Han spiller som han synger, med evnen til å jorde låta samtidig som han stadig slipper opp båndet og ender på tåballene, ivrig etter å komme til neste bridge. Bak ryggen har han Vinnie Colaiuta på trommer, han fra Frank Zappas You Cant’t Do That On Stage vol 1-6, Joni Mitchells Night Ride Home (fortjener mer hyllest) og Billy Joels fantastiske The Bridge (som populærkulturtenkeren Chuck Klosterman har skrevet fint om). På sin venstre side har han David Sancious fra E-street band på tangenter, litt mindre jazz enn Kirkland, men rask i klypa. Sancious kunne som Kirkland flippe ut i noen usannsynlig funky soloer mens Sting holdt grooven på bass.
Her er han fra Oslo Spektrum. En kompis og jeg hadde spart til noen av de beste plassene, vi sitter midt på, ganske langt foran og hadde gåsehud i to sammenhengende timer. Konserten fortjener et eget essay hvor hver minste detalj ses under lupen, kanskje Norges største Sting-fan Mathias Eick tar utfordringen?

Er du trommenerd og har koronatid til overs, kan du sette deg ned å øve på denne.

Sting er låtskriver av rang, ingen tvil, men når du ser ham live ser du at han er musiker av hjerte. Han elsker å spille, han elsker å spille med andre, og han digger medmusikantene sine på en måte som gjør meg som fan dypt rørt. Du hører det på konsertopptakene fra Bring On The Night-turneen når han roper musikernes navn etter hver av soloene: Brandford Marsalis! Omar Hakim! Kenny Kirkland! Ropet sprekker nesten der den reine entusiasmen som kommer fra dypet i magen passerer klumpen han har i halsen. Han var allerede megastjerne som kunne få alt, som kunne kjøpe musikerne ut av hånda til Miles Davis, men tross ubegrensa stardom hadde han beholdt evnen til å være entusiastisk fan.

«Bring on the night/When the world is going down» fra Bring on the night, 1986
En gang spurte terapeuten meg om hva som har vært mitt fristed. «Har du et sted å oppsøke, et sted som er trygt som du kan se for deg?» Jeg fikk i lekse å prøve å beskrive dette stedet som et sted jeg kan gå tilbake til. Til neste time hadde jeg skrevet: «Musikken har vært mitt fristed. Mitt. Jeg har bare kunnet skru opp volumet for å stenge ute den krigen som har pågått rett utenfor døra til gutterommet mitt. Jeg var hele bandet til Sting på Bring on the night: Det var som om jeg fikk skateboard med jetmotor av Omar Hakims tromming. Jeg ble Marty McFly i Back to the Future. Det var som om Daryl Jones frikobla hoftene mine og fikk meg til å danse like fritt som Leroy i Fame. Fritt, uten skam. Og Kenny Kirkland! Pianosolen til Kenny Kirkland! Fra 4 minutter og 32 sekunder kan du høre hvordan håp høres ut. Håp. Soloen hans gir meg fortsatt håp. Tårene kan trille mens jeg tenker at nå snur det, nå blir det bedre. Nå settes jeg fri, nå kaster jeg denne helvetes byrden på gjenbruksstasjonen hvor den resirkuleres til glassene jeg skal drikke øl av på sommerens festivaler.»
Denne sommeren blir det ikke festivaler, men vi ses i chatten på alle de fantastiske nettkonsertene som er den beste medisinen mot brakkesyke!

Martin Revheim

 

Når festivalen blir til en nettside

I går, i dag, i morgen og alle dager som kommer til å finnes i alle fremtider, i alle fall så lenge det er krefter i serveren, går foreningen Ny Musikks meget stimulerende og øreåpnende festival for samtidsmusikk av stabelen, som det heter (må finne ut bakgrunnen for dette med stabel). Festivalen IRL ble det ikke noee av, som alle skjønner. men det er ikke slik at dette blir en strømmefestival heller, det er snarere slik at det er blitt til en nettside, der det denne helgen blir publisert content av aller beste merke, et sted der nye verk av forskjellig karakter får sin premiere. Gå inn på onlyconnect.no og finn informasjon om hva som skjer, og opplev også det som faktisk skjer. Dette har vært en av de mest nytenkende og spennende festivalene i kalenderen (blogghalvdel Vinger burde vite, for han fikk lov til å være medkurator i 2014 da «JG Ballards forfatterskap og Oslo» var tema – tidsriktig hvert år, det), og vi tok en liten prat med kunstnerisk leder Bjørnar Habbestad om hva Only Connect – From a Distance faktisk er og hvordan den kommer til å forløpe.


Bjørnar Habbestad. Foto: Ellen Røed

Når skjønte dere at det så dårlig ut for Only Connect i år?
— Allereie i starten av mars såg me at forutsetningane for å lage ein vanlig festival var ferd med å forsvinna. Kva dette skulle bety for oss reint konkret var enno uklart, men at me var nøydde til å tenka nytt og vera innstilte på å kunne handla raskt var openbart.

Å gjennomføre festival handler ikke bare om å få inn Vipps-kroner, det er også noe med å holde den skapende, kunstneriske kontinuiteten i gang?
— Heilt klart. Dei ulike strømme- tiltaka i starten var eit svært friskt pust, ein positiv giv, med eit klart økonomisk sidetema. For meg vart det derfor veldig viktig at nyMusikk som ein liten, men likevel institusjonell aktør, ikkje pressa seg inn i denne scenen for å kapre andre sitt momentum. Me valde å honorere alle i forhold til inngåtte avtalar, for så å starte diskusjonen om kordan me best kunne ivareta arbeidet og ideane bak festivalen. Resultatet er ein festival som utelukkande består av materiale levert på dugnad. At samtlege artistar har ønska å bidra på denne måten er eit sterkt, ein tillit som me er like deler takknemlig og stolt over.

Det er også elementet av årsverk som går i dass. Mye av programmet var skrevet og skapt kun for denne festivalen?
— Det stemmer. Det er fort gjort å tenke at ein festival er eit billettkontor, ein bar og ein sosial arena med lyd. For oss, og for samtidsmusikkfeltet, er ein festival både ein motor og eit verksted, ein node i eit skjørt økosystem. Å avlysa totalt var derfor aldri egentlig aktuelt.

Det er noe Vipps-greier man kan donere tll her, men artistene er honorert som vanlig uansett?
— Når det gjeld økonomien, er alle artistane våre honorert for oppdraga i den avlyste festivalen. Bidraga til den digitale festivalen er ytt på frivillig basis, difor er det også gratis å oppleve festivalen for publikum. Me ser på denne festivalløysinga som ein form for unntakstilstand, og må sjølvsagt tenke annleis på dette om situasjonen skulle fortsette over fleire sesongar.


Christian Meaas Svendsen. Foto: Fabian Fjeldvik

Har utøverne bare spilt inn konsertene og performancene sine i hjemmestudioet i stedet nå, eller har noen også bidratt med nye type verk?
— Me har ført ulike samtalar for å finne fram til ulike måter å lage innhold på. Det vart tidleg klart at å gjenskapa heile festivalprogrammet var heilt utopisk, både praktisk og økonomisk. Derfor måtte me opne opp randsonen, både av programmet og aktiviteten til dei inviterte artistane. Resultatet er ein svært fleirstemt festival, med nyinnspelingar av verk som kommenterer situasjonen og nylige konsertopptak side om side. Vi har også med kommenterande bidrag, videodagbøker og refleksjonar over komposisjons- og innstuderingsprosessar. Resultatet av denne omstillingsprosessen er altså eit mangefasettert bilde. Et tydelig, men fleirstemt svar på spørsmålet: kva kan ein festival vera?

Blir dette som nå blir skapt på nettsiden tilgjengelig for ettertiden også?
— Ja. Målet er å holde websida og materialet tilgjengelig over en lang periode. Kor lenge er enno ikkje heilt klart. Dokumentasjonaspektet, muligheten for å vise fram kunstnarleg arbeid og arbeidsprosessar på ein ny måte er noko me har ønska å få på plass lenge. Med hybridformatet ‘digital festival’ har me laga ein plattform som eg trur me vil kunne gjere oss bruk av i lang tid framover.

Jeg likte den CD-en som nettop utkom på SOFA med Christine Abdelnour og Magda Mayas. Sistnevnte er på plakaten denne helgen, fortell litt om henne?
— Magda er ein fabelaktig pianist som arbeider med ein improvisasjonspraksis med ei mengd kontaktpunkt med den noterte samtidsmusikken. Den aller første trioen hennar, med bla. med norske Morten Olsen på slagverk, jobba med referansar til komponistar som Mathias Spahlinger og Wolfgang Rihm, for å nemna noko. Men i dag handlar det mykje om preparering – om spel på innsida og utsida av instrumentet. Ho har lenge forska på å utvikle sitt eige klangspråk. Til festivalen blir me invitert opp, nærmast på pianokrakken hennar, og får sjå og høyra kordan ho arbeider med instrumentet sitt. Dette er ein type intimkonsert som me vanskeleg kunne ha realisert på ein konsertscene.

Tøyen Fil og Klafferi virker også spennende, hva er det for noe?
— TFK er eit relativt nytt ensemble med ei rekke samarbeid med komponistar frå svært ulike bakgrunnar. NTTs faste lesarsegment vil sikkert nikke gjenkjennande til ein figur som Klaus Ellerhusen Holm, som i TFK-samanheng er komponist og ikkje frittblåsande saxofonist og klarinettistm som feks. i PNL Large Unit og sitt eige ensemble Honest John.

De gruppene har mye bra. Det var meningen å ha en lokal profil med å ha alle konserter rundt om på Grønland og Tøyen, skal dette stedsspesifikke gjentas senere år da, eller?
— Det stemmer at me har sett ulike steds-sensitive eller -spesifikke strategiar i sving dei siste åra. Festivalen har feks blitt ambulerande: i 2019 besøkte me Stavanger, og inviterte den lokale scenen der til internasjonalt samspel. I 2021 skal me gjere det same i Trondheim. 2020-festivalen skulle som du seier haldast, ikkje bare i Oslo, men på Grønland, som eit lokalt grep også i hovudstaden. Men korleis me skal sjå på festivalen i 2022, må me snakka om ein annan fredag …

Alt på programmet er sikkert verd vår tid, men er det noe du spesielt vil anbefale for NTTs oppvakte lesergruppe?
— Den store gevinsten med Only Connect ligg i bindingane som oppstår mellom likt og ulikt. Eg meinar jo sjølvsagt at alle må sjå alt, men om eg skulle tvinge fram eit utval, med kniven på strupen, ville eg føreslått ein av følgande to reiseruter:
A) Oslo Sinfonietta sitt nye verk skriven av Christian Eggen i anledning festivalens hamskifte, My Hellgren si blendande framføring av Johan Svensson sitt stykke for cello og elektronikk samt Vilde&Inga sitt samarbeid med bratsjist Tove Bagge og komponist Lo Kristenson, dokumentert i ei svært personleg videodagbok.

eller
B) INSUB meta orchestra, eit 30-personar sterkt ensemble frå Geneve, Martin Hirsti-Kvam sin lydinstallasjon transformert til videoformat og det dronete improsettet til bassist Christian Meaas Svendsen og gitarist Ole Martin Huser-Olsen.

Begge rutene skulle gje tilstrekkeleg spenn i opplevelsane.

Du er musiker selv, føler du at du får gjort mer nå i denne stillhetens tid, eller er du bare redd for kommende inntektstap? Mye samtidsmusikk, impro og jazz kan tåle et kretsløp med gjester under 100 personer, ja kanskje et stykke under 30. Og det ser jo ut til at det er der landet ligger en god tid fremover?
— Eg trur mange av oss brukar mykje tid på å tenke på kordan me kan bruke denne pausen, kordan ein best kan rusta seg til neste steg, kva no enn det blir. Her er me alle like grønne, det einaste sikre er at det vil ta tid før dette går over. Når det gjeld skala, så er eg mindre bekymra for tapet av dei store fellesarenaene. Mine kanskje sterkaste opplevelsar, på og foran scenen, stammar frå intime format som dei du no skisserer. Kanskje verdien av desse vil stige? At me vil sjå utvikling av nye mulighetar for kordan me kan oppleve musikk samen, er eg i alle fall overbevist over. Slik er eg optimist, også for den nye musikken. Om me ikkje kan fortsette slik me har i det siste, endrar me oss. Det er jo det som er feltet sin absolutte styrke.

 

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger