NTT: Ingen kan klippe vekk Signe Emmeluth

Heihei, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts musikk-helgeavis i digitøs remseform om jazz og div. Denne uken har vi sett på film, nærmere bestemt kunstfilm, laget av Maja S. K. Ratkje, med Signe Emmeluth i hovedrollen. Den satte i gang tanker, som dere kan lese helt nederst. Men før det møter vi også Norges nyeste Buddy-prisvinner, nemlig Hedvig Mollestad, og vi byr på en prat med Karoline Wallace som opprinnelig ble holdt på Jazznytt på Loftet, som vi også arrangerer den kommende uka, onsdag klokka 18.00 på Becco. Bli med!

Og dermed er vi jo i grunnen allerede i gang med å si litt om det som skjer i løpet av uka, så vi fortsetter like gjerne:

1. Vet dere hva blogghalvdel Vinger liker? Gammel soul? Joda. Alle former for idrett? Faktisk. Vevkunst? Jepp. Vispekomp? Mulig det, mulig det. Kunstbøker og fanziner? Å, ja. Klassikere fra det norske brune kjøkken? Det skal være visst. Lyden av en avslått kjøkkenvifte? Det kan heller ikke nektes for. Soddjazz, jazzfestivalen som arrangeres hvert år på Inderøy nokså nøyaktig på denne tiden? Å ja, noe så inn i granskauen! Audun er på plass på festival nå, og det regner vi med at mange andre er – forrige uke kunne dere lese intervju med Mona Krogstad, fersk festivalsjef, i går startet det, og på programmer finnes høydepunkter som Jan Erik Vold & John Pål Inderberg, Tuva Halse Quintet, Gard Nilssen, Pumpegris, Soddjam med Brede Sørum og mye, mye mer. Vi legger ved et bilde som Audun sendte på formiddagen i dag, med mye Trøndelag i monitor.

John Pål Inderberg tar det coolt, og på veggen bak ham er det en skiløper. Er det Hedegart, mon tro? Foto: Audun Vinger

2. Her om dagen hadde pianist Helge Lien bursdag. Nå er det bare lov å synge bursdagssanger for musikanter underveis i konserten på selve dagen, det står i reglementet. Men når hans trio spiller sammen med saksofonist Tore Brunborg i kveld på Victoria East, Karl Johans Gate, kan man jo for eksempel spandere en nøtteskål eller klappe litt ekstra? At det blir mye å klappe for, tviler vi i. hvert fall ikke på.

3. Den første av flere fete konserter på Kafé Hærverk denne uka er Avian Art og Sølvlock, i kveld, i Hausmanns gate, i Oslo. Avian Art er en kvartett (gitar/piano/trommer/bass) som blant annet har gjort en fin skive med Stein Urheim, mens Sølvlock er en duo bestående av Thea Grant og Una Aurora Venås. Klokka 20.00 i kveld. Sjekk det opptaket av Avian Art her, som åpner langt ute på The Necks-vidda (dette er et frampek).

4. Time is a blind Guide heter bandet, og i kveld er de kommet fram til Sardinen, USF Verftet, Bergen Jazzforum, orkesterleder er Thomas Strønen og musikken er vakker, stundom alvorlig, men leken nok til at det skal kunne passe på en fredag.

5. Vi må snakke om Elephanten i rommet. Hvilken? No. 9. Hvilket rom? Nasjonal Jazzscene i morra, altså lørdag, klokka åtte.

6. Tilbake i NTT #104 snakket vi med Marit Sandvik, blant annet om hennes band Nova Onda – sjekk ut praten, og merk dere at de spiller på Varmesentralen ute på Fornebu, søndag klokka 19.00 – det er litt eksotisk!

7. Den uforlignelige art/pop/lyd/åpenklasse-duoen Building Instrument møter cellist m.m. Sofie Tudor (det står det i alle beskrivelser av eventet, selv om jeg vitterlig ellers har sett navnet blitt stavet Sophie, er det tilsiktet, mon tro?) på Storyville, Molde, på onsdag.

9. To svære fra Oslo-onsdagen: Christiania 12 på New Orleans Jazzklubb, avdeling Herr Nilsen, på onsdag. Og et annet storband, nemlig OJKOS,spiller ny musikk av Sigrid Aftret på Nasjonal Jazzscene på onsdag. Vi har snakket med henne flere ganger, blant annet om å skrive musikk inspirert av billedkunstner Anna Eva Bergman her.

10. HURGU! Paal Nilssen-Love Circus blir etter min erfaring bare mer og mer severdig live. Spraglete, energisk, morsomt, spontant – men også oppsiktsvekkende låtbasert (til han trommisen å være). De spiller på Arendal Jazzklubb på torsdag. Denne konserten husker jeg – den var gøyal. Sånn kan også dere ha det på torsdag:

11. Så en tredje Hærverk-anbefaling – skamløst, men pokker heller, de holder oss travle. Det er den bejublede, begeistrende og delvis bebartede trioen I Like To Sleep, denne torsdagen.

12. Jo, og så var det dette frampeket, da. The Necks – et av disse. bandene som folk går rundt og på en god dag føler tilhører Verdens Beste Band-kategorien (VBB), er tilbake i landet og spiller på Victoria torsdag. Og for å knytte hele denne konsertoversikten sammen, byr vi på et utdrag fra Audun Vingers essay om å se The Necks på Kafé Hærverk her:

Hærverk er et fantastisk sted for avvikende musikk, intenst drevet av den sortmuskede musikkelskeren og tidvise noisemusikeren Vegard Heskestad, med en oppsiktsvekkende høy frekvens på bookingen av fabelaktige artister, på et ganske stilig sted som nærmest er feng shui sammenliknet med resten av bygården, og sikkert anklages for å være gentrifiserende av mange blant Hausmanias innbyggere og stamgjester. De har til og med ganske behagelige og rene toaletter med håndvask der inne, noe utrolig nok BLÅ også klarte å stable på beina i løpet av høsten, etter mange års sanitær krise. Og det var på Hærverk årets største konsert fant sted.

The Necks  står bak den platen jeg har hørt flest ganger i 2017, noen ganger to til fire ganger daglig. Jeg snakker om Unfold. Om du nå griper din håndholdte og søker dem opp på Spotify, vil du merke at det bare finnes ett album av dem på strømmetjenesten. Men de er ingen nykommere, så langt derifra. Trioen har 30 år på buksebaken (Levi’s 501?) og en veritabel haug av utgivelser, gjerne på CD, utgitt i deres hjemland Australia og andre steder, og til salgs på et bord etter konsertene de holder foran gledesstrålende publikum verden over. Gjerne langstrakte og minimalistiske, men meget putrende innholdsrike stykker musikk som gjerne varer en CDs spilletid, siden det var det gjeldende formatet i så mange år av bandets liv.

Chris Abrahams på piano og Hammond-orgel (sistnevnte ikke i bruk på Hærverk), Lloyd Swanton på kontrabass, og, ikke minst, Tony Buck på trommer og perkusjon. Live er det som regel to sett, to lange strekk der de utforsker minimale endringer i en forholdsvis enkel figur som etter hvert reiser seg som den mektigste katedral. Det gnikkes og gnures, forsiktig og intenst, på strenger, tangenter og trommeskinn, sistnevnte på hypnotisk vis – er det virkelig bare én trommeslager som lager disse lydene, det ser jo ut som han ikke gjør noen ting? – det kommer noen dunk på basstrommen innimellom som har en betydelig dub-effekt, men det er bare pondusen i vristens bevegelse som gir illusjonen av det. Det er vel ikke direkte jazz akkurat, heller ikke postrock eller minimalistisk «gammel» samtidsmusikk: Det er The Necks.

Det starter fra ingenting, og sammen, fra scratch, bygger de opp noe som er så vakkert og rørende og forstyrrende, at man som lytter havner i den tidligere nevnte «sonen». Som å se en bikube eller en maurtue gjennom en lupe.  Det er jo bare lyd, hvordan kan den få oss til å føle oss så underlig behaget? Også så til de grader som den gjorde på Hærverk tidligere i år. Flygelet var litt lavt i første sett, men hva så, jeg rettet ørene mot Bucks håndarbeid uansett, selv ikke skjegget hans kom i veien for nytelsen, et i utgangspunktet visuelt utfordrende «dråpeskjegg». Bassisten gnidde strengene rolig og insisterende, med en slik kraft at jeg nesten så meg om etter brannutgangen, i skauen blir det bål av slik aktivitet. I andre sett kom flygelet til sin rett (hvordan i alle dager hadde de fått et flygel inn på Hausmania, og for hvilke penger?) og det gikk dessuten rykter om at kontaktmikkene tok inn noen merkelige signaler som lagde lett during, antakelig fra en radio eller piratsender litt opp i etasjene. Men i andre settet ble tonene løftet opp, og ut, og inn i oss.

Det finnes verre ting i verden enn å gå på altfor mange konserter. Og med de svært dype, vakre ordene går vi  videre. Now’s The Time er, også i 2026, en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.

Det vi lever av, er å selge blader. Dermed blir vi svært takknemlige for alle som tegner et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her er Ben Webster og Charlie Shaver, backet opp av dansk årgangskomp, mens de spiller Hoagy Carmichaels «Stardust».

***

***

Soddjazz: Tromme solo

Sven Åke Johansson: Schlingerland

Sunny Murray: Hommage to Africa

Paal Nilssen-Love: Sticks & Stones

Erland Dahlen: Rolling Bomber

Ingar Zach: Percussion Music

Max Roach & Anthony Braxton: One In Two, Two In One

Ei real Badboy-Buddy

Hedvig Mollestad med Buddystatuetten, omkranset av Øyvind Larsen og Ragnhild Menes. Foto: Francesco Saggio.

Hedvig Mollestad har endelig og heldigvis nettopp mottatt den i Norsk Jazz A/S så høythengende og i år søttiårsfeirende Buddy-prisen. Potensiell Buddy-hedersprismottaker J. Hauknes har en forbilledlig gjennomgang av statuens virkningshistorie som dere kan lese borte hos våre hardtarbeidende kolleger i salt peanuts. Gitarist Mollestad har mange jern i ilden, hun, og er i tillegg aktuell med nytt album med trioen Weejuns sammen med Ole Mofjell og Ståle Storløkken, men rakk en rakk takketaleprat med remsa for det.

Gratulerer, du! Hva betyr det egentlig å få anerkjennelse av dine egne? 
— Jeg synes det er vanskelig å forstå at jeg fikk den prisen, egentlig. Hadde ikke tenkt tanken at jeg skulle inn i den rekka der. At de har blitt enige om det, og at folk kan si så mye fint. Selv om jeg putter navnet mitt på masse prosjekter og står fremst på scena i mange sammenhenger, føler jeg meg veldig som en del av ei maurtue, der alle henger sammen med alle, der vi er med på å utvide ytringsrommet for hverandre. Det er utrolig mange som har løfta meg fram og gitt meg muligheter. Vi er en flokk, og det er lett å få øye på meg, jeg gjør meg veldig synlig, men jeg er nært verdiløs uten de rundt meg, i stor omkrets. Også er jeg redd for at alle skal tro jeg er blitt mye bedre nå, etter jeg fikk den prisen, haha. Også føles det jo også forpliktende, på en god måte. Kommer ikke unna med noe tull nå heller. 

Det klarer du. Hva skal du gjøre med spenna?

— Vel, prissummen ble annonsert fra scenen, med mine to barn i salen, så det eneste det har vært snakk om ved frokostbordet siden er om vi kan dra til et annet land enn Danmark neste sommer. Jeg må nok følge opp her. I det minste skaffe dem pass. 

Husk å bestille tid, dere må eventuelt reise til Ski. Men hallo, ikke minst – hva gjør du med statuetten? Har du i det hele tatt en peishylle?

— Jeg har en slags peishylle, over en moderne peis, men den blir så varm at jeg kan ikke ha noe stående der. Så den står foreløpig oppå ei stapp full bokhylle, den gjør seg godt der, altså. 

Hvem ville du gitt en Buddy?

— Til ganske mange. Det er så mange som bidrar masse hele tiden, til feltet vårt. Alle fagmiljø, og miljø generelt, burde hatt en Buddy-pris. 

Hedvig og buddy Ivar Loe Bjørnstad. Foto: Selfie

Litt uforpliktende svar, men la gå. Du har jo mange buddies i musikken, ikke minst i dine to trioer. Fortell litt om dine buddies!

— Mine buddies i musikken er de aller beste. Klisjé-alarm. Ellen Brekken, Ivar Loe Bjørnstad og Mai Elise Solberg troner på toppen, ingen tvil om det. Vi har spilt masse sammen, tar vare på hverandre, hjelper hverandre, utfordrer hverandre og gjør livet større. Og Ole Mofjell og Ståle Storløkken er hjertevenner de også. Jeg er jo rett og slett vant til at mange av de jeg spiller med er buddies, Marte Eberson er en buddy, hun la altså igjen en så rørende telefonsvarer til meg på den store kvelden. Jon Balke er en buddy, og for ikke å glemme samboeren min, Trond Frønes, som har spilt i flere av prosjektene mine. Jeg opplever at det er mange som jobber sånn i Norge, man spiller helst sammen med mennesker man resonnerer med. Men så er vi nok likere enn vi tror også, vi musikere. 

Hva slags forhold har du til Buddy Bolden? Forøvrig anbefaler jeg den lille romanen Coming Through Slaughter av Michael Ondaatje.

— Ikke så mye utover det historien forteller, om hans relativt korte tilstedeværelse (og sørgelige sorti) med enorm impact på musikken i sin samtid, en loud og samlende groovende kornettist i sin samtid, som rister i grunnvollene til det vi bygger jazz på i dag, og avtrykket han satt på sentrale musikere nærmere vår egen tid, som igjen har hatt mer direkte innflytelse på oss i jazzen. 

Weejuns-plata er en perle – hva var kongstanken bak bandet i utgangspunktet, og ble det slik du trodde?

—  Dronningtanken bak var nok å etablere noe som kunne være et annet maleri enn HM3. Jeg elsker HM3 og det vi gjør, men jeg elsker også andre verdener, tro det eller ei. Så det å ha et annet akkordinstrument samt en annen bass enn strengebass var noe jeg ville gjøre for å løse opp i dobbel-mønstrene man fort faller inn i ved å lage ting på to såpass like halser som gitar og bassgitar. Det blir mye dobling, og jeg hadde en del annen musikk i bringa enn den vi jobba med i HM3. Og musikere som var åpne i skallen, og med stor bredde, men med evnen til virkelig å trøkke på. Akkurat det har jeg klart å finne. Jeg er utrolig takknemlig for at de vil spille med meg, og håper på mange gyldne år framover! Jeg føler vi ligger i gryta og vaker, og har kokt opp to ulike plater, og jeg har en ganske god tanke på hvor vi skal gå videre også, så da gjenstår det å se! 

Ole Mofjell, Hedvig Mollestad og Ståle Storløkken er Weejuns. Foto: Eirik Havnes

Apropos fremtiden: Skal du på RUSH?

— Hva tror du egentlig om meg. 

Les grundig intervju om Hedvig Mollestads RUSH-favoritter her. 

Og skjer det noe nytt på Nesodden?

— Alltid! Tomatplantene er nettopp kommet for salg på Schrader, alltid en begivenhet! 

De viktigste platene for deg som gitarist, det klarer du å nevne.

— Visions of the Emerald Beyond, Chaser, Presence, Sabbath Bloody Sabbath og Jazz Guitarist av Jim Hall. 

Og noe helt ny musikk du har blitt varm av i 2026?

— Red Kite sin siste singel, «Bernt». Elsker det bandet. Kommer ikke unna Sunn O))), der stiger temperaturen godt, kul den de ga ut nå. Også herlig å høre ASQ (Amund Stenøien Quartet, antar jeg, red.anm), med unge folk som spiller utrolig bra og virkelig er på vei framover. Eivind Aarset sin siste er jo også helt nydelig, og Malin Alander sin var jo også et herlig friskt pust. Jeg må også innrømme av jeg blir skikkelig varm av musikken som jeg får høre gjennom studentene mine – låtidéer og mixer og bandprosjekter, fyttirakkern så inspirerende.  

Hva bringer den umiddelbare fremtiden for årets vinner?

— Nå suser jeg oppover Østerdalen i bil med min gode venn Ivar, en termos med kaffe og P6 Rock på radioen, så bærer det snart til Portugal med Weejuns, oh la la, den herlige prisutdelingen jeg fortalte deg om (Ulrik Hendriksens Ærespris til den herlige keramikeren Torbjørn Kvasbø, blogghalvdel komm.), og så er det Europaturné med HM3 i mai. Noen Cortex-jobber, noen festivaler i inn- og utland i sommer, og under alt det der lager jeg musikk som jeg skal få til å låte en gang etter sommeren. 

***

Kom, bli med opp på Loftet

Denne onsdagen er det duket for utgave nummer tre av Jazznytt på Loftet – en serie med møter, samtaler, foredrag, småkonserter, filmvisninger et cetera som arrangeres av Jazznytt på Loftet til Becco den siste onsdagen hver måned. De to første gangene vi gjorde det har vært veldig hyggelige, ikke minst på grunn av gjestfriheten til de strålende musikkmenneskene som jobber på baren, og vi satser naturligvis på at dette kan bli noe vi kan gjøre året rundt. Det er gratis, vi starter klokka seks og programmet varer i time-halvannen, sånn omtrent, og siden er det naturligvis mulig å henge ut og fortsette praten, eller tasse hjem, eller så kan dere for eksempel snike dere bort på Victoria og se det hvileløse unge prosjekt-storbandet OJKOS fremføre musikk av den store NTT-favoritten Sigrid Aftret klokka 20.00 – hun byr alltid på musikk som virkelig knar de små grå, som baler med både vriene og finurlige ideer, og som lokker fram smil og forundring. 

Men vi må skryte litt av vårt eget program, for denne utgaven får vi også flott besøk! 

SUSANNASONATA 15 ÅR

Hederskvinne og komponist Susanna Wallumrød gjør langt mer enn å blåse i egen pipe – de siste femten årene har hun mot mange odds også drevet plateselskapet SusannaSonata. Det krever dedikasjon, hardt arbeid og tålmodighet for å holde på med denne typen verdiskaping i norsk kulturliv. Mange flotte utgivelser har kommet i løpet av disse årene, i spennende formater og med en ekstra innsats på å være tilstede der folk er. I god DIY-ånd og som deltaker i undergrunnens frodige sosiale liv. Som for eksempel hos oss i Jazznytt på Loftet, der hun vil snakke om gode og dårlige erfaringer i den kyniske platebransjen, og kanskje også egne kommende prosjekter. Jubileet markeres med tre utgivelser, fra Propan & Stina Stjern, Morten Qvenild og Espen Reinertsen – sjekk ut og tune in.

TENDENS I NORSK SANGLYRIKK M/ PETER VOLLSET

Denne vinteren skrev bartender og tekstforfatter Peter Vollset en serie på to artikler i Now’s The Time: “Tendens i norsk sanglyrikk”. Der tok han for seg to av det siste årets aller mest oppsiktsvekkende norske album – Reolôs “Dystopi Delete” og Hayeminols “Ingen Vår i År”. Han går både inn på virkemidlene som kjennetegner hvert av albumene, samtidig som han kontrasterer dem for å belyse forskjellige måter moderne håpløshet blir skildret i samtidige norske sangtekster. En liveutgave fikk sin premiere i Sandefjord til dundrende suksess for litt siden – og nå står Oslo for tur.

***

Her er en fin låt

Med jevne mellomrom hører jeg på «Sorryrow» fra Tuva Halse Quintets Reconnection, som kom ut på Jazzland i januar. Den minner meg litt om Brian Wilsons «Our Prayer», men også om andre ting. Det er bandet selv som synger, og Oskar Andreas Haug spiller på Trompeten.

***

Samtaler fra Loftet: Karoline Wallaces fossilsamling

Karoline Wallace finner seg til rette inni en fin, gammel stein. Foto: Anne Valeur

Her passer det godt å hoppe videre til ting som skjedde på den forrige utgaven av Jazznytt på Loftet. I en tidligere NTT har dere allerede kunnet lese transkripsjonen av en hyggelig samtale mellom blogghalvdel Filip, Anja Nylund Hagen og Torstein Slåen om alternativer for jazzen og musikken i en mørk digital tid – og det referatet avsluttet i det øyeblikket vi penset videre over til det neste på programmet. 

Og det er en samtale mellom blogghalvdel Vinger og  Karoline Wallace – sanger og komponist som i sommer er aktuell med bestillingsverk for Trondheim Jazzorkester på Moldejazz, og som denne våren er ute med albumet Eon på Sauajazz. Hun er også aktuell på Soddjazz i morgen med barnekonserten Riti Ritimo, forresten. Jeg har intervjuet Wallace i den nyeste utgaven av Jazznytt – kjøp det for eksempel her – og det en veldig interessant og fin plate, inspirert av Wallaces helt særegne researcharbeid, som denne gangen har tatt utgangspunkt i stein. Tidligere har vi snakket med henne om inspirasjonen bak albumet Stiklinger også – men nå setter vi tilbake til Jazznytt på Loftet igjen, hvor Wallace og Vinger har satt seg i stolene og lar praten gå. 

Audun Vinger: Du nylig gitt ut en plate som heter Eon, som ikke må forveksles med Neon Ion som er en av husartistene her på dette etablissementet. Det er også en jævla fin skrive, og det jeg skrev på vei ned hit og som skulle være overskriften til dette intervjuet, var “Fra mormor til marmor”. 

Karoline Wallace: Oj, den var bra. 

Audun: Forrige LP, Stiklinger, tok utgangspunkt i minner og ideer som ble plantet av din mormor, sant? Og så nå har du gått over til å snakke om stein og steinens evighet. Steinen er forsåvidt noe mange poeter har vært opptatt av i årevis. Min norske favorittforfatter, Tor Ulven, har jo skrevet flere dikt om stein enn om damer, for eksempel. Så det er jo interessant. Men la oss bare begynne med tittelen, Eon. Hva betyr det? 

Karoline Wallace: Dette prosjektet het først Dyp tid i lang tid. Det handler jo om geologisk tid, det å se tid i store bolker. Jorda har vært der i fire og en halv milliarder år, og den tiden er delt opp i fire eoner. Så det var liksom det største jeg kunne tenke meg av tid. Men mye av det startet med at jeg lærte om begrepet dyp tid, å tenke at tid ikke nødvendigvis er en lang strek. Jeg har også vært opptatt av tid i forbindelse med mormor-plata. At det er noe fra barndommen som du tar med deg i dag, opptak fra langt tilbake som blir med videre. Og med det her prosjektet ser vi ting i enda større skala, på en måte. 

Audun: Før vi går inn i de forskjellige bergartene her, lurer jeg på – vil du si at du som komponist må ha en interessant idé? Altså, noe som ikke bare handler om det du skriver ned på et noteark. 

Karoline: Ja, det har blitt litt sånn. Jeg tenker på en måte litt konseptuelt, og så blir jeg supergira på det konseptet. Jeg leser masse om det, og der finner jeg på en måte låtideene, da. Jeg gjør fortsatt det med det jeg holder på med nå, og med Eon, og med det som kom før. Da leser jeg masse om stein, jeg finner dikt om det, og lærer masse som jeg ikke kunne fra før. Det gjør at jeg får lyst til å stå opp tidlig og gå på øvingsrommet og lese om ting. Å lære om en teori fra 1200-tallet om hvordan stjernene trekker til seg fjellene, for eksempel. Det blir en musikalsk idé med én gang, på en måte. Det er veldig mye som overføres musikalsk når jeg lærer og leser forskjellige ting om det. Også er det sånn at bare tanken på en fjellkjede er lyd i hodet for meg, på en måte. Så arrer jeg ut det. Det er begge deler, både konkret inspirasjon fra det jeg leser, og følelsen. 

Audun: Du skal jo til Moldejazz og urfremføre et annet verk siden du er årets Jazzztipendiat, og da kan du jo også ta for deg disse Romsdalsalpene og overføre det til noe musikalsk. Hvis du ikke er helt ferdig med å skrive musikken ennå, mener jeg.

Karoline: Det var smart! 

Audun: Vi kan ta for oss det rent visuelle med albumet. Bildet på omslaget kan minne litt om en kunsthåndverker som heter Torbjørn Kvasbø som har noen fine greier som heter Gul form, og han har også noen røde former. Men hvem er det?  

Karoline: Monica Flakk heter kunstneren. Hun jobber også veldig mye med geologisk tid. Det er hun som har laget skulpturen og tatt foto av den. Egentlig er bildet rektangulært med den steinen, og så står bildestripen som du ser bak på vinylen enten langs kanten eller nederst. Den illustrerer hvordan steinen har endret seg over tid. Jeg fikk tilsendt bildene hennes av en kompis og syntes de var så fine, og så viste det seg at vi jobbet med de samme temaene. Siden er det Margit Rønning som har fikset det til så det kunne blitt et cover. 

Audun: Men musikken ble fremført på Nasjonal Jazzscene for noen år siden, sant? Var det også et bestillingsverk? Jeg husker ikke dette, det er så lang tid siden. 

Karoline: Nei, jeg har dessverre en uvane med å lyve. Jeg lover ikke å lyve for dere i dag, altså. Men jeg prøvde å få Stiklinger til Victoria, og det var det ikke plass til. Men de spurte om jeg hadde et nytt prosjekt? Jeg svarte, yes, det har jeg. Og så lagde jeg den musikken. Det hadde nok blitt til ellers også, men jeg vil tro at det hadde tatt litt lengre tid. Så det ble på en måte et slags bestillingsverk, det er bare det at Nasjonal Jazzscene ikke visste at de bestilte det. Det har jeg gjort flere ganger før. Har du en barneforestilling til Festspillene i Bergen, spør de, og så sier jeg, ja, det har jeg, hahaha! Så ringte produsenten og var sånn, jasså, hva handler det om? Og så sier jeg, det handler om en kylling… og så fant jeg på alt der og da. Og den platen har vi gitt ut og turnert med i ti år nå. Så det funket. Og så var det tre uker hvor vi måtte lage ting dritfort. Starten på Eon var vel litt det trikset der også. 

Audun: Et veldig godt triks. Jeg bare kom på, når det gjelder stein, at min sløydlærer på barneskolen forærte meg sin egen steinsamling. Og den var jeg veldig opptatt av i ett år. Men det var et eller annet med at jeg liksom fikk en ferdig samling som føltes litt falskt. Har du en sånn samling selv? 

Karoline: Typ fra barndommen? Ja, jeg har fossiler. Det er det jeg har vært mest gira på. Forskjellige fossiler som jeg har spart opp og fått i gaver og sånt. En pen stein her og der… men det var arkeolog jeg skulle bli da jeg var liten. Jeg var aller mest opptatt av dinosaurer og sånne ting. Men jeg kunne også alle berggartene, jeg kunne si det der er en ditt og dette er datt… jeg syntes det var veldig gøy. Og så innså jeg for noen år siden at, herregud, jeg har jo glemt alt sammen. Vi har alle ting som vi kunne da vi var små. Og det er så rart å komme på at vi ikke har noe av den informasjonen lenger. Det gjorde at jeg fikk lyst til å lære det igjen. 

Audun: Apropos overvåkning og sånn som vi var innom i sted. Jeg vet ikke om det er noe jeg har googlet, men jeg fikk i hvert fall anbefalt en maskin man kan kjøpe, hvor man kaster oppi alle mulige steiner man finner i vannkanten. Også sveiver man på den, og så blir de pussa. 

Karoline: Oj. 

Audun: Det er for barn da, de greiene her. Men også noe voksne kan bruke. 

Karoline: Den vasker steinene, liksom?

Audun: Ja, og pusser dem. Veldig bra. Vi kan gå igjennom et par av låtene, eller avdelingene, i dette verket. En av dem får meg til å minnes en reklame som går ganske hyppig for tiden. Jeg ser mye reklame på grunn av at jeg ser mye fotball, og der er det sånne… reklamer i pausen. Og en av dem handler om gneis. Premisset er at det er noe av det kjedeligste som finnes – dette er en reklame for ICE eller Altibox eller noe sånn, hvor pappaen i en familie tar med seg hele gjengen på en gneis-safari. 

Karoline: Jaha. 

Audun: Og han står og banker på steinen og de smiler og nikker og later som at de tar bilder, men så står de egentlig og ser på en eller annen idiotisk serie. Men du tar det litt lenger, for du skriver og synger om noe som heter “Karamellgneis”. Det krever en forklaring, synes jeg. 

Karoline: Ja, det er bare et ord jeg har funnet på. Men det kommer fra en forklaring i steinparken Naturhistorisk museum. Der er det masse fine steiner. Og det er en hvor du ser masse fine folder i steinen, og da står det at steinen ble presset ned og under stort trykk og veldig høy varme ble den gjort om til karamell. Det er sånn den har fått disse formene. Og det er det jeg elsker med stein! Å tenke de store dragene av tid. Hvordan stein, som er så massivt, kan bli varmt og karamellaktig og få disse vakre… ja, hva kaller man det? Det er bølger, på en måte, i steinen. Og den steinen var en gneis. Dermed ble det karamellgneis, og så ville jeg lage musikk som på en måte føltes som at den var karamell. Det et riff, og så hadde jeg en superenkel bygg-den-sjæl-loop-pedal. Det eneste den kan gjøre er å ta opp og ned tempo, og dermed også tonehøyde. Den har jeg brukt for å få musikken til å føles som at den blir trykket ned av en karamell-aktig kraft. 

Audun: Det var sikkert den maskina jeg så på Amazon. 

Karoline: Helt sikkert. 

Audun: Ok, så det er en annen del av dette verket, som heter “Klokkestein”. 

Karoline: Mmhm. 

Audun: Hva er det for no, a? 

Karoline: Klokkestein er steiner som lager en veldig fin lyd når du slår på dem. Det som er morsomt med dem, er at man ikke vet hvorfor noen steiner klinger og andre ikke gjør det. Jeg har jo hatt hjelp av en personlig geolog gjennom dette prosjektet, som jeg spurte om dette her. Og han hadde aldri hørt om klokkesteiner en gang. 

Susanna Wallumrød: Har du personlig geolog? 

Karoline: Ja, det har jeg. 

Susanna: Det er ikke verst.

Karoline: Ja, har ikke du det? Jeg har vært heldig. Vi møttes og pratet om det jeg ikke skjønte, som jo var veldig mye. Men, som sagt, han hadde aldri hørt om det. Så finnes det en nettside, klokkesteinene.no, hvor du finner et kart over klokkesteinene som er funnet i Norge. Så jeg leide bil, tok med masse ting vi kunne slå med og kjørte sammen med Signe Emmeluth for å finne en av dem. Så gikk vi bare rundt og slo på alle steinene vi så. Vi var sånn, det er jo litt lyd i denne her, kan det være den? Kartet var ikke så bra. Så møtte vi en litt sint dame som kom ut av en svær jeep med to digre hunder. Jeg liker ikke at dere går på tomta mi. Vi svarte, unnskyld, vi bare leter etter klinkesteinen. Hun svarte, det ække no klinkestein her. Så gikk hun, men så stoppet hun opp og sa, men mener dere klankesteinen? Ja, kanskje det var det? Greit, jeg kan vise dere klankesteinen. Hun tok med hundene tilbake til bilen og viste oss veien gjennom noen kratt. Og der var det en gigasvær stein. Da vi slo på den, kom det jo dødsfin lyd, virkelig noe helt annet. En hel masse overtoner, kjempefin lyd. Og det finnes masse fortellinger om dem rundt omkring i Norge, de fleste har sagn knyttet til seg. Mye overtro om at det var porten til helvete, eller at det var jenter som var fanget inni steinen. For det høres på en måte litt ut som en damestemme i registeret. 

Audun: Spennende. 

Karoline: Ja, det er jo kult, da. 

Audun: Absolutt. I den digitale utgaven av Jazznytt som passende nok for denne samtalen heter Now’s the Time, har vi en litt pensjonert, eller kanskje sporadisk spalte som heter Hva har du i rasleposen, og som handler om esoterisk perkusjon. Disse klokkesteinene hører helt klart hjemme der. Vi kan kanskje få tak i Martin Langlie som spiller trommer på denne plata og snakke med ham om han har fått tak i noen slike. 

Karoline: Ja, det bør vi sikkert få til. Det finnes jo sånne litofoner, som er marimbaer, bare med steiner. De kan du pusse til sånn at de klinger. Men klokkesteiner er gigasvære, de er det vanskeligere å få i en raslepose. Litofonsteinene kan man kanskje skaffe. De gjorde jo det da de bygget operaen. De brukte marmoren som var til overs etter at de hadde bygget huset og gjorde det om til en litofon som perkusjonisten i operaorkesteret fikk skrevet musikk for, som ble fremført da bygget ble åpnet. 

Audun: Nå har vi nevnt trommeslageren, men fortell litt om resten av ensemblet som er med her – og er det et ensemble fortsatt?  

Karoline: Det er det absolutt. Det er er Signe Emmeluth på saksofon, fløyte og elektronikk, det er Karl Bjorå på gitarer, Joel Ring på cello, og Martin Langlie på banjo, trommer og elektronikk. 

Audun: Det er jo et dreamteam, det? 

Karoline: Virkelig. Jeg har aldri spilt med et band som er så gira, jeg kan få uoppfordrede meldinger fra dem… hørte på øvingsopptakene i dag, gleder meg til vi møtes igjen. Det har jeg aldri fått fra andre band, da føler jeg at jeg pisker dem med meg! De har vært helt fantastiske og har kommet med masse idéer. Det hadde jo hørtes ut som den musikken her om det ikke hadde vært de menneskene. 

Audun: Midt på sommeren oppe på Funk og Blåsemafianfestivalen Moldejazz, skal du ha en av de første konsertene sammen med Trondheim Jazzorkester. Men den har du ikke jugd deg til – du har fått oppdraget gjennom en søknad. Og hva sto det i den?  

Karoline: Samtaler er arbeidstittelen til den musikken, og det handler om at jeg syns det er interessant med språk, rytmer og toner i språk. Jeg liker å transkribere tale, ulike språk og ulike typer samtaler. Jeg har for eksempel transkribert en eldre person som mimrer om noe, to stykker som krangler fra en Love Island -episode, og en julenisse og et barn. Når man hører musikken skal man ikke nødvendigvis vite at det er det, men tanken er å se hva det gjør med musikken, når den kommer fra menneskesamtaler. Så er det også dyr. Jeg har transkribert noen giraffer som synger til hverandre om natta, for eksempel. Eller sirisser. Jeg har sakket ned lyden av sirisser. Og jeg har speeda opp lyden av hvaler. Det er noe som heter rate of living theory, og som er litt søkt, men som handler om at alt som lever har omtrent like mange hjerteslag i løpet av et vanlig liv. Noen banker fort, da lever de kort, og noen banker sakte, og da lever de lenge. Tanken er at vi har nesten det samme livet, men vi lever det i ulike frekvenser. Det er noe jeg har tenkt mye på, jeg hadde et svalerede på balkongen og de flyr inn i redene i en sinnssyk fart. Men for dem, føles det sikkert ikke så fort, for de lever på en måte raskere. De oppfatter det sikkert annerledes. Jeg så også en kunstner som hadde spilt inn masse fuglelyder og sakket ned opptakene, lært melodiene til mennesker, tatt dem opp mens de sang melodiene, og speeda opp opptakene igjen. Da høres det prikk likt ut som fugler. Og menneskene er filmet mens de synger, og de beveger seg akkurat som fugler, på en måte! Det var så gøy. Om du sakker ned sirisser, så er det jo masse melodier i det. Og kanskje det er måten de hører det på. Jeg prøvde å finne BPM ut ifra hjerterytmen til mus og sirisser for å finne ut hva som er lyden om vi er på samme frekvens. Vi får se hva jeg bruker av det, men det har vært veldig gøy. Så det er samtaler mellom mennesker, dyr, og så er det trær, hahaha! Hvordan de sender beskjeder under bakken. Det er igjen sånne naturhistoriske ting som jeg syns er gøy. Vi får se, kanskje verket bare handler om trær, kanskje det bare handler om rate of living, men nå har jeg i hvert fall masse materiale om alle disse tingene. 

Audun: Alt det du har nevnt der virker jo forlokkende når du forklarer det, i hvert fall. Det er ting man kan tenke på. Og så kan du jo selge et eventuelt svale-prosjekt, for the people who brought you Hubro Records har nylig startet noe som heter Svale Records. 

Karoline: Ja, sant det – hvem er det egentlig? 

Audun: Det er Grappa Records. Men ok, vi kan avslutte med et siste spørsmål. En ting som kjennetegner denne plata, men også tidligere prosjekter, er at det virker som at du har en lite dysfunksjonell familie. For på denne plata er det både opptak av søsteren din fra barndommen, og i tillegg spiller du også en låt av fattern. Fortell litt om disse to kuttene avslutningsvis. 

Karoline: Ja, det ene er et opptak av en venninne av søsteren min faktisk. De sendte kassettbrev til hverandre da de var små. Jeg tror hun er fem år på det opptaket eller noe sånt, og hun forteller søsteren min om hva hun har gjort den dagen. Og så er det jo pappas låt. Han lagde en plate i 1982, da han kanskje var 24 år, men som han aldri har gitt ut. Jeg håper han får den ut nå som han har pensjonert seg. Der er det blant annet en veldig fin låt som heter “Live for Today”. Tanken var at det er et fossil, også er musikken også et fjell som eroderer bort. Så Karl og jeg spiler låta til pappa, og de andre lager veldig mye bråk, det er masse samples av jordskjelv og steinras og sånn som blir svakere og svakere. Så merker man etter hvert at det er noe annet som ligger der. Det var tanken. Og fossilen er pappas låt. Helt til slutt hører vi pappa synge den. Live varer denne låta i femten minutter, men på plata måtte vi skjære den ned til tre, så jeg vet ikke helt om det gir mening på plata, men det er i hvert fall tanken! 

Audun: Det er bare én måte å finne ut det på for folk, og det er å kjøpe LP’en på steder hvor de selger den slags. Den er gitt ut på et hipt plateselskap som heter Sauajazz og er vel å få mange steder. Takk for at du kom, takk for at dere hørte på Karoline Wallace – og så blir det nok en Jazznytt på Loftet neste måned, og da er vi på det korrekte tidspunktet som er klokken 18.00. Okei, nå kan dere klappe. 

***

(psst. kjøp eller abonner på bladet! Finnes i en og annen Narvesen, men også her.)

***

Å se på Signe Emmeluth lage lyd

Om Maja Ratkje-verkene “Wipe Out” + “1100 Screams” og en vanlig triokonsert med Signe Emmeluth/ Magnus Skavhaug Nergaard/Dag Erik Knedal Andersen på Kunstnernes Hus, onsdag 22. april. 

Maja S. K. Ratkje ser på Signe Emmeluth. Foto: Sigurd Ytre-Arne

1. Wipe Out er Maja S. K. Ratkjes første film. Det er basert på et opptak av altsaksofonist Signe Emmeluth i et studio. Sigurd Ytre-Arne har filmet, og han går nært inn på Emmeluths ansikt og på munnstykket til saksofonen underveis, men særlig i starten. Andre ganger ser vi henne i helfigur. Utenom det fokuserte lyset på Emmeluth, er studioet mørklagt. 

2. Også i lydarbeidet  – hvor Håvard Skaset har vært tekniker – kommer vi nært. Vi hører pusten hennes, kremtene og stønnene, hvordan munnen treffer flisa, de hule lydene fra instrumentets klaffer, raslingen og klikkingen i mekanikken. Men – og dette er poenget med Wipe Out – all lyden Emmeluth lager når hun blåser, er klippet vekk. 

3. Det vil si, nesten all lyden. Vi hører fremdeles ansatsen, det eksplosive kneppet, og vi hører etterklangen, hvor noe av lyden liksom fremdeles ikke har forlatt saksofonens kropp. Når disse to lydene limes sammen, er det ganske likt det som kalles slap tongue-effekten, noen ganger oversatt til smatting på flisa av ufaglærte konsertentusiaster, og som kan høres i jazz av godt gammel merke, men som kanskje særlig assosieres med den musikken Emmeluth fremfor alt er en utøver av, nemlig såkalt frijazz. Om saksofonen også er det store lydlige og visuelle symbolet for denne musikken, kan dere få lov til å dele dere inn i grupper og diskutere. Men Ratkje mener det er slik, og jeg er for ordens skyld enig, og det har en betydning for dette verket. For egen regning har jeg lyst til å legge til dette, mest av alt en strøtanke: Blant saksofontypene (kontrabass, bass, baryton, tenor, C, alt, sopran, sopranino og sikkert noen jeg har glemt), opplever jeg altsaksofonen som det hardeste. Jada, her kan du godt få lov til å puffe meg i hodet med Paul Desmonds bløte kjærtegn på alten. Eller du kan prikke meg i skulderen med John Coltranes blyantspisse sopran-tone, eller feie meg av banen med Mats Gustafssons semitrailer av et baryton-brölp. Men nå har jeg skrevet det, og jeg står for det. Altsaksofonen er en ilter terrier, føles vant til å havne i slåsskamp, den mener alvor, og ofte når jeg hører fremragende utøvere skyte seg gjennom fortettede lydlandskaper på den – som faktisk er Signe Emmeluths dagjobb – kaller jeg den for den lille kniven inni meg.  

Signe Emmeluth i studioet på Børsen Kulturhus. Jeg vet ikke, men jeg vil tippe at dette er før og ikke etter at hun har spilt. Foto: Sigurd Ytre-Arne

4. Vi ser Emmeluths ansikt. Stort sett har hun øynene lukket. Hun trekker et magadrag og blåser til – STPFHT – og så er vi på den andre siden, som om det hun har i hendene er en tidsmaskin fra midten av 1800-tallet som støtvis tar lytteren noen sekunder framover i tid. Hun kremter, har stadig øynene lukket, vender hodet mot høyre et øyeblikk, noen ganger to – bestemmer hun seg for noe? – og så setter hun på nytt saksofonen til munnen – STPFHT – kanskje flere ganger, i rask rekkefølge, som om Ratkje har loopet en enkeltbevegelse – og så er det stille igjen. Noen ganger går skjermen i svart og tar en lengre pause. Andre ganger ser vi Emmeluth ta en pause der hun skifter vekt fra den ene foten til den andre, utålmodig, på jakt etter neste innskytelse, eller anstrengelse. Hun beveger skuldrene, og rister løs hendene, masserer munnhulen. Noen ganger blir stpfh-et avbrutt av stemmen hennes, et hnnng eller et kremt eller et stønn som kan tolkes som anstrengelse eller frustrasjon. Gang på gang er kinnene på vei til å bli blåst ut, så kommer klippet, og da er de borte, som om de er bobler som har sprukket. 

5. Det er rart å stirre så intenst, så lenge, på en så stor reproduksjon av Signe Emmeluths ansikt – og det er rart å skrive såpass intimt om det. Sånn er det med nærbilder av menneskeansikter på kinolerretet, naturligvis. At det i seg selv er en form for kikkeraktivitet er ikke nytt på noen som helst måte, uten at det gjør ambivalensen noe mindre. Noe av det pussige for meg i denne situasjonen, er at i stedet for at det er Jeanne d’Arc, eller en rolle av Liv Ullmann eller Clint Eastwood jeg sitter og fingransker, så er det en musiker jeg etter hvert har sett ganske mange konserter med, på alt fra én til tjue meters avstand. Det visuelle er alltid med på konsert – det gjelder Emmeluth og alle hun spiller med, man følger jo med på gestene deres, kontakten med instrumentet, kroppsspråket, man er obs på tegn til frustrasjon og begeistring, anstrengelser, øyekontakten med de andre musikerne og så videre. Men så lar jeg også blikket fare fra en musiker til de andre på scenen, videre til ulike instrumenter, forsterkere, eventuelle frontskinn på trommesettet, til hvordan scenerommet ser ut eller til de andre publikumerne, noen ganger titter jeg på en bankterminal som spør om jeg vil tipse 5 eller 10 prosent, og noen ganger gjør jeg som Emmeluth ofte gjør når hun spiller, jeg lukker øynene helt. Men her er vi på en måte stuck med dette ene inntrykket, i oppunder en halvtime. Etter at det er over står jeg og grubler med noen av de andre som er til stede. Har denne opplevelsen endret måten vi ser på henne? Og med det mener jeg – hvilke fakter og bevegelser, med hodet og saksofonen, vi legger merke til når Signe Emmeluth spiller? Vil jeg oftere tenke på hvor ofte hun justerer lengden på saksofonreimen, for eksempel? Er det sånn at hodet alltid vender seg mot høyre når hun ser vekk fra saksofonen, sånn som hun gjør i dette opptaket? Eller finnes det også noe til venstre, som dukker opp i andre samspillsituasjoner, men som ikke er til stede her?

6. I en scenesamtale med Ratkje og Emmeluth rett etter fremvisningen av Wipe Out, ledet av skuespiller Guri Glans, kommer Ratkje med noen tilleggsopplysninger om verket. Den ene er at absolutt alle handlinger er med, ikke noe er klippet bort. De kommer også i sin opprinnelige rekkefølge, og noen av pausene der skjermen går i svart, er like lange som tonen Emmeluth har spilt. Hun forteller også en ting til som er helt sentralt for denne opptredenen, som er at hun ba Emmeluth om å spille den dypeste tonen på instrumentet så høyt hun kunne hver gang. Ratkje sier at hun ville lage “ikke-musikk” av det. At det er akkurat dette Emmeluth gjorde, har forsåvidt vært mulig å resonnere seg fram til fra lyden av innsatsen og etterklangen til de 1100 sammenklippede støtene denne filmen består av.  

7. Men det er også interessant å høre at det ligger en så statisk, ufravikelig oppgave i bunn. Både på grunn av spørsmålene som dukket opp underveis og som jeg nevnte over (“gjør hun alltid det der”, etc). Men også fordi Wipe Out, i mine øyne og ører, i grunnen føltes som en liten konsert med et klart forløp, ikke så veldig ulikt en vanlig solokonsert med Emmeluth. Dels kan det skyldes at disse restlydene tross alt høres ut som perkussivt, smattende saksofonspill – og at Ratkje ikke har kunnet unngå å gi det en sorts rytmikk, med pauser og mer fortettede partier, når hun har klippet det sammen. Samme hvor mye hun prøvde å lage ikke-musikk, eller ikke lage musikk, alt ettersom. 

8. Men det har også å gjøre med at støtene ikke er helt like, og at både de, og kroppsspråket, endrer karakter etter hvert som Emmeluth blir slitnere og slitnere. Hun holdt på i en time, i ett strekk, da de spilte inn filmen. Og den tiden merker du når du ser på. Dermed er vi fremdeles i kontakt med et av “grunntemaene” i denne musikken (i mye musikk forøvrig også): Utmattelse og ømhet. Musikken handler om uendelig mye annet også, selvsagt. Men å se musikere bli slitne, å se dem trosse den slitenheten, kanskje også i takt med at du også blir litt mørere som lytter, er noe som stadig bidrar til å gjøre disse konsertene til empatiske opplevelser. Det er ikke sånn at jeg som lytter kan forklare eller forstå hvert eneste konsept musikerne jobber med, hver eneste instrumentteknikk de benytter seg av, og i hvert fall ikke hva de eventuelt måtte tenke på og mene underveis. Og særlig spørsmålet om mening er jo en liten snubletråd, om jeg bruker veldig mye tid med å lete i disse korridorene etter betydninger, så kan jeg kanskje i noen tilfeller stå litt tomhendt tilbake. Anstrengelsen høres på sin side ut som en litt u-kunstnerisk kvalitet ved musikken, men den gir det en fortøyning i noe vi til enhver tid kjenne oss igjen i. Det handler om gjøringen av musikken. Og sånn opplever jeg Wipe Out, denne biten er intakt. Hun startet friskt og konsentrert, midt i strevde hun, og på slutten fikk anstrengelsen noe euforisk over seg. Hvor mange konserter har jeg ikke sett som er sånn?

Signe Emmeluth på gulvet, fotografert av Sigurd Ytre-Arne. 

9. Ratkje fortalte at hun har hatt denne ideen i godt og vel tjue år. Det var alltid en saksofon – det måtte det bli, som sagt. Opprinnelig var det en annen utøver hun hadde tenkt å jobbe med, men det materialiserte seg aldri, og når hun siden møtte, og begynte å spille med, Signe Emmeluth, var det innlysende å spørre henne. I scenesamtalen nevnte hun at det også lå en tanke om sensur i dette verket – det ubehagelige i å klippe vekk alt det som gjør musikeren til musiker. Men min opplevelse av det, er nesten motsatt – det er sterkt å se alt det som blir igjen, selv om tonene er borte vekk. Hvordan jeg fremdeles opplever det som spilling, og som noe det går an å leve seg inn i. Det er som motsatsen til «resultatet er alt»-tankegangen. Her er alt unntatt prosessen klippet vekk. Når Ratkje snakker om den ildsprutende frijazzsaksofonen – Brötzmann, Ayler, Gustafsson, og så videre – så beskriver hun utblåsningen, det bastante, macho-kvaliteten. Det er vanskelig å nekte for at den symbolikken finnes et eller annet sted i denne musikken, også i dag. Men det er jo også øm musikk, disse lydene er så tett koblet til menneskepusten, høyt betyr ikke nødvendigvis hardt eller usårbart. Jeg ble sittende og tenke på Peter Brötzmanns solokonsert i den lille låven på Kongsberg Jazzfestival for noen år siden, hvor saksofonisten – over åtti år gammel, og tilbake etter en hard runde med covid – først forsøkte seg i ett strekk, så måtte be publikum om en pause for å samle seg, og siden spilte en liten stund til før han unnskyldte seg for de som var til stede, han orket ikke mer. Er denne opplevelsen – svært vemodig, svært uforglemmelig, en slags dyrkjøpt og bitter innsikt i hva Brötzmann gjennom tiårene hadde villet få til, som presset seg frem i fraværet av krefter – relatert til det Emmeluth viser i mer kontrollerte former i Wipe Out? 

10. En kompromissløs versjon av kvelden på Kunstnernes Hus kunne sluttet etter Wipe Outs mange nektelser – det hadde vært tankevekkende. Men i tillegg bød Ratkje på et slags motstykke – en surroundlydinstallasjon som heter 1100 Screams, og som naturlig nok er en kollasj av all lyden Emmeluth faktisk lagde underveis. Også her er kronologien i opptakene respektert, men opptakene er skrudd til, og de overlapper hverandre slik at denne delen varer i rundt 11 minutter. Dette verket har ikke vært i Ratkjes tanker i tjue år, det ble til da hun tok alt avkappet innover seg. Det kan nytes som ekstramateriale, en kommentar til det som har gått før – men det er også en forløsning i det. 

11. Det pussige, og fine, er hvordan musikken trenger seg frem her også. Selv om Emmeluth i utgangspunktet jobber med en “ikke-musikalsk” oppgave, og det i starten nesten er noe maskinelt over de dype brølene hun kommer med og som sprer seg ut i rommet, sprekker det opp etter hvert. Nye overtoner presser seg frem, det hviner og piper og flagrer i de øverste lagene av lydbildet. Grunntonen endrer seg etter hvert som blåsingen tar på, det er som om hun etter hvert blir så kjørt at det eneste hun kan gjøre for å “fullføre” oppgaven er å bryte ut fra den, om enn bare litt, og å lage noe, et eller annet, for å holde ut litt til. 

12. I tidsrommet mellom at Maja S. K. Ratkje fikk ideen om Wipe Out og verket ble skapt, har det vokst fram en hel krattskog av edits på youtube og andre steder som drar denne typen “lydsortering” til absurde lengder. Hvis du liker The Beatles kan du – blant annet – høre et sekund av hver eneste låt bandet lagde slått sammen til én remse, eller alle låtene bandet lagde bli spilt oppå hverandre (å dra kjensel på mer og mer inni virrvarret er ganske hypnotisk). Og her har noen klippet ut hvert eneste øyeblikk i Beatles-katalogen der noen nevner et tall! Har du drømt om å høre TOTO’s “Africa”, bare at alle låtene i teksten er sortert alfabetisk? Det finnes naturligvis, og noen har gjort det samme med “Bohemian Rhapsody”, “Smells like Teen Spirit” og en skokk med andre låter. Et tankevekkende mesterverk i denne sjangeren kommer i form av en versjon av evighetslåta «500 Miles» hvor halvparten av slagene er fjernet og det som står igjen høres ut som en ru powerpop-perle sunget på et vagt gjenkjennelig språk. Hvert eneste grynt og stønn Michael Jackson noen gang spilte inn er det også noen som har lagd en edit av – første gang jeg hørte den, dro jeg på smilebåndet. Men når jeg setter den på noen timer etter å ha opplevd Wipe Out har disse fire ekstatiske minuttene fått en litt annen betydning. 

13. Ideen bak disse prosjektene er som regel ganske tøysete, de handler om å dra et eller annet premiss umulig langt. Den musikalske ekvivalenten til å sortere alle bitene i Non Stop-posen. Jeg kan ikke unngå å assosiere det med brainrot-videoer (blanding av maling, gjenstander som presses sammen til de sprenger, glødende jernkuler som legges opp på andre ting slik at de smelter, et cetera). Brainrot er en passifiserende form for underholdning, men de nevnte sorteringssjangere handler også om arbeid, riktignok mindless labour, time etter time med leting og sortering og klipping og liming. Før Wipe Out starter, har jeg tilfeldigvis (tror jeg) havnet i prat med en god konsertvenn hvor jeg nevner en Georges Perec-tekst som heter Twelve Sidelong Glances (vel, den heter noe annet på fransk, men den tittelen kan jeg ikke). Den består av tolv ulike betraktninger om mote. I tekst nummer 9 foreslår han ulike alternativer til hvordan mote fungerer i dag. Kan man for eksempel se for seg at klesmoten vår ikke følger sesongene, men månedene, ukene, eller dagene? Perec ser for seg at det finnes mandagsklær, tirsdagsklær, onsdagsklær og så videre (“The expression ‘today’s fashion’ would then at last mean exactly what it says.”). Perec er også innom tanken om å sortere ting etter ukedagene i den vidunderlige boka Species of Spaces, i kapittelet om leiligheter. Her beveger han seg fra betraktninger om hvordan vi sorterer rom etter bruk (“A bedroom is a room in which there is a bed; a dining-room  is a room in which there are a table and chairs, and often a sideboard” etc.) til en spekulasjon om en tematisk inndeling hvor mandagsrommet har maritimt tema, tirsdagsrommet er til minne om ekspedisjoner til polene og Everest, og så videre. Litteraturen hans er tjåka full av slike tankeeksperimenter, sorteringer og selvpålagte begrensninger (en krimroman som unngår å benytte seg av bokstaven “e”, en roman som kun beskriver tingene folk har og begjærer, en erindringsroman hvor alle setninger starter med ordene “Jeg husker” etc.). Noen ganger er lekene rigide, andre ganger forblir de tøysete, eller ASMR-aktig avslappende lesning. Men gang på gang pipler det også frem overrumplende og forfriskende tanker om alt det helt hverdagslige vi omgir oss med, og man blir gående etter leseropplevelsen og speide etter andre ting å sortere på lignende bisarre vis. Det er en nesten mekanisk måte å nærme seg tanken om at ting kunne vært annerledes på. Men så er også resultatet fascinerende fordi alt stæsjet som virkeligheten består av fremdeles vekker dyp gjenkjennelse når de blir sortert og presentert etter disse scriptene. Og slik har jeg det også med sorteringsmusikk, for eksempel når jeg hører på nevnte Beatles-sorteringer. Jeg blir som memet av Leonardo DiCaprio som peker mot skjermen i Once upon a Time in Hollywood, hele tiden! Der er den! Der er den! Og selv da er disse små bitene musikk, og jeg lurer på hvor små stykker man kan klippe håndverket inn i før det blir til ugjenkjennelig masse. 

Signe Emmeluth blåser endelig fritt, sammen med kumpaner – Magnus Skavhaug Nergaard på bass og Dag Erik Knedal Andersen på trommer – i kafeen på Kunstnernes Hus. I bakgrunnen ser vi også bilder av Vanessa Baird. Foto: Maja S. K. Ratkje. 

14. Etter de to verkene til Ratkje, med en kunstnersamtale i midten, bærer det ut i kafeen på Kunstnernes Hus. Der får man endelig se saksofonisten i uredigert versjon, sammen med sine medmusikere Magnus Skavhaug Nergaard (bass) og Dag Erik Knedal Andersen (trommer). Det er faktisk andre gang jeg har sett akkurat dette bandet spille akkurat her, for de var også del av den svært vellykkede All Ears!-festivalen på Kunstnernes Hus i januar. (Jeg føyer til at Kunstnernes Hus nå for tiden, etter at Juret overtok kafédriften (og fikk skaffa et flygel) er et veldig fint sted for (blant annet) akustisk jazz av denne typen. Med typete akustikk og engasjerte kaféansatte og en morsom blanding av tilhørere og folk som bare er der for å henge, som går mer distraksjonsfritt for enn det hadde gått an å se for seg, så bra jobba alle sammen.)  

15. Etter konserten sier trommeslager Dag Erik, med et smil, at de spilte den samme musikken som forrige gang. Det er naturligvis sant. Jeg har lagt meg til å kalle denne konserttypen – altså fritt improviserte sett, fremført på trommer, kontrabass og en eller flere saksofoner (kanskje også trompeter eller tromboner, men der stopper lista) for den vanlige. Denne typer besetninger dukker opp ofte nok i denne musikken til at den fortjener dette hedersnavnet. Ja, for den vanlige er et hedersnavn, selv om man også åpenbart kan oppsøke musikk-kvelder som den på Kunstnernes Hus for å oppleve noe uvanlig. Selvsagt er det ikke sånn at Signe, Magnus og Dag Erik spilte nøyaktig det samme disse to kveldene. Det ville vært en helt sinnssvak ting å få til. Underveis spiller spontane innfall og tilfeldigheter inn, akkustikken i gangen ned til toalettet – eller opp til utstillingssalene i andre etasje – tar tak i et høyt smell fra trommene, bassisten utvikler vannblemmer, kjøkkensjefen kommer med et begeistret HOI fra bak baren under et lavmælt parti, det er mye som kan skje. Men det er også, for igjen å sitere trommeslager Knedal Andersen, som å åpne et vindu ut mot et lite landskap der ting tross alt er ganske likt. Og jeg tror det er derfor, kanskje mer enn det nye og uventede som også skjer underveis, at jeg trekkes mot denne besetningen gang på gang.

16a. Trommeslageren kan: Bruke tykke og tynne stikker, noen ganger med andre gjenstander som en liten maracas festet til seg, spisepinner, visper av tre og plastikk og metall, kvister, køller med harde og myke hoder, fiolinbuer, kjetting, skarptromme, basstromme, tammer av større og mindre størrelser, store og små cymbaler av flere forskjellige typer, bongotrommer, congas, elektriske tannbørster, shakere, elefantbjeller, andre typer bjeller, håndholdte iltre cymbaler som skraper i cymbal og skinn, som presses ned på skinnet slik at tonehøyden endrer seg, vibraslap, guiro, gammeldagse kakebokser, nymotens kakebokser, håndholdte elektriske vifter, lekebiler, håndflater, albuer, sokkelesten etc.

16b. Kontrabassisten kan: Spille med en til fem fingre med og uten vannblemmer, strumme bassens fire strenger som en gitar, høyt oppe på bassens hals, spille i tommelposisjon lyst i registeret, sette an toner på halsen med begge hendene samtidig, slå an flageoletter, lage en lys skrring-lyd ved å klimpre der oppe hvor strengene går inn i strengeskruene, bruke strenger av stål eller syntetisk tarm og sikkert noen andre typer også, spille med føttene, bruke buer av flere forskjellige typer, både franske og tyske og barokk på basstrengene, stolen og resten av bassens kropp, bruke kroppen som en håndtromme, gnisse på kroppen med håndflaten eller en liten klase med nøtter, slå på strengene med en trommestikke, sette inn spisepinner, klesklyper og binderser mellom bassens strenger, dra strengen av gripebrettet slik at det lager en gneldrete lyd, spille rent og spille surt med direkte lyd i bassforsterkere som ofte heter Mark Bass, bruke mikrofon og spille helt akustisk, være mulig å høre, men noen ganger ikke etc.

16c. Saksofonisten kan: Spille høyt og lavt, mykt og hardt, lage pustelyder gjennom instrumentet, lage små plopp med klaffene, presse frem ulike overtoner slik at man spiller akkorder, smatte med tunga, bruke sirkelpust, synge samtidig som de spiller, bruke munnstykker av messing, stål, aluminium, ebonitt, i sjeldnere tilfeller også bakelitt, tre og glass, de kan putte en farrisflaske nedi munningen på instrumentet,  justere på flisen, bytte flis, spille i miken, spille vekk fra miken, spille opp i taket, spille vekk fra publikum, bidra på perkusjon som shaker, maracas, en streng med masse bjeller på eller tamburin, løfte det ene kneet og bøye seg over slik at det dekker munningen og man får et enda dypere honk etc.

17. Og da har jeg ennå ikke nevnt alle mulighetene når de møtes, hvor de kan spille en og en, to og to, eller alle tre, og de kan spille høyt og vrøvlete (skronk), lavmælt og insektaktig (fifle-fofle), spille i time eller ute av time, ugjennomtrengelig eller gjennomsiktig, raskt eller sakte, de kan vekke uro eller ekstase, de kan kjede deg, de kan irritere deg, de kan finne medvind eller de kan finne motgang, to kan være enige mens den ene er uenig, alle tre kan være uenige, alle tre kan være enige om å være uenige, de kan også være enige, de kan spille i alt fra 23 til 57 minutter, på scener med høy og lav scenekant, eller på gulvet, i svært små og altfor store rom, med mye eller lite publikum, som igjen avhenger, for eksempel av hvilken dag det er (tirsdag og onsdag er for eksempel ideelt, fredag kan være litt vanskelig, for folk er hypp på å snakke om dagen sin og så videre), de kan spille med lydtekniker eller helt akustisk, de kan gå glipp av avkjørselen, de kan stoppe akkurat i tide etc.

18. Mange muligheter, og så er det allikevel slik at likheten som tross alt finnes i disse lydene på tvers av utøver, fra saksofonist til saksofonist, trommeslager til trommeslager og bassist til bassist og så videre, gjør at jeg gjerne trekker tankeeksperimentet til Dag Erik, om det lille vinduet ut mot det samme landskapet som åpner seg hver gang han, Signe og Magnus spiller, et lite stykke til. At hver gang den vanlige oppstår, hvor som helst i verden, så er det i bunn og grunn bare den samme eviglange konserten som fortsetter. Utøverne, scenene og publikum endrer seg, noen kommer, noen går, er ikke alt det bare detaljer, i det store bildet? Når Trevor Watts (saksofon), John Edwards (kontrabass) og Tollef Østvang (trommer) for eksempel står på scenen i Landestua, Numedal Middelaldersenter, denne lørdagen. Da har de besøk av den vanlige. Og så kan de kanskje skue utover Lågen, og tenke på det Heraklit sa om umuligheten av å ta en dukkert i samme elv to ganger. Men de kan også la tankene fare til en annen ikke ubetydelig tenker, nemlig den norske fløytespiller Hans Fredrik Jacobsen, som under en konsert med Hulbækmo & Jacobsens Familieorkester på Motvind i Middelalderskogen, i samme dal, tittet utover omgivelsene, formelig kvelte et gjesp og sa alle daler er i grunnen ganske like, når du tenker over det. 

19. På veien hjemover fra Kunstnernes hus er det såvidt jeg legger merke til personen med ryggsekk som informerer to unge gardister om at kongehuset er infisert av reptiler, for jeg går og tenker på et stort prosjekt, hvor konsertgjengere over hele verden gjør opptak av den vanlige, hver gang det oppstår, og sender det inn til en felles database, for eksempel i Luxemburg eller på Vinstra, der det sitter hundrevis av arkivarer og systematiserer og alfabetiserer og klipper sammen disse opptakene, pertentlig sortert. Tre uker med oppjaget swing uten toneart, en pinsehelg av stryking på E-strengen, en krattskog av knirkende stolben, en haglskur av knusende glass, syvogtredve tilfeller av at konserten blir avbrutt av brannalarm, trehundreogseksti tilfeller der at kontrabassens stol kollapser, er det noen som kan hente en øl/et glass vann fra baren til meg, et titalls tusen begeistrende hoi, en terrabyte med tentative begynnelser, en nærmest evigvarende euforisk avslutning, og en lang, lang sitrende pølse av stillheter, fra rett før og rett etter at det skjer, uten at vi hører stemmer, applaus, latter eller det lille, karakteristiske mmhm-et fra en salig konsertgjenger som bryter stillheten, som forteller oss at det hele er over for denne gang og at fortsettelse følger et annet sted.

***

Av Audun Vinger & Filip Roshauw