NTT: Portrett av artisten som ung – og litt mer voksen – mann

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts stadig ukentlige kulturavis i digital remseform som tar utgangspunkt i musikkformen jazz, men som unner seg et og annet krumspring ut i atmosfæren. Denne uken har vi et hovedintervju med den nyslåtte ridderen Bendik Hofseth – og som ekstramateriale har vi et essay fra Jazznytt-arkivet, ført i pennen av Martin Revheim, om å ha Hofseth som forbilde og kulturell veiviser i formative år. Før det møter vi en annen saksofonist, Mona Krogstad, som er ny leder på Soddjazz, som skjer til uka. I tillegg velger bassist Tarald Kongshaug ut sine favoritter med Christopher Cross, og blogghalvdel Vinger skriver en liten kjærlighetserklæring til 30-årsjubilanten Oslo Jazzforum.

Men først – noen konserter fra uka som kommer.  

1. På vei til T-banen i dag gikk jeg i egne tanker. Nærmere bestemt gikk jeg og lurte på hva slags musikksmak Mikke Mus kan tenkes å ha, inspirert av en diskusjon om Harry Holes musikksmak,  og jeg hadde akkurat kommet fram til at Mikke, trass i at han i Disney’s julespesial viser seg som en begavet multiinstrumentalist, kanskje ikke hører på så mye musikk, i hvert fall ikke etter at han begynte å trekke i hverdagskostymet sitt med hvit skjorte, røde langbukser og grønn hatt. Grunnen til den mistanken er at det plutselig ble fullstendig åpenbart for meg at de tre gamle Andebykumpanene Langbein, Donald og Mikke, er et sorts motstykke til de tre brødrene i Corleone-familien. Donald er naturligvis Sonny, i alt sitt varmblodige raseri. Langbein har noe av Fredos ømme og elskelige klønethet ved seg. Og Mikke – han er kompetent og hul innvendig, så han er åpenbart Michael. Ja, jeg tror faktisk at «Michael Corleone» BETYR «Mikke Mus» på italiensk-amerikansk. Og Michael –  etter at han har tatt over styre og stell i storfamilien sin – der har du en kar som ikke setter på skiver hjemme hos seg selv. Ergo: Mikke sluttet å gå i baris, og nå for tiden tar han med seg jobben hjem, og han foretrekker å ha det stille når han jobber, hvilket vil si hele tiden. Midt i denne tanken gikk jeg forbi bassist Henrik Sandstad Dalen, som smilte blidt og spurte meg skal du på konsert? Jeg ble litt paff, og sa, kanskje det, og spurte om han hadde noe å anbefale. Her kommer Henriks liste:

A) I kveld spiller Sara Fjeldvær på Nasjonal Jazzscene, og det blir vel fint!

B) Og litt senere i kveld, på Nieu scene, skal Prinsessa (Andrine Dyblie Erdal, Jomar Jeppsson Søvik og Ellen Andenæs Sekulic) lage sanger og spille dem. Henrik sa det sikkert blir frika greier, og det starter 21.30.

C) Så må vi ikke glemme 1816, sa Henrik. Bandet henter navnet sitt fra «våren uten sommer», og består av Audun Ellingsen på bass, Wenche Losnegård på vokal, Erik Nylander på trommer og den fascinerende cellist Georg Ridell. Det skjer i Kulturkirken Jakob i kveld.

D) Til sist, en godbit på mandag – da skal nemlig Nice Things Records, som blant annet holdes i gang av Henrik Sandstad Dalen, ha en labelkveld på Langt Langt Borte på Rosenhoff. Det er labelkveld nummer 16 i rekka, som sier noe om aktivitetsnivået og den utadvendte stilen til dette glimrende labelet. Adrian Myhr og Jonas Cambien spiller duo, så er det også Ferdinand Bergstrøm og Håvard Nordberg Funderud. Klokka 19, mandag på LLB – det er fint i solveggen der oppe (uten at jeg har sjekket værmeldingen).

Så gikk Henrik Sandstad Dalen og jeg hvert til vårt, og siden tenkte jeg ikke mer på Mikke den dagen.

2. Jungeltelegrafen! Sigbjørn Nedland! Arne Berg! En institusjon i norsk musikkformidling på radio er ikke lenger å høre på lufta, men folka og fansen finnes fremdeles. Les et som alltid begeistret og begeistrende intervju ført i pennen av Johanna Holt Kleive i Ballade – og stikk innom Riksscenen i kveld, hvor det blir full fest når Jungeltelegrafen har nachspiel. Kan ikke det bli en fast greie?

3. Hvis du er i Sandefjord klokka 12 i morgen, og har lyst til å oppleve en live-versjon av Peter Vollsets to-artikkel-lange serie Tendens i norsk sanglyrikk for NTT (Om Reolô og Hayeminol) – ja, da er du simpelthen usannsynlig heldig, for da kan du stikke på Galleri Lott og oppleve nettopp det.

4. Moskus på Kampenjazz på søndag. Høytid – og på høy tid.

5. Jenny Frøysa’s Artful Ensemble er stadig ute og spiller – i kveld gjør de de på Jazzsirkelen på Quality Hotel i Ålesund, og på søndag er de innom Trondheim og Dokkhuset.

Vi går videre. Now’s The Time er, også i 2026, en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.

Det vi lever av, er å selge blader. Dermed blir vi svært takknemlige for alle som tegner et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her er en av spydspissene fra den amerikanske unge folkrockbølgen på 90/00-tallet, The Offspring, med «Pretty Fly (for a White Guy)»

***

Oslo Jazzforum i tretti knop

Når man sier at man elsker å være på jazzkonsert på Herr Nilsen, der de så ofte har fristende konserter, spesielt på lørdager kl. 16, da snakker man egentlig ikke om Herr Nilsen. Nei, man snakker om Oslo Jazzforum. En interesseorganisasjon av og for jazzmusikere tilknyttet Oslos jazzmiljø, og klubben som arrangerer konsertene av typen jazz der inne (det finnes som kjent langt flere stiler) og har holdt på med nettopp det i 30 år. Og det skal markeres denne helgen med heftige arrangementer fredag, lørdag og søndag. Dette er liksom et helt eget miljø, en anelse til side for den smakskorrekte og noe utvannede konsensusen i festivaler og AS Norsk Jazz. Et sted der mer tradisjonelt moderne jazzkonserter har forrang. Folk med litt fartstid, ekspertise og bittert klarsyn. Det dumper innom noen store amerikanere med norsk komp også, som i gamle dager. Men ikke for det – der det kanskje var et visst veteranstempel på bookingen en periode, er dette nå også et av de aller beste stedene for se yngre norsk kraftjazz. Jeg har for eksempel for lengst mistet tellingen over hvor mange ganger jeg har sett den forrykende Steinar Heide Bø bak settet der de siste par årene. For eksempel sist uke med en forrykende konsert sammen med bassist Bendik Lundsvoll og hans kvartett. En ny generasjon folk har oppdaget Nilsen, og det er på grunn av Oslo Jazzforums iherdige arbeid.

Vinger & sønn på konsert. Foto: Leder i Osloavsnittet av Steinar Heide Bøs fanclub, Audun Lunnan Hjort 

Gitarsjarmør og konsert-booker Staffan William-Olsson har nese for talent, det kommer oss alle til gode. Han spiller på scenen selv fredag kveld, men det er viktigst å fremheve en annen kar som skal gjøre det samme. Trommis og opplending Tom Olstad, en rolig bauta i norsk jazzliv gjennom årtiene, har vært med fra starten i Oslo Jazzforum. Og er hele tiden å se av eller på scenen inne der. Takk for god innsats så langt! Sammen med Staffan skal han legge til rette for at Kjeld Lauritsen finner sjelen i sitt Hammond B3-orgel. Det bør de klare å få til.

Tom Olstad bak trommesettet, fotografert av Tore Sætre

På formiddagen lørdag er det saksofonist Håvard Fossum som har samlet en stor bande godsnuter og Herr Nilsen-kjendiser som skal fremføre hans egen musikk under navnet Casa Grande. Etter en liten middagshvil er det kveldskonsert. Den nederlandske gitaristen Jesse Van Ruller har med Daniel Franck på bass og herlige Cornelia Nilsson på trommer. Og sannelig min hatt dukker også vår egen gitar-superstjerne Lage Lund opp for sprelske gitardueller på scenen.

Søndag vender Kjeld Lauritsen opp igjen med en enda større bande, selveste Oslo Storband. Her kan det plukkes materiale fra den aller viktigste bunken, inkludert Lauritsens egne bidrag til tradisjonen. Etterpå blir det jam – et av flere tiltak som har fått musikere, jazzelskere og ølhunder til å dukke opp på dette nydelig stedet flere ganger. Og helgen etter kommer Bodil Niska. Men det er vemodig at de har sluttet med Fredrikstadpils der inne. Ikke at vi sier nei til det andre de har å by på – det er et sted man alltid har lyst til å være og kose seg en liten stund.

***

Vegetarianer fikk sjefsansvar for Soddjazz

Mona Krogstad i godstolen (på Energimølla?), fotografert av Paulina Tamara Cid. 

Saksofonist Mona Krogstad har nettopp avsluttet lanseringsturneen for Jazzland-albumet Serenity Now, et knippe låter som ble premierespilt på Kongsbergjazz forleden år, med Veslemøy Narvesen, Kertu Aer, Hogne Kleiberg og gjest Kristoffer Lo i bandet. Men det er ikke mye hvile, i tillegg til flere prosjekter er hun jo sentral underviser ved Sund folkehøgskole på Inderøya, og nylig ble hun også big boss woman for festivalen Soddjazz, som arrangeres neste helg fra torsdag til fredag. En tur dit anbefales den som kan.

Hei Mona, nå er det snart Soddjazz igjen, men denne gang er du sjef! Mye å gjøre, morsomt – hva er det å holde på med? Skaffe ingredienser til sodden backstage? 

— Haha, ja – litt soddlogistikk må til! Akkurat nå går det mest i tekniske raidere, logistikk, koordinering av frivillige og å få alle trådene til å møtes. Mye å gjøre i innspurten her, men veldig gøy og lærerikt! 

Hvordan var inntrykket ditt av Soddjazz før du selv ble sjef? 

— At Soddjazz er en varm og intim festival – litt sånn «hemmelig perle» med kort vei mellom scene og publikum. Inderøysodden er jo også en viktig ingrediens – selv om jeg dessverre aldri helt har fått gleden av den som vegetarianer… men den er jo med på å sette smaken på hele festivalen, bokstavelig talt! 

Der går du faktisk glipp av noe stort. Det er så klart et viktig element at elevene er så synlige i administreringen av festivalen – det er kanskje en sentral del av undervisningsopplegget? 

— Ja, hundre prosent! Det er hands-on læring – alt fra kveiling av kabler og trekking av sodd til artistkjøring, publikumskontakt og små og store kriser underveis. Alle er med og drar lasset, og det er i det fellesskapet det skjer, og da blir det jo skikkelig gøy! Og så er konsertene på en måte selve belønninga – der man får stoppe litt opp og kjenne på hvorfor vi holder på med dette i det hele tatt. 

Selvfølgelig plages man litt av hengekøye-formen, mange unge og mange gamle, mens det savnes noen av alle de i midten aldersmessig. Dette gjelder de fleste festivaler – hvordan kan man prøve å fikse på det? 

— Jeg tror mye handler om alt rundt konsertene også, og hvordan festivalen oppleves – med flere sanser! Jeg kjenner meg jo litt midt i den alderen selv, og tror jeg setter pris på festivaler der det skjer noe mer – steder man kan henge, ta en prat, spise noe digg og bli kjent med nye folk. Jeg liker å bli dratt inn i ting underveis – snuble over noe eller noen, og kanskje oppdage noe nytt jeg ikke visste jeg likte. Soddjazz har jo en sterk lokal forankring allerede, og jeg har lyst til at det i enda større grad kan kjennes som en folkefest og et samlingspunkt her på Inderøy – et sted der alle føler seg inkludert og invitert, uansett alder og bakgrunn. At det oppleves åpent og relevant for mange. Det er nok ingen quick fix, men jeg har troa! 

Det er som alltid skarp booking. Er det noe som skiller seg litt ekstra ut i år, noen nye spillesteder eller andre typer greier å merke seg? 

— Jeg vil trekke frem Jan Erik Vold og John Pål Inderberg – det tror jeg blir en spesiell opplevelse. Det kommer også til å være mer aktivitet i kulturkaféen i år, som er et viktig samlingspunkt under festivalen. Pumpegris spiller på lørdagskvelden, og da blir det fest og dans! Gard Nilssen spiller mutters alene på Nils Aas Kunstverksted, og Tuva Halse Quintet avslutter det hele på sakralt vis i Sakshaug kirke på søndagen. 

Sund-bandet RØYST spiller på åpningsdagen av Soddjazz med vibrafonist Amund Storløkken Åse som gjest. Foto: Presse 

Det er alltid spennende når den store bussen med de eldre og skumle og kjekke og kule studentene fra Jazzlinja i Trondheim ankommer. Jammen er viktig. Men hva er den store spesialkonserten, har det vært studietur til noe eksotisk destinasjon? 

— Tidligere år har det vært alt fra Brasil-bonanza til afrobeat og mye annet sprekt – men i år går vi faktisk for noe helt annet: god, gammeldags swing! Vi har invitert Jazzlinjestudentene til å blåse støvet av gamle noter og gi nytt liv til swing- og ballroom-musikken fra 50- og 60-tallet. Inderøys egen Eirik Hegdal tar med barysaxen og spiller sammen med Jazzlinjas Ballroom-orkester, og det ryktes også at det finnes et lite lager med gamle storbandnoter i en garasje her på Inderøy som har kommet godt med.

Apropos: Klarer du å beskrive Inderøyas magiske tiltrekning? 

— For meg er det nærheten til naturen – havet, utsikta fra vinduet mitt, landskapet og det nydelige lyset her. Det er alltid helt magisk å komme hjem til Inderøy etter en lang turné. Det er noe med roen og tempoet her som gjør at jeg senker skuldrene med en gang – og nesten får lyst til å bli her for alltid! Og så er det jo kulturlivet og lokalmiljøet! Alle de lokale ildsjelene som finnes her – vi har jo mosteri, ysteri, slakteri, galleri, bakeri, kunstverksted, antikvariat, jazzklubb, musikklinje, folkehøgskole, kulturskole og alt mulig. Det er rett og slett en liten perle! 

Jeg ser det har vært litt uggen stemning mht kuttede kulturbudsjetter i kommunen og slik – burde ikke både folkehøgskolen og festivalen være selve smykket i kulturkommunen? 

— Jo, det synes jeg! Det er jo nettopp slike ting som gir en kommune særpreg og liv – og som gjør at det skjer noe her, og at folk, og i hvert fall jeg,  har lyst til å bli boende. 

Hvordan er det med Sund-kullet i år, er det standard-jazz det går mest i, eller folkemusikk eller dubstep? 

— Årets kull, som kalte bandet for Sundtopi, er svært ambisiøse og ansvarsfulle – og åpne i uttrykket, vil jeg si! Det går i alt fra standardlåter, spillmusikk, funk, soul og RnB til folkemusikk-aktige ting, støyrock og poesi. Mye nysgjerrighet, egne prosjekter og vilje til å utforske. Akkurat sånn det skal være! 

Jeg så den flotte konserten på Cosmopolite – disse store formatene med leken musikk, stort rom for improvisasjon og i tillegg endel narrative elementer med tekst virker å være en dominerende måte å tenke musikk på nå. Jeg så det også med Jazzlinja NTNU denne uka. Hvorfor er det slik tror du? 

— Å skape et større musikalsk univers! Jeg var der også, da de løfta taket på Cosmopolite i februar. Det er jo utrolig lærerikt og ganske unikt å få være en del av et sånt ensemble – man får virkelig testa seg, både som musiker og komponist, når man skal arrangere, lytte og finne sin plass i et så stort lydbilde. Og så er det jo noe med det sosiale også – man blir veldig tett på hverandre i en sånn prosess, og det gjør noe med både musikken og hele opplevelsen, som smitter over på publikum. 

Ok: Klarer du å veldig enkelt forklare Sunds pedagogiske profil i musikk-klassen? 

— Vi lærer med øra, kroppen og hverandre! 

Og så har vi deg selv da, hvordan var releaseturneen for den ferske plata med bandet ditt? 

— Plateslippturnéen har gått kjempebra, takk som spør! Nå er det bare regnskapet som gjenstår, hehe. Jeg elsker lange bilturer og å spille konserter med Hogne, Kertu og Veslemøy – vi har det skikkelig gøy på tur, og jeg føler meg veldig heldig med bandet mitt. Vi hadde også med en gjest, Erling Neergård på kirkeorgel, på en av konsertene – det var skikkelig kult, mer av det! Vi runda av på Harstad Jazzklubb forrige helg, en perfekt avslutning på turnéen. Nå er det tid for å skrive ny musikk!

Hører vi saxen din med annet materiale i nærmeste framtid? 

— Yes! Fremover blir det litt storband, et par gigs i Danmark med danske Benjamin Olsens sekstett, og så skal jeg spille på noen eksamenskonserter på Dokkhuset i mai. Jeg skal nok blåse noen toner i løpet av Soddjazz også! Ellers har jeg akkurat sluppet liveplate med Midnight Sun Collective, et stort ensemble med musikere og komponister fra Norge, Sverige, Danmark og Finnland – det er veldig stas!

***

NY SPALTE: Tre kors – unge fremadstormende jazzmusikeres Christopher Cross-favoritter

Tarald Kongshaug med to Cross-favoritter i nevene

Første og antakelig siste utgave av NTTs nye spalte Tre kors, der vi snakker med superdyktige jazzmusikere i oppstartfasen om deres forhold til den amerikanske singer/songwriteren Christopher Cross, som plutselig fikk enorm suksess noen år på begynnelsen av 80-tallet for solfylt men vemodig poprock, og siden forsvant noe fra folk flests bevissthet. I senere år er han gjenoppdaget på grunn av ny interesse for de man en gang kalte west coast, men som i dag teit nok blir omtalt som yacht rock – solid låtskriving, romantisk sjelfull og tøff vokal, og amerikas beste studiomusikere i bånn. Cross spiller på Sentrum Scene i Oslo på tirsdag. Han gjorde også en strålende innsats som support for Toto i Oslo Spektrum i fjor eller forfjor, og der traff vi en av våre nye yndlingsbassister de siste årene: muntrasjonsrådet Tarald Kongshaug. Kjent fra arbeid med Grossband, Hannah Furberg og hundre andre spenstige prosjekter. Så det var taraldtitten som fikk ansvaret med å være gjesteskribent i denne spalten. Det blir nok ikke siste gang vi hører fra hans tastatur. Take it away, Tarald!

Et bilde til av Tarald Kongshaug. 

 — Jeg oppdaget Christopher Cross sommeren 2023, da bassisten Daryl Johns (må ikke forveksles med Darryl Jones) postet en Instagram-story med sangen «All Right» i bakgrunnen. Det var i sommerferien mellom mitt første og andre år på Jazzlinja i Trondheim, og i månedene som fulgte ble Cross en konstant i lytterhverdagen min. 

Det føltes som en slags nostalgisk gjenkjennelse av låter jeg egentlig aldri hadde hørt før, sikkert fordi jeg vokste opp med den samme west coast-estetikken spillende i stua. Likevel føltes det som en artist jeg oppdaget helt selv, med ett unntak: «Arthur’s Theme» som pappa hadde på HiFi- lista.

1. «Deal’Em Again»

Første låt ut er «Deal ’Em Again» fra hans andre albumutgivelse, Another Page. Jeg ville ikke akkurat kalt dette et deep cut, men det er heller ikke en av hans største låter. For meg ble den likevel en slags sommer-anthem i 2023. Det unike med denne låta er at det er den eneste låta på plata som har originalbandet fra debutplaten. Den skiller seg litt ut fra de andre låtene da den høres litt mer «band» ut og mindre produksjon. Tommy Taylor på trommer og Andy Salmon på bass låter utrolig bra. De holder nivået til Jeff og Mike Porcaro som spiller på noen av de andre låtene på plata, det er det ikke hvem som helst som kan gjøre! 

Gitarsoloen er også verdt å trekke frem. Den er spilt av Jay Graydon, kjent blant annet for den ikoniske soloen på «Peg» av Steely Dan. En melodisk gitarsolo som gir låta et løft, både på bridgen, men også på outroen. Helheten er lett og uplifting, med en leken tekst som kobler kortspill og kjærlighet.

2. «Ride Like the Wind»

Neste låt ut er den ikoniske «Ride Like the Wind», en singel fra det Grammy-vinnende debutalbumet Christopher Cross. Dette er i tillegg en låt med en veldig spennende historie.

Låta oppsto da Cross spilte i Houston med et tidligere band. De spilte Paul McCartneys «Nineteen Hundred and Eighty-Five», og jammet seg frem til riffet som senere skulle bli «Ride Like the Wind». Teksten skrev han, ruset på LSD i forsetet på en varebil, på vei fra Houston til Austin for å spille inn plata. Han brukte sine opptjente weedpenger til å kjøpe teipmaskiner og konsoller, og investerte i studioet i Austin.

Låta føles rocka og har veldig mye driv, noe som også reflekteres i teksten. Man får følelsen av å være en kriminell på flukt fra loven. Denne låta har samme effekt som «Hot for Teacher» av Van Halen – høyrefoten blir veldig tung på gasspedalen.

For meg er prikken over i-en den fløyelsmyke koringen til mannen man ikke kommer seg unna i denne sjangeren, Michael McDonald. Den karakteristiske stemmen hans binder låta sammen på en måte som er vanskelig å erstatte.

Igjen må jeg nevne gitarsoloen, som Cross faktisk spiller selv på denne låten. Det var produsent Michael Omartian som overbeviste Cross om å ta den. Cross var skeptisk til å ha den med, siden de andre soloene på platen er spilt av legendene Larry Carlton, Eric Johnson og Jay Graydon. Soloen endte langt bak i miksen, siden Cross ville lage en vegg av lyd, ikke en gitarsolo som sto ut, men om man hører godt etter, så hører man at det er en latterlig bra gitarsolo bak i lydbildet i outro-vampen.

Selv om han er mest kjent som låtskriver og vokalist, er han jo også en fantastisk gitarist. Da han var rundt 18 år skulle Deep Purple spille konsert i San Antonio, det var faktisk bandets første konsert i Statene. Ritchie Blackmore ble syk etter å ha tatt en vaksine, så Deep Purple sto uten gitarist, men ville ikke avlyse konserten. Promotørene kjente Cross så han ble spurt om å steppe inn med bandet, noe som skal ha gått veldig bra siden han kunne alle låtene deres fra før.

3. «All Right»

Siste låt ut er «All Right», min soleklare favoritt av Cross, og låta som startet det hele for meg. Bare jeg hører introen, begynner jeg å smile. Produksjonen er helt eksepsjonelt bra, og låta er umiddelbart fengende. Her har vi også en utrolig sterk lineup, med Mike og Jeff Porcaro, samt en av Steve Lukathers klassiske gitarsoloer. Michael McDonald dukker opp igjen og bidrar til det karakteristiske soundet jeg ikke kan få nok av.

Det som virkelig gjør denne låta til min favoritt, er helheten. Det er en fantastisk komposisjon og produksjon, med nydelige akkordvendinger og gjennomført stemmeføring. Den polerte produksjonen knyter alt sammen til en utrolig tilfredsstillende, energisk og upbeat låt.

***

Bendik Hofseth stikker hodet ut av vinduet

Nyslått ridder om kunstnerisk frihet, pretensiøsitet, inspirasjonskilder og den gangen Manfred Eicher ville at han skulle lage en egen ECM-strømmetjeneste. 

Bendik Hofseth, fotografert av Kim Sølve

Denne uka kom nyheten om at Bendik Hofseth er utnevnt til Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs orden for “sin betydelige innsats for norsk og internasjonalt musikkliv, gjennom flere tiår”, som det er formulert på knapt og effektivt vis. Men siden vi har ubegrenset plass her i remsa, kan vi jo føye til noen ord til: Hofseths karriere strekker seg tilbake til åttitallet, da han både spilte med hjemlige storheter som Chipahua og Jon Eberson Group, i tillegg til å erstatte selveste Michael Brecker i den Mike Manieri-ledete fusiongruppa Steps Ahead. Vi stopper opp her et øyeblikk for å nevne at han også er overalt som studio cat på norske plater fra 80- og 90-tallet, i tillegg til at saksofonen hans preger Arild Andersens epokegjørende plateduo Sagn og Arv. Så følger en langstrakt, og kanskje skal vi si snirklete solo-karriere fra det tidlige nittitall som starter når den på alle måter ambisiøse IX kommer ut på Columbia i 1991. Om du vil vite hvor dypt inntrykk den plata gjorde på en del platelyttere, kan du scrolle forbi dette intervjuet og lese Martin Revheims tekst om å være ung og intens Bendik-fan – for så å senere gå andre veier, før han igjen har landet i musikken han elsket som ung. Der vil du kunne lese om begeistringen denne referansemettede, og sjangeroverskridende musikken kan vekke – og som musiker har Hofseth fortsatt å tenke høyt, på egenartede skiver (eller er det verk) som Planets, Rivers and… Ikea (1996) og Forest-kvadrologien, som består av fire utgivelser med ulik besetning, som tar utgangspunkt i Edvard Munchs tre-tegninger, engasjement i natur- og miljø-spørsmål og som i tillegg til plateutgivelser omfattet foredrag, stedsspesifikke konserter og mye annet. 

Jo, og så har han fra nittitallet og frem til 2015 hatt en rekke ulike verv og jobber i tilknytning til rettighetsspørsmål – han har vært leder i NOPA og verdensorganisasjon for komponisters rettigheter (CIAM), styreleder i TONO, Phonofile, By:Larm og så videre. 

Det kan hende du har fått med deg at Hofseth spiller i Den Norske Opera & Ballett 21. juni i år, med et vell av gjester og ulike lineups fra det klassiske IX-bandet (med Audun Kleive som supervikar for Paolo Vinaccia) til hans nåværende musikkvenner – og med storband, kor og ulike gjesteartister. Den svorne Hofseth-beundreren og evighetsmaskinen Christer Falck jobber som et piska skinn, det er kun noen få billetter igjen til selve konserten nå, så vær kjapp. Men: Kan det hende at man i tilknytning til denne konserten/éndagsfestivalen også bør sette opp en ørliten fagdag hvor ulike spørsmål fra Hofseths øvrige engasjement preger foreteelsene? Det er fremdeles tid! Men i mellomtiden sneier praten vår med Hofseth også innom disse temaene – i tillegg til mye annet. Og nå får vi nesten sette den i gang. 

Jeg fant fram en tekst Martin Revheim skrev i Jazznytt med utgangspunkt i din musikk – og i platen IX, som også er en viktig del av den store konserten du skal spille i operaen. Og der er han innom måten den musikken dro veksler på mange ulike felt – pop, samtidsmusikk, jazz – og dermed også kanskje falt litt mellom kategoriene. Jeg er nysgjerrig på om du egentlig følte det sånn?

– Nei, og det handler nok blant annet om at sekkene var åpnere og større på det tidspunktet, særlig jazzsekken. 

På den tiden IX kom ut? 

– Ja, den sekken rommet mye mer. Innsnevringen kom jo med organisasjonene og festivalkurateringen, og handlet kanskje også litt om at særlig Molde og Kongsberg noen ganger gikk veldig langt i å strekke begrepet. Så kom det en motreaksjon, ikke sant? Er Kygo noe å ha på en jazzfestival, er Sting jazz? Den diskusjonen har vært der hele tiden, det er jo børs og katedral på en måte, men det som skjer etter hvert er jo at sekken blir mindre. Det er et kapitalistisk element i det, det er lettere å selge ting som har båser. Enklere å masseprodusere. Det er også et samfunnsaspekt her, det handler om noe som jeg er veldig opptatt av og som jeg er bekymret for, og det er at politikerne approprierer flere og flere områder. Alt er ikke politikk i min verden. For eksempel er ikke musikk politikk. Det burde stå utenfor det politiske området. Den perioden jeg jobbet med kulturpolitikk, fra slutten av 90-tallet og frem til 2015, var det en stadig politisering av feltet. Flere og flere av midlene ble bundet til subsidier og statskassa, og da ligger det noen sånne sensurmekanismer der. Ikke sant, hvis Norsk Jazzforum får masse penger, så må det jo ha en idé om hva jazz er, og så danner man seg en idé om det, som blir et ikke-uttalt premiss. Men det er ikke noen som kan avgrense en sjanger, annet enn på et veldig subjektivt og personlig grunnlag. 

Når du snakker om politisering er det lett å tenke på disse nøkkelordene som kulturpolitikken ofte griper til også. For eksempel siden 2022, hvor kultur som beredskap erblitt et buzzord i Arendalsuka-sammenhenger. 

– Ja, men, jeg tenker ikke egentlig på det. De to siste årene har jeg vært fem ganger i Ukraina og spilt. Det er noe jeg gjør på helt privat basis. Jeg har noen kolleger der, og vi har gjort noe musikk før. De er kjempefine musikere, og ingen vil dit for tiden. Så ringer de meg og så sier jeg at jeg kan komme. Det har vært givende for meg, og fint for dem, at noen utenfra kommer og står ved siden av dem. Jeg har ikke vært noe heltemodig eller noe sånn, det er ikke det jeg mener, det er mer at man bare gjør det. Jeg tenker at den menneske til menneske-kontakten, den utvekslingen av kultur, er viktig. Og for meg har ikke det noe med politikk å gjøre. Jeg kunne selvfølgelig søkt om penger, men det har jeg ikke gjort. Jeg har bare gjort det fordi det har vært viktig for meg, og fordi det har vært mulig – jeg har tjent nok til at jeg kan betale reisen og opplevelsen. Jeg har mange ganger tenkt at det jeg egentlig burde ha brukt tid på, i stedet for å lede NOPA og TONO og sånn, er å lage noe tilsvarende Leger uten Grenser. Kunstnere uten grenser. En massiv utveksling av kultur, særlig i områder hvor det er spenninger og kriser. For det er grunnlaget for diplomati, som igjen er grunnlaget for politikk, som igjen er grunnlaget for krisehåndtering. Sånn sett kan du jo si at kultur er beredskap. Men det er ikke beredskap i form av… “vi må ha så og så mye sukker, og så og så mye kultur”. Men menneske til menneske-kontakten, snarveien fra hjerte til hjerte som vi kunstnere, eller vi musikere, egentlig driver med, den er viktig. 

Kunstnere uten grenser er litt av en idé. Tenker du på det mye?

– Jeg har det klart, men jeg har ikke kreftene nå. Jeg er for gammel. Da jeg var 40, så hadde jeg kreftene. 

Du må finne en eller annen…

– En Christer Falck. 

Ja, det var akkurat det jeg skulle si. 

– Jeg tror det er viktigere enn vi tror. Du ser jo nå med Russland. Det at det ikke er kulturutveksling, og det at det på en måte er boikott som noen ganger dras til det komiske. At man diskuterer om man skal lese Dostojevskij eller at man ikke oppfører Sjostakovitsj – da har man politisert kulturen. Det tror jeg er antidemokratisk. 

Et sjeldent bilde av Bendik Hofseth i farger, tatt av Stein Erik Skar

Men for å vende tilbake til IX, en plate som peker i veldig mange ulike retninger og ble startskuddet på en større linje med album. Det virker ikke som det er så relevant for deg, når du snakker om det nå, akkurat hvor musikken eller kunsten lander, hva den “er”. 

– Det jeg forsøker å gjøre, er å gi et bilde av hvordan det er å være meg i alt dette. Jeg vokste opp med korpsmusikk, pop, Beatles-singler, og så fikk jeg noen veldig formative opplevelser på Moldejazz, for foreldrene mine var derfra, så jeg var med der. Jeg var også en del av Club 7-miljøet på slutten av den sagaen. I tillegg studerte jeg samtidsmusikk. Det er jo et skisma etter andre verdenskrig. Adorno som sier nå må vi gjøre noe helt annet, ikke sant? Etter holocaust, etter verdenskrigen, ting blir aldri det samme, Europa er i knas. Det var viktig for den generasjonen, men for vår generasjon, min og kanskje også din, så har det å knytte seg til den lange linja igjen vært viktig. Å finne tilbake til kontinuiteten. Det er ikke nødvendigvis en verdikonservativ impuls. For meg har den musikalske reisen handlet om å forsøke å være inderlig med tanke på hva det er som representerer meg. Og hva er det? Jeg liker samtidsmusikk. Jeg liker jazzmusikk. Jeg liker det improviserende i det, det får frem noe i meg som jeg ikke får frem noe andre steder. Og jeg liker en veldig, veldig god låt. Jeg synes veldig mye jazzmusikk har dårlige låter. Men den store amerikanske jazztradisjonen bygger også på en låtskatt som er helt formidabel, ikke sant? Med broadway musicals og sånt. 

På en dårlig dag inneholder jazz mange låter som ligner på en låt, om det gir mening. 

– Ja, Misha Alperin var veldig opptatt av dette. Alle som kom til ham og studerte pianospill, kom ut med komposisjonslekser. Det er artig å spille frijazz og sånn, det gjorde jeg mye i formative år. Men absolutt frihet er egentlig nesten det samme som fengsel – du må være fri fra noe, fri i forhold til noe. “Frihet” er et relativt begrep. Derfor får de rammene du legger, eller den strukturen som ligger i en låt, stupebrettet du lager, kartet det utgjør, veldig stor betydning. 

Du er innom noen generasjonsforskjeller her. Du studerte samtidsmusikk, og kanskje også på et tidspunkt der det på forskjellige kunstfelt fantes flere innflytelsesrike etterkrigsmodernister som hadde ganske skarpe synspunkter på akkurat det du snakker om?

– Ja. 

Og i din kunst, din verdensanskuelse, ligger jo også en kjærlighet til den store modernismen.

 – Absolutt. 

…enten det er Ulysses eller for den saks skyld musikkformen jazz. Men hvordan kjente du på den drakampen der? Det virker jo som at andre er blitt veldig formet av de eventuelle skyttergravene. Var det enkelt å trå over dem, å bli en… postmodernist, eller kanskje en inderlig postmodernist eller hva man skal kalle det? 

– Kanskje. Begrepet “postmodernist” låter ofte litt overfladisk. Men det er jo ofte manifestasjonene, de som står frem som selverklært postmoderne, det ligger en slags avstand i det. Det jeg har vært opptatt av er å knytte meg til. Knytte meg til ulike tråder, ikke sant? Derfor har jeg vært veldig opptatt av latinamerikansk musikk. Det er det kontinentet som i minst grad ble preget av krigens kulturelle følger. Der har de fortsatt med en harmonisk, organisk utvikling. Der er store artister også folkekjære. Modernister eller særinger eller intellektuelle har også kunnet bli det, det er mye nærmere mellom sal og scene enn det for eksempel er i Europa. 

Det er interessant med tanke på jazzens historie. Kanskje kan man si at dens etterkrigshistorie i mindre grad er preget av det store europeiske kulturoppgjøret enn mange andre stilarter. At den tross alt er afroamerikansk, og at det er andre kamper og skampletter som danner bakteppet. Selv om man kan få øye på det når man for eksempel kommer til en europeisk musiker som Peter Brötzmann. 

– Den avstanden var veldig påtagelig da jeg bodde i New York og jobbet som jazzmusiker. Da har man et slags konstant press – for man hekter seg på en afroamerikansk tradisjon. På den tiden jeg var der, var det kjempebrytninger, kort fortalt mellom Wynton Marsalis-miljøet og Keith Jarrett-tradisjonen. Den ene handlet om å videreutvikle språket, sånn som Jarrett for eksempel gjorde. Den andre biten handlet om at dette er hellig, på en måte. Dette er det vi har. Vårt akademi, vår tradisjon, vår historie. Duke Ellington er ikke bare en hvilket som helst annen komponist. Han definerer hva det vil si å være, han viser mulighetsrommet til den afroamerikanske musikken. Og det var komplekst – jeg tenkte jo på et tidspunkt at Wynton var helt på bærtur, men så husker jeg at jeg gikk ned på Lincoln Center og hørte storbandet hans spille Ellington. Det blåste meg helt av banen, det var så bra, ikke sant? Det går an å gi den nytt liv, å aktualisere den, og det klarte de virkelig å gjøre. Også fordi det var deres. Det definerte dem. Jeg spilte sammen med mange svarte musikere, og det gikk veldig greit på menneske til menneske-nivå. Men på et mer overkulturelt vis, var det et rom som jeg var velkommen i, men som jeg nok ikke hørte hjemme i på samme måte. Egentlig er det helt naturlig. Men som norsk er det lett å bli veldig naiv, ikke sant? Ja til alt, alt er up for grabs. Men disse tingene har noen kompliserte sider ved seg.

Det er naturlig å pense inn på hva som inspirerer deg. På 2020-tallet har du jobbet med trær som tematikk på flere utgivelser – . Et gigantisk tema. 

– Ja, det er svært tema, ja. Det er så stort at det nesten ikke er til å forstå, på en eller annen måte. 

Jeg lurer på hvordan en sånn idé fester seg og blir til noe du kan lage noe større av. Starter det med en musikalsk idé som fører fram til treet, eller er det en eller annen dag hvor du er ute og går og titter på en trekrone og tenker noen tanker – eller er det noe annet? 

– Jeg tror det handler om at det jeg beskrev i sted. Jeg skjønte tidlig at, for at jeg skal fungere optimalt, så må jeg lage meg noen rammer. Det var det jeg gjorde med IX-plata, jeg lagde et slags “negativt universitet”. Jeg hadde gått på skole så lenge, og ville avlære noe jeg hadde lært. Skrelle av noen ting. Det ble starten på et kjempeprosjekt som gikk over elleve utgivelser. Det viktigste, var at jeg var bundet til masta. Da ble det enklere å generere musikk. Jeg kan ikke spesielt mye om trær. Jeg er interessert i det, jeg synes det er veldig spennende og jeg har lært masse av det prosjektet. Det blir et springbrett, jeg får en assosiativ idé. Jeg kan gi et eksempel – jeg var nettopp på en fantastisk tur til Svalbard, og der fikk jeg se Von Postbreen. Og Lennart Von Post dukket opp i arbeidet med trær også, når jeg satt og leste alt mulig rart. Han var en svensk geolog som også fant opp dette med pollendatering. Sånne ting gir en energi, jeg føler meg hekta på, knytta til. Assosiativt møter jeg det igjen når jeg reiser til Svalbard og støter på denne breen, som jeg ikke var klar over. Så gir verden litt mer mening. Jeg kobler det jeg opplever til Sverige, Norge, unionen, Versailles-traktaten, Sveagruven – den store svenske aktiviteten der oppe tidligere. Det er ting som gjør livet morsommere. Det er ikke pretensiøst! Jeg lærte dette av Joyce. Tenk på Ulysses – én dag i Dublin. Hvordan skal jeg få inn denne handlingen på den tiden? Det er jo bare gøy. 

Var du en frakkeungdom? 

– Hva er det for noe? 

Det er et litt hjemmelagd begrep. En ungdom som ofte går i frakk, eller noe som ligner – men som først og fremst dyrker litt sånn komplisert litteratur og kultur… 

– Som lengtet etter å bli voksen? Sånn har jeg nok vært, altså. 

Husker du hva som ble din formative bokopplevelse i den forstand?

– Jeg leste jo Alexandre Dumas og alt sånn – det var en rikholdig bokhylle hjemme. Men den første jeg virkelig fikk kick på, var Søren Kierkegaard. Jeg husker ganske tidlig at jeg kjøpte Samlede, sparte opp penger… det er sært!

Det er heftig. 

– Ja, det er en lang og fotsid frakk, er det ikke? 

Hvor gammel var du da?

– Det var på gymnaset. Og da ble jo han med i IX-prosjektet. “The Boy from Port Manteau” er jo basert på ham, og på Kierkegaards København. Jeg fant ut at han hadde ni adresser i løpet av livet i København, haha! Ganske sært, men da kunne jeg knytte det til prosjektet og putte inn mye av tankegodset hans i tekstene, men også i musikken. Og så ledet det igjen til et helt prosjekt om Kierkegaard. 

For ikke så lenge siden intervjuet jeg Karoline Wallace, som på sin nyeste plate Eon har tatt i tak i sin livslange fascinasjon for steiner, og geologi. Og så har hun snudd og vridd på den tematikken, og tatt alt fra sedimenter som musikalsk metafor til vitenskapshistorie fra 1200-tallet med seg i musikken. Og jeg ville bare nevne det, for det føles som relaterbart til måten du leter på i ulike temaer. At man både finnes ting med veldig direkte overføring til musikken, til tekster – i tillegg til mange interessante irrganger og indirekte inspirasjon. 

– Ja. Det tangerer vitenskapelig metode, ikke sant. Man går inn i noe med et annet blikk enn som “bare” er alminnelig leser. Andre spørsmål dukker opp. Angår det meg? Kan jeg putte det inn i det jeg skaper, kan det inspirere? Man går rundt kaffekoppen, og ser mønsteret relativt til hvor man står. Og sånn kan det være med steiner, eller Kierkegaard eller hva som helst. Det er er en konsentrasjon i det, en avgrensning – men hvor man også fjerner enkelte grenser fordi man ser på ting gjennom mikroskopet. Det er veldig gøy. 

Det er jo en vakker drivkraft når man lager noe – å kunne bruke det man lager til å bli mer interessert i omverden og ulike temaer. En tilkobling. 

– Ja, og det kan misforstås. Hva er den pretensiøse driten der? Kierkegaard, nå?!?? Må jeg lese dét og? Jeg vil jo bare bli begeistra av en låt! Det vil jo jeg også, det er den begeistringen jeg søker. Men jeg finner den på rare steder. 

Ordet “pretensiøst” har dukket opp et par ganger, og for noen dager siden bladde jeg litt i en veldig god bok om temaet som rett og slett heter Pretentiousness – Why it matters, av Alex Cox. Der kommer han med sitt forsvar av det, og noe av det han skriver er at det å hele tiden gjøre narr av det pretensiøse – som alltid er noen andre – er å legge noen sanksjoner på visse måter å være interessert i verden på. Og han sier også mer eller mindre at om vi for eksempel vil ha fet popmusikk, så kommer jo den ofte fra folk som våger det der. Bowie var selverklært pretensiøs, liksom. Og jeg lurer jo på om vi er på et sted nå hvor behovet for det å ha litt rom til å være litt mye på den måten melder seg. For kulturen blir litt ufri, og nevrotisk, om man ikke har plass til det. 

– Det er interessant. Jeg tenker jo at vi er flokkdyr, det er der vi hører til. Av og til er det noen som beveger seg ut til randsonen av hva flokken tåler. Undersøker et juv hvor ingen andre vil gå inn. Men så kommer man tilbake. Man har sånne impulser inn og ut. Avhengig av trykket utenfra,  vil behovet for å samles, eller behovet for å avvike, melde seg. Jeg var heldig som fikk lov til å jobbe med opphavsrett på ganske dypt nivå, og det er jo dette opphavsretten er basert på. Om du har kjørt tog i Italia, så står det É molto pericoloso sporgesi under vinduene. Altså – det er farlig å stikke huet ut av vinduet. Og det er det jo, ikke sant! Men hele opphavsretten er basert på å verne akkurat de som stikker huet ut av vinduet, de som roper upopulære ting på en markedsplass, de som kommer med ting som er i randsonen av ting man tåler. Da tenker jeg ikke på Donald Trump, altså, da mener jeg mer Stockhausen eller noe sånt. Det er knyttet til en annen form for offentlighet enn den politiske, det er det jeg er opptatt av, og som jeg tror på. Det er forbausende tydelig for meg at det ligger i roten av den tysk-franske modellen som vi følger her i Norden. Ikke copyright, som det heter i USA og tildels i England, på tysk heter det urheberrecht. Den første som løfter noe fra bakken, ikke sant? Den første som finner noe. Det er en menneskerett å stikke huet ut av vinduet. Vi trenger mennesker som gjør det – og de skal vi passe på. Om de skriver eller tuter på saksofon – vi har et vern. Og det vernet er moralsk. 

Det er jo ikke mindre aktuelt i dag – akkurat dette rommet er fullt av elefanter. Og en av dem er generative modeller, og hva det gjør ikke bare med de økonomiske rettighetene, men med synet på originalitet, hvor det virker som at det er grobunn for en veldig flat og begrenset holdning til noe som egentlig er veldig interessant å forsøke å forstå – altså, hvorfor er det sånn at vi opplever at kunstuttrykk kan være originale hvis mennesket “i likhet med maskinen” baserer alt på læring? Hvorfor blir vi fremdeles overrasket? Det føles som at en del av dette handler om å forstå hva originalitet er. 

– Ja, men også familiaritet, gjenkjennelse. Det er de gode nyhetene, særlig kanskje for improvisert musikk. Vi vet mye fra forskning om hvordan folk lytter. Vi trenger å kjenne oss hjemme først. Om cymbalene visker avgårde i et visst tempo, så vet du sånn cirka hvor du er, ikke sant? Du trenger først den tilliten, familiariteten, og så trenger du å overraskes. Og forskning viser at det nesten er grenseløst hvor mye vi ønsker å bli overrasket. Samtidig ser vi jo at populærmusikken, og kanskje også jazzmusikken, risikerer å bli formatert i hjel. Men det er igjen kjempegode nyheter for de som vil lage noe originalt. For KI er god på induksjon, på å komme med en gjetning på hva som kommer. Den er god på å gi oss mer av det samme, det kjente. Men den er utrolig dårlig på å overraske, for den kan bare randomisere. Det er ikke vanskelig i seg selv – jeg kan bruke en maskin til å randomisere alle slags mulige forløp, men det er ikke nok. For vi er ikke bare ute etter det originale, vi er ute etter koblingen mellom det familiære og det originale. Det er derfor jeg sier at flokken er utgangspunktet i kulturen, og så er det utsvingene og inndragningene rundt det hele veien. Dette diskuterer vi jo masse med matematikerne og ingeniørene som lager spilleliste-algoritmer. De er jo ærlige. Alt handler om å drive det mot mainstream, for det er den eneste måten å jobbe med disse statistiske instrumentene på en måte som gir mening. Og da skal alle til Elton John eller noe, for han er den flest har som fellesstandard. Du kommer ikke utover til… Pharoah Sanders eller… du kommer aldri den veien, ikke sant? Vi klarer ikke å overraskes på en meningsfylt måte med de verktøyene. Og derfor trengs kunstnere, folk som skriver, og publikum. Men om man lager popmusikk og fotballsanger og sånn, så er det klart at KI kan gjøre en like god jobb som alt annet, for det skal være generisk. 

Ja, kanskje… vi får se med de fotballsangene, det er alt jeg har å si om den saken. Jeg tror at i den grad det kommer en ny landslagssang som virkelig trenger seg inn i den felles norske bevisstheten, så tror jeg den er laget av mennesker som har vært med på å oppleve de siste tiårene. 

– Haha, ja! Men jeg hørte en fransk en her om dagen som var skrevet av KI, og den låt fantastisk. 

Rykker det i organisasjonsfoten av alt det som skjer på rettighetsfronten de siste årene? Det er jo så omgripende og eksistensielt. Nå er du kunstner, men skulle du ønske at du også hadde et liv til å kaste deg inn i de fightene igjen?

– Det er to ting å si om det. Det ene er at det ikke gikk den veien jeg hadde håpet på. Jeg brukte engasjementet mitt på å prøve å snu skuta en annen vei. Jeg jobbet i FN-systemet med å tilrettelegge for digital markedspraksis som var vesentlig annerledes enn vi har i dag. Så tok Manfred Eicher kontakt og lurte på om jeg kunne hjelpe med å lage en strømmetjeneste for ham. Det var en kjempegod idé, det kunne jo snudd ting rundt. Jeg sa at jeg kunne gjøre det, jeg gjorde et enkelt regnestykke på det og viste at hvis han hadde 10.000 abonnenter, kunne jeg sette det opp sammen med teknologier, og Eicher og ECM ville tjene mye mer enn de noen gang ville gjøre fra Spotify. Så ringte jeg Verve og spurte om de ville være med og bundle en sånn tjeneste, så ringte jeg Blue Note og spurte om det samme – og de svarte at ja, dette er en kjempeidé, for det gir dem en mer diversifisert markedstilgang. Jeg var i fyr og flamme og satte alle kluter i spill, Manfred var klar for det. Men så tar han én prat med Universal som hadde kjøpt katalogen hans, og deres svar var at det aldri ville skje. Det kunne vært en game changer, ikke sant. Så delvis er jeg desillusjonert over veien dette har gått. Hva er det Jan Eggum sier? Kapitalen er der den alltid har vært. 

Ja, men kan den ikke prøve å late som, i det minste?

– Det er det som er Trump, han er en blotter. Men det er som sagt den ene årsaken. Jeg ble litt desillusjonert. Det andre var at jeg mer og mer følte at jeg ikke hadde noen ambisjoner i den retningen, og følte at det var mange andre som kunne erstatte meg i arbeidet jeg gjorde. Men det å spille saksofon på min måte, og det å lage sånne låter, koke sammen den rare sausen som jeg av og til får til… jeg skyldte meg selv å bruke de siste arbeidsårene på det. Jeg var kommet til veis ende med arbeidet jeg ledet, jeg hadde holdt på med noe som heter International Music Registry i FN i fem år, og så ble jeg spurt om å gå videre i det systemet. Men da måtte jeg liksom flyttet til Sveits og kjøpt meg en ny dress og krabbet oppover en karrierestige som ikke interesserte meg i det hele tatt. 

Så det var en “hit, men ikke lenger”-følelse.  

– Det ble veldig tydelig, ja. 

Men det er oppsiktsvekkende å høre om de ECM-planene. For jeg tror, særlig før de slapp musikken digitalt på alle plattformer, at mange lekte med den tanken – hva om Eicher & co lagde sin egen strømmetjeneste? Det er faktisk ikke mer enn et par uker siden jeg sto og snakket med noen andre om det etter en konsert. Det er jo på mange måter en innlysende idé – katalogen er stor nok, jeg er bombesikker på at det fantes en viss type musikklytter som lett kunne betalt noen hundre kroner i måneden, du kunne gjenspeilet selskapets visuelle utvikling, gjort det mulig å ta seg gjennom de forskjellige periodene, fulgt ulike enkeltmusikere og så videre. 

– Det var en tanke som viste seg urealiserbar fordi Manfred hadde solgt til Universal. Du har helt rett, det var en interessant mulighet. De fleste som kjøper abonnement på en tjeneste, taster kanskje inn biff, rødvin, date-musikk i søkefeltet, og så får de en spilleliste. Det er greit for dem, det er akkurat det de skal ha, og det er sikkert fint for generativ KI også. Noen mikrosekunder, så har man en strøm av sånn musikk, og da slipper strømmetjenesten å betale rettighetshavere. Men problemet er at det finnes et publikum som er villige til å bruke litt mer penger på musikk, og den eneste muligheten de har nå, er konsertbilletter. 

Eller å bli fysiske platekjøpere igjen, men det er også et livsstilsvalg på en litt annen måte. 

– Ja. Men det er folk som er villige til å bruke litt mer penger – jeg snakker ikke om flertallet av befolkningen, men nok til at det er en økonomi i det, som er borte nå. 

Det fremstår i hvert fall ganske åpenbart at det finnes en god del folk som tenker på det. Utfordringen med de største tjenestene er at man snakker med alle på én gang, og da forvitrer muligheten til å kunne si “men hva hvis dere betaler litt ekstra for noe mer” – og så kan kanskje disse tjenestene som vi uansett ikke får fjernet bare være der. 

– Ja, da er man underernært som musikk-liebhaber. Og om man er ung musikk-liebhaber så er det lett å knekke og følge strømmen. Det er sånn mekanismen i det, og der ligger det en slags teknologisensur. Som du skjønner, er jeg på jakt etter alle sånne sensurmekanismer. Det finnes en tjeneste som heter Idagio for klassisk musikk, og som var det jeg modellerte arbeidet med ECM etter. Det er mulig å gjøre. Det jeg sa til Manfred, er at du kunne lage et mye bredere søkegrunnlag. Du kunne følge Joe Abercrombie, som eksempel, hvor han er sideman og hvor han er frontmann… akkurat som i idagio, når jeg hører på klassisk musikk vil jeg kanskje ha fem forskjellige versjoner av et Schubert-stykke, og så får jeg det da. Jeg kan finne den tolkningen jeg liker best. Det er et mulighetsrom som er helt satt til side for å tilfredsstille en annen form for lytting, som er det spillelisteorienterte, sentrert rundt aktiviteter for eksempel. Man trenger ikke å forakte den formen for lytting, bare erkjenne at det er andre behov, at det er andre måter å være musikkinteressert på. Og da er vi tilbake til et spennende felt. På Universitetet i Agder underviser jeg, og hvis du leser hvordan komponister og utøvere har hatt det fra renessansen og frem til i dag, så har de jo alltid måttet gjøre andre ting ved siden av virket sitt. Så får vi denne perioden, the gramophone era, den voldsomme angloamerikanske kulturdominansen etter andre verdenskrig – historisk sett, er det den som er urealistisk og uvanlig. Det at man går på musikkskole og tenker, jeg skal bli den nye Michael Jackson, eller den nye Michael Brecker… det er mindre og mindre realistisk. Og vi kjemper mot den bagasjen, mer enn vi kjemper med nåtiden og fremtiden. For vi kan jo spille. Vi har makten til å spille hvor vi vil, når vi vil. 

Det er jo noe som dukker opp når man diskuterer ulike former for skriving – kanskje litt i randsonen. Det finnes naturligvis økonomiske rammer, men noen ganger gjør man kanskje klokt i å ignorere alle umulighetene man står overfor – tanken om at det var bedre for noen tiår siden. Og det samme gjelder jo det å gå i et innspillingsstudio, for eksempel – det er et rom hvor man kanskje bør insistere på at innspillingen har mening, og ikke la seg overlesse av bekymringer om hva albumet betyr, sammenligne med hva innspilt musikk betydde i 1997 eller 1967 – det har jo i det minste mening når du er der, man får starte der. 

– Ja, det er grenser for hva du kan kontrollere. Og da foretar du heller en avgrensning – det er grenser for hva jeg kan ha innflytelse på. Jeg kan forberede meg, jeg kan gjøre en så god jobb som mulig. Men hva som skjer i ettertid, det er for stort, på en måte. 

Det er ikke alltid så mange som får det med seg, men hvis man gjør noe som er bra, er det alltids noen som kanskje graver litt i  det – og som kanskje begynner å grave i det du har gravd i. Det slår meg med musikken du har laget. Du innpoder ting med veldig mange referanser, og du er ikke hemmelighetsfull. Det er jo en “ikke-algoritmisk” måte å inspirere andres kulturlyst på. Jazznytt har en tekst av Martin Revheim hvor han for eksempel skriver at det er på grunn av deg at han har Ulysses i bokhylla…

— Hahaha, han har sikkert lest den bedre enn meg også! 

Haha, kanskje! Men det er jo fint, den impulsen – “oj, jeg likte den boka eller den filmen, hva har menneskene som laget de greiene sjekket ut?” Nicolai Tangen sa i et intervju at det var irrelevant hvordan musikken eller kunsten ble laget. Greit nok, men det er andre som ikke har det sånn. Jeg liker musikk også fordi det går an å være interessert i den – hvor den kommer fra, hvordan den er satt sammen, referansene som ligger der, både i spillinga og måten den er skrudd på og så videre og så videre. Ikke alltid, naturligvis, det er masse koder som går meg hus forbi. Men jeg liker tanken på at de alltid er der uansett. 

– Jeg kan forsøke å tolke det du sier litt videre, for dette er jo kanskje en av forskjellene på min generasjon og generasjonen over meg igjen. De hadde en helt annen plass i markedet. Disse musikerne som vokste opp på sekstitallet og hadde sin storhetstid i tiårene etter – infrastrukturen var yngre, publikum var yngre og mer pengesterkt. Min hypotese er at de er litt mer påholdne, gjerrige med tanke på å fortelle hvem de er. Fordi de kan, og fordi det funker i en offentlighet. At man er litt mystisk og tilbaketrukket, hemmelighetsfull. Et sjaman-preg, en obskur tiltrekning. Ta en kunstner som Odd Nærdrum for eksempel, ikke sant, som er virtuos med tanke på farger og maleteknikker. Men du må gjennom et lag av rare hatter og stokker og bæsjeklumper – for det er hans kunst. Det er ikke sånn at han gir den til oss. Den luksusen har ikke vi som generasjon hatt. Derfor må vi være rausere. 

Snakke litt i kortene?

– Ja, vi må by på mer. Og jeg tenker at det er på godt og vondt, det er ikke noen dom, det er bare en observasjon. Det å sitte i et gyllent bur må jo være et helvete noen ganger, det òg. Kanskje har jeg og min generasjon gjort hevd på en annen type frihet, med tanke på sjangere, hvordan man plasserer seg. Men det har også vært en nødvendighet. Om man skulle overleve som musiker i Oslo på midten av åttitallet måtte man jobbe med popartister i studio, man måtte gjøre masse forskjellig og ta det man fikk. Man hadde ikke luksusen det er å isolere seg og si, jeg gjør bare dette. 

Det har jo skapt noen veldig rikholdige diskografier. Du nevnte Michael Brecker, og for en gave det er at han har det avtrykket i popmusikken, ikke “bare” i jazzen, for eksempel. 

– Ja. Dette er bare kjøkkenbordtanker, altså, men jeg opplever at det er en generasjonell forskjell. Jeg syns det er veldig, veldig fint å ha tilgang til musikere som er unge i dag, og se hvordan de tenker og opererer. Jeg er veldig imponert, det er utrolig mye bra, altså. Og de har igjen andre eksterne betingelser for å gjøre det de gjør, og det gjør noe med uttrykket. 

Har du formet deg noen tanker om hva som preger dem du støter på? 

– Her kan jo sikkert du og andre korrigere meg, det er mange som møter like mange unge musikere som meg. Men jeg har en “verdiportefølje-øvelse” med studentene mine. Jeg spør hvilke verdier som er viktigst når de musiserer eller skriver musikk. Og veldig mange legger stor vekt på det sosiale, at musikk er en sosial aktivitet. Og jeg opplever at det er noe stammepreget over måten de tenker på, jeg vet ikke om du er enig i det? 

Hmmm, det er interessant. 

– Det er litt ulike miljøer. Jeg ser ikke så mange overløpere – jeg er jo en overløper, både i samtidsmusikken, jazzen og popen vil du finne folk som fnyser av meg, for jeg hører ikke hjemme noe sted. Faren min sa alltid det, du må ikke begynne med eget parti. Det er alt for slitsomt. Du må melde deg inn i et parti som finnes. Men jeg hørte aldri på ham. Jo mer rigide båsene og stolene blir, jo lettere er det å havne utenfor. Og i stedet at det er en stor jazzstol, føler jeg for eksempel at det er mange små telt rundt omkring, små stammer som holder på. 

Dette er ren spekulasjon, men jeg tror i hvert fall at verdien av subkulturer og miljøer er blitt mer synlig, eller prekært, de siste par årene. Folk er jo eklektiske og liker alt mulig uansett, men de siste par årene har jeg for eksempel fått øye på unge rockere igjen, på en måte som jeg føler var mindre synlig for ti år siden. Og gruppetilhørighet er jo med på å skape kultur. Sjangertilhørighet kan jo føre til at folk betaler for kultur, for eksempel. Om du ikke hører hjemme noe sted, er det langt mer nærliggende å bli abonnent på litt av alt, sånn det er lagt opp til i dag. Jeg tror ikke man trenger å idealisere ulike måter å være musikkfan på, det handler mer om å erkjenne at de skaper grobunn for ulike ting.

– Ja, kanskje det er noe der. Jeg merker i hvert fall at jeg møter unge folk som sier sånn, nei, jeg liker egentlig bare mellom 59 og 61… New York. Eller vi spiller bare frijazz. Det er noen sånne leirer hvor folk holder på, og jeg ser lite ambulering mellom dem akkurat nå. 

I operaen skal du både spille med ditt nåværende band, i tillegg til å fremføre musikk som har betydd mye for din karriere, og, som vi har vært inne på, er musikk med mange referanser og fingre rundt i kulturen. Besøker du det idéuniverset om igjen i forbindelse med det? Blar i de samme bøkene…

– Jeg gjør ikke så mye av det, tilværelsen er blitt annerledes. Jeg er jo et produkt av min tid, sitter på nett som alle andre. Jeg er ikke noen stabeis. Men med tanke på konserten i operaen, handler det om å finne noen røde tråder. Og å klare å lage et slags nytt legeme av den armen jeg har fra samtidsmusikken, torsoen jeg har fra jazzen og parykkene fra popen. Apropos pretensiøst – jeg har lyst til å lage så gode låter at de nesten grenser til standardlåter. At de kan tolkes på veldig mange forskjellige måter. Veldig ofte har jeg laget vidløftige komposisjoner, og når vi spiller musikken live, er det kanskje bare en A- og en B-del. Så vi spiller det som en jazzlåt, for det er der identiteten til låta ligger, og de peker ut en estetisk kurs for medlemmene av bandet. Jeg kommer rett fra Helsinki nå, jeg spilte to konserter med et storband som heter UMO. Det var kjempegøy, for da spilte de musikk fra hele spennet av låter. Da får jeg øye på akkurat det. Det er noe med å være 63 og spille låter som du skrev da du var 25 år og full av testosteron. Det er noe med å finne de låtene som er tidløse, som jeg kan stå i som voksen, som middelaldrende, men også som ung. Og det er noen av dem. Så det handler om å grave dem ut, og prøve å gi dem en så fin form som mulig. En jakt etter en rød tråd. 

Fortell om musikerne du har med.

– Det blir jo en festival, på en måte, det er så mange som vil være med. Det er veldig, veldig hyggelig. Og veldig overraskende, egentlig, for meg. For jeg tenker jo på meg selv som en som er i motbakke. 

Saksofonist i motbakke?

– Haha, ja. Det er noe med at man blir litt skylapp-orientert. Men det er flott å se hvor mye generøsitet som ligger i kollegiet. Folk stiller opp og vil være med og tolke, og det viser seg at noen har et forhold til musikken sin, mer enn det jeg har trodd. Jeg har vel ikke tenkt at så mange har det, bortsett fra Christer og Revheim, haha! Men det er nok noen. Ikke at det har vært veldig viktig for meg, men jeg blir rørt av det. Jeg blir også rørt av at de har ordnet en orden til meg. Dette er det jo kollegiet som gjør. Kjernen er bandet jeg har nå, Mats Eilertsen, Per Oddvar Johansen, Knut Aalefjær, to Helger – Lien og Iberg – og Eivind Aarset.

Hofseth og Aarset i studio, fotografert av bassist Mats Eilertsen. 

Eivind har vært med hele veien, vi har jobbet sammen siden jeg var 17 år. Det er en nordisk modell. Som Jon Christensen sa da arrangører av festivaler ville sette ham sammen i sånne superkonstellasjoner – hva er det som er så gærent med et band, a? Ingmar Bergman jobbet sånn, og så videre. Det er sånn vi fungerer her, vi finner en trupp og utvikler oss sammen. Så det er et kollektivt løft. Og så er det noen som må symbolisere, eller være representant for kollektivet utad. Det er kjernen av konserten – og Christer vil jo gjerne at jeg er 30 år igjen og ha det nittitallsbandet igjen. Nå fleiper jeg litt med ham. 

Det må være lov. 

– Ja, og han har fått med den gamle gjengen fra IX. Men Paolo er jo død, så det blir ikke helt den samme besetningen. Men det blir noen låter med det også. Og i tillegg har vi andre som tolker min musikk. Jeg tror det kan bli en veldig fin kveld – storband, kor, et stort løft. 

Et storverk?

– Det er jo en milepæl for meg, jeg har ikke gjort så mye sånt. 

Hva interesserer deg nå for tiden, har du et nytt fascinasjonsområde?

– Ja, jeg har jo det. Faren min var vannkraftsingeniør, så jeg har skrevet en låt om ham som heter “Waterfall”. Jeg har noen skumle planer om vann og energi, men hvordan det løses, er for tidlig å si. 

Det er et stort tema. 

– Ja, enda et stort tema. Men jeg liker å jobbe litt sånn, å finne noen master med godt utsyn og binde meg fast der en stund. Kanskje det blir noe der.

***

Bonusmateriale: Jeg ville være Bendik

Martin Eia-Revheim regner seg frem til at Bendik Hofseth for ham var 30 prosent Brecker, 30 prosent Garbarek og 40 prosent Harket.

Fra Jazznytt #239, sommeren 2016

For å gjøre det klart: Bendik Hofseths IX er den plata jeg har hørt mest på. Det er likevel en plate jeg i en lengre periode av livet ikke turte å si høyt at jeg elsket, det var nesten så jeg skammet meg. Denne ambivalensen har holdt på meg på tå hev. Har tekstene hans egentlig dybde eller er de bare pseudo-akademisk babbel? Er det inderlighet eller posering? Virtuost og raffinert eller bare glatt? Jeg har hatt stunder av tvil. Det følgende er bekjennelser fra en fan.

Mitt forhold til Bendiks katalog er nesten som til barna mine: ingenting får meg mer mjuk og full av gåsehud, og samtidig er det lite som irriterer meg mer. Han setter i gang så enormt mange følelser, av alle slag. Først og fremst beundring, han var mannen jeg ville være de fem årene mellom 1989 og 1994, fra jeg var 16–21 år: begavet, smart, belest, veltalende, tenksom, mystisk og helt sinnssykt pen. Han skapte også misunnelse av de samme grunnene, en enorm misunnelse der jeg satt på Kløfta, følte avmakt og innså at jeg nok ikke kunne bli Bendik Hofseth. Han skapte ,og skaper fortsatt, enorm eufori. Det er sekunder i hver eneste låt på IX som gjør meg vektløs, som låser opp rom jeg sjelden klarer å få opp selv. Jeg vet, jeg strever med å snakke om Bendik uten å bli pompøs. Sånn er det bare.

Bandet: Knut Reiersrud, Paolo Vinaccia, Bendik Hofseth, Eivind Aarset, Audun Erlien og Reidar Skår, fotografert av Cathrine Wessel

Det er så mye ved Bendik som det er lett å ta ham på, men det gjør ham jo bare mer interessant. Og jeg innser i dag at denne kraften, i tillegg til det rent musikalske, nok var det som gjorde at han ble min mann de årene jeg prøvde å skape meg selv. Jeg ville være Bendik. Det hadde i grunnen løst alt for meg å bli ham.

Jeg prøvde hardt. Jeg meldte meg inn i Gyldendals Fakkel-klubb, bokklubben for dem som vil være smarte, en klubb hvis funksjon kanskje først og fremst var å distansere seg fra den mer folkelige Den Norske Bokklubben. Jeg fikk Freud, Jung og Nietzsche som trippel startpakke. Til forskjell fra Bendik har jeg aldri åpnet bøkene. Jeg gikk med frakk, svarte plastbriller og alpelue når jeg hadde guts nok.

Jeg lignet på noe som hadde form av Bendiks ytre, men jeg gikk ikke i dybden, det ble med poseringen. Jeg hadde uniformen. Denne uniformen var nok mer kodet enn andre fankostymer jeg kunne ha valgt, det er ikke akkurat som Converse og CBGB-skjorte, hvor du kunne få anerkjennende nikk fra forbipasserende; “ja, vi er en del av den samme kulten”. Men det var min uniform og den sto ikke bare på skuldrene til Bendik, den gikk nedover i rekka, dypere, til dem Bendik igjen så opp til. Jeg fikk jorda meg i jazzen, Amerika, New York. Ulysses står i hylla takket være Bendik, det er kun min egen feil at den ikke er lest. Bendik var mitt dannelsesmessige vannhull i ørkenen, selv om jeg ikke skjønte en dritt av tekstene hans. Da.

Som mange tenåringer var jeg ikke i stand til å holde min smaksdannende prosess for meg selv, jeg måtte vise den til andre, teste den på andre, påtvinge den andre, høyt og tydelig for selv å kunne tro på den. Under vorspielene på Kløfta kunne jeg rive Rainmakers ut av spilleren, midt i en låt, for å sette på IX. Høyt. Jeg skreik, velta glass med hjemmebrent og appelsinjuice i rein eufori: Jeg gikk rett inn på 03:20 i “Proceed”, opptrappinga før det bare smeller til og sprekker opp på 03:28. 

Hør da! Hør den inngangen i soloen, for et sug! Han bare hopper rett ut i det, uten fallskjerm. Det bare eksploderer, en solo så kraftfull, glassklar, lyrisk og rå. Folkens, dette er den beste popsoloen i historien, ved siden av Michael Breckers solo på “Still Crazy After All These Years” med Paul Simon og Stevie Wonders munnspill på “There Must Be An Angel” av Eurythmics. Dette er beviset. Bendik har alt. Han er 30 prosent Michael Brecker, 30 prosent Jan Garbarek og 40% prosent Morten Harket, fatter dere hvor drøy den brøken er?! Han er summen av alt jeg elsker og mer.

Hør den dansende pianolinja i “Janus In Love”, finn en popkomponist som tenker sånn! Blir du ikke rørt av det her, er du psykopat.

Kjeft skaper sjelden entusiasme, jeg ble ofte overtent, nesten aggressiv, tok for gitt at jeg ikke skulle bli hørt, men jeg bare fortsatte, brakk opp plata i små biter, var i sonen nå, la fram bevisene, systematisk: Alle likte en artist som het Tanita Tikaram på den tida. Jeg satt på “Riverside”. 

Dette er den låta Tanita Tikaram kunne ha skrevet hvis hun hadde studert klassisk musikk, litteraturvitenskap, idehistorie og gud veit hva. Jeg visste ikke hva “Fillibusting” betød da, men jeg visste at jeg ikke kunne slippe ordet når jeg først hadde fått det: Hør det gitarspillet til Knut Reiersrud, da. Soloen hans på “Passacaglia”, Fyren bare rister av blues og på 02:23 bare slipper han bikkja løs. Han pisser på Stevie Ray Vaughan og han er norsk. 

Og Eivind Aarset, han fargelegger hele skiva, det er så raffinert og over the top-kreativt! “A Little Parade” holder på å sprekke høytaleren. Skal jeg fortelle dere hva som skjer akkurat nå, mens vi er her? Jo, nå sitter Dominic Miller på fuckings Grand Hyatt i Miami og sturer, pottesurt og bittert, med åpen linskjorte, dypt nede i sin tredje Johnnie Walker Blue Label, fordi han har råd til det – men det hjelper ikke. Han vil være Eivind Aarset! 

Jeg mista ofte folk da jeg brøt ned låtene i småbiter, det blei for nerdete, så jeg prøvde meg på helheten: Produksjonen, den er så fullkommen at Peter Gabriel får lyst til å gi ut So igjen. Sting kommer til å slutte med yoga for å skjerpe konkurransen med Bendik. Skjønner dere hvor stort dette er. Skjønner dere? Dette er gutta våre! Det er dette som er landslaget.

Jeg var fra Kløfta, Bendik fra Lørenskog. Lørenskog er byen sett fra Kløfta, og hadde Bendik ramla innom en fest på Kløfta i 1991 hadde han nok fått juling. Det er noe truende med folk som veit for mye. Pen mann med halvlangt, svart hår som snakker om Ovid, Joyce, Duchamp. Alvorlig, tenksom, rynket i pannen, nesten forpint. Det må gjøre vondt å ha så mange tanker i hodet samtidig. Smerten av å være sprenglærd for tidlig, nesten som en intellektuell melkesyre av å ha lest for mye, for fort. “Jazzå, er det professoren”, ville de sagt på Kløfta. Er de i tillegg damemagneter må de tas.

Jeg har tenkt at Bendik er for pen til å bli tatt seriøst som jazzmusiker. Er det så enkelt, at det skaper sjalusi? For veltalende er han også. Her kommer en med skinnbukser, åpen skjorte og veldig dårlig tid. Det funker kanskje i USA, men var vanskeligere i Norge, der loppemarkedsestetikken fulgte et mer elastisk forhold til avtaler og hygiene. Han kan for mange ting til at vi kan putte ham i en bås. Multitalentet får oftere tyn enn heltestatus, det skal ikke gå an å være god i flere ting, det gjør oss mistenksomme. Historien Mike Mainieri har fortalt om deres første møte oppsummerer alt dette. Han hadde fått en demo. Han ble interessert. Han lurte på hvem alle disse fantastiske musikerne var. Han elska musikken. Han ringte Bendik, fra New York til Oslo (fritt oversatt fra dokumentaren Q på nrk.no):

Hvem spiller piano, spurte han. Jeg spiller piano, svarte Bendik. Men jeg trodde du var sanger, sier Mainieri. Ja, jeg er sanger også, sier Bendik. Men hvem skrev materialet, da, spør Mike. Jeg skrev det, svarer Bendik. Wow, responderer Mike. Men jeg skal fortelle deg grunnen til at jeg ringer, sier Mike. Jeg liker alle sangene, men vi i Steps Ahead mista akkurat saksofonisten vår, Michael Brecker og vi ser etter en erstatter. Jeg elsker saksofonspillet på tapen din, kan du gi meg telefonnummeret hans, spør Mike. Vel, det er jeg som spiller saks også, svarer Bendik.

Jeg skal gi deg skapelsesberetning, jeg. For en fan er dette mye vann på mølla. Jeg får gåsehud hver gang jeg gjenforteller denne historien, selve beviset på Bendiks storhet, tusenkunstneren. Men, altså, for mange blir det for mye av det gode, det bikker lissom over. De trenger å vite hva han er, hva han vil satse på, sax, vokal, pop eller jazz? Bestem deg.

Jeg visste det ikke da, det var vel ikke helt formulert på den tida, men de kunstnerne jeg har kommet til å sette høyest jobber ofte med en polert overflate, ofte virtuost og velprodusert. De er ambisiøse, de kan faget, håndverket, men det koker i skolten og brenner i hjertet. De er rastløse som fy og bruker formen til å temme emosjonene, disiplinere seg selv for å gi kunsten sin retning. Bendik er en sånn. Han har visjoner, ingen tvil. Fyren har til og med kongstanker, flere av dem. Men fyttikatta så lei jeg er av folk som bare har visjoner. Visjoner har altfor høy status. Alle har visjoner, men ingen liker å jobbe med de bittesmå detaljene på en regntung tirsdag. “Nei, flikking og detaljer, drit og dra, jeg er best på det overordna, de lange linjene,” og sånn har vi fått en haug av generalsekretærer med ubegrensede visjoner og begrenset gjennomføringskraft. 

Bendik har mer enn visjoner, Bendik er en flikker, en detaljist, sønn av en ingeniør, sikkert med godt over middels kontrollbehov, jeg vet ikke, jeg kjenner ikke Bendik. Jeg kjenner bare Bendik som fan. Jeg har hilst på ham to ganger, men begge gangene har det bare stokka seg for meg. Vi har møtt hverandre gjennom verv i musikklivet. Første gang vi møttes drakk jeg meg til mots og bekjente min fanstatus. Jeg slapp såpass opp at jeg røpet min detaljkunnskap om hans kunstnerskap på en måte som bikket over i stalker-virksomhet. Kanskje var det skremmende for ham å høre mine minner om hva han hadde på seg på den og den konserten, den og den kvelden på Rebekka West, eller Musikkflekken eller Cosmopolite. Og så overfladisk av meg å gå inn på dette, altså klærne hans. Looken. Jeg holdt på å fortelle om de tre damene på første rad som snakket om bulen i skinnbuksene hans, her stod en fyr med teknikken til Brecker, tonen til Garbarek og stemmen til Harket, seksualisert av fansen på første rad. Jeg var misunnelig, på det også. Men, jeg fortalte at jeg hadde slitt ut mitt VHS-opptak av hans helt enestående bestillingsverk på Voss i 1991, Q, og dokumentaren som fulgte i forkant av bestillingsverket, der Bendik vandrer gatelangs i New York, røyker, tenker, drikker kaffe, flikker på noen linjer, pint under hemsen, i et kott av en kåk. Han ser ut av vinduet, gjennom innbruddsgitteret, videre gjennom brannstigen, i en by jeg elsket uten å ha vært der. Den scenen hvor Bendik sitter på en benk, i en park, lett sidestilt, med beina i kors, røykende – den scenen var jeg nesten iferd med å spille ut igjen, foran Bendik selv, på by:Larm, i Tromsø 2006, første gang jeg møtte Bendik. Men jeg var heldigvis ikke full nok. Neste gang jeg møtte Bendik var jeg bare flau over det første møtet. Jeg nevnte ikke fortida.

Men tilbake til den dokumentaren, som nå ligger på NRK sine nettsider, og som derfor styrker lisensviljen, for nå kan jeg se den igjen, mange ganger, mer enn 20 år etter jeg så den sist. De første fem sekundene av dokumentaren oppsummerer Bendik: Første bilde, natt på Manhattan. Bendik på taket av en høyblokk, med saksofonen, i høyhalser og frakk, kryssklippet med bilder av et Voss i tåke, der “alle” vil bo kontrastert med “der ingen kunne tro at noen kunne bo”. By og land, Michael Brecker og Jan Garbarek, Yellow Cab og folkemusikk.

Jeg har vært en utro fan, det bekjenner jeg. I 1998, to år etter fantastiske Planets, Rivers And… IKEA slo jeg opp. Jeg brøyt med fortida, ble opptatt av drum&bass, rå frijazz, postrock og starta BLÅ. År null. Ny livsfortelling. Alt ble visket vekk, Bendik også. Jeg kunne bare ikke forsvare ham nå. Den nye identiteten min hadde ikke plass. Nå var Bendik glatt og pompøs.

Men jeg vendte tilbake! De siste ti årene har jeg spilt IX jevnlig. Den er jo like god, eller har til og med tida gjort den bedre? Trengte den så lang tid før vi så det, at den er blant tidenes beste norske plater, at den bør høres, må spres, skal hylles?

Nå står vi fram, disiplene fra skapet. En etter en. Vi går sakte i starten, men når vi ser at det er trygt så bare fosser vi fram. Den tause fansen snakker: Jeg heter Martin Eia-Revheim, og jeg er Bendikfan.

Martin Revheim

***

PS – jeg tror forresten det er Klaus Knegg som blir Tom Hagen hvis Gudfaren settes til Andeby.

***

Av Audun Vinger & Filip Roshauw