Kompet blir

Hedvig Mollestad Weejuns
Bitches Blues
(Rune Grammofon)

Ja, sist lørdag mottok altså gitarist og komponist og bandleder Hedvig Mollestad altså norsk jazz’ høyeste utmerkelse som den gjerne kalles – Buddyprisen, oppkalt etter den fortryllende mystiske kornettisten Buddy Bolden fra jazzens ville oppvekstår. Man får gjerne slike priser for lang og tro tjeneste, men Mollestad er heldigvis fortsatt bare snart i midten av det som later til å bli en lang karriere innen jazz og omegn. Såvidt meg kjent er hun den eneste mottakeren av denne prisen som har opptrådt på Tons of Rock på Ekebergsletta. Men noe sier meg at hun ikke blir den siste heller.  Mollestad har evnet å se fremover selv om mye av eimen av hennes spill river i nesen med en distinkt 70-tallsduft. Og dermed banet veien for andre etter henne.

Selv om det er mye full bombing og rullende show, spesielt med hjertebarntrioen HM3, har også Mollestad vist at hun behersker å tenke vidt og bredt også i musikken sin. Noe hun har tidligere har vist med taktile bestillingsverk som Maternity Beat.

Nå er hun ute med andre album på Rune Grammofon med den «andre trioen» sin, med det finurlige navnet Weejuns – som i those Norwegians og ikke minst loafers a la Aurlandsko. Godt fottøy.

Og det er en glede å høre at Bitches Blues sin fyrige tittel trio tross er en riktig så dynamisk og delikat affære, der trioen tripper rundt. Og et viktig poeng er at til tross for at det er navnet hennes som står på ryggen av den fysiske utgivelsen, er dette så til de grader en trio der samspillet, felles improvisasjoner og alle bestanddeler er like viktige. Det gjelder kanskje de fleste trioer i jazz, men det er verd å gjenta det.

På trommer finner vi plate-, vin- og cymbalsamleren fra sør, Ole Mofjell. Man kan kanskje tenke seg at han er satt der for å rulle og gå fra platens første til siste spor, i god norsk kokende jazzrock-tradisjon. Og det er så klart en massiv tyngde over spillet hans, og det er luft under vingene når det blir tid for lengre grooves. Men det er egentlig kun to kutt som preges av full bombing, og det er det surklende tittelkuttet (slike låter sterke drops blir funnet på for), og de steinhoggende formene som faller ut av fjellet i «Dynamax». I de andre sporene får han anledning til å kjæle med cymbalene og knatre med stikkene på nennsomt vis og å være i musikken på en mer forståelsesfull og varsom måte, uten egentlig å miste noe av kraften. Dette gjelder så klart også de andre to i troikaen. I det hele setter jeg stor pris på denne utviklingen i Mollestads spill og band-tenkning – veldige flater av skjønnhet åpenbarer seg uten at det blir tannløst, og det ulmer uten at det er nødt til å komme en eksplosiv pay-off hver eneste gang heller. Riktig bra.

Således er «Kompet blir» den låten som kanskje best definerer albumet, om hvordan de klarer å holde igjen og la intensiteten komme til syne på andre vis, og som gir gode merker på kroppen. En annen rypdalsk tittel og rystende flott sak er «For a moment I thought I could hear you». Og vi har jo en nydelig, levende link til TR i tredjemann i treenigheten, den tidligere Buddy-mottakeren Ståle Storløkken, som putter fingrene på overrumplende steder på alskens maskiner og instrumenter som man kan kjenne et snev av i nesen når man lytter.

Ole Mofjell, Hedvig Mollestad og Ståle Storløkken. Foto: Eirik Havnes

 

Audun Vinger