Now's the time

NTT nummer femti!!!

Vi oppsummerer de første 49 utgavene av Now’s The Time, Jon K. Johnsen deler eksklusive nyheter fra vårprogrammet til Kampenjazz, vi snakker med Petter Eldh og grafser i plateposen.

God helg alle sammen og velkommen tilbake til Now’s The Time, din ukentlige fredagsmusikkavis i remseform hvor vi begir oss ut i jazz og omegn og ser hva vi finner.

Vet dere hva? Denne utgaven er vår femtiende jazzblogg. Jada, det finnes gildere jubileumer i norsk jazz, og vi skal ikke booke en venue for å feire det eller noe lignende, men det føles som en fin rundingsbøye å komme til, og en anledning til å takke de som har vært med og stilt opp for NTT hittil. Den fyste jazzblogg ser sånn her ut, en nokså beskjeden liten sak, hadde ikke intervjuobjekter eller lignende, men alle må vi jo starte et sted. Så drar det seg imidlertid til. Vet dere hva, før vi setter i gang tar vi rett og slett og spør om følgende: Abonnerer du på Jazznytt?

 

Takk for praten og musikken, godtfolk!

Takk til Broen-vokalist Marianna Sangita Angeletaki Røe for praten i forbindelse med residencyen deres på Khartoum i nummer to! Takk til Hanna Paulsberg som prata om konseptet, Odd Gjelsnes som snakket om Losen og Heida Karine Johannesdottir som prata om coverkunst og Goran Obad som fortalte om Music in Refuge i nummer tre! Takk til Bugge Wesseltoft som snakka om jazz i Skien, Ola Øverby som blant annet snakka om J Dilla og trommespill, Marit Sandvik som tok oss med til Brasil og Martin Taxt som fortalte om den mystiske hendelsen da David Sanborn brukte sine magiske hender og helbredet Mette Rasmussens saxofon i nummer fire! Takk til Thomas Strønen, som blant annet snakket om Time is a Blind Guide, den barske labanen fra nordområdene, Aleksander Kostopolous, som snakket om tromming og joik og Espen Horne, som ga oss et lynkurs i Roy Ayers i nummer fem!

Takk til Ole Morten Vågan som pliret gjennom brillene inn i den mørke fremtiden, Eyolf Dale som snakket om egen musikk og Skienstraktene og Fredrik Lavik som snakket om labelvirksomheten sin i nummer seks! Takk til Kyrre Laastad som snakket om Finity, Karl Bjorå som snakket om gitar og Selma French Bolstad som snakket om visesang, folkemusikk og egne låter i nummer syv! Takk til bandet Atomic som igangsatte brevveksling samt Sten Ove Toft og Fredrik Ljungkvist som bidro til Atomic-spessialen vå i nummer åtte! Takk til Oddrun Lilja som snakket om musikk over hele kloden, Improverks bookingduo Andreas Hoem Røysum og Signe Emmeluth og Alexander Bosrup Karlsen, som snakket om Bosses Bongoband og Bernt Erik Pedersen, som snakket om den fine Albert Ayler-boksen han hadde skaffet seg i nummer ni! Takk til Anja Lauvdal som snakket om Moskus og Plastic Sun, hjertelig takk til salige Paolo Vinaccia som snakket om Heavy Gentlemen og nok en gang takk til blogg-gjenganger Heida som snakket om julejazz-konserten i nummer ti!

Og apropos den julekonserten, takk til David Fricke, som snakka om inntrykkene han satt igjen med etter en langhelg hvor han tok for seg av Oslos konsertliv, takk til Kim Myhr som delte en spilleliste med musikalske inspirasjoner, takk til Christian Meaas Svendsen som pratet om AllEars og takk til Anders Eriksson som ga oss ny info til støtte for vår teori om at “St. Thomas” er den aller danskeste jazzlåta i nummer elleve! Takk til Lyder Øverås Røed som snakket om Roy Hargrove, takk til Torstein Ellingsen som fortalte om Magnolia Jazzbands juletradisjoner og takk til Siril Malmedal Hauge som snakket om sunnmørsk julejazz i nummer tolv! Takk til The Source som fortalte om julekonserten sin, Sondre Lerche som fortalte om Per Asplin-fascinasjonen sin, trommeslagerne Tore Flatjord, Hans Hulbækmo, Ola Øverby igjen, Ståle Liavik Solberg, Audun Lunnan Hjort og Siv Øyunn Kjenstad for at de delte sine favorittnøtter i perkusjonsøyemed i bloggens tradisjonsrike julespesial, nummer tretten! Nevnte Ståle snakket vi også med i neste nummer, der vi også intervjuet Bjarne Larsen om DNA? AND!. Det var vårt store nyttårsoppsummerende nummer fjorten. Takk til Maja Ratkje, som vi snakket med om AllEarsfestivalen, Lars Ove Fossheim som vi snakket med om blant annet gitarinspirasjoner og Andreas Wildhagen som ga oss et grunnkurs i Kresten Osgood i nummer femten!

Takk til Susanna Wallumrød som snakket om kapellmester-residencyen på Kampenjazz og Johan Hauknes, som snakket om hva som endret seg i jazzen for seksti år siden i nummer seksten! Takk til alle som sang karaoke, til Solveig Skår som snakket om musikkprogrammet på NMH, til Jan Ole Otnæs som snakket om programmet på Victoria East, til Øyvind Skjerven Larsen som anmeldte Gary Bartz og til Bugge nok en gang, denne gangen om Rymden, i nummer sytten! Takk til jubilant Espen Rud, Nonfigurativ Musikk-booker Espen Lie og Jon Larsen, som fortalte om Hot Club de Norvége og Djangofestivalen i nummer atten! Takk til Kristoffer Kompen som snakket om Jackie Teagarden og Live Maria Roggen som snakket om bestillingsverk og klimaengasjement i nummer nitten! Takk til Maj Britt Andersen som snakket om alt mulig, liveplateaktuelle Baker Hansen som delte sine Chet Baker-favoritter og Hans P. Kjorstad som snakket om graut og folkemusikk i nummer tjue!

Takk til Ellen Horn, som snakket om veien videre for Oslo Jazzfestival i nummer enogtjue! Takk til Kai Gustavsen og Andreas Hoem Røysum som debatterte Kongsberg Jazzfestival, Odd Steinar Albrigtsen som fortalte om ny jam og Goran Kajfes som fortalte om ny skive i nummer toogtjue! Takk til Kjell Gunnar Hoff og Odd Bjarne Bjørkgård som kom med veteranperspektiver på Kongsbergdebatten, Buddy-vinner Ingebrigt Håker Flaten som snakket med årets jazzklubbvinner Ståle Liavik Solberg og sogneprest Lars Martin Dahl som snakket om jazz i kjerka i nummer treogtjue! Takk til Hanna Paulsberg som snakket om turnélivet med Finity, Endre Dalen som ga oss et lynkurs i Nubya Garcia og Saleh Mahfoud som snakket om bandet Majãz i nummer fireogtjue! Takk til Marthe Lea som snakket om det nye bandet sitt – og om at all musikk egentlig kanskje er spirituell musikk – samt Ole Johannes Åleskjær som snakket om Loch Ness Mouse og jazz og Mats Eilertsen som delte tanker om Miles Davis i nummer femogtjue!

Takk til Jonas Cambien som snakket om sine favoritt-trioer og Karoline Ruderaas Albrigtsen som skrev korrespondentbrev i nummer tjueseks! Takk til Håvard Wiik som også snakket om sine favoritt-trioer og alle vinnerne av NTT Awards i nummer tjuesyv! Takk til Georgia Wartel Collins som snakka bass, Hedvig Mollestad som snakka RUSH og Ivan Blomqvist som snakka Mosambique i nummer tjueåtte! Nok en gang takk til Hedvig som kom med sine gitarfavoritter, Signe Emmeluth som snakka om space music og Karl Seglem som delte et dikt i vår Vossajazz-spesial, nummer tjueni, hvor vi også snek inn en liten prat med Lars Mossefinn! Takk til quizmaster Øyvind Skjerven Larsen og alle som svarte på NTTs påskenøtter, nummer tredve!

Takk til Karoline Wallace som snakket om Messiaen, Audun Lunnan Hjort som snakket om en jazzhatt som viste seg å være lykkebringende under Tottenham-kamper – for øyeblikket er det å snakke om Spurs-krakket no go-sone i NTT-redaksjonen – til Øyvind Vik aka Kokken på Victoria West og til vinneren av NTTs påskenøtter, Eyvind Fredriksen, som alle sammen bidro i nummer enogtredve! Takk til de som arrangerte klimadebatt på NMH og de som sto på scenen under Jazzahead, som var temaene for nummer toogtredve! Takk til Sigbjørn Nedland som snakket om Solo Cissokho, Simen Kiil Halvorsen og Jens Borge som arrangerte den første Frijazz Mot Rasisme og pianisten Guosté Tamulynaité, som bidro i nummer treogtredve! Så var det blitt 17. Mai – og takk til Alexander Bosrup Karlsen som kom med kurs i indie-korps, Marius Gjersø som snakket om livet som skolekorpsdirigent i dag og Øyvind Skarbø som fortalte om Skarbø Skulekorps i vår store krops-spesial i nummer fireogtredve! NOK en gang takk til Ståle Liavik Solberg som kom med noen konsertaktuelle David Murray-favoritter, Gard Nilssen som snakka om Nattjazz, Moldejazz og Skien, Jørgen Sørgaard Egeland som kom med sine Sun Ra-favoritter og Harald Lassen som snakket om remixer og annet snask i nummer femogtredve!

Takk til Petter Wettre som skrev om Kamasi Washington, takk til Mona Krogstad som fortalte om JUNO og takk til Lars Mørch Finborud som doserte om Jazz på Munch i nummer seksogtredve! Takk til Veslemøy Narvesen som snakket om sitt nye trommesett, Jøggeland igjen som skrev tilsvar til Wettre om Kamasi og til Tore Stavlund som delte sine favorittversjoner av “Lonely Woman” i sjuogtredve! Takk til Knut Reiersrud som fortalte om sitt forhold til Dr. John og låtene han fant i en fryseboks, til Suzanne “Sisi” Sumbundu som snakket om å synge Sarah Vaughn og til Svein Terje Torvik som snakket om sin nye jobb på Henie-Onstad i nummer åtteogtredve! Takk til Mats Eilertsen og Christian Meaas Svendsen, som begge snakket om bass, i nummer niogtredve! Takk til Andreas Hoem Røysum som snakket om Motvind-programmet, Michaela Antalová som snakket om å spille trommer med spisepinner, Mandaljazz-sjef Eirik Kristensen og gjestepoet Tom Stalsberg – Tom! – som bidro til nummer førti. Så var det sommerferie, og da vi kom tilbake snakket vi med NTT-gjengangerne Gard Nilssen om residencyen i Molde, Thomas Husmo Littleskare om post rock og sci fi, samt en snarvisitt innom Ståle “Han der igjen?” Liavik Solberg i anledning Blow Out!-festivalen i nummer førtién. Takk til Tine Hvidsten som snakket om sin innsats for jazzbooking, Marthe Heggenhougen om å drive jazzagentur og Henriette Hvidsten Eilertsen om jazzfløyte i nummer toogførti. I nummer treogførti var det endelig klart for serien “Hva har du i rasleposen?” og første perkusjonist ut var Kyrre Laastad. I tillegg snakket Fredfades og Anja Lauvdal om Egil Kapstads Syner og Ane Carmen Roggen snakket om sin nye jobb på Riksscenen. Takk til Ellen Andrea Wang som snakket om Charlie Haden, Line Juul som snakket om høstprogrammet på Victoria East og Eyvind Fredriksen som skrev korrespondentbrev fra siste Jazz på Munch på Tøyen i nummer fireogførti! Takk til Erik Honoré som snakket om Punkt-festivalen og Lars Martin Dahl som skrev om Aretha-filmen i nummer femogførti! Takk til Karin Krog som snakket om sin nye raplåt og Andreas Risanger Meland som pratet om Hubro-etiketten og fremtiden som Sildajazz-sjef i nummer seksogførti! Takk til Jørgen Sissyfus Skjulstad som snakket om egen musikk, musikk fra hele verden og om arbeidet med Metronomicon, samt Terje Mosnes som snakket om ECM og Kari Andersson, som snakket om Hadeland Jazzforum i nummer sjuogførti! Takk til Sigurd Hole som snakket om morgenkonserter i kirkerom og samtlige medlemmer av Fieh, som vi snakket med i nummer åtteogførti! Og til sist, takk til Helga Myhr som kom med perspektiver på folkemusikk og Peder Simonsen som kom med perspektiver på mikrotonal tuba i nummer niogførti.

PUH! Vi går videre.

 

Hva har du i platepåsan? Brakey i 100!

Denne spalten har vi glemt en stund, men gudene skal vite at plateposer har kommet og gått i et helsikes kjør selv om spalten har uteblitt. Om det er noe man ikke går lei av med det første er det jo nettopp plater? Vi stakk innom Big Dipper i oslokjernen i dag morges for å plukke opp en bruktplate som var bestilt via japansamler Eirik Bård Fonn som driver bruktavdelingen der (gratulerer med dagen forresten!). Og det er ikke bare vår mest lokale platepusher som er født denne dagen, her må vi nesten markere selveste Abdullah Ibn Buhaina eller Art Blakey som ville vært 100 år i dag. Bebop og jazztromming og bandfilosofi ville ikke vært det samme uten! For å fokusere ekstra på Blakey hadde vi bestilt en skikkelig godbit av en utbrettplate med herlige japanske tegn, tegninger, uforståelige liner notes og nydelige fotos, i tillegg til den guddommelig artige musikken da. Det mest eksklusive ved denne gamle utgivelsen, selv for blaserte Japan-press-samlere, er utførelsen i en slags dyp rød plysj (tenk Odessa-coveret til Bee Gees om du har det) samt et artig preget hull på forsiden der Blakeys blide åsyn fra coverheftet synes gjennom. Og ikke minst det faktum at plateselskapet presenterer ham som Art Brakey! Det er kjempehumor. Flied lice! Noen litt klokere hoder enn våre kan fortelle at tegnet for r og l mer eller mindre er likt i Japan, og at noe av misforståelsen kan stamme herfra. En av jazzens største – vi hører på deg i dag, no ploblem.

 

Bassen til Petter Eldh tar fyr!


Petter Eldh. Foto: Peter Gannushkin

Selv om vi er veldig glade i norsk musikk her i NTT, er vi ikke ukjent med godlyd fra andre deler av verden også, selv hos våre nærmeste naboer. Ja, det har kommet veldig mye bra bare de siste ukene, for eksempel en ny en fra Per «Texas» Johansson som vi kommer mer tilbake til senere, og neste uke kommer søren med Fredrik «Feffe» Ljungkvist med trioplate. En av høstens feteste utgivelser uansett sjanger kommer fra det nye bandet Koma Saxo, her burde mange kjenne sin besøkelsestid, det er også et groove her som vil appellere til folk som kommer til jazz fra en annen vinkel. Han som leder Koma Saxo heter Petter Eldh, og er en kjent og kjær musiker for ivrige norske lyttere og konsertgjengere, som del av Gard Nilssen Acoustic Unity, med Django Bates og en hel haug andre ting. Hans buldrende spillestil er usannsynlig karakteristisk, det er nesten så man kan høre bassen begynne å brenne, og han krummer seg over instrumentet så han nesten går i ett med det. Herlig bassist! Han var også supervikar på ECM-festen på Victoria for to uker siden, da Maciej Obara-bandet plutselig sto der uten noen av sine norske medlemmer. Men nok om det, hør på Koma Saxo!

Hvordan og hvorfor har du samlet akkurat disse musikerne i dette prosjektet? Fortell litt om de forskjellige folkene i bandet, da vel!
— Jeg fikk muligheten til å samle dette bandet for å spille en konsert på WeJazz-festivalen i Helsinki i fjor. Matti Nives, artistic director for både festivalen og plateselskapet, hadde et ønske om at Christian Lillinger skulle være med, så han var førstevalget, og ettersom vårt gamle band Amok Amor ikke finnes lenger, føltes det kult å prøve å gjenopplive litt av den energien som vi hadde i det bandet. Både Christian og jeg hadde lenge sagt at vi absolutt ikke skulle ha et band med saksofoner igjen, så det ble nesten et terapeutiskt prosjekt da jeg i starten nesten på kødd foreslo å involvere ikke bare en saksofonist, men tre. Otis Sandsjö fikk representere Berlin, Mikko Innanen var mitt finske valg og til slutt ville jeg ha med Jonas Kullhammar, for vi hadde snakket lenge om å finne en mulighet til å få musisere sammen. Nå elsker jeg saksofonen igjen!

Hva betyr egentlig Koma Saxo?
— Amok er Koma baklengs og alluderer til bandet med Christian som heter Amok Amor. Koma representerer dermed kompet, og Saxo representerer helt enkelt saksofonene. Jeg har en liten tvangsmessig idé nå om å ha bandnavn med to ord med respektive fire bokstaver i hvert ord. Amok Amor, Koma Saxo, og mitt nye band Kaos Puls.

Det låter fantastisk fett og «live», samtidig som det er utstrakt bruk av studio-effekter. Fortell litt om inspillingen og miksingen.
— Vår konsert på WeJazz-festivalen ble innspilt og dagen etterpå dro vi til Finnvox studios utenfor Helsinki og spilte inn en dag der også. I ettertid satt jeg og lyttet gjennom alt materialet og innså at jeg kunne benytte live-inspillingen som et slags samplings-bibliotek. Live-innspillingen hadde allerede et ferdig sound på en måte, og en galen nerve som jeg ville ha med på plata. Jeg hadde en regel som jeg fulgte når jeg gjorde post-prod og mixet plata, og det var at jeg bare skulle benytte det rå-materialet som vi spilte inn i Finland, og det lykkes jeg med.

I noen tilfeller sendes tankene til 90-talls drum’n’bass som f.eks Reprazent – er det noe du kjenner deg igjen i?
— Absolut. Jeg hørte ikke så mye på Roni Size, men mer på Photek, og spesielt EP’n Hidden Camera som er sjukt fet! Kontrabass og breakbeats er en guddommelig kombinasjon!

Helt enig, jeg kjøpte den tolvtommeren da den kom. Kan du velge to-tre andre låter med noen artister som har vært inspirerende for Koma Saxo før dere dro i studio, gjerne med Youtube-klipp?
— En skive som har betydd mye for hvordan jeg spiller kontrabass er Low End Theory med ATCQ. Så vi kan kanskje ta «Buggin Out», for eksempel?

Jeg gjorde en del research på finsk musik siden vi skulle spille inn i Finland for et finsk plateselskap, og en gammel favoritt som jeg fant frem igjen på den tiden var Mika Vainio. Utrolig inspirerende. Her er hans låt «Stratostaatti»:

Til slutt må jeg nok få med originalen på en av de cover-låtene vi spiller på platen, og det er Matti Oiling’s psych-funk hit “Cyclops Dance”

Fortell litt om labelet som gir ut platen, WeJazz. LP-utgaven er på vei i posten via Bandcamp, og den ser meget nice ut. Det følger med en syvtommer også!
— Matti Nives som startet selskapet er en visjonær og utrolig kreativ person. Han introduserte meg til tidligere nevnte Matti Oiling og har vært en utrolig bra partner gjennom hele prosessen. Han elsker vinyl enda mer enn jeg gjør og er grafisk designer — en bra kombinasjon! Det er han som har utformet omslaget og den visuelle delen av prosjektet. WeJazz er viktige på den finske scenen men har heldigvis begynt å søke utanfor de finske grensene også, og Berlin har allerede blitt en viktig del for plateselskapet. Jeg produserte for eksempel Berlin-baserte Otis Sandsjö’s plate Y-Otis som kom ut på WeJazz.

Man merker med en gang at det i det rette lokalet kan bli en heftig liveopplevelse som får folk opp av stolene. Kan norske konsertgåere oppleve Koma Saxo en gang i fremtiden tror du?
— Det blir i mai neste år, om alt går etter planen!

Fett. Tiden går fort, så da gleder vi oss til det. Du spiller med flere norske musikere, i vidt forskjellige prosjekter med Gard Nilssen og Marius Neset, for eksempel. Er det noe som kjennetegner norske musikere, eller er vi alle bare children of the earth?
— Jeg tror at styrken i dagens musik-klima handlar om et stort Pan-Europeisk samarbeid. Det finns sterke individer i hvert land og det mest intressante skjer når man våger å ta kontakt med folk i andre land. Bryte seg ut av sin egen komfortsone, noe alle må bli bedre på, meg selv inkludert!

 

Platepåsan II: Tekokerdans med Arthur Kay!

Mens vi var der nede i platebutikken passet vi på å snappe med oss to ferske plater fra i dag. Arthur Kay spiller forsåvidt i band med blogghalvdel Roshauw i The Switch, samt med jazzrapperen Ivan Ave, mageluskiske Dr. Kay & His Interstellar Tone Scientists og mye annet jazz og ujazz, han er proff i Oslo og sin egen herre litt om hverandre. Det er mange som har ventet på en soloplate fra ham, og nå er omsider EP-en her, med fem nydelige låter som peker i mange forskjellige retninger, alltid med hjertet på riktig plass, men hvor har jeg gjort av brillene? Det synges, klimpres og rytmes på idiosynkratisk og høyst elskelig vis. AK Piene har gjort mesteparten selv her, med litt hjelp av dyktige Erlend Mokkelbost. Som vår skrivende og spillende kollega Jacob Holm-Lupo uttrykte det om Arthur Kays plate i dag: «Er det én ting det overhodet ikke er nok av (i vår ellers musikkmettede hverdag) er det folk som kombinerer skills og humør, og der viser Arthur seg som en ener. Det er sånn musikk som, selv om du bare står og venter på at tevannet skal koke, så MÅ du ta deg en dans.»

 

Norge rundt midnatt: Kampen fortsetter på Grønland

Les intervju med Hadeland Jazzforum her

Vi fortsetter vår nystartede serie om norske jazzklubber denne uken – seg hør og bør i det femtiende nummeret, det er jo sånn det blir noe jazz å skrive om. Og denne gangen har vi en godbit – søndagens høydepunkt i Oslo, hver vår og høst.


En av de nyligste konsertene på Kampenjazz var Vigleik Storaas – på det tøffeste flygelet øst for Akerselva – og Tor Yttredal, helt uten forsterkning av noe slag. Foto: Käthe Øien

Kampenjazz ble startet av Marit Lauten på Kampen Bydelshus i 2000 og flyttet ned til Caféteatret på Grønland i 2011. I dag drives den av Rebekah Oomen, Trond Granlie og Jon K. Johnsen. Og så nevner vi i tillegg at de distinkte, kvadratiske Kampenjazzprogramheftene føres i flammende penn av huspoet Johan Hauknes. Når vi snakker med dem akkurat nå, har det litt å gjøre med at Kampenjazz snart går i gang med tre triokonserter på rappen under tittelen Trioens kunst på Kampenjazz. Moskus, Maria Kannegaard Trio og Jonas Cambien Trio tre søndager på rad.

Vi snakket med Jon K. Johnsen om alt dette, og hvordan klubben som fremdeles bærer Kampen-navnet har slått rot og blitt en del av Grønlands kulturliv.

Du nevnte at dere hadde en tanke i starten på Grønland om at musikken gjerne skulle være kortreist og at minst ett medlem skulle kunne gå til Caféteatret i tøfler. Hva lå bak den målsetningen?
– Vi måtte prøve å finne ut av hvordan vi kunne utnytte det nye naboskapet, det nye nabolaget. Det var en tradisjon fra starten på Kampen i 2000 at det var fokus på mange av musikantene som på den tiden bodde i området. Folk som Håkon Mjåset Johansen, Ole Morten Vågan, Rob Waring, Petter Wettre – alle disse folka bodde i umiddelbar nærhet til Kampen bydelshus. Da vi kom ned på Grønland, hadde de folka blitt litt eldre, gått frem i karrieren og de spilte andre steder. Vi måtte reorientere oss og finne ut av hva det nye nabolaget var, så vi søkte kontakt med noen musikanter som vi visste bodde her. Vi hadde mye god hjelp av Ine Hoem, blant annet, til å skaffe oss en oversikt over hvem som bor her. Både de som var nyutdannede fra NMH og ikke minst de som hadde flyttet ned fra Trondheim. Med god hjelp fra Ine gjorde vi den kartleggingen og sendte rundt meldinger til alle de og sa at vi ville bygge neste halvårsprogram rundt begrepet “kortreist musikk” og spurte om de hadde noe som kunne passe. På den måten skaffet vi oss et nedslagsfelt og en rekrutteringsbase, og vi oppdaget at dette passet bra også opp mot andre ting.

Oslo har vært gjennom en periode med mange spillesteder – det spilles musikk over alt, og vi lurte på om det var en nisje der. For det første er det dette med søndager, som er en vanskelig greie. På tross av kvaliteten, virker det som at mange nordmenn er av den oppfatning at man må se sportsrevyen på søndag kveld. Vi strever litt med det. Men mange av de unge bandene er i et nettverk der man ikke er så opptatt av sportsrevyen, og det går an å gå på konsert på søndager. Det ble rimelig åpenbart for oss at ved å bygge programmet rundt de nye initiativene og de nye bandene, så kom det folk, det ble fantastisk fin musikk. De kom med nye måter å tenke band på og nye måter å tenke musikk på som vi likte, og som passet veldig bra på den scenen. Etter å ha prøvd litt fant vi ut at den ekstreme improen, de hang rundt Mir og selv om vi hadde band som kunne trekke fulle hus der, kom de ikke til Caféteatret. Noen publikumsgrupper henger rundt ulike spillesteder, og det å få de til å se det som skjer andre steder. Dette er ikke et normativt utsagn, sånn fungerer det bare, fordi man vet hva man får og da går man dit.

Det er jo et sosialt aspekt også, og et spesifikt tidspunkt og lokale man føler man hører til.
– Ja, og du vet at du treffer vennene dine der. Alle mulige sånne ting. Nå er det mindre ren impro fordi vi fant ut at vi ikke helt nådde igjennom til det publikumet. Det dukket også opp andre steder der de spredte seg. Hærverk, for eksempel. Derfor har vi funnet en eller annen slags nisje i musikk- eller arrangørmiljøet. Det er vi veldig komfortable med. Vi prøver å bygge programmet etter noen hensyn. Det ene er de forholdsvis unge, nyutdanna – at de må ha en scene hvor de slipper til med prosjektene sine. Om vi kan bidra til det, er vi veldig happy med det. De enda yngre utøverne, initiativene som Østnorsk Jazzsenter har tatt med vokalister og instrumentalister – vi må få dem på scenen. Mange av de har debutert hos oss. Det må vi ordne. Etter en stund kom vi også opp med konseptet om residerende kapellmester. Vi så at det var noen av de etablerte musikantene som fikk én jobb i løpet av halvåret. For dem og for publikum var det en god ting om du kunne komme og høre den samme veletablerte musikanten i tre forskjellige settinger og dermed trenge lenger inn i vedkommendes univers. Det har fungert veldig bra.

Noe av moroa med å følge denne musikken er jo å se musikere mange ganger, i ulike settinger, men også med de samme bandene. “Nå føler jeg at jeg har sett det showet der”, er på en måte ikke noe det virker som at folk tenker så mye.
– Ja, men her er det jo forskjellige band – en sentral musikant som er i ferd med å utvikle forskjellige prosjekter. Vi gir folk god tid, vi sier et år i forveien at “tidlig neste år kunne vi tenke oss at du kom tre søndager, gjerne etter hverandre, og presenterte ting – det være seg besetningsmessig, repertoarmessig, hva som helst. Det er en mulighet for å tenke litt prinsipielt, litt bredt. Vi gir dem bare en budsjettramme, og så sier de hva som kommer. De trenger ikke å selge inn noe til oss. Den ordningen har vært en stolpe i programmeringen vår de siste årene. Så er det en annen ting, og det er at vi holder til i en bydel som er rimelig kulturelt mangfoldig. Derfor søkte vi mot samarbeid med Samspill, for å være sikre på at vi i løpet av hvert halvår fikk noe på programmet som speilet litt av det musikalsk-kulturelle mangfoldet som Oslo har å by på. Vi har hatt et godt samarbeid med dem i flere år. Først var det én konsert per halvår, så ble det to, det kulturelt mangfoldige har vi holdt fast i lenge og vært opptatt. Vi har snakket mye med Samspill om hvordan det kan ordnes, og de sitter på en kompetanse og et nettverk vi ikke har.


Jon var litt skeptisk til bilder av seg selv, og ønsket helst at vi fant noen fine stemningsbilder fra Kampenjazz. Her er et kompromiss – et bilde av Jon som deler ut blomster til arrangør av fjorårets Julejazzkonsert, Heida Karine Johannesdottir. Foto: Käthe Øien

Hvordan føler du arbeidet med det går med tanke på publikumsutvikling og så videre? Blir jazzpublikummet og scenen mer åpne for forskjellige uttrykk? Man kan vel se fremskritt her og der, men går det fort nok, etter deres erfaring?
– Vi syns vel også at det går litt fremover, men det er mye sånn at de forskjellige prosjektene først og fremst har sitt eget publikum og sitt nettverk. Noen store nyvinninger med tanke på hva slags typer nettverk som etableres mellom folk med forskjellig bakgrunn… vel, det skjer jo ting, også rundt artistene tilknyttet et selskap som OK World. Noe skjer, og vi hadde en fantastisk konsert nylig med Majãz. Mangfoldet i det bandet er ganske stort, det er jo til og med en trønder med der!

Men vi er fryktelig begeistret for Caféteatret som spillested, så det er også veldig fristende å gjøre sånn som vi gjorde sist søndag, og få inn to godt etablerte musikanter som Vigleik Storaas og Tor Yttredal. De er ikke akkurat ungdommer. Men der er jo litt av årsaken at Nordic Black Theatre tok initiativ til å skaffe seg et veldig bra konsertflygel – det tøffeste flygelet øst for Akerselva står på den scenen. Det å få Storaas til å spille i det rommet, på den scenen, uten PA eller mikrofoner, helt akustisk… det er en musikalsk opplevelse veldig få andre lokaler kan by på. Den nærheten mellom scene og sal. Da er jeg glad for at vi er der vi er.

Det finnes mange måter å se ting på, men Vigleik Storaas er ikke nødvendigvis ung lenger. NTT har fått delvis fortjent refs for å dyrke ideen om det unge i jazzen hele tiden. Man kan kanskje si at jazzen har to salgbare varer som stikker seg ut nå for tiden, og det er legender på den ene siden, og så er det “det unge potensialet” på den andre siden. Men det etablerte segmentet – de som kanskje er 40-50, alderen som egentlig kanskje er den naturlige peaken på yrkeskarrieren – er kanskje en større jazzretorisk utfordring. Hva tenker dere på når dere booker noe såpass etablert, og tror dere at dere kommer til å holde på musikerne som har vært sentrale for Caféteateret da dere startet etter hvert som de blir eldre?
– Det er en gjenkjennelig problemstilling. Vi har jo fulgt en del musikere siden de begynte, og nå er det sånn at de kommer til oss når de har plateslipp og det skjer noe nytt. Men vi forsøker å følge med også, hva som skjer av det nye, at det kommer fra den siden. Vi har brukt mye tid på å sitte på eksamenskonserter på Victoria dag etter dag for å se om det skjer noe som vi vil ta tak i og ikke bare basere oss på alle epostene vi får, men rekruttere sjøl. Vi er ikke blitt værende med de som var der først. Men vi skal følge dem også. Det unge handler mer og mer om ensembler i litt større formater. Vi var tidlig ute med å hyre Skadedyr, og nå er det mange svære ensembler med fem-seks-sju-åtte-ni stykker på scenen. Jeg syns det er fantastisk bra personlig, og da ser du ofte at de som kom på scenen for noen år siden er sentrale, men det er også mange enda nyere, som kanskje ikke er ferdig utdannet ennå. Det eneste store problemet for oss med denne ensemble-tenkingen er at vi etter hvert som vi har greid å skaffe oss litt mer penger, gjerne vil betale folk et honorar som står i nogenlunde samsvar med det Creo mener folk skal ha. Men det er klart, det er vanskelig når det blir seks-syv-åtte-ni på scenen. Men musikerne er veldig samarbeidsvillige, de som driver ensemblene er gode på å skaffe seg midler og å koordinere ting slik at det går i orden. Til våren er det et par-tre av den typen band som kommer til Kampenjazz.

Men vi kan gå i motsatt retning, for vi går inn i en måned som er en slags “art of the trio”-spesial på Kampenjazz de neste ukene, med Moskus, Maria Kannegaard og Jonas Cambien Trio. Var det noen tanke bak det, eller er det ting som faller på plass når tre band er aktuelle?
– Det er vår huspoet, Johan Hauknes, som foreslo å presentere de tre konsertene som trioens kunst. Men det at de kommer etter hverandre var også et resultat av deres muligheter. Samtidig var våre henvendelser til dem et bevisst grep. Moskus kom til oss først, Maria Kannegaard kastet vi oss på med én gang meldingene kom om at hun var i gang igjen og Cambien har vi jobbet med lenge. Til slutt passet det sammen.


Moskus er en av tre trioer som inngår i trio-programmet på Kampenjazz senere i høst. Her er et blinkskudd – med fyr på peisen på veggen – fra da de var innom og spilte «Plastic Sun» i adventen. Foto: Käthe Øien

Hva er det med trioen? Det er en gruppestørrelse som skiller seg ut på en eller annen måte.
Da er vi litt tilbake til det jeg sa tidligere om Caféteatret som konsertlokale. Trioen er et format der enkeltmusikerne kommer veldig klart frem i det lokalet. Man kommer tett på og det er fint å følge med på hva som skjer. Man kan bli overveldet av store band, men i trioen kan du konsentrere deg og følge med i det som gjøres på scenen på en helt annen måte. Selv om man også gjør det med enkeltprestasjoner innenfor åttepersonsensemblene. Jeg vet at enkelte musikanter kan finne på å si “liker du pianotrioer, eller?”

Det er vel et format man har hørt veldig mye på og kan bli litt mett på om man er jazzinteressert. Men man blir jo aldri ferdig med det heller.
Nei, og jeg vil vel påstå at Brad Meldhau Trio som har preget begrepet de siste årene. Og da er det den samme trioen gang på gang på gang, den ene cd-en etter den andre. Hos oss får man tre søndager med tre trioer som presenterer helt forskjellige tilnærminger til trioen som format, til musikk og sjanger og alt det der.

Vi kan jo gå gjennom dem. Jeg har inntrykk av at Moskus på en måte er et kvintessensielt Kampenjazz-band. Er det en riktig oppfatning?
– Som band har de spilt hos oss et par ganger, men musikantene har jo vært hos oss i mange andre forskjellige sammenhenger også. Det som er givende med dem er den fantastiske musikaliteten i det de gjør. De gjør uventa og utradisjonelle ting hvor du hører elementer av hvor de kommer fra i løpet av en konsert på en helt spesiell måte. Det er veldig kreativt.

Spilte Maria Kannegaard Trio noe særlig på Kampenjazz da det lå på Kampen?
– De var på Kampenjazz veldig tidlig, og så hadde vi også booka en konsert hvor det ble en annen pianist i siste liten. Det var den til nå siste kontakten med den trioen.

Hva betyr det for deg som har fulgt norsk jazz i så lang tid å ha dem tilbake?
– For oss betyr det mye. Vi som driver med det er godt tilårskomne mennesker og hørte mye på henne da hun var veldig aktiv med tanke på å spille konserter og produsere plater. Så har det vært stille en stund, men nå kommer hun tilbake til stedet og flygelet og publikum. Vi har oppdaget at mange i den yngre generasjonen har hørt om dem, men aldri hørt dem. Det å kunne være med på å presentere det de gjør for et publikum er fantastisk fint. Og med det nye flygelet blir det en stor kveld.

Det flygelet får man jo virkelig nytte av med Jonas Cambien også, han får mye ut av et godt instrument. Hva treffer deg med den trioen?
– Det er en utradisjonell besetning til å være en trio. Piano, saksofon og trommer er en bra besetning og noe som bør pirre nysgjerrigheten til de fleste, også de som ikke har hørt det. Jeg får mye ut av å høre på den måten å spille musikk på som de gjør. Noe av det som skjer når vi booker band er at vi har hørt musikerne i forskjellige sammenhenger og vet hva den enkelte har gjort. Så kommer det nye konstellasjoner hvor folk kommer fra forskjellige steder og har forma et band. Så tenker vi “det må jo bli fint… de tre har vi hørt mange ganger i forskjellige settinger og når vi får de sammen og skreller av de andre settingene må det bli veldig fint”. Og så booker vi det. Det er en av de tingene som er fristende med å få den trioen hit, alle tre har spilt hos oss mange ganger, Jonas nå sist med Majãz. Men der spilte han helt andre ting.

De tre konsertene viser på en måte ulike sider ved booking-policyen. Den første er en videreutvikling av en trio som starta for noen år siden og stadig utvikler seg. Jeg har hørt Moskus mange ganger og det er veldig forskjellig fra år til år hva de driver med på scenen. Maria Kannegaard er den store pianisten fra noen år siden. Med… hva var det huspoeten vår sier? Hun kommer sammen med de to musikantene som kanskje har Norges største ører. Vi har begge hørt det der, det blir et fantastisk samspill i tillegg til hennes fantastiske måte å spille piano på.

Og ikke minst materialet, som er helt usedvanlig flott.
– Ja, ikke sant. Og så har du Jonas Cambien Trio, som er en for oss ny konstellasjon. Det viser litt av måten vi booker på, de er booka ut fra tre forskjellige hensyn, men når du får de sammen blir det allikevel et fokus på trioen som format.

Mange av de nye initiativene i dag kommer fra folk som spiller selv. De booker konsertserier, gir ut egen musikk og er i stor grad publikum for hverandre. Kan den måten å organisere ting på kalles nytt?
– Du har jo en paralell i Oslo Jazzforum og det som skjer på Herr Nilsen, det har i stor grad vært musikantstyrt i mange år. Så har du alle de nye initiativene som skjer her og der, noen ganger hjemme hos folk og det hele. Det er åpenbart at det er noe som gjøres av musikanter som både kan skrive søknader, som kan spille med hverandre og som liker å gli inn og ut av ulike konstellasjoner. Som har noen inntektsmuligheter kanskje som gjør at de kan stille på initiativer tatt av andre musikanter selv om de ikke er garantert Creos minstesatser på alt det som skjer. Det der er veldig spennende. Vi prøver å følge med på hva som skjer i det miljøet og plukker opp noe av det som vi får med oss inn i vårt program. Våren vil være preget av det. Der kommer Kalle, Karl Hjalmar Nybergs band – han har vært sentral i dette miljøet lenge. Moksha er et annet. Også oppdaget vi nylig at Selma French Bolstad og Ibou Cissokho var et eller annet sted og gjorde et duosett på fiolin og kora. Da tok vi kontakt med Samspill og fikk det på plass.

Selma+Ibou-duoen er jo et eksempel på det at blikket kanskje vender seg både mot den norske folkemusikken og folkemusikk fra andre steder samtidig – det er mange eksempler på det hos dere.
– Riktig. Og så er Kristoffer Kompen residerende kapellmester neste halvår. Han kommer med tre forskjellige band i februar og mars. Også er det flere store band, vi har WAKO med strings, Christian Wallumrød Ensemble som kler det lokalet fantastisk bra, og så kommer skolekorpset til Øyvind Skarbø. Det er andre ting også.

Det høres solid ut. Kan jeg røpe disse bookingene i jazzbloggen?
– Det kan du gjerne gjøre!

 

Fokusert stillhet, fugler og feltopptak. Og biiittelitt funk.

BirdWorld
UNDA
(Focused Silence)

Søndag blir det to meget interessante konserter på Kafé Hærverk i Oslo, blant annet den første norgeskonserten til Bárður Poulsen Trio Bárður er fra Færøyene men er kjent som bassist i mange band, som blant annet Espen Berg Trio, WAKO og Karl Bjorå’s Aperture. I denne nye trioen topper han laget med den vidunderlige pianisten Ayumi Tanaka og løslemmede Ivar Myrset Asheim på trommestolen. En trio å følge med på, eller enda en trio å følge med på, snarere. Det er så mange bra nå! I tillegg denne søndagskvelden er det lanseringskonsert for den nye platen UNDA av det spennende prosjektet BirdWorld, basert i London og Oslo litt omhverandre. Gregor Riddell og Adam Teixera har laget lyder sammen siden de møttes i 2012, og skaper et musikalsk habitat som er ytterst forlokkende, der cello, trommer og perkusjonsintrumenter får følge av nennsomt utførte og prosesserte feltopptak. Det er forsåvidt god søndagsmusikk å spazze ut til, samtidig har det en våken rytmikk og kunstnerisk nerve som skjerper konsentrasjonen. Det nye albymet UNDA har også mange jazzy øyeblikk, som for eksempel kuttet «WP». Men det er feltopptakene som gir musikken ekstra karakter, og i stedet for å gni de små, stadig mindre, grå for å komme opp med noen poetiske sammenlikninger, går vi heller rett til kilden og lar dem tørt beskrive det selv: As can be heard throughout the record, sounds include, for example, crackling shoe soles on ice and sampling it on an MPC pad; whistling into a microphone next to a speaker slowed down to create feedback; recording the sound of a record player starting up from scratch; Doppler effects from passing freight trains and sports cars; rhythms derived from suitcase wheels striking pavement edges; motorway service station hand dryers ‘singing’ in unison; keys being cut; cityscapes, such as, tube announcements, hotel lift bells, church bells; the hum of refrigerator fans in a supermarket.

Det eneste vi savner her må være the hissing of summer lawns. Nydelig musikk!

 

Platepåsan III: Malin Pettersens blå gitar

Det er strengt tatt ikke jazz i klassisk forstand, men vi fremelsker den musikalske åpenheten her i NTT, og duverden så givende og gripende låter Malin Pettersen fremfører. Men er det country? Det er en akustisk gitar og en stemme og det er fantastisk flott. Hun kommer med et såkalt digitalt minialbum ved navn Alonesome i dag, men heldigvis har noen smarte hoder valgt å presse opp en syvtommer også, der vi finner den vakreste låten på b-siden, «Pause» heter den, og det er det vi trenger av og til, er det ikke? Denne her låter like fint på Victoria East som på Gamla, vil vi tro. God helg.

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger