Now's the time

– Eeeeeeeyolf!

Intervjuer med Ole Morten Vågan, Eyolf Dale, Fredrik Lavik, konserter både her og der og nydelige nye utgivelser i denne ukas Now’s The Time!

For en uke! Now’s The Time-redaksjonen går nesten i spinn her, det er så mange konserter, privatliv og yrkesliv, Halloween, nytt vær som fordrer andre klær, forferdelige daglige nyheter innen politikk og klima, og så videre, men jazznyhetene må ut. Det skjer jo så mye! Vi har tre intervjuer i denne bloggutgaven, tre mennesker som på hvert sitt vil gjør livet og musikken bedre. Men først noen anbefalinger.

Platebunken er stor, blant høydepunktene for tiden er debutsingelen fra Siril Malmedal Hauges nye prosjekt for Jazzland, for ikke snakke om førstealbumet til Amgala Temple, som vel ikke er jazz strengt talt, men det er uansett det nye bandet til Gard Nilssen, Amund Maarud og Lars Horntveth — og det låter som en Delorean med økojazz på tanken eller noe sånt no, Miami Vice på North Sea Jazz var det noen som sa, men det var en som ikke likte bandet, vi har hørt plata som utkommer på Erlend Mokkelbosts label Pekula, og det ryker av det, rett og slett (det høres ut som sjangeren du er ute etter her er “Fusion”, Audun red.anm). Ryker det gjør det i hvert fall av Sanskriti Shresta Avatars debutalbum «Brijanga», der det spesielt gnistrer av Shrestas tablas i møte med H. Kjorstads fele og A. Wildhagens trommer, men det er det unike i denne sekstettens utrykk som gjør dette til ukas album. Møtet mellom forskjellige tradisjoner og musikertemperaturer skaper en helt ny groove, og vi elsker det. Glokal oppvarming! Håper dette bandet får anledning til å spille mange konserter. Da skal vi i alle fall møte opp. Hør plata og gjør deg klar du også.

Apropos konserter, det er selvfølgelig mange å velge i, altfor mange for bloggens lommebok, lever og life schedule, men vi har klart å koke det ned til noen høydepunkt, dessverre litt orientert om hovedstaden denne gangen, noe vi beklager kraftig.

Et hyggelig gjensyn med duoen Kjetil Jerve (piano) og Kristoffer Eikrem (trompet) på Kampenjazz på søndag, dette er veldig driftige og poetiske sjeler som får ting til å skje, og som har utforsket sitt format på forbilledlig vis også på plate. Tidligere på dagen er det Tore Brunborg og hans karakteristiske saxtone som er lunchfølge på Byjazz på Kulturhuset.

Blant flere ville arrangementer i den frie musikkens tjeneste må vi (igjen) fremheve Blow Out på Kafé Hærverk, her er det godt program på tirsdag med en spenstig trio der Agnes Hvizdaleks stemme, John Butchers saksofon og Ståle Liavik Solbergs trommesett skal lage en nytt erkjennelsestriangel. I tillegg tar bråkets mester Lasse Marhaug turen ned fra Bodø for å spille solo med bassist Ola Høyer.

Denne villskapen fortsetter på beklagelig dødsdømte Café Mono torsdag, et sted vi faktisk har sett ganske mange minneverdige jazzkonserter opp gjennom årene. Denne gangen (muligens den siste Deathjazz) er det trompeteren mange snakker om, Jamie Branch med band, som skal skape hurlumhei for ørene. Vi ser også fram til å høre en trio som dessverre har unngått våre ører og øyne så langt, Aila Trio. En veldig spennende besetning sentrert rundt svenske Georgia Wartel Collins, som har bodd en stund i Norge, og som spiller i lovende Juno. I trioen har hun veldig sprekt følge i Karl Hjalmar Nyberg på sax og Andreas Winther på trommer. De to kjenner vi såklart fra mange sammenhenger, men det er lenge siden vi har hørt Megalodon Collective live i hovedstaden nå — og de inntar gamle Club 7 på Røverstaden på tirsdagen denne uken. Det er sprøtt hvor mye disse forskjellige musikerne har rukket å utrette rundt om siden kollektivet først ble kjent.

Nonfigurativt skal det være
Det skjer ting utenfor byen også. Blant annet er det konsert med et av de prosjektene vi vet kommer til å gi oss glede i fremtiden, Finity, nede på Nonfigurativ Musikk i Tønsberg på lørdagen,  sammen med en trio bestående av Michael Duch, Tim Parkinson og James Saunders. Om du kaster deg rundt klarer du å få med deg disse tre svare på spørsmålet «Hva er eksperimentell musikk?» på Ny musikk i Oslo kveld, fredag. Den som derimot befinner seg i Bergen i dag, skal selvfølgelig på Django Bates Beloved på Verftet. Denne festlige briten har gjort veldig mye vakker lyd i Norge og især i Bergen, og spiller nå fra sin usedvanlig pene utgivelse The Study of Touch, en av ECM-favorittene fra siste par år. I Beloved har Django med seg Petter Eldh på bass og Petter Bruun på trommer. Bloggen fortsetter under bildet.

Mary Halvorsen Octet (foto: Kelly Jensen)

Men vi lurer på om ikke Mary Halvorson Octet er det store på konsertfronten i Norge neste uke. Disse kommer til Oslo og Bergen torsdag og fredag. Mary Halvorson er som kjent en av jazzgitarens største fornyere dette årtusenet, og har gledet norske konsertører mange ganger, men det er spesielt fint å få henne i et så stort band. Her er det mange fine folk: Dave Ballou (trompet), Jon Irabagon (saksofon), Ingrid Laubrock (også saksofon), Jacob Garchik (trombone), Susan Alcorn (pedal steel gitar), John Hébert (bass) og Tomas Fujiwara (trommer). Det er er ufint p fremheve noen her, men enkelte tabloide sjeler klarer ikke unngå å nevne den rimelig spesieltspillende Susan Alcorn. Det hun gjør med pedal steelen er ikke til å tro. Så ble hun da også, i likhet med vår mann Joe McPhee, nylig den forste mottaker av Instant Award in Improvised Music. Det er fint med heder, men disse fikk også 50 000 dollar, som vi tenker kommer veldig godt med i improlommeboken. Filantropen som har skjenket pengene ønsker å være anonym. Men vi fabler om at vedkommende har potteklipp og gitar. Kom gjerne med bedre forslag.

Vågans fremtidsdystopier

Ole Morten Vågan (foto: Niklas Lello)

Det var tipsene. Nå er det på tide med varme menneskemøter! En av høstens mest imøtesette jazzplater er helt klart Happy Endlings, der Trondheim Jazzorkester fremfører musikk skrevet av deres kunstneriske leder, hederskaillen Ole Morten Vågan, en av bassistene bloggen har hørt flest konserter med dette årtusenet. Det er blitt en rimelig fyrig og hektisk plate som vil få en omfattende anmeldelse i papirutgaven av moderskipet Jazznytt når det siste nummeret av året utkommer i begynnelsen av desember. Enn så lenge kan vi røpe at det låter fett, og at komponisten har store tanker om samfunnet og hvor det er på vei. Vi fikk tak i Vågan som — bombe! — var vei ut med ett eller annet fantastisk band.

For en plate dette har blitt! Hva var kongstanken bak dette verket, egentlig. En videreføring av tidligere prosjekter med f.eks Sofia Jernberg og Fredrik Ljungkvist?
— Takk! Hmmm, kongstanke … Jeg hadde jobbet med alle disse folka før, og fant fort ut at jeg ville ha med både piano og Ståle, siden han og jeg nettopp hadde spilt med Maria Kannegaard.  I tillegg hadde jeg hørt masse på tentetten til Fredrik, der Sofia var med, og der var det jo Sofia/Fredrik/fiolin/orgel også, så da begynte det å danne seg et lybilde. Musikken ble vel bygd opp rundt alle disse personene jeg ville ha med; Ola, Oscar, Gard og Håkon. Blåserekka i dette bandet er jo på én og samme tid noen av de improvisatørene og komponistene som har gjort sterkest inntrykk på meg de siste 20 åra, nesten i overkant stilig.  Det kan være litt fryktinngytende å skulle gi et stykke musikk til folk du selv mener er noen av klodens beste komponister. Men jeg brukte sikkert fire måneder på å sette lineupen, så alle var nøye utplukket, kan du si. En blanding av nøysomhet og prokrastinering/beslutningsvegring er min foretrukne arbeidsform når jeg skal gjøre sånt.

Enn det rent kompositoriske?
— Musikalsk visste jeg at jeg ville skrive musikk som var hakket mere «seriøs» og hakket mere dyster/emosjonell enn det jeg gjorde akkurat da i f.eks Motif eller Deciders, og jeg visste at jeg ville skrive ett eller annet som var litt «større», både i form, antall skrevne toner, og i uttrykket.

Plata heter Happy Endlings. Hva i alle dager er en «endling»?
— En endling er det siste individet i sin art (brukes også om den siste i sin familie i noen tilfeller), og det er et konsept vi ser stadig mere til, jeg leste nettopp at vi har utryddet 60% av alt dyreliv på jorda siden 1970. Jeg er over gjennomsnittet glad i ordspill, dette skyldes trolig senskader fra nachspiel på Hemnesberget på tidlig 90-tall, og syntes ideen om de glade endlingene, de som ikke skjønner at de kanskje er de siste, var litt gøy. Samtidig har jo dette et veldig alvorlig tilsnitt, vi driver jo og gambler med menneskehetens framtid her. Jeg er jo vokst opp med en foreldregenerasjon som gikk i tog mot et eller annet omtrent en gang i uka, og har ofte følt på en slags handlingslammelse med tanke på vår tids problemer, så jeg hadde lyst til å ha dette som et bakteppe, uten at det ble for preachy. Det er jo ikke sikkert at Endlingene er oss selv, men tanken om at de KAN være oss, er jo der. Det er mer et tankeeksperiment enn en dommedagsprofeti — jeg tror at vi skal greie å fikse dette, men vi må jo faenmeg henge i!!

Det er mye maling på norske jazzcovere i år. Hvorfor brukte du Flu Hartberg?
— Jeg er en gammel tegneserienerd, og har alltid likt tegneserier som tok steget ut av underholdning. Flu har jeg fulgt med på veldig lenge, og jeg synes han har en helt fantastisk strek, det er noe veldig burlesk og omtrent vulgært over karakterene hans, samtidig som de er utrolig gjenkjennelige. Uten at jeg egentlig husket det før etterpå, så jeg også noe videogreier han hadde laget for Motorpsycho på den siste turneen deres, og syntes det var utrolig kult. Jeg sendte en mail med musikken til Flu, og skrev litt om hva jeg hadde tenkt. Det første han leverte var GENIALT, og det neste var enda bedre, og etter at jeg fikk satt tittelen tror jeg det tok omtrent en dag og så var coveret oppe og gikk. Alle skissene var helt sinnsykt fete, og kunne like gjerne blitt det endelige coveret. I en tid da plateformatet er for de spesielt interesserte er det en utrolig luksus å kunne jobbe med noen som Flu, som kan lage noe man like godt kan ha på veggen – han er helt klart en av de mest kreative folka jeg har vært borti.

Er det en kunstners plikt å se rundt seg i samfunnet og la seg inspirerer av ting som foregår?
— Jeg tror at de aller fleste som gjør noe kreativt er inspirert av det som rører seg rundt de i samfunnet. Ligeti baserte noen av verkene sine på erfaringer med det hemmelige politiet, mye av jazzen på 60-tallet speilet de sosiale utfordringene som mange av de stod overfor. Samtidig tenker jeg at det er helt ok om man bare lager musikk som skal gi folk noe å nynne på mens de prøver å komme seg gjennom hverdagen.  Det er jo ikke alle som blir politisk aktive av å høre litt kreisi frijazz med små noner og høy kvintoltetthet. Jeg synes ikke at folk skal «måtte» si noe om det samfunnet de lever i, det får bli opp til hver enkelt.

Du har vært eksplisitt politisk og harmdirrende i mye musikk du har skrevet de siste årene. Samtidig legger du ikke fra deg tant, fjas og zappaesque musikkhumor, beklager om dette er en fornærmelse. Er det viktig med kontraster?
— Humor er vel en slags overlevelsesmekanisme.  Kubrick prøvde jo å lage en seriøs film om atomragnarok men kom frem til at konseptet var for ufattelig, og at ideen om menneskehetens egenproduserte undergang måtte ta form som en crazykomedie og lagde Dr. Strangelove i stedet. Musikken min balanserer på en knivsegg iblant, og kombinert med en ørliten dose konferansier-tourettes er det jo hele tiden fare for å redusere det til fjas. Jeg tror jeg vil unngå det der, har ingen problemer med tant for eksempel, men fjas vil jeg helst ikke drive med, men alle de musikalske valgene i musikken er totalt ektefølte, og jeg prøver kun å underholde meg selv tror jeg. Det sekundet jeg prøver å underholde publikum, altså underholde kun med det for øye å skape underholdning for andre, så faller både de og jeg av lasset med en gang. Akkurat kontraster er vel et nøkkelord, jeg har alltid likt musikk som skifter karakter, med overdreven dynamikk og stort følelsespekter, og har vel vært ute etter noe som kunne oppfattes som overraskende, men innimellom prøver jeg jo å skrive noe som bare er skikkelig fint også. Verden er jo også et sted med grenseløs skjønnhet.

Ja, faktisk! Det er Gard Nilssen og Håkon Mjåset Johansen i hver sin kanal. Skjer det samme med blåserne? Hvordan ble dette lurvelevenet innspillt, egentlig?
—Vi lurvet oss ut til Halden etter en teambuildingutflukt (altså konsert, da) til Jazzfestivalen i Skopje i oktober 2017, og prøvde å klemme så mange som mulig av oss inn i samme rom. Så tok vi på oss ganske lurvete headset og spilte inn musikken, som regel i ett eller to takes. Etter det prokrastinerte jeg helt sinnsykt lenge til det var på høy tid å mikse greiene, og så tok jeg kontakt med Johnny Skalleberg på Amper Tone i Oslo, og begynte å mikse sammen med ham. Espen Reinertsen  og Gard Nilssen var innom ganske mange ganger og hjalp til, og jeg og Johnny jobbet ganske mye med å sette lydbildet. Vi brukte bl.a. den gamle plateklangen til Arne Nordheim («Gamle Plata Til Arne» er en mulig ny rocketatoverings-klassiker) istedenfor vanlig klang og så videre. Sounden fikk et litt råere og mere direkte preg som jeg synes passer både musikken og tematikken. Panoreringen av blåsen tror jeg er Fredrik i høyre, Eirik i venstre, og så er resten bretta ut imellom der et sted. Det var ganske nytt for meg å mikse en plate med 13 stk, så det har vært en sinnsykt verdifull prosess sånn sett. Learning!

Hvor mange ganger er denne musikken fremført live? Skriver du med tanke på bestillingsverk med intens og kort levetid?
— Dette har vi vel snart gjort 15-20 ganger, tror jeg, i litt forskjellige versjoner. Men jeg skriver kanskje bare med tanke på den første konserten. Ola K fortalte meg en gang at han prøver å se for seg selve situasjonen, altså se for seg bandet på scenen og så prøve å forestille seg hvordan det høres ut. Det synes jeg har vært et veldig godt verktøy, å prøve å visualisere situasjonen, for man sitter jo og finner på noe, prøver å se for seg noe som skal skje om 3-6 måneders tid. Det er litt småabstrakt. Men etter den første konserten setter jo gjerne Bør Børson inn for fullt, da begynner man å tenke på om dette er noe man kunne gjort et av de stedene man har vært de siste 15 årene, og så må man bare ta det derfra. Og det er jo fantastisk å ha et apparat som TJO rundt seg.

Hvordan klarer du å velge ut musikere fra den ekstremt innholdsrike og gode poolen musikere i TJO? Eller er det alltid mange interne hensyn som må tas.
— Alle bandledere/komponister i TJO står jo forholdsvis fritt til å velge sine medspillere, og gjerne også musikere utenfor den poolen som allerede eksisterer. Jeg synes det er styrken til hele TJO-prosjektet at det skal involveres nye personer og stemmer hele tiden, og den aller enkleste måten å sørge for at nye kommer til er å gi bestillinger til nye musikere.  Vi har klare retningslinjer på kjønn og Trondheimstilhørighet, og mesteparten av tiden er det helt uproblematisk. Antallet sinnssykt gode kvinnelige jazzmusikere stiger jo fortere enn boligprisene i indre Oslo, og Trøndelag har et utrolig rikt musikkmiljø. Under det hele ligger Jazzlinja på NTNU i bakgrunnen og pøser ut nye folk, i et sånt tempo at det er ganske vanskelig å følge med. Problemstillingen blir jo som du peker på hvordan kan man unngå å spørre alle disse fine folka? Det har jeg nesten ikke noe godt svar på lenger, for hvert prosjekt er det jo 40 stk som kunne ha vært med, 0g det er jo noe av det som er så sinnssykt spennende, at det kan ta så mange forskjellige retninger.

Noen TJO-prosjekter til neste år som vi kan glede oss til?
— Jess! Det blir masse ny musikk for TJO, og fra flere forskjellige hold. En jeg garantert kan sladre om er Alf Hulbækmo, som har JazZtipendiatet på Moldejazz.  Det kommer til å bli et veldig spennende prosjekt, og TJO´s første kirkekonsert!

*

Eyolf Dale holder det lokalt

Eyolf Dale (foto: Dave Stapleton)

Hvor mange konserter er det mulig å få med seg, egentlig? Men det er ikke bare det gåtefulle bartefolket som har jazzorkester. Døm har’e i Scheen å! Skien er jo en av landes stolteste jazzbyer, dette så deler av bloggen med egne øyne da det var Jazzfest Skien forleden uke. Det var spesielt cookin’ på Folque på lørdagsnatta, da Bugge og DJ Strangefruit hadde en beinhard jam med mange andre instrumentalister, som f.eks André Kassen og Håvard Funderud og gjengen hans. Cæcilia Norby, lokal ungdom, Reine Fiske, jazzdamer med Liv Signe-sveis og nye landsmenn stimet sammen i sardinboksen som ble vi en nasjon som fulgte samme groove. Det var herlig! Men, altså. Scheen Jazzorkester har en ny plate og en nytt komponistsamarbeid ute nå straks. For anledningen er de ledet av bysbarnet Eyolf Dale, og plata som det anbefales å lytte til heter Commuter Report. Da var det bare å rope «æææ-yolf» med vår beste Fleksnes-patois, og håpe på å få tak i komponisten.

Gratulerer med ny plate! Hvordan er det å jobbe med Scheen Jazzorkester? Er det forresten det samme bandet hver gang? Det har vært flere fine utgivelser fra dem de siste årene.
— Takk skal du ha. Jazzorkesteret er en fryd å jobbe med! Jeg ble først kjent med dem gjennom at jeg var produsent på et par innspillinger for dem, og dette tente appetitten for å skrive. Til forskjell fra f.eks Trondheim Jazzorkester, som jeg har jobbet med tidligere, har Scheen fast besetning. Folka har spilt sammen i årevis, noe som er særlig tydelig i hvordan de jobber med klang. Kanskje kan man tenke seg at en fast besetning kan være en kime til stagnasjon, men jeg synes de med all mulig tydelighet motbeviser dette. De er hele tiden søkende og utforskende, og har blitt gode på å bestille musikk fra folk utenfra. Dette, kombinert med at mange av medlemmene også har skrevet til orkesteret, er med på å gi identitet og egenart.

Er det noe som generelt kjennetegner musikere fra Skien? Spesielt barske eller poetiske? Eller post-industrielle, for den saks skyld?
— Tja, si du meg. Satt i en lokalhistorisk kontekst kunne nok det post-industrielle vært en faktor, men de jeg kjenner av Skiensmusikere i dag har verken jobbet på fabrikk eller stått i noe industrielt opprør som kilde til kunsten. Sannheten om er nok at det dreier seg om en historisk linje, kunsten lever jo alltid i en slags kanon, og det har vært mange sterke forbilder og et rikt musikkliv i byen. Jeg husker godt et band vi hadde i 16-17 års-alderen, med bl.a. Gard Nilssen og Thomas Johansson. Audun Kleive skulle ha konsert på Parkbiografen, en utsøkt scene i byen, med Bitt-bandet sitt: Arve Henriksen, Wallumrød, Storløkken og Jan Bang. Vi ble spurt om å være oppvarmingsband, og det var som julaften og bursdag på én gang. Tror vi alle vokste noen centimeter den kvelden, iallfall vårt eget bilde av oss selv. Det der sier jo noe om at vi hadde noen å se opp til som faktisk var fra byen vår. Det inspirerte, både rent musikalsk og til at det faktisk går an å få til en levevei med musikken. I tillegg holdt jo Bugge på med New Conception of Jazz på den tida, stor inspirasjon for mange.

Man kan føle en nærmest rastløs glede i mange av kuttene her. Hvordan gikk du fram da du komponerte akkurat dette materialet? Spesielt å skrive for slike band kontra dine egne, mindre organisasjoner?
— Artig! Det å skrive denne musikken var virkelig et overskuddsprosjekt, og ble skrevet i løpet av veldig kort tid, 1-2 måneder. Muligens var jeg rastløs og glad i den perioden, for sannheten er at jeg ofte skriver som jeg føler meg. Etter hvert som jeg i løpet av åra har skrevet en del musikk, har det å improvisere/komponere/arrangere blitt én og samme ting. Så lenge jeg er i kontakt med en slags indre kjerne, er ydmyk og sulten, ja da er grunnen godt beredt for at det kommer et eller annet. Jeg var hypp på å få til et slags banduttrykk, tett og integrert, med pianoet som et sentralt soloinstrument. All musikken, med unntak av Overturen som er et rent orkesterstykke, ble til på pianoet. Jeg spilte musikken frem, laget skisser i hodet og på diktafon-appen på telefonen. Klok av skade valgte jeg å puffe selve skrivingen til siste instans; med andre ord var musikken i det store og hele ferdig i det jeg satt meg ned med partiturene.

Du sier at stoffet på en måte åpner seg når man lytter til det, f.eks. under pendling. Hvor pleier du å pendle/reise? Bloggen tok Grenlandsekspressen over Siljan nylig, og det var inspireredende det, altså. Glemte igjen favorittskjorta på bussen og greier.
— Må vel innrømme at Grenlandsekspressen kanskje ikke var den største inspirasjonskilden. Trikketuren og vekselsvis rusleturen fra Grønland til Grünerløkka var pendleruta det refereres til i tittelen. Når jeg holdt på med denne musikken oppdaget jeg at noe nytt hadde skjedd med materialet når jeg kom til arbeidsrommet morgenen påfølgende dag. Nye innsikter, lyder og andre løsninger. Kanskje hadde jeg lytta til diktafonbiblioteket på veien, tenkt på ideene, og disse rutinene og denne pendlerruta muliggjorde en slags kongstanke; når jeg satt meg ned på morgenen måtte jeg på sett og vis avlegge en rapport om hva som hadde skjedd med materialet – en Commuter Report.

Er det frustrerende å skrive så mye musikkk for store prosjekter som alltid skal videre uansett, eller kan man få dette her ut på veien?
— Vi spilte faktisk et par konserter i fjor med Commuter Report, og til uka legger vi ut på en fin turné i Sør-Norge. Jeg anerkjenner problemstillinga du sikter til her, men jeg må innrømme å ha vært usedvanlig heldig som har fått ta prosjektene mine ut på veien de siste åra.

For å fortsette, er drømmen alltid å kunne la stoff utvikle seg, eller er en plate og en håndfull konserter som regel «nok»?
— Den unge generasjonen musikere, som jeg selv vel er en del av, har nok et glansbilde av hvordan våre forfedre hadde. Med historier om «vi brukte flere måneder mellom Trondheim og Kristiansand og spelte i hver minste krok». Alle som har vært på turné har jo erfart at man spiller seg sammen over tid, og at noe magisk ofte skjer. F.eks. med kompanjong André Roligheten i Albatrosh har jeg det slik. Etter hundrevis av konserter de siste 10-12 åra er vi kommet dit at vi ofte ikke aner hvordan «vi kom dit eller kom på dette» musikalsk. Sånne opplevelser er gull og grønne skoger, og jeg ville aldri vært det foruten. Når det er sagt, så spiller man jo for folk. Publikum! Noen ganger treffer ting bra og gir momentum til flere håndfuller, andre ganger tar det lengre tid eller treffer kanskje ikke i det hele tatt. Selv om publikum ikke bør ha noen plass i skapelsesprosessen, har jeg full respekt for at disse mekanismene er sving. Det er på et vis noe av magien også.

Du utkom også med en ny «egen» plate på Edition tidligere i år, Return to mind — er det et pågående prosjekt, hva annet skjer med og fra deg fremover?
— Ja, Wolf Valley-bandet er definitivt et pågående prosjekt. Vi gjør vår første større Europaturné før jul, og det er booket mange fine klubber og festivaler i 2019 også. I nærmeste fremtid skal jeg fullføre et stort bestillingsverk for 12 strykere og piano, med arbeidstittelen Piano Concerto. Komponeringen er i sluttfasen, og komponisten er ved godt mot. André Roligheten og jeg har nettopp spilt inn ny musikk. Ny plate med Daniel Herskedal kommer over jul. Ny musikk til neste Edition-plate må også grubles frem. Så, ja, det er nok av ting som surkler og koker nedi gryta!

*

Fredrik Lavik gjester Blå

Fredrik Lavik (foto: Superfly) og Erik Andresen-omslag

Det kommer til å koke bra i gryta denne helgen allerede. Oslo World går mot sin ende, grunnet sykdom i familien ble deler av bloggen nødt til å følge overføringen av OK World-festkvelden på Victoria via en livestream på Youtube! Fascinerende opplegg, spesielt var det fengslende å observere changeoverne. Men spesielt Bendik Baksaas og Harpreet Bansal og Nordjordet imponerte stort, der vi satt med kaffe, wienerbrød og datamaskin til langt over midnatt. Lørdag blir det høyst sannsynlig temmelig hett da det er konsert med ISÁK, bandet til kjekke Aleksander Kostopoulos, som vi møtte i bloggen forrige uke, nedi dumpa på Blå. Det hadde det blitt uansett, men etter at vokalisten vant Stjernekamp er det nok noenhver som har fått stjerner i aua. Uansett flott å tenke på at Ella Marie skal få oppleve den vidunderlige backstagen på BLÅ på sin første konsert som superstjerne. Men det skjer mer den kvelden, og vi må vel si at det er litt av et scoop å få Fredrik Lavik, mannen bak plateselskapene Jazzaggression og Afro7, til å røre i grytene nede ved DJ-pulten natterstid. Her snakker vi deep jazz og musikk av en annen verden. Han er en sjelden kar å se, det er visst snakk om at han skal på Herr Nilsen tidligere på lørdag for å henge ut med noen jazz cats i forbindelse med en spennende norsk jazz-reissue han nå gir ut. Siden det er Vidar Johansen Trio der klokka halv liter (16.00), er det fullt mulig vi tar en tur. Men først, Fredrik. Det er etpar ting vi lurer på.

Du skal spille plater på BLÅ etter ISÀK på Oslo World lørdag, og er en viktig norsk bakmann i visse grisgrendte strøk av platebransjen. Hvor kommer du fra, musikalsk?
— Jeg oppdaget i sin tid min mors platesamling med Pat Metheny, CTI og ECM-skiver. Så ballet det på seg fra slutten av nittitallet, med skiver innen rare groove, europeisk filmmusikk, soul,funk og disco. I senere tid har jeg hatt mer fokus på jazz og østafrikansk musikk.  Generellt interessert i musikk, så jeg stiller meg bak det gamle Duke Ellington-sitatet at «det finnes bare to typer…»

Men det er egentlig lite å se av deg i Oslo. Hva kommer det av?
— Opprinnelig er jeg fra vestlandet, men min bedre halvdel er finlands-svensk, så i 2012 solgte vi leiligheten i Stavanger og flyttet til Finland. Vi bor litt vest for Helsingfors. Her er det et bra musikkmijø og mange plate-nerds med samme språk, så det passet meg bra.

Fortell litt om Jazzagression og bakgrunnen for labelet. Du har også samarbeidet med andre norske jazz/funk/osv-gründere som Lars M. Finborud og Tobias E. Torjussen.
— Vi er den samme generasjon venner, som har trålet bruksjapper og loppemarkeder, på leit etter vinyl i Oslo og omegn siden slutten på 90-tallet. Lars hadde pondus siden han hadde gjort de norske rare groove-samlerne Voyage for Tuba records. Han hadde fått audiens hos Arne Bendiksen i « tape-bassenget» hvor det var mye snacks, bl.a. lå hele Webster Lewis Club 7- opptaket der, og det var masse ekstra greier som ikke var på den originale utgivelsen. Lars foreslo at vi skulle gjøre en joint release på den, som vi senere fulgte på med ny-utgivelse av Guttorm Guttormsen Soturdnudi og Albufeira, som originalt aldri hadde hatt noe distribusjon utenfor Norge. Og så har det blitt flere utgivelser med åra, fellesnevneren for Jazzaggression er re-utgivelser av musikk som er vanskelig å få tak i eller at det aldri har vært gitt ut før. Gjerne hvor det er unge folk som spiller, der det tekniske ikke er helt perfekt men likevel formidler en spesiell enkelhet, energi og stemning.

Afro7-labelet ditt er temmelig spenstig, det er utrolig mye kul musikk der som de færreste vel kjenner fra før. Men hvordan kom DU over denne musikken?
— For å gjøre en lang historie kort, kjøpte jeg et nedlagt distribusjonslager med singler fra Mombasa, Kenya i 2011. Det var vel cirka. 20.000 singler, de fikk jeg fraktet som et containerlass til Stavanger. Siden den gang har jeg vasket, sortert og lyttet på disse singlene, her er det mye spennende. Nairobi var i sin tid en hub for store deler av musikkutgivelsene sør for Sudan og Etiopia. Det er et hav av forskjellige lokale labels og ulike stilarter, mye gitarmusikk som Benga, Lingala, og noe mer vestliginspirert afro-rock/disco. Men også spennende, mer mellomarabisk beslektet musikk som Taarab. Ut av dette har jeg bygget litt kompetanse på den østafrikanske musikkfloraen fra den tiden. Det har blitt noen samleplater og utgivelser på Afro7. Det tar ofte lang tid å finne riktig opphavsmenn og sikre seg rettighetene, men noe av det spennende her er også at det gjerne presenterer eksentriske menneskeskildringer og historier fra den tiden musikkbransjen i Kenya hadde sin peak, fra sein seksti til sein åtti. Etter dette tok kassetter og pirattaping knekken på lydstudioer og platelabels, og med det forsvant kvaliteten og mangfoldet.

Er det liv laga å drive slike ekstremt kvalitetsbevisste, men ukommersielle selskap?
— Nei man blir ikke rik, og det er veldig lite å tjene på streaming og digital distribusjon, men musikken selger bra på vinyl, så der ligger hovedfokus. Selv om produksjonskostnadene er høye og all inntjeningen ikke kommer akutt,  tenker jeg at bra musikk — det finner sitt publikum. Med det så kan jeg nevnte at den siste LP-utgivelsen på Afro7, BLACK SAVAGE som kom i mai dette året, ble samplet av Kanye West på låta «Yikes», på hans Ye-album. Det er ikke helt avgjort enda, men det ser ut til at det drypper noen prosenter på meg og de musikerne som spiller på den kenyanske originalutgivelsen fra 1976.

Jazzaggression-labelet  er aktuell med en veldig spennende norsk utgivelse med Erik Andresen Quartet. Hva i alle dager er det for noe?
— Erik Andresen var en flink norsk musiker som jobbet både med jazz og klassisk, aktivt fra tidlig 60-tall fram til han døde i 1991. Han spilte aktivt alt-sax og klarinett.  Han var en arbeidsnarkoman og hadde faste oppdrag med den Norske Blåsekvintett samt sin egen kvartett, og en rekke andre bandengasjement. Fra midten av søttitallet også Appaloosa Mainstream Ensemble. Dessverre er han litt glemt i dag, men han var på høyde med alle de andre store norske etterkrigs-blåserne fra den tiden, Riisnæs, Garbarek, Johansen, Neumann og Inderberg. Han hadde fin intonasjon og bra sving når han spilte. Selve GIP-skiva, som i sin tid ble utgitt på Arne Bendiksen sitt Flower-label, har lenge vært ettertraktet, det er en av de få norske instrumentalskivene i den post-bop-baggen. For ti år siden gjorde en finsk forlegger og jazzentusiast ved navn Antti Eerikäinen en samler som het On The Spot – A Peek At The 1960’s Nordic Jazz Scene. Jeg husker Lars Finborud og jeg falt av stolen da vi hørte Erik Andresen sin «Cordon Bleu’», en kvartettlåt som hadde fin driv og tempo, og vi kunne snurre den ute når vi DJ’et på diverse vannhull i Oslo. Siden den gang har jeg alltid hatt lyst å gi ut hele skiva, den er er bra fra A til Å. Det har jeg nå ordnet, sammen med et tidligere uutgitt oppak på tre spor fra NRK radio 1969, der en ung Erling Wicklund gjør et jazzportrett med Erik Andresen og en presentasjon av kvartetten, med musikk. Låtene har bra sound, og er av en kvaliteten at det passet bra som en sideutgivelse til GIP. Så etter diverse feite regninger fra NRK og NCB, samtykke fra familie og så videre, er også den 10 tommeren klar. De som spiller på GIP og Cointreau er Erik Andresen, Roy Hellvin, Svein ‘Chrico’ Christiansen og Tore Nordlie, mens i NRK-besetningen av kvartetten er det Egil Kapstad som trakterer tangentene.

Finnes det en holy grail i (norsk) jazz og omegn du drømmer om å få (re)utgitt?
— Egil Kapstad gjorde i 1968 Syner, live fra Munchmuseet, utgitt på Norsk Jazzfoforum. Den hadde vært fin i nyrestaurert utgivelse. Her finnes det noe ekstra materiale også. Ellers leter jeg videre, har kommet over en spenennende norsk, kristen instrumentalgruppe fra 75/76 som heter Sonus Filial, her kommer det  en utgivelse i 2019.

Takk for alt du finner på, Fredrik! Vi ser fram til 2019, men for å være ærlig er det så mye som skjer at vi har mer enn nok med å se fram til neste uke! Da begynner vi med produksjon av neste papirutgave av Jazznytt også. Husk å bli abonnent, da! Jazzen trenger dere.

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger