Now's the time

NTT: Nå må det faen bli vår!

Fasiten på årets påskenøtter er her, Karoline Wallace snakker om Messi og Messiaen, jazzhatt viser seg å være lykkebringende for Tottenhamfan, vi tenker på flyskam og er på Jazzahead og attpåtil får du et grunnkurs i Chris Cutlers musikk.

Hei, og velkommen tilbake til en ordinær utgave av fredagsjazzbloggen Now’s The Time, den første etter påsken. Vi håper at alle har hatt en god ferie, om de har hatt det – selv brukte vi den stille uken på å blant annet lage påskenøtter som vi selvsagt kommer tilbake til lenger ned i ukas ellers svært rikholdige nettavis. Den store jazzbransjefestivalen Jazzahead er i gang i Bremen – blogghalvdel Vinger er på plass mens blogghalvdel undertegnede fikk med seg litt stream i går kveld. Ikke helt som å være der, men det å plutselig oppdage at en eller annen konsert som foregår akkurat nå er tilgjengelig på facebook eller lignende, er allikevel blitt en form for musikkopplevelse som står på egne bein – for noen uker siden kunne vi for eksempel nyte fem-seks minutter med Petter Wettre, formodentlig filmet av jazzbooker Marius Gustavsen på Hærverk, på sengekanten. Nei, som sagt, det er ikke som å være der – men på den andre siden kan man ikke ha på seg pysj når man faktisk oppsøker konserter. Det dreier seg om å gi og ta, er poenget her.

Før vi setter i gang minner vi nok en gang om at det går an å abonnere på Jazznytt!

 

Jazzmesse(ngers)

Doiingggg. Skadedyr sjokkerer verdens jazzpublikum med et verk for munnharpe på Jazzahead i går. Foto: Gry Bråtømyr

Blogghalvdel Vinger er som nevnt i Bremen for å være vitne til norsk takeover av den enorme messen Jazzahead! samt å undersøke hva som rører seg i den tyske jazzscenen — i hvert fall slik den manifesterer seg der nede disse dagene. Og så gå videre gjennom alle de andre landene og deres jazz.

Werder Bremen ble knepent slått ut av cupen av Bayern München på onsdag, men det har ikke lagt noen umiddelbar demper på stemningen — alle konsertene er rett og slett oppsiktsvekkende godt besøkt av et nysgjerrig og begeistret publikum. Så langt fra «blasert bransjetryne med laminatpass» som man kan komme. En mer fyldig rapport følger neste uke, men for det første var det rimelig heftig å se Gard Nilssens Akustiske Enhet, Skadedyr og Frode Haltli Avant Folk på rappen i løpet av 1.5 time. Skadedyr, kjent som denne bloggens favorittband, fikk ekstatisk mottakelse for sin konsert på et stappfullt Schlachthof, en veldig kul venue som det må ha vært en drøm å spille på. Hedvig Mollestad Trio ved midnatt var også en usedvanlig heftig opplevelse med headbandende publikum og Ellen Brekken som stjal showet med fet bassing og ikke minst en vandring ut blant publikum. Apropos bass må det gis honnør til Ole Morten Vågan som spilte to forskjellige konserter med ti minutters mellomrom på to forskjellige scener, og jammen gjorde ikke Fredrik Luhr Dietrichson det samme. Det er med følelse av stolthet og kunstnerisk eufori man er vitne til de norske jazzartistene her nede, vi veit jo hvor bra de er, men det er godt å få det bekreftet, og å leve seg inn i hvor fett det må være å høre Skadedyr første gang – man havner jo ut av sitt gode skinn!

 

Universet glir, sier Karoline Wallace

Karoline Wallace er en dyktig komponist og vokalist som er aktuell med albumet Lang vinter, feires med slippkonsert på Parksalongen i Oslo denne søndagen. Foto: Øra fonogram

Det er mange gode norske plater for tiden. En av dem er Lang vinter utgitt på kremlabelet Øra Fonogram, av komponist og sanger Karoline Wallace, innspilt sammen med en haug veldig interessante musikere. Den lanseres med konsert på søndag på Parksalongen i Oslo. Selvfølgelig måtte vi ringe henne, for å parafrasere Ole Robert Sunde og hans dirrende bok.

Gratulerer med plate! Men Lang Vinter … det føles jo ikke slik når vi ser rundt oss for tiden. Hva er det du prøver å si med albumet?
— Musikken til platen ble skrevet under fjorårets vinter som, i hvert fall for meg, føltes som den aldri skulle ta slutt. Jeg har skrevet om kulden, om håpet om våren, om hvor vakker grusen er når den ligger på snøen, om den beste type frokost — når det er kaldt ute og varmt inne. Vintre kan føles uendelige, og så når våren er her så har man glemt alt om mørke, kalde morgener på et blunk. Det er litt fint å huske at en lang vinter, eller hva det kan representere, kan bli glemt så fort, eller at en lang vinter ikke bare er kulde.

Det er lanseringskonsert på Parksalongen på Sthanshaugen denne helgen. Er det det samme bandet som på plata? Fortell litt om dem! Hvordan setter man sammen musikere til et slikt prosjekt, påvirker det komposisjonene?
— På Parksalongen på søndag spiller alle som også spiller på platen, det blir så fint! Musikken hadde aldri blitt den samme uten disse menneskene. Jeg må alltid vite hvem jeg skal skrive for for å klare å skrive musikk, jeg skriver aldri bare en låt for seg selv. Jeg må se for meg Henriette med fløyten eller Øystein bak trommene for å begynne å høre for meg musikken. I denne gruppen er det både jazz- og folkemusikere, og det skaper et så fint lydbilde som kler musikken, spesielt når det kun er råbra og unike musikere jeg beundrer.

Hvor kommer du fra, musikalsk? Også adressemessig også for den saks skyld.  Og hvordan kom du inn på seriøse tanker om å synge og komponere?
— Adressemessig er jeg fra Stabekk. Jeg begynte å spille klassisk piano og synge i kor, og etter at jeg begynte i klasse med Siv Øyunn Kjenstad på musikklinjen på Rud ble jeg introdusert for jazz. Jeg begynte å komponere på jazzlinjen på Griegakademiet i Bergen, hvor jeg også ble introdusert for norsk folkemusikk, og samtidsmusikk gjennom et poststudie i Nyere komposisjonsteknikker. Det er vel disse tre retningene som har hatt størst innflytelse på meg som komponist. Komposisjons- og sanger-ballen begynte bare å rulle, og så har jeg ikke klart eller villet stoppe den enda.

Du studerer i København, hva kjennetegner stilen der? Det virker jo som at de fleste i Norden ønsker seg til Norge for å studere jazz og annen musikk.
— Stilen i København er veldig bred med stort individfokus. Norden ønsker seg kanskje til Norge, men i København finner du hele Europa. Det syns jeg er veldig spennende, og skolen er helt fantastisk. Men etter å ha bodd i Bergen, Oslo, Stockholm, Berlin, Gøteborg og København de siste 6 årene, kjenner jeg at det er i Oslo jeg helst vil være.

På den finfine platen med Molecules og Erlend Skomsvoll fra i forfjor synger du på engelsk. Fortell litt om den plata. Men hvorfor har du gått over til norsk nå? Får du uttrykket deg på en mer naturlig måte?
Louder than you er en plate jeg er veldig glad i som kom ut i 2017. Det er mine komposisjoner sterkt inspirert av musikerne, med noen arrangementer av Erlend Skomsvoll. Molecules hadde spilt i noen år og vunnet Jazz i Sikte, da Erlend hørte oss spille på Nattjazz og kom bort og sa at han digget musikken. Senere ble vi satt sammen av Vestnorsk jazzforum til å turnere, og resultatet ble så bra at vi bestemte oss for å spille inn en plate sammen. De seneste årene har jeg interessert meg mer og mer for folkemusikk av ulike slag, og jeg kjente at en måte å prøve å nærme meg den norske, var å skrive på norsk. Jeg vet ikke om det er mer naturlig, men jeg var interessert i å høre om det endret måten jeg sang på og komponerte på. Det er enormt mye musikk i språk, og ulike språk byr på ulike klanger, lyder og uttrykk, og som sanger og tekstforfatter er det veldig spennende å forske på dette.

Det er mye klar norsk vokal i den beste nye norske (jazz)musikken nå, med nære tekster som likevel ikke blir kleine. Litt visetakter i jazzen, men ikke for godslig heller. Hva kan dette komme av?
— Hm. Man inspireres jo av hverandre, bevisst eller ubevisst. Med flere eksempler på bra musikk på norsk, blir man jo nysgjerrig og inspirert til å prøve. I tillegg syns jeg at det er en jazzfolk-bølge på gang i Norge, og norsken kommer kanskje herfra.

En av låtene her heter «Messi». Er han tidenes beste fotballspiller?
— Haha, skulle det vært om en fotballspiller skulle den hett Daniel Nannskog. Nei, det er faktisk mitt kallenavn på Olivier Messiaen, som er en stor inspirasjon. Jeg tenkte at om jeg kalte den Messi, ville den være til ære for Messiaen, men folk ville ikke nødvendigvis skjønne at det var til ham og si “ååja den er jo helt lik femtesatsen i Kvartett til tidenes ende!”. Men så er det så mange som spør, så nå blir jeg bøsta allikevel.

OK, jeg er enig i at Messiaen er større enn Messi. Har du noen andre prosjekter som vi kan glede oss til det nærmeste året?
— Nå skriver jeg musikk for masterprosjektet mitt, en Københavnsbasert septett, som vil bli innspilt. I tillegg kommer en plate med bandet Hello Louli og Silent Fires med Håkon Aase, Hilde Marie Holsen og Alessandro Sgobbio, til høsten. Jeg jobber også med en strykekvartett, Reflexkvartetten, som vil spille en del fremover.

Kult, vi gleder oss!

 

Flyskam på høyskolen

Heihei, unge medlem av middelklassen! Når så du sist en tøysete facebookstatus fra Gardermoen med ordspill på baguette-kjeden Upper Crust, eller kanskje noe gnål om hvor langt unna Gate 19 er? Det føles som at ting er i ferd med å endre seg – snikskryt om vidløftige reisevaner er byttes liksom gradvis ut med snikende ubehag over dobbeltrollen miljøbevisste folk som flyr mye spiller. Det svenske nyordet “flyskam” brer om seg. Det får noen til å reise bust – tenke seg til å bringe inn noe så gammaldags og individorientert som skam i en diskusjon som egentlig bør dreie seg om tunge politiske grep, liksom – mens for andre treffer det blink. Leken er rett og slett ikke like morsom lenger.

Det har vært opplagt en god stund at 2019 kommer til å bli et år der klimadebatten slår hardere inn i norsk musikkliv. I sitt nyttårsbrev kunngjorde Maja Ratkje at hun ikke lenger kom til å gjøre soloopptredner som krevde at hun reiste med fly – og i en rekke fora er lignende ting blitt diskutert. Dette er en yrkesgruppe hvor mange er miljøengasjerte – men også hvor det er vanskelig å ikke etterlate seg et stort klimaavtrykk om man lykkes, så her står paradoksene i kø.

Tidligere i år hadde Studentutvalget ved Norges Musikkhøgskole en svært vellykket og temperamentsfull debatt om Kongsberg Jazzfestivals tilknytning til Kongsberg Gruppen. Nå på tirsdag inviterer de til en debatt i kantina med temaet “Karriere og karbonavtrykk – globalisert musikkliv og klimakrise” – alle er velkomne. Litt fra eventteksten: “Hvilket ansvar har musikklivet i klimakrisen? Er det mulig å leve som «grønn musiker» idag? Hvordan? Hvordan kan et bærekraftig musikkliv se ut i fremtida? Og hvem er ansvarlig for å komme dit – musikerne, arrangørene eller publikum?”

Ballades Siri Narverud Moen har skrevet en god forhåndssak borte hos Ballade. I den sier blant annet Rolf Engelsen i Kulturrådet at “Kulturrådet jobber nå for at søkere kan få økonomisk kompensasjon for fordyrende tiltak som kan redusere utslipp og fotavtrykk knyttet typisk til turné- og festivalvirksomhet”.  Det er et interessant signal, som peker mot at denne problemstillingen krever at vi ser på hvordan hele turnélivet er skrudd sammen.

Mange vil nok frykte at norsk musikkliv blir mer innadvendt av at musikere tenker mer på klimaavtrykk – god musikk, også den vi skriver om, jo liksom flytte på seg, enten det er til en messehall i Bremen eller til andre kontinenter. Men kan det finnes et potensiale for forbedring her? Flere musikere er vel også blitt mer bevisste på det lite bærekraftige i såkalt playcation – altså spillejobber som først og fremst godtas fordi de er på et sted man ønsker å dra til, og som dermed dobler som en slags ferie. Kanskje det er en god ting at sånne ting settes under lupen. Kan det hende at man klarer å få både artister, bookere og festivler til å sørge for flere spillejobber når flybilletter først kjøpes inn? Kanskje en økt miljøbevissthet sånn sett fungere som et slags bullshit-filter og vri ressursene vekk fra ting som kanskje ikke var så mye vits i utgangspunktet. Hvem vet, i og med at både Sverige og Norge åpenbart er steder hvor flyskammen kjennes, kan man kanskje se for seg mer samspill mellom disse landene enn vi allerede har i dag. Det er jo mange som maser om at vi en sterkere fellesnordisk offentlighet, som vier tid og penger til prosjekter som skal forsøke å forsterke dette samspillet. Mon tro om ikke det å presse fram en endring i folks reisevaner er en ting som hadde hjulpet minst like mye som alskens panskandinaviske tidsskrifter.

Sånn kan man fortsette – og det kommer vi også til å gjøre i neste ukes NTT. Da har vi vært på debatten, og forhåpentligvis fått noen nye tanker.

 

Jazz på Victoria West

Skeidsvoll/Drønen/Røed og TBA er artistene du får høre på den første utgaven av Bergen Improklubb. Foto: Jonathan Vivås Kise.

Nesten helt siden NTTs oppstart har vi valgt å kalle Nasjonal Jazzscene for Victoria East, som en påminner om at det også i Bergen finnes et fabelaktig sted som smykker seg med dette navnet. Victoria Café og Pub er et vidunderlig sted hvor det både er godt å være og gøy å spille – og vi har drømt om hvor hyggelig det hadde vært om Vic West også disket opp med noe jazz. Og drømmer kan jo bli virkelighet Neste torsdag er det klart for første utgave av Bergen Improklubb, en klubb startet opp av Aksel Røed og Isach Skeidsvoll i samarbeid med Victorias majordomo, Øyvind Vik som lyder kjælenavnet Kokken. Vi sakser litt fra deres egen beskrivelse: “Dette vil ikke bli noen konkurranse til PlayDate og Bergen Jazzforum osv. men heller en hip liten nugget som kanskje er akkurat det denne byen trenger akkurat nå og med tiden kan utvikle seg til noe stort i musikknorge. Det var naturlig for oss å starte dette prosjektet på Victoria Cafe og Pub. Det er, som de fleste vet, en dritfin gjeng som forstår viktigheten av å showcase både unge og etablerte band og hva dette gjør for musikklivet i Bergen..”

Vi kommer til å snakke mer med kreftene bak Bergen Improklubb ved senere anledninger. I denne omgangen sendte vi over et par spørsmål til Kokken.

Har Victoria brygget på å ha et improkonsept innenfor dørene sine lenge? Hva tror du gjør at timingen er riktig akkurat nå?
– Vi har egentlig aldri tenkt så mye over hva og hvem som spiller her, så lenge det er noe eller noen vi har troen på. Men vi slipper selvsagt ikke inn et improkonsept uten å få være med å røre inn noe godt smør i potetstappen. Så vi tenker at et blandingsprodukt av etablerte musikere, akademispirer, frekke sjangerutfordringer og fete folk kan gjøre dette til en veldig interessant greie. Vi gleder oss!

Den trivelige stuestemningen på Victoria er, om ikke unik, så i hvert fall nokså sjelden – og det gjør jo at stedet, selv om det er nokså sparsomt konsertteknisk utstyrt og sånn, er et helt spesielt sted å spille, og ikke minst møte folk som spiller. Hvor viktig er henging for utviklingen av gode musikkscener? Da snakker jeg ikke bare om jazz, altså.
– Hey, vi har fått piano! Men, Henge og preike piss er stort sett det eneste jeg er skikkelig god til, etter knær, ankler og skulderen sviktet har jeg nesten bare det igjen. Man merker fort om andre folk er god å henge, men det er jo helt klart en egenskap som er få forunt.. Gode skills i henging har ofte en sammenheng med pisspreik. En som er god i pisspreik er ofte god å henge..  å preike piss er vel egentlig det eneste man gjør når man henger ut. Derfor så har musikksjanger lite å si, respekten ligger på et annet plan, er man fet, så blir ofte musikken fet. Hvis man knekker G-koden så har man ofte kommet dit man bør være, og fete ting kan begynne. Det er jo en fordel å ha en bar med mye speise men også det ma kan kalle ekte mennesker i alle aldre som driver med alt mulig rart. Alt fra utbrente sosionomer, leger, rørleggere, murere, ex-murere, tannleger, smågangstere, kroppsbyggere og musikere gjør at det blir en greie der musikken blir samlingspunktet i et miljø, som kanskje av og til er litt mer sosialrealistisk enn man skulle ønske. Og det er viktig.

Kan du si noe om Victorias filosofi med tanke på å løfte frem unge – eller på annet vis uetablerte – artister?
– Man må jo begynne et sted, og ingen kan begynne på toppen. Vi sier nok mer nei enn ja,  men hvis vi spør unge artister som vi har oppsig på om de vil gjøre en gig på Victoria , så svarer vel de oftere ja enn nei. Men vi er avhengig av hjelp fra folk som følger undergrunnen, og det er ekstra gøy å lure de feteste folk opp derfra. Det er iaffall jæla gøy å sjekke ut nye stiler, og best er det alltid når noe er forbanna fett, selv om det er nytt, upolert og langt fra perfekt.

Hvordan er en perfekt kveld hos dere?
Brann vinner mot Vif, Rosenborg eller Molde, fullt kok uten grove voldsepisoder og masse baggy musikk på anlegget.

Hvordan fungerer balansen mellom å være en hyggelig pub – med mat og fotball og gode greier – og det å være et konsertsted? Uka har jo bare syv dager, er det noen ganger det er vanskelig å få tid til å bare være et sted hvor ikke noe annet enn den gode stemningen skjer?
– Brann er vel det eneste vi virkelig forbinder med fotball. Og alle vet jo at fotball og musikk er en sykt god kombo. Menn med selvrespekt er som regel opptatt av begge de to tingene. Men de som er inne på musikk, mat og fotball, kan døyve den evige lidelsen som Brann supporter med mat, masse alkohol og musikk. Men så har du jo alle de andre, som ikke forstår at Brann er et altoppslukende medium som styrer humøret så lenge sesongen varer, og vi prøver å ha et tilbud til de også,  quiz, fredagspils og sånt og da blir det jo en slags balanse i regnskapet.  Men det har til tider vært alt annet enn god stemning i gaten når lidelsen har vært på sitt hardeste.

I eventteksten står det «Dette vil ikke bli noen konkurranse til PlayDate og Bergen Jazzforum osv. men heller en hip liten nugget som kanskje er akkurat det denne byen trenger akkurat nå og med tiden kan utvikle seg til noe stort i musikknorge.» – det høres inspirert ut, og det virker også som at dette er noe man gjør med en større tanke om hva musikkbyen Bergen trenger. Hvordan føler du det står til med jazz/impro/åpenklasse-scenen i byen? Får du med deg mye?
– Lyger hvis jeg svarer ja. Men prøver å holde meg orientert .

Now’s The Time prøver å dekke mye forskjellig, men vi innser at vi som oftest blir en lokalmusikkblogg som kretser rundt ting som skjer i Oslo. Men man kan alltids prøve å skjerpe seg – hvilke artister, miljøer og scener i Bergen syns du vi burde ta en titt på fremover?
Slomosa, grov stonerrock, Fucales, ung shoegaze. Sindio, sexy, tidi rnb på bergensk. Solå, fin pop, Vestindien, hard rock. Stenersen, den nye Jan Eggum. Habibiz, fantastisk musikk fra øst for Middelhavet, I do you do karate steingod fuzzpopindie. Egge, en mester i moderne urinrock. Toggi, ex Shakanaka indie.

 

Jazzlue viste seg å være lykkebringende


Perkusjonist Audun Lunnan Hjort har oppdaget at Tottenham faktisk aldri taper så lenge han møter opp på stadion og bruker den magiske Jazz-hatten til Lassen. Det syns vi er en ekte nyhetssak. Selfie: Audun Lunnan Hjort.

Her i NTT har vi øyne overalt der jazz manifesterer seg. I den ofte noe tvilsomme kategorien jazzmerch har bandet Lassen og deres snasne lille caps med den subtilt broderte påskriften «jazz» utmerket seg med megetsigende smakfullhet. Det er en liten begivenhet hver gang den observeres. Og nå sist da Christian Eriksen scoret for Tottenham hjemme mot Brighton i det 90. minutt eller deromkring, var capsen på plass på stadion. NTT-leser Audun Lunnan Hjort var den stolte bærer av hodeplagget, og det kom frem at det ikke var første gangen denne capen hadde vært på plass. Vi ba derfor om en liten redegjørelse fra musikeren, Spurs-fanen og kleshesten Lunnan Hjort:

“Harald Lassen er en slags sørlandsk joker som dukker opp i livet mitt med noen års mellomrom og bidrar med noe fint, helt siden han var en strålende gestaltning av Fredrik Ljungkvist på en Alla Mina Kompisar -covergig på Chateu Neuf omtrenttttttt 2007 (første gang Magnus Wiik spilte pedal steel!) (eller var Lassen kanskje Per Texas, og Svein Magnus Furu var Ljunkan? Jaja, dritbra var de begge, tror jeg har et opptak av det på en gammel mac i boden). Lassen introduserte meg for EWI-saksofonen, han lagde årets norske jazzplate i fjor, og han lagde fjorårets plukke-hit for kulturskoleelevene mine.

Det siste han har bidratt med er lykkebringende merch. Jeg er egentlig ikke en overtroisk fyr, men akkurat når det kommer til fotball er jeg proppfull av irrasjonelle vrangforestillinger og tvangstanker som følge av å vokse opp med Tottenham på nittitallet. Så etter at jeg hadde på meg den offisielle Lassen-capen (JAZZ) da Spurs slo Palace på splitter nye Tottenham Hotspur Stadium, måtte jeg ha den på mot City også. Så Huddersfield. Så Brighton, hvor jeg skaffa Lassen litt eksponering på sumo.

Det hele dokumenteres i denne snikskrytende tråden (“ooh se på meg! Jeg går jevnlig på eeeengelsk fotballkamp, la-di-dah!” (men twittertråden og har også blitt en tvangstanke) (og jeg bor i London for tida, altså – koker ikke kloden med tvangstankene mine))

TLDR: snikskryt til meg, vanlig skryt til Lassen og COYS i Norges viktigste ukentlige stream of consciousness jazzblogg.

 

Fasit på årets NTT-påskenøtter!

På langfredag kom vi for første gang ut med NTTs tradisjonsrike påskenøtter! Denne utgaven kan vi offentliggjøre årets vinner av to billetter til fritt valgt konsert på Nasjonal Jazzscene. Men først: Fasiten! Vi starter med de fire nøttene vi fikk fra den nye sjefen for Oslo Jazzfestival, Øyvind Skjerven Larsen. 

1: Hvem spiller bass på Charles Mingus platen Mingus Oh Yeah!?
Svaret på denne lurenøtten er selvsagt ikke Charles Mingus – han spiller piano og synger på skiva. Det er heller ikke Cecil McBee, han dukker ikke opp på bass før på skiva som omtales i neste nøtt! Nei, det er Doug Watkins, den mest hardboppete av alle jazzbassister som ble bassist i bandet til Mingus i 1961, da Mingus som nevnt var opptatt med andre musikalske oppgaver. Han kan høres både på Mingus Oh Yeah! og Tonight at Noon.

2: Hvor er Charles Lloyd avbildet på coveret på albumet In Europe?
Charles Lloyd vender tilbake til Oslo i høst. Riktignok ikke til scenen der In Europe er spilt inn, Universitetets Aula – der spilte han forrige gang han var i byen, på Oslo Jazzfestival 2016. Mange lot seg nok lure av spillestedet når de skulle svare på denne oppgaven – men Lloyd er ikke avbildet i aulaen og han står heller ikke foran Rådhuset. Han har, som mange av oss gjør i disse vårukene, tatt seg en tur til et skjønt og solfylt Akershus Festning for å la seg avbilde.
Det finnes forresten opptak av Lloyds forrige konsert i aulaen, se bare her:

3: Hva heter ECM-albumet med Paul Bley som ble spilt inn under Oslo Jazzfestival i 2008?
Pianooriginalen Paul Bleys livealbum fra Oslo Jazzfestival i 2008 heter Play Blue, ikke Plays Blue eller Blue Play. På denne oppgaven ble det veldig tydelig at folka som har svart på våre påskenøtter holder sin stil ren og ikke googler, for folk svarte alt mulig. Tittelen er altså et anagram. Det er forsåvidt Blue Play også, men det albumet spilte aldri Paul Bley inn. Vi kommer tilbake til den canadiske pianisten seinere i quizen.

4: Hvilke to elementer er det i Oslo Jazzfestivals gamle logo?
Det gamle logoet til Oslo Jazzfestival er ikke Stortinget og en trombone, ei heller Slottet og en trompet – men Oslo Rådhus og en flott saksofon! Vi skal ikke begi oss ut på en lang harang om å savne gamle logoer her og nå, det blir fort så ampert – men det er jo et klassisk jazzfestival-logo, det må sies. Vi kan også opplyse om at armene – eller rådhustårnene – også er inspirert av Dexter Gordon. Et annet poeng er at dette forestiller Oslo sett fra Nesodden.

5: Hvilken sagnomsust amerikansk saksofonist var det Mette Rasmussen henvendte seg til for å få lyd i hornet før en konsert på Moldejazz?
Det var verken Chris Potter eller Joshua Redman, men David Sanborn som utøvde sine mystiske evner på Mette Rasmussens saksofon før en konsert på Moldejazz! Historien ble fortalt av Martin Taxt i NTT: “Vi snek oss inn backstage på Bjørnsonhuset en time før Sanborns konsert, og ba hans turnemanager pent om han kunne sette oss i kontakt med Sanborn. Han banket på døra til rommet hans, og sa at en saksofonistkollega trengte hjelp. David åpnet, noe motvillig. Mette presenterte problemet, og lurte ydmykt på om han hadde en backup-sax. Mette holdt frem saksofonen, og David så kjapt på hornet. Han rørte på et par klaffer, før Mette tok noen toner. Plutselig var lyden tilbake. Lattermilde og passe starstruck tusla vi tilbake til Teatret Vårt med den altsaksen, som hadde blitt healet av David Sanborns varme hender.”

6: Hvilken norsk jazzmusiker er det Audun Vinger forsøker å beskrive scenefjeset til her: “Som om han til enhver tid er iferd med å prøve å bite over et saftig men imaginært eple samtidig som han forsøker sitt ytterste på å holde tilbake et nys”
Her svarte folk veldig mye forskjellig, men riktig svar er selvsagt bassisten Ole Morten Vågan. Men hva ser de andre ut som, mon tro? Blogghalvdel Vinger har tidligere beskrevet Hans Hulbækmo slik: “Som om noen har funnet en fin stein og pusset seg frem et idealansikt, selvfølgelig ikke uten ujevnheter. Klesdrakten er idiosynkratisk sammensatt, noen ganger toppet med en litt eiendommelig hjelm, som om han (eller noen av bandmedlemmene?) er redd for at himmelen skal falle i hodet hans.” Og når vi først er kommet så langt, hadde det vært lite raust å ikke finne ut hva Kvernberg ser ut som også. Vinger svarer: “Han ser ut som en som kjerner smør. Pluss litt dirigent swag.”

 Så da vet vi det!

7: Hvilken fremadstormende norsk idrettsutøver har den fremadstormende norske musikeren Sofie Tollefsbøl gått på skole med?
Sofie Tollefsbøl, blant annet kjent fra Fieh, gikk på skole og fotballag med Maren Lundby, den banebrytende norske skihopperen fra Eina. Ada Hegerberg og Morten Thorsby er også svært begavede idrettsutøvere, men de er ikke riktig svar på denne oppgaven.

8: Hvilket av følgende dyr glimrer med sitt fravær på den norske jazzscenen per i dag?
Her gjelder det å holde tunga rett i munnen, det er en litt assosiativ oppgave – og hvem vet, det kan også hende at fasiten ikke stemmer. Vi mener at Oter er riktig svar. Forklaring: Ulv finnes i form av Eyolf Dales Wolf Valley, Jerv finnes i form av Kjetil Jerve, Elefant finnes ganger ni, Moskus eksisterer opplagt, Bjørn spiller blant annet bass og heter Alterhaug til etternavn, han er også jazzhistoriker under navnet Stendahl, Krokofant spiller jo stadig vekk både her og der og Skadedyr inntar vel i skrivende stund Jazzahead. Har vi oversett noen otere? Meld fra!

9: Hva betyr begrepet Masåva i Malawi, ifølge fiolinist og vokalist Selma French Bolstad?
Folk skjønte åpenbart at Masåva i hvert fall ikke betyr “Alt er tapt”. Ellers fikk både “Vi sees igjen” og “Jassågitt” stemmer, men det var altså “Jeg har savna deg” som er riktig svar. Bolstad forklarte navnet slik i et intervju med NTT i fjor:
“ Jeg vet ikke om det betyr noe på samisk, men det betyr i hvertfall «du har mangla»/«jeg har savna» deg i Malawi. Så world var absolutt innafor. På chichewa: Mwasowa, og fornorska: Masåva. Jeg var på musikkutveksling i et år etter videregående og bodde i Lilongwe/Nkhotakota. Det var vanvittig gøy og rart og alt mulig. Så Masåva er et av flere ord jeg plukka opp der.”

10: Hva er ifølge NTT-redaksjonen “Verdens danskeste jazzlåt”?
Vi sympatiserer sterkt med alle de som svarte åpningsvignetten på “Spise med Price”, også kjent som “Munter Mat” på denne oppgaven. Den lille muntre trudelutten, komponert av James Price, eldstemann av de to matglade brødrene, er jo ikke ikke den danskeste jazzlåten noen sinne. Men svaret vi var ute etter er Sonny Rollins-klassikeren “St. Thomas”. Det var noe vi først funderte på i dette blogginnlegget her, da det kom en versjon av Chili Klaus og Aarhus Jazz Orchestra hvor orkesteret spiser chilier underveis:

Men det stoppet ikke der! Noen blogginnlegg senere kunne vi komme med mer info om “St. Thomas” og Danmark. Leseren Anders Eriksson fortalte oss følgende: “her i alskens kommentarfelt kan vi minne om at St. Thomas var dansk en gang i tiden, og at danskene handlet med slaver der. Jeg har selv stått i Trompeders Gade i St Thomas sammen med bla Erlend Gjerde. Vi hadde frivakt fra SS Norway, der vi spilte ombord. Låta het i britisk original «The Lincolnshire Poacher» og utviklet seg til en vuggesang på de amerikanske Jomfruøyene, der jo St Thomas ligger. Og Sonny Rollins foreldre kom derfra og vokste opp under dansk styre. Før de flyttet til Upper Manhattan og fødte lille Sonny. Som skrev en variant av «The Lincolnshire Poacher» som ble til St Thomas. I tilfelle noen ikke har fått med seg dette altså.”

11: Hvilken TV-serie lot tangentspiller Anja Lauvdal seg inspirere av i arbeidet med den siste musikken Skrap ga ut?
Det er fristende å gi full pott til frisjelen som faktisk svarte “Full Fart i Byrådet” på dette spørsmålet – og for alt vi vet kan Lauvdal også ha vært innom Red Dwarf. Men riktig svar er uansett Star Trek – noe hun snakker om i fjorårets portrettintervju i Jazznytt. Et lite utdrag:
Jeg har også sett sykt mye Star Trek, det har jeg gjort i kanskje fem-seks år. Voyager, alle filmene og littegrann på den originale serien – selv om jeg ble litt lei etter hvert.

– De er så løsningsorienterte i Star Trek.
– Jeg vet! De har veldig gode oppdrag, og seriene er bra på forskjellige karakterer, blant annet mange kvinnelige. Jeg har inntrykk av at det ofte har vært bedre innenfor science fiction enn andre sjangere.”

12: Bandet Lassen opererer med det Jordan Peterson-inspirerte dogmet “Two rules for live”. Hvilke to regler er det?
Mange lot seg nok lure her, av at “Aldri mer kulturhus” dukket opp i et av svaralternativene, sammen med “Romklang til folket”. Dette omkvedet dukker jo opp i Lassens låt “Kulturrus” på deres siste album Eventyrer. Men det stemmer ikke! Det er heller ikke slik at de to reglene “Ikke bruk chinacymbaler / Ikke drikk før show” er noe Lassen sverger til – trommeslager Tore Flatjord har et udogmatisk syn på chinaer. Da står vi igjen med “Ikke gå i sorte skjorter / Ikke få kick”. Vi siterer saksofonist Harald Lassen fra intervjuet Ando Woltmann gjorde med ham i et relativt ferskt Jazznytt:

“Jeg sendte for eksempel rundt bilder til de andre av to norske jazzband som et tips til hvordan vi ikke skal se ut! I beste Jordan Peterson-stil har vi innført det vi kaller 2 rules for live: #ikke gå i sorte skjorter, #ikke få kick. Men de brytes hele tiden, da.”

13: Apropos påskenøtter! Hvilke tre nøtter er trommeslager Siv Øyunn Kjenstads foretrukne perkusjonsnøtter?
Pistasj, pekan og kastanje? Valnøtt, macadamia og pinjekjerner? Gode nøtter alle sammen, men riktig svar er kokosnøtt, hasselnøtter og peanøtter, noe Kjenstad greiet ut om i jazzbloggens tradisjonsrike julespesial!

14: Sun Ra Arkestra, med Marshall Allen i spissen, kommer tilbake til Blå i mai for å spille to konserter. Når var Allen etter eget utsagn for aller første gang i byen på spillejobb? Dette fikk vi vite da vi intervjuet booker på blå, Sten Ove Toft, i vår Atomic-spesial:
“Jeg var så heldig at jeg fikk snakket litt med Marshall Allen både før og etter konserten alle tre dagene og det var noe helt utenom det vanlige. For en fyr! Han spilte sin første konsert i Oslo i 1945! Ja, nittenførtifem! Og som han sa så kjente han ikke noe annet liv enn å spille konserter. Den brandy-elskende og cigarillo-dampende legenden der kommer til å overleve Keith Richards,” sa Toft blant annet da han ble spurt om han trodde at Sun Ra Arkestra kom til å komme tilbake til Blå – selv om den den gang nittifire år gamle Allen i fjor hadde varslet at han skulle gi seg. Det gikk jo bra, det!

15: Hva hevdet pianist Paul Bley, også nevnt tidligere, at initialene “ECM” egentlig sto for?
Det store flertallet gjettet på “Easy Cash for Manfred” her! Det var feil. Det er heller ikke “Evil Closet Monkey” Paul Bley mente det sto for, men “Easily Castrated Musicians”. Såvidt vi vet er han ikke helt alene om den vitsen – og vi vet jo slettes ikke om vi er helt enige heller, men det er vel ikke poenget. Bley fortalte vitsen da han besøkte Oslo for å spille konserten som det blir referert til i oppgave nummer tre. Det var et morsomt intervju hvor han, apropos ECM, også blant annet sa dette:

– Kan du fortelle litt om samarbeidet med Kongshaug? Dere har tatt opp musikk sammen i en mannsalder nå.
– Han snakker ikke så mye, så jeg vil ikke kalle det et samarbeid i den forstand. I det plateselskapet er taushet gull. Manfred Eicher spurte meg om jeg hadde lyst til å være hans partner da ECM startet opp. Vet du hva jeg svarte da? «Hvorfor skulle jeg gidde å jobbe med å ta opp musikken til en masse skandinaver?»

Det var årets nøtter! 21 personer dristet seg til å sende inn svar. Det ble gitt ett poeng for hvert riktige svar og flest riktige, med solide 11 poeng, var en herre som en gang i blant har tatt fotografier for denne bloggen, en av Norges aller største Åpen Klasse-fans, Eyvind Fredriksen!

 Gratulerer, Eivind!
– Takk for det, det er helt utrolig – bokstavelig talt, det trodde jeg ikke skulle skje. Det er vel et rimelig oppegående publikum dere har.

Ja, det kan hende, men det var tydeligvis en ganske vrien en – mange klarte cirka halvparten, og du ble best med 11 av 15 riktige.
Oj, 11 av 15 er jo veldig bra, med tanke på hvor mye som var fra hofta. Jeg satt på en måte og blåste igjennom med en industripils eller var det en Clausthaller radler… kanskje det er best for imaget å si at det var den radleren.

Jøss, er det åpen klasse-drikken?
– Jeg vet ikke.. Det blir en digresjon dette her, men tanken dukket opp i forbindelse med industripilsprat. Jeg er jo blitt en anti-ølsnobb. Og jeg kan tenke meg at en blanding av øl og sitronbrus, som attpåtil er alkoholfri i tillegg, må irritere ølsnobbene. Også er den jo ganske god. Ja, jeg tror vi kan si at det er Åpen Klasse-ølen.

Du vinner jo to billetter til fritt valgt konsert på Nasjonal jazzscene. Hvordan er det, har du prikket deg ut noen konserthøydepunkter fremover?
– Hvordan er det, later vi som om dette kommer brått på meg? Jeg har ikke helt oversikt over programmet fremover, det kan du skrive som du vil. Det jeg har billetter til nå, er Joe McPhee og Paal Nilssen-Love på Hærverk om cirka to uker, og den med Ingebrigt Håker Flaten, PNL og David Murray på samme sted. Det er det eneste jeg har billetter til nå, men to på Victoria skal jeg klare å bruke.

Er det noe som har festet seg hittil i musikkåret tjuenitten?
– Selvfølgelig Salika, Molika, selv om det ikke er ny musikk for meg – jeg så det på Riksscenen i fjor, men det var deilig å sette seg ned med albumet i ro og mak. Også har jeg hørt mye på den nye til I Was A King, men den er kanskje utenfor dekningsområdet deres…

 Tja, si det.. kanskje. Hva slags tanker har du gjort deg om Salika, Molika hittil? Erlend Apneseth er jo en sentral artist for din åpen klasse-interesse, vet jeg.
– Ja, han er en sentral artist, jeg er fryktelig glad i den trioen. De må gjerne komme seg tilbake til Oslo snart. Når Frode Haltli er med, som han er på denne skiva, blir det enda mer å følge med på. Trommene til Øyvind Hegg-Lunde kommer enda mer til sin rett her, syns jeg, lett og groovy… også går felen og trekkspillet opp i hverandre, man hører nesten ikke forskjell til tider. Det er veldig kult.

Du kom jo med et nytt bidrag til sjangeren “Norsk Jazzblogg med bebop-tittel” for litt siden, da stedet ornitologi dukket opp med en fin Motvind-tekst. Kommer det flere skriverier?
Ja, jeg har klart å produsere én musikktekst i året. Den som ligger der var tiltenkt ENO-årboka som ikke kom i totusenogatten. Rene konsertanmeldelser føler jeg meg ikke kompetent til, men det surrer og går en lapskaus av ideer. Noe om Erlend Apneseth trio ligger og lurker. Jeg er mildt sagt nysgjerrig på bestillingsverket hans på Kongsberg. Da er det jo Motvind samme dag… disse fomo-dillemmaene. Kongsberg er jo bare en togtur unna, og den dagen kan man både se Erlend Apneseths bestilllingsverk og Kim Myhr. Men det er mye bra på Motvind også…

Vi får se! Takk for praten, og gratulerer nok en gang!

Kort tid etter intervjuet dukker følgende sms opp: “2019-jazz/åpen klasse på heavy rotation: Kafjes Into the wild. Herlig plate! Mvh Eivind

 

Prog, avantgarde og jass i Tønsberg med Chris Cutler

Vi er åpne for både ny musikk og Ny Musikk her i jazzbloggen. Selvfølgelig er vi det. Og åpne for muligheten til å ta Vy ut av Oslo S. En slik anledning er det når foreningen Nonfigurativ Musikk inviterer til norgeseksklusiv happening med Chris Cutler i Tønsberg på mandag og tirsdag. Kulthelten Cutler, mest kjent for sitt arbeid med Henry Cow, bandet som har gjort mest for raggsokken som omslagskunst, skal gjøre en workshop, et foredrag og dybdeintervju, en solokonsert og en konsert hvor han i samarbeid med et lokalt ad-hoc ensemble setter opp sitt eget stykke Conspiracies, som denne gangen kalles Conspiracies-Tønsberg. Dette høres kanskje like skummelt som å gå på byen nede byen etter Slottsfjell-festivalen, så vi ba arrangørene, nærmere bestemt Håkon Lie, presentere noen låter med Cutler for å sette ting i system og få oss til å skjerpe ørene.

Chris Cutler hadde på 60-tallet spilt i diverse band med alt fra rhythm & blues og soul til psykedelia, men i 1970 satte han inn en fast jobbannonse i Melody Maker, noe som førte til at han kom i kontakt med keyboardisten Dave Stewart fra bandet Egg. De startet The Ottawa Music Company sammen i 1971, et 26-manns rockeorkester som det dessverre ikke finnes noe tilgjengelige innspillinger av. Kort tid etter, høsten 1971, ble trommestolen ledig i bandet Henry Cow og Cutler fikk jobben. Bandet bestod da blant annet av de to originalmedlemmene Fred Frith og Tim Hodgkinson. Debutplata Leg end eller Legend kom ut i 1973, og var en helt særegen type progressiv rock.

I 1978 ble Henry Cow ble oppløst. Før de sa takk for seg spilte de blant annet på den første utgaven av den helt unike festivalen «Rock in Opposition» og så rakk de å gi ut mesterverket Western Culture. På dette tidspunktet hadde vokalist Dagmar Krause sluttet i bandet og Lindsay Cooper som spilte fagott og andre treblås-instrumenter, hadde fått en mer sentral rolle blant annet som komponist. På de tidligere platene hadde Fred Frith og Tim Hodgkinson vært mest sentrale når det gjaldt komponering. «1/2 the sky» er kreditert både Cooper og Hodgkinson.

Da Henry Cow ble oppløst var de allerede i gang med å lage en ny plate, dette ble Hopes And Fears (1978), men gruppa het nå Art Bears. Chris Cutler og Fred Frith var kjernemedlemmer sammen med Dagmar Krause på vokal. Frith skrev musikken og Cutler tekstene. Lindsay Cooper og Tim Hodginson fra Henry Cow spiller på flere av låtene.

Chris Cutler har vært med i mange grupper og prosjekter. Han har også vært med på noen unike samarbeidsprosjekter, med blant annet The Residents. Alle er kanskje ikke klar over at Cutler kom med et sentralt bidrag på den plata som mange regner for å være en av deres beste, og som er blitt stående som det ultimate kultalbum: Eskimo (1979). Her spiller Cutler trommer og bidrar muligens også med andre ting.

Cutler samarbeidet også med den belgiske gruppa Aksak Maboul. Plata Un Peu De L’Âme Des Bandits (1980) er blitt en av de store klassikerne innefor Rock in Opposition / Avant prog!

 

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger