Aksel Røed finner den bergenske tonen, Karisma Records feirer 20 år og forteller om plateselskapet Is it Jazz? mens Janne Eraker steppdanser over sjangerstrekene.
God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis for de som trenger den slags. Og det er vel noen av oss? Juni er her og vi er på full fart mot høysesongen for festivaler, men allerede har det skjedd mye. Forrige helg var blogghalvdel Vinger i Bergen på Nattjazz (og litt Festspill) og han skrev fyldige rapporter derfra. Les første dag, om blant andre Warriors of Water, Anja Lauvdals Cosmic River, høydepunktet Lotus og Stanley Clarke her. Eller les om andre dag, hvor han så ting som Eyolf Dale Trio, Harald Lassens Balans, Tuva Halse Kvintett og i det hele tatt. Nattjazz er naturligvis fremdeles i gang – i kveld er det blant annet Mathias Eick Quintet, Eliades Ochoa fra Buena Vista Social Club og Aksel Røed’s Other Aspects, som vi kommer tilbake til lenger nede – og i morgen sniker vi oss litt utenfor jazzens rike og anbefaler den fantastiske tyrkiske rockartisten Gaye Su Akyol. Anatolisk psych med åpne vinduer til hele rockhistorien, godt hjulpet av et fremragende band – og på scenen er både hun og orkesteret i besittelse av en okkult, upretensiøs syttitalls-heavy-ish karisma (jeg tenker av en eller annen grunn på Ozzy & co på “Mr. Crowley”) som simpelthen føles sjelden i dagens konsertliv. Rock med et skjelmsk smil. Skitt au, vi unner oss en hit fra en av de forrige skivene hennes (den ferskeste, Anadolu Ejderi fra i fjor, er også knall):
Til sommeren skal vi som vanlig rundt på festivaler, og tar oss pause i juli. Men frem til det er det, tror jeg, mye bra NTT i vente! Jazznytt har gått i trykken, og her kan dere lese mer om dette nummerets tema pluss annet innhold. Sånn ser coveret ut:
Trombonen vil vi selvsagt også følge opp her på nett! Det er mye å si om dette instrumentet. Det er også andre tråder fra Jazznytt-nummeret som vi vil følge videre her i remsa, i tillegg til at nummeret også inneholder stoff fra NTT som har fått en ekstra runde med pussekluten. Så om du ønsker en jazzikalsk totalopplevelse, anbefaler vi å også plukke opp papirutgaven! Vi har mye fint å by på i dette NTT-nummeret også, men først må vi ta en titt på noen kommende konserter:
1. Musikkfest! Eller Musikkens Dag, som vi, knirkete som vi er, selvsagt fortsatt kaller arrangementet. Programmet er som vanlig like langt som det er bredt, og vi vil vel først og fremst anbefale å bare vase rundt og ta inn det du får med deg. Men vi kan plukke ut noen eksempler fra vår umiddelbare omegn: Over hos Jazzinorge kan du lese saken “Ungjazzfest i hovudstaden”, om Østnorsk Jazzsenters time med tre ensembler fra 14-15 på utescena ved Schous Bryggeri. De nevner også de store NTT-favorittene DNA?AND?, som spiller tre sett på Kafé Hærverk. Første gangen jeg så dem var nettopp på Kafé Hærverk på Musikkens Dag for en håndfull år siden, den gangen med Hans Magnus Ryan (Motorpsycho, Møster +++) som musikalsk gjest. Nok en gang anbefaler jeg dem, nok en gang føler jeg for å understreke at de tilhører et forholdsvis lite sjikt av norske liveopplevelser som virkelig ikke ligner noe annet. La deg ikke avskrekke av det ambisiøse tresetts opplegget – bare stikk innom, kjøp en Grimstad Appelsinbrus, se om du liker det og ta det derfra.
Det er mye annet også – denne uka fikk vi tips om det ferske “rock i jazzens omegn”-bandet Pseudo Fruit som neste uke slipper singlen “Sin egen venn” med b-siden “Bygg en statue av deg selv”. Låter bra, de greiene der – og de spiller på Blå klokka 20.30.
Pianist og Dugnad Rec.-altmuligmann Kjetil Jerve opptrer for anledningen som “den Holmlia-baserte jazzmusikeren Kjetil Jerve” når han spiller på Holmliascenen, hvor det i det hele tatt er mye moro som foregår, ser det ut til. Det skjer 14.20! Bakgården til Jaeger er et av stedene der Musikkens Dag virkelig skjer, spør du oss. Også i år: Why Kai er innom klokka to, og senere blir det flere Mutual Intentions-affilierte greier: DJs, Kristoffer Eikrem og Ivan Ave, det store musikkens dag-mennesket Arthur Kay spiller og så videre og så videre. Jo, og Jan Eggum spiller på Lindeberg Kulturfestival klokka 17.00!!! Ses på konsert.
2. Det er ingen hemmelighet at vi har en soft spot for det man kanskje kan kalle den ikke-pragmatiske musikkfestivalen i NTT. Den mikroskopiske festivalen, den stormannsgale, den som gjør alvor av feberfantasier, tar med publikum til et helt nytt sted, både bokstavelig og i overført betydning. Jada, det er lov å drive næring (selv om det er lett å dele Maria Cans hjertesukk om blodpriser i Adresseavisa denne uka) – men festivaler kan også være noe helt annet, en måte å virkelig tre ut av hverdagen på og å oppleve noe helt urealistisk. Det finnes mange måter å gjøre det på – Lyse Netter har fanget fantasien til mange i år, Motvind drar som kjent ut i Middelalderskogen og Mandaljazz skal tydeligvis ro publikum ut på en bitteliten øy ved et tilfelle – mens Terassejazz i Evje inviterer publikum inn i hagen. Årets utgave starter i dag med Rick Ashtray og Wizrd, mens det i morgen både blir jazzparade og barnekonserter, Gard Nilssen’s Acoustic Unity og Andreas Røysum Ensemble. Gildest av alt: I fjor snakket vi med festivaldirektør Else Haugland, og hun fortalte at drømmebookingen var Karin Krog. I år kommer hun!
3. Kenneth Lien er blant av Norges fremste munnharpister, og på en splitter ny plate har han slått seg sammen med den særegne musikalske tusenkunstneren (og ordspillmakeren) Center of the Universe, som vi har intervjuet i stor stil tidligere. Den heter Snu hver stein, og kom ut i dag – klart det skal snus! Se (og hør) bare her:
Neste fredag blir det slippfest for herligheten på Kruttverket, et sted langs Alna-elva som vi etter hvert har hørt både ett og annet godt om. På tide med et besøk snart. Det er laget av Oslo Badstuforening, og det er gratis jurt-badstu, hva nå enn det er, og dj-sett med kasettsamler Mittmitta og DJ Kreismyr. Konsert blir det også. Strengt tatt burde vi legge ved en Underskog-lenke på dette arrangementet, men dere får nøye dere med facebook – det viktigste er dog å møte opp.
Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.
Sitte og tyte over noe godt i glasset, er ikke det drømmen, da?
Aksel Røed’s Other Aspects. Foto: Presse
Lyden av Bergen, hva er det for noe? Noe drømmende pop som har sin andre konsert og allerede er signet til utlandet? Bataljonen som synger så kjepphøyt på vei inn på Stadion? Nei, spør du oss må det være lyden av saksofonene til Aksel Øverås Røed. En musiker som har vært å finne i svært mange, og forskjellige, sammenhenger de siste par årene – fredag kveld på Nattjazz blir det nok en triumf med Aksel Røed’s Other Aspects. Han har også vært en viktig scenebygger og konsertarrangør. Tidligere i vår mottok han Vossa Jazz-prisen, og her er han endelig i remsa også.
Hallo Aksel. Du er å se i mange forskjellige jazzsammenhenger, gitt. Når og hvordan var det du fant deg selv som musiker – eller det er kanskje en pågående undersøkelse?
– Artig spørsmål i grunn. Det er nok i høyeste grad en pågående undersøkelse. Jeg fikk tidlig høre av min far at jeg måtte være litt obs på dette med å gå fra hobby til jobb. Plutselig var man begynt på konservatoriet og plutselig var man frilans musiker på heltid og attpåtil måtte man betale tilbake studielånet? Med jazzpenger? Det var jo ikke egentlig sånn det skulle bli, men nå er vi her og jeg har ingen plan B eller C. Den biten er på plass, og det går jo ganske fint. Bank i bordet. Så var det jo det som du sier å finne seg selv oppi det hele. Jeg skulle komme meg så nærme Wardell Gray eller Dexter Gordon som mulig som fersk student ved Griegakademiet, men ble klassekamerat med Isach Skeidsvoll og la fra meg den tanken relativt kjapt. Det måtte være noe mer. Noe som traff meg på egen hånd, noe som overgikk feelingen av å «naile en to-fem.» Jeg skjønte ikke så mye det første året på Grieg, og var ganske forvirret og sur. Litt på Kjetil Møster, for jeg hadde takka nei til NMH for å begynne hos ham, men i retrospekt var jeg nok mest sur på meg selv. Jaja, typisk sagt, jeg vet. Jeg hadde nok ikke spilt en tone i dag om det ikke hadde vært for både Isach og Kjetil. Alle timene med Wayne Shorter-bootlegs på kontoret til Møster, alle tusenvis av timene på jazzrommet, duo med Isach, etter at alle andre var gått for kvelden – det var som regel da vi subbet oss til skolen. Kanskje jeg måtte være litt sur i perioder for å komme meg litt ut av boksen. Hvem var det som sa at det ble stor kunst av smerte, nå igjen..? Jeg tror nok ikke jeg har funnet meg selv helt ennå, nei, jeg er dog veldig redd for å bli litt ålreit på mye, men ikke spesielt god på noe. Jeg bare håper det er en drive, mer enn noe som holder meg tilbake på et vis. Det kan hende, men ikke akkurat nå. Nå er jeg glad, sulten og klar for å komponere til plate nr to med Other Aspects, den kommer til å bli litt annerledes. Med god grunn. Jeg fant meg selv bittelitt mer i prosessen av å spille inn Do You Dream in Colours?. En deilig følelse som jeg gleder meg til å komme i gang med nå etter Nattjazzen og vårens vakreste eventyr er ferdig. Kanskje jeg finner meg selv på plate 50. Kanskje ikke.
Høres ut som du er på god vei. Du skal spille med nevnte Aksel Røed’s Other Aspects fredag på Nattjazz. Hva slags band er det egentlig?
– Other Aspects er mitt hovedprosjekt per nå. Der får jeg lov å leke med meg med alle ideene jeg kan klare å koke opp og de andre i bandet må simpelthen bare tåle det. Det synes jeg er stas. Jeg er jo kanskje mest sett og hørt i litt friere konstellasjoner, ikke at «OA» ikke er fritt, men det er jo også notert en god del. Jeg synes det er gøy å skrive, og skrive spesifikt for de musikerne som er med. Notebildet blir allerede på forhånd preget av hvordan jeg tror de kommer til å improvisere på bakgrunn av det jeg gir dem. Ofte stemmer det, og ofte ikke, men det blir liksom kult uansett? Veldig rart det der.
Det er mange kjente unge tryner i bandet!
— Det er jo en yngre garde med Barnes som (unntaket som bekrefter regelen?) er litt eldre og klokere. Bandet er vel litt typisk stort format som spiller rask swing med mange improvisasjonsstrekk. Man kan tenke Angles 9 til tider, eller Loose Tubes til og med, kanskje tidvis Carla Bley eller David Murray Oktett. Ikke vet jeg, men jeg prøver å få det som faktisk er notert, til å høres litt annerledes ut. Litt mer speisa noteringer eller klanger. Mange flotte ungdommer i bandet ja, med en stor favoritt, Lauritz på sax, og Hatzi på trompet, Lyder på trompet og flygelhorn, Michael på sax og klarinett, Sverre på bass, Isach på piano og Sigurd på trommer. Den neste platen blir nok mer komponert, og det blir litt ekstra folk som kan gjøre det litt ekstra spennende. Jeg har noen ideer.
Det er vanskelig å holde helt tritt med alle prosjektene dine. Jeg så deg blant annet med fine Treverket nylig. Men om vi holder gjestespill unna, hva er dine faste nåværende band?
– Mine faste band må vel være, foruten OA, Aksel Røed Trio med Magne Thormodsæter og Tore Ljøkelsøy. Vi slapp en plate tidligere i vår og skal ut på en liten turne i 2024 og jeg jobber med andreplata as we speak. Der får jeg dekket ganske mange av mine melankolske behov, føler jeg. Jeg kan jo også røpe at General Post Office er tilbake på hesten og spiller inn en ny skive i disse dager også. Det er jo ekstra stas nå når vi har hatt en lengre pause fra en relativ aktiv tid da vi gikk på Grieg alle i hopa. Torkil Hjelle har jo flyttet tilbake til verdens beste by etter et opphold i hovedstaden og vi har fått igjen litt av det kicket vi hadde da vi paradoksalt nok skulket samspillstimene på GA for å ja…spille sammen. Nils Are Drønens Whatever Happens Don’t Be Yourself har spilt to dager i uken i årevis nå på øverommet. Det er et band som er nærmere familie enn kollegaer. Nils Are er genial. Nok sagt.
Jeg spiller også i min bror Lyders kvintett nå. Det er jeg veldig glad for. Alt Lyder gjør blåser meg av banen. Det kan være jeg er forutinntatt, men det får så være. Ellers har jeg hatt et lengre strekk med trøndelagsbandet Spidergawd som har vært helt fantastisk. Her blir jeg ut året med en del festivaljobber igjen. Man kan vel kanskje kalle det et gjestespill også for så vidt, men det har utvilsomt tatt mesteparten av tiden min i år. Jeg jobber jo også (som de fleste kanskje har fått med seg) tett med Isach Skeidsvoll, som slipper plate i dag faktisk. Hurra! Med sin oktett. Du vet jo hvordan det er, man har mange jern i ilden og prøver å lobbe dem rundt så godt det lar seg gjøre. Ett av mine favorittprosjekter jeg gjør er Odin Staveland sitt soloprosjekt. Bedre tekster og musikalsk flyt skal du lete lenge etter.
Bra liste. I tillegg til egen spilling har du vært en sentral skikkelse på Bergen-scena med å sette opp konsertserier og så videre. Du fikk noe jeg anser som en velfortjent Vossa Jazz-pris for blant annet dette. Hva er spesielt med konsert og musikermiljøene i Bergen sammenliknet med hva du vet om andre deler av landet? Hvilke spillesteder der funker best for din musikk?
– Tusen takk! Jeg tror at hvis (!) det funker bedre på Viccen her i byn enn andre steder jeg kjenner til lands, så er det nok det sosiale både før og etter konsert. Bergen Improklubb har veldig lave skuldre. Noen vil kanskje si litt for lave. Om du trodde at Helge Lien aldri skulle ville spille på et piano med 4 manglende tangenter og med litt ymse stemminger, så tenker vi nok helt likt, men det skjedde på Vic til stor suksess. Jazzklubbene må jo ha folk ut etter konsert for å vaske og rydde og gjøre i stand til neste greie, kanskje, men på en liten pub som uansett er åpen til 04 er jo det stikk motsatt. De vil jo ha folk så lenge som mulig. Da får man preiket ut, man får tatt innover seg hva man nettopp har hørt eller sett. Sitte å tyte over noe godt i glasset, er ikke det drømmen, da? Dette blir bare synsing, men jeg vil anta at det er lettere å få sveivet i gang ting og tang i Bergen? Det har en egenverdi for alle stedene vi driver konsertserier på, at det skjer noe i byen. Det er også en sterk følgerskare, spesielt fra Grieg, som kommer på hver bidige konsert. Det oppleves som et takknemlig publikum, og faktisk en takknemlig jobb også. Tedans-serien på Østre som jeg driver med Nils Are Drønen og Isach er også blitt en «mainstay» i byen. Her er det litt strengere med tidspunkter, men Østre har også vist seg som en plass hvor folk er genuint interessert. Her skal vi prøve å ha en tedansfestival i august med mange spennende navn på plakaten, jeg kan ikke røpe for mye, men programmet blir annonsert ganske snart! Det blir neste happening vi setter opp her i byen. Ellers for min musikk tror jeg at Kafe Hærverk i Oslo kanskje er alternativet for meg og min musikk. Jeg er ikke helt komfortabel med de litt høye scenene på f.eks Nasjonal jazzscene ennå. Ikke at det skulle nærme seg en konsert der i utgangspunktet, men jeg håper det etter hvert. Dokkhuset syns jeg er ålreit, og jeg skal prøve å sette opp noe der når jeg skal spille inn andreskiven med Other Aspects oppi Ler på Sørgården, hvis alt går etter planen. Men ja, jeg er nok veldig svak for de litt mindre og litt mer punkete scenene.
Er det noen ferske vestlandsmusikere vi nede i sumpen burde få opp øynene for?
– Hm! Ja det er det jo helt sikkert, men jeg vet ikke hvem dere allerede har fått med dere. Rasmus Vik Lagerberg på vibrafon har nettopp spilt inn en plate med Håkon Mjåset Johansen, Magne Thormodsæter og meg selv, som jeg tror blir veldig fint. Rasmus er jo vitterlig fra Oslo, men har vel etter hvert blitt en bergenser. Mer kompliment enn det kan jeg vel ikke gi. Han spiller rett og slett helt utrolig bra. Sigrid Lygren på vokal er også et veldig friskt pust. Litt sånn old school. Litt Anita O´Day. Lenge siden vi har hatt det. En annen ungdom som er i støtet her i Bergen fortiden er Symre Bang, hun trakterer alt fra Hardingfele til elgitar (uten pedaler!) og synger kanonfint. Martin Borge på gitar kan gjerne bli nevnt i miksen her. Spent på å følge bergenske Uma på bass som begynner på NMH til høsten. Tror det blir bra.
Symre Bang har jeg hørt! Finnes det en bergenstone innen jazzen, synes du?
-Det er ganske spredd på en god måte, føler jeg akkurat nå. Bergen har alltid vært en sterk pop-by og mange går på konservatoriet og drømmer om de store festivalscenene, men Bergen har også mange frie unge sjeler som spiller for livet. Jeg har vært såpass lenge i den frijazzboblen at jeg tenker at «bergenstonen» er det jeg og mitt miljø holder på med akkurat nå. Det er nok kanskje en litt mer hardfør stil her på vestlandet? Man må få utløp og da kanskje enklest, musikalsk utløp, etter å ha sittet på Stadion i to timer og i verste fall sett Brann tape i 2 grader og pøsende regn. Da må det smelle litt. Holder ikke med en halvslapp lissepasning da. Måten bergensere er og snakker på. Det har konnotasjoner, ikke alle liker det. Jeg synes det er fett, og det er hardt. Man spiller som man er, og jeg er ganske bergensk, liker jeg selv å tro. Søkt analyse, jeg vet, men jeg tror det.
Jeg tror deg. Du sa på scenen nylig at bergensere elsker regnet sitt. Er det noen jazzlåter fra historien om regn som du er ekstra glad i?
— Coltranes «After the Rain» er jo veldig flott, da? Jeg er utrolig svak for Roy Hargrove når han drar i gang «September in the rain», den med Antonio Hart på altsax. Herlighet. Ja, og Billy Higgins på trommer. Jeg er ikke redd for å si det, Hargrove er den beste som har vært hva angår trompetjazz. Nå får jeg sikkert hele jazz-Norge på nakken, men la gå. Det er jo ikke jazz akkurat, men bergenske Elektrisk Regn må vel, ikke bare inn på listen, kanskje også toppe den.
Det blir jazz på sensommeren også, slapp av alle sammen
Om vi ser fremover til august, er det flere store festivalprogrammer som begynner å bli 100% klare og kunngjort. Oslojazz slapp hele smæla for en tid tilbake, og det er flere godbiter der – Dave Douglas New Quintet, for eksempel, det svært fine og unge vibrafoninst-ledete bandet Amund Stenøien Quartet, Solveig Slettahjell skal spille med kvartetten sin i Universitetets aula, våre store 2021-favoritter Trondheim Jazzorkester og Gurls gjør en ønskereprise og Elephant9 og Goldings / Bernstein / Stewart vil begge to gjøre sitt for at jubilant-scenen Herr Nilsen får et orglete preg denne uka. Det blir den siste festivalen med Øyvind Larsen som sjef – og han varsler tøying i jazzbegrepene underveis, noe kanadiske Colin Stetson (som også kommer til Moldejazz), belgiske Farida Amadou og franske Julien Desprez på hvert sitt vis er eksempler på. Forøvrig føles det passende at både 30-åringen Herr Nilsen og 25-åringen Blå er representert som scener denne festivalen – svært mye av det som har foregått i Oslo og Norge siden 90-tallet kan jo på mange måter oppsummeres i spenningsfeltet mellom disse to stedene.
Trondheim Jazzorkester & GURLS spiller i festsalen på MUNCH under Oslo Jazzfestival 15. august. Foto: Sanne Funder Nygaard
For noen år siden skrev jeg at Sildajazz plutselig fremsto som best blant de store jazzfestivalene i Norge. Sånne påstander skal man alltid ta med en klype salt, men det er uomtvistelig sant at Haugesund-festivalen har brukt pandemiårene godt. De har eksperimentert med spillesteder, stått for en detaljert og kreativ booking nederst på plakaten, samtidig som jeg syns de har vært flinke på å ta ansvar for å være en byfest også uten å totalt miste hodet.
Mulatu Astatke spiller på Sildajazz 12. august og på Oslo Jazzfestival 14. august. Foto: presse
Et av stedene som virkelig har funket som mellomstorstue på mine Sildajazz-besøk er Høvleriet, et slags rustikt kulturhus uten nøkkelkort-faktoren. I år blir det husfest der både på fredagen og lørdagen. Første kveld spiller Kim Myhr og Stavanger Kitchen Orchestra, det blir teatersport, festivalmusiker Paal Nilssen-Love gjør et DJ-sett under navnet DJ Lovemachine og Andreas Røysum Ensemble gjør en konsert med Sofie Tollefsbøl – der blir det låter av Curtis Mayfield, Rick James og mye annet rart. Tidligere har de både spilt Alf Prøysen, Albert Ayler og Allman Brothers, liksom. Alf, Albert og Allman. Kunne spilt, de?
I pressemeldingen om konserten hevdet festivalen at denne konstellasjonen kun har spilt én gang tidligere – det stemmer ikke helt, jeg har da vært på minst tre konserter med dem (Gressholmen Kro, Blow Out-festivalen og Kafé Hærverk, alle tre i 2021). Men skitt au – poenget med å nevne det, er at det var en grunn til at jeg dro på alle tre. Et definitivt konserthøydepunkt – og jeg ser at også Oslojazz-programmet har Tollefsbøl (og vokalistene Karoline Wallace + Ragnhild Fangel Jamtveit) med i besetningen når Røyscat & co spiller på Blå, så det blir kanskje lignende kabaret der? Gled dere. Lørdagen på Høvleriet byr Sildajazz på Paal Nilssen-Love i duo med det gitareksperimentelle muntrasjonsrådet Terrie Ex, det blir afrobeat fra Blåsenborg Rekreasjonslag, Nelly Moar spiller og Miss Tati er DJ. Programmet til Sildajazz deler forøvrig noen kjennetegn med Oslojazz – som Mulatu Astatke – og byr på en gjenkjennelig miks av lokale/regionale helter, ungt/nyutsprungent og store folkekjære artister.
Er det jazz? Progably so
Martin Kvam. Foto: presse
Det går til helvete i den norske jazzplatebransjen, som vi tidligere har meldt om her i strimmelen. De store faller fra, økonomien er usikker og utsalgsstedene er få. Men det stemmer jo ikke helt, da. Noe er fortsatt riktig flinke til det, for eksempel Karisma Records, som ble startet for 20 år siden og i kveld feirer seg selv med festkonsert med en rekke av signeringene sine i Bergen. Prog og omegn har vært hovedfeltet, men mer og mer jazz egentlig – og rimer ikke det med hvordan deler av norsk jazz låter? For ikke lenge siden startet de også underlabelet Is it jazz?, som på kort tid har markert seg som et lite men viktig selskap. Vi tok en kjapp jubileumsprat med karismatiske Martin Kvam.
Hvorfor startet dere Karisma?
— Karisma Records ble startet i 2003 av Robin Mortensen og Andreas Notland for i all hovedsak å gi ut norske band og artister som kanskje ikke passet inn i de andre plateselskapene som fantes den gang. Første utgivelse var med bandet Multipass. Ørjan Nordvik og jeg kom inn ikke lenge etter, og i 2004 dannet vi også underselskapet Dark Essence Records for metal-sjangeren.
Jeg assosierer det med landskapet rundt progrock, selv om det så klart er mye mer. Men hvordan var scena og livsgrunnlaget for slik musikk da dere startet, og hvordan er det nå?
— De første årene ble det gitt ut veldig mye forskjellig på Karisma Records. Alt fra knitre-electonica, goth rock og indiepop til prog. Dette innebar artister som Casiokids, Kaptein Kaliber, Vaiping, Lonely Crowd, Herr Nilsson, Malice in Wonderland og mer. På progscenen regjerte White Willow og Wobbler som var på utenlandske selskap da, men vi plukket opp et par tidlige band som Circles End og Gallery. Først i 2009, da vi ga ut debuten til Airbag, begynte vi bevisst å kun gå mot progrock og nærliggende uttrykk. Vi ga blant annet ut Nordagust, Brimstone, D’Accord og Fatal Fusion i den tidlige fasen. I dag har Norge blitt en veldig viktig scene innen progressiv rock, og med band og artister som Wobbler, Arabs in Aspic, Airbag, Bjørn Riis, Ring Van Møbius, Oak, Seven Impale og Jordsjø er Norge et sterkt prog-land. Og det dukker til stadighet opp nye band med gode kvaliteter.
Var det noen andre labeler dere hadde som forbilder?
– Til tross for en noe famlende start sjangermessig, så har labeler med en sterk identitet vært forbilder. Vi ønsker å være som et label hvor folk vet at de får kvalitet innenfor vår sjanger. Derav har vi gjennom årene også takket nei til flotte band som dessverre ikke passet inn.
Hvilke album fra de første årene synes du står seg ekstra godt i dag?
– Det er flere som står sterkt, men kanskje debuten til Vaiping og Nordagust plata står sterkest. Ja, og de to platene vi gjorde med Brimstone er fortsatt magisk. Samt debuten til Airbag da, som virkelig satte labelet på kartet og endret fokuset vårt ganske betraktelig.
Jeg antar at platebutikk-kartet har endret seg kraftig i løpet av disse årene. Er det håp? Nye muligheter?
– Ja, det har endret seg veldig. Det finnes jo knapt platebutikker igjen i Skandinavia. Men, det er jo håp. Vår nordiske distributør melder fortsatt om at CD-salget ligger på ca 50 % av andelen, og det sier jo litt om hvor mye som faktisk går av det formatet via f.eks CDon og Platekompaniet på nett. Salget via egen webshop og Bandcamp har også blitt en veldig viktig salgskanal for oss, og det ser ut som at det er den veien det går. Det er gode tider for Posten, med andre ord.
Etterhvert begynte dere også med gode reisusse-utgivelser – hvordan er markedet for det? Viktig å holde den eldre musikken levende?
– Det er det jo absolutt. Bare se på det Christer Falck holder på med! Det er mye god musikk som enten er vanskelig å få tak i eller ikke har vært utgitt på enkelte format, og da er det også verdt å holde liv i de band og titler. Ikke for enhver pris kanskje, og vi har jo også erfart at ikke alle katalogtitler har like stor etterspørsel som man hadde inntrykk av. Så en viss forsiktighet må til.
Hvordan oppdager dere nye band – stolleken i et internt miljø eller er dere på utkikk overalt?
– Begge deler. Det er klart at det er enkelt og naturlig for medlemmer i band vi jobber med at de kommer med nye prosjekt til oss. Og ofte er det gode prosjekter. Men vi får daglig henvendelser fra band og artister verden over, og vi prøver å svare alle. Og vi sjekker selvsagt ut nye ting hele veien.
Underlabelet Is it jazz? er på kort tid blitt et av landets mest lovende nye plateselskap. Hvordan er planene for ekspansjon her?
– Takk for det! Vel, her har vi jo startet fra scratch, og må bygge opp noe helt nytt. Jo, vi har jo distribusjonsnettverket og promonettverket, men vi må nå ut til et nytt publikum, og det tar jo tid. Til nå har vi gitt ut flere helt nye prosjekt som ingen har hørt om, men fremover blir det jo utgivelser med etablerte navn som Bushman’s Revenge og Krokofant, og vi merker jo allerede at vi begynner å få mer oppmerksomhet.
Hvordan vil du beskrive ny norsk jazz, sett fra deres ståsted?
– Det er veldig mye spennende innen ny, norsk jazz. Både i nye prosjekter med mer etablerte navn, til de som nå er på vei ut i fra konservatoriene. Vi har allerede et samarbeid med Aksel Røed som vi kommer til å høre veldig mye fra i årene som kommer, og i miljøet rundt ham er det veldig mye spennende som rører seg. Det er også godt å se at det er så mange retninger de forskjellige går i musikalsk sett, så det er stor variasjon i stilene også.
Røed er god. Har dere god distribusjon i utlandet, og er norsk jazz så godt ansett der ute som vi velger å tro?
– Ja, vi har god distribusjon, dog kanskje i en mer sjangerløs retning som går på de større uavhengige distrokanalene. Og mitt inntrykk er at norsk jazz har et godt rykte der ute.
Det er triste signaler fra Rune Grammofon, Grappa og så videre. Nedtur for norsk jazz, spesielt i utlandet, tenkte jeg. Men så kommer jo dere og plukker opp ting. Er det bare et logisk generasjonsskifte?
– Jeg velger å tro at det er et logisk generasjonsskifte. Vi startet opp Is it Jazz? Records som et alternativ til de etablerte labelene, men nå ser det jo ut til at vi tar over stafettpinnen på en måte. Og så må vi prøve å ikke bite over for mye, og heller la labelet vokse naturlig.
Det er masse bra band som skal spille på jubileet – klarer du pitche dem inn kjapt for dem som ikke kjenner dem?
– Skal prøve. Vi er veldig glade for å ha med oss Brimstone, eller The Brimstone Solar Radiation Band som de het i starten, da de er det eldste bandet på plakaten vi har jobbet med. Og de har vært inaktive veldig lenge. Men her har du herlig 60/70-talls psykedelia iblandet sprudlende progressive toner. Headliner er Wobbler, som er erketypisk 70-talls prog, med mye inspirasjon fra Yes, Gentle Giant og italiensk 70-talls prog. Oak er mer stemningsfull, moderne og alternativ prog rock, mens Arabs in Aspic står med et ben i 70-talls prog/psykedelia og 70-talls proto-hardrock. Tusmørke er leken og lett surrealistisk folk/psykedelia, mens Magic Pie lener seg mot den klassiske rocken, dog med episke lange låter. Det hardeste innslaget er Seven Impale, som blander prog, jazz og metal på en ypperlig måte med en operasanger i front. Vi gleder oss!
Kan steppdans lære oss å se med øret og å lytte med øyet?
Janne Eraker. Foto: Marie Sjøvold
Det kommer stadig nye låter fra steppdanser Janne Erakers ambisiøse albumprosjekt Movements for Listening – en innspilling der hun forsøker å dra steppdansen i alle mulige retninger. Nymusikk, blues, støy, elektronisk musikk, impro, tradjazz – selv i en eklektisk virkelighet full av musikalske bindestreker, er dette noe for seg selv. Det nyeste eksempelet på det er samarbeidet med perkusjonist Anders Kregnes Hansen på låta “Three Miniatures for Tap Dance and Percussion”, som ble sluppet i dag. Hør her:
Vi har snakket med Janne Eraker tidligere, i forbindelse med steppdans-salongene hun arrangerte på Hærverk. Da bød hun også på et lite introduksjonskurs i hva som finnes i denne danseformens/kroppsinstrumentets – historie. Nå er det så mye på gang og så mye musikk ute, at vi fikk lyst til å høre litt mer.
Lå tittelen og ideen “Three Miniatures for Tap Dance and Percussion” der fra start, eller er det noe som dukket opp underveis?
– Alle låtene er blitt laget på forskjellige måter, så historien til denne er også unik. Anders hadde sagt at han gjerne ville skrive en komposisjon til albumet, og så workshoppet vi den fram. Vi møttes flere ganger i løpet av et år, og jeg viste alt materialet jeg benytter meg av, hvordan jeg steppdanser og hva slags lyder jeg bruker. Så hadde vi en uke med prøver og innspilling på Scenehuset. Han hadde lyst til å lage to eller tre satser som skulle være forskjellige og gi et bredere bilde av hvordan steppdansen kan låte og kan brukes. Jeg kan legge til at stykket også kommer ut på note! Prosessen med det er i gang, så “Three Miniatures for Tap Dance and Percussion” er snart å få tak i. Jeg jobber for så vidt ofte med forskjellige typer notasjon, det hender at det er en hel koreografi hvor steppdansen står skrevet ned. Men det blir jo aldri gitt ut, det er bare for å huske på ting. Så dette er en liten statement, på samme måte som at prosjektet skulle resultere i et fysisk format. Steppdans på vinyl! Det er også en låt som heter “Two Miniatures” på albumet, og der kom tittelen senere. Det var med Michaela Antalová, hvor vi improviserte frem flere små snutter, også klarte vi ikke å velge bare en.
Hvis jeg ikke tar feil, hører vi deg blant annet bruke vann på denne låta. Hvordan har du jobbet med alle de forskjellige materialene på dette prosjektet?
– Det er forskjellig på alle låtene, men her på denne låta har vi helt spesifikt gått for 3 forskjellige materialer: vann, tre og metall. Det første jeg gjør er å danse barfot i en pleksiglassboks av typen man bruker for å beskytte verdifulle museumsgjenstander. Den er snudd på hodet og fylt med vann. Der får jeg plaskelyder, men også gnikkelyder. Dryppelydene er delikate, mens gnikkelydene er nesten horror-aktige. Jeg har også en bag full av brukte steppdansjern, inkludert et par sett i lønnetre og mahogni. I førstesatsen har jeg bundet dem sammen, jeg tror det er fire-fem-seks på hver hånd. Steppdansjernene har tre hull, hvor de skrus fast til skoen. Gjennom de hullene har jeg bundet et tau, sånn at jeg kan klakke dem sammen med fingrene mine, nesten som kastanjetter. På andresatsen danser jeg mer vanlig med steppdanssko på gulvet, jeg har en yogamatte som låter muta, nesten som en øvingspad. Jeg har en treplate fra maxbo, og så har jeg en rillete aluminiumsplate som exen min fant på gata en gang… I tillegg går jeg ut på gulvet til scenehuset, det er et lakket treplategulv som også har sin egen lyd. Det er den mest normale steppdanslyden på innspillingen. På siste sats har vi hengt opp steppdansjernene på et rack som Anders har i slagverksarsenalet sitt. Så fikk jeg en metallkølle av Anders som jeg kunne bruke til å slå med, som å spille et slags klokkespill. Jernene har hver sin tone – Anders har en app på telefonen som gjør at han kan måle tonehøydene, og vi målte alle de 28 jernene og kom fram til at det var en hel oktav i bagen min. Intervallene jeg spiller skimrer litt surt, mens Anders spiller kjempefine, vakre toner på vibrafonen. Kontrasten mellom min skrapmetalllyd og hans dyre instrument syns jeg er en fin match. Jeg har også en samling steppdansjern som jeg klirrer litt på. På de andre låtene jobber jeg med kontaktmikking, trigging av samples, sand, bobleplast og så videre.
Du jobber med mange forskjellige musikere på skiva – Kregnes og Antalová er nevnt, i tillegg er det folk som Harald Fetveit, Ivar Grydeland, Juliana Venter og så videre – disse føles nesten som et tverrsnitt av “kunstmusikk” eller hva man nå skal kalle det i Norge. Var det en tanke her – å bruke steppdansen som en slags inngang til alle disse ulike uttrykkene?
– Utgangspunktet mitt var at jeg ville finne ut og teste og prøve ting. Jeg la opp til 10 forskjellige samarbeid, på 10 forskjellige steder, med alt fra støy og elektronisk musikk, til frijazz og eksperimentell musikk. Det ble en slags kartlegging av muligheter. De fleste samarbeidspartnerne mine kommer kanskje fra kunstmusikken, men i låtene med for eksempel Hans Martin Rundberg Austestad, Knut Reiersrud og David Arthur Skinner holder jeg meg ganske nærme sjangre som bluegrass, blues og swing jazz. Med Hans Martin prøvde jeg å lage rytmene som passer til bluegrass, selv om steppdansteknikken min absolutt ikke er det samme som flatfooting’en og clogging’en som i utgangspunktet hører til sjangeren. Innspillingene med David og Knut går begge i fem, men i veldig forskjellig tempo, samtidig som de begge har en triolbasert swing som gjør at de kommer ganske nærme “god, gammeldags stepp”. Senere kommer det også en elektronisk låt med Kristoffer Lislegaard, den har beat, og steppdansen kommer inn i en slags utvidet virkelighet. Jeg har lært utrolig mye av alle samarbeidene. Vi har tatt opp så mye at det egentlig ligger to albumlengder til der med ubrukt materiale. Det er flere ting jeg vil prøve. Utgangspunktet mitt var min egen nysgjerrighet. Jeg føler ikke egentlig at jeg hører til noen bestemt sjanger, i steppdans-verden er jeg også litt utafor. Når jeg gjør støy med Harald Fetveit, blir jeg avskrevet totalt i noens øyne, hahaha! Steppdansmiljøet er såpass lite at vi kjenner hverandre over hele verden. Det er en tradisjonell greie med hierarki, hvem som er hvem sin mester og så videre.
Men har du noen eksperimentelle åndsfrender i steppdansmiljøet også?
– Ja, det er noen – en i Nederland, en i Tyskland, kanskje en i Japan, liksom. Men på hver sin måte. Noen er jeg på bølgelengde med, selv om de holder seg i en annen bestemt sjanger. De vil kanskje ikke trekke det dit jeg vil – det er jo snakk om smak og stil. Hos meg står det ganske høyt på lista å prøve ut nye ting. Jeg er villig til å gi slipp på grooven, og jeg er i hvert fall ikke opptatt av å briefe med vanskelige trinn. Men jeg er heldig. Prosjektene jeg driver med får støtte, fra for eksempel Kulturrådet og Norsk Jazzforum, og jeg har en trygghet i å være ansatt i Skuespiller- og danseralliansen. Jeg er veldig privilegert, og kan stort sett drive med kunsten min hele tiden. Jeg kjenner nesten ingen andre steppdansere i verden som har den friheten. De må ha et show som trekker 500 folk av gangen, eller må tjene penger med så mange andre jobber at de ikke kommer i gang med det de egentlig har lyst til å undersøke.
I tittelen på plata, Movements for Listening, opplever jeg at du peker på en av tingene mange sikkert vil synes er særegent her – å ta bevegelser man egentlig er vant til å se på, og kun lytte til dem. I tillegg finnes det filmer og visuell representasjon av prosjektet. Hvordan har du tenkt rundt denne biten?
– Ja, jeg ønsker at folk skal høre det før de ser det, egentlig. Men vi har jo teasere som folk ser før de klikker seg videre inn på strømmetjenesten de bruker. Det er sjelden folk hører noe før de har sett videoen, bortsett fra plateselskapet i Nederland, faktisk! De hørte det bare først, og så oppdager de hvordan det er blitt laget når de får videoene nå. Jeg ønsker at folk skal gi seg selv sjansen til å høre det, og så gjerne se det. For opplevelsen er virkelig forskjellig. Det skjer så mye filtrering i hodet at man ser på steppdans. Selv opplever jeg meg ikke utenfra, min opplevelse ligger i hva jeg hører og hvordan det henger sammen med hva jeg føler i kroppen mens jeg gjør det. I uttrykket mitt kan jeg skru de “volumknappene” opp og ned som jeg vil. Altså, bruke mitt lydlige og visuelle uttrykk i forskjellig grad. På en konsert jeg spilte her forleden var det et øyeblikk der det ikke var plass til meg lydlig, men visuelt – og da danset jeg nesten uten lyd. På plata var målet at musikken skal låte bra, og om jeg ser litt rar ut eller ikke har på meg riktig bukse, er det ikke så viktig. Når jeg sitter i studioet med Audun Strype med hans gode høyttalere, er det sjukt hvor bra han får det til å låte – det er sånn jeg føler det er live, men jeg hadde ikke trodd det skulle være mulig å formidle til andre lyttere. Ofte vil folk at jeg skal “velge” om det er musikk eller dans, men det er to sider av samme sak. Men for å gi musikken en sjanse, tenker jeg kanskje at det er fint å lukke øynene og bare høre.
Men siden steppdansen er litt av begge deler, blir det også en veldig interessant påminner om at også musikk av denne typen er visuelt interessant. At veldig mye musikk er bevegelse, og at det er fascinerende å for eksempel se på en musiker som Anders Kregnes Hansen gjøre det han gjør. Jeg tror mange føler at man må forstå hele greia med ørene sine, men øynene kan også være til hjelp i denne musikken.
– Det er jeg helt enig i! Og jeg har alltid vært fascinert av hvordan folk ser ut når de lager musikk, informasjonen i ansiktene til folk, bevegelsene, og hvordan det kan trekke meg inn i noe – eller ikke. Da jeg fikk mitt første Sony DV-cam for mange år siden, filma jeg musikere og vurderte å lage en musikkvideo uten musikk, men bare bevegelser. Jeg har en liten digresjon her: Steppdansen har fått en visuell identitet påklistret, takket være musikalene, både Broadway og filmmusikalene med Fred Astaire. Der har man kombinert steppdans med ballroom dancing, ballett og akrobatikk. I tillegg til det rytmiske, har den fått en look som er blitt hengende ved. Om jeg gjør en bestemt armbeveglese, kobler folk den til denne steppdansklisjéen, som på en måte er et resultat av approprieringen av steppdansen. Det er interessant å vite at steppdansen var fri fra dette spesifikke uttrykket før. Grunnen til at jeg driver med steppdans nå kan forresten spores direkte tilbake til øyeblikket da jeg så Michelle Dorrance steppdanse for første gang (og alle gangene siden), helt uten denne “musikal”-estetikken, og med en vanvittig groove. Det jeg gjør selv er for øvrig basert på min egen kropp og bagasje som samtidsdanser. Hvordan jeg forstår kropp og rom. Det kan altså godt ha et danserisk uttrykk også.
Fortell litt om Øy, som blant annet spiller på Moldejazz i år og Deichman på Romsås 14. juni.
– Det er en duo med Kristoffer Lislegaard, som er en tryllekunstner med liveprogrammering og den slags. Jeg kan ikke forklare akkurat det han gjør, men det som skjer er at jeg står på en plate med kontaktmikrofoner, slik at han kan få min lyd og prosessere den på hvilken som helst måte han vil. Vi kjører improviserte strekk på mellom 10 og 40 minutter, og mens jeg holder på oppdager jeg hva han gjør med min lyd. Så tar jeg mine valg, og så reagerer han på det igjen. Jeg blir en slags trommemaskin, på en måte. Det er et veldig gøyalt prosjekt, vi har holdt på lenge. Hvis jeg ikke forklarer til publikum, hender det at folk tror jeg har øvd veldig mye og blitt veldig flink til å “danse synkront med musikken”. Så derfor har vi begynt å gi en kort teknisk forklaring på hva det er som skjer, og så blir folk sugd inn i prosessen. De opplever valgene og improvisasjonen mens det skjer. Det kan bli groovy, cinematisk… nå låter det som skryt, men jeg syns det ofte blir veldig spennende. Det er vel en av de mest tilgjengelige improgreiene jeg driver med. Like rart som alt det andre, men før eller senere lander det i en groove, og da kan folk henge med, slappe av eller nikke med hodet. Og forresten; Michaela Antalová har konsert på Hærverk på søndag, på Samtidsmusikkpubben kl. 19.30. Mulig det blir litt stepp der også!
Av Filip Roshauw og Audun Vinger