NTT: Vi lever fremdeles i Waynes verden

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsmusikkavis i digitalt remseformat om jazzen og omegnen! Vi er ikke lenger den eneste fredagsmusikkavisen med et godt øye til disse grensetraktene som kommer ut i Norge –  Klassekampens Musikkmagasin har byttet fast utgivelsesdag fra mandager til fredager, og markerer samtidig sitt tiårsjubileum på Ingensteds i kveld – gratulerer! Vi har rukket å bla igjennom tiårsjubileumsutgaven, som oppsummerer en del sentrale utviklingstrekk i norsk musikk det siste tiåret, fra TIX til GURLS og alt derimellom. Vel verdt tiden og tierne dine, skulle vi mene. 

Apropos gratulasjoner – Spellemann-nominasjonene er ute i dag, på TikTok og andre steder! I den mystiske kategorien “Jazz” er Moskus, Master Oogway m/Henriette Eilertsen, GURLS + Trondheim Jazzorkester og Wako nominert. I Åpen Klasse finner vi Anja Lauvdal, Ingrid Jasmin, Jon Balkes Siwan og Sound Stories, mens både Eirik Hegdal og Inger Hannisdal er blant de nominerte til TONOs komponistpris, Ida Løvli Hidle, Lasse Marhaug, Løvlid/Hytta/Nyhus og Jon Øivind Ness med Trondheim Symfoniorkester er nominert i samtidsmusikk-kategorien, NTT-kjenninger som Karpe, Sondre Lerche, Fieh og Charlotte dos Santos befinner seg i Pop, Alternativ Pop, RnB/Soul-rubrikken, og over det hele. Det føles litt kunstig å sette strek akkurat der, men sånn er det jo med prisutdelinger – skål til heile hurven uansett! 

Samlet sett gir nominasjonslisten et rikt bilde av hvor uhorvelig mye musikk det er som fremdeles gis ut i Norge. Og i et tilfelle av uhumsk timing skriver vi i dette nummeret om at Rune Kristoffersen, mannen bak labelet Rune Grammofon, i år trapper virksomheten sin kraftig ned – fremover vil han gi ut musikken til to artister, mens resten av etikettens mange ulike musikere blir nødt til å finne seg nye hjem. Dere kan lese Kristoffersen fortelle om litt av årsakene til det lenger nede i denne remsa – Rune Grammofon ga ut sine første album for 25 år siden, og har vært et av de viktigste navigeringspunktene for eksperimentell ny norsk musikk – enten det er jazzrock, støy, samtidsmusikk eller mye annet – siden den gang. Runes nedtrapping skjer samtidig som Grappa også jobber med å gradvis halvere antall utgivelser i året. Denne utviklingen har jo alle visst om lenge – men det er allikevel merkelig å få sånne bekreftelser på at ikke alt er som det skal være i albumøkonomien. 

Men KONSERTER, det finnes, dere! Her er et par fra uka som kommer:

1. Vi gleder oss veldig til å høre Erlend Skomsvoll Trio for første gang – det ferske lille ensemblet er ute på sin jomfrutur, og i kveld spiller de på Risør Jazzklubb og i morgen er de på Urijazz.

2. Saksofon-fyrverkeriet Chris Potter er i Oslo, hvor han spiller på Nasjonal Jazzscene i kveld. Det er fremdeles en liten håndfull billetter igjen.

3. BLÅ-jubileumet fortsetter – i kveld spiller Anja Lauvdal og Fra Det Onde på klubben, mens vi i morgen får formiddagsjazz fra Skikkelig Jazztrio med Amalie Dahl.

4. Vårprogrammet til Kampenjazz er godt i gang, og på søndag står den fremdeles ferske kvartetten Thinker Ant på scenen. Der hører vi blant annet Miriam Kibakaya, som dere kan lese et intervju med her.

5. Vi må til kjernen av ting. The Core spiller på Energimølla i Kongsberg, Jazz Evidence, på onsdag. Det er helt innerst, det.

Vi går videre og informerer om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for LIKES, DELINGER og folk som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. 

 

Rune Grammofon trekker i bremsen

Rune Kristoffersen, her i anledning 20-årsjubileet for Rune Grammofon i 2018, med den aller første utgivelsen, Supersilents debut 1-3 (1998). Foto: Terje Mosnes

Svært mange sentrale jazzartister må se seg om etter nye hjem når det legendariske selskapet nå trapper virksomheten sin kraftig ned. Også i Norges største og eldste uavhengige plateselskap Grappa, med underetiketter som ODIN og Hubro, jobbes det med å halvere antall utgivelser. 

Etter 25 år og flere hundre utgivelser har Rune Kristoffersen, énmannsapparatet bak Rune Grammofon, kommet til en korsvei. Etter utgivelsen av Fire! Orchestra-platen Echoes i april, sier han i stor grad stopp. Fremover vil selskapet kun gi ut musikken til artistene Hedvig Mollestad og Espen Eriksen, to Rune Grammofon-veteraner som han føler et særskilt eierskap og tilknytning til. Kristoffersen sier at han hadde fått alvorlige abstinenser om han hadde kutta alt tvert. Men når så mye av aktiviteten trappes ned, er det flere årsaker til det. 

– Jeg vil ikke gå inn på alle, men jeg har kjørt ganske hardt på, i veldig lang tid. De fleste av mine utenlandske kontakter har trodd at jeg har flere ansatte, men det har jeg jo ikke. Det er meg og en promofyr i London, som jobber på oppdrag. Det føles riktig nå, på et eller annet vis, sier han.  

Sviktende fysisk salg er en annen åpenbar faktor, men siden pandemien har også prisene på materialer, trykking og transport steget kraftig. 

– På begynnelsen av året kom det en 30% økning på selve vinylprisen. Du merker det hos platebutikker som Big Dipper, hvor prisene har gått noe sinnssykt opp, det kan koste 400 kroner for en enkeltplate som gikk for halvparten tidligere. Det er ganske drastisk. Hvis vi selger 500 vinyler og 500 CD-er, som slett ikke er dårlig, kan du ikke regne med å tjene penger på den biten. Det blir mer som et visittkort, sier han.  

Den første utgivelsen på Rune Grammofon var Supersilents legendariske debut 1-3 i 1998. Etiketten fulgte opp med Arne Nordheims Electric, og siden da har det kommet ut musikk fra artister som Biosphere, Deathprod, Maja S.K. Ratkje, Susanna and the Magical Orchestra, Motorpsycho og elephant9. Jazzrock, prog, elektronika og samtidsmusikk – i innpakningen til husdesigner Kim Hiorthøy, har disse nisjene dannet en felles og distinkt fortelling om utforskende musikk fra Norge, som har fått særlig fotfeste i utlandet. 

Hva tror du nedtrappingen hos den typen betydelige labeler har å si for norsk nisjemusikks evne til å kunne markere seg for internasjonale lyttere?
– Hvordan det slår ut for norske artister i et smalt segment er utrolig vanskelig å si. Det er mange paradokser her – når alt ble tilgjengelig for alle, skulle alt bli bedre. Mye tyder på at det blir verre. På et tidspunkt var det synkronisering, altså lisensiering av musikk til andre formål og livemarkedet som skulle redde musikken. Men konkurransen i synkmarkedet er større fordi alle vet at det er der man tjener penger, og det samme ser man i livemarkedet. Jeg syns det ser ganske grimt ut, sier han, og legger til at han håper at etiketter som Motvind og Øra har energien til å fortsette og kanskje utvide. 

– Midt oppi dette her har vi en fantastisk flora – generasjon etter generasjon som bare leverer, og som skaper glimrende musikk. Det er nesten for mye av det gode. Jeg startet opp da disse tingene startet, i 97/98, og da tenkte jeg bare “hvor lenge kan dette vare”? Men det blir egentlig bare bedre. 

Blir denne utgivelsesmengden noe av problemet med tanke på å skulle skaffe seg nok inntekter i form av salg, spillejobber og oppmerksomhet?
– Det er absolutt slik. Det er et paradoks at det skal bli et problem, men det er jo det på et vis. Det er egentlig bare plass til et visst antall norske smale jazzartister, for eksempel. Det er for mange om beinet når det gjelder livesituasjonen, og du får ikke så mye frijazz inn i Hollywood-filmer, liksom.  

Grappa Musikkforlag befinner seg også ved et vendepunkt. Siden etableringen i 1983 har selskapet fordelt på en rekke etiketter, blant annet som Odin, Curling Legs og Hubro, som det siste tiåret har preget landskapet mellom jazz, folkemusikk og kunstmusikk – åpen klasse-triangelet. Nærmere 4000 album er det blitt på 40 år – men nå bør rytmen på hundre utgivelser i året reduseres til halvparten, sier selskapets stifter, Helge Westbye, og sier at ingen sjangerområder vil kuttes mer enn andre.  

– Vi går med store tap, og holder på med sjangre som få andre prøver å røre. Det handler om å redusere tapene og gjøre det litt mer levelig for de som jobber med dette. Det har vært ganske høyt tempo hos oss. 

Hvor stor del av bildet er endringer i priser?
– Prisene på CD og vinyl har steget enormt, men det er ikke det som gir utslaget – det er at det ikke selges noe særlig musikk mer, dessverre. 

Hvor lenge kan det bære seg for dere?
– Vi gjør disse endringene, for å fortsette noen år til. Hvor lenge, vet jeg ikke. Jeg har holdt på i 40 år, de første 20 var greie, og så har det vært 20 magre år, og det sliter på i lengden. 

Frøydis Bergheim Ruud, som er label manager i Grappa for Hubro, Heilo og Odin, sier at situasjonen betyr endringer i ressursene labelet kan bruke på hver enkelt utgivelse, blant annet i form av utlegg til ekstern promotering. 

– Modellene vi har drevet etter frem til de siste årene er fra en tid da de ekstra kostnadene faktisk kunne komme tilbake og forsvares økonomisk, nå er det en sjeldenhet om det skjer. En del av det er å øke bevisstheten rundt kostnadsnivåer i vår stall – det er ikke noe gøy, men vi opplever også forståelse fra mange av artistene våre, sier hun. 

Helge Westbye sier at nedtrappingen vil skje skånsomt, først og fremst ved at Grappas ulike etiketter ikke tar inn nye artister.  

Det er noen år siden Andreas Risanger Meland sa at han ikke lenger ville snakke om en platebransje, men plateaktivisme. Hvordan må folk som vil gi ut musikk tenke i årene fremover?
– Plateaktivisme er et godt ord. Jeg tror mulighetene vil være som de er i dag, men de er basert på at man er flink til å søke tilskudd. Så lenge myndighetene er villige, er det mulig å leve av det. Men personlig er jeg ikke så begeistret for å være avhengig av offentlig støtte. Nå er det sånn at vi kutter litt ned, men det finnes gode selskap som holder på innenfor felt som jazz og klassisk, alternativer til oss. Så det er ikke helt umulig. Jeg tror jo at alle som har noe å si kan finne en vei ut i markedet, sier Westbye. 

Det blir med andre ord spennende å se hvilke artister som kommer ut på hvilke selskap i årene fremover. Denne uken kunne Is it Jazz Records, det ambisiøse jazz-underlabelet til Bergens-baserte Karisma & Dark Essence Records, for eksempel kunngjøre at de hadde signert Erland Dahlen, som har gitt ut flere soloplater på Hubro. Rare tider – men uinteressant, blir det ikke.  

 

Nytt og annerledes nummer av Jazznytt!

Årets første papirutgave av Jazznytt er snart ute hos abonnenter og i løssalg neste uke. Dette er det første med redaktørteamet Audun Vinger og Filip Roshauw (altså denne strimmelens stab), designer Nick Alexander og redaksjonsmedarbeider Karoline Ruderaas Jerve. Audun har vært tett involvert med bladet siden omleggingen i 2014, og Filip det samme ikke mange årene etterpå. Så noe direkte revolusjonerende annerledes er det ikke, selv om det så klart også er en merkbar forskjell. Det er blant annet en (forhåpentlig) mye bedre samhandling med NTT og JazziNorge.no, der ideer og innhold kan forvaltes smartere, noe som f.eks har resultert i en ny stor innledningsseksjon av bladet med det vi i bladbransjen kaller «småstoff». Platesidene har også endret oppsett, og det er endel nye spalter. Ellers er det stort sett jazz som før.

Her er det viktigste innholdet:

25-årsjubileet til BLÅ markeres med en omfattende sak med mange kilder som dokumenterer den viktige klubbens første periode. Illustratør Flu Hartberg bidrar med sitt eget blikk på denne historien gjennom den lille tegneserien Slik lager du legendarisk jazzklubb, og er også på omslaget.

Jacob Young blir gjenstand for et stort retrospektivt intervju foretatt av Terje Mosnes

Marte Eberson er utgavens deltaker i Blindebukk, der musikere lytter til plater vi spiller for for dem, og så drøftes det.

Utdrag fra ny bok om Moose Loose og Oslo på 70-tallet, skrevet av Thomas Hylland Eriksen og med et lite intervju med forfatteren

Intervjuer med Zoh Amba og Sverre Gjørvad

Ny og kraftig utvidet Now’s The Time-seksjon

Marit Sandvik & Jazz i Nord Song, Fall Soft i spalten Godt gjenhør

Ny anmeldt-seksjon med aktuelle album, bøker og filmer.

I løpet av de nærmeste dagene skal vi få shippet ned bladet til Big Dipper og Tronsmo, og det blir i salg via Narvesen og Tekstalmenningen til uka. Men det beste for alle, økonomisk og behagsmessig, er å bli abonnent, klikk her for det, det er billigere enn du tror, vi beholder mer av jazzkrona, og det er faktisk kick å finne noe i postkassen fire ganger i året. Om det er enklere å forestille seg kan du også se på det som et NTT+-abonnement.

 

Wayne Shorter (1933-2023)

 

Fredrik Ljungkvist tok dette bildet av Wayne Shorter da han mottok Polarprisen i Stockholm i 2017. Ljungkvist fremførte også «Palladium» under utdelingen. 

Da Wayne Shorter døde torsdag denne uken var han 89 år gammel, og selv om gudene skal vite at musikkverdenen gjerne skulle beholdt ham på denne siden både i 10 og 20 år til, er det mulig å kjenne på en slags jubel, over et liv som simpelthen har vært utrolig godt levd, i alle erklæringene av sorg og savn. Shorter føltes ikke som noen fjern skikkelse i sine siste leveår, tvert imot – det ambisiøse albumprosjektet Emanon fra 2018 strakte seg over 3 CD’er og en tegneserieroman, mens operaen (Iphigenia), med libretto av Esperanza Spalding og settdesign av Frank Gehry, kom ut i 2021. 

Her og nå føles det ikke som at noen av de verkene vil snike seg inn i de første setningene av biografien hans i fremtiden, men hvem vet? Noe av Shorters storhet handler om å unnslippe å leve i epilogen – at han fant nye stier å gå som improvisatør og komponist, selv på tidspunkter i musikkens utvikling hvor opphopningen av giganter må ha føltes truende og det sikkert var fristende å konkludere med at alt faktisk var spilt og hørt. Footprints-kvartetten, med Brian Blade på trommer, John Patitucci på bass og Danilo Perez på piano brukte 2000-tallet på å vise at et av jazzens mest velbrukte små ensembleformer, saksofonkvartetten, bød på utallige nye muligheter for den som lette etter dem. Stor musikk, skapt over 30 år etter at Shorter var med på å definere det akustiske landskapet vi på mange måter fremdeles befinner oss i med den andre store kvintetten til Miles Davis. 

Vi kan lytte oss litt lenger tilbake til en plate som Speak no Evil, spilt inn julaften 1964, hvor låta “Infant Eyes” på én og samme tid høres ut som en låt gammel som haugene, men også som en helt ny formulering av de tidløse spørsmålene – hva er kjærlighet, hva er sorg, hva er skjønnhet? – på én gang. En ny og for noen gåtefull dialekt, som på et tidspunkt ga ham tilnavnet Weird Wayne, men som det senere er vanskelig å se for seg musikken uten. Det føles naturlig at Shorter, da han bevegde seg mot utkanten av jazzens grenser, fant sammen med artister som Joni Mitchell og Steely Dan – låtskrivere som på ulikt vis fikk til i musikken det forfatter Saul Bellow sa han prøvde på da han skrev The Adventures of Augie March: «I wanted to invent a new sort of American sentence». 

Science Fiction- og filmentusiasten Shorter snakket i vidløftige og egenartede bilder. Den lesverdige biografien Footprints: The Life and Work of Wayne Shorter av Michelle Mercer er full av eksempler på hvordan han gikk utenom, via en enigmatisk lignelse, for å kapre essensen i de ulike springende punktene i livshistorien hans. Det føles unødvendig å utbrodere hvordan dette også kan være egenskaper vi finner igjen i måten musikken hans graver i nyansene på. I intervjuer han ga på slutten av karrieren sin så han til humlen som et bilde på hva jazzen måtte gjøre:

«I think there’s like this little jazz bumblebee that goes from flower to flower. It goes to the flower of country and western, the flower of bluegrass, the flower of pop, the flower of blues and rhythm & blues, and says, ‘Don’t forget to be creative’»! 

Så fint og optimistisk kan musikkens rolle kapsles inn. Det åpne brevet han skrev sammen med sin livslange samarbeidspartner Herbie Hancock til en ny generasjon med artister, i det dramatiske året 2016, er fullt av lignende formaninger og tillitserklæringer: The world needs new pathways. Don’t allow yourself to be hijacked by common rhetoric, or false beliefs and illusions about how life should be lived. It’s up to you to be the pioneers. 

Jeg tror det går an å holde på denne fremtidsoptimismen og samtidig innse at noe helt spesielt går tapt når en musiker som Shorter går ut av tiden. Han debuterte på slutten av 50-tallet, og var medlem i den kanskje beste utgaven av Art Blakey’s Jazz Messengers. Han var ikke bare medlem i ett stort band ledet av Miles Davis – også “The Lost Quintet”, da rytmeseksjonen var byttet ut og nye avant-elektriske impulser kom inn, har et stort avtrykk på musikk i dag. Det oppsiktsvekkende opptaket av Shorters aller siste konsert med Davis, It’s about that time: Live at the Fillmore East March 7th 1970, ville vært en klassiker om den hadde kommet ut på den tiden, snarere enn på starten av 2000-tallet. Men kanskje alle ting har sin tid. Suksessen og den globale musikalske optimismen i det kanskje aller største fusion-bandet, Weather Report, snakker for seg selv og underveis finner vi andre utflukter, i perleraden av Blue Note-utgivelser under eget navn på 60-tallet eller det vidunderlige samarbeidet med Milton Nascimento på Native Dancer fra 1975.

Det er noe spesielt med dette tidsspennet – ikke fordi musikken nødvendigvis var spesielt bra eller spesielt banebrytende, akkurat dét kan man diskutere til man blir grå i håret, og kanskje er det ikke så interessant uansett. Men musikerne som skjøt fart gjennom 60-tallet og ut på 70-tallet har en ting til felles når man ser seg tilbake: Du kan følge dem fra en verden i svart-hvitt til en verden i farger. Fra Rudy Van Gelders nøkterne hardbop-innspillinger til studiofabuleringer med Jay Graydon og Steve Gadd, fra Kind of Blue til On the Corner, fra Please Please Me til Band on the Run, fra “Please Please Please” til “Sex Machine” og så videre. Akkurat dét er en reise i kulturen som ikke kan tas to ganger. Og de som tok den blir noen ganger sett på som musikkens Apollo-astronauter – representanter for en spesifikk form for fremtidstro man på et tidspunkt kanskje aldri trodde skulle ta slutt – men som i den vriene samtiden ofte må skimtes i bakspeilet, bastet og bundet til jordoverflaten. Men det er jo i sånne øyeblikk av skråsikker pessimisme at man kan la seg inspirere av en av de aller største romfarerne (la oss kalle ham musikkens Michael Collins, for virkelig å tvære ut denne sammenligningen) og måten han fortsatte å lete. Kanskje kan man finne frem 1+1, det herlige duosamarbeidet mellom Shorter og Hancock fra 1997, en av disse platene som gikk fra å være late period til mid period på et poff – og som nå for tiden tar skrittet ut fra den gamle nåtiden, for å bli gjenfødt som nær fortid. Den byr på sine øyeblikk, og er av den typen lyttergaver man faktisk kan føle at man får når en musiker med så mye på hjertet dør. Det er lite annet å gjøre enn å takke for det, og avslutte med noen flere ord fra de to duopartnerne. 

“As we accumulate years, parts of our imagination tend to dull. Whether from sadness, prolonged struggle, or social conditioning, somewhere along the way people forget how to tap into the inherent magic that exists within our minds. Don’t let that part of your imagination fade away. Look up at the stars and imagine what it would be like to be an astronaut or a pilot. Imagine exploring the pyramids or Machu Picchu. Imagine flying like a bird or crashing through a wall like Superman. Imagine running with dinosaurs or swimming like mer-creatures. All that exists is a product of someone’s imagination; treasure and nurture yours and you’ll always find yourself on the precipice of discovery.”

 

 

Waynes vokaliser

Vårt nyeste redaksjonsmedlem, Karoline Ruderaas Jerve, er godt installer på Jazznytt-kontorene – og denne uken har hun foretatt et lite dykk i vokalise-versjoner av Wayne Shorters komposisjoner. 

Wayne Shorters musikk har uten tvil inspirert mange musikere med sine treffende, presise og noen ganger overraskende melodiske linjer. Disse som åpnet for både seighet og harmonisk akrobatikk, og for videreutvikling.

Om jeg ikke husker riv hakkanes gærnt, var min gamle komposisjonslærer på europaturné med Wayne Shorter som ung trompetist. I ei forelesning fortalte han at alle i bandet måtte lære teksten på samtlige låter, selv om låtene ikke skulle spilles med vokalist. Dette mener jeg taler for Shorters forpliktelse til låtens iboende mening, og instrumentalistens plikt til dybde i fortolkningen. Fiffig.

Idet jeg skal trekke ut låter, slår det ned i hodet at hans måte å spille og komponere på er påfallende sangbar. Dette må ha vært medvirkende til at mange av hans låter har blitt nettopp vokaliser.

Scatting og vokaliser – ja, vokaljazz generelt – er kanskje en varm potet.  I hvert fall virker det sånn i dag, mens diskusjonen går her på Jazzkontoret. Er alle enige om at vokalisen og scatten har blitt såkalt cringe og er det derfor alle driver med friimpro og live electronics nå??? Kjør debatt!

Nedenfor kan du i mellomtiden høre et lite utvalg av Waynes vokaliseverden.

Gretchen Parlato, «Juju/Footprints» (2005)

En leken og luftig variasjon av «Juju», med tekst av Parlato, etterfulgt av en ikke-betekstet versjon av «Footprints». Parlato er en svært rytmisk kapabel vokalist, og deilig forfriskende her. 

Marit Sandvik & Jazz i Nord, «Song, Fall Soft» (1995)

Opprinnelig fra låta «Fall» fra Nefertiti, skrev Marit Sandvik & co en adapsjon som de ga ut på plata med samme navn. Den kan du lese mer om i spalten Godt gjenhør i Jazznytt #266 som er kommet fra trykken nå, og som er på vei ut til bladkiosker og postkasser. 

Kitty Margolis & Joe Henderson, «Ancient Footprints»  (1994)

Fra plata Evolution, får vi en riktig så opp-bola og striks versjon av «Footprints». Eller er den en zumbatime?

Emma-Jean Thackeray, «Speak No Evil (Night Dreamer)»(2020)

Og zumba-adjacent, vi er kanskje ikke så langt unna her heller, men allikevel er det noe friskt med Thackerays versjon av «Speak No Evil» fra plata Blue Note Re:imagined . Syns jeg kjenner smaken av lime, mynte og knust is og lukta av et dansegulv. Og det er kanskje ikke helt feil på en fredag!

 

En lyrisk singer/songwriter fra omegnen

Det er helt klart en slags bølge nå med interessante sangere/låtskrivere, gjerne på norsk, som lener seg inn mot jazzens språk og temperaturfelt. Men selv om det er en tendens, er jo alle disse først og fremst sitt eget uttrykk. Den lyrisk orienterte Birte Slettevoll er nå ute med det stemningsfulle, tidvis litt mørke albumet Det var ei tid, der forøvrig også en lang rekke remsekjenninger som Helga Myhr, Ola Øverby og Henriette Eilertsen dukker opp.

Birte Slettevoll. Foto: Guro Sommer Værland

Heia, gratulerer med plate! Du har et navn som føles kjent, i alle fall ikke ukjent, hvordan kom du først inn i musikklivet?
— Eg har vore heldig å fått vere med på mykje musikkrelatert sidan eg var veldig liten, både som korsongar, på instrumenter og i publikum på diverse arrangement.. Far min var lærar ved vidaregåande musikklinja i Volda, og kvart år satt dei opp musikalar. Desse kan eg hugse gjorde særleg stort inntrykk, for det var noko med å få sjå både skuespill, musikk og dans i samspill, og eg var veldig stolt over det dei fekk til. I 2003 satte dei opp musikalen Which Witch, og eg var stor fan! Eg gleda meg i mange år til å få gå på musikklinja sjølv, og etter det gjekk eg eit år på Toneheim fhs, eit år musikkvitenskap ved UiO, før eg starta på Musikkhøgskolen, bachelor i jazzsong og pedagogikk. Ved sidan av studiene var eg fast sopran i Grex Vocalis, medlem i friimprogruppa Oslo 14, spelte i band med folk på studiet og dirigerte kor. 

Piano og vokal er dine felt, var det noen spesielle musikere du likte som ung og som du fortsatt respekterer?
— Hmm, har ofte blitt hekta på låter, eller plater, eller deler av låter. Eg hugsar godt då eg oppdaga Radiohead med »Everything in its right place» som fascinerte meg veldig tidleg vidaregaande, saman med Röyksopp, det var liksom ei ny verd. Andre er Thomas Dybdahl, Heidi Skjerve, bandet Mew og Bon Iver. Eg fekk også eit samlealbum av Kate Bush frå onkelen min ein gong på barneskulen som fascinerte meg veldig. Den vart spelt av hyppig saman med Greatest Hits av Queen, MIKA, Shakira og Scissor Sisters. 

Variert kosthold. Hva var det som fikk deg til å begynne å skrive låter – husker du hva den aller første het og hva den handlet om?
— Min første song med tekst skreiv eg i andre klasse på vidaregåande. Den heitte «Your melody» og handlar om forelskelse og ynskje om å vere saman med ein person samtidig som det kjennes heilt umogleg. Der spelte eg inn alle instrumenter sjølv på rommet mitt, la ut på SoundCloud og synst det var veldig gøy. Det gav ein forsmak på det å skrive sjølv, arrangere og tenke harmoniar. Men då vi skulle planlegge eksamenskonserten min i tredje klasse nekta eg å spele den, fordi eg var så flau over teksten, så eg har aldri spelt den live, men den ligger fortsatt ute på SoundCloud. Eg spelte derimot den andre songen med tekst eg skreiv; «We Should» på eksamen, som også ligg på SoundCloud. 

Dette området mellom pop, folkemusikk og jazz er veldig fruktbart her i landet. Tenker du konseptuelt på lydbilde og kulturell tilhørighet når du skriver tekster og melodier, eller bare skapes det?
— Tenker absolutt på lydbildet, men ikkje nødvendigvis på sjanger/kulturell tilhørighet. Eg ynskjer å skape ei stemning, uttrykkje noko, og det kan skje gjennom tekst, melodi eller det instrumentale og samanhengen mellom dei. Men eg finn det interessant når stemma blir blanda med andre type klanger som valthorn og altfløyte som på denne plata, og lyden av det saman, og kva ein evt må gjere med stemma for å få det til å låte saman. Kanskje kjem dette av bakgrunnen min i kor. Når det gjeld snakkinga og presentasjonen av stemma, har eg lyst å utforske meir med bruk av effekter. 

På albumcoveret er det et maleri av Lars Elling. Design av Sten E. Moe. 

Det er ganske tekstorientert, med små innslag av spoken word og moody stenmningsfelt – er du opptatt av norsk lyrikk?
— Ja, eg kan bli veldig rørt av å lese dikt til dømes. Eg er kanskje ikkje alltid så god på å oppsøke det, men når eg kjem over det, til dømes gjennom sambuaren min som analyserer dikt gjennom si nordisk-utdanning, kan det verkeleg røre meg. Det siste var Edith Södergran sine dikt «Dagen Svalna» og «Landet som icke är». Eg liker også rytmikken som ligg naturlig i språket, og synst ein kan få til mykje kult med prating. Kan til dømes hugse då eg høyrde låta «Freestyle» av Karin Krog, at det var ein veldig kul måte å sette sammen tekst og melodi på.

Du har en glimrende gjeng musikere med deg her, folk vi ofte ser i disse spalter. Hvordan valgte du dem ut og hva er det de bidrar med til helheten?
— Helga Myhr er ei god venninne av meg, vi har spelt mykje saman under studietida, og ho har inspirert meg musikalsk. Ho tilfører heilheita noko ganske rått med det store repertoaret ho har av lyder, melodier, men også teksturbaserte element, planlagt og improvisert, på hardingfela. Då vi hadde ein stryker, ynskja eg også ein bassist som er komfortabel med boge i tillegg til plukking og el-bass, og der er Adrian Myhr heilt rå! Myhr og Myhr får til mange fine ting saman. Eg ynskja også å få til noko orkestralt, stort og klangleg saman med stemma, og der kom ideen om blåseinstrument inn. Eg prøvde med tuba, trombone, sax, men vart forelska i valthorn og fløyte, som Nora Hannisdal og Henriette Eilertsen spelar så fint. I starten var det heilt akustisk, men eg følte noko mangla, og då synth (Kai Von Der Lippe) og el-gitar (Torstein Slåen) kom med i lydbiletet, falt nokon brikker på plass. Dei ulike låtene på plata trengte ulike uttrykk frå trommesettet/perk, og der gjer Øystein Aarnes Vik ein god jobb. Ola Øverby på stemningsskapande sag. Alle musikarane er valgt på grunn av at eg beundrer spelet deira, og lurte på korleis det kunne bli i denne heilheita. 

Det er jo hele gjestelisten i NTT-awards det der. Jeg ser at du har fått Lars Elling til å gjøre omslaget. Han er jo en flott maler, forfatter og konsertvenn – hva synes du det eventuelt er som gjenspeiles av musikken din i hans strek og palett?
— Eg har veldig veldig sansen for Lars Elling sine måleri, og er så takknemlig for å få bruke av hans kunst på covera. Eg synst han kombinerer alvor og humor på ein elegant måte, samtidig som eg føler det er ein god del bevegelse i måleria, som eg synst passer musikken godt. Sidan det er ein del akustiske instrument, ynskja eg å bruke måleri framfor til dømes dataanimert cover.

Snart helg. Skal du spille noen konserter utover våren, eller andre prosjekter?
— Eg er midt i ein master ved Høgskulen på Vestlandet (Master i Kunstfag), der eg skal dykke ned i folkemusikk frå Søre Sunnmøre der eg er ifrå, og bruke elementer av det eg finn til å skrive/arrangere ny musikk som skal bli ein EP, så skal eg forske på den kreative prosessen i møtepunktet mellom den musikalske tradisjonen og min eigen musikalske bakgrunn, med hjelp av ulike kreativitetsteorier osv. Dette kjem til å ta litt tid, men det er mulig det blir nokon andre musikalske samarbeid utanom, evt jobbe med ny singel, vi får sjå an litt.

 

Men Keith lever!

Mye kan nok sies om Rick Beato, den ivrige og grevling-aktige contentkreatøren som i en årrekke har laget youtube-videoer om alt fra classic rock-album til hva som befinner seg på topp 10-listene i våre dager. Men grepet han er i ferd med å få på jazzens absolutte elite kan ingen ta fra ham. Intervjuet med Pat Metheny fra et år tilbake eller deromkring var usedvanlig vellykket og opplysende – og siden har han hatt folk som Bernard Purdie og Ron Carter innom sjappa (Ron Carter er forøvrig selv en ivrig intervjuer med sin egen kanal – se for eksempel den tilbakelente covid-praten med Herbie Hancock). 

For noen år siden ble Beato også invitert på middag av Joni Mitchell – en invitasjon som kom etter at hun hadde sett en video om hennes låt “Amelia” fra Hejira. Tanken på at disse storhetene sitter der på youtube og browser gjennom videoer av seg selv er merkelig hjertevarmende, må jeg si – det hører også med til historien om Metheny-intervjuet at gitaristen ble fullstendig sjokkert av den overveldende responsen på det – han hadde sett for seg en håndfull tusen visninger, ikke millionene det faktisk er blitt.

Videoen Beato slapp forrige helg er hans største scoop til nå. Det er noen år siden vi leste nyhetene om Keith Jarretts slag og at han aldri kom til å opptre igjen. Siden den gang har journalist Nate Chinen fått ham i tale én gang til, i forbindelse med noen fabelaktige solo-konsertopptak – men at man skulle få møte artisten i den intime settingen, foran flygelet hjemme hos seg selv sammen med Beato, føles rett og slett oppsiktsvekkende. Beato har med seg en rekke favorittopptak av Jarrett som vi får se dem lytte seg igjennom, og innimellom finner Jarrett frem til fraser og melodier på pianoet med sin fremdeles fungerende høyre hånd. Det har vært lett å se på pianisten som en av jazzens aller vanskeligste personligheter – kresen konsertatferd og stivmaskede intervjuer har sørget for det. Men det er ikke det som møter oss – jeg tok meg i å tenke på gamle, sære katter, som søker storfamiliens ly og varme etter et liv levd i egenrådig opprør. Det er helt spesielt å se ham bli overrumplet av gamle innspillinger, at han har et behov for å fortelle disse gamle historiene på nytt – at han trenger å bli elsket. Det må ses, rett og slett.  

Av Filip Roshauw og Audun Vinger