Amalie Holt Kleive debuterer med poetisk elektropop på norsk, Helge Lien ser tilbake på triovirket sitt og prater piano og vi kårer de fineste linjene fra Fiehs nye album.
Hei, og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis som oppholder seg i grenselandene mellom jazzen og resten av livet. Vi byr på et langt intervju med pianotriomester Helge Lien helt til sist, vi prater med den fabelaktige platedebuterende artisten Amalie Holt Kleive, og strør på noen små notiskorn også, for smakens skyld.
Det må innrømmes at vi, i likhet med dere som eventuelt leser dette, tross alt har tenkt på andre ting denne uka. På atomkrig, kjernekraft, flyktingkrise, krig på kontinentet, satelittbilder av stillestående kolonner, NATO, våpenhjelp, en voksende krise i Øst-Finnmark, nye meningsfeller, kunstgjødsel og kornkrise, storrengjøring på venstresiden, klappjakt på oligarker, kulturboikott, Volodymyr Zelenskyj, på en isolert, paranoid diktator og på en befolkning som, for mange av oss, sikkert gikk fra å være en skamfullt fjern størrelse, brikker i et større (men også, viser det seg, altfor smått) stormaktspill, til å bli mennesker vi tenker på når vi går og legger oss om kvelden. Vi leser, vi ser bildene og mobilvideoer det er som å kikke gjennom et nøkkelhull. Glimtvis får man kanskje øye på hvor mye som faktisk har endret seg, akkurat nå, før det er som om skogen blir trær igjen, nye opplysninger, nyheter og spekulasjoner. Neste dag, eller uke, skal vi gjøre alt om igjen. Vi går hverandre på nervene, med skråsikkerheten vår, kjepphestene våre, med nøling og regelrett frykt. Kanskje også med en viss overtenning, den merkelige iveren som blir så synlig på nettet i våre dager når noe stort og viktig skjer. Noen ganger, om man tillater seg å være litt kynisk og meta (det skal man i liten grad være, så det er nevnt), føles det virkelig som at de eneste virkelig samlende opplevelsene er selve krisen. Og her er vi. There are decades where nothing happens; and there are weeks where decades happen, har jeg blitt minnet på at Lenin sa denne uken. Det er ikke det eneste jeg har lært, men det er en ting som også vil være sant neste uke, for hva det er verdt. Jeg har lyttet til denne denne uka:
Og sant å si også denne:
Visepopartist Hans Martin Austestad slår an en fin tone. Han har gitt ut det sjelfulle, velspilte Norsk Vestkyst-albumet Venterom denne uka, med mykt strengeplukk og deilig blåserrekke. Som alle uavhengige mellomstore artister er det smale kår for tiden, det er ikke noen spøk det heller, og han trenger selvsagt å få promotert den. Austestad har av mange gode grunner ikke lyst til å blåse en hel masse penger på facebook-promotering. I stedet smalt han like godt 5000 kroner over til Flyktninghjelpen. Det er mer enn verdt en lytt på skiva hans (den finnes også på CD), som i sin kledelige retro-sødme kunne lurt meg til å tro det var et gledelig folkefinansiert gjensyn i Norske Albumklassikere-rekka. For de som ikke helt vet hva de skal gjøre med verdensbildet sitt, er det kanskje også her oppmerksomheten bør rettes? Folk kommer vår vei, og solidariteten de fortjener og trenger er udiskutabel. Du kan støtte Flyktninghjelpens arbeid selv her.
“Ta pauser”, blir det anbefalt. Her er et par tips til hva det kan innebære den kommende uken – det andre rommet finnes på scener rundt omkring i landet, og det bør brukes!
1. Team Hegdal, kvartetten bestående av Eirik Hegdal, André Roligheten, Ole Morten Vågan og Gard Nilssen, drar ut på veien neste uke. De spiller på Kafé Hærverk på mandag, Skienjazzdraget i Ibsenhuset på onsdag, Arendal Jazzforum på torsdag og Bergen Jazzforum neste fredag. Eirik Hegdal forteller at han har pådratt seg ørliten idrettsskade som gjør at han blir sittende saksofonist på disse konsertene. Ikke at det er noe galt i det, altså – og ellers er troppen etter det vi vet skadefri.
2. Konserter trenger på ingen måte å skje på kvelden – ei heller lørdag ettermiddag. På Hamar og i Oslo arrangeres det støtt og stadig morgenkonserter i bassist Sigurd Holes regi (les vårt intervju med ham i forrige nummer av NTT), og denne lørdagen klokken 10 kan du oppleve Hole sammen med trompetist Arve Henriksen på Domkirkeodden.
3. Harald Lassens band (noen ganger tror jeg de heter Human Samling, oppkalt etter knallskiva som kom ut i 2020, men jeg er dog ikke helt sikker. Fint budskap er det uansett) utvikler seg stadig, og er nå oppe i en besetning på seks stykker: Lassen selv på saksofoner og diverse, Tore Flatjord på trommer, Stian Egeland Andersen på bass, Sander Eriksen Nordahl på gitar, Solveig Wang og Bram de Looze på keys. De spiller på Nasjonal Jazzscene på lørdag, og det blir kick.
4. Tubaist Heida Karine Johannesdottirs nye prosjekt heter Evolving Band, og er vel på mange måter det tittelen lover – et prosjekt i utvikling, en ramme for de ulike innfallene hennes som både omfatter lyder og bilder. Prosjektets andre hendelse, hvor Anja Lauvdal, Joel Ring, Karl Hjalmar Nyberg spiller og Rannei Grenne danser, skjer på Kampenjazz, Caféteatret på søndag.
5. Norsk jazzbandnavndiskurs utvikler seg stadig. For tiden er bestemt form entall ganske dominerende – du har Flukten, Pakten, Idiomet, Utlandet, Bøtten, Roligheten og Frykten. Nå registrerer vi også at trioen Valsen, bestående av Bjørn Marius Hegge, Håvard Aufles og Tor Haugerud er her. Pianotrioen – som garantert er nokså livlig, det lover både pressetekst og lineup – spiller på trivelige Trykkeriet Scene i Trondheim på onsdag.
6. For litt siden så vi flotte bilder fra Kongsberg Jazzfestivals feiring av legenden Tor Dalaker Lund, som takket av i programutvalget deres. Brrrra jobba! Men i Jazz Evidence, byens jazzklubb som holder til i Energimølla, fortsetter det skarpe bookingarbeidet – og denne onsdagen besøker Arild Andersens kvintett bestående av Jojje Wadenius og Frode Alnæs på gitarer, Marius Neset på saksofon og Thomas Strønen på trommer, spillestedet.
Sånn. Da går vi videre – vi minner som vanlig på at det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement, og vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.
Finsk jazz for Ukraina
Det er mange plater man kunne hatt lyst til å kjøpe, men denne helgen er det én som utpeker seg. Det spennende finske labelet We Jazz, som vi profilerte forleden uke, har snudd seg rundt og fått satt sammen albumet Music For Ukraine, der inntektene går direkte til humanitært arbeid i landet som står overfor ufattelige utfordringer i dag, i morgen og i lang tid fremover. At man kan lytte til musikk fra band som Koma Saxo og annen nabolandsmusikk er en bonus. Det er kanskje ikke som å selge Chelsea fotballklubb, men det er å foreta seg noe. Og det er bra. Bandcamp er forøvrig i vinden om dagen, ikke bare fordi Jonas Kullhammars fabelaktige label Moserobies katalog nå er lagt ut der. Nylig ble verdens undergrunnsartisters beste venn i strømmemarkdet kjøpt opp av det gigantiske spillseskapet Epic Games. Meet the new boss, same as the old boss? Eller er det noe som heter concious capitalism? Følg med – og sjekk ut mye ny musikk på plattformen etter at du har lagt penger på bordet for Ukraina og Finland.
Et glass melk, takk
Amalie Holt Kleive. Foto: Synne Sofi Bårdsdatter Bønes
Amalie Holt Kleive er et navn vi har krysset av ved for lenge siden, etter å ha sett henne ved flere anledninger i Bergens rike miljø for jazz, pop og improvisert musikk. Det er virkelig en opplevelse å se det typiske unge bergenspublikummet lukke øynene og svaie salig på konsert med henne, for eksempel på Landmark. Hennes improvisasjoner, maskiner og den glassklare stemmen gir en milky samtidkunststemning som passer veldig godt akkurat der, men musikken reiser også godt videre i verden. Forleden år var hun ute med bandet havene, nå er hun omsider klar med det nydelige debutalbumet De løper der jeg går, utgitt på med strålende LP-omslag i samarbeid med Matias Tellez’ label Blanca. Så da fikk vi anledning til å stille henne noen spørsmål.
De løper der jeg går – hva mener du med den tittelen? Er du opptatt av litteratur og språk ved siden av sangtekster?
— For meg handler tittelen om et tempo som jeg føles forventes av meg som jeg ofte ikke føler meg komfortabel med. Tittelsetningen er hentet fra sporet på platen som heter «Til stede». Særlig de siste årene har jeg følt på at de rundt meg har det travelt og haster av gårde uten å stoppe opp og se små ting rundt seg, dagdrømme, stole på at det går fint å ta en pause.
Angående litteratur, er jeg mest glad i romaner og skjønnlitteratur, og har tittet innom ulike forfattere. Flere i min nærmeste familie er meget ivrige lesere, og hele oppveksten ble jeg lest høyt for, og jeg var vitne til mange nydelige samtaler rundt bøkene. Jeg tror det har satt spor i min egen skriving, i tillegg til å ha en mor som er en fantastisk låtskriver innen visesjangeren. Vi har i mange år sittet rundt pianoet eller middagsbordet og formulert setninger og jobbet med hennes og noen ganger mine tekster, og jeg har lært mye av det. Jeg er opptatt av at det jeg skriver skal klinge naturlig og godt, og er opptatt av å bruke norsk språk på best mulig måte. Jeg synes det er spennende å lete etter de ordene som er nærmest det jeg vil formidle. Norsk språk synes jeg er veldig fascinerende og jeg føler det har mye rikere potensiale enn det mange tror. Hvis man bare dykker ett lag dypere ned i det vil det finnes mange språklige skatter.
Apropos ord, »pop med bakgrunn fra jazz» – det er en slapp generell beskrivelse man ofte støter på, blant annet om deg. Hva innebærer det egentlig? Og hvordan har i så fall jazz og metoden jazz vært viktig for deg gjennom livet?
— Ja, jeg er enig i at det er lite beskrivende. Det sier jo i grunn lite om musikken jeg lager, men det handler vel om at mennesker har behov for å sette ting i system/i båser. Jeg havner i pop-båsen fordi jeg lager tydelige ideer og bruker gjentakelser som virkemiddel, jeg bruker elektrisk trommesound og synther, og låtstrukturen med vers, pre-refreng, refreng og så videre ofte er som en pop-låts. Jeg tror noen blir overrasket når de hører at jeg er jazzvokalist, og det kan jeg forstå. Jeg føler det viktigste jeg har tatt med meg fra jazzen er improvisasjonen og tilnærmingen til å lage musikk på den intuitive måten. Jeg elsker å improvisere, gjerne helt fritt eller over et par harmoniske plan (for eksempel som modaljazz), og det er ofte slik jeg finner mine fineste strofer. Jeg lager meg en base som jeg koser meg med, synger over og kanskje gjør et enkelt opptak. Jeg finner også sinnssykt mye vakre harmoniseringer i jazzmusikken, enhver akkord i en jazzstandard er som en full middag, det er så mange toner og det er så mektig, så jeg forsøker å bruke de vakre akkordene på en smakfull måte som ikke gjør deg altfor mett men passe sulten på mer.
Mmm. Hva vil du si er de store skillelinjene mellom prosjektene dine, f.eks. bandet havene og soloartisten AHK?
— I havene forsøker jeg å komponere tekst på en annen måte. Jeg lager korte dikt som jeg vrir og vender på, bytter ut noen få ord eller snur baklengs, eller liknende. Jeg liker at jeg er en del av bandet som et instrument, og ikke kun som vokalist. havene er og full av improvisasjon og lek, og låtene er bare en liten del av konsertene vi gjør. Mesteparten handler om å lytte til hverandre og skape lydlandskaper og rom, som til slutt fører deg til det kjente – låtene.
I soloprosjektet mitt er jeg i større grad opptatt av å fortelle litt lengre historier. Jeg liker å prøve å putte flere års tid inn i tre vers. Ting som har skjedd over lang tid og utviklet seg er jeg opptatt av. Forsoning, kjærlighet og omsorg er andre nøkkelord i tekstene mine. Amalie Holt Kleive er full av kontraster, jeg er nede og jeg er oppe. Jeg er mørk og jeg er lys. Jeg hvisker, jeg skriker.
Du har vel opplevd flere musikkmiljøer, men hvordan vil du beskrive det i Bergen og den inngangen som er til jazz og tilstøtende musikk der, publikum inkludert?
— Jeg tror gresset er veldig grønt på den fronten i Bergen. Jeg har lekt med tanken på å flytte til andre storbyer og kjenne på miljøene der, men det er virkelig unikt å være på ett sted i mange mange år og bare bygge med klossene man finner rundt seg. En dag vil det bli til et stort slott som du har bygget helt selv og som de rundt deg kan være i og få glede av. Kanskje dette ble litt mange metaforer, men slik ble det nu i dag. Bergen er raus og inkluderende. Det er bra folk her, og de vil deg vel. Jeg føler meg varmt velkommen og vi støtter hverandre og samarbeider på kryss og tvers av sjangre. Så inntil videre blir jeg værende her og bygge på slottet mitt.
Fortell litt om de folkene du jobber mest med på dette albumslottet.
— Så bra du spør om dette. Først og fremst er det Peder Kolsung – som mange anmeldere dessverre har glemt å nevne i sakene sine. Peder er virkelig talentfull. Han har vært med å skrive og produsere seks av sporene på albumet. Han har blitt en av mine fremste samarbeidspartnere og vi klaffer ekstremt godt musikalsk. Vi gikk på jazzlinjen i Bergen sammen, og har kanskje fått en felles tilnærming til komponering og låtskriving derfra. Men det handler mest om at jeg er trygg på han og stoler på ham; bare slik kan jeg skrive godt sammen med noen. Peder er ærlig og tør å teste ut alle idéer. Han gir seg ikke før han er fornøyd og jobber iherdig.
Og så har jeg Vetle Junker. En inderlig, talentfull, arbeidsom, omsorgsfull og musikalsk person som sitrer av kreativitet og vilje til å skape vakre ting. Vetle og jeg lager så fine ting sammen, og jeg følte det var helt rett å spørre han om å mikse albumet og legge et lag med hans glød over det hele.
Det er et sterkt omslag også. Hvem har laget det, og er visuell kunst en del av hvordan du tenker på musikken din og livet generelt?
— Kunstneren som har laget denne skulpturen heter Macha Pangilinan, en fransk/russisk kunstner bosatt i Paris. Da jeg så skulpturen første gang visste jeg at dette var albumcoveret mitt. Det var uttrykket, fargene, følelsen av vemod og styrke som slo meg. Jeg spurte henne om å få lov til å bruke det, og heldigvis var hun veldig positiv til det. Alt det visuelle rundt singler og andre ting har jeg laget sammen med en skikkelig dyktig grafisk designer ved navn Mario Mannsåker. Vi fant den visuelle tonen da jeg skulle lage cover-art til «Usynlig»; den første singelen jeg gav ut fra albumet. Siden den gang har han blitt min faste samarbeidspartner. Uansett hvilke ideer jeg har, løser han dem på en elegant måte. Jeg har villet bygge det visuelle på flere måter. Jeg har tenkt på farger, form, hvilke ting/objekter som kan symbolisere sangene jeg slipper, og til slutt ville jeg bringe det mer menneskelige objektet på bordet, derfor var skulpturen av Pangilinan perfekt.
Nå er albumet ute. Men får vi høre deg live i Norge den nærmeste tiden?
— Ja, det får dere! De første er allerede i mars: 18. i Trondheim på Lokal Bar, den 19. i Bergen på det nye Kulturhuset vårt, og den 25. i Oslo på SALT art & music. Til disse konsertene kan du forvente å høre albumet fremført på en litt annen måte, et band bestående av seks musikere skal gi deg bakoversveis og glede, og det blir virkelig spennende.
Jeg har med en skikkelig fin gjeng på tur. Vetle Junker på gitar, Gabriela Garrubo skal kore, Rakel Paulsen spiller tverrfløyte og korer, Jakob Sønnesyn spiller bass og Elias Tafjord spiller trommer. Jeg synger og spiller Prophet. Jeg vil at konsertene skal gi albumet en ny dimensjon, og at publikum skal få følelsen av å være vitne til noe spesielt.
Er det noe ny eller gammel musikk du vil anbefale folk å lytte til i en urolig tid som vi er i nå?
— I det siste har jeg hørt mye på det nye albumet til ARY, som heter For Evig, det er virkelig vakkert og vemodig, og gir en følelse av at det er greit å gråte og slippe vonde følelser ut.
Hvis du trenger fullstendig avkobling og ro ville jeg hørt på låten «Heal» av Pentagon, «Deep ground» av Marilyn Mazur, «Still» av Klabbes Bank, «Cais» med Elis Regina og «Like God å Leve» av Building Instrument.
Full Fieh
Et av NTTs yndlingsband Fieh er aktuelle med nytt album denne helgen, In The Sun In The Rain heter det. Kort fortalt er det kjempeknall, og den som er interessert kan lese blogghalvdel Vingers anmeldelse over to sider i morgendagens DN. Om du er i Oslo sentrum cirka akkurat idet denne remsa er ute, kan de oppleves gjøre en konsert på platebutikken Big Dipper kl. 17, med lanseringsfest på vinbaren Becco (NEBBET! red.anm) senere på kvelden.
Her i NTT nøyer vi oss med å utheve de fire sterkeste tekstlinjene fra dette albumet:
Cause you will be dancing with me in the piss / and after that drying with me in the sun
(Fra «In The Sun In The Rain»)
And I am sitting here and wondering if / The globe will explode thats why I cant take the phone right now
(Fra «Telephone Girl»)
I learnt a thing or two from Masterchef Australia/ no undercooked risotto piss / blanded out for a Spotify list / but you are telling me / you would rather have the fast food quickly delivered at your door
(Fra «Fast Food»)
Some boys and girls / bring products from the local distillery / in someones basement / it hits hard/age is only the number on your birthday card
(Fra «Grendehus Funkadelic»)
Bok om Blow Out?
Nei, det er ikke konsertserien vi tenker på nå, selv om denne bloggen du leser nå for så vidt er notater til en uskrevet biografi over konsertene vi ser på Blow Out annenhver uke.
Nei, det er snakk om den norske klassikeren Blow Out med bandet av samme navn fra 1977. Det var gitarhelt Jon Eberson og keyboard wiz Håkon Graf i møte med Innlandets bassmester Sveinung Hovensjø og tidenes trommeslager Jon Christennsen, supplert av Miki N’Doye på perkusjon. Som man skjønner av navnene og årstallet er dette heftige saker, funky jazzrock med en dose prog under denimvesten. Albumet kommer i april på CD for første gang, skaff deg den for denna ikke på streaming, (bare en liten smakebit her) og om nok mennesker er med på finansiere denne ved å forhåndsbestille et eks, skal det også skrives en bok om albumet og om miljøet rundt. Og det dreier seg ikke bare om norsk jazz på 70-tallet. Platen ble nemlig utgitt av det historisk viktige miljøet rundt platebutikken/selskapet/hangoutstedet Compendium, som var sentral i den langhårede undergrunnskulturen den gang, som utga mye fet prog og annerledestenkende musikk, inkludert jazz. De distribuerte også mye greier, og via disse kontaktene fikk de også satt seg i en posisjon til å utgi storheter som Archie Shepp (med Karin Krog), Henry Cow, Hugh Hopper med flere på eget label. Viktige norske utgivelser fra band som Saluki og Vanessa kom også. Det er klart dette må dokumenteres i bokform! For en god del år siden utga Lars M Finborud en samleplate om dette miljøet, så det er noe for de store kanonene. Det er nemlig Thomas Hylland Eriksen, sosialantropolog, forfatter og livsskribent som skal skrive boken. Han er en enorm musikkdigger og hobbymusiker, dette vil vi rett og slett gjerne lese. Så stikk innom bidra for norsk kulturarv.
Norsk kultklassiker aktuell igjen
Og apropos Compendium records, en av grunnleggerne av det miljøet, og musiker i bandet Vanessa, var den kule karakteren Frode Holm. Han hadde også interesse for elektronisk musikk, og studerte dette ute på Norsk Studio for Elektronisk Musikk på Høvikodden. Litt utover 80-tallet var han fortsatt i besittelse av tidsånden, og lagde det fantastiske soloprosjektet Holm CPU, hvis album Login fra 1981 er blitt et skikkelig samlerobjekt og kultklassiker. Omslaget i seg selv er jo mer enn nok, men innholdet er helt max. Det er godt influert av snappy vestkystpop av æraen, kontrollert funk og soulpop og den ettertenksomme mannlige singer/songwriter-tradisjonen innen dette soundet. Han gjør blant annet en sterk versjon av Ambrosias «You’re The Only Woman» med i norsk språkdrakt. Musikere som Freddy Dahl, Vidar Johansen, Svein Christiansen og Fred Nøddelund bidrar til tidsriktig jazzfunksound, beriket av gullstrupene Susanne Fuhr, Kari Gjærum og Anita Skorgan. Det er mange sjarmerende låter her, gjort ennå bedre av norske tekster med mening. Og det er vel knapt blitt laget finere norske danselåter enn kontrastfulle «Fotspor» som med sin geniale tekst om tomheten ved utelivet i en liten by der alle kjenner hverandre, går rett i fletta. Da denne ble fikk en edit av DJ Todd Terje i 2016, i hans serie med gjenoppdaget norsk postpunk og disco, ble den et verdensfenomen.
Herlige remikser av Rune Lindbæk og Bjørn Torske var det også på den tolvtommeren. Alle som hører denne på gulvet blir helt gærne, det har jeg selv opplevd flere ganger med utsikt fra DJ-pulten. Men låta var brillefin i original også, og passer så fint inn i lytten på dette albumet også, som nå er i butikkene på CD for første gang. Login – det er vanskelig å bla forbi et sånt album i bunken.
Hvordan gikk det så med Frode Holm? Han gjorde det stort med datateknikk i Santa Barabara, California, der han fortsatt bor som en tech hippie. Musikk lager han fortsatt. Sjekk f.eks denne artige saken signert vår gode venn Jan Omdahl.
Helge Lien Trio besøker gamle trakter på Revisited
Foto: Helge Lien
Pianist Helge Lien er en av musikerne på den norske scenen i dag som har dykket dypest, og lengst, i pianotrioens kunst. Det forrige studioalbumet til Helge Lien Trio, som har gått igjennom en del personellendringer gjennom årenes løp, het 10, og markerte som tittelen antyder at bandet rundet et tosifret antall utgivelser. Rett før pandemien fikk trioen en ny besetning, bestående av den egenartede bassisten Johannes Eick og trommeslager Knut Aalefjær, som også var med i bandets begynnelse. Så skjedde det ting, det ble vanskelig å få spilt noe særlig, men det bandet fikk til var blant annet en konsert i Hamar Teater, hvor de spilte låter fra hele diskografien til trioen. Gammel musikk, ny spilleglede. Et finfint, lekent opptak av den konserten er det vi hører på Helge Lien Trio Revisited, ute i dag på Ozella Music. Vi tok en telefon til Lien for å høre mer.
Hva finner man ut ved å gå tilbake i katalogen sin på denne måten?
– Det er mange ting som spiller inn i det for tiden for min del. Jeg har fått tilbake Knut på trommer, han var min første trommeslager. Det er i seg selv oppleves retrospektivt. For meg handler dette om å finne tilbake til mitt utgangspunkt som musiker. Hva er det jeg gjør som er spesielt for meg? Det har jeg nok prøvd å komme tilbake til de siste to årene. Jeg ser liksom at verdien av det er større enn at det jeg gjør nødvendigvis skal være så bra, hvis du skjønner hva jeg mener? Det er så innmari mange som er så flinke, og jeg har mindre og mindre interesse av å være på det planet, og mer og mer interesse for å uttrykke meg på en måte som er unik for meg. Nå har jeg hatt med historien min hele tiden, jeg har spilt mange av de låtene hele karrieren. Jeg har ikke vært redd for å beholde ting. Det er egentlig noe jeg har fra Misha Alperin også, han var opptatt av samspill mellom musikere og det å spille musikk over mange år – det gjør at man kommer dypere inn i det på et vis. At musikken får et større innhold når man blir værende med den.
Kan du si mer om den avveiningen mellom bra og det å låte som seg selv?
– Jeg har jo lyst til at det skal være bra, jeg er opptatt av instrumentell skikkelighet. Jeg har høye ambisjoner når det gjelder teknikk og det klanglige. Det er mer hvor jeg har fokuset. Jeg tror nok at jeg har prøvd å låte som meg selv hele veien på ulike måter, men omgivelsene rundt musikken er også en del av det, og de endrer seg. Det soniske som Knut kommer med er en veldig viktig del av mitt utgangspunkt, og det preger det nå
Hvordan er det å gjenoppta et sånt gammelt samarbeid?
– Det har vært en veldig fin opplevelse, må jeg si. Vi har vært hver på vår kant en god stund og jeg føler jeg har utvikla meg, i mange år var det liksom stort sett Knut jeg spilte med. Siden har jeg spilt med Per Oddvar Johansen, det er en utvikling som har vært kjempespennende for meg. Det har vært andre også, Håkon Mjåset Johansen, Gard Nilssen, musikere på en måte som er mer “jazztrommeslagere”. Da blir jeg plassert inn i en ramme som har mange flere referanser og det har vært veldig spennende. Når Knut og jeg møtes nå, føler jeg at han også har utviklet seg veldig mye, han har jobba med helt annen type musikk og sånn. Det er litt som å møtes på nytt, men med et enormt grunnlag i samspillet. Også er det jo veldig fint å ha med Johannes, som jeg ikke har spilt med før, men som kommer med noe helt unikt som musiker. Han har en helt egen måte å spille på, en helt egen lyd i instrumentet og en fin musikalitet.
Det var vel også han som ansporet mye av dette da han hørte igjennom trioens katalog?
– Ja, det var kjempeinspirerende – han sendte meg et bilde av en håndskreven notatblokk med det han likte. Da hadde han hørt gjennom alt. Når man er bandleder er man jo ofte litt aleine, liksom, du kan ikke forvente at alle skal involvere seg på den måten. Det var utrolig inspirerende at en medmusiker gikk inn i min verden. Det var noen låter på den lista som jeg ikke hadde tenkt på på en stund, men som endte opp på repertoaret igjen.
Mange musikere sier at det er det neste som tells og at de ikke går tilbake og lytter på det de har lagd tidligere – og en god del av dem er sikkert ærlige også når de sier det. Men andre igjen ser på katalogen som en helhet. Hvordan er det for din del?
– Jeg hører ikke ofte på mine gamle skiver, men jeg gjør det innimellom, altså. En grunn til at jeg ikke hører så mye på det jeg har lagd er at jeg hører jævlig mye på det når jeg er i prosessen med å lage det. Da hører jeg mye for å sette rekkefølge, og på en måte være helt sikker på at jeg står inne for det. Så når musikken først gis ut er jeg skikkelig lei av det. Jeg hører til syvende og sist mye mer på meg sjøl enn på noen andre, haha! Det er… det er fordi jeg er så kritisk, at jeg føler jeg må være mer sikker på ting. Det å lytte er jo kanskje den viktigste måten å lære om meg selv, om hva jeg må jobbe med og hvordan jeg skal gå videre. Jeg prøver å gå til de tingene i mitt eget som jeg liker. Når jeg hører på gamle ting blir jeg egentlig positivt overrasket, det er hyggelige gjenhør. Det er ikke alt jeg er fornøyd med, men summa summarum er jeg stolt. Det er gøy å høre en spirit jeg hadde som tjuesyvåring, i forhold til det jeg har nå. Man er jo den samme egentlig, livet er en slags malstrøm mer enn at det er en horisontal tidslinje. Når man blir eldre er det som at ting bare utvider seg, så alt jeg har gjort er fortsatt med.
Du har en låt som er med på den siste plata, og som du har spilt gjennom hele karrieren, “Hymne” som du skrev som 14-åring. Er det sånn at du husker den opplevelsen – dæven, jeg kan lage en sånn en, på en måte?
– Jeg har et ganske tydelig minne av det øyeblikket. Det var en enorm glede å finne noe som kom fra meg, men jeg tenkte ikke at det var så stort. Den ble værende, og jeg dediserte det til en som betydde mye for meg på videregående skole, en gitarlærer som het Jarl Åsvik. Jeg har reharmonisert den etter hvert, men kjernen er der fortsatt. Det kom bare naturlig, det at jeg lagde ting. Det var gøy, rett og slett.
NTT tar det piano: Bonusspor med Helge Lien
Jada, det tilhører sjeldenhetene at vi har to intervjuer med samme musiker i én utgave av NTT, på rad og all ting, men hør, det har en naturlig forklaring – i fjor skrev vi en svær feature om norsk jazzpiano i dag i Jazznytt. I den forbindelse intervjuet vi en rekke norske pianister om virket deres. Det ble, for å si det forsiktig, mye til overs. Tidligere har disse intervjuene munnet ut i en sak om norske pianotrioer i fotsporene til Paul Bley Trio, og vi har også budt på dypdykk i musikken til Isach Skeidsvoll, Jonas Cambien og Kjetil Mulelid, hentet fra det intervjuarbeidet. Mer venter, bare vi får summet oss.
Hva er ditt forhold til lyden av pianoet?
– Det er nesten et mysterium, for det er så formattert, på et vis. Veldig mye av soundproduksjonen er gjort allerede – i mekanikken, i strengene, i resonnanskassa. Du har ikke noen enorme muligheter til å endre det på annet vis enn volumet. Men som med alle slagverkinstrumenter har selvsagt hvordan du slår an tonen mye å si. Jeg jobber mye med det fysisk, å forsøke å komme inn i tangenten og liksom hente lyden ut. Det handler om å ikke bruke så mye muskler, at man bruker vekten av armen i stedet og det har mye å si, det er en konkret fysisk parameter som man må jobbe med. Målet er å få en full bodied sound i så mange styrkegrader som mulig, at man kan spille en tone i fff med en rik hel lyd og at tonen i ppp har den samme hele lyden.
Dette er det fysiske og tekniske, men jeg er også opptatt av hva man hører for seg når man spiller. Det har mye å si. At man skaper en klang man innbiller seg, mer enn at den er i instrumentet. Å høre for seg at man for eksempel spiller en saksofon, en fløyte eller en cello, vil gjøre noe med måten man angriper instrumentet på og hvordan man henter ut tonen. Det er et aspekt som er mer abstrakt, men som jeg har veldig tro på. Jeg prøver å jobbe for at det skal ligge noe under, som man ikke helt kan høre, men som man merker. En energi eller et slags drag under lyden. Det handler om forestillingsevne. Da skaper man en illusjon, kanskje. Selv med piano kan man tydelig kjenne til klangen enkelte pianister har – Bill Evans er veldig spesifikk, Keith Jarrett åpenbart, Chick Corea hadde en egen slags klang på en måte. Og det går mye på det, tror jeg.
Morten Qvenild nevner at Misha Alperin snakket om pianoet som et helt orkester – hvilket også har vært funksjonen til instrumentet oppigjennom. Preger det måten pianister også hører det på og spiller på det?
– Jeg tror det, altså. Det kan også bidra til at man skaper en tredimensjonalitet i det man spiller. La oss si at man tenker cello i venstrehånd, og så kan man tenke fløyte i høyre. Det vil gjøre noe med karakteren og dermed skaper man flere lag i det man spiller. Ikke bare forskjellige linjer, men to ulike karakterer. Så er det noe med lange og korte toner. Du kan forestille deg at du spiller en tromme – Chick Corea sa noe sånt som at han ser på instrumentet som 88 stemte trommer. Men man kan også tenke på et strykeinstrument, hvor man får inn tonelengde som et parameter man med én gang blir mer bevisst på, og manipulasjon av tonen etter at den er igangsatt. Cellister kan velge å holde den uten vibrato en stund og så legge på litt til slutt. Det er ekstremt mange detaljmuligheter. Jeg tror vi kan forestille oss det, og at det vil ha en subtil effekt på hvordan det kommer ut.
Hvordan har ditt forhold til pianoestetikk på plate utviklet seg?
– Jeg er nok kanskje relativt tradisjonell på et vis. Det har veldig mye med sjanger å gjøre. I en tradisjonell klassisk pianotrio-setting syns jeg det er aller finest når du har en frekvensrikdom over hele registeret. Og da blir det på en måte ikke bedre enn et tipp topp Steinway eller Bechstein, for å ta to eksempler – de klarer å produsere en sånn lyd, forutsatt at det er godt stemt. Det er nesten det viktigste. Om jeg skal spille inn en trioplate eller en soloplate vil jeg foretrekke å finne et instrument som har det i seg. Så er det mange måter å mikke det opp på, og mange måter å innføre en lydestetikk, men det er på en måte noe annet. Der kan man ha mange ting som passer og som man kan tilpasse etter spillestil. Rainbow-sounden fra gammelt av er veldig våt, på et vis – det er veldig mye klang på en del innspillinger. Mens andre pianister har hatt mye tørrere idealer. Begge deler kan være veldig fint.
På en plate som Kjetil Jerves siste støter man jo også på “lyden av pianoet hjemme”, som også er noe som vil vekke store assosiasjoner hos mange lyttere.
– Absolutt, det er mange muligheter. En annen ting er forskjellene på upright og flygel, uprighten har kvaliteter flygelet ikke har. Uprightpianoet kan for eksempel være veldig funky, det kan ha en snert som flygelet ikke får nødvendigvis.
Vi har snakket med flere pianister som på en måte ønsker seg mer kjennskap til stemming, og til pianoets mekanikk. Hva er ditt forhold til stemming?
– Jeg har aldri turt å tenke at jeg skal stemme selv, for eksempel. Jeg vet at noen har begynt å ha med egen stemmenøkkel. Og om en tone er litt skeiv, er det mulig å lære seg å rette det. Men det å stemme et piano… det er en grunn til at det er mange års utdannelse, det er veldig mange ting som spiller sammen. Det er ekstremt viktig for hvordan det låter, både i PA, opptak og selvsagt i rommet. Det er en grunn til at Jan Erik Kongshaug alltid brukte Thron Irby. Han hadde en måte å stemme på som gjorde at instrumentet åpnet seg opp. Så er det andre som også gjør det fint. Jeg har brukt Trond Hellstrøm, det er en litt annen estetikk, det er ikke så stor forskjell på den høyeste og den laveste tonen. Man stemmer jo ikke rent, ikke sant, man stemmer litt høyere enkelte steder enn andre for å få en slags kurve på lyden. Og der er det forskjellige preferanser.
Det var en konsert jeg skulle gjøre hvor flygelet ikke var helt bra – ikke ustemt, egentlig, men det låt ikke helt riktig, og lydmannen slet med å få dreisen på det. Da klarte vi å få til at Thron Irby kom kort varsel. Så var det konsert, og lydmannen hadde ikke nødvendigvis gjort noe mer med lyden, men bang, rett ut – pianoet sto i rommet på en helt annen måte. Det var en påtagelig forskjell. Jan Erik var oppgitt over det der, for han mente at veldig mange studioer og musikere tok lett på det når de gjorde innspillinger. Å komme med en innspilling på et surt flygel kunne han ikke redde i mikseprosessen, selv om det var bra mikka opp. Jeg har vært nøye i kontrakter på at det må stemmes samme dag på konserten. Det kan gjøres unntak – i Nord-Norge tar det en dag, så man må være litt rund for å få det til å gå opp. Men i studio er det viktig at det må stemmes hver dag, man kan ikke stemme første dagen og stemme i tre dager, det går gærent. Rainbow gjorde det alltid sånn, Propeller studio gjør det sånn, og Vidar Lunden på Musikkloftet gjør det på den måten. De som har en seriøsitet med tanke på pianolyd i studio gjør den jobben.
Er det viktig å kjenne til mekanikken i pianoet?
– Jeg vet ikke hvor viktig det er, men det er interessant. Jeg har ikke vært så opptatt av det, men jeg har snakket mye med pianostemmere om ting som intonering. Man utvikler en bevissthet rundt forskjellige typer lyd og hva som kan gjøres.
Over til pianotrio-formatet. Hva er det som gjør det til en besetning som folk – musikere og lyttere – vender tilbake til så ofte?
– For det første er det en utrolig naturlig og fin balanse i lyden. Du kan spille en C-durakkord, en basstone og et cymbalslag, også låter det liksom fint. Det er et godt utgangspunkt. Det er også det Bill Evans var opptatt av – pianotrioen er det ultimate formatet for en pianist som ønsker å være den drivende kraften, og allikevel ha støttende elementer. Du er melodibærer, premissleverandør på komposisjoner kanskje, du akkompagnerer både deg selv og bassisten og trommeslageren… du kan bruke hele instrumentet veldig dynamisk og bruke mange sider av deg selv. I en kvartett kan du også gjøre det, men da er det litt mer begrenset plass, kan du si. Og jo flere musikere det blir, jo mindre kan du gjøre, rollen blir mer og mer bestemt. Jeg tror det er mye av det som er fascinasjonen.
Hva har formet ditt syn på pianotrioer?
– Jeg syns nok kanskje at ganske mye låter ganske likt på et vis i dag. Det kan kjede meg bittelitt. Det som er gøy er alltid når en trio har en original vri på en eller annen måte – det kan være hvordan man organiserer musikken, at det er overraskelser i det kompositoriske eller harmoniske. Eller at det er en twist i lyden. Det har mye med trommeslageren å gjøre. Hvordan vedkommende instrumenterer kan endre et sound veldig mye i en pianotrio. Esbjörn Svensson Trio introduserte for eksempel et tørrere, mindre cymbaldrevet trommespill – og det er en del av grunnen til at det stakk seg ut veldig. I den klassiske pianotriomåten å spille på kan du høre på Keith Jarrett Trio – det kommer jeg alltid tilbake til. Det er nok på toppen for meg. Det er sikkert derfor det er mange som har den måten å organisere trioen sin på. Det nærmer seg noe guddommelig nesten, enkelte plater med det. Det er som Bugge sa, da noen posta Still Live-plata på facebook: Da skrev han at det var like før at han slutta å spille, det var nesten for bra. Det kan jeg skjønne, det kan aldri bli bedre enn det, men du kan allikevel få til noe originalt og annerledes. Noe unikt. Jeg har forsøkt å dyrke det som er unikt med mitt spill. Det har de manglene det har , men det er nå i hvert fall det det er. Så er målet å få en eller annen tydelighet i uttrykket, at man ikke søler det til med masse som ikke har der å gjøre. Å utvikle et uttrykk handler mye om å ta bort ting som hører til noen andre. Blant annet i ornamentikken – å prøve å fjerne seg fra klassiske klisjeer.
Må man ha noen forskjellige typer i en trio? Går det an å bli for enige?
– Det kaner en interessant tanke. Miles Davis var opptatt av kontrasten, han foretrakk gjerne en saksofonist som spilte veldig fort, rett og slett – ekvilibristisk. Fordi det skapte en fin kontrast til hans enkle, to the bone-spill. Men ting kan være enhetlig og allikevel ha nerve. Jeg tror det er to ting som er viktig: At de som er med i et band har en egen kunstnerisk visjon, en indre drivkraft som styrer dem. Det som noen ganger skjer, er at kompet liksom bare gjør akkurat det som er forventa, for å fylle rollen som “arbeidsgiveren” gir dem, og det er for meg veldig kjedelig. Men det betyr ikke at musikken må inneholde veldig mye forskjell eller motstand. Det kan være nyansert. Den tidlige varianten av Bill Evans Trio med Paul Motian på trommer, der hører man litt av den kantete, corny galskapen Motian dyrket mer og mer. Det passa allikevel perfekt, men det var en kraft der. Hører du i Tord sin trio er Jarle Vespestads kraft i det bandet helt essensiell. Det er like mye han som skaper magien i den musikken som noe annet. Så sammensetningen er viktig, men først og fremst må alle ha noe på hjertet.
Tenker du at det finnes en oversikt i pianoet som preger måten man spiller på?
– Ja, det er på en måte helt selvsagt. Og skal du bli pianist må du kunne mye, rett og slett. Du må kunne arrangere også for å spille bra piano. Eller, omvendt – om du er flink til å spille piano ender du opp med å kunne mye om arrangering. Det er ikke tilfeldig at pianister ofte er komponister og arrangører og premissleverandører.
Hva er ditt forhold til piano-soloformatet?
– Jeg har et ambivalent forhold til det. Jeg har ikke gjort sinnssykt mye med det, jeg har gitt ut to plater jeg kanskje ikke helt vet hvor fornøyd jeg er med. Men det var noe jeg hadde behov for å gjøre. Det er ekstremt utfordrende å skape noe musikk som har noe spill i seg. Og det er utfordrende å høre på det – jeg syns ofte det er kjedelig å høre på solopianoplater. Noe jeg selvsagt sier med masse unntak. Ikke alle til Keith Jarrett er like bra, men noen er fantastiske. Tigran Hamasyans soloting er veldig bra, det er veldig komponert og klart, og han bruker pianoet veldig dynamisk. Det er på et høyt nivå teknisk, og han får til utrolige ting. Men det kan være langt opp for meg fra å høre på en vanlig jazz-soloplate om man skal sammenligne det med å høre et soloverk av en dyktig klassisk pianist. Morten har jo på en måte fått det til på en annen måte, siden han har utvidet det i et større lydbilde. De gangene jeg har hørt Bugge gjøre det på konsert har det også vært artig, han er utrolig flink til å lage spill med seg selv. Han setter opp noe, og det er som om han blir inspirert av sine egne ideer. Det krever mye av fantasien og leken.
Hva er ditt forhold til extended techniques, og andre utvidelser av pianosoundet, for eksempel elektronisk?
– Jeg gjør veldig mange ting inni pianoet, jeg slår på strengene direkte og demper strengene. Så er det andre som gjør helt andre ting. Innimellom har jeg preparert. Det er veldig artig, for da får du helt annen sound. Men jeg har nok av en eller annen grunn aldri hatt noen drive på å utvide det elektronisk. Jeg trekkes ikke dit, jeg holder meg til det som går an å produsere akustisk. Jeg tror den utvidelsen elektronisk er et behov for å lage en følelse av flere lag i musikken. Og det har jeg i stor grad, men jeg vil heller prøve å skape det akustisk. Når jeg hører på ting er det sjelden et spørsmål om det er spennende lyder i seg selv. Det jeg lytter etter er er flerlaghet, klarhet og om det er en dramaturgi i musikken. Om elektronikken fungerer til det, er det flott, men det skjer ikke automatisk. Men EST holdt jo på med det masse, og det var for eksempel vellykket. Det som alltid vinner er de som klarer å skape klare uttrykk og ting som berører. Hvordan man gjør det er på et vis helt uvesentlig. Man må fortelle historier.
Av Filip Roshauw og Audun Vinger