Ivan Mazuze feirer International Jazz Day, Torstein Slåen peker og forklarer om trioen Damatas debutalbum, festivalaktuelle Nicolas Leirtrø tolker Messiaen og utstillingsaktuelle Yngvild K. Rolland snakker om piano, lydkunst og knuste tubaer.
God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsmusikkavis i remseform for jazz og omegn – men i dag kanskje aller mest det første, for av alle ting er det International Jazz Day i dag! Om du vil vite mer om denne feiringen kan du lese vårt intervju med den strålende, konsertaktuelle musikeren Ivan Mazuze lenger ned i remsa, men vi kan jo kanskje starte med å gratulere? For noen er saktens alle dager jazzens dag, men det er hyggelig med litt ekstra feiring og fra et nølende, nedstengt Oslo kan vi jo si at vi ikke bare er glad for musikken i seg selv, men også fellesskapene rundt – og vi gleder oss til å kaste oss ut i strømmen av små og store musikalske øyeblikk som gir hverdagen mening når ting åpner seg litt igjen.
Men rundt omkring i landet er det jo faktisk en rekke muligheter. En god og rikholdig oversikt kan man få i konsertoversikten til vår søsterpublikasjon Jazzinorge. Forrige uke skrev vi om Soddjazz, og festivalen skjer nå – håper folk koser seg på Inderøy! Et eksempel på herlighetene der er Susanna Wallumrød, som har måttet avlyse en god del konserter, det har vi snakket med henne om – men i kveld spiller hun med sitt Baudelaire-prosjekt, som vi også har snakket med henne om. Cover-gut i det forrige nummeret var Ola Kvernberg, som er i Bergen for å spille konsert med Steamdome i kveld. Neste uke er det søren oss også duket for begynnelsen på Maijazz i Stavanger – Joni Mitchell-prosjektet til Anja Lauvdal & co. er på plakaten, det samme er Marius Neset, Tore Brunborg, Bertine Zetlitz og så videre. Tilbake til i kveld: Ellen Brekkens A Tonic for the Troops, som vi intervjuet for to uker siden, spiller i Hamar!
Selv fikk vi faktisk også en liten smakebit på live fremføring av musikk denne uken da vi – helt etter boka, altså – var innom en slags pressevisning eller øving på ny musikk fra storbandet OJKOS under ledelse av den oppvakte trombonisten Andreas Rotevatn, som både har spilt sin Civilization og lest sin Snorre om vi tolker mellomlåtpraten hans riktig. Det er jo litt snålt med flere på scenen enn i publikum (INGEN HØHØ SMAL JAZZ-VITSER HER – DET ER TROSS ALT INTERNATIONAL JAZZ DAY FOR FAEN) og det er jo noe pussig med settingen, en ettermiddagsseanse med et band som fremdeles blåste litt rust ut av arrangementene – men det var kjærkomment å være i rommet okke som, å se levende musikere og kolleger – vi gir ordet til Johan Hauknes, som har skrevet en glimrende rapport full av liv og sunn jazz-trass fra den åpne prøven borte hos Salt Peanuts. Vi ser frem til flere møter, både i tekst og person, fremover!
Så går vi videre. NTT minner som vanlig på at det går an å tegne Jazznytt-abonnement, vi minner om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Vi blir også glade om du følger vår spilleliste Ti Tette, hvor vi annenhver uke oppdaterer deg på noen av de freskeste nye låtene fra norsk jazz og omegn.
Dager finnes i alle farger – også jazz
Det er International Jazz Day i dag, og det blir feiret med parade og varmluftsballong (!!!) ved Kontraskjæret i Oslo klokka 18, hvor klarinettisten Felix Peikli står i spissen. I tillegg blir det konsert fra Nasjonal jazzscene. Der hører vi Ivan Mazuze Band med gjester – foruten treblåser Mazuze er det snakk om Jens Fossum på bass, Bjørn Vidar Solli på gitar, Raciel Torres på trommer og gjestene Sanskriti Shrestha på tablas, Olga Konkova på tangenter og Hanne Tveter på sang. Den internasjonale jazzdagen kommer hvert år i slutten av april, og ble satt i gang av UNESCO tilbake i 2011. Mazuze er en sentral skikkelse i etableringen av dagen, ikke bare i Norge, men også i hans fødeland Mosambik. Vi tok en prat med ham om det – og om hva vi får høre i kveld.
Ivan Mazuze med kveldens gjester.
Fortell litt om hvordan du startet å jobbe med International Jazz Day.
– Det var i 2013 i Oslo jeg ble kontaktet av KIM, som var kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkning og myndighetene i Norge, og som hadde mandat til å bringe IJD til Norge. Jeg ble artistleder sammen med Frøy Aagre, Justin DiCioccio og Steve Wilson det året. Vi skulle være en del av organiseringen og ha kunstnerisk ansvar for feiringen. Den ble på en måte delt i fire og varte i en hel uke i Oslo. Alt var under Unesco og KIM, som ikke lenger eksisterer. Husker jeg riktig, var vi blant annet på Caféteatret, vi hadde forskjellige øvelser og forberedelser. Det var første gang jeg hørte om den dagen, men jeg tenkte at det var veldig fint. Det var et politisk ønske som lå i bunnen der, om jazz, identitet, mangfold og som motiverte samarbeidet mellom organisasjonene. Det interesserte meg. Jeg tenkte at det var et konsept som jeg også kunne ta til hjemlandet, Mosambik. På den tiden turnerte jeg mye på det afrikanske kontinentet, Sør-Afrika, Mosambik, Zimbabwe og så videre. I 2014 reiste jeg til Mosambik og opprettet kontakt med lokale organisasjoner og venner, folk som er jazzinteresserte. Målet var samarbeid på tvers av sjangere og uttrykk, i tillegg til undervisning. I 2015 hadde de sin første IJD-feiring, med et ganske omfattende program og god interaksjon med publikum. Vi oppfordret folk til å støtte artister fra Mosambik, kjøpe plater og spille det på radio. Det var ganske engasjerende. Arbeidet med dagen har fortsatt og i 2017 spilte jeg på International Jazz Day i Italia. Da jeg ble kunstnerisk ansvarlig i Drammen kommune, introduserte jeg også konseptet i Drammen. Den første feiringen var i 2019. I 2020 ble vi truffet av korona, så da ble det ikke mulig. Men jeg gleder meg til å spille med kolleger jeg har spilt med i mange, mange år i år.
International Jazz Day kan tolkes på to ulike måter – det ene handler om at det skjer flere steder i verden, men det andre handler om musikk som internasjonalt uttrykk, og bookingene har ofte vært preget av møter mellom musikere med ulik landbakgrunn, sjangerbakgrunn og så videre. Handler arbeidet om å gjøre den norske scenen mer mangfoldig også?
– Ja, eller… scenen i Norge er på en måte allerede mangfoldig, det er mange utøvere som har vokst opp på ulike steder og som har forskjellig opplæring, språk… mitt morsmål er portugisisk, og senere lærte jeg engelsk og norsk. Men spørsmålet ditt går tilbake til kjernen av IJD om jazz som et universelt språk, musikk som kommunikasjon. Jazz har jo de elementene, at man ikke nødvendigvis trenger å snakke samme språk for å kunne kommunisere musikalsk. Det jeg opplevde selv med møter med kolleger, for eksempel de jeg spiller med i morgen. Da jeg kom til Sør-Afrika fra Mosambik kunne jeg ikke engelsk, men jeg kunne kommunisere med kollegene mine og andre musikere gjennom musikk. Gå til jam. Bare spill. Standardlåter er universelle. Jeg har brukt den samme metoden for å passe inn og bli kjent med andre i Norge. En av de første jammene jeg dro til var på Herr Nilsen, og den som hadde ansvar for den jammen var Jens Fossum, som jeg spiller sammen med i bandet nå. Vi ble kjent uten å snakke med hverandre, gjennom en ting, og det var musikk og improvisasjon. Sånn bygde vi relasjonen. Jeg ser på den internasjonale jazzdagen som et verktøy som kan samle utøvere som gjemmer seg i ulike hjørner, som kanskje ikke har hatt tilgang på samarbeid – den dagen kan sette folk sammen slik at de kan uttrykke seg.
Det er litt ekstra spesielt i år – har det en spesiell betydning på grunn av at situasjonen er som den er?
– Haha, ja. Den gigen her skulle vært fysisk, den ble planlagt for publikum på Nasjonal Jazzscene. Det blir spesielt å spille for kamera uten å vite hvem som er der ute. Mange av oss er ikke vant med det der, vi er vant med vekslingen mellom publikum og scene. Det blir som å spille på TV. Men sånn er det nå.
Fortell litt om de du har med – i tillegg til den faste kvartetten har du med Hanne Tveter på vokal, Olga Konkova på tangenter og Sanskriti Shrestha på tablas.
– Jeg har vært på turné verden rundt med kvartett fordi det har vært enklere, økonomisk og praktisk. Men vi kjenner hverandre godt, og i 2018 spilte jeg inn albumet Moya hvor jeg hadde med disse musikerne i tillegg til bandet. Mosambik er et mangfoldig land med tanke på musikalske tradisjoner og det preger musikken jeg spiller. Alt er inspirert av tradisjonsmusikk fra ulike steder. Der finnes det også for eksempel en inspirasjon fra indisk musikk. Alle de tre er veldig bra musikere på forskjellige måter, de er født i forskjellige land alle sammen og har ulike tradisjoner med seg. Olga er fra Russland, Hanna Tveter inviterte jeg for å bidra med norsk folkemusikk som jeg har hentet inspirasjon fra og Sanskriti kommer jo fra Nepal. Det blir interessant å møtes på scenen også. Det handler om mangfoldige bevegelser og samarbeid på tvers av forskjellene.
Drammen er en interessant konsertby til vanlig, og har for eksempel Sacred Music Festival. Hvordan funker det å jobbe med presentasjon av musikk fra forskjellige steder for drammensere?
– Det er et ganske mangfoldig publikum, altså, variert. Den største gruppen er polakker, så har du tyrkere, pakistanere også videre. I mitt arbeid med Drammen Kommune skal det programmeres noe som kan passe for alle, alle skal føle seg inkludert i kulturtilbudet. Det tenker jeg mye på som kunsterisk ansvarlig. Men det kommer også ganske naturlig, jeg er blitt vant til mye forskjellig musikk fra før. Som utøver, komponist, gjennom samarbeid – å høre på tyrkisk musikk gjør meg glad, det er ikke så vanskelig å hente ut informasjon fra det eller fra pakistansk musikk. Så det er veldig gøy å kunne programmere ulike ting. Man trenger ikke anstrenge seg så mye for å finne noe fint som er inkluderende.
Til sist – siden det tross alt er International Jazz Day – hva er det fineste med jazz?
– Det er kommunikasjon, da. Improvisasjon, øyeblikket… jeg sitter hjemme og øver for å få til ting perfekt alene, men når jeg treffer andre er det umulig å spille på samme måten. Du blir publikum på scenen, du hører på hverandre. Det er demokratisk, og du burde lytte mer enn du spiller. Får du til det, kan du spille ballen til hverandre, også går den frem og tilbake, frem og tilbake, frem og tilbake…. og så skaper du noe vakkert som andre kan ha glede av.
Kvinne ved piano og komprimert tuba
Yngvild Rolland. Foto: Carsten Aniksdal
Yngvild K. Rolland er en kunstner som blant annet arbeider med skulptur og lyd, og som ofte har pirket i tanker rundt musikk og instrumenter, med og om musikere fra Rolf-Erik Nystrøm og Leonard Cohen til W.A.S.P. Arbeidene hennes har også vært utstilt og i aktivitet i mer uvante omgivelser som Øya-festivalen. Neste uke åpner etter en liten utsettelse forhåpentlig utstillingen Portrait of a Woman at the Piano på Lydgalleriet i Bergen, en fin anledning til å dele noen ord med kunstneren vil vi si.
Jeg tenker på tittelen «Portrait of a woman at the piano» – dette er jo en gjenganger i kunsthistorien. Ta for eksempel maleriet «Chez Moi» av Harriet Backer og utallige andre. Hva er det tropen «kvinne ved pianoet» representerer for deg?
— Da jeg gjorde forarbeid til prosjektet for et år siden gikk det opp for meg hvor stor betydning kvinner har hatt i pianoets historie, noe jeg egentlig burde visst ettersom jeg har sett en rekke av de historiske maleriene du refererer til. Likevel er det den virtuose mannlige komponisten som forbindes med piano. Eller, det stemmer ikke helt. Jeg tror faktisk ikke jeg har assosiert piano med kjønn, mer pianoet i seg selv, og hender og bevegelsesenergi.
Yngvild K. Rolland, Prepared cymbal piece (2015) Foto: Giulio Isacchini
Hvordan arter dette seg i din kunst her nå?
— Ved å bruke tittelen Portrait of a Woman at the Piano på et prosjekt som er ganske langt fra romantiske eller hverdagslige motiver fra 1900-tallet, ønsker jeg først å fremst å skape assosiasjoner mellom tittel, skulptur og lyd i gallerirommet. Skulpturene er mellom 200 og 280 cm i høyde, og jeg er interessert i forholdet mellom dem, og mellom objekt og kropp, som også refererer til tittelen «kvinne ved piano».
Vi hadde et spesialnummer om pianoets rolle i dag i Jazznytt forleden, og har generelt skrevet mye om piano her i NTT. Du uttrykker at pianoet er et noe datert symbol for vestlig velstand. Hva mener du med det?
— Det nummeret vil jeg gjerne lese. Med datert symbol, mener jeg ikke at pianoet er et uviktig instrument, men at det ikke lenger kan brukes som et symbol for de rike. Opprinnelig var det jo bare kongelige og overklassen som hadde råd og plass til piano. Hvem som helst har i dag piano tilgjengelig som en virtuelt instrument. Jeg tenker også på hvordan pianoet som var et ikon i europeisk kultur, nå hovedsaklig eies av bedrifter i Kina og Japan, der de også produserer en rekke rimeligere varianter enn pianoene som fremdeles lages i Europa.
Jeg sender bladet i posten. Hvordan og med hvilke teknikker er det du undersøker denne tematikken i utstillingen?
— I utstillingen har jeg jobbet med skulptur og lyd, to elementer som ofte ses i sammenheng i kunsten ettersom begge er romlige, fysiske. Et klassisk negasjonsgrep er å tømme noe for mening, og det gjør jeg på en måte ved å rekonstruere flygelformer som skall uten innhold. Men ved å feste transducere på innsiden av materialet gir jeg tilbake ideen om funksjon, uten at objektet lenger må forholde seg nært til et menneske for å fungere. Jeg opplever ikke å spesifikt undersøke denne tematikken. Jeg forsøker heller å kommunisere ulike tanker og idéer jeg har gjort meg om diverse sammenfallende områder.
Er dette tanker som blir behandlet i kunsten ellers?
— Det er en lang rekke med kunstnere som har brukt pianoet samfunnskritisk. Noen verk som stadig opptar meg er blant annet Joseph Beuys Infiltration for Piano, 1966, Rebecca Horns Concert for Anarchy, 1990, og Douglas Gordon’s The End of Civilization fra 2012, en videoinstallasjon som viser et brennende flygel i et vakkert landskap ved grensa til det tidligere Romerriket, den nåværende grensa mellom England og Skottland.
Du skjeler generelt ofte til andre uttrykksformer som for eksempel musikk i din kunst?
— Det stemmer. Musikk vært en viktig del av mitt liv siden jeg var barn, og det er veldig naturlig for meg å jobbe med musikk som et element i mitt kunstnerskap. Musikk har en helt egen umiddelbar måte å formidle det som ikke kan verbaliseres … Men forholdet mitt til musikk har endret seg veldig. Gjennom min praksis forholder jeg meg mye mer analytisk til musikk, og er mer opptatt av systemer, instrumentene, hvordan de fungerer, materialene som brukes, av hvordan dette kan ses i sammenheng med abstraksjon i kunsten både som skulptur, tegning og maleri.
Mens jeg jobbet med prosjektet til Lydgalleriet kom jeg på at vi hadde et hvitt pumpeorgel i stua da jeg vokste opp ved havet på Jeløya i Moss. Mormor hadde et sortlakkert piano med integrerte messinglysestaker ved notehylla, og hos farmor og farfar sto et piano i brunt treverk. Disse instrumentene var mest en del av møblementet i hjemmene. De ble ganske sikkert brukt av musikerne i familien, men slik jeg husker sto de der bare til pynt, uten videre funksjon.
Yngvild K. Rolland, Tuba no. 3, Foto: Andreas Turau
Jeg ble betatt av et av dine tidligere verk som inneholdt en deformert tuba. Det har jo en fascinerende form allerede før deformasjonen, og blir også brukt på utsøkt og utforskende vis av norske musikk-kunstnere som Heida Mobeck, Martin Taxt og Peder Simonsen. Hva er det med det instrumentet, da?
— Hyggelig å høre at jeg har laget noe som du ble betatt av. Jeg blir nysgjerrig på hvilken av de komprimerte tubaene det dreier seg om. Som materiale er tubaen for meg først og fremst et messinginstrument som lar seg forme, og det formes lettere enn mindre messinginstrumenter fordi det har større materialflate, og rørene som leder pusten, er kveilet inn i messingkroppen som tarmer. Jeg prøvde å komprimere en trombone med hydraulisk presse i en garasje i Brooklyn for ni år siden. Der endte jeg opp med en særdeles amputert form ettersom de tynne, lange rørene knakk. Det finnes måter å jobbe på som hadde gitt et annet resultat, som å fylle med vann og fryse den ned, eller bruke sand før den formes. Alle mine skulpturer ble formet spontant, uten noe krav om finesse. Fundamentalt bygger mine arbeider med instrumenter på tanker rundt lydens materialitet og visuell abstraksjon, og reflekterer over den historiske, analoge og digitale, kontemporære virkeligheten.
Og hvilke lyder som finnes der?
— Det er fascinerende hvilke lyder og teksturer musikere får ut av sine instrumenter, slik som Peder Simonsen med tuba, Rolf-Erik Nystrøm med saksofonen eller Maja Ratkje med stemmen. Jeg har likevel aldri hatt et nært forhold til tuba som instrument, og har i arbeidene vært mer interessert i tubaens form, størrelse og hvordan instrumentet forholder seg til menneskekroppen før og etter kompresjon, eller deformasjon som du skriver. Med de større tubaene er det også noe komisk ved det forholdet, der det utenfra kan se ut som om musikeren klamrer seg fast til den digre metallkroppen. Det er som om de blir til en form.
Nye sammenkoblinger i Trondheim by
Forrige gang jeg hørte en fremføring av Turangalîla-symfonien av Olivier Messiaen var jeg ganske oppskjørtet. Det var høsten 2015, og Oslo-Filharmonien ledet av Vasily Petrenko med Steven Osborne (klaver) og Cynthia Millar (ondes martenot) skulle fylle konserthuset med sin kjærlighetssang og hymne til glede, tid, bevegelse, rytme, liv og død. Problemet var bare at jeg var stuck på et foreldremøte i barnehagen som trakk veldig ut. Jeg tittet på mitt gamle Omega-ur og arket med møtets agenda med nervøse blikk. Jeg forstod at min eneste vei ut derfra i tide var å melde meg tidlig frivillig til å være foreldrekontakt, og fikk løpt ned og praiet en drosje, og halset inn i salen som sistemann til et sete langt foran, akkurat i tide til en meget vaklvoren tale fra daværende kulturminister Thorild Widwey, som var et godt stykke ute i høyrefilen også lenge før hun kom med sin historiske «Maja Rattkjelke»-uttale. Etter denne forløsningen ble det en virkelig gedigen musikkopplevelse, som jeg neppe vil glemme med det første. Denne helgen kan innbyggere i Trondy få seg en liknende trøkk seksten, da nyMusikks festival Only Connect klokelig forlater Oslo til fordel for nettopp Trondheim. En av de mange fristende konsertene er på Rosendal teater lørdag kveld, der blant annet Jazzintro-vinnerne fra forleden år, I LIKE TO SLEEP, har fått oppdraget med å lage en rekonstruksjon av nettopp Turangalîla-symfonien. Da var det naturlig å gå rett på barytongitarist Nicolas Leirtrø fra det bandet for å få vite litt mer om det og om byen generelt.
Nicolas Leirtrø. Foto: Juliane Schütz
NyMusikk arrangerer sin Only Connect-festival i byen din denne uka. Er det generelt mye crossover mellom ungjazzen og samtidsmusikk/kunst i byen?
— Om det er generelt mye crossover i Trondheim er et spørsmål jeg synes er litt vanskelig å svare på, men jeg vil si at det er litt, om ikke en del – spesielt blant den litt eldre ungjazzen. Likevel opplever jeg at vi har en blomstrende interesse hos ungjazzen. Og dette finner vi både innenfor jazz og klassisk, men det er kanskje ikke et nytt fenomen akkurat. Hvis jeg skal være skikkelig lur her og lure inn litt promo for konsertserien Trondheim Solo Sessions som jeg og Amalie Dahl kuraterer og holder på Dokkhuset, så er jeg veldig spent på se hvilke ettervirkninger og påvirkninger en slik konsertserie kan gi for musikkmiljøet i Trondheim, samt for selve musikken og kunsten. Denne konsertserien handler kort sagt om at vi har tre solokonserter på én kveld, helst en musiker fra hvert sitt felt, gjerne så langt fra hverandre på alle mulige måter, noe som fører til at vi hver gang samler et fullsatt Dokkhus med totalt forskjellige mennesker, publikum og musikere, som forhåpentligvis gjør det enklere for vår generasjon musikere å knytte bånd og samarbeide på tvers av musikalsk retning og studieretning innafor kunsten. I det minste får vi en felles arena hvor vi kan møtes.
For den som ikke bor i Trondheim virker det som at det skjer eksepsjonelt mye spennende der for tiden, byen har en klar identitet i sammenlikning med f.eks Oslo, hva skyldes det tror du?
— Jeg tror vi er heldige som har en del sterke og handlekraftige personer fordelt på ulike felt og generasjoner som har lyst til at ting skal skje, og som gjennomfører det. Miljøet i Trondheim er ikke veldig stort, men fortsatt ikke så veldig tett heller, så med tanke på det skjer det i hvert fall veldig mye her. Det skjer også spennende ting nå som flere og flere godt etablerte musikere flytter til eller tilbake til Trondheim, så framover tror jeg det kan bli riktig så spennende og gøy i Trondheim. Når det kommer til dette med tydelig identitet er jeg litt usikker. Jeg er av den oppfatning av at alt mulig rart skjer her i Trondheim, og det gjør det vel óg i Oslo? Vi har kanskje en god del konsertserier, festivaler og konsertlokaler som fokuserer på musikk i ytterkantene av ulike retninger, og det er vel spennende, spør du meg. Noe jeg også er nødt til å nevne her er at jeg synes folk i Trondheim er flinke til å bidra, f.eks. som frivillige på konsertserier, festivaler eller lignende. Frivillighet er utrolig viktig, og det muliggjør at spennende ting kan skje, bare for å skryte litt av den herlige frivillig-gjengen til eksempelvis Only Connect som jeg også koordinerer denne uka.
Godt jobba. Men hva i alle dager skjer med jazzlinja nå under koronaen, er det øving på Zoom og sånn eller er det fysisk interaksjon?
— Vi har en tilnærmet «vanlig» situasjon hvor det er lov å spille og øve sammen på campus, og stort sett ha fysisk undervisning, men noe zoom og såkalt hybridløsning har vi. Vi er vel på et vis også prioritert av NTNU, ettersom jazzlinja og zoom ikke fungerer særlig bra sammen. Noe begrensning av antall mennesker på rom og slikt er det + strenge vaskerutiner, men så lenge vi får lov til å holde på er i hvert fall jeg veldig fornøyd. Vi musikkstudentene og folket generelt har vært veldig heldige i Trondheim det siste året, men kanskje også flinke på et vis? Det gjør det i hvert fall mulig å ha opptil flere fysiske festivaler i byen denne og neste uke. Only Connect, Trondheim Callings «Lyden av 2021» og Jazzfest, og flere skal det bli!
I LIKE TO SLEEP. Foto: Juliane Schütz
Du skal gjøre litt forskjellig denne uka, noe som er veldig interessant er jo at powertrioen du er med i, I LIKE TO SLEEP, skal fremføre musikk av Messiaen på avslutningsdagen. Hvordan i alle dager tør dere det?
— For I LIKE TO SLEEP har det alltid vært en interesse og nærmest et mål å hele tiden fornye oss og utvikle musikken, så når vi får inn en litt snedig bestilling, tilsendt noen rimelig avanserte noter og samtidig et lite spark i baken, så er vi heltente, tenker jeg. Som Kyrre Laastad sa så fint handler det om å være en god blanding av profesjonell og fullstendig sprø. Det hjelper også på å få full frihet til å gjøre det vi vil med materialet, samt ha i hvert fall én ganske dyktig noteleser med velfungerende ører i bandet. Vi gleder oss veldig til konsertene på lørdag – det å få jobbe med dette materialet har vært vanvittig lærerikt og inspirerende. Det spørs om vi blir nødt til å fortsette med dette Messiaen-prosjektet. Vi har materiale nok til å spille i timesvis, så kanskje vi bare må la det skje.
Messiaen er jo enorm, hva slags følelser gir Turangalîla-symfonien deg? Det er heavy saker, og dermed er kanskje ikke bandet ditt noen dum match likevel?
— For å si det sånn så var det minst like utmattende å lytte gjennom hele symfonien som å spille en konsert med I LIKE TO SLEEP, så da tenker jeg vi har noe på samme bølgelengde her. Samtidig er det uendelig med små detaljer i musikken som bare blir bedre og bedre desto mer en graver i det, noe som er en måte vi jobber mye på i bandet og hver for oss. Der hvor Øyvind Leite på trommer hører den tyngste og mest tekniske metallen du kan tenke deg, hører jeg, på bass-VI/barytongitar, de fineste teksturer og melodier, mens vibrafonist Amund hører de mest interessante og utfordrende klangene og tonale/harmoniske materiale – og da havner vi vel fort innpå det vi kaller for »Powerjazz to the People».
Karoline Wallace har en flott låt som heter «Messi» og den handler ikke om Barcelonas gamle diamant. Atomic tolket også noe materiale på deres forrige plate. Det er en tonalitet i musikken hans som trekker oss mot stadig nye tolkninger?
— Ja, det er noe med denne musikken, også forbi alle de harmoniske og tonale systemene og alt det der opplegget. Akkurat hva vet vi ikke helt enda, men fint er det. Samt litt irriterende og stygt, og det liker vi.
Har du rukket å få noe forhold til instrumentet ondes Martenot?
— Ondes Martenot har vært litt mystisk for meg fram til nå. Har egentlig bare så vidt hørt om det og hørt det i sammenheng med Messiaen og Radiohead, i hvert fall av det jeg er klar over selv, så synes det har vært fryktelig artig og spennende å få et litt større innblikk i hva det egentlig er og hvordan det låter. Jeg kan innrømme at det har gått med litt tid til å gjenskape det i mitt eget barytongitarspill, i hvert fall forsøke å tilnærme meg det. Plutselig kicker fascinasjonen for lyd og bestanddeler av lyd inn for fullt.
I fjor på denne tiden skrev vi om Messiaen via fuglesang som mange musikere og andre folk gledet seg over i en usikker tid. Har du noen favoritt fuglelyd?
— Jeg synes Heiloens sang er helt fantastisk – og det er jeg nok ikke alene om å mene ettersom jeg stadig finner heilo-samples på utgivelser (f.eks. på slutten av «Zen Pols» – Harnihomba, eller på slutten av «grus og sand» – Valkyrien Allstars). Måsenes polyrytmikk er óg ganske fin, men alt med måte … måse.
Nåså. Er det noe annet vi kan se fram mot dette året som du har fingrene bortpå?
— Hmm, nå har det jo allerede skjedd, altså konserten, men jeg vil bare nevne at Amund Storløkken Åse er innpå noe utrolig veldig fint og spennende med bandet Superflipp og hans komposisjoner for dette bandet. Herregud for en fyr. Og hans et par timer yngre bror, eller hvordan det var igjen, uansett – Emil Storløkken Åse er også innpå noen veldig fine og spennende ting for tida som muligens havner på ei plate en gang! Jeg er også så heldig å få være med i beste kollektiv-samboer Veslemøy Narvesens USBL-Jazztalentprisband som skal spille musikk på årets Oslojazz, blant anna sammen med den andre beste kollektivsamboeren Jakob Nordli Leirvik – det blir rått og veldig veldig fint!
Fra Jazznytt til Bonytt, si!
— Jeg jobber også med ferdigstille noen veldig fine utgivelser med band som Hey Gloria, earth moon transit, TEIP TRIO, I LIKE TO SLEEP og et par til som forhåpentligvis kommer ut i løpet av året/inngang av neste år. Ellers kan jeg tilføye at jeg har planer om å få i gang soloprosjektet mitt igjen, så det er kanskje noe som dukker opp. Så får vi se hvordan det blir med konserter fremover òg. Akkurat nå ser konsertsommeren og -høsten veeeldig rolig ut, men ting kan jo plutselig endre seg. Jeg fant ut at det å hoppe rett over på master nå som jeg straks er ferdig med en bachelor i jazz, hva nå enn det skal bety, var det lureste jeg kunne gjøre. I hvert fall vet jeg hva jeg skal drive med og hvor de neste par årene – selvfølgelig i Trondheim. At Trondheim e en by som ingen annen, det trur æ ganske trygt at æ kan si. Å ja, æ e så grænselaust taknæmli’, forde at æ e fødd i slik en by.
Ukas album: Brække mokk aleine!
Vi er opptatt av piano og tuba, og sannelig også ondes Martenot denne uka, men alle som leser NTT vet at vi er opptatt av trombonen, denne amorøse binders blant messinginstrument. Da passer det godt at den meget rutinerte og, det vil de fleste jazzpublikummere si seg enig i, temmelig unike musikeren Øyvind Brække, kjent fra utallige band og prosjekt, denne helgen kommer med soloalbumet Aller Anfang ist schwer på kresne Taragot Sound. Samtidsmusikk, jazz, folketoner, og et meget idiosynkratisk musikalsk uttrykk presset gjennom én ventil.
Han har et meget bevisst forhold til instrumentet sitt og hvorledes det plasserer seg i musikkhistorien, og forklarer i albumets medfølgende booklet inngående om impulser, strategier og innfallsvinkler til materien på dette albumet, som består at et knippe beslektede improvisasjoner som er nennsomt kuratert og plassert mot hverandre så nye vinkler oppstår. La oss kalle dette skjæringspunktet Brække-krysset. Noen av opptakene er siden tuklet med av produsent Tellef Kvifte som også står bak plateselskapet. Dramaturgi og postproduksjon er utført i løpet av det underlige året vi snart har lagt veldig langt bak oss.
Det blir lett en anelse slapstick med dette instrumentet, noe Brække selv ikke er ukjent med å henfalle til når anledningen byr seg, samtidig er dette et meget pirrende innblikk i et seriøst forsøk på å utvide rommet dette instrumentet ofte blir plassert i. Som Brække selv ordlegger seg om deler av musikken på plata:
— Jeg oppfatter reisen mellom tonegruppene som små tonedikt, hvor nye tonehøyder introduseres som nye delmål på en reise, bortover som vading over elvesteiner i et stryk som skal forseres, eller oppover som klatring opp til en fjelltopp.
Øyvind Brække
Aller Anfang ist schwer
(Taragot Sound)
Mellom barken og shreden med Torstein Slåen fra Damata
Albumcover. Foto: Jan Tore Eriksen
What’s Damata? Tja, si det. For et par uker siden stilte trioen Damata verdens musikklyttere dette spørsmålet på sitt debutalbum. Bandet består av Torstein Slåen på gitar, Ola Øverby på slagverk og Karl Erik Horndalsveen på stor bass. Selv om utgangspunktet forsåvidt er tiltalende enkelt, en innspilling av tre gode musikkvenner, er sluttresultatet blitt en aldri så liten headtrip som kan sende tankene både hit og dit, til mild og melodiøs postrock eller ambient, vakre temaer og frie stunder som hvor særegenhetene er blitt foredlet og knadd ved den gamle Neve-miksepulten til Christian Engfelt i Studio Paradiso. Det føles som musikk med et lurt smil, dette her – understreket av titler som “Oslo 32. August”, “I say Damata, you say Matoma” og “Hakuna Damata”. Vi har sett frem til denne en god stund, og tidligere har vi både snakket med Ola Øverby og Torstein Slåen i forbindelse med slippet av singel og musikkvideo signert Maria Kannegaard. Men det begynner også å bli en stund siden – så vi møtte atter en gang Slåen på nett i en liten karantenepause fra hverdagslivet klabb, babb og et tilfelle av vaskekte skabb i nær omgangskrets.
Vi gjorde et intervju om den største singelen, med Maria Kannegaard-video. Det begynner å bli en stund siden – har det vært utsettelser her?
– Ja, ting var ganske klart på vårparten 2020 og manglet bare de siste fysiske bevisene. Kjetil Jerve, som driver Dugnad Rec, var gira på å ha alt klart. Vi var heldige og fikk vinyl fra Coastal Town like før de la ned, så vi dodga en kule varmt der. Men så tok CD-er fra England tid grunnet Covid, Brexit, Kielland og Lie hadde jeg nær sagt.
Vi kan starte på utsiden – What’s Damata har et veldig flott svart-hvitt-bilde av et gammelt par på en landevei på omslaget. Hvor kommer det fra?
– Det er Jan Tore Eriksen som har tatt med et gammelt kamera. Det var en tur vi hadde til Skjåk til Olas besteforeldre. Det er de du ser på omslaget. De var egentlig på tur ut døra da vi skulle ta bildet, så de hadde litt hastverk, det var lang lukketid, og vi ville ha et bilde bakfra også. De så vel ikke helt hensikten med at de ikke bare kunne snu seg rundt, men at vi måtte plassere kameraet fra den andre siden. Det var ganske fint! Alt av albumcoverne og singelcovere er fra Skjåk. Vi ville ha Gudbrandsdal-tema siden “damata” allerede er et gudbrandsdalsord.
Forklar hva det betyr igjen!
– Det er et påhengsord du setter på slutten av en setning. Skukje te os en tur på butikken, damata… litt som sgu på dansk, kanskje, eller sjø på trøndersk.
Er det et ord som blir mye brukt?
– De som er mer hardkjerne enn meg gjør det. Både damata, avon, vette er påhengsord fra der jeg er fra. Karl Erik foreslå at vi kunne hete toke, som også er et påhengsord fra Tønsberg, men det egna seg ikke så godt internasjonalt, syntes han.
Det er lett å assosiere det til andre himmelstrøk, kanskje sørøst-asia eller noe sånt. Det er et ord som har litt forskjellige steder i seg.
– Ja, men det er Gudbrandsdalen, som både Ola og jeg har tilknytning til.
Omslaget, bandnavnet og låttitlene på albumet har et smil i seg, og det gir mening når man hører på det også. Det er ganske koselig musikk, syns jeg.
– Ja… akkurat det med musikken har vi nok ikke vært bevisst på, hahaha! Det var kanskje noe som kom til da vi fant ut av coveret og bestemte oss for at det var lov med tull og tøys i titlene og sånn. Men det er jo bare blitt som det er blitt ellers.
Det er i hvert fall en veldig sympatisk tone i skiva. Men la oss snakke om ordspill, siden det er et ekspertiseområde. Hvor mange ordspill finnes det i verden, rundt regna?
– Oj, nå skulle jeg hatt et klart til deg. Det er jo en utømmelig bank. Og det er spesielt gøy når det er temaer som er linket opp mot hverandre. Det ble overraskende mye Løvenes Konge-tematikk på dette albumet. “Hakuna Damata” var sjølvsagt, men “What’s Damata” kan også kobles opp mot filmen.
På hvilken måte da?
– Kjenner du til forskjellen på den norske og engelske dubben i Løvenes Konge?
Jeg har sett begge, men ikke gransket det nøye.
– Ja. For der er det den scenen hvor Simba møter Timon og Pumba for første gang. Der begynner de å deklamere “Hakuna Matata”, what’s that? That’s our motto, what’s a motto? Nothing, what’s a motto with you? Det er den offisielle dubben. “What’s Damata” er en låt som spoler gradvis. Og vi så for oss at den skulle komme tilbake senere i skiva, men at den bare hadde fortsatt å spole. Og der skulle den norske oversettelsen kommet, hahaha… Hakuna Matata, hva er det? Vårt motto. Motto, hva er det? Vet ikke, men det rimer på “Lotto”… litt mindre bulls eye, vil jeg si. Men planen var at låta som spola videre inn i evigheten skulle hete “Vet ikke, men det rimer på Lotto”. Den valgte vi å fjerne. Det ble litt for tøysete, faktisk.
Ble det det?
– Ja, for musikken… det kan hende den er koselig, men den er jo ikke tøysete. Titlene er det, og det syns jeg de må få lov til å være. Men vi følte den brøt med dramaturgien.
Kan dere ikke gi den ut som singel, sånn at folk kan lage sin egen tøysete versjon av plata?
– Jaja, en silly cut.
Ja!
– Silly Cut Valley.
Det er jo rom for mer tull og besteborgerlig surr i norsk jazz, er det ikke?
– Ja, det vil jeg absolutt si at det er. Det er jo mye lekenhet, men vi kunne hatt litt mer surr.
Følger man med på internett, eller om man for den delen mottar pressemeldinger fra deg, virker du som din generasjons mest hyperaktive ordspill-artist. Og det virker som at det smitter på folk rundt deg.
– Hahahaha!
Jeg vet ikke om det er en sunn innflytelse, altså. Når starta det? Ble du født med et ordspill på tunga eller er det noe du har utviklet i voksen alder?
– Det må vel spores til da jeg flytta hjemmefra, faktisk. Da kom det mer og mer. Da jeg startet på musikkvitenskap i Trondheim i 2011 kom jeg i en fin klikk hvor det handlet om å blæste så mye useriøsitet som mulig mot hverandre. Da jeg kom til Oslo ble jeg gode venner med Magnus Murphy Joelson og Christian Løken og vi fyrte hverandre veldig opp på det og begynte kanskje å finslipe det litt. Det var ikke snakk om at jeg ble født med barnsben på bena, holdt jeg på å si. Det har kommet etter hvert.
Må det holdes ved like, er det en treningssak? Må du sette deg ned i helga og ta ti på rappen?
– Jeg har ikke noe regime. Men det er gøy å sparre med venner og ha kanaler hvor du kan lufte med én gang det er noe. Det er et sunt ekkokammer, vil jeg si.
Hvordan starta Damata?
– Det startet med at Ola, Karl Erik og jeg gikk i klasse sammen på NMH og spilte litt i forskjellige sammenhenger. Egentlig var det Pål Thowsen og Jon Eberson som sa dere lager gitartrio. Nå. De hadde ansvar for et fag som heter Forum, hvor vi spiller for hverandre og får tilbakemeldinger, også manglet de noe på programmet, så da sa de dere tre gjør det. Etter det spilte vi litt, og så ble det en kort pause, men i 2018 tok vi opp tråden igjen og begynte å lage musikk sammen. Så kom ideen om å spille inn plate, når du går i fjerdeklasse på NMH får du prosjektmidler. Så vi booka Lindemann-salen og spilte inn det som ble skiva. Siden har vi prøvd å holde det gående.
Damata. Foto: Jan Tore Eriksen
Det som kanskje skiller seg ut med innspillingen, og som dere har snakka om før, er et distinkt og gjennomtenkt etterarbeid. Jeg vet at Ola har hatt kick på en del valg som er blitt gjort med hensyn til trommelyd. Var det en tanke dere hadde da dere sto i Lindemann-salen, at dere skulle dra i spakene, eller var det en tanke som kom til etter hvert?
– Litt både og, tror jeg. Da vi gikk inn i salen visste vi nok ikke helt hva det skulle bli. Det var bare nå improviserer vi, vi har noen låter, og så ser vi. Jeg tror Ola var den av oss som var mest bevisst på de ulike tingene vi kunne gjøre etterpå. På det tidspunktet hadde han blitt kompis med Christian Engfelt, som har miksa plata. Han visste litt mer hva slags muligheter som lå der med tanke på tweaking i studio. Jeg tror Ola kanskje er den som har hatt mest kick på den biten. Jeg hadde jo ikke vært så mye i studio, i hvert fall ikke med egen musikk. Det å gjøre masse i miks var nytt for meg.
Etterarbeidet i miks kan jo for mange skiver handle om en “naturtro gjengivelse” av sånn det hørtes ut i rommet. Personlig er jeg interessert i jazzalbum som drar det litt i en retning, og bevisstgjør lytteren på at en miks alltid er et bevisst valg – selv når man tilsynelatende har gjort minst mulig er det også en tanke bak det. Men er det et lite hopp å gjøre for en impromusiker?
– Ja, hopp?
Ja, eller en tilvenningssak er kanskje bedre å si.
– Jeg vil absolutt si at det er det. Under mikseprosessen og i etterkant har jeg tenkt at det har vært kult å gjøre den til en plate, som står på egne bein, og at konserter er er noe annet. Det er ikke en dogmatisk tanke, men jeg liker det veldig godt. Særlig i et sånt band som Damata – selv om den skiva her har en tydelig retning, føler jeg at det er innfallsstyrt. Jeg må passe på å ikke kalle det “lekestue”, men det går an å gjøre litt forskjellige ting, snarere enn at vi må passe på sounden. Så syns jeg også at Christian har vært flink til å ikke få det til å låte som “et jazzalbum med pålegg” eller med studioeffekter, men at det låter… jeg kan bli litt allergisk av å høre album hvor du hører hva som er blitt tenkt. Om det er en organisk jazzskive hvor det plutselig dukker opp noen overdubs. At du hører “her trenger vi overdubs”. Det kan gi avsmak. Men jeg er fornøyd med hvordan denne plata ble sånn sett.
I dette tilfellet føler jeg at de ulike ideene som har kommet inn der bidrar til at det føles som en helhet. Det kan godt være at denne musikken, om alle miksene hadde vært nokså likelydende, hadde hørtes mer ut som en håndfull ulike ideer som var blitt satt i en tilfeldig rekkefølge. Du sier at dere kan gjøre litt av hvert, men sterke temaer står i sentrum på mye av det. Ble det til naturlig?
– Det er nok litt sånn folk er. Jeg er veldig glad i tydelighet, jeg har det kanskje litt fra pop-interessen min. Samtidig er ikke alle komposisjonene sånn. Den “What’s Damata” er jo megatydelig. Karl Eriks låter, som “Fort på ski”, er litt annerledes. Han er glade i koral-aktige ideer eller å ta en akkord og flytte på en og en tone. Det har vært en gjenganger. Ola er glad i temaer, men kan også være en som lager noe hvor akkordene er låta. “Oslo 32. August” er et eksempel på det.
Vi har skrevet litt om trioer i det siste, powertrioen og pianotrioen blant annet. Gitartrioen har jeg for min egen del et litt delt forhold til, noen ganger har det føltes som et litt lirete format som bringer ut det verste i folk. Hva slags forhold har du til det selv?
– Hmmm, det er både og. De to norske gitaristene jeg har hørt mest på er Nils-Olav Johansen og Thomas Dahl. Nils-Olav hadde jo trioen Storytellers for lenge siden, som jeg hørte masse på da jeg begynte å dykke ned i norsk jazz. Thomas hadde Skydive Trio-greiene som jeg også var veldig glad i på et tidspunkt. Så jeg har absolutt hørt en del på det, men det var for eksempel noen veldig gitar-trioete låter på denne innspillingen som måtte ut fordi de ble for lirete. En fun fact om låta som heter “Intro” er at den er intro til en låt som er litt Skydive Trio-aktig, men det passet ikke inn der. Det ble for mye nå skal kompet gå og gitaren skal spille solo. Det virket mer naturlig for oss å gå inn i den andre improvisasjonsmessige mentaliteten enn de faste head-solo-head-rammene.
I krokene her lurer også en ambientinnflytelse, som du også gjør en del av ellers. Hvordan fikk du appetitt på de greiene?
– Det er noe jeg har følt meg hjemme i fra ganske tidlig av. Fra slutten av tenårene digga jeg det jeg kalte musikk som flyter. Det fikk meg egentlig inn i den norske jazzbobla, Garbarek med synthpad syntes jeg for eksempel var skikkelig nydelig. Og Brian Eno hadde noe helt annet, som tiltalte meg veldig. Filosofien med at det var musikk du kan høre på, eller som kan være i bakgrunnen uten å distrahere. Den doble funksjonen. Etter hvert var Aphex Twin viktig, de ambienttingene hans. Det føles som at han har tatt den estetikken, men at det blir mer og mer attraktivt å gå inn og lytte. Da jeg flyttet sammen med Gabriel Patås Børmark Varskog, var han veldig inne i den ambient-bobla. Gitarister som Christian Fennesz, som jeg syns gjør det skikkelig bra. Hos ham er det å ta den estetikken, men bringe den inn i en improsammenheng. Der har Fennesz og Helge Sten vært viktig.
Jeg har inntrykk av at du også, som mange gitarister, har likt shred-estetikken. Og gitar er jo veldig knyttet til det “gitarheltete”, man forholder seg til det på et tidspunkt ofte. Trengs det en mentalitetsendring for å gå inn i Fennesz-landskapet?
– Det har jeg nok ikke tenkt så mye over, det har vært naturlig. Men det er kanskje de seinere årene jeg har lært meg å omfavne alt med det. Du nevner et elsk-hat-forhold til gitartrioen, og jeg har jo det til gitaren også. Det er ofte at gitar er traurig, syns jeg. Men så er det ikke nødvendigvis når det låter “gitar” at det er på sitt verste. Nils-Olav Johansen får gitaren til å låte veldig gitar, og det er også noe av det herligste som finnes.
Den flukten fra det gitaristiske kan jo også, på sitt verste, utvikle sine egne anmasende klisjeer. Og det er noe begeistrende med gitarismene også – hva var dine tidligste gitar-øyeblikk?
– Helt i starten var Iron Maiden viktig. Det å spille tostemte melodier, det var fett. Så introduserte pappa meg for Steve Vai, både det han gjorde med Zappa og med David Lee Roth. Det var helt grensesprengende. Da var det mye graving i hvilke gitarister som var best, og Vai var der tidlig. Så var det Dream Theater etter det, hvor et helt band var på den greia. Det var grensesprengende.
Har du forsont deg med den musikken i dag? Kan du sette på Scenes from a Memory og spille luftgitar liksom?
– Altså, sist jeg hørte på Dream Theater er lenge siden. Etter at jeg hadde fått avsmak tok det noen år før jeg turte å sette på Images and Words med en kompis, og da var det ikke så fett som jeg husket. Men jeg skulle gjerne hørt live-dvden av Scenes from a Memory, som var inngangsporten. Jeg lurer på om den kunne framkalt det jeg følte for det i dag.
Det er noe snålt med shred-sjangeren. For den har noe veldig selv-erklærende og klåfingra over seg, men den er spilt av sympatiske musikklærere ofte. Steve Vai ser jo ut som en gitarskurk, men er jo en veldig sympatisk og lite ego type.
– Ja, han er kremeksemplet på det. Han er avholds, vegetarianer, ting man ikke forbinder med det macho ut og ta verden-rockelivet. Han har klart å få musikken til å telle, kjærligheten til det. Han lærte seg å notere alt Zappa dreiv med, han er kremen. Men samtidig som du har den lekenheten har du også… nå skal jeg legge den kjempestore tissen min på bordet.
Kunne du fått deg en gitar med slalåmskifarger og lagd noe ny-shred?
– Jeg har en Steve Vai-gitar som fettern min som er på videregående har hjemme hos seg. Men kanskje jeg skulle ta den fram igjen og legge noen ordentlige shreddeting. Men jeg tror ikke jeg kunne lagd en skive ut ifra den åttitallsestetikken man gjerne forbinder med sjangeren. Kanskje heller ikke den instagram-estetikken det har fått i dag.
Det finnes jo en ny shredbølge, delingsfusion, Pom Poko er et band som låner sine ting. Hva syns du om youtube-fusion?
– Jeg havner der i blant, haha! Også blir jeg irritert når det dominerer youtubefeeden min. Jeg er litt arg på hvordan youtubealgoritmene funker, framsiden blir dominert av det i uker etterpå. Men jeg havner der og blir mett veldig fort. Det er fint at en video er et minutt.
For å avslutte shred-kapitlet her – hva er det ultimate Steve Vai-øyeblikket om du skal vise en marsboer en låt som oppsummerer det?
– Det må være “Shyboy” av David Lee Roth.
Det er helt riktig svar.
– Der er det full rulle, Billy Sheehan som spiller unis… og du lurer på hvordan han fikk til de lydene, i det sirkuset har han klart å beholde sin egen stemme.
En kompis av meg sa at det er noe veldig Rothsk å lage en låt som handler om å være sjenert, men som høres ut som noen som invaderer compounden til Pablo Escobar i Colombia med helikopter og bazooka, stjeler all kokainen og jevner hele dritten med jorden.
– Det høres helt riktig ut, hahaha! The duality of man i én låt. Eller the duality of boy. Jeg kan jo nevne at jeg slipper singel i morgen, “SKUM” med Steinmøysa og Ståle Storløkken.
Ja, jeg har snakket litt med Veslemøy om bandet tidligere. Fortell litt om opphavet.
– Det er litt den historien om prosjektmidlene fra fjerde klasse. Veslemøy og jeg har spilt litt sammen, og jeg var gira på å gjøre noe med Ståle. Han har vært et stort, stort forbilde. Han er ikke den som stikker seg mest fram, på en måte, så han var nesten en mytisk skikkelse. Jeg ville invitere ham og finne ut hva som foregår. Jeg er veldig fan av Supersilent, Humcrush og den bagen der. Jeg inviterte ham og Veslemøy med på konsert, litt for å sjekke om han hadde noen tips, noen improvisasjon-mindsets. Det var på Hærverk, og der tok de det opp, også gjorde vi det til en plate.
Veslemøy fortalte at basstromma ikke ble med på opptaket, og apropos Damata-arbeidet gjorde det at man sto litt fritt – det kunne ikke bli som konserten uansett.
– Det var både basstromma og at den ene overhead-miken var sykt mye lavere. Kyrre Laastad fikk det og kunne gjøre greia si. Han fikk frie tøyler, og da var jeg kanskje litt preget av Damata-erfaringen. En livekonsert må ikke låte live nødvendigvis, om man klarer å beefe opp noe eller legge på noen effekter er det tommel opp.
Er det en trio-konstellasjon som har konsertmessig fremtid, eller var det én kveld?
– Vi prøver å få til litt ting. Det har ikke kommet i boks helt ennå, men alle er gira på at det kan bli noe mer. Veslemøy og jeg har heller ikke spilt så mange duokonserter selv om vi fronter bandet som Steinmøysa, så vi må få gjort det også. Time vil glass… eller time vil sjåv.
Det er fint å slutte med et ordspill.
– Ja, jeg kom på et da jeg våkna opp i dag. Har noen tatt “Let me NTT you” før?
Nei, det har jeg ikke hørt! Våkner du ofte med ordspill?
– Det har skjedd… jeg og Christian Løken og Magnus Murphy Joelson, også kjent som “Dressjakka til Niilas”, pleier å ha hvit måned i september. Og hver gang det er første oktober begynner vi å drikke igjen. Så første oktober for et par år siden våknet jeg opp til ordspillet “Liver, where do you love”.
Perfekt!
Av Filip Roshauw og Audun Vinger