Now's the time

NTT: Frode og Helga spiller med falsk ener

Frode Haltli forklarer sin nye Avant Folk-plate, Helga Myhr finner titler i gamle ordbøker, Creo leter etter avklaringer om festivalsommeren og vi har både ny Ti Tette-spalte og en vinner av NTTs påskenøtter!

God helg og velkommen til Now’s The Time, den ukentlige fredagsmusikkavisen i digital remseform skrevet av folk som ligger våken om natta og lurer på om det er jazz, som nistirrer på retweet-tallene når det nyeste nummer er ute. Som spyr av nervøsitet over at det er noe vi har glemt, som griner på hjemmekontoret av tanken på at det fremdeles er lesere der ute vi ikke når. Som skriver om munnharpe, feler, fastmonterte seter, jazzkatter, Monk og musikk bestemora di liker, så lenge leserne vil ha det. Som lever for helga, gruer seg til mandag og som gleder seg til all den dritten her er over. Vi er tilbake med nok et nummer, vi har Ti Tette, bransjenytt, svar på påskenøttene og intervju med to favorittmusikere – så la oss sette i gang, og minne om at det går an å tegne Jazznytt-abonnement, og vi minner om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver utgave kommer ett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.

 

Ti tette!

Endelig er det tid for en ny utgave av NTTs Ti Tette igjen, vår alternative 10 i skuddet for ny norsk jazz (og omegn) er oppdatert med ti ferske og fabelaktige kutt som funker til hverdags og fest, og til inspirasjon for videre undersøkelser og ikke minst innkjøp av fysiske album eller lydfiler. Norsk jazz ha trange kår i strømmetjenestene, dette er et lite forsøk på å samle troppene. De foregående ukers låtvalg følger etterpå, det blir for dumt å slette, og det er deilig å anerkjenne den lange holdbarheten på musikken. Og uten å bli altfor pompøst begynner dette å bli en fin dokumentasjon over den positive utviklingen i norsk musikk for tiden. Ta en nytt, og del gjerne så flere får opp ørene for disse lydene.


Maridalen. Foto: Jørgen Nordby

Trioen Maridalen åpner ballet fra deres aldeles nydelige debutalbum som utgis i dag. Anders Hefre på saksofoner/klarinett, Jonas Kilmork Vemøy på trompet og Andreas Rødland Haga kontrabass har kommet frem til et intimt og karaktersterkt sound som mange vil falle for. Håkon Kornstad velger seg april på den helt ferske singelen med sin trio, mens Petter Wettre har funnet roen i studio for aller siste gang, etter sigende, med det balladesterke The Last Album. Ellers er det en god del gitar denne gangen, fra Haugensunds egen Ry Cooder i Trond Kallevåg som har konseptalbumet Fengselsfugl ute i dag. Vi så urfremføringen av dette på Sildajazz i fjor. Den snurrige trioen Damata lar gitarist Torstein Slåen skimre avgårde på «Intro», mens det norsk/islandske bandet ASTRA gir godt rom til Andrés Thor. AMP-boss Anders Thorén spiller trommer i dette bandet, sjekk ut mange fine nye utgivelser på det selskapet for tiden. Christian Winther kanaliserer sin indre chicagomann i herlige «Moon» sammen med flere av våre favorittmusikere, sjekk også ut musikkvideoen hans her: 

Vi får sakral nordisk gospel fra Øyvind Kristiansen, Jonas Kilmork Vemøy (igjen) og Beate S. Lech fra deres nye rolighetskapende album, det nærmer seg mai og derfor har Øyvind Skarbo luftet korpsdressene igjen på et snodig og friskt lappeteppe av et album som tidsriktig nok kalles Dugnad, mens det skapes stor musikalsk kunst på et dagsfersk ECM-album fra Marthe Lea, Ayumi Tanaka og Thomas Strønen. Nyt! 

 

Hurtigtestivalsommer? Creo har trua

Vi passerte en million vaksinedoser (eller jabbers, som Dana Carveys Paul McCartney-imitasjon kaller det) i Norge denne uken, og samtidig kom regjeringen ut med sin gjenåpningsplan – som gir noen svar, men som også er et stort stykke komplekst vent og se. Fremdeles er det store uklarheter knyttet til gjenåpningen av kultursektoren, noe Creo blant annet beskriver i dette svaret på gjenåpningsplanen. NTT tok en telefon til Creos forbundsleder Hans Ole Rian for å høre mer.  


Hans Ole Rian. Foto: Ihne Pedersen

Er en avklaring av festivalsommeren nå som ender opp med avlysninger å foretrekke framfor en senere avklaring som åpner opp for en del aktivitet?
– Det er et vanskelig spørsmål, og jeg skjønner poenget. Det ligger jo en historikk her der de som har etterlyst klarere svar på restriksjoner, åpning og andre momenter har fått strengere svar enn de hadde tenkt i utgangspunktet. Det opplevde vi for eksempel i første omgang da vi ba om en avklaring rundt fastmonterte seter, for eksempel. Det er alltid en risiko. Men det viktigste er at festivalene får tydeligere beskjed om rammevilkårene samla sett. Kan vi gjøre noe, og hva skjer hvis vi ikke får lov? Får vi kompensasjon for arbeidet som allerede er blitt lagt ned, og kan vi få kompensasjon om det blir en ny nedstengning? Det er få signaler om rammevilkårene fra 1. Juli og utover, og det må vi vite nå. Noen må tørre å si at det blir dårligere vilkår eller at de antar at de samme vilkårene vil gjelde frem mot september-oktober. Vi ser at regjeringen ikke tør å si noe tilstrekkelig lang tid i forveien. Mange har hatt flere runder med planlegging, og de vet ikke hvilke kompensasjoner de kan søke på, søknadene blir ikke behandlet i god tid… de vet heller ikke hvilken økonomi de har i utgangspunktet. Det krever mye ekstraarbeid i tillegg til de emosjonelle utfordringene. Det gjelder både arrangører, musikere og andre kunstnere. Vi er inne i en ganske alvorlig krise for veldig mange og det vi etterlyser er tydeligere samlede rammevilkår som er satt sammen på en måte som gjør at vi kan være noenlunde sikre på at aktørene overlever uten å gå konkurs. 

Vi har snakket med folk som Tone Østerdal i Norske Konsertarrangører og Trude Storheim i Vossa Jazz om det frustrerende i å lete etter tydelighet hos myndighetene tidligere. Hvordan opplever Creo den prosessen?
– Det er jo jobben vår å prøve å finne ut av ting, og rydde opp i uklarheter. Men det har tatt fryktelig mye arbeidskapasitet å sjekke ut hva som egentlig menes i de forskjellige forskriftene, og å rydde opp i forskjellene mellom hva som skrives på ulike hjemmesider. Noe som har forundret meg ganske stort er feilene som er blitt presentert på myndighetenes egne sider. Jeg tror for eksempel ennå ikke vi har opplevd at det kommer nye ordninger på NAVs sider for selvstendig næringsdrivende hvor det ikke har vært feil sammenlignet med det Stortinget har vedtatt. Noen har vært ganske alvorlige.

Har du et eksempel?
– Det siste nå var at NAV la ut at grunnlaget for kompensasjon skulle beregnes ut fra de siste 12 månedene. Nå skal det beregnes 60% av de 60 du fikk før. Det var i strid med loven for selvstendig. Der står det utrykkelig at den skal ta utgangspunkt i 2019. Der fikk vi svar fra departementet om at det var gjort en feil. Når folk leter på NAV og ser teksten, vil de selvfølgelig gå ut fra at det NAV skriver er riktig. Det er alvorlig at de feilinformerer.

Over til publikumsbegrensninger. Dere har reagert på et tak på 100 og 200 publikumere i gjenåpningsplanen. Hvilken annen modell ønsker dere?
– Vi burde fått de samme begrensningene som andre aktører, som eksempel restauranter, kjøpesentre, IKEA. Hvorfor begrense til 100 på Sentrum Scene eller i Grieghallen når du kan ha flere tusen på et kjøpesenter? Vi har stålkontroll på hvor de sitter, på kontaktinformasjon, hvordan de beveger seg i lokalet.Med all respekt har ikke et kjøpesenter det i like stor grad. Vi har saumfart rapporter, og det er ekstremt lite smitte registrert ved kulturarrangementer. Vi skjønner at en del av problemet gjelder transport til og fra arrangementene, men i mange steder av landet kommer også folk stort sett i bil. Vi hadde ønsket at det kunne vært mer åpning for flere, kanskje også at lokale myndigheter kunne lagd egne regler. Det finnes kommuner uten smitte. Hvorfor kan ikke de ha et høyere antall? I beregningene til FHI ser vi at det er enklere å regne på konsekvensene av et sittende publikum i en konsertsal enn på et kjøpesenter. Det er enklere å begrense også. Det kan være noe av grunnen til at vi rammes såpass hardt. 

Dere ser for dere hurtigtesting og såkalt coronapass som noe som kan gjøre veien kortere tilbake for konsertsektoren. Hvilke modeller ser dere for dere der?
– Vi har sett på hva de gjør i utlandet. Kulturdepartementet har også sagt tydelig fra om at de tar med seg erfaringene fra forsøk med større publikum i utlandet. Og der er det snakk om hurtigtest før innslipp ved større arrangementer. Det er klart, det vil være en god måte å få hjulene i gang på, gjerne kombinert med et vaksine-sertifikat. Når det kommer til at det skal være så urettferdig, må vi huske at denne pandemien har vært grunnleggende urettferdig siden starten, særlig for våre folk som skal leve av det. 

Har dere noen forutsetninger om tilgjengelighet i bunn her? Om disse gratis testsystemene kun finnes på de største arrangementene, kan dere jo støte på urettferdigheter i deres egen medlemsmasse?
– Det må vi se på, men uansett om man får ordninger med pass eller testing skal det jo åpnes for mer i den andre enden, med maks 100 publikummere på trinn 1 og 200 på trinn 2. De mindre arrangementene vil sånn sett kunne avvikles uten at slike ordninger behøves, og så vil de store, om vi snakker om mange tusen, kunne avvikles ved hjelp av sertifikat og hurtigtest. Da kan vi samlet sett få en overlapp som treffer ganske godt.  

Hvordan ser dere på den lengre horisonten enn trinn 1 og 2?
– Det vi trenger er som sagt den totale avklaringen, en sikkerhet som gjør at aktørene ikke går konkurs. Om balansen mellom åpning og kompensasjon sitter, skal vi være noenlunde i boks. “Vil vurderes fortløpende” er formuleringen nå, det er helt i det blå. Men jeg har et håp om at kombinasjonen av vaksinering, færre smittede og innlagte, og ordninger med vaksinesertifikat og hurtigtesting gjør at hjulene kan begynne å komme i gang. Det fordrer at disse kompensasjonene ligger i bunn. Vi må ikke skrote dem med én gang det åpnes. 

Hva blir viktig til høsten?
– For den enkelte er det kompensasjonen for selvstendig næringsdrivende. Den går ut i september, og det kan hende den må forlenges. Det er ikke sikkert at alle greier å skaffe seg oppdrag og turneer med én gang. Det har vi avklart med mange politikere fra rødgrønne partier, og blir det et regjeringsskifte, kommer det i boks. Med dagens regjering, kan det bli vanskelig. Så må vi se hvor lenge den kompensasjonsordningen for avlysninger trengs, den må nok forlenges. Og stimuleringsordningen må nok strekkes utover høsten for å få aktivisert så mange som mulig. Dette er en bransje som er flink til å finne løsninger og kaste seg rundt også, så det er jo mye aktivitet, når det gjelder å finne nye måter å treffe publikum på. Men da må aktørene ha en viss sikkerhet om at du kan ta noen sjanser uten å i verste fall risikere personlig konkurs. Der trenger vi hjelp, det er regjeringen som sitter på pengene og makt over forskriftene. 

 

Innlandet er det nye utlandet


Avant Folk på Riksscenen nylig. Foto: Knut Utler

Frode Haltli er en spellemann etter vår smak, og trekkspilleren/akkordeonisten (stryk det som ikke passer) har adskillige jern i flere ildgryter rundt omkring for tiden. Han er med i Kornstad Trio som har ny aprilsingle ute nå,  han jobber endel med Erlend Apneseth framover, blant annet et bestillingsverk med Sigmund Løvåsen til Dei nynorske festspela, og  også endel med Trygve Seims Rumi Songs. For tiden driver han med teaterprøver med POING og Maja Ratkje til den kommende forestillingen Simplicissimus som har premiere på Teater Innlandet Hamar (også kjent som «det nye utlandet») i slutten av måneden. Men først og fremst er Frode Haltli nå ute med oppfølgeralbumet til det store, åpensindige ensemblet som er kalt Avant Folk. Flere gode grunner til å ta en prat etter påskeferien.

Hello! Det er et fint familiebilde med noe småkald bålkos i snøen på omslaget på den nye plata, jeg antar at dette i kjent Yokoland-stil ikke har noe med artisten på plata å gjøre, men like fullt: hva slags fine påsketradisjoner er det i husholdningen deres, og lot de seg gjennomføre under nåværende regime?
— Det bildet på coveret er fra en påsketur som designer Aslak Gurholt hadde for noen år siden, så det er privat, men ikke fra min privatsfære. Påska vår ble tilbragt i Rugldalen, der har vi ei lita tømmerhytte som vi pleier å bruke litt på vinteren. Tråkke opp egne spor til gruveruiner på fjellet og sånn, gå i Falkbergets skispor.

Ruiner er bra. Årets plate tar utgangspunkt i et tingingsverk fra Vossa Jazz, der jeg var tilstede, en flott konsert var det. Det var leit med utsetting av årets festival. Hvor viktig er det med den festivalens (og andres) tradisjoner og midler for at musikere og slike prosjekt kan leve videre? Det gir et tupp bak?
— Jeg synes jo det var veldig kult at Trude ville ha ny musikk til Vossajazz, selv om dette ikke var selve, selveste Tingingsverket. De har jo opptil flere bestillinger hvert år! Også det at vi fikk spille i favorittlokalet mitt der, Gamlekinoen, dialogen fram mot det var så positiv at da får man jo lyst til å gjøre sitt beste! Og absolutt tupp i ræva, ja! Jeg følte vel at jeg burde benytte anledningen til å dra musikken i en litt annen retning: Mer danserytmer, samtidig som jeg åpnet opp for villere, frie deler og brudd. 

Plata er senere spilt inn med André Viervoll i Newtone studios. Hva er det som kjennetegner det rommet der?
— Det er jo fantastisk hva de har fått til i Newtone. Helt fantastisk. Bygd alt selv! Et stort innspillingsrom med gode lydforhold, perfekt for oss! Det er litt rart egentlig, jeg synes det popper opp kule studioer overalt nå, mens platebransjen går til helvete. Men disse studioene jobber jo ofte bredt, Newtone er nesten som et kulturhus, med folk som fikser elektroniske duppeditter og instrumenter i tilstøtende rom, og en fyr som leverte akkurat det Hammondorgelet vi ikke visste vi ville ha! Da ble det slutt på trøorgel i Avant Folk.

Det er fire spor på albumet her, så vi kan gå kjapt inn på hvordan de er og hva de handler om. Den triumferende gladlåta «Doggerland» – det er nordeuropas Atlantis vi snakker om her?
— Jeg må innrømme at titlene kom til sent i prosessen. Men ja, Doggerland er jo en arkeologisk betegnelse på fiskebanken Doggerbank vi husker fra værmeldingen, den var over havnivå og bebodd ved siste istid. Låta «Doggerland» hadde arbeidstittelen «Gangarjig» veldig lenge, altså en blanding mellom en norsk gangar og en irsk (?) jig. Med mer. Så er det jo et langt impro-parti der, som jeg ville skulle bryte totalt og plutselig, også spille seg inn i låta igjen. Vi slet endel med det, det er ikke så enkelt å bare beordre folk til å plutselig sette an et improvisert parti som går helt på tvers av en egentlig ganske streit låt! Men Rolf-Erik Nystrøm og jeg har jobbet mye sammen, og snakket mye musikk, så jeg ga musikerne noen velbrukte stikkord fra vår terminologi: «Under vann», «Inni hodet (til Rolf-Erik)», også dukket det opp noen kirkeklokker der etter at Rolf-Erik ble inspirert under en akustisk kirkekonsert vi hadde rett før innspillinga. Resultatet ble jo veldig undervannsaktig, særlig med Ståle sitt svømmende synthspill på den låta, med noen alvorlige bassfrekvenser fra ham som muligens kun kan høres under vann. Vi måtte faktisk bytte vinylfabrikk mye på grunn av uovenstemmelser om de bassfrekvensene der, ha, ha! Men nå har vi fått en veldig bra vinyl, da, fra T-time i Stavanger!

Vakre «Nordlys» falt naturlig inn på NTT-spillelista Ti tette. Den er vel selvforklarende?
— Ja, den trenger vel egentlig ingen ytterligere forklaring. Full av godstemning. Men jeg kan jo si noe om opphavet til låta: Jeg lagde litt musikk til en tysk roadmovie, Nordland av Ingo J. Biermann, for noen år siden. Ingrid Lode er med i filmen, faktisk! Regissør Ingo har jo bl.a. lagd en fantastisk film om kona mi, et lite tysk filmteam fulgte Maja og meg med småunger på festivaler i Finland, Belgia, Italia, England, Norge, hjemme på Svartskog! Han har også skrevet mye om musikk, kan mye, og er en skikkelig norgesvenn! Uansett, et tema fra den filmen har jeg tatt med meg videre inn i Avant Folk. Hildegunn Øiseth  spiller så fint fra starten der, også ender det i et slags minimalistisk landskap. Tore Brunborg kommenterte taktartene i låta etter konserten på Voss, husker jeg, det er litt nerdestoff der, selv om låta beveger seg på en vakker overflate.

Midtstykket «Gravberget» inneholder noen veldig tøffe folkedansrytmer fra Finnskogen. Klarer du forklare beaten til en ignoramus?
— Jeg fikk til min store overraskelse publisert et essay i musikkmagasinet til Klassekampen om denne låta og hvordan jeg bruker tradisjonsmusikk som et utgangspunkt. På nettstedet Folkemusikk finnes det en det lengre versjon med masse flotte bilder fra Solør og Finnskogen.
Polsdansen går i 3/4, men med et kortere tredjeslag. Den er altså asymetrisk og går aldeles ikke i 3/4! Tredjeslaget peker bare videre til eneren, som kommer før man aner det. Dette kommer jo av hvordan man danset, at tredjeslaget var et kortere steg. Sannsynligvis var denne rytmen, og varianter av å danse på denne måten, populær helt fra sør i Østfold og opp langs svenskegrensa helt opp mot Røros. Rytmen kan stiliseres som en 3+3+2-rytme i 4/4, men da blir den kjedelig, synes jeg. Ingen av de spellemennene som det finns opptak av fra gammel tid spiller rytmen helt likt. Idag er både dans og spill revitalisert, det er faktisk ganske poppis med Finnskogspols i folkemusikkmiljøer i Norge og Sverige! Det som gjør låta «Gravberget» litt ekstra tricky sånn rytmisk sett, siden du spør, er at på A-delen i låta så er éneren på en måte «stum»: Det kommer en betoning på det andre slaget i stedet, og da blir det ganske vanskelig for en utenforstående å forstå takta: En slags stum éner, en toer som høres ut som en éner, og en treer som er cirka halvparten så kort! Jeg ville absolutt ikke ha en sånn typisk trommis-figur på grunnrytmen (kjeeedelig!), jeg vil at man skal følge buestrøk og rytmen i melodien mer enn å tviholde på en konstant grunnrytme. Sånn som når Hans Hulbækmo komper Anders Røine på kalebass, hvis du har hørt det, det er kult – egentlig en ganske opplagt måte å kompe folkemusikk på, men samtidig veldig originalt! Og på det lange partiet i låta som Oddrun Lilja vrenger løs på, så er det egentlig bare Juhani Silvola på kassegitar som er timekeeper, de andre svever rundt og betoner både her og der, og når de treffer hverandre, så er det altså på toern. Var det oppklarende?


Foto: Knut Utler

Ja, erru gæren. Til slutt har vi «I Østen som i Vesten (All Over the Place)» – denne husker jeg fra Voss, da åpnet verden seg på overrumplende vis. Det er noe av essensen med Avant Folk å vise frem de forskjellige musikalske tradisjoners mange synlige og usynlige krysningspunkt?
— Jeg mener at du på Voss sa at det var noe politisk (?) over denne sammenstillingen av østlige og vestlige tonaliteter, og at noe så arkaisk og typisk norsk som et bukkehorn brukes i en moderne og multikulturell sammenheng. Det kan jeg like. At det er en stolthet over norske tradisjoner i prosjektet, samtidig som jeg utfordrer oppfatningen av «det norske». Vi som holder på med musikk vet jo at grenser er en oppfinnelse, og at «det norske» alltid er under utvikling. 

Kan ikke se den grense under vann!
— Også er det det tekniske igjen, da: Det instrumentet jeg bruker på denne låta er et standard trekkspill som jeg tok med meg til Kairo for mange år siden, på oppfordring fra Trygve Seim. Faren hans var ambassadør der på den tida, og Trygve var dypt inne i arabisk musikk. Vi tok det med til en trekkspillstemmer som gjorde det de bruker å gjøre der nede: Han stemte om noen få toner slik at det passer til de mest vanlige arabiske skalaene (maqams) i de mest brukte toneartene – hvis jeg vender belgen riktig vei på riktig tidspunkt, vel og merke! Også slet jeg litt med å finne ut hva jeg skulle bruke spellet til. Jeg lærte jo litt om arabiske skalaer, men følte meg litt på gyngende grunn. Så begynte jeg å eksperimentere med gamle norske visetoner og sånn, som har skeiv tonalitet. Og fant noen fine linker. Det kan også høres på sporet «Quietly the Language Dies» på Border Woods, den forrige Hubro-plata mi, der jeg spiller duo på dette instrumentet med Emilia Ampers svenske kvarttone-nøkkelharpe. I Avant Folk så må alle intonere etter dette instrumentet mitt fra Kairo, da, og det er ikke så enkelt. Særlig ikke på «I Østen…», der jeg har komponert to selvstendige motstemmer som skaper underlige samklanger, og så lander basstonen av og til på en skeiv tone, slik at grunntonen og utgangspunktet for for eksempel felesoloen til Hans Kjorstad har en halvhøy ters som grunntone. Vanlig i saudi-musikk, ikke særlig vanlig her hjemme. 

Ja, man får følelsen av mange tråder som samles.
— Vi brukte mye tid på denne låta i studio, jeg er veldig fornøyd med resultatet. Da jeg satt og mikset det ferdig med Mike Hartung i Propeller sa han både at det var noe «very dark Led Zeppelin» over låta når rytmen er i gang, og da vi hørte litt videre utbrøt han euforisk at dette var virkelig «all over the place», så da tok jeg det med i tittelen!

Det er jo mye snakk om at det er viktig å bevare norske tradisjoner og norsk kultur. Og det er bra og viktig. Samtidig er man i fare for å bli proteksjonistisk og konservativ om man holder for hardt på det?
— Enig! Men når man for eksempel hører om oppstarten til Heilo og Halvard Kvåle – at det var ramaskrik da plata til Slinkombas utkom – så tenker jeg at dette sliter vi ikke så veldig mye med lenger. Det er mulig å to tanker i hodet på en gang. Dessuten så er det jo sånn at solo hardingfele må være noe av det mest arkaiske men også det hippeste vi har å by på fra Norge. Eller brødrene Kjorstad, som spiller gammelt og nytt på en gang!

Avant Folk har blitt et flott prosjekt, og har vist seg være fleksible, med fjorårets tidlige zoom-innspilling «Quarantine Quilt», julesingelen «St. Morten» med Helga Myhr, og strømmekonserten som nå denne påsken kunne ses via serien Folk fra Sentralen, da dere var et mindre ensemble. Det virker som det er et åpent prosjekt med mye rom for de involverte?
— Jeg tenker jo på Avant Folk som et spellemannslag. Og vi kan absolutt opptre i mindre formasjoner, det kan jo til og med oppleves som en fordel, ha, ha! Det er mye rom for de involverte, ja, alle spiller i prinsippet det de vil hele tida. Samtidig så har jeg ganske klare idéer både på hvordan vi går fram i arbeidsprosessen, og egentlig mange idéer om instrumentasjon og form, sånne ting. Bassist Fredrik Luhr beskrev det som et «opplyst enevelde», ha, ha. 

 

Apropos det rike utbudet artister på Folk fra Sentralen, og mer liv i undergrunnen f.eks med Motvind-gjengen og «ny giv for folkemusikken».  Sistnevnte påstand kommer jo med jevne mellomrom, men f.eks Erlend Apneseth ytret jo skepsis mot å bli kalt fornyer/modernisator i et intervju i Jazznytt nylig. For det første: Er det en ny giv nå? Og hva er i tilfelle galt med moderniseringsmerkelappen som bladfyker som meg er ivrig på å klistre på dere?
— Uff, dette er veldig vanskelig å svare på, synes jeg. Jeg har egentlig forsøkt å holde meg litt unna folkemusikkbegrepet, men så kommer jeg jo stadig tilbake til det selv, da. Jeg synes jo Frøydis på Hubro/Grappa satte deg bra på plass da du kom inn på dette i et intervju med henne! Premisset i spørsmålet om fornying er kanskje litt underlig for oss som elsker tradisjonell folkemusikk, men som selv har havnet i en type musikk som ikke helt passer inn noe sted. Jeg er jo ikke opptatt av fornying av folkemusikken. Ikke spiller jeg folkemusikk heller. Men det er mange som gjør kule ting nå, så du må gjerne klistre lapper og beskrive det som skjer! Det er klart at det har skjedd mye positivt på denne fronten de siste årene, musikk som ikke spilles på NRK Folkemusikk.

Dere får skrive en kronikk, det hjelper! Takk for praten, vi ses forhåpentlig på konsert.

 

Med Helga Myhr i sonen


Helga Myhr. Foto: Johannes Selvaag

Oppmerksomme lesere av NTT vet at vi setter stor pris på Helga Myhrs musikk. Helga, født i 1995, er hardingfelespiller og kveder fra Ål i Hallingdal, kjent fra mange forskjellige sammenhenger der folkemusikk, samtid og impro vikles sammen. Sjekk bandet Morgonrode eller soloalbumet Natten veller seg ut, om du ikke har det allerede. Vi skrev en reportasje fra en minneverdig opptreden Myhr hadde sammen med cellist Tanja Orning blant Mari Slaattelids sterke malerier på Kunstnernes Hus i fjor, men det er mulighet for flere store opplevelser denne helgen, da Riksscenen i Oslo strømmer til hele landet og vel så det, Helga Myhrs bestillingsverk Andsyning. En glimrende anledning til å få denne musikeren i tale.

Andsyning er er fascinerende tittel, minner meg om et konstruert ord av forfatterne Herta Müller eller Paul Celan. Hva betyr det og hva har det å si for det musikalske innholdet?
— Ordet Andsyning fann eg i ei ordbok frå då Ivar Aasen var i Hallingdal og Valdres i 1845. Fyrst og fremst fall eg for ordet fordi eg syns det klang fint. Då eg fann ut kva det betydde, syns eg det gav meining i musikken eg dreiv og skreiv på. Ordet er samansatt av «and» og «syning» der «and» kan bety mot eller motsatt, medan «syning» kan bety horisont, å vise fram eller forekomst av noko som viser seg. Altså å sjå, vise noko eller forekomstar frå motsatt horisont. Eg har altså jobba med korleis eg kan sjå/høyre den gamle slåttemusikken frå Hallingdal på ein litt annan måte. Heilt konkret har eg henta ut idear ved hjelp av melodistrofer, rytmikk og tonalitet til slåttemusikken og behandla den med alle mine musikkpreferansar og kva eg er inspirert av og likar av musikk, og også sjølvsagt saman med dei andre musikarane i bandet. Det handlar altså om at du som mottakar av verket får eit innblikk i slåttespelet frå ein annan sin horisont. 

Det er slåtter fra Hallingdal som er utgangspunktet for musikken her? Kanskje et stort spørsmål, men hva er det som kjennetegner dem sammenliknet med musikk fra andre trakter?
— Slåttemusikken frå Hallingdal består av ein del motiv som ein ofte ligg og mikrovarierar på over lengre tid, noko som gjer musikken svært suggererande. Elles er eg veldig glad i rytmikken i hallingspringaren – den har ein ganske så jamn tretakt, men med litt asymmetri mot ein litt kortare einer i tretakta. I tillegg gir den moglegheiter til skikkeleg digge variasjonar i kvar ein kan markere rytma for å få spennande rytmiske variasjonar i strøk og betoning som også då vil utspele seg i melodien. Mykje av slåttemusikken rundt omkring i landet kan ein beskrive litt på same måte, men så innhabil som eg er, kjenner eg absolutt sterkast dragning mot rytma i Hallingdal. Det er også svært givande å spela hallingspringar til gode dansarar. Mykje av slåttemusikken som har vorte spelt på hardingfele i Hallingdal har vorte framført med fokus på god danserytme, så ein finn ikkje overflod av lyriske og dvelande og triste melodiar. I denne musikken er det ofte fokus på stødigheit, «rett på», og godt driv. Ein kan også finne svært suggereande melodiløp som er skikkeleg typisk for Hallingdal. Vanskeleg å forklare med ord, men anbefalar å sjekke ut musikken. 

Hvordan er det denne musikken kan få ny relevans eller en annen klang for nye lyttere i dag – og er det et mål i seg selv?
— På eine sida er folkemusikken slik me høyrer den solistisk og tradisjonell like relevant som all anna musikk. På den andre sida er sjølvsagt folkemusikarar også ein del av ei samtid som får inspirasjon og inntrykk frå både gamalt og nytt. Folkemusikk er musikk som er ekstrem sterk, altså den står godt og stødig i seg sjølv, i tillegg kan ein bøye og snu den akkurat dit ein vil, og på den måten virke til nye sjangrar og spennande samarbeid. Personleg meiner eg til dømes at folkemusikk og impro- og samtidsmusikk har mykje til felles som er skikkeleg fint å samle i eitt utrykk. Som musikar kjenner eg dragning mot å jobbe fritt med dei utrykka eg kan, og eg trur akkurat dette er viktig; at musikarar kjenner seg frie til å gå i dei retningane ein får behov for der og då utan å alltid tenkje sjanger, men likevel tar med seg bakgrunnen og kunnskapen sin inn i dei nye retningane. På denne måten blir kanskje folkemusikken relevant på endå fleire måtar og for endå fleire musikarar og lyttarar? Eg trur kanskje ikkje det må vera eit mål i seg sjølv, men heller ein naturleg utvikling som er med på å halde musikken levande. 

Fortell litt om bandet som er satt sammen for dette verket, det er fine folk.
— Ja, eg har ein ekstremt fin gjeng med meg. Eg ville gjerne jobbe med denne musikken på same måte som ein gjer med den tradisjonelle slåttemusikken, altså at du som musikar har friheit til å utforme musikken på din eigen måte. Det var difor heilt vesentleg å ha med musikarar som har erfaring og er gode på det, som er allsidige og ikkje minst gode på improvisasjon. Alle i bandet jobbar med mange ulike prosjekt som eg blir veldig inspirert av. Malin Alander (blant anna aktuell med vokaltrioen Aurom) har eit ekstremt stort spenn i stemma si og ei imponerande kraft som gir meg frysningar langt inn i ryggmargen. Rasmus Kjorstad (gav seinast ut andreplata med duoen med bror sin Hans Kjorstad i fjor haust), multiinstrumentalist med favorittinstrumenta feler, langeleik og munnharpe, som tilføyer uvurderlege og nydelege variasjonar i klangbilete. Michaela Antalová (gav til dømes ut plata Dear med bandet sitt Mikoo i fjor haust) ein favorittrommeslagar med stor kunnskap om det folkemusikalske drivet, spelar superfint på seljefløyte og er ein ekstremt god improvisatør. Adrian Myhr har blant anna inspirert meg veldig i samspelet sitt med Harpreet Bansal (i blant anna Harpreet Bansal band) med sine snirklete og nydelege melodilinjer på kontrabassen. Dette er noko av det som gjer gjengen så bra. I tillegg ynskte eg å ha med instrument som gav gode moglegheiter for å jobbe med tonalitet. Mykje av musikken er inspirert av tonaliteten til gamle arkivopptak frå heime. Så vokal, feler, kontrabass og stillbare knottar på langeleiken + munnharpe, seljefløyte og trommer – og ikkje minst musikarar som er gode på tonalitet, gir eit veldig bra utgangspunkt for det! 

En av mine største musikkopplevelser i fjor var å høre deg med en solokonsert på Haugesund Bedehus i fjor. Både Nils Økland og Einar Økland var i rommet, mener jeg å huske. Om ikke religiøse, så har musikken noen solide åndelige kvaliteter. Man blir liksom dratt ut av sin hastige hverdags problemer og havner i en annen sone. Opplever du disse sidene ved musikken eller har du et rent profesjonelt forhold til musikken?
— Tusen takk! Stort kompliment! Eg har veldig problem, som dei fleste kanskje, med å konsentrere meg om å vera tilstades i nået. Uansett kor klisjé det høyres ut, trur eg ein er på god veg til eit fint liv, om ein nokon gonger får til akkurat det. På scena, og når eg jobber med musikk generelt, kjennes det lettare å konsentrere seg om nået. Trur det er noko av grunnen til at eg vil leva som musikar. Men det er for all del ikkje slik at med ein gong eg set meg ned med fela, er eg heilt tilstades og gløymer alt rundt meg. Så spesielt i soloprosjektet mitt har eg brukt og brukar musikken til å utfordre meg sjølv med å orke å halde på med små tema/ klangar over lengre tid sjølv om eg blir rastlaus og vil vidare. Litt som å orke å vera i ein yinyogastilling i fleire minutt sjølv om hovudet og kroppen blir rastlaus – det kan til tider vera ekstremt vanskeleg. På same måte er det også fint å utfordre publikum med å vera i nået og orke å sitte og høyre på nokon som spelar saktegåande greier over lengre tid. Det er veldig fint når ein plutseleg kjenner at både eg og dei som høyrer på er i ein slik tilstand saman. 

Har du noen andre planer for 2021 som vi lyttere kan glede oss til?
— Ei vokalgruppe eg syng i, Kvedarkvintetten, jobbar i desse dagar med eit nytt bestillingsverk, Tagal, skrive av Jorun Marie Kvernberg. Det blir mogleg å høyre i sommar!
Framover skal eg skrive musikk til ei barneforestilling laga av syster mi, Margit Myhr, som skal ha premiere på Riksscenen til hausten. Det siste året har eg også fått vore med på eit veldig spennande prosjekt saman med Tanja Orning, Gry Kipperberg og Camilla Eeg-Tverrbakk, som også skal visast fram i Oslo til hausten. Elles skal me spele inn Andsyning til sommaren, som forhåpentlegvis kjem ut på plate om ikkje så altfor lenge.

 

Vi har en vinner av NTTs påskenøtter 2021!

I forrige uke var det påske, og vi feiret anledningen ved å by på NTTs tradisjonsrike nesten årlige påskenøttkonkurranse! Hvem skulle ta over tittelen som NTTs Nøtteknekker/Nøtteknekt fra Eyvind Fredriksen, som vant for to år siden? Dét har vi nå et svar på. Men først må vi igjennom fasiten. 

1. Blant de følgende låttitlene har vi gjemt én ekte norsk jazzlåttittel. Hvilken?
Her fikk vi mange ulike svar – folk huket av i hytt og gevær, på titler som “Requiem for et fjols”, “Nød og nepe”, “Maxbo no. 5”, “Dear old Vogts gate”, “Og reven rasker over Gud” og så videre. Men det meste av dette var tullball! I bunken lå det nemlig bare én vaskekte norsk jazzlåttittel, nemlig “Borre borre gulleple, slå vekk” som vi finner på albumet Ulv Ulv med Moskus og Nils Økland. En mozartkule går også til Christer Falck, som i Jazznytts kommentarfelt påpekte at “Dette er ikke sosialisme, Rune Gerhardsen” riktignok dukker opp på Jan Erik Volds “Sannheten om trikken er at den brenner”.

2. I kjenningsmelodien til Døde menn går i land refererer Åsmund Ivar Fejdje til et kjent klassisk stykke som peker på bakgrunnen for historien. Hvilket?
Alle unntatt én bommet på dette spørsmålet, og det er kanskje ikke så rart? Det kunne jo vært Erlkönig av Schubert, Stormen av Arne Nordheim eller Der fliegende Holländer av Richard Wagner. Men svaret er altså Ludwig Van Beethovens tredje, Eroicasymfonien. Forklaringen fikk vi i fjorårets påskekrimspesial

Det er jo noen elementer i den historien. For det første er bakgrunnen kapertiden under Napoleonskrigen. Også har du disse døde sjømennene som går igjen. Også har du det gule værelset, et viktig sted for historien, hvor det er litt uhyggelig. Jeg tenkte at det er noe gammelt og sprøtt med det gule værelset – så er får vi cembaloen. Kapertiden, da tenkte jeg på Beethovens tredje. Jeg hørte en del på den og lagde noe som ikke nødvendigvis ligner, men da hadde jeg en krok hvor jeg hadde hekta på kjenningen. 

3. Hvilken musiker har sagt følgende bevingede ord: “Gårsdagen har vi brukt opp. Morgendagen vet vi ikke noe om. Men vi lever i dag.”
Denne fine betraktningen var det Calle Neumann som kom med i vårt intervju med plateaktuelle New Dance i fjor.

4. Hvilket Sondre Lerche-affiliert produkt er faktisk blitt sluppet i år?
Sondre Lerche har enn så lenge sluppet verken novellesamlingen Påske, den bergenske Gomp-varianten Pastill, et petanque-sett eller horoskopet Pegasus. Men han har sluppet vinen Patos! Denne var det mange som klarte. 

5. Hvilket dyr har Arild Andersen på stemmehodet til sin kontrabass?
Det kunne vært både bjørn, tiger og elefant? Vi er litt mer i stuss over de som har svart “mår”. Men svaret er uansett at Arild på toppen av sin kontrabass har en flott løve! 

6. Miles Davis og Thelonious Monk hadde et stormfullt forhold. Hvilken Davis-tolkede Monk-låt har ført til at svært mange jazztolkninger spiller visse intervaller feil, blant annet på grunn av transkripsjonen vi finner i The Real Book?
Her skal vi riktignok ta høyde for at dette kan ha skjedd flere ganger. Omtolkningen av “Round Midnight” knytter det seg også en del historikk, men den var ikke blant alternativene. Det vi var ute etter var den flotte låta “Well, you needn’t”! Du kan lese litt om tolkningshistorien borte hos den flotte nettsiden til Bad Plus-pianist Ethan Iverson, hvis du vil. Også kan du også høre en interessant podcast-episode om historien til The Real Book her.

7. Hvilken stor norsk jazzmusiker hadde låtene “Sailing” av Rod Stewart og “Ballade pour Adeline” som to av sine store barndomsfavoritter?
Denne var det mange som klarte! Kanskje det er fordi de har hørt på en av fjorårets fineste plater, eller kanskje det er fordi vi har skrevet mye om henne. Svaret er uansett pianist og låtskriver Maria Kannegaard, som du kan lese vårt intervju med her

8. Hvilken musiker hadde dødd av denne konkurransen?
Her må vi innrømme at det helt korrekte svaret strengt tatt ikke var et alternativ. Ingen dør jo av en quiz. Det viser seg også at svaralternativ no. 1, Håvard Wiik, selv mener at han hater alle former for quiz såpass intenst at det vil være riktig å svare ham. Men vi var altså ute etter det musikalske overskuddshornet Jacob Collier, som har ekstrem nøtteallergi. Vi endte uansett opp med å gi poeng for Wiik også, i rettferdighetens navn.

9. Hvor mange blupp inneholder Jon Christensen-låta “Blupp” fra Afric Pepperbird?Parogtredve? 5 blupp og et fnis? NTTs opptelling, etter å ha lyttet nøye til denne lille klassikeren, er 18 blupp, ett “bupp” og et lite pip. 

10. Hvilket ensemble fremførte et svært ambisiøst stykke over 12 år, på steder som Fysikkbygget på Blindern, og på taket av Operahuset?
SPUNK, selvsagt, i prosjektet Das wohltemperierte SPUNK! Det siste året snakket vi med tre av medlemmene til det 25-årsjubilerende bandet, Kristin Andersen Høvin, med Lene Grenager og til sist med Buddy-vinner Maja S. K. Ratkje, som også deltok i denne quizen! 

11. Hvilket strålende band går i NTT-redaksjonen under kallenavnet Brødet?
Svaret er verken Baker Hansen eller Krokofant – men rocketrioen Kanaan, som vi har intervjuet tidligere. Og hvis du hever øyenbrynene av det navnet, eller syns det er å smøre litt tjukt på, er vi nesten bare nødt til å skjære igjennom – noe er i gjære i norsk Melvins-jazz. De kom forresten med en ny livevideo for kun få dager siden. Noe å varme seg på mens vi venter på neste brødskive:  

12. Petter Wettre er aktuell med albumet The Last Album. Hvilket TV-program er det han helst ønsker å være gjest på?
Ja, det kunne vært både The Late Show, Alle mot 1 eller The Old Grey Whistle Test. Og hvem vet, kanskje han ønsker å være med på dem alle sammen. Men svaret Petter Wettre ga til oss da vi intervjuet ham for noen numre siden, var altså Norges Sofa, Lindmo. 

13. Hvilken musiker har spilt sammen med band og artister som Spiritualized, Frank Zappa og Knut Reiersrud?
Folk svarte både Vinnie Colaiuta, Marilyn Mazur og Shuggy Otis her av forståelige grunner. Litt mer optimistisk var det muligens å gå for Povl Dissing. Men: svaret er legenden Mac Rebennack, Dr. John, som var med på Frank Zappa & the Mothers of Inventions legendariske debutalbum Freak Out!, på episke “Cop shoot cop” fra Spiritualizeds legenedariske Ladies and Gentlemen we are floating in space og som også spilte med den sprell levende legenden Knut Reiersrud, noe dere kan lese et intervju om her.  

14. Hvilket rytmeinstrument er ikke blitt nevnt i NTT-spalten “Hva har du i rasleposen”?
Svaret er vibraslap. Mekaniske aper, isoporbiter og Meinl-shakere er blitt behørig kommentert. Men ikke denne perkusjonens klapperslange. Kanskje vi bør gjøre et rasleposeintervju med Anders Møller

15. Hvilken programvare brukte Karin Krog til å lage sin forholdsvis ferske kultfavoritt Digimareritt?
Det ville ikke Karin si til oss da vi snakket med henne om låta! Svaret vi var ute etter er dermed “strengt hemmelig”. 

16. Hvor i Oslo ligger den lille uoffisielt nydøpte høyden Enern?
Her godtok vi to svar – enten er det snakk om den lille høyden over æreslunden på Vår Frelsers Gravlund, eller så er svaret at du ligger hvor du vil den skal ligge. Unntatt Grefsenkollen. Fint sted, men ærlig talt. 

17. Hvilken musiker anbefalte følgende kur mot korona-galskap i NTTs spalter: “Ved å være mye ut i naturen. Den virker helende på oss. Vi skjønner at vi ikke er i sentrum. En utrolig sterk ballast og en styrke og motvekt mot et til tider stressende, rastløst, sjølsentrert liv som turnerende musiker der du kan finne ro, glemme deg sjøl litt, se deg sjøl i en større sammenheng.”
Her hadde veldig mange svart bass-favoritt og Keith Jarrett kvartett-korrespondent Mats Eilertsen, og det er en hyggelig tanke! Han kunne nok kanskje sagt det. Men det er altså Tone Hulbækmo som sa dette i et intervju vi gjorde med henne i fjor

18. Og hvem kom med følgende bevingede ord da Norge stengte ned for første gang: “ jeg tenkte kanskje jeg skulle ta meg en øl. Det kan ingen nekte meg.”
Svaret er Vegard Heskestad, innehaver av Kafé Hærverk som sa dette (sjekk ut Hærverk Industrier på Bandcamp for musikalske overraskelser til inntekt for et umistelig sted). Skjønt, det er kanskje noe flere av oss mumler en gang imellom. 

Det var (jazz-)mange som prøvde seg på disse nøttene i år! Alle har klart noe også, men den som klarte mest av alt er billedkunstner, Victoria-vert og musikkelsker Fredrick Arnøy! Vi setter over til indre bane:

Gratulerer, du er NTTs Påskenøtteknekker/knekt for 2021!
– Mange takk! Det første spørsmålet var et lurespørsmål, var det ikke?

Ja, det var nok bare ett riktig svar der.
– …Men det var mange jazzlåttitler i ånden.

Definitivt. Hvordan trente du til denne konkurransen?
– Har ikke så mye å gjøre da. så det var jo bare å lese ørten tusen sider med NTT. 

Riktig, riktig – håper det ikke føltes som bortkasta tid!
– På ingen måte. Ellers kommer man langt med å jobbe på en del av de få konsertene som har funnet sted det siste året.

Ønsker du å sende en hilsen til noen, evt takke noen i denne seierens stund?
– Jeg vil gjerne hilse til mamma, som hadde bursdag i går og som jeg ikke har sett på snart to år pga. dette skitet. Ellers takk til NTT-redaksjonen for ukentlig dose med åndelig påfyll.

Takk for det! Hvis du skulle fått opphevet restriksjoner i én dag- hvilken konsert ville du satt opp / sett på?
– Åh, den er vanskelig. Skikkelig lei meg for at solokonserten med Craig Taborn i januar gikk i dass, det hadde gjort seg nå. Ellers savner jeg peisen på Kampenjazz en slapp søndag, kanskje med Kouame Sereba på scenen.

Godt svar. God helg – savner å se deg på konsert, Fredrick!
– Riktig god helg. Og likeså, du – setter min lit til juni. 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger