NTT: Moderne trommesett går aldri av moten

Hei, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, fredagsavisen i remseform for deg som liker forsvarlige inneaktiviteter i jazz og omegn.

Vi er der vi er, ting er nedstengt over hele landet, vaksineringen kryper framover, kompensasjonsordningen for selvstendig næringdrivende er forlenget til 1. juli og 70 serveringssteder har gått sammen om å kreve en revurdering og endring av kompensasjonsordningen for utelivsbransjen i Oslo. Det blir en såkalt spennende vår, og med tider og stunder kommer vi til å dekke hva det innebærer for vårt felt grundigere. Men enn så lenge finner vi glede i musikken som kommer ut, og kan også denne uken bringe dere mange gode forslag til lytting og lesing om musikk.

Apropos inneaktiviteter og lytting – vi registrerer at årets store hit så langt er shantyen “Wellerman”, fra 1800-tallet. Den går som en farsott gjennom TikToks shanty-segment. Hva i alle dager? Det finnes en god artikkel på Vulture som kommer med mulige forklaringer på hvorfor en sjanger som i utgangspunktet er utformet for å koordinere arbeidet til sjøfolk er noe vi reagerer positivt på under lockdown.

Vi kommer ikke på hvem det var som skrev det – men for noen år siden leste vi en betraktning på internett om at shanty-kulturen også i Norge er underskattet – at den har stått minst like sterkt som andre uttrykk, men blitt omskrevet i langt mindre grad enn innlandets folkemusikk. Om noen blant våre lesere har peiling på denne musikalske kystfolk/landkrabbe-konflikten, ber vi dere ta kontakt sporenstreks – vi har spørsmål! Burde det være like naturlig å rope hiv og hoi og en flaske med rom på en Hubro-skive som det er å høre lyden av munnharpe og nøkkelharpe i dag? Var det shanty-soundet Garba-pappa alluderte til på “Molde Canticle”? La oss finne ut av dette. I mellomtiden kan dere ta en titt på et av youtubes flotteste liveklipp – den kanadiske nasjonalskatten Stan Rogers som fremfører “Barrett’s Privateers” sammen med noen kompiser på et rustikt kjøkken. En oppvisning i musikkglede og portør-maskulinitet:

Om dere ble lystne på mer Stan Rogers, et fabelaktig talent som døde ung i en flyulykke, anbefaler vi å ta nordvestpassasjen videre – staut opplegg, esse. Siden dette nummeret står i den gode web-baserte stemningens tegn tar vi også med oss at det ble sluppet et fantastisk klipp den forrige uken av Nicolas Slonimsky da han som 92-åring besøkte Johnny Carsons Tonight Show på åttitallet. Slonimsky var på mange måter en musikalsk arkivar, han skrev Lexicon of musical invective, som er en samling med dårlige kritikker komponister fikk i sin samtid som visstnok er svært lesverdige, men vil for jazzlesere være mest kjent som forfatteren bak Thesaurus of Scales and Melodic Patterns – en samling folk som John Coltrane og Frank Zappa trykket til sitt bryst. Hos Carson viser han seg som en fullblods karakter, han spiller Chopin med en appelsin, slår vitser i alle retninger og demonstrerer dirigering i to taktarter på én gang – for å nevne noe. Pur, gammel TV-lykke – og selvsagt en påminner om at også kveldsunderholdningen står seg på å lete forskjellige steder i samfunnet etter de morsomste folka. Det gjelder på ingen måte bare musikk – men det gjelder også musikklivet.

Men vi må videre – vil du støtte arbeidet vårt og få godt lesestoff i myke permer, kan du abonnere på Jazznytt, som er hangarskipet NTT hver uke tar av fra og noen ganger lander på. Om du ønsker å få tilsendt NTT rett i epostkassa hver uke kan du melde deg på nyhetsbrevet vårt her. Bortsett fra det – ta kontakt, spre ordet, og på med musikken!

 

Ernst Wiggo Sandbakk er vertskap for musikk-Norges hyggeligste pågående samtale

Ernst Wiggo Sandbakk. Foto: Arne Hauge

Er god stemning på internett en nyhet? Det kan faktisk hende. Den soleklart hyggeligste nye tingen som skjedde i norsk musikkoffentlighet det siste året, er forumet Hvordan spille moderne trommesett på facebook. Det ble starte av trommeslager og pedagog Ernst Wiggo Sandbakk, og er oppkalt etter hans etter hvert legendariske læreverk for trommeslagere. Men utover å handle om den boka i seg selv, er gruppa blitt et sted hvor trommeslagere gjør grundige intervjuer med hverandre – ført an av noen av Norges mest bejublede batterister, NTT-kjendiser som Torstein Lofthus og Gard Nilssen. Trommeslagerne som intervjues, og som deltar i diskusjonene, er i alle aldre og de spenner over hele det norske musikalske yrkeslivet. Det er rett og slett en eklektisk og gjennomført trivelig tone der inne. Hvordan får man til noe sånt? Er denne generøsiteten særegen for trommeslagere? Det var på høy tid å snakke med Ernst Wiggo.

Trommegruppen ble satt i gang i starten av april i fjor. Hva ga deg ideen?
– Jeg har lenge tenkt på å lage et forum for «eiere» av min første trommebok Hvordan spille moderne trommesett. Og det er mange, godt over 10.000 har kjøpt boka siden den kom ut første gang i 1983. Boka er blitt en slags standard for trommesett-opplæring i Norge. Den har hovedsakelig blitt brukt i korps og kulturskoler, selvsagt på anbefaling av sine lærere. I utgangspunktet laget jeg et opplegg for hjelp og rettesnor i egen undervisning, men vurderte sjansen som stor for at også andre kunne ha glede av metoden.
Boka har fått en solid utbredelse, den er solgt en god del i Danmark, litt i Sverige, og jeg er blitt fortalt at den er i bruk i LA. Om det stemmer, vet jeg ikke, men jeg har hørt det – og det er jo morsomt. Og notespråket er veldig tydelig og forståelig for alle. Planen med et fb-forum var ment som en morsomhet, godt beskrevet under «Om» på fb-siden. Der jeg spør om folk har brukt boka, om læreren din har anbefalt den, om du har en historie knyttet til den, har du anbefaling av en låt og så videre.

På denne tiden i fjor, dukket det opp et bilde på facebook av en tidlig utgave som var så slitt at det nesten ikke var mulig å kjenne igjen coveret. I kommentarfeltet var det en skøyer som foreslo en gruppe for det mest slitte coveret, haha! Det ga meg et lite puff. Så opprettet jeg gruppen og inviterte tidligere studenter. Etter en stund kom jeg på idéen om mini-portretter av norske trommeslagere, hvoretter jeg inviterte noen sjeler til å skrive om seg selv – og det var full tenning. Thor Andreassen skrev «Her har du biografien min», og det er ikke langt fra sannheten. Det er rett og slett rørende – hvor mye folk har bydd på seg selv.

Første utgave av boka. Foto: Bjørn Klakegg.

Andre utgave, foto: Roar Øhlander. Bildet ble tatt på Bynesveien, og passerende biler kjørte nesten i grøfta.

I en sak på tampen av fjoråret skriver Guitar World om giftig gitaristkultur på nettet – de beskriver en veldig ekkel kommentarfeltkultur og manglende generøsitet på tvers av ferdighetsnivå. I den artikkelen henviser de også til andre instrumenter, og der sies det at trommeslagere har en annen samholdsfølelse. I Norge vet vi jo at trommeslagere har julebord sammen, og det er veldig hyggelig inne på siden din også. Er det en følelse av at man er en stamme?
– Hva skal man si – jeg kjenner ikke sjargongen mellom gitarister. Generelt sett er det jo sånn at hvis én slenger med leppa i et forum, så kan man velge å gripe fatt i syrligheten, overse den eller la være å følge opp med skittkasting. Et mindretall kan ødelegge stemninga for mange. Jeg er i den heldige situasjonen at hvis noen bidrar mindre konstruktivt kan jeg kontakte personen eller i verste fall blokkere. Det har ikke skjedd ennå.

Men det er et spesielt godt samhold blant trommeslagere, vi er gode venner. Det er mange år siden Steinar Krokstad, Åges Aleksandersens ankermann i mange år og en av våre mest profilerte groove-trommeslagerne sa at «trommiser er som damene, vi går på do sammen», hahaha! Men det er nesten sånn. Trommeslagere er en fin gjeng, og julebordet som Martin Horntveth og Gard Nilssen har dratt i gang er et godt eksempel på hvordan man kan hygge seg sammen. Jeg var på en clinic med Dom Famularo for noen år siden. Han er kanskje mest kjent som foredragsholder, og han begynte sin session med velkomsten: Welcome – drummers are friends all over the world. Og han har rett. Man kan gå bort til Vinnie Colaiuta etter en konsert, innlede en prat og bli møtt på verdens hyggeligste måte.

Det er forskjellige måter å fordype seg i musikk på, både som lytter og musiker. Ofte blir man jo oppfordret til å tenke på mer enn sitt eget instrument, at man må forsøke å ta inn alt mulig. Men så er det en del av musikkinteressen som handler om å fordype seg i en instrumentkultur – for eksempel trommer, og å utvide horisonten sin nettopp ved å følge sporene som gode trommeslagere, utstyr og tekniske særegenheter etterlater seg. Noen vil kanskje hevde at det å bli veldig opptatt av instrumentet sitt er et snevert musikalsk blikk, men det er jo også rikt – og viktig for mange. Hvordan tenker du at en sånn “instrument-interesse” arter seg?
– Hmm… Det er en kombinasjon av flere ting. Det er ikke uvanlig at interesse for en spesifikk sjanger eller et spesielt instrument tenner stor nok gnist til å gjøre dypdykk i musikkens verden. I Norge har vi hatt aksept for en type frihet til å finne sin stemme i landskapet. Ditt musikalske språk. Sentrale musikere har vist åpenhet og aksept for ulike måter å tenke på… Jeg ble fortalt om en turné hvor Paolo Vinaccia visstnok ikke tok med seg eget instrument, kun stikker. Hvert nytt sted tok han en runde rundt konsertlokalet og så etter ting han kunne bruke. En trillebår her og litt bølgeblikk der, hahaha. Jeg vet ikke i hvor stor grad det stemmer, og det har kanskje gått litt sport i det, men det har vært tillatt å gjøre morsomme ting basert på nytenkning. Jeg tror Jon Christensen har inspirert mange, med sin utrolige fantasi og kompromissløshet. Det hadde kanskje ikke gått i USA, uten at jeg kan være for skråsikker på det. Så det er noe med kulturen, tradisjonen og fokuset som har gitt nokså fritt spillerom her til lands. Jeg vet ikke om jeg helt svarte på spørsmålet ditt?

Er det noe som har overrasket deg med den gruppen du har startet?
– Ja, hvor enormt mange bra trommeslagere vi har i dette landet. Og hvor utrolig generøse de er, villige til å dele kunnskap. I dag kommer portrett nr. 119, og jeg har mange på lista. Jeg har vært heldig og få med meg en ressursgruppe bestående av superentusiastene Tor Bjarne Bjelland, Gard Nilssen og Torstein Lofthus. Vi har jevnlig mailutveksling på hvordan vi skal angripe ting, hvem som bør portretteres og hvordan forumet bør utvikles videre. Gjennom dem er jeg blitt kjent med mange nye navn. Flotte musikere som jeg ikke visste om fra før, og det har vært veldig berikende. Det er fritt fram for alle medlemmer i forumet å bidra med forslag, det er den åpne dørs politikk. I portrettene er det en standardmal, alle får tilsendt seks spørsmål. Og er det ett for mye, kan du sløyfe det, om er det et for lite, kan folk putte inn et nytt. Det som har gjort portrettserien mulig er at folk har skrevet på egen hånd, og brukt den tida de ønsker. Og mange har skrevet MYE, tastaturene har fått varmgang! Jobben min går ut på å korrigere stavefeil, rette noen setningskonstruksjoner, sende til endelig godkjenning og skrive en ingress. Når noen i ressursgruppa kontakter en trommeslager, oppfordres de til å skrive en ingress. Det er en fin måte å synliggjøre medvirkning til innholdet, som er blitt veldig bra. Per i dag er det en overkommelig jobb å vedlikeholde siden.

Hva var årsaken til at du skrev Hvordan spille moderne trommesett i 1983?
– Det var tvingende nødvendig hvis jeg skulle jobbe på Trondheim kommunale musikkskole og undervise i trommesett. Det fantes veldig lite brukbart materiale, og ingenting på norsk. Trommesettundervisning var den gang et nybrottsarbeid og jeg måtte lage et opplegg. Jeg skrev en haug med rytmer fra forskjellige sjangere, reggae, rock, heavy rock, disco, latin, bossa, samba m.m. – så laget jeg en progresjon og en innledning hvor de mest grunnleggende bevegelsene, koordinasjon mellom hender og føtter, ble presentert på en gjennomtenkt og lettfattelig måte. Jeg tror progresjonen i de første 30-40 sidene i boka er noe av grunnen til suksessen. For en nybegynner, uansett alder, er det motivasjon i å komme seg gjennom en side og kunne bla videre uten altfor store anstrengelser. Visst fantes det noe trommesettlitteratur der ute, men de bøkene jeg fant hadde en håpløs progresjon.

Var dette aspekter du tenkte på da du skrev, eller er det egentlig noe du har oppdaget etter at boka har vært i bruk?
– Ja, jeg hadde en god følelse etter skrivejobben, som tok et halvt år – og da jeg var ferdig kopierte jeg noen eksemplarer og sendte til Svein «Chrico» Christiansen, Jon Christensen, Frank Jacobsen, Espen Rud, Bjørn Jenssen, Egil «Bop» Johansen, Per Hillestad, Ole Hamre, Jes Jensen (læreren min på Trøndelag Musikkonservatorium), Audun Kleive, Bruce Rasmussen, Carl Haakon Waadeland, Kjell Samkopf og fikk til og med vist boka til Alphonse Mouzon, som var innom Trondheim på turné med Arild Andersen. Jeg fikk bare positive tilbakemeldinger, men også et og annet råd. Det var god drahjelp, og jeg fikk en hilsen og signaturer fra de som tok seg tid til å lese igjennom verket.

Er det noe du har hatt lyst til å endre på siden?
– Faktisk ikke. Jeg spilte først inn en kassett, med litt for dårlig lyd, senere gikk jeg i studio og spilte inn stoffet på nytt i forbindelse med utgivelse på CD. Stoffet er innspilt to ganger, men jeg har ikke redigert noe av det faglige innholdet fra første utgave. Men jeg ga ut Mer Moderne Trommesett i 2004, den går litt dypere i materien, både spilleteknisk og nye groover som hip hop, jungle m.m..

Hvem var det i sin tid som gjorde at du ble bitt av trommebassillen?
– Det var et voksenkorps i Kjeldebotn, hvor jeg kommer fra. Der ble jeg tatt inn som 12-åring, og ga klar beskjed om at hvis jeg ikke fikk spille tromme så ville jeg ikke begynne. I min ungdom hadde vi tre hovedkanaler – platespilleren, radio og tv. På TV fikk vi sendinger fra Molde, Voss og Kongsberg som var… definerende og retningsgivende. Max Roach sin solo på kun hihat, Mahavishnu Orchestra, Buddy Rich Big Band, Count Basie med Sonny Payne og så videre. Det var kjempekick. Og Chrico med KORK var gjennom sorthvitt-TVen innom stua vår hver lørdag, det er i hvert fall slik jeg husker det. Dette var de største kickene. Men jeg lyttet ikke kun til jazz, jeg var stor fan av Beatles, Prudence, Stones, Fats Domino, Creedence, og mye annet.

Audun Vinger har nylig lest en ny biografi om Jeff Porcaro, en viktig skikkelse for utallige trommeslagere, på tvers av sjangere. Hva gjør ham spesiell?
– Innenfor sitt felt var han en gigant. Alt er på plass til enhver tid. Han har fin feeling, og det groover organisk. Det er noe med hjertevarmen i spillet hans, kombinert med at han var på riktig sted til riktig tid, ikke sant. Toto, studiomusiker i LA på den tiden der…. masse jobber. Enorm studioerfaring. Han hadde en fenomenalt fin touch. Det er nok en blanding av flere ting, men først og fremst godt håndverk og god stilforståelse. Ingen kan alt, og det er viktig hva man takker ja til. Når jeg sier det slik så har jeg hørt ei innspilling hvor han spilte swing, og det var ikke helt på høyden. Personlig var jeg mer opptatt av trommeslagere innenfor jazzen på den tiden, hvor det var større rom for det solistiske.

Har du en favorittgroove?
– Det må jeg tenke litt på, for det er så mye bra. Djavans “Aquele Um” groover fint. Jeg tror det er Roberto Silva som spiller trommer der. Men jeg kan digge groover som ikke-trommeslagere spiller – f eks Stevie Wonder på sin egen “Boogie on Reggae Woman” eller “Superstition”. Jeg lar meg sjarmere av det ikke-perfekte, men det groover i en helhet og med en nerve som tiltaler meg stort. Det samme gjelder pianist Jan Hammer på mesterverket ved navn The First Seven Days.

Trondheim Jazzfestival fikk gjennomført i 2020. Hvor er dere nå, sammenlignet med hvor dere var for et år siden?
– I januar i fjor visste vi heldigvis ikke hva vi hadde i vente. Nå er det fire måneder igjen til vi akkurat er ferdig med Jazzfest 2021. Vi er nå der vi var i august i fjor, tre-fire måneder før den utsatte festivalen. Vi planlegger som om vi kan gjennomføre, men med en plan b – og en plan c. Vi håper på det beste, men er forberedt på det verste. Men vi er optimister – og jeg tror signaleffekten av at noen har troa på en bedre framtid er viktigere enn noen gang. At folk har noe å glede seg til gir håp. Men jeg innrømmer glatt at det er både slitsomt og krevende med all usikkerheten.

Er det noe man lærer nå om å utnytte det beste av det man har?
– Ja. Forstår jeg deg riktig er mitt svar at vi er ekstremt heldige i Norge. Vi er i en luksussituasjon. Det er så mye bra musikere som har et internasjonalt toppnivå at det er en sann fryd. I så måte har vi en mindre krevende jobb enn i land med færre jazzmusikere på samme nivå.

Hvordan er din opplevelse av Trondheims musikkscene for tiden?
– Det skjer enormt my bra i Trondheim for tida. Det koker over av flotte band, det er bare så synd de ikke får mulighet til å utøve sin kunst tilstrekkelig. Normalt er det et yrende konsertliv, med et ukentlige antall konserter nesten som en festival. Det er et stort privilegium å ha muligheten ta inn et så stort konsert-tilbud…

 

Georgia!

Vi må ikke glemme at forrige amerikanske uke startet med den gledelige valghendelsen i Georgia, der Demokratene klarte å vinne begge plassene, med en jødisk journalist og en svart pastor som vinnere. Kjennere av nu-gospel vet kanskje at sistnevnte pastor, Raphael G. Warnock, for ti års tid siden utga en R&B-smakssatt gospelplate sammen med den strålende gospelsoul-vokalisten Jennifer Holliday? Goodness & Mercy heter den, og det er jo sannelig noe de trenger der borte nå. Blogghalvdel Vinger holder for tiden på med withdrawal fra CNN etter å ha sett på TV døgnet rundt i en ukes tid, det får være måte på hvor opptatt av amerikansk innenrikspolitikk man skal bli. Det blinker i gubbevarsellampen. Nei, da er det bedre å fordype seg i noe annet og mer givende. For eksempel denne strålende artikkelen som ble tilsendt fra en høyreist klarinettist, om Marion Browns sanselige tonedikt og albumtrilogi om sin oppvekst i nettopp Georgia, og mer om saksofonistens kunstnerskap. Skikkelig velskrevne greier, og det får en jo til å kaste seg over platesamling og strømmekanaler i akutt kunsttørst. Så om du trenger en pause fra Kaitlan Collins sofistikerte høyhalser og mikrofon-game, anbefales denne artikkelen og platene den omtaler.

 

Mer Georgia? Les NTTs spalte Standard opplegg om “Georgia on my mind” her!

 

In the pocket med Jacob Holm-Lupo

Det er flere gjengangere i spaltene her i NTT, og en av dem vi ofte tyr til når vi lurer på noe spesifikt om musikk, er å kontakte Jacob Holm-Lupo. Han har lang fartstid i norsk musikk med nyprogband som White Willow, og i senere år enda mer åpne prosjekt som The Opium Cartel. Han har også sitt eget studio der han bor, langt unna byens ståk og mas, og hvor veldig mye forskjellig musikk oppstår. Verd å merke seg for alle de musikerene som er tvunget til å konsentrere seg om innspillinger om dagen.

Han har jobbet mye med norske jazzmusikere også, og siden det er litt trommer i lufta for tiden, og han har skrevet bok om Toto (han har en om Blue Öyster Cult i sekken allerede, og en om Steely Dan er på vei), følte jeg at det passet nå i oppstarten av året å invitere ham med til en prat om dette og hint, inkludert Jeff Porcaro.

Vi står foran et nytt år som ser tyngre ut enn det foregående, men vi kan jo alltids glede oss over familieliv og prosjekter. I tillegg til å være musiker og ha mange egne band, driver du også med miksing og innspillingsarbeid for andre hjemmefra i ditt studio Dude Ranch. Har du merket mer eller mindre aktivitet dette året, og hvordan ser du på det kommende årets avtalebok?
— Ja, jeg har allerede observert mange småartige memer om hvordan 2021 kommer til å overgå 2020 i rarhet. Det vil ikke overraske meg. For min egen del er det nesten flaut å rapportere at 2020 var et godt år. Folk, i hvert fall i mine kretser, hadde mer tid til å surre rundt i hjemmestudio og skrive og spille inn ting, og da ble det mer jobb til meg også. Jeg tror også at all hjemmesittingen, kombinert med en verden utenfor som ikke har vært så hyggelig, har gjort at vi alle, musikere og lyttere, har gått enda dypere inn i musikken. For mine egen del har jeg mer eller mindre gått gjennom platesamlingen min fra A-Z i løpet av året, og faktisk sittet og lyttet til hele album. Det skjedde ikke så ofte pre-covid. Så jeg tror på en måte at økt fokus på musikk, og kunst generelt, er en av de mer positive bivirkningene av pandemien. Kommende års avtalebok – jeg spår aldri om sånt. Enn så lenge ser det hektisk ut, så det får holde.

Du har vært en sentral skikkelse i norsk og global progrock med band som White Willow siden 90-tallet, men har ikke vært spesielt glad i å spille live. Ser du på Innspillingen som et ekstra nobelt uttrykk for musikklaging?
— Nei, ikke spesielt nobelt. Men fra første gang jeg gikk inn i et innspillingsstudio på begynnelsen av 90-tallet, er det det som har interessert meg mest. Å fange lyd, forme den, og gjengi den i henhold til det man hører i hodet, det synes jeg er ren magi. Jeg tror de fleste musikere faller på den ene eller andre siden av den ligningen, enten trives de best på scenen, eller i studio, evt. skrivestue. I begynnelsen syntes jeg livespilling var gøy, men etterhvert ble jeg veldig desillusjonert over alt som kunne gå, og ofte gikk, galt, både fra musikernes side og teknikkens side. Jeg er sikkert litt kontrollfreak, og er ikke superglad i sånne overraskelser. Derimot er jeg veldig glad i at ting overrasker meg i studio – en dysfunksjonell boks kan ofte skape uante dimensjoner i en miks.

Selv uten livespilling og utstrakt reising har du knyttet veldig mange interessante nettverksbånd med musikere fra mange walks of life, i innland og utland.  Listen er imponerende, men jeg har inntrykk at du først og fremst merker akkurat hva og hvem det er du trenger for at den og den låten skal komme best mulig til sin rett. Det å samarbeide med musikere over nettet er jo noe du har holdt på med i årevis, så den «nye» samarbeidssituasjonen mange lærte seg i fjor kommer naturlig for deg. Mye av magien ved jazz handler jo om å samle en gjeng mennesker i et rom. Men synes du unge jazzmusikere også kunne tilnærme seg din måte å arbeide på – og tar du flere oppdrag?
— Vel, ja. Jeg har alltid ment at mitt fremste musikalske talent er å spotte ANDRE musikalske talenter. Og jeg har alltid et arkiv i hodet av musikere jeg har hørt og som har imponert meg på en eller annen måte – og når jeg skriver en låt, popper gjerne en arkivskuff ut i hjernen som sier HUN eller HAN er rette person for den jobben! Dessuten, selv om jeg ikke er verdens mest sosiale person, liker jeg svært mange musikere på et personlig nivå, og liker å henge og snakke med andre musikere, så da skapes det gjerne varige bånd. Dette med internettjobbing begynte vel egentlig da jeg laget den første The Opium Cartel-skiva – da begynte jeg å diskutere med musikere i utlendighet om det gikk an å bidra “in absentia”. Og det funket jo fint, selv den gangen. Etterhvert er det blitt en vanlig modus for meg. Jeg har også litt troen på at når musikere bare blir presentert for en låt, eller et komp, og får beskjed om å gjøre akkurat det de vil, i eget tempo og i egne, trygge omgivelser, yter de ofte litt spesielt – det blir ofte litt ekstra personlige framførelser av det. Når det gjelder jazzmusikere, så er jo det noe litt annet, fordi samspillet og kjemien er minst halvparten av magien. Det er klart man kan gi et ferdig komp til en saksofonist og si «spill», og det har også jeg gjort, men det som skiller pop eller rock fra jazz er nok at jazzen er så veldig interaktiv: Det saksofonisten spiller, påvirker kompet, og kompet påvirker saxen.
Og forøvrig, ja, tar alltid imot nye oppdrag.

Jeg hørte rykter om at du f.eks har med Keith Carlock, en av verdens fremste trommeslagere i dag, siste sett med Steely Dan men også på Herr Nilsen, på en kommende utgivelse med prosjektet Donner. Det var bare å sende en mail, eller? Dette kan jo lett bli et eksempel til etterfølgelse.
— Ja, jeg hadde jobbet litt med en lydtekniker i NY som tipset meg om at Keith hadde bygd sitt eget studio og hadde tid til jobbing under pandemien. Så jeg var så frekk og skrev og spurte. Det viste seg at vi hadde svært sammenfallende musikalsk smak – han er gammel Rush/Neil Peart-fan. Dessuten hadde han fått med seg at jeg hadde skrevet veldig pent om han i Toto-boka mi. Så jeg sendte ham litt musikk, og han likte det og skjønte greia med én gang. Så da ordnet det seg. Det er sjelden folk er vonde å be hvis man har anstendig musikk og en vennlig innstilling.

Hva er Donner, egentlig, og hvem skal være med?
— Donner er siste tilskudd blant «sideprosjektene» mine, som strengt tatt nå er mer dominerende enn «hovedbandet», White Willow, som har ligget i dvale i noen år nå. I utgangspunktet var det et rent bandcamp-prosjekt der jeg spilte synther i god John Carpenter/Tangerine Dream-ånd, veldig soundtrack-inspirert. Men så grydde tanken om et album, og da følte jeg at det ville bli litt monokromt med bare synth, så jeg begynte å involvere litt andre folk – ikke på alle låtene, men litt sånn innimellom. Jeg tenkte også at det svake punktet ved sånn Berlin-aktig elektronika er at det ikke groover, så det var i grunnen det som fikk meg til å tenke i retning av Keith Carlock, som både er metronomisk presis og super-groovy. Så på et par låter drar vi det i litt mer elektrofunky retning. Ellers har jeg Marte Eberson med på den eneste låta med vokal, og Hedvig Mollestad spiller litt superlekker gitar. Krizla fra Tusmørke spiller litt fløyte, Ivar Winther spiller litt ekstra synth, og min gamle White Willow-makker Brynjar Dambo drar noen flotte fusion-y synthsoloer. Så det er litt av hvert. Jeg lurte litt på å markedsføre det som en mellomting mellom John Carpenter og George Duke, men det er mulig det skremmer mer enn det tiltrekker.

Mye av musikken du har stått for har befunnet seg litt på utsiden av hegemoniet i norske musikkbransjen, inkludert media og festivaler og sånt noe. Husker jeg traff deg på gata under Bylarm for endel år siden, da var du ikke i ditt rette element. Men har det blitt en litt mer inkluderende og våken bransje med årene?
— Jeg hadde en periode da jeg ærlig talt følte meg litt bitter, fordi hele «vårt» musikkmiljø ble holdt utenfor det gode selskap. Det var dønn umulig å få innpass noe sted. Akkurat det har endret seg veldig de siste 4-5 årene, og det er jeg glad for. Folk som deg, Arvid Skancke-Knutsen og et par andre har gjort tidligere sjanger-tabuer som prog, vestkyst og fusion aktuelt og respektabelt igjen, og det er vi alle veldig takknemlige for. Jeg tror også «hegemoniet», som du kaller det, har endret seg litt. Det er mye friskt blod, og gjerne folk som ikke er oppfostret på «musikkpoliti»-holdningene fra 80- og 90-tallet. Samtidig er det mange i den eldre garde, både blant musikere og i media, som i «post-guilty pleasure»-alderen har turt å innrømme at det er akkurat denne musikken de faktisk liker. Jeg føler f.eks. at Needlepoint er et uttrykk for at modne musikere har kunnet trekke et lettelsens sukk og dra fram leadsynthen igjen.

Det diskuteres mye om musikkens rolle f.eks i NRK nå, og at kulturansvaret ikke opprettholdes. Det er ganske sjelden man ser musikere i TV-ruta utenom konkurranser, så jeg skvatt litt da jeg kom på at plateselskapet Termo klarte å få solgt inn en opptreden med Judy Dyble fra Fairport Convention på God Morgen Norge da dere utga soloplata hennes for ti års tid siden. Det var vel med Ellen Andrea Wang på bass og Svein Magnus Furu på sax, blant annet. Hva skjedde?
— Ja, hva skjedde? Det var rett og slett folk i NRK og TV 2 som visste hvem Judy Dyble var, og syntes det var spennende og litt unikt. Så vidt jeg husker hadde Kristin Winsents en del av æren for det. Veldig hyggelig. Ja, det var Ellen og Svein Magnus, og Ketil Einarsen pluss britiske Tim Bowness og Alaistair Murphy som backet Judy. Tror hun koste seg veldig. Nå er hun dessverre borte, men rakk å gi ut noen gullkorn på slutten av karrieren. Men generelt, NRK. Jeg blir vemodig når jeg ser alle de kule gamle opptakene NRK gjorde av både jazz og rock på syttitallet. Der de dvelte på fingrene til solistene og ikke hadde det travelt i det hele tatt. Akkurat det savner jeg sykt, og tror det er litt utarmende for publikum at de ikke blir eksponert for «ordentlig» musikk på statskanalen. Jeg har ikke noe i mot litt folkelig kultur, og skjønner at det er en del av mandatet, men sånne musikkprogrammer som handler mer om at kjendismusikere gråter på hverandres skuldre, skjønner jeg ikke noe av.

Du har brukt mange jazzmusikere opp gjennom årene i dine band og prosjekt, og alle disse er jo enkeltindivider, men merker du en egen stil og holdning på norske musikere generelt?
— Ja, jeg gjør det. Det er jo mange klisjeer man kan ty til når det gjelder norsk og nordisk jazz, men generelt føler jeg at norske jazzartister er mer fokusert på komposisjon og melodisk klarhet enn i mange andre jazzkulturer. Det er typisk norsk at jazzen ikke er veldig utbrodert og patosfylt, men mer renskåren og fokusert. Det setter jeg veldig pris på. Jeg føler også at det knapt finnes norske jazzmusikere som er showoffs. Ingen er redde for å ta det rolig og gjøre ting litt enkelt og nedpå. Helt topp, synes jeg.

Jeg tok frem igjen Valor, fjorårsplaten med det strålende prosjektet The Opium Cartel. Det er så høy kvalitet og kunstnerisk ambisiøst, samtidig er det en anelse lavbudsjett også. En merkelig kombinasjon, som bare gjør musikken enda mer interessant, i mine ører. Det er mange dyktige mennesker med der, men jeg blir fortsatt sjokka over å høre Silje Huleboers vokal – det er så fint! Klarer du beskrive hennes stemmebruk?
— Takker og bukker. Det er en plate jeg faktisk var ganske fornøyd med. Det er jo en del av «dogmet» til The Opium Cartel at det skal bli til litt kjapt og enkelt. Det er ikke noe fancy med innspillingen, i hvert fall fra min side. Instrumenter plugges rett inn i pulten, og lyden er som den er. Jeg synes det er veldig deilig. Selv om det kanskje ikke virker typisk meg, var TOC i utgangspunktet inspirert av en del indiepop, ting som prosjektene til Spencer Krug, så litt av den lydestetikken og MO-en henger fortsatt igjen. Men så var jo Silje og Ole ansvarlige for sine innspillinger, og de er sykt audiofile. Ja, stemmen til Silje. Jeg har rett og slett ikke noen eksterne referanser å ty til. Hun høres bare ut som Silje. Det er pur stemme, pur melodi. Hun lar aldri noe komme i veien for den reneste, tonale formidlingen. I tillegg er hun den tekniske dyktigste vokalisten jeg nok har jobbet med. I den grad Valor fant et publikum som ble berørt av musikken, tror jeg nok Silje skal ha mesteparten av æren for det!

Apropos Keith Carlock, jeg leste nylig en ikke spesielt god men meget nyttig bok om Jeff Porcaro, og skrev også en DN-artikkel om trommiser. Jeg hørte derfor på spillet hans i dagevis.  Litt rart å tenke på at session-arbeidet hans fortsatt treffer så godt, selv om mange av artistene han jobbet for i dag mer eller mindre er glemt?
— Det er jo en interessant ting at selv om vi gjerne forbinder ham med musikkhistoriens vinnere, som Michael Jackson og Steely Dan, besto brorparten av sessionene hans av artister historien har glemt. Det har nok noe med at han jobbet i en av musikk-LAs mest produktive perioder.

Du har utgitt en svært god og interessant bok om Toto, som handler om det musikalske, ned på detaljnivå. Så dette kan du. Utover hans guru-status og at han var «in the pocket», hva var det egentlig konkret med spillet hans som gjør ham så stor, slik du hører og nyter det?
— Jeg har lest så mange analyser av spillet hans, og har vel egentlig avfunnet meg med at det er vanskelig å si noe konkret som kan kvantifisere hva som gjorde Porcaro så god og lyttbar. Det er nok en kombinasjon av mange faktorer. Helt grunnleggende var han jo rett og slett en veldig teknisk dyktig trommis, med en utrolig god forståelse for hva en sjanger eller en bestemt sang trengte. Og i motsetning til mange av hans session-kolleger lot han aldri egoet, eller tromme-nerderi, komme i veien for det han spilte. Porcaro hadde alltid, alltid fokuset på hva sangen trengte. Sånn sett ble han nok unik på den tiden fordi han hadde chopsene til en avansert fusion-trommis, men popforståelsen til en Karen Carpenter.

Men hvis jeg skal si noe om hvordan jeg, som ikke-trommis, opplever og nyter spillet hans, så er det nok dette: At han danser på trommene. Det er alltid en fantastisk swing i spillet hans, en gledesfylt energi som gir deg følelsen av at han ikke bare er in the pocket, men også in the moment, han lever seg inn i musikken og danser seg gjennom låten. Og måten trommene hans låt understreker dette. Han var ikke glad i å dempe trommene sine for mye, han lot dem klinge og resonnere, og det bidrar til den dansende følelsen. Når du hører Porcaro spille, hører du også hvordan hver del av settet hans samspiller. Han hadde også noen stemmetriks, blant annet for å gi tammene en slags pitch bend, eller tonebøy, som også bidro til den spretne lyden hans.

Jeg lagde en ganske kjempelang spilleliste, uten altfor mange artistrepriser. Er det noen personlige favoritter du gjerne ville lagt til der?
— Her ville det selvfølgelig være kult å kunne trekke fram noen skikkelig obskure innspillinger. Men hvis jeg skal være ærlig med meg selv, og det skal jeg jo, så er det nok nettopp de kanoniserte innspillingene hans som er best. Så, for eksempel:

“I Keep Forgettin’” (Michael McDonald): Hele albumet If That’s What it Takes er jo trommehimmel, med Steve Gadd og Jeff Porcaro som alternerende trommiser. “I Keep Forgettin’” har i mine ører rockehistoriens feteste groove, det er ingen som kan sitte stille til den låta. Men de andre sangene han spiller på er også helt oppe i kremtoppen. Hør bare på hvordan han hele tiden passer på å ikke gå i veien for Michaels vokal i “That’s Why”, samtidig som trommespillet ikke akkurat er statisk. Mesterlig.

“Night by Night” (Steely Dan): Kommer alltid tilbake til denne låta. En av Dans enklere låter, som kanskje rett og slett kunne blitt litt kjedelig hvis det ikke var for akkurat den dansende, engasjerende kvaliteten i Jeffs trommer. Det er Jeff som GJØR denne låta, som er så full av bevegelse at man blir helt revet med.

“Automatic” (Pages): Umulig å ikke nevne Pages i denne sammenhengen. På “Automatic” får han flekset både rocke- og fusionmuskler, og her hører man også den syke presisjonen som har inspirert yngre trommiser som Keith Carlock.

Kan jeg også legge til at hvis Jeff Porcaro hadde vært trommis i dag, hadde vi ikke fått høre alle aspektene ved spillet hans, fordi trommer ALDRI produseres med den dynamikken som var lov på 70-/80-tallet. Spesielt den Michael McDonald-skive er en nydelig dynamisk produksjon der hver nyanse i Jeffs spill er hørbart.

Jeg tror jeg foretrekker hans spill i mer voksenpop-aktig musikk, hvordan synes du han står seg som tungrock-trommis og i de mer halvproggete innspillingene han deltok på?
— Det var litt før- og etter-effekt. På de aller første Toto-skivene synes jeg han gjorde de tyngre, og de mer progga tingene nydelig. Hydra er jo nesten ren prog, og der får han virkelig vist seg fra sin mest detaljerte side, mens en låt som “Girl Goodbye” er skikkelig flat out-hardrock mot slutten, og man mister nesten pusten av energien han legger i låta. Når Toto derimot begynte å lene seg mer mot en slags corporate, foursquare hardrock, synes jeg man lett hører at Jeff ikke var spesielt engasjert. Jeg tror han var veldig avhengig av at musikken skulle gynge litt.

Noe av de Baked Potato-jammene, og liknende, med atletisk jazzfunkrock som gjengen hans holdt på med kunne kanskje bli litt hårete, og går litt mot idealene om less is more? Det er jo artig å høre på, men kan bli litt mye. Slik estetikk er vel det eneste jeg kan si tangerer noe i nærheten av guilty pleasures for meg, hvordan stiller du deg egentlig til slik eksplisitt musisering?
— Vel, Baked Potato var jo litt unikt fordi det var av musikere, for musikere. Alle i publikum var musikere, mange av dem blant LAs session-elite, som kom for å se kolleger more seg og utfolde seg mer enn de fikk i sin «day job» med å backe popmusikere. Så det er forståelig at det tok av. Jeg tror nok også det var et element av konkurranse og manndomsprøve – miljøet der var kompetitivt, og de som virkelig skinte på scenen kunne lett ende opp med en ny, lukrativ gig fordi den rette personen så dem. Er det gøy å høre på Baked Potato-opptak i ettertid? Litt varierende. Det er mye noodling, og kanskje ikke de mest substansielle komposisjonene som presenteres. Men, det er fint for musikere å ha sin egen hule. Et ikke ukjent fenomen på en viss Osloklubb i sin tid heller …

Akkurat det har jo vært mye i vinden i senere år med artister som Louis Cole, Jacob Collier, Dirty Loops og så videre. Filip og jeg har jo snakket mye om hvordan YouTube og så videre har virket demokratiserende, det er blitt vanligere å vise frem chopsene og lære bort triksene sine. Og at dette er noe som mer enn annet vekker interessen for musikkspilling og instrumenter hos unge folk i dag.
— Akkurat effekten av disse youtube-videoene tør jeg ikke uttale meg om, jeg tilhører ikke target-publikummet, og jeg har ikke sett så mye på dem. Når det gjelder den type artister, synes jeg egentlig det er stor forskjell på dem. Jeg elsker Louis Cole, både fordi han lager kul musikk og fordi han er veldig upretensiøs. Han hopper også lett fra sjanger til sjanger, er ikke redd for pop. Jeg synes KNOWER er et veldig kult prosjekt som minner meg litt om akkord-nerd-poppen til Dave Stewart og Barbara Gaskin på 90-tallet. Jacob Collier … nei. Jeg har aldri fått fot for ham. Han virker jo som han har syk oversikt over musikk-matten sin, men jeg har fortsatt til overs å høre noe fra ham som overhodet har rørt meg. Det er enten for schmaltzy eller unødvendig komplisert. Jeg tenker at han er typisk umodnet geni. Fortsatt litt for ung til å forstå at den største og mest verdifulle kunsten ikke er å vite hvilke noter du kan skvise inn, men hvilke noter du kan droppe.

Du har selv barn som interesserer seg for musikk, datteren Ina er f.eks. med på siste Opium Cartel-platen. Føler du at du kan lære noe av deres unge musikkforståelse?
— Absolutt. For det første blir jeg jo eksponert for ny musikk jeg aldri ville funnet på egen hånd. Dessuten hjelper barna mine meg å forstå hvordan unge ører oppfatter og prosesserer musikk. Når det gjelder min datter Ina, er noe av det rareste for meg hvordan hun stort sett hører på pop og hip-hop, men det som kommer ut av fingrene når hun spiller er noe helt annet, mer Angelo Badalamenti/Michael Nyman-aktig pianomusikk. Så må jeg gå tilbake til de tingene hun hører på, og så forstår jeg at jo, de elementene ligger jo faktisk der, bare gjemt under lag med rapping og rare trommeloops. Så det er lærerikt.

Det er sjelden jeg snakker med Toto-bok-forfattere, så jeg får gå dypt. Toto var uheldig med vokalistene sine, det var mange livsstilproblemer. Porcaro trumfet gjennom at Jean-Michel Byron skulle bli vokalist i Toto i en meget viktig fase i karrieren deres, men det ble kræsj, og han ble kjapt tuppet ut, selv uten livsstilsproblemer. Hva skjedde? Har jo mye fint ved seg den «Can You Hear What I’m Saying», kanskje det kunne blitt en morsom retning for dem? Jeg har forøvrig hatt noen fine samtaler om den låten med frijazztrommis Ståle Solberg.
— Det er jo egentlig veldig tragisk akkurat det der, for Byron kom inn i bandet på et tidspunkt hvor de var musikalsk veldig vitale. Tingene de gjorde med ham er vel de mest funky, og også noe av det mer sjelfulle, de har gjort. Basspillet til Mike Porcaro på “Can You Hear” er jo legendarisk. Produksjonsmessig var det litt mer nedtur, jeg synes de har druknet Jeffs trommer i for mye klang på de låtene. Han funker best med ganske tørr lyd. Men jo, i den perioden finnes det perler. Men: Hvis man ser liveopptak fra perioden, ser man jo hvor ekstremt ukomfortabel komboen Byron/Toto var – de fungerte bare ikke sammen.

Han var vel for femi for Toto-brandet eller noe. Som en reaksjon på dette ble det mer karslig «rock» og et i mine ører mindre interessant Toto. Du har forresten noen tanker om hvordan og hvorfor grunge-eksplosjonen på tidlig 90-tall ble fatalt for Toto og alle de andre. Og du har uttalt at det var ødeleggende for rockens utvikling.
— Ja, etter dette kom Kingdom Of Desire, som jeg har fått mye kjeft for å ha kritisert i Toto-boka mi – tydeligvis er det mange Toto-fans som er glad i den skiva. Men i mine ører er det for det meste svært uinspirerte låter, karslig, som du sier, litt cock-rock, for mye Steve Lukather-dominans, for lite swing og detaljer. Ja, jeg tenker jo at grungen ødela mye. Det måtte sikkert skje, men det hadde vært bedre hvis grungen fikk lov til å være sin greie, og andre hjørner av musikken hadde fått lov til å eksistere på egne premisser. Men i stedet ble det sånn at alle band MÅTTE ha dårlig skarplyd, MÅTTE ha upresis rytmegitar og for all del IKKE måtte ha soloer og IKKE måtte ha vokalharmonier som ikke var kvinter. Det var en utrolig utarmende epoke for musikken, som jeg føler at det har tatt lang, lang tid for både rock og pop å komme over.

Til slutt, og litt relatert tidsmessig, ønsker jeg at du forteller litt mer om hva du legger i begrepet «sepia rock», noe også Toto leflet med en periode.
— Ja, dette har vi vel pratet om før. For meg er sepiarock en litt vagt definert periode spesielt innen AOR og melodisk hardrock som eksisterte rett i forkant av, og ved siden av, den første fasen av grønsjen. Min forklaring er at både publikum og musikere hadde gått litt lei av den den litt outrerte og fargeeksploderende stilen som hadde sine røtter i amerikansk «pomprock» på 70-tallet, og også de litt virkelighetsfjerne og klisjefylte tekstene om streets on fire with desire. Man ønsket å dempe fargepaletten og virkemidlene, og man ønsket å re-etablere rockens røtter i amerikansk historie, spesifikt i bluesen. Så du fikk en kort periode der alle fra Bon Jovi til Cinderella til Toto lagde musikkvideoer og/eller platecovere i sepia, mens synthfanfarer ble byttet ut med slideguitar, orgel og litt diskre, ørken-frammanende synthpads – selv om selve låtskrivingen forsåvidt forble mer eller mindre den samme. I videoene satt gjerne bandet og klimpret på kassegitar mens de ventet på et long train coming på gudsforlatte steder. Det var liksom et forsøk på å «lande» etter en litt dekadent fase i rocken. Landingen ble krasjlanding, fordi grønsjen kom før sepiarocken fikk formulert seg ordentlig.

 

Dette kan bli en egen bok! Du sa at du har hørt gjennom store deler av platesamlingen din under lockdown, fant du en jazzplate der som du synes passer godt i den situasjonen vi er blitt satt i for tiden, og som du vil dele med NTTS lesere?
— Ja, absolutt. Jazz er vel det jeg har hørt mest på det siste året, og fordi det har vært en periode der jeg har kunnet lytte tålmodig og fokusert, er det én skive som har imponert spesielt, og det er Yusef Lateefs Eastern Sounds. Én ting er den aldeles fantastiske musikken, som eksisterer i et slags tidløst, meditativt rom og som er helende i vår turbulente tid. Men det er også lyden. Det er en av de mest intime innspillingene jeg noensinne har hørt, og jeg har sittet i timesvis og undret meg over hva Rudy Van Gelder fikk til i 1961, som vi ikke får til med all verdens teknologi og ressurser i 2021. Vi har så mye å lære av de gamle mesterne.

 

Stikk den!

En annen viktig utgivelse i jazzens omegn denne helgen, er Karoline Wallace‘s andre album Stiklinger – nydelig, norskspråklig samtidsmusikk. Vi har intervjuet Wallace her i bloggen tidligere, om du lurer på hva den nye platen handler om, får du noen svar her:

 

Det skal gjøre vondt!

Når vi først sitter her i relativ isolasjon, kan vi søke mot historien. Og det er derfor på sin plass å minne om eksistensen av bokutgivelsen Lyd og ulydighet. Ny Musikk siden 1938, som omhandler en viktig del av den rike historien om norsk samtidsmusikk og arbeidet med den. Det var Anne Hilde Neset og Eivind Buene som sammen med blogghalvdel Vinger redigerte denne boken, som ble utgitt i 2016 men som fortsatt er aktuell, som det heter. Nylig ble en rekke av kapitlene lagt ut i engelsk oversettelse på Ny Musikks hjemmesider, og der ligger også flere på norsk. Innholdet burde interessere lesere av denne bloggen også, her er noen høydepunkt:

*Kvinnen som brakte modernismen til Norge, nyMusikks grunnlegger Pauline Hall, skrevet av musikkforsker Astrid Kvalbein.

* ISCM, den internasjonale foreningen for samtidsmusikk, en sentral institusjon for utviklingen av den moderne musikken, av skribent Julian Cowley.

* Den tidligere nyMusikk-lederen Kjell Skyllstad, som brakte det tverrkunstneriske og radikale inn i konsertprogrammeringen, av komponist og skribent Synne Skouen.

* nyMusikks tilstedeværelse i NRK med provoserende musikk og opphetet debatt, av journalist Erik Jacobsen.

* Kunstneraksjonen i 1974, skrevet av Kåre Kolberg til Norsk Komponistforenings jubileumsbok fra 1992.

* Det fruktbare samarbeidet med Henie Onstad Kunstsenter, av Lars Mørch Finborud

*  Komponist Eivind Buenes blikk på partiturenes fascinerende verden.

* Komponist og jazzmusiker George Russells innflytelse på nyMusikk-miljøet på 60-tallet, av tidligere nyMusikk-leder Anne Hilde Neset.

Og spesielt den sistnevnte artikkelen «Elektriske sonater»  er jo mildt sagt midt i målgruppa for NTT. Bare bildet av Russell sammen med Arne Nordheim, Oddvar S. Kvam, Sigurd Berge, Arild Andersen, Jon Christensen og Bjørnar Andresen er nok til å få hentesveis av. Les! Lytt! Og bestill papirboken til slutt.

 

Nyskaping er tradisjon! Frøydis Bergheim Ruud driver Hubro videre

Et nytt plateår vil nødvendigvis innebære mye Hubro, og 2021 er ikke noe annerledes, snarere tvert i mot. Andreas R Meland har etter tiårsjubileet inntatt en mer 7. far i huset-aktig posisjon, og har overlatt den daglige driften av Hubro til Frøydis Bergheim Ruud, som vi selvfølgelig måtte ta en prat med.

Du har «tatt over» en av vår musikks mest toneangivende selskap de siste årene. Hvordan var forholdet ditt til musikken og labelet før du begynte å jobbe med det?
— Det å ha det daglige ansvaret for Hubro er en enorm ære og skummelt som bare pokker, og en posisjon jeg aldri hadde sett for meg å havne i. Hubro har gitt ut mange av mine favorittplater gjennom flere år og er et vidunderlig plateselskap. Mye fordi det ikke er et tradisjonelt sjanger-plateselskap selv om mye knyttes til jazz. Hubro er en «feeling» som man vil komme tilbake til.

Meland har sikkert mange inngåtte «gentlemans agreement»-avtaler og prosjekter hengende fra før, hvordan fordeler dere arbeidet fremover?
—Det kan man si. Jeg gjør så godt jeg kan, Andreas er min trofaste rådgiver og redningsmann.

Du har bakgrunn fra folkemusikken selv, når og hvordan fant du meningen med livet i musikken?
— I ung alder hadde jeg pappas platesamling, en felemakende bestefar og trekkspillende mor. Jeg var også tidenes kuleste ungdom og hadde en manglende evne til og interesse for å spille noe annet enn folkemusikk. Dette førte til dansespilling for Rauma Leikarring (som foreldrene mine har danset i så lenge jeg har levd), og deltakelse i Rauma Spelemannslag: tidenes triveligste og mest sjarmerende gjeng, med massevis av ulike uttrykk som på magisk vis kommer ut som en fantastisk kollektiv bombe av vellyd, etter årevis med samspill. Så kom resten av livet med massevis av avsporinger, men det gikk som det ofte gjør: «back to the roots».

Det var gode røtter også, tydeligvis!
— Disse inntrykkene fra å henge med «den eldre garde» sitter dypt i meg og står mest sannsynlig bak at jeg etter hvert kom meg inn i musikken igjen, de har gjennomsyret alt jeg har gjort i min kortvarige musikerkarriere og nå jobber for som et spøkelse i kulissene. Magien med samspill og samhandling, mellom musikere, instrument og musiker, dansere og tilhørere, gjør at jeg fortsetter å ha trua på mennesker og samfunnet, og at vi har evnen til å kommunisere for å få til en bedre verden. Det er det det handler om for meg, å groove sammen og lytte til hverandre.

Folkemusikken har jo sine rike og faste tradisjoner. Likevel føles det som det skjer veldig mye nyskaping i feltet nå de siste årene, ikke bare instrumentell eksperimentering, men også form og formidling har endret seg. Hva kommer det av, tror du?
— Oi da Audun, du stiller kompliserte spørsmål som er vanskelig å svare på med få ord, og flere doktorgrader verdig. Inntil jeg kommer så langt skal jeg forsøke å uttrykke meg så kortfattet som mulig. Utvikling og «nyskaping» er en stor og naturlig del av tradisjonsmusikken og tradisjonsbegrepet i seg selv, ettersom den utvikles i takt med det samfunnet man lever i og den informasjonen man har tilgjengelig. Selv om Norge er et forholdsvis grisgrendt land, har ikke musikken stått stille. Den tradisjonsmusikken vi kjenner i dag er et resultat av de siste århundrenes transportruter innenlands og utenlands, nasjonalromantikken, notenedtegninger, grammofonen, radioen, TV, organisering, festivaler, høyere musikkutdanning, vinyler, CD, Spotify …

Lyden av livet, rett og slett?
— Opplæringen i tradisjonsmusikk er fortsatt sterkt bunnet i læremester-elev-situasjonen, hvor man først tilegner seg læremesterens uttrykk for så å utvikle sin «egen stemme» og idealet om et personlig uttrykk. Det er ikke vanskelig å sette denne tilnærmingen i sammenheng med hvordan den musikken som skapes i dag oppstår. Framveksten av spellemannslag og gammaldansorkestre var også nyskapende i sin tid, og historien er full av grensesprengende spellemenn- og kvinner. Tradisjonsmusikk og tradisjonsmusikere må utvikle seg, det er ikke så fryst og fast som det ofte kan oppfattes.

OK, jeg skjønner! Det kommer en ny plate med Erlend Apneseth Trio om noen måneder, og cirka samtidig også en ny plate med Frode Haltli’s Avant Folk. Det gleder vi oss veldig til, og sistnevnte har jo allerede noen herlige singler ute. Hva konkret er det de gjør med tradisjonene som får det til å oppleves så friskt, da?
— Dersom man tar utgangspunkt i at tradisjonsmusikk ikke oppleves som friskt i utgangspunktet  – jeg skjønner ikke hva du mener liksom – både Erlend og Frode har en bakgrunn i tradisjonsmusikken. Denne analysen kunne vært lang, men i korte trekk tror jeg blant annet at det handler om at de henter de kanskje mest forståelige elementene fra tradisjonsmusikken, som repetitive motiver, rytmer og klangidealer, og kombinerer det med en god dose improvisasjon og «all verdas» instrumenter. I tradisjonell form kan nok mye av tradisjonsmusikken være vanskelig å tilnærme seg om man ikke har vært på sin dose landskappleiker.

Det er hverken kappleik eller konserter for tiden, platebutikkene blir stadig færre, og om vi er uheldige blir det amputert festival-sesong i år også. Hvordan er det å jobbe med å få solgt og vist frem og lansert plater i en slik tilstand?
— Det var allerede utfordrende å gi ut plater før koronaen. I hvilken grad korona har spilt inn på alle punkter er jeg usikker på. Fra før var det artistene som solgte mest plater direkte på konserter, og konsertene er et viktig lanseringspåheng. Mangelen på konserter har selvsagt spilt inn på platesalget, og dette vil etter alle øyemål fortsette utover året.

Dere har en internasjonal appell og også innfallsvinkel i presentasjonen av musikken. Har det siste årets krisetilstander gjort det vanskeligere å nå ut på noe vis?
— Det vil jeg faktisk ikke si, foruten at platene våre ikke nødvendigvis kommer seg ut i en åpen butikk «der ute». Både Hubro og artistene har trofaste fans som gleder seg til de kan oppleve konserter med sine favorittartister igjen, og de har vært flinke til å kjøpe plater. Musikkmediene er heldigvis ikke alle lagt ned og trenger fortsatt stoff. Men jeg kan fort tenke meg at den kommende koronasmellen bestående av en enorm mengde utgivelser kommer med større utfordringer.

Dere har i økende grad begynt å utgi singler fra de mest markante artistene deres, ser jeg. Merker dere at det gir en slags effekt i strømmemarkedet, er det for å få en mer jevn eksponering, eller hva er tanken bak dette?
— Vi har økt satsingen på strømming, det er riktig. Det internasjonale potensialet kan utnyttes i større grad. Dette er selvsagt tveegget, strømmetjenestene er mildt sagt kontroversielle og ofte forhatt, og Hubro beskriver seg som et plateselskap som legger vekt på det fysiske produkt. Samtidig hjelper det artistene med økt eksponering og er dermed ikke direkte motstridig for det vi står for når det gjelder å promotere norske musikere.

Kommer det noe mer spennende musikk fra Hubro fremover som vi kan se frem til i isolasjonen og senere?
— Så absolutt! Foruten tidligere nevnte Erlend Apneseth Trio og Frode Haltli Avant Folk, kan man glede seg til ny soloplate med improvisatorisk orgelmusikk av Ståle Storløkken, nytt stemningsfullt album fra Trond Kallevåg Hansen, Skarbø Skulekorps følger opp suksessen fra forrige album, og endelig kommer Nils Øklands etterlengtede Glødetrådar.

Du jobber med Grappa også, hva skjer der?
— Fra Grappa kommer blant mye annet ei plate med Stian Carstensen, og Ola Kvernbergs Steamdome II(!). Vi ser også fram til Ellen Brekkens prosjekt A Tonic for the Troops på Odin. Heilo kan skilte med et herlig konsertopptak fra Telemarksfestivalen 1994, med legendene Lillebjørn Nilsen og Andy Irvine. Og etter den evig uforutsigbare koronaplanen kan vi også håpe på et album med Erlend Apneseth og Margit Myhr – helt trad. hardingfele og vokal fra Hallingdal! Jeg ville ikke bekymret meg, fremtiden er lys!

Gleder meg, jeg! Har du lyst til å velge en låt som du har kick på om dagen?
— Jeg har hatt «Johnny’s got a head like a ping pong ball» på hjernen gjennom hele jula, Møster!s Dust Breathing var medisinen som endelig fikk drevet den ut. Hele albumet, kan ikke velge låt.

 

Pom Poko jukser i jazzen

Det er mye omegn i jazzen i vår tid. Melodiøs post-hardcore er sannelig også en indikator på jazzens vesen i 2021. I dag kommer Pom Poko med sitt andre album Cheater, og her kan dere se fremføre «My Candidacy» derfra for P3 i høst:

Der ser dere, det er mulig med musikk på krinken også! Vi skimter både  Moskus t-shirt, Biltema-caps og en Don Cherry-inspirert strikketopp, dette må da være noe for Tord Krogtofts Sweater Report?

 

Bassnytt: På samleren Merge Emerge møtes klubbmusikk fra India og Norge

 

En gang i nær fortid var Oslo et sted hvor man ukentlig kunne støte på både kjente og ukjente musikere, dj-er og musikkmennesker fra nært og fjernt utland. En av mange pådrivere i denne delen av bykulturen var Melahuset, og en av personlighetene vi kan takke er Endre Dalen, journalist og musikkelsker, som også står bak spalten The other side of time i Jazznytt, der han hvert nummer gir oss et vidtfavnende og spesifikt blikk på den globale jazzen og omegnen. Nå har han gjort kurator og plateselskapsgründer av seg, med samleren Merge Emerge – A Convergence of Electronic Music from India and Norway, som har vært ute i en uke. Den er full av øreåpnende opplevelser, både fra Norge og India, og anbefales varmt som appetittvekker for en atter åpnere samtid.

Hvor kom initiativet til utgivelsen fra?
– For et par år siden besøkte Audio Pervert (Samrat B) Norge. Han er en musiker/skribent/dj og medforfatter av en bok om indisk elektronisk musikk, og han spilte på MelaKlubb på Kafé Hærverk. Han ble interessert i norsk elektronisk musikk, som han ikke visste så mye om selv om han hadde dekket feltet internasjonalt som blogger og skribent lenge. Og det endte opp med at han lurte på om vi kanskje kunne gjøre noe som koblet disse musikkscenene mer sammen, tidligere har han for eksempel gjort et tilsvarende prosjekt mellom Kina og India. Vi kom ordentlig i gang for et drøyt år siden, etter å ha sendt musikk fram og tilbake til hverandre. Jeg hadde håpet å lansere Merge Emerge – A Convergence Of Electronic Music From India And Norway litt før, men det kom noen utsettelser, du vet, korona og sånn. Etter hvert fikk jeg ideen om å lage et label og fikk en distributør også, Secretly Noord som er en helt ny nordisk gren av Secretly Group. Jeg har en del andre lignende prosjekter som jeg ikke kan si så mye om ennå – men også scenespesifikke samlere fra byer/land/regioner og soloartister og grupper.

Hva tenker du er verdien av slike samleskiver, som dokumentasjon og lytteropplevelser?
– Som lytteropplevelse får du et fugleperspektiv ofte, enten over et uttrykk eller flere uttrykk som kan settes i forbindelse med hverandre. Det er en fin intro. Jeg er blitt kjent med mange musikkscener rundt omkring i verden gjennom slike samlere. Jeg ser jo også at det er et behov for å dekke mer av den musikken som skjer her og nå. Det er veldig mange arkivutgivelser som kommer ut – hvor skal man begynne med å nevne navn? Numero Group, Analog Africa, det er tusenvis av labels på min radar som graver i fortiden og gir ut ting.

Definitivt – og det er alltid gøy å oppleve noe “uhørt” fra 1975, men noen ganger føles det også som et overskudd man heller burde brukt på nåtiden?
– Jeg syns man skal gjøre begge deler. Det er kanskje litt for mye retromani – jeg er sånn selv, opptatt av det gamle og såkalt autentiske. Nå etter hvert ser jeg mer behov for å dekke ting som skjer nå, eller i det minste nærmere samtiden. Jeg hadde mer ambisjoner om å ha med liner notes og sånt, men jeg er ikke kommet så langt ennå. Det blir fort liner notes om vinylutgaven kommer etter hvert, både jeg og Audio Pervert er også skribenter, så føler at vi bare må gjøre det. De norske er forholdsvis kjent, til og med i en Jazznytt-leserkontekst: Bendik Baksaas, Mungolian Jetset, Center of the Universe. Ideen er å belyse musikk. Det er veldig mange i India som har delt plata, ser jeg, og det går an å oppdage ting begge veier her. Ikke minst er dette interessant for folk andre steder også. Det er heller ikke sånn at dette utelukkende er et indisk-norsk samarbeid, vi har også med en Audio Pervert-remix av kenyansk-norske Unganisha. Noen husker dem kanskje fra Nyege Nyege-kvelden på Blå under Oslo World i 2019, der de varmet opp for Nihiloxica, Hibotep og Bamba Pana. Andre husker dem fra Bylarm i fjor.

Hva slags miljøer fra India er det vi støter på her?
– Hva skal man si? Audio Pervert som jeg kuraterte med, kjenner disse artistene personlig på et dypere nivå. Men det er noen veldig bra damer med – Pulpy Shilpy er for eksempel en artist som begynner å få et internasjonalt ry, kan man si, det er et ganske funky lydbilde, heftig trommemaskin-opplegg. Tracken som er med på albumet av henne er spilt inn i Berlin der hun hadde en residency i et studio i tre dager og gjorde workshops i løpet av flere uker. Takket være det tyske Goethe-instituttet er det en ganske sterk kobling mellom musikkscenene i Tyskland og India – sånt blir det elektronisk klubbmusikk av.

Er det noen fellesnevnere for artistene på plata – eller handler dette mer om et tidspunkt som dokumenteres?
– Jeg vet ikke, jeg tenker jo at mange av de artistene som er på den norske siden har internasjonale lydbilder. Mungolian Jetsets remix av Audio Pervert flipper dub techno til noe som er tett opp mot virkelig jamaicansk dub – groovy er det også. Snakker du om Jørgen, trekker han inn alt mulig… jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive lyden av Center of the Universe, egentlig. Den klarinetten. Det er ikke sånn at man hører ham og konkluderer med at det er “norsk musikk”. Én av de indiske, Jamblu, har lyder som minner om indiske skalaer og sånn, men ellers er det ikke helt åpenbart. Den låta er spesiell, og ganske annerledes enn de andre låtene på samleren. Den heter bare “Aras”. Den aller siste låta er av Mo Frillz er også en helt annen verden.

Er det en låt du liker spesielt godt?
– Det er vanskelig, men kanskje “Pathological” av Pulpy Shilpy, eller den første låta på samleren av Lárus Sigurvin, «Svífandi». Det er en episk sak på nesten åtte minutter som bare må høres. Han er en interessant karakter som kanskje ikke har stukket seg nok ut selv om han har jobbet med live techno og ganske sjangeroverskridende elektronisk musikk i mange år. Han er kompis av Andreas Røysum og det miljøet, du har kanskje hørt ham på klubbkonseptet Extended Revelation, der han er «husband». Jeg digger også det uttrykket på Christabelles «All I Am» bedre og bedre for hver dag som går, du har hørt henne sammen med Lindstrøm på det Spellemannprisvinnende albumet Real Life Is No Cool. Denne nye låta har hun produsert selv og jeg digger at det er et så rått og kantete uttrykk. Vokalen er litt i Prince/D’Angelo-sjiktet: skjønner ikke helt hva hun synger alltid, og vokalen forsvinner litt i miksen, men hun høres likevel så bra og ikke minst funky ut.

Hvordan er det å jobbe med denne typen utgivelser, med klubbmusikk fra to land når det verken er mulig å reise særlig mye eller møtes på klubb?
– En del av den større planen her var å reise til India, og at noen av de indiske musikerne kunne komme til Norge. Det var også en av grunnene til at jeg sleit litt med motivasjonen da den nesten var ferdig i fjor. Men så tenkte jeg, faen heller, vi må få den ut uansett. Jeg håper vi kan ta opp den tråden etter hvert. Det kan ikke utelukkes at det kommer en oppfølger heller, en lignende greie med samme navn, bare volum 2.

Av Filip Roshauw og Audun Vinger