NTT: Slåtter i livets toneart

Hei, hvor det går! Rett før den metaforiske fredagspilsen ble sprettet, kom meldingen om at Kongsberg Jazzfestival har fått seg en ny boss! Om det er den samme som the old boss gjenstår å se, men vi har troa på at Lars Ljosland med sin mangeårige erfaring med festivalen, og utenfor den også, kan være rett lugg til rett sted. At han har erfaring med ledelse av programkomiteen er jo også forhåpentligvis gode nyheter for oss som liker oss i jazzens sære omegn. Men husk på tallene da mann!
Blogghalvdel Vinger har styring over denne helgens litt annerledes remse, men han har erfaring med å være på festivaler. Les den ferske rapporten fra Lillehammers Døla Jazz på Jazz i Norge . Der pekes det på et lokalt skifte. Kongsberg er allerede gode på å plukke opp byens talenter og veteraner, men kom gjerne med noen overraskende utenlandske navn også, da!

Neste uke er det tid for Jazz på Loftet på Becco igjen, denne gang i partnerskap med Oslo World og med det spennende tidspunktet kl. 16:00. Dette er altså onsdag 28. oktober. Vedkommende person blogghalvdelene skal snakke med heter André Marmot.  For å sitere eget pressemateriell:
Han er musiker, agent og musikkjournalist. Siden 2018 har han jobbet i Londons Earth Agency, hvor han har arbeidet i skjæringsfeltet mellom afrikansk, jazz og global elektronisk musikk. Utenom arbeidet sitt som agent er han forfatter av Unapologetic Expression, en bok om den politiske og kulturelle konteksten rundt den nye bølgen av britisk jazz, utgitt i mai 2024 på det anerkjente forlaget Faber and Faber. Han fortsetter også å opptre som perkusjonist i det elskede afroelektroniske bandet Afriquoi, og tror lidenskapelig på musikkens kraft til å knytte sammen mennesker på tvers av kulturelle og sosiale grenser.

Det gjør vi også.

Husk å tegne abonnement på Jazznytt, vi trenger penga og om du liker det du får her i remsa er det enda mer interessant stoff i papirutgaven! Info finner du her.

Tre konserter
Konsertserien Improverk gjør mye forskjellig for tiden, og i morgen lørdag kan de presentere våre mangeårige yndlinger Andreas Røysum Ensemble i nytt samarbeid med Chicago-poeten Marvin Tate, på historisk grunn i Hausmanias flerbrukshall.

Finnes det noe mer hardtarbeidende band enn The Real Thing? Ja, det gjør det helt sikkert, men ingen er flinkere til å bli booket enn disse sofistikerte råtassene. For eksempel på Stord neste fredag (lang frist for tilreisende)

Men én ting er sikkert: lørdag kl. 16 finner man ofte himmelen ikke ved dashbordlyset men ved trikkeljomet ved Herr Nilsen. Askers mest elegante mann Espen Rud inntar trommestolen med sitt mangeårige prosjekt Carla The Fish, som består av Rom Waring, Jørn Øien, Jo Fogner Skaansar og Zakarias Meyer Øverli. Kos!

 

På rammeslåtten med Karl Seglem

Foto: Oddleiv Apneseth

Saksofonist, bukkehornist, poet og good guy Karl Seglem synes A Love Supreme muligens er litt oppskrytt, og bruker heller kreftene på å arbeide med Tenorsaxslåttar, som er samlet i et fyldig notehefte og på en LP. Han forteller om dette i helgens lille prat, som er en oppfølger til forrige remses  kontakt med pianist Ingfrid Breie Nyhus som har vært ute i liknende ærend med LPen Silkegul – Slåttepiano III.

Hei Karl, jeg har fått labbene på et ganske friskt notehefte her. Hva er dette for noe?
— Det er gledeleg at du opplever det som friskt. Eg vonar det heldt seg friskt lenge, sjølv om mestedelen av innhaldet er ganske så gammalt. Noteheftet inneheld 32 tenorsaxslåttar, då notert i Bb, som for det meste er tradisjonelle hardingfeleslåttar frå indre Sogn, i tillegg til nokre eigenkomponerte slåttar og nedskrivne tsax-improslåttar.

Men nå er ikke det å holde på med folkemusikk og jazzsaksofon noe nytt for deg heller akkurat …
– Eg var veldig spent på korleis ein tenorsax og ei hardingfele ville klinga saman den vinterdagen i mars 1990 når eg skulle spela med meisterspelemannen Håkon Høgemo for første gang. Det var eit viktig møte som har ført til «eindel» bra i mi musikalske karriere, og samarbeidet med han har pågått for fullt sidan vi forma trioen Utla (1991). Langvarig musikalsk samklang gjer noko med ein, og musikken. Hardingfeletonaliteten eller tonalitetane ligg i botn av det språket eg har skapt både som komponist og improvisator.

Det har vært mye snakk om en ny folkemusikk-bølge de siste årene, også innen jazzen. Skiller denne seg noe fra tidligere forsøk på noe vis, vil du si?
– Tja, nei, det går jo i bølgjer dette, og eg har vore med på nokre. Syns framleis det er forbausande få i norsk jazz som tek norsk folkemusikk på alvor. Vi er eit lite land, men har forholdsvis store kjelder å ausa av. Arkiv, arv som er teke vare på og berre ligg der og ulmar. Så det forundrar meg eigentleg at så få tek den på alvor. Det skal jo meir til enn å pynta seg med eit «folkemusikalsk» tingingsverk eller eit debut-album med eit par norske folketonar før ein finn vegen sin. Norsk jazz er ganske konform –  Og det er vel ganske få jazz-utdanningsinstitusjonar som har faget: «Korleis improvisere over ein norsk hardingfeleslått» på timeplanen?  Det forundrar meg også at det er så få som vågar å stola på den rike instrumentalmusikk-arven vår. Det er jo eindel superbra tekstformidlings-band som syng på vårt eige språk. Langt færre reine instrumental-baserte band. Kanskje det er på gang? La oss håpa det. Eg kjem forøvrig aldri til å forstå kvifor ein går 5-6 år på jazzskule for å bli god til å spela eit instrument, og så begynnar på instrumentet song når ein er ferdig utdanna.

Har du en halling på lur som  du føler passer ekstra bra for sesongen?
– På strøymetjenestane finst «Halling fritt etter Sigurd Eldegard», men sidan det er fredag vil eg heller oppfordra til pardans og framsnakka ein ganske rocka «Karl Fant vals etter Jens Frydenlund».

Hvilke instrumentgrupper kan benytte seg av denne boka, og hvordan har du gått frem for å få resultatet ned på papiret? Det er sikkert ikke bare bare.
— Bb-instrument finst det mange av og eg nemner i fleng, tenor og sopran-sax, trombone, trompet (må nok leggja eindel av slåttane ned en oktav), klarinett, ventilbasun a la Bob Brookmeyer eller kva med tenorhorn og baryton? Utan solid og uvurderleg hjelp frå guru Idar Torskangerpoll hadde det ikkje vorte notebok. Eg er veldig takksam for det samarbeidet. Han kan notasjon. Vi har prøvd å gjera det enkelt og ikkje for detaljert slik at ein kan tolka slåttane personleg, gjera dei til sine eigne. Eg har lært alle slåttane på øyra – og det var ganske overveldande å sjå notane.

Samtidig er det noen deilige innspillinger her på en LP.
– 19 slåttar på LP. 32 slåttar i noteboka. Kjøper ein den får ein nedlastingslenkje til alle i den rekkefølgen dei ligg i boka.

OK, men jeg finner ikke like mye på streaming, er dette et bransjepolitisk valg?
– Absolutt medvite. Fokuserer på fysisk distribusjon. Har «gitt vekk» nok musikk og ryddar i digital katalog ved å ta ned album frå strøyming. Og eg leverer heller ikkje musikk frå NYE NOR til Sambandstatane eller landet i sør på I. Punktum.

 Det kan se ut på bildene på omslaget av LP-en at det også er mulig for saksofonister å havne på rammeslåtten. Har du noen erfaringer med å miste grepet om tid og rom når du spiller sax?
– Ja – det skjer og har skjedd. Også når eg spelar bukkehorn. Eit døme på det finst ! Låten «Springar frå fjord» – i live-opptak frå Nasjonal jazzscene – om det skulle freista. Den er også med på utgjevinga. Under Tsax-koret der veit eg ikkje heilt kvar eg var. 

Apropos saksofon så er det jo fortsatt Coltrane-jubileum. Har du noen innspillinger utenom de mest spilte som du tok fram i den anledning?
– Ikkje lett det der. Syns faktisk A Love Supreme er litt oppskrytt og hypa – at den er litt slapp? Det må bli Crescent, Blue Train, Giant Steps. Likar eindel av albuma før det også – post-bopen, vegen fram til den han vart. Men Ballads overgår det meste. Eineståande. Også på grunn av «dogmet» omkring albumet. Å spela balladar med ei slik indre kraft og slik kontroll på pust, tone/klang, melodi og med korte improar, er ingen enkel sak. Også når vi veit kva han var i gang med.

 

* * *

Tanker om Stevie

Tilla Gaasø. Foto: Abi Qadar

Det føltes som en historisk begivenhet å kunne bevitne Stevie Wonder med band, sangere, blåsere og strykere fremføre Songs In The Key Of Life denne uken, femti år etter utgivelsen. Og selv om det foregikk i temmelig ugjestmilde omgivelser i en idrettshall med visse logistiske utfordringer, var det også en intim og varmende opplevelse. Det var helt fullt og det var gøy å se på sosiale medier på telefonen på vei hjem fra Bærum, der sto norske jazzmusikere i kø for å vise sin kunnskapsrike begeistring og takknemlighet. Tilla Gaasø er ung musiker og DJ med utdannelse fra NMH og lytting til Stevie Wonder fra barnsben av. Hun hadde sikret seg de beste setene, og har sendt oss denne entusiastiske rapporten.

Liten Tilla. Foto: privat

Stevie Wonder, Unity Arena 20. oktober
Tekst: Tilla Gaasø

La meg starte med at dette topper alt jeg har vært vitne til på en scene – og andre steder! Det er tredje gang jeg ser Stevie Wonder live. Jeg så ham da han var i Norge sist, på Kongsberg Jazzfestival i 2014, og før det så jeg ham i Vikingskipet på Hamar i 2008. Da var jeg bare elleve år. Men denne konserten i år var noe helt spesielt. Jeg har ikke klart å fordøye det helt ennå, men jeg skal forsøke å sette noen få ord på det. 

Stevie og gjengen spilte alle soloer, arrangementer og ad-libs slik som de var – er –  på plata, med dirigent, stryk og imponerende rekker av blåsere og korister. Jeg var så inne i albumet, som jeg har hørt en million ganger før, at jeg ikke helt forsto at jeg faktisk sto der og så på at det ble fremført live. Så tight og tro mot originalene var det faktisk. Det var ikke før langt uti konserten, mot slutten av «Black Man» og inn i «All Day Sucker», at det knakk for meg, og jeg virkelig skjønte hva det var vi var vitne til. Det var veldig, veldig sterkt. Et enormt orkester som spilte med betydelig synergi og energi, det er rett og slett vanskelig å formulere inntrykkene. Det føltes ancient, ut av kroppen og inn i kosmos. Det traff rett i kjernen! 

Foto: Alex Cardenal

Jeg sto veldig nær scenen og kunne titte og følge med på musikerne underveis. Jeg fikk en følelse av at det var stort og spesielt for dem alle sammen. Jeg tittet bort på en av musikerne i blåserrekken, som sto og luftspilte de små detaljene på plata med hånden og kroppen gjennom hele konserten. Jeg kan bare tenke meg hvordan det er å få kunne spille en sånn skive live, sammen med en slik artist som for så mange musikere er det absolutt aller største. Vi har ikke så mange artister igjen fra den tiden og av det kaliberet som har laget tilsvarende verk, og som fortsatt kan fremføre dem med glans live i 2026. Veldig stas var det å se musikere fra originalbesetningen, Greg Phillinganes på keyboards og Nathan Watts på bass, i så godt lune også. 

Stevie Wonder leker seg vokalt, og hvis man tror han bommer, så finner han bare en enda finere løsning, hele tiden. Jeg syns lekenheten går igjen i alt han lager og gjør. Han var spesielt kvikk og i godt humør på scenen, og responderte ofte på ymse utrop fra publikummere i salen. Jeg synes det også var noe helt spesielt å se på publikum som var på vei ut av arenaen. Man kunne merke en mykhet og ekstase jeg sjelden har sett hos folk etter en konsert. Det føltes litt som om Unity Arena var forvandlet til et gedigent rom av kjærlighet, og at opplevelsen hadde smeltet de fleste av oss.

Radioshowet «Take a Min», sammen med Alpaca Beats, sendes på Vers Libre lørdag 24. oktober mellom kl. 14 og 16. Den 5. november kommer en utgivelse fra Tilla på det britiske plateselskapet Moveltraxx

 

Kjetil Jerve har fått seg ny trio

Kjetil Jerve. Foto: Morten Espeland

Nå var det en stund siden vi hadde sett eller hørt noe til den dypttenkende pianisten Kjetil Jerve, som utover dønn jazz og mer analytisk jazz ikke har vært redd for å dyppe tærne ned i techno og det som drøyere er. Sammen med Doydank slapp han nettopp Everhaunt-singelen «in all we do». 

Nyheten om at han skal ha premiere på en flunkandes ny pianotrio nå på mandag på Kafé Hærverk gjorde at vi slo på den metaforiske tråden for å snakke om dette og hint.

Jeg så deg i forbifarten på Stevie Wonder forleden. Hva er din reaksjon på konserten?
– Jeg storkoste meg. De spilte knallbra. Stevie dediserte kvelden til kjærligheten, et budskap jeg gjerne stiller meg bak. Jeg var spent på en så konseptuell konsert med fokus på kun ett album, men det funka. Første gang jeg ser tre clavinetter på samme scene.

Et godt syn. Er det noen låt du har et spesielt forhold til? Og hvem funka best ute på Fornebu?
– Av låtene fra akkurat den plata, Songs in the Key of Life, vil jeg trekke frem «Isn’t She Lovely» som et høydepunkt. Det er en av våre «moderne standarder». Det var vakkert at han først introduserte hele familien på storskjermen og hadde med Aisha selv, som blir født i sangen, på scenen. Ellers er det mange låter utenfor albumet som er mine egentlige Wonder-favoritter.
Jeg forsøkte å rope så høyt jeg kunne da han etterspurte låtønsker. Var ganske fornøyd med selve ropet, selv om det åpenbart passet mindre bra med «Lately» som aller siste låt i settet… Uansett et stort throwback til Moldejazz 2004 – min forrige live-Stevie-erfaring – å endelig få høre ham smelle i gang «Superstition» på clavineten. Jeg er blitt enda større fan av gledessprederen Greg Phillinganes. Hans mangefasetterte bidrag – som MC/musikalsk leder og ikke minst med Moog-bassinga – var noe av det som løftet konserten. Stor shoutout til ham!

Mr GP er stor.  Men vi som er vant til små tette jazzklubber kan kanskje føle oss litt uvel på slike store steder?
– Jeg tror det hadde vært uendelig mye kulere på en mindre scene, men sånn fungerer jo ikke proporsjonene med en A-kjendis-turné. Jeg var i godt selskap med samboeren min, Sabina, og nøt det. Jeg skjønner mer av det som skrives om festivalsommeren: folk som filmer med blitz rett i bakhodet på paret foran oss. Etter femte gang sa de høflig fra, men det hjalp ikke. Brautende mørkrøstet sunnmøring rett bak, som stadig gjentar: «E kan alle låtane, e!». Stevie og bandet maktet dog hele tiden å holde meg i godt humør.

Det var også lange vampepartier, musikalske strekk som utvilsomt pirret den metaforiske scrollefingeren hos mange i publikum. Jeg tror det er veldig sunt for oss mennesker å måtte forholde oss til «ukjent lengde», behovsutsettelse og aksept for det som skjer i nuet. En kjærlig tålmodighet. Det gjelder jo også å høre en dobbel LP, en improvisert konsert og så mye annet i livet.

Jerve Trio under øving. Foto: Sabina Niewiadomska

Apropos stadion og arenapop. Du er også kjent som en Elton John-connoisseur. Har du noen deep cuts på lager?
– Om jeg ikke lenger dypdykker like aktivt i Elton John som på videregående, sitter musikken fortsatt sterkt i ryggmargen. Jeg har langt flere deep cuts enn hits å tipse om. Nå veller de innover meg, så jeg tar et raskt konseptuelt rykk og parerer med hele dobbeltalbumet Blue Moves fra nettopp 1976, som tilfeldigvis fyller 50 år denne uka. «One Horse Town» er en av de skjulte skattene. Skulle veldig gjerne hørt DEN konseptturnéen.
Det er ikke det lykkeligste kapittelet i Eltons historie, snarere markøren på at toppen på mange måter var nådd. Samtidig er det modent, ambisiøst og seriøst – groovy og emosjonelt. Ikke så karikert og teatralsk som det ellers kan bli.

Men grunnen til at jeg tok kontakt var at du helt riktig skal spille på en liten klubb snart, Hærverk. Et sted du har hatt mange forskjellige erfaringer?
– Jeg sier at Hærverk er min favorittklubb i Oslo, med god grunn. Her vet jeg at så å si alt jeg driver med kan få en plass på scenen. Jeg føler at alle miljøene er velkomne der. Da jeg rundt 2017 vurderte om jeg skulle flytte videre fra Oslo for å prøve andre land og byer, ble klubben en av hovedgrunnene til at jeg ikke ville dra.

Lurt. Det er premiere for en ny trio. Du følte et akutt behov for å kunne uttrykke deg i dette formatet?
– Pianotrio har vært en del av karrieren min helt siden Turbopurpur rundt 2008 og er et format som ligger meg nær. Jeg har pønsket for mye på hva slags spesielle greier jeg skal presentere som mitt, når svaret har ligget rett foran nesa mi hele tiden: Spill jazzlåtene jeg uansett investerer så mye tid i!

Les også: Pianotriospesial med Kjetil Jerve og en drøss med andre musikere

– Jeg føler tiden er inne for å lede mitt eget band. Det akutte er at Sabina og jeg venter barn i november, og at jeg dermed blir firebarnspappa. Jeg kjenner behov for å få fremvist prosjektet før det. Hærverk-konserten blir tatt opp, og vi har plateplaner. Jeg ser på denne kvelden som et veiskille. Jeg vil ta min egen trio ut i verden nå. Godt at premieren faller på jegermånen.

Forklar litt om beveggrunnene for ditt valg av medmusikere
– Jeg ville ha med musikere som jeg egentlig ikke har spilt noe særlig med før. En fersk samspillssituasjon. Noen som er over meg i alder, med annen erfaring. Disse kriteriene gir fortsatt en lang potensiell liste, men både Jon Rune Strøm på kontrabass og Olaf Olsen på trommer er kunstnere som har gitt meg gåsehud i svært ulike estetiske settinger. Jeg kicker på smaken deres, touchen og fremfor alt menneskeligheten i det de driver med. Samt en viktig faktor: at de er interesserte i å dykke ned i jazztradisjonen.
Da vi spilte de første tonene, føltes det som om vi allerede hadde hatt bandet i årevis. Vi har alle tre i stor grad tilegnet oss denne musikken på egen hånd og er udogmatiske i samkvem med jazzhistorien. Jeg liker å ta med meg kunstnere ut på dypere vann og tynnere is. Vi har lite å bevise for hverandre og uendelig mye å utforske sammen.

Okei, bleng opp tre standards som det fortsatt er mulig å gjøre noe med?
– Hvis premisset er «fortsatt mulig å gjøre noe nytt med», så vet jeg ikke – hvor går grensa? Det som er hipt er nytt uten at det handler om å være først. For Hærverk-konserten på mandag har jeg valgt ut både Kenny Dorhams velkjente «Blue Bossa» og mer deep cut-materiale, blant annet «These Things Called Changes» av Bill Evans.

 

– Jeg spilte allerede «Walking Up» og «Inner Urge» med Turbopurpur. Det minner vel litt om kunstmaleren som maler samme motiv igjen og igjen. Menneskene som spiller låta betyr alt. Jeg er jo et annet menneske nå og har andre medspillere. Det som er ihjelspilt for noen, kan være det friskeste lydbildet for andre – jeg tror det handler om setting. Og om du som lytter VIL at det skal være bra. Jeg har jo stått i denne problemstillingen med Baker Hansen i mange år også, hvor vi spiller musikk fra Chet Baker-repertoaret på norsk.

 

– Jeg vil svare på utfordringen med tre låter jeg ikke har lært meg ennå, men som skal inn på triorepertoaret etter ammetåka: «Turn Out the Stars» (Bill Evans), «The Shadow of Your Smile» (Mandel/Webster) og «Just One of Those Things» (Cole Porter).

 

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger