NTT: Slått til lyst

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige kulturavis i digital strimmelform om jazzen og omegnen! Vi begynner som vanlig med noen konserter fra uka som kommer. 

1. DølaJazz er godt i gang – i kveld kan man for eksempel få med seg en ekstremt fersk duo bestående av saksofonist Magnus Bakken og trommeslager Gard Nilssen, satt sammen for anledningen etter at noen andre måtte kansellere. Det er sånt som bør få værhårene til å vibrere hos konsertelskere – full bombing? God stemning? Sikkert begge deler! Stikk innom på Wiese klokka 23.00, så får du se selv. Ellers er jo DølaJazz en festival hvor det unge er i fokus – det kan man si om mange norske jazzfestivaler, men kanskje spesielt om Jazzincubator-konsertene, som har fått festivalen til å vibrere i en årrekke. Blant høydepunktene fra lørdagens program kan vi i tillegg nevne Wesseltoft/Andersen/Nilssen og Wibutee, samt Ellen Andrea Wang og Hanna Paulsberg med Fåberg Musikkforening – og Kunstløypa. 

2. Lørdag, klokken 14.00, på Swing’n’Sweet Jazzklubb i Bergen: We Take Requests Trio. De er oppkalt etter Oscar Peterson Trio-plata We Get Requests, og da må vi jo nevne at bassisten fra den trioen, Ray Brown, ville fylt 100 år denne uka. 

3. Dokkhuset feirer 20 år som konsertserie i disse tider – det er en sak om det lenger nede i remsa, men få også med dere at de starter neste uka sterkt, med trioen Sulida + den lunt diabolske, krøllete tyske trompetisten Aksel Dörner – sammen har de fire gitt ut en fin plate, spilt inn på Kongsberg Jazzfestival nokså nylig. 

4. Fiolinist Tuva Halses signatur som låtskriver og melodiskaper er en av tingene som virkelig stikker seg ut med de “små” bandene hennes – i tillegg til det hun skriver for større ensembler. Panorama er hennes andre verk for det essensielle prosjektstorbandet OJKOS – og på onsdag får musikken sin urpremiere på Nasjonal jazzscene.

5. For dere som er glade i overtoner fra undergrunnen disker den forseggjorte konsertserien F/Eks opp med en riktig godbit på Emmanuel Vigelands mausoleum neste torsdag: John McCowen og Madison Greenstone spiller et stykke for to kontrabassklarinetter (45 minutter) to ganger: klokka 18:00 og klokka 20:00. Vi tillater oss å poste en liten smakebit fra en konsert her – i tillegg til et lite sitat fra konsertseriens beskrivelse: “to bassklarinetter skaper lave, sinusaktige toner med skiftende overtoner aktivert av de rumlende bølgene. Når disse to kontrabassklarinettene spiller sammen, kommer det en bølge av kombinasjonstoner – en akustisk strøm av lyd som er nærmest taktil. Det er et lydorkester i denne duoen som bare venter på å bli avdekket, etter som lytteren dykker dypere ned i klangen.” De byr også på et sitat fra legendariske Roscoe Mitchell: ”That’s some frankenstein shit.”

6. Urpremieren med prosjektet til Karoline Wallace og Trondheim Jazzorkester under årets Moldejazz var en morsom hendelse – dere kan lese mine notater fra denne pedagogisk anlagte, pratsomme og viltvoksende konserten i dette reisebrevet. På torsdag kan bandet oppleves på Nasjonal Jazzscene! Anbefales. 

7. Men la oss heller ikke glemme at Kullebunden Jazzklubb fortsatt markerer sitt 20-årsjubileum – denne torsdagen med Håkon Kornstads vidunderlige trio. 

Vi går videre! Vil du hjelpe oss i arbeidet med denne gratis musikkblekka, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse. Den tjenesten kan du melde deg på her. Det vi lever av, er derimot å selge blader. Dermed blir vi svært takknemlige for alle som tegner et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com eller til audun@jazznytt.no.

Her er en masterclass med Ray Brown som er pur nervemedisin:

***

Professor på rammeslåtten

Ingfrid Breie Nyhus presenterer sitt bidrag i den ferske antologien «Traderende blikk – et knippe refleksjoner fra kunstnerisk utviklingsarbeid i folkemusikk». Foto: Erika Bruun/NMH

Den utsøkte pianisten og komponisten Ingfrid Breie Nyhus, som også er professor ved Norges musikkhøgskole, har arbeidet mye i feltet mellom folkemusikk og samtidsmusikk. Der er det som kjent fint å oppholde seg. Spesielt fint er det at forskningen hennes også gir umiddelbare resultater som kan glede andre, i form av tre utgivelser med Slåttepiano. Den tredje kom nå nettopp på en usedvanlig lekker LP med forklarende insert og med den vakre tittelen Silkegul. Albumet innbyr til stadig gjentatte avspillinger, og vi ville gjerne vite litt mer.

Gratulerer med flott, ny LP. Jeg så en konsert med deg kl 10 på morgenen sist lørdag i Sagene kirke. Hva synes du om det tidspunktet – ifølge meg må det da uansett være bedre enn seint på kvelden?
– Takk! Konsert om morgenen er fint. Noen arrangerer morgenkonserter når sola står opp, det blir litt tidlig for min del. Men 10 på en lørdag var et nydelig tidspunkt, syns jeg. 

Dette er tredje gang du i albumformatet undersøker hvordan flygelet kan være en avsender og omformer for slåttetradisjonen. Hvorfor begynte du med denne utforskningen?
– Flygel og folkemusikk er to ting som har vært viktige i mitt liv, helt fra jeg var liten. Det var pols, slåttemusikk og folkedans jeg vokste opp med – og så ble jeg veldig god venn med pianoet tidlig. Men de to verdenene passet liksom aldri ordentlig sammen, og det var et problem for meg veldig lenge. Så for cirka 15 år siden begynte jeg å grave mer i det der. Om det kunne være mulig å la folkemusikkens premisser lede an, på et så u-folkemusikalsk instrument. Jeg prøvde ut slåttemateriale ved pianoet i lengre tid. Men jeg syns at det fort liksom ble «noe annet» enn folkemusikk. Så jeg jobbet videre med å skrelle ned klanglig og harmonisk og dynamisk, for å se om jeg kunne nærme meg en mer folkemusikalsk estetikk og klangverden. Jo mer nedtonet jeg spilte, jo mer opplevde jeg at overtonene begynte å leve inne ved strengene. At det var mulig å fremkalle en tonal verden som er mer i tråd med den folkemusikken jeg er glad i. Og så har det handlet om å kroppsliggjøre rytmer, motiver og former over tid, sånn at det kunne bli et omformbart, improvisatorisk, levende spill. 

Og hvordan, gikk du analytisk til verks i Arkivene, fikk du forslag fra venner, eller hva? Du er også arvelig belastet og har strengt tatt dette i blodet allerede
– Lete og lytte, teste på flygelet, lytte mer, glemme og prøve å huske igjen, lytte mer, teste mer… Jeg har prøvd ut mye ulikt slåttemateriale for å finne hva som vekker noe i flygelet. Det er mye fantastisk å finne av opptak i folkemusikkarkivene. Og om man skal sette seg inn i en tradisjon fra et område må man jo også snakke med folk eller lese kilder for å få et større bilde av tradisjonslinjene, hvem som traderer etter hvem, hvilke slåtter som er i slekt med hverandre og så videre. Jeg har også hatt glede av å lete i lydarkiver helt etter tilfeldighetsmetoden, og funnet fine og inspirerende opptak som kanskje ingen ville funnet på å anbefale – ting som er mer underlig eller tilslørt. Det kan jeg like. 

Denne gang konsentrerer du deg om slåtter fra Hallingdal. Hvorfor det?
– Min mor kommer fra Ål, så jeg har vært mye i Hallingdal opp igjennom, mye slekt og bekjentskaper der, og vi har et sted ved slektsgården til mamma på Breie. Så det har vært fint å gå mer inn i slåttehistorikken i det området.  

Jeg er i likhet med flere svært opptatt av myten om Myllarguten og det å havne på rammeslåtten og så videre. Det er litt eksotisk historie, ja, men det er jo virkelig mulig å bli smågæren, på en positiv måte, av god musikk?
– Totalt. Og det å sitte og surre på slåtterytmer og forsvinne inn i dem kan være ganske så fint! Da jeg jobbet med å finne formen på de gorrlause rammeslåttene til Slåttepiano II-plata, ble det kanskje litt vel mye. Det var under koronaen. Da kjente jeg at den historien om at de måtte klippe av felestrengene for å få felespilleren til å stoppe når hen spilte rammeslått – det er ikke bare tull. Jeg satt der og ble helt limt fast i strømmen av den grove klangen og rullende grooven, umulig å komme ut av! Jeg kunne bli nesten fysisk uvel av det. Lurer på hvordan det gikk med naboene. Musikk kan være kraftfulle saker! 

Ingfrid Breie Nyhus. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Har du forresten lest Systerspel av Benedicte Maurseth? Mange gode historier der.
– Yes. Veldig bra bok og bra prosjekt fra Benedicte. 

Mange folk utenfra kicker på likheten med midtøstens toner eller til og med psykedelisk rock når de analyserer den norske folkemusikken og tonaliteten der. Det er snarere mer samtidsmusikk jeg får i kroppen av å høre på deg. Du har skapt et «koherent sound» som vi gjerne kaller det, det er lett å havne i sonen av musikken, men det er fortsatt på pianomusikken premisser. Du nevner også komponist Terry Riley i sammenheng med en av de nye låtene, og i en annen David Bowie. Det er morsomt å høre referanser i egen musikk som kanskje ikke var intendert engang?
– Ja, noe av det som har vært veldig fascinerende med Slåttepiano-arbeidet, er at det hele tiden dukker opp andre stemmer og assosiasjoner inni flygelet, fra ganske så ulike steder! Flygelet har lyst til å være med å synge, liksom, og komme med innspill og forslag på hva dette kan ligne på. Det morer jeg meg mye med – å ta med et nytt slåttemotiv eller vending til flygelet, spille på det, og så plutselig høre noe helt annet synge tilbake fra flygelstrengene. Det er da det begynner å skje noe. På den nyeste plata har jeg latt disse «andre» stemmene slippe enda mer til, for å teste tøyeligheten til slåttepianorammen og se etter nye rom. Og så er det artig å høre hvilke slektskap andre finner i musikken, ulike ører hører ulike ting. Noen lytter seg mest inn til hvordan spesifikke slåtter er formet, mens andre har nevnt assosiasjoner til blant andre Charles Ives, Percy Grainger, Keith Jarrett, Philip Glass, Terry Riley, Lubomyr Melnyk og Jan Johansson. 

Karl Seglem utgir forøvrig slåtter for saksofon i dag. Er det noe annet instrument du er nysgjerrig på hvordan kunne fungert i møte med slåtter?
– Fins det noe instrument hvor det ikke har blitt spilt slåtter enda? 

Muligens fagott? Apropos: Hvordan er det på NMH for tiden, stadig nye konflikter eller fryd og gammen? Hva er det studentene er opptatt av for tiden, i ditt departement?
– Hehe. Jeg ser i hvert fall at det er en god del unge som er nysgjerrige på folkemusikk, både fra jazz- og klassisk bakgrunn. Min egen erfaring er at det er veldig berikende å fordype seg i flere ulike tradisjoner; at erfaringer fra den ene tradisjonen kan mate perspektiver til den andre tradisjonen, og vice versa. Jeg tror det er noe der, som flere opplever som styrkende for eget musikerskap. Og så er det mye spennende og bra som skjer blant folkemusikkstudentene og -stipendiatene, som nok inspirerer andre og gjør dem nysgjerrige! 

Og før du går: er det noe ny folkemusikk, eller noe helt annet som involverer et flygel, som du har lyst til å anbefale leserne?
– For et par år siden spilte jeg på Tord Gustavsens dype åndedrag-festival, hvor jeg møtte Utsav Lal, som spiller indisk raga på piano. Det er verdt å sjekke ut! 

 

 

Live fra Dokkhuset!

En av landets aller viktigste konsertsteder for jazz og omegn, Dokkhuset, markerer 20 årsdagen sin i helga – og seg hør og bør for et sted som må kunne kalles hovedkvarteret til flere av landets viktigste mellomstore ensembler i denne musikken, markeres det med ny musikk spilt av et ikke bare mellomstort, men direkte stort, band, bestående av musikere fra miljøene rundt Trondheim Jazzorkester, TrondheimSolistene og Trondheim Voices. 

Foto: Arild Schei/Dokkhuset

Det er blitt en del skriverier om band med “Trondheim” i tittelen gjennom årene, og alle sammen har de til felles at de inneholder en lang liste med navn – denne gangen er intet unntak! Her er bandet: Jenny Frøysa – barytonsax/effekter, Eirik Hegdal – sax/kl./synth, Emil Bø – trombone, Heida Mobeck – tuba/elektronikk, Selma Granly – cello/effekter, Oscar Grönberg – piano/synth, Johannes Lykkås – kontrabass, Erik Wie Flaig – trommer/el-perk, Tor Haugerud – trommer/perk, Marianne Thorsen- fiolin, Børge Brustad – fiolin, Sigmund Tvete Vik – fiolin, Marianne Baudouin Lie – cello, Bergmund Waal Skaslien – bratsj, Else Bøe – piano, Tone Åse – vokal, Torunn Sævik – vokal, Siri Gjære – vokal, Siril Malmedal Hauge – vokal, Natali Abrahamsen Garner – vokal, Heidi Skjerve – vokal og Kari Eskild Havenstrøm – vokal. Dokkhuset All Star Ensemble, som de heter, vil fremføre ny musikk av Eirik Hegdal. Lovende.  

En måte å sirkle inn betydningen av Dokkhuset som jazzsted er å se på den etter hvert fyldige listen med album som er spilt inn der – enten live eller utenom åpningstider. Flere godbiter dukker for eksempel opp om man søker opp “dokkhuset” på Bandcamp – for eksempel en årsfersk digital utgivelse fra Flaig Fanatics, under ledelse av trommefenomenet Erik Wie Flaig, som også er med i helgas storband. Dette er vel kanskje et eksempel på den særegne utgivelseskategorien “eksamenskonsert som gikk bra”, hvor vi også kan nevne bassist Bjørn Marius Hegges The Creator has a Bachelor Plan, som ikke lar seg spore opp på internett for øyeblikket, men som sikkert kan bestilles fra Particular Recordings her. Om vi holder oss til eksamenssesongen dukker mange fra gjengen på Flaig Fanatics også opp på 2025-utgivelsen til Idéverden, under ledelse av Johannes Lykkås – som er bassist i Dokkhuset All Star Ensemble. Naturligvis er begge disse to opptakene gjort av den allestedsnærværende lydteknikeren Tor “Torsken” Brevik, som også sto bak spakene da trioen LAV SOL, med trommeslager August Glännestrand, tubaist Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck og tangentist Håvard Aufles lagde albumet Live at Dokkhuset. Og jommen om ikke den dronete, monokrome 2019-utgivelsen Live at Dokkhuset 2016, med trioen YODOKIII – bestående av trommeslager Tomas Järmyr, messingkunstner Kristoffer Lo og gitarist Dirk Serries – har den samme marinbiologiske lydsignaturen. Det gjelder også samarbeidet mellom Cecilie Grundts kvartett og Nils Olav Johansen, som munnet ut i plata Live at Dokkhuset, spilt inn i 2019 og gitt ut i 2024. 

Der Live at Dokkhuset, i likhet med Live @ Dokkhuset og Live at Dokkhuset er preget av viltvoksende komposisjoner som både demonstrerer samspill og solistiske evner i de akustiske ensemblene, er Live at Dokkhuset en annen historie. Den legendariske trioen Close Erase kan her observeres i forbifarten, på sin reise gjennom støy, fiffel og vintage elektroskronk. Og apropos legendariske trioer, kan vi ikke unngå å nevne Live at Dokkhuset – Maria Kannegaard Trios livealbum, gitt ut i 2023, den norske jazzens svar på Live at Leeds! Her har stedet til og med fått en liten tribute i åpningssporet, må vi anta: 

Ikke alt som spilles inn på Dokkhuset gjøres mens baren er bemannet, må vite. Denne uka kom Håvard Wiik Trio ut med sin lenge etterlengtede nye plate, Hic Sunt Leones, på Sonic Transmissions. Den er spilt inn ute på gølvet, to dager i januar i 2024 – og den er breddfull av snåle riff, ting som går i sirkler rundt seg selv, sjøsyk skraping og svimlende, sildrende shredding – i tillegg til et par nydelige små solostykker fra pianist Wiik.  

Vi retter en takk til dette, skåler in absentia for jubileumet og gleder oss til fortsettelsen. Hvem vet, ved 25/30-årsjubileumet kunne man kanskje sett for seg en samleutgivelse med ulike opptak fra stedet? Vi vet i så fall hva den kan hete! Gratulerer med jubileumet.

 

En ung manns memoarer

Oscar Haug. Foto: Kristoffer Kippernes

Trompetisten Oscar Andreas Haug har vi hørt i årevis allerede, i spektakulær unis med musikere som Zakarias Meyer Øverli i Bliss, Tuva Halse i hennes band, og Jørgen Bjelkerud i Dafnie, for å nevne det mest åpenbare. Nå er han ute med en ganske annerledes og intim trioplate på Fjordgata records. Trompet, vokal og gitar er en i dag noe uortodoks besetning, og i tillegg er det Sanyu Christine Nsubuga som synger og Torstein Slåen som klimprer. Albumet har fått tittelen Memoirs, intet mindre, så det er klart at dette er betydningsfullt.

Gratulerer med plate under eget navn! Er altså dette det nærmeste vi kommer det indre av din musikalske sjel?
– Ja, dette er 100% meg – absolutt. Jeg har masse på hjertet, og er veldig happy med hva vi har skapt. 

Du har for så vidt vært semi-etablert noen år, med mye turnering og vellykkede prosjekter som Bliss og Tuva Halses band før du var ferdigutdannet?
– Ja, jeg får jo muligheten til å spille med mine nærmeste venner, og det er en stor luksus. I Bliss Quintet har vi jobba som et uvær sammen siden start, men det har jo bare vært moro og givende nettopp av den grunn at vi koser oss i hverandres nærvær. Det har alltid vært min drøm med musikertilværelsen å kunne skape, henge og reise med folk man er skikkelig glad i. Vi starta tidlig med å tenke litt ambisiøst om hva dette bandet kunne bli, og kastet oss ut i det med hodet først, og det er jeg glad for at vi turte. 

Torstein, Oscar og Sanyu. Foto: Eirik Havnes

I den nye trioen har du med deg to godsnuter som holder på med ganske forskjellig musikk både fra hverandre og fra deg, om jeg kan si noe slik?
– Sanyu og Torstein er begge kreative sjeler. Lyttende, søkende, og sjangeroverskridende. Du har rett i at vi har bemerket oss i litt ulike sider av «bransjen» om man kan kalle det det, men jeg synes egentlig vi er ganske like. I alle fall i den forstand om at vi alle er veldig åpne og søkende etter nye lyder, og lite sjangerkresne. Jeg har ikke hatt noe særlig tanke om å bringe inn folk fra «andre» sjangre i alle fall. Jeg synes bare at vi fungerer godt sammen musikalsk og sosialt og at vi tør å fortelle hverandre «hva vi har på hjertet». 

Når det er sagt er du litt vanskelig å enkelt fange selv, med tanke på din omfattende turnering med det litt mer fri bandet Dafnie, f.eks.
– Ja det er samspill og kommunikasjonen jeg kicker på, og jeg digger selv å utforske masse forskjellige aspekter av improvisasjon. Målet er jo så enkelt som å spille musikk sammen med andre, og det er det så mange måter å spille sammen på. Så jeg er veldig glad at jeg spiller i band med så mange ulike uttrykk. 

Hvor kommer låtene på nye albumet fra, var besetningen klar da du skrev dem?
– Jeg har både litt nye og «eldre» låter med på albumet. Jeg komponerer ofte spesifikt for de jeg vil spille med, så mange av låtene ble skrevet med Sanyu og Torsteins sound i tankene, og noen er eldre. Vi møttes som band i København da vi bodde der, og jeg har definitivt skrevet noen av disse låtene ut ifra miljøene vi fikk innblikk i der. Siste låt på albumet, og tekstene på «Traver» handler nettopp om disse traverne du bare ser etter midnatt på de mørke bodegaene i København. Hva gjør de på dagtid? Hvordan har de det egentlig?. Siden dette er mitt første album så ønsket jeg også å ha med noen av mine eldste komposisjoner, og vi har blant annet gjort en versjon av låten «Simple Eleven» som jeg lagde da jeg var rundt 16 år. Så det er en god blanding av mye forskjellig.

Fortell litt om vokalkunstneren Sanyu, hvor kjenner du henne fra?
— Jeg, Sanyu og Torstein bodde alle i København og vi begynte å spille sammen under masterstudiene der i 2022. Og bandet kom jo til gjennom nettopp å henge sammen. Jeg hadde et stort fokus på å komponere låter basert på egen synging, og følte det var merkelig å miste den «lyd-kilden» om du vil, når musikken skulle spilles. Jeg synes Sanyu har en nydelig klang og formidlingsevne, og det falt meg veldig naturlig å spørre henne om hun ville være med å prøve låtene mine. Jeg synes vi blender bra.

Og så har vi gitarist Torstein Slåen, en strengenes eksentriker som samtidig gjør en viktig jobb i den eksistensielle kampen mot KI i kulturen.
– Torstein er jo som et eget orkester, med utrolig god smak når det kommer til lydlandskap, tonevalg, og akkompagnement. Han spiller definitivt sammen med de han spiller med. Uansett om han komper eller spiller solo så pusher han for å utfordre musikken og oss andre, og det er noe jeg digger. Det gir god mening for meg at Torstein skal stå i front mot KI i kultur – han er 100% ekte, og et klart eksempel på at KI aldri kan erstatte menneskelig uttrykk, kreativitet og samspill.

Preach! Jeg får litt Azimuth-vibber noen ganger, dog uten piano, da. Hvordan vil du selv forklare denne musikken?
– Ja, vi jobber i rammer hvor vi ikke kan lene oss på bass og trommer, og det gjør at det musikalske utrykket blir intenst og nært. Vi må alle være påskrudd hele tiden, og jeg tror dette gir uttrykket en råhet som balanserer det fine og det søkende.

– Jeg setter pris på den sammenligningen med Azimuth, og jeg har hørt mye på deres ting. Jeg er glad i litt uortodokse besetninger, fordi det tar meg ut av trygge rammer, så og si. Og trio-formatet er jo også en unik boble. Noe av den første jazzen jeg hørte på var JøKleBa, og det står seg fortsatt som mitt favorittband i dag. Det samspillet der, er helt fantastisk.

Noe for seg selv. Dere skal spille på Kampenjazz søndag, en trygg havn som alltid bringer hygge. Hva er det rareste eller mest uvanlige konsertstedet du har spilt selv?
– Det var en jazzklubb vi spilte på i India som hadde en lysekrone bestående av 600 trompeter. Det er jo litt spesielt kult! Men vi fortsetter releaseturnéen i november med 8 konserter i Kina, og jeg blir ikke overrasket om en av disse byene kan toppe denne listen. 

Og fanclubbladspørsmålet: hva var utslagsgivende for at du valgte trompeten?
 – Det er mange grunner! I oppveksten var det en stor påvirkning å høre min far Lars Andreas Haug spille tuba. Jeg var litt av og på i ungdomstiden med trompeten, men jeg føler at jeg virkelig fant gnisten da jeg skjønte potensialet av hvor mange måter man kan spille på. Trompeten er så nærme man kommer stemmen etter min mening, og man kan faktisk spille utrolig dynamisk, akkurat som man kan hviske eller rope med stemmen. 

 

Smil til Camara!

Sidiki Camara. Foto: presse

Søndag er det en virkelig varmende opplevelse på gang – da er det nemlig klart for plateslipp med Sidiki Camara og hans strøkne nye album Ankaben, utgitt på gitarist Jacob Youngs label Oslo Sessions.
Hvilken vellyd det er gjennom innspillingens 10 låter! Låttitler som «Lys» og «Tolerance» er veiledende for hva ens indre ører også oppfatter.

Kvelden er også en festmarkering av historie og levd liv med musikeren. Siden Camara flyttet til Norge i 2006 har denne mestermusikeren fra Mali bidratt til utallige viktige samarbeid, totalt nydelig musikk og mye glede. Og det er blitt en av musikerne man automatisk kan assosiere med Oslos musikermiljø. Hans n’goni, perkusjon og vokal funker også i pussig mange sammenhenger – tenk for eksempel på Ole Morten Vågans ekstatiske (og savnede) jazz-oktett Mirror Image, eller hans naturlige tilstedeværelse i det lekkert rufsete undergrunn-klubbmusikkbandet Sex Judas. Og så var det alt det som skjedde før Norge, da.

Foto: presse

På scenen på søndag har han med musikere som godt gir et avtrykk av noe av det han har holdt på med i årenes løp og især på det nye albumet: Bendik Hofseth på sax, Jacob Young på gitar, Unni Løvlid og Sarah Camille på vokal, Erik Sollid på fele, Eirik Askerøi på gitar og Bo Berg på bass. Puh. Ytterligere musikalske bevegelser vil bli foretatt av danserne Park Tawiah og Shirley Madou. Og ute på gulvet av dem som har løst billett. 

Endre Dalen hadde et givende intervju med Sidiki Camara på trykk i Jazznytt før jul i 2020 (#257), det kan du finne i arkivet vårt eller kanskje kjøpe et eks om du stikker innom kontoret en dag. Endre valgte den gang disse låtene som representanter for Camaras kunstnerskap fram til da – de er verd et gjenhør.

Habib Koité & Bamada
«Kunfe Ta» fra Muso Ko
Habib Koité & Bamada var et av de mest aktive og populære bandene i Bamakos klubbscene på 1990-tallet. Sidiki Camara er med på perkusjon på de to første albumene deres, der det feiende fine tittelsporet fra Muso Ko og denne energibunten av en låt stikker seg ut. 

Rokia Traoré
«Yèrè Uolo» og «N’gotolen» fra Wanita
Sidiki er spesielt fornøyd med jobben han gjorde på albumet Wanita av Rokia Traoré fra år 2000, der han spilte perkusjon og var med på å lage det musikalske arrangementet. Gitar-helten Boubacar Traoré, som Sidiki også spilte mye med på denne tiden dukker også opp på albumet, det samme gjør kora-mesteren Toumani Diabaté. 

Sex Judas Feat Ricky
«Sidiki’s Jam» fra Go Down Judas
Med bandet Sex Judas feat. Ricky og albumet Go Down Judas vant Sidiki Camara Spellemannsprisen, sammen med bandkompiser som Tore «Jazztobakk» Gjedrem, Ivar «Snuten» Winther, Kristian «Gesse» Edvardsen og Tore Brevik. På denne låta er det Sidiki som regjerer i Sex Judas-universet med praktfull og taktfast perkusjon, forsiktig vokal og sjelerensende ngoni. 

Bugge Wesseltoft, Sidiki Camara, Oddrunn Lilja Jonsdottir, Charles Mena, Sanskriti Shrestha og Lasse Weeden
Jamsession på Mela x Oslo Jazz i 2018
Sidiki Camara møtte Bugge Wesseltoft først i Paris tidlig på 2000-tallet, men deres veier skulle krysses igjen. Sidiki forteller at da han senere tilfeldigvis møtte Bugge i Oslo, og han spurte om hvor han bodde, der han bare måtte bryte ut: «Men jeg bor jo her». Sidiki forteller brumlende at da Bugge skjønte at han hadde bodd i Oslo i over fem år, bare ristet han på hodet. 

Sidiki Camara
«Kokadjè Clean Up» fra Yafa
På Yafa har Sidiki med seg Jacob Young, Audun Erlien og Bendik Hofseth, som sørger for et mykt og trygt lydbilde der Sidiki foruten kalebass og djembe spiller strengeinstumentet ngoni. Spesielt ngoni-klangen, men også den lune, brumlende spoken word-vokalen virker helende for den travle bysjelen. 

 

UKAS ALBUM

Reolô. Foto: Eirik Havnes

Ja, det er mange viktige album ute for tiden, men det spørs om ikke Sheep Chase Records går av med «seieren» denne helgen, i den grad musikk er en konkurranse. Reolô er ute med den kjappe, men allerede etterlengtede oppfølgeren til fjorårets Dystopi Delete, en plate som heter Følgefeil. Slippet markeres på våre egne platespillere, samt med en opptreden på sjappa Big Dipper lørdag dagtid. Etter en liten cowboystrekk er det så klart for enda hardere lut, nærmere bestemt Tuvas Blodklubb på Riksscenen. Det vil i tillegg bli musikk fra Article 3, som består av Alice Marie Jektevik og Petra Laiti. De spiller samisk- og urfolksmusikk fra hele verden. Vi liker best at dere handler inn Jazznytts nye papirutgave, men for å feire denne knallskiva låner vi Peter Vollsets eminente anmeldelse som er på trykk i nåværende nummer.

Reolô
Følgefeil
Sheep Chase Records
Alle jeg kjenner digger Reolô. Etter fjorårets fantastiske album Dystopi Delete har Anders Røines felerockfusion-er-det-ørkenblues-eller-er-bare-gitaren-skrudd-sånn-kvintett (som foruten Røine består av rytmeseksjonen Hans Hulbækmo og Magnus Skavhaug Nergaard, samt brødrene Hans og Rasmus Kjorstad på feler, langeleik og keyboard) blitt en selvfølge i mitt ekkokammer. Man kan eventuelt være uenige om hvilken låt som slår hardest, men det er kun omstendigheter, ikke lyst, som forhindrer hele min sosiale omgangskrets i å møte opp på hver eneste Reolô-konsert i hovedstaden.  

At vi får en oppfølgerplate etter knapt halvannet år er en kjærkommen overraskelse (det gikk syv år mellom de to foregående utgivelsene deres), og det er tydelig at bandet føler på at fjorårets album gikk rett hjem hos mange. For å si det sånn: Følgefeil er den type plate man lager når man vet at folk følger med, mens Dystopi Delete om noe var det motsatte.

Dette er Reolô med to streker under; singelen som førstespor, store lyder, allsang på refrenget. Når gitaren kommer inn som tidlig Mdou Moctar på «Tolgaspringarn» er det vanskelig å tro at bare seks minutter har gått, så næringsrik er gryta. «Blinde Esler» er i full sving på under ett sekund. Når det skal danses så skal det DANSES, og når det står stille så står det bom stille. Selv formen til materialet (fem spretne og to seige) synes spisset på en måte. En historie fortalt i overskrifter.

Gleden jeg håper Røine & co føler over forrige plates mottakelse har i hvert fall ikke sivet inn i tekstuniverset. Om noe fremstår Reolô som mer polemiske i år enn i fjor, og i fjor dømte de både folk, rike og sivilisasjon nord og ned. Noe av denne effekten er nok grunnet Christian Engfelts typisk glimrende miksearbeid på plata, som i tillegg til å bidra til ovennevnte «storhet» i lydbildet gjør det klokkeklart hva som synges ved første lytt. 

«Går du i ring i ei dynge med drit» lyder Røines korte oppsummering av den moderne tilværelse. Dette motivet går igjen i flere av tekstene: sirkelen, rundgang, ikke som en dans eller økologisk syklus, men som en håpløs reise som ikke tar deg noe sted, et fengsel vi aldri vil bryte ut av. Det er noe grunnleggende fucka oppstrøms fra våre liv, synger Reolô, og dette kommer til uttrykk i en rekke tilsynelatende usammenhengende, vel, følgefeil.

Et såpass nedslående budskap gjør lite for å dempe begeistringen jeg føler over å bevitne den formen Reolô er i om dagen. Flat pedal inn i skapergleden, som om det kanskje er den eneste gleden vi faktisk har tilgang til, skapt i Guds bilde som vi engang er.

Peter Vollset

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger