NTTs nyttårsspesial 2025: Vi setter vår lit til trassen nå

Godt nyttår og velkommen til Now’s The Times siste nummer i 2025! Vi gjør som vi pleier, og har brukt romjulen på å brevveksle om året som har gått – og kanskje litt om hva vi gleder oss til og/eller frykter i året som kommer.

I tillegg har vi som vanlig et gjestebidrag – denne gangen fra vår gode venn Ole Torstein Hovig, som sitter med nesa dypt begravd i ymse kroker av snål internettmusikk og hyperpop og det som verre er, og som har skrevet en meget fyldig liste over det han synes er årets høydepunkter fra den kanten.

Ellers gjenstår det bare å takke alle dere som har lest oss i løpet av året (abonner gjerne på Jazznytt i 2026!), alle som vi har møtt på konsert, som vi har hørt på konsert, og som har laget konserter det går an å gå på, og plater det går an å lytte til. Vi sender også en nyttårshilsen til alle bidragsytere til Jazznytt og NTT i løpet av året som har gått, og ikke minst til redaksjonsmedlemmene Nick Alexander, Karoline Ruderaas Jerve – og til NTTs desksjef Camilla Slaattun. Takk for det gamle!

Hopp rett til brevvekslingen her om dere vil – den er et stykke ned i høgget. Men nå setter vi uansett i gang.  

***

Gjestelista: OTH begrenser seg til 50+

Det er alltid hyggelig å invitere noen andre med til å si noe om (musikk-)året som har gått – og litt før nyttår, nevnte Ole Torstein Hovig, filmlydtekniker, musikknerd og Venn Av Remsa at han jobbet med sin årsbeste-liste, men at han strevde litt med å kutte den ned, for den var på 300 (!) punkter. Vel, ok, da må vi avlaste stakkaren med å tilby spalteplass. OTH har, i likhet med mange av skribentene som bidrar til Jazznytt en flott tendens til å grave seg ned i helt andre kaninhull enn oss (se også: Tore Stavlunds 2025-liste). I år er han den eneste nyttårsgjesten vår – men så er også hans liste langt som et vondt (men også oppsiktsvekkende godt musikk-)år! GNÅ, OTH – ses i 2026. 

Vil bare starte med å si at grunnen til at jeg trekker mot og legger så mye vekt på futurisme i musikk, eller i hvert fall musikk som på ulike måter ser fremover eller føles futuristisk, er fordi så mye av nåtidens popkultur bare er resirkulering av seg selv. Når det er så lite økonomiske insentiver i å gjøre interessante, nyskapende ting, gir det meg en ny tro på menneskeheten og humanismen at kreativitet og nyskapning allikevel finner måter å eksistere på, når man vet hvor mye plattformene, mekanismene og systemen legger kjepper i hjulene på kunstnere.

ÅRETS ALBUM:

Bad Bunny — DeBÍ TiRAR MáS FOToS 

Jeg sliter litt med å få ordene til å strekke helt til. Så stort føles det albumet her. Det fikk meg interessert i salsa, reggaeton, plena og merengue. Det fikk meg til å lese om Puerto Rico, som om det var lore i et rollespill, og det ga meg innblikk i hva det innebærer å være en del amerikansk territorium uten ordentlig selvstendighet.

Å høre BAILE INoLVIDABLE for første gang, og bli overrasket over dét øyeblikket var en av årets store musikalske opplevelser. Utvilsomt. Og det er kult at salsabandet er en gjeng med unge studenter fra San Juan, spesielt når de spiller så bra. Det var også stort å se hele internett være nostalgisk til DtMF sammen, eller bli sint av LO QUE LE PASÓ A HAWAii, og gentrifiseringen den så presist beskriver. 

Det var stort å danse til Los Pleneros de la Cresta og Bad Bunny synge om kaffe med rom, og det ga meg et historisk og hauntologisk gufs å høre Bad Bunny og Tainy bruke El Gran Combo de Puerto Rico’s «Un Verano en Nueva York” på åpningsporet NUEVAYoL.

 

Det er også sprøtt at et antikolonialistisk smått revolusjonært album også er verdens mest spilte album, og at artisten bak er utvilsomt 2025s mest spilte artist. Det er helt sykt å tenke på at 200 millioner mennesker har hørt på LA MuDANZA aleine. Revolusjonær plena og salsa, som avsluttes med et kamprop jeg tror mange av oss burde ta med oss videre i 2026:

“De aquí nadie me saca, de aquí yo no me muevo

Dile que esta es mi casa, donde nació mi abuelo

De aquí nadie me saca, de aquí yo no me muevo

Dile que esta es mi casa, donde nació mi abuelo”

(«Ingen får meg ut herfra, jeg flytter ikke herfra. / Si til dem at dette er huset mitt, der bestefaren min ble født», red.anm)

Og takk til Bad Bunny for at han fikk meg til å høre på Bobby Valentin.

RAPHJØRNET

Selv om Kendrick er kjett og det er noe sykt patetisk i at alle er enige om at Clipse tydeligvis har levert årets beste rapalbum vil jeg påstå at det er lenge siden rap har vært så bra som det er og har vært de siste årene, på tross av en begredelig kommersiell situasjon. Det kalles plugg, digicore, drill, rage rap eller jerk. OsamaSon, Che, Lucy Bedroque, xaviersobased, Jack Zebra, Tohji, LAZER DIM 700, NMNL, Skaiwater, Bloody!, Prettifun, Fakemink, whereisreef, Luh Dook, snoa, EssDeeKid, for å bare nevne noen, er alle fanebærere for den nye musikken. Den er forvrengt, hyperaktiv, aggressiv, stygt og taggete. Jeg tror det er naturlig at rap, akkurat slik bailefunken har gjort, tar den retningen den gjør nå. Kommersiell rap har blitt så polert og utstudert som det er mulig, og det er naturlig at unge, søkende musikere som ønsker å bryte normer går i retning mot støy, stygghet, forvrengning og ubehag. Det er også den raskeste måten å skille seg ut på. Det går fort i svingene, og musikk blir produsert i et uhyre imponerende og frenetisk tempo. Noen ganger går det litt vel fort, og det kan fort bli rett frem fjollete også, spesielt når det går viralt nok til at det blir memer og mer kyniske folk kan utnytte det.

Lucy Bedroque — Unmusique — «Ultraviolet»
Lucy Beroque kombinerer aggresjonen og det frenetiske fra rage rap med det hyperaktive og syntetiske fra hyperpop og digicore. Sorry for masse ord som ikke betyr noe for noen andre enn folk som meg, som er for mye på internett, men kanskje du bare kan sjekke ut musikken?

OsamaSon — Jump Out — «Southside»
Det går en direkte linje fra Chief Keef til Playboy Carti og nå OsamaSon. Aggressiv, forvrengt og 808-befengt rap full av angst, frustrasjon og sinne. Jeg så OsamaSon på bursdagen min, og det var fryktelig gøy, men jeg følte meg gammel. Stusset litt over manglende oppmerksomhet fra radiokanalen som tilsynelatende skal ha samme målgruppe som OsamaSon.

skaiwater — #mia — «pop»
Som jeg har nevnt er rap bra igjen, og få er bedre enn Skaiwater. Alltid dansbart, alltid forvrengt og så mye bass at det spiser opp alt av såkalt «headroom», eller auditiv takhøyde, på norsk, slik at det knapt er rom for vokalen på toppen. Vokalen høres ut som gurglende koder man som man såvidt registrerer. Det er også et ekstremt musikalsk teft i bunn på alt de gjør. Det er bouncy og lekent, men også med en sårbarhet man vanligvis ikke får i rap med så mye bravado.

sli0h — «the end»
Årets beste norske, for min del. Deilig melodrama og dramatikk, som kanaliseres i en fantastisk best og en fantastisk sår fremførelse.

snoa – «temptations»
Den britiske rapperen snoa gir ut alt for mye musikk, men alt holder høy kvalitet. Det er fortsatt forvrengt, og det er definitivt aggressivt, men også betydelig mer melankolsk, emo og innoverskuende enn mange andre av tingene jeg trekker frem her i raphjørnet.

steven fendy & jengo – «sensommer ☼⛆»
To rappere som tydeligvis har vokst opp i skogen på rave, og definitivt med Dutty Dior (RIP) som forbilde og ledestjerne. De har en nesten manisk produksjon, og det er vanskelig å bare trekke frem en låt, men tror definitivt at Sensommer er den jeg har hørt mest på.

Anakin Justin — 2004 — «Samme som i fjor»
Hyperpop på norsk, jo! Sånn på ekte. Ikke nødvnedigvis det tekstlige universet jeg kan relatere til mest, og på de litt mer tradisjonelle låtene faller jeg litt av. Samtidig er det et nydelig produsert album, og når Henrik The Artist får litt friere tøyler, som på “samme som i fjor” svinger det skikkelig. Det må også nevnes at Henrik The Artist nå fort er en av Norges mest innflytelsesrike elektroniske produsenter, uten at han kanoniseres for det, men det er sikkert at hyperpop ikke hadde vært det samme uten Henrik.

 

FUNKHJØRNET:

Det andre store opphenget mitt år har vært baile funk, eller funk carioca, som det også er kjent som, og da spesifikt undersjangrene funk mandelão og funk bruxaria.

catzin — «f.a.c»
Kanskje årets beste låt. Deilig industriell og direkte stygg lyd som rister både ørene og hjernen på en måte som føles strengt nødvendig i disse dager. Alt for mye passiv lytting og både Catzin, og mye annen funk mandelão og funk bruxaria (undersjangre av baile funk) nekter deg å være passiv. Her må du delta uanz hvor jævlig, forvirrende og forstyrret musikken er. Catzin og albumet, Defina Barulho, oppsummerer den delen av miljøet som blir kalt for internett funk. Den er definitivt fra Brasil, og man bruker MC’s fra annen baile funk, men produsentene og plateselskapene er sentrert rundt discord-servere istedenfor fysiske bailes. På mange måter minner det litt om andre nye internett- og musikkmiljøet man har sett med ganske voldsom eller ekstreme og intense produksjoner, enten det er dariacore, digicore, netlabes eller hyperpop. Det er ikke nødvendigvis miljøer som vil vare evig, og det har et preg av å være midlertidige steder og rom, uten mye kapasitet eller vilje til å tenke mye på fremtiden, men samtidig høres musikken mer ut som fremtiden og veien videre enn noe annet.

Oklou — «obvious (umru, dj carlozs & dj lukinhas edit)»
Årets beste remix av en låt fra et av årets beste album. Den kombinerer det tilbakeholdne i låta, sammen med den dancehall-aktige sensibiliteten, selv om det så definitivt fortsatt er baile funk. Det er tuin, beinharde trommer og sylskarp perkusjon. Tuin er forøvrig de høye sylskarpe tonene som ringer i all funk mandelão og bruxaria. Angivelig emulerer den lyden følelsen av å inhalere Lança Perfume, som er en slags svært potent versjon av poppers som det florerer av i Brazil.

DJ K — Radio Libertadora !
Han driver ikke med produksjon lenger, han driver med trolldom, eller bruxaria, som det heter. Beinhardt, sint, desperat, forvrengt og insisterende musikk med et revolusjonært budskap. Forøvrig er dokumentaren om DJ K og Funk Mandelão endelig tilgjengelig på YouTube.

d.silvestre — «SACANAGEM COMEÇOU»
En av kongene av bruxaria og funk mandelão. De greiene som foregår på den låta her hadde skremt vettet av de fleste hvis den hadde blitt spilt på Boxen klokka 5 om natta.

tiffany – «montagem bikini»
Den beste av 100-vis av remixer av det som var fjorårets låt for meg. Kombinerer mystikken fra originalen med det hypnotiske ved funk, og motsetningen mellom den ekstremt mye og sensuelle originallåten og de beinharde teksturene i moderne bailefunk.

UMRU DA VILA SAUDADE — «FELIZ ANIVERSÁRIO UMRU»
Et godt eksempel på såkalt internet funk. Uforutsigbart, lovløst (mtp sampleklareringer), hyperaktiv, forvrengt, knust, sprettent, boblende og også fullt av glede og kreativitet.

etttternalriot – «[@ettternalriot] TAKE ME BY THE_hhhhAND!»
Choke Enough er jo et av årets beste album, og av alle utrolig gode remixer er det denne jeg liker best, sånn etter Obvious, som jeg nevnte lenger oppe her.

POPHJØRNET:

cyber milk chan — flesh —  «born bliss»
Cyber Milk Chan er til vanlig en hostess i Kabukicho (en bydel i Tokyo kjent for sitt “voksne” uteliv). En “hostess” er en ansatt på en bar som drikker med gjestene, holder dem med selskap og får dem til å kjøpe dyr alkohol. Hun er også et hyperpopgeni med en flott katalog bak seg. Hun er svært kjent i det japanske alternative hyperpop og rap-miljøet, og i år slapp hun endelig debutalbumet sitt, som mer enn noe annet føles som en hyllest til netlabelscene som har preget japansk alternativmusikk så mye de siste tjue-tretti årene. Boblende dansemusikk som sneier innom masse forskjellig dansemusikk, enten det er britisk bassmusikk, techno eller trance. . Det er mange høydepunkter på albumet, men «Born Bliss», produsert av PARKGOLF, som er andre steder på listen her, er fort det som oppsummerer albumet best.

e5 – «KANTAN ft. Collie Wave»
En ung og ekstremt flittig japansk rapper og hyperpop-artist som representerer et miljø og en scene i både Tokyo og Osaka som har vokst organisk. En knippe unge artister, DJs, produsenter, designere, kunstnere, fotografer ++ har klart å dyrke frem en utrolig vital og nyskapende scene, helt på egen hånd og uavhengig av de store japanske plateselskapene eller sosiale medier. Alt gjøres selv helt DIY innad i miljøet, enten det er de ekstreeemt futuriske antrekkene, musikkvideoer, albumkunst, pressebilder, beats, miksing eller mastering. Musikken er hyperaktiv, syntetisk, men optimistisk og fremoverskuende. e5 sin musikk, og mye av musikken fra scenen, lider litt av at alt gjøres selv, og ting kan både være litt rotete produsert eller mikset, men det er jo en del av sjarmen også, på tross av litt ujevne utgivelser. KANTAN er en låt fra en av to EP-er sluppet i år, og den bobler av overskudd og energi i all sin hyperaktivitet og rastløshet. Det har forøvrig vært fett å følge hvordan e5 har utviklet seg siden den første singelen med Okudakun. EP-en Casette er også veldig verdt å sjekke ut.

Justin Bieber – «SWAG ft Cash Cobain»
Cash Cobain er faktisk den ekte arvtageren til Ty$. Han har perfeksjonert den affektløse, kalde, smått kyniske R&B-crooningen om sex & drugs helt uten kjærlighet, og sammen med Bieber blir det en ganske fantastisk dualitet mellom Justin Bieber’s håpefulle og oppriktig varme og Cash Cobains håpløse affektløse kalde babling. Man merker også at Cash Cobain kommer fra drill og jersey. De rytmiske adlibsene er det som skaper energi i låten. Når det gjelder Cash Cobain må også Hoes Be Mad nevnes.

caroid — «there’s love inside U!»
Kult at det aldri slutter å dukke opp kreative hyperpopprodusenter på soundcloud fulle av overskudd og gode ideer, uansett hvor de er fra. (et av få gode argumenter FOR internett)

Tracey — «Sex Life»
Like deler dubstep, SOPHIE og bass. Fryktelig dansbart. 

dj billybool – «demoner»
“10 flaskor dompa för att vaska, handen upp i luften, inne på klubben börja dansa»
Thaiboy Digital eurodans alter ego. Hvem hadde trodd at man kom til å høre på slike tekstlinjer igjen, nesten helt uten ironi. (remixen til Nick Leon er også veldig bra)

bassvictim – «Lil Maria»
Journalister insisterer på å kalle Bassvictim for indiesleaze, men for meg er det et tullebegrep og en dårlig måte å beskrive hva Bassvictim gjør, eller prøver på. En kompis av meg beskrev det som Animal Collective på steroider, og det er kanskje mer treffende? For meg er det euforisk musikk laget av to utskudd, freaks, nerder og svært dysfunksjonelle mennesker, hvis man skal ta det nydelige intervjuet i Pitchfork for god fisk. Det handler om å finne felles glede og fellesskap i musikk som for mange kanskje er litt corny? Hvor mange andre lager ting som høres ut som Familjen, The Notwist eller Animal Collective i disse dager? Musikken er naiv, vindskeiv og sjarmerende, men det tekstlige universet kan være snerrende, sardonsk og hedonistisk i et øyeblikk, og så dypt sårbar og kjærlig. Høydepunktet for meg er Lil Maria. Euforisk bassmusikk forbeholdt rave hvor vokalist Maria Manow synger til den uskyldige barnlige versjonen av seg selv. Og låta har årets beste bassdrop.

“Tears all wiped out

Little maria, little sad

Ready for her life

With her bow on her head

And a drawing in her hand

Doubting in the future bright

Well the future is now

And it’s fucking amazing” 

Kropp Uten Grenser — G-reven og Snelle — «Oss To»
Kropp Uten Grenser er for meg utvilsomt Norges beste label, og i år har de jevnlig sluppet enkeltlåter fra noen av de norske produsentene, DJ’ene og artistene jeg liker best. Alle låtene skal samles på en samler til neste år. Det er mange jeg kunne trekke frem, men jeg tror favoritten er “Oss To.” Snelle (Maria Hilde) og G-reven, også kjent som Cossi Nam (Nam Phuong Nguyen) har en fantastisk kjemi med sine  svar og tilsvar, og de snur klassisk forholdsdynamikk i kjærlighetslåter opp ned. Jeg håper man får mer r&b og kjærlighetsproblemer fra den kanten.

Jam City – «Angel»
Mitt store musikalske forbilde og en av de siste femten årenes mest toneangivende produsenter og artister klarte å snike inn en nydelig liten dobbeltsingel helt på tampen av året.

kimj, SEBii, The Deep, Effie — «MY UNNIES»
KimJ, SEBii, The Deep og Effie ert kollektiv av amerikansk-koreanske og koreanske artister som kaller seg MY UNNIES. SEBii er kanskje kjent for nerder som meg som følger med på amerikansk digicore og hyperpop, men Effie og The Deep har mer hatt gjennombruddene sine i 2024 og 2025. Alle fire har iaf gitt ut noen flotte utgivelser i år.

Dansbar hyperpop som går i fotsporene til 100 Gecs, Sophie, Skrillex, Charli XCX, PC Music osv osv, men med en definitiv egen spin på det. Tydelig at mange produsenter har blitt gamle nok til at de har et nostalgisk forhold til EDM og Brostep, enten det er Skrillex, Porter Robinson eller Zedd, og KimJ er intet unntak,  som en YouTube-kommentar sier: “kimj is here for all of us who were 9 in 2012 and couldn’t go to a skrillex show”

MY UNNIES er fryktelig gøy. Det er musikk som er tilfreds med å bare være, og den gjør meg tilfreds. Ren glede, som smitter. 

Effie — «MAKGEOLLI BANGER»
Må nesten også nevne Effie’s nye EP “pullup to busan 4 morE hypEr summEr it’s gonna be a fuckin moviE” og singelen MAKGEOLLI BANGER. FOR EN LÅT, Den har samme energi som MY UNNIES, og tilfeldigvis også produsert av KimJ.

Miimii KDS — «Sé Miimii»
Bouyon er her for å bli! Dette er så dansbart og gøy, rett fra Dominica. 

.｡*ﾟ+.*.Curren｡+..｡*ﾟ+ — Cutest in Ur ♡ — «memories»
Årets sykelig søteste/årets største sukkerkick/årets mest hyperaktive/årets dariacore.

Ninajirachi — I Love My Computer — «Delete»
I Love My Computer er en mesterlig oppsummering av internett- og datamusikk de siste femten årene, og samtidig som den har nostalgi og vemod over det som er borte synes jeg albumet ser fremover og har en dyp optimisme over fremtiden. Delete er kanskje høydepunktet. En våryr fortelling om internettromanse og hvor midlertidige forhold kan være.

Oklou – choke enough
Utvilsomt årets nest beste album, etter DtMF. Franske folketradisjoner, progrock og barokke melodier møter eurodans og trance på en måte som for meg, før dette albumet, var utenkelig. I tillegg må det sies at Oklou er bedre enn de fleste på å holde tilbake også. Holde igjen og igjen, men akkurat gi nok hele tiden, før man til slutt kan slippe det fri. Jeg tror øyakonserten neste år blir veldig bra. Tror også det er en slags rød tråd mellom musikken til Vilde Tuv og Oklou, hvis det gir mening? Og jeg tror og håper det er rom for enda mer utforskninger i dette landskapet med norsk tradisjonsmusikk. 

Gelli Haha — Switcheroo — «Tiramisu»
Bak pseudonymet Gelli Haha finner man Angel Abaya, som med Gelli Haha har laget et helt unikt og dansbart lite univers, hvor snål elektropop møter house og kunstpop. Det retrofuturistiske universet består av funky trommer, boblende synther, delfinlatter og abstrakte lyder som err Ben Burtt eller Delia Derbyshire verdige. Tiramisu har jeg danset så mye til i år.

DANSEHJØRNET:

Seimei — «Rabeta»
Sjefen bak et av Japans beste netlabels, Trekkie Trax, slapp EP’en Above The City i år. Fryktelig dansbare greier i krysningen mellom bassmusikk, filterhouse og mer “vanlig” house, i god netlabeltradisjon.

PARKGOLF — «JUMP»
Netlabelguru Parkgolf slapp en ny EP i går med spretten og leken bassmusikk, og Jump er høydepunktet. 

tofubeats — «Fastfood»
Beinhard rask instrumental-grime fra en annen japansk netlabelguru. 

Downhill2k01 — Pinaelweb — «chaos matrix»
Deilig deilig bassmusikk. drømmende vapor wave møter jungle.

donaty – «tapa boca»
Det som kommer fra den dominikanske republikken er virkelig dembow ulik noe annet. Fryktelig intenst og ekstremt dansbart. Den er både raskere, hardere og betydelig kåtere (det er faktisk mulig) enn den man finner i Puerto Rico, samtidig den har et organisk og “analogt” uttrykk man ikke finner i annen moderne dembow. Tekstene er mer regler enn rapping, og ord gjentas til det ukjennelige.

lerdnay — «ETHEREAL WORKSHOP #JerseyClub @lerdnay»
Jersey Club er fortsatt gøy, spesielt når det blandes med baile funk.

Lil M.U. – «top of cars»
Sommerens dummeste, kanskje. Genial produksjon, fantastisk energi. Fryktelig morsom. Veldig Chicago. 

DJmegan23 – «500 years»
Pur eskapisme fra en av internettets beste produsenter. Den låta får meg til å fly. 

boy 2000 — «cloud (Boundary remix)»
Apropos musikk som får en til å fly.

Komet99 – «Sunflower»
Få lager bedre trance enn skandinavere for tiden, og få skandinavere lager bedre trance enn Komet99, også kjent som Patrick Tomala. Drømmende, raskt, intenst, svevende. 

Facta — Gulp
Svevende, leken og gøy minimal techno fra en av grunnleggerne av Wisdom Teeth, et av Englands beste plateselskap, som også står bak Pattern Gardening, årets fineste compilation.

K-LONE — sorry i thought you were someone else
Svevende, leken og gøy minimal techno fra en av grunnleggerne av Wisdom Teeth (han andre,) et av Englands beste plateselskap, som også står bak Pattern Gardening, årets fineste compilation.

Proc Fiskal —Canticle Hardposte — «uHazsh»
Kreativ elektronisk musikk fra UK som kombinerer idm, jerk rap, hyperpop. Vindskeive snirklende melodier, bouncy trommer, forvrengt bass ++

 

YMSEHJØRNET:

More Eaze & Claire Rousay — No Floor — «Hopfields»
Tror jeg og noen venner ble enig om å kalle denne sjangeren for transcendental amerikana, inspirert av Paul Schrader’s filmklassifisering. Meditativt, ambient og sakte, men definitivt amerikansk, og med amerikansk instrumentering. Pedal steel, gitarer, banjo osv. 

Malibu — «Iliad (ESP remix)»
Årets Love On a Real Train uten å faktisk være Love On a Real Train. Malibu har hatt et fantastisk år, forøvrig. Albumet hennes er dødsbra. Malibu’s album Vanities er forøvrig også utrolig bra. Elsker hvordan forsiktige pust inn og ut brukes for å etterape bølgesus. 

FM Skyline & Equip — Music 2  — «megablast»
Dette kunne vært et hemmelig spor til Donkey Kong Country, som noen fant nå begravd i kassetten. David Wise møter Carl Craig.

Anatole Muster — Hopecore — «In the summer we just had»
Greiene til anatole muster kunne vært et forglemt soundtrack til en enda mer forglemt PS1 3D plattformer tror også han som artist er det navnet som høres mest hjemme her på jazznytt, forøvrig. Spilt med Louis Cole og greier. Uansett; musikken er glassklar og digital, men allikevel med varme og sjel.

Slow Riffs — Simulacra
Drømmende, minimal tolkning av 80-talls jazz fusion og new age ambient. Futuristisk musikk som føles hjemsøkt av ideer fra fortiden i en vindskeiv analog og støvete innpakning. Slow Riffs heter egentlig Ian Wyatt, også kjent som Local Artist, og er en del av miljøet rundt Jack J og Pender Street Steppers. Er definitivt nikk til Baudrillard i albumet, som aldri har føltes så relevant som nå, når alle milliardærer og despoter dessverre har bestemt seg for å gjøre sine egne hypervirkeligheter og simulakrum til sannhet for alle, koste hva det koste vil.

Oneohtrix Point Never — Tranquilizer
LITT av et år Daniel Lopatin har hatt da. Musikken til Marty Supreme (som er jævlig kul) og det beste albumet han har sluppet siden Garden of Delete. Mannen som fant opp vapor wave (for å sleive litt) og som har definert de siste to ti årene med elektronisk musikk er tilbake til uttrykket man kanskje best høster fra R Plus Seven. Mystiske lydkollasjer satt sammen av oppstykket små korte samples, synther og lyder hvor man kun ser konturene, uten å få alt i fokus på en gang.

Los Thuthanaka — Los Thuthanaka
Debutalbum Chuquimamani-Condori, også kjent som Elysia Crampton, E+E og DJ E, og broren Joshua Chuquimia Crampton. Musikken er definitivt elektronisk, men rytmikk man kjenner fra cumbia og musikk fra Andesfjellene. De kombinerer gitarspillet til Joshua, samples, lydkollasjer og lydeffekter på en fullstendig hypnotisk måte. Fikk fortjent førsteplassen på  Pitchforks årsbesteliste, og anmeldelsen er også verdt å lese.

James K — Friend
Hun hadde en konsert på Blå som vil sitte i meg lenge. Svevende shoegaze, drømmepop og trip hop som lener seg på band som Love Spirals Downwards og Bôa. Det er ikke kun tilbakeskuende, og James K kan å skrive en låt eller to.

Oli XL — Lick The Lens/Pt.1
Oli XL er en gammel favoritt som endelig slipper nytt album. Rar, ubehagelig og knirkete elektronisk musikk som er ulikt noe annet og fryktelig futuristisk. Det burde vært soundtracket til Planescape Torment.

ear — The Most Dear and The Future
Knirkete glitchy lo-fi elektronisk indie-pop? Litt samme vibe som Cirka Ragnar, Sweet Trip og The Notwist – men Gen Z.

They Are Gutting a Body of Water — LOTTO
Et av de mest spennende nye shoegazebandene der ute. Skikkelig skikkelig skikkelig fint. 

***

Den tradisjonsrike nyttårsbrevvekslingen

1. Søknad om utsettelse av sluttrapport for Frakkens År 2025

God jul, Audun! Vi prøver igjen.

En travel høst ble til en travel advent som i hvert fall hittil har blitt til en travel romjul. Men det er ikke som om det ikke er ting å si om 2025, et vondt, intenst, tankevekkende år som jeg ikke kommer til å savne, men som jeg kommer til å gruble over en god stund.

Jeg kom på en melding jeg fikk av en person som driver et glimrende lite norsk plateselskap, noen uker etter Spotify-brevet til Martin Langlie og Selma French denne høsten. Han sendte meg en lenke til en sak om at Spotify har et rekordår, og kommenterte tørt at kraften i Valkyrien-dragsuget plutselig kjentes litt svak. Ingen sa at det skulle være lett heller. Et skritt fram og 17 millioner tilbake, skrev han. For meg har en del av dette året handlet om å finne ord for hvorfor jeg er mer opptatt av det ene skrittet frem, enn de 17 millionene med tilbakesteg. Jeg er mer opptatt av alle jærtegnene og tendensene som ikke er så store at man kan se dem fra verdensrommet – men som allikevel er her. Tallenes tale er åpenbar, tekoligarkenes monopolmakt over kulturlivet er minst like stor ved utgangen som ved inngangen av 2025. Men frustrasjonen og motstanden har også vokst, og vært tydeligere i år enn tidligere. Det pussige er at måten mange av oss har valgt å konsumere kultur på, har gjort forbrukermakten vår såpass liten at alle små endringer og valg, selv om de ikke synes i kvartalsrapportene som refereres til i finansaviser, faktisk fremstår som en større endring enn ellers.

Jeg leser Blank Space av W. David Marx i romjulen – du nevnte i julenummeret vårt at du også har gått til innkjøp av den, men venter litt. Det er en kulturhistorie om de første 25 årene av det 21. århundre, og selv om det alltid er gøy å fly gjennom tiårenes populærkultur på denne måten, er det jo ikke nødvendigvis lystig lesning – det handler også om mekanismene som har gjort dette århundret til en arena for hemningsløs kommersialisering. Og kanskje også hvordan strømninger i kulturen har gått fra å i det minste ønske å være progressive, med alle sine mangler og paradokser, til å berede grunnen for forjævligsering og tilraskelseskultur. Ganske deprimerende, men det at flere og flere setter ord på dette samspillet, føles som et tegn på at vi befinner oss i et slags skifte – det tror jeg det er mulig å gå med på, selv om du ikke måtte dele Marxs synspunkter på ulike enkeltfenomener de siste 25 årene. Det har meldt seg et behov for å få et mindre nevrotisk forhold til popularitet, å legge bort den empiriske tvangstrøya for måten vi ser på kultur på. Å bry oss mindre om det andre mener, kanskje – jeg kan sitere forfatteren fra et intervju med Simen Gonsholt i DN en gang til: “problemet er at hele verdisystemet for hvordan vi vurderer popularitet, suksess, meningen i tingene vi gjør på internett, er fundamentalt endret. Hvis noe går viralt, er det bra; hvis noen har mange følgere eller abonnenter, er det fantastisk. Så hvis vi skal få denne tingen til å fungere, må vi glemme ideen om at det er viktig at flest mulig ser det vi gjør. Ellers blir det bare 25 år til med det her.” Da Outkast ble innlemmet i Rock & Roll Hall of Fame i høst, sa André 3000 great things start in little rooms. En sann floskel, og kanskje et uttrykk for et savn noen av oss kjenner på, og som vi også kan gjøre noe med.

I år markerte vi Frakkens År i remsa – og det handler også om disse tingene. Både å framelske det litt pretensiøse, kulturen som vil litt vel mye, som kanskje insisterer på sin egen viktighet, trass i tidsånden. Jeg tror det ble et frakkeår – jeg syns jeg har sett tegn til det over alt (men så har jeg da også lett etter dem). Men jeg innser også at vi ikke fikk skrevet så mye som jeg hadde ønsket om frakkekultur, frakkeklassikere og nødvendigheten av å ikle seg frakken når det blåser så surt som nå. Heldigvis styrer vi jo denne sjappa selv – så herved erklærer jeg at 2020-tallet er Frakkens Tiår. Kampen fortsetter!

Filip

***

2. Utsettelse bevilget

Årets mest aktive nye spalte: Surstrømming, som også fortsetter i 2026. Illustrasjon: Nick Alexander

Ja, er du gæren, det MÅ bli utvidet frakkeår eller -tiår som du foreslår. Frakkene er overalt, de. Og det er IKKE tilfelle med dette forferdelige «performativ lesing», atter et av disse angloamerikanske begrepene vi kritikkløst importere hit (litt på grunn av at dagens journalister og store deler av skravleklassen faktisk ikke leser aviser, tidsskrifter blekker og bøker. De holder seg stort sett på telefonen eller på den stasjonære maskinen i sine godt betalte jobber (eventuelt er de unge, bitre og uten håp om innpass på boligmarkedet og har mistet livsgnisten).

I løpet av året skal jeg intervjue de to guttene som jobber og holder hoff lørdager på Norlis antikvariat, et av byens kulturelle hjerter. De har et snev av Sivilisasjonen over seg, helt klart, men også noe litt mer undergrunn og de facto belest. Og definitivt frakkete.

Dessuten er jo frakken en essensiell rustning nå mot farlige krefter utenfra. Det er nesten uansvarlig å ikke ikle seg en nå, som beskyttelse mot mitraljøsene fra flere hold i form av kapitalkrefter, sløvsinn, infantilisering, politisk sump og nykristendom.

Jazzen er som mangt, som vi vet – noen vil bare spille instrumentene sine så godt som mulig og skaffe seg en lønningspose. Men det er et klart element av motstand i deler av jazzen og omegnen i dag, og den gir så klart håp. Og ganske mange klarer vel å finne den fortsatt respektable middelveien der de opprettholder en slags karriere parallelt med å bruke sin posisjon og kreativitet til å forsøke å skape nye virkeligheter. Om det er en dråpe i det store havet – hva så? Det har også med selvrespekt å gjøre. Jeg tviler vel på at det er så mange som ser på seg selv som høye og mørke når de f.eks fjerner musikken sin fra Spotify eller mange av de andre kampene som var så definerte i 2025. Men det har en betydning for dem, og KANSKJE andre som oppdager det samme. Og det er viktig nok for meg. Det å være antikapitalist var liksom en rolle for en viss type mennesker tidligere, men nå tror jeg at bredere lag av befolkningen begynner å innse hvilken negativ påvirkning den har på livene våre.

Jeg har faktisk lest en god slump i den boka Blank Space, for jeg glemte at jeg hadde meldt den inn til sak i DN der jeg også skriver, og selv om det er en næringslivsavis vil jeg si at jeg har slike kultur- og samtidskritiske artikler på trykk i ganske mange av årets uker. Det er ikke til å komme unna. Skal man tro de mange kommentarfeltene, som jeg dessverre igjen er blir avhengig av å lese, som en slags selvstraff, er det veldig mange som ser på den blekka som en sosialistavis uansett. Men jeg hadde større glede av Rottems nærbilde av Sigurd Hoel, den leste jeg faktisk i løpet av en kveld og en natt. Veldig god og inspirerende, det er flere av oss som har en metaforisk røyskatt på loftet, men ikke like mange gikk i analyse hos eksentriske Wilhelm Reich, utga en rekke viktige romaner, var kritiker, og ansvarlig for Gyldendal forlags Den Gule Serie, og ikke minst fra Odalen.

Jeg gkk faktisk rett over på gjenlesing av En dag i oktober, men skal posisjonere litt utover julen. Har også klare planer om å rase gjennom Fjorten dager før frostnettene om noen dager,  den fant jeg ikke igjen i hylla – men null stress, frakkene nede på Norli kunne hjelpe. Og det var en fiffig anbefalelseslapp på den: «Knut Holmen blir 40 år …». Det var en pregnant ellipse.

Har ikke vært veldig mye musikk på meg i jula utover de vanlige ritualene, men Duke Pearsons julejazzplate på Blue Note har fått noen runder. I dag har jeg hørt de to fantastiske utgivelsene fra Natural Information Society på repeat, suggererende og avslappende greier. Og på en CD med opptak av trompetist Wilbur Hardens arbeid med John Coltrane. Nå er ikke det så tidlig akkurat, men en klar plan for 2026, i hans jubileumsår, er å studere tidlig-Coltrane grundig. Samt maange andre planer jeg har om skriving, lesing, lytting, seing og gjøring. Høres kanskje litt løgnaktig ut, men jeg gleder meg litt til ett år til, jeg.

Audun

3. Stedet, sorgen og stabburet

John Coltrane-året 2026 skjer selvsagt, jeg gleder meg. Det samme med Miles Davis-året 2026, han ble jo også født for 100 år siden. Det er fremdeles nok nåtid å ta av, men det blir noen kjærkomne dypdykk, tror jeg – og om det ikke går an å også skrive om her og nå gjennom de to skikkelsene der, av alle, kan vi vel bare legge ned pennen? Det er mange veier inn – og ut – av musikken deres.

Årets utgivelser fra Natural Information Society har fått noen omganger her også, både rett før jul og i romjulen. Jeg har fremdeles ikke helt fått til å skrive noe vettugt om hva jeg synes er så verdifullt med det bandet. Husker en gang på Kongsberg – tilbake i 2019, et år vi har brukt en del tid på å tenke på i år – hvor jeg så dem på Energimølla, med Deathprod og Hamid Drake som gjestemusikanter. Da var det en person som lå og halvsov i en fornem liten sofa som står nede i første etasje der – og samtidig sto det noen foran scenen og danset. Jeg snakket med Martin Bjørnersen, en av bandets store forkjempere i norsk musikkskriving, om at det morsomme er at alle disse menneskene på en måte “brukte” konserten riktig. Så det er kanskje noe med at det er plass til mennesker i denne merksnodige tålmodighetsmusikken. Som både er dypt, hypnotisk fengende når man kommer inn i det – og som strekker noen ideer og lyder så langt utover i tid, at du rekker å liksom bli intimt kjent med dem om du vil. Infoen har også sluppet best of-album som er tilgjengelige på disse hersens strømmetjenestene, sånn at flere lyttere forhåpentligvis kan bli kjent med universet deres. Jeg kan varmt anbefale «descension (Out Of Our Constrictions)», hvor den britiske saksofonisten Evan Parker flagrer og flerrer over bandets evigvarende, subbende beat. Den blir stående.

Jeg har tenkt mye på tålmodighetsmusikk – i alle slags tapninger – i år. Infoen, eller det britiske it-bandet Ahmed, ute med albumet سماع [Sama’a] (Audition) i år. Og musikk, eller kunst, som sted – ta Benedicte Maurseths Mirra, en av årets norske plater. Eller en annen av dem – Maurseths samarbeidspartner Kristine Tjøgersens Night Lives. 

I vår så jeg en samtale mellom Andy Wasserman og Helge Lien på Victoria. Wasserman var i Norge for å holde seminar om George Russells tanker, og som en del av dette inviterte de til en åpen masterclass. En interessant seanse – det føles virkelig som det rette ordet her, for det var mer enn noen gram åndelighet ute og gikk. Men plutselig sa han noe rart. Det var underveis i en lengre tankerekke, plutselig sa han and that’s what we do as musicians – we tell stories. Men det stemmer jo ikke. Det vil si, mange vil hevde at det er hundre prosent, helt ukontroversielt sant. Men jeg tror for eksempel ikke det stemmer at det er dét Andy Wasserman egentlig mener, og med en gang han hadde sagt det, virket det også som at han stoppet opp og kjente behov for å moderere seg. Mye av det Wasserman snakker om når han forteller om George Russells konsept handler om forholdet mellom det han kalte det vertikale og horisontale i musikken. Det horisontale handler om spenning og forløsning og kan sammenlignes med å fortelle en historie. I det vertikale aspektet (som for eksempel utforskes i den såkalte modaljazzen, som var sterkt inspirert av Russells tanker) er det ikke sikkert at musikken “skal” noe sted på akkurat det viset. Da er det kanskje mer naturlig å snakke om musikken som et sted der musikerne og lytterne oppholder seg, på et eller annet vis. Musikk vil naturligvis, i nesten alle tenkelige tilfeller, være både en fortelling og et sted, i større og mindre grad. Eller en sammenkobling av flere fortellinger og flere steder. Direkte usant var det jo ikke, men det føltes bare som en unote, en klisjé, som meldte seg fordi det er sånn vi ofte snakker om kunst i dag – plottet dominerer. Men når vi leser en bok på nytt og på nytt, eller ser en film for n’te gang, er det jo ikke fordi vi ikke husker hvordan det ender, tror jeg. Det er fordi vi ønsker å være i det språket, den stemningen.

Årets fineste muskkreportasje for mitt vedkommende var sånn sett Amanda Petrusichs store artikkel om jambandet Phish i The New Yorker. Et band jeg aldri har brukt min tålmodighet på, og jeg vet neimen ikke om det kommer til å skje heller for å være ærlig. Men i tillegg til fortellingen om bandets medlemmer, som inneholder masse menneskelig drama og Sterke Historier, bruker artikkelen masse tid på å forsøke å beskrive hva det er alle disse ihuga Phish-fansene faktisk søker når de drar på konsert etter konsert med dette bandet. Hva er det som kjennetegner tilstanden de kommer inn i? Hvordan oppleves ekstasen, når bandet virkelig entrer sonen? Det er noe jeg tror mange musikklyttere kan relatere til – hun skriver om dypt menneskelige kunstopplevelser, følelsen av å endelig komme frem, bli totalt hensatt, merke at tiden man har lagt inn i noe plutselig omdannes til en helt utrolig følelse. Rundt samme tid som jeg leste Petrusichs artikkel, kjøpte jeg også den nye norske oversettelsen av Paul Schraders klassiker Transcendental stil i film – og disse to leseropplevelsene begynte å spille sammen, og handle om en hel haug av opplevelser med musikk, film, litteratur og annen kunst. Jeg forsøkte å skrive om det i denne remsa. Schrader, som både er filmregissør, Facebook-kranglefant (med et ukledelig oppheng på generative KI-illustrasjoner) og har skrevet manuset til flere av Martin Scorseses filmer, blant annet Taxi Driver, forfattet denne boka da han var ung – og hadde noen spørsmål i forbindelse med sine egne filmopplevelser som han lette etter svar på. I den oversatte nyutgivelsen byr han også på et nytt åpningskapittel som trekker linjene videre til et helt felt med det man kan kalle langsom-film – og som inneholder tanker som like gjerne kan handle om mange musikkopplevelser. Han snakker spesifikt om “kjedsomhet som estetisk virkemiddel”, og spør hvorfor seeren faktisk godtar dette.

Schrader kommer med sitt svar i fire punkter. For det første “fordi effektive langsomfilm-regissører er mestere i å forutse tilskuerens reaksjoner. Ved å ta i bruk slående visuelle komponenter, lydlige knep og små hendelser, holder regissøren av den langsomme filmen tilskueren på kroken, og skaper en følelse av at det venter en belønning rett rundt hjørnet. Det er ren utpressing.” For det andre, “fordi det faktisk skjer noe. Filmen lar oss se oss rundt. God langsomfilm gir oss noe å se på når vi bruker øynene». Den tredje årsaken har å gjøre med forpliktelsen vi gjør som publikumere – i en kinosal sitter folk som regel filmen ut: “Langsomme filmer utnytter denne pakten mellom tilskueren og det som blir sett.” Den fjerde grunnen er viljen til kjedsomhet og “lidenskapen det utløser”.

Kan ikke dette også beskrive en hel masse dyrebare musikkopplevelser? Jeg tror det. Som jeg skrev på forsommeren – det er vanskelig å snakke om “langsom-kultur”, “dopamin detox” og så videre uten å føle seg som en irriterende moralist. Vi strever jo alle med distraksjonene våre, og verden er sånn innrettet at vi til enhver tid er medskyldige i den frenetiske tilstanden, hvor oppmerksomheten forvitrer. Men det blir jo ikke mindre sant av den grunn. Kanskje det går an å snu på det. Poenget er jo ikke at folk må høre på låter som varer i en halvtime, eller se Tarkovskij, eller lese en lang roman. Men det finnes kick for de som gjør det. Og det finnes folk som har hatt enorme gleder av den typen ting før, som gir uttrykk for at de savner det nå, og det er kanskje først og fremst de disse formaningene bør gå til i første omgang. Det er nå vi lever, tross alt. Min ryggmargsrefleks mot et drittbegrep som performativ lesing er at det er basert på en motstand mot ting som dette. At det finnes folk der ute som ikke vil gå med på at vi tross alt går glipp av det meste her i livet, samme hva vi bruker – eller kaster bort – tid på. Da virker det mer opportunt å tenke at andre bare gjør seg til.

Et annet viktig element med Petrusichs artikkel om Phish er dokumentasjonen av hvor gigantisk suksess det bandet er. De spiller altså halvtimes lange låter på svære stadioner – foran titusener av fans som står og vugger i stillhet. Fra motkulturen har de bygget opp noe som kan måle seg med alle slags popmastodonter – uten at resten av bransjen nødvendigvis bryr seg. Det føles klamt å skrive om det, for jeg vil jo egentlig vekk fra det målbare, men det er et interessant poeng der, som også dukket opp i en interessant bok jeg anmeldte for Jazznytt i år, nemlig In with the In Crowd – Popular Jazz in 1960s Black America av Mike Smith. Der tar Smith oppgjør med forestillingen om at jazzen mistet fotfeste i den svarte arbeider- og middelklassen på 60- og 70-tallet. Den fortellingen har preget mye jazzhistorieskriving – og for eksempel formet vårt blikk på den såkalte avant garden som publikumsfrastøtende. Men Smith går tilbake til kildene, og ser på suksessen til musikere som Eddie Harris, Nancy Wilson og Ramsey Lewis – som ikke nødvendigvis blir viet særlig mange sider når jazzhistoriebøker skrives, men som ga ut fine plater, uomtvistelig jazz, og som holdt på lytterskaren sin i disse “vanskelige årene”. Poenget til Smith: Den eneste måten fortellingen om jazzens tap av dette publikumet kan stemme på, er om vi ignorerer alt det de faktisk hører på. Poenget mitt: Den empiriske dreiningen i musikksynet, poptimismen (som Marx gjør til en samfunnsdiagnose og harver løs på i The Blank Space), er også preget av skylapper. Vi er ikke stringente nok, og ser heller etter tendensene som bekrefter synene våre i tallmaterialet. Hvis vi ikke gjorde det, hvis vi var strengt tall-orienterte, hadde et band som Phish hatt sin selvfølgelige plass i diskusjonen om de mest populære fenomenene, noe de ikke har.

En annen grunn til at jeg har grublet mye på tålmodighetsmusikk, og musikken som sted, er av personlig art. 2025 ble året jeg skulle prøve å finne ut av hva sorg er, på ekte. Moren min, Helene, døde jo i fjor, like før julaften. Som min søster Sofie foreslo å skrive i dødsannonsen, skjedde det litt uventet. Man er vel ikke menneske om man ikke har lurt på hvordan det skal føles – og det er jo ganske gåtefullt. Jeg lurte på om jeg gjorde det riktig. I romjulen husker jeg at jeg var alene hjemme, og skrudde på musikk som har satt i gang store følelser tidligere. Requiemene til Mozart og Fauré, liksom. Beatles, Billie Holiday, Miles Davis. Nesten for å terge noe fram – føler jeg det nå? Er det nå gråten skal komme? Den gjorde selvsagt ikke det. Den rammer plutselig, og arbitrært – i løpet av ti skritt på holka fra en taxi til en lun pub kunne jeg stoppe opp, totalt rammet. En følelse av å være på feil sted – samme hvor jeg var. Og midt i alt det der, i romjulen, på senvinteren, den tidlige våren, stoppet jeg stadig opp og bare så på verden. Pur glaning, liksom. På den store flytebryggen på Sørenga, i det rosa ettermiddagslyset i januar, stirrende over på øyene, mens jeg forsøkte å stirre meg inn i de store treklyngene der ute, se dybden i dem, gjøre dem tredimensjonale. Jeg vil anta at hodet gjorde noe arbeid, jeg kan ikke redegjøre for hva det var. Og når den musikalske forløsningen kom, var det ting som minnet om dette, tror jeg. En tidlig 2025-konsert med duoen Streifenjunko, for eksempel – Espen Reinertsen på saksofon og Eivind Lønning på trompet. Musikk som ikke peker så mye, men som i hvert fall da dro meg inn, med sin møysommelige utmaling av ulike klanger, harmonier, arbeidet med ulike spilleteknikker.

Der var det en slags trøst. Eivind Lønning er en rød tråd gjennom året – så mange gode konserter vi har hatt med ham – Jason Moran, Ole Morten Vågan og TJO, Cimota, atter en Streifenjunko på Kongsberg Jazzfestival på sommeren, masse mer som jeg har glemt nå. Alle de merksnodige tingene han har funnet ut at trompeten kan gjøre, det surklende, pipende, growlende, ting som smøres utover, ting som er uhyggelige presise, måten han blåser en luftstråle inn i munnstykket uten å berøre det, som et prosjektil. Det gjør godt for sjelen å se noen ha gått så langt inn i ting, jeg føler meg i kontakt med noe veldig menneskelig der. Som er blitt enda tydeligere av den generative kulturen, som dessverre har fått prege de siste årene, i dystopisk grad. Hele den svindelen er jo basert på at ideen, plottet er alt. Utføringen, det håndverksmessige, er noe nærmest banalt, noe vi kan sette bort. Så postmoderne er jeg ikke, rett og slett, det har jeg funnet ut nå. Håndverket er viktig, kanskje den viktigste delen. Jeg får skyte inn at jeg definerer det bredt – det er ikke nødvendigvis snakk om det virtuose håndverket, om lange tradisjoner, ekte instrumenter og så videre. Men det å gjøre det – alle de mystiske tankene, og innflytelsene, og innskytelsene, som trenger inn i kunsten fordi vi er nødt til å bruke tid på det. Det er jo slik det får dypere klangbunn, det er sånn det underbevisste entrer arbeidet, det er slik vi endrer oss med den, tror jeg. Å lytte til sånne ting, har fått en ny følelse av egenverdi for meg. Å for eksempel lytte til en plate som Kassandra, av saksofonist Rolf-Erik Nystrøm og vokalist Juliana Venter, to musikere som har gått ubegripelig dypt inn i utførelsen, og hentet frem noen skatter jeg rett og slett ikke ante fantes der, har fått en annen glød.

Tilbake til forrige vinter. Kvelden etter at moren min døde, inviterte noen venner meg ut, vi endte opp på Roleur, en bar på Sankthanshaugen. Det var fint. Jeg spurte Peter, en god venn av meg som har mistet sine foreldre, om hva som skjer nå? Han nevnte en fortelling av forfatteren Douglas Adams, om en vanndam som ikke kunne fatte og begripe at den hadde funnet seg en grop i fortauet som hadde akkurat samme fasong som den. Det som skjer, er at gropen endrer fasong, sa han. Det har jeg grublet på i hele år. Roleur ligger i et høflig nabolag utafor skjenkeringen, og vi var ikke helt ferdige ved stengetid. Vi bestemte oss for å traske til et sted vi visste var åpent så seint før jul, nemlig Last Train. Den veien tok oss forbi Vår Frelsers Gravlund, et sted jeg som Katta-elev frekventerte mye i mine peak frakke-år. Og som jeg fremdeles stikker innom en gang i blant. Men jeg har nok aldri vært der på denne tiden av året. Oslo var stille, kontor- og skolebyggene på den andre siden av Ullevålsveien var mørke. Den store gravlunden lå der som et stort, nattsvart legeme. Men overalt flakket levende lys – det føltes som den eneste stjernehimmelen man kan se fra Oslo sentrum. Kanskje har jeg sett det før, og ikke lagt merke til det – kanskje er det sånne ting som endrer seg når man for første gang mister noen som står en nær. En slags innvielse, i en litt annen måte å se verden på.

Minnekrok for Axel Skalstad på Kongsberg. Foto: Cornelia Kristiansen

På forsommeren døde Axel Skalstad. En helt forjævlig hendelse, som store deler av det hjemlige musikklivet vi skriver om kommer til å deale med lenge, på små og store måter. Jeg var i bisettelsen hans i Kongsberg, og dagen etter tok jeg det samme toget ut til sølvbyen, for så å sette meg på en buss som tok oss videre til Motvind-festivalen i Rollag. Der møtte jeg flere som hadde vært i Kongsberg dagen før. Det var en vakker dag, musikken var god, samværet varmt, og utpå kvelden kom den lille streken av natt før sola sto opp igjen. Mange hadde samlet seg rundt det store bålet de tenner, mens noen av oss satt ved bordene oppe på gildetunet. Vi snakket om Axel – om minner folk hadde, om musikaliteten og stilen hans (da kommer smilene og latteren også), om sjokket. Den vanlige usikkerheten meldte seg også, den som tilhører de kretsene av sorgen som befinner seg utenfor den innerste – vi hadde jo ikke så mye kontakt de siste årene, hvem er jeg til å kjenne på dette, jeg vil ikke trenge meg inn, og så videre. Jeg husker ikke alt som ble sagt, men jeg ymtet frampå om at sorg ikke er én ting. Såpass hadde jeg lært. Den er kanskje sytten ting, eller syvogtredve, eller mange millioner ting. Den er ikke som et smell, eller som et skrubbsår, som starter på topp og som så gradvis ebber ut. Den er små og store bølger som går igjennom oss. Hverdagslige påminnelser, akutt smerte, store, kosmiske spørsmål om plassen vår i det hele. Sorgen kan være interessant – og så kan den være utmattende kjedelig og tom. Tidsavstander kollapser, det nærmeste er ikke nødvendigvis viktigst – om du kjente en person, så å si i et tidligere liv, skal også den biten av det personen var minnes, og sørges over. Over tid er det kanskje plass til alt. Så tenkte jeg tilbake på Peter, og på spørsmålene jeg hadde til ham den kvelden, og på svarene han forsøkte å gi. (Sorg er som Roskilde-festivalen – første gangen du er der, er alt nytt, overveldende, uoversiktlig. Andre gang er du faen ta meg ekspert.) Kanskje også er et poeng med det å oppleve tap – at vi, etter beste evne, blir stifinnere for hverandre.

Kvelden tok slutt, jeg gikk den lille stubben langs Numedalslågen til Idrettsskolen der vi har sengeplass. Da jeg kom inn på rommet, og sjekket datamaskinen, så jeg at søsteren min hadde meldt. Det var, nokså nøyaktig, et halvt år siden moren min døde. Jeg reiste meg opp igjen, fant en flaske Farris Lime i kjøleskapet, og gikk ut av det lille huset. Like ved ligger et merksnodig stabbur, det har begynt å gro trær på taket, det ser nesten mytisk ut – en slags Flåklypa-versjon av Baba Yagas hytte, kanskje. Jeg gikk bort til det, satte med på trammen, under åpen, blå sommerhimmel og så litt mer på verden.

4. En viss angst

Hei igjen Filip,

Litt sent svar på grunn av tre juleselskaper og en julekro på Last Train. Veldig trivelig alt sammen, men smertelig for lommebok og indre organer, og man får sannelig ikke slappet av stort i julen heller. Når skal man gjøre det? Hjelper knapt etter nyttårsaften heller, der er vi i gang med Lyder Røeds band på Herr Nilsen lørdag 3 januar klokka 16. Virkelig et av de fineste tidspunktene i jazzen. Men vi skal være glad i overfloden mens vi har den, det er noe med politisk utvikling, Høyre-syn på kulturpolitikk, jazzfestivaler i minus og generell dyrtid som får meg til å føle en viss angst for musikken vår sin framtid. Men så treffer man på ivrige sjeler i begynnelsen av 20-årene som kontrabassist Tarald Kongshaug, som vi hadde med som akkompagnatør da vi hadde Jazznytt-lansering rett før jul. Håper ligger i ung idealisme og pragmatisme, som alltid. Og hans generasjon er i ferd med å ta over Herr Nilsen-klubben, og også andre mindre steder som sysler med jazz. Det føles godt.

Han har vært et lyspunkt hele året, spesielt på jam, men det er jo andre som har utmerket seg også. Du nevnte Eivind Lønning, og han har virkelig hatt et år hvor han har bestemt seg for å slå seg løs og «spelle» i enda større grad enn tidligere. En slags tilbakevending til jazzens blå kjerne? Mulig det, men han har fått kraftigst applaus fra meg i år. Selma French har vært en av årets viktigste artister, selvfølgelig på grunn av musikken og alle de forskjellige bandene hun er med i  – men også for den urokkelige idealismen og det politiske pågangsmotet hun har utvist. Det blir kanskje bare små krusninger på verdenshavet når hun legger sin vakre røst mot det, men det har en effekt, og en smitte-effekt. Hun taper sikkert litt på det, men vinner mer. Og alt dette med å fjerne musikken sin fra Spotify, for eksempel, eller ikke ta den og den jobben: det er klart at man taper noe på det. Men man vinner mer, og noen er jo mer enn fornøyd med å være en halvstor, lykkelig artist.

En annen musiker som kan trekkes frem er en annen som befinner seg i jazzens omegn, og det er gitarist Sander Eriksen Nordahl. Han spiller med Harald Lassen som hadde en av de fineste jazzplatene i år, men befinner seg like ofte i alternativ pop og americana med en høyst eiendommelig spillestil, som et besøk fra det ytre rom som kjapt skaper lokal hjemmestemning. På en litt annen måte har også Tuva Halse, som vi har et intervju med i nye Jazznytt, forgylt mang en konsert med fela si. I det hele tatt er det så mange fine instrumentalister i alle generasjoner. Vi er så heldige. Høydepunkter fra den svært lange listen med konserter er Reolô på Parksalongen, Paal Nilssen-Love & Ken Vandermark duo på Hærverk, diverse konserter med Oslo-filharmonien, Trondheim Jazzorkester i Molde (fy fader for en uke, og hvilket vær!), og Hanna Furberg Band på Becco. Samt diverse konserter med Steinar Heide Bø bak trommene på Herr Nilsen. Jeg stopper der, for listen er bare for lang!

A

5. Rockens år

Tuva Syvertsen, Selma French og Karl Bjorå med sistnevntes band på Mandaljazz. Foto: Cornelia Kristiansen

Noe jeg setter stor pris på med Selma, er at det føles som at hun har god tid. I tillegg til sine “egne” prosjekter, Masåva, Morgonrode og Selma French-bandet, er hun med i ørten forskjellige sammenhenger, fra bandene til Veslemøy Narvesen, Anne Lise Frøkedal, Karl Bjorå og Anna Ueland, til ulike one-offs, den walisiske kultmusikeren (og Teenage Fanclub-medlemmet) Euros Childs, mer “kunstmusikalske” sammenhenger, innhopp i ulike innspillinger og så videre. Jeg har et forsiktig håp om at den fantastiske duoen med den fantastiske norsk-senegalesiske griten Ibou Cissokho en gang materialiserer seg på plate. Inntil videre kan vi kose oss med et fint bakgårdsopptak, inkludert en søt katt, fra tiden da metern fremdeles var enerådende.

Heldigvis møter vi mange som tenker langsiktig – men en av årsakene til at vi i år viet et Jazznytt-nummer til den såkalte musikalske midtlivskrisen, hvor man verken er ung og lovende eller gammal og legendarisk, var jo også at den betydelige satsingen på ungt talent i norsk jazz (og omegn) kan føre til at mange unge musikere føler at klokka tikker. At det er i tjueårene, og de tidlige tredveårene, at karrieren skal etableres, stipender skal sankes, konkurranser skal vinnes og så videre. Men tid har de, alle sammen.

Kanskje dette er et utslag av en velutviklet bransjeparanoia for min del, men jeg kan se for meg at det finnes noen proffer som synes måten en musiker som Selma French går frem på, blir for omstendelig. At man hadde nådd større venues, flere lyttere og salg, raskere om man hadde rendyrket noen få av disse mange ideene. Veien fram til verdensherredømme blir kanskje lengre, og mer komplisert, av denne typen valg, akkurat som det å forsøke å komme seg vekk fra Spotify gjør. Men musikken tar jo ikke skade av det. Den usnobbete, spontane leken, utforskningen, sankingen av ulike erfaringer kan kanskje ikke kalles rendyrket, men noe gror. Konserten med Selma og band på et blikkstille Kampen Bistro på vårparten var et stort høydepunkt, nesten et statement som jeg tror mange gikk storøyde fra mens de nettopp undret seg over hvor langt denne musikken kan nå. Men den lune, utprøvende konserten hun spilte med Karl Bjorås band på Mandaljazz i sommer var på en måte like typisk, og like “viktig” – Mummidalens Mahavishnu, som også har gitt ut en flott plate i år. Etter konserten kom en festivalgjest fra Mandal bort til Karl Bjorå og sa dette var MEGET bra, helt fantastisk. Men noen leder, er du ikke. Wow, for en berg-og-dalbane! Jeg tillater meg å være uenig, den store vennlige gitarkjempen har skapt et fint kollektiv. Og mens vi er på Bjorå, må jeg nevne den fabelaktige trio-plata han har gitt ut med trommeslager Ole Mofjell og Ingebrigt Håker Flaten, som byr på store doser intenst, dypt samspill, eksentrisk, minneverdig låtskrivning og som også tar noen direkte uventede (studio-)utflukter underveis. Om du vil skjønne hva jeg mener, kan du bruke fire og et halvt minutt på «Maelstrom», så får du på en måte det kortfattete argumentet for hele plata:

Reolô på Parksalongen var en god konsert, litt friere og mer rufsete enn den de spilte på Parkteatret noen måneder før sammen med tralle-sensasjonen Hekate. Det kan bli litt holdt og titteskap-aktig på Park noen ganger – velprodusert, lekkert, men det er ikke alltid der ting virkelig slår gnister. Det sterkeste møtet med dette bandet i år, var allikevel uten tvil på Motvind i sommer. Sporadisk sommerregn drysset over den lille plassen der de spilte. Unge festivalgjengere danset en blanding av frikedans og ting de sikkert har plukket opp på dansekurs på Tuvas Blodklubb, både under en provisorisk teltduk og ute i regnet, iført fargesprakende regnjakker. Helt tussete stemning.

Hans P. Korstad og Magnus Skavhaug Nergaard venter på å gå på før Reolô-konserten på Motvind. Snikfoto: Cornelia Kristiansen

Bandet spilte dødsbra – i år gikk de fra å være kvartett til kvintett. Magnus Skavhaug Nergaard har kommet inn på bass, noe han også gjorde i bandet til Selma French i løpet av 2025. Begge de bandene låt absolutt fint uten firestrengt fortøyning i bunn – men begge ble også bedre av at Magnus kom inn. Litt friere, tilsynelatende mer i stand til å gripe tak i flere øyeblikk underveis og forfølge dem. Bass er godt å ha. De er absolutt et sentralt band i folkemusikkbølgen, men en kjepphest i løpet av året, er at Reolô her og nå er vel så relevant som rockeband. Live er de i stand til å sende assosiasjoner til veldig mye forskjellig – ørkenblues er ofte nevnt, og det er heller ikke usant, det er i den tanken de oppsto. Men de kan også sende nokså tydelige assosiasjoner til frika vestkystimprovisatører som Grateful Dead og ikke-frika østkyst-avantgardister som Velvet Underground, samtidig. Det fascinerer meg. Det kan ha noe å gjøre med Anders Røines frislipp som rockegitarist (med frilynt bruk av en bass-wahwah-pedal som han har lånt av Nergaard), side om side ved Hans P. Kjorstads traktering av (stadig mer) synth og ikke minst fele – som han bruker til å snike inn støy og mikrotonal motstand, men som han også skaper langstrakte, melodiske og gnistrende fortellinger med. Hans P. har tålmodighet med musikken – og en fornemmelse for når nok er nok, en fantastisk bandmusiker, men også en særegen solist.

Det mest påfallende var allikevel hvor mange der ute som kunne tekstene på albumet, og som skrålte med underveis. De spilte nok for menigheten der ute, men allikevel – det gjorde inntrykk, disse låtene – og tekstene – er viktige for folk, og de er blitt det på kort tid. Jeg har ikke hørt en annen plate, verken fra Norge eller det store utland, som griper an nåtidens verdensangst på flere, og mer originale, måter enn Dystopi Delete. Fra den intense noiaen i “Allah” til massesuggesjonen i “Purebæadn”, fra dommedagshumoren i “Preppeskreppa” (for hva skal man ha med seg når alarmen går?) til tittelsporets sørgmodige drømmescenario, om at det kunne vært annerledes, at vi kunne trykket på en stor knapp der det står Dystopi Delete. I tillegg har vi den dypt rørende kjærlighetslåta “Et sted å falle”, som avslutter plata, og som vever inn slåttemelodier i noe som kunne vært en av King Crimsons vakreste ballader fra 70-tallet. Forsåvidt 80-tallet også (“Matte Kudasai”, for eksempel).

Dommedagsfølelsen er jo her – noen er nødt til å forsøke å bale med den, i musikk og kunst forøvrig. Det oppløftende med Reolô er at den ikke munner ut i resignasjon, men lek. Temaene er tunge, kanskje vi også bør være litt heavy nå. Jeg merker at den muntre, wholesome eskapismen i kulturen ikke helt biter på for øyeblikket – det blir noe “Eva Braun insisterer på å ha fest i bunkersen” over det. Men kunst kan fremdeles være oppløftende, i utforming og utforsking, i troen på at det går an å si noe, og at albumet, konserten, filmen, romanen og så videre fremdeles inneholder store muligheter.

Reolô spiller på Motvind. Foto: Dawid Laskowski/Motvind

Ego skyscraper / Erect and collapsible / Nihilistic and vulgar – i år var Stereolab tilbake med plata Instant Holograms on Metal Film. Det er rart hvordan tidsånden krummer seg, hvor uforanderlig Stereolab føles, og hvor friskt det samtidig var å høre dem i år (Jeg har hatt den samme opplevelsen med et band som Tortoise. Ennå har jeg ikke knekt koden på sistnevnte bands 2025-plate, den ville jeg skulle være bedre enn jeg synes den var, men de siste par årene har jeg vendt tilbake til klassikeren TNT, som jeg rett og slett mener låter bedre nå, enn da det kom. Noen ganger er musikk bedre uten tidsånden – #UaktuelleUtgivelser). For min del kan årets låt godt være “Immortal Hands”. Jeg ble sittende og tenke på mengden av støvete, hipp, postmoderne “bandmusikk” som finnes, og hvor holdningsløs og vibb-orientert mye av den har fremstått, sånn cirka post-Khruangbin. Ikke at det er noe galt med dem i seg selv, det føles bare som et orkester som kveles litt av sin egen innflytelse, på en måte, det neddempete, spesifikke og “smakfulle”, som riktignok sikkert er ment som sosial musikk, bakgrunnsmusikk, som i og for seg er en ærlig sak – men som jeg har begynt å få litt hetta av. Stereolab vil liksom noe, akkurat hva skal jeg ikke si – selv om tekstene og stemningen har noe profetisk og systemkritisk over seg. Men først og fremst er det fremdeles denne gleden over å skape et mangslungent album, som både er stilig og som evner å overraske, som slår meg.

Jeg kan ta feil, men det virker som at mange synes det har vært et godt musikkår, trass i alt. Jeg ba vår gode venn Ole Torstein Hovig, som hører på helt andre ting enn meg, om å bidra med sin liste til nyttårsnummeret vårt. Den bugner av ting. Øverst i pophierarkiet blir jeg oppstemt av suksessen til Rosalía, Bad Bunny og Sabrina Carpenter – av litt ulike grunner. Rosalías ubluferdige, raust pretensiøse forsøk på å lage et ægte tidlöst Mesterværck, Bad Bunnys kombinasjon av noe jordnært, humant med futurisme, Carpenters bekymringsløse blanding av ungt og gammalt (hun høres ut som en artist som både digger sine barndoms-popidoler, men også syntes det var fett å høre la oss si åttitalls Fleetwood Mac, kanskje fra baksetet i bilen. Dette er jo også et tegn i tiden, kanskje – en del pop kombinerer et tenåringspreg med noe som føles distinkt voksent og middelaldrende, og det kan da ikke bare være han der Dan Auerbach som er med på alt samme? Det føles som et tegn på at skillene mellom «ungdomskultur» og «voksenkultur» har kollapset mange steder. Men det er så sin sak).

Over til årets verste låt: I 2025 ble det diskutert om fenomenet sommerhit rett og slett hadde avgått ved døden – slik det virker som at mange kjente og kjære fellesopplevelser svinner hen akkurat nå. Undringen var litt overspent – i fjor var jo tross alt Carpenters “Espresso” og Kendrick Lamars “Not Like Us” etter det jeg kan skjønne helt åpenbare eksempler på singler som preget sommeren – og som var godt likt, ikke bare populære der og da. Strengt tatt må det vel mer enn én hitløs sommer til for å erklære et fenomen dødt. Men det går allikevel an å skjønne det om man lytter til låta som faktisk ble mest strømmet denne sommeren, nemlig “Ordinary”, fremført med nasalt gnomete, kommers-inderlig stemme av influenser og/eller artist Alex Warren.

Jeg har brukt en god del tid på å gruble over hva som er så ørkesløst med denne låta. Den industrielle inderligheten, som oser ut fra hver pore av både låt og musikkvideo? Ja. At denne skittviktige oppskattingen av hverdagsmirakelet kommer fra en del av distraksjonsbransjen jeg mistenker for å heller ville la samfunnet brenne enn å faktisk leve et såkalt normalt liv? Ja, og ja. Jeg har lett etter svar på hva det er med akkurat denne typen lydbilder, og dens inderlige, føleriske syngestil. Hvor det kommer fra, hva det kalles. Var det Hozier som startet dette med “Take me to Church”? På internett lærer jeg at det finnes noe som kalles stomp clap hey, en slepende, skvist og gråmelert gospel-appropriering, som åpenbart er relatert. I mine ører høres selve låta “Ordinary” ut som noe som er skapt av en generativ modell som kun er flasket opp på melodien til hiten «’74–’75» av The Connells fra 1993. Jada, den låta er fin i seg selv, men man trenger ikke sette den ut til avl.

Men tilbake til dekningsområdet. 2025s store internasjonale jazzalbum – om man ser på de mange årsbeste-listene som har kommet den siste måneden – er utvilsomt Mary Halvorsons About Ghosts. Jeg syns vel kanskje ikke det er det beste albumet hun har kommet med de siste årene, i min bok er både fjorårets Cloudward og duoen Amaryllis/Belladonna fra 2022 bedre skiver. Men det er absolutt et fint album, som har denne tiltalende Halvorsonske blandingen av noe intrikat og transparent. Skal jeg velge et amerikansk album, er det forsåvidt flere å ta av – James Brandon Lewis kom med hardstlående, rytmisk kompakt jazz i Apple Cores, mens Ambrose Akinmusires honey from a winter stone kom allerede i januar.

Kanskje den kler denne bare vinteren også. Han har med seg vokalist/rapper Koyaki, trommeslager Justin Brown, Mivos-kvartetten, keyboardisten/produsenten qhiquitamagic og pianist Sam Harris – med andre ord et ensemble som kan sprike i mange retninger, og sikkert dermed også kunne blitt ganske retningsløst. Men honey from a winter stone har retning. Akinmusire er en musiker som, i likhet med andre afrikanskamerikanske musikere fra samme generasjon, har grepet tak i black lives matter, og det som har skjedd i kjølvannet av bevegelsen, med store kunstneriske ambisjoner på plate. Så godt som alt han gir ut er spekket med tydelige ideer, spørsmål, og et ønske om å skape helhetlige albumfortellinger. Lyrisk kretser det rundt utforskningen av svarte liv i dagens USA, og musikalsk åpner veldig mange ulike rom seg underveis. Strekk der trommeslager Brown kan bygge langstrakte kurver, øyeblikk der strykekvartetten bryner seg alene, poesi, svære synthpopriff – og selvsagt også Akinmusires knatrende, smidige jazztrompetspill. Det er godt gjort at dette ikke kneler under vekten av alt det kunstneriske overbygget – om vi skal generalisere, kan jo det fort skje, det er lett at den improviserte kjernen i musikken føles som et sidespor i slike ambisiøse sammenhenger. Men det opplever jeg at Akinmusire klarer å unngå på sine album. Han lar noen løse tråder bli, noen vinduer være åpne. På Cecile McLorin Salvants Oh Snap unner den begavete vokalisten seg absolutt alt i studio, fra lek med autotune og elektronisk pop, tjukke overdubbete vokalteksturer, og et og annet ismett av den balstyrige akustiske, fotnote-spekkede jazzen hun er kjent for. Mer enn et forsøk på å lage “en ekte popplate”, føles Oh Snap som en slags munter dannelsesroman full avstikkere – det er alt dette hun kommer fra (også). Og “Take this Stone” er en av de fineste låtene som kom i år.

Salvants ektemann, pianovirtuosen Sullivan Fortner, er selvsagt med i krokene på Oh Snap. Han ga også ut en plate som virkelig ga meg glede – Southern Nights er full av smil og poesi. En pianotrio med Peter Washington på bass og Marcus Gilmore på trommer. Elegant, nedpå, rufsete og lekent, med en særegen pianoteknikk som både får kjennere og lekpersoner til å undre seg. En av årets store, bitre FOMO-opplevelser er konserten hans på Victoria i høst, samtidig som jeg var travelt opptatt med Oslo World. Men jeg fikk i det minste sett to av hans store læremestre, Fred Hersch og Jason Moran. Alle de tre deler en eksentrisitet, og et vidd, som de har med seg når de tar tak i den store jazztradisjonen – de får den til å romme så mye, rett og slett. Om du har lyst til å unne deg en lykkepille på parogtjue minutter, vil jeg anbefale Fortners gjennomgang av fem spor han gjerne skulle hatt med seg på en øde øy, og som ble sluppet for noen uker siden. Den kroppslige gleden over å lytte til Erroll Garners “Teach me Tonight”, og den påfølgende gjenfortellingen av hva det er Garner får til her, er noe av det fineste jeg har sett på internettet i år.

Halvorson, Fortner, Akinmusire og McLorin Salvant blir vel sikkert Artists in Residence på Moldejazz med tider og stunder – om den ordningen varer i 10-20 år, og det får vi jo håpe på. Men de norske jazzpublikumene kan begynne å sanke øyeblikk allerede – Fortner og Akinmusire kommer jo til Cosmopolite i Oslo denne våren og spiller duokonsert, dét kan bli et høydepunkt.

Årets norske «jazzlåt som kunne vært en vakker ballade av Tom Waits ca 1978» er forøvrig uten tvil Liv Andrea Hauge Trios “Mange av oss”, som jeg hørte da den kom, men som jeg virkelig fikk under huden da jeg hørte på nesten dødelige doser NRK Jazz i forbindelse med en reportasje jeg skrev.

Og årets jazzgjenutgivelse kan jo godt være Jaki Byard’s fantastiske soloplate Blues for Smoke. Den kom godt med – et intervju vi gjorde med Jason Moran til vårt i grunnen helt glimrende USA-nummer denne forsommeren, førte til et svært Jaki Byard-kick som jeg skal ta med meg inn i neste år. Hør på dette her, da. Jeg vet at jeg skrev en del om musikk som sted tidligere, men dette er jo virkelig stor historiefortelling også.

Det er fremdeles masse å nevne – det har for eksempel vært et år i rockens tegn. festivalen Hærverk i Parken var et STORT høydepunkt på forsommeren, med alt fra Hayeminol (som kommer til å gi ut et av 2026s beste album, Ingen vår i år, allerede i januar), Ronny Ver og Pumpegris til Anal Babes, Gerilja og Deathhammer. De hadde dønn billige billetter for folk under 18 – og jammen kom det ikke en hel masse unge rockere også og barket sammen i moshpiten. De finnes!

Ung føltes også festivaler som Motvind, Mandal og ikke minst Oslo Jazzfestival, som de siste to årene har gjennomgått et totalt hamskifte – trommeslager Tore Flatjord kommenterte at jamsessionene på Becco, Juret og Herr Nilsen fremstår som fadderuka for de som ikke var på russebuss. Får “folk” dette med seg? Og hva mener jeg i så fall når jeg sier “folk”? En av de store frustrasjonene nå for tiden er følelsen av at så mye positivt kan skje – uten at selv de nærmeste naboene i kulturlandskapet får det med seg. Vi er liksom blitt for godt isolerte. Det skulle jeg ønske vi fikk gjort noe med.

Jeg skal tenke litt mer her. Det er fremdeles noen favoritter igjen – og noen siste bekymringer også, kanskje. Og jeg rekker vel et kort brev til før nyttår?

F

6. En sann svir, men det svir

Anne Efternøler og Patrycja Wybrańczyk spiller på Juret under Oslo Jazzfestival. Foto: Audun Vinger

Å herre, der listet du opp mange gode minner (jeg kom meg på Sullivan Fortner og dro videre opp til Cosmo for å se The Congos, riktignok uten  hovedvokalisten) og noen ting jeg ikke fikk med meg. Men sånn er det bare. Vi er jo på mange av de samme festivalene, men vi splitter tydeligvis opp slik at jeg tar Voss og Soddjazz på Inderøya, mens du tar Motvind og Mandal. Ut fra valget kan jeg kanskje virke eldre og mer konservativ, men det var veldig flott og ungt og intenst begge deler i år også, kanskje spesielt Voss. Det var ganske tidlig på året, men tross alt en stund siden desember, så det var et element av gjensynslykke og klemmer rund baut mellom musikere, bransjefolk, frivillige og vanlige musikk-elskere. Det var også noen med verdenssituasjonen akkurat da som gjorde at vi alle la ned en ekstra innsats. Husker jeg smågråt flere ganger under helgen (hjelp), utrolig nok også på debutkonserten til bandet Riversun, fordi jeg syntes Zakarias Meyer Øverli og Bethany Forseth-Reichberg virket så lykkelige og nyforlovet på scena der. Skikkelig loved-up atmosfære. Det var mange andre gripende konserter, spesielt sangeren og oudspilleren Nawara Alnaddaf i Vangskyrkja, men det var sterk stemning bare under kveldsmiddager i hotelbuffeten, hjulpet av skatter fra kjelleren, med folk som Trygve Seim, Jacob Young, booker Linn Skoie og Lars Horntveth, som forøvrig skal ha Tingingsverket der kommende palmehelg.

Også på Voss er det endringer i ledelsen, det skjer i mange av byene nå for tiden, og noen festivaler sliter også med underskudd. Men gud bedre så viktige de er for lokalsamfunnet og stoltheten av å bo akkurat der, selv om det selvfølgelig alltid bare er et mindretall av innbyggerne som faktisk møter opp. Jeg er en smule bekymra for disse festivalene, det er flere av dem som må ty til støttekonserter fremover, men det later jo til å være en tendens til at det er nedskalering og en anelse rimeligere artister. Den harde kjernen dukker vel opp uansett.

Ja, jazzen i Oslo under festivalen på sensommeren var absolutt ung (det kan jo også ha noe å gjøre med hvilke typer konserter jeg prioriterte) og det er tydelig at noen har løst floken og gjort jazz og omegn mer appellerende. Altså ikke musikken, men rammen rundt. Det må jo være fordi det er så mye liv i mye av den, det er ofte organisk og med en smule motstand til status quo. Så det er både bra for frakkene der ute, men også for hippe og pene mennesker på leit etter identitet. Heldigvis finner de bra musikkopplevelser mens de leter.

Ellers var dette et svært godt lese-år for meg, ingen nevnt ingen glemt. Romaner, poesi, kortprosa, noveller, historie, filosofi, tegneserier, store mengder kunstbøker, og en og annen musikkbok så klart. Det jevne nivået på disse har økt med årene. Det er til inspirasjon for å ferdigstille slike ting på egen hånd også. Når det gjelder litteratur var det jo skremmende mange viktige profiler som forsvant, deriblant mennesker jeg hadde kontakt med selv som Henning Hagerup, Liv Køltzow, Tor Åge Bringsværd og Dag Solstad. Ja, det er litt av en rekke, og neste generasjons forfattere er dessverre møtt av en samtid som kanskje ikke ser på dem som like viktige som foregående generasjon oppfattet forfatterstanden, enten man var storleser eller ikke. Det var ekstra spesielt å være sammen med Solstad da han gjorde intervjuer med travboka En sann svir. Han var tydelig preget av sykdom og alder da vi satt i bilen til fotograf Ivar Kvaal og kom oss ned til Jarlsberg travbane en kald og mørk og folketom søndag kveld i januar. Vi så den svært suksessrike kaldblodshesten Stumne Fyr fra Hadeland vinne, svært overbevisende. Solstad fikk opp minner fra oppveksten på 50-tallet da han jobbet her. Vi var i stallområdet og hilste på kusker og hester. Jeg spiste løvstektallerken med en halvliter til. Spilte litt hasard også.

Noen uker senere var Solstad blitt merkbart verre og mer svekket, det var på lanseringen av boken. Vi skulle ha scenesamtale på Nasjonalbiblioteket, med gamle venner fra Sandefjord og samtlige forfatterhøvdinger og forlagskolleger på plass i salen. Det begynte svært trått, vanskelig å forstå hva han sa. Men med varm velvilje i salen og en ekstra innsats på scenen var det som han klarte en siste kraftanstrengelse og kom ut av det med stor verdighet. Vi ble sittende litt etterpå og snakke, en av hans eldste venner hadde tatt turen, og det føltes i det hele tatt, og av flere grunner, som en historisk kveld. Jeg husket å få ham til å signere boken min rett før han tok heisen ned for å ta drosje den lille bakken ned til Skillebekk. Det må ha vært den siste signaturen, for kun to uker senere var han borte.

A

7. Hva var det vi var så bekymret for igjen?

Ole Morten Vågan underveis i en overopphetet spillejobb med Trondheim Jazzorkester (et av mange kutt-rammede fantastiske tiltak nå) og Jason Moran på Moldejazz. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Kulturbekymringen, ja. I dagene før jul publiserte Norges utvilsomt synligste kulturjournalist, NRKs høykonseptuelle reporter Christian Ingebrethsen, en sak om unødvendig mye klaging fra kulturlivet. Den var basert på en artikkel publisert i Kontekst av Nanna Løkka og Bård Kleppe, seniorforskere ved Telemarksforskning. Etter et år med mye varsku-roping fra kultursektoren, blant annet i Marikken Lauvstads bok Kampen om kunsten – et forsvar for kulturens rolle i demokratiet, var deres poeng at det sentrale premisset for boka – at kulturen nedprioriteres – ikke helt holder vann. Det vil si, de vedgår at det kuttes i kommunale kulturbudsjetter, men det er fordi budsjettene er trange generelt sett. Men ellers er støtten til sektoren stabil, og har også økt markant fra 2005 og frem til i dag. Det er flere ting artikkelen ikke drøfter – da vi snakket med Ole-Henrik Mohn Pettersen i Vinterjazz på starten av året, som i likhet med mange andre festivaler i Fredrikstad fikk kuttet sin støtte i kommunebudsjettet, snakket han om muligheten for at det også fører til kutt i støtten de får fra fylket, og at det vil kunne forplante seg videre til Kulturrådet. Ting henger sammen – og hvis poenget er at man ikke skal rope varsku for eksempel på vegne av små festivaler av denne typen som sliter akkurat nå, og som kan komme til å slite enda mer i de neste årene – hvilket kulturliv er det egentlig vi skal diskutere i offentligheten? Jeg må innrømme at jeg også tenker mitt når de viser til hvor mange kulturbygg som er bygd, og som bygges i Norge – kulturhus-skeptiker som jeg er, slår ikke det meg nødvendigvis som et godværstegn, men snarere at vi kanskje bruker for mye penger på gærne ting (jeg er forøvrig ikke alene – den gjennomsnittlige musikeren jeg snakker med, misliker de content-kryptene der).

Men – kuttene i kommunebudsjetter, som altså også rammer kulturen rundt omkring i Norge, er et godt eksempel på at kulturlivet kan risikere å se ut som om den melder seg litt ut av den bredere samfunnsutviklingen når den kjemper for sine kår. Og at vi kanskje overvurderer noen av de instrumentelle argumentene for å ha et kulturtilbud – enten det er folkehelse, rollen i demokratiet eller det virkelig store buzzordet post-2022, kultur som beredskap. Det finnes åpenbart mange politikere i Norge i dag som vet hvor hult og desperat det der kan låte, og som rett og slett lever godt med å få kulturlivet på nakken. Så selv om jeg synes at Løkka og Kleppe har et litt snevert utgangspunkt der de plukker ut noen enkeltbekymringer som de tilbakebeviser, er det en type korrigeringer som vi er nødt til å forvente flere av. Sammenlignet med svært mange andre steder – og andre epoker i norsk kulturhistorie – er det ikke sånn at den offentlige pengebruken i 2025 stikker seg ut som spesielt kulturfiendtlig.

Så hvorfor er jeg betenkt, da? Den første årsaken er at de kommunale kuttene er dramatiske for svært mange tilbud, samme hvor forståelige de er. Spørsmålet er jo om Vinterjazz klarer seg, om AdLib i Bodø klarer seg, om Cosmopolite klarer seg og så videre. Så får det heller være rollen til en kulturredaktør i et borgerlig tidsskrift å forfatte den fornuftige linjedommer-kommentaren om at dette tross alt, i det store perspektivet, ikke er så ille – og at kulturen bør finne flere bein å stå på. Selv har jeg ikke noe imot at kulturlivet gjør det – selv om sponsorbindinger kommer med en haug med små og store dillemmaer. Om vi tar jazzlivet som eksempel, er det uansett sånn at de innrapporterte sponsorinntektene blant festivalene samlet sett lå på 21 millioner kroner i 2019, og utgjorde 13,4 millioner kroner i 2024. Erfaringene fra de jeg snakket med, var at store, tunge sponsorer flokket til de mest kommersielle festivalene og kulturaktørene, i større grad enn tidligere.

En del av dette er nødt til å handle om tegn i tiden også. Hvis kulturen er mindre synlig, ikke bare i valgkampen og samfunnsdebatten forøvrig, men også i folks (medie)hverdag, påvirker det langtidsutsiktene. Det handler ikke bare om hva som skjer neste gang borgerlig side vinner stortingsvalget (for det gjør de jo altså med jevne mellomrom i Norge), det handler om mangelen på en felles forståelse for at det er vits, samme hvem som sitter ved roret. Like før valget, undret jeg meg over dette: Om Tage Pettersen, Høyres kulturpolitiske talsperson, synes at det private næringslivet bør trå til, avlaste det offentlige og støtte kulturlivet i større grad, så er jo det lite overraskende. Men hva får ham til å tenke at menneskene som er ansatt der vektlegger verdien av dette litt trauste, brede kulturlivet noe høyere enn dagens politikere? Hva om næringslivet ikke er villige til å plukke opp hansken? Vanker det kjeft da, liksom?

Vi har gode ordninger og solide institusjoner – spørsmålet mitt er om samfunnsånden som muliggjorde etableringen – og den gradvise styrkingen – av alle disse strukturene, vedvarer. Om den vil finnes om ti eller tjue år. Der er jeg litt tilbake ved undringen som meldte seg i slutten av forrige mail. Får vi med oss det som skjer, når vi ikke deltar aktivt selv, i dag? Man ser jo noen greier på sosiale medier, selvsagt. Men kulturoffentligheten, sånn den artet seg for et tiår eller to siden, handlet i stor grad om å lese om ting man også ikke tok del i selv. Akkurat hvilken funksjon det hadde å lese om disse tingene, skal jeg ikke si for sikkert – om det var demokratibyggende eller oppbyggelig eller lærerikt eller hva enn – men jeg tenker at det må ha skapt en eller annen forståelse for at det var fett at ting skjedde, og at det faktisk var noe noen andre hadde glede av. Og, så det er nevnt – den litt strutsete holdningen til hva som skjer andre steder enn der vi selv ferdes, tror jeg mange av oss deler. Jeg møter meg selv i døra flere ganger i året, paff over at masse folk faktisk ivrer for noe som ligger i periferien av min egen kulturinteresse.

Knut Reiersrud skåler for Jazzklubben. Foto: Audun Vinger

Nok om det. Kanskje skal vi også hoppe bukk over NRK i denne omgang, de har hatt litt av et år, vi har skrevet en god del om dem, skål for Jazzklubben nok en gang, akkurat som Knut Reiersrud gjorde på romjulskroa du arrangerte – og så kommer vi tilbake til resten på nyåret.

Anna Ueland og Selma Edwards Granly tar seg en hvil på Motvind. Foto: Cornelia Kristiansen

Hva var vitsen i år? Jeg tenker på Knut Buen i solsteiken på Motvind, fifty-fifty slåtter og dyp filosofering om naturen og kulturen. Den grundige applausen etter visningen av Mulholland Drive på Cinemateket, kanskje ikke først og fremst av respekt for David Lynch (jeg opplevde det ikke på noen andre visninger de ukene), men i pur begeistring over hvor inn i hampen bra den filmen har stått seg. Et sjokkerende rop fra Juliana Venter under en intens, fortettet vokal-performance i Peter Opsviks gamle studio, i forbindelse med slippet av en kunstferdig titommer signert Paal Nilssen-Love og Jonas Cambien. Karin Krogs fremføring av tekstlinjene But how strange the change from major to minor / Every time we say goodbye i Kongsberg Kirke. Bildene av Slipknot-trommeslager Eloy Casagrande og Bill Ward, etter Black Sabbaths rørende avskjedskonsert på Villa Park. En frokostkonsert med trompetist Kristina Fransson og trombonist Emil Bø, ute på Piren i Mandal. En frokostkonsert til, dagen etterpå, med Ingebrigt Håker Flaten samme sted.

Ingo gnisser dagen derpå vekk. Foto: Cornelia Kristiansen

Henriette Eilertsen som inviterer med seg Ungdommens Improorkester – som hun startet selv, for å gi unge musikere smaken på den rare improvisasjonens gleder – inn i Steinhuset under sin solokonsert på Kongsberg Jazzfestival. Og forsåvidt ansiktsuttrykket til konsertvenn og Kongsbergjazz-veteran Luna Lykken Wiik, akkurat idet det skjedde.

Luna Lykken Wiik, en svært glad stedsansvarlig på Steinhuset. Foto: Cornelia Kristiansen

Jason Moran, som kom rett fra kunngjøringen av at han slutta som lederen av jazzdivisjonen på Kennedy-senteret til to konserter i Molde – først med Trondheim Jazzorkester (som han også ga ut en god plate med, den vokser fremdeles på meg), og dagen etter mutters alene i Rådhussalen. De peruvianske legendene i Los Wembler’s de Iquitos, som spilte i nærmere tre timer på Goldie, med innlagt intervju med Radio Latin-Amerika underveis i konserten – det har jeg ikke sett før. Sykkelreparatør Håvard Aufles i det Hans Hulbækmo kalte nørd lune på jam i Kongsberg, som snek inn alt fra Beethoven til vignetten fra Sex og Singelliv underveis i… jeg husker ikke hvilken låt de spilte. Christian Winther og Anja Lauvdal i Norges Sydligste Drivhus, også kjent som Elvesalen i Mandals helt greie kulturhus.

Anja Lauvdal etter endt konsert – det var varmt, ja. Foto: Cornelia Kristiansen

Den frie flyten Henriette Eilertsen, Håvard Wiik og Mark Sanders fant under Særingfesten på Kongsberg – og møtet med musikken til The Lost Tangos like etter det, jeg husker sant å si ikke hva de gjorde, jeg må høre det igjen. For ikke å snakke om den totale overkjøringen Grace Jones sto for, en dag eller to seinere. Isach Skeidsvoll, både med General Post Office på Hellviktangen under Fram-festivalen, og i en sorts drømmetilstand som snek seg inn mellom boogie-woogien og teppebombingen, med en ad hoc-besetning, da Catalytic Sound gjestet Victoria. Aksel Røed, blant annet med samme General Post Office, men såvisst også med veteranen Knut Kristiansens kvartett, som ga ut en av årets lavskuldrede norske jazzperler. Reprisen av låta “Låveparty” under urfremføringen av Anna Uelands Populærmusikk for likesinnede på Oslo Jazzfestival.

Luringen Håvard Aufles hilser på publikum. Foto: Cornelia Kristiansen

Sigrid Aftrets hemmelighetsfulle, totalt fascinerende og kompromissløse musikk for sin utgave av Trondheim Jazzorkester. En solo under jammen på Moldejazz som jeg var bombesikker var en eller annen barytonsaksofonist som hadde sneket seg inn i lokalet – men som viste seg å være cellist Selma Edwards Granly. Den tyske barytonklarinettisten Rudi Mahall som justerer flisa under et ettermiddagssett med Die Enttäuschung mens han sier Sadly, I don’t play as well as Stan Getz… but I AM an asshole… just like Stan Getz. 150 bitt av knott og mygg, samtaler ved elver, bål, i bakgårder og på terrasser, om musikken, livet, og i år også om døden. Og, ikke minst: Joe McPhee, i livets høst, med som tok til scenen på MIR sammen med Paal Nilssen-Love, iført knallrøde sko, og som blåste varme, klokskap og spontanitet inn i rommet. Hva var det han deklamerte, om og om igjen, der et sted? Jeg tror jeg husker det, i hvert fall omtrentlig: I once knew a girl. She went crazy… and decided to follow her dreams.

 

8. Drømmesommeren i Molde

Dansere i Molde. Foto: Audun Vinger

Nei, vi er nok fucked. Men prøver å gjøre det beste ut av det! Det er nok denne segregeringen, at masse kunst og musikk foregår til stor begeistring for de som er til stede, men at det ikke synes utenfor, og at kultur generelt ikke er noe Hvermansen eller medieledere eller bevilgende myndigheter har under huden.

Men nok klaging nå.

Jeg rekker ikke gå gjennom så mange høydepunkt som deg her dessverre, men det starter jo allerede tidlig på året. Innpuls på Gjøvik med Sofie Tollefsbøl og Kristina Fransson og Leah og Solveig Wang og Sondre Moshagen og hele bøtteballetten i nydelig innlandshumør med snø under føttene satt tonen. Kongsberg ble et helvete for meg siden jeg hadde fått en infeksjon og ble lagt inn på sykehus på dag to, direkte etter en scenesamtale med Simin Tander i Jazznytt-teltet. Kunne bare ligge på rommet og høre på DJ og amatørband i festivalgata. Det tok seg opp i Molde med tropesommer og ekstremt god stemning, wow. Jeg ankom sent søndag, og det var faktisk så varmt at jeg ble nødt til å trekke ut og ta meg en midnattspils på terrassen foran hotellet, alene. Skikkelig feriestemning. Hjertøya har aldri vært vakrere – og til og med Maxwell klarte å nå ut med sin voksne R&B etter at Tobias Sten hadde countryshow for ungdommen på Romsdalsmuseet. Det er nesten ikke mulig å fortsette, vi vet å kose oss på festival. Og på Hærverk og på Victoria når det er gardin-gig. Og alle andre steder som har jazz, og det er mange nå. Tre dager på rad med Sjostakovitsj var et fint vinterminne, alle de fine platemessene der man treffer likesinnede, Tronsmo, DJ-kvelder på Hør Hør, små og store utstillinger  – det er enormt mye kunst her jeg bor i Oslo. Idrettsglede har det til og med også vært i år: ekstrem forløsende klem med sønnene mine etter at Spurs vant Europa League, og en reprise av det samme etter at Norge kvalifiserte seg til VM. Dessverre kommer det til å bli et helvete og mye krangel når mesterskapet først drar i gang. Noen ganger er jeg litt lei av sport, hva er vitsen, liksom. Kanskje jeg heller skal benytte meg av det helt vanvittige jeg fant ut at jeg var i besittelse av: livstidsfrikort på Cinemateket! Her snakker vi livskvalitet. Uansett hva man velger å konse på klarer vi å satse på at vi klarer å få til akkurat nok av den livskvaliteten til neste år, hva?

***

Godt nyttår – og ses på konsert,

Audun Vinger & Filip Roshauw