NTT: Dina Ögon-spesial

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts helgemusikkavis i digital remseforme om jazzen og omegnen. Denne gangen har vi faktisk en liten spesial på lur, om et av de virkelig store bandene i dette landskapet de siste årene. Ja, Dina Ögon fra Sverige er blitt allemannseie, og på sensommeren, 23. august, spiller de konsert i Karpedammen på Akershus Festning i Oslo, med Morgonrode som support. I dette nummeret snuser vi på en del annen musikk som medlemmene av dette bandet har sin fulle hyre med, og vi byr ikke minst på et stort, svært tekstfokusert intervju med bandets eminente vokalist, Anna Ahnlund, ført i pennen av Peter Vollset. På tampen skriver vi også om Paul Schrader og Phish, tjohei!

De neste ukene frem mot sommeren kan det hende at NTT blir hakket mer sporadisk – vi har noen prosjekter som må fullføres, og som krever litt tid. Men vi skal nok sørge for å holde dere nogenlunde godt oppdatert på det viktigste som skjer allikevel, og noe av det viktigste akkurat nå er definitivt at Jazznytts sommernummer er på trappene og på vei til postkasser og bladhyller! Amerikansk fokus denne gangen – du får møte Jason Moran, Marvin Tate, Kris Davis og Jonathan F. Horne, du får lese om Mingus og Joe McPhee, John Jeremiah Sullivan fortsetter den oppsiktsvekkende historien om Arthur «Happy» Rhone og Louisa Olufsen Layne gir oss et krasjkurs i Harlem-rennessansen, som Rhone skulle vise seg å bli svært viktig for. Vi har også et utdrag av den kommende boka om Trondheim Jazzorkester, ført i pennen av Terje Mosnes, som fokuserer på samarbeidet mellom Joshua Redman og orkesteret (som forøvrig er aktuelt i sommer, på Oslo Jazzfestival). Mer info når bladet er der, og for eksempel kan kjøpes i kiosker og på nett hos fabelaktige Tekstallmenningen. Vi gleder oss!

Det stunder mot landskamp mellom Norge og Italia, som noen av oss skal på, og vi begrenser oss til én konsertanbefaling denne uka – som du kan gå på om du ikke ønsker å lide deg gjennom det som skal skje på Ullevål. Arashi!, trioen med den legendariske japanske saksofonisten Akari Sakata, Paal Nilssen-Love og Johan Berthling, spiller på Kafé Hærverk om få timer. De har hatt en liten svingom på flere scener denne uka, og rapportene er mer eller mindre ekstatiske. Selv så jeg Sakata med Paal Nilssen-Loves Large Unit i Tøyen kirke på tirsdag, der de spilte inn plate med folk til stede. Det var intenst og tilfredsstillende, med store energiutblåsninger og mer intime, poetiske øyeblikk. Tror plata kan bli bra. Etter konserten ble jeg også tilsendt et hakkandes klipp av Sakata som spiller «Summertime» – DETTE ER SAKER:

Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her er Harpers Bizarre med «Hard to Handle»:

 

Dina Ögon 1: Pina dö

Foto: presse

Det er ikke vanskelig å se på Dina Ögon som en eksponent for et sound som på sitt eget lille vis har vært dominerende noen år – det drømmende og flyktende og romantiske, musikk for regn eller lav sol som Jazznytts Karoline Ruderaas Jerve har omtalt det som. En smule funky og gyngede, som en slags balearisk retro soul med innpass i jazzen? Kan hende en smule utstudert om man står opp med feil ben om morgenen, men veldig veldig deilig for det.

Ved siden av Dina Ögon har jo medlemmene mange andre jern i ilden. På soloprosjektet i eget navn har Daniel Ögren i følge seg tenkt i jazzikalsk retning og sagt følgende:  «Att producera och mixa är för mig ett konstant utforskande. Denna gång har jag försökt lyfta gitaren som melodiinstrument och samtidigt ha en så akustisk ljudbild som möjligt.»  Og det klarer han jo, ikke minst har han også en wahwah-aktig elektrisk sitar som forgyller låter som «Vänern».  Gitar kan meget gjerne fungere som fortellerstemme i musikk som innehar moods som disse låtene. Og den tegner pussig nok også opp et narrativ om reiser til for noen av oss svært sentrale, navngitte steder som Årdal, Volda og Lofoten. Til og med Haugesund by night! Det må jo være Høvleriet han refererer til her?

Albumet som er døpt Pine og som om jeg ikke teller feil er hans tiende (?) soloalbum, ble utgitt for kort tid siden, og bør absolutt appellere til fans av moderbandet og for eksempel den norske supertrioen Orions Belte. Filmmusikk uten film – historiefortellende instrumentalmusikk. 

 

 

Dra til Moss!

Fjorårets utgave av festivalen Lyse Netter i Moss var en fantastisk opplevelse på alle vis. Jeg skrev en rapport fra lørdagen i fjor som kan leses om dere ikke tror på det. Ja, festivalen var så bra at det nesten var som om det var for godt til å være sant. Og det var det jo på et vis. Det var så mange utenlandske headlinere og fascinerende kulthelter fra absolutt øverste hylle at det var til å miste pusten av, og faktisk det samme med de norske innslagene – og så klart den unike stemningen og følelsen av idealisme og magisk realisme. Men det var også for godt til å være sant, regnskapet gikk ikke helt opp på grunn av hardt regn lørdag  — og andre greier. Jeg dømmer ingen, de klarer jo ikke en gang arrangere verdensmesterskap på bortoverski uten å gå flere titalls millioner i underskudd. Årets festival er minst like innholdsrik, men også en noe nedskalert versjon laget for å finne et pengeplaster til fjorårets sår. Skamlyse netter, som det visst heter i år, starter fredag kveld med mye bra, spesielt tre rockeband der bandnavnene er like perfekt uperfekte som musikken: Vrengt, Mirage og Daufødt. Lørdagen starter tidlig og slutter sent og inneholder ting andre festivaler kunne spredd utover tre dager. Så dette er en billett man burde investere i enten man har tid til å gå innom Møllebyen eller ei. Det går til en god sak og videre arbeid. Om du ikke bor i Moss går det veldig kjapt å komme seg ned dit med tog og andre farkoster.

Det er Martin Sørhaug fra den fantastiske bokhandelen og forlaget og idéfabrikken House of Foundation som står bak, med Emile Nikolas, nei jeg mener Emil Nikolaisen som sjelfull frontfigur og program-Svengali.

Av lørdagens program stikker tre gjenoppstandelser fra tilstøtende Oslo-miljøer seg ut. Alle med perkusjonist og miljø-nav Anders Møller som fellesnevner. Det svært legendariske punk/noise-bandet Anal Babes stiller i netto ute i Hagen, det skal være en performance av Kitchie Kitchie Ki Me O som er tilbake med stilisert ny musikk, og ikke minst skal King Midas presentere sitt kommende album Blanco. Som man forstår vil ingen av disse være «konserter» i tradisjonell forstand. Det er rett og slett ikke spesielt tradisjonelt og strømlinjeformet denne helgen i Moss, det er ingen skumle politiske og kapitalistiske elementer i eierskapet og ting foregår på en mer organisk måte.

Av andre ting på programmet denne dagen må så klart den unike sangkunstneren Silje Høgevold nevnes, og søster Hilma, og svenske Les Big Byrd STHLM. Diskjockeys som Helene Richard, Øyvind Morken og ingen ringere enn Alan McGee som startet Creation records og med det er en av moderne pop og rocks viktigste europeiske musikkmennesker. Det er mat fra Heidi Bjerkan og Credo-gjengen, kunstnersamtale med Charlotte Thiis-Evensen, Jon Benjamin Tallerås, Vilhelm Christensen og Yamile Calderón som har en prosessutstilling om Møllebyens vesen på HoF, og visning av en dokumentarfilm om BC Studios, hvis boss Martin Bisi også er til stede. Samt veldig mye mere.

Jeg føler jeg allerede er til stede, etter å ha fått skaffet meg årets to utgaver av Lyse Netter Editions, to små chap books på gult papir med rød skrift. De kan man finne i den fabelaktige bokhandelen på området i Moss, eller via post på audiaturbok.no

Se samtidig etter andre viktig bøker innen kritisk teori, kunst, poesi og kulturkritikk.

Slike småbøker er veldig fine formater, man kan gå langt om et rart tema, eventuelt bare kort, og det føles som en verdig bok uansett. Blek soloppgang er et slags langt portretttintervju med Ando Woltmann – sanger i King Midas, strålende skribent (noen ganger også for Jazznytt)  og også nylig mottaker av prisen Årets Tidsskrift for bladet Arkitektur. Men her snakkes det ekstra mye ideene rundt det nye albumet Blanco og Woltmanns tanker om auraen av Moss og hans innstilling til musikk og livet. Dette er en festival som føles ytterst site specific, og det post-industrielle Moss blir behandlet på ulike vis, også en smule kjærlig ironiserende. Boken er ført i pennen av mosseboer Marius Lien som gjorde noe liknende i fjor med Lee Ranaldo.

Det finnes også en engelskspråklig bok – The Outsider Against Society av  Fredrik Wilhelmsen, som er et møte med den gedigne kulthelten og glamorøse undergrunnsfilosofen Ian F. Svenonius (tidligere Nation of Ulysses og The Make-up). Han var å se rundt baut på området i fjor, enten han opptrådte med bandet Escape-ism, dukket opp på scenen under andres konserter, eller bare holdt hoff og snakket med kolleger og publikummere. Også han har fattet en dyp sosiologish interesse for Moss før og nå. 

Begge disse bøkene anbefales varmt – spesielt denne helgen – du kan jo f.eks lese dem mens du spiser noe styrkende mat av Heidi.

 

Dina Ögon 2: Anna Ahnlund tenker gjennom tekstene sine

Av Peter Vollset (bartender, pensjonert musikkskribent og tekstforfatter)

Dina Ögon. Foto: Presse

Et pandemiprosjekt der fire svenske jazzere rundt førti bestemte seg for å lage easy listening-pop etter dogme-metode (ingen clicktracks, ingen autotune, ingen sanger som ikke kan spilles live med instrumenter som er lette å frakte etc.) høres på papiret ut som ganske snever kultur, men Dina Ögon er alt annet enn snevre. Da deres selvtitulerte debutalbum kom i 2021 var straks halve hovedstadens pensjonerte musikkskribenter, studionerder og serveringspersonell (aka “Beccokammeret”) samstemte med Tyler, The Creator om at dette var verdens beste band. Oppfølgeren Oas fra 2023 vant to grammiser – deriblant for Årets Album – og innen deres tredje plate Orion kom ut i fjor føltes de som rene overdogs.

Kritikerne i Norge så vel som i Sverige var ganske samstemte: Orion var mer av det samme fra Dina Ögon. Hvorvidt dette var en bra ting var de ikke lenger helt enige om. Klassekampens Frida Fliflet rundet av sin anmeldelse med å konstatere at plata nok ville bli mye spilt, men at “om folk faktisk hører etter, er et annet spørsmål.” Spør du meg så spør jeg deg ass.

Ingen anmeldelse av plata jeg har funnet bemerker at det i det minste er ett område hvor Orion bryter med de to foregående platene, nemlig det tekstlige. Hverken debuten eller Oas var lyriske gladplater – tvert imot var de raust spekket av den svenske popmelankolien som er så lett å høre og så vanskelig å herme etter – men den er spekket over et bakteppe hvor både nostalgi, kjærlighet og lek er viktige bestanddeler. På Orion er alt både håp for fremtiden og nostalgi for fortiden strippet helt bort. [1] Mange av albumets åtte sangtekster kan leses tvetydig hver for seg, men sett på som helhet er plata en klar skildring av mennesker som lar redsel og egoisme styre seg, nekter all forpliktelse, påberoper seg valgfrihet, trekker seg unna andre for å beskytte seg, og til slutt sitter igjen så harde og ensomme at det eneste beviset de har for at følelser som nærhet og mildhet finnes overhodet er sitt eget savn etter dem.

Et utvalg tekstutdrag fra Orion som illustrerer den lyriske nerven på albumet, avfotografert fra albumcoveret av artikkelforfatteren.

Jeg ringte vokalist og tekstforfatter Anna Ahnlund for å snakke om denne utviklingen spesielt og om sangtekstskriving generelt.

Er det en forskjell på hvordan du skriver tekster til Dina Ögon og hvordan du skriver til soloutgivelsene dine?
AA: Jeg tror det er litt forskjell. Det er ikke bevisst valg at det skal være annerledes, men det blir det. Når man er med forskjellige mennesker, så er man jo forskjellig. Man har forskjellige personaer som man trer inn og ut av. Jeg tror det er det samme med tekstskriving.

Så hver forskjellige musikalske konstellasjon er lik som en ny sosial situasjon hvor du oppfører deg annerledes, på en måte?
AA: Ja, nettopp, men samtidig er det jo meg alt sammen. Det er ikke slik at… altså de fleste tekster fra Dina Ogon kunne vært på mine soloplater. Min tekstskriving er veldig intuitivt drevet og jeg samler på fragmenter, små fraser og setninger, hele tiden. Jeg er veldig opptatt av melodien i ordene, noen ganger så er det en frase som setter seg veldig og så styrer det hvor teksten går.

Det kjenner jeg meg igjen i. At man bare har én tekstlinje som klinger perfekt i melodien, og så blir oppgaven å dikte frem en kontekst der det gir mening å synge den linjen.
AA: Precis. Og det er spennende for da hender det at man ender opp med å skrive om ting man ikke ellers ville skrive om, og lese seg opp på et fenomen fordi slumpen tok deg dit.

Pussig at du beskriver det så slumpete, for noe av det jeg ville snakke med deg om mest er at jeg opplever Orion som annerledes enn de to første at den har mye mer tekstlig fokus.
AA: Jasså. Hvordan da?

Jeg hører dem som mye mindre nostalgiske, for det første. Og kaldere.
AA: Kaldere?

Kaldere ja. Det er liksom en tragedie om mennesker som fjerner seg fra verden i den tro at det vil gjøre dem lykkelige og så gjør det det motsatte.
AA: Ja… Jeg kan ikke si at det ikke stemmer, men det… Men i en slik intervjusituasjon så skulle det vært fint å kunne si at alt var helt gjennomtenkt og at jeg har alle svar, men det er virkelig ikke slik med meg. Kanskje om 20 år så kan jeg se tilbake på platen å si at det er et tema der, men det er kanskje litt for nære nå. Det er en viktig drivkraft i meg å finne en cocktail av ord og stavelser som får et eget liv. Mine tekster er ofte tvetydige fordi jeg er det jeg også, jeg er ikke en veldig direkte person.

Som musikklytter, er du opptatt av tekst?
AA: Ikke alltid, virkelig ikke, men mer og mer i livet så blir jeg det. Så skulle jeg til å si at jeg liker tekster med stort tolkningsrom, men så er det også noe med klare tekster, Kjell Höglund sine for eksempel, som er helt rett på sak som jeg kan sette veldig pris på. Ting man ikke selv hadde klart er jo ofte desto mer fascinerende som lytter.

Hvordan tekstene skrives ut på tekst-arket, har du sterke meninger om det? Spesifikt, dveler du mye over hvordan du skal skrive alt som synges som ikke er ord?
AA: Hva mener du?

Det var litt klønete formulert, la meg komme med et eksempel. I refrenget på “Jag Vill Ha Allt” så synger du en lyd før du synger “vill du ha mer av mig”. Og den lyden, til å begynne med, låter for meg som en frydefull lyd, en litt forelska lyd, og så etterhvert som låta går så forandrer det seg litt og til slutt låter den nesten utmattet.
AA: [ler]

Poenget mitt er at den lyden, den er sang, og den kommuniserer veldig mye, men i tekstheftet er den representert med to bokstaver: “Åh”.
AA: Er den det, seriøst? Nå må jeg sjekke. Ja, jøss.

Ja, det slår meg som en veldig uadekvat og mangelfull gjengivelse av det som synges, på en måte, men så vet jeg ikke hvordan man skulle gjort det annerledes heller.
AA: Ja, men tekstheftet er mer noe man kan referere til dersom det er noen linjer man ikke helt hører. Men du kan si: Det er ikke tilfeldig at det står “Åh” og ikke “Ah”, det er meningsbærende. En annen ting som har stor innvirkning på teksten er gjentagelse; man kan gå videre med å skrive et nytt vers eller man kan befeste det som er ved å gjenta et. Det har masse å si.

Kan jeg komme med en påstand, som du så kan si er helt feil: Jeg tror de to første platene er skrevet omtrent samtidig, og at Orion er skrevet senere.
AA: Det stemmer nok litt, selv om noen av tekstfragmentene sikkert er ti år gamle. Men det er mye nytt på Orion, og de to første beveger seg kanskje i samme… Du tar ikke helt feil. Jeg kan ikke si du har rett, men du tar ikke helt feil.

Kjenner du til begrepet “filter disco”?
AA: Nei.

Jeg tror det ble oppfunnet av en kis som prøvde å skrive historien til elektronisk dansemusikk. Uansett, det er en sekkebetegnelse på en del housemusikk fra sent nittitall, mye av den fransk, som er konstruert over mer eller mindre forskrudde disco-loops. «Music Sounds Better With You” av Stardust er erke-eksemplet. “Lady” av Modjo. “Remember Me” av Blue Boy.
AA: [synger] “Remember me-e…” Ja, den husker jeg.

Grunnen til at jeg spør er at jeg hører ganske mye filter disco på Orion, men ingen overhodet på de første to. Og så kanskje det farger hvordan jeg hører tekstene siden den sounden føles veldig som sent nittitall for meg, en tid jeg forbinder med veldig sterkt fokus på individualisme og personlig valgfrihet.
AA: Vi har ingen kapellmester i Dina Ögon, og alt er lov stilmessig, så vi var bare sugne på den type sound. Det kan jo tenkes at jeg ble inspirert av musikken
vi spilte inn da jeg skrev tekstene. For det er virkelig slik at en tekst kan bli svinbra i riktig musikalsk kontekst. Vel finnes det noen tekster som står som ren poesi, men som oftest er det en symbiose der med musikken. 

Erkeeksempel på låt fra Dina Ögons siste plate som gir artikkelforfatteren Filter Disco-assosiasjoner.

Ja, for tekstene føles for konsekvente til å være slump…
AA: Ja, men der har du problemet med sånn det kan bli i intervjuer og sånn. Nå høres det kanskje ut som om ordene bare er slump, men det er de ikke. Man forsøker på en måte å formulere noe, og det noe er ikke slump, men man må fiske litt rundt. Det blir bare krampeaktig hvis man formulerer det på forhånd. Man må finne litt luft rundt. Og det må føles nytt. Det er viktig for meg at ordene føles nye, selv for meg. At det er en ny formulering.

Ok, to kjappe til før du må gå: Er det tilfeldig at det siste ordet du synger i første sang er “allt” og det siste ordet du synger i siste sang er “ingenting”?
AA: Ja det er det, men gud, så fint at du fant det.

Det begynner med “Jag vil ha allt” og ender med “Her har jag ingenting”.
AA: Oj oj oj! Heftig!

Og helt til sist: For meg er selve nøkkelen til skiva låta “Milton”, hvor du bruker John Millton til…
AA: “Milton” er Milton Nascimento.

HVA?!
AA: Ja, den sangen har hett “Milton” siden før den fikk tekst, som en liten hyllest til Milton Nascimento, som vi alle er veldig glade i.

Nemlig ja.
AA: Men hvem var din? Hva sa du?

Nei altså, John Milton, dikteren som skrev “Paradise Lost”, om syndefallet og Lucifers opprør mot Gud. At Lucifer ikke klarer å leve med å ikke ha fri vilje som engel, så han erklærer at hans egen personlige frihet er viktigere enn Guds skaperverk og skaper liksom helvete ved å insistere på at han skal gjøre hva han vil, uansett. Jeg leste “dina glödande spår / De lyser upp en avgrund” og kombinert med tittelen tenkte jeg “jaja, dette er jo helt åpenbart helvetesild.”
AA: Det er dette her jeg synes er så heftig med tekster da, at det blir slik som dette. Inni hver lytter er det en egen verden.

[1] Og nei, tittelsporet teller ikke. Det er åpenbart en spydig nedsabling av det transhumanistiske vrøvlet man må ty til for å være tech-optimist og selge en drøm i 2024.

 

Dina Ögon 3: Well hxng

Trommisen i nevnte Dina Ögon heter Christopher Cantillo, og er utover det bandet og sitt virke som populær sessiontrommis også noe av en jazz-influenser der borte i Sverige, på mange forskjellige vis som scenebygger og inspirator og igangsetter. Det er bra, det trengs. Han spiller også i finfine Miljonprojektet, sammen med blant annet verdens fineste saksofonist Fredrik Ljungkvist (sist hørt med Scheen Jazzorkester) og Joe Willliamson på bas. I august kommer albumet Songs for Andrew (In Memory of Some Lost Friends). Det skal utgis på labelet han er kurator for, Hxng Jazz Records kalles det, og er en del av Playground-familien. I april kom det profilerte albumet som er debutalbumet til gitaristen Morgan Wärn, og er døpt Epigram. Morgan har med seg den  svenske bassisten Mats Sandahl og den internasjonalt anerkjente trommeslageren Jongkuk Kim i behagelig amerikansk gitarjazz med edge og en liten smak av Brasil. De åtte låtene her er interessant musikk som også er laget for at man skal føle seg godt. Det passer veldig godt noen ganger.

***

Transcendental style in Phish

To gode lesestykker om tålmodighetskrevende kultur.

Det er vanskelig å bruke et begrep som “saktekultur” i dag, eller for den saks skyld “dopamin-detox”, uten at det sniker seg inn minst et frø av moralisering. De aller fleste blant oss vet jo hvor fucked vi er, med tanke på oppmerksomhetsspenn og tidsbruk og alt det der – hvorfor gni det inn på denne måten? Det kan være noe litt bydende/provoserende å høre noen snakke om å “lære seg å tenke langsomme tanker” – ja, det kan lokke fram kranglefanten i meg, jeg kan faktisk få lyst til å bli distrahert av sånt noe. I Nasjonalmuseets glimrende Modern Gothic-utstilling, som er inne i sine siste uker nå, står det en oppfordring om å velge seg ut ett verk og tilbringe lang tid ved det. Slow looking. Ingenting galt med det, selvsagt, eller med den pedagogiske innstillingen til kunsttitting som sådan fra museumets side, men det er unektelig også noe litt traurig med følelsen av at dette er noe vi må fortelles – at det hele veien er å jobbe mot et stressa muskelminne. Går det an å kalle opplevelser “tålmodighetsbelønnende”? Nei, det blir liksom ikke mindre skittviktig, selv om det åpenbart er noe der. 

Apropos alt dette gikk jeg på en visning av den sovjetiske filmskaperen Andrej Tarkovskijs klassiker Stalker på Cinemateket – en film i sakte tempo om tre menn (Stalker, Forfatteren og Professoren) på tur inn i et postapokalyptisk område de kaller Sonen. Det er mye å si om Stalker, om filmens blikk på verden rundt seg, om håp og tro og frykt og livet i det hele tatt – jeg skal begrense meg til å si at det var en totalt oppslukende opplevelse. Kan hende man stålsetter seg litt når man skal se en film som er kjent for å være langsom og dvelende, og som varer i nærmere tre timer – men jeg kjeda meg ikke et sekund. Det er et ikonisk øyeblikk i filmen der de tre mennene befinner seg på en dresin som tar seg bortover jernbanesporene i et gåtefullt landskap, filmet i monokrome sepiatoner og med besnærende psykedelisk musikk, blant annet spilt på det aserbadsjanske strengeinstrumentet tar. Plutselig skrus fargene på, og lyden skrus av – de har entret sonen – og da gikk det et gisp gjennom salen. 

Filmvisningen viste seg å inneholde lanseringen av den nye norske oversettelsen av kritiker, regissør og manusforfatter Paul Schraders Transcendental Filmstil, på forlaget Existenz Film. Schrader skrev boka i 1972, da han hadde behov for å beskrive likheter mellom stilen til filmskaperne Yasujirō Ozu, Robert Bresson og Carl Th. Dreyer. En stil som er hypnotisk, saktegående, spartansk. I et nytt kapittel, i forbindelse med en ny engelsk utgave for noen år siden, skriver Schrader om utviklingen i feltet som siden er blitt hetende langsom film – og om utviklingen i hans syn på hva dette er og betyr. Tarkovskij er, så det er nevnt, ikke en filmskaper som passer inn i hans definisjon av “transcendental film” – men en helt avgjørende figur når dette er blitt et større fenomen (i et fascinerende diagram, hvor han plasserer en rekke ulike filmskapere, er Tarkovskij beskrevet som en stor sirkel som de andre filmskaperne befinner seg på innsiden eller utsiden av).  Dette introkapittelet har et underkapittel som heter “Kjedsomhet som estetisk virkemiddel.” Hvorfor godtar vi “kjedsomhet” i film, spør Schrader, og kommer med fire svar: 

For det første “fordi effektive langsomfilm-regissører er mestere i å forutse tilskuerens reaksjoner. Ved å ta i bruk slående visuelle komponenter, lydlige knep og små hendelser, holder regissøren av den langsomme filmen tilskueren på kroken, og skaper en følelse av at det venter en belønning rett rundt hjørnet. Det er ren utpressing.” 

“For det andre, fordi det faktisk skjer noe. Filmen lar oss se oss rundt. God langsomfilm gir oss noe å se på når vi bruker øynene.”

Det tredje har å gjøre med forpliktelsen vi gjør som publikumere – i en kinosal sitter folk som regel filmen ut: “Langsomme filmer utnytter denne pakten mellom tilskueren og det som blir sett.”

Den fjerde grunnen er viljen til kjedsomhet og lidenskapen det utløser. 

Film er film og musikk er musikk, naturligvis, men det åpenbart at disse fire observasjonene også sier mye om musikkopplevelser som inviterer deg til å bruke, eller tøye, tålmodigheten din. Noe man kan si om mye forskjellig musikk fra hele kloden som, bortsett fra at de muligens deler noen veldig generelle strukturlikheter (som at de som regel foregår over ganske lange, uavbrutte strekk) kan inneholde det aller, aller meste. Religiøse og rituelle musikkopplevelser, ting som bygger mot et klimaks, ting som er av mer egalitær art og inviterer lytteren til å snuse rundt, nesten empirisk, og så videre. Det kan oppstå en veldig tett tilknytning til de musikerne som virkelig får til en slik tålmodig utforskning. Som graver og graver i sitt fascinasjonsområde, samme hvor lite/uforanderlig det måtte fremstå, til de finner fram til noen helt spesielle steder, kveld etter kveld. Min erfaring er at det er slike band visse begeistrede konsertgjengere ofte ender opp med å kalle Verdens Beste Band. En ting som a) naturligvis er veldig barnslig og b) like naturligvis er en barnslighet som mange tillater seg om mye forskjellig musikk. Men det er noe med den totale sammensmeltingen visse band skaper, som virkelig er oppslukende og avhengighetsskapende. 

(Det er nyttig å kunne lese tekster som den til Schrader når man tenker på musikk. For musikk kan, tror jeg, leke gjemsel med kunstbegrepet. Den liker ofte å avfeie det totalt, snakke om musikk som håndverk, eller simpelthen la musikken snakke for seg selv. Og snakke for seg selv gjør musikken så klart, men hva er det som ikke gjør det til syvende og sist, liksom? Andre kunstarter, som litteratur, film og billedkunst, har kanskje hatt et større behov for å skape en skriftkultur hvor man kan si noe om hvordan, og hvorfor. Poetikker formuleres, diskuteres, forkastes. Det skjer i sjelden grad i musikken, etter min erfaring. Tankene om hva musikk er og skal være, finnes naturligvis, både blant musikere og lyttere. Men de eksisterer på et litt annet plan, og har ikke like stor tilgang på den ofte fruktbare selvhøytideligheten som andre kunstfelt. Det er i grunnen både et savn og en liten lettelse. Vi intervjuet bassist Ole Morten Vågan om hans samarbeid med Jason Moran og Trondheim Jazzorkester til neste utgave av Jazznytt, og da sa han at “jazzen er ganske dårlig på å ikke være praktisk og logisk. Å løfte fram kunstperspektivet, “dette er ikke en pipe”-aspektet av musikken, er det lite av.” Det er noe der, tror jeg.) 

***

Et tålmodighetsband jeg ikke har vært særlig opptatt av, men som har skapt en musikalsk kjøkkenfest jeg absolutt har vært klar over, er amerikanske Phish, som ble stiftet i Burlington, Vermont, tilbake i 1983 – og som på mange måter er større enn noen sinne. Med gitarist Trey Anastasio i front, og med originalbesetningen intakt, er de et av rockebandene som i mangel av et bedre ord har funnet sin egen jazz. Lange konserter, preget av gyngende og utsvevende improvisasjon, en låtkatalog fylt med interne referanser, en fankultur preget av tape trading og et helt eget vokabular, for eksempel på ting som skjer underveis i settene. Deres mest kjente fan er Bernie Sanders, som var ordfører i Burlington da bandet ble etablert (hippie-iskremen Ben & Jerrys stammer fra samme sted og tid). I en utgave av The New Yorker fra april, har kulturjournalist Amanda Petrusich skrevet en lang og god reportasje om hvor bandet er i sitt førtiende år, som er verdt å lese, også om man ikke har lyttet til bandet. 

“In jam parlance, talking during a set is known as chomping, and it’s a humbling thing to be caught doing. The expectation that tens of thousands of people hanging around an old NASCAR track would be library-quiet for three-plus hours felt slightly deranged to me, but such is the cult of Phish.”

I likhet med The Grateful Dead, som Phish ofte sammenlignes med (men som i forfriskende liten grad blir nevnt i Petrusichs artikkel), er Vermont-bandet blitt svært lukrativt, med konsertinntekter og tilskuertall som måler seg med artister som er langt mer “kjente” enn dem. Det forteller en god del at Trey Anastasio i sin tid følte at de ukuelig uavhengige hardcorelegendene Fugazi var en sorts åndsfeller – selv om fankulturen og musikken kanskje ikke har noe stort overlapp. For Phish-fans handler det hele om å jakte på – eller samle på – visse typer øyeblikk:

“There’s a particular moment that Phish fans wait for. It doesn’t happen at every show, and it’s difficult to describe without sounding as though you’ve been a whiff too cavalier with your dosing, but here goes: there is sometimes a brief yet transcendent stretch, occurring maybe ten or twelve or even twenty minutes into a jam, in which the band achieves a kind of otherworldly synchronicity, both internally and with its audience. This kind of moment, though mysterious, has been an essential and meaningful part of the gestalt since the beginning.” 

I tillegg til bandets historie, inkludert en genuin Tung Tid for Anastasios vedkommende, er Petrusichs artikkel spekket med sekvenser der bandmedlemmene også setter ord på hvordan de spiller sammen, hvordan de ser på improvisasjon og konsertenes storform, hva det er de jakter etter. Hun trekker også interessante linjer ut fra opplevelsen av dem som band og til andre stiler: 

““Often there is a moment when it feels like the safety rails fall off,”Anastasio wrote to me. “We lose any sense of time passing. Then I feel safe letting people see how I actually feel, which is terrified a lot of the time. Around eight minutes, it starts to feel like my heart is wide open. It feels like pure emotion when the music gets like that. No sense of notes/scales. Just energy.” He added, “It’s why people come.”

Achieving this sort of dissociative bliss is not uncommon when listening to Hindu bhajans or Gregorian chants or other forms of religious music; I last felt it in the Pindus Mountains of northern Greece, when a Roma clarinettist played a mirologi, or ancient Epirotic lament, directly into my ear, at two o’clock in the morning, in a dark forest. I bring this up simply to say that it’s extraordinary that this sort of thing—a fleeting doorway to nirvana—is regularly occurring for Phish fans in minor-league-hockey arenas.”  

Som sagt i begynnelsen, det er mye man kan si om denne typen fenomener og hvor motkulturelle de fremstår i dag som rett og slett risikerer å bli litt snusfornuftig. Phish-fansen drar jo ikke på konsert for å protestere mot den dopamindrevne informasjonskulturen, liksom. Det er, om noe, en bonus. Artikkelen er forundret over hvor annerledes disse konsertene fremstår, med rette vil jeg si, men viser også fram det spesifikke, ikke-tidsåndmessige i bandet og deres følgere. Man blir ikke nødvendigvis Phish-fan av å lese den – for å bli det, må du vel dra på en konsert, og de slår meg som et fenomen du kanskje må oppsøke på den amerikanske landjorden, faktisk. Men om man er hypp på å lese noe om improvisasjon, langstrakt musikk og samspillet mellom de som spiller og de som lytter, og som virkelig går inn i det Christopher Small kaller musicking, altså konserten som kollektiv aktivitet, anbefales den varmt. Og om man ønsker en smakebit på Phish, sier Anastasio selv at “There’s a ‘Ruby Waves’ from 2019, in Alpine Valley, that I’d put up against any jam from the nineties.” Her er den:  

Av Filip Roshauw og Audun Vinger