– Den kjipeste jobben jeg hadde i NRK

I det nyeste nummeret av Jazznytt skriver vi om historien til NRK Jazz. Bakteppet er åpenbart: Omleggingen av musikktilbudet på P2 og P3 Musikk har (nok en gang) fått store deler av musikk-Norge til å samles rundt et av de største «leirbålene» som finnes i norsk kultur: Raseri over statskanalen. Fortellingen om NRK Jazz strekker seg over 18 år – og sier en god del om endringene vi også ser i andre flater nå. Dermed publiserer vi en litt omarbeidet og utvidet versjon, som en førjulsgave, til alle interesserte lesere. (Og vi minner om at et abonnement på Jazznytt er en av disse gavene som varer hele året.) 

– Jeg vet ikke om jeg kan sette fingeren på det, men det er et eller annet komisk med NRK Jazz. Et eller annet ved «The NRK Conception of Jazz» som både er litt trygt og koselig og noen ganger overraskende, men også helt på bærtur på en snål og søt måte. Ikke at jeg har peiling.

Sitatet fra Sondre Lerche om statskanalens døgnåpne jazzradiokanal sto på trykk i NTT for noen år siden. Mange har nok undret seg, som Lerche gjør.

Det er ikke det at kanalen ikke har sine fornøyde brukere, for det har den. Men den tiltrekker seg også en og annen perpleks lytter som lurer – hva er det egentlig med NRK Jazz-miksen? Er det en fremstilling av jazzen som reflekterer nåtiden? Reflekterer den hva jazz er i Norge – eller, enda mer spesifikt, hva jazz tradisjonelt sett har vært på NRK? Eller står den for noe helt annet? 

NRK Jazz er per i dag for det meste en ordløs flom av musikk, avløst av en og annen nyhetssending eller, enn så lenge, repriser av Jazzklubben. I 2024 hadde den 36.000 daglige lyttere ifølge NRKs allmennkringkasterregnskap. 

Tidligere i høst annonserte NRKs musikksjef Mats Borch Bugge store endringer i NRKs musikksatsing.

P2 var først ut. Flere faste programposter – deriblant Jazzklubben, som har vært på lufta siden 1959 – blir lagt ned. På et tidspunkt for noen tiår siden, hadde NRK en hel haug jazz-og-omegnprogrammer på lufta – snart har de ingen. Litt senere sprakk nyheten om at også P3 Musikk – som tidligere var kjent under navnet P13 – gjennomgår lignende, store endringer. Programmer som Espen Omdahls Transmission og Selskapssjuk forsvinner. 

I stedet for å bli (re)presentert gjennom sjangerspesifikke programmer, skal blant annet jazzen finne sin plass i bredere magasinprogrammer, gjennom tema– og fokusdager, historiefortelling og så videre. Endringene kommer ifølge Borch Bugge på overtid. Et uttalt viktig mål er å flytte NRKs radiolyttere inn på appene, men musikksjefen snakker også om å bruke kompetansen som finnes på huset på bedre vis.

Det vil også innebære endringer i styringen av NRK Jazz, som har eksistert i 18 år nå. Hvordan det vil se ut, utover at det innebærer enda større fokus på ny norsk jazz, jobber de fremdeles med. Men mens vi venter, kan vi lene oss tilbake og ta kanalens historie i nærmere øyesyn. For ja, hva er dette for noe? Et harmløst, trivelig tilbud til den delen av befolkningen som liker lyden av jazz i hverdagen? En holdeplass for gode intensjoner, og en unnskyldning for forsømmelse av jazzen andre steder i NRKs tilbud? Eller er det, som en av de tidligere medarbeiderne vi snakket med formulerte det, en slags jazz-utopi, som etter hvert ble et destruktivt mareritt? 

For å låne en floskel som ofte dukker opp når man diskuterer NRK: Det ene trenger ikke utelukke det andre. 

En visjon om verdens beste jazzkanal

Det er ingen tvil om hvem utopien tilhørte.

I år 2000 organiserte NRK-legenden Erling Wicklund en tre dagers 24-timers jazzkanal som ble kalt NRK Alltid Jazz. Den ble sendt over FM-båndet for å se om en jazzkanal var levedyktig. Det tok noen år, men i 2007 ble opprettelsen av NRK Jazz – som i starten for det meste var en nettradiokanal – annonsert.

«Vi vil samle jazz-Norge til ett rike og gjøre NRK til samlingsstedet», sa Wicklund. Kanalen skulle være «et uromoment i den norske medie-verden. Her får du det ennå uhørte, det du ikke visste at du likte, og det du kanskje ikke vil kalle jazz ennå. Du får et nytt jazzens verdensbilde (…) Og ta det rolig: Du får klassikerne også, og USA swinger med. Jazzen er nemlig kommet for å bli.»

Versjonen av kanalen som gikk på lufta den 21. mai i 2008 var et kjærlighetsarbeid. Wicklund hadde satt seg ned med Arild Rio-Erichsen og plukket ut alt det de syntes hørte hjemme på en slik kanal – lengre konserter, ting man ikke hadde plass til i jazzprogrammene som gikk på P2.

Ifølge Baard Skar, som i mange år jobbet med jazz i NRK, vokste basen til rundt 10.000 ulike klipp. 

– Arbeidet var ikke gjort på noen bestilling en gang, det var bare personlig engasjement. Kanalen rullet og gikk med en låtbase som var enormt svær og uhåndterlig, uten noen redaksjonell retning, sier han. 

Karen Frivik, som har vært programleder i Jazzklubben i mange år, startet i NRK i 1994. Da hadde kringkastingen en egen jazzgruppe som besto av Wicklund, Kåre Grøttum og Johs. Berg. De holdt sine møter og bestemte budsjett selv, valgte hvilke festivaler som skulle besøkes, konserter som skulle tas opp og så videre. 

– Lederen for gruppa gikk på omgang, men det var åpenbart flat struktur. Siden er det blitt stadig flere mellomledere, strukturene har vært i stadig endring, og oppstarten av NRK Jazz er et godt eksempel på at beslutningsnivået lå på et helt annet sted på den tiden, sier hun. 

Å lytte til Wicklund og Rio-Erichsens kanal kunne nok være en humpete opplevelse. 

– De gjorde en kjempejobb, men var nok ikke like skolert i feinschmecker-virksomheten som kjennetegner moderne musikkanaler, klipp som kunne fadet bedre over i hverandre og så videre. Det ble nok noen klager på stygge overganger, sier Frivik. 

– Erling hadde veldig tenning, og ville at dette skulle være stedet for å høre jazz. Visjonen var å lage verdens beste jazzkanal, noe som satte alle amerikanske musikk-kanaler ut av spill. Men det er ikke nok i et system som NRK, sier Skar. 

Etter at kanalen hadde vært på lufta en liten stund, leverte daværende Jazznytt-journalist Johan Hauknes etter en måneds nitidig lytting kommentaren Altid Jazz – en sosialdemokratisk lykkeverden? 

Han fant lite som «røsker opp i den norske jazzverdenen, eller i kulturelitens forhold til den.» Sendeplanen hørtes ut som «en høyttaler rett ut fra NRKs platesamling. Karakterisert ved et relativt veletablert og trygt verdensbilde (…) Nå er nok ikke jeg kjernepublikum på dette området, men jeg vil gjerne bli utfordret jeg også!» Kanalen ga «inntrykk av en sosialdemokratisk lykkeverden, hvor man hygger seg med radioen i bakgrunnen (…)» 

Denne skildringen av NRK Jazz kan nok gi gjengklang for mange nå også. Men dette kom altså før NRK bestemte seg for at kanalen måtte strigles og at låtbasen måtte bygges opp på nytt igjen, for å nå utover menigheten. 

«Lytterne gir ikke en ukjent kanal mange sjanser før de bestemmer seg for om dette er noe for dem eller ikke. Derfor var fokuset i denne perioden å gi folk som sjekker kanalen for første gang en best mulig opplevelse. Da blir det viktig å ha god styring på at den mest populære jazzen blir spilt ofte, siden vi ikke vet når folk skrur på radioen.»– Knut Henrik Ytre-Arne, tidligere musikksjef i NRK

Men hvor blir det av hitsa?

Det arbeidet delegerte Baard Skar til Espen Eriksen. Etter å ha blitt brukt som meningssterk og radiovennlig musikkviter på lufta, ble pianisten ansatt som medarbeider i NRK i 2004. Han ledet programmer som Jazzbasillen og Sløyt & Drøyt, det siste i kompaniskap med Svein Terje Torvik. Eriksen gikk bredt ut i arbeidet med den nye låtbasen til NRK Jazz. Han jobbet sammen med Øyvind Larsen – nå sjef ved Nasjonal Jazzscene – og de hentet inn synspunkter fra folk med peiling på forskjellige deler av jazzhistorien. 

– Det var basert på mandatet vi trodde vi hadde i jazzavdelingen. Den første listen vi presenterte var på rundt 1600 låter – halvparten norsk, og halvparten den internasjonale jazzkanon. Hva er de viktigste låtene til Sonny Rollins? Alle skulle være representert, vi skulle vise alle kontinenter. Og det ble rett og slett torpedert, sier han.

– Når vi kom med basen til musikksjefen før testingen, spurte han hvor hitsa var – hvor er A-listen? Jeg svarte, hæ?!? Vi skal ha A-lister, kom med noen hundre låter som dere vet funker. Og det var det som ble testa, ikke basen vi hadde laget. 

Musikksjefen det her er snakk om, heter Knut Henrik Ytre-Arne og jobber i dag som strategisk rådgiver i NRK. Han sier det var flere ting som skjedde som fikk betydning for omleggingen av NRK Jazz, i forbindelse med overgangen fra FM til DAB. NRK Jazz var ikke lenger begrenset til enkelte byer, men tilgjengelig i hele landet – og dermed konkurrerte den med flere kanaler om oppmerksomheten enn før. 

– Lytterne gir ikke en ukjent kanal mange sjanser før de bestemmer seg for om dette er noe for dem eller ikke. Derfor var fokuset i denne perioden å gi folk som sjekker kanalen for første gang en best mulig opplevelse. Da blir det viktig å ha god styring på at den mest populære jazzen blir spilt ofte, siden vi ikke vet når folk skrur på radioen, sier han. 

Baard Skar sier at han husker at Eriksen og andre som jobbet med kanalen opplevde det som en tvangstrøye. 

– Nå skulle maskinene styre, og ikke menneskene. Jeg husker ikke hvor langt ned den basen kom, kanskje det var 400 låter. Det ble opplevd som en umyndiggjøring. Hitene skulle gå igjen ganske ofte, og det gjorde de jo. 

Slik Eriksen ser det, var det ren ønsketekning. 

– Omleggingene var basert på musikkundersøkelser der både jazz og klassisk scora høyt. Men det var multiple choice-undersøkelser hvor du kan huke av veldig mange sjangere. Det førte til en slags villfarelse hos ledelsen, at potensialet vårt ligger der, liksom, sier han. 

Baard Skar syns ikke den kritikken treffer spesielt godt. 

– Vi har gjort veldig mange panelundersøkelser, og en veldig stor del av befolkningen sier nettopp at de liker lyden av jazz, lyden av klassisk musikk. De aner ikke om det er Bach eller Beethoven eller Stockhausen… eller, ok, kanskje Stockhausen må strykes. Men poenget er at det finnes folk som ikke aner hvem som spilles, hva musikken kalles, men de liker lyden, det gir dem noe, enten de studerer eller lager mat. Det å nå dem med innholdet, tenker jeg alltid er viktig. Hvis det for eksempel er 15-20% i befolkningen som sier at de egentlig liker jazz, tenker man at det er noen muligheter. 

Illustrasjon: Erik Johannessen

– Ni är en public radio, va?

Det var svenske Radio Intelligence som sto for testingen av disse forkortede listene. Selskapet hadde formatert populærmusikk-kanaler verden over og Ytre-Arne hadde hatt gode erfaringer med arbeidet deres i omleggingen av P1+. 

– Kanalen fikk nesten en kvart million daglige lyttere. Da testet vi veldig mye gammel musikk som ikke ble spilt på radio. Vi oppdaget mye gull som hadde stor kjærlighet i befolkningen, blant annet en del eldre jazz, string swing og så videre. Det ga grunnlaget for utviklingen av både NRK Jazz, NRK Klassisk og NRK P13, med gode resultater, sier han. 

Eriksen opplevde at proffene fra Stockholm hadde større forståelse for NRK-mandatet enn sjefene i Oslo. 

– Ni är en public radio, va, som de sa. De mente at vi ikke behøvde like hard formatering. Men joda, vi skulle være flinkest i klassen, sier han. 

Radio Intelligences panelundersøkelser handlet om å spille masse låter for lyttere. 

– Du hørte cirka 10 sekunder av hver låt og testen tok jo halvannen time. For det første blir du jo drittlei etter hvert, og for det andre favoriserte spørsmålstillingen låter du hadde hørt før. Gjenkjennelse ble tolket positivt. Så om du for eksempel skjønte at det var «Somewhere over the Rainbow» som ble spilt, var det bra. Men testen sa ingenting om hvorvidt versjonen var bra. På samme måte er det vanskelig å avgjøre om du for eksempel liker en Tomasz Stańko-låt på ti sekunder – eller noe annet fra ECM-repertoaret for den del, sier Eriksen. 

Den kritikken husker Baard Skar. 

– Det er et verktøy som brukes i super-kommersielle sammenhenger som selskapet jobbet med. Og det har litt med signaler å gjøre – hvem skal kanalen være til for? Skal du ha en A-liste over kjente jazzlåter, er det jo ikke noe vanskelig å lage det. Du trenger nesten ikke å teste det en gang, det er bare å plukke jazzhits og den kompetansen har jo folk som kjenner musikken. Det man syntes internt den gangen, var at sånne verktøy ikke var egna til den kanalen. Men noen ønsket jo at kanalen skulle bli noe annet, og det var derfor de ble brukt. Jeg husker at Espen var frustrert. 

Men daværende musikksjef Ytre-Arne mener fremdeles at det er den mest realistiske testen. 

– Det er et forsøk på å gjenskape situasjonen mange lyttere er i når de sjekker ut en ny radiokanal: «Hva er dette? Liker jeg det?» Jeg skjønner at mange synes det virker merkelig. Men alle som skal finne en podkast, en tv-serie eller en ny radiokanal vet at «vinduet» der du bestemmer deg for å bli eller gå videre er særs kort. Vi lette etter et repertoar som hadde bredt nedslag både blant jazzentusiaster og folk som ikke så på seg selv som «jazzlyttere». Igjen, dette er ikke basert på musikkvitenskap eller jazzhistorie, men «lyden av musikken på radio» og hvordan den oppfattes i en radiolyttesituasjon, sier Ytre-Arne, som også mener at omleggingen beviselig var en suksess: På ett år vokste NRK Jazz fra 10.000 til 30.000 lyttere – og gjennomsnittlig lyttetid på kanalen gikk opp fra 35 til 57 minutter daglig. Det førte også til at jazzprogrammene med egenvalgt musikk – altså utenom listene som ble laget – fikk flere lyttere enn før. 

«Dette er svogerforskning – men også folk som ikke hører på jazz til vanlig klikker av så mye Chet Baker som de har spilt på NRK Jazz.»– Espen Eriksen, pianist og tidligere NRK-medarbeider

«Fly me to the moon» til krampa tar deg

Alt dette arbeidet ledet opp mot en relansering i februar 2018. Da var det en annen musiker som ble sittende med ansvaret for å røkte listene. Gitarist Bjørn Vidar Solli søkte på en 50%-vikarstilling da Espen Eriksen forsvant ut i permisjon, og den ble forlenget og forlenget de neste to årene. 

– Da jeg kom inn, hadde jeg veldig lite redaksjonell input. Jobben var å lage spillelister basert på basen. Men det funka ikke i det hele tatt. A-lista var superkort. Hvis du hørte en del på kanalen, fikk du låter om og om igjen. Folk ble ganske gærne, det ble mye sinte e-poster. «Summertime» med Ella og Louis, «So What», «Fly me to the moon» med Frank Sinatra. I starten hadde jeg ikke mandat til å legge til noe, selv om det ble litt forandring på det etter hvert. De holdt veldig på at det skulle være den samme tilnærmingen som til P13 og NRK Klassisk, hvor du hadde hits, sier han.

– Lyden av jazz var begrepet som ble brukt. Veldig uforpliktende, målgruppa var ikke de interesserte, men de ikke fullt så interesserte. All kritikk fra folk som var investert i stoffet ble tolka som nå er vi inne på noe, nå gjør vi det mer tilgjengelig. Dette er greit for dere jazzgutta, men husmoren på Toten skal ha Chet Baker Sings. Dette er svogerforskning – men også folk som ikke hører på jazz til vanlig klikker av så mye Chet Baker som de har spilt på NRK Jazz, sier Eriksen. 

Han mener at listesatsingen i NRK Jazz led av lemfeldig oppfølging. 

– Radiostasjoner som gjør dette på profesjonell basis, kjører sånne tester med jevne mellomrom. Meg bekjent, ble det ikke gjort, man har bare fylt ut A-lister etter eget forgodtbefinnende. Man burde også hatt A1 og A2 som man veksler litt på, sånn at listene ikke slites ut. Om man hadde testet om folk for eksempel ble lei av «It was a very good year» med Frank Sinatra, tror jeg det hadde vært mer gjennomtrekk på den lista. 

– Overtenning tuftet på ønsket om å lykkes med jazzradio

I årene Solli var innom, opplevde han aldri noen stor oppdatering av listene. Han syntes hele greia virket nokså halvhjertet. På et tidspunkt programmerte han én låt han hadde kick på og som ikke var blant de som var testa, «Unquity Road» fra ECM-klassikeren Bright Size Life med Pat Metheny, Jaco Pastorius og Bob Moses. Da ble han rett og slett kontaktet av Ytre-Arne, noe som førte til en hissig telefon i retur fra Eriksen. 

– Du kan ikke vingeklippe folk på den måten. Jeg vet ikke om det var representativt for hvordan musikksjefen holdt på – men telefonen til Bjørn Vidar kom i hvert fall, sier Eriksen. 

Ytre-Arne sier på sin side at han ikke husker hendelsen, men at den typen detaljstyring uansett ikke var en del av jobben hans. 

– Det må i tilfelle skyldes overtenning tuftet på ønsket om å lykkes med jazzradio i Norge.

Etter hvert fikk da også Solli litt mer handlingsrom, men fremdeles med kravet om hits.  

– Jeg prøvde å finne ting som undersøkelsene sa at publikum likte best. Det var strengt tatt mainstream jazz, ting fra 50- og 60-tallet som swinger og er melodisk. Den store utfordringen var at vi samtidig hadde krav om en høy norskandel. Og styrken i norsk jazz ligger jo ikke egentlig i den typen musikk. De største og mest markante norske utøverne har hatt andre tilbøyeligheter – litt mer mot avant garde, andre lydbilder. Og det er noe av grunnen til at NRK Jazz er blitt hørende ut som en mainstream jazzkanal ispedd den pene, melankolske biten av nordisk jazz. Jan Johansson og Hank Mobley. Om du hører Mobley er det veldig gode odds for at jeg har lagt det til, sier han. 

«Pølsefabrikk deluxe.»– Svein Terje Torvik, tidligere NRK-medarbeider

– En fryktelig jobb

Mens gitaristen styrte listene ble Espen Eriksens gamle Sløyt og Drøyt–makker Svein Terje Torvik hanket inn til kanalen i et ulykkelig gjestespill. Han hadde vært med på mye forskjellig i P2, og var senere en del av oppstarten av P13, med et program som Atlantis, som presenterte diverse utforskende, frika musikk. Men etter en stund opplevde Torvik at Atlantis ikke passet inn i P13 lenger, for folk kunne risikere å skru av. Kravene til strengere formatering, for å holde på lytterne, meldte seg.

 – P13 var et forsøk på å få lyttere over på DAB-radio. I tillegg opplevde jeg at NRK prøvde å komme seg vekk fra «dyr» radio. P13 hadde et utrolig høyt produksjonspress – masse radio, få folk, og et støtteapparat i form av musikkarkivet. Så skulle to tredjedeler av musikkarkivet få fyken, og da mista vi det beinet. Vi ble brukt som et eksempel på hvor billig man kunne lage radio, sier han. 

Etter hvert ble Torvik sendt tilbake, først til P2 hvor han lagde fem-seks utgaver av Jazzklubben, og siden til NRK Jazz. 

 – Å være «vert» i NRK Jazz er den kjipeste jobben jeg noen gang hadde i NRK. Jeg hadde hatt 18-19 knallbra år, med stor grad av autonomi. De skulle ha en totimersstripe med programvert i NRK Jazz. Det var vel naturlig at de pekte på meg. Der var det bare å snu bunken. Jeg hadde program annenhver dag og stort sett var det én av de samme låtene, minimum, som dukket opp. Så liten var basen. Så skal du lire av deg noe vettugt om den samme låta to ganger på en uke. Den loopen var temmelig meningsløs. Det var også musikk som ikke brakte noe nytt til bords med tanke på formidling av interessant ny jazz – eller å sette den eldre jazzen i en ny kontekst. Pølsefabrikk deluxe. Jeg glemmer aldri hvor pinlig det var å fyre av løgnaktige jingler et par ganger i halvtimen der det ble sagt «NRK Jazz – vi har hørt det meste og plukka ut det beste», sier Torvik og kommer med et eksempel fra arbeidet i kanalen:

 – Vi hadde livesendinger fra Kongsberg. Da måtte jeg tøye strikken og gjøre noe som nesten ble sett på som ufint: Spille musikk relatert til artistprogrammet på festivalen det året, heller enn den vanlige miksen. For en som stolte på egne instinkter – hvorfor skulle ikke jeg kunne velge? Mulig det var naivt eller kravstort, men jeg følte egentlig ikke det. Det ble en fryktelig jobb, sier Torvik, som understreker at han hadde medfølelse med mannen som hadde gjort låtutvalget for ham. 

– Bjørn Vidar burde jo hatt et eget program sjøl hvor han kunne styre fritt. Men han skulle røkte en 24 timers kanal, og sørge for at det ikke ble for mange repetisjoner. Det er ganske mye data og softwareprogrammering som skal til.

 

Smooth operators

Da Erling Wicklund jobbet med den opprinnelige låtbasen til NRK Jazz, var landskapet annerledes – du kunne høre programmer som Jazz jorda rundt, Jazzklubben, Sløyt og Drøyt, Rundt Midnatt og Jazzbasillen på P2. Svein Terje Torvik mener at de sjangerspesifikke kanalene har bidratt til en marginalisering av stoffet. 

– Det handler litt om hvem som er leder i P2, men når ønsket om en verbalkanal var sterkt, ble disse kanalene brukt som en måte å prøve å unngå å spille all denne fryktelige musikken. Dere har jo 24 timer i døgnet. 

Det tror Skar, som også kjempet for det samme stoffet, ikke stemmer. 

– Det kan godt hende at det er blitt brukt som argument av noen i strategiske, overordna posisjoner. NRKs samlede musikktilbud er jo et argument som brukes. Men jeg opplever at P2 egentlig hele veien har hatt en egenverdi. Jeg har vært der siden 1997 og programmer har kommet og gått av ulike grunner, kanalen har røktet sitt eget bo. Med unntak av da vi holdt på med lange konserter, har det vært mer journalistiske programmer. Og ingen hørte på konsertene lenger, så det var helt betimelig å ta dem av luften, sier Skar.  

Men argumentet om at jazzen tross alt har sin egen kanal, dukker altså opp den dag i dag. For eksempel i intervjuet med Mats Borch Bugge, publisert i NTT 12. september, der vi spurte ham om hvorfor Folkemusikktimen – et av verdens eldste faste radioprogrammer – ble spart i runden der blant annet Jazzklubben ble lagt ned: «Når du nevner Folkemusikktimen, så har for eksempel jazzen en egen kanal som sender 24 timer i døgnet, det har ikke folkemusikk. Og Folkemusikktimen har et godt liv på P2,» sa Borch Bugge.

Hva med blodfansen?

I 2020 bestemte Espen Eriksen seg for å slutte for godt i NRK – som også gjorde at Solli mistet sin vikarstilling («det var midt i covid, så akkurat da var det litt dårlig timing – men det var fantastisk å få viet 100% av tilværelsen til å lage musikk igjen.») Eriksen hadde følt seg som en gretten gammel gubbe en god stund. 

– Man skal nå nye grupper, greit nok. Men det er ingen som spør hvordan man holder på de dedikerte blodfansene. De har jo programmer på P2 hatt – de som føler at dette er for oss, noen som driver med det vi er interesserte i. Man har ønsket å være mindre «elitistiske», men det har ikke vært noen redsel for om det også støter fra seg folk. Musikkmassasjen, Kort og Klassisk, Mozart og Madonna. Greit nok. Men finnes det også lyttere som rett og slett får mark og ikke orker de heisann-greiene? JA, det vil jeg si. 

I dag, mens vi venter på fremtidens musikkdekning i NRK, er det blitt mer folksomt på spillelistemøtene til NRK Jazz. Det er hyppigere utskiftning av låter – og de jobber også med å øke norskandelen. Til NTT har Mats Borch Bugge sagt at de også ønsker mer menneskelig tilstedeværelse i form av DJ-flater – som kanskje også får gjort flere personlige valg. 

– Vi har god erfaring med at for eksempel P3 Musikk bruker styrken som ligger i at de som jobber i kanalen kan gi den personlig valør ved å velge og kontekstualisere noen egne låter. Det gir kanalen en ytterligere verdi utover å spille variert musikk. Radio er jo dypest sett mennesker, samhandling og musikk, mens Spotify utelukkende er musikk. Det er noe med å understreke rollen av kjøtt og blod. Radio må alltid huske på hva radio er, sier han. 

Så får vi se om dagens uregjerlige DAB-lyttere kommer tassende over i appen – og om de som ønsker det, finner sin jazz der. Mens jeg har fullført denne saken, har jeg hatt på NRK Jazz i halvannet døgn. Lyden av jazz er nokså umiskjennelig. Jeg har endt opp med et Bublé-tall på 4, et Sonny Rollins-tall på 1, og idet jeg sitter ved tastaturet og famler etter en avslutning kommer hjelpen fra Søndagsjazz og den aldrende stemmen til Francis Albert Sinatra. 

Yes, there were times, I’m sure you knew

When I bit off more than I could chew

But through it all when there was doubt

I ate it up and spit it out

I faced it all and I stood tall

And did it my way.

For guds skyld – ikke skru av.

Av Filip Roshauw, med illustrasjoner av Erik Johannessen

PS: Alle innfelte youtube-klipp er, med unntak av Pat Methenys «Unquity Road», hentet fra spillelistene til NRK Jazz den siste uka. De har også en god del ny norsk og internasjonal jazz, i tillegg til perler fra 50- 0g 60-tallet (og SteepleChase på 80- og 90-tallet). Men etter dager med lytting til kanalen mener jeg også at utvalget gir et rettvisende bilde av profilen til NRK Jazz, på godt og vondt. Sade er fett som faen det, men at «Smooth Operator» er på høy rotasjon november og desember 2025 er et interessant valg. 

PPS: En av årsakene til å ha en egen jazzkanal kan selvsagt være å ha et alternativ til Spotify, som fyller sine lister med mer og mer royalty-fri Perfect Fit Content-musikk, spilt av unge, formodentlig svenske musikere under ulike pseudonymer. Men skottene er ikke tette! Denne her har for eksempel dukket opp flere ganger den siste måneden:

…og Hara Noda får du nok aldri sett på Inderøy Jazzforum, for å si det sånn – de er et «band» som tilbys av Epidemic Sound, selskapet som nettopp produserer denne royaltyfri musikken som Spotify presenterer under ulike kuraterte jazzlister («Café Jazz» etc.). De spilles én gang daglig på NRK Jazz for tiden.