NTTs store gitarnummer

Hei, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, eller remsa om du vil, en fredagsjazzblogg i digital papyrusrull-form som hver fredag setter passerspissen i jazzens blødende hjerte og trekker store og små ringer ut i musikklandskapet og kulturen deromkring.

Denne uken viser det seg at bloggen vår er blitt en sorts gitarspesial – her minnes Knut Schreiner Eddie Van Halen, her snakker Hedvig Mollestad om sine Terje Rypdal-favoritter og her snakker søren ta oss Sondre Lerche også om sin nye nylonstrengsgitar. Og det er jo flott, det – gitaren er et prima instrument, og selv om mange vil si at det er et instrument som ikke lenger står i sentrum av musikkuniverset, så er ikke det noen grunn til å ikke skrive om det. Tvert imot, egentlig. Bortgangen til en musiker som Eddie Van Halen er i grunnen en påminner om at rockhistorien ble slurvete skrevet ned i utgangspunktet – den fortjener nye blikk.

Og det kommer vi til straks, men først minner vi bare om muligheten for å tegne et Jazznytt-abonnement her, og om du også ønsker å motta nyhetsbrevet til NTT, som sørger for at utgavene kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene, kan du melde deg på her.

 

Høydepunktet i elgitarens historie: Knut Schreiner om Eddie Van Halen

Hva er den lyden? Denne uka kom nyheten om at Eddie Van Halen er død av strupekreft. Gitaristen ble bare 65 år gammel, og han hadde slitt med sykdom over en lengre periode. Det traff musikkverden i mellomgulvet – ikke bare finnes det (minst) en hel generasjon som føler at Van Halen var soundtracket til barne- og ungdomsårene, men Van Halen var også en innovatør som endret rockgitar og synet på el-gitaren. Det handler om spilleteknikker som tapping og flageolettbruk, men også om at han var en Reodor Felgen-skikkelse som eksperimenterte med både gitarene sine og gitarforsterkere på en måte som førte til nye bransjestandarder. Noen vil kanskje tenke på ham som en ren gitarhelt og et symbol på en forgangen tidsperiode, og det er forsåvidt helt sant, men det er også mer der. For å grave litt i hva slags gitarist Van Halen var, og hva han har å si for vårt syn på gitarhelt-begrepet, ringte vi Knut Schreiner, gitarist i Turbonegro (og jeg har lyst til å nevne – av og til i Kåre & the Cavemen) for en prat om ham.

Knut Schreiner med Turbonegro på Stavernfestivalen juli 2019. Foto: Olav Stubberud

Jeg har lyst til å starte med måten du er blitt påvirket av Van Halen på. På den siste Turbonegro-skiva er det en nokså tydelig 1984-inspirasjon, og jeg har inntrykk av at det bandet i det hele tatt figurerer en del når dere leker med rockhistorien.
– Det kan høres på den siste plata, ROCKNROLL MACHINE. Som alle andre har vi et forhold til Van Halen – alle som har vokst opp med rock, bortimot siden syttitallet, har jo det. Forklaringen er enkel, det er bra musikk, bra sound, fine låter og gode musikere. Men det ville vært litt uærlig for meg å si at Eddie Van Halen har vært en gitarist som har betydd mye for meg. Da jeg vokste opp og begynte å interessere meg for musikk på et dypere plan, på åttitallet da jeg var 10-12 år gammel og fikk min første gitar, var det andre gitarhelter man så til. Det var de mest kjente innenfor det som ble alternativ rock: The Edge i U2, Peter Buck i R.E.M, The Cure var også et viktig gitarband. Da jeg ble litt større, begynte vi å interessere oss for sekstitallet og så lenger tilbake. Da var det The Who, vestkystrock og så videre. Men vi levde i samtiden til Van Halen, det var et svært band, de var popmusikk, det var på MTV, på radio – noe vanlige folk hørte på. Sånn sett fikk man heller ikke den subkulturelle identifikasjonen med dem. Da vi hang på steder som Rockall med Astroburger og Anal Babes, var ikke Van Halen et band som ble spilt.

Så kan man spole fram til slutten av nittitallet, hvor man begynte å få litt mer distanse til rockehistorien – og da kom Van Halen virkelig inn. Da Asbjørn Slettemark dj-a på Nylon med Crazy Nights, var Van Halen et band man ga tommelen opp og digga. Kanskje det var litt ironisk, men det handlet også om at man oppdaget kvalitetene som man kanskje ikke hadde hørt tidligere. Det var et band som på en måte hadde gått ut av tiden, hvis du skjønner. Og sånn har det vært siden, det er egentlig blitt et band jeg har begynt å høre mer på som voksen! Etter hvert hadde vi hørt mye på det, og Turboneger tok inspirasjon fra Van Halen.

 

Hvordan da?
– Rent gitarmessig har ikke jeg så mye til felles med Eddie Van Halen når det gjelder teknikk og spillestil. Han er på et annet nivå, selvsagt. Men sound-messig har vi noen tydelige likheter, jeg har det samme oppsettet som ham, med en gammel Marshall JMP 100-wattsforsterker uten mastervolum som man spiller gjennom en båndekko. Det gir den komprimerte gitarlyden som ikke er så overstyrt som man skulle tro. Det er mye luft og dynamikk i lyden hans, den er følsom for styrken i anslaget, elller attack om du vil.  I Turbo har vi også fått med en keyboardist på den siste plata. Det handlet om at vi ønsket å bringe keyboard litt tilbake til hardrocken, og da var Van Halen en inspirasjon. Noen av de aller største låtene deres er jo keyboard-basert.

Men jeg tror nok det som er aller viktigst, er at Van Halen representerer en tid hvor det fortsatt var en del humor i rocken. Rocken hadde fortsatt et smil på den tiden, som kanskje forsvant med alternativrocken og grungen, og aldri helt kom tilbake. Van Halen var mye show,litt teater også. Mye av det man forbinder med åttitallet som et partytiår – la det swinge og høykonjunktur – har en slags rockeekvivalent i musikken deres, for å dra en litt enkel analyse. Det er også viktig at de har partyet som en sosial setting i musikken sin. Dét er rommet de konstruerer – du er på en fest når du lytter. Det har de litt til felles med flere store rockeband. Og noe som Turbonegro har vært opptatt av. Men det viktigste inspirasjonen er nok hvordan Van Halen blander tøys og tull med en musikalsk finesse og sofistikasjon,  og et overmenneske-etos,  som til sammen er genuint gatesmart og tøft.

Én av de tingene som er slående når man setter på Van Halen-plater, er hvor mye av moroa som ikke nødvendigvis ligger i de tydelig definerte soloene – men hele spillet til Eddie, hvordan han slenger inn detaljer, små fills på slutten av riff, c-momenter på vei inn i et refreng og så videre. Det høres rett og slett hysterisk morsomt ut å spille gitar når man hører på ham. Som verdens kuleste videospill. Går det an å si noe om hvordan den gitarstilen funker?
– Det ligger mye i hva slags band de var som ensemble. Sånn sett passer det i grunnen godt at en jazzblogg interesserer seg. De var jo bare fire, ikke sant, og hører du på innspillingene deres, er det masse space, ting er veldig separert. Det er bare én gitar, men den ligger litt pannet over på den ene siden, mens bassen er på den andre i stereobildet. Det er vel ingen overdubs, alt er live, kan du si. Og musikken er åpenbart arrangert fram i en live øvingslokale-setting. Det er veldig fritt. Jeg tror ikke det du hører på innspillingen er improvisert, men at arrangementet er utviklet gjennom en lekende, improvisatorisk stil. Og da blir skillet rytme- og sologitar uvesentlig –  han spiller på en måte lead guitar hele tiden, ikke bare når han har spotlight i soloen. Alt er tydelig, hver eneste detalj kommer veldig godt fram, på samme måte som i en jazzinnspilling. Det var noe av ideen til Ted Templeman, som produserte de første platene. Han har sagt at han så på Van Halen mest som installasjonskunst. Han fikk dem inn fra øvingslokalet og fra de store partyene de spilte i LA og mikket dem opp sånn at de skulle høres som en konsert. Det er mye klanger på innspillingene, det er masse romklang på gitaren, og det blir en viktig del av soundet. Det er de litt alene om – de er rett og slett et rart band. Til å være så kjente og innflytelsesrike, er det ingen som egentlig høres ut som dem. Og det er jo egentlig et gjennomgående trekk med de beste rockebandene.

Ja, det minner jo litt om gitaristen Van Halen gjerne blir nevnt i samme åndedrag som, Jimi Hendrix. Innflytelsen hans er åpenbart enorm – men den kan også være vanskelig å sette fingeren på. Rent bortsett fra ting som effektbruk, og kanskje noen enkeltlicks, er det svært få gitarister som faktisk har tilnærmet seg måten Hendrix spilte rytmegitar på. I den grad at det kan være litt overraskende å støte på noen som faktisk spiller i den stilen, som han Jørgen i The Lovethugs her i Norge. Det samme gjelder med Eddie Van Halen, tror jeg. Der har du en helhetlig, distinkt stil, hvor generasjonen etterpå tok med seg noen veldig iøynefallende tekniske virkemidler – men det er ikke så mange som faktisk høres ut som ham. Og sånn sett kan det å si at “Van Halen formet den neste generasjonen” nesten forkludre forståelsen av hva det var som faktisk gjorde ham så spesiell.
– Det som kom etter Van Halen, hårmetall eller puddelrock, har lav status. Velfortjent, vil jeg si. Det er ikke så mange bra låter, og det er en estetikk som ikke har stått seg bra. Men det er interessant at du nevner Hendrix, for det bringer oss over på gitarhelten som kulturelt symbol. Eddie Van Halen er selvsagt en av de aller største gitarheltene, og det er vanskelig å si om det har vært noen større etter ham. I etterkrigstiden var el-gitaren et kulturelt symbol på opprør, på ungdom, på det nye og moderne. Det startet allerede på femtitallet med Chuck Berry og Elvis. Little Richard og Jerry Lee Lewis spilte piano, men det hadde ikke de samme seksuelle konnotasjonene, du kan ikke danse rundt et piano på samme måten som en gitar. Så kom Hendrix på sekstitallet, da man kunne få lyder ut av elgitaren som folk opplevde som helt utenomjordiske – wah wah, phaser, fuzz, vibrato, sånne ting. Du hadde jazzmusikere som kunne få ekstreme stemninger ut av en saksofon, men el-gitaren brakte med seg det ekstra elementet hvor du kunne koble til effekter som fornyet instrumentet. Eddie Van Halen følger av begge disse to revolusjonene. Han representerer kontinuitet, men også brudd og en videreføring.

Jeg tror at el-gitarens høydepunkt som popkulturelt symbol er Michael J. Fox i Back to the Future. Men det er også et vendepunkt. I den filmen representerer Fox Amerikas ungdom. Han spiller el-gitar og han står på skateboard, men gitaren spiller en viktigere rolle i filmen. På slutten av filmen tar han en slags gjennomgang av rockehistorien hvor han spiller “Johnny B. Good”, før han er innom The Who og avslutter med Van Halen. Og så sier han dere liker det kanskje ikke nå, men om tredve år skjønner dere.

Der ligger det en slags postmodernisme, man begynner å referere til den popkulturelle arven. Slash, tør jeg påstå, endte opp med å bli en større gitarhelt enn Van Halen – det er mulig å være uenig, og det kan jeg eventuelt diskutere med folk seinere. Men det handler i så fall litt om popularitet, hvor mye mer låtene til Gunsen blir streamet, og Slash som visuelt ikon. Men han er uansett en tradisjonalist, han er mer klassisk, det var ingenting han gjorde som var radikalt nytt. Så som skikkelse representerer Eddie Van Halen et høydepunkt og et slags vendepunkt i elgitarens historie: Etter ham, med Slash, ble både rocken og gitarheltene referende til sin egen historie. Men med Eddie Van Halen var rocken fortsatt i utvikling.

Da er man jo inne på hva man legger i uttrykket gitarhelt – og hvordan man skiller det fra “en strålende gitarist” eller “en banebrytende musiker”.
– Ja, hva er en gitarhelt, hva betyr det egentlig? At det i det hele tatt er et begrep, spiller på at man rockeband-formatet fikk en musiker som var like populær og like musikalsk viktig som frontfiguren. Det var normalen i hardrock. Dualiteten mellom frontfiguren og gitaristen er noe man finner i alle klassiske hardrockband, man finner det i Stones, i The Stooges, hos Bowie og Ronson – og ikke minst i Van Halen. Det har nok tatt slutt. Det er vanskelig å peke på en gitarhelt etter Slash som har vært like sentral  som vokalisten. Jack White er en stor gitarhelt på sitt vis, men han er også hele acten – det blir ikke det samme.

Ja, gitarhelten er jo mer enn noe annet en scenisk rolle – en mystisk eller mytisk karakter som nettopp ikke er vokalisten i bandet.
– Det er ofte flere ting. Et premiss for at det skal være en gitarhelt, er jo at soundet og komposisjonene er bygget rundt nettopp gitaristen. Det er gjerne en musikalsk kvalitet som gjør at folk liker det, men mer enn det handler det om hvordan den skikkelsen på en måte representerer det man hører i musikken og skaper identifikasjon blant lytterne. Mange vil hevde at Mick Taylor er en bedre musiker enn Keith Richards, men Keith er utvilsomt en større gitarhelt fordi han representerer musikken på en større og mer meningsfull måte. Med Eddie Van Halen er det nærliggende å tenke at han “var” Van Halen, at han er synonym med bandet. Men man må ikke glemme konteksten. Det er i den særegne dualiteten med vokalisten, og i banddynamikken at den skikkelsen kan oppstå. I Van Halen, var David Lee Roth enormt viktig for bandets karisma og appell. Mange liker den versjonen med Sammy Hagar, og det er sikkert bra ting der også. Men det er i hvert fall en versjon som er blitt mindre spilt – jeg tror ikke en gang Asbjørn Slettemark spilte noe av dem på Nylon!

Akkurat det virker som en viktig ting for å forstå Eddie. Jeg leste Greg Renoffs bok Van Halen rising, som handler om bandets tidligere år, hvordan de spiller seg opp i California og ender opp med å spille inn debutalbumet. I starten er jo Eddie en kar som blir kjent for å spille Clapton-soloer fra Cream feilfritt, han og Alex Van Halen spiller lange bluesjams og så videre. Det er bra, men ikke karismatisk. Så kommer David Lee Roth inn i historien som en sorts motpol, som ser hvordan den kraften kan kanaliseres inn i mer kortfattede formater. Men når man leser spør man seg – hva kunne Eddie blitt ellers? Kanskje kunne han hatt en karriere a la Steve Lukather eller et annet vestkyst-studio ace, som gjorde sessions og så videre. Kanskje kunne han hatt en rikere karriere, kanskje laget et fusion-band på nittitallet med noen folk fra andre sjangere. Men det er en særhet der. Man får inntrykk av at han hele tiden trengte den nære familien, den viktige musikalske innflytelsen med faren, at han måtte spille i band med Alex, og at det var en selvfølge at han fikk med seg sønnen Wolfgang i bandet i nyere tid. Og at han var helt avhengig av blikket og utadvendtheten til David Lee Roth for å få det til å virkelig smelle.
– Det tror jeg du har helt rett i. Jeg kjenner ikke bandet så detaljert, men den samme dynamikken ser man kanskje i relasjonen Brian May og Freddie Mercury. Selv om man er assosiert med et band som har splitthopp og en utadvent måte å formidle musikk på, kan det fort være snakk om personligheter som har sære sider og som gjør det vanskelig å fungere i andre sammenhenger enn det mest nære. Men jeg har sett opptak hvor han spiller med husbandet til David Letterman, det var kult. Og jeg tror forsåvidt nettopp han kunne vært en god session-musiker som Lukather. Det er kanskje synd at han ikke spilte på flere litt odde samarbeidsplater i andre sjangere – det hadde vært spennende å høre i dag. Samtidig hadde Van Halen stor suksess i USA som er et enormt marked, og da trenger du ikke flere gigs. Det kan også hende at det har vært streng intern justis, preget av måten Roth gikk solo på, og at rus og alkohol også gjorde at det entrepenørskapet hans ble redusert til å kun kretse om hovedprosjektet.

En annen ting som er tydelig i Renoff-boka, og som også toucher innom mye av det vi har snakket om allerede, er at de innehar en litt merkelig rockhistorisk mellomposisjon. Gjennombruddet kommer i 1978, et år man ikke forbinder med hardrock nødvendigvis. Og de starter ut i en 70-tallsvirkelighet som er veldig merkbar, mens de ofte ender opp med å bli forklart ut ifra et åttitalls-perspektiv, som en del av puddelrockhistorien. Men det er nesten som om de løper en stafettetappe i rockhistorien litt alene.
– Ja, det stemmer, det også. Et begrep som brukes om den typen band Van Halen er, er et transitional heavy metal band. De starter ut på midten/slutten av 70-tallet, fasen man forbinder med filmer som Dazed and Confused – en tidlig bølge av heavyband som Kiss, Blue Öyster Cult, Alice Cooper – man skal for eksempel ikke glemme at Alice Cooper var nummer én på Billboard med Billion Dollar Babies. Når Van Halen skyter fart, er den bølgen litt på vei ned, med punk og disko, og så bærer det inn i åttitallet og det vi kaller hårmetallen. Van Halen slo igjennom i denne overgangen, og har elementer av både 70-tallet da rock var subkulturelt, og 80-tallet da det ble kommersielt, med MTV og sånn. Skal man knytte noe flere band til dette begrepet, er for eksempel Randy Rhoads og Ozzy Osbourne litt samme stemningen, du kan også med litt godvilje si at Twisted Sister var et sånt band, selv om de fikk suksess litt senere. Og du kan ikke minst nevne Quiet Riot, som var samme type band som Van Halen, som spilte i garasjer og fester på syttitallet, hadde en slags rivalisering og fikk suksess senere. Det som kjenner disse bandene er at det er en litt mindre selvhøytidelig form for heavy, det pompøse og alvorlige er tatt bort, bluesen er borte. Det er litt høyere tempo, mer pop og melodi -og etter hvert blir det rett og slett harry. Men Van Halen og Ozzy på sitt beste er jo ikke det, de er en fin blanding den dag i dag.

Til sist – jeg satte på “Beat It” tidligere i dag, og det føles fremdeles sterkt når gitaren til Van Halen kommer inn i midten der – det dirrer. Hva slags moment er soloen på “Beat It” for el-gitaren?
– I dag kan man egentlig ta i bruk de største ordene og si at det kanskje er det største øyeblikket elgitarens histore. Det er verdens største popartist, Michael Jackson, som må sees i en rik svart musikktradisjon, som møter Eddie Van Halen, verdens utvilsomt største gitarhelt, når det instrumentet er på sitt mest populære. Det er en gitarsolo som veldig mange kan utenat. Og det er sjeldent. I dag er det få nye låter du kan sette på i et bryllup som alle kan danse til og kan teksten på. Men “Beat it”-soloen kan nesten alle spille luftgitar til, og det sier mye.

 

Hedvig Mollestad og jakten på øyeblikket

Hedvig Mollestad leverte bestillingsverk Maternity Beat til årets Moldejazz. Foto: Petter Sele/Moldejazz

Den som har vært mye rundt og hørt på konserter under denne pandemien kan tenkes å ha støtt på Hedvig Mollestad, for hun har vært, og skal være, aktuell med flere parallelle prosjekter nå. Det var spesielt tilfredsstillende å se hvor godt det fungerte med det storslåtte og godt tenkte verket Maternity Beat for et utsolgt (det var jo det!) Bjørnsonhus i Molde i sommer. Men i kveld kan hun oppleves på Nasjonal jazzscene i Oslo sammen med et guffent band ved navn Sky Music, bestående av gitarkollega Even Helte Hermansen, Ingebrigt Håker Flaten på bass, Gard Nilssen på trommer og Ståle Storløkken på tangenter. Noe sier meg at det vil bli enda mer fyr i teltet her enn på platen som kom forleden år, der de sammen med en haug gitarister tolket det massive låtfjellet Terje Rypdal har meislet ut.

Bak fra venstre: Even Helte Hermansen, Ståle Storløkken, Reine Fiske og Gard Nilssen. Foran fra venstre: Raoul Björkenheim, Hedvig Mollestad, Ingebrigt Håker Flaten og Henry Kaiser. Foto: presse

Hello Hedvig. Hello Cleveland! Sky Music-prosjektet stepper inn som super-reserve for den utsatte Terje Rypdal-konserten på fredag. Dere er identitetsrike musikere på hver deres kant, hva er det med Rypdals musikk og hans fryktede tone som gjør at dere ser dere nødt til å fremføre musikken hans?
— Rypdals verden er mystisk og magisk, den veksler mellom noe svulstig allvitende på grensen til det moraliserende og noe komplett uforståelig og psykedelisk, og begge deler gjør noe med hjernen og hjertet på en for meg uforklarlig og ekstremt tilfredsstillende måte. Han har slått opp noen dører som er helt fantastisk å kunne springe inn og ut av, hvordan en melodi forholder seg til akkorder og taktstreker, hvordan de henger sammen, men er ikke knyttet til hverandre. Hvordan samspill kan være så fritt men samtidig komplisert. Jakten på øyeblikket føler jeg står sentralt i det meste av musikken hans, og det er vel der vi musikere hankes inn…

Som norsk el-gitarist i jazz/rock-idiomet er det kanskje vanskelig å komme utenom hans Strat, og man tenker jo på en mood når man hører navnet hans, men når man ser på karrieren hans er den jo sjokkerende allsidig?
— For meg som i stor grad alltid har vært en én-gitars-gitarist er det ikke straten som er sjokkerende, men Terje. Man trenger noe mer enn et gitarbytte i sin karriere for å simultant skape noe enhetlig og variert. Det er jo likevel herlig forfriskende å høre på de opptakene der han skikkelig fyrer opp på Rickenbackeren.

Plata dere lagde ble jo tøff, men dette blir første gang dere spiller live, og det blir vel ganske fett å gjøre. Du må riktignok gjøre alt gitararbeidet sammen med Even Helte Hermansen selv, de utenlandske supergitaristene kommer ikke, og produsent Henry Kaiser uteblir. Men det går jo bra?!
— Det er over 4 år siden plata ble innspilt, og du kan jo tenke deg hvor lykkelig jeg og Even er som nå endelig skal få gjøre det vi vil, uten å måtte dele ut melodier og soloer i hytt og vær – vi kan ta alt av gitar! Konserten blir jo mye mer preget enn plata av ett live-band som skal løse de ulike musikalske oppgavene, og det tror jeg gjør materialet godt, i hvertfall føles det mindre spikermatte-aktig enn det kan gjøre i studio når det er veldig mange involverte — som det jo var. Dette blir nok litt mer «til beinet», håper jeg.

Prøv å beskrive dine medmusikanters musikalske og private egenskaper, men pass på språket!
— I dette bandet er det jo et ektepar, Gard og Even, og det er jo alltid hyggelig! Even går som vanlig grundig til verks og tar mye ansvar for arrangementene. Det er alltid en glemt akkord et sted på veien! Gard leter konstant, i hvert slag, etter den beste swingen. Ståle er et vandrende orkester, så magisk at hver gang jeg møter ham blir jeg alltid litt overrasket av at han ikke blir trukket opp av en hatt. Ingebrigt er en maskin. En maskin som koser seg. Nei fy faen, nå gleder jeg meg!

Det er du ikke alene om! Kanskje du også kunne valgt tre deep cuts med Ryp eller eller noen låter som er representative for det dere i Gruppen fremfører på fredag?
— Jeg ønsker vel ikke å røpe for mye av settlisten, og det er jo nok av deep cuts i Rypdals katalog som er en god pekepinn på hva vi ønsker å komme inn i. Jeg vil tro dersom jeg trekker fram det opptaket som ligger på NRK fra Moldejazz i 75, med Brynjulf Blix, Torbjørn Sunde og Sveinung Hovensjø, og Chrico. Uten at noen kommer til å dra en sopransax ut av ermet. Og hvis vi går via nydelige og meditative “Transition” for å hente oss inn igjen…..så kan kanskje det tredje deep cut være “Karin´s Mode” fra Garbareks The Esoteric Circle…?

Du har turnert litt med Vossa Jazz-bestillingsverket Ekhindna, som også ble plate tidligere i år. Samtidig hadde du også et ANNET bestillingsverk i Molde i sommer, meget vellykkede Maternity Beat. Hva skjer videre med det? Og får du egentlig spilt fra deg i koronaen kjølvann?
— Nei, får ikke spilt fra meg, så vi dro i studio med trioen like greit. Håper at plata kommer ut asap 2021, så vi er klare til å ta imot kanselleringer av releaseturnéen nå, allerede FØR den er booket! Det kaller jeg et godt tilbud. Jeg skal ut og spille med Pratagraf, og det blir herlig å gå inn i rytmenes og ordenes magiske og festlige univers, samt å sveve litt i crazy-trio med Jon Balke og Ole Mofjell. Tipper at det kan komme litt korona-overskytsmateriale til syne på de konsertene. 3 konserter med Ekhidna blir det også, og 7 med trioen, i tillegg et par hyggelige barnekonserter med Ole Høyer og crew (Johan Lindvall og Dag-Erik Knedal Andersen), der vi spiller Georg Riedel-musikk. Maternity Beat i sommer var en overjordisk opplevelse for meg, det klart mest omfattende verket jeg har gjort hittil, men planen er likevel å gå i studio med prosjektet før vi spiller noe mer live.

Yes, det høres bra ut Hedvig, det er bare å spille i vei. Vi kan ikke la dette dominere livene våre enda mer enn det allerede har gjort!

 

Ukas ECM-steiner

Terje Rypdal kom nettopp med et nytt album på ECM kalt Conspiracy, der han er i godt lune med sitt faste band, men som av pandemiske årsaker dessverre har måttet utsette sin turné for å promotere utgivelsen, og det er jo leit. Men vi får anledning til å stirre historien inn i hvitøyet i slike situasjoner, og da kommer gjerne nye erkjennelser til syne. Det er uansett fantastisk å lytt til de fire historiske Rypdal-dokumentene som nettopp nå er tilgjengeliggjort samtidig, i ECMs prisgunstige og smekre arkivserie Touchstones, for den som fortsatt har CD-spiller, og CD er jo unektelig et ypperlig format for ECM. Rypdal har jo utgitt mange forskjellige klassikere der, men det knippet som er ute nå er spesielt digg, og passer veldig bra for psych-heads og dansere, og dem kjenner jeg mange av, ass.

Terje Rypdal  (1971)
Etter å ha imponert Manfred Eicher på Afric Pepperbird ble det klart at Rypdal måtte få lage en plate i eget navn på labelet. Og en ny og veldig lang ECM-karriere ble innledet. Åpningslåten “Keep It Like That – Tight” tar visstnok sin tittel fra en hes anbefaling, eller det var vel et krav, fra Miles til sine musikere. Og vi er litt der i Bitches-land en periode, det damper temmelig skummelt her, og Garbis får blåst godt fra seg i den hypnotiske åpningslåten. Men vi ser fort andre og helt egne fargeskalaer i bruk fra Rypdal og hans musikanter, som teller både Bobo Stenson,  Inger Lise Rypdal og Bjørnar Andresen. Ja, i «Rainbow» hører vi at alle himmelens farger flyter inni hverandre.

What Comes After (1973)
Ah, smokers delight… Den som var ung i 1973 og kunne sette denne LP-en på tallerkenen og bare kjøre sofa i timesvis, med et krus deilig rykende te innen rekkevidde. Rypdal åpnet manges sinn med denne. Det er noen ekstreme stemningsfelt som spennes opp her, i tillegg til mange heftige norske musikere er det et veldig godt møte med den unike kontrabassisten Barre Phillips her, som med og uten bue setter et meget interessant preg på det allsidige materialet. Han har også skrevet to av låtene. El-bassgangene til S. Hovensjø er heller ikke å forakte, altså, og gjør at sofaferden hele tiden har den nødvendige fremdriften, i låter som “Bend it” og tittelkuttet. Erik Niord Larsen på obo, og innslag av akustisk gitar er essensielle sofaputer på ferden.

Whenever I Seem To Be Far Away (1974)
Her får Rypdal kombinert sin indre komponist med med bitende jazz- og rock-gitaristen han unektelig er, i det som må ses på som en av hans nøkkelutgivelser, der mange av hans musikalske impulser slår ut på likt. Südfunk Symphony Orchestra dirigert av Mladen Gutesha ga ham til da uendelige muligheter, hør bare på det episke tittelkuttet. Men hør også på det innrøyka funkfusion-monsteret “Silver Bird Is Heading For The Sun”. Asså den grooven som Christensen og bassguru Sveinung Hovensjø tidvis koker opp her, er rett og slett livsfarlig. Fargeleggingen på el-piano og Mellotron fra Pete Knutsen, en av norsk popmusikkhistories viktigste (og tøffestlydende) navn, minner meg om min egen fødsel, det er full spazz.

Descendre (1980).
Uvant triobesetning med Ryp, Palle Mikkelborg på trompet og elektronikk, og Jon Christensen. Sistnevnte mente at denne triobesetningen var noe av det mest vellykkede han var med på i frisammenheng. Det låter i hvert fall passende også for vår tid: ambient og groovy på samme tid. Hør på den deilige låten «Innseiling», ca fire minutter uti, og deep house-grooven han setter igang der kan vel kalles et forløp til både deep house, Laurent Garnier og alskens Nils Petter-greier femten år senere.

 

Endeløs smerte

En av våre lesere og bidragsytere fra Bergen, forfatter og journalist Ørjan Nilsson er i disse dager aktuell med ny bok ute på det tyske markedet, som handler om Morten Harkets noe eiendommelige solokarriere og filosoferende år alene utenfor a-ha, der han arbeidet med poeter, fylliker og demonstranter.

Det er overraskende lesning. I disse dager er det også tretti år siden a-has album East of  The Sun West of The Moon,  og dette ga Nilsson frøet til et lite korn som han gjerne ville dele med NTTs lesere. Det sa vi så klart ja-takk til:

Den relativt brå overgangen fra 80-tallets a-ha til et mer gråmelert 90-tallsband startet for nøyaktig 30 år siden. I en av låtene dukker det opp en frustrert og ukjent mann. Hvem i all verden er han?

Jeg har lurt på det i mange år. Siden 1990. Hvem er det som plutselig ramler inn mellom såre blåtoner på a-ha-låten «Seemingly (Nonstop July)»? Det saktegående sistesporet på East of The Sun West of The Moon-albumet, som fyller 30 år denne måneden. En truende, oppgitt, sint og utslitt mann. Som roper. En utagerende kraft i et feltopptak. Lyder fra gaten omkranser ropene hans og aggresjonen sklir nesten sømløst inn i låten. Ordene han gaper ut, de man klarer å tyde ved å sitte helt stille og lytte igjen og igjen, kan i etterpåklokskapens grelle lys være et frampek på flere ting. På dagens rødglødende situasjon i USA eller på pandemien generelt. Kanskje er det vond, vond hjertesorg. Eller bare fyllevrøvl? Et psykiatrisk tilfelle?

«You will understand me
Endless pain or endless pleasure
Endless pain or endless pleasure
Some of you have to show me…
Some of you have to show me…

Endless pain
If some of you have children….
Endless pain»

Livet er for kort til ikke å få svar på ting, på å lå uløste gåter ligge og murre i boden, så vi spurte Pål Waaktaar Savoy:  Hvem er mannen på opptaket? Dette svarer låtskriveren fra huset sitt i Venice, Los Angeles:
– Jeg husker den dagen godt.

Vi skal til New York, et hett New York. Overgangen fra 80- til 90-tallet.

– Låten ble spilt inn i Prince Street i Soho, midt under en hetebølge. Jeg hadde vinduet litt på gløtt oppe i 5. etasje og hørte han her begynne å rope ut dommedagsprofetier nede på gata.

Pål skyndte seg og pekte en mikrofon ut av vinduet.

– Og fyren hadde bra timing for jeg trengte ikke å klippe det til eller flytte noe etterpå. A one take wonder.

Hvor han er i dag er ikke godt å vite, kanskje står han fortsatt der nede på gaten i Prince Street og roper ut frustrasjonen sin. Kanskje har han gått hjem i seng. Kanskje han ikke lever lenger. Og han er nok helt uvitende om at han lever videre, gjennom sinnet sitt, i et drøyt minutt av en 30 år gammel låt med et norsk band. Helt på tampen av sangen bryter han gjennom igjen og roper «You´d better wisen up». Det er albumets aller siste ord.
– Han fortsatte i flere minutter etter at låta var ferdig, med samme intensitet, men stemmen ble fjernere og fjernere etterhvert som han forsvant ned gata, forteller Pål.

East of The Sun West of The Moon var forresten a-has fjerde plate. Platen der synthene ble flyttet ut i vedskjulet. Inn med viltvoksende skjegg, kassegitarer og en retur til et pre-a-ha-mørke. Coverbilde i grått, sort og hvitt. Inn med norske musikere. De dro til Air Studios, Sir George Martins eget studio på hjørnet av Oxford Street og Regent Street i London. De var også i Abbey Road mens den siste finpussen ble gjort i et studio i Montreal i Canada. Nye fonter. Nye produsenter. Et mer amerikansk, men også litt norsk, sound. Litt skog, grønn mose, kaldt hav, men også highway, skinnjakke, brunsvidde gresstrå på ranchen og utvaskede jeans. Og en kar med dommedagsprofetier på agendaen, som verden fortsatt ikke vet hvem er.

Ørjan Nilsson

 

 

 

En forløsende nylonstrenger: Sondre Lerche i 2020

Sondre Lerche under årets Sildajazz. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Det er litt pussig at vi ikke har skrevet mer om NRK Jazz i denne bloggen tidligere – det er tross alt sikkert den vanligste måten å forholde seg til denne musikken på i Norge. Det er også en kanal folk utvikler et elsk-hat-forhold til, enten man stusser over merksnodige spilleliste-valg eller mangelen på mer redaksjonelt innhold. Verdt å snakke om er det uansett, og for å få ballen til å rulle tok NTT Jazz tak i en fast lytter som har reist rundt i sommer med NRK Jazz på radioen. Siden han også er musiker, hadde det nesten vært uhøflig å ikke starte intervjuet med noen spørsmål om det – for Sondre Lerche har hatt et hendelsesrikt halvår, hvor han har kjørt land og strand i en leiebil, med en nylonstrenger og sitt nye album Patience i bagasjerommet. Det virker egentlig som at det har vært ganske ålreit å drive med, sier jeg.

– Hvis jeg kan spille, selv om det bare er for 20 mennesker i Emanuel Vigelands mausoleum, vil jeg jo det. Jeg endte opp med å gjøre syv konserter der. Og det var utrolig givende, selv om rommet også er mye av attraksjonen akkurat det stedet. Etter det tenkte jeg at jeg tross alt kan spille dette solo – både de nye sangene som jeg er mest opptatt av, men jeg har jo spilt solo siden jeg var liten. Det er det jeg egentlig er tryggest på, det tok meg ti år å bli komfortabel med band. Så hvis det var det som gjaldt i sommer, var det noe jeg har trent på hele livet og som ligger mitt hjerte nærmest. Det handler litt om det improvisatoriske elementet – er dette et bra lokale for denne musikken? Er dette? Jeg vet ikke, det er bare én måte å finne ut av det. Jeg hadde en del opplevelser hvor svaret på det spørsmålet var “nei”, men da gjør man bare det beste ut av det. Alle var på tilbudssiden også, jeg var takknemlig for de arrangørene som ville gjøre noe, og som kjente lokalmiljøet godt. Det var det som funket best, arrangører som var tett på miljøene, som kanskje har en kafé som folk setter pris på hele året. Det var muligheter for en del sånne folk, kanskje mer enn tradisjonelle konsertarrangører.

Jeg vender stadig tilbake til å tenke på det, at sånne konserter kan bidra til å gi gamle steder ny mening. Det er en fin ting med å også bevege seg utenfor designerte konsertlokaler, selv om de har sine åpenbare styrker. Plutselig står du og spiller på en brygge et sted, og da får kanskje noen et minne av den brygga som er helt annerledes, og som de tar med seg.
– Helt klart. Et av de beste minnene var en konsert nettopp på en brygge i Grimstad, hvor backstage og hotell var en vakker skute som var fortøyd der. For meg var det en mytisk opplevelse å sove der, å stupe uti vannet om morgenen. Jeg var og drakk vin med arrangørene etter konserten, det er folka som arrangerer Skral-festivalen, og det å bare kunne trekke seg tilbake til skuta si… sånne opplevelser. Alle kuttet jo så mange kostnader som mulig, og da kommer de tingene – har du lyst til å bo i båt i stedet for hotell? Ja, selvsagt har jeg det! Det åpnet for eksotiske, nye ting.

Har du tenkt at den måten å gjøre ting på i sommer er noe du kommer til å ta med deg?
– Helt klart. Jeg har alltid gjort litt spredte sologiger hvert år, særlig om sommeren. De siste årene har jeg også vært mer og mer bevisst på at solokonserter skal være helt strippet ned. Jeg har for eksempel kvittet meg med alle pedaler, jeg vil reise så lett som mulig. Det begynte jeg med på Pleasure-platen etter turneen med band, som var veldig show-orientert. Jeg var opptatt av at de små konsertene jeg gjorde alene skulle være så motsatt som mulig. Å være helt alene, reise alene, kun ha en gitar som jeg plugger i. Den renheten ble viktig. Jeg har gjort mye solokonserter i USA da jeg spilte meg opp der, og da har jeg prøvd å være litt mer one man band med pedaler og sånn. Ikke loop station og de greiene der, men effekter som gjør at du kan spille stort. Nå har jeg ønsket å spille lite. Sånn sett var jeg forberedt på det som skjedde i år, nå som jeg har begynt å spille nylonstrenger rett i DI.

Er det et nytt kjøp? Du virker veldig glad i den gitaren – man får en sånn vibb av “her er det en kar som har funnet sin gitar” når du spiller på den.
– Haha, ja! Da jeg var ferdig med Pleasure-turneen og kom tilbake til New York for siste gang, skrev jeg en del nye låter. Da kjøpte jeg en brasiliansk nylonstrenger i Williamsburg. Jeg hadde ikke hatt en nylonstrenger siden jeg var åtte år og prøvde å lære meg klassisk gitar. Det fikk jeg aldri til, men nå følte jeg at et eller annet dro meg mot det. Gitarkjøpet førte til en frodig, inspirert periode hvor jeg skrev mange av de sangene som kom på Patience. Det er blitt en husgitar, og da jeg nærmet meg å bli ferdig med platen i fjor sommer, skjønte jeg at jeg måtte ha en sånn gitar jeg kunne bruke på scenen, en med pickup. Så så jeg på facebook at Martin Hagfors solgte en gitar til 4000 kroner eller deromkring som var en strøken nylonstrenger. Jeg syntes den så så fin ut på bildet, så jeg dro opp til Martin og testet den. Det er en svensk modell jeg ikke husker navnet på, og den hadde litt høy action, så den måtte på justering. Det var en lykke da den fikk justert seg. Jeg visste ikke da at jeg kom til å klamre meg til den hele neste år, men den har fått kjørt seg. Jeg brukte den på Brakkesyke-gigen, og da jeg brukte den på KORK-konserten etterpå, føltes det… dette er fargen jeg trenger. Det var renheten jeg ville ha til å gjøre solokonserter.

Jeg tror mange gitarister har møtt på nylonstrengere som noe som har stått hjemme, og så er det litt “tøffere” med stålstrenger, det er på en måte ekte gitar, men så kommer man tilbake til det instrumentet. Det er noe deilig med det, man kan jo liksom bare spille på det hele tiden.
– Ja, det er en sånn mykhet i det, både for fingrene, men jeg merket også på et tidspunkt på starten av 2010-tallet at jeg ble lei av lyden av akustisk stålstrenger plugget inn i DI-boks. Det ble aldri fint, og jeg spilte heller på el-gitar, jeg fant flatwound-strenger som jeg satt på en halvakustisk Gibson, og det ble på en måte en variant som jeg syntes var gøy og brukte mye. Nylonstrenger er på en måte enda lenger vekke fra stålstrenger. Jeg føler meg ferdig med kassegitar på scenen.

Kassegitar i DI er en vanskelig lyd, og kanskje en ting mange ikke er blitt snobbete nok på også.
– Ja, vi har bare akseptert kompromisset. Jeg er ikke noe gearhead, så med en gang det er for mye som skal til for at det låter bra, orker jeg det ikke. Jeg ville ha en renhet i det. Jeg ble helt sjokkert da jeg koblet i gitaren jeg kjøpte av Martin i DI. Du hører det litt, men det låt bedre enn jeg trodde. I tillegg har jeg spilt mer og mer uten plekter, det er også en forandring. Så nå har jeg også fått tilbake ordentlige gitarnegler, se her.

Wow, det der er en ordentlig Gitarkameratene-hånd!
– Ja, det er det. Og det er fordi at du plutselig blir hektet på å høre akkordene på den måten.

Du hører det tydelig på en låt som “Why would I let you go”, den lyden er integrert i arrangementet.
– Nettopp, og den kom sånn. Den kom av at jeg spilte på en helt annen måte, sikkert litt på grunn av dragningen mot et nytt instrument og mot nylonstrengsopplevelsen.

Et inntrykk jeg fikk av Sildajazz-konserten er at tingene du gjorde på Pleasure-turneen – det å jobbe mer fysisk, bli mer kropp og mindre hode, mer showman er en ganske viktig foranledning for det du gjør nå. Selv om det er med kassegitar, og er en konsert-type man ikke forbinder med utagerende show på samme måten.
– Absolutt. Det er ting jeg har lært, og begynt å tørre, både av tingene vi gjorde på Please-platen og Pleasure. Det var et behov for å sette gitaren til siden og eie scenen på en fysisk måte, tørre å danse, tørre å… hengi seg til publikum på en mer outrert måte. Det tar jeg med meg inn selv om det er nedstrippet og solo. Denne platen dyrker jo en outrert virkelighet, og det er absolutt en forestilling. Jeg tenker på konsertene som tre-aktere. Jeg skifter gjerne ut 2-3 låter, men det begynner på et bestemt sted og slutter på et veldig bestemt sted. Jeg er blitt opptatt av at konsertene skal samme sted hver gang. Noen ganger må man gjøre noen tilpasninger på grunn av rommet eller noe annet, men det er bygd opp på en spesifikk måte. Jeg tenker mye mer teatralsk, på en måte, i hvordan jeg tar rommet.

Det er veldig lite “gjemme seg bak gitaren” i de konsertene, opplevde jeg. Gitarer kan jo være litt sånn. Det er ikke nødvendigvis alltid noe gærent i det heller, det kan være ganske fint.
– Nei, men nå var det mer interessant å gå frem på denne måten, også fordi jeg har gjort solokonserter veldig annerledes tidligere. Da plugget jeg i, også var det jeg står nå her og spiller. Om du ikke henvender deg like kontant, er det en måte å si take it or leave it på. Men med en gang du henvender deg kontant, er det større fare for avvisning. Du er mer sårbar. Det å tørre å ta scenen og risikere avvisning ble interessant for meg. Før kunne jeg legge stolthet i at bandet for eksempel ikke fikk setliste – jeg bare spilte det jeg ville, og de måtte følge. Det er gøy, men det ble mer attraktivt og eksotisk å nærme meg det regisserte, det som tør å si her prøver jeg å gjøre noe, og hvis det ikke funker, har jeg ikke fått det til.

Jeg tror det er lett å assosiere akustiske formater med noe ukunstlet, at det ikke er regissert, kunsten og staffasjen er et annet sted. Det er liksom bare den ærlige strømmen av låter, og du kan på en måte ikke jobbe teatralsk. Men man kan jo gjøre skrudde og interessante ting også i en sånn setting.
– Absolutt. Jeg opplever at underteksten når folk har sagt kult at du spiller i sommer ofte er at å spille solo er et kompromiss.

At du nesten covrer deg sjæl.
– Ikke sant, en billigversjon av noe gøy vi egentlig skulle gjort. Men sånn har det aldri vært for meg, det har vært et eget format som jeg tilnærmer meg mer stilistisk nå. Jeg vil at folk skal oppleve den samme spennvidden i dynamikk som de gjør på en stor konsert, du må bare zoome inn på en andre måter. Mange artister har sagt at de ikke kunne tenkt seg å gjøre det. Selv låtskrivere, som etter å ha lagt noen ekstra gitarer og noen pålegg i studio ikke føler de kan spille låta på tilfredsstillende vis live uten alt sammen. Sånn har jeg aldri tenkt. For meg er låten låten, essensen er det jeg kan spille for deg nå, og alt annet er arrangement og ornamenter og stilistiske ideer. Og alt det der er kjempegøy, men jeg har alltid skrevet for at låten skal kunne gjenfortelles direkte, og jeg stoler blindt på det. Jeg tror kanskje mange kunne vunnet på det. Med mindre det er “Take on Me” eller noe, aksepterer folk at du får en låt selv om ikke alle instrumentalhooksene eller alle lydene er der. Man må omfavne det, at du får låta sånn den kom til verden, men kanskje med en ny lærdom artisten har fått når vedkommende spiller den inn. Men det har også vært befriende å ha et grep på slutten av sommerens konserter. Jeg har et ekstranummer der jeg legger gitaren vekk etter “Why would I let you go”, et heavy sted i settet. Og så har jeg “That’s all there is” på tracks, som jeg synger ut i publikum, som karaoke. Det å gjøre det i sommer, har vært en givende gave, å både gi og få. Nå har dere overlevd 70 minutter med solokonsert under begrensninger, nå kommer det noe annet. Det er nesten et klønete Broadway-nummer. Det har vært gøy, også når jeg står og føler på… det å gjøre to ganger “Why would I let you go” er heavy for meg også, og det er digg å gjøre noe skamløst på slutten.

Det som er litt morsomt med den låta du nevner der, er at du vet ganske godt selv hvor bra låt du har laget.
– Ja, den vil jeg skal skinne. Det måtte være siste låt i hovedsettet.

Det er en låt med ganske mye musikalsk historiefortelling. Akkurat i det øyeblikket man som lytter kanskje tenker at man har blitt kjent med alle elementene man skal få møte, det er da låta liksom bretter vingene ut og røper hva den egentlig er. Var låta noe du sysla med lenge, eller er det én kveld vi hører på?
– Jeg satt nok med den låta i et døgn og skrudde den på plass. Jeg har fremdeles voice memo-opptakene på telefonen, og de hørte jeg på for en stund siden da jeg skulle holde en masterclass for musikkelever på Svalbard. Da fant jeg det første stykket med klimpring. Og så ser jeg på tidskodingen av lydopptakene at hele verset er på plass i løpet av en times tid. Det er fremdeles litt vagt, du hører at jeg strekker meg mot noen toner som ikke er de som det ble. Jeg er glad for at jeg lette videre. Men da det var ferdig lurte jeg på hvordan det kunne matches med et refreng, et slags forløsende motsvar. Det kan ta fem år om du ikke finner B-delen som er like god eller som passer det du har skrevet. Men den kom samme kveld, og etter det satt jeg inn og ut i 24 timer og skrudde sammen, skrev mesteparten av teksten. Det var en homogen prosess, vanligvis er dette en låt-type jeg kunne brukt lang tid på. Men det ble den mest intense skriveprosessen jeg har hatt. Og strukturen måtte bare være akkurat sånn. Sangen har vært seks minutter og ti sekunder siden den første kvelden.

Hvordan er det med arrangementet den fikk på albumet? Var det leting? Det føles også nokså selvsagt, at det kan ha vært ting du har hatt i bakhodet hele veien.
– Det var en av de siste jeg begynte å spille inn, jeg var nesten litt redd for å ta i den. Det er en låt hvor det kan være vanskelig å ikke tenke på Brian Wilson og sånne ting, og jeg ville ikke at den skulle føles for sixties. Jeg sendte den rundt til Mattias Tellez og Alexander Von Mehren, som spiller tangenter på den. Har du hørt The Pavillion of Dreams av Harold Budd? Det er helt fantastisk, og hører du den vil du merke hvor freidige vi har vært. Der er det mye rhodes, mye harpe og marimba. Ting som flyter. Låta har en tydelig rytmikk i seg selv, så jeg ønsket arrangementselementer som brøt med det. Og ting som gjør at du ikke sitter igjen med “Beatles og Beach Boys”. Derfor får du alle disse tingene som ligger og dirrer og går mot, vi brukte marimba, vibrafon og celeste. Og så var det for fristende å ha cembalo og noen barokke ting. Mattias gjorde først et strykearr som var fint, men som tok det altfor inn i sekstitallet. Jeg ønsket mer noe som minnet om ambient-stryk, mønstre som gjentar seg. Til slutt sendte jeg til Tim Fain som har spilt mye med Philip Glass og ulike moderne komponister. Jeg tenkte at han skjønte hvordan man får det høystemte, men også at det er en følelse av Steve Reich.

Det virker som at du hører på en del sånn musikk – du skrev om Kim Myhr i jazznytt, og du har delt mye musikk som har med minimalisme eller hva enn man skal kalle det å gjøre.
– Ja, jeg leter etter et ord for det selv, jeg er jo bare turist i det universet. “Minimalisme” er kanskje et godt ord for det. Noe som både er veldig mektig, men uten store fakter.

Når du hører sånn musikk og blir glad i det, har du da et bevisst låneforhold til det også?
– Ja, og da er jeg veldig skamløs. Siden jeg driver med låter, føler jeg at jeg har et kjempestort spillerom. De fleste hører låta, og jeg kan dra det ganske langt med dekorasjoner før den forsvinner. Det er spennende å dra ting fra den vinkelen inn i låtuniverset mitt. Jeg kan jo ikke alt om denne musikken, jeg har for eksempel ikke hørt mye Bach, men da jeg skrev “Why would I let you go” kunne jeg tenke at dette er min Bach-låt, hahaha! Det var et eller annet i den som fikk meg til å føle sånn. Kanskje den var inspirert av andre låtskrivere som har hørt mer på ham, jeg vet ikke. Jeg er ikke så sulten på å understreke popelementene i låten, de er der uansett, arrangementet må søke seg andre steder. Denne plata handlet om et atmosfærisk rom hvor det er stor plass, hvor ting får flyte og hvor ting ikke søker seg mot takten hele tiden. Det har vært gleden med å lage Patience, jeg har jobbet mye for å få inn den innfallsvinkelen der, med musikk som har vært en berikelse å oppdage for meg. En annen referanse til strykerne er Jesus blood never failed me yet av Gavin Bryars, som også er et minimalistisk masterpiece.

Det er opptak av en uteligger som synger en salme, og som han har loopet og laget et strykerarrangement til. Da jeg oppdaget det stykket der, som varer i 27 minutter og som sakte fader inn feltopptaket og enda saktere fader inn stryk og blås – det er noe av det vakreste jeg har hørt, og det er egentlig veldig romantisk, men i kombinasjon med feltopptaket og den endeløse tidshorisonten, åpnet øynene mine for instrumentering. De perspektivene har vært forfriskende. Når jeg jobber med Mattias, kan jeg bare fortelle hvor vi er og hvor vi skal, og så leser og skrur han seg opp. Jeg er jo medprodusent, men mer og mer føler jeg meg nesten som en slags kurator for låten, jeg kan tenke denne skal til ham, for jeg tror det kan trigge noe. Jeg føler jeg har verdens beste ressurser, som jeg har utviklet et språk med, og som gjør at jeg kan komme raskt til poenget.

Det finnes jo flere innfallsvinkler når man lar seg inspirere av Brian Wilson og The Beatles og sånne ting. Man kan bruke de samme lydene de samme arrangementsmetodene, plinge på sykkelbjelle og så videre – eller så kan man bruke lisensen deres. De var jo inspirert av nye lyder i samtiden sin, av klassisk musikk og så videre – hvorfor ikke forholde seg på lignende måte til andre ting? Det er jo bare en skattejakt etter teksturer og farger uansett, i den musikken låner man og lager miniatyrversjoner av ting. Så kanskje man skal forsøke å finne sin sykkelbjelle i stedet.
– Ja, jeg er var på det også. Da jeg kom på banen, var det mange som tenkte på The Beatles. Det var sikkert litt HP Gundersen-effekten, men for meg var ikke The Beatles noe jeg hadde hørt på, jeg hadde hørt på folk som har hørt på The Beatles. Noe som gjør meg gal nå, og som jeg ikke vil gå i fella på, er at mye av musikken som er inspirert av eksperimentelle, store popband og som tøyde strikken, er veldig konservativ musikk. De tar ingen av riskene, de forsker ikke, det er ikke preget av kildens nysgjerriget. Da blir det gammelpopklubben, og det er et medlemskap jeg ikke har lyst til å fornye, på en måte.

 

Men er det NRK Jazz, Sondre?

Hei, og velkommen tilbake til spalten Men er det NRK Jazz, der vi snakker med musikere, radiofolk og lyttere om å høre på NRK Jazz – og bruker det som springbrett til å snakke om musikk og andre ting. Denne gangen er gjesten vår Sondre Lerche, som blant annet har hørt mye på det i bilen i sommer.

Trives du godt med å kjøre rundt alene, eller er det bare et inntrykk du skaper i sosiale medier gjennom trivelige meldinger?
– Jeg koser meg veldig. Folk spør meg om det er ensomt, og hvis det var det eneste jeg gjorde, ville det sikkert vært tyngende. Men i år følte jeg at jeg fikk en gave, en tur, selv om det var ordentlig arbeid. Jeg liker å være alene i musikken, jeg trives i eget selskap og jeg har skrevet mange sanger i sommer. Jeg har følt et stort overskudd.

Når ble det NRK Jazz du hører på når du kjører?
– Jeg er ikke en sånn radiofyr egentlig. Kanskje jeg hørte litt på Petre i tenårene, seint på nittitallet, men jeg har aldri stolt på at en radiokanal skal velge musikken for meg. Med én gang jeg kunne velge sjøl, skjønte jeg ikke hvorfor jeg skulle ha en radio. Men for noen år siden kjøpte min ekskjæreste en DAB-radio, for hun er en radio-person og har sine ritualer. Og da ble NRK Jazz min kanal da jeg trykket meg fram. Jeg hadde ikke fått med meg DAB-greiene, så bare poenget i seg selv om at det var en kanal som bare spilte jazz, var litt artig. Hjemme i Norge fikk jeg et rituale, hvor jeg hørte på det mens jeg lagde havregrøt. Det gjør jeg fortsatt. Jeg vet ikke om jeg kan sette fingeren på det, men det er et eller annet komisk med NRK Jazz. Et eller annet ved The NRK conception of jazz som både er litt trygt og koselig og noen ganger overraskende, men også helt på bærtur på en snål og søt måte. Ikke at jeg har peiling.

Det er to ting jeg har lært av å være på internett: 1. Mange er litt misfornøyde med NRK Jazz. Men det bringer meg til lærdom nummer 2. Det er mange som hører på NRK Jazz. Og det folk ofte peker på er sånne ting som nye standardlåt-innspillinger, ting som i seg selv kan være fine ting, men når man spiller det kunne man jo like gjerne spilt en virkelig killer versjon av samme låta fra gamle dager – eller noe helt annet.
– Ja, det er det, det er mange rare valg der. Vi spiller den versjonen av den sangen. Jaha, ok, jeg dømmer ikke jeg altså.

En annen fin ting er at man ikke får noen grunn – det er stort sett en taus kanal som kjører ut låtene.
– Det har jeg stusset over de gangene jeg hører Tine Skolmen utpå ettermiddagen. For det føles som at det er den samme sangene du har hørt resten av dagen, bare med introduseringer, i stedet for at du merker at det tas noen tydelige valg.

Men føler du at du skjønner mer av hvordan det henger sammen etter hvert?
– Ja, jeg prøver å forstå den miksen. Jeg har for eksempel lurt på hvor stor spillelisten er. Noe av det første jeg gjorde da jeg fikk meg hybel i Bergen nå var å kjøpe en DAB-radio selv. Det er en god trygghetsfølelse, som om jeg hadde vokst opp med det selv om det ikke er tilfelle. Og jeg blir fremdeles forbauset av hvor ofte jeg hører samme sang. Men det som også slår meg, som først og fremst er opptatt av låter, er at jeg får høre forskjellige versjoner jeg i utgangspunktet liker. Jeg har ikke ført statistikk, men jeg lurer på hvilken låt som er representert i flest versjoner. “All the things you are” har jeg hørt i minst i fem versjoner. Men ingen av dem er Charlie Parker, liksom! Det er en låt jeg setter høyt, og jeg har hørt fine versjoner, men den har dukket opp mye i det siste. “Little boy blue”, som Chet Baker blant annet har sunget, tror jeg at jeg har hørt fire versjoenr. Jeg detter av når “Tutu” kommer. Når vi er der. Da tenker jeg er det dette vi skal spille, når vi skal spille Miles Davis?

Så du har ikke noe sans for Tutu? Jeg kunne sett deg vippe begge veier når det kommer til den estetikken.
– Ja, det er nesten litt skuffende! Og det er kanskje bare noe som kommer seinere, for jeg liker mye annet med den lyden, men jeg tror ikke jeg liker lyden av sordin. Det syns jeg er teit, haha!

Av viktige enkeltlåter som du er innom ofte når du snakker om NRK Jazz på twitter, må vi snakke litt om “Molde Canticle”.
– Den er vanskelig. Og det er noe jeg har gjenoppdaget gjennom NRK Jazz at jeg har en allergi mot. Tidlig nittitalls Jan Garbarek.

Jeg kaller det “Statsjazz”.
– Det er presist, og det sliter jeg med å omfavne. Jeg tenker på OL på Lillehammer når jeg hører det, og jeg syns ikke noe om det, jeg får en dårlig feeling. Det gjelder beslektede ting, norsk jazz fra den æraen, med synthtepper av en type jeg liker, men da bedre på Wild Seed enn i jazz. Jeg tenker at de sikkert angret på det dagen etter at det kom ut.

Dette er vel en periode av norsk og internasjonal musikkhistorie du er opptatt av? Det man kan kalle sepia-årene, seint åttitall og et stykke utpå nittitallet.
– Absolutt. Jeg fulgte veldig godt med, ikke på jazz, men på mange aktører i popverdenen som også har en fot innenfor jazzverden. Jeg var også veldig opptatt av Bendik Hofseth rundt 1997, gjennom Planets, Rivers and…IKEA. Den syns jeg er fenomenal, og da gikk jeg tilbake i katalogen hans. Noen av de tingene dukker også opp på NRK jazz, og de har jo forsåvidt den lyden som Garbarek har. Jeg har hørt noe Garbarek jeg likte på NRK Jazz også, det var “Witchi-Tai-To”. Da er man på syttitallet og det låter så fett man får det. Det føles litt feil å mislike nittitallet hans, jeg kan jo være den som forsvarer nittitalls-Joni og synes det er like bra som syttitallet, for eksempel, men nå sier jeg det motsatte – hvorfor spille nittitalls-Garbarek når man kan gå tilbake til syttitallet?

Det var en sterk opplevelse å oppdage tidlig Garbarek for meg som kjente ham gjennom det han hadde gjort på nittitallet. Det har jo lenge vært det jeg egentlig har hørt på av ham, men det er fristende å prøve å snu på det, og si at det tross alt var fett da han ble olympisk også. Man må jo like det også, det var det første jeg hørte av ham!
– Ja, ikke sant.

Men det som er fascinerende med Garbarek sammenlignet med Joni og andre folk som har hatt litt omdiskuterte midtdeler i karrieren, er at han på en måte ble i det lydbildet. Det er i bunn og grunn sånn livebandet hans låter fremdeles. Og mange sånne omdiskuterte lydbilder er jo noe det er fascinerende å finne frem når artisten har beveget seg videre. Så kanskje det er det som mangler med ham også.
– Ja, kanskje han må omfavne det hippe syttitallet for at vi skal se det hippe i nittitallet.

Ja, da vil det nok stille seg annerledes. Har du forresten sett det klippet fra Albertville-OL hvor Sissel Kyrkjebø synger “Molde Canticle”, ridende inn på en svær isbjørn lagd av Carl Nesjar under avslutningsseremonien?
– Ja, det har jeg sett. Der fanger han tidsånden, på en måte. Men det er et eller annet i melodien – jeg syns ikke det tåler den gjentagelsen og den vanvittige tydeligheten i hornet. Jeg tror ikke jeg liker tonespråket. De spiller en låt av Brazz Bros også, som gir meg en blanding av elsk og hat. Jeg blir litt småkvalm, men skjønner også appellen. Jeg tror bare det er noe i meg som jobber mot det. “Bruremarsj” er det. Jeg lurer på om jeg bare er skadd av epoken. Men når det spilles på NRK Jazz hele tiden, skjønner jeg ikke avgjørelsen. Da kunne de spilt mye rart.

Oppunder juletider i fjor ble jeg veldig fascinert av Ole Edvard Antonsens album Tour de Force.
– Ja, da er vi helt klart i dette feltet! Rundt 91… og med “Spanish Steps” eller “5000 miles”, som den heter på Antonsens plate.

Nå skal du høre. Det solgte over 150.000 eksemplarer, fikk terningkast 6 i VG, toppet VG-lista, han ble årets artist i Dagbladet OG han vant Spellemannprisen i Åpen Klasse.
– Er det sant????

Ja, jeg ser på den merittlista der som en slags “Norges EGOT”.
– Ja, det må det være. Tenk at den er åpen klasse.

Ja, den er jo det helt klart. Korpsmusikk, funk, “Honky tonk women”. Den har alt.
– Ja, den versjonen husker jeg var lørdagen på NRK. Det var vanskelig selv i 1992. Men der går grensen for NRK Jazz også.

Er det noe du har oppdaget via NRK Jazz også?
– Absolutt. Noe som er gøy er å få høre nye versjoner av sanger jeg kjenner og liker. For en med min musikkinteresse er det mye større sjanse for å høre låter jeg liker enn noe annet sted. De har den høyeste frekvensen av det for en med min interesse. Og da tåler jeg noen versjoner som ikke er så bra. De siste ukene har jeg lagt merke til at jeg ikke liker Gregory Porter, der sliter jeg. Det kan hende han har en stor katalog som er interessant, men det funker jeg ikke.

Den nye han har gitt ut skal være bra, men det er også en sånn popularitet som har gått meg litt hus forbi.
– De låtene han synger er egne låter, det er ikke standarder, men nye ting. Og de syns jeg ikke holder mål, hadde de ikke vært framført av en jazzvokalist hadde de kanskje kommet på en tiendeplass i norsk MGP 1992. Det har ikke kompleksiteten, det snakker ikke det språket, føles det som. Det faller mellom pop- og jazzstolen, og er liksom ikke noen ting.

Du ønsker deg et litt strengere jazzpoliti?
– Ja, i hvert fall når det kommer til komposisjonene! Hva man skal presentere en artist gjennom. Det fremstår som slepphendt.

Det er ganske sjelden man hører en nykomponert jazzlåt innenfor den settingen der som stikker seg ut.
– Ja, og så klart tidene forandrer seg. Jeg aksepterer Norah Jones, for eksempel, og liker “Don’t know why” godt. Det er fint at det er jazzpop på kanalen, men da er det fint at det er representert gjennom artister som rendyrker det. Melody Gardot har også en låt jeg liker, og dialogen med jazzpop-mainstreamen skjønner jeg, men man bør være låtkritisk.

Det som er morsomt med “Molde Canticle” oppi miksen, er at man har masse mellow jazzpop og lune, normale versjoner av gamle standarder, og plutselig kommer det en sånn isskulptur fra Romsdal.
– Ja, det er veldig merkelig.

Listemessig er jo noe av det de opplagt har luket bort ting som er veldig hot, energijazz og skronkete jazzrock er det ikke plass til. Og det kan man jo forsåvidt skjønne, for det er vanskelig å se for seg at det hadde fungert bra som en sånn form for bakgrunnsradio.
– Man kan høre noe av det fremdeles. Men selv vintage bop er det ikke mye av.

Kanskje det er en lydgreie også, at en del av de tingene som er ordentlig gamle er vanskelig å spille uten at man setter det i en kontekst?
– Noe av problematikken er jo knyttet til at de insisterer på å blande sammen mange tiår. Da får man en sonisk utfordring. Kanskje jeg foreslår en annen radiokanal nå, og det er gubbete av meg å si, men det kunne vært gøy med en jazzradio som kun forholdt seg til 40-60-tallet. Da hadde man kanskje akseptert et sonisk spenn også. Jeg er jo ikke noen fusion-fyr. Det bryter fryktelig om du går fra Ella Fitzgerald og rett over til noe drøy fusion. Jeg hørte noe med han keyboardisten. Hva heter han igjen?

Øhmm… Chick Corea?
– Ja, han ja, og det de spilte er en ganske komisk låt også. Det er et veldig abrupt skifte fra “Making Whopee” til sånne ting han har holdt på med. Og da skjønner du at folk som ikke liker jazz kanskje ikke skjønner at det er samme sjanger en gang. Det hender jeg må skru av når det er sånn.

Men du er ikke noen fusion-fyr, nei. Det er jo litt rart, kan det hende at det du hadde av pop-konservatisme er flyttet inn i jazzen?
– Kanskje det! At den bare trives i en annen sjanger, og så finner den kanskje en ny etter det. Jeg liker jo fusion-tingene til Joni, men den med “Paprika Plains” er ikke favoritten min, på en måte. Jeg liker også veldig godt Charles Mingus, men Mingus-plata til Joni, syns jeg ikke er så fin. Og jeg sliter litt med Jaco Pastorius, jeg kommer ikke helt på innsiden av det han gjør. Det er mange som sliter med å komme på innsiden av hvordan Joni låter på åttitallet, men da trives jeg. “Goodbye Pork Pie Hat” går både i Mingus-versjonen og den Joni synger på NRK Jazz. Jeg aksepterer begge, men det er ingen tvil om hva jeg liker best. Det er et par Mingusplater jeg har hørt kjempemye på, og derfor har jeg også hørt på Mingus med stor interesse, men det er noe med lyden av 1979 i den verdenen som er litt hard og vond, føler jeg.

Det finnes alternative versjoner fra Mingus-plata, hvor Mitchell spiller med en haug andre fantastiske jazzmusikere og som er verdt å høre på. Det kan hende den er litt mer “human”
– Ja, det fikk jeg lyst til å høre!

Den musikalske koblingen mellom Jaco og Joni er litt gåtefull. Det er et eller annet med måten han spiller på som gjør det helt innlysende at han hører hjemme i hennes univers. Han har på en måte en like unik og merkelig harmonisk forståelse og rytmikk som det hun har.
– Ja, du skjønner jo at han skjønner henne og hun skjønner ham.

Ja, men det er nesten så de snakker så godt sammen til tider at det blir en helt egen dialekt som kun er deres – og som kan føles litt fremmed, selv om det er utrolig bra.
– Ja, og helsikke så fritt spillerom han fikk den tiden han var med henne. Det er ikke så mange som har fått så frie tøyler hos henne.

Hvis du skulle lagd radioprogram, eller en spilleliste på NRK Jazz, hva ville du gjort da? Er det den konservative delen av deg som kommer fram?
– Alt blir jo subjektivt, og det jeg sier er fullt av selvmotsigelser. Jeg vil ha noe nytt, men ikke alt, må jo ha med noe gammelt, og liker egentlig ikke fusion, men vil gjerne ha med “Birdland” og så videre, haha. Hva er det jeg er ute etter? Jeg vil høre noe jeg ikke har hørt før. Og jeg er nok en søkende lytter som spisser ørene når det er noe jeg liker. Jeg skjønner at de ikke kan ha veldig hissige impro-ting, men jeg tror kanskje det kunne vært noen lengre og friere ting der, både av nyere dato og eldre. Det er jeg mer nysgjerrig på og mindre oversikt. Det er et tilbud jeg hadde tatt imot. Men hører du på NRK jazz med andre folk som ikke er like gira, er det der de ber deg om å skru av. Det kan være bare tredve sekunder hvor noen drar på til at det skjer. Kanskje det kunne vært kult om de hadde noen mer spesialiserte flater på kvelden, de trenger ikke programleder en gang. Rundt middag har de jo det sånn at det er rolig, og det er greit. Men kanskje at de kunne sagt at “nå er det en time som er instrumentalt”, for eksempel.

Vi tar det med videre.
– Bra! Jeg er kjempeglad for at det finnes, hvis det ikke hadde vært der, hadde jeg ikke hørt på radio. Og å opprettholde den brede aksepten de har er jo viktig. Og jeg syns det er stas at det finnes en radiokanal som spiller  “All the things you are” i fem ulike versjoner på høy rotasjon.

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger