NTT: Mathildes fanfare

God helg og velkommen til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige kulturavis i digital remseform hvor vi skriver om det som rører seg, det vi interesserer oss for, og alt som er fett. Etter en sein og kompakt mandagsutgave er vi nå tilbake med en remse som breier seg litt mer. En samleutgivelse til inntekt for legearbeid i Libanon og Gaza fanger oppmerksomheten vår, det gjør også The Brutalist, kanskje særlig soundtracket,  og vi har snakket med tre fine musikere. Et godt stykke ned forteller den glimrende jazzgitaristen Bjørn Vidar Solli om alt det han har på gang for tiden, om å dele musikalske kick med en ny generasjon, og ikke minst om betydningen David Lynch har hatt for ham opp igjennom. Denne siste biten er en del av vår markering av Frakkens År, som vil pågå i hele 2025.  

Før det skal vi få høre fra Mathilde Grooss Viddal, som feirer 20 år med FriEnsemblet i 2025, og som har en glimrende skive som det er mye å si om, og som er ute denne helga. Trombonist Erik Johannessen har nylig gitt ut musikk for trombone og div, som det også er mulig å ta en god prat om. Det gjør vi – i tillegg til å snakke med ham om den gryende tegneserie-karrieren, som blant annet har munnet ut i en rekke bidrag i magasinet Jazznytt, blant annet vårt siste nummer, som denne uka er blitt spredd ut til postkasser over det ganske land, og som i hvert fall fra neste uke er mulig å kjøpe fra andre utsalgssteder. I Oslo har allerede Tronsmo og Big Dipper fått en booke via Blogghalvdel Vingers personlige Bladdistro – løp og kjøp! Dette er en fin helg for å lese første del i John Jeremiah Sullivans oppsiktsvekkende gravearbeid om Arthur “Happy” Rhone, en nesten glemt skikkelse som ble en av de viktigste personene i New Yorks jazzliv på 1920-tallet. Verdt prisen (159,-) alene, banna bein. Men det er også svært mye annet stoff i dette nummeret, blant annet mye som tar tak i små og store musikalske midtlivskriser, og som vi gleder oss til å følge opp fremover i Remsa. Og for all del, som vi stadig minner på: Tegn gjerne et abonnement på oss nå, så får dere fire numre i postkassen til en ganske medgjørlig pris. Dette er virkelig tiden for å stille opp for det man ønsker seg i mediefloraen, enten det er oss eller andre publikasjoner du ønsker å se mer av. 

Anbefalt lesestoff denne helgen er forresten litteraturviter Eirik Vassendens direkte oppsiktsvekkende essay om kulturkrigere fra ytre høyre og Knut Hamsuns forfatterskap. Et tema det er lett å anta at man veit omrisset av fra før av, for hallo, man er da norsk og veit at Hamsun var nazi og alt det der – men Vassenden snur noen steiner og her er det mye, altså. Og hei, Natural Information Society er forresten ute med en singelutgivelse fra sin kommende plate! Denne gangen i samarbeid med gruppa Bitchin Bajas, som strør elektriske flarn utover Infoens denne gangen raskt omskiftelige flyt, som i løpet av åtte minutter tar med lytteren inn mot et flagrende klimaks. De er et av bandene som stadig vekk får folk til å utbryte men dette må da være verdens beste band?. Årsakene til det, kan være litt subtile. Men det handler mye om noe så new age-aktig som at det er forbausende lett å være menneske i denne musikken, rett og slett, samme hva du måtte ha behov for akkurat der og da – fra kick til avspenning, grubling og drømming. Jeg tror det er musikk nesten alle kan bli glad i, det mener jeg. Uansett, da en lytt:  

Og nå – her er noen konserter og arrangementer vi har troa på den neste uka:

1. Gjør dere klar for mange B-er nå: Big Band Boom i Bergen! Blåserbonanza! Bomber og granater! For aller første gang arrangerer Vestnorsk Jazzsenter, i samarbeid med Bergen Jazzforum og Bergen Big Band, storbandfestival over to dager på Sardinen USF. I kveld får man høre Storband 90 m/ Louis Dowdeswell, Fana Big Band og Sogndal storband. I morgen den dag kommer Hilde Louise Asbjørnsen & Anders Aarum, Bergen Ungdomsstorband (BUS) m/ Action the Man & RazMatazz, Voss storband m/ Kåre Kolve & Øyvind Dale og vertene selv, Bergen Big Band: Homegrown. Storband er som kjent så mangt, særlig nå for tiden – og om du har lyst til å oppleve bredden, vet du hvor du har å innfinne deg i kveld og i morgen.

2. Åttende mars i morgen – kampdag og konsertkveld kan fint kombineres. For eksempel med Ævestaden, som spiller på Parkteateret i Oslo og har med seg Une Lorentze Onarheim + Julia Bengtson som support. Neste uke kommer Ævestaden ut med musikk om trikker. Fortsettelse følger!

3. Juret har en fin uke – vi snakker med Erik Johannessen om konserten på søndag med De Flyvende Teppene lenger ned i remsa. Men vi kan også nevne Trekkspillmafia klokka 22.00 i kveld, med Mikkel Oma, Oskar Svendsrud og Tarik Mesic – er ikke det en måte å starte helgen på? Og på torsdag kommer Skaali Quintet bestående av unge Juret-veteraner, her hører vi saksofonist Brede Sørum, vibrafonist Amund Stenøien, Vetle Skåli på gitar og komposisjoner, Bendik Lundsvoll på kontrabass og ja, du gjettet riktig – Steinar Heide Bø på trommer. YES!

4. I Jazzbyen Skien kan interesserte lyttere denne uka få god, musikalsk voksenopplæring når den pedagogisk orienterte konsertserien Jazzk(l)assen, drevet av Skiensjazzdraget og André Kassen, gir en innføring i John Coltrane. Flott band: Kassen på saksofon, Thomas Johansson på trompet, Didrik Hogness på piano, Jan Olav Renvåg på bass og Stig Sjøstrøm på trommer. Det skjer på Ibsenhuset, torsdag.

5. Og apropos jazzopplæring: Hvis du er nysgjerrig på trommeslagerlegenden Roy Haynes, som døde i november i fjor, kan du stikke på ukas utgave av Oslo Jazz Circle, tirsdag klokka (sju over) sju. Da vil trommeslagerne Torstein Ellingsen og Roger Johansen kåsere, analysere og spille musikk fra en av jazzens virkelig store karrierer. Jeg meldte Torstein og spurte om han hadde en Haynes-favoritt å dele på forhånd, og han svarte raskt: «Love Letters (2003) er en helt nydelig samling smakfulle standards, der bl.a. John Scofield er inne med særs elegant gitarspill.»

Her kan vi se noe av det som venter på Victoria på tirsdag også – fin bunke!

6. Norsk dokumentarfilm har vel en av sine stolteste uker noen sinne, etter at den norsk-palestinske produksjonen No Other Land gikk hen og vant en velfortjent og oppsiktsvekkende Oscar-statuett forrige helg. Fy flate! Nå er det også duket for HUMAN Internasjonale Dokumentarfilmfestival i Oslo, der man kan se filmen nok en gang (den var festivalens åpningsfilm i fjor), men hvor det også er svært mye annet interessant på programmet. Vi holder oss jazznært og tipser om filmen Soundtrack to a Coup d’État, som forteller historien om avkoloniseringen av Kongo, og rollen jazz spilte i amerikansk utenrikspolitikk og, tja, propaganda, i etterkrigstiden. Et evig aktuelt tema, også nå for tiden, når kultur i høyeste grad er en del av krigføring og konflikt. Den vises fire ganger i løpet av neste uke, så her er det mange muligheter.

7. Psykedelisk rock med rautende saksofon er viktig musikk, Vaktbua i Kristiansand er et viktig og på mange måter unikt, lite spillested og neste torsdag spiller Weird Omen en konsert der som er viktig å møte opp på om du er i nærheten. 

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her er Mulgrew Miller som klunker seg elegant gjennom “All the Things You Are”: 

 

 

20 hornstøt for FriEnsemblet! 

Tiden flyr, og nå er det tjue år siden treblåser og komponist Mathilde Grooss Viddal stiftet FriEnsemblet, et av de aller fineste mellomstorbandene som finnes der ute i norsk flora og fauna. I denne musikalske sandkassen har Viddal gjennom årene virkelig borret dypt, både i sin egen frihetstrang (fristaden FriEnsemblet – ‘fritt til å holde på med hva jeg vil -ensemblet’, var måten hun beskrev grunntanken i en kort tekst om inspirasjonskilden Carla Bley), i medmusikantenes kreativitet og sound, og ikke minst i deres felles fryd over musikalsk historiefortelling. Det føles viktig å understreke, jeg kjenner at det er lett å bli litt tung på labben når jeg skal selge inn noe jeg mistenker en del ikke har hørt, og som jeg selv syns er bra og viktig og sånn. Men altså: FriEnsemblets diskografi er først og fremst fylt av jævlig morsom musikk å dykke ned i. Handlingsmettede komposisjoner, fulle av fantasifulle, sirlig skildrede steder lytteren kan utforske, og ikke minst store musikalske personligheter som boltrer seg på solo-plass, i skreddersydde omgivelser. 

Mathilde Grooss Viddal med Friensemblet på Riksscenen. Foto: Knut Utler

Tilbake i 2019 gjorde vi et stort intervju med Viddal om arbeidet med ensemblet, det er en god innføring. Det går også an å lese hennes betraktninger om at salmene er norsk musikks real book i denne julespesialen her, forsåvidt, selv om vi er utenfor sesongen. Ja, på lørdag er det 8. mars – og det er den på ingen måte tilfeldige offisielle slippdatoen til FriEnsemblets nye album, som bærer den formidable tittelen Tri vendur blés ho i den høgaste sky. Men siden fredag er den store musikkslippdagen, kan vi røpe at albumet er å få hørt stort sett over alt – selv om vi anbefaler å kjøpe et eksemplar til en rimelig pris rett fra Losen Records. 

På Tri vendur hører vi, foruten Viddal selv, Naïssam Jalal på fløyte og vokal, Unni Boksasp på vokal, Kristoffer Alberts på altsaksofon, Per Willy Aaserud på trompet og elektronikk, Øyvind Brække på trombone, Britt Pernille Frøholm på feler med og uten Hardanger, Tellef Kvifte på keyboard, orgel, sjøfløyte og laptop, Egil Kalman på kontrabass og Knut Kvifte Nesheim på trommer. I tillegg kan vi nevne at bassist Ellen Brekken og santur-spiller Mirsaeed Hosseiny Panah har vært med på noen av konsertene med denne musikken. Plata er basert på opptak fra Moldejazz og Riksscenen – og komposisjonene tar utgangspunkt i Viddals fantasifulle bearbeiding av Balladeprosjektet, hvor 1500 norske middelalderballader er samlet, og til og med gitt ut i 12 bind. Se dét er noe å gi til 50-åringen som har alt! Det er i det hele tatt mye å ta tak i her – så la oss nå hoppe i det, og høre fra orkesterlederen. 

Tri vendur blés ho i den høgaste sky slippes nå, og i år er også FriEnsemblet 20 år gammelt. Gir det mening for deg å kalle utgivelsen en “jubileumsplate”?
– Hmmm, hvor skal man begynne? Det her var musikk jeg fikk bestillingsverk på, takket være Tellef Kvifte i 2016, og som vi har hatt to turneer med i 2018 og 2019. Jeg har fått et nytt bestillingsverksoppdrag fra Oslo Global Music i forbindelse med ensemblets jubileum. Så både denne utgivelsen og konserten er deler av markeringen. Platen som kommer nå rommer, om jeg skal bruke to ord, mot og kjærlighet. Det er essensen som går igjennom hele prosjektet, både i arbeidet med FriEnsemblet, balladene musikken er basert på, musikken, utvelgelsen og komposisjonene. Grunnen til at FriEnsemblet finnes er at det er så innmari gøy å spille med disse folka. Så glemmer jeg alt arbeidet og motløsheten som kan oppstå i forkant – etter konsert fortsetter jeg, selv om jeg noen ganger har tenkt at jeg aldri skal gjøre det igjen. 

Beklager at jeg ler – det er bare en velkjent følelse.
– Haha, ja, det er det sikkert for mange. 

Frisensemblet på Vossa Jazz. Foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz 

Mot og kjærlighet er nøkkelordene, men det ligger også et stort arkivmateriale til grunn for denne musikken. Hvordan gikk du frem?
– Det er godt spørsmål. Utgangspunktet var 12 bind som ble gitt ut av Nasjonalbiblioteket – 1500 ballader i alt. Hvor skal man starte? Det skapte skrivesperre, materialet er så enormt. Hva skal jeg gjøre med det her, liksom? Det løste seg da jeg snakket med en nabo som sa “De har ikke spurt deg for å få noen andres løsning, de vil at det skal være din musikk”. Da løsnet det, jeg kunne begynne å skrive det som mitt eget. Begynnelsen på arbeidet kom i arbeidsleiligheten til NOPA i Vence, hvor jeg kikket utover Middelhavet mot Algerie. Jeg begynte å tenke på hvordan musikken har vandret, og dermed dumpet jeg rett inn i den andalusiske musikken, sammensmeltingen av mauriske, jødiske og kristne impulser. I Middelhavet finnes det en øy hvor man har funnet kunst som er en blanding av arabisk og norrønt – det er så mange fellespunkter. Det ble essensen. 

– Jeg starta med låta “Svätá Mária Egyptská”, som ble skrevet mer eller mindre der nede etter en rytmisk idé fra en nord-afrikansk musikkform Samai Thaqil – Muwashah, som også følger klassisk rondo-struktur. Det har en ti-slag-i-takten-form, og er spunnet over disse ideene. Låta hadde forsåvidt ingen ballade i seg, men jeg er også fascinert av Maria-myten, og Madonnaene. Jeg begynte å lese meg opp på de gamle madonnafortellingene som ikke finnes i det nye testamentet, hvor det bare er Maria Magdalena igjen. Skriftene hennes er heller ikke med i Bibelen. Det er masse historier som lever som folkefortellinger, uten at de har vært skrevet ned. Og der finner du også en mye jevnere kjønnsbalanse, dette er historier som er blitt fortalt fra mor til datter, fra bestefar og bestemor til barnebarn, historiene har ikke vært redigert eller sensurert på samme måte. Det er historier som også ligger i bunn av det jeg har valgt ut av materiale her. 

Det er fascinerende det du både sier om den andalusiske kulturen og sammensmeltingen av norrøn og arabisk kunst. Vi er naturligvis vant med å se på vår egen tidsepoke som globalisert, men dæven som folk kom seg rundt. Og, som du sier om Magdalena-fortellingene, det dukker også opp veldig mange alternative fortellinger som utfordrer forestillingen vår om at ting i kulturen alltid utvikler seg lineært.
– Ja, og man har så stor tro på historien. Men det man lærer er naturligvis bare en bitte liten del, selv om det er lett å tro at verden har vært akkurat sånn. Men det er ofte det redigerte utvalget, alt det andre mangler. 

Ballade-ide som ble til Frearlause. Foto: privat

Blir sånne uventede sammenblandinger og historiske alternative fortellinger også et springbrett for din egen skriving og bruk av FriEnsemblets muligheter her?
– Ja, og man blir også veldig nysgjerrig på å finne ut av historiene man ikke har hørt om før. Man ender opp med å ta all historie man har blitt fortalt oppigjennom årene med en klype salt – tanken på at for eksempel kvinner var mer undertrykte, mer usynlige, ubetydelige og “sånn” i  gamle dager. Jeg tror ikke på det, jeg tror vi har vært de samme. Kvinner har forsvunnet i historiefortellingen, fordi menn har skrevet historien, og man vil vel gjerne fremheve seg selv. I dette balladematerialet som er folkefortellinger finner man en motvekt. 

Det er jo en formidabel mengde, 12 bind og 1500 ballader. Har du spilt dem A til Å?
– Hahaha, nei, det var akkurat det… Jeg hadde med de svære bindene til Frankrike. Og jeg har fått hjelp fra Nasjonalbibliotekets Astrid Nora Ressem. Da har jeg spurt om det går an å finne ballader som har tekst og melodi materiale fra forskjellige land, hvor har de reist – jeg har fått ting på fransk, spansk, tysk, islandsk, polsk. Jeg spurte også om ballader fra utenfor Europa, men det er vanskelig, der går det en veldig skarp strek i letingen, selv om de sikkert finnes. Astrid har spurt sine kollegaer, feks biblioteket på Island, og som har sendt meg versjoner. Unni Boksasp har sunget variasjoner av noen utvalgte ballader, så jeg kunne høre dem på ekte. Ballader kan ha mange tekstvariasjoner og melodivariasjoner, noen ganger dukker det opp strofer og bruddstykker her og der, og det første året fikk jeg ikke skrevet så mye – jeg måtte bare finne ut av det. 

Naïssam Jalal med Frisensemblet på Vossa Jazz. Foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz 

Var det et oppdagerkick, eller først og fremst frustrerende?
– Begge deler, også en lammende panikk, men da jeg skjønte at jeg måtte gjøre det til mitt eget åpnet det seg en svær verden. Mamma har studert kunst og kultur, jeg har fått masse hjelp fra henne. Så har jeg snakket med folk, lest, og etter hvert finner man en slags nerve som gjør at det er enklere å velge bort muligheter. Jeg har jo endt opp med bare fem ballader til slutt. Og alle de deler noe på et eller annet vis, om det er historien, melodien, hvor de kom fra, hvem som har laget dem, hvor de har reist, noe som inspirerer og passer inn i ideen for verket. 

Har forskningsarbeidet på balladene fortsatt etter at du var ferdig med bestillingsverket?
– Jeg forsker ikke noe mer på balladene nå, men jeg er veldig opptatt av språk – både av lydene og fornemmelsen av innholdet. Jeg holder på med et arbeid for Arktisk Filharmoni som jeg har kalt SNØ, det verket har både natur, kultur og klimaperspektiv, alt henger sammen og språket synliggjør det – tenk bare på hvor mange ord vi som lever i arktiske områder har som beskriver snø. Jeg har samlet materiale fra mange ulike arktiske språk som snakker om snø som jeg kommer til å bruke tekstmessig i det verket. Jeg brukte også tekst her, hvor jeg fikk stemmer lest fra forskjellige balladevarianter på tysk, fransk, islandsk, spansk, norsk. Selv om man ikke forstår ordene, så hører man språkmelodiene og forstår hvor internasjonalt, allment og hvor viktig disse historiene har vært for folk og fremdeles er – alt dette inngikk i verket. Skjønt, jeg vet ikke om jeg får lov til å kalle det verk heller, jeg prøvde å spørre TONO om dette siden det er basert på eldre materiale, og så ble det jo bare tull. Dette er musikk som er vanskelig å anmelde, det inneholder tradisjonsmusikk og improvisasjon, så jeg endte kun opp med tredve prosent komponistandel. 

Knut Kvifte Nesheim, Per Willy Aaserud og Britt Pernille Frøholm på Riksscenen. Foto: Knut Utler

Når slo det deg at måten denne musikken er skapt på kunne føre til den situasjonen?
– Jeg ringte TONO og spurte om hjelp, også fikk jeg et svar som jeg var uenig i. Men siden de syntes det var vanskelig selv, ba de meg også om å klage. Så gjorde jeg det – men jeg fikk bare de samme svarene, og da skjønte jeg ganske lite. Jeg prøvde å klage igjen, men det har jeg ikke lov til. De sa vel egentlig at jeg måtte roe meg ned, haha! Men dette er et ganske bra eksempel på at det er vanskelig å verksvurdere en del ting. Hvordan skal man vite hva som er tradisjonsmusikk og hva som er nytt om de som vurderer det ikke kan høre på komponisten? Det er fryktelig vanskelig, det må bli lettere sånn at man slipper synsing og at det blir forskjellig behandling fra verk til verk – det er i hvert fall følelsen jeg sitter igjen med. Det er vanskelig å sammenligne seg med tilsvarende verk, for systemet er lukket. Det bør det kanskje ikke være, om målet er likebehandling. 

Hvordan har du arrangert ut denne musikken?
– Det er tredelt – den første delen er en stor Maria-del. Den andre delen, som er kortere, er egentlig bare en liten låt, en folketone som opprinnelig heter “Horpa”, som betyr “harpe”. Harpen er magisk, og jeg har verken brukt melodi eller tekst, men tenkt på harpestrenger. Den eldste harpa man kjenner til er funnet i Ur i Mesopotamia ca 2500 år før vår tidsregning. Det vi har i FriEnsemblet som er nærmest, er hardingfela, og det er masse forskjellige måter å stemme en hardingfele på. Jeg tror jeg fant 30 forskjellige, som jeg har brukt som materiale i bånn. Blåserne spiller de ulike hardingstemningene, ideen er at det blir en magisk harpe som klinger uendelig, eller endrer seg når jeg cuer. Hardingfela til Britt Pernille Frøholm gjør på sin side som hun har lyst, og så har jeg lagt melodien fra folketonen “Horpa” i en annen toneart samtidig. 

Når du har beskrevet denne musikken, skriver du også om at ensemblet på en måte spiller forskjellige karakterer på ulike steder. Og det føles gjenkjennelig også fra tidligere musikk fra FriEnsemblet. Kan du fortelle litt om hvordan du tenker da?
– Det er låta som heter “Maria Magdalena” du snakker om, men det er muligens ikke den samme som hun som er i Bibelen, det finnes som sagt mange forskjellige historier om Maria Magdalena og dette kan være en som deler bakgrunn med de svarte madonnaskikkelsene. Hun ble født i Egypt, og hun lever av å tigge, men hun har et umettelig begjær, lidenskap. I balladeteksten som Unni synger, får hun barn både med faren, broren og presten. Hun blir dømt mens mennene går fri. Noen kaller henne for hore, men hennes vitae sier hun bare elsker menn. Det er syndig, og hun blir dermed, på pilgrimsreise, hindret fra å gå inn i kirkerom. Men hun ber om tilgivelse for sine synder og får komme inn i kirken, en abbed forteller at hun må ut i ørkenen for å bøte for sine synder. Det gjør hun med glede, hun lever 47 år som eremitt i ødemarken. Folket og øvrigheta dømmer henne. Og det er det FriEnsemblet gjør, vi er folket. Unni Boksasp synger denne fine melodien, også overkjører vi henne, haha. Hun forsvinner, bokstavelig talt, og er ute i ørkenen… det er også en løve som hjelper henne med å grave et hull, og en abbed som gir henne nattverd. Men jeg bruker hele FriEnsemblet til å overkjøre Maria Magdalena-skikkelsen. Og til slutt blir hun jo en helgen. 

Det er jo en voldsom fortelling – men jeg blir også glad av å høre FriEnsemblets overkjøring, det har noe livsbejaende over seg.
– Ja, det er jo masse glede, og vi overtar jo hennes språk, vi er jo kjempeglade og tar over hennes glede og måte å leve på. Kanskje det er det man hører, gnisten som gjør at hun blir opphøyd som en helgen… Når man skriver musikk er det ikke alltid man setter ord på slike ting, det gjør jeg først i etterkant. 

Ja, det er først da du setter ord på slike handlingsforløp?
– Det er kanskje det vi gjør alle sammen? Man handler først ut i fra følelser, og de kommer kjapt, bang, der. Det er det som er sannheten, det er det som er ekte, føler jeg. Så kan man forklare hvorfor det skjedde etterpå, sette det inn i et forløp, og da må man bruke ord. Sånn er det ofte for meg med musikk. Jeg er mye bedre til å snakke gjennom musikk enn gjennom ord. 

Men du bruker allikevel mye språk i komponeringen din, som du er inne på. Er det et slags mysterie der du forsøker å finne ut av?
– Ja, og jeg bruker ikke ordet i språket, jeg bruker melodiene. Om jeg hører noen snakke cree, skjønner jeg ingenting. Det samme gjelder samiske språk. Måten jeg jobber på handler ikke om å sitte igjen med konkrete tydelige ord, men å jobbe med ordlydene og språkmelodiene og fornemmelsen av innhold, gjerne en slags mysterie ja. 

Vi har allerede snakket om del én, som tar utgangspunkt i Maria-fortellinger og del to, som handlet om harpa. Men vi må innom del 3 av bestillingsverket også.
– De låtene er egentlig en veldig lang crescendo som går inn mot slutten. Den starter med “Frearlause” som er en vakker melodi, med en ganske grotesk tekst. Mange av tekstene er i det hele tatt groteske. Det er en kort start, og så forandrer musikken seg til å bli nesten ingenting, hvorpå den gradvis bygges oppover igjen. Små endringer, innføring av ett og ett instrument, solopartier, til vi får “Kvinnemorderen” og “Gullborgs Fanfare”. De er basert på en tusen og en natt-aktig historie. En mann – jeg husker ikke hvem han er – kaprer jomfruer og dreper dem. Det samme skal skje med Gullborg. Han begynner å grave en grav, og hun sier “Den er for liten til hesten”. Da svarer han “Den passer til deg”. Hun spør om hun kan luske ham til han sovner. Da svarer han at hun kan det, men at hun må love at hun ikke skal drepe ham mens han sover. Det sier hun ja til, og så binder hun ham fast. Så vekker hun ham – for hun hadde jo lovet å ikke drepe ham i søvne. Etter at hun har drept ham, blåser hun i hornet hans, tre ganger. Det er det tittelen på albumet kommer fra – Tri vendur blés ho i den høgaste sky. Det er et varsku, et rop og en fanfare. Den fanfaren er på en måte essensen av alt sammen, både for verket, ensemblet og for meg.

I tillegg til titlene har du parenteser som oversetter til engelsk, men som også tilsynelatende kommenterer låtene – “Kvinnemorderen” får (Scheherazade) som parentes og så videre. Hva tenker du med det?
— Jeg var så heldig at jeg måtte oversette alt til engelsk, så jeg fikk to muligheter til å sette navn på og gi en innfalsvinkel og fornemmelse til musikken. Kommentarene utfyller hverandre.

Du har også “Maria” (Curie)…
– Ja, “Maria” er en Kyrie, som jeg skrev for noen år siden, Curie – og dermed er det kanskje også en hyllest til Mme Curie. Og kanskje Maria-skikkelsen også på en måte er en slags Madam Curie. Den morsomste er Selfish/Shellfish (selfies) he he – men det fineste og viktigste er sitatet fra den Lille Prinsen: On ne voit bien qou’avec le coeur l’essentiel est invisible pour les yeux (“En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet”). 

FriEnsemblet har eksistert i litt ulike utgaver – hva tenker du om denne?
– Åh, alle versjoner er den beste i akkurat det vi gjør! De (vi) er alltid åpne, utvikler ideene og gjør så mye med materialet. Jeg har prøvd å skrive alt nøyaktig ned i partitur – jeg gjør ofte det først. Men da låter det ikke så bra, det blir fort stivt, og man går glipp av alle mulighetene. Om jeg kan skrive essensen av hver komposisjon tilsvarende en powerpoint presentasjon, så står vi mye friere, jeg forklarer resten muntlig, det blir mye mer fleksibelt og organisk og da låter det alltid mye bedre. Overtonene på en hardingfele – jeg kan ikke skrive ned det, jeg bare vet at det ønsker jeg, så sier jeg det til Britt Pernille, og så gjør hun det så vakkert. Kristoffer Alberts med soloene sine, det er så mye energi. Når Naïssam tar av, det er helt sykt rått – og hun kan også spille så lite, bare en tone, en klang. Så synger hun samtidig. Jeg vet ingen andre som gjør noe lignende. Tellef som spiller alt fra sjøfløyte til trøorgel, laptop og sekkepipe. Per Willy med de utrolig vakre klangene, jeg tenker ofte på han som en stryker, så han sitter i “stryke-rekka” sammen med Britt Pernille. Øyvind Brække og jeg har vokst opp sammen, han er en fantastisk musiker, Øyvind og Tellef har forresten vært med helt fra starten i 2004. Knut kan utvikle et knirk, et pirk til helt kokende groove i hvilken som helst taktart, Egil Kalman ble med i 2019 fordi Ellen (Brekken, journ.anm) hadde for mye annet, har du sjekket ut det han driver med? Disse synthene som er programmert på tramp, så de kan formes etter strøkene på en fele. Også Unni da, med sin helt særegne kvear-stemme, helt rått. At disse musikerne vil spille sammen er en gave. Og det er jo derfor jeg holder på. 

Det er jo også igjen en FriEnsemblet-plate som virkelig gjør plass til noen gode, hendelsesrike soloer. Det er lett å snakke mye om store, seriøse ideer, men det er jo moro også.
– Ja, det er veldig viktig å legge opp til at det er så åpent. Å ikke stenge alle dørene. Ting må kunne skje på scenen. Dette er materialet – dere kan det – og nå kan dere gjøre som dere vil. Det låter som det er gøy, og det er det også. Meningsfullt og gøy. Sånn må det være, om vi skal gjøre det her i det hele tatt. 

 

Hele verden dirrer. Lasse Marhaug på Blå 27.2.2025

Har du tenkt over at leppene dine har egenfrekvens? Dette slo meg et stykke ut i Lasse Marhaug opptreden på Blå torsdag 27. februar da jeg under et intenst parti hadde måttet sette meg ned på en stol for å bare ta inn de enorme dønningene av lyd som slo innover meg, og der i noen få sekunder var det en eller annen frekvens som fikk leppene mine til å vibrere.

Lasse Marhaug. Foto: Eyvind Fredriksen

En så konkret betydning av begrepet resonans er riktignok ikke det Hartmut Rosa legger til grunn i sin bok Akselerasjon og resonans utgitt i serien Cappelens upopulære skrifter i fjor. Eller? Med akselerasjon mener han alt i tilværelsen vår som bare går fortere, nært beslektet med det som Thomas Hylland Eriksen beskriver som overoppheting, at den kulturelle og teknologiske evolusjonen går så vanvittig mye fortere enn den biologiske evolusjonen, med det resultat at vi mennesker kjenner oss fremmedgjorte fra verden. Men det finnes en motgift mot fremmedgjøringen, sier Rosa, og det er her resonansen kommer inn. Helt enkelt handler resonnans om å kjenne seg bekreftet som menneske gjennom enten relasjoner med andre mennesker, gjennom å gjøre noe materielt, en må utføre noe som arbeid eller gjennom å oppleve en relasjon til noe “større” som religion, natur eller kunst. Eller oversatt til denne remsas vokabular: Kicket. Sonen. Jeg har aldri unngått å bli berørt av en opptreden med Lasse Marhaug. Heller ikke denne gangen.

Han kommer inn og setter seg ned bak et digert bord fylt med loop-, delay- og vrengpedaler, en 35 mm-filmboks (en sånn av stor av metall til metervis med filmfilm, ikke en sånn liten av plast til fotofilm) med fastloddet piezomikrofon, en Fender Telecaster, noen minisynther, en kortsluttet mikser (no input mixing) og en platespiller. Og sikkert noe mer. Med knyttnevene på lårene sitter han og titter ut over alt dette en liten stund før han bestemmer seg og gir filmboksen et rapp. Og dermed er det i gang, en omtrent 45 minutters elektronisk symfoni av et fascinerende bredt omfang av bølgende lydteksturer. Han er en uhyre raffinert kjenner og formidler av lyd. Tidlig i settet får han for eksempel fram en rullende, repetetiv og knudrede, men fokusert, lyd med en lang decay med nærmest ASMR-aktig preg jeg kunne hørt på hele kvelden. Men han dveler, heldigvis, ikke for lenge så ting blir statisk. Og det er imponerende nok det han skaper av lyder, men måten han blander lydene på og ikke minst utviklingen, eller for ikke å si dramaturgien, er det som virkelig gjør det til en så stor opplevelse. Mot slutten, litt etter episoden med resonansen i leppene, føles det som hele Blå rister. Og omsider hever Marhaug hånda og lar den henge i lufta en stund før han slipper den ned og utløser en nesten sjokkerende tom stillhet i sekundene før applausen. Etterpå, ute på gaten, dirrer det fortsatt. Hele byen, hele verden dirrer litt fortsatt. 

Skal vi kunne yte motstand må vi huske på å passe på oss selv. Og det å oppsøke resonans er egenomsorg. Pleie relasjoner som gir noe, gjør ting man liker, gå en tur i skogen, lese en bok og gå på konsert. I siste kategori kan jeg varmt anbefale å oppsøke Lasse Marhaug om han spiller i nærheten.

Eyvind Fredriksen

***

Harpreet inviterer til konsert

Harpreet Bansal. Foto: Privat

Vi trenger livemusikk mer enn noen gang før. Heldigvis er det noen som tar ansvar for å sette i gang mer av det. Et menneske som gjør nettopp det er fiolinisten og det viktige musikkmennesket Harpreet Bansal. Hun har man kunne lese om mange ganger her og i Jazznytt i årenes løp. Mesterfiolinisten kommer med et nytt album på Lawo Classics i april, med Andreas Bratlie, Vojtech Prochazka og Cikada strykekvartett, men jobber for flere enn seg selv. Den nærmeste tiden er hun ansvarlig for to konsertserier. Den ene setter i gang allerede denne helgen, der hun som kurator sammen med Samspill Klassisk presenterer noe de kaller Silkeveien. Som hun forteller oss: «Den indo-iranske kultursfæren er opphav til en enorm musikkarv, med flere klassiske musikktradisjoner. På disse konsertene vil publikum få oppleve utøvere på internasjonalt toppnivå tolke indiske ragas og persisk musikk inspirert av poetene Hafez og Rumi.» Den første konserten er i Gamle Aker kirke lørdag kl 18 i nabolaget til en av blogghalvdelene, og musikerne som stiller er i tillegg til henne selv: Javid Afsari Rad på santur, Sanskriti Shrestha på tablas og Reshail Mansoor på vokal. Virkelig herlige musikere, og som vi har merket er deres arbeid også nødvendig for mennskehetens ve og vel.

Samme gjengen kan man også oppleve i Holmlia kirke 15 mars.

I tillegg til dette har Bansal også fått anledning og midler til å sette i gang en serie som er gratis for publikum å oppleve, næringsrike Lunsjkonserter i den såkalte Vinterhagen nede på Sentralen ved Kvadraturen. Første formiddagsmat er førstkommende tirsdag klokken 11.30, der hun kan oppleves i musikalsk samtale med Svante Henryson og tiligere nevnte Andreas Bratlie. It’s the ‘arps!

***

Erik har kjøpt seg nye fargestifter

Erik Johannesen. Foto: Marthe Vannebo

En fyr vi alltid blir glade for å se på konsert og festival, er den allsidige trombonisten Erik Johannessen, synlig i working bands og som sidemann og trombone-influenser i en årrekke nå. Snill, har energi, overblikk, innsikt og en morsom replikk. Egenskaper som kommer godt med om man skal bli tegner – og det er han heldigvis i moderskipet Jazznytt og andre steder. Hans bidrag til det nye nummeret om musikeres midtlivskrise hadde akkurat den tonen vi trengte og håpet på. Så vi tok en prat om toner og tegning.

Du er vår faste tegneserieskaper denne sesongen. Når begynte din interesse for tegning og stor lengsel på liten flate, og hvilke kunstretninger setter du høyest?
— Takk for oppdraget, det er utrolig gøy og utfordrende. Prøver å gjøre noe nytt hver gang som ikke folk forventer seg. Jeg leste ganske mye tegneserier da jeg var barn. Donald, Fantomet, Supermann, Lynvingen og fotballbladene Boing og Buster. Faren min var opptatt av science-fiction og Sci-fi tegneserier. Så hadde jeg et langt opphold til 2001. Da kjøpte jeg tilfeldigvis tegneserieromanen The League Of Extraordinary Gentlemen av Alan Moore og Kevin O’Neill i Robot-butikken i Bergen. Jeg blei hekta og en ihuga Alan Moore-leser og samler. Watchmen, V for Vendetta, Top 10, From Hell, Swamp Thing, og så videre. Så leste jeg alt mulig annet rart jeg kom over, spesielt Jodorowsky og Moebius.

Erik Johannesen. Foto: Marthe Vannebo

– Jeg har egentlig aldri tegnet noe særlig, men min mor var en habil tegner og maler. Da jeg fikk barn selv begynte jeg å tegne med dem, og under koronaen kjøpte jeg meg flere tusjer, fargeblyanter, viskelær og linjaler. Ikke minst fikk jeg Procreate på iPaden. Da tenkte jeg jeg skulle prøve meg litt på tegning og da ble drømmen om å lage egne tegneserier tent. Å tegne er jo ganske likt som å spille et instrument. Man må øve mye for å få en trygg og god strek, det er mange tekniske ting å lære seg om skygger, perspektiv, anatomi, farger og mye annet. I jazzmusikk er lytting det essensielle og i tegning er det å se som teller. Jeg har ikke tenkt å bli kunstmaler, altså. Mitt mål er egentlig å lage en lengre tegneserie i løpet av noen få år. Jeg har startet på et tegneseriealbum sammen med Even Finsrud, som er trommis, skribent og tegneserieentusiast. Det blir jazzorientering her også.  Jeg er først og fremst jazztrombonist og deretter tegneserietegner og så alt det andre jeg driver med.

Trombonen har i seg selv *noen ganger* det man kan kalle tegneserie-aktige kvaliteter, har dette noe å si for det?
— Trombonen er jo et ekspressivt instrument. Noen ganger komisk, andre ganger følsomt og melankolsk, og innimellom brautende og uvørent. En annen ting er at jazzmusikere generelt ofte er ganske morsomme folk.

Erik Johannessen lager for tiden tegneserier for Jazznytt – her kan vi se ting han lagde til Bodil Niska-nummeret i fjor – kjøp det nye for å se ham utforske middelaldrende jazzmusikeres eventuelle bitterhet på hoppestokk! 

Du gjør en hommage til Don Martin i denne utgaven – hva var og er det med MAD-universet som appellerer?
— Leste mye Mad på hytta på 80-tallet, og var jo veldig nytt og kontroversielt da det kom. Jeg kjøpte et billig parti med samlede MAD-pocket bøker på norsk på Finn. Studerte Don Martin og tenkte at det er en imponerende streng og minimalistisk strek. Veldig uttrykksfullt med mange morsomme og absurde detaljer, lydord, ansiktsuttrykk, kroppsformer og slapstick. Tenk å ha en så gjenkjennelig stil! Jeg liker at det er så mange hoppestokker der. La inn en hoppestokk som fremkomstmiddel i tegneserien min i Jazznytt. Liker også Sergio Aragones og Spy vs Spy.

Noen mer kontemporære tegnede uttrykk som fenger? Tegning og karikaturer er jo igjen et brennhett emne. Tegning er en viktig uttrykksform
— Ja, politisk tegning er jo fremdeles en slagkraftig uttrykksform. Jeg vet ikke hvor politisk jeg ønsker å bli, men det er alltid en eller annen brodd inni der. Kanskje vanskelig å få øye på, men det er der på en eller annen måte. Det er det jo i musikken min også, en utbrytertrang, et alternativ til generisk musikk.
Jeg syns det er veldig mye bra norske tegneserier nå. Steffen Kverneland er jo enormt god, på alle måter. Lars Fiske, Ida Larmo, Bendik Kaltenborn, Kristian Krogh-Sørensen og mange andre er utrolig bra.

Enig, det er en god gjeng. Jeg antar at du har økt produksjonen i det siste – en slags midtlivskrise i perioder da du ikke er på turné?
— Absolutt! Kanskje ikke krise, men jeg har bestemt meg for å få gjort mer. Bare kjøre på med alt mulig rart. Fra nå av skal jeg gi ut minst en plate i året i eget navn. Ikke ha noen hemninger. Bare tegne rare tegneserier i alle stiler og lage musikk i kjente og ukjente genre. I år blir jeg femti og satser på tre plateutgivelser. En soloplate, en kvartettplate og en hemmelig plate …

Mange bra folk som blir femti om dagen. Oppdaget noen råe unge trombonister i det siste? Eller eldre du hadde glemt litt?
— Jeg syns det er masse spennende unge trombonister nå, Emil Bø, Guro Kvåle, min nevø Jørgen Bjelkerud og mange andre. De lager spennende og utfordrende musikk.
Gjenoppdaget en fyr som heter Frank Lacy som spiller i Henry Threadgill Sextett. Fantastisk band og låter. Og så har vi jo Glenn Ferris som både har kompet Duran Duran og Stevie Wonder, men er en sykt bra jazztrombonist. Han gjør en nydelig versjon av Duke Ellingtons «Azure», men den er helt håpløs å finne noe sted. Jeg har den på CD. Kom hjem til meg for å høre.

«Azure» er jo en stor it-låt for tiden pga Cimota-coveren (ikke glem versjonen til Morten Halle – Into the Wild Hills heller, Audun, red.anm)! Du kom nettopp med solo-utgivelsen The Signal, fortell litt – det er jo faktisk en god del å si om den!
— The Signal er en science-fiction-konsept-solotromboneplate hvor jeg spiller alle instrumenter selv. Tromboner, rare synther, modifisert Omnichord, lyder og kassettspillere. Alle låtene er veldig forskjellige. En låt er med kun kassettspillere, en annen er solotrombone gjennom 10 rare gitareffektpedaler, en annen er alt komp spilt på en modifisert Omnichord, det er en låt med bare støy og en låt til slutt med masse akkorder og en lang melodi. Jeg var ikke fornøyd med låtene før de låt som noe jeg aldri hadde hørt før. Derfor tok det omtrent 7 år å bli ferdig. Alt er improvisert fram i studio. Jeg gjør all promo for plata sjøl, på godt og vondt, og fant ut jeg skulle lage animerte videoer til alle låtene. Det tar mye tid, men er også veldig gøy. 

– Kommer flere straks. Følg med på internett.  Jeg tegna coveret sjøl også: En rosa autoritær robot og en bitteliten fyr som opponere.  Har tegna noen covere også de siste årene for Monkeybar og mitt polske band Wojciech Staroniewicz Quintet.

Søndag skal du spille på Juret – det navnet gir faktisk litt assosiasjoner til tromboneventilen her asså!
— Ingen kommentar. Jo, Juret 9. mars klokka 20:00.

Og her er det nye kluter som skal til?
— Her er det min nye kvartett som har det klingende navnet Erik Johannessen og De Flyvende Teppene. De Flyvende Teppene er selvfølgelig Isach Skeidsvoll på piano, Ola Høyer på bass og Martin Heggli Mellem på trommer. En herlig gjeng med litt varierende yngregrad enn meg. Vi spiller mine nyskrevne låter og har laget en plate som heter Mirror In The Hall. Jeg tror den skal gis ut på Ingebrigt Håker Flatens selskap Sonic Transmissions etter sommeren. Jeg synger en låt og det blir allsang og det blir litt kassettspiller og litt munnspill, men mest trombone. Genren er utadvendt frijazz med elementer av alt mulig rart. Vi skal også spille på Nasjonal Jazzscene 12. april.

Vi ses på konsert – og kanskje på Tronsmo.

***

Den europeiske pianounion

Nå for tiden kan verden snus på hodet, i løpet av en gåtur, et konsertbesøk eller en dårlig natts søvn, og det skjer flere ganger i uka. Hver eneste gang med store, uklare konsekvenser, også for tilværelser som vanligvis ikke har måttet deale med den slags, for eksempel i et velstående og trygt land et stykke mot nord, hvor man var så godt isolert at selv en global finanskrise for mange nok fremsto som en litt fjern opplevelse, som en sommer preget av gråvær. Ja, selv her blir det virkelig. Det bare pakkes inn i en intens uvirkelighet. Det var av en eller annen grunn verdens minste overraskelse å se Aftenpostens nedrige “GazA?”-reklameplakater denne uken, oppdaget av folk gjennom ublide morgenmøter med Clear Channel-bokser omkring i bybildet en mars-morgen, fotografert i harnisk og spredt på sosiale og etter hvert tradisjonelle medier. Forjævlig – og totalt sannsynlig. Det var antageligvis derfor det skjedde. Et åndsforlatt humrende fnåhåhå til Trumps ravende planer om etnisk rensning og gullforgylt casinoentrepenenørskap, som om dette ikke først og fremst var en forbrytelse mot menneskeheten, men en bisarr karamell fra nyhetsbildet du kan få lov til å suge litt ekstra på om du for eksempel liker å fråtse i Schibsted-podcaster. Så var det også en enda mindre overraskelse at de naturligvis var nødt til å fjerne disse reklamene den samme dagen, dét kunne vel i grunnen hvem som helst fortalt dem, hvem som helst utenfor bobla med folk som fant på og siden godkjente denne totalt sannsynlige smakløsheten. Ja, hvem som helst andre kunne virkelig sagt det til dem. Og det gjorde de vel i grunnen også etter hvert. Det er da noe. Avisas kampanje går ut på å putte den gjenkjennelige Aftenposten-A-en inni ulike ord som er relevante for nyhetsbildet for øyeblikket. Nå er de en reklame i minus. Noen får tipse dem om at det er en “a” i “nAzist?” også. 

Uansett – dette er en musikkblogg. GAZA er en Bandcamp-utgivelse fra det idealistiske Berlin-baserte plateselskapet Shameless Rocks hvor inntektene går til The Ghassan Abu Sittah Children’s Fund. Det er en organisasjon stiftet av den britisk-palestinske kirurgen Ghassan Abu-Sittah. Fondet sørger for å gi legehjelp til barn fra Gaza i Libanon, og å avlaste den libanesiske og palestinske helsesektoren, i samarbeid med andre hjelpeorganisasjoner.   

Den digitale utgivelsen koster 40 euro – men da blir du også den stolte eier av 42 improviserte lydspor signert noen fantastiske musikere, både basert i Berlin og den store omegnen. Vi kan nevne navn som Kit Downes, Lisa Ullén, Christian Wallumrød, Sten Sandell, Pat Thomas, Aki Takase & Alexander Slippenbach, Chris Abrahams, Steve Beresford, Kaja Draksler og Håvard Wiik. Aller mest piano, spilt inn og preparert i ulike sammenhenger, og med ulik(e) lydkvalitet(er). En god del orgel – og en god del andre ting, det er plass til mye her. Selv om dette er en samling som seg hør og bør byr på lek og utforskning, hersker også stundens alvor. Det kan være denne lytteren/skribenten som etterrasjonaliserer, forsøker å skape mening av det hele – men jeg er nokså sikker i min sak. Det er Christian Wallumrød som setter tonen gjennom det ni minutter lange, intime og prøvende sporet “Derivat”. Ernst Surbergs vakre orgelminiatyr “Wait a minute – for Anuša” føles som den naturlige neste assosiasjonen når Wallumrød løfter fingrene fra tangentene – og siden åpner en kvitrende duett mellom Elisabeth Harnik og Harri Sjöström det hele mer opp, skylaget sprekker litt. Det meste av denne musikken er spilt inn av en eller to personer. Kanskje kunne det blitt klaustrofobisk, personlig ønsker jeg ofte å høre litt mer folksom improvisasjonsmusikk, men her forsterker det følelsen av at GAZA faktisk er en helhet med en vag, men merkbar retning, og ikke “bare” en idealistisk dugnad i et internasjonalt musikkmiljø (selv om det er det også). 

Samlere av denne typen, med ny improvisert musikk, er pussige skapninger. Jeg tenkte en del på det i forbindelse med dobbelt-LP’en Frijazz mot Rasisme som kom ut for noen år siden på Smalltown Supersounds Le Jazz Non-label, kuratert av Anja Lauvdal (les et intervju her) og Tine Hvidsten. De 18 sporene på den plata fremstår som en innsirkling av en improviserende generasjon, og et miljø eller tre, i Norge tidlig på 2020-tallet (Henriette Eilertsen, Joel Ring og Signe Emmeluth, alle nominert for hver sin plate i Spellemanns jazzkategori i år, dukker for eksempel opp her). I tillegg til formålet med utgivelsen finnes det en dokumentarisk verdi. Det gjør det vel i høyeste grad med GAZA også. Men det er ikke sånn den nødvendigvis opplever den når man setter den på. Helheten blir mindre som en oversikt og mer som en labyrint, fra humør til humør, personlighet til personlighet, stålvisp til sjøfløyte, fra fine rom til trange rom til rom som ikke finnes der ute i virkeligheten i det hele tatt. Du kan på en slik samler bevege deg fra åpenbare konsertsettinger til opptak som rett og slett fremstår som private, noe musikeren i utgangspunktet bare tok opp for seg selv. 

Alle innspillinger av improvisert musikk hvor ingenting er forhåndsavtalt, inviterer til diskusjoner om hva musikken er/betyr, hvordan den kan lyttes til og i ytterste, krevulante konsekvens om det hele tatt er mulig å kapre spontan improvisasjon på meningsfylt vis, eller om det er noe vesentlig som går tapt når man ikke lenger er i rommet, når det som skjedde transformeres, blir mindre sanselig, men også noe som kan legges under lupen, eller skyves ut i bakgrunnen, og lyttes til igjen og igjen (det finnes svært mange gode innspillinger av denne typen, det er uomtvistelig, så noe er i hvert fall mulig). Samleren bærer på mindre av “bevisbyrden” som et helt konsertopptak ofte gjør. Den kan aldri misforstås som et forsøk på å skape et dokumentarisk inntrykk av hvordan en hel situasjon egentlig skjedde, og er dermed mindre naturlig å sammenligne med gamle konsertminner eller drømmer om nye. Øyeblikkene løftes ut av hva nå enn som var konteksten de oppsto i, de blir flyttet inn i en større, muligens mer opphøyd ensembleforestilling. Man kan kalle det collage, selv tenker jeg mest på assosiasjonsstrømmer og dagdrømmer. Setter jeg på en slik samler på vil jeg lytte konsentrert til noen steder, men den vil også forsvinne for meg i det andre ting dukker opp, både tanker, ytre distraksjoner og gjøremål, før jeg blir dratt mot musikken igjen, for eksempel ved store skifter i lydbilde eller volum. Eller, enda bedre, kanskje jeg ikke kan forklare hvorfor jeg plutselig ble kapret. Setter jeg den på igjen en annen dag, legger jeg den samme rammen rundt en annen strøm med distraksjoner og gjøremål – hva stikker ut nå, vil jeg stoppe opp på samme sted? Musikken skifter stadig, går seg ikke så lett fast – men inviterer deg kanskje ikke like dypt inn i en del av gåtene som lengre, uavbrutte opptak vil gjøre. Plukk ut en enkeltbit og lytt til den et par ganger, og du vil for eksempel kanskje oppdage et alvor og en intensitet der, som pussig nok fremstår lett og lekent når du bare lar det gli forbi. 

(Lisa Ulléns pianoer skuler mot hverandre fra hvert sitt hjørne på “yta”, men de er bundet sammen også, og de forsvinner inn i , ut av og til slutt fullstendig borte vekk i en skurrete, summende elektronisk skodde. De gamle mesterne Aki Takase og Alexander Schlippenbach har en animert samtale ved tangentene som varer i parogførti sekunder, og lar det være med det. Kaja Drakslers ene hånd vet liksom ikke hva den andre gjør, de stavrer og tråkker hverandre på hælene i uutgrunnelig og virtuos polyrytmisk musikk som både er komisk og uimotståelig enerverende. I Ingrid Schmoliners “mneemis” er det som om pianoets innmat er avdekket og koblet med kobbertråder og gummibånd til et større gamelan-aktig maskineri, bestående av kopper, kar og bjeller. Håvard Wiiks “Tear Conveyor” er en fem minutter lang stri og boblende strøm av motiver og steder, løp som raser oppover, snor seg rundt seg selv, og som titt og ofte lander i små viker hvor tanken faller til ro før den spretter avgårde igjen. Xeina Walkey Haufs avsluttende “Rückblick” høres ut som en person som sitter alene igjen ved pianoet, uten å ense sceneteknikerne og snekkere som forlengst har kommet, som pakker ned kulissene og gjør klar til en ny forestilling.)    

Tilkobling, avkobling, frakobling… jaja. Hva jeg trenger av musikken, og hva jeg tror eller syns den kan bety nå, skifter like fort som alt annet for tiden. Jeg får inntrykk av at mange går rundt og lurer på det samme. På hva som er den moralske, mentalhygieniske eller meningsfulle måten å takle/porsjonere ut galskapen på. De fleste har sine former for eskapisme, det er sikkert ofte harmløst og fornuftig – men så var det denne nagende følelsen av at nettopp fornuftig, harmløs eskapisme har spilt en ubehagelig stor rolle i å bringe oss hit. Ja, det var det, da. 

Så, som sagt, jeg vet ikke. Her om dagen leste jeg Bård Larsen skrive, riktignok i en litt (men ikke veldig) annen sammenheng, at “det er sant at man bør ha flere tanker i hodet på samme tid. Men noen ganger må disse tankene snakke sammen også.” Det er ikke det at det er et så tindrende klokt sitat at jeg ville trykket det opp på en kjøleskapsmagnet, akkurat. Men det var ålreit sagt, det er noe der, og i mangel av et klokt sluttpoeng, skriver jeg det dermed ned her. 

GAZA kan kjøpes nå, på Bandcamp.

***

Lynch med kultur: Bjørn Vidar Solli har en travel vår 

Dette er et intervju i to deler. Sånn blir det, for det var mange grunner til endelig å slå av en ordentlig prat med jazzgitarist Bjørn Vidar Solli. For det første er han, som alltid, svært travel – våren byr på spilling med det ferske bandet Bjørn Vidar Solli 5, som spiller på Kafé Hærverk i kveld, han skal jobbe med det tyske storbandet WDR, han har en duo med den smilende vibrafonisten Rob Waring og Mel Tormé-tribute på Gustav, og i tillegg skal Solid! ut på en lang turné med saksofonisten John Ellis. For full oversikt over datoer og steder, deler vi herved Sollis SoMe-gigkalender: 

Ikke småtterier! Men i tillegg hadde vi også lyst til å snakke med Bjørn Vidar om filmregissøren David Lynch, som døde i januar i år. Vi har såvidt rukket å nevne i remsa at Lynch naturligvis ikke bare er en betydningsfull skikkelse i filmens verden, men også en viktig og mangslungen musikalsk inspirasjon. Ja, kanskje en av de store veiviserne inn i alt som er rart de siste 50 årene, i grunnen. Og en av dem som ble med inn var nettopp Bjørn Vidar Solli, som den dag i dag er en stor Lynchianer. I den pågående markeringen av Frakkens År er Lynch en selvsagt del – og halvveis ute i dette intervjuet skifter vi dermed tema. Men først skal det som sagt spilles. 

Bjørn Vidar Solli 5 spiller konserter denne uka – og på et sosialt medie skrev du “her er nok en tilårskommen jazzmusiker som har satt sammen et band med mye yngre musikere for å snylte på deres vitalitet.” Jazznytts nyeste papirutgave har en del stoff om musikalske midtlivskriser, så det passer bra! Kan du fortelle litt om den taktikken?
– Haha, jeg ville egentlig bare få folk til å tro at det var det jeg ikke holdt på med det – kvintetten må ikke forveksles med den gamle jazztradisjonen med å omgi seg med unge folk for å få litt vitalitet. Det var i hvert fall ikke derfor jeg satte sammen bandet! Jeg ville samle folk som kunne tilføre musikken jeg hadde skrevet noe interessant. Og det som er gøy nå for tiden i Norge, er at det er kommet et par nye generasjoner som er interessert i den samme musikken som jeg er. Det har jeg ikke opplevd på ganske lenge, og det er kjempehyggelig. Det er jo en kjent sak at man ofte kan føle seg litt ensom i Norge om man holder på med jazzmusikk som har veldig sterke røtter i USA. Når jeg merker at det kommer unge folk som ikke bare skraper i overflaten av det uttrykket, men går i dybden, så får jeg mange flere musikere å kommunisere på dypt plan med. Det har vært veldig kult. Kvintetten er et sånn band, vi har mye til felles og bra grunnlag for å skape noe sammen. 

Bjørn Vidar Solli i Århus i 2022. Foto: Hreinn Gudlaugsson/Wikimedia commons

Vi kan jo ta et eksempel på det fra kvintetten, en fin musiker du også har spilt duokonserter med, nemlig bassisten Andreas Solheim. Fortell litt om ditt forhold til ham.
– Første gang jeg møtte Andreas, kom han på toget fra Trondheim til Lier for å ta en privattime hos meg for noen år siden. Å komme som bassist og reise i ni timer for å ta en time med en gitarist, bare fordi man så at det fantes noen kompetanse som var litt sjeldent i Norge, minnet om en dedikasjon jeg hadde på den alderen. Det var veldig kult – en som virkelig brant for det jeg holder på med. Så gikk det et par år, han flytta etter hvert til Oslo, og da fikk jeg høre ham i full blomst. Andreas er blitt en kollega, og da forsvinner det at han har vært elev veldig fort. Plutselig har man interessante musikalske samtaler på samme plan, alder og erfaring er ikke relevant lenger. 

Det er jo, som du sier, mye ung interesse for det grunnleggende amerikanske håndverket for tiden. Både bakover i musikkhistorien, men også det som skjer her og nå. Når ble du bevisst på det?
– Jeg har sett det komme en god stund, på tvers av landegrensene. Jeg farter mye rundt i Skandinavia og Europa, og det har vært mulig å merke på hva slags henvendelser som kommer fra folk som kanskje er interessert i å få noter på låter jeg har gitt ut, folk jeg hører på jamsessions, de som spiller rundt i Stockholm, København, Oslo og videre ut i Europa. Kanskje jeg følte at noe skjedde for fem års tid tilbake eller noe? Sånn omkring starten på covid eller kanskje litt før. Og nå er det mange av de som hadde en tydelig interesse da som studenter virkelig blitt modne, profesjonelle musikere. 

Du har tilbragt mye tid i New York, og var der blant annet nettopp for å mikse et kommende album. Hvordan ser du på mulighetene til å jobbe der fremover?
– Akkurat New York har en naturlig tiltrekning på folk som er de beste til å spille, på en måte. Byen trekker til seg så mye talent at det hele tiden er ekstremt mye energi og… synergi, er det ordet jeg er ute etter? Kanskje jeg mener sentrifugalkraft. Folk pisker hverandre og utviklinga og energien blir større og større når så mye talent samles. Det skjer så mye der. Jeg tror scenen kommer til å være like relevant fremover som den er nå. Men det vil være vanskeligere for nordmenn å være der, av mange grunner. Det er dyrt, kronekursen er trist og ting er blitt ekstremt med tanke på husleie og mat. Det betyr også at de som bor der ofrer veldig mye komfort, så når de først er der er de ekstremt interesserte i å spille. Så det er i hvert fall lett å bygge et nettverk der. 

Et av bandene du har spilt mye med det siste året er kvartetten Gigglemug, hvor vi blant annet hører vibrafonist Tim Collins – er det en av kontaktene fra din tid i byen?
– Ja, jeg kjenner Tim fra jeg bodde i New York. Han har jeg kjent i 20 år og han spiller på en av soloplatene mine, The Lyngør Project. Vi hadde allerede gitt ut en plate og turnert, og i 2016 gjorde vi en turné med Hermund Nygård og Daniel Franck. Det var så gøy at vi hadde lyst til å få til noe mer med det bandet. Det er blitt en plate og fem turneer i løpet av det siste året pluss, for å feire den utgivelsen. Gigglemug er en festlig arena for å teste ut litt ting – jeg føler jeg kan ha litt friere tøyler når jeg ikke har navnet øverst. Jeg tillater meg å gjøre en type låter som jeg kanskje ikke ville testet ellers. Det er fint å ha en sånn arena – det samme gjelder i grunnen Solid!-bandet. 

Hva er årsaken til at man føler seg litt friere når man ikke spiller “under eget navn”? Jeg har inntrykk av at det er ganske vanlig.
– Det er jo ganske tullete, egentlig. Så fort det skal representere “deg” som musiker, blir du nok kritisk og tenker litt ekstra på hva folk tenker. Man blir veldig bevisst på hvordan man fremstår. Dette er deg, og sånn skal du dømmes, liksom. Det er fint å gjemme seg bak et bandnavn. Det er i hvert fall sånn jeg har tenkt i lang tid – men i det siste har jeg kommet fram til at jeg strengt tatt ikke bryr meg så mye, haha! Det har vært sånn før, men det blir mindre sånn framover. En av mine nye plater skal hete Bjørn Vidar Solli – Don’t give a care.  

Du var nylig i New York for å mikse en plate med saksofonisten John Ellis. Og du skal også spille litt med ham fremover med Solid!, fortell litt om det.
– Vi har gitt ut en plate med ham som er vår andre skive med ham og Solid!. Den plata tror jeg nesten ingen fikk med seg, haha! Men nå skal vi ut på lanseringsturné og den er ganske solid, to uker med spillejobber hver dag. Det blir gøy å endelig få presentert musikken. Ellis har vært en av mine favorittsaksofonister i mange år, så han prøver jeg å få med meg så mye som mulig. Da jeg ble bedt om å sette sammen et band for Bærum Jazzfestival i november i fjor, fikk jeg med JK Kim, en fantastisk koreansk trommeslager som bor i New York og som spiller med svært mange nå. Han har skikkelig vind i seiliene. I tillegg hadde jeg med Ellis og den britiske bassisten Phil Donkin. Vi spilte på festivalen, og siden nyttårsforsettet mitt hvert eneste år er å både være en bra familiefar og en produktiv musiker, prøvde jeg å utnytte tiden godt og booka studio i Asker. Jeg skrev musikk som vi spilte på festivalen, og så spilte vi inn dagen etter. Det er den plata jeg miksa i New York.

Hva slags miksetekniker var det du oppsøkte der?
– Det var et nytt bekjentskap for meg. Jeg har ofte miksa platene mine i New York og han jeg brukte nå heter Dave Darlington, en godt voksen kar som jobber veldig effektivt og bra på akustisk jazzmusikk av den typen. Alt funka bra, og siden det ble gjort der, hadde jeg muligheten til å ha med meg John i studio for å jobbe med saksofonlyd og annen input. Jeg syns alltid det er best å jobbe med folk som på en måte har den typen musikk som hovedgeskjeft – da er det mye enklere, jeg slipper å ta så mange valg. 

Vi hopper litt videre i konsertprogrammet ditt fremover – fortell om spillinga med WDR Big Band fra Köln!
– Familien min bodde i Berlin i et år fram til sommeren i fjor, fordi kona mi jobbet med en doktorgrad. Da sa jeg fra til altsaksofonisten Johan Hörlén at jeg var der nede. Jeg har spilt med Johan tidligere, og hørt på ham siden jeg gikk på videregående. WDR hadde ikke en fast gitariststilling lenger, men de trengte en gitarist til et prosjekt, også var jeg med på det. Det viste seg at det var en slags audition, så nå er jeg blitt en slags første-tilkallingsvikar for dem. Når de trenger gitar, og de ikke har en som den besøkende dirigenten har bestemt seg for selv, ringer de meg. Jeg skal gjøre et prosjekt som blir det fjerde på et år, og så skal jeg gjøre noen innspillinger i mai. Det er jobbing cirka annenhver måned. Å spille med WDR er en ekstremt intens gig, det er komplisert musikk, mye lesing, og bandet er et av de beste i verden på den typen storbandmusikk de holder på med, det er ganske høyt press. Ofte er det kamera til stede, en av gigene deres var i Kölnerfilharmonien. Det er intenst, men også kjempegivende. Og man får ganske mye oppmerksomhet, for i Tyskland er det en ettertraktet jobb. 

Har det ført til noen andre muligheter?
– Jeg vet ikke om jeg har merket noe direkte, men jeg blir kjent med musikerne i storbandet og andre som spiller i Köln. Det begynner å rulle, jeg har en kveldsgig ekstra når jeg er der nede neste gang. Den er et resultat av at jeg er tilstede i musikkmiljøet. Jeg håper at det vil føre med seg flere ting. 

Det høres ut som en heftig jobb, hvor det er et stort takstameter som går og hvor man må være kjapp, nøye og presis. Er det noe du har vært tiltrukket av alltid?
– Jeg har i hvert fall likt å hoppe ut i den dype enden av bassenget, helt siden jeg gikk på musikklinja. Da jeg skulle spille på eksamen fikk jeg inn de beste musikerne jeg kjente. Når jeg skulle lage plate ville jeg alltid kontakte de beste jeg kunne komme på. Jeg har ikke vært spesielt beskjeden eller redd for å oppsøke sånne situasjoner. Det er stressende når man er i det, men gevinsten er formidabel – det skjer så mye utvikling og blir så mye bra musikk av å gjøre det sånn enn om man gjør ting som kanskje er tryggere og enklere. I WDR er det morsomt å være med i et så stort maskineri og lage musikk på den måten. Det er uvanlig for min del. Paradokset er at det er mer stressende å gå på scenen og vite hva jeg skal spille enn å ikke vite det. Men sånn er det jo å være jazzmusiker. 

Vi hadde lyst til å snakke litt med deg om David Lynch også – som har vært en stor helt for deg, og som i tillegg til å være en stor filmskaper også er en person med en særegen innflytelse på musikken. Hvordan kom du inn i universet hans?
– Jeg er akkurat så gammel at jeg fikk med meg Twin Peaks da det gikk på TV. Jeg var 11-12 og det gjorde åpenbart inntrykk, haha! En av de første tingene jeg gjorde var å kjøpe kassetten med soundtracket til serien. Jeg ble superinspirert og veldig fascinert av hele det universet, stemningen. Jeg hadde en frisør som jeg ofte gikk innom på vei til og fra barneskolen. Han var en tidligere rekvisittør i norsk film og fortalte meg om Lynch, om Blue Velvet og surrealisme – alle mulige ting som var nytt for meg, og som jeg absorberte. Det ledet meg til å se de andre filmene hans og jeg elsket i grunnen alt med det. Jeg tror kanskje at musikken fra Twin Peaks også ble min inngang til musikk som har noe med det jeg spiller i dag å gjøre. Der er det jo ganske mange jazzelementer i grunn. Det må ha vært noe av det første jeg hørte som lignet på jazz. Kontrabassen er kanskje midi, men vispekompet er Grady Tate, en legendarisk trommeslager. Det låter jo autentisk også. Men først og fremst var det stemningen i musikken, kombinert med fargene og alt det serien har i seg, som satte dype spor. 

Det er jo en pussig jazz som dukker opp i både Twin Peaks og Blue Velvet. Ingrediensene er riktige, men det føles nesten KI-generert, eller noe som kommer fra et annet sted. Hvordan låter den musikken for deg nå, som du har hørt og spilt veldig mye jazz?
– Det som er litt vanskelig, er den musikken alltid har vært der for meg, det er vrient å høre med friske, modne ører. Alle de litt rare valgene av lyder er på en måte forlengst akseptert. Musikken er bare et faktum, haha. Uansett hvor cheesy noen av midi-lydene er så er det bare sånn det er og alltid har vært, som at sax’en til Lee Konitz er litt sur er det bare noe man for lengst har vendt seg til. Men jeg er jo enig, og den følelsen av uvirkelighet har åpenbart noe til felles med tematikken  i filmene, det som på overflaten tilsynelatende er kjent, men som også inneholder noe som skurrer. Hvem vet om det var intensjonen eller ei. 

 

Foto: privat

Hva slags betydning fikk Lynch-interessen for deg?
– Han var veldig toneangivende for at jeg ble dypt interessert i film og alltid har vært det. Jeg har vært medlem av filmklubb og cinemateker. Og kona mi er filmviter, filmanmelder og kurator, det var det vi begynte å prate om da vi møttes. Så han har i hvert fall vært svært viktig når det gjelder film. Men de filmene var også sannsynligvis en døråpner til en aksept for rare ting, haha – abstrakt kunst… når du kommer fra arbeiderklassen i Skien, var du jo ikke egentlig omgitt av kunst og kultur på det viset. Så å få sånne impulser inn via tidlige opplevelser med musikk og TV, har satt spor. Jeg var så fan at jeg dro på pilgrimsferd til stedet de filma Twin Peaks – jeg har vært med hotellet og fossen og på dineren. En fanboy, rett og slett – det blir jeg ofte.  

Foto: privat

Lynch har jo en fin tosidighet i det at han nekter å si noe om meningen med det han skaper, gjerne med et lurt smil. Men han er også meddelsom om håndverket og prosessen rundt å skape noe. Hva har det hatt å si?
– Jeg leste en bok som het Lynch on Lynch, hvor han prater om akkurat det, hvorfor han ikke har lyst til å forklare ting. Det gjør jo det å se på en film til en mer kreativ geskjeft. Når du sitter der, har alle en egen opplevelse av filmen. Man prøver å forme sin egen logikk, og er egentlig veldig skapende, alt annet enn en passiv tilskuer. Det kan være som å lese en bok, hvor man må danne sine egne bilder – som jeg også ser på som en kreativ handling. Det der er kjempeinteressant, at han gir så få instrukser, på en måte. Jeg kan kjenne meg igjen i det på mange måter, også når jeg jobber med folk om musikk. Jeg pleier å gi så få, eller så kryptiske instrukser som mulig. For jo mer jeg sier, jo mer bundet til det opplever jeg at andre musikere blir. Jeg pleier å la det være opp til dem å finne ut av hva de skal gjøre. Som regel er det hundre ganger bedre enn det jeg har hørt for meg, eller hva jeg er i stand til å foreslå. 

Hva er “det lynchske” i musikken for deg?
– Det er en blanding – noe av musikken har jazzpreget vi snakket om, men mye er en femtitalls-estetikk som kanskje har mer med popmusikk å gjøre. Litt sånn twangy gitar med tremolopedal og vibb-arm, Chris Isaak-vibben. Det forbinder jeg også med Lynch. Saxofonsoloen i Lost Highway som jeg tror er Bob Sheppard, rocka frijazz på en måte, det syntes jeg også var ekstremt kult. Jeg elsker den energien som dukker opp der. Det er også noe som er ekstremt umiddelbart og effektivt i stemningsskapningen til Angelo Badalamenti, som stort sett har komponert musikken. Det prøver jeg å strekke meg etter. Det er et eller annet i komponeringen hans som kommer til poenget veldig fort, stemningen settes fra første tone. Som forsåvidt er kjennetegnet for mye popmusikk. Jeg liker å la meg inspirere av det. 

Tror du det finnes noen nøkkel til det Badalamenti gjør?
– Jeg har ikke forsket veldig dypt på det, ned på musikkteoretisk detaljnivå. Det kan hende at du ville funnet visse forhold mellom de sterke meloditonene og de stemningsfulle akkordene. Det er en slags dramaturgi der som jeg nok mer har fått inn via en osmose enn at jeg har studert det nøye. Har du sett videoen av Badalamenti som forklarer hvordan han og Lynch lagde Laura Palmer-temaet? Det er åpenbart noe der som har sneket seg inn i min egen spilling. Han bruker ganske rike akkorder med mye metningstoner som gir deilige farger som stikker seg litt ut fra alminnelig, mer tradisjonell filmmusikk. Men nå er jeg på tynn is, merker jeg. 

Har du blitt inspirert på gitar?
– Jeg tror faktisk det, det har virkelig preget estetikken min. Effektoppsettet mitt er ganske enkelt – reverb, delay og tremolo, som er det som brukes der også. Husker du “Just you and I”, den melodien som James Hurley spiller og synger på en gretsch-gitar eller noe sånt i serien? Da HBO slapp Twin Peaks: The Return, var det en svær konsert på Sentrum Scene med The Norwegians, et coverband som har spesialisert seg på den musikken. De visste at jeg var så stor fan at de inviterte meg til å synge og spille den låta. Det var full circle. Og da kunne jeg spille akkurat sånn som det der, med det soundet. 

Ga det mersmak?
– Hahaha, ja, det gjorde det, men jeg føler at det bandet tar den cover-rollen der på utmerket vis. Så skal jeg gjøre noe, hadde det vært gøy å ta tak i materialet og gjøre noe litt annerledes. Enten om det bare er Twin Peaks, eller noe bredere Lynch-opplegg. Det har jeg tenkt på i årevis. 

Har du sett noe Lynch etter at han døde?
– Jeg kom til New York akkurat idet det var en retrospektiv på Metrograph. Der fikk jeg se Mulholland Drive på 35 millimeter, og det var helt fantastisk. I tillegg har jeg sett Lost Highway igjen. Jeg venter også på det perfekte tidspunkt å se Twin Peaks igjen. Men jeg har to barn, og det er ikke lett å finne tiden. 

Det må vel kanskje være når de er 11-12 år gamle og får seg en skikkelig opplevelse selv?
– Haha, ja – jeg husker at mamma kom inn mens jeg satt der og at hun så en eller annen skrekkelig scene. Hun sa ikke “skru av det der”, men “jaja, du får stri med det siden”! Jeg er glad for at det var holdningen. 

***

Frakkhetens nådegaver #2: Äntligen – Oscar til Axel Dörner!

Hva: The Brutalist, både filmen og soundtracket

Hvem: Daniel Blumberg (musikk), Brady Corbet (regi, produksjon og manus), Mona Fastvold (produksjon og manus), Adrien Brody, Felicity Jones og Guy Pearce (skuespillere)

Frakkhet: 5.5 av 7 frakker (Prøver på alt, går på snørra rett som det er, har mye eller lite på hjertet alt ettersom hvem som ser, utsondrer et ønske om å leve i en stor og viktig og åndfull verden som er vanskelig å ignorere, selv om den ikke nødvendigvis lykkes)

Aktualitet: Går på kino nå, Daniel Blumberg vant Oscar for beste soundtrack

Selv om man ikke visste noen ting om handlingen, hvem, hva og hvor, var det liksom mulig å se hva The Brutalist egentlig var på lang avstand. Helt fra man hørte tittelen, eller så plakaten, med Frihetsgudinnen opp ned, og innbydende grafisk formigvning. Eller fra man hørte opplysningen om at den var filmet i det gamle fornemme VistaVision, og at den var så lang at visningene (alle? Eller bare noen av dem?) inneholdt en 15 minutters pause, at den hadde Adrien Brody som hovedrolleinnehaver. Her kommer en film som mener alvor og som også tar seg selv forfriskende alvorlig. I hvert fall om du er typen til det, langt fra alle er det. The Brutalist plantet på en måte som minner om den feiende flotte thinkpiece-fabrikken Tár for noen år siden – noe stort, seigt grundig, om store, seige og viktige temaer. For folk som savnet film, du vet sånn Ordentlig Film! Et batsignal til forsmådde esteter. Klart jeg heier på den. 

Nå har jeg også sett den, på visning på et ca. tiendedels fullt Colosseum 1, med en stemningsfull kvarterlang pause hvor det føltes litt som å være igjen i bygget etter stengetid. Jeg kan bekrefte at The Brutalist handler om mange store ting. Den handler faktisk om alle de store tingene: Holocaust, brutalistisk arkitektur, samspillet og krasjet mellom skyldtynget og traumatisert europeisk etterkrigskultur og amerikansk vitalitet, klasseforskjeller, sionisme, immigrantfortellinger, ødipuskomplekser, antisemittisme, rusmisbruk, kjærlighet, vold, velstand, vekst, drømmer, ambisjoner, italiensk marmor og Pennsylvanias industrielle historie. 

Allikevel sitter jeg igjen med et ønske om at den faktisk handlet om mer. For eksempel brutalismen og ideene som driver hovedpersonen, arkitekt László Toth, at det ble satt mer ord på underveis, før den snåle og omdiskuterte epilogen som jeg ikke skal røpe noe mer om, den må man se selv. At det er riktig film på riktig sted, er det jo ingen tvil om. Jeg tror Arkitekturopprøret, og mye kulturkrig, har bidratt til at en hel rekke folk har blitt mer bevisst på hvordan brutalisme kan være vakkert. Ikke bare fordi man ønsker å være kontrær, eller har fått AOs ampre og selvgode tone i vrangstrupen, men fordi man simpelthen har fått øye på de vakre og nesten ydmyke egenskapene til noen av disse byggene. Og at man har oppdaget at de fineste eksemplene, i sin skikkelighet og utførlighet, utgjør en like sterk og åpenbar kontrast til dagens pengestyrte, kompromisspregede forjævligsering, som de byggestilene AO med formidabel intensitet forfekter. Fra start får man følelsen av at The Brutalist girer seg opp til å prøve å virkelig si noe om hvor etterkrigstidens modernisme kommer fra, hvordan både alvoret og inspirasjonen er relevant den dag i dag, at det handler om høyst menneskelige realiteter, som vi fremdeles bør forholde oss til. Den plinger i glasset, reiser seg – men har kanskje ikke så mye på hjertet. Holocaust, krigen, det politiske landskapet er baktepper som stort sett blir stående ukommentert eller tatt for gitt (bortsett fra i en ganske lodden scene hvor en jødisk forsamling kryssklippes med en togulykke, fordi, du veit, different trains.) Filmen har en rekke slående bilder, men virker ikke så fascinert av det svært visuelle utgangspunktet for historien som den burde være. Måten bygget Van Buren bestiller av Toth (et visjonært flerbrukstempel, eller kulturhus) reiser seg på en åskam ute på landsbygda, minner om There Will be Blood, forsåvidt Days of Heaven også. Fortellinger forsøker å vise det brutale og vakre i hvordan USA liksom springer opp fra jorda. Men det er ingen bilder fra disse delene av The Brutalist som sitter igjen.  

Samtidig er det andre ting i filmen som jeg gjerne skulle fått oppleve med litt færre ord, som for eksempel det asynkrone, dødsdømte forholdet mellom Toth og hans oppdragsgiver og beundrer, den litt banale, dyriske krøsusen Harrison Lee Van Buren Sr. I en scene hvor Lászlós kone, Erzébet Toth, som nylig har reist over til USA fra Europa, for første gang virkelig får oppleve forholdet mellom disse to, kaster Van Buren likegodt en penny etter Toth, og utbasunerer at arkitekten ter seg, eller kler seg, som en skopusser. Det finnes fryktelig mange måter å la Erzébet, en skarp og språkmektig person med øye for sosiale dynamikker, oppdage Lázslós underdanighet på, måter som ville gitt fortellingen mer. Felicity Jones spiller bra, det gjør hele ensemblet, men hun har noen tunge løft underveis. The Brutalist har det rett og slett med å uttale subteksten, mens den tier om en hel masse den faktisk burde sagt noe om.

Musikken, derimot! Soundtracket til The Brutalist er skapt av den engelske musikeren og komponisten Daniel Blumberg. Han har det blant annet vært mulig å se på noen nylige utgaver av All Ears-festivalen. Han er blitt den faste samarbeidspartneren til regissør/manusforfatter/produsent-paret Brady Corbet og Mona Fastvold, og som har sin bakgrunn i improvisert musikk. Corbet og Blumberg bonda til og med etter en fuktig kveld på det svært viktige eksperimentelle London-spillestedet Café Oto, hvor også en del av denne musikken faktisk er spilt inn. Han har reist rundt i verden med en portabelt hjemmestudio-oppsett, og jobbet over lengre perioder med ulike musikere. 

 

På soundtracket til The Brutalist kan vi blant annet høre folk som Joel Grip, Steve Noble, Sophie Agnel, Axel Dörner, John Tilbury og Evan Parker. Noen vaskekte giganter innenfor europeisk improvisasjon på den lista der, som underveis både går i ett med  industrielle lyder og gjemmer seg blant ekkoene i et marmorsteinbrudd – men som også får stikke seg frem, umiskjennelig som seg selv. Pussig å sitte i et kinosete, under Colosseums store tak, og tenke jøss, der er Evan Parker! Det føles i det hele tatt sjeldent å oppleve improvisasjon som en så definerende del av et soundtrack til en film. Mye av musikken er snodd rundt Blumbergs enkle, monumentale ledemotiver, som kan minne om mye annen moderne filmmusikk i seg selv, men den føles også som en ordentlig throwback, for eksempel til syttitallets mer jazza og lekne filmmusikk. Like etter The Brutalist så jeg The French Connection. Det var steder der musikken til Don Ellis, med klangmarinerte trompethyl, perkussive stikk og vrengte klusterakkorder, blandet seg med den urbane støyen på en måte som kunne vært på Blumbergs soundtrack. 

 

Noe av musikken er storslagen og luksuriøs, den spenner opp et like stort lerret som resten av filmen gjør. Andre deler er intime, off beat, lo-fi-aktige. Det er en pussig, rusa og kaotisk scene i filmens første halvdel hvor Toth besøker en jazzklubb (dette er vel tidlig femtitall). Musikken er spilt live av musikerne vi ser, altså trommeslager Antonin Gerbal, kontrabassist Joel Grip, saksofonist Perre Borel og pianist Simon Sieger. Men det er et meget godt stykke fra bebopen som ble spilt på denne tiden, det er mer utflippa, primitivt og på nippet til å være parodisk. Men det vet jo naturligvis både Blumberg og musikerne, akkurat som den impresjonistiske, prøvende pianomusikken som blir spilt i bakgrunnen på en stor fest i Van Buren-familiens staselige residens aldri hadde blitt godtatt som gyldig taffel på det tidspunktet, pianisten hadde blitt sparket rett ut på trammen, akkurat som Toth og hans fetter i møbelbransjen blir i starten av filmen. Musikken til The Brutalist tillater seg å drømme, til å stille noen spørsmål, finne fram til noen paradokser. Mye er som sagt bygd rundt et enkelt, monumentalt tema som nok forholder seg til Toths arkitektur og som kan snus og vendes på, den kan tas inn i minimalistiske arrangementer, ting som minner om Mike Oldfield, eller åttitalls disco, et utall forskjellige teksturer kan surres rundt disse fire tonene. Men så får vi også temaet til Erzébet, som kanskje bør hete “Kjærlighetstemaet fra The Brutalist”, en overrumplende søt og sentimental komposisjon. Det kunne vært med i, tja, Forest Gump, og akkurat her er det i grunnen positivt ment. Å komme med noe som er så likefremt og enkelt, midt i et landskap som er så fullt av vidløftige ideer, har en spenst i seg, som jeg savner i resten av filmen. 

 

 

Rett skal være rett – mye av det som gjør Blumbergs soundtrack til en opplevelse, skyldes samarbeidet med Corbet og Fastvold. At åpningen av filmen er tonesatt av en ti minutters ouverture, for eksempel – de bygde filminnspillingen rundt demoinnspillinger av den musikken, det var et ønske om å skape en storslagen syntese. Den intensjonen gjør også at jeg, trass i skuffelsen, har lyst til å tilbringe en kveld til med denne frustrerende filmen. Vi er på samme lag her. 

***

Av Filip Roshauw og Audun  Vinger