NTT: Denne remsa er et Møst

God helg, og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige musikkavis i digitalt strimmelformat! Hva skal man bruke tiden på, hva skal man høre? I går var jeg, altså blogghalvdel Filip, på Riksscenen og hørte kvartetten Reôlo. Låtene fra det kommende albumet på Sheep Chase Records låter rufsete og tankevekkende, småslem rockelyd, intense groover og stor plass til utfoldelse for en musiker som den alltid oppsiktsvekkende fiolinisten og mystikeren Hans P. Kjorstad. Så hvorfor ikke ta helg med deres singel “Allah”, som kom denne uken? Sivilasjonsangst med kubjelle.  

Vi har pratet med fire glimrende musikere denne uka, og vi har fått en kuratert liste med musikalske høydepunkter fra jubilanten John Butchers skattkiste. Men aller først – her er noen konserter fra de kommende syv dagene. 

1. Det er alltid festivaltid på kloden et sted – selv er jeg på vei inn i bobla til Oslo World, og denne helga er det duket for Nordnorsk Storbandfestival i Bodø, som dere kan lese mer om her – 11 band er påmeldt i år, og festivalen åpner med Vesterålen Storband, Bodø Big Band spiller instrumental storbandmusikk fra Estland, Nord-Salten Storband er med og Sandessjøen Storband gjør en familieforestilling i morgen, på lørdag. 

Apropos storband og Nord-Norge er jo dette en god anledning til å nevne 20-årsjubilanten Tromsø Big Bands nye plate 69° 39′ NORTH, med tre originalverk signert Fred Glesnes. Den skal vi også komme tilbake til om en remse eller to. 

2. Et av bandene der den unge og fremadstormende jazzgardens fascinasjon for det tilsvarende unge jazz-miljøet i New York kommer tydeligst til uttrykk nå for tiden, er septetten When I Return, som ledes av saksofonist Brede Sørum og trombonisten Jørgen Bjelkerud. Tospannet står også for musikken, som er melodisk, søkende og med store rom for individuell og kollektiv utfoldelse. Du vet – jazz. Bjelkerud og Sørum har med seg Ola Lømo Ellingsen på trompet, Åsne Fossmark på tenorsaksofon, Sondre Moshagen på piano, Kertu Aer på bass og Steinar Heide Bø på trommer – og i morgen spiller de på høyt skattede JazzArkivet i Stavanger. Der skulle man vært! Men det blir flere sjanser fremover – de spiller på Trondheim Jazzforum 10. november og konsertserien Uhørt på Victoria 13. november. 

3. Carla Bley døde i fjor, men forsvinner åpenbart ikke fra kulturen på en god stund – til det er musikken hennes simpelthen for bra, og for innflytelsesrik – blant annet på norsk musikk for store og små ensembler. På søndag kan man stikke på Herr Nilsen og høre Sandvika Storband spille en tribute-konsert med gjestene trombonist Øyvind Brække og saksofonist Tore Brunborg, under ledelse av Eckhard Baur. Les også gjerne vår Carla Bley-tribute ved hennes bortgang, hvor Brække er blant bidragsyterne. Hmm. Må sette på “Utviklingssang” her. 

4. Vi hører rykter om en episk splittgig med to helt ferske band på Antikvariatet i Trondheim på tirsdag: Buner Formo/Rishaug/Järmyr og Pivot Point (Rainer/Sørum/Lykkås/Baadsvik). Pivot Point skal spille jazz – både kjente og ukjente tunes – mens BF/R/J lover eksplosivitet. 

5. Goldie, konsert-Oslos fremdeles ferskeste tilskudd, byr på en skikkelig godbit på onsdag: The Messthetics & James Brandon Lewis. Få saksofonister er mer i vinden for tiden enn Lewis, og i samspill med blant andre Fugazi-gründer Joe Lally ga han ut albumet The Messthetics and James Brandon Lewis tidligere i år – en fin skive som føles som en naturlig og megetsigende del av rennessansen plateselskapet Impulse! opplever for tiden. Om det er bråk du vil ha, finnes den her inne – men det er også groovy, flytende saker med islett av bramfri, melodisk fusion og afrobeat. 

6. Flukten drar til Nord-Norge nå – kvartetten kan høres i Kirkenes på onsdag, Vadsø på torsdag, Tromsø neste fredag, Bodø neste lørdag, Brønnøysund neste søndag og Hemnesberget på mandagen. Magnus Hirth Klovning, Hans Hulbækmo og Bárður Reinert Poulsen har fått med seg Harald Lassen som saksofonvikar for Hanna Paulsberg – og de har det visstnok fryktelig morsomt når de spiller sammen, så dette er nok verdt å krysse dørstokkmila for. 

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her er en låt av Django Reinhardt fra 1952 hvor han er langt inne i bop-kicket sitt, og hvor det er noen surf-aktige greier, som om han finner opp John Zorns Naked City tredve år for tidlig. 

 

Reine ord for pengene

Johanna Reine-Nilsen. Foto: Sigrid Erdal

Veldig mye ny norsk musikk ute for tiden, det er jo høst. En av de største overraskelsene for min del er debutalbumet Blue Circle av singer/songwriteren Johanna Reine-Nilsen. Mange fine tunes! Det er mange om beinet der, men hun hadde noe helt eget, og det låter også noe annerledes enn hos hennes kolleger på østlandet. Med i bandet er Veslemøy Narvesen på trommer, Eskil Foyn Bruntvedt på bass, og Ola Erlien på gittar. Da forstår man kanskje bedre hvor landet ligger.

Det er et ras av visepop, americana, folkrock og så videre i norsk musikk for tiden, men din skilte seg ut i positiv forstand, det var overraskende tyngde og modenhet der. Er dette låter du har hatt  i skuffen lenge eller er de skrevet nå for dette albumet?
— Det er mye bra norsk musikk som dukker opp for tiden, synes jeg. Jeg hadde noen låter og ideer jeg satt med, og testet ut i forskjellige settinger. Da jeg endte opp med å spille dem med mitt nåværende band, ble jeg veldig inspirert av det soundet vi lagde sammen, og begynte å skrive med dét i tankene. Sangene som endte opp på albumet ble på sett og vis en slags sluttet sirkel på min første «ordentlige» skriveprosess. 

Når begynte du egentlig med å synge, skrive låter og ta musikk skikkelig seriøst?
— Interessen min for sang og musikk startet i kulturskolen med kor- og vokal-undervisning. Jeg gikk til en veldig god sangpedagog i starten av tenårene, som viste meg alt fra musikal til soul og rock. Hun ga meg i lekse å skrive en låt, og jeg dro lydig frem gitaren jeg hadde kjøpt med konfirmasjonspengene mine, og hadde med meg låta neste sangtime. Hun tok meg med til et lite studio hvor jeg fikk spille inn sangen, og jeg syntes det var ordentlig kult.
Jeg gikk musikklinja på videregående, og kjente for første gang hvordan det var å være omringet av folk som har samme interesser. Sisteåret bestemte jeg meg for å søke musikkstudier, og hadde fått nyss om et bra et i Trondheim. Det var først etter å ha fått en hel del harmonisk kraftfôr fra Jazzlinja, at jeg virkelig hadde lyst til å skrive mer musikk.  Først syntes jeg at det var vanskelig å skrive det jeg ville. Jeg tenkte at musikken min aldri ble avansert nok til å være bra, og hadde heller ikke lyst til å ende opp med å synge låter jeg ikke kunne stå for. 

Så hva gjorde du da?
— Long story short: alt ble en hel del enklere da jeg forsto at jeg har friheten til å skrive akkurat det hjertet begjærer! Jeg tror jeg alltid har tatt musikk seriøst, og endte på en måte bare opp med å satse på det, siden jeg aldri kunne se for meg et annet alternativ! 

Er du opptatt av noveller og dikt og sånn, eller er det engelskspråklig sanglyrikk som er ditt litterære underlag?
— Det finnes så mange låtskrivere med omfattende lyriske kataloger, som så langt har gitt meg mer enn nok å bryne meg på. Jeg synes ofte det vakreste med en tekst er tolkningen, og blir inspirert av å høre forskjellige måter en enkelt frase kan utfolde seg på, avhengig av hvem som synger den. Jeg er veldig opptatt av tekst, og vil forhåpentligvis alltid jobbe for å utvikle meg som låtskriver.

I studio. Foto: privat

Det er ikke å komme unna at det er et skikkelig ordentlig band du har med på plata, hvordan traff du dem og synes du at de klarte å kroppsliggjøre låtene dine?
— Har med meg en sjukt bra gjeng på plata, ja! Vi gikk alle i samme klasse på jazzlinja, det var kjekt.  De er alle veldig musikalske, og intuitive musikere.  Veslemøy hadde jeg allerede spilt med i et annet prosjekt, og jeg er og var veldig stor fan av måten hun møtte og spilte musikken jeg skrev. 

Alle jeg har møtt som har hørt Ola spille, nærmest fnyser av hvor god han er. Og det er han jo. Men han har også en evne til å treffe en eller annen nerve, uansett hva det måtte være han spiller. Også er det Eskil,  som må være en av de beste og snilleste bassistene jeg vet om!  Jeg synes ofte at tilværelsen som låtskriver kan være ganske ensom, og det er lett å grave seg litt ned uten feedback. Da er det uvurderlig å ta med seg musikken til en så fin bukett!  Det føles veldig bra når de som spiller musikken din er uttalte på at de får et kick, og faktisk digger å være med. I tillegg har jeg insistert på at de skal kore, som jeg er veldig glad for nå. Låtene er drevet av vokalen og teksten, så jeg synes det er veldig fint å ha et slags samhold i koringa. Å synge sammen gjør at materialet og teksten føles nærmere.

Jeg skjønte jo at du hadde gått på linja der oppe, men jeg hadde faktisk bare hørt deg jazz-scatte på en jam på Vossa Jazz en gang før. Er det slik at det er litt vanskeligere for sangere å være med i fjorten band enn f.eks saksofonister og trommiser?
— Det er nok Petter Dalanes jam du refererer til. Han og jeg spiller i en duo ellers, og det er i hvert fall per nå det eneste andre prosjektet jeg holder på med!

– Jeg kan ikke snakke på vegne av alle vokalister, men for meg virker det vanskelig å være med i fjorten band, ja. I mange tilfeller er det ikke like stor etterspørsel for en sanger som en trommeslager, og det synes jeg for så vidt er helt naturlig. Også er det jo dette med at vokalistrollen hos flere assosieres med å være frontfigur, så da blir det ofte til at en sanger ikke blir vurdert til samme rolle som f.eks. en blåser ville blitt. Men personlig er jeg godt fornøyd med å «bare» ha et par prosjekter å fokusere på, og så håper jeg at de sangerne som har lyst på flere, ymter seg frampå om de ikke blir spurt!

Du gikk vel også cirka samtidig som labelmate Sara Fjeldvær som har et sound som ikke er milevis unna ditt, om enn litt røffere. Fått liknende inspirasjon under undervisningen?
— Jepp, hun var ferdig året før meg. Sara er bra! Jeg tror kanskje ikke vi har fått så mye liknende inspirasjon akkurat under undervisningen, haha. Men vi omgås mange av de samme folka og musikerne i miljøet i Trondheim, og regner oss selv som singer-songwriters. Sara har holdt på med det jeg er inne i nå i noen år allerede, og jeg er veldig takknemlig for å kunne rådføre meg med henne når jeg lurer på et eller annet. Det er utrolig viktig å støtte og heie hverandre frem, kanskje spesielt som kvinner i musikken. Det er nok konkurranse ute og går, så man må være gode kolleger og publikummere!

Er det en ny countryrock-bølge i jazzen? I det siste har det jo snarere vært en liten jazzbølge i countryrocken her jeg bor i Oslo.
— Det virker kanskje sånn? Noen country-ballader er jo nærmest jazz-standarder, og jazzrock er ikke akkurat noe nytt. Uansett kult at musikere henter inspirasjon på tvers av sjangre. Jeg har alltid blitt superinspirert av gode sangere, og synes at noen av de beste og sterkeste vokalistene finnes i countrysjangeren. Alltid gøy å se hva som «trender» i musikkverdenen, og sammensmeltningen av forskjellige uttrykk. Og bortsett fra sangere, er det jo en haug av virtuose instrumentalister innen folk og country, og selvfølgelig jazzen, så det gir jo mening at en tar inspirasjon begge veier.

 

Hedvig på toget!

Hedvig Mollestad Trio. Ikke på toget her, men i studio. Foto: privat

Oslos eneste bar Last Train fyller 40 denne uka. Ikke er det bar og ikke er det den eneste, men den fortjener likevel alle godord som finnes. Blant de mange konsertene finner vi også selveste Hedvig Mollestad Trio, så vi spurte.

HM3 skal spille på den legendariske rockbula Last Train på lørdag – har dere spilt der før, og hva kan publikum forvente av rockejazzsjokk?
— Ja, vi har spilt der før, og det er utrolig trangt og utrolig deilig. Jeg har jo også spilt der med rockebandene Bronco Busters, typ i 2005 eller noe sånt, og VOM noen år seinere, og selv om jeg ikke har vært den stammeste gjesten, er det jo mange mer eller mindre minneverdige kvelder som har forløpt der. Dette er en del av en storstilt 40-årsfeiring, og vi deler kvelden med et par andre acts, Hans Kvist og Gerilja, og vi er jo smigret av å bli forespurt! Vi har vært i studio absolutt hele uka, og i dag fredag drar vi direkte fra siste dag der og inn i 3-års-julebordet vårt, men vi skal vel klare å bli gjenkjennelige til lørdag kveld. Jeg skal innom en obligatorisk Halloween-fest lørdag ettermiddag, så det blir ikke noe uptight og kunstferdig på Last Train, men ganske løs jakke, vil jeg absolutt tro. Hvis vi har mot, spiller vi kanskje noe fra det vi har gjort denne uka. Potensiell urframføring! Noe av det beste med Last Train er jo at du kan gå til baren hvis du har en 9-meters jack, så jeg tipper vi kommer til å se Ellen på glad vandring dit et par runder. Med mindre hun tar ølen til de som har satt sin fra seg på scenekanten, det er jo også et mulig scenario.  

Happy med toalettfasilitetene der?
— Alltid hyggelig å kikke inn i en rumpe når du skal på do. 

Stedet har vært åpent i 40 år og endret seg noe underveis, selv om det også føles helt likt. I senere år har Magne og Morten fra det utsøkte bandet Kosmik Boogie Tribe vært folk jeg assosierer med stedet. Sistnevnte har god track record som lydmann for dere. Har du noen artige turnéhistorier som involverer ham og som tåler dagens lys?
— Morten og Magne, det er radarparet sitt. De er nydelige begge to. Jeg pleier å få postkort fra dem når de reiser til andre siden av jordkloden. Jeg har jo vært så heldig å få spille med Morten i flere sammenhenger, først i den første utgaven av El Doom and the Born Electric, etter hvert som gjest i Mormones, og nå sist på min egen 40-årsdag, det jeg fikk spille BASS i trio med de to, og Morten sine låter! Morten er en fantastisk bassist og gitarist og lydtekniker — bruker ikke termen lydmann nå lenger vettu, Audun! Vi har tonnevis av fine historier om Morten, og de fleste tåler absolutt ikke dagens lys. Men jeg synes det var ganske morsomt en dag vi skulle møtes på flyplassen. Morten ser ikke spesielt godt, men hadde da sett en dame med langt hår og gitar på ryggen, og labbet bort og stilt seg opp ved gjengen. Så hadde han kikka på meg og tenkt «hva faen erre hu har tatt på seg i dag a?», men latt det gå sin gang. Han er jo en mann av få ord, i hvert fall på dagtid, men han fant ut i tide at det ikke var meg han stod sammen med, men Unni Wilhelmsen. 

Ha ha! Med et suksessband som dere er blitt med tiden er det sikkert fortsatt vilt forskjellige venues dere spiller på – erkenorske kulturhus, rockeklubber, jazz på kroa, metal-festivaler … i hvilken grad påvirker settingen spillinga og settlista?
— Ja, vi spiller på det meste av steder. Forrige gang vi var ute spilte vi i Thamspaviljongen i Orkdal og Samfunnshuset i Surnadal, vi synes jo det er veldig kick at det er så mye ulike steder, for med det kommer ulike ildsjeler og ulikt publikum og man unngår å føle at hver konsert følger samme oppskrift. Musikk blir til i møtet mellom publikum og utøver, og vi har vel egentlig vært ganske kompromissløse på at vi ikke skal endre form eller fasong «bare» på grunn av spillestedet. Men etter hvert har vi kanskje skjønt at det ikke er så dumt å spille på stemninga, i den grad vi tolker den riktig, så det blir jo ikke et ballade-sett på Last Train. Men litt frijazz kan det fort slumpe til å bli!

Det vil låte ekstra bra inne der. Hva er det rareste stedet dere har spilt, da?
— Tja. Altså, det er jo mange rare venues, men av alle steder vi har spilt som ikke er en venue … på en henger på et bilopphuggeri på Fagernes? Oslotrikken, i rute, med faststroppede amper og en egen person ved aggregatet? Låvebrua i Nordheimsund? Tacosjappa i Austin kommer også høyt opp på den lista, og steder som har masse skjermer som enten viser ulike sporter, eller japansk halvporno, er jo alltid helt kokko å oppleve.

HM3 i studio. Foto: privat

Ja, jeg så bilder av at dere var i studio igjen nå – en sprelsk ny retning på gang og hvordan er stemningen der inne hvor magien skapes?
— Vi er i studio! Vi er faktisk ferdige nå i kveld, fy søren, det er altså så FANTASTISK kick!! Vi har ikke vært i studio siden pandemien. Vi har hatt en del på fatet siden den gang, av større og mindre greier, men nå var det på høy tid å samle trådene med trioen. Vi skulle egentlig ikke i studio før i januar, men så skal Ivar pådra seg tvillinger innen et par måneder, så da gjaldt det å få ting gjort. Stemningen er heldigvis bedre enn noen gang, og jeg vil absolutt si at vi spisser det i en retning. Vi har jo spilt sammen i 15 år, og er nok preget av at det er gøy å reise rundt på turne, og det er nok mulig at det er en svak dreining fra Jim Hall mot Kerry King. 

 

John Butcher er 70!

Det er fest tre dager til ende på Cafe Oto i London, et av den frie musikkens virkelige hjertesteder i verden. Det er det sikkert ofte, denne gangen til ære for saksofonisten John Butcher – den britiske monarken av sirkulærpust fyller 70. Vi gratulerer, og takker for mange anledninger til å se ham på norsk jord under årene. Til og med en «lunsjkonsert» på Sentralen en gang! En kar som både har arrangert flere konserter og også spilt mye sammen med ham er trommis og «få ting til å skje»menneske Ståle Liavik Solberg. Da vi forstod at han var med på feiringen, ba vi han om fem små yndlingseksempler på John Butchers omfattende kunstnerskap:

Russell, Durrant, Butcher – Conceits (1985).
Fantastisk trio med Phil Durrant (fiolin & trombone) og John Russell (gitar). Trioen ble startet i John Russells leilighet i 1984 og holdt det gående helt fram til 1999.

Phil Minton Quartet – mouthfull of ecstasy (1996).
Phil Minton (stemme), Veryan Weston (piano, stemme), Roger Turner (trommer, perkusjon, stemme) og John Butcher høres her i prosjekt basert på Finnegans Wake. Fantastisk plate!

The Contest of Pleasures – Tempestuous (2007)
Axel Dörner (trompet), Xavier Charles (klarinett), John Butcher. Dette er en veldig bra liveplate fra HCMF i Huddersfield. Innspilt i en kirke hvor et klassisk engelsk møkkavær blir en sentral del av musikken. Denne trioen er 25 år i år og kommer på norgesbesøk i slutten av november.

John Butcher / Thomas Lehn / Matthew Shipp – Tangle (2016)
En video fra Matthew Shipps residens på Cafe Oto i 2014 som i 2016 kom ut på Fataka som plata Tangle. Besetningen sax, piano og analog synth er ikke den mest vanlige, men disse tre mesterne gir oss fantastisk musikk som er både rar og urar på samme tid. 

John Butcher/Florian Stoffner/Chris Corsano – The Glass Changes Shape (2024)
En helt ny plate med Butcher i en knallbra trio med Florian Stoffner (gitar) og Chris Corsano (trommer). 

 

Haugen i jazzbua

Det er muligheter for å oppdage noen mulige løsninger på hva the future sound of jazz er for noe om man dukker opp på Kampenjazz på Caféteatret på Grønland på søndagen, i jazzikalsk kjerketid. Da er det nemlig konsert med bandet til den kjempefine og allsidige men ikke sinnssvakt mye omtalte bassisten Sebastian Haugen. Anledningen er utgivelsen av albumet Fremtidsfabler.

Gratulerer med søndagskonsert på et av hovedstadens fineste steder for jazz! Hvilke musikere skal du dele denne gleden med, og hvorfor?
— Dette er noe jeg ser virkelig frem til. Med meg på laget har jeg Kjetil Jerve på piano, Tore Sandbakken på trommer og Atle Nymo på sax. Atle er for anledningen vikar for Anders Lønne Grønseth. Alle musikerne er utvalgt med tanke på musikalitet og måten de tar i materialet på. Ved å siden av å være svært dyktige på sine respektive instrumenter, har de alle en lekenhet, frihet og en egenskap til å skape magi av låtmaterialet mitt. De er alle håndplukket blant mange av de fantastiske musikerne vi har her til lands, og jeg er veldig glad for å ha dem med på laget.  Kvartetten er grunnstammen i ensemblene jeg har brukt på begge platene mine Skarvesteinen fra 2017) og årets Fremtidsfabler.

Du hadde pokkers uflaks med utgivelsen av årets album, det ble det aller siste på labelet NXN etter at det ble brå endringer i Naxos. Men slik er ofte livet. Uansett et nydelig album som også er forholdsvis allsidig i uttrykk. Er dette albumet en kjerneframstilling av din musikalitet?
— Ja, det der var en strek i regninga. Jeg har lyst til å gi Tomas Linnes fra NXN masse kred for oppfølgingen jeg fikk av ham før skipet sank! Nå venter jeg i grunn fortsatt på en livbåt fra søsterskipet i øst. Jeg vil si det er en kjerneframstilling av både min musikalitet og sjangerpreferanse der jeg er nå. Målet har alltid vært å lage musikk jeg har lyst til å lytte til selv. Dette er i stadig utvikling og syns selv dette er merkbart mellom platene jeg har laget så langt. Jeg har alltid latt meg fascinere over klangidealene til det som kan kalles den nordiske improvisasjonstradisjonen parallelt med groovebasert musikk i ulike former. I de senere årene er det stadig mer rock og jazzrock som har fått innpass i platehylla, eller spillelista, da , og jeg er spent på hvordan den «ikke sååå vanskelige tredjeplata» kommer til å låte når den kommer på et eller annet tidspunkt. Så må jeg jo nevne hvor viktig 70-tallet har vært, og fortsatt er for meg.

Sebastian Haugen. Foto: Randi Huseby

70-tallet er alltid viktig. Hva fikk deg til å spille bass i utgangspunktet?
— Med far som mangeårig solobassist i filharmonien har instrumentet aldri vært særlig utilgjengelig, men den som fikk meg til å starte opp for alvor var trompetist Atle Tømmervik. Han var dirigent i Bekkelaget skoles musikkorps´ storband på slutten av 90-tallet og lurte på om jeg kunne tenke meg å spille bass i bandet. Korpset skulle ha jubileumskonsert i Gamle Logen og storbandet var en selvskrevet post på programmet. Utskremt med fars litt for store Fender Jazzbass hengende akkurat litt for lavt i en elastisk gitarstropp, stilte jeg opp med blå uniform og grønn bassforsterker. Låtene måtte jeg lære utenat da jeg på den tiden ikke hadde lært meg å lese noter skrevet i bassnøkkel. Det ble en suksess som ga mersmak, og ikke lenge etterpå ble det musikklinja ved Manglerud vgs, før jeg begynte på jazzlinja ved Norges Musikkhøgskole.

Jeg har også hørt deg i sammenhenger med mer tradda jazz – fortell litt om hvor gøy det må være å spille slik musikk – som jo er still going strong på norske scener.
— Det handler til syvende og sist om grooven. Det gjelder jo egentlig alle sjangere og tidsepoker. Det jeg setter pris på med å spille eldre jazz eller old school gospel, som vi gjør en del av i Magnolia, er opplevelsen av å gå «back to the roots». Hvordan en tenkte groove og fundament før i tiden vs i dag. Og jeg setter stor pris på begge deler!
Da jeg startet med dette fikk jeg en bedre forståelse av hva musikkhistoriebøkene jeg leste under utdannelsen min prøvde å fortelle meg, i tillegg til å ha lært et arsenal av låter jeg ikke hadde lært meg ellers. Det samme gjelder for så vidt for tiden jeg var bluegrassbassist. Dersom jeg skal velge to låter fra trad.repertoaret må det bli gospellåta «This little light of mine» og svinglåta «Little Girl». Sistnevnte er kanskje best kjent fra julebarne-tv der Snipp og Snapp konkurrerer om å få ekorndama.

Sebastian Haugen. Foto: Randi Huseby

Du veksler mellom kontrabass og elbass her. Hva spiller du mest – og har du noe spesifikt utstyr du har brukt hele musikerlivet ditt som du ikke kan leve uten?
— Jeg ser på meg selv som både el- og kontrabassist, men hva jeg gjør mest av går i perioder. Begge instrumentene har kvaliteter jeg setter stor pris på og jeg har flere idoler på begge. Jaco Pastorius og Scott LaFaro for å nevne noen få blant mange. Akkurat nå blir det mest elbass fordi jeg denne høsten sitter mye i grava på Jesus Christ Superstar på Folketeateret, som forøvrig må være den morsomste musikalen jeg har spilt på. Apropos 70-tallet.
Mye av utstyret jeg har spilt på opp gjennom har blitt byttet ut eller lagt på hylla gjennom årene. Jeg liker å sjekke ut nye instrumenter og nytt stasj, men akkurat nå er jeg ganske fornøyd med parken jeg har. Mark Bass-ampen min låter superfint med både Lakland femstrengern, den litt rare Gretsch-bassen fra 60-tallet, P-bassen, og Pöllmann-kontrabassen.
Jo, det er en ting jeg har hatt hele veien. Det er en lang, gammel og tung ungarsk kontrabassbue med tysk grep som jeg fikk av fader’n for en haug av år siden. Den har vært med på det meste. Selv da buemakeren rynket på nesen da han så hvilken forfatning den var i for en tid tilbake, valgte jeg heller å fikse den opp enn å kjøpe ny.

Albumet heter Fremtidfabler – men siden det ikke er tekst i låtene her, om enn litt ordløs vokal i åpningskuttet, må vi lyttere etter beste evne forestille oss hva slags vesener «Jeff», «William» eller «Vimsene» er. Kan du utdype?
— Fremtidsfabler er det jeg har kalt tanken om erkjennelsen av at en ikke vet hva som vil skje i fremtiden og, sett i retrospekt, hva en ville gjort annerledes om en hadde visst.
Komposisjonene skildrer mellommenneskelige relasjoner, viktige begivenheter og følelser som har preget ulike epoker i livet. «Jeff» skildrer tiden da jeg studerte på NMH. Jeg var på loppemarked og fant en trailercap hvor det sto «JEFF» i store over bremmen. Flere personer har sagt i ettertid at de trodde jeg het Jeff til mellomnavn.

– «William» er en kjærlighetserklæring til sønnen min. Låta ble skrevet før han ble født. Hadde jeg skrevet den etter å ha blitt kjent med ham, kan det nok hende den hadde hørtes annerledes ut, men den beskriver en følelse av forventning og noe som er høyere og viktigere enn en selv.

«Vimsene» er mine nærmeste venner og de som har betydd mest for meg uansett hvor jeg har vært i livet de siste årene. Jeg møtte dem første gang en aprildag under covid og ble «kidnappet» med ut til Nesodden til øl i solveggen med en meters avstand. Etter det har de gjort seg fortjent til et eget spor på albumet der musikken er inspirert av ECM-plata som for meg har vært en bauta så lenge jeg kan huske. 

 

Ukas musikkvideo: Stina Stjern

Vi ser fram til et album i slutten av november fra Stina Stjern, en artist vi har hatt glede av i forskjellige sammenhenger noen år allerede og som gjør sine helt egne greier. På det kommende albumet Vivid Peace Restored benytter hun seg i stor grad av kassettspiller for å fremskape sin besnærende musikk. En liten visuell representasjon av dette foreligger på det som utvilsomt er ukas norske musikkvideo for singelen «The Wild Woman Archetype». Snurr spole!

 

Høstens Møster

Springs er navnet på det sjette albumet til kvartetten Møster! – saksofonist Kjetil Møsters laboratorium hvor alle slags fascinasjoner, fra John Coltrane og Alice Coltrane til gammal kraut og nyere popmusikk liksom finner sin plass. Skjønt – kvartett er kanskje litt misvisende på denne plata, som i tillegg til Møster selv, Hans Magnus Ryan på gitar, Kenneth Kapstad på trommer og Nikolai Hængsle på bass, er fingeravtrykkene til studiotrollmann Jørgen Træen alltid tilstede i de to episke lydstykkene som til sammen utgjør Springs. Vi tok en prat med Møster for å høre mer. 

Det mest slående med denne utgivelsen er kanskje at Jørgen Træen har fått enda større frihet og at plata er sydd sammen på en litt annen måte enn tidligere. Kan du fortelle litt om tankegangen bak?
– For det første hadde jeg lyst til å gå et litt annet sted enn på de forrige platene. De er ganske jammete og jazzete i metodikken, kan man kanskje si – jazzlåter med et litt annet sonisk uttrykk enn det man kanskje først og fremst tenker på med den sjangeren. Det jo også blitt en stil, de der skandinaviske rock-jazz-greiene, eller prog-jazz som enkelte kaller det. Musikk som ofte jobber med mer episke strukturer. Denne gangen var jeg hypp på å tenke på tilstander og rom heller enn narrativer på den måten. Jeg ville se om vi klarte å bygge opp noe som var litt annerledes i formspråket og skrev egentlig veldig mye fundamenter som vi spilte inn i januar sammen med Jørgen. Da var jeg mest i førersetet, mens Jørgen kom med innspill underveis. Han har jo vært involvert på en eller annen måte på alle fem platene til bandet, om enn bare i form av å mastre dem. Nå sa jeg til ham at han kunne mene alt han ville, komme med innspill og bare kjøre på. En old school produsentrolle i studio. For dét har jeg jo ikke prøvd ennå, egentlig. Så gjorde vi det og spilte inn masse grunnkomp og sånt. Siden jobbet jeg videre på egen hånd i mitt eget studio og la på saksofoner, perkusjon og diverse krydderier. Komposisjonene ble i stor grad skapt da, mange av tingene er jo i utgangspunktet en groove som går i kjempelang tid, også ble låten til mer ut fra påleggene jeg gjorde. Dette skjedde mens Jørgen  satt og mikset, så jeg føyk opp til ham med nye låter. Som vanlig ble det tidspress. Men så fikk han lov til å gå inn i det han opplevde som særpreget til hver låt og sitte og finpirke og legge på ting. Han har programmert en del synth som er lagt på, ganske mye subtile greier. Og så er det jo selvfølgelig hans miks, det låter jo veldig rikt og Træensk. 

Møster!. Foto: Sjur Kristian Pollen

Det er interessant det du sier om at du hadde lyst til å jobbe mer med tilstander eller steder enn musikalske fortellinger denne gangen. Kan du si litt om hvordan den forskjellen arter seg for din del?
– Ja, så lenge jeg har spilt jazz, så har jeg på en måte hatt en storyteller-tilnærminging til improvisasjoner. Det er ting du sikkert finner tilbake til gammel blues og mange av mine store forbilder. Coltrane er jo en historieforteller synes jeg. Han skaper tidslinjer eller forløp ved å strukturere improvisasjonene sine, ta tak i motivbruk, rytmiske eller soniske ideer, som han liksom vrir og vender på og utvikler over et stykke tid. Så kommer kanskje et eller annet brudd, og så er man inne på et nytt spor. Sånn utvikles ting. Det kommer jeg nok ikke til å slutte med, men på denne platen hadde jeg lyst til å få tak i noen tydelige, signatursterke rom som man bare er i, og så trer det liksom fram ulike ting. Å ja, der var det en sånn ting, så zoomer man kanskje inn på det ene eller det andre, men rommet er det samme fortsatt. Det er jo litt sånn på de tidligere platene, men om du for eksempel tar den første låten på forrige plate, “The Bonfire, The Sun”, er det en veldig tydelig etappe-struktur. Fire etapper med små brudd innimellom. Så recharger man, og så er det inn på et nytt gir.  Ja, “gir” er kanskje en bra måte å si det på, jeg har ofte spilt i ulike gir, hvor spørsmålet er hvor heftig det siste blir. De girene er ikke tilstede på samme måte her. Jeg merker at det er utfordrende å spille live, som vi gjorde på Victoria nylig . Den siste låta på plata er vanskelig å oversette, det er så mye ear candy på innspillingen som gir mye av opplevelsen. 

Får du lyst til å “representere” albumopplevelsen litt mer på konsert enn ellers, eller tenker du at det er to separate ting?
– Jeg gikk tidlig vekk fra tanken om å skulle gjenskape musikken. Det synes jeg egentlig nesten aldri er en spesielt god idé, til og med på svære pop-produksjoner. For det første er det mye gøyere for fans å høre at ting kan låte litt annerledes enn de gjør på CD. Om fokuset ligger på å skulle gjenskape en plate, så blir det gjerne en fallgruve, det kan bli som å skulle ramse opp en ferdig oppskrift. Det er kulere å gå i search mode, inkludere publikum og seg selv i noe nytt, det er mer engasjerende. Men den siste platen tilfører livesettene en type vibe eller kvalitet som jeg kanskje har savnet litt tidligere. Det blir jo ofte jævlig intenst og til tider hesblesende. Og det er et kick i seg selv det, men det er deilig å liksom… det er ikke at det må være så mye roligere, men et digg, nesten dansbart tilskudd til liveaspektet. Det er fint å ha med en ingrediens til når man komponerer konsertsettene. 

Endret planene om hva det skulle bli grunninnspillingene? Måtte dere for eksempel holde tilbake og tenke mer på etterarbeidet enn dere har gjort på tidligere plater?
–Jeg har nesten hatt et slags dogme om å ha en litt ny tilnærming til hver innspilling. På den forrige platen øvde vi i flere dager, og så booket jeg en konsert på Orange Factory nede i Leuven rett før innspillingen. Det er et sted som bare gir noe. Publikumet og folkene som arrangerer der er nesten blitt en del av bandet på en eller annen måte. Så på den plata øvde vi, spilte konsert og så gikk vi inn og gjorde plata. Christian Engfelt, som også har mikset flere plater, spilte det inn og Jørgen mikset det. På plata før, dobbeltplaten States of Minds, var sikkert 80% fri improvisasjon. Jeg hadde mange, mange timer med innspillinger. Så klippet jeg og Jørgen det til i etterkant. Det var en Can-aktig tilnærming hvor platen ble satt sammen i etterarbeidet. Den før der igjen var mer live, med ferdige låter. Denne gangen hadde jeg bare et sett med groover og litt melodi. Sax-greiene var ikke helt ferdig ennå. Det var en rekke med ideer hvor vi egentlig bare spilte inn grunnkomp og en del påleggsideer, som all perken på “Spaced Out Invaders – pt. 1” og en del sånne ting. Det var å leke seg i studio oppå enkle grunnting. Låtenes personlighet eller skjelett er lagt først, og så har hva det er for noe trådt fram når jeg har lagt på saksofon. Og så har Jørgen fått alt til å skinne. 

Kjetil Møster. Foto: Espen Haslene

Ideen om å fortsette studioleken etter at man har spilt inn grunnsporene har vært tydelig tilstede på flere av de skivene deres, for eksempel på States of Minds. Det er jo en litt annen måte å tilnærme seg improvisasjon i studio på enn det mange album med røtter i jazzen benytter seg av. Er det noe du alltid har likt, eller er det for eksempel noe du har tatt med deg fra arbeid med forskjellige pop-prosjekter?
– Det er nok noe jeg har tatt med meg fra den verdenen der. Da jeg bodde i Oslo og hang mye med King Midas i studioet deres på Lufthavna, syntes jeg det var veldig fascinerende. Jeg har alltid tenkt at noen uttrykk funker bedre om man gjør det enkelt. Om jeg spiller i en trio med Dag Erik Knedal Andersen og John Edwards, er det nesten ikke mulig å skulle komponere så mye i etterkant, editere og prosessere. Uttrykket inviterer ikke til det. Men til mine egne ting, føler jeg at det beriker musikken. Det blir jo en annen greie – det er ikke “spontant improvisert jazz” i samme grad, kanskje. 

Nei, men det å pusle med ting i etterkant kan jo være en improviserende prosess.
– Ja. Og når det kommer til blandingsforholdet mellom komposisjon og improvisasjon, så har jeg ikke noen definitiv konklusjon på hva jeg foretrekker. Man må bare se hva som tjener formålet. Metodikken på denne siste plata er jo sånn man jobbet i studio med popplater før. Alt er spilt inn helt separert, sånn at vi kunne fikse på ting og bytte ut ting, størst mulig frihet i miksen. Jeg følte jeg improviserte i ukene der jeg holdt på med pålegg for meg selv. Jeg lagde arrene på sparket, telte takter, jeg ville få de litt for lange groovene til å funke uten å klippe vekk. Da måtte jeg lage ting som ble plassert med den og den avstanden for å sørge for at ting ikke blir kjedelig, så måtte jeg finne ut hvor mye tid som var igjen… så måtte jeg telle meg tilbake og lage noen linjer som gjorde at det funket. Jeg jobbet veldig intuitivt, og jeg føler at det er improvisasjon selv om det ikke er “øyeblikksimprovisasjon”. Alt er jo på en måte improvisasjon om man ser stort på det – man kan spontanimprovisere et bebop-skjema, men om man fyrer av masse licks man har på lur over to-fem-en-progresjoner, hvor mye improvisasjon er det i det sammenlignet med å fiske frem et eller annet du ikke visste at du hadde i et friimprosett? Det er alltid et interessant spørsmål, synes jeg. 

Det er jo mye “produsert” pop som låter veldig planlagt som egentlig er laget gjennom en sånn prosess, med prøving og feiling.
– Absolutt. Det at studioet har blitt så tilgjengelig som instrument for så mange gjør jo at det er blitt mye vanligere. En slags brainstorming – det er jo noe man gjør som improvisatør. I en friimpro-gig tester du noe, og det er ikke sikkert det funker, så beveger man seg videre og tester noe som kanskje funker. Det er veldig sjelden man er på en sånn konsert hvor alt fungerer kjempebra fra start til slutt.  

Hvordan kommer du opp med konseptene for de ulike platene?
– Det er behov som bare melder seg. Jeg har på en måte følt at jeg har kommet veldig i mål med alle platene. Særlig fra den tredje og utover. Det er kanskje ikke lov å si, men jeg har faktisk vært veldig fornøyd med dem, personlig! Jeg har følt at det er noe jeg kan stå for. Da er det vanskelig å gå videre, hva skal jeg gjøre neste gang? Jeg kan i hvert fall ikke prøve det samme en gang til. Det er alltid noe jeg ikke er fornøyd med også, på When you cut into the present var det for eksempel enkeltlåter jeg var veldig tilfreds med, men jeg følte også at de manglet en slags sammenheng. Det var noe jeg jaktet på, jeg ville at det skulle være veldig ulik type låter, en mangfoldig plate med tanke på stiler og referanser. Så hadde jeg lyst til å få bandet mer med i hele prosessen, i låtskriving og så videre. På dobbeltplata er de kreditert på mye, fordi det er så mye impro og Hans Magnus skrev noen ting også. De ble dratt inn i komposisjonsprosessen. Men så bor vi jo på forskjellige steder og det er fremdeles mitt navn som står på platene, så jeg skjønner veldig godt at det er vanskelig for de andre å engasjere seg så voldsomt på eget initiativ. Etter det er det blitt mer sånn at jeg må ta det meste av styringen selv likevel. Men i løpet av de årene vi har vært sammen, har vi utviklet noe som gjør det enklere for meg å bruke kvalitetene de har. Jeg kan på en måte beregne det inn i skrivingen. Det kan handle om nesten skjulte kvaliteter ved dem. Det er for eksempel en del waka-waka-gitar, nesten, fra Hans Magnus. Det oppdaget jeg da han var med på en Action Jazz-triokonsert med Per Zanussi, Per Oddvar Johansen og meg. Da gjorde han noen superfunky stabs, liksom, og jeg bare wow, kan du det også? Etter hvert som man blir godt kjent, er det lettere å beregne inn den typen særegenheter når man skriver. Nå er jeg satt opp som 100% komponist på alt, for det er på en måte sånn det var. De kom i studio fem dager i januar, og så spilte de det jeg ba om, mer eller mindre. Så bidrar de med spillet sitt og sine musikalske personligheter.  

Møster! live. Foto: Oddbjørn Steffensen

Jørgen Træen er jo blitt en tekniker som blant annet utmerker seg ved å kunne ta tak i veldig fortettede, store lydbilder og få dem til å gi mening. Hvordan vil du beskrive egenskapene hans?
– Det tekniske grunnlaget hans er jo helt eksepsjonelt. Han har ekstrem teknisk ferdighet både på programvarer og hardware og en forståelse som går veldig dypt inn i ting som man gjerne må til computer music-folk for å finne. Han klarer å kombinere det med en veldig musikalsk tilnærming. Han har vært tidligere musiker, nå spiller han mest modulærsynth, men han har også vært gitarist i prosjekter tidligere og vært inne i veldig eksperimentell musikk som musiker – med Jazzkammer, støy og improprosjekter. Jeg tror totalen av hans erfaring og kompetanse gjør at han greier å se ting fra veldig mange sider i musikken han jobber med. Han har snakket om at da han ble tekniker og produsent, så skulle ikke Pro Tools være noe hinder, så han gjør jo alt på null komma svisj. Det er en veldig viktig del av den kreative flyten når man jobber sammen, ikke sant. Det går an å komme med et forslag, og så fikser han det på et øyeblikk. Du må ikke sitte og vente, det bare skjer. Da er man i en flyt hele tiden. Hva skal jeg si, han er ganske opphengt i det han driver på med, haha, han blir sugd langt inn i det han jobber med, og det er en kvalitet når man skal holde på med sånt. Den siste låten på platen er en av de mest produserte låtene og jeg tror han satt og jobbet en hel dag med masse forskjellige delayer for å få de blåserbakgrunnene til å passe. Det er også en vilje til å zoome inn på enkelte detaljer av den typen. 

Fortell litt om titlene på låtene og innpakningen her – det føles veldig assosierende og billedmalende, hva tenker du om måten det bidrar på til helheten?
– Jeg setter pris på kunst og musikk som overlater mye til mottakeren. Å ikke bli forklart for mye om hva ting skal bety. Hvis ting blir for eksplisitt, så kan jeg fort begynne å kjede meg litt. Det er jo bare en personlig preferanse, men det er jo det jeg prøver på i titlene: Å hinte til en verden eller et eller annet assosiativt, og la resten være opp til mottakeren. Det er sånn jeg opplever det. Jeg har et veldig visuelt livlig forhold til musikk. Når jeg hører på ting er det veldig visuelt, jeg fantaserer meg ganske langt inn, både i mentale, psykososiale og billedlige verdener når jeg lytter. På godt og vondt, av og til kan det jo slå dårlig ut, og så liker jeg det ikke. Det kan være dødsbra musikk, skikkelig håndverk, men det bare klaffer ikke. Det er bare sånn jeg hører – formasjoner, farger, verdener. Ikke nødvendigvis at jeg føler meg glad eller trist, men opplevelser av et følelsesspekter. 

Hvilke verdener er det for eksempel du opplever når du lytter til John Coltrane?
– Det er mye visuelt, et fargespenn. Det er veldig mye energi i den musikken, apropos det å spontanstrukturere ting – den “Transition”-låta, å bare holde på i 15 minutter med improvisasjoner over en frygisk skala. Den greien, å sette et handlingsforløp som er så tydelig og interaktivt innad i bandet. For meg er det helt hinsides av hva som skulle være mulig. I løpet av den soloen er det en blanding av visuelle og emosjonelle inntrykk. Hvis man går inn i en type uttrykk, er det kanskje mer mørkt. Teksturen er også en del av det, kantete og ruggete og hardt og mørkt. Eller lyst og glatt og fint. Det kan sikkert beskrives ut ifra et spektrogram. Det er en måte å lytte til musikk som jeg har hatt lenge og som jeg prøver å dra inn i min egen musikk, det er sikkert sånn jeg komponerer også. Det er vanskelig å sette helt spesifikke ord på det, det er ganske abstrakt. 

Du har gjenopprettet Action Jazz og gir ut skiva der. Hva er årsaken til at det skjer nå?
– Jeg har alt å takke Andreas Meland og Hubro for, det har vært kjempefint å være der, men det føltes bare som at de fem platene, det ble rundet av med den forrige Dust Breathing–plata. Vi skiltes som gode venner, men jeg merket plutselig at jeg måtte gi det ut selv. En ny start – og platen er jo en ny retning også musikalsk, så det føltes naturlig. Action Jazz var noe Ando Woltmann og jeg startet da vi spilte inn Romeo Turn–plata til King Midas. Vi satt i en villa utenfor Stockholm midt på vinteren, vi kjedet ræva av oss og drakk folk-öl… og du vet, det er når man kjeder seg at man kanskje blir mest kreativ. Så Ando kom med den geniale ideen om et selskap som het Action Jazz og som bare skulle spille inn syvtommere. Musikken skulle spilles inn, mikses, mastres og sendes i trykken på én dag. I etterkant fant jeg ut at det var noe John Zorn drev med også. 

Så ble det jo med den ene Action Jazz-syvtommeren med Per Zanussi, Per Oddvar Johansen og meg hvor vi spiller “Nightclubbing” av Grace Jones og en King Midas-låt, “Control”. Og så kom det en splitt-titommer som jeg ga ut sammen med Staer da vi var på en turné. Siden fant jeg ut at navnet er dritfett, jeg googlet litt rundt og fant ut at det bare var en konsertserie nedi Frankrike som het det. Paal Nilssen-Love ringte på et tidspunkt og spurte om å få låne det til The Thing-utgivelsen som heter Action Jazz fra 2007-08. Jeg sa at ja, det er greit, på betingelsen at vi får gi ut en syvtommer på Action Jazz med The Thing featuring meg. Det har ennå ikke skjedd, så jeg har noe til gode der. Vi får se om jeg klarer å gjenforene dem. 

Ja, en avtale er jo en avtale!
– Haha, ja. Det føltes bra å være en del av hele næringskjeden selv, om det går an å si. Alle leddene i prosessen, selv om det er mye jobb. Men jeg har god hjelp i Ando og Nick Alexander, Edda Music med Marius Lie, som forvalter mange små labeler. Vi har litt småplaner, både om noen skriftlige utgivelser, kasetter og compilations. Jeg vil gjerne gi ut andre band også, men foreløpig må jeg bare sørge for at jeg har penger igjen etter denne utgivelsen, haha! Jeg kommer til å gi ut flere egne ting og er veldig åpen for å gi ut andre om jeg føler at dette er Action Jazz. Det trenger ikke være jazz heller, det er bare et eller annet uttrykk eller en holdning som er det for meg. Så må Nick og Ando også være enige, selvsagt. 

Det er jo mye arbeid med å gi ut musikk og bale med fysiske formater, men det er vel også en frihet i å kunne gå rundt og tenke litt kuraterende, å være åpen for muligheten for at man kan gi ut noe.
– Det er veldig gøy, og jeg merker jo hvor mye gladere jeg blir, bare for at du vil snakke med meg nå for eksempel. Alle anmeldelser er bare yes! Vi fikk en. På Hubro haglet det inn med anmeldelser fra deres veldig gode presseapparat, og det blir man selvfølgelig veldig glad for. Men det er også noe helt annet når du har fått det til selv. Jeg merker at det er givende. 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger