NTTs store nyttårsspesial 2023

Godt nyttår, og velkommen tilbake til den aller siste utgaven av Now’s The Time, Jazznytts ukentlige musikkavis i digital remseform, i 2023! Vi ser fremover mot årets første festival med Natali Abrahamsen Garner, vi oppsummerer tromboneåret med plateaktuelle Kristoffer Kompen, og så er det tid for litt årskavalkade fra redaksjonen: Spaltist Endre Dalen og redaksjonsmedlem Karoline Ruderaas Jerve gir sine oppsummeringer, før det nok en gang er på tide med den årlige romjulsbrevvekslingen mellom NTTs to blogghalvdeler. Om du skulle ønske å titte tilbake på tidligere år, finner du en oversikt her:

2018: Now’s The Times STORE nyttårsspesial!

2019: NTTs store nyttårsspesial

2020: Jazz å nøfyse

2021: Fram og tilbake er fryktelig langt

2022: Det er i motbakke det går til helvete

Vi unner oss et siste stykke skamløs egenreklame før det er over: Tegn et Jazznytt-abonnement før klokka tolv i kveld! Vi har enorm glede av å lage dette bladet, og gleder oss til neste år. Om du har glede av arbeidet vi gjør i Now’s The Time, som jo er en gratis helårstjeneste for alle som er opptatt av musikk og kultur (med et visst fokus på kunstarten jazz), er dette også måten å støtte arbeidet på – og det er i tillegg et blad der du kan lese noen av de skarpeste musikkpennene vi har her i landet (og fra andre land) om denne musikken. La oss gjøre kjøkkenfesten enda mer folksom i 2024!

Vi informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vi er glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.

 

Natali Abrahamsen Garner og All Ears åpner det neste året

Kristoffer Kompen om tromboneåret 2023 (og 2024)

Vi antar at det er omtrent sånn som dette her at Kristoffer Kompen går nyttårsmiddagen i møte. Foto: Barbara Nunes

Dere som har fulgt nøye med på NTT eller Jazznytt i året som har gått, vil kanskje ha lagt merke til at vi har vært spesielt opptatt av et lystig lite instrument som heter trombonen i år. Det preget årets andre Jazznytt-utgave, og vi har også vært innom det flere ganger her i bloggen. Men det er ikke over riktig ennå! På tampen av året ga trombonist Kristoffer Kompen ut plata SOLO, hvor han både spiller trombone, tuba og euphonium, mutters alene, og hvor han åler seg gjennom egne komposisjoner og noen av jazzens aller største standards. En veldig fin skive, og perfekt å avslutte akkurat dette året med. Vi tok årets aller siste telefon til Kompen for å høre litt mer.

Hei, Kristoffer – hvordan har ditt trombone-år vært? 

– Hahaha, mitt trombone-år har vært veldig bra. Våren ble riktignok en tubavår, jeg var og spilte Tryllefløyta på Det Norske Teatret. Der var det min gode venn Helge Sunde som spilte trombone. Du og jeg og ham møttes jo oppe i sjette høgda i teaterbygget, som det heter, og snakket om trombone tidligere i år. I sommer regna det hele tiden, det var flom og jeg kom meg ikke på hytta, så da spilte jeg inn soloplaten min. Der spiller jeg heller ikke bare trombone. Under korona har jeg opparbeidet meg tubakunnskaper – mottoet var at om jeg kjøpte meg tuba, ville det blitt gøy å øve trombone. 

Stemte det?

– Begge deler var gøy! Jeg fikk også kjøpt meg mikrofon og lydkort og lærte meg mer om å ta opp selv. Så ble det noen dager med å spille inn den plata der, det gikk ganske effektivt, to låter om dagen i fem dager. Starten på høsten brukte jeg på å skrive musikk til I Vårt Sted på Nationaltheatret, hvor jeg får spilt alle tre hornene jeg bruker på plata. Stykket “Sorrows” som er med på plata var opprinnelig til teaterstykket, men det ble for trist, haha! Men da jeg tok det opp mens jeg skrev for stykket, følte jeg det var det så fint at jeg måtte teste det ut videre og se hvilken måte jeg kunne spille inn alene på. Noe er gjort inn med metronom, som “All the things you are”, som jeg har spilt i alle år – der lurte jeg på om deg gikk å lage en versjon hvor jeg bare hadde et metronomklikk på øret. “Beau Koo Jack” er på sin side spilt inn med originalversjonen til Louis Armstrong på øret, og så har jeg spilt inn fem spor og fjernet originalen. 

Dæven, åssen låter det med, mon tro?

– Jeg snakka med en som heter Andreas Berg som jeg jobber med på Munch Videregående Skole og som er jazzgitarist. Han lurte også på hvordan det høres ut med originalen, så jeg har lagd en versjon hvor alt jeg gjør er panorert i det ene øret og originalen er i det andre – jeg kan legge den ut på youtube. Det høres utrolig snålt ut! Det er Armstrong fra 1928. Den har alltid vært en favoritt hos meg, men jeg har aldri spilt den med noe band. Det handlet om forskjellige innfallsvinkler på de ulike låtene. På “Body and Soul” spilte jeg inn pianokomp selv først, også la jeg på instrumenter før jeg til slutt fjernet pianoet. Det har vært litt forskjellig. Jeg var og tok noen øl med Sverre Indris Joner, og da fikk jeg med meg boka han har skrevet som heter Latinmusikkens ABC, en fantastisk morsom bok med alle tenkelige latinrytmer. Så da jeg spilte inn “Tea for two” bladde jeg i den og tenkte, “Oi, den rytmen så gøyal ut, den prøver jeg i soloen”, eller som en del av bakgrunnen.

Det føles som at du har hatt mange små underprosjekter på denne plata.

– Ja, og en låt som “Beau Koo Jack” jeg hørt på, men jeg kunne den ikke. Og mye av de gamle låtene er det ikke lett å få akkordskjemaer på, så da må man plukke. Plata var et gøyalt nerdeprosjekt hvor jeg fikk oppsummert ting jeg jobba med. Det er også gøy å jobbe med ting jeg ikke hadde sjans til for tre år siden, tuba og egen innspilling. Både for å bekrefte at man får til ting, men også for å pushe seg. Jeg merka det godt med Jack Teagarden-plata jeg gjorde. Da sleit jeg å spille på konsert det samme på plata. For i studio har man perfekt lytting og pauser mellom låtene, så man kan være i topp form når man spiller en låt som “Lover”. Men når du har spilt i tre kvarter og spiller den blant folk… det tok mange år å få det til. Det var føltes som et rart mål – å få til det jeg allerede hadde fått til på plate. Men det er også et verktøy – å strekke seg etter seg selv. 

Kristoffer Kompen er euphonium-turist på Gålå. Foto: Privat

Hva var tiltrekningen med tuba?

– Noen ganger har jeg blitt spurt om jeg kan spille det av oppdragsgivere. Euphonium har jeg  hele tiden spilt utenom trombonen, men den bruken er litt begrensa. Det er jo ikke hver dag man blir spurt om å spille det, selv om jeg blant annet spilte euphonium på Peer Gynt på Gålå. Jeg spilte også litt euphonium med Eyolf Dale og Wolf Valley. Men det er ikke et veldig kjent jazzinstrument, og den tar mye plass. I profesjonelle korps og orkestre er det tre-fire trompetister, tre tromboner, men det er alltid bare en på euphonium. Man trenger veldig få på det. Og hvor mange fiolinister er det i et symfoniorkester? 

Falt ikke også hornene litt av moten i den symfoniske musikken på slutten av 1700- og 1800-tallet før de kom tilbake med Mahler og Bruckner og sånn? 

– Det kan sikkert hende, strykeinstrumentene var jo flotte og virtuose, det kan hende at messing ikke hadde den imponerende kvaliteten. Men etter hvert ville man ha mer og mer trøkk på et vis. Det er jo en slags stormannsgalskap i både Bruckner og Mahler, med over hundre stykker i orkesteret. Det er som Stan Kenton-storband, det holder ikke med vanlig storband, du må ha fire valthorn, liksom. 

Er det den neste Kompen-soloplata? Ditt helt eget Stan Kenton-orkester?

– Hahahaha, vi får ikke håpe det. Men jeg håper vi får spilt inn Upstream, som er det jeg skal gjøre nå på Nasjonal Jazzscene. 

La oss snakke litt om det, det er jo noe av det første som skjer…

– i det nye tromboneåret?

Ja, vi tar to på rad!

– Ja, hva skal jeg si om det? Jeg har skrevet mye, men aldri blitt spurt om å skrive noe. De tok kontakt, det var utrolig kult å få den utfordringen. Jan Ole Otnæs, som bestilte det, sa “tenk låter”, ikke tenk for stort. Men jeg har jo lyst til å tenke stort! Jeg har skrevet så mange låter at det var gøy å skrive lengre strekk. Nå er vi ikke ferdig innøvd, men jeg tror det ender med fire litt lengre stykker. Det er litt apropos klassiske symfonier. Ofte er åpningstemaet tydelig også skjer det sidetemaer, også vender du tilbake igjen til åpningstemaet, kanskje i moll i stedet for dur, for eksempel. Jeg tenkte litt sånn, også hadde jeg kronisk skrivesperre, så jeg endte opp med en rar skriveform. Jeg prøvde hele tiden å skrive hva som kunne skjedd før det jeg hadde skrevet. Vanligvis tenker man gjerne lineært – men hvis jeg skrev et tema som fungerte, prøvde jeg å tenke bakover, se for meg hva som kom før. Jeg vet ikke om det er vanlig, men det åpna nye muligheter. 

Du virker veldig bevisst på sånne virkemidler, på ulike måter å gjennomføre prosessen på, måter å endre eller leke med formen på og så videre. Føles det sånn?

– Absolutt, og jeg er ofte litt misunnelig på de som bare kan være fryktelig tilstede uten tanke på det som skjer før eller etter. Det kan for eksempel være de som driver mye med friimpro av kollegaene mine. Jeg ser veldig opp til den måten å være på , å ikke ha så fryktelig “skjematisk” eller strukturert hverdag i det. De er så innmari til stede, de er liksom ingen andre steder, hvis det gir mening. Jeg syns det er veldig tøft, jeg ser veldig opp til det. Jeg har kanskje litt av den egenskapen, men jeg er nok mer analytisk. Upstream-tittelen er både at jeg faktisk har skrevet baklengs, men det er også en referanse – jeg har ikke hatt lyst til å lage et nytt prosjekt som minner om Fåx Trått, for det har jeg jo allerede laget og lyst til å utvikle videre. Men så hadde jeg allikevel lyst til å sjekke ut mer av historien. Det har vært et øveprosjekt å spille solo sånn som bluessangere som Bessie Smith og Ma Rainey synger. Det er helt utrolig hvordan det holder taket i en. Med kunstig intelligens og apper og sånn, ligger jo mye av de innspillingene de har gjort ute, men folk har fjerna det som ligger bak, slik at man bare hører stemmen. Jeg hadde en periode hvor jeg prøvde å skrive noen melodilinjer som ikke hadde noe akkompagnement – uten å gå i bluesfella hvor man skriver i den formen. Det er jo meningsløst å skrive en låt som Ma Rainey kunne ha sunget, haha – jeg ville å skrive noe som er meg, men som ikke trenger å ha noe mer enn den melodien. Jeg hadde også et prosjekt med de første jazzinnspillingene på Munch Videregående. Men når man hører at den første jazzinnspillingen er fra 1917, tenker man kanskje at det ikke finnes noen innspillinger fra før det igjen. Men det finnes jo mye, det ble bare ikke kalt jazz. Og Original Dixieland Band, som var de som gjorde “den første jazzinnspillingen”, spilte jo sannsynligvis ganske likt som de hadde gjort i noen år allerede, det var ikke sånn at de akkurat rakk å lære seg musikken. Og sannsynligheten er at mange hippere band ikke ble de første til å spille inn. Jeg snoka på nettet, og det er jo masse militærmusikk og blåseband som ikke spiller jazz, men marsjer og ragtime som er tatt opp. Man tenker liksom at jazzhistorien starter i 1917, men jeg kjøpte for eksempel en samling med Ken Burns som hadde en bluessamling jeg kjøpte på et loppemarked. Det er ting jeg ikke klarer å finne på spotify og sånn. Der er det masse tøft med bare trommer og fløyte som spiller noe litt bluesmarsj-aktige greier. Jeg er veldig fan av Henriette Eilertsen fra før av og alt hun driver med, men der tenkte jeg på at det går an å bruke Fåx Trått-taktikken og snoke tilbake i historien, men gå inn i slarkete korpsopptak og så videre.  

Apropos dette – det blir jo flere og flere opptak nå hvor kunstig intelligens hjelper oss med å “demikse” eldgamle opptak, få separert instrumentene, pusse opp og så videre. The Beatles ga ut en låt ved hjelp av det i år. Hva tror du det kommer til å få si for den aller tidligste jazzen – vil man for eksempel få “hi fi-utgaver” av tjuetallsinnspillingene til Louis Armstrong?

– Det hadde vært veldig stilig om det gikk an. Mange mener at folka på tjuetallet hadde så spinkel og knitrete lyd i horna sine. Det stemmer jo ikke – man må skjønne måten det er tatt opp på og hvor fett det egentlig låt. Jeg elsker den musikken, men jeg har også problemer med å høre på noen av originaltingene noen ganger. Det er i hvert fall deilig å sette på noen plater med skikkelig basslyd etter at man har lyttet til det. Så det hadde vært kjempespennende om det hadde latt seg gjøre. 

Vi lever jo i en interessant tid for den musikken – snart er de første virkelig banebrytende Armstrong-innspillingene 100 år gamle. Det gir kanskje et annet perspektiv. 

– Ja, absolutt, og det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det var. Jeg driver med veteranbiler og syns det er gøy, jeg har vokst opp med. Man ser det er en gammel bil, men å forestille seg hva slags veiforhold den er bygd for, hvordan det egentlig var, er vanskeligere. En lydoppusning kan bringe ting nærmere, vi får bare se om folk syns det er verdt å bruke tid på å pusse opp for eksempel Louis Armstrong. 

Jeg tror kanskje det kan føre med seg litt andre tidsperspektiver – at førkrigsjazzen “kommer nærmere”, på en måte. Litt som god fargelegging av gamle bilder. 

– Det tror jeg absolutt – man blir overraska over hvor hipt det er. Men det har skjedd utrolig mye også, instrumentteknisk, kunstnerisk. Vi kan bli overraska over hvor hipt et gammelt opptak er, men det kommer an på hva man hører etter. Og folk er også på mange måter blitt bedre for hvert år, tror jeg. 

Du nevner at du har spilt “All the things you are” hele livet. Hva kjennetegner en såpass holdbar standardlåt?

– Hmmmm. Ja. Med sånne låter tenker man alltid på et punkt at de er ihjelspilt, men så blir man bedre og kommer tilbake til låta og oppdager at man får til nye ting på den. Sånn er det med den. Herregud, når Keith Jarrett kunne nerde videre på “Stella by Starlight” hele livet tror jeg Kristoffer Kompen kan få lov til å jobbe litt mer på “All the things you are”, hahahaha! Jeg kan ikke si at jeg er ferdig. 

Men det er jo fascinerende hvordan nettopp “Stella by starlight” og “All the things you are” fremdeles er over alt.

– Absolutt, og kanskje man skal være litt flink til å holde på det også. At når man kommer på jam på Herr Nilsen og en eller annen opp og foreslår en av de der, så skal man ikke si “nei, gi nå faen”. Man kan være stolt av fellesrepertoaret alle kan. Det er jo noen av de første låtene man lærer seg når man begynner å interessere seg for å improvisere. 

Det gjelder jo ikke bare utøvere, det handler om publikum også. Man kan følge improvisasjon på en litt annen måte om man kjenner låta ordentlig godt, sånn som man gjøre med klassikerne. Det er ikke nødvendigvis like spennende å høre et sett som bare består av “obskure standardlåter”, det er jo nesten en selvmotsigelse. 

– Ja, jeg har merket det når jeg har spilt i England. Der har du et utdanna publikum innenfor mainstreamjazz. Du kan spille nesten hva som helst av standardlåter, og du trenger ikke å introdusere dem en gang. Men sånn er det ikke vanligvis, vi er jo en smal liten sjanger og det er fryktelig mange låter å skulle ha oversikt over. Jeg tror ikke man skal være redd for å slenge inn en klassiker. Men jeg føler også at publikum er begeistra for nyskreven musikk. Det kan hende at de som kommer er inni sjangeren, veldig få kommer på en jazzkonsert uten å vite hva de skal til. Men jeg føler at det norske publikumet veldig gjerne vil ha egenskreven musikk i alle mulige sjangere, uansett hva slags jazz det er. Eller at det er helt fritt, men at konstellasjonen du hører har en slags distinkt signatur.  

Teatermusikk har litt andre rammer, både kunstnerisk og i måten man legger opp hverdagen på. Hva betyr det i ditt liv?

– Det er bare positivt, hahaha! Hva skal jeg si? Forestillingen Helge og jeg jobbet med da du intervjuet oss om trombone, handlet mye om å mestre notebildet fra kveld etter kveld, det er alltid masse cues, mye å holde styr på. Det er veldig bra mengdetrening. Og jeg som er så glad i å drive med litt sjangerlek og hoppe fra den ene stilarten til den andre i mitt vanlige jazzvirke, får tilfredsstilt det i teatergreia. Det å skrive for teater, som jeg gjorde sammen med Simon Revholt i høst, det var noe nytt. Der måtte du finne måter å connecte med persongalleriet og teksten og handlingen. Så det er en annen måte å skrive på – eller, ikke en annen måte kanskje, men en annen bagasje og innfallsvinkel som inspirerte meg veldig. Jeg har lyst til å skrive mer musikk seinere, selvfølgelig både til teater og musikk. Men jeg tenker også på å skrive en låt til kvintetten min hvor jeg kanskje lager en historie på forhånd. Ikke “musikk til dikt”, men musikk hvor jeg har diktet foran meg og det er den tydelige inspirasjonen – men så trenger ikke folk å vite det i ettertid. Det å skrive musikk er en viktig del av meg som improviserende musiker, og jeg føler på et eller annet vis at jeg er hakket mer eksperimenterende når jeg komponerer enn når jeg improviserer for første gang. Det hjelper meg med å pushe grenser og tenke nytt. Jeg tror det – det føltes sant når jeg sier det. Det er det fine med intervjuer, at jeg får tenkt igjennom ting. I utgangspunktet tror jeg ikke det hadde vært så viktig for meg å være kjempeutforskende på trombonen. Det handler mer om å mestre den og bli god, å få brukt seg selv. Men om jeg skriver musikk – for meg er det meningsløst å skulle skrive en vanlig standardlåt, de er jo allerede skrevet. Jeg må skriven oe som forhåpentligvis ikke er skrevet før. Men jeg har ikke noen problemer med å spille en helt vanlig trombonesolo som høres som en vanlig trombonesolo, hahaha! 

Nei, det er ikke noe galt med en vanlig trombonesolo. Særlig ikke i tromboneåret…

– 2024, hahaha! 

 

Året 2023 oppsummert: On The Other Side Of Time

Jazznytt-spaltist Endre Dalen. 

Endre Dalen har spalten On The Other Side Of Time i hver utgave Jazznytt (som man kan abonnere på), der han kobler sammen epoker og musikksjangre som vanligvis ikke nødvendigvis står i sammenheng.  Men som likevel gjør det. Han er med i årets siste remse der han forsøker å oppsummere året som gikk fra sitt perspektiv, med utgangspunkt i egen liste over årets favorittplater. 

Er det ikke et vanvittig preg av posering inne i bildet, mot slutten av hvert eneste år, når nettene blir lange og årsbestelistene setter inn? Hvertfall føler jeg det sånn, i tillegg til at vi doomscroller gjennom alle listene vi finner, og skipper gjennom alt det vi gikk glipp av – før året er omme. Media har ikke like mye rom for kulturstoff lenger, men det er fortsatt «viktig» å rangere årets beste album, låter, remikser, konserter eller hva det måtte være. 

Jeg kunne heller ikke la være å reflektere over året som gikk, og selv om jeg på én måte hater å rangere musikk, gir det likevel en viss glede å sette sammen en slik liste. Det jeg ikke var forberedt på og som ikke er posering, eller i hvert fall ikke bevisst – for det tenkte jeg ikke på før jeg hadde spikret lista – er at kvinnelig representasjon på min liste er er på over femti prosent. Tilsvarende er mange av mine favoritt-DJ-er kvinner, for i følge John Bergers klassiker Ways Of Seeing både ser, hører og spiller kvinner annerledes.

Personlig bruker jeg disse årsbestelistene til å finne den musikken jeg gikk glipp av, men jeg bruker dem også til å prøve å finne ut hvor jeg befinner meg i diskursen om musikk: Har jeg allerede hørt brorparten av Rolling Stone, Aftenposten eller Resident Advisors topp 20-lister, for eksempel? Eller er musikksmaken min irrelevant, i og med at nesten ingen av mine favoritter er på noen av disse listene?

Albumene vi gikk glipp av

Jeg fant først Kofi Flexx Flowers In The Dark i desember – da Bandcamp plasserte den blant årets beste album – for ingen hadde fortalt meg at Shabaka Hutchings stod bak dette mystiske navnet. Siden har jeg hørt mye på Flowers In The Dark, som minner om Shabakas fløyte-fokuserte album fra fjoråret, Afrikan Culture. Koblingen til André 3000, som overrasket oss brått i november da han kom med det nydelige albumet New Blue Sun, er åpenbar. Særlig når Hutchings sier han vil slutte å spille saksofon når året er omme. Samtidig var forrige utgivelse med Kofi Flexx fra 2022 faktisk laget med Carlos Niño, produsenten til Andre 3000. Niño kom attpåtil med albumet Rainbow Revisited sammen med den fremragende sørafrikanske pianisten og vokalisten Thandi Ntuli i slutten av november, toppet med omslagskunst av den samme Shabaka Hutchings. 

Det er imidlertid ikke bare album fra i år, som ble undervurdert ved utgivelse, det er ofte en prøvelse for album som kom mot slutten av det foregående året. På toppen av Pichforks liste, og nær toppen av mange andre lister, tronet i år SZAs SOS, som var ute 9. desember 2022. Wu-soul-albumet var nok mer av en grower enn kritikerne skjønte, før de sendte inn listene sine i fjor. 

Det albumet jeg hørte aller mest på i 2023 er Ayra Starrs 19 & Dangerous. I tråd med SZAs listeplasseringer i musikkmedia i år, kom min favoritt i en deluxe-versjon i oktober i fjor, men var egentlig ute i sin opprinnelige form allerede i 2021. Jeg hørte først superhiten «Rush» høsten 2022, men det føltes ikke ut som denne unge stjerna med den androgyne stemmen snakket direkte til meg før etter nyttårsaften. Fordi hun snakket til meg – der jeg var i livet akkurat da – midt i utfoldelsen av en personlig krise – for hvordan ellers kan en 19-åring fortelle en 40-åring om den rette veien å gå? 

Ayra Starr dempet også skuffelsen over at Tems ikke fulgte opp Grammy to år på rad med noe album. Gradvis hørte jeg albumet om igjen og om igjen, før jeg skjønte at denne deluxe-versjonen av 19 & Dangerous er det beste popalbumet jeg har hørt på flere år. Det lukter «teen spirit» lang vei, og låtskrivingen hennes er langt sterkere enn det jeg forventer av en 19-åring, om enn noe banalt tilpasset ungdommers tankerekker. Hør åpningsstrofene fra albumet på «Cast: Gen Z Anthem» etter et sample av Eartha Kitt:

 

«Life is not problematical 

We make it problematical 

Because we’re all listening to someone else 

To so some fool, without listening to ourselves…»

(Sample)

«Open your life, open your canters, sip on your bottle and vibe…»

Jeg åpna bare en flaske eller ti, jeg, og vipps så var ikke bare Ayra Starr, men også Wizkid og Uncle Waffles booket til sommerens Øya-festival, et historisk steg for afropop i Norge, men kanskje ikke et like stort steg for publikumsutviklingen på Øyafestivalen. 

Remiks systemet

På min liste er det en god del musikk vi sorterer under jazz, men også litt afropop, elektronisk musikk og noen få reissues, samleplater og arkivutgivelser, innen relaterte sjangre. Min personlige utvikling viser at jeg ikke hørte like mye på samleplater og reissues som før. Mye av musikken kunne lett passet inn i spalten jeg leverer til papirutgaven av Jazznytt – On The Other Side Of Time – her er en tydelig referanse til Sun Ra, men minst mye av musikken i årsbeste-lista har likevel så og si ingenting med jazz å gjøre, enten vi snakker om arabisk dekonstruert klubbmusikk, eller hyperkommersiell afrobeats. 

Nå har ikke bare afrobeats Fela Kutis gode gamle afrobeat i blodet, men nå i det siste har Sør-Afrikas innflytelse på Nigeria tilføyet en kanskje ennå tydeligere forbindelse til jazz. Amapiano-sjangeren fra Sør-Afrika er nå popmusikk, hør særlig 21 år gamle Tylas florlette «Water» eller Major League DJz, Major Lazer og Tiwa Savages «Koo Koo Fun», som blant annet har produksjonskraft av norske Stargate. Amapiano har altså, i tillegg til sterke refrenger, et futuristisk tilsnitt av afrohouse og log-drums, men også dype røtter i jazz, lounge og sør-afrikanske vokaltradisjoner. 

Asake tok et nytt type eierskap til amapiano, nettopp med låta «Amapiano», tenk på Chuck Berrys «Rock and Roll Music» fra 1957, eller en låt der noen rapper om hva «Hip Hop» handler om i 1982, og vi har en klassisk novelty-hit. Asake er fra Nigeria, i motsetning til Sør-Afrika der så og si alle de originale amapiano-artistene kommer fra, og de to landenes musikkscener har som sådann ulike roller i populariseringen av sjangeren. Det er hvertfall sikkert at Yemi Alade fra Nigeria ikke er Mamapiano som det heter i tittelen på hennes EP, som kom for et par uker siden. 

Musikken jeg brenner for

For min del er popmusikk vel og bra, noen ganger helt enestående, men musikken jeg virkelig brenner for stikker egentlig dypere i materien. Jeg snakker i tillegg til jazz for eksempel om tradisjonsmusikk, og elektronisk musikk og eksperimentell klubbmusikk, eller musikken som er hybrider av flere av disse sjangrene. 

Det skjer mye interessant på jazz-fronten, så mye at Grammy Awards i år tilføyer kategorien Best Alternative Jazz Album. Grammy Awards vil gi prisen til artister som bedriver «‘envelope-pushing’ work that blends jazz with other genres», og det er fint på mange måter. Problemstillingen er at mye av den banebrytende jazzen alltid var alternativ, hvor annerledes var for eksempel bop fra nesten alt annet som kom før 1940-tallet? Og ikke minst oppstod nye retninger som cool, modal, spiritual, funk og ikke minst fusion (i likhet med bop) som hybrid- og bastard-sjangre, som nettopp blendet jazz med andre sjangre. To av fem album som ble nominert til prisen i november var Meshell Ndegeocellos Omnichord Real Book og Arooj Aftab, Vijay Iyer og Shahzad Ismails Love In Exile, som jeg også regner som to av årets fineste album. 

Musikkjournalisten Joe Muggs og dansemusikk-redaktøren i The Quietus Jaša Bužinel snakker om at 2023 ikke var noe radikalt år for klubbmusikken, og kanskje har de rett. Eller hvordan klarer vi egentlig å følge med når det er så mye som skjer under radaren på taste-makere som disse? Jeg sier ikke at jeg klarer å følge med på alt selv, men jeg vet likevel at det alltid finnes mer der ute. 

For meg var søsterlabelene Nyege Nyege Tapes, Hakuna Kulala, og nytt av fjoråret Heat Crimes, fortsatt blant de få plattformene for musikk der jeg har som mål å sjekke ut alt som er ute. Særlig Nyege Nyege Tapes fremmer musikk der tradisjon og innovasjon ikke er motsetninger. Og i år som i fjor, og året før der igjen, og så videre, kom nettopp noen av de viktigste klubb-utgivelsene for meg ut via Hakuna Kulala og Nyege Nyege Tapes. Og jammen kom jeg meg ikke på Nyege Nyege-festivalen ved Nilens utspring i Uganda i år også. Jeg kom hjem fra Uganda bare for en måned siden, og planlegger allerede mine neste eventyr, både der og andre steder. 

On The Other Side Of Time: Topp 30

Hør en liste med smakebiter fra årets beste album, EP-er og singler her. 

 

Within Jazz:

Joe-Armon Jones / Maxwell Owin, Archetype, Aquarii

Meshell Ndegeocello, The Omnichord Real Book, Blue Note

Angel Bat Dawid, Requiem For Jazz, International Anthem

Arooj Aftab / Vijay Iyer / Shahzad Ismaily, Love in Exile, Verve

Desire Marea, On The Romance Of Being, Mute

Asher Gamedze / Another Time Ensemble, Turbulence & Pulse, Mushroom Hour Half Hour 

Andreas Røysum Ensemble / Marthe Lea Band, Mysterier / Herlighetens vei, Motvind

EABS meets Jaubi, In Search Of A Better Tomorrow, Astigmatic

Thandi Ntuli & Carlos Niño, Rainbow Revisited, International Anthem

Kofi Flexx, Flowers In The Dark, Native Rebel

Beyond Jazz

Aho Ssan, Rhizomes, Other People

Nondi_, Flood City Trax, Planet Mu

DJ K, Panico No Submundo, Nyege Nyege Tapes

3Phaz, Ends Meet, Souk

Mariam Rezaei, Bown, Heat Crimes

Nihiloxica, Source Of Denial, Crammed Discs

MC Yallah, Viral Wreckage, Hakuna Kulala

Aunty Rayzor, Yallah Beibe, Hakuna Kulala

BAMBII, Twitch, Innovative Leisure 

Deena Abdelwahed, JBal Rrsas, InFiné

HiTech, Détwat, FXHE

Kelela, Raven, Warp (inkludert «Contact» Karen Nyame KG Remix»)

Beyond Pop:

Ayra Starr, «Rush», Mavin

Tems, «Not An Angel», Tems

Shenseea, «Curious», Rich Immigrants / Interscope

Kamo Mphela, Tyler ICU & Khalil Harrison, «Dalie», Kamo Mphela Ent.

Lil Uzi Vert, «I Just Wanna Rock», Atlantic

 

Beyond Time / Nye reissues:

Laraaji, Segue To Infinity, Numero Group

DJ Znobia, Vol 1, Nyege Nyege Tapes

Pharoah Sanders, Pharoah, Luaka Bop

Karoline Ruderaas Jerves årsevy

I år har Karoline Ruderaas Jerve blitt en del av den faste Jazznytt-redaksjonen. Vi spurte om hun ønsket å samle trådene i dette nyttårsnummeret, og kan by på en tekst hvor hun går gjennom året, måned for måned:  

Idet denne kroppen går årets tolv siste timer i møte fylles den av lengsel, forventning, og kanskje aller mest håp. Triumf, til og med? For de av dere som har fulgt med på internett-land og fått med dere Grease/Pulp Fiction-memen, kan jeg si at det i grove trekk er et ganske beskrivende bilde på de siste tolv månedene, men ikke utelukkende! 

I grunn er det med vekselvis nostalgisk vemod og et «det er håpløst, men vi gir oss aldri» at jeg ser tilbake på dem. For selv miséren er ispedd noen klyper eufori og dyp sjelelig berøring. I skrivende stund prikker huden av yrhet og kroppslig velvære. Kanskje er det glede over det nye året? Eller kanskje bare koppen med Earl Grey som yter sin virkning? Prikkingens opprinnelse blir blot gjenstand for spekulasjoner.

Egentlig er jeg ikke noen særlig til listeskribent, men mens legemet bader i prikker, tenker jeg på det som har brent seg fast fra tjuetjuetre.

Januar

Konsertaktiviteten er heller laber på denne siden av mastergraden, men noen ting er dog verdt og nevne. Jeg leser Sissel Gran, bor i praksis på Blindern, og bruker Kenny Loggins som terapi. For de som ikke har hørt hans utsøkte cover av Pages’ «Who’s Right, Who’s Wrong» har de fem og et halvt minutt med godsaker i vente. For eksempel er det ikke bare én, men to (legendariske) Michael’er som korer.

Ei anna perle fra samme plate, Keep The Fire (1979) er ikke-gi-deg-låta «This Is It». Spekket med noe det/de beste som 1970- og 80-tallet har å by på.

Februar

Den nye Jazznytt-redaksjonen begynner arbeidet med å lage sitt første nummer sammen! Skrekkblandet fryd for undertegnede, og vanvittig lærerikt. Jeg skriver blant annet om en juvel fra min barndom, altså debutplata til vokalist og familievenn Marit Sandvik Song, Fall Soft i spalten Godt gjenhør (tidligere Hittegods). Oppsummert er plata en blanding av en minidokumentar (med utførlige liner notes av Erling Wicklund) og et tverrsnitt av nordnorsk jazzliv på 1990-tallet. Plata blei spilt inn i Rainbow Studios på seinvinteren i 1995, og opplagene blei utsolgt rimelig kjapt. Først i 2022 blei den utgitt digitalt. Vedlagt finner du tittellåta, med tekst av Sandvik, opprinnelig komponert av Wayne Shorter, hvis bortgang inntraff noen måneder seinere dette året. 

Mars

Vi, redaksjonen, lanserer vår første utgave, en hyllest til den ikoniske klubben Blå, som da feiret 25-årsjubileum. Et kjempe-oppslag, Inklusive en legendarisk illustrasjon og tilblivelsesberetning av Flu Hart Berg, som akkompagnerer Filips nydelige dybdeintervju med gjerningsmann Martin Eia-Revheim. Pur glede å bevitne!

April

Mastergradsrelatert blackout.

Mai

Jeg fullfører et seks år langt utdanningsløp på det berømmelige fetthåret, samtidig som vi sender sommerutgaven i trykken — den umiskjennelige knæsjgule TROMBONE-SPESSIAL. Også denne med innslag av tegneserier, herunder signert trombonist Erik Johannessen. Om du enda ikke har lest Jazznytt Sommer 2023 kan jeg tipse om at vi fortsatt har flere utgaver på lager og at musikermedlemmer av Norsk Jazzforum (enn så lenge!) har gratis digital tilgang til arkivet (som strekker seg helt tilbake til 60-tallet). Et smykke av et magasin, det der!

Juni

Nå opptar konsertvirksomheten seg endelig. Både for mitt eget vedkommende som utøver og som besøkende. Vokalensemblet mitt, Oslo 14, spiller flere konserter i Emanuel Vigelands Mausoleum, på Blaafarveværket og i Vestfossen Kulturlab med verket Snow, Wind & Whale av Bendik Sells. En fysisk og mental kraftanstrengelse, men ikke desto mindre givende. Jeg er også utrolig privilegert som får skrive festivalrapport fra evig fantastiske Mandaljazz. En festival som nesten regner bort, men allikevel var ett av årets definitive høydepunkter for hjerte, kropp og sjel. Det gjorde faktisk såpass inntrykk at vi gjengir et avsnitt fra rapporten i høstutgaven av Jazznytt.

Det er urettferdig å trekke fram ETT eksempel fra en festival som har helheten som sitt sterkeste trekk. Allikevel klarer jeg ikke å slutte å fortelle folk om Heida Karine Johannesdottir Mobecks virkelig episke og ydmyke konsert i Peanøtten. Ute på en beskjeden holme, som publikummere ble rodd ut til av sønnen til gallerist/hytteeier/arkitekt/konsertillustratør Leif Daniel Houck. Med til opplevelsen hører også en flere timer lang utforsking av Mandals strandlinje og rekreasjonsområde på egenhånd. En forlengelse av konserten som gjør det hele ganske magisk. En liten fotoserie jeg tok med analog-kamera kom også med i høstens Jazznytt, og inneholder bilder fra denne reisen.

Juli

M O L D E J A Z Z. Den første årgangen der jeg har sittet i programrådet (riktignok som ei novise), og veid inn på store deler av planleggingen, skrevet programtekster og beint fram lært helt enormt mye om stort og smått rundt det å lage festival. På kort varsel steppa jeg inn for bladfyk-veteran Vinger og var vert for pratesjappa Festivalakademiet, og intervjua dermed størrelser som Samara Joy, Marcus Miller, Torgrim Sollid og Nels Cline, for å nevne noen. Det var omtrent sånn: Drite-i-buksa-skummelt og veldig spennende. Eller, om jeg bevilger gjengivelse av det mest kjente feilsitatet jeg vet om: Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert!

Vedlagt er noen øyeblikk fra åpningsdagen med foto signert Sigurd Ytre-Arne og Maja Hannisdal, samt musikk av årets Artist in Residence, Hedvig Mollestad (fra verket Maternity Beat). 

August

En ny produksjonsperiode tar til, og høstnummeret inklusive portrett av Hele Norges Veslemøy og et møysommelig utarbeidet kart over norsk jazztrio-evolusjon med nevnte trommis som episenter pryder hovedsaken, signert Filip og Nick. Øving med Oslo 14 gjenopptas, og arbeidet med Moldejazz 2024 starter for fullt. Ingen spoilere her! Men rådet raser videre, etterhvert med ny kunsterisk leder og et påfølgende programslipp i desember. Jeg innser midtveis i avsnittet at dette kanskje er snikreklamisering, men hva er vel Jazznorge, om ikke smått incestuøst?

September

Slipp av høstnummeret, oppstart på fire måneder med luftveisinfeksjon og Holmlia Kulturhavn gjør en brak-lansering med et politisk allmøte rett før valget og bereder dermed grunnen for å å sette en av Oslos mest belastede og blomstrende bydeler på kartet. Dette under ledelse av Einar Idsøe Eidvåg. Om alt går veien får Søndre endelig det løftet den fortjener! Homelia for alltid! <345

Oktober

Møkkamåned.

November

Fortsatt særdeles møkkete, men et glimt av håp og herlighet skjer ved releasekonserten til steppdanser og musiker Janne Eraker. Fy fasan for et menneske, og for et arbeid. Egentlig er Movements For Listening som et forskningsprosjekt å regne, og behørig dokumentert på nettsiden hennes. 

Janne Eraker, fotografert av Marie Sjøvold. 

Privilegiene vil ingen ende ta, og jeg får anmelde konserten for Jazz i Norge under den høythengende overskriften «Eraker eleverer». Og med den eminente Helge Brekke på foto.

Desember

Et kaos som etterhvert lander i myk puddersnø. Vi serverer vinterutgaven av Jazznytt, med et vell av saksofoner og tilbakeskuende artikler. New Orleans på 80-tallet, Herr Nilsens ikoniske tilstedeværelse gjennom årene og nå, Chet Baker-doku’en Let’s Get Lost, og med Henry Threadgill, enda et musiker-memoir. Desember har den virkningen, kanskje. Et sentimentalt overtak. Men så kan det være så mange nivåer av nærhet. Eksempelvis det overmåte trivelige julebordet med Jazzkontoret som varmet de helt innerste hjertekamre. Og en vanvittig fin konsert med Jason Moran og Trondheim Jazzorkester på Nasjonal Jassscenes sesongavslutning! Pang, fifle fofle, knirk, blæs, blurp. Og nydelig resitasjon av Sofia Jernberg. Og synth-kor av Anja Lauvdal. Intet mindre enn makelaust.

Snart dør desember, og jeg teller ned til året går opp i gnistrende flammer, som en fugl føniks. Ha denne forslitte lignelsen unnskyldt. Teller ned til blanke ark, mulighetenes eufori-artede rom, til pang og gratulerer og grått nytt år. De blir det (heldigvis?) bare flere og flere av.

Ærbødigst, 

Karoline Ruderaas Jerve

Redaksjonspotet 

NTTs tradisjonsrike nyttårsbrevveksling

En tegning av et NTT-redaksjonsmøte fra i sommer på uteserveringen til Blå, som Filip fikk i førtiårsgave av Ingrid Reime. 

Da gjenstår det bare en ting i NTT-året 2023, og det er den tradisjonsrike nyttårsbrevvekslingen. Hver romjul mailer blogghalvdelene Filip og Audun hverandre, og forsøker å oppsummere noe av det som har skjedd og det de har tenkt på det siste året. De kommer sjelden mer enn halvveis, naturligvis – men det er saktens verdt et forsøk. God fornøyelse:

1: En omvei til Herr Nilsen

Kjære Audun,

Så er det denne underlige, noen ganger vidunderlige, uka igjen. Slalomen mellom julefesten på den ene siden og den distraksjons- og fomo-frie roen på den andre. Å ja da, årets slakterbiff, som kan brukes til å lese, sjekke ut skiver eller filmer eller noe annet nyttig, litt mer uforstyrret eller konsentrert enn ellers. En av de store gammeldagse kulturukene i året, og en uke hvor jeg stadig oftere lurer på hva som kan gjøres for å få resten av tilværelsen, året rundt, til å bli litt mer sånn. 

Men det er ikke slik virkeligheten er skrudd sammen, og inntil videre forholder jeg meg til romjulsroen (eller, roen som oppstår 1. og 2. juledag og romjulen, for å være pedantisk) som jeg gjør til sommertid: det skulle kanskje vært sånn hele året, men jeg lever også for de små skiftene. Hvordan våren føles som om den går på et rullende fortau et par dager etter at vi har stilt klokka, hvordan det føles som om vi finner pauseknappen nå, midt i mørket. 

Jeg nevnte i juleremsa at jeg startet høytiden med feber, men det kommer seg jo, dette her. Julereinsdyret, laget av min søster Natalie, var svært godt, første juledagsmixgrillen fra Lahori Dera har både økt pris og smaksnivå, synes det som. Dette er, tro det eller ei, første gang jeg smaker jule-versjonen av Non Stop, og som jeg egentlig kjøpte fordi jeg ikke fant en pose med originalen. Det er ikke like interessant når det bare er to farger på linsene – rød (bringebærsmak) og grønn (ananassmak) – men det ser jo slett ikke så ille ut i skålen, og de blir liksom lettere å bare ta seg en neve av med dette mindre komplekse fargespillet. Jeg vil kalle denne Non Stop-varianten, som bruker melkesjokoladefyll i linsene, bortimot uhyggelig lettspist.  

Jeg har sett hele Flåklypa Grand Prix og de første 25 minuttene av Gremlins 2, og første juledag gikk jeg rundt Bjørvika og Sørenga med lav, gyllen sol over fjorden, som var dekket av snø og isflak aller innerst i vikene. En vakker dag. På julenatten leste jeg åpningen på Professor Andersens Natt, frem til drapet. Finnes det en juletekst i et litteraturtidsskrift eller hefte noe sted som handler om Professor Andersen og Snekker Andersen? Det synes jeg noen kommer til å prøve på en gang. 

I dag har jeg lest litt tekster av den danske store jazzskribenten og tennisspilleren Torben Ulrich, som gikk bort nå, og jeg har funnet frem en bunke av gamle Economist-julenumre, som jeg av en eller annen grunn samler sporadisk på, og lest noen av reportasjene der, blant annet om East India Company, Albrecht Dürer og historien om traktorer i lys av KI (det finnes også en interessant Vagant-tekst av Bår Steinvik som ser på forfatterens død og landbrukets historie som jeg anbefaler alle å lese). I tillegg har jeg lest en tekst av Harmony Holiday om John Coltranes smil:

If smiles are open parentheticals John Coltrane’s is where I’d like to travel—a borderless crescent slivering with ecstatic grief and troubled abandon. There is truth in the way his lips part, the truth of reluctance and the truth of martyrs. The truth of ardor and the truth of ennui. After years of kissing brass to make it thrash and thrill, I imagine it hurt to show his teeth to the delicate petals, to see if they could match his bloom, unfolding as he unfolds like an unfurled fist turning to a wave, hello.

For min del blir jeg med svært få unntak ferdig med julemusikk, julefilmer og annen julekultur av den eksplisitte arten i løpet av selve julaften. (For å ta julefilmer: Alene Hjemme og den tilhørende musikken funker ikke for meg etter lille julaften, Rocky IV kan ses når som helst, Die Hard er et tvilstilfelle, men aller helst før). Jeg spilte Speak no Evil av Wayne Shorter på julenatten, det er blitt en vane, og til neste år burde vi jo virkelig lage noe godt stoff om den største julaften-innspillingen i jazzhistorien som vi kan stappe oppi den digitale julesokken vi deler ut. Det kunne vi tenkt på allerede i år, hvor Shorter døde. Den største, men ikke den eneste julafteninnspillingen av betydning – en fin liste over fem slike fikk meg til å lytte på første side av Complete Communion av Don Cherry. Ingen dårlig session, det heller. 

En av årets store plater, Sylvie Courvoisiers Chimaera, ble spilt etterpå. Riktignok ikke hele dobbeltalbumet, men det langstrakte åpningssporet “Le Pavot Rouge” holdt tak i meg i samfulle 21 minutter. Perfekt og eiendommelig nattmusikk – den har en atmosfære og en tålmodig tangofigur i bassen som dukker opp og forsvinner underveis og som minner meg om Astor Piazzollas Rough Dancer and the Cyclical Night. I tillegg har du disse isbre-aktige ekkoene fra Christian Fennesz, det oppstår partier som minner om 2000-talls norsk ECM-jazz som Seim og Eick, men også mange andre mer urbane stemningsleier, uakkompagnerte solo-spots, mer  frie og fiflete rotekroker – samtidig som det føles veldig konsistent og noe som nesten kunne fungert i en algoritmisk mood music-virkelighet. Plata inneholder flere komposisjoner og destinasjoner, men jeg tror det er de to låtene hvor hun syr ideene sine rundt et slikt tilbakevendende, enkelt beat, uten å bygge mot store klimaks, mer som en latent spenning, som griper meg aller mest. 

I dag har jeg hørt på Night Train og Oscar Peterson meets Roy Hargrove and Ralph Moore, men også vidunderlige, posthume Fly or Die Fly or Die Fly or Die ((world war)) av Jaimie Branch. Den griper og holder fast fra start til slutt. Og den rommer så mye – konsentrert og velarrangert, men også rufsete, masse liv og røre. Følelsen av fest, gateliv og klubb, det Liberation Music Orchestra-aktige, den aktivistiske ånden, harmonisangen på Meat Puppets-låta “the mountain”, avslutningen når hun synger “world war ((reprise))”, en låt man må sette seg ned av. Så mye av det jeg har likt med de tidligere skivene hennes fremstår i et samspill og en utfoldelse her som er annerledes. Jeg tror den er så god at den faktisk gjør de forrige bedre også i samme slengen. Den vil bli stående. 

I tillegg har jeg hørt grundig på det som nesten hundre prosent sikkert var 2023s aller første store jazzutgivelse, fra 1. januar: Pianist Jason Morans tilfredsstillende, ambisiøse musikalske fortelling From the dancehall to the battlefield, som bare er å få på Bandcamp (hvem vet hva som skjer nå som Bandcamp er blitt innhentet av bedritenheten). Den baserer seg på James Reese Europe (1881-1919), som skrev banebrytende materiale for militærkorps, en forløper for det moderne storbandet og som var i Europa under 1. verdenskrig. Moran forteller historien om Europe, først med opplesningen av en tekst på åpningslåta, senere gjennom musikken alene. Den blir vridd og vendt på av Morans faste Bandwagon-trio og syv blåsere hvorav to naturligvis spiller trombone – Reginal Cyntje og Chris Bates, som får vist seg på “That moaning trombone”. 

Noen steder hører vi rene blåserensembler som fremfører noe som ligger tett på Europes originalarrangementer, så tar Bandwagons godt innkokte samspill og spontane kombinatorikk over, og så dukker det opp metanivåer, åpenbare overdubs og lyddesign bryter med hva den enn måtte ha av dokumentarisk sessionpreg, låter av Geri Allen, Albert Ayler og W.C. Handy veves inn, det er ting som høres som Morans film-soundtracks, men alt som skjer underveis er i berøring med temaet Europe, og hva som gjorde ham banebrytende. Den siste låta, “For James”, har Moran skrevet selv. Den nynnbare, groovy popmelodien blir først fremført av pianotrioen og blåserne, før vi siden bytter perspektiv og hører opptak av et publikum fra Europa – der Europe og musikerne var under krigen – synge den. Så skifter det igjen, og denne gangen hører vi 369 Experience, et band som består av studenter fra tradisjonelt svarte læresteder i USA og som møtes for å spille musikken hans. Det aller siste vi hører er at Moran tar ordet under øvingen og begynner å fortelle dem om hvordan Randy Weston introduserte ham for det banebrytende med James Reese Europe, og der fader opptaket ut. Det er en fryktelig smart avslutning på en plate, jeg har ikke hørt det bli gjort akkurat på den måten før. 

Moran var her i Oslo tidligere i desember sammen med Trondheim Jazzorkester, de spilte inn plate i Rainbow og avsluttet Victoria-året med en veldig fin konsert, hvor vi fikk oppleve at ensemblets samspill og fortrolighet med arrangementene Ole Morten Vågan har gjort av Morans musikk virkelig hadde fått satt seg. Da de spilte dem for første gang, under Oslo Jazzfestival i fjor, var det naturligvis mye å gå på fremdeles. Det var kul musikk, men høydepunktet den gangen var åpenbart Morans solokonsert under Solen og de andre monumentalverkene til Munch. 

Til sammen var de uansett et veldig inspirerende møte med kunst- og jazzsynet som gjennomsyrer alt han setter navnet sitt på, fra installasjoner til plater til solokonserter – og som From the dancehall to the battlefield er et klartenkt og godt formulert eksempel på. Hva skal man kalle det? Et godt eksempel på det ambisiøse, moderne amerikanske jazzalbumet, preget av en nesten suite-aktig helhetstenkning, og noe collage-aktig, en innflytelse fra hip hop som føles mer subtil og implisitt enn noe som begrenser seg til åpenbare forsøk på sjangersammensmelting.   

For Morans del går det an å snakke om en uselvisk, fabulerende essayistikk, kanskje. Som finner stor glede i historisk og musikalsk research, men som også bringer noe helt fritt, personlig og assosiativt til bords. En særegen sans for redigering av stoffet, og en kretsing rundt noen store, fruktbare temaer: Modernismen i den tidlige jazzen, og hva ordet moderne i det hele tatt betyr i kunsten. Alternative fortellinger om hvordan vi kom oss fra da til nå, glemte, eller misforståtte figurer. Den sosiale og sosiokulturelle rammen jazzen oppstår i, men også hvordan den fungerer i en mer løsrevet, hypereklektisk nåtid. Et sitat fra monologen hans på første låt er beskrivende: 

“When James tagged 125 musicians to bring his brand of syncopation to Carnegie Hall, the new beat had arrived. Because syncopation is about urgency, pushing the beat ahead to apply the anticipation of the oncoming downbeat, an outlook that is inherently futuristic.”

Det ligger en liten replikk til vår samtids definerende interesse for afrofuturisme i det Moran driver med her. Ikke at han vil forkjærligheten for Sun Ra, Pharoah Sanders, Alice Coltrane eller George Clinton til livs – målet er snarere å vise at andre modernistiske og futuristiske fortellinger finnes. 

Moran har en fot i kunstverden som kurator også, og arbeidene hans er i tråd med mye av det som skjer i museumsverden ellers, hvor oversette kunstnerskap og alternative historiesyn løftes frem. Det er perspektiver som på mange måter tangerer mange betente diskusjoner i den norske kulturhverdagen også – nytradisjonalisme, arkitekturopprør, omskrivning av kanon og så videre. Det går liksom an å tenke på alle de temaene når man befatter seg med From the dancehall to the battlefield, og det er synd at det så ofte blir proxy-kulturkrig ellers. I utgangspunktet er disse debattene heller sjeldne eksempler på offentlige diskusjoner om hva i kunsten og estetikken som har verdi. 

Jazzens reevaluering av hva som hører til i tradisjonen og hva som hører til i kunstmusikken er en prosess det er vanskelig å forestille seg musikken uten – den kommer aldri til å stoppe. Men jeg opplever fremdeles, som jeg gjorde i fjor, at den prosessen er veldig tydelig nå – både i de delene av musikken som brer seg utover i pågående samtaler med andre felt og de som gransker stammen, musikkens mangfoldige og uforutsigbare opphav. 

Jeg liker det lille utdraget om futuristisk synkopering. 2023 har vært et stort Louis Armstrong-år for min del, jeg har hørt mye på musikken hans og lest andre bindet av Armstrong-biografien til Thomas Brothers, som handler om Armstrongs 20-tall i Chicago og andre steder, med den passende tittelen Master of Modernism. På sitt beste får den virkelig sepia-fargene og skrapingen på lydopptakene til å forsvinne – og du hører det som fremdeles totalt grensesprengende musikk. Mye av jobben med å få til det på, handler om å få moderne lesere til å forestille seg at det fantes en tid hvor folk ikke fraserte sånn som ham, at swing og hele det tjuende århundres rytmiske maskinrom ikke ennå eksisterte. Og at det faktisk endrer seg med ham. 

En av låtene – eller klippene – som jeg har hørt mye på i år er åtte og et halvt minutt med session-opptak fra en innspilling av “Mack the Knife” med Louis Armstrong og den store sangeren Lotte Lenya, som hadde vært gift med låtas komponist Kurt Weill og som spilte Jenny i urfremføringen av Tolvskillingsoperaen. Lenya strever med en synkope, hennes måte å synge på maler over strekene på en helt annen måte, den oppfører seg seigere. Som om de to vokalistene kommer fra forskjellige tidsaldere, selv om hun bare var noen år eldre. 

Hun nailer det også til slutt – og det er en helt egenartet glede å høre Armstrong og Lenya le sammen og forsøke å finne ut av det. Han forsøker å sette henne inn med et saftfullt boom, og hun kommer nærmere og nærmere før det til slutt går, og låta med ett ruller videre med struttende trompetsolo og full jubel. Gary Giddins beskriver dette opptaket som en innkapsling av hvor fundamentalt Armstrong i sin tid endret måten å synge en tekst på – noe som er lett å glemme, siden verden faktisk endret seg med ham. Enten om du kjøper den beskrivelsen eller ei (hun strever med litt andre ting også), er det minutter å bli lykkelig av.    

Det er noe jeg har tenkt en del på i år: Teksturer, klangfarger og innspillingsteknikk er iørefallende og lett å ta tak i når vi skal beskrive ting som fremskritt/nyskapning/modernisme i musikk. Det enkleste eller mest åpenbare du kan gjøre for å signalisere at musikken din har endret seg på, er å endre instrumentering. Å gjøre som Armstrong, endre hvordan vi for eksempel føler at en frase bør synges, hva som føles som naturlig synging, er langt mer grunnleggende og subtilt. Og der søkenen etter nye lyder har vært det vi kaller kunstmusikkens domene, er den rytmiske eksperimenteringen og sofistikasjonen en vel så viktig del av pop, folkemusikk og så videre. 

Så når jazz alltid kjennetegnes av at identiteten stadig dras mellom om det er kunstmusikk, tradisjonsmusikk eller populærmusikk, og man konstant diskuterer ting som hva som er og ikke er jazz, er spørsmålet om swing nesten alltid stridens innerste kjerne. Det var det mest brennbare temaet da nytradisjonalistene barket sammen med alt mulig annet i amerikansk jazz på 80- og 90-tallet også, en periode Moran åpenbart og helt uunngåelig også er i dialog med når han lager platene sine. Måten han blander vidløftige totalkonsepter, jazzhistoriske temaer og et brennende formidlingsønske på, kan jo egentlig minne påfallende om den aller mest kontroversielle musikeren i hele den drakampen, Wynton Marsalis. Men selv om det er øyeblikk på Marsalis-gigaprosjekter som The Ever-Fonky Lowdown eller tematiske Standard Time-utgivelser, føles det virkelig som en jobb å skulle komme seg gjennom hele plater med stoffet. Så jeg er glad noen får akkurat det til på mer nennsomt og lekent musikalsk vis. 

Men jeg skulle ikke egentlig komme med en harang om Marsalis, grunnen til at jeg nevner det er egentlig at jeg har hørt litt på ham i år, både 80-tallskvartetten og et opptak på Village Vanguard i 1999. Kvartettskiver som Black Codes (From the Underground), Standard Time vol. 1 og J Mood er fine. Jeg liker det daterte i det, de litt tacky åttitalls state of the art-lydbildene. Det er interessant hvordan den musikken, som ble beskyldt for å være så tilbakeskuende og som er spilt med en av de vanligste besetningene i hele jazzen, kan høres så til de grader ut som et barn av Reagan-æraen. Ikke like åpenbart som hvite dresser og keytarer og el-trommer, men det er en annen pågående motor og noen glinsende overflater som er utenkelig i 50- og 60-tallsmusikken. Det er et atletisk og teknisk overskudd i det, og mye snert i alle arrangementsdetaljer og intrikate løsninger som får det til å høres ut som musikk fra et tiår der det kjøres bånn pinne hele tiden, på den ene og den andre måten. 

Derfor var det kult å høre en av de virkelige nøkkelpersonene fra denne æraen, trommeslager Jeff ‘Tain’ Watts, på Herr Nilsen lørdag 5. august i sommer.  Han var der som medlem av den danske pianisten Carl Winthers trio, som også har Richard Anderson på bass. Konserten hadde sine øyeblikk, men også noe longør, en litt større komposisjon fra Winther som rett og slett var mindre interessant enn å bare høre dem spille. Det var kult å oppleve Watts på Herr Nilsen og de kommer jo faktisk igjen til våren nå, da stikker jeg gjerne igjen. August-konserten var ikke noen årsbeste-konsert, men det blir den første jeg kommer på allikevel, både fordi den foregikk på et sted vi har vært opptatt av i år, og fordi det var den første konserten vi møttes på etter at du var hjemme igjen. 

Det er kanskje et fint sted å begynne? Femte august, fremdeles lenge til oktober. Verden var mørk og gikk til helvete da også, bevares, 2023 var også året der kunstig intelligens virkelig klarte å forpeste stemninga. Men på en god lørdagskonsert i august er det ganske lett å være lett til sinns. Og når jeg satt meg ned og tenkte på året, snek de aller enkleste, fine konsertøyeblikkene fra sommeren seg lengst fram i køen. Egentlig fra Iggy Pop på Tons og Trym Saugstad Karlsen-støttekonserten på Hærverk, og helt fram til Caetano Veloso-konserten den 1. oktober. Kulturpessimismen kommer jo tidsnok uansett – det er fint å starte med et halvår som jeg har varme tanker om og minner fra. Hvor starter du når du skal nøste opp 2023? 

Filip

2: Tilbake til Todd

Kjære Filip

Takk for langt og fint brev, kan skrive under på mye av det du sier der. Romjula pleide være som en egen verdensdel – enorm, rik, uendelig. Men den jula varer vel egentlig bare tre dager nå, men med en lang, lettere plagsom kommersiell måned i forkant. Jeg klarte å kose meg, som det heter, de dagene vi fikk med total ro (første- og andre-dag). Selvfølgelig er det ultrakoselig med familie for den som har det, men jeg tror høydepunktet likevel er en sånn mett og 1/4-dels pussa time sittende i stolen alene langt utpå kvelden, med noe lav musikk på (Speak No Evil her også) og kanskje en bok å blafre i, helst en gammel kunstbok, ikke noe for moderne. Skjorte og slips fortsatt på, kanskje skifte til en litt mer behagelig bukse, bare. Det er nok den aller mest vellykkede formen for virkelighetsflukt jeg bedriver, blant mange forsøk året gjennom. 

Jeg hørte også på en flott LP med soulsangeren Barbara Acklin, en plate jeg fikk i gave fra Terje på Tronsmo. «Am I The Same Girl» er uansett en av mine absolutte favorittlåter noensinne. Det er hyggelig med de vennskapsforholdene som kan bygges gjennom år, bare fordi man er i forholdet kunde – butikkinnehaver. Slik man kan få gode konsertvenner, eller kjenne Øyvind i baren på Nasjonal Jazzscene, selv om man egentlig ikke sosialiserer stort på fritiden. Vi er heldige som tross alt lever i små norske byer der slike forhold kjapt blir sterke.

Fra Richard som driver Norlis antikvariat fikk jeg, innpakket i gråpapir,  det som må være en av de vakreste norske bøkene, en interessant diktsamling fra midten av 50-tallet av Finn Bjørnseth. I tillegg er omslaget og illustrasjoner inni laget av den supre kunstneren Gudrun Kongelf, som forøvrig også var gift med en av de store fra midten av det forrige århundret: Gunnar S. Gundersen. Ett av femtitallsverkene hans som er i Nasjonalmuseets eie har en underlig likhet med hennes stil i disse årene. Må prøve å finne ut i løpet av året hvem som ble inspirert av hvem.

Denne boka minnet meg om at jeg må ønske meg en ny bok-kniv, det er noe helt eget med å måtte sprette opp sidene mens du leser. Den lille kjøkkenkniven jeg brukte gjorde nytte sin, men det var ikke estetisk fullkomment.

I en av disse stolkjørings-sessionene i jula fant jeg også tonen med yndlingskomponister som Mahler (hørte andre og femte) og Messiaen (verdens mest alvorlige skjønnhet?). Selv om jeg stort sett er som en turist i den klassiske musikken, med hull i min kunnskap og av og til problemer med å skille symfonier fra hverandre, er jeg sjelden mer i kontakt med historien og gleden enn når jeg finner kontakten med musikken, og satt faktisk å kommenterte til meg selv hvor fantastisk sterk opplevelse jeg hadde.

Men historien, ja – behovet for å stoppe tiden blir dessverre sterkere og sterkere. Hvert eneste år en stund nå har mange av oss utbasunert at dette hadde vært det mest bedritne året noensinne, men når man ser tilbake på dem var de slettes ikke verst – fordi man fra nå av uansett får det verre enn året før. Jeg har ofte klart å føyse vekk slike tanker om sivilisasjoners fall, siden vi tross alt har hatt det ganske ålreit her øverst på trygghetsskalaen i verden. Men i år veit jeg ikke. 

Krig, konflikter og økokatastrofe har det vært lenge, noe som plager meg nesten like mye er alt det egosententriske agget som vi ser overalt, også ganske nærme oss for så vidt. Folk er vel redde, da, og trekker seg inn i seg selv. Men det er også mye utadvendt negativitet hvor enn man snur seg. Og selv en i det store bildet liten bagatell som Arkitekturopprøret, og mange liknende kulturdebatter som kverner og går året gjennom, er også med på å besudle livskvaliteten vår. Det er så mye sutring!

Men et rikt indre liv har jeg absolutt hatt i år. Egentlig har det vært et ekstrem-gledens år, siden jeg fikk intet mindre enn selve livet i gave da jeg omsider – og plutselig – kunne gjennomføre en stor nyretransplantasjon i sommer, noe som jeg hadde venta på noen år, inkludert et års  meget omfattende dialyse-behandling hjemme, hele fire ganger daglig! Det tok tid, men jeg kom meg både til Vossa Jazz og Nattjazz under den behandlingsperioden, måtte bare ta med meg uanstendige mengder kolli i bagasjen. Hva gjør man ikke for konsertlivet.

De ringte fra sykehuset sent på kvelden rett før seg skulle til Kongsberg Jazzfestival, som jeg selvfølgelig gikk glipp av i likhet med Molde to uker siden, noe som er leit fordi det var et fellesskap og nye ideer som oppsto jeg nå egentlig aldri fikk delta i. For eksempel å føle på viben rundt festivalmusikerne Thomas Strønen og Hedvig Mollestad som gjorde mange konserter og ga av seg selv. Men det hjalp så klart å lese dine rapporter på Jazz i Norge fra Molde og høre at det gikk bra med scenesamtalene i Kongsberg som du måtte gjøre alene, med folk som David Murray og Guoste Tamulynaite.

Noen uker etter operasjonen dristet jeg meg til å ta en dagstur til Haugesund og den fine festivalen Silda Jazz, der utekonsert med Paal Nilssen Loves Circus, og en løssluppen konsert med Røysums ensemble, inne på det meget sjelfulle Høvleriet, ga meg livsgnisten tilbake. En forsiktig togtur opp til vakre Ål for å være med på Erlend Apneseth Trios intime festival Gjestespel, hjemme på gården der Apneseth bor oppi lia, var også en stor høydare. Musikken var fantastisk, med Helga Myhr og Tanja Orning som gjester den dagen jeg var der. Og frokosten på gamle Ål pensjonat var helt klart årets mest sofistikerte måltid. Minn meg på at jeg får sett NRKs noe underkommuniserte dokumentarserie om moderne norsk folkemusikk som heter Trollstemt. Har du sett? Eller er det en podcast? Har egentlig bare fått med meg den via noen obskure Facebook-poster. 

Oppholdet på Rikshospitalet var forøvrig nydelig, og det var selvfølgelig gøy å få besøk fra min aller største helt i rockhistorien, Todd Rundgren, som igjen var på sommerferie i sin favorittby Oslo. Og det kanskje mest ekstatiske musikkøyeblikket jeg opplevde i år, i tillegg til en rekke helt avsindig sterke konsert-hendinger, var helt klart da vår tidvise jazzkontor-kollega Bendik Kjørholt, som også driver det gode firmaet Bendik Bookings, på tampen av vårt felles julebord satte på det femti år gamle albumet A Wizard A True Star på anlegget på tampen av kvelden. Lytternervene min blir meget beruset av å høre  åpningskuttet «International Feel», og resten av albumet ble i sin helhet lyttet til stående. At resten av jazzkontoret umerkelig kreket seg hjem får så være. Jeg har mange favoritter fra i år, det var faktisk et meget godt år i platebunken, bedre enn i fjor, men det kommer jeg med som et eget brev, skal skrive det i morgen tidlig før jeg skal til Hadeland på julelunsj hos familiemedlemmer.

A

3: Konsertvenner og konsuler (?) på Kongsberg

Audun,

Beskjeden rett før Kongsberg om at du endelig skulle opereres er vel en av de tingene jeg kommer til å huske fra 2023. Det var selvsagt dramatisk, euforisk og nervøst (heldigvis – eller uheldigvis, eventuelt – var det ikke i år vi skulle intervjue Peter Brötzmann (da, i 2022, ble jeg stum som en østers)). Men det jeg kommer til å huske veldig godt fra uka, utover at det selvsagt gikk bra med operasjonen, var at Kongsberg var full av folk som ble så utrolig glade over å høre nyhetene. Det kunne være folk jeg møter nesten daglig, eller folk jeg møter nettopp på den festivalen, én uke i året. Som lytter, spiller, eller gjør helt andre ting. Konsertvenner, med andre ord! Da vi tok over redaktørrollen i Jazznytt for et år siden, foreslo du å endre slagordet som har stått på blekkas cover fra “Dette er vår musikk”, som føltes litt slitent og kanskje også direkte feil, til “Ses på konsert”. Det tror jeg kan vare en stund. På Kongsberg føles den greia fryktelig sterk, for min del gjennom folk som Luna Lykken Wiik, Hardy-guttene Lars Elling og Svein Skarheim, frivillige og festivalmedarbeidere, trivselen og henget på spillestedet Energimølla, i år støtte jeg også mye på Emil Bø og Kristian Enkerud Lien, to sabla fine musikere som for anledningen var festivalpraktikanter. Mange flere også. 

Kongsberg klarer, i hvert fall for oss som er så privilegerte at vi får sett mange konserter og er der i dagesvis, fremdeles det kunststykket å føles som en ganske intim festival innerst inne, selv om den har en mye større og mer komplisert festival utenpå. Det er vel lite i løpet av året som har gjort meg noe særlig tryggere på at den store, kommersielle norske jazzfestivalen som modell er spesielt trygg. Altså, jeg forstår hvorfor det er sånn, med blanding av dønn-jazz, grenseland-jazz og men-er-det-jazz, jeg er bare usikker på hvor lett det blir å få folk til å møte opp på de største konsertene, og hva slags artister man kan tilby uten å knekke ryggen. Jeg mener, Di Derre kan jo ikke spille hvert år. (Stakkars Di Derre, de skal snart få slippe å være hoggestabben (Dance With a Stranger var bra, da)). 

Fra Kongsberg ellers er det kanskje totalopplevelsen som sitter igjen – selv om jeg, når jeg tenker på det, får fornemmelser av gode særingfest-konserter, Thomas Strønens residency, et oppsiktsvekkende godt besøkt og ganske nerdete intervju i pøsende regnvær med Guosté Tamulynaite og Per Zanussi påfulgt av konsert med Guosté og en glimrende ettermiddagskonsert med Bêl, et band som er litt vanskelig å pitche uten at det høres veldig grublete og kammer-aktig ut, og det er jo forsåvidt mye å bryne seg på her, men det er også morsomt, actionfylt og enkelt iørefallende. 

David Murray Trio-konserten med Murray, Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love fra den første dagen står klart fram, nå har trioen til alt overmål fått egenkomponert musikk av de to nordmennene og ifølge saksofonisten blir det jo plate også. Det var også stas å få snakket med Murray om et av mine store Kongsbergminner, Henry Grimes-konserten han og Hamid Drake spilte der i 2005 (senere på året snakket jeg med Drake om den samme konserten, det kommer i remsa). Forestillingen Somewhere Beautiful med Natacha Diels ble også minneverdig, men av litt andre årsaker – noe av musikken var fin, men teksten… finnes det noe sted i musikken hvor det går lengre mellom de gode tekstene enn i det såkalte kunstmusikkfeltet? Sterilt, uten hode eller hale, og plagsomt generelt – this is a house, det føltes direkte fordomsbekreftende. Men, det er klart, man får grublet litt på et og annet av en sånn opplevelse. Den selsomme forestillingen til Diels har blitt med meg videre i år. Av andre merksnodigheter ble jeg sittende nokså midt i delegasjonen fra den indiske ambassaden da jeg skulle på Shakti i Kongsberg Musikkteater. Det var gøy å se de to veteranene og stjernene John McLaughlin og Zakir Hussain, selv om Hussain nok sto for en mye mer forbløffende konsert da han var på Cosmopolite med Niladri Kumar i fjor. Den indiske delegasjonen virket å ha det svært hyggelig, de også, det var jo en festkveld. 

Jeg satt innenfor det jeg tror var den indiske vise-konsulen til Norge. Vertskapet fra festivalen forklarte at jeg var journalist som skrev om norsk jazz. Norway has got a very active jazz scene, perhaps Filip can elaborate. Jeg sa, yes, we have a lot of jazz here in Norway, og til det sa visekonsulen et høflig OK, også sa ingen av oss noe mer. Det er deilig å ikke alltid måtte utbrodere så mye.

Filip

4: Kickets Autobahn

Ja, det er digg å ikke alltid måtte utbrodere særlig. Skjønt, vi gjør jo det i denne remsa nå og da. Det må sies. Det var så klart også en takknemlig følelse som dukket opp da vi to på sensommeren mottok selveste Ella-prisen på Cosmopolite under Oslojazzen, for arbeidet med denne musikkavisen her og annet. Man trenger egentlig ikke lete etter inspirasjonen når man er lokal jazzkorrespondent, det er himla mye verdifull aktivitet rundt omkring. Jazzen har jo spredd seg veldig de siste årene, i alle fall i Oslo. Cosmo er fortsatt et av de største og viktigste stedene for konserter, og det er også andre ikoniske steder som holder stilen. Flott fotonovelle fra Pål Dybwik om Herr Nilsen i siste papirutgaven av Jazznytt forresten. Men det har jo kommet så mange andre steder, spesielt for talentfulle studenter som trenger steder å spille seg gode, men også for feterte veteraner. Jeg tenker her på vinbarer som Becco og Juret, forskjellige fancy kaffebarer, Skatten på Tøyen, til og med Bakkekroen – og Nasjonalmuseets restaurant (!). 

Det er så mye greier som skjer at det av smarte tunger kalles «the taffel wars». Det er rift om gigene, og stor konkurranse mellom stedene.  Det er sikkert litt fordi det er lett å sette opp uten stor PA, det er proffe musikere som klarer å sno seg rundt på små flater. Men det må jo først og fremst ha noe å gjøre med at de ansvarlige ser at passe unge gjester og andre viktige kunder  digger denne musikken. Aner ikke noe om honorarnivået, men det må da være bra for synligheten til norsk ungjazz, om ikke annet. Jeg trooor det er bra. Tabbe at jeg ikke var på Juret på konserten med Prosjekt cimotA nylig, det var vel fett. Men jeg hadde gyldig fravær – det var fett å være på konsertserien PØKK sin sesongavslutning på Dokkhuset i Trondy. Det er så varmende å se samholdet mellom klassevennene på Jazzlinja, som var brorparten av publikum den kvelden, men det er da mer enn nok. Vi har mye å se fram mot fra de folka der. Det var også en herlig opptreden fra improgitarist Inga Stenøien, som jeg gleder meg til å følge – og i tillegg pop/ambient/techno/jazz-trioen Nothing Personal, som har tatt noen solide steg live siden sist. Tenk så mange interessante band og konstellasjoner som finnes i Norge, det er vilt. Ikke alle av dem kommer til å vare i tusen år, men det er også noe av gleden med det her. Folk prøver seg fram.

Jeg har jo en forkjærlighet for jazzmusikere i starten av karrieren, det er noe med den umettelige sulten på å oppdage ting som smitter over på oss som bare sitter og overværer dem. Men jaggu er det også nydelig med band som lar tiden rulle. En av de virkelige opplevelsene i år var helt klart Moskus som spilte en tålmodig og ganske lang (men ikke for lang) på Belleville, sidescenen på Cosmopolite en søndag kveld. Det var tilfredsstillende å merke hvordan den uvanlig lange spilletiden gjorde at konserten føltes kort, ikke vrang og kantete – sikkert av den enkle grunn at de fikk tid til å forfølge de mange ideene og innfallene sine, i stedet for å hoppe fra herlighet til herlighet, via noen blindveier. Her var vi på kickets Autobahn. Var ikke det bra?

Det er lett å bli blasert, men lettere å skryte av alt mulig, for det meste har jo klare kvaliteter. Men når man ser tilbake på året og alle de utgivelsene som kommer vår vei, og de vi ikke rekker omtale en gang, kan man spørre seg om hvor lang levetid alle har. Virkelige klassikere, kommer de i vår tid? Noen av dem har vel godt av å ligge i skuffen litt også – i stedet for å suge til seg alt det ferske, eller lete etter klassikere og kultplater fra flere tiår tilbake, kan det være sunt å finne frem norske CDer fra sånn cirka fem år siden, og prøve å ikke glemme dem i all viraken. Kanskje noen finner sin tid og plass bedre nå?

Jeg kom forresten litt seint i gang med dette svaret, jeg var en tur på vakre Hadeland hos familiemedlemmer i dag, en gnistrende skarp dag med blå himmel og frosthvite trær og en og annen rød låve- som et postkortmotiv. Helt utrolig, faktisk, roen inntraff, så mye at vi ble med på kveldskonsert med mannskoret KK på deres tradisjonelle tredjedagsgig i Nikolai – en av de beryktede Søsterkirkene på Granavolden. Herlig var det – slå den!

Audun

5: Midt i overfloden

Audun,

noen ganger fantaserer jeg om nettsiden Uaktuelt, som utelukkende dekker ting etter en viss karantenetid – ett eller fire år, for eksempel. Jeg har en følelse av at for eksempel jazzplater trenger litt tid på å trutne. Det er ikke noe jeg kan bevise, men det kommer nok litt av at helt nye og aktuelle utgivelser er så tett viklet inn i alt det andre som skjer her og nå, den ustoppelige strømmen av utgivelser, konserter og så videre. Det er noe heseblesende i det, en følelse av at du har veldig kort tid på deg til å sjekke ut noe som helst før det er noen andres tur, og det er en virkelighet med noen seriøse mangler. Gapet mellom hvor mye (bra) som kommer, og vår evne til å diskutere, lytte til, skape fellesstoff ut av det er blitt så himla stort – fordi aktiviteten på den ene siden, altså de som lager all musikken og får den på album og scene bare øker, mens diskusjonen, plassen denne musikken har i en bredere virkelighet tilsynelatende strever mer og mer. Så i tillegg til å få økonomien revet i fillebiter er albumet også blitt devaluert i en bredere kulturell forstand. Jeg vil gå så langt som å kalle det en sjelelig krise, en ansvarspulverisering hvor det er vanskelig å skjønne hva et skarve album i det hele tatt skal kunne bety, når det kommer til stykket. Jazzlivet eller musikklivet overhode, er på ingen måte alene om den følelsen, av å stå midt i en overflod av ting som kunne, burde, betydd mer for oss. 

Men da kan det kanskje være meningsfullt å tre ut av alt det der, gå til hylla, kanskje plukke frem et syv-åtte år gammelt eksemplar av Jazznytt, for eksempel, og peke seg ut et band som ikke er aktivt lenger, men som rakk å gi ut to-tre plater. Ikke nødvendigvis glemte klassikere, men bedre og bedre, med en tanke bak. I en virkelighet hvor litt mindre skjedde, kunne minst én av dem fått litt flere ører på seg, hatt et litt større avtrykk enn det fikk. Nå er det ganske stille rundt disse albumene. Men dermed slipper de også å konkurrere med den litt løsere og mer ekstatiske liveutgaven av bandet som aldri helt materialiserte seg i studio. Platene er blitt den eneste måten å høre akkurat dette her på. Kanskje fremstår det som mer dyrebart da? Allerede kledelig datert kanskje, med noen øyeblikk som føles tidstypisk for et sted vi nettopp var. 

Jeg husker at du fortalte om en gammel kollega som konstant hørte på plater som lå litt etter nåtiden – typ 2 eller 3 år. Og at det fremsto som nærmest bisarr oppførsel. Men særlig i en tid hvor ting virkelig føles forgjengelig, er det kanskje noe nesten håpefullt og trassig i å vente til støvet legger seg på den måten? Et av synene i min hverdag som jeg er aller gladest i, er de ulike utstillingsbordene på Deichmans hovedfilial i Bjørvika. Der plukker de seg ut temaer, det kan være sesongbasert, noe som har skjedd i nyhetene, en festival eller en Nobelpris, også lager bibliotekarene utvalg av forskjellige interessante bøker, filmer, noter, alt mulig slags stoff. Ofte kan du se bøker og skiver som er helt “uaktuelle”, som verken er fra det inneværende året eller oppnådde salgssuksess eller klassikerstatus, men som fremdeles har noe å by på. Noen ganger blir jeg fristet og låner med meg noe av det som er utstilt, men bare synet av disse utvalgene føles oppmuntrende, og vesentlig, på en eller annen måte. Som musikkjournalist føler jeg ofte på en plikt eller trang til å forbli i nåtiden – remsa heter det den heter, liksom. Men som leser og platelytter nyter jeg jo å tre ut av nået og ut i uaktualiteten. Er det rom nok for det i skriving om musikk? Altså, ikke retrostoff, glemte historier og kultklassikere, men noe mellom der igjen, noe som handler om kulturen slik den var i går. 

Jaja, man kan alltids klage over at man ikke gaper over alt, men dette skrev den nylig avdøde Torben Ulrich tilbake i 1954, som ung jazzspaltist: «Aah, hvor man mindes de gamle dage. (Det lyder, som om jeg var 80. Sorry, Man, jazz and I did not grow up together). Jeg mener dengang, hvor man formedelst 4,75 eller saadan noget var dækket saa fuldstændig for, hvad der kunne tænkes at udkomme af jazz-slagsen i løbet af en dansk grammofonmaaned.»

Det finnes plater fra i år som jeg kommer til å ta med meg, og som jeg forhåpentligvis fremdeles husker å bruke litt tid på om fem og ti år også. Dance to Summon av Isach Skeidsvoll med noen av sine aller beste kompiser er en slik en. En lurvete, groovy bjørneklem av en skronkjazzplate, med hoiing og rasling og rauting i bakgrunnen til enhver tid. Kule soloer også, av de tre brødrene Skeidsvoll, Aksel Øvreås Røed og ikke minst Espen «Bobby» Songstad, et kjent og kjært konsertfjes som har ligget litt lavere i terrenget og som glir rett inn med noe uhemmet tenorsaksofonspill. For en gjeng. Isachs pianospill med albuer og hender, et sted mellom Cecil Taylor, en klype Monk (eller Ellington, for den del) og bluesband på puben, er i ferd med å bli ganske gjennombeskrevet. Men mye av det som gjør ham så elskelig er jo hvordan han spiller selve låtene. Da er han liksom ikke en “jazzpianist”, mer enn noe annet høres han ut som en syttitalls piano man, en bandleder som melker en lang intro før han skal til med å synge en låt om å vende tilbake til småbyen man kom fra for å delta på et bryllup man helst skulle unngått, eller kanskje en jublende låt om en gryende forelskelse, eller kanskje simpelthen en hyllest til å ta en øl eller tusen på stamstedet (på Dance to Summon finner vi låttitler som “Beer”, “Hobo” og “Bury me under a four leaf clover”). 

Det minner meg om en gang jeg intervjuet Kjetil Jerve om pianotrioer, og han sa at den aller viktigste trioen i hans liv var bandet til Elton John tidlig på syttitallet. Det var jo også en pianotrio, og det hadde jeg ikke tenkt på før – men jeg har en forkjærlighet for pianister som er i kontakt med det hakket mindre raffinerte “låtskriverpianoet”, stilen til Macca, Benny Andersson eller Carole King. En pianotrio hvor det finnes et sånn rockeband i miksen et sted er jo Maria Kannegaard Trio, som var tilbake på scenen i år, som ga ut et kanonbra livealbum fra Dokkhuset og som også er en sentral del av den fire episoders podcasten om Kannegaard som kom nå tidligere i desember. Live at Dokkhuset fanger det dramatiske, eventyrlystne, melodiske og beint fram oppløftende ved å høre samspillet deres. En annen pianist jeg tenker på er Oliver Skou Due, som bidro til konserten med andreklassebandet fra Jazzlinja med en komposisjon som hørtes ut som Todd eller Laura Nyro med Trondheim Jazzorkester eller noe i den duren. Sang fint, gjorde han også. Oliver er også en viktig del av kvartetten Schemes, som jeg har sett noen fine konserter med i løpet av året – både fritt improvisert i bakgården på Becco en sval tidlig sommerdag, og med nye låter en sen konsert på Herr Nilsen under Oslo Jazzfestival. Der var det tjåka fullt, naturligvis – jeg tror virkelig ikke det bare er vi som føler at Herr Nilsen har hatt et utrolig fint trettiende år, som både har involvert veteranene på den scenen og en merkbar tilvekst av nye unge akustiske jazzband, blant annet demonstrert gjennom konsertserien med folk under 30 som spiller standardlåter – en serie som sikkert blir høyaktuell til neste år også. 

Som du sier er det fryktelig mange steder som tilbyr live jazz i Oslo for tiden – det nye som har vokst fram etter covid, konserter som gjerne er ganske billige eller gratis, kan sorteres i et par kategorier: det ene er konserter hvor musikere gjerne tester ut nye ensembler eller ny musikk i en uformell setting, og hvor det blir snakk om en slags øvingsdeal. Vinbarene Becco og Juret er åpenbare eksempler. Skatten på Tøyen har tiltrukket seg en litt yngre musikergruppe, de har hatt mye konserter og for eksempel forsøkt seg på stringswing-jam (jeg så et pyroteknisk sett med det fele-sterke Fjortendeoktoberband i stedet for å lide meg gjennom den nokså meningsløse kvallik-kampen Norge-Spania i høst). Så er det all livemusikken på hoteller og tilknyttede barer, ofte standardmateriale, og dette er vel kjernen i taffel wars. Og på toppen av det hele jammes det over alt. Den norske konsertoversikttjenesten Broadcast, som jeg håper blir et bedre og mer brukt alternativ til facebook og alt det der i årene som kommer, ble overrasket da de førte nøye statistikk over absolutt alle konsertarrangementer i Oslo over en periode: det var soleklart flest jazzkonserter, om du telte stort og smått. Uten at jeg har holdt oversikt over alt det andre som skjer i kulturlivet, ble jeg ikke overrasket. Jeg mener, om det hadde skjedd like mange konserter på punkscenen, for eksempel, så hadde vel alle fått det med seg? Hmmm. 

Jeg tror man må se for seg at noe av dette kan forsvinne like fort som det oppsto. Men hvem vet. Noen lurer vel på om man oversvømmer eller undergraver konsertmarkedet også. Kanskje. Men jeg syns det virker som at hvert sted har sitt publikum, en del folk som setter pris på å se musikk akkurat der. Alle begynner kanskje ikke å dra på konserter på alle mulige slags scener i byen av de opplevelsene – men det er kanskje heller ikke folk som hadde brukt tiden sin på for eksempel Nasjonal Jazzscene om det ikke hadde vært for de gratiskonsertene. Det går an å si masse mer om det, men hovedpoenget er jo at det skjer. Det trenger seg fram, det stikker hull på den litt rigide alt skal være et prosjekt i norsk jazz-greia mange har vært frustrerte over, og det føles rett og slett vitalt og nødvendig. 

Project cimotA, det nye bandet til de tre Atomic-nordmennene og duoen Streifenjunko, spilte på et fullstappet Juret i desember, og det var en opplevelse – Håvard Wiik kunne blant annet by på en halvtimes lang andre låt, som var et musique concrete-inspirert stykke hvor bandet spilte til et zoom-opptak av lydene man hører fra balkong hans i Berlin. En ganske streng andre-låt på en fredagskonsert på en liten vinbar, kanskje, og jeg må innrømme at jeg har sympati med bargjestene som følte seg fanget i setet og ble litt hysjet på underveis før de kunne åle seg ut av lokalet når applausen tok til. Det var et kick å være på konsert der, de selger kjærlighet på pinne i baren og greier og greier, og det satte en ekstra spiss på Håvard Wiik-uka da desember var på sitt kaldeste, hvor han også spilte to kanonbra konserter på Kafé Hærverk. Flest konserter av denne typen har jeg sett på Becco, både inne og ute. Sommerkonsertene ute i Tullinkvartalet er en perle – vanskelig å planlegge, naturligvis, men pur konsert-idyll når været stemmer. Og konsertene på mezzaninen oppe i andre etasje er også veldig fine, jeg så blant annet Tore Brunborgs nye trio, Ole Morten Vågans europeiske oktett og Gard Nilssen’s Acoustic Unity der. Det er litt stukete, med mye krakker og armer og bein, du må finne deg i at folk nede i første etasje ikke er en del av konserten og prater og sånn – men det stemmer allikevel. Stedet kom seg helskinnet ut av den spektakulære Flott Gjort-kollapsen i år. En lettelse – det var jo en bismak i at stedet føltes som et flaggskip for en gigaoperasjon i Oslos uteliv som færre og færre skjønte noen ting av. 

En aften med Moskus på Belleville var bra, ja! Burde de ikke spille så lenge i ett strekk oftere? Jeg håper de gjør det. Det føltes så innlysende og, som du sier, de slake kurvene og mer tålmodige oppbygningene fikk konserten til å føles kortere enn to og en halv time ser ut på papiret. Selv om jeg ser Anja, Fredrik og Hans ofte i andre settinger, føles Moskus-konserter som ganske sjeldne anledninger, noe som skjer cirka en gang i året. For all del, jeg hører dem gjerne tre dager på rad et sted – men det kjennes sterkt at det er på den måten også. En sjelden, meningsfull knapphet, midt i overfloden. 

Filip

6: Gode amerikanere

Brian Marsella på Nasjonal Jazzscene

Det at jula er en tid for avslapning er en myte – det gjelder hvert fall ikke for alle – jeg har ikke rukket eller orket å svare før nå. Reising og rydding mer enn lange strekk på sofaen. Artig med litt sjakk-sorl i bakgrunnen, det har jeg fått med meg. Og det var gøy å arrangere julekro på Last Train som jeg pleier. Skikkelig jazztrio for anledningen med Ingebrigt Flaten på bass sammen med sjefen over alle sjefer Ståle Solberg var knall – nå var det jo skikkelig jazz. Ekstra gøy å høre Sigrid Aftret på sax i en slik setting. Det meget interessante bandet hun er mest aktiv med, Bêl, låter jo ikke helt slik, men sånn skal jo også musikken være. Ser veldig fram til å følge hennes kunsteriske utvikling utover året. Hun er også en del av Nice Things-gjengen, som er blant dem som står for mest aktiv verdiskapning der ute i undergrunnen nå. Enten det er utgivelser eller konsertkvelder – de gjør ting. Fortsett med det!

Du var heller ikke verst som surprise-musiker i Skikkelig Jazztrio i ekstranumrene med covers av Min Bul og Ole Paus. Mye ble sagt om sistnevnte ved hans bortgang, og mer vil sies framover. En kompleks skikkelse, jeg vil ikke si jeg står inne for alt han sto for, kunstnerisk som politisk, samtidig var han en stor helt. Jeg tipper en del unge oppvakte kulturhøyre-mennesker kommer til å oppdage ham fremover – han hadde dette åpne synet, om enn også med en konservativ kant. Ganske uvant å tenke på egentlig, i det sort/hvite diskusjonsfargespekteret som finnes i samfunnet nå. 

Uansett er det mye fin musikk, særlig en stund bakover der, f.eks med Arild Andersens bass slik den er å høre på «Veierland» som dere covret. Selv om det egentlig er ganske ferskt i den store Paus-sammenhengen.

Helt enig i at det albumet fra Isach Skeidsvoll og hans gjeng er spesielt godt. Det gjør seg også ekstra lekkert på LP. Jeg forbanner tidens elv siden jeg ikke rakk å skrive om det, det havnet midt i sykdomsperioden og så var det plutselig noe annet som sto på programmet, men det er på ingen måte for sent å gjøre noe med det for den nysgjerrige lytter. Den dårlige samvittigheten jeg har for alle de platene og artistene jeg ikke rekker å følge opp i løpet av året, sjangrene som blir nedprioritert, min elsk på de unge musikerne og legendene kontra alle dem i midten – selve biffen av norsk jazz.

Det er også et visst Oslo-fokus, spesielt musikere i Bergen og Stavanger har jeg ikke fulgt opp helt godt nok, men det er lov å prøve seg på nyttårsforsetter. Musikere i ekstra flyt i år, kunstnerisk og i den grad vi er opptatt av karriere, må være Hedvig Mollestad og Gard Nilssen. Spesielt er det så fett å merke hvilket avtrykk Mollestad har gjort i utlandet den siste tiden. Men ekstra gøy at hun virker å ha fått en stor forløsning kunstnerisk – hun er fortsatt på vei.

Jeg har også forsøkt å være litt mer internasjonal i utsynet enn jeg har vært de siste par årene da jeg har konsentrert meg mest om det lokale. Dog litt Amerika-fiksert, men det er jo mye å ta av.

Enig at Sylvie C sitt album har noe spesielt, og jaimie-albumet var sterkt men vond å høre på i hennes fravær- men jeg vil også trekke fram Kris Davis-bandet Diatom Ribbons og Live at the Village Vanguard (bra tittel). Knall låter, særegent samspill og underlig vellykket kombinasjon av elementer, inkludert en på turntables. Trio-konserten hennes med Borderlands Trio var et konserthøydepunkt på Victoria i år. Det var riktignok en såkalt gardin-gig, men jammen tror jeg ikke at jeg foretrekker Vic med få dedikerte folk. Det er bare den medfølelsen med musikere som KANSKJE synes det er ubehagelig å ikke være populær. Men det gir seg sjelden til uttrykk i opptredenene. Det samme var tilfellet med Brian Marsellas livlige sologig på pianoet. Han var en happy camper ute blant det slanke publikummet da han tok seg noe i baren etter gigen.

For så vidt også gøy å se John Scofield på en av to stappfulle giger en lørdag i høst også. Litt for ofte styrer jeg unna de gamle legendene, hva er det egentlig jeg tenker på? Dobbeltalbumet hans i år, Uncle John’s Band, var uansett den mainstream-plata jeg hørte og digga mest i år. Fett å intervjue ham også – det skal vi gjøre mye mer av i Jazznytt og i remsa fremover. Det er typisk norsk å være god, men jammen er det mer der ute også.

A

7: Iggy og Veslemøy

Audun, 

Det sniker seg mot deadline, 2023 er snart slutt. Jeg fant et tekstutdrag jeg skrev på tampen av forrige vinter, fra en periode hvor jeg syntes musikken – og skrivingen – liksom ikke tok ordentlig tak:

“Som å sette tennene i en tindrende oransje, struttende gulrot og oppdage en utvannet smak av rå kjeller, en pølse av søvn. Jeg kjenner det på konserter som jeg vet er gode, som jeg vet jeg liker egentlig, og hvor det allikevel er en avstand jeg ikke klarer å gjøre rede for. Jeg ser Craig Taborn, Ches Smith og Tomeka Reid spille på Nasjonal Jazzscene den 23. februar. Det setter i gang tanker om samspillet deres, om den usedvanlige, lineære fortellingen de ruller ut denne kvelden, og om alle de små lokale dialektforskjellene som finnes i moderne, eksperimenterende jazz trass i at det er lett å se for seg at dette er en internasjonal, mindre lokalt farget musikkform, praktisert i små expat-miljøer her og der som deler en hemmelighet. Jeg blir fascinert av dette, av de mange små forskjellene på det de gjør og det man hører fra den norske scenen. Men det er som om noe har stivnet i meg, at lyttingen min mangler en elastisitet som gjør at jeg lar meg bevege, rive med. Det samme skjedde på All Ears på starten av året, på noen konserter i desember og november også, det gjentar seg utover senvinteren og våren, mens jeg fortsetter å dra, og prøver å se om noe endrer seg.”

Sånne perioder vil oppstå en gang i blant. Denne perioden hadde også noen kunstkick – utstillingen Frihetens Former ga meg mye, jeg så Târ og hadde mange interessante diskusjoner om den filmen og arbeidet som fersk medredaktør i Jazznytt var interessant. Men det var også en følelse av å ikke helt nå frem til kjernen, på et vis. Men så løsnet det altså – det er vanskelig å helt beskrive hvordan sånne ting skjer, men det føltes som å få noe av smakssansen tilbake. John Andrew Wilhite-Hannisdals Motvind-bestillingsverk Bristol Silence, i historisk korrekte lokaler på Bristol i Oslo, var en viktig opplevelse, tror jeg. Også det var et stykke musikk hvor det lå historisk research bak – et tegn i tiden. Og jeg så det i stedet for den forsmedelige landskampen mellom Norge og Skottland på Ullevål – når vi kom ut av konsertsalen og gikk ut i sentrumsgatene i Oslo, kunne man se glade skotter og triste nordmenn overalt. Jeg orket ikke å spørre noen om resultatet en gang. Litt senere på kvelden, etter å ha sett flere gode konserter på Motvind, stakk jeg opp til Bar Albatross, som feiret femårsjubileum, og da tok jeg endelig motet til meg og spurte noen venner om hvordan det hadde gått. Men Einar Kaupang, en av innehaverne til stedet, satte foten ned. Han ville rett og slett ha en feiring uten at den forsmedelige følelsen satt i kroppen. Vi skulle høre på musikk, snakke om hyggelige ting, velge bort misnøyen over noe som til syvende og sist var nokså meningsløst å tenke på. Det var en lærerik dag. 

Rundt samme tid var det andre høydepunkter også, som Lyse Netter-festivalen i Moss, hvor Emil Nikolaisen og andre lagde en viltvoksende og småkaotisk begivenhet med svært mye forskjellig bra på plakaten. Jeg rakk en dag der, konsertene med Susanne Sundfør + André Roligheten og Backstreet Girls var høydepunkter. Lyse Netter fikk mye fortjent oppmerksomhet for å velge en annen vei, for å lage det jeg vil kalle en u-pragmatisk musikkfestival. Det er de opplevelsene som etterlot størst avtrykk i år – Lyse Netter, Mandaljazz, Motvind i Middelalderskogen, Blow Out og så videre. Det er den veien jeg håper vi går til neste år også. Om jeg har noe håp, ikke bare for neste år, men for tiden fremover mer generelt, så må det være at musikken og kulturen finner en tydeligere motkulturell identitet. At konsertgjengere, arrangører og musikere finner mening i å lage noe alternativt, noe som ikke trenger validering eller så fryktelig mye hjelp utenfra. Jeg sitter med en stadig sterkere følelse av at det er hit vi må også – at noen illusjoner er i ferd med å rakne etter tiår hvor man nok har håpet at alle krefter, det være seg kommersielle, institusjonelle og kulturelle, til syvende og sist drar i samme retning. Det er ikke noe behagelig å føle seg som en surpomp som sutrer over tidsånden – men på slike festivaler og konserter slipper man jo det, for der føles alternativet reelt. På Lyse Netter, eller Paal Nilssen Loves Large Unit-festival eller på Motvind, når tåka letter og Joshua Abrams Natural Information Society står for et av årets definitive konserthøydepunkter etterfulgt av Mette Rasmussens Trio North, føler man seg… usårbar, på et vis. Det er jo ikke utopisk i det hele tatt – det er bare en følelse av at folk som har klart å finne en måte å samles på som faktisk funker. Kanskje «u-pragmatisk» er feil ord å bruke om denne delen av kulturen – kanskje det er mer realisme i dette enn de store, næringsvennlige luftslåttene når alt kommer til alt. Vi får møtes i grøftekantene!

Men den andre enden av festivalskalaen er også gøyal, og der finner vi blant annet Iggy Pop på Tons of Rock, som både du og jeg har vært innom før. Jeg hadde startet året med å skrive en del tekst om Iggy som aldri ble ferdig. Det første Jazznytt-nummeret vårt hadde en sak om jazzklubben Blå på coveret, og hans karriere er jo et interessant prisme å se årene på slutten av nittitallet og starten av totusentallet igjennom: På den ene siden var rocken blitt retro og refererte til den revolusjonen Iggy & the Stooges var del av noen tiår før. Men dette føltes også reaksjonært, som noe som på mange måter var stikk i strid med den viljen til å tøye strikken som disse bandene var en del av. Det progressive i proto-punken kom til uttrykk på andre scener samtidig: For eksempel Blå. Ved siden av mye morsom fusjon mellom klubbmusikk og improvisasjon, var jo dette også en storhetstid for skronk, møter mellom en form for bråkete, livsbejaende energi man både kunne finne i punk, hardcore og frijazz. For meg var det å oppleve Iggy & The Stooges på Roskilde på starten av 2000-tallet, der de blant annet fremførte hele Fun House (som vi også skrev om i Jazznytt i år), rett og slett en portalopplevelse som fortalte meg noe om hvordan musikk hang sammen for meg, og som fremdeles er der. Jeg skrev litt om det uten å helt bli ferdig: 

“I The Stooges fant jeg et menneskelig bråk jeg følte jeg kunne gå inn i, på samme måte som jeg kunne entre musikken under en støy- eller frijazzkonsert. Liker du én drone, kan det godt hende at du liker en annen drone, skapt med andre instrumenter. Om du liker plettfri metalgitarshredding, er veien kanskje kortere til string swing enn den er til ikke-solistiske metalavarter. Bittersøte maj-akkorder kan ta deg fra bossa nova til  shoegaze og tilbake, og det finnes minst et par tusen avkjørsler som tar deg forbi den såkalte minimalismen til Steve Reich og co. Musikk møtes fordi den minner oss om noe landlig, eller om storbyens ståk – og i tilfellet Stooges og frijazz møttes den i noe mange har endt opp med å gi navn som skronk eller det mye brukte begrepet energimusikk: En musikalsk trafikk-kork der jazzen og rocken og støyen og nymusikken og kunsten og idiotien og en hel masse andre ting viser seg å ha et eller annet til felles. 

Her glir lyttere fra Melvins og Black Flag til Albert Ayler og Peter Brötzmann, eller andre veien. I likhet med et overlappende kraftfelt som det psykedeliske, spenner energimusikken fra det virtuose til det barbariske. Bråket lokker med at det går an å finne sin egen jazz, på et vis. Jeg har ikke alltid hatt en dragning mot bråket, men da det åpnet seg for meg – og The Stooges-konserten på Roskilde var et av mange viktige steg på den veien – handlet det om at jeg fant noe humant og generøst der. At det ofte var en type musikk hvor opphavspersonene liksom sier “ja, vi veit dette er kaotisk og svært, men har du lyst til å komme inn i det og finne ut av det?”. Det føltes som en tilbakevending til en tidlig, fantasifull lytting – før jeg begynte å lese på internett om hva all musikk egentlig var og hvordan den egentlig var laget. Assosiasjonene hadde alltid vært der, men denne musikken krevde på en måte at de satte seg i forsetet, og slik ble gitarer til sekkepiper, sekkepiper til synthlyder, synthlyder til fuglelyder, fuglelyder til basslyder, basslyder til elpianolyder, elpianolyder til gitarlyder, gitarlyder til sekkepipelyder… slik ble fantastiske Ordo ad Chao av rockebandet Mayhem en jazzplate, slik kunne jeg forestille meg at vrengen i opptaket på John Coltranes The Olatunji Concert var noe saksofonisten selv påførte ved miksepulten. Slik hadde det seg at jeg mange år seinere satte på Coltranes Newport 63-versjon av “My Favorite Things” på Revolver og hardnakket påstå at det var rock da noen minnet meg på at dette var en rockebar, og at hvis jeg hadde hatt lyst til å sette på noe skikkelig jazz hadde jeg for pokker funnet fram noe Thin Lizzy.”

Uansett… 2023 ble et stort skronk-år, på flere scener: Guro Kvåles trombonespill under PNL Circus-gigen på Mandaljazz sitter for eksempel i. Energien fra Marthe Lea Band-konserten også, Mette Rasmussen som gikk full gitarhelt i cammo-bukser på Motvind, en ganske vill triokonsert med Karl Borå, Paal Nilssen-Love og Ole Morten Vågan på Hærverk… og igjen hadde jeg altså en opplevelse med Iggy, denne gangen på Ekebergsletta, hvor jeg faktisk følte at han fikk verden til å henge sammen. Dagen etter var jeg på støttekonserten for Trym Saugstad Karlsen på Kafé Hærverk, hvor musikere spilte til inntekt for et mulig søksmål for å få den medisinske behandlingen han trengte. En småkaotisk, uforglemmelig energisk konsertopplevelse, dratt i gang av Christian Meaas Svendsen og andre venner av Trym, som sprengte tidsrammene og som var preget av en overrumplende optimisme. Det var mange høydepunkter, men Andreas Røysum Ensembles versjon av “I’d Rather Go Blind” med Sofie Tollefsbøl på vokal sitter i, jeg husker at trommeslager Axel Skalstad satt og holdt basstrommen til Andreas Wildhagen på plass mens han lo seg fillete av hvor fett det var. Like etter fikk også Karlsen og de andre den medisinske behandlingen de trengte, og denne konserten ble et sjeldent lyspunkt, noe vi som hadde vært der snakket om når vi møttes igjen utover festivalsommeren og som vi forsøkte å forstå, på et vis. 

Knut Riisnæs, som gikk bort i år. Foto: Anne Valeur/Jazznytt

Det satt tonen for en vakker festivalsommer, rett og slett, som jeg har forsøkt å gi et bilde av i portrettintervjuet med Veslemøy Narvesen, trommeslager, vokalist og tusenkunstner. Debutalbumet hennes er et av de sentrale 2023-albumene, uten tvil, og jeg syns det vokser også, det føles mindre «debut-aktig» og mer som et forsøk på å knytte sammen forkjærligheten for pianotrioen og singer songwriter-ideer som kommer til å komme til uttrykk på nye plater de neste årene. Jeg hørte henne både i Mandal, Kongsberg, Numedalen, Oslo og i det hele tatt, og intervjuet med henne er på sett og vis også en fortelling om denne sommeren, hva en festivalsesong faktisk inneholder. Saken handlet også mye om øyeblikkene der man ikke helt når frem til musikken, hvor man føler man står utenfor opplevelsene. For min del ble 2023 preget av det der – reiser inn og ut av kicket. Det er mye mer jeg kunne ha nevnt – Laufey og André 3000 og jazzens sentrale, men noen ganger ukomfortable rolle i mainstreamen, fremdeles ufullførte tanker om risiko i improvisert musikk som ble utløst av en plettfri Domi & JD Beck-konsert på Øya, kunstig intelligens og forjævligsering, vanskelige økonomiske tider, en verden som går til helvete… men jeg har ikke så veldig mye mer klokt å tilføye. Store musikere har gått ut av tiden i år – Brötzmann, Shorter, Carla Bley, Tony Oxley nå i romjulen – og ikke minst Knut Riisnæs. Kanskje jeg slutter med ham – han har jo vært definisjonen på det vi kanskje kan kalle musikalsk hverdagslykke, på å gå inn på et lite sted og oppleve en stor musiker, helt i sitt rette element. Musikk trenger ikke bety noe mer enn det, opplevelsen av å se mennesker virkelig være i sonen og mestre noe – eller prøve seg på noe de ikke ennå har mestret – snakker heldigvis for seg selv. Den vil finne en vei inn. I et år hvor meningen med det hele stadig har vært under press, både på kulturelt og sivilisatorisk nivå, fremstår den enkle kjernen mer uutgrunnelig og betydningsfull enn noensinne. 

Filip

8: Mollestad og Mahler

Hedvig Mollestad og resten av gjengen på Terje Rypdal-tributen under Moldejazz. Foto: Thor-Egil Leirtrø/Moldejazz

Men all denne halvhjertede oppramsingen av titler og konserter gir meg egentlig svært lite glede, klarer jo bare såvidt å røre i gryta som inneholder hva jeg opplevde musikalsk i løpet av året. Kan vi ikke heller gjøre dette hver måned året gjennom?

Reissues var det jo endel av, et ras med norske CD-er (og en og annen LP) i serien til Christer Falck, men hvor får folk egentlig hørt om eller kjøpt disse greiene? Sjekk på hjemmesiden til Norska Albumklassikere og ta det derfra. Ikke glem den fine Sidsel Endresen & Jonas Fjeld-plata Etterlatte sanger på Spotify. Og John Coltrane/Eric Dolphy-arkivopptakene var fascinerende, om enn presentasjonen og heftet var det største, som ofte før. Boksen med Charles Mingus’ siste del av karrieren var for meg ganske øye og øreåpnende. Men toppen av kransekaka var helt klart Luaka Bops gode arbeid med boksen som undersøkte historien bak Pharoah Sanders spesielle album Pharoah (den med «Harvest Time») med alskens kuriosa og to europeiske liveopptak. Jeg har lovet en prat med han som satte det sammen, kanskje vi rekker det i januar. Det er ikke akkurat slik at det blir uaktuelt.

Det samme gjelder Per ‘Texas’ Johansson, som har hatt et gnistrende år med to helt supre album som jeg skriver om i den aktuelle utgaven av Jazznytt, og gjestespill her og der, for eksempel med Gard Nilssens Supersonic Orchestra – det var gøy å se ham gå glisende rundt på Øya sammen med de andre svenskene og sjekke ut andre svenske band på plakaten. Han kommer forøvrig til Norge, i hvert fall Victoria, nå på slutten av vinteren. Og endelig kom hans tidlige klassiker Alla mina kompisar på feiende flott LP. Slike ordentlige utgaver kan noen gang koste litt, men om man bare holder seg til de aller beste som man vet man kommer til å bruke mye i årene fremover, er det en fornuftig investering, selv i denne økonomiske jammerdal som brorparten av befolkningen vandrer gjennom for tiden.

Jeg hadde mange store kunstopplevelser som alltid, også fra de store museene var det mye å hente. Aller best var den visuelle og idémessige rikdommen i den retrospektive Hilmar Fredriksen-utstillingen på Lillehammer kunstmuseum. Pluss for en veldig fin katalog som mange bør skaffe seg, og åpningskonsert fra hans Zen-buddy Christian Meaas Svendsen.

I likhet med flere falt jeg for ærligheten i penselen og den fornuftige formidlingen av Alice Neels malerier, oftest portretter, på Munch. Jeg har kun beundret henne via bøker noen år, så det var et stort kick å se en så omfattende presentasjon.

Og det sanselige i å kjenne duften av tråder og floker i tekstilkunstner Magdalena Abakanowicz’ skulpturer og andre verk i den overveldende utstillingen på Henie-Onstad, ble ytterligere beriket av å se konsert med The Necks umiddelbart etterpå.

Bøker har det også vært svært mange av. Det blir mye sakprosa om kultur på grunn av jobben og alle interessene mine, men det er skjønnlitteratur som frister mest. Her har jeg en fin kombinasjon av å følge med på det viktigste av det nye som utgis, samtidig som jeg har en tilfredsstillende sult på å tette hull eller bare sjekke ut gamle romaner jeg har lyst på å lese der og da. Største kick fra arkivet i år var Vladimir Nabokov Despair, Marlen Haushofers Veggen, og Patricia Highsmiths Den talentfulle Mr. Ripley.

Av nytt norsk vil jeg fremheve Lene Bergs totalt rystende Fra far, Steffen Kvernelands modne Skygger, og den organisk surklende Odel av Dordi Strøm.

På TV ser jeg nesten bare på sport og nyheter og URIX, så der er det ikke så mye å hente, men jeg likte Makta og Snøfall 2. På kino var det nok Maestro, den har sine svakheter, kunne vært litt lenger og boret mer i Leonard Bernsteins kunstnerskap – men herregud så lekkert å se på, sterke rolleprestasjoner og helt vanvittig å sitte i et godt kinosete og høre all den sjokkerende gode musikken. 2024 får bli Mahler-året. Kan begynne allerede i januar med denne, da får jeg jo fulgt ungdommen også her! 

Sånn, nå må jeg rydde og ordne i stand til gjester litt senere i dag, takk for et givende år Filip – du er god. Vi ses på konsert!

Audun

Godt nytt år fra NTT og Jazznytt: Audun Vinger, Filip Roshauw, Karoline Ruderaas Jerve, Nick Alexander oooog desksjef Camilla Slaattun!