NTT: Love is in the Eir

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time! Etter noen reale mastodonter har vi en nokså slank utgave denne uka – men desto større grunn til å vie blogghalvdel Vingers intervju med Eir Vatn Strøm ekstra oppmerksomhet! Hun kommer med fin musikk om noen uker. 

Vi mottok sørgelige nyheter denne uken – den glimrende bassisten, tidligere formann i Norsk Jazzforbund og Jazznytt-redaktør i årene 1995-1998, Carl Morten Iversen, er død etter en tids sykeleie. Bjørn Stendahs minneord gir en god oversikt over livsverket, som har hatt stor betydning for jazz i Norge, både på scenen og i andre sammenhenger. Skrev godt, gjorde han også. Mange vil nok trekke frem plater med et band som AHA / Extended Nose / Extended Noise, et av åttitallets virkelig store norske jazzband. Trio 87 med Armen Donelian og Audun Kleive er også glimrende saker, og det er en fin, løssnippet stemning over innspillingene i duosamspill med Jon Eberson. Vi sender tanker til de som sørger og takker samtidig for musikken. 

Det er konserter neste uke også. Særlig viktig er det å nevne at selveste Storyville i Molde, en av landets eldste og viktigste jazzklubber, feirer 70 år nå! Sytti år med kontinuerlig jazzklubbdrift i en liten norsk by er noe i nærheten av mirakuløst godt gjort, og fortjener naturligvis en stor feiring i morgen: Der spiller den glimrende pianotrioen Svein Olav Herstad Trio klokka 13 og om kvelden er det konserter med Lilja, Arild Andersen Group og Molde Jazzensemble med Peter Wergeni. Gratulerer! 

Den kommende uken er det også Bærum Jazzfestival, som starter på onsdag og varer til søndag med sprekt program: Marius Neset og London Sinfonietta, GURLS og Trondheim Jazzorkester, Dirty Loops og Stian Carstensens Musical Sanatorium, for å nevne noe.

Ellers er det mye annet fint som skjer – Joakim Rainer Trios Jazzintroturné har nådd Brønnøy Jazzforum på Vega i kveld, Joel Ross kommer innom Victoria i Oslo i dag også – les intervju med ham her – og Emmet Cohen Trio kommer til Trondheim og Dokkhuset med sin omreisende husfest. Han kan du lese et NTT-intervju med her, Cohen bør jo passe kanonbra i en by hvor det er en del unge musikere med glupsk historieinteresse. Emmet Cohen-konserten fra Moldejazz i sommer med Lars Frank og Ola Kvernberg ligger forresten ute på youtube – den er verdt en titt:  

Sånn får det bli denne uka! Jeg, altså blogghalvdel Filip, går inn i Oslo World-bobla nå og blir der i en ukes tid fremover. Det blir hyggelig det også, uten at jeg skal mase så mye om det i herværende remse. 

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her er en låt med Charlie Parker fra klubben Pershing i Chicago, 1950. Fantastisk saksofonspill, men det jeg kanskje er mest fascinert av akkurat på denne låten her er den halvvrengte gitarlyden til George Freeman. Låter den ikke nesten litt forut for sin tid?

 

Nå kan vi betrakte Eir Vatn Strøm

Eir Vatn Strøm. Foto: Amanda Orlich

Om to uker kommer supertalentet Eir Vatn Strøm med debutalbumet Om jeg lar deg sove må du våkne, utgitt på det sprelske folkemusikkselskapet Ta:Lik. Der får vi oppleve en mer pop-orientert sanger, musiker og komponist, sammen med gode unge musikanter fra jazzens omegn. Allerede i dag er andre single ute, «Vil tro hun betrakter meg nå», og jeg kan ikke tenke meg en bedre anledning for en helgeprat med henne i remsa.

Gratulerer med debutsingel og snart egen plate, den gjør inntrykk! Etterhvert blir det kanskje en vane, men det føles vel som en milepæl nå?
— Tusen takk for det! Det føles veldig stort for meg, det er noe jeg har ventet på så lenge nå. Første innspilling gjorde vi allerede i mars 2022, så at låtene endelig kan høres av andre enn oss i bandet blir stor stas. Det føles aller viktigst for meg da jeg «endelig» får vise også denne siden av meg selv. De fleste kjenner meg fra Ævestaden, der jeg viser den folkemusikalske og litt mørke versjonen av meg selv som musiker og komponist og der jeg får mulighet til å reise rundt i verden og spille musikk med mine fantastiske venner! Utover det har jeg en følelse av at de færreste egentlig vet hva jeg driver med av musikk. Det er skikkelig kult å slippe album med egne pop-låter. Også er jeg svært fornøyd med de tre musikerne jeg har fått med meg i bandet, som virkelig er med på å utvikle låtene til det bedre. 

Du har som du sier allerede gjort suksess med bandet Ævestaden. Hvordan vil du beskrive forskjellen mellom disse prosjektene om en marsboer skulle havne på kloden vår og stille deg spørsmålet?
—-Utrykkene er relativt ulike. Ævestaden vil jeg beskrive som mer dronebasert og minimalistisk. Færre elementer, som droner, basstromme, klimpreinstrumenter og vokal. Eir er pop og litt mer tettpakka. Tematikken i tekstene er også ulik. Låtene jeg tar med meg inn i Ævestaden er litt mørkere – om død, for det meste. Her er det de andre i bandet som bidrar til temaet kjærlighet. Kjærlighetslåtene mine bruker jeg i Eir. I soloprosjektet er låtene bygd opp som relativt typiske «låter», med vers, refreng, mellomspill og så videre. Det er mer flytende i Ævestaden. Refrengene i Eir er store, poppete, jeg er ikke redd for reverb, og trommesettet får en stor rolle her. 

Marsboerene ville sikkert også ytret noe om å «fornye folkemusikktradisjonen» i møte med. Hva sier du til slike generaliseringer? Handler ikke denne musikken uansett om individuelle fortolkninger og om å finne sin egen stemme i verden?
— Jeg er forkjemper av både å fornye folkemusikken og bevare folkemusikken slik den er. Vi trenger begge deler. I det kommende albumet Om jeg lar deg sove må du våkne bruker jeg mye tradisjonelt materiale, men det er ikke nødvendigvis viktig for meg at det låter «folkemusikalsk» så lenge det låter bra. Noen låter vi spiller, som for eksempel «Å, kjæra mi Sigrid» og «Syng i stille morgonstunder» har både tradisjonell melodi og tekst. I «Din sol går bort» har jeg tatt i bruk en svensk salme i versene, som Unni Løvlid har oversatt til norsk, også har jeg lagt til egne refrenger for å tillegge mine egne tanker og meninger. Mye av det jeg elsker med den norske folkemusikken er salmene og skillingsvisene, men jeg kan ikke nødvendigvis relatere meg til innholdet i salmene. Uansett er tekstene nydelige, og det er viktig at folk i dag får høre dem. 

Noe jeg alltid lurer på med artister er hvorfor og hvordan du begynte aktivt med musikk?
— Familien min oppmuntret meg fra tidlig, for de skjønte at det var noe jeg brant for. Startet i kor hånd i hånd med skolen og har alltid hatt en stor forkjærlighet til kormusikk. Der vil jeg trekke fram komponisten Marcus Paus. Hjemme og i bilen gikk det i Tom Waits og det er nok han jeg er mest inspirert av tekstlig. Hans utallige sanger om død og kjærlighet berører meg på et helt eget plan. Omtrent hver morgen må jeg høre «Martha» og «I hope that I don´t fall in love with you» på repeat mens jeg leser teksten i Spotify lyrics. Min yndlingssang som liten var «No one knows I’m gone» – også av Tom Waits. En stor grunn til at jeg ble interessert i musikk og til at jeg satset fullt på å leve som musiker er at min bror, Ask Vatn Strøm, også gjør det samme. Jeg har gjort omtrent akkurat det samme som Ask hele veien – men vi har gått ulike musikalske veier. Det er ikke rart jeg vil drive med musikk når jeg har en rockestjerne til bror. Ask er med i dette prosjektet og er å høre på plata. 

Han er en go’ing. Er det noen andre hendelser som har fått deg dit du er i dag, kunstnerisk?
— Om jeg ikke hadde studert folkemusikk, men for eksempel jazz eller klassisk, ville jeg hatt helt andre referanser. Da jeg studerte det var jeg overbevist om at jeg skulle gjøre noe annet, for jeg har hele veien vært interessert i mye forskjellig. Jeg er svært glad for at jeg gikk veien jeg gikk. Og jeg er også svært glad for at jeg er så opptatt av å følge trenden, at jeg ønsket meg Ableton Live i julegave da alle andre på skolen startet med elektronisk musikk. Dette førte til et årsstudium i elektronisk musikk og preger uttrykket mitt stort. Sidsel Endresen vil jeg også trekke fram. Ved å ha henne som hovedveilleder under min master, og gjennom utallige låtskrivertimer, har jeg lært mye mer om meg selv som skaper. Det har hjulpet meg å nærme min «naturlige stemme», og fått meg til å forstå at jeg ikke bare kan krulle. En krull er forresten det vi i folkemusikk kaller ornamentikk. I slutten av 2022 mottok jeg prisen Årets unge folkemusiker, som har fått meg til å føle meg velkommen i folkemusikkmiljøet. Det har gitt meg større trang til å bruke mer tradisjonelt materiale på min måte. 

Dette er i utgangspunktet ei jazzblekke, hvordan er ditt forhold til jazztradisjonen og improvisasjonens vesen?
— Jeg var jo en lengre periode overbevist om at jeg ville drive med jazz, da jeg gikk på folkehøgskole og under min bachelor. Det er jo en relativt friere verden der man virkelig kan utforske sitt instrument. Nå har jeg forstått at jeg kan være fri innen andre sjangere også, og det er deilig. 

Er det noe ny norsk musikk i omegnen du har kick på for tiden?
— Absolutt. Jeg hører på Whammyboy omtrent hver dag. Digg musikk å ha på øret når man går på tur eller bare skal ta t-banen. Min gode venn, Ragnhild Moan, har et nytt prosjekt, Ragnhild Og., som jeg synes er fantastisk. For en behagelig vibe, og som vanlig, for en bra stemme. 

Tekstene dine har en kvass poetisk klo, forholder du deg til norsk lyrikkhistorie eller til teksttradisjoner fra folkemusikken?
— Jeg er spesielt inspirert av norske skillingsviser. De er bygd opp så fint, og innholdet er til å gråte av. Og som sagt, alltid Tom Waits. 

LP-en avsluttes med tre tradisjonsstykker. Hvorfor valgte du akkurat disse, tangerer de noe spesielt i dine egne låter?
— Dette er sanger jeg har kunnet en god stund, som har blitt «mine». I blant når jeg komponerer og står fast, tar jeg i bruk folkesanger jeg kan, så på en måte er det litt tilfeldig at det er disse jeg har brukt, men på en annen side er dette sanger jeg har tatt vare på fordi jeg er så glad i dem. 

Eir Vatn Strøm. Foto: Amanda Orlich

Du takker Sidsel Endresen og Unni Løvlid for inspirasjon i covertekstene – det er jo bra folk, hva har de lært deg?
— Unni hadde jeg som lærer under min bachelor og av henne har jeg lært mye materiale. «Din sol går bort» har jeg lært av henne. Unni er en av de viktigste kildene vi har i norsk folkemusikk. Av Sidsel Endresen har jeg lært alt fra tekst til musikk, og vi har til og med hatt dansetimer. To legender der altså. 

Det er noe flott beatlesque mellotron i den nakne og rystende låten «Å kjære mi Sigrid», og det er i det hele tatt et mektig vemodig stemningsleie over hele albumet her. Fortell litt om musikerne som har vært delaktige i å skape disse vibrasjonene.
— Jeg har også tenkt Beatles. Mellotron er så vakkert, så jeg er glad for at Hedda Hammer Myhre er med i bandet. I tillegg til å spille Mellotron på plata, korer hun. Ask, som nevnt, er med på gitar, og Jomar Jeppsson Søvik spiller trommer. Selv synger jeg, spiller kraviklyre og elektronikk, og til og med piano på en låt. 

Kraviklyre, du! Solveig Wang er også med på noe tryllesynth, hører jeg. Så så forresten i døra da jeg var på konsert på Riksscenen forleden. Et sted det skjer mye bra. Men spesielt jazzen, en annen smal musikksjanger, er i ferd med å sprenge seg inn overalt på utesteder i Oslo for tiden. Kan folkemusikken oppnå noe liknende?
— Jeg så ikke deg! Jeg merker at folkemusikken har spredt seg. Da jeg hang på Riksscenen for noen år siden var et for det meste folk fra miljøet som hang der, men når jeg nå drar på Blodklubb kjenner jeg ikke igjen halvparten av folket engang. Dette er takket være de som moderniserer folkemusikken. Når folk utenfor miljøet hører en folketone i popdrakt og derfor reiser ned til Riksscenen på klubb, vil de også oppleve den helt tradisjonelle og flotte folkemusikken som finnes der. De for se et hav av mennesker danse fridans og gangar om hverandre til tre nakne hardingfeler, med dempet belysning og visuals.

Folkemusikk til folket! Ok Eir, takk og lykke til med albumet når det kommer i handelen om to uker.

 

Åh, gosh, nå driver Rolling Stone og kanoniserer igjen 

En gang i blant får bladet Rolling Stone trangen til å lage veldig lange lister hvor de kårer de beste musikerne på ulike instrumenter. Det er i og for seg forståelig nok, det, det er jo attraktivt lesestoff for mange. Men det går også fryktelig galt ganske ofte. Deres siste forsøk, en kåring av de 250 beste gitaristene innenfor alle sjangere, er et godt eksempel – kritikken hagler fra alle kanter, eksemplifisert med denne harangen fra sjølveste musikk-youtube-grevlingen Rick Beato.

Hva er det som er så jævlig med denne listen, da? Beato tar mest av alt tak i gitaristene som ikke er på den – folk som Allan Holdsworth og Joe Pass. Andre navn er oppsiktsvekkende langt nede. Django Reinhardt, for eksempel, vil vel av mange være en av få gitarister som kunne toppet en slik liste. Musikken hans låter fantastisk den dag i dag, har grepet og inspirert gitarister i alle mulige sjangere, han har en fascinerende livshistorie og utrettet noe banebrytende – det første jazzuttrykket som vokste frem fra et annet sted enn USA. Her er han på 70. plass, det er jo ikke akkurat raust. At Jack White er 60 plasser over Link Wray er jo også direkte rockefeil. 

Her og der er det spredt ut noen yngre navn som dessverre ender opp med å få en del drit av gitarentusiaster. Sørgelig forutsigbart – og det er jo ikke deres skyld at RS ikke orker å gjøre mer enn å sminke den gamle rockismen sin snarere enn å presentere et ordentlig nytt blikk på gitartradisjonen. 

Det er samme historien som da de slapp lista over de hundre beste trommeslagerne noen sinne, og hvor trommeslagere som Elvin, Tony Williams og Bernhard Purdie var bak storbandtrommeslagere som Gene Krupa og Buddy Rich i tillegg til Charlie Watts, Mitch Mitchell, Neil Peart, Bill Bruford og Terry Bozzio, for å nevne noen. Hvordan kan folk påstå at Ringo er en undervurdert trommeslager når han gang på gang får lov til å feie gulvet med trommeslagere innen jazz, funk og soul, afrobeat og så videre, er merkelig. Alle disse musikerne er feiende flotte, naturligvis, men det virker påfallende tilbakeskuende. Ethan Iverson skrev en lesverdig tekst (eller samling med tekstbrokker) som tok utgangspunkt i filmen Whiplash og denne kåringen. Der er han ganske hard i klypa når han skal beskrive virkelighetsoppfatningen som ligger til grunn her – dét kan man sikkert mene mye om, men vi må jo ikke leve i en verden hvor rockemusikere fra årene 1967-1980, sånn omtrent, naturligvis er de aller beste utøverne av all verdens instrumenter. Vi må ikke det. 

Det er litt komisk at dette kommer noen uker etter at Rolling Stone-grunnleggeren Jann Wenner dreit på draget under lanseringen av sin nye intervjubok, hvor han bare snakka med hvite mannlige rockemusikere og begrunnet det med at de simpelthen var mer artikulerte enn afroamerikanske musikere og kvinner generelt sett. Et ganske spektakulært mageplask – men det skal sies, mange folk har jo ment at Wenner har vært en komplett idiot siden sekstitallet, så helt nytt er ikke det. Artikkelen til Axel Heidenreich i kulturmagasinet TBA om hvorvidt Wenners tid er forbi er interessant, selv om jeg ikke er helt enig i alt. Joda, arketypen rockegubbe har, om den ikke er helt død og begravet, i hvert fall fått mye pai i fjeset dette årtusenet. Men er en sånn streng gatekeeperfunksjon, uten respekt eller forståelse for andre sjangere eller for preferansene til andre folk, enten de er unge jenter, gamle fruer eller folk fra helt andre steder, egentlig det vi skal assosiere med Wenner? Rolling Stone ble tidlig opptatt av å hanke inn de største stjernene. Etter å ha blitt født i den motkulturelle revolusjonen på slutten av sekstitallet, penset de raskt inn mot midten utover på syttitallet. Og var jo derfor også en fryktelig utskjelt blekke blant mange. Denne ideologien lever i beste velgående – den Wennerske maktutøvelsen, fjeskingen med de største, ønsket om å samle mest mulig innflytelse på færrest mulig hender – det er det jo mye av i samtiden vår. At folk er mer opptatt av smaksdommeren enn maktmennesket har kanskje mye med at smaksdommeren er en arketype som finnes. Det hele minner litt om hvordan mye diskurs rundt Arkitekturopprøret fokuserer på arkitektstanden (som, for all del, fortjener å bli kikket i kortene) og handler lite om eiendomsutviklere, føringer fra det offentlige og så videre. 

Én ting som slo meg med Wenners snevre syn på rockhistorien, er at noe av det som kanskje har vært mest skadelidende er artistene som kom før Rolling Stone hadde sitt øyeblikk. Den tidlige rocken, før den britiske invasjonen, føles underbeskrevet og stemoderlig behandlet ofte – som historier som hører hjemme i et svart hvitt fotoalbum, mens verden fås i farger bare noen år seinere. Fats Domino, Sister Rosetta Tharpe (som forøvrig er inne på topp 10 i gitaristkåringen), Little Richard… det er langt mellom de gode, dyptloddende intervjuene med disse pionerene. Synd – og samtidig som vi heier fram det nye, tror jeg det fremdeles er mye fint å hente i å forsøke å bringe denne historien litt nærmere.

* * *

Blogghalvdel Filip fylte år denne uken og fikk en tegning av et NTT-redaksjonsmøte på uteserveringen på Blå i gave av sin gamle, gode venn Ingrid Reime. Den hører vel hjemme i remsa også, syns vi! God helg. Foto: Cornelia Kristiansen

Av Filip Roshauw og Audun Vinger