NTT: Farvel til Kikkan og Brötzmann

God helg, og velkommen tilbake til Now’s The Time! Det er den nest siste utgaven før ferien vår, og vi har pakket den full av stoff. Det er litt ekstra stoff om Moldejazz dette nummeret – vi har snakket med årets Artist in Residence Hedvig Mollestad, vi intervjuer festivalaktuelle Emmet Cohen og vi snakker med Petter Pettersson om Kikkan Sættem, som gikk bort denne uka. Det er naturligvis mye konserter for tiden – Motvind forrige helg bød på flere gode, blant annet en oppsiktsvekkende uroppføring av John Andrew Wilhite-Hannisdals verk Bristol Science. Men i tillegg har vi kost oss med litt classic rock, det skriver vi om helt nederst.

Det er naturligvis også konserter den neste uka – vi anbefaler Jørn Øiens Elegant People som hyller Weather Report på Herr Nilsen i kveld – og i morgen er det støttekonsert for Trym Karlsen på Kafé Hærverk. Du kan lese et intervju med Trym i forrige utgave av NTT – det var i forkant av en etter alle solemerker vellykket støttekonsert på Dokkhuset i Trondheim. Oslo kan naturligvis ikke være dårligere, og programmet er i ferd med å virkelig få fasong. Vi nevner noe av det som skjer: Gard Nilssen skal spille, ennå uvisst med hvem, Michaela Antalová og Adrian Myhr spiller duo,  Trym Karlsen spiller med venner og vi får en opptreden med Andreas Røysum Ensemble og Sofie Tollefsbøl som sikkert kommer til å spille en og annen cover av gamle jazz- og soulklassikere. Og dét, kjære venner, er god nok grunn til å ta turen i seg selv. En prosent av omsetningen i baren går også til Tryms sak, så… ja, nei, den mandagen får heller komme litt treigt i gang.

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Petter Pettersson om Kikkan Sættem (1930-2023)

Under utdeling av Molderosen i 1987, fra venstre: Kikkan Sættem, Odd Bang Hansen og Petter Pettersson jr. Foto: Randi Hultin/utlånt fra Nasjonalbiblioteket

Otto Christian «Kikkan» Sættem er død, 93 år gammel. På femtitallet var han med på å starte Storyville i Molde, en av landets eldste. I 1961 grunnla han Moldejazz sammen med Per Inge «Pingen» Hansen. Han var festivalsjef fram til 1980, fikk Kongens Fortjenstmedalje i gull i 2003, ble utnevnt til æresborger av New Orleans etter mange reiser til byen og var tilstede på festivalen hvert år – i fjor så jeg ham blant annet på en av de fremste benkeradene i Molde Domkirke under fremføringen av John Zorns Teresa de Ávila-musikk med Bill Frisell, Julian Lage og Gyan Riley. 

Sættem var et av de viktigste enkeltmenneskene i norsk jazzhistorie. Utsagnet er sant, men også utilstrekkelig. Moldejazz er en del av landskapet, det er det norsk jazz er og har vært siden den ble stiftet. I dag er det lett å se på alle de norske festivalene, klubbene, institusjonene og miljøene som sånn det nødvendigvis må være her til lands. At det er uttrykk for styrken i organisering, i et rikt offentlig kulturliv, at det bare er blitt en av de tingene vi driver med, og som også aksepteres (i større eller mindre grad) av folk som ikke er så kjempeinteressert selv. 

Det er vanskelig å tenke seg ut av all denne selvfølgen, og inn til tilfeldighetene og innfallene som skaper den. Hva skjer om Kikkan og Pingen ikke bestemmer seg for å prøve å lage en jazzfestival i etterkrigstidens Molde? Noen andre ville prøvd etter hvert, det er åpenbart, men ville de lykkes i mer enn noen år? Ville Kongsberg Jazzfestival trått til med sine ambisjoner noen år senere, uten dette forbildet? Amerikanske jazzmusikere besøkte andre norske byer også, men hvor ville vi vært uten de legendariske møtene akkurat der? Hvor er vi uten møtet mellom George Russell og norske musikere i 1965, som ender opp med at den store musikeren, komponisten og musikkteoretikeren blir en mentor for de unge norske modernistene? Slik kan man fortsette, opp gjennom tiårene. 

Denne helgen drar Roskildefestivalen i gang. Giganten blant nordiske festivaler ble stiftet i 1971 av gymnaselevene Jesper Switzer Møller og Mogens Sandfær, sammen med promotør Carl Fischer. Siden da har den vært sentrum for drømmen om store scener og musikkopplevelser, også for svært mange nordmenn. Med all respekt for Ragnarock, Kalvøya, Fjellparkfestivalen, Quart, Hove og generasjonen med profesjonelle festivaler som er blitt etablert fra 2000-tallet – vi har ikke hatt noe som kan sammenlignes her til lands. Og det virker det også på mange måter som vi også har godtatt gjennom tiårene – naturligvis skal et land som Danmark ha en større, kulere, mer internasjonal festival enn oss. Det er jo sånn det er. Vi må kanskje kunne forestille oss at denne resignerte realismen også kunne preget jazzlivet her oppe, om det ikke hadde vært for en ganske liten gruppe mennesker som ville det annerledes. 

Eubie Blake var 90 år gammel da han besøkte Molde i 1973, etter å ha tatt fly for første gang. Her sammen med Clark Terry på «Hylla» på Alexandra. Foto: Randi Hultin/utlånt fra Nasjonalbiblioteket

Denne uken i Molde åpner det en utstilling med et annet av disse menneskene, fotograf og journalist Randi Hultin. Den skjer i kjølvannet av Nasjonalbibliotekets fotoutstilling Randi Hultin – Bilder fra et liv med jazz, som bød på frodige og intime fotografier av norske og internasjonale storheter, på og bak scenen, gjennom flere tiår. Etter oppfordring fra publikum har Romsdalsmuseet laget en utstilling som legger større vekt på bildene i samlingen hennes som kommer fra turene til Moldejazz. Smakebitene er på mange måter like spesielle og assosiasjonsvekkende som den store utstillingen som sto i Oslo i vinter. Se bare på hovedbildet til denne ukas bloggutgave, av den amerikanske sangeren Baby Ma Rainey på Årø flyplass i 1976, med festivalarrangørene Sættem og Frode Lund i bakgrunnen og la tankene tankene.

Det er bittersøtt at Sættem døde like før utstillingen ble åpnet. Men han fikk sett bildene. Hans gamle venn og kollega Petter Pettersson, som var med i festivalen fra 1963 av, og som fikk Kongens Fortjenstmedalje sammen med Sættem i 2003, besøkte ham på søndag og så på bilder i timesvis. Vi snakket med Pettersson, som også var redaktør i Jazznytt i 1960-61, om dette siste møtet – og om hva Kikkan har betydd.  

– Det kom ikke uventet, men jeg hadde håpet at han skulle vare litt lenger. Da han kom hjem fra sykehuset på torsdag ringte han og spurte om jeg kunne komme. Da hadde han fått beskjed. Men han var… oppegående er feil uttrykk, men han var helt klar og snakka som en foss.

Ekte festivalstemning på Moldejazz’ legendariske klubbscene, Alexandrakjelleren. Laila Dalseth med Red Mitchell (bass), Zoot Sims (saksofon), Walter Norris (piano) og Red Rodney (trompet). Foto: Randi Hultin/utlånt fra Nasjonalbiblioteket

Jeg skjønte at du hadde med deg bilder fra Randi Hultin-utstillingen som åpner i Molde nå, med bilder fra jazzfestivalen oppigjennom.
– Ja, da jeg snakka med Kikkan for fjorten dager siden, håpet han at han skulle klare å komme på åpningen. Så ble det sykehus i stedet, og da han kom hjem fra på torsdag, skjønte både vi og han at det var umulig å få ham dit. Men jeg har jo jobbet med kurator Kenneth Staurset Fåne og Øyvind Aasgård, vi har plukket bilder og laget tekster. Så jeg sendte en mail til Kenneth og sa at om han sender meg bildene, skal jeg få vist dem til Kikkan. Lørdagsnatta var de på plass på PC-en min, og på søndag dro jeg på besøk. Vi gikk gjennom store deler av utstillinga, særlig den delen fra seksti, sytti og åttitallet, som var tiden han var mest aktivt involvert. Og han kjente igjen alle han kunne forventes å kjenne igjen, vi snakket om menneskene, bildene, episodene rundt dem… alt var på plass. Etter et par timer så det ut som han ble sliten, så da pratet jeg med kona hans en stund. Etter fem minutter kom det fra senga: “I vil sjå meir bilda”. Det var et fotografi fra Folkets hus hvor Kikkan sitter på scenekanten og digger bandet, det er Alvin Alcorn og Søren Houlind blant annet. Det bildet hadde han ikke sett før – “Der sitter Kikkan Hårfagre på scenekanten!”.

Alvin Alcorn International All Stars. Fra venstre: gjest Herb Hall (klarinett), Alvin Alcorn (trompet), Freddy John (trombone), Basse Sudelin (bass) og Søren Houlind (trommer). Festivalpresident Kikkan Sættem lytter ivrig! Foto: Randi Hultin/utlånt fra Nasjonalbiblioteket

– Vi så også på et bilde av Kikkan, Odd Bang-Hansen og meg som er tatt i forbindelse med en utdeling av Molderosen. Bang-Hansen satt i komiteen og var aktivist for at vi skulle få den. Det sto egentlig i statuttene at moldensere ikke kunne få den prisen. Men Odd mente at Molderosens duft ikke ville være komplett uten oss. Kikkan var slagferdig, våken og jævlig oppegående på søndag. Vi snakket om Storyville Jazz Club – han nevnte “Blue turning grey over you”. En jævla fin Fats Waller-låt. Det var kjenningsmelodien deres – og det var kjenningsmelodien til et band de hadde på Storyville på 50-tallet. Da jeg kom på søndag sto skiva med låta opp mot veggen – Kikkan sa at platespilleren var ødelagt, men at han hadde gitt beskjed til datteren sin om at hun skulle skaffe en ny. Det var en fantastisk dag vi hadde der, det må jeg si.

Hva var det med Kikkan Sættem som gjorde at han startet en jazzfestival som lever den dag i dag?
– Han var med på å starte Storyville i 1953, som er den eldste jazzklubben i Norge bortsett fra Oslo Jazz Circle. Han var også med på å starte Norsk Jazzforbund det samme året. Jazzklubben var Moldes ledende ungdomsklubb, det var dit folk gikk. Det var en suksess, og alle spilte gratis – klubben hadde brukbar økonomi! Så inntreffer den kjente historien om Rolv Wesenlund, som i en artikkel i det dansk-norske Jazzbladet spurte hvilken festival som skulle bli Nordens Newport. En kveld satt Kikkan og Per Inge «Pingen» Hansen på gutterommet til Kikkan og spilte plater, prata om den artikkelen og bestemte seg for å prøve. Det går an å tenke kontrafaktisk – hvordan hadde verden sett ut om de ikke hadde sittet på det gutterommet akkurat den kvelden? Sånn ble det uansett, med budsjett på 15.000 kroner. Jeg satt ikke i styret da, jeg bodde i Oslo og flyttet tilbake til byen i 1963. Kikkan var en person som fikk til ting, som hadde tiltakslyst. Det var ikke bare jazz. Han var i Moldekameratene Bokseklubb, og bokset mot Bjarne Lingås, Norges ledende bokser på 40- og 50-tallet. Jeg lurer på om han ikke var formann i Molde pistolklubb også. Han var et organisasjonsmenneske med gjennomføringsevne, og det er hans fortjeneste at Moldejazz er det det er, og har vært. 

Cymbal-firmaet Paiste arrangerte «Drummers Meeting» på Vardestua i 1965. Alex Riel forklarer for Ed Thigpen hvordan det skal gjøres. Foto: Randi Hultin/utlånt fra Nasjonalbiblioteket

Jaki Byard spiller solokonsert for en fullsatt Molde Kino i 1971. Foto: Randi Hultin/utlånt fra Nasjonalbiblioteket

Hva karakteriserte musikkinteressen hans?
– Det begynte jo som guttunge, da en kompis i gjengen hans hadde en jazzplate som han fikk høre. De var vel 4-5 stykker som plutselig oppdaga denne musikken og syntes den var sløyere enn Jens Book-Jenssen og sånn. Da Kikkan var 17 år, like etter krigen, var det utveksling mellom Norge og Storbritannia, så han bodde hos en engelsk familie. Der fikk han kjøpt en del 78-plater, og da han kom tilbake var han i besittelse av Moldes største jazzplatesamling – 16 steinkaker. Så da ble det samlinger hjemme hos Kikkan. Han var med i Molde Hot Club som materialforvalter og passet på klubbens platesamling. Det var et lite miljø, den klubben ble nedlagt. Så var han i militæret og hørte blant annet Louis Armstrong i Oslo i 1952. Han tok tjuvperm, slengte seg på en buss som skulle til cupfinalen på Ullevål. Da han kom hjem, fant han ut at de måtte starte en ordentlig jazzklubb i Molde. Interessen kretset rundt tradjazz – det er jo naturlig for folk som er født i 1930. Han var ikke ung da Ornette starta med sine greier. 

Finnes det noen spor av hans jazzsmak i festivalen i dag?
– Tradjazzen er jo blitt tona ned. I 1961 var det bare to kategorier vi snakka om, trad og moderne – veldig greit og oversiktlig! Så kom rocken og da var det mer stille en stund på jazzfronten – dette henger sammen med den mer generelle utviklinga i samfunnet. Så kom eksplosjonen rundt 1970 med jazzrock, fusion og så videre. Jazzen ble jævlig mangfoldig, og det har den vært siden. Det er sånn sett naturlig at tradjazz gradvis har tatt mindre plass. En festival er jo også til en viss grad avhengig av et tilreisende publikum, og det nasjonale tradjazz-publikumet er ikke så lett å flytte på. Vi skal ha noe i år også, men det er nok lov å si at det ikke er den mest kreative bookingen vi står for. 

17 år gammel var Silje Nergaard egentlig for ung til å ha adgang i 1983, men kastet seg inn i nattjam med musikere fra Jaco Pastorius’ band på «Gamle Molde». Randi Hultin var til stede og rapporterte til Dagbladet om en ny vokalstjerne. Foto: Randi Hultin/utlånt fra Nasjonalbiblioteket

Men Kikkan var for eksempel avgjørende for å begynne å arrangere konserter i kirken, noe som er viktig på festivalen den dag i dag.
– Det er riktig, det var han som gikk i bresjen for det. Å ha jazz i kirken var utenkelig før Kikkan henta inn Ruth Reese, en spirituals-sangerinne. Hun sang der, akkompagnert av piano innspilt på lydbånd. Folk satt pent og stille – det var ikke så jævlig mye publikum, men de var der, reiste seg, gikk høflig ut ut og var enige om at det hadde vært fint. Kirken konkluderte med at det var greit, og vi fikk lov til å arrangere det neste år også. Jeg tror det var med Bessie Griffin. Folk turte fortsatt ikke klappe før hun ba oss om å gjøre det. Siden har folk klappet på konserter i norske kirker. Det er Kikkans fortjeneste. Jeg har ikke årstall i huet, jeg er dårlig på det – det var han som hadde oversikt over sånne ting. Noen år senere fikk vi trøbbel med menighetsrådet da Arne Domnerus spilte en halling – de tok sterk avstand fra at det ble spilt sånn musikk i kirka, og de ønsket for ettertiden å bli oversendt repertoar for å godkjenne! Jeg tror de fikk det et år eller to, men så skjønte de at de nok var inkompetente. De hadde jo ikke hørt om noen av låtene de fikk tilsendt, og det var jo ikke bare å google ting på den tiden. De innså at det var anstaltmakeri. Det forteller uansett noe om utviklinga. Den hadde selvsagt kommet uten Kikkan også, men det skjedde fortere med ham. Og at han gikk i bresjen for musikk i kirka, hadde nok litt med at han ble religiøs. Han var veldig inspirert av gospelmusikk. Det var en videreføring av interessen for blues. Han fikk tak i noen obskure gamle blueslegender som alle trodde var daue til festivalen, men på et tidspunkt var det ikke så mange gamle legender igjen, så da gikk han over til gospel og ble veldig fascinert av den formen for religiøsitet. Aline White er en gospelsanger som har et relativt stort navn. Hun var i Molde et par ganger, og han besøkte henne i New Orleans også. Hun var eldre enn Kikkan igjen, og fortalte om sin bakgrunn – med den undertrykkelsen og forskjellsbehandlingen som svarte folk opplevde. Han spurte henne om hun ikke kjente sinne eller bitterhet på grunn av det, og da svarte hun “i min tro er det ikke rom for hat”. Det tror jeg gjorde noe med ham. Hjertet hans lå i svart gospelmusikk og tradjazz. 

Hvordan tror du Kikkans bortgang vil prege årets festival?
– Han har vært tilstede på arrangementer hvert eneste år. Det kommer folk hit som er vant til å hilse på ham og treffe ham. Så det er klart det blir et tomrom. Jeg har lest “bauta” så mange ganger det siste døgnet at jeg ikke vil bruke akkurat det ordet nå – han var først og fremst et stort og varmt menneske. For de som kjente ham, vil det være et savn.

Moldejazz 1: Hedvig Mollestads trio

Hedvig Mollestad under Moldejazz i 2020. Foto: Petter Sele/Moldejazz

Hedvig Mollestad er årets Artist in Residence under Moldejazz. I tillegg til en rekke faste og nye medmusikanter fra nære strøk, kommer hun underveis i sine åtte konserter blant annet til å spille med tre internasjonale musikere vi var litt ekstra interesserte i. Hun er intervjuet i siste Jazznytt om disse tre, og i denne utgaven av NTT byr vi på en utvida versjon av den praten – helt i stil med en av de mest omfattende residencyene festivalen har sett på en god stund. 

Colin Stetson på saksofon
Den kanadisk-amerikanske treblåseren Colin Stetson er for mange kanskje aller mest kjent for sine solokonserter, preget av intense, sirkelpustdrevne oppbygninger og utblåsninger. Han har også samarbeidet med band som Arcade Fire og Bon Iver. Colin og Hedvig spiller en duokonsert sammen under festivalen. 

– Mitt første møte med ham var Rune Grammofon-plata Stones, der han spiller med Mats Gustafsson, som er et opptak fra en jazzfestival i Vancouver. Da jeg spilte med ham og Mats i høst, snakket de om hvordan det hadde vært, og hvordan de opplevde møtet med hverandre trass i at de var starstruck. Det var min første opplevelse med ham. Noen av filmene han har laget musikken til er  altfor skumle for meg – jeg har bare hørt musikken. 

– Det er et eller annet i uttrykket hans jeg kan relatere til – kanskje en episkhet, uten at det blir for patosfylt. Colins musikk kan være nesten ugjennomtrengelig, det er en wall of sound-aktig stemning der han fikser alt selv på saksofonen. Så det må være noe mer til det møtet enn å bare prøve å knuse den ruta, hvis du skjønner. Det blir en utfordring – vi får jo ikke spilt noe sammen bortsett fra den aktuelle dagen. 

På en måte føles det feil å si at alt han klarer å gjøre utelukkende med saksofonen er fascinerende, for da høres det ut som at det bare er interessant instrumentalt. Han har jo musikalsk karakter og tone, selv om soloarbeidet hans er inne på et spor som er preget av teknikken, er det rytmiske og oppbyggende er det som driver det frem. Det er også noe mollstemt og visete i den harmoniske tankegangen hans, i tillegg til at han hørt masse på metal, Celtic Frost og den typen band, som også ligger der et sted. Det er et rått, growle-aktig uttrykk som er kult å få til når munnen er lukka, liksom. Det som var interessant med å høre ham i høst, da vi var en del av oppføringen av Mats Gustafssons «HIDROS 9», var at han skulle være solist ut ifra det grafiske partituret Mats hadde laget. Da gjorde han helt andre ting igjen enn det klanglige, store rommet som man hører når han spiller solo. 

En av kveldene vi var i Polen i høst, var det en popupkonsert der du kunne kjøpe billetter til et nedlagt badebasseng. Da var du helt alene i rommet, og det var et knippe av musikere som spilte på rundgang i 45 sekunder av gangen. Da det var min tur, fikk jeg 45 sekunder av saxofonen til Colin i det badebassenget. Det var en morsom tilfeldighet som føltes retningsgivende. Da vi møttes i høst, snakket vi også om å gjøre en duo, og det er jo sånn man alltid snakker om, men som sjelden lar seg realisere når man jobber på to forskjellige kontinenter. Men det er også sånne ting man kan få til som Artist in Residence – da er det litt mer muskler bak, og det er også takhøyde for å gjøre noe som bare er et møte i nuet, heller enn at det må ha et langsiktig perspektiv. 

Apropos kanadiere: Les Hedvig Mollestad om RUSH!!!!

Trevor Dunn på bass
Mollestad har invitert en interessant kar til å spille bass med trioen Weejuns og nytolkningen av klassikeren Østerdalsmusikk (hvor Hedvigs far, Lars Martin Thomassen, er blant musikerne). Trevor Dunn gjorde stort inntrykk da han besøkte Moldejazz i fjor som en del av John Zorns musikertropp og spilte en haug med konserter. Han er for mange aller mest kjent som bassisten i kultbandet Mr. Bungle, som fikk debutplata si produsert av nevnte Zorn, og har også videreført samarbeidet med vokalist Mike Patton i Fantômas og (litt) Tomahawk. Han har også vært innom en versjon av Melvins på kontrabass, Trio-Convulsant med Mary Halvorson og Ches Smith er et annet viktig band som nylig kom med sitt lenge etterlengtede andrealbum – og det kan også nevnes at han på sin personlige nettside drifter en av de mest tålmodige og lengstlevende Q&A-seksjonene som eksisterer. 

– Weejuns jobba med Ingrid Laubrock og Shahzad Ismaily på Kongsberg Jazzfestival i fjor sommer. Det er gøy å spille trio, men vi kan også fint ha ulike gjestemusikere, så vi diskuterte hva slags instrument det hadde vært gøy å ha med. Da foreslo trommeslager Ole Mofjell Trevor Dunn. Som bassist er han en ekstremt allsidig type. Både akademisk jazzbassist med John Zorn og Trio Convulsant, samtidig som han har en helt annen rock og metal-bakgrunn der han er ikledd Heidi-kostyme med lange musefletter i Mr. Bungle, eller er turnerende bassist med Melvins. 

– Det er noe veldig tiltalende med at han fortsatt gjør begge deler, at det ikke er «før spilte jeg metal, men nå spiller jeg jazz». Sånne forgreininger gjorde at vi følte oss i slekt med ham. Ståle Storløkken har også spilt med ham før, på et prosjekt med Raoul Björkenheim. Dunn syntes det var kult å bli spurt, og da jeg begynte å pønske på det å fremføre Østerdalsmusikk på nytt, tenkte jeg det var kult å involvere noen som ikke hadde norsk bakgrunn og kjennskap til prosjektet fra før. Det er også fint å bruke ham til flere ting når han først kommer hit. Han syntes det hørtes interessant ut, og mente også at moren hans kom til å bli fornøyd, for hun har norske aner, i likhet med halvparten av alle amerikanere, tilsynelatende. 

Les også: Hedvig Mollestad om sine favorittgitarlåter 

Nels Cline på gitar
Kanskje den aller største gitarhelten for et visst segment for tiden gjennom arbeidet han gjør i Wilco, som shredder, fargelegger og gitarelegant. Har ellers jobbet med alt fra americana-royalty til knirkete eksperimentell jazz på et vell av utgivelser og konserter. Spiller med Hedvig Mollestad Trio på Romsdalsmuseet og som del av Terje Rypdal-tributekonserten.  

– Nels har masse norske gitarvenner, og det var vel Ivar Grydeland som introduserte oss første gang. Vi har mailet, spist lunsj og forsøkt å få til å spille sammen med en par tidligere anledninger, men det har vært vanskelig på grunn av hans forpliktelser med Wilco. Men nå måtte jeg spørre ham. Det var usikkert om han kunne lenge, men før jul svarte han at det kanskje kunne gå. Når man skal sette sammen et sånn artistopphold spør man mange, og man får også nei fra mange, men dette var en av tingene som gikk i boks. Egentlig hadde jeg spurt ham om å være med på noe som etter hvert falt ut av residencyen, og da måtte jeg tenke meg om. En konsert med trioen var åpenbart greit, men så kom jeg på Terje Rypdal-prosjektet han var med på. 

– Det blir kult å ha ham med trioen på utescene, hvor han kan få frem den store scenemusikeren som han er med Wilco, samtidig som man kan få vist fram hans musikknerd-kjærlighet gjennom bidragene på Rypdal-konserten. Terje har vært en veldig viktig inspirasjon for ham fra tidlig av. Det er fantastisk å dele scenen med sånne musikere, og se hva det kan gjøre med en selv. 

Nels har en bakgrunn som gitarist hvor han dekker et stort område, gjør masse forskjellig – han spiser oppgaver, føler jeg. Han har på en måte ingen gjerder som holder ham på ett sted. Han har en fet legg inn i den virtuose jazzverdenen, samtidig som han utvidet Wilcos nedslagsfelt. Det er jo ikke sånn at han er en jazzgitarist som er putta inn i det bandet for å briljere, føler jeg – han er mer en supergitarist som fargelegger det singer songwriter-aktige uttrykket deres. Og han blir virkelig verdsatt for de egenskapene, samtidig som hans bidrag til jazzen med Kris Davis og andre stjerner på New York-scena nesten føles litt hemmelig, siden Wilco står foran der som en svær reklameplakat.

– Nels var en musikknerd sammen med broren, de kjøpte plater og kom inn i det fra rockemusikkverdenen. Han var besatt av Sonic Youth, og det er interessant at han kommer derfra. Det har han bevart – den tenåringsaktige rocke-innfallsvinkelen som han også får ut i det eksperimentelle han gjør. Det gjør masse for hvordan man tenker musikk – mennesker er veldig opptatt av definisjon, det gjør oss trygge når vi kan kalle noe for noe. Men med alle disse musikerne flyter det, og det sier mye om musikkens vesen, tenker jeg. Det skal jo ikke være likt over tid. Det må innta en ny form, og da er det fantastisk med mennesker som klarer det på en naturlig måte. 

Les også: Hedvig Mollestad om Terje Rypdal

Når fjell faller. Peter Brötzmann (1941 – 2023)

Peter Brötzmann under Kongsberg Jazzfestival 2022. Foto: Espen Sandengen/Kongsberg Jazzfestival

Fredager er dagen da alt skjer. Likevel føltes det som om verden stoppet opp et øyeblikk da de første troverdige ryktene om Peter Brötzmanns bortgang begynte å svirre grytidlig i dag. Den frie musikken har mistet en av sine største personligheter, og et av de sentrale tidsvitnene til denne musikkens utvikling er gått tapt. Ja, han lever så klart «videre» i minnene, de tilsynelatende hundrevis av albumutgivelsene han etterlater seg, den fysiske kunsten han har skapt, og en lang rekke interessante bokutgivelser med tekster, intervjuer, fotografier og kunstverk i forskjellige teknikker. Den glimrende britiske journalisten Daniel Spicer arbeider nå med å ferdigstille en ny bok om ham.

Men denne tonen får vi aldri tilbake. Selv om mye handler om dokumentasjon og analyse og mange, meg selv inkludert, forguder gamle dager, er nøkkelen til Brötzmanns storhet at han sjelden så seg tilbake – musikken handlet om kontinuitet. 

Ja, hans andre Machine Gun (1968) med en en oktett av europas fineste frie unge løver er en killer klassiker som går rett til kjernen av eksistensen og en politisk samtid, og verket er faktisk blitt fremført på BLÅ, i alle fall i teorien, men det ble uansett feil å elske denne og oppfordre ham til å dra den på konsert som en gammel hit, for det var et øyeblikk i tiden som hendte der og da. Det er ikke noe som kan gjentas uten videre. Det interessante samspillet og nye veier for musikken kan fortsatt oppdages. Håper vi. Han håpet i alle fall til det siste.

Derfor var det så givende å se ham på scenen. Selv i perioder da man kunne ta hans tradisjon litt for gitt, kunne man så oppsøke ham i konsertsammenheng igjen og få samtlige hår kraftig dratt bakover, ikke bare av den brutale kraften som var ganske skremmende men deilig, men også det lyriske og gripende som selvfølgelig er den del av det hele, både når det er full bombing på scenen og når han er i det mer intime hjørnet, som for eksempel på utgivelsen I surrender dear.

Det er så mye å ta av – det beinharde rockbandet Last Exit, det ekstatisk frigjørende Globe Unity Orchestra, de utallige duoene og trioene med vår musikks mest sublime utøvere. Og bare ham alene, da man bedre kunne høre linjene bakover i jazzhistorien i spillet hans.

Peter Brötzmann på Galleri Åkern. Foto: Birgit Fostervold/Kongsberg Jazzfestival

De som var tilstede på Kongsberg i fjor da han spilte to konserter og var gjest hos oss i Now’s The Times festivalkro, fikk opplevelsen av at han hadde nådd livets høst. Hans solokonsert på Galleri Åkern var vanvittig sterk, han måtte avbryte flere ganger, bruke en inhalator underveis, og sa til publikum at sorry, lungene mine er fucked. Jeg traff hans gamle venn Frode Gjerstad på broa senere, og han sa som sant var at det var en sterk opplevelse, også fordi han ga inntrykk av at han var her for å si farvel. Enkelte små miljøer i Norge har vært viktig for ham, han har venner og samarbeidspartnere her. Samtidig har han selv også vært en døråpner for mange, ikke bare musikere men også for oss lyttere. Samarbeidet med Gjerstad og Paal Nilssen-Love må fremheves, men det er utrolig mange samarbeid og settinger hans musikalske ideologi har funnet vekstgrunnlag i, verden over. Merkelig med tanke på hans noe faretruende fremtoning, men han var selvfølgelig søt inni der.

Brötzmann besøkte Now’s The Time i Jazzboksen i fjor. Foto: Guro Kleveland/Ballade

Vår samtale i Kongsberg gikk temmelig trått i starten, vi følte oss som noen dilettanter som plaget en gammel og trett mann med idiotiske spørsmål, men ved å pense over på noen temaer som opptok ham, våknet han til liv og delte av sin historie og meninger og dette og hint, snakket om formative år i Wuppertal, om sin tilknytning til Fluxus-bevegelsen. Litt som på konserten han hadde med Heather Leigh på pedal steel senere på festivalen, det kunne tidvis virke som om han var tom, men så kom plutselig Tonen der igjen. 

Miljøet for denne musikken blir unektelig svakere når et fjell som Peter Brötzmann ikke lenger rager i synsvidden. Takk for det vi fikk. Det ser håpløst ut, men vi gir oss ikke!

KONGSBERGJAZZ, KONGSBERG, JULI, 2022: Den gamle, lutryggete mannen vred på seg, ville ikke svare på spørsmålene Audun stilte. Etter hvert kom han på gli, snakket litt om gamle musikerkolleger, om Fluxus-bevegelsen, og om den bortimot totalt manglende troen han hadde på nye, skolerte musikergenerasjoner. I den lille kunstlåven, hvor han spilte solo, måtte han be publikum om lov til å ta seg pauser. Lange pauser. Han hadde vært syk, fysikken stemte ikke helt, lungene var slitne av liv, livsstil og sikkert også en ekstrem, helt umiskjennelig spillestil. Besøket grenset til det usannsynlige – for gamle venner var det et farvel. Applausen i den lille låven varte lenge.

Senere, under Særingfesten, spilte han med Heather Leigh på smektende pedal steel, med og uten vreng. En aparte blanding av sentimentale americana-aktige lydlandskaper og den tonen, som et spett gjennom luften, ufravikelig og uunngåelig når den var tilstede. Så forsvant den, som om han dykket ned i strengehavet, som om det var tang og tare, slik at han kunne hente seg inn.

Rart med det – noen ganger er det som om du forstår enda bedre hva folk faktisk prøver på, når de ikke helt strekker til. Det virkelig vakre i denne ubendige intensjonen, intenst tilstede i den improviserte musikkens verden siden sekstitallet, var så innlysende i enkelte øyeblikk, kanskje tydeligere enn jeg har opplevd det før. Så visnet den vekk på et blunk, det var som om den ikke tålte luften rundt seg. Stor kunst kan være trist og samtidig oppløftende, det vet jeg jo, jeg har jo lest bøker og sett film og hørt på orkesterverk og ballader – men det er langt sjeldnere å oppleve den spenningen i fritt improvisert musikk. Peter Brötzmanns to konserter på Kongsberg sommeren 2022 var en unntakstilstand.

Den flyvende hollender

Det er få bransjemenn i jazzens historie som har satt sterkere avtrykk etter seg enn Bob Thiele (1922-1996), som label-driver og produsent. Han hadde allerede utrettet mye for et par mellomstore selskap da han i 1961 overtok roret i Impulse! Records etter Creed Taylor. Han vil så klart huskes ekstra godt for sin rolle som tilrettelegger for John Coltranes kreative laksesprang på labelet en håndfull år, men det er svært mye mer – dette var en dirrende brytningstid i jazzen, og Thiele muliggjorde det hele med en musikkfiksers kløkt. Det er nærmest en kuriositet at han før alt dette var med-låtskriver på en av historiens evige schlagere «What a Wonderful World» med Louis Armstrong. Han ble lei av major label-tankegangen som la ned stengsler for ham (Impulse! var eid av ABC/Paramount), og han ønsket å gå indie. Hans neste label-eventyr Flying Dutchman ble startet opp i 1969, og selv om det ikke her helt det samme suset over det som over Impulse! er det et av epokens mest interessante plateselskap, uansett sjanger.

Likevel er han ikke noe allment kjent navn, det dukker sjelden opp artikler om ham i Mojo eller The Guardian, fortviler jazz og soulhistoriker Dean Rudland på den svært lekre utgivelsen This is Flying Dutchman Records 1969 – 1975, utgitt av det britiske kremselskapet Ace Records – som nå har ansvar for å forvalte labelet. For jazzfans og cratediggers er det nok mye kjent stoff her, men det er kløktig og fristende presentert på en deilig dobbelt-LP med fyldige liner-notes. Det frie uttrykket gikk i disse årene over i vel så interessant spirituell, funky og sjelfull jazz, samt små dansegulvnuggets som obskure Cesar, en boliviansk latin jazz-pianist som er representert her med eksotiske «See Saw Affair», med herlig souljazz-vokal fra Linda Tillery.

Men han eksperimenterte fortsatt med storband og andre uttrykksformer, og hadde tett samarbeid med folk som Oliver Nelson.

Og som vi vet var der her den store verden fikk sine første toner fra Jan Garbarek og gutta, med utgivelsen av fabelaktige George Russell presents The Esoteric Circle, innspilt i 1969 og utgitt to år senere (skuffende for oss ikke representert på denne samleren).

Han var så involvert i musikken at han også ga ut prosjekter under eget navn, som den spennende og svært allsidige Head Start med Bob Thiele’s Emergency, med musikere som Roger Kellaway, Tom Scott og Elvin Jones.

Noen av artistene han hjalp å forløse på labelet var den unike sangeren Leon Thomas (som han hadde først paret med Pharoah Sanders på legendariske Karma), og den argentinske saksofonisten Gato Barbieri, som han tidligere hadde utgitt som en del av Charlie Hadens Liberation Music Orchestra. Barbieri begynte her å utforske sine latinamerikanske og melodiske røtter.

Men som Rudland påpeker, er det tre virkelige klassikere Thiele satte i stand, og som har fått stor betydning for musikkens utvikling. Det er så klart A Love Supreme, men i moderne sammenheng er det måten han fikk Gil Scott-Heron til å skinne på evigaktuelle Pieces of a Man, med poesi som biter og noen virkelig rystende men fengende låter. Mindre kanonisert men vel så viktig er keyboardist Lonnie Liston Smiths tredje album Expansions. Han hadde jobbet med Pharoah Sanders på Karma og også med Gato Barbieri og Leon Thomas, så dette er en viktig brikke i Flying Dutchmans historie. Den virkelige katedralen her er tittelkuttet på Lonnie Liston Smith & The Cosmic Echoes album fra 1975. Dette er i sannhet kosmisk jazzfunk, drevet frem av en av tidenes mest hakkandes basslinjer signert Cecil McBee og mye pirrende perkusjon, og viktigst: en småskummel synth i bånn. Måten denne låten er arrangert og instrumentert låter nesten som en blueprint for det vi kaller klubbmusikk, det være seg house, funk, jazz/electronica og dyp disco. Det ble en stor hit men en enda større en på kresne dansegulv, og når man hører den i dag er det egentlig ikke året 1975 som man tenker på – dette er del av en bølge hvis krusninger  fortsatt er i full krus. 

Og i tillegg til alle disse vibbene, rørte Bob Thiele også i gryta og viste frem nye tendenser da Ornette Coleman med likesinnede opererte på Loft Jazz-scenen i 1970. Utrolig fett å tenke på at denne her ble utgitt på syvtommers single også 

NTTs brevspalte

Redegjørelse fra redaksjonen: En gang i blant får vi tilsendt leserinnlegg i Now’s The Time – det er selvsagt en aktivitet vi vil oppmuntre på det sterkeste. Denne uken har vi mottatt en tekst om hvordan United States Information Services bidro med næring til jazzinteressen i Tromsø fra 1957 og utover fra Tore Hansen. Da Hansen er i nær slekt med blogghalvdel Filip, ble avgjørelsen tatt av den andre halvdelen av redaksjonen, Audun Vinger, og vurdert som relevant for publikasjon. I samme runde ble bidrag fra Basse, Jimmern, Bulle, Doffen, Nelly, Gneiss, Mollis, Nisse, Ida, Store-Peter, Lille-Peter, Mira, Geir og onkel Bødtker refusert.   

Jazzens gullgruve i nord

Artikkelforfatteren sammen med resten av Jazzklubbens orkester i Bragerevyen, desember 1958. Fra venstre: Kjell Eriksen (piano), Leif Sørensen (trommer), Jan Mohus (trompet), Sverre Lund (tenorsaksofon), Alf Erling Kjellman (barytonsaksofon), Bror Dahl (altsaksofon) og Tore Hansen (kontrabass). Bilde hentet fra Cool, Kløver & Dixie: Jazz i Norge 1950-1960

Meldingen om at USA skal etablere et kontor med visse konsulære oppgaver i Tromsø, ga meg en oppfriskende påminnelse om opprettelsen av et såkalt informasjonskontor i samme by i 1957 under navnet United States Information Services – eller USIS på nord-norsk tungemål. Så vidt meg bekjent var formålet med kontoret først og fremst å øke befolkningens «goodwill» overfor USA midt under den kalde krigen – og der vi under Cuba-krisen noen år senere fikk erfare hvor betydelig  nærværet til den amerikanske marine var i denne delen av verden. USIS hadde særlig stor appell til oss skoleelever – med mye historisk litteratur og tidsskrifter om det amerikanske samfunn og politiske system. For meg – og mange andre – var den største attraksjonen ved USIS en stor og overraskende oppdatert platesamling med moderne jazz – dominert av bebop. Platesamlingen rommet imidlertid andre musikkformer, og der opptak fra Leonard Bernsteins symfonikonserter for barn – med dirigentens kommentarer – ble noe jeg aldri har glemt.

For min generasjon var USIS en musikalsk gullgruve. Etter at jazz var en forbudt ytringsform under den tyske okkupasjonen, innebar stramme rasjoneringer og betydelig økonomisk nøkternhet at andre deler av familienes forbruk ble prioritert fremfor platespillere og plater gjennom hele 50-tallet i de fleste familier. I Storgata i Tromsø – der USIS hadde sine kontorer – fantes Tromsø’s eneste musikk- og platebutikk – Tonofoto. Selv om innehaveren Hans Jensen pleiet et godt forhold til byens jazzmusikanter, kunne forretningen slett ikke overleve med oss som eneste kunder – og utvalget av jazzplater var alltid begrenset.. Jensen levde bedre av fiskerne som etter å ha levert fra seg fangsten feiret hjemkomsten med noen kilo 78-plater med dansemusikk på trekkspill.

Den alternative kilden til opplevelse av ny amerikansk musikk – altså jazz – var radiostasjonen Voice of America, som startet sine sendinger med «Take the A-train». Problemet var at disse sendingene startet kl 2400 – altså etter leggetid. Men bortsett fra hensynet til vår nattesøvn, sto denne stasjonen overfor en annen stor utfordring – store forstyrrelser i mottaksforholdene. Vi antok at noen av disse forstyrrelsene hadde sitt opphav i sovjetiske støysendinger, og der det gjaldt lite at f.eks. komponisten Shostakovitsj hadde en del sans for jazz. Men mer sannsynlig var det at kraftige og hyppige utbrudd av nordlys i polarnatta overvant Charlie Parker og den amerikanske radiokanalen.

Platesamlingen til USIS kom derfor som en åpenbaring for jazz-miljøet i Tromsø. Og siden også dansemusikken på 50-tallet formidlet amerikanske standardlåter ble et bredere publikum kjent med – og glad i – forholdsvis moderne jazz.

Og hvem lyttet vi til? Her kunne vi «forsyne» oss av eliten innen bebop-ens verden, som Charlie Parker, Dizzy Gillespie, Miles Davis og Cannonball Adderley, Thelonius Monk, Bud Powell, Oscar Peterson, Ray Brown, Art Tatum og så videre. Selv husker jeg særlig godt en innspilling fra Birdland med the Jazz Messengers – med Clifford Brown og Lou Donaldson. Men det var sjefen selv – Art Blakey – som satte de mest varige spor i mitt musikkminne, med en «high hat» som gikk som en evighetsmaskin, og nærmest eksplosive steinras som drev bandet videre. Også Blakeys samarbeid med Monk befant seg i platehyllene.

Kanskje den innspillingen/platen som fortsatt vekker til live mitt nære og aktive forhold til USIS var News from Blueport med Gerry Mulligan og Art Farmer – samt B. Crow (bass) og D. Bailey (trommer). Fra denne platen «forsynte» vi oss godt med nye låter som vår kvartett bl.a. benyttet på våre konserter. Men når det gjaldt selve formspråket var det sannsynligvis noen plateinnspillinger med Dave Brubecks kvartett som gjorde sterkest inntrykk – og det før Time Out!, albumet med «Take Five» var kommet ut.

USIS hemmet min skolegang, men bidro til å utvide mine musikalske perspektiver i en kulturell tørkeperiode. Jeg håper den nye avdelingen i Tromsø fortsatt kan gi oss nye kulturelle impulser.

Tore Hansen, professor og amatørbassist

Moldejazz 2: Hjemmekos på bortebane med Emmet Cohen og gjester

Emmet Cohen. Foto: Gabriela Gabrielaa

Emmet Cohen var allerede godt i gang med å skape seg et navn som pianist på New York-scenen i mars 2020. Han hadde gitt ut flere volumer i Masters Legacy-serien, der han allierer seg med noen av jazzens fremste musikere fra en eldre generasjon, og han var en sentral musiker i et nytt miljø, sentrert i Harlem. Men noe skjedde allikevel da han satte i gang hjemmekonsert-serien Live from Emmet’s Place. Konsertene han huset hjemme i sin egen leilighet, med venner, kolleger og nye bekjentskaper, var lite preget av hjemmekonsert-kleinhet. Det føltes snarere som å være flue på veggen under små jamsessioner – og som essensiell dokumentasjon av den nåtidige, tradisjonsbevisste amerikanske jazzscenen. Serien har da også fortsatt, selv om scenene er åpne – og nå for tiden reiser Cohens trio rundt i verden og spiller, gjerne med nye gjester. Under Moldejazz får de med seg Ola Kvernberg og Lars Frank – det kan fort bli et høydepunkt med festivalen. Vi tok en prat med pianisten for en stund siden, i forkant av Europa-turneen.

Fortell litt om trioen du kommer med til Molde!

– Gjerne – det er første gang jeg kommer til Norge, og jeg har med meg Kyle Pool på trommer og en glimrende ung bassist som heter Philip Norris. Kyle kan svært mye om musikkens historie, han har vært i New York i ti år og spilt med Cécile McLorin Salvant. Han er veldig sensitiv og har spilt med Wynton Marsalis også – så han er veldig spesifikk og lydhør for en viss form for swing og musikalsk estetikk. Han har også vært leder for jamsessionen på Smalls i flere år, så han er veldig fri og i stand til å spille med mange forskjellige former for musikere. Han er en av de beste jeg kjenner, og gjør alltid det som er riktig for musikken. I tillegg er han en veldig avslappa type. Philip er en ung bass-titan som utdannet seg på Julliard og har spilt med Wynton, Branford Marsalis, David Sanborn og Joshua Redman, Veronica Swift. Han har liksom alle spillejobbene for tiden, det er veldig hyggelig. Jeg er virkelig begeistret for den trioen. 

Blir det mange konserter i Europa i sommer?

– Ja, vi har en ganske omfattende turné. Vi er innom Portugal, Frankrike, Montreux i Sveits, Spania, et par konserter i Italia. Og til slutt ender vi opp i Norge. 

Dere spiller sammen med Ola Kvernberg og Lars Frank i Molde. Er det mange sånne lokale samarbeid når dere reiser rundt?

– Ja, helt siden vi startet Live from Emmet’s Place, har det vært noe av det vi liker å gjøre best. Det handler om å invitere gjester inn i vår lille verden, å være inkluderende og la dem delta i vår vibb. Vi er blitt veldig komfortable med det etter hvert, og nå når vi kan dra til andre land, er det interessant å møte de ulike musikerne og miljøene der, krysse grenser og vise frem den typen samarbeid. Det er noe jeg tror verden trenger å oppleve. 

Mange folk har hatt stor glede og kanskje til og med trøst av å følge med på Live from Emmet’s Place siden nedstengningene i 2020 og fremover. Hvordan har mottagelsen foran publikum vært?

– Absolutt, det er mange som forteller at de er takknemlige, at de har sett hver eneste episode og nesten føler at de kjenner oss, men at dette er første gang vi faktisk får anledning til å møtes. Det er selvsagt mye bedre live – internettsendingene har vært fine, men de er ingen erstatning. Samtidig har det åpenbart vært verdifull eksponering, og det gjør at folk som nå kommer og ser oss live allerede har et forhold til hvem vi er og hva vi holder på med. Det er vakkert å oppleve at de endelig kan være der i egen person. 

Opplever du at innfallsvinkelen til musikkens tradisjoner endrer seg fra sted til sted når dere reiser rundt?

– Først og fremst fra musiker til musiker. Om du tar New York, er det så mange ulike scener. Du har folk som spiller “tradisjonell” musikk i stilen etter Louis Armstrong, Fats Waller og Bix Beiderbecke. Men det finnes også frijazz, eller bebopmusikere som konsentrerer seg om musikken til Bud Powell, Dizzy Gillespie og Charlie Parker… også er det musikere som gjør alt sammen. Det er en personlig reise, det handler om hva som trekker deg inn i musikken i utgangspunktet og hvordan du utvilker deg derfra. Det som dro meg inn, var Oscar Peterson, Monty Alexander og Benny Green. En viss swing-følelse som jeg ble truffet av. Etter hvert oppdaget jeg Charlie Parker og Thelonious Monk, jeg gravde meg tilbake til Fats Waller, Willie “The Lion” Smith og James P. Johnson, men også forover til Brad Mehldau, Keith Jarrett og Bill Evans. Alt mulig. Interesser endrer seg, folk går gjennom ulike perioder i kunstnerskapet, og det er evolusjonen det handler om. Høres du lik ut når du er 50 enn når du er 25, eller endrer du deg over tid? Det finnes ulike svar på det. 

Men opplever du at det er en revival, eller en økt interesse for jazz fra før 50-tallet for tiden? 

– Ja… det der kommer vel alltid i bølger. At ting “kommer tilbake” er noe pressen kan bruke til å beskrive utviklingen. Men om jeg skal være ærlig, er jo kunsten evig, også det som har vært spilt for lenge siden. Også den musikken minner oss om å leve her og nå. Plutselig kan det hende at noen fatter ny interesse for noe som skjedde for lenge siden. Men det Miles Davis gjorde, eller Art Blakey for den del, trenger strengt tatt ikke et “comeback” for å være det den musikken er. Det blir stående uansett. På Live from Emmet’s Place har vi kunnet spille en låt som “After You’ve Gone” som går viralt, og plutselig er det mange folk som er interesserte i den låta og spillestilen til Patrick Bartley på altsaksofon. Men da sier jo Patrick, jeg har spilt den stilen i New York i ti år, uten at noen brydde seg! Sånne ting handler om timing og eksponering. 

Er det sånn med stridepiano-stilen for din del også? Du har jo jobbet med det en god stund, men det kan virke som at det har oppstått en ny nysgjerrighet rundt det de senere årene.  

– Ja, da jeg vokste opp spilte jeg Scott Joplin og noen andre ragtime-greier. Så spilte jeg klassisk musikk, og flyttet etter hvert til New York. Når man kommer hit som pianist, handler alt om å kunne spille i en rytmeseksjon. Det handler om stilforbilder som Wynton Kelly, Cedar Walton, Barry Harris og Kenny Barron… det er lyden av New York i en bandsetting. Og det var det jeg måtte lære meg da jeg først kom til byen. Jeg måtte finne ut av hvordan jeg skulle akkompagnere sangere – hvordan spilte Tommy Flanagan med Ella Fitzgerald, for eksempel? Etter hvert startet jeg mitt eget band, og da begynte vi å snakke om alt det vi ikke hadde spilt. Vi hadde aldri gjort materiale av Louis Armstrong, gamle låter som “Rockin’ Chair” eller “Two Sleepy People”, låter fra den tidlige delen av 1900-tallet. Så vi prøvde å inkorporere det på naturlig vis. Det handlet ikke om å gjøre en “tribute”, men simpelthen at vi likte låtene og hadde lyst til å gjøre vår versjon av det. 

Er du inne i en konstant leteprosess etter gamle opptak som inspirerer deg? 

– Konsistent, i hvert fall. Ørene mine er alltid åpne. Jeg prøver å finne forskjellige ting, og skriver også. Jeg skrev en ragtime-låt som heter “Spillin’ the tea” som vi spilte inn under pandemien i stedet for å velge et nummer til av en komponist som Willie “The Lion” Smith. Det er min oppdaterte versjon av noe de kanskje kunne tenkes å skrive i Harlem på den tiden. Jeg er åpen for alle slags vinklinger på stoffet, bare de inspirerer oss.  

Men har du alltid vært en musiker som blir inspirert av å grave i musikkhistorien?

– Nei, jeg tror det kom senere. Da jeg først flytta til New York, var jeg ikke så opptatt av det. Men så fikk jeg anledning til å jobbe med, og være sammen med, noen av de gamle mesterne. Min første spillejobb i byen var med Dizzy Gillespie Alumni Band. Jimmy Heath spilte i det bandet, og vi tok en firetimers busstur fra New York til Washington, D.C. På den bussturen fortalte Jimmy historier om John Coltrane, Charlie Parker som kom på middagsbesøk til foreldrene hans, øvinger med Benny Golson… et vell av historier. Wow… det der var the real thing, og jeg begynte å reflektere over hva det vil si å være en del av den slekten. Etter hvert møtte jeg flere av mesterne og det førte meg til en mer historisk innfallsvinkel. Ikke en historiefaglig innfallsvinkel, altså – det handlet mer om å sette pris på den reisen og å forsøke å forstå hvordan musikken også er rotfestet i den svarte amerikanske frigjøringskampen. At den kommer fra kirken, fra slaveriet og fra afroamerikanske miljøer. Det tror jeg det er viktig å fremdeles huske på og reflektere over, for musikere som spiller den musikken i dag. 

Når du mener “i dag”, tenker du på den politiske konteksten de siste par årene, eller…

– Da mener jeg egentlig i vår tid, at det er viktig for alle som er i live nå for tiden. Men det har vært store omveltninger de siste årene, og jeg tror virkelig at musikk er politisk arbeid i sin natur. Det er umulig å stenge absolutt alt ute og “bare lage kunst”. Den slipper ikke unna samtiden, det handler om måten kunst, film og musikk berører folk nå for tiden – og det handler om hvordan uttrykkene tar opp i seg alt det andre som skjer. 

Du nevnte bussturen med Jimmy Heath. Innspillingene med musikerne fra hans generasjon, og de som kom før ham, vil vi alltid ha. Men den muntlige tradisjonen, historiene de forteller og måten de forteller dem på – er det en mer sårbar del av jazzhistorien, og gjøres det nok for å ta vare på den? 

– All historie er jo sårbar, og den skrives av de som er igjen. Det som er viktig nå, er å forsøke å gripe den an fra flest mulig forskjellige sider, også de som har vært ignorert tidligere. Å ikke bare lytte til albumene, men å lese bøkene de har etterlatt seg, se filmene, å prate med folka som kjente dem og få nye synspunkter på det. Jeg syns det er mirakuløst at denne musikken har eksistert i over hundre år. At så mange har bidratt, tenk på alle de utrolige musikerne ingen kjenner til i dag. Folk over hele verden som har spilt musikken på aller høyeste nivå og som ikke er i historiebøkene. Det er så mange glemte helter… og sånn er jo livet. 

Leser du mye jazzhistorie?

– Ja, jeg syns det er viktig. For øyeblikket leser jeg Brad Mehldaus bok, som er samtidshistorie. Han skriver mye om musikere på nittitallet og hvordan det var å etablere seg på scenen på det tidspunktet, ulike ting han har strevd med. Jeg ble litt kjent med ham i januar, og så kom boka. Så da hadde jeg lyst til å sette meg mer inn i hans liv og hans interaksjon med jazzscenen. Det er også en unik historie – så jeg er ikke bare interessert i det som er hundre år gammelt, all historie som har vært med på å skape nåtiden er interessant. 

Du har en pågående albumserie hvor du spiller med eldre musikere, Master’s Legacy. I forbindelse med den har du snakket om en generasjonskløft mellom musikere på din egen alder og generasjonen du da spiller med. Hva forårsaket denne kløften – og kunne det vært annerledes, eller er det simpelthen sånn musikklivet fungerer?

– Hmmmm. Jazz har alltid vært en muntlig tradisjon hvor kunnskap går i arv, i hvert fall i eldre generasjoner. Du hadde bandene til Miles Davis, Art Blakey, Betty Carter, Ray Brown, Freddie Hubbard… disse folka hadde alltid med seg yngre musikere, sånn fungerte det. Da Ray Brown var yngre spilte han med eldre folk som Louis Armstrong og Oscar Peterson, og så delte han kunnskapen videre, til folk som Christian McBride, som gjør det samme. Gitarist Dan Wilson og jeg var med i bandet hans, det samme har Christian Sands og Ulysses Owen Jr., Marcus Strickland… det er noe som alltid skjer, og jeg ønsket bare å ta det et skritt videre. Ingen jeg kjente i min generasjon hadde hatt mulighet til å være sammen med Ron Carter, men kanskje jeg kunne skape en anledning. Eller med Tootie Heath, eller Houston Person. Jeg ville ha med meg mine jevnaldrende, folk som tror på denne musikken, og møte mesterne. Høre historiene deres, ideene deres og skjønne hvordan de ser på musikken, livet, og hvordan disse tingene henger sammen. Det store bildet. Det du lærer handler ikke om Han sa dette, så da gjør jeg det, det er ikke så rigid. Det handler om å være med dem, å skjønne hvem de er og hva livet handler om for dem. Det siver inn selv når du ikke legger merke til det. Å oppleve det mens de fremdeles er tilstede er en velsignelse. 

La oss ta Ron Carter som et eksempel – kan du fortelle litt om hva du har lært av å spille med ham, og være sammen med ham?

– Han er kanskje den mest fokuserte, seriøse musikeren jeg har møtt. Jeg husker jeg hyret ham inn til å gjøre en masterclass for en gruppe unge musikere jeg hadde et ukeslangt seminar for. Han fløy ned til Miami om morgenen, tok seg en kaffe og dro i gang en undervisningsøkt på fire timer. De unge musikerne trengte virkelig en pause etter hvert. På et tidspunkt fikk han dem til å spille en blues i F i en time… de holdt på å falle fullstendig sammen. Men da de var ferdige, hadde de lært noe viktig om anstrengelser, og om fokus. Det høres kanskje ikke ut som all verden, men i en tidsalder med konstante avbrytelser er én time ganske mye. Det er et øyeblikk jeg har tenkt mye på. Han er tydelig – men også ganske snål. Når han spiller, kan han slenge inn en vits, titte på deg og blunke for å signalisere at alt er ok. Det er en kombinasjon av en snill seriøsitet og humor som gjør ham til den han er. 

Noe som har vært veldig tiltrekkende med Live from Emmet’s Place har vært følelsen av at dere har det artig og leker dere. At kunsten og håndverket i bunn er beinseriøst, men at dere allikevel har en lettbent holdning. Har du vært bevisst på at formatet liksom tar musikken ned fra en seriøs konsertsal-setting?

– Kanskje ikke på å ta det ned… men på å være i øyeblikket. Øyeblikket handler om å skjønne hvor du er, hvem du spiller med og hvem du spiller for, og hvordan du har det. Det er derfor musikken aldri forblir den samme. Vi kommer ikke til å spille likt i Detroit og Japan, for eksempel. Publikum gir deg annerledes feedback, historien er forskjellig og musikere tilpasser seg omgivelsene sine. Det er som å være en DJ – du ser på folk og forsøker å tolke hva de trenger, hvordan du også kan utfordre dem… det er en holdning. 

Hvordan startet Live from Emmet’s Place? 

– Alt var stengt ned i mars 2020, og det var en promotør i Kansas hvor vi egentlig skulle spille 20. mars. Han foreslo at vi bare gjorde noe hjemmefra, og så kunne vi få honoraret, de ønsket å støtte musikere. Jeg svarte at det hørtes fantastisk ut, jeg trengte virkelig de pengene på det tidspunktet, alt annet var jo avlyst. Så vi fikk med oss trommene til Kyle ned til meg, Russell Hall kom med bassen sin. Vi bor ganske nær hverandre i Harlem alle sammen. Vi satte opp en telefon på en bunke med bøker, trykket “livestream”… vi visste ikke hva vi gjorde, men opptaket fikk 40.000 streams og låt som en game boy. Vi skjønte at det var noe vi kanskje burde gjøre mer av, og prøvde om igjen. Det virket som at folk trengte et sted å samles og føle på et slags samhold. Jeg brukte timesvis på å oppgradere videokvaliteten, lydkvaliteten, hvordan leiligheten min så ut… hver minste detalj. Det føltes viktig å bare bli bedre på det, og her er vi i dag. Etter hvert handlet det om å skaffe gjester i tillegg til den faste trioen. Nå har vi gjort over 100 konserter som alle ligger ute. Forhåpentligvis er det blitt et fint, lite stykke jazzhistorie. 

Hvordan gikk du fram for å få gjester? Tok folk kontakt, eller var dere oppsøkende?

– I begynnelsen ringte vi bare alle de andre vennene våre i Harlem. Tivon Pennicott, Godwin Louis… Patrick Bartley bodde her på den tiden. Benny Benack III, Veronica Swift… ting har endret seg, mange har flyttet etter pandemien, det virket som at folk trengte en endring. Men på den tiden fikk jeg assosiasjoner til Harlemrenessansen for hundre år siden, da all slags musikere bodde her. Det var bare husfester, åpne invitasjoner til å komme over og spille. Og det var ikke noe annet å gjøre. Etter hvert begynte jeg å kontakte folk, og folk tok også kontakt og ville være med. Nå handler det litt om arkivet, på en måte. Hvis vi kommer på noen vi ikke har gjort noe med, som burde være med. Jeg spør folk om hvem de har lyst til å spille med, og de foreslår ulike navn. 

Man fikk også følelsen av at det var en vennegjeng som møttes. Jeg lurer på det musikkmiljøet du forteller om i Harlem – hadde dere kjent hverandre lenge? 

– Jeg hadde vært i New York i åtte år før pandemien, og vi hadde spilt sammen i ulike kombinasjoner. Jeg hadde en ukentlig gig på Smoke Jazz Club hvor ulike musikere kom og spilte, og det var basert på den typen relasjoner. Det var utrolig mange kule øyeblikk som hadde oppstått de siste årene i New York, og etter hvert tenkte vi at det hadde vært fint å forsøke å fange noe av det på film. Det er også musikere som jeg møtte for første gang da vi gjorde opptakene. Nicholas Payton, for eksempel, eller Kurt Rosenwinkel. Men det var en fin måte å møte folk på, som jeg tror er litt undervurdert. Når du møter noen i den settingen, og dere spiller live etter to timer, og det går, dannes det spesielle bånd.   

Føles livescenen du er del av i New York som den samme etter gjenåpningene?

– Nei, ingenting er det samme, føler jeg. Alle har fått nye perspektiver på livet, de har omstrukturert livene sine på ulike måter. Sånn er det, særlig med sånne drastiske hendelser. Alt endrer seg – og sånn burde det være også, føler jeg. Vi må lære oss å akseptere endring, klubbene er annerledes, noen åpnet aldri igjen, men andre kommer til. Musikken dør jo ikke. Spike Wilner, en venn av meg som eier Smalls, beskriver jazz som ugresset som trenger seg gjennom sprekkene i fortauet. Den kommer tilbake om og om igjen! 

Men opplever du at det har endret musikken, eller betydningen av å dra på konserter? 

– Folk har ikke så god hukommelse, tror jeg. En god stund var det en følelse av at live musikk ikke var noe man tok for gitt, folk kom og ga uttrykk for stor takknemlighet for at det var tilbake, og sverget på at de ikke skulle glemme den følelsen. Men andre så på det helt annerledes, whatever, vi er tilbake og la oss i grunnen bare glemme de siste årene.  

Jeg leste en betraktning et sted om at det finnes bemerkelsesverdig lite litteratur som egentlig tar for seg spanskesyken for hundre år siden. Og om man ser på film og TV-serier, eller litteratur, nå for tiden, kan det virke som at mange ønsker å unngå å dvele for mye ved den tiden – at det heller handler om å komme seg videre. Men Live from Emmet’s Place er jo en serie som forblir uløselig knyttet til den perioden. Føles det bittersøtt, på noen måte?  

– Hahaha, nei, jeg angrer ikke på noe! Vi gjorde det vi gjorde, og hadde en fest i kåken min hver uke, ønsket folk velkommen og skapte et rom hvor de kunne være seg selv. Og hadde jeg kunnet gjøre det et annet sted, hadde jeg gjort det der. Vi gjorde bare det vi gjør, det føltes ikke unikt for oss. 

Tror du serien bare vil fortsette og være en del av musikervirket ditt i tiårene fremover?

– Jeg vet ikke. Jeg blir fremdeles begeistret av det, men det handler også for eksempel om hensynet til naboene mine og hva de synes. Å ha det én gang i måneden føles som et fint kompromiss for alle som er involvert. Det gjør at vi kan beholde kontakten med folk i alle deler av verden. Jazz har eksistert på mange ulike måter. Radio, TV, konserter, utendørsscener, klubber, gallerier, folk som spiller på T-banen… musikk er over alt, og dette er bare en ny variant. Vi kommer til å fortsette så lenge folk setter pris på det, tror jeg. 

Du er inne på naboene, jeg har lurt på hvordan samspillet med dem har vært underveis!

– Det er bare en leilighet under meg som blir påvirket av musikken, så det er bare et kompromiss med dem. De syntes det var ålreit med én gang i måneden fremover, og da gjør vi det – livet er jo en konstant forhandlingssituasjon!

Konsertbrev fra omegnen: Trippel Axl

Axl Rose med Arne Treholt-briller og Munch-skjorte under konserten på Tons of Rock. Foto: Cornelia Kristiansen

Popkorn, wienerpølser og vått gress/gjørme – Tons of Rock på onsdag hadde en aroma som var så essensielt festivalsk at jeg ble litt ør da jeg kom opp på Ekebergsletta, så to låter av Skid Row med sin litt gnageraktige, nye svenske vokalist Erik Grönwall før jeg ga dem opp og rakk 20 kjernesunne og trivelige thrash-minutter med Municipal Waste. Så var det duket for Guns N’ Roses.

Av Filip Roshauw og Audun Vinger