NTT: La det swinge

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis i digital remseform for jazzen og omegn og i det hele tatt! Faste lesere vet at det kan bety mye rart – i dette nummeret snakker vi med en Melodi Grand Prix-finalist, en trommeslagerveteran og en vordende albumdebutant, i tillegg til å snike oss innom operaen, Tom Verlaine og en ny norsk konsertfilm. 

Januar er i bakspeilet, februar – også kjent som “januar med løsnese og briller” – er her, og det er stadig konserter å sjekke ut på scener over hele landet. Her er noen av dem:

1. I den fremdeles nye kvintetten NEXT byr saksofonist Marius Neset på fingernem fusion med våpendragere som den karakteristiske trommeslageren Anton Eger og Magnus Hjorth på flygel. Debuten deres Happy kom ut i fjor på ACT, vi hadde en lengre prat med Neset om hans komponistvirke for litt siden og i kveld spiller de på Cosmopolite.

2. Samarbeidet mellom pianoelegant Anders Aarum og sanger Hilde Louise Asbjørnsen strekker seg 18 år tilbake nå, gjennom en rekke utgivelser og forestillinger. I kveld besøker de Moss Jazzklubb for en intimkonsert. 

3. Lillestrøm Jazzklubb fyller 25 år! Now’s The Time gratulerer med jubileumet, som feires på lørdag med klarinettist Felix Peikli, Sandvika Storband og den danske sangeren Majken Christiansen. Det varsles om pent antrekk på scenen, som seg hør og bør, og det hele går av stabelen klokka 13.00 i Stjernesalen på Lillestrøm Kulturhus. 

4. Saksofonist Klaus Holm og klarinettist Andreas Røysum møttes i Christian Meaas Svendsens Nakama-kvintett og har siden funnet sammen i en duo som spiller søndag på Kafé Hærverk. Apropos musikkstedet i Hausmanns Gate – på Hærverk kan man også høre Amalie Dahls glimrende band Dafnie neste torsdag. Og apropos Dafnie – de spiller allerede på tirsdag på Dokkhuset i Trondheim! Og apropos Dokkhuset – Fredrik Selnes spiller en solokonsert der på onsdag.

Vi går videre, og informerer om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for LIKES, DELINGER og folk som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

 

Kongle. The Movie

Stillbilde fra Kongle Trio Live in Kongsberg

Akkurat idet vi følte at Kongle Trio beviser at man kan være et svært viktig band uten å ha utgitt noen plate, nå er de til og med nede på en antakelig langvarig pause, skjer det plutselig veldig mye med bandet. Senere i februar kommer LP-en Live at Moldejazz på Øra Fonogram. Og denne helgen lanseres også Sigurd Ytre-Arnes glimrende og godt gjennomarbeide konsertfilm med bandet, tatt opp på Energimølla en helt vanlig dag i Kongsberg, off-season. 

Dette skulle bli bandets foreløpig siste konsert, og man merker intensiteten de legger ned i musikken, med dette som bakteppe. Liv Andrea Hauge ved klaveret, Øystein Skjelstad Østensens undersøkelser av kontrabassens muligheter, og Veslemøy Narvesen er virkelig en gripende kombinasjon musikere. Det er også hyggelig å se at jazzens hedersmann Tor Dalaker Lund har en sentral rolle i filmen. Det hele er initiert og finansiert av Østnorsk jazzsenter, og vi håper å kunne få sett denne filmen på stort lerret på et passende sted en gang, og la lydene omkapsle oss fullstendig.

 

Miriam Kibakayas altoppslukende assosiasjoner

Miriam Kibakaya fra Trondheim har vi sett rundt et par år nå, spesielt i bandene Superspreder og Miriam Kibakaya Concept. I dag kommer det bandets debutsingle «Unwavering», neste uke kommer de til Uhørt-serien på Nasjonal jazzscene, og senere i år kommer albumet Roots på Jazzland. Så klart vi snakket med sangeren og låtskriveren i denne anledning.

Gratulerer med ny single! Hva handler den om’a?
— Ja, det var dét. Å beskrive denne musikken har vært en utfordring helt fra begynnelsen. Jeg har vært innom mange metaforer, for å si det sånn. Jeg spikker stadig på forklaringen. Nylig leste jeg et essay som heter Poetry is not a luxury av den amerikanske dikteren Audre Lorde, hvor hun blant annet sier noe som ble værende hos meg: «Diktning er måten som hjelper oss å gi navn til det navnløse slik at det kan bli tenkt.» eller som hun skriver selv: «Poetry is the way we help give name to the nameless so it can be thought».
For meg er det kommende albumet mitt en form for diktning og bearbeidelse av navnløse idéer, energier og følelser, hvor klangene og rytmene er stedfortredere for ordene. Om jeg likevel skulle prøve, er denne låta kanskje energien av standhaftighet gjennom tunge dager, blandet med et dryss av urskog-stemning, nedslitt optimisme og motstandskraft. 

Flott førstelåt, i hvert fall. Når var det du først begynte å synge og komponere låter?
— Jeg var 12 år da jeg begynte med sang på Kulturskolen, men så har jeg sunget helt siden jeg var liten. Jeg var i gang med de første skissene til instrumentallåter på videregående, men det var først da jeg gikk andreårsjazz på Sund folkehøyskole at komposisjonene begynte å bli noe jeg følte jeg kunne ta med meg videre. 

En typisk musikalsk oppvekst, da eller? Noen artister eller konserter du så, låter du hørte på radioen som tente flammen inni deg?
— Moren min er lingvist, så på hjemmebane var det aller mest språk på menyen. Men platene African Playground, The Brazz Brothers Live in Cape Town, og Miriam Makebas Pata Pata ble mye spilt i stua da jeg var liten. Det jeg husker best fra den tida, er gleden over rytmen i musikken. Idag er groove noe av det som fascinerer meg mest, så stuemusikken har kanskje satt sine spor. Det var først på VGS jeg ble skikkelig hekta på jazz. Den første store oppdagelsen var duoen Albatrosh med låtene «Seaweed» og «Duvet Day», som jeg hørte på non-stop. «Seaweed» ble også en introduksjon til Trondheim Jazzorkester gjennom albumet Tree house. Da jeg gikk på videregående ble jeg med i Midtnorsk Ungdomsstorband, som den gang var ledet av Martin Myhre Olsen. Det var gjennom hans komposisjoner jeg for første gang fikk rollen som instrumental-vokalist og fikk prøve meg på spoken-word-tradisjonen. Mye av det jeg gjør i dag, hadde nok sin start der. I tillegg er jo Martin en helt usaklig god musiker og komponist, så det i seg selv var jo kjempeinspirerende.
Det mest gripende musikalske øyeblikket jeg kommer på, var da jeg så den kolossale oppsetningen av Mekatonia på Dokkparken i 2014. Jeg husker at melodien på «Mekatonia Exit» av Eirik Hegdal var noe av det vakreste jeg hadde hørt. Jeg er ganske sikker på at fascinasjonen for den nordiske jazzen festet seg med den låta. Den står fortsatt øverst på pallen. 

Miriam Kibakaya Concept. Foto: Juliane Schütz

Dette er med bandet ditt Miriam Kibakaya Concept, som blant annet inneholder hele Bento Box og mange andre herlige musikere vi ser her og der.  Dere spiller på Victoria neste uke. Fortell litt om samholdet og medlemmene i det!
— Ja! Det er veldig gøy med to fulltallige band i ett band; nesten som en bandversjon av en Matrjosjkadukke. Jeg er jo superfan av Bento Box – de er knallgode, så det er kjempestas å ha trioen sammensmeltet i sekstetten. Jeg føler vi alle utfyller hverandre godt i bandet, og at det er en veldig lun og komfortabel energi oss imellom. Som bandleder er jeg også veldig glad for å kunne kaste ut idéer og få innspill fra de andre. Når beslutningsvegringa slår inn, er det herlig å kjenne at man har noen støttespillere i ryggen. Sekstetten oppsto på jazzlinja, hvor jeg, Øyvind, Tuva, Zakarias og Benjamin gikk i samme klasse og Andreas gikk i tredje klasse da vi begynte. Jeg visste jo ikke helt hva de ville synes om musikken min til å begynne med, og det var attpåtil ganske skummelt å spørre Andreas om å spille siden han var tredjeklassing. Han tok det pent. Helt til å begynne med hadde jeg bare noen få låtidéer, og vi var sikkert alle, meg selv inkludert, ganske spente på hvor dette ville bære hen. Med tiden har det blitt mer og mer musikk, og nå slipper vi jo snart vårt første album. Til høsten har vi spilt sammen i 4 år, og når jeg tenker tilbake på de første øvingene vi hadde føler jeg vi har vært på litt av en reise. Jeg har jo spurt dem om å spille fordi de alle inspirer meg, så jeg føler meg veldig takknemlig for alt de har lagt inn i komposisjonene og i alle konsertene som vi har spilt så langt! Nå om dagen er jeg i gang med å skrive de første låtene til neste volum, så mer skal det bli. Vi spiller jo på Uhørt i neste uke, og har med oss litt av det nye. 

Med tanke på plater – hvor viktig er det å lage slike formater fortsatt? Har materialet noe tema eller er det bare en samling av dine beste låter?
— Jeg tror plater er utrolig viktige for å kunne fortelle en sammensatt og nyansert musikalsk historie. Selv lager jeg gjerne låter i forhold til det andre materialet jeg har fra før, så de utgjør jo en helhet sammen og utfyller gjerne ytterpunktene ved hverandre som motvekter. Sånn sett føles det litt rart å utgi én singel frakoblet fra resten av albumet. Men de låtene kommer jo etterhvert.
Plata heter roots . Jeg har valgt tittelen både på grunn av tematikken i komposisjonene og fordi låtene er inspirert av musikken som først dro meg til jazzsjangeren, så det er kanskje en slags hommage til de musikalske heltene mine. Musikken handler om veldig mye forskjellig, men den røde tråden er kanskje nostalgi, uro, lengsel og oppover-energi. Som regel har jeg startet med en klang eller en groove som har vekket en eller annen assosiasjon hos meg: farger, minner, stemninger eller bare ren energi. Det er det som er spennende med harmonier og rytme; de snakker liksom bredere enn ordene våre og rommer flere ting. Når jeg finner sånne melodier og groover blir det låter av dem. Noen av låtene referer til konkrete ting, som tittelsporet «roots», som er laget på en melodi som får meg til å tenke på Norge og en groove som minner meg om Tanzania – jeg er halvt tanzaniansk, og andre låter, som singelen «unwavering», er mer en type sinnsstemning. 

Miriam Kibakaya med Superspreder på Trondheim Jazzforum. Foto: Thor Egil Leirtrø

Jazz kan være så mangt. En stund var det noe for voksne folk, i dag er det spesielt noe for unge, det er tydelig her i Norge i hvert fall. Hva er det for deg?
— Nå må jeg tenke hardt. Når jeg hører ordet «jazz», så er det den amerikanske jazztradisjonen som er den første assosiasjonen. Men den tradisjonen rommer jo også mange epoker med veldig kontrasterende stilistiske uttrykk. Det er et veldig vidt begrep, litt sånn paraplybegrep i dagligtale kanskje? I tillegg dukker det opp nye undersjangre hele tiden, så ordet blir bare større og større. Neste assosiasjon er kanskje altoppslukende. Jeg føler at for hver nye ting jeg lærer om improvisasjon eller komponering, dukker det opp tjue nye spørsmål. Så det er jo et livsprosjekt dette her. Det er jo egentlig fantastisk at man aldri blir utlært, men litt frustrerende kan det jo føles til tider når man blir litt utålmodig og gjerne vil ha alle svarene på en gang. Vanskelig spørsmål. Jazz handler jo også veldig mye om å være en del av et fellesskap, for man samles veldig når man driver med en sånn nisje, spiller sammen og er kreative. Det er ikke noe jeg reflekterer så mye over til daglig fordi det på en måte bare er der, men når jeg tenker over det så er det kanskje dét jeg setter aller mest pris på, festivalene, konsertene, musikerne, samholdet i hele maskineriet. 

Selve livet. Det er noen gjeldende prinsipper som går igjen, men likevel føles hvert kull på Jazzlinja ganske forskjellig fra det som var før. Hva kommer det av, og hvordan vil du karakterisere det du tilhørte?
—Jeg tror at den måten vi lærer musikk på på jazzlinja setter individet i fokus. Og det å sette pris på hver enkelt sitt personlige bidrag står veldig sentralt. Gjennom oppmuntring til å dyrke kicket får alle utfolde seg i tråd med sin indre musikalske drivkraft. Det er liksom ikke én passform som alle skal gjennom. På grunn av denne pedagogikken tenker jeg at kullene på jazzlinja mest av alt reflekterer det de som går der holder på med, og dét igjen bestemmes av hvilke referanser folk har med seg og hva de brenner for. Så hender det at folk med like interesser havner sammen, og da blir det kanskje noen tendenser som peker mot visse stiler. Mest av alt tenker jeg opplevelsen av forandring, kommer av at det hele tiden er nye individer som kommer til og folk som går ut, og at hva det vil si å gå på jazzlinja derfor omdefineres hvert nye studieår. De nye tilfører noe friskt som åpner opp nye muligheter og setter i gang prosesser hos de foregående kullene, som gjør at de plutselig kan utforske andre ting enn før eller dypdykke enda mer inn i noe. Det oppstår hele tiden nye prosesser, nye samarbeid og nye bølger.
I min egen klasse opplevde jeg at alle liksom holdt på med sin egen greie og at dette ble respektert av de andre i klassen. Det var aldri én gren som tok over, fordi det var så mange forskjellige uttrykk. Det synes jeg var veldig fint, og i dag er det mange fra klassen som spiller på kryss og tvers med hverandre i mange ulike konstellasjoner med musikalske uttrykk som dekker mangfoldige sjangre og undersjangre. Det er herlig, mye allsidige og ikke minst flinke folk! 

Jeg så en oversikt over hvor ekstremt mange konserter og kulturarrangementer det var i Trondheim sist lørdag. Det så meget bra ut, hvordan er det å være i den byen for tiden?
— Jeg kommer jo herfra og synes fortsatt Trondheim er en spennende by å bo i. Det er mye kultur per innbygger, så det er ikke alltid så lett å ha oversikt. Det er jo egentlig et luksusproblem, tenker jeg. Nylig har det kommet et initiativ (fra kommunen tror jeg) om å samle scenene og deres konsertvirksomhet på en nettside som heter Konsertbyen Trondheim. Jeg har ikke rukket å sjekke det ut skikkelig ennå, men det virker som et bra initiativ som kan gjøre mangfoldet av konserttilbud i byen synligere for oss som bor her og lettere å oppdage. 

Superspreder på Trondheim Jazzforum ifjor. Foto: Thor Egil Leirtrø

Du er med i flere prosjekt – et som har kommet seg litt rundt er Superspreder, også det med mange morsomme medlemmer. Er det et band det skjer mer med fremover?
— Ja, vi skal på turné snart! Første stopp er Århus, og jeg gleder meg masse til det. Det er litt av en gjeng. Det hender jeg ser oss selv utenfra mens vi kaster idéer mellom oss og da tenker jeg. Hva er det egentlig som skjer; det er jo fullstendig kaos, og da må jeg le. Jeg digger det. Energien i gruppa har så mye drivkraft, og det er flott å få være en del av det. Så lukker du øynene i ett sekund og vipps så har noen kjøpt en «glitter-backdrop» rett før konsertstart, og så dukker det plutselig opp en svær såpeboblemaskin av typen bubbleTRON XL! Den har jeg i skapet nå. Elsker de folka. 

Noe ny eller gammel musikk du har kick på for tiden? Noen sangere jeg burde være obs på?
— Det går for det meste i å høre på de samme låtene om og om igjen. De siste årene har jeg vært rimelig besatt av musikken til Ben Wendel, spesielt låtene fra plata What we bring med «Solar» i spissen. I tillegg har han en trio med Nate Wood og Harish Raghavan som heter ACT som jeg digger. «Bass song» er en favoritt fra dem. Jeg er også stor fan av begge albumene til Koma Saxo. Låta «Ostron Koma» får nakken min nesten ut av ledd, den er så sinnsyk sleip. En nydelig låt som går mye på repeat er «For those we love» av WAKO, som er et band som virkelig har vært en stor musikalsk inspirasjon opp igjennom! Blant vokalistene har soulsangeren Lianne La Havas over lang tid vært min største helt og min gamle romkamerat sa en gang at låta «Green & gold» er temasangen min, så det var vel et hint om at den ble spilt mye. En ny inspirasjonskilde som har dukket opp det siste året er også Lauryn Hill. «Half way across the sea» med Karoline Wallace og Erlend Skomsvoll fra plata Louder than you er en skikkelig favoritt. Den låta er udødelig for meg, og plata vil jeg anbefale på det sterkeste. 

Lykke til neste uke, vi prøver å ta turen!

 

Fadermord og modermord

Elisabeth Teige som Krysotemis. Foto: Erik Berg

Det er kanskje ikke alle av oss som renner ned dørene på Operaen i tide og utide, men en god anledning er Ole Anders Tandbergs oppsetning av ultraklassikeren Elektra, som kun har noen kvelder igjen. Det er en ganske vellykket, om ikke totalt gripende modernisering av den greske tragedien, siden vi kommer inn i den psykiske konflikten in medias res og blir der uten videre følelsesmessig dynamikk. Scenograf Erlend Birkeland har plassert det hele i et grelt, skummelt hus «av typen man ser langs veien når man kjører til hytta», for å sitere intervjueren i en pre-talk før premieren.

Den særdeles dystre historien om Elektra, som inntil det avsindige dyrker sin avdøde far Agamemnon, og som fantaserer om den dagen broren Orestes kommer tilbake for å hevne drapet ved å myrde sin mor Klytaimnestra, har sjokkert folk gjennom hundreårene med sin ødipale kraft. Det er ikke småtteri vi snakker om her. Hugo von Hofmannsthal libretto er heftig lesning på den diskrete skjermen foran deg den dag i dag

Det er sterke sangere i ensemblet, særlig Elisabeth Teige som søsteren Krysotemis. Men det virkelige opplevelsen er å høre det 97 medlemmer store Operaorkesteret under ledelse av Petr Popelka som gir bakoversveis med Richard Strauss’ mektige musikk, først fremført i 1909. Det er også et rått syn hvordan de breier seg ut foran scenen (og andre steder). At stykket varer i snaue en time og førti minutter passer vel godt med den elendige oppmerksomhetsevnen det moderne mennesket har nå.

Elektra, Den Norske Opera og Ballett: 4, 7 og 10 februar

 

Fra Tix til Dixie? Swing’it danser seg mot Grand Prix-tronen

Swing’it og andre deltakere feirer finaleplass i MGP. Foto: presse

Det er rart med det, de siste ukene har vi sett partyjazzbandet Swing’it Dixieband over alt – i facebook-feeden, på lineær-tven og gatelangs i Oslo. Denne lørdagen deltar bandet i den norske Melodi Grand Prix-finalen med electroswinglåta “Prohibition”. Enhver europeisk sangkonkurranse med respekt for seg selv byr på noen såkalte novelty acts, numre som bringer kanarien til popbransjens nykokte hummer – og som en gang i blant stikker av med hele sulamitten. Når Swing’it i år kaster stråhatten sin inn i ringen, spiller de også på lag med tidsånden – vi lever som kjent i det nye tjuetallet, som i likhet med det forrige springer ut fra en pandemi og styrer rett mot nye katastrofer, men ikke uten at det skal festes først. Fascinasjonen for The Jazz Age dukker opp mange steder, enten du snakker om David Skinners svært populære Café Society-kvelder i Oslo, Damien Chazelles overdådige spillefilm Babylon, som breier seg på kinolerretet for tiden, til Petter Stordalens prestisjehotell Sommerro, hvor fjærprydene sitter både løst og fast for tiden. Swing’it har på sin side gitt næring til denne fascinasjonen en god stund, gjennom ambisiøse festkonserter med forbudstid-tema, dans og kostymer, mange hundre konserter i innland og utland, på eventer, studiesteder og jazzfestivaler. Tar de nok et steg i morgen? Den som venter, får se – og i mellomtiden tok vi en prat med en av bandets medlemmer, Jan Ivar Ekroll. 

Gratulerer med avansement til den norske finalen!
– Takk! Det kom litt overraskende på oss, egentlig. 

På hvilken måte?
– Vi følte at vi var en veldig liten fisk i en stor dam av popartister, TV-personligheter og folk med masse fans og sånn. Også har vi kanskje et litt rart musikalsk uttrykk i forhold til de andre. 

Hvor kom ideen om å melde seg på fra?
– Vi har holdt på med det her i mange år og føler at vi gjør et bra show, men at det er en utfordring å få oppmerksomhet. Hvilke kanaler skal vi bruke? Da var MGP en idé, vi visste at de hadde hørt litt på musikken vi hadde gitt ut og sa at det kunne passe. Så da lagde vi et forslag og sendte inn. Vi fikk ja fra dem, og måtte bare skrive ferdig låta. 

Hva slags opplevelse var selve sendinga?
– Jeg har i utgangspunktet ikke noe sterkt forhold til MGP, men det var gøy for meg – jeg fikk et bedre forhold til konkurransen av å være med. Folk var positive og vi ble godt tatt vare på, de var gira og syntes det var forfriskende. Jeg er jo i utgangspunktet mer jazzmusiker, og hører ikke så mye på den musikken som er med i et sånt program, men gjennom å være med og høre på, skjønner jeg jo litt mer hvilke premisser den musikken er bra eller dårlig på. Det er annerledes enn jeg er vant med. 

Hva tenker du på da?
– Hvor bra et hook må være for at det skal sette seg på hjernen, hva som er tydelighet innenfor disse sjangrene, hvilken statement du gjør med den eller den låta. Det er en annen måte å tenke på enn når vi spiller straightahead jazz. Jeg føler jeg har utvidet paletten. Det dukker opp låter der hvor jeg først tenker “nei, dette er ikke min musikk”, men så får jeg kontekst. Egentlig er det litt som da jeg hørte fri improvisert musikk for første gang og syntes det var stygt – men så fikk jeg flere knagger på hva jeg kan lytte etter. Bortsett fra at dette er listepop, da. Det er morsomt at hjernen fungerer ganske likt i begge tilfeller. 

Har du vært med i bandet siden starten?
– Nei, det startet i Tønsberg, og som du kanskje hører er ikke jeg derfra. Jeg har vært med til og fra siden 2017. Jeg studerte i Trondheim på jazzlinja her, og hadde noen år hvor jeg sleit med senebetennelse og ikke spilte musikk – men så ble jeg med for fullt fra 2021. Det er en laus besetning

Hvor mange er dere egentlig, det klarer jeg aldri å bli helt klok på når jeg ser dere på festival eller sosiale medier?
– Det er et godt spørsmål, jeg har ikke helt svaret, haha! Vi er i hvert fall to stykker på hvert instrument som er med fast, også ser man hvem som kan når det er spillejobb. Vi gjør en del eventer og sånn, så det er på en måte et kollektiv. Det er også en større sirkel med folk vi kjenner som har vært med som vikarer og sånn. Kvelden MGP-delfinalen var hadde vi også booket Kulturhuset for en etterfest, og da var det et helt band som ikke var på scenen på NRK som rigget opp og begynte å spille. Så da vi som hadde deltatt i finalen kom ned på Kulturhuset, var det allerede konsert med Swing’it på scenen, så kom vi opp og spilte en konsert med litt flere i besetningen. Det er rett og slett fordi Swing’it gjør så mange jobber i året. 

Hvem var gjengen fra Tønsberg som startet dette her?
– Akkurat det kan Martin Jarl bedre enn meg, men det var ungdommer som i utgangspunktet ikke kunne noe om det her. Så var det noen som samlet dem, lærte dem “When the saints go marching in” og en annen låt, og så sto de og spilte det på gata. Etter hvert fant Martin at han likte det så godt at han tok over roret og tenkte at bandet kunne bli noe mer. Noen falt fra, og så fikk han med seg andre folk, og siden har han drevet det. 

Hadde du et forhold til dixieland og tradjazz fra din oppvekst?
– I utgangspunktet ikke. Jeg gikk på jazzlinja med piano som hovedinstrument og jeg var glad i Bill Evans, det som hadde skjedd i jazzhistorien derfra og ut. Nå for tiden spiller jeg mest trompet, men tradjazzen hadde jeg ikke noe forhold til utenom at jeg hadde vært med i Jazzlogen på Moldejazz som ung. Men så var jeg vikar i et band, og det syntes jeg var utrolig gøy. Det var en så tydelig sjanger, med noen nøkler og et språk man måtte forstå. Jeg kom dit og kunne egentlig bare spille kromatiske bebop-linjer, men det funka ikke der. Det var lærerikt å gå tilbake til å lytte til den tydeligheten jeg opplevde at de hadde. Jeg hadde liksom bare vag kromatikk, mens trompet i den sjangeren der, det er statements hele tiden. Så begynte jeg å vikariere i Swing’it. Jeg skjønte at jeg ikke egentlig kunne spille musikk med tre akkorder, jeg kunne bare spille låter med masse changes, haha!! Men etter at jeg jobbet en del med det, føler jeg at jeg også fikk øye på mer underliggende strukturer i standardjazzen, tidlige referanser som jeg ser på som viktige og bærende. Det var utrolig lærerikt å gå tilbake og starte så tidlig. 

Foto: Mona Ulriche Schanche

Føler Swing’it seg som en del av den norske tradjazz-scenen?
– Vi er litt på siden av det, egentlig. Vi spiller jo egentlig ikke tradjazz – jeg tror i hvert fall ikke tradjazzband vil si at det er det vi gjør. Det er der musikken kommer fra, men vi spiller mye egne låter, og de låtene er laget som poplåter med vers og refreng – i en slags tradjazzdrakt. Det er på en måte “partyjazz”, vi spiller opp til fest. Energien er mye mer rockekonsert enn museumsmusikk, på en måte. Så det er ikke helt tradjazz, eller standardjazz eller “jazz”… men det swinger jo. Det er likere festmusikk selv om det ikke akkurat høres ut som russemusikk. Vi spiller bare ståkonserter. Det er et forsøk på å ta med tanken om at ok, den musikken her var spilt på klubber, bordeller, folk skulle ut og ta en fest, de danset og prata og hadde det artig til den… Du skal ikke sitte og observere at vi spiller. Og det er det ikke så mange andre som gjør i den sjangeren .

Tja, det er vel en del danseklubber hvor jazz fremdeles har den funksjonen.
– Ja, lindyhop og så videre er veldig populært akkurat nå. Og de danser til trad og tidlig swing. Vi har spilt veldig mye på danseklubber og sånn tidligere, men nå er vi faktisk nesten blitt for bråkete for det også. 

Jeg må innrømme at jeg melder litt pass når det kommer til nåtidens fascinasjon for det forrige 20-tallet, med The Great Gatsby-fester og lignende. Jeg blir rett og slett stressa av det. Men hvorfor tror du folk liker det?
– Det er et godt spørsmål. Vi er jo i det nye 20-tallet nå, og ting går i sykluser. Det var en post-pandemisk tid det også, og folk var veldig opptatt av å feste, kanskje? Jeg tenker først og fremst at det er en ganske fet look, det er kule dresser, kule kjoler og en tydelig estetikk som vi assosierer med den spesifikke tiden. Det var kjent for å være en frigjørende tid etter første verdenskrig, kvinner fikk stemmerett, de begynte å røyke – ikke at det nødvendigvis er bra, men det var tidligere bare forbeholdt menn. En frigjort tid i kulturen. Filmen Babylon, som er på kino nå, handler om at det er mye mer liberale normer i vinden, man kunne lage filmer som var mer sexy, det finnes filmer med lesbiske par og så videre – men så, etter børskrakket, kommer det en ny konservativ dreining. Så da ender det opp med å bli sett på som en litt naiv, men positiv tid der man så framover. Selv om det ikke gikk så bra, haha! Med filmatiseringen av The Great Gatsby, Babylon, serier som Peaky Blinders og Babylon Berlin – er det mye i kulturen som minner folk på tidsalderen. Swing’it har spilt litt på det i mange år, så vi var på mange måter veldig forberedt på det nye 20-tallet, vi sto klar. 

Blir festpublikummet mer frigjorte av kostymene?
– Det skjer noe når man kler seg ut, det er derfor det er så populært. Folk kan være i det, leve seg litt inn i en annen tid. Vi vet jo at vi har modernisert uttrykket, men det er ikke sikkert at alle tenker så mye på det på sånne kvelder. Det vi i hvert fall ser, er at det kommer folk som aldri ville gått på en jazzkonsert. Det treffer en eller annen nerve. For oss er improvisasjon selvfølgelig, men folk er ikke vant til å møte på musikk der man bare kan finne på ting. Vi håper at det kan bidra til at folk kan gå på andre konserter også, og sette mer pris på livemusikk. 

Ja, det har dere også trukket frem når låtbidraget til Eurovision er blitt delt i jazzgrupper og sånn – “dette er kanskje electro-swing, ikke jazz, men det kan være bra for jazzen”, haha! Føler dere at dere må stå med stråhatten i hånda og si litt unnskyld for dette her?
– Hahaha, jeg skjønner i hvert fall hvor det kommer fra! Jeg ville ikke kalt det vi har laget for en jazzlåt. Den er kanskje en electro-swing-låt, et bevisst forsøk på å skrive noe som har et slags poputtrykk samtidig som vi blander det med det vi ellers gjør. Med swing, horn, soloer og jungeltrommer, liksom. Vi er jo fullt klar over hva vi prøver på. Swing’It er blitt kalt mye rart opp igjennom. Det er ikke et jazzband for jazzmusikere, men for et poppublikum er vi jo definitivt det. Man føler kanskje at man må unnskylde seg litt når folk som kommenterer MGP i media skriver “det her er gladjazz” eller lignende. Men vi føler at vi har det med i bunnen når vi gjør det. Men det at du ringer akkurat meg, er vel kanskje fordi jeg har bakgrunn fra Jazzlinja, for eksempel? 

Ja, men at det ble deg vi intervjuet var det bandets leder, Martin Jarl, som foreslo, så det sier kanskje sitt!
– Haha, ja. Men vi står for det vi gjør, jeg kaller det for partyjazz, og det er det vi er. Og det slår an hos publikum. Vi skal spille en utsolgt konsert på Ronnie Scott’s i London nå i mars. Det føles litt rart å komme dit og gjøre det med dette bandet, men det er også kult.

De siste årene er det blitt 600 konserter, svært mange i utlandet, på dere. Hvordan har dere bygd dere opp utenfor Norge?
– Etter delfinalen er det faktisk første gang vi har flere lyttere i Norge enn i utlandet. Det har vært nede i Europa og USA folk har hørt på Swing’It, og det er jo et tegn på at det kan slå an andre steder. Electroswing er en større sjanger utenfor Norge. Vi har samarbeida med en produsent som har gjort remixer av oss, og som også er med på mgp-låta – det har vært en tanke der. Og så har det bare vært å prøve å få det til. Martin og Håvard, bassisten, studerte begge to i London og da de var der, spilte Swing’it en del konserter og fikk kontakter. Det var kanskje det første stedet det var mulig å spille når vi skulle ut. Ellers har det handlet om å finne et sted vi kan leie, og promotere konsertene på facebook. Også har det gått overraskende bra. I Paris fant vi et sted som passa bra, og som hadde publikum. Vi fikk komme tilbake, og de var flinke til å promotere det. I november var det tjåkfullt og super stemning. Vi skal tilbake dit i mai. Når vi gjør konserter samarbeider vi ofte med dansere, burslesk-artister, og de kjenner gjerne folk med interesse for dette – så får man tips, og så leter man videre. 

Er det viktig at spillestedet har den riktige atmosfæren?
– Det handler mye om det, vi prøver å spille på steder som ser litt gamle ut. I Oslo er det for eksempel Christiania Teater – der kan du gå inn og tenke at det funker å gå rundt med kjole med fjær og høre på swing. Det er veldig bevisst – et uttrykk både musikalsk, estetisk og en atmosfære. Skal du selge det inn som en opplevelse må i hvert fall alt være på plass. Det er sånn det blir en minnerik opplevelse. Det finnes heldigvis en del gamle konsertsaler fortsatt. 

Lykke til på lørdag!
– Takk!

 

Lysende elektroniske felt

Hva er egentlig en komposisjon? Vår legendariske lydmaker Helge Sten aka. Deathprod har sin helt egen holdning til dette på sitt nye studioalbum som heter nettop Compositions. 17 dirrende elektroniske felt, skapt i hans studio Audio Virus Lab i Oslo, fylt til randen med analogt, utdatert og hypermoderne utstyr, som Sten tilsynelatende er den eneste som får til å funke. Man får føling umiddelbart, og man får noen tilnærmet pseudoreligiøse vibber av komposisjonene, som å sitte i et mørkt rom og stirre på noen Mark Rothko-malerier. De lyser.

Deathprod: Compositions (Smalltown Supersound)

 

Glentehauken flyr: Torstein Lofthus og Red Kite på turné

Hvis du skulle laget et koordinatsystem hvor du plottet inn all jazzrocken som kommer ut fra Norge i dag – det kan det forsåvidt godt hende at vi i NTT får ut fingeren og gjør en gang – og setter passerspissen midt i origo, og hører en person si HEI, HVA ER DET DU HOLDER PÅ MED, så er det en viss sjanse for at det er stemmen til den allsidige trommeslageren Torstein Lofthus du hører. Det saftige drønnet fra trommespillet hans har vært et bumerke for alt fra Shining i bandets mer jazzrockistiske år til supertrioen elephant9, Hedvig Mollestads Ekhidna og ikke minst det stundom mørkere og mer atmosfæriske bandet Red Kite, hvor han spiller sammen med gitarist Even Helte Hermansen, bassist Trond Frønes og keyboardist Bernt André Moen. Bandet, som oppsto i 2014, har gitt ut to album. Det siste, Apophenian Bliss, kom ut i 2021 og var resultat av en omrokkering i planene da et virus gjorde turnévirksomhet umulig i 2020. Apophenian Bliss byr på mye distinkt og frilynt øs fra fire inspirerte musikere, men finner også plass til andre stemningsleier hvor ørene får hvile og fantasien får spillerom. Nå for tiden er bandet konsertaktuelle flere steder – de spiller på Urijazz 7. februar, Kristiansand Jazzvesen 8. februar, Arendal Jazzklubb 9. februar, Bø Jazzklubb 10. februar og Mandal Jazzklubb 11. februar. I kveld er de på Nasjonal Jazzscene i Oslo, og der har de til alt overmål fått med seg saksofonist Gisle Røen Johansen, som vi prata med i fjor i NTT. 

Hei, Torstein! Hvordan startet samarbeidet mellom Red Kite og Gisle Røen Johansen?
– Even og Gisle har vært nære venner i en årrekke, og vi kjenner jo alle til Gisle fra legendariske Element. Jeg husker ikke om det var Even eller Trond som for noen år siden foreslo at vi kunne ta en øving eller to med Gisle bare for gøy. Det ble med tanken inntil vi fant ut at vi like godt kunne prøve å booke en jobb med han. Slik ble det til at vi spilte med Gisle på klubbøya i 2022. Det funka veldig bra og vi kommer definitivt til å gjøre mer sammen, også etter konserten på Victoria i kveld. 

Gisle er aktiv for tiden, blant annet med det fine albumet Kveldsragg fra i fjor – hvordan vil du beskrive stilen hans? Og hvordan er han å spille med?
– Gisle har en enorm energi og et helt utrolig trøkk i spillet sitt, samtidig som man er ekstremt lyttende og var for helheten i musikken. Han har en utrolig fin melodisk teft, og skriver fine låter. Han digger — i likhet med oss — både Coltrane og Slayer, og dette avspeiles i måten han angriper musikken. Bandet fungerer naturlig nok på en litt annen måte når han er med, men det er bare kult! Vi har veldig god kjemi både personlig og musikalsk, og føler at han løfter bandet til nye høyder.

Red Kite tar navnet sitt – må vi tro – fra den flotte rovfuglen som på norsk heter glente – og vi finner også referanser til fugler i låttitlene på de to skivene. Er det uttrykk for en stor ornitologisk interesse i bandet? Og hva er det egentlig med fugler og musikk?
– Sant å si vet jeg ikke. Ingen av oss utmerker seg med noen spesiell ornotolgisk interesse, så vi skal ikke ta opp konkurransen med Messiaen på dette området. Det var vel rett og slett bare et resultat av at vi måtte ha et navn, og da falt vi ned på Red Kite.

Torstein Lofthus med Red Kite i Tromsø. Foto: Dan Gschib 

I dag er tung jazzrock kanskje en av de første tingene man assosierer med jazz fra Norge – ikke minst takket være band som Red Kite, elephant9 og andre ting du har vært med på. Hvordan var det da du startet opp, føltes det mer som at dere brøt mer med det som ellers ble spilt?
– Red Kite fikk sin nåværende form i 2014 og da var denne trenden godt i gang, men jeg føler at elephant9 og Shining før det igjen på hver sine måter representerte noe annet enn det som var vanlig i norsk jazz da vi startet opp. Jeg tror jeg kan si at vi var med på å starte trenden med å blande jazz og hardrock. 

Hva er det med denne formen for “energimusikk” som gir deg kick – og hvordan ble du dratt inn i den? Og har du 3-4 favoritt-låter eller innspillinger som viser lykken du finner i dette herlige, ståkete veikrysset?
– Det representerer vel egentlig summen av barndommen min på mange måter. Jeg vokste opp med seint 60- og tidlig 70-talls hardrock, med band/artister som Deep Purple, Led Zeppelin, Jimi Hendrix — og Kiss så klart. Da jeg var 13 oppdaget jeg jazzen, dukket hodestups inn i denne og unngikk grungen med en hårsbredd. Jeg ble etterhvert stor fan av Miles Davis, og han ble toneangivende for min videre musikalske utvikling. Jeg får kick av energien, lekenheten, tyngden, og ikke minst lydbildet. Jazz/improvisert musikk og hardrock/metal er nærmere hverandre enn man skulle tro, og føles derfor naturlig å blande.

Mange av disse bandene – Red Kite inkludert – kan like gjerne passe inn i en rockfestivalsetting som på en jazzklubb. Føler du at det er en forskjell på disse konsertsettingene? Gjør det noe med måten bandet spiller på?
– Jeg føler at begge leire er veldig åpne musikalsk, og jeg vet ikke om det er så stor forskjell egentlig. Kommer mer an på stående/sittende publikum og slike ting. Mitt personlige favorittpublikum er vel grått hår og hestehale 🙂

Red Kite i Tromsø. Foto: Dan Gschib 

Den siste plata deres, Apophenian Bliss, har et svært fantasi-eggende cover som definitivt sender tankene til prog og metal, og som også kler følelsen av store episke landskap man kan finne i musikken. Tenkte dere på denne plata her som en slags fortelling, av typen som kanskje er mer assosiert med progrock enn fusion, når dere spilte den inn? Og hva er forresten historien bak coveret?
– Coveret er tegnet av Per Spjøtvold, blant annet kjent fra Goat the Head. Han står bak mye fin cover-art, og vi er utrolig fornøyd med det han har gjort for oss. Vi trekker vel så mye veksler på progmusikk som på fusion, og jeg synes at coveret vårt har fått en mørk og mystisk undertone som understreker dette på en bra måte. Det er ikke noe konseptalbum med en gjennomgående historie av noe slag, men jeg synes likevel at plata bærer preg helhet og man kan kanskje si at musikken forteller en historie i seg selv. Det er jo instrumentalmusikkens velsignelse at lytteren kan skape denne historien selv.

“Apofeni” er tendensen til å se meningsfulle mønstere i noe som egentlig er tilfeldige data. Og det kan jo kanskje sammenlignes med måten lyttere – eller folk som spiller – assosierer ulike musikalske innfall inn i større fortellinger. Men hva er “apofenisk lykke”? Har det noe med musikk å gjøre, og når oppnår man den?
– Tittelen kom i stand etter en brainstorming, men i et samfunn fullt av konspirasjonsteorier er det lett å se at lykken ved å se mønster kan gå for langt i enkelte tilfeller. Trangen til å tillegge alt mening og lete etter mønster er noe som er nedfelt i oss mennesker, og i utgangspunktet en positiv ting. Når det gjelder musikk, kan man jo si at denne ofte er basert på mange mønster som gjentar seg og som gir mening. Jeg tenker likevel at tendensen med å lete etter mønster kan jobbe litt i mot en dersom det dreier seg om musikk man ikke helt forstår. Man kan lett bli sittende og høre etter detaljer og mønster istedenfor  å ta inn helheten. Kanskje lykken oppstår når man slutter å lete etter disse mønstrene og tar inn helheten både i musikken og tilværelsen generelt. Istedenfor å lete etter mønster kan man kanskje bare sette pris på tilfeldighetene slik de er og slik de oppstår? Alt må ikke forklares eller forstås intellektuelt.

De siste årene har din utrettelige some-innsats for platene du er med på, i tillegg til salg av Oscar Sylte-brus, til tider gjort deg fortjent til tittelen “Norsk musikks beste selvpromotør” – i hvert fall utenfor de mest kommersielt attraktive stilartene. Er det litt for moro skyld, eller føler du at det er en viktigere del av jobben nå enn da du ble profesjonell musiker? Og hva er dine tips til andre vordende jazzsjølpromotører?
– Dette er utelukkende for moro skyld, og i all hovedsak basert på tøys og tull. Datteren min var med i Grefsen skolekorps, og under pandemien var det umulig å arrangere loppemarked. Korpset måtte tjene penger på annet vis, og de begynte å selge brus. Jeg heiv meg rundt og solgt over 250 kasser. Jeg kan jo benytte anledningen nå til å takke alle mine fantastiske kolleger og venner som kjøpte brus av meg og dermed støttet Grefsen Skolekorps! Etterhvert fant jeg ut at jeg kunne bruke samme type markedsføring på egne band. Mitt beste tips er å være selektiv i utvelgelsen av produkter å promotere. Innenfor mine spesialfelt — jazz og brus — har jeg utelukkende konsentrert meg om det ypperste av hva verden har å by på.

Den herlige akustiske kvartetten Lost Quartet spiller snart igjen! Hva er planene for det bandet fremover – og hva er tiltrekningskraften til Wayne Shorter-musikken, Miles Davis’ lost quintet og de tingene dere henter inspirasjon fra i det bandet?
– Ja det er virkelig gøy! Jeg har i flere år hatt lyst til å spille musikk basert på Miles Davis sin second great quintet, der Shorter var sentral som komponist. Jeg presenterte ideen da jeg jobbet med Erlend Slettevoll i Ekhidna-prosjektet til Hedvig Mollestad og han foreslo å få med Martin Myhre Olsen og Bárður Reinert Poulsen. Vi spilte en jobb på Becco i Oslo og det gav mersmak. Bárður, Martin og Erlend er fantastiske musikere og en utrolig inspirasjon å få spille med! Vi spiller på Becco 16. feb og i Larvik 17. feb, så det er bare å ta turen!

Helt til sist: Hva er den beste Kiss-plata?
– Dette er jo et av de store spørsmålene i tilværelsen — litt som å be meg velge hvilket av mine barn jeg setter høyest. De to første har et fantastisk låtmateriale som har dannet basisen i konsertrepertoaret til Kiss. Så har vi jo gjennombruddet med Alive 1… Jeg må også slå et slag for Unmasked. The Elder har også sine øyeblikk, og så har vi jo Creatures of the Night…som du ser gikk dette rett i dass, he he!

 

Strengelinjer: Tom Verlaine (1949 – 2023)

De siste ukene har en rekke virkelige innovatører på instrumentet gitar stemplet ut. Den britiske gitarhelten Jeff Beck var med på å styre utviklingen fra r’n’b og beat til psykedelia med The Yardbirds og så hardrock med bandet med Ron Wood og Rod Stewart, til han landet på et særegent sound et sted mellom intrikat jazzrock og elektrisk blues. Så mistet vi hvalrossen David Crosby som fusjonerte Dylan, psych, Coltrane og indisk musikk med The Byrds, gjorde groovy folkrock og hippieviser til enormt populær stadionrock med CSN (&Y), og så hadde en lang og tidvis fabelaktig, jazzy solokarriere. Ved siden av den vakre og såre vokalen hans, var det hans åpne gitar-stemminger, spesielt for kassegitar, som gjorde at folk fra så mange forskjellige musikalske leire frem til i dag elsket den freakete flyten hans. 

Og sent lørdag forrige helg kom meldingen om en annen musiker som fortjener betegnelsen unik – Tom Verlaine. Ikke et like stort navn som de to andre, men minst like viktig. For de usle to platene han rakk å utgi med bandet Television i andre halvdel av 70-årene har han skrevet seg inn i historien for alltid, spesielt debuten Marquee Moon fra 1977 som alltid er med på disse kjedelige listene over de beste albumene noensinne. Bandet har alltid havnet i sekken med de andre punkbandene i New York på den tiden, og de var også midt oppi miljøet med Patti Smith, Ramones og så videre. Men det er egentlig jazz og avantgarde-rock de sto for, især det ærlig talt helt hakkandes samspillet med den andre gitaristen Richard Lloyd. Et blueprint for Sonic Youths sound og stil, og for tallrike andre senere indieband. Men også med et element av klassisk rock (Free Bird, faktisk) og med sylskarpe og varme låter. Jeg husker en gang i forrige årtusen da jeg tok drosje hjem fra byen, og det episke tittelkuttet fra debuten kom på. Jeg måtte be sjåføren ta en ekstra runde rundt hele St.Hanshaugen så jeg fikk hørt låta ferdig. Det er virkelig et av de mest fantastiske stykkene musikk fra hele rock-epoken. Spesielt gitarspillet, det er som om gudene gråter, det drypper deilige dråper. 

Verlaines spinkle Fender-gitarer uten effektpedaler var med på å danne ny skole i rocken. Den urbane, kantete vokalstilen likeså. Oppfølgeren Adventure er ikke like «viktig», men det henger noen fristende lytterfrukter der også. Verlaine har holdt en forholdsvis lav profil siden, med temperert legendestatus, men det er en lang rekke herlige soloalbum der ute, som det bare er å oppdage. Jeg fant et eksemplar av Cover fra 1984 i billighylla på en platebutikk på Sortland under en nordlandsferie i oppveksten, hør på «Dissolve/Reveal», det er et deilig Manhattan avant disco-sound. Strømmetallene er ikke enorme på Verlaine solo i dagens marked, men ingenting sikrer vel en karriere så sterkt som et dødsfall.

Av Filip Roshauw og Audun Vinger