NTT: Helga fra motsatt horisont

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige musikkmagasin i digital remseform. Det er sikkert mange av våre lesere som knytter store kick til navnet Gisle Røen Johansen, saksofonisten som blant annet blåste varme inn i band som Element og Jazzmob. Nå er han tilbake med ny plate under eget navn, og lenger ned i dette nummeret kan du lese en lang og god prat med ham om det. En annen musiker av noe yngre tapning med betydelig kickansvar er Helga Myhr, felespilleren og sangeren med fartstid fra blant annet Morgonrode og Frode Haltlis Avant Folk, og som står for NTTs juledoom-favoritt Natten veller seg ut. Hun er ute med albumet Andsyning, og det måtte vi selvsagt også ha en prat om. 

Det er trauste, stillferdige uker nå, virker det som – selv om det stadig slippes og fremføres ny musikk som det er verdt å låne ørene til. Vi er innom noen ferske utgivelser i dette nummeret, og starter som vanlig også med å nevne noen konserter de kommende dagene: 

1. Her om dagen fikk jeg for meg at jeg måtte handle inn en ny vibraslap. Ikke at det er noe jeg gjør ofte, altså, men den gamle gikk i stykker for noen år siden, og det er et savn en gang i blant. Dette merksnodige rytmeinstrumentet er basert på et instrument som ble med over fra Afrika til Sør-Amerika i sin tid, og som rett og slett består av det nedre kjevebenet til et esel eller en zebra, hvor man rister på det slik at de løse tennene lager en fortryllende og illevarslende raslelyd. Det er kanskje ikke så mange nyanser man får ut av det, etter det jeg kan skjønne er dette den mest utførlige vibraslap-instruksjonsvideoen på youtube:

Selv kjenner jeg vibraslapen fra ulik filmmusikk, og fremfor alt fra oeuvren til det som i min verden var Norges Største Band på nittitallet (etter Gitarkameratene og De 3 Bukkene Bruse), nemlig Kåre & the Cavemen. De hadde et bilde av instrumentet på coveret til sin tidlige single-utgivelse …Reverberation!, og siden dukket den stundom opp i perkusjons-helt Anders Møllers rikholdige rytmearsenal. Drømmen om en ny vibraslap avstedkom en kjapp gjennomlytting av Jet Age og Long day’s flight till tomorrow, og jeg kan med glede fortelle at disse albumene, i motsetning til mye annet fra samme tid, står som påler. Ikke vet jeg om K&TC kommer til å unne seg noen små reunions i fremtiden – jeg håper virkelig det, det kommer jo alltid et jubileum, og en LP-utgivelse av Long day’s flight skal jo være på vei. I mellomtiden passer det uansett fryktelig bra at The Cavebones, hvor både Dag F. Gravem og Kåre Joao Pedersen er med, spiller på Oslo Bloodbath Pt. 13 på Vaterland i kveld. 

2. Trompetist Theo Croker er i landet – han har allerede rukket å spille i Stavanger, og i kveld spiller han for Bergen Jazzforum på Sardinen, mens han gjester Dokkhuset i morgen.

3. Det er mye å elske med Sex Judas, bandet som startet som soloprosjektet til Tore Ost Gjedrem og som i dag inneholder en rekke fabelaktige folk og røvere fra Oslos musikk-undergrunn, som Ivar Winther, Tracee Meyn, Sidiki Camara, Kristian Edvardsen og Tore Brevik. To fine album er det blitt, Go Down Judas (2018) og Night Songs (2021). Når man ser på hvem de har med seg og de rare trådene de trekker gjennom byens musikkliv, er det i grunnen jævlig pussig at vi aldri har tatt en ordentlig prat med dem i denne blekka. De er jo omegnen, for faen! Det får vi fikse på ved leilighet – i kveld spiller de uansett sin første av tre konserter denne høsten på Kafé Hærverk, og der trives de. 

4. Joel and the Neverending Sextets 2021-album Pouring Textures er en lekkerbisken vi ikke har snakket altfor mye om i disse spaltene, en tvers igjennom sympatisk skive som beveger seg fra groovy temaer til fullstendig kammerjazz-oppløsning, alt fremført av noen av de musikerne i landet som trives best i nettopp slike landskaper. Joel Ring kan ses både på bass og cello i en rekke forskjellige sammenhenger nå for tiden, det er som regel vel verdt oppmøtet – på søndag spiller hans uendelige sekstett på Kampenjazz.  

5. Marthe Lea Band – hva skal man si? Skogens knudrete kongler. Motvind-rørslas finest. Fem favorittmusikere med skreppa full av nydelig låtmateriale fra halvferske Asura. Eller, hvem vet, kanskje de spiller helt fritt, eller gjør noe helt annet – kanskje Marthe Lea har skrevet en musikkteaterforestilling eller et manifest, kanskje Egil Kalman har fått seg en ny modulærsynth, kanskje Hans Hulbækmo tar med seg hardingfela si. Kanskje Andreas Røysum spiller på den fryktinngytende to meter lange kontrabassklarinetten sin. Hvem vet – eller det vil si, de som vet er de som kommer når de til uka både er innom Nesodden Jazzklubb på Flasken på onsdag og Kafé Hærverk på torsdag.

Vi går videre – Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for LIKES, DELINGER og folk som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.  

 

Research på rammeslåtten

Andsyning. Foto: Knut Utler

Herregud så mange sterke musikkopplevelser det har vært med felespiller, kveder og improvisatør Helga Myhr de siste par årene, stadig å høre i nye spennende konstellasjoner dønn midt i skjæringspunktet folkemusikk, samtidsmusikk, jazz og det jeg ikke kan kalle annet enn sonen – dit tar hun oss ofte. Enten hun er del av et stort ensemble eller sitter mokk aleine og lager uro og skjønnhet. Blant mange utgivelser i det siste, er hun denne helgen aktuell med bandutgivelsen Andsyning, et virkelig dirrende stykke musikk som rører ved mange følelsesstrenger, inkludert understrengene.

Hva slags verk er dette, Helga?
— Andsyning skreiv eg opprinneleg som eit tingingsverk til Osafestivalen i 2020. Musikken er framført av eit ensemble på fem musikarar. Malin Alander på song, Adrian Myhr på kontrabass, Michaela Antalová på trommer og seljefløyte, Rasmus Kjorstad på feler, langeleik og munnharpe og meg på hardingfele og noko song.  

Hvilke slåtter er det som blir behandlet her?
— Som inspirasjon til musikken har eg for det meste hatt hardingfeleslåttar frå Hallingdal i bakhovudet. På nokre av låtane har eg brukt eldre arkivopptak som inspirasjon til til dømes tonalitet og ornament. Andre låtar har eg lånt melodiske strofer frå tradisjonelle slåttar; nokre gonger behandla ganske kraftig, medan andre gonger er melodiane meir tydelege i låtane. Kjelder er (avdøde) felespelarar som Sevat Sataøen og Kristian Øvrevollseie, men også slåttar eg har hatt med meg lenge som eg ikkje har ein tydeleg kjelde bak. I tillegg har eg fått låne tre dikt av diktaren Margit Lappegard (1918-2011) frå Leveld i Ål i Hallingdal som ein kan høyre undervegs i verket. 

Det virker være en stor vilje til å tenke journalistisk eller på forskervis i folkemusikken  – og jazzen –  nå, der man undersøker fortiden, går til kildene, på en svært grundig måte.
— Ja, det er det nok. Også er det så fint at alle har ulike måtar å gå inn i det på. Arkivopptaka, til dømes, gir oss så uendeleg med moglegheiter. Enten om ein nokre gonger nyttar det som inspirasjon til noko anna, eller om ein ynskjer å halde seg tettare til tradisjonen. Uansett, det finst så mange måtar å tolke kildene på. 

Det er en vakker tittel, men hva betyr egentlig Andsyning?
— Ordet Andsyning fann eg i boka Ord, uttrykk og inntrykk frå Hallingdal og Valdres (Boksmia, 2002). Denne boka inneheld Ivar Aasen sine samlingar frå reiser til Hallingdal og Valdres frå 1845 og framover. Ordet er samansett av «and», som betyr i mot eller motsatt, og «syning» som kan bety horisont, å vise fram eller forekomst av noko som viser seg. Altså å sjå eller vise noko frå motsatt horisont. 

Hvordan og hvorfor har du valgt ut dine medspillere i dette prosjektet?
— Eg er veldig glad for og stolt over at akkurat Malin, Adrian, Michaela og Rasmus er med i prosjektet. Dei har verkeleg satt sitt preg på musikken, og det er nok akkurat difor eg ynskte å ha med meg desse musikarane. Dei har alle sine særeigne musikalske kvalitetar som eg er stor fan av. Når det gjeld instrumentering, er eg veldig glad i vokal, ulike strengeinstrument og perkusjon. Det er også ein fordel at instrumenta gir god valfriheit i tonaliteten i denne musikken, noko som dei aller fleste instrumenta gjer i denne besetninga. 

Vinylcover. Design: Solveig Lønseth.

Det skal komme som en flott LP også, hvem har laget omslag og slikt?
— Solveig Lønseth! Solveig møtte eg for fyrste gong under Hilmarfestivalen i 2019. Eg skulle spele eit kort innslag på ei utstilling ho hadde i Weidemannsalen i Steinkjer Rådhus, verket ho stilte ut heiter Surrounding Oceans, eit fantastisk verk. 

Du har vært aktiv i år med mange verk og utgivelser! Det er et inspirerende miljø du tilhører nå?!
— Ja, det er det! Fantastisk å få vera med på fleire sine fine prosjekt. Nokre høgdepunkt: Dålågjel med Hans Kjorstad i ledelsen, Andreas Ulvo sitt bestillingsverk på Vossajazz, trioen Eriksson/Myhr/Malmström med Thomas Eriksson i spissen og akkurat no heldt eg og syster mi Margit Myhr på med å spele barneforestillinga Frid i skogen den grøne, skrive av Sigmund Løvåsen. Og om ikkje lenge skal eg vera med Sigurd Hole og reisten av ensemblet hans som spelar verket Roraima, komponert av Sigurd, ut på turné. Gler meg! 

Wow! Jeg leste forresten boka om Myllarguten i sommer, veldig interessante greier. Har du erfaringer med å «havne på rammeslåtten»?
— Det nærmaste må vera å spele til dans på Slidrehuset på Jørn Hilme-stemnet for eit fullstappa dansegolv ved midnatstid. Der brukar det å vera stemning. 

 

 

Prisøkning på St.Hanshaugen

Det har vært en rimelig grå uke, ikke mye å rope hurra for (bortsett fra Nobels litteraturpris til Annie Ernaux og de tre som fikk fredsprisen i dag), og en tung hverdagslighet inn i tilværelsen. Da var det en lykkepille å oppdage at NTT-kjenning Liv Andrea Hauge, som har hatt et aktivt år med høydepunkt i turneen med verket Hva nå, Ekko?, men likefullt kan markere et nytt kapittel med utgivelsen av den korte platen Live from St.Hanshaugen med sin nye pianotrio. Og den låter aldeles glimrende, jeg bor i nabolaget selv og har ingen problemer med å skjønne at en stuekonsert kan skape så gode vibber som det her. Melodisterke, underfundige komposisjoner med et karakteristisk driv. Vi ble jo meget bekymret da vi forsto at Kongle Trio skulle ha en lang pause nå, det er tross alt et av denne bloggens absolutte favorittgrupper, men det virker til at noen av stemningene kan nytes også i dette prosjektet, der Liv Andrea har med seg to stk söta bror som allerede har gjort mye fint arbeid her hjemme, nemlig Georgia Wartel Collins på kontrabas og August Glännestrand på trummor. De passer veldig godt sammen, vil jeg si, hør det sjarmerende gynget i «Telthusbakken» eller «Mr. Gluck», eller se opptakene av konserten gjort av den meget oppvakte jazzfilmregissøren Sigurd Ytre-Arne (som forøvrig er aktuell på plate i dag selv, på ambientutgivelsen Rev Med Gule Øyne, sammen med luring Torstein Slåen)

 

 

Mystiske avsløringer

Det er få selskap som så konsekvent utgir kvalitetssamlinger og reutgivelser som britiske Soul Jazz Records. Som man skjønner av tittelen er det en viss type herligheter de oftest byr på (men ikke alltid musikk man skulle tro!) og det de definitivt er flinkest på, er de tilsynelatende utømmelige kildene med musikalsk arvesølvperler fra Jamaica. Får man først smaken for de mange til støtende sjangrene slik de utviklet seg der, blir man da også offer for en noe umettelig tørst på mer.

Nå har selskapet utgitt (i flere forskjellige formater) den klassiske trippel-LPen, Grounation (1973) fra de som kalte seg, og fortsatt finnes i en variant, The Mystic Revelation of Rastafari. Dette er en rimelig unik blanding av dyp rasta-filosofi og frijazz i forlengelsene av Sun Ra og kompani.

I virkeligheten var dette et møte mellom to band; Count Ossie og hans tromme-orkester (først hørt som backingmusikere på hiten «Oh Carolina» i 1960, og bandet The Mystics, anført av saksofonisten Cedric Brooks. Perkusjonsstilen her er definitivt besnærende, og man blir påminnet at dette er musikalske impulser som er i fortsettelsen av noe som har blitt blitt fremført i flere hundre år. Grunnen til at de gikk sammen var konsollidering for rastafarianer-saken, og for å skaffe penger til det store «tilbake til Afrika»-prosjektet mange jamaicanere levde for den gangen. Bakgrunnen for dette blir fortalt i noen medrivende spoken word-partier. Slavetiden er pussig nok tydeligvis noe som igjen går opp for verden at er noe som absolutt hendte. For jazzikalske lesere av remsa er det også interessant å vite at saksofonist Brooks var på reise og sugde til seg viktige impulser fra jazzens verden. I 1968 flyttet han en periode til Philadelphia, og her kom han i kontakt med avantgarden. Han gikk på Combs College of Music, der han møtte folk som Sonny Rollins, vokalist Leon Thomas, og en rekke medlemmer fra Sun Ra’s Arkestra.  Det er tydelig at han tok ideer herfra og inkorporerte med sine egne, og tradisjonsmusikken og politikken han kom fra. Det låter virkelig mesterlig, messende, psykedelisk, åndelig, morsomt og viktig – må høres!

 

Blindebukk ved skarpretterboligen 

Forrige vinter, da Oslos ute- og kulturliv atter en gang var lukket og låst og alt var mørkt og bedritent, hadde jeg vært i Torshov/Sagene-traktene på en av disse evinnelige covid-gåturene vi gikk så mye av – det var som om vi var blitt fjorten år alle sammen, med for lite av alt unntatt tid, henvist til gater og parker. Jeg husker ikke stort fra hva vi snakket om på denne gåturen. Jeg hadde stått og sett på vennen min plukke opp ulike grønnsaker – i flere ulike grønnsaksbutikker – som han trengte for å lage en grønnsaksgryte han hadde lest om i en bok lånt på Deichmann Torshov, adresse Sandakersenteret, et sted som befinner seg på grensen mellom et strøk av byen som knapt nok finnes i det hele tatt og et strøk som finnes til alle tider av døgnet, veldig mye. Er du fra Tynset, trives du over alt, er du fra Torshov trives du på Torshov. Lokalhistorikere vil ha det til at arkitekten bak Sandakersenteret i sin tid ønsket å skape “Norges Champs-Élysées”. Det er klart, man kan jo gå der, og handle utvalgte varer fra både pol, bokhandel og dagligvarebutikk, så noen helbom er det saktens ikke.

Jeg så ham altså handle grønnsaker, vi var også innom for å levere kokeboken på Deichmann, for oppskriften hadde han skrevet ned på et ark som han hadde bevart hjemme i leiligheten sin. Det var egentlig det som er å fortelle om den turen, om ikke noe hadde hendt meg på veien hjem. 

Denne gangen bestemte jeg meg for å benytte meg av Oslo Sporveiers Lillelord, 20-bussen, for å komme meg hjem. Da tar jeg den gjerne til aller siste stopp, Galgeberg, også tusler jeg ned Schweigaards gate derfra til den krysser Oslogate og etter hvert møter Hollendergata. Da jeg var kommet litt nedover Strømsveien, stanset jeg. Oslo var stille, men det kom lyder fra den lille trestuen som heter Skarpretterboligen, og som ligger ved den beskjedne knausen som jeg i min oppvekst trodde var selve galgeberget. Det stemmer ikke, galgen sto oppe på gårdsplassen som har adresse Galgeberg 3, cirka der en flaggstang står i dag, tronende over den tiltalende rekken med næringslokaler der Dr. Pizza, Galgeberg Daglivare og puben Times holder hus. Det visste jeg ikke da jeg var liten, den gang var det å komme til Galgeberg noe av et antiklimaks, et stoppested som i likhet med Bergkrystallen (muligens også Avløs) lover langt mer enn det kan holde. 

Hadde enda bare en voksen pekt opp mot gårdsplassen og sa at det var der gjerningene skjedde… eller kanskje de kunne vist frem dette lille huset, med det herlige grøssfremkallende navnet. Skarpretterboligen. Da den ble oppført, på slutten av 1700-tallet, lå den landlig til, et lite stykke utenfor byens middelalderkjerne. Siden har den andre bebyggelsen liksom krummet seg rundt den, og det er som om boligen har ligget og gjemt seg litt bak den lille knausen, og ikke blitt funnet igjen før rundt tusenårsskiftet, hvor den ble pusset opp. Det var ikke slik at August Anton Lædel, tredje generasjons skarpretter i denne byen, og som tok over vervet fra sin far Franz Gotschalck Lædel da han døde i 1799, faktisk bodde i dette bygget. Trass i at skarpretterne ble sett på med skepsis av byens øvrige borgere, hadde Lædelene etablert seg i byens øvre håndverkerstand og bodde i Anatomigården, rett ved det som i dag heter Kafé Celsius på Christiania Torv, i hjertet av Visit Oslo-Oslo, som i dag noen århundrer senere er blitt en forsøksvis bilfri plass. 

Kanskje noen tilbød August Anton å bo der, men at han syntes at det ble litt mye å både være skarpretter og å faktisk bo i skarpretterboligen. Kanskje følte han seg ferdig med alt sammen etter hvert. Hans far Franz skal i tidrommet mellom 1772 og 1798 ha gjennomført 29 halshogginger, fire av dem såkalt “skjerpa”, hvilket betyr at den dødsdømte ble torturert før henrettelsen. Litt over én i året, skarpretteryrket hadde både fast lønn i bunn og faste takster per oppdrag. Man må se for seg at disse oppdragene satt litt i for den som utførte dem. Det var August Anton som sto for den aller siste henrettelsen på Galgeberg, drapsmannen Anders Flatebydalen ropte “Farvel, gutter” til sine medfanger før hodet hans ble kappet av og plassert på en stake til skrekk og advarsel. En tilskuer, den dimitterte artilleristen Paul Simensen, kollapset da hodet ble skilt fra kroppen og skal senere rett og slett ha dødd av skrekk. Dette var i 1815, det var fem år siden forrige gang Lædel hadde svingt øksa, men han trengte bare ett hugg. 

Siden har Galgeberg bare vært et navn på et sted, etter hvert et sted med en bom og et Corner, og det har vel ikke skjedd så fryktelig mye her etter det jeg kan skjønne, før denne kvelden. Ut i nattemørket, over den bleke holken, kunne man høre et helvetes leven – trommer, gitar (muligens en baryton) og tenorsaksofon. Det hadde blitt noen uker siden jeg hadde hørt levende musikk, så jeg snek meg ut fra veien og inn over det bulkete isdekket mot boligen, vel vitende om at det gikk an å dø en svært tåpelig og meningsløs død om jeg tryna. På internett har jeg lært at det gjelder å gå som pingviner – de vet hva de driver med. Men hvem er det som går rundt og husker akkurat hvordan pingviner går, utenom marinbiologer, pixar-animatører og (naturlig nok) pingviner? Det gikk uten store uhell, og borte ved stuen gikk det fint an å stå. Men da slo det meg også – at nå er jeg plutselig bare en litt stusselig kar som står her. Jeg vet ikke hva som skjer der inne, jeg vet ikke hvor lenge de skal spille, eller hva de eventuelt ville tenkt om de visste at det står en skikkelse her ute i mørket og hutrer. Det er en gammel grøsserklisjé, dette, det bleke ansiktet i vinduet som kommer til syne der det står og stirrer inn… men kanskje disse ansiktene tilhører mennesker som rett og slett bare står der de står, uten noen spesielt uhumske årsaker annet enn at de lurer litt? Velger man å bli en slik skrekk, eller er det bare noe som skjer på grunn av uheldige omstendigheter? Eller sagt på en annen måte – om noen av disse ennå navnløse musikerne hadde tittet ut og sett meg, eller noen hadde gått forbi hjørnet og stivnet, stiv av skrekk – hadde jeg en gang klart å overbevise meg selv om jeg hadde sagt, nei, jeg er bare en kar med frakk og langt hår som står her i mørket med tomme hender og stirrer ut i lufta? 

Hvem var det som spilte der inne? Jeg kom frem til at det måtte være Dag Erik Knedal Andersen på trommer, for jeg hadde hørt at han øver på Galgeberg, og det låt jo dessuten som ham. Gitaristen var jeg mer usikker på, og saksofonisten – vel, det låt kjent, men noen ganger tenker jeg også at ting låter kjent om de låter bra, om du hører noen som liksom virkelig vet hvordan de selv låter. Å høre slike kan være som å møte en gammel venn for aller første gang, om det gir noen mening. Det var noe voldsomt til spill også – kanskje det kunne være Kristoffer Alberts, til tider tenkte jeg på Møster også… herregud, Dag Erik har jo til og med spilt i trio med Petter Wettre, kanskje han av en eller annen grunn var i byen og hadde fått det for seg at han skulle spille litt frijazz? Nei, noen av dem var det jo ikke. Jeg er ikke spesielt god til å tippe på slike ting, altså, jeg er sjeleglad for at journalister ikke blir utsatt for blindfold-tester, kunne sikkert bommet i timesvis på helt åpenbare musikere, blamert meg kraftig, aldri fått lov til å skrive igjen. Men jeg var av en eller annen grunn sikker på at dette var noen jeg ikke hadde hørt spesielt mye av live – men som jeg allikevel burde ha hørt. Jeg tenkte det fordi det låt som noen som virkelig har bestemt seg for lenge siden, hvor tonen i hornet og stilen og alle de små valgene underveis liksom føles som én og samme greie. Tydelig. De holdt på lenge, med varmt og hjertelig spill, og låt vel bare som noen venner som dyrket et eller annet felles kick, uten noe mer mål med kvelden. Ti minutter ble til femten ble til tjue, og nå måtte jeg liksom vite, kunne ikke ta sjansen på å møte Dag Erik om et halvt år på en konsert i et gjenåpnet Oslo, si at, jo, du skjønner, jeg spionerte på deg og to kamerater da byen var stengt og nå lurer jeg på hvem du har der inne. Nei, gåten måtte løses på stedet. Etter hvert ga de seg, og jeg knakket på døren. Den åpnet seg, og ganske riktig, i døråpningen så jeg Dag Erik Knedal Andersens ungdommelige fjes. Det er vanskelig å si om han en gang virket overrasket, han inviterte meg uansett inn sporenstreks, og i en liten stue innenfor entreen sto den karakteristiske gitaristen Even Hermansen. I det innerste rommet, der trommesettet til Dag Erik står, og hvor de hadde øvd, sto en smilende kar med grånende hestehale og pakket sammen sin tenorsaksofon. Vi tre har hatt litt øl-øvinger sammen under covid, forklarte Dag Erik, og så introduserte han meg for den sagnomsuste saksofonisten Gisle Røen Johansen. Selvsagt. Jeg burde nok dratt kjensel på ham også – men slik er heldigvis ennå ikke for sent. 

 

Å åpne opp for the hum: Gisle Røen Johansen vender tilbake

Gisle Røen Johansen. Foto: Stord Jazzklubb

Nå er Gisle Røen Johansen ute med albumet Kveldsragg på herlige Jazzagression, Fredrik Laviks plateselskap som også har gitt ut musikk med folk som Christian Reim, Calle Neumann og Erik Andersen samt en rekke interessante navn fra den finske jazzscenen, som Ville Vannemaa, Aleksi Heinola og gruppa Uusi Jazzi Klubi, for å nevne noe. På Kveldsragg har Gisle fått med seg Ingebrigt Håker Flaten på kontrabass, nevnte Even samt hans bandkompiser fra Bushman’s Revenge, Rune Nergaard på elbass og Gard Nilssen på trommer, i tillegg til gjestemusikerne Bob Hoffnar på pedal steel og sang fra Mona Julsrud og Harald Tusberg Jr. 

Kveldsragg er den første plata han gir ut under eget navn, men for mange vil han selvsagt være et svært kjent navn, som saksofonist i legendariske Element (bandet med Paal Nilssen-Love, Ingebrigt og Håvard Wiik som på mange måter førte til dannelsen av Atomic), i tillegg til Jazzmob sammen med sin musikalske bestevenn, saksofonisten Jon Klette, som dessverre døde i 2016. Kveldsragg består av tre låter – den åpner med låta “Kveldsragg”, fortsetter med “Morrasol” før den avslutter med “Jon”, en låt med sang fra Tusberg Jr. (en nær samarbeidspartner av Klette, blant annet i Ping Pop) og spill med hjertet uta på skjorta. Jeg har hørt en annen versjon av denne låta, hvor gitarhelt Ronni Le Tekrø også bidrar på gitar, som vil bli sluppet på egnet tidspunkt i fremtiden. Men det er allerede nok å sette tenna i. 

Gratulerer med plateslipp!
– Jo, tusen takk – vi får bare se, forhåpentligvis blir det litt lettere å booke jobber med en plate ute, det er et håp. 

Musikerne du har med på plata er forholdsvis travle folk, hvordan blir liveversjonen av denne musikken?
– Det er sant. Nå har jeg spilt så mye med Dag Erik og Even også – de er forsåvidt også busy,  altså. Men vi har fått et uttrykk sammen som jeg har lyst til å bruke videre, så jeg lurer på om det kanskje blir Dag Erik som er med. Jeg får snakke med Gard, så får vi se åssen vi skal gjøre det. Men helt klart, det er de verste folka å ha med seg sånn sett! Men om det er ålreite jobber og de har tid, så kan det jo funke. 

Fortell litt om hvordan du samlet bandet.
– Ingebrigt har jeg på en måte sokna til i alle år. Vi har en historie med uendelige timer spill på nittitallet. Han var et klart førstevalg når jeg først skulle gjøre noe, jeg trenger ikke å forklare så forbanna mye, jeg har gjort det før. Det er fordelen, i tillegg til at han tilfører veldig mye, han er utrolig oppfinnsom og musikalsk. Så er det Even, som jeg har spilt med i prosjekter her og der fra 2014. Det lå i bånn. Også har jeg alltid vært glad i mye bass, flere lag med basser. Jeg kunne hatt med en til for den del. Jeg var nysgjerrig på åssen det kunne låte, så ok, jeg spurte Rune og det funka som ei kule. Rune, Gard og Even er veldig samspilt i og med at de har vært i  Bushmans Revenge sammen, et band som jeg digga fra dag én. Jeg syns det funka jævla bra, altså – jeg har ikke noen større plan bak det. Jeg har drivi med unger og vært litt sånn privat de siste årene, da blir det sånne prosjekter, ikke sant. Jeg har prosjekter med forskjellig slags type besetning, og det her ble sånn også. Det er noe som bare flytter seg videre. Jeg spilte egentlig de samme greiene på nittitallet, du bare kler det inn forskjellig. Jeg var hos Vidar Busk nylig, vi skal gjøre noe om 14 dagers tid – plutselig er han med. Da tilfører han en annen type dimensjon. Jeg får litt sånn noia om du skal reise rundt 40 jobber og gjøre det samme, jeg er rastløs og liker å ha mye liv i leieren. Jeg har fremdeles remixer av to av disse låtene som er nærmest klare – den Ronny Le Tekrø komper på som jeg tror du har hørt, kommer jeg til å slippe etter hvert. På plata gikk jeg for den originale miksen – den er det Ingebrigt og Chico Jones som har gjort i Austin. Jeg fikk filer tilbake og bearbeida. Det var kult å gjøre det på den måten, at det blir både det liveaspektet og litt orkestrering og studioarbeid. Jeg syns det er kult, selv om det ikke er gitt at det blir vellykka. 

Men liker du den måten å improvisere på også, at man kan leke med opptak i ettertid og sånn?
– Ja, også er det klart at jeg er en blanding av helt frika og jævlig streit. Jeg liker den innfallsvinkelen som Bjørnar (Andresen, journ. anm) hadde – Det nytter ikke å spille fribag om du har et klokkeslett å møte opp på. Det som er essensen av fribag er jo den der x-faktoren som man ikke veit noe om, egentlig. Men så har du det å bygge et steady groove. Jeg har vokst opp med rockemusikk, kjøpte den første Zappa-plata når jeg var 10… det er jo så nærme fribag det går an å komme med blekke. Jeg tenker ja takk begge deler for min egen del – når du har satt ramma, og kan flyte fritt oppå den igjen, det er det jeg liker best. Når du står opp om morgenen vet du ikke helt hvordan dagen ender. Du veit du skal stå opp, at du blir sulten, så koker du deg et egg… også dukker det opp krydder etter hvert. Kanskje du kan krydre egget med det. Jeg liker meg nok best i ting som jeg kan kjenne meg igjen i, så jeg er vel kanskje egentlig ganske streit. 

Du sier at du har spilt det samme siden nittitallet, og kjærligheten til Coltrane er så tydelig i det du gjør. Men det virker som at det også er nettopp den faktoren som gjør at du kan sette deg inn i forskjellige sammenhenger – tenker du at det er blitt en slags lommeparlør, kanskje litt sånn som en musiker som Vidar Busk bruker bluesen til å snakke med forskjellige stilarter?
– Ja, det kan du si. Etter at jeg var hos Busk utveksla vi endel meldinger. Han hører det jeg driver med og fikk den følelsen, shit, fikser jeg dette. Da sa jeg, det er akkurat det du gjør, bare ha din tilnærming og vær den du er oppå dette, så blir det helt perfekt. Det er det jeg går for. Samlingspunktet for musikken er drivet i bånn der, og det ble satt av John Coltrane. Jeg syns Alice Coltrane også spissformulerte det videre på syttitallet, de tunge kvintene i bånn, den “Equinox”-grooven. Den tok hun videre ut. Jeg liker det, ass, jeg digger det. På denne skiva tenkte jeg, faen, kanskje det hadde vært kult å høre med Harald (Tusberg Jr., som vi tidligere har intervjua her, journ.anm) om han ville være med på en låt. Jeg sendte filene til ham på den “Jon”-låta. Så skrev han tekst på noen timer, og sendte over et take. Når studioarbeidet blir gjort på den måten får det noe improvisert over seg, noe spontant og levende. Så tok jeg med Harald opp til Ronny for å la vokalen få den plassen den virkelig fortjente – men førstetaket hadde egentlig akkurat det jeg ville ha i seg, selv om man kanskje ikke helt hører teksten. Det var ikke perfekt lydmessig, men jeg syns liksom vibben og energien rettferdiggjør at det blir gitt ut. Særlig med låta “Jon” – vi prata om Jon Klette, vi hadde en god seanse rundt at vi skulle gjøre en for ham, så alle hadde det i seg, han kjente alle sammen godt. Håpet er at den vibben blir videreført til lytteren, at det er en ekstra spirituell følelse rundt at alle har huene sine i det. Om det er sansbart for alle veit jeg aldri. Det vet jeg jo selv, kona mi kan være sånn, faen Gisle, hør den lyden… og jeg er jo ikke sikker på at jeg hører det hun hører. Men så sto det en sak i NRK om en mystisk lyd rundt Oslofjorden. Hørt om den? The Hum? Det er det fenomenet, om du klarer å gi musikken en tilleggsdimensjon blir det som å ha med en musikant til. Å åpne opp for the hum. Du skal kanskje røyke og drekke og kose deg en del for å komme dit, da. 

“Jon” er siste låt på Kveldsragg, og åpenbart en viktig sang for deg som vil komme ut i flere versjoner også. Hvorfor ble den det?
– Det har littegranne med hvor den låta kom fra i utgangspunktet. Da jeg var liten gutt og ikke hadde hørt om Coltrane, hørte ikke noe jazzmusikk utenom det som gikk på radio. På skolen satt jeg og kjeda meg og hørte musikken inni meg av en eller annen uforklarlig grunn. Sånn var det med den låta også. De siste månedene Jon levde bodde han oppe hos meg. Jeg tok liksom siste reis med ham. Han var dårlig til beins, og han likte bare å sitte i stua. Jeg var i studio i etasjen under og lagde ting, og når det var noe han syntes var jævlig diggbart kakket han to ganger i golvet. Om det fremdeles var diggbart en stund seinere, kakket han to ganger til. Og hvis han syns jeg var helt ute – masse kakk. De siste ukene Jon levde var da låta kom. Jeg satt og var jævlig lei meg, for jeg så hvordan det gikk med ham. Det som Rune spiller på den låta er de første strofene fra “Åses Død”, Grieg, vet du. Fra Peer Gynt-suiten hans. Og det digga Jon, måten jeg kledde det inn i de moll-akkordene. Så låta ble lagd med Jon rett over over meg – en meter over meg satt han, og så satt jeg der og lagde den. Den måtte bare bli sånn som det blei. Grunnen til at jeg ga den til Harald er at han var en felles venn, og i begravelsen var han også den som sammen meg meg la en sølvmynt på kista – til fergemannen, vet du. Det ble skapt noen bånd der som betyr mye. For meg ble det en reell greie. Da vi var oppe hos Ronny i studio ble Ronny helt med på vibben – “ja, for faen, dette gjør vi for Jon”. Det er jævlig kult det Ronny tilfører oppå. Det er ikke med på den plata, men det kommer snart. 

Gisle Røen Johansen. Foto: Julie D. Aagaard

Låta har vært med deg en stund, var det sånn at den gikk og kverna, at du lette etter riktig øyeblikk å spille den inn på?
– Det ble jo det, jeg gikk i min tilværelse og småkjente på det. Jeg har ikke noen stor plan eller noe sånt, men den bygde seg større og større og til slutt følte jeg at jeg måtte gjøre den. Haha, vi gjorde mange takes… vi brukte en dag på den låta der. Bare den, liksom. Jeg har masse versjoner, vi prøvde og prøvde hele tiden, nei faen, nå må vi spille kortere soloer, det tok av hele tida, liksom. Jeg vet da faen hvor lang den vi ga ut er, den ble faktisk litt klipt også, men det er det korteste vi klarte å få til. Det var en kul energi. 

Kan du fortelle litt om ditt forhold til Jon Klette?
– Nei, altså, vi møttes på en sånn privatjobb på Oslo Jazzhus. Det var Bjørnar, Svein Finnerud og Kjell Fostvedt, en utgave av Finnerud Trio som var litt tilfeldig. Jeg bodde i Herslebs gate ved siden av Bjørnar, det var sånn jeg kom inn på dem. Og så plutselig dukka Jon opp. Det var høsten 1991 og vi ble veldig glad i hverandre med én gang. Jeg hadde det litt vrient noen år, Jon var alltid der og jeg backa ham opp så godt jeg kunne. Det var 25 år hvor vi var veldig tette, det var et spesielt vennskap. Men hvorfor… noen ganger liker man hverandre spesielt godt og ender opp med å henge sammen. Vi var veldig forskjellige, men også jævla like. Han bare svarte, rett og slett. Når du sitter i skauen og roper, så får du svar, på en måte. Jeg savner tiden hvor vi kunne dra til Jon, eller at han kunne komme opp til meg. Han ringte og lurte på om jeg hadde alt jeg trengte til unga, han visste at jeg kunne kludre til ting og var alltid der. Jeg holdt på å daue i 98, jeg hadde en mage som slutta å funke. Fikk intravenøs næring og sånn. Det er på den tiden vi skulle ut i Europa med Element, jeg havna jeg i kjelleren og det tok flere år før jeg kom på beina. I 1999 veide jeg 55 kilo, tredve under det jeg egentlig veier. Og da var det Jon som sto igjen. Han ble sjuk tilbake i 2009. Han har betydd mye for meg som venn og kollega. Vi hadde det kule opplegget med Jazzmob, men vi ble ikke booka på noe spesielle festivaler. Vi spilte en stil som kanskje ikke helt passa til den tida, kanskje. Det er jo sånn det kan være. Du ser jo knapt Knut Riisnæs på jazzfestivler nå for tiden, selv om han er en helvetes saksofonist.

Når jeg hører på Kveldsragg, føles det jo som en plate som passer godt inn. Ildjazz fra Coltrane og komp med åpne dører til rock og så videre – det er jo liksom en del av sånn norsk jazz høres ut, rett og slett.
– Ja, det er jo det – det begynte vel helt tilbake med Garbarek og de folka der. Det er jo noe universalt i det, tror jeg – det er en form for musikk du lever og dør med. Det blir som med Donald: Han har et skap fullt av den samme matrosdressen. Han bruker akkurat det samma plagget i dag som da han ble lansert. Han er tro mot stilen sin, det er sånn han liker å se ut. Verden forandrer seg, går i bølger, nå er det kult med sleng, nå er det tighte bukser som gjelder. Men om du trives med slengbukser, og bare går med det hele tida, så er du på moten innimellom, og det greier seg kanskje. Det blir litt sånn. Det er bedre enn å hive deg på alle bølgene, selv om jeg skjønner at folk gjør det som må til for å få mat på bordet. Men det er ikke plass til alle uansett. Jeg ser jo at Gard reiser rundt, at Ingebrigt driver på, Atomic har gjort det stort og intellektualiserte det vi gjorde i Element… det med Paal (Nilssen-Love), Håvard (Wiik) og Ingebrigt, er at de låt kanon fra dag én. Uansett hvem de hadde endt opp med å spille med, hadde det blitt bra. Jeg husker første gang jeg hørte dem, da bodde jeg i Trondheim. Jeg hørte noe jævlig fett jamspill, løp ned, og så Håvard sitte der med regulering og spille. Han var sikkert 17-18 år og ga jernet med en sånn McCoy-tilnærming. Den typen groove som vi spiller på hvert vårt vis kan du egentlig spille hvor som helst, for nærmest hvem som helst. Alle vil finne et slags element i det som de vil trives i, det er noe basic med det. 

Element virker som alt annet enn et tilfeldig bandnavn – du vurderte vel også å gi ut den musikken du har sluppet nå under det navnet. Hva ligger i det?
– Jeg dro tilbake til byen i 93 og fikk det for meg, ja faen, jeg skal ha et band som heter Element. Den første versjonen jeg prøvde var ikke helt riktig, men jeg hadde helt klart for meg at Element, det skulle det hete. Det er jo elementene, jord, vann, ild luft, eter, og så handler ordet om at alle har sin plass – at alle fargene utgjør en regnbue, og at alt er like viktig, på en måte. Alt har sitt å si. Det var tankegangen. Men det er jo brukt opp også, googler du “element” kommer du til et internasjonalt selskap. På den tiden var det ikke så mye. Skjønt, det finnes et norsk band som heter elements, hørt om det? De har spesialisert seg på solide covers av Led Zeppelin, Deep Purple, Black Sabbath. De er jævlig bra, altså, og har holdt på siden den samme tiden. Det pussige er at mora til den ene sønnen min, mannen hennes har spilt i det bandet! 

Det er en liten og stor verden!
– På nittitallet ville jeg ikke sette opp meg sjøl som komponist eller bandleder, et bandnavn lot meg være litt mer i skjul. Jeg syntes det var kult å formidle den energien. Før i tida hadde jeg virkelig trua på det – jeg føler dette glassklart for meg, jeg får bare servert musikk, jeg digger å sitte og høre på musikk inni meg. Og når jeg hører den er den jo lagd, det er ikke jeg som har lkomponert det, på en måte. Så hvorfor signere med eget navn? Men nå tenkte jeg at jeg må stå fram litt mer, så jeg bruker fullt navn. Albumtittelen Kveldsragg, det var ikke bevisst, men når jeg googler navnet kommer jo bare min plate, så det funker bra. 

Hva er en kveldsragg egentlig?
– Jeg hadde lange dager innimellom, jeg hadde tre små unger på den tiden låta kom. Så først tar jeg av meg den fancy uniformen, det er på med vanlige klær, så drar jeg på kulturskolen og underviser, så fikser jeg noe mat, fyrer i peisen, og så sitter jeg med dattera foran peisen… hun har på seg ullsokkene jeg hadde da jeg hadde da jeg var liten, hun har et pledd – hun var helt strikka, på en måte. Så kjenner du varmen fra peisen, den følelsen når du har hatt en lang dag. At alt er nært og lurt og varmt. Så begynte jeg å flippe med den der “Fola fola blakken” – datteren min satt på fanget mitt, med keyboardet. Sånn blei den låta til. Det var et ord som dekka den stemningen, et forsøk på å beskrive den følelsen. Raggsokker på kvelden. 

Det er fint, da!
– Jævlig sentimentalt!

Jo ja, men noen ganger må det til.
– Hahaha, ja! Jeg har spilt den låta med Olga Konkova, og gjort den litt annerledes. Vi skulle til Russland, men den delen av turneen skar seg glatt. Melodien i seg selv funker på folk, de liker den låta der. Det er digg å spille en sånn rein melodi, det er ikke noe Lennie Tristano / Warne Marsh-jazzkurs bak, melodien bestemmer, liksom. Bare hør melodien og heng med på den. Det er også en litt kul måte å spille musikk på, å ikke komme og ha alt klappet og klart fra a til å. Den blir forskjellig fra gang til gang fordi man spiller den forskjellig fra plass til plass og med forskjellige folk. Det er et aspekt som jeg digger. 

Du la forresten ut et flott videoopptak av Element for litt siden!
– Ja, det var gøy å se et blikk tilbake på den tiden. 

Hvem var dere da?
– Hahaha, jeg var akkurat sånn som jeg er nå egentlig, det har bare gått 25 år til. Men på den tiden trodde vi veldig at this is it, på en måte, alle hadde den vibben. Vi ga jernet, brukte tiden vår på den musikken. Jeg var ute i skauen hele tiden, hadde bestemt meg for å ikke ha telefon, ikke noe opplegg. Jeg ringte muttern, så sa hun at Ingebrigt hadde ringt og sånn. Det varte helt til Ingebrigt kjøpte en telefon til meg i 95 – det ble litt tungvint, haha! Så jeg satt uti skauen og fiska fram temaene, og så kom gutta til meg og arrangerte ut. De studerte i Trondheim, jeg dro dit og spilte en gig eller to, vi dro i studio litt, prøvde ut ting. Jeg kan bare snakke for meg sjæl – Håvard og Paal var veldig unge, Ingebrigt litt eldre og jeg var tre år eldre enn ham igjen. Men vi hadde veldig trua på den greia. Etter hvert begynte jeg å bli sjuk, og jeg ble prega av det. Det var da vi virkelig skulle legge inn årene. Det var kjipt at fysikken min ikke helt spilte på lag der. Men herregud, vi hadde mye fine turer, et bra samhold, en unit. 

Det jeg får inntrykk av er jo at dere var tungt inni en band-greie, at dere trodde på noen felles ting og sånn. Fire snauklipte jazzmusikere som har kick på hare krishna.
– Ja, vi var det altså. Jeg ble jævlig inspirert av filmen Round about Midnight med Dexter Gordon. Husbandet der er John McLaughlin, Herbie Hancock, det er gutta boys. Filmen er et portrett av Dexters dager nedi Paris, da han holdt til nedi der. I den filmen kommer Herbie med kjortel og lager noe vegetarisk. Det tenkte jeg jævlig mye på allerede da jeg så filmen, det var kanskje i 1989 eller noe. Jeg fikk litt trua på at all right, dette kunne være noe. Og jeg følte at det passa. Det ble kanskje litt vel mye – vi spelte i dress og kortklipt hår, vi var enige. Paal var kanskje den som ikke tok den religiøse greia like mye inn som det Håvard, Ingebrigt og jeg gjorde. Men jeg veit ikke, det handla om at man var nysgjerrig på ting, jeg merket kanskje at det var noe mer der ute og prøvde å leve seg inn i det. Kanskje man prøver litt vel hardt. Mange år senere var jeg i Kongsberg og spilte med noen andre, og da traff jeg Ingebrigt for første gang på  noen år. Da måtte han innrømme at han hadde begynt å spise litt kjøtt igjen. Slapp av, det går helt fint. Jeg hadde perioder hvor jeg trakk meg helt unna, de eneste jeg hadde kontakt med var Bjørnar og Jon. Da holdt jeg til på gamle plasser uti skauen, steder som ikke har tak lenger. De finnes liksom ikke mer. Det blir en annen energi når man ikke spiser på noen uker, men fy faen, hvor glad jeg var for mat da også, og da var det jo det samme om det var det ene eller det andre jeg ble tilbudt. Du kommer til et primærpunkt hvor du gjør alt for å overleve. Jeg kom dit, og da tenkte jeg ikke noe på det der med vegetarianismen lenger, haha! Vi får så mye rart for oss – jeg er sånn, jeg må gjøre sånn, vi følger en eller annen slags form for religion eller oppskrift. Det kan være godt å være i det… og det kan være godt å komme ut av det. Du blir jo litt satt, samme faen – og det vil gjenspeile seg musikalsk om du menneskelig sett ikke er åpen nok, om du setter rammer rundt deg selv. Det gjelder religioner, eller livsstiler, som det kanskje er mer av i dag. Folk velger seg en livsstil. Og det er fint å ha en greie, men det er godt å ikke ha det også, ass. Jeg husker jeg kom over Bjørnar en gang – han fikk lov til å ha et lite verksted i kjelleren til Peter Opsvik borte i Pilestredet. Jeg var oppe og prata med Peter, og så hørte jeg Bjørnar stå og spelle sånn Scott LaFaro-type bass, jævla bra. Det var ting man ikke hørte ham gjøre så mye offentlig, han bare mora seg med det. Det er først nå jeg har så rolig hue at jeg klarer å spille disse greiene her på den måten – da var han 55 år. For meg gir det mening. Vi har samme type motorer, Bjørnar og jeg, det er derfor vi trivdes så godt sammen. Det er deilig å slippe å ha sånne greier gående i hodet når du blir eldre. Du får en ekstra åpning inn i musikken. Før var det mer om å gjøre. 

Jeg vet ikke om jeg husker riktig, men ga Bjørnar deg masse bassopptak som du sitter på?
– Ja, eller ikke bare bassopptak, men vi var i Rainbow og spilte inn. Jeg har noen timer med Bjørnar på bass, og han sa at jeg kunne gjøre hva jeg ville med det. Jeg har en del andre ting liggende også i skuffer og skap, no en uutgitte greier med Sonny Simmons og et kremlag, noe med Finnerud trio som jeg ikke har hørt. Jeg har sendt et par ting til Reidar Skår, han prøver å se om det går an å gjøre noe med det. Det er noen DAT-opptak hvor teipen er blitt skada også, vi får se hva som lar seg gjøre. Men det begynner å bli så lenge siden… jeg tenkte på det her om dagen, kanskje man bare skal la de døde hvile. At de får fred, på en måte. Arven deres, den er jo der. Det er ikke sikkert at Coltrane hadde likt alle tingene som er blitt gitt ut – selv om jeg er jævlig glad for det. Tenk om ingen hadde gitt ut Transition, for eksempel. Faen heller, da hadde jeg aldri fått hørt Transition! Men for ham var det jo bare noen dager i et studio. Jeg klipte til noen greier som Bjørnar spilte, men kanskje jeg skal bare bruke det som inspirasjon, og ikke som noe som skal ut fysisk. 

Det du sier der om Coltrane er så rart. Mange av de opptakene vi hører på om og om igjen, dagen de musikerne hadde var til forveksling lik dagen andre musikere som spiller inn ting vi aldri hører på lenger. De kom og spilte, og så skjedde det andre ting. Kanskje de ikke tenkte noe mer på det, kanskje de ikke merket at det var noe spesielt. Det er ting vi vet om de opptakene, ikke de. Og kanskje det ikke er en aha-opplevelse når man har gjort noe stort. Tenker du noe på sånne ting?
– Det kan du si. Uansett hvilket nivå du er på, har du tanker om forskjellige slags ting. Det der hadde ikke skikkelig driv… man er opptatt av seg sjæl. Og det skal man jo være selvfølgelig, du kan ikke bare drite helt i alt, liksom. Du blir farga av sinnet ditt, og det er ikke alltid at sinnet er helt på plass. Nå kan jeg bare snakke for meg sjæl. Det må være en grunn til at en kar som Coltrane hadde en del ting på siden som han dreiv med, og at han ikke ville gi ut den og den og den innspillingen – det er sinnet hans som sier at det ikke ble helt sånn som han hadde tenkt. Elvin skulle ha spilt det der, du har sånne tanker, og siden forandrer de seg. Men tenk på hva han gikk gjennom fra 55 til 67 – for en utvikling! Det er spesielt med Coltrane. Dexter spilte det samma i 55 til han daua. Men Coltrane gikk gjennom jævlig mange forskjellige typer ting. Jeg kan blitt overraska selv om jeg hører opptak fra konsert – jøss, var det sånn det låt. Det er ikke alltid man hører åssen det egentlig låter selv når man gjør det. Før om åra syntes jeg det beste saksofonspillet jeg gjorde var etter soloene. Når jeg spilte meg ut. Det er en greie å kjøre lange soloer, å kjøre opp og kjøre opp, bygge mer og mer, da er du veldig bevisst på det. Men det hippeste saksspillet er gjerne på outroen, når jeg ikke tenkte så jævlig mye på det. Jeg lurer på hva Ornette Coleman tenkte også – jeg så den Naked Lunch-filmen for en stund siden. Han har mye av filmmusikken der. Åssen tenker han, det har jeg lurt på. Det er rått gjort, altså, å gjøre det en hel karriere, å ta den så langt ut. Jeg var på konsert med ham i 97 i Kongsberg med Joachim Kühn, jeg husker ikke helt resten av besetningen. Etter første låta tenkte jeg det kom til å bli kjedelig, men så ble det bare bedre og bedre. Det var så høyt nivå. Ornette sto med ryggen til pianisten og allikevel kom de inn på noen helt ville unis-greier, helt presist. Da skjønte jeg at jo, jøss, musikk er en ekstra sans når du kommer opp på det nivået der. Det er et eget element, rett og slett. Men det du egentlig spør om er vanskelig å svare på. Jeg husker jeg så meg sjæl spille fløyte utenfra. Det var jævlig spaca. Jeg innbilte meg at jeg var oppi taket og så ned på hele klassen når jeg satt der og spilte fløyte. Og når det har vært best for meg musikalsk har det vært den følelsen der, at du fjerner deg fra kroppen, rett og slett. Det er bare god dop og god sex som kan gi en god pekepinn på åssen det er. Alt annet er hardt arbeid, men de øyeblikkene du går ut av det – det er da de flotteste tingene skjer. Skriv det, haha!

 

En ekte kunstner 

En sky kom foran månen onsdag, da det ble kjent at kunstneren Christopher Robin Rådlund hadde gått bort, kun 52 år gammel. For hans venner og familie er dette en tragedie, og innbyggerne av Oslo har mistet en viktig del av bybildet, et originalt og varmt menneske man la merke til, for slik han så ut, hvordan han tedde seg, og med hvilken åpenhet han nærmet seg mennesker, gjerne flyktige bekjente. Hans venner og tilfeldige kontakter i musikk, kunst og litteraturmiljøer flommer over med minner på sosiale medier nå.

Man ble stolt av å bo i en by som huset en Kunstner av den gamle skolen, når man så ham, heftig spankulerende ned Universitetsgata, på bar, på galleriåpning, i sitt nabolag ved St. Olavs Plass der han bodde og arbeidet i en meget spesiell leilighet, som sugd ut av sin samtid. 

«Mål», Christopher Robin Rådlund. Foto: Christer Karlstad

Han opererte i flere formater, men det var især figurative malerier av rystende natur, inspirert av Böcklin, Caspar David Friedrich, Balke og med en ytterst personlig tilstedeværelse i strøkene; skyer, fjell som bærer i seg tiden, sterke følelser i et nedtonet uttrykk og med rolig palett,  og de var bilder av den typen folk elsket. Ikke nødvendigvis kunstinstitusjonene —  han var i opposisjon til den rådende kunstpolitikken og generell estetikk i samtiden, men oftest med et smil. Norge er et goldere sted uten mennesker som ham, som evnet å sette kunsten og natten høyt.

En anledning til å minnes kunstneren, er å skaffe seg Tirill Mohns nydelige LP-utgivelse Three Love Songs and a Swan Song – Chamber Music to the Poetry of W. B. Yeats, som utgis i dag i en tiårsjubileumsutgave, med vakkert omslag av Christopher Rådlund. Innholdet ville også appellert til ham estetisk, et bevegende møte mellom sopran, klassisk gitar og cello, et intimt og dannet møte mellom kunstartene. Takk for alt.

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger