NTT: Fare for dehydrering

Hei, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, vår første fredagsutgave denne sensommeren! Fra asken til ilden – vi er ferdige med Oslojazz, men nå er det Blow Out i stedet, og i kveld kan du blant annet høre blogghalvdel Vinger intervjue Terrie Ex om du stikker innom Victoria klokka 19.30. Festivalen varer til i morgen, det er i skrivende stund ni sett med improvisert musikk, og du kan lese et kort intervju om årets Blow Out-program i vårt forrige nummer, der vi også oppsummerer festivalsommeren – i hvert fall så langt. 

Både på Blow Out og Oslo Jazzfestival fikk vi her og der oppleve innreisende musikere – enten de var fra Polen, Belgia, Sverige, nordmenn bosatt i Berlin, eller briten Pat Thomas. Det er godt å kjenne på etter noen år med en litt vel nasjonal jazzscene. Men det er skjær i sjøen fremdeles, særlig når det kommer til innreisende musikere fra USA. Det er vanskelig for amerikanske musikere å få innreise, og det betyr blant annet at Nasjonal jazzscene nå har avlyst konserten med trioen Tapestry 18. September og satt opp en ekstra konsert med bandet til Mathias Eick i stedet. Ergerlig – og vi sitter og biter negler for den konserten med Ambrose Akinmusire som er satt opp 11. September. Men enn så lenge er den ikke avlyst – og vi kan også røpe at trompetisten preger forsiden av det kommende Jazznytt! Så noe får vi uansett høre fra ham i Norge fremover.
Og ellers er det jo konserter – i Oslo byr Blå den neste uka både på Jazz på Gølvet med Aksel Rønning Trio, og tre konserter med Supersilent – én på mandag og to på tirsdag. På Victoria East byr de på releasekonsert med SKRIM (mer stoff om dem lenger ned) og den finfine danske trioen Carsten Dahl Trinity på torsdag. 

Og vet du hva, vi nevner det allerede nå – om du er på Tynset neste fredag kan du stikke innom Krokveld i Rambu med Trio de Janeiro og Bangbang Watergun!! Apropos neste fredag: Studenthuset Chateau Neuf feirer jubileum, og blant tingene de har på plakaten er et møte mellom Marilyn Mazur og NMHs storband under ledelse av Helge Sunde. Det blir en konsert som skuer tilbake på en av de store musikkhendelsene i byggets historie – da Miles Davis besøkte huset i 1971, året det sto ferdig. Mazur spilte jo med Davis på åttitallet, så her er det flere meningsfulle tråder å trekke – og vi satser på å komme tilbake til det i neste nummer. Det ser ut som en godbit, i hvert fall! 

Har du et arrangement, en plate eller noe annet du ønsker at vi skal se på? Eller kanskje du har en mening du ønsker å få på trykk? Det skader ikke å sende en mail, det setter vi stor pris på. Vi minner også som vanlig på at det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement – inntil vi får oss t-skjorter eller totebags er det den eneste måten du som leser kan støtte bloggen på – bortsett fra å lese, dele og hilse innom når du er på konsert, selvsagt. Vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Vi blir også glade om du følger vår spilleliste Ti Tette, hvor vi annenhver uke oppdaterer deg på noen av de freskeste nye låtene fra norsk jazz og omegn.

 

Ti tette er tilbake!

Trenger du en spilleliste med ny norsk jazz & omegn? Da er det bra med en utgave av Now’s The Times hitliste Ti tette, som endelig er tilbake etter en laaaang sommerferie. Den er proppfull av nye herligheter. Norsk jazz har som kjent trange kår i strømmetjenestene, dette er et lite forsøk på å samle troppene selv om boikott sikkert også er en mulighet. Men ta en lytt, og del gjerne listen så flere får opp ørene for disse forlokkende lydene. Og kjøp for all del fysiske album eller lydfiler etterpå! Om det er pappmangel eller lack of lacquer finnes alltids Bandcamp i mellomtiden.

Vi starter med en av våre favorittlåtskrivere de siste årene, særegne Daniela Reyes som er best helt alene på gitar eller trekkspill og sin spinkel-sterke røst, men som får god og sofistikert hjelp fra Sander, Eyolf, Ole Morten og Hans fra jazzeliten på denne nye singelen fra et kommende debutalbum. «Kvarter» er en av låtene hun har hatt med seg fra starten, tror vi – den glemmes uansett aldri.

Det shuffler så fint avgårde (de vispene!) på første singel «Fast Train Jungle» fra Ladybird Orchestra som albumdebuterer på Jazzland ganske snart. Liv Andrea Hauge på piano og Lisbeth-Anita Grimsø Olsen på ordløs vokal fronter ensemblet som består av flere nydelige musikere fra den unge scenen. Man blir mild og glad av denne låten. 

Etpar år eldre kolleger står bak det nye bandet Flukten, som ble startet under lockdown av Hanna Paulsberg, Bárður Reinert Poulsen, Marius Klovning og igjen Hans Hulbækmo. Dette er friske saker, og kan sistnevnte være involvert i låtskrivingen, mon tro? Han er i alle fall avbildet i budeievennlig positur på oppslaget til deres kommende debutplate.

Plateselskapet NXN kom nylig på nyhetene på radio og sikkert TV også siden deres artist Andreas Ihlebæk har knukket koden og blitt en strømmesuksess med rolig pianomusikk. Nå burde labelet klare det samme med jazzeren Thomas Torstrup som har et koherent og velklingende kvartettalbum ute nå, der liflige «Item» fungerer som en smakebit.

Vi får et lite intermezzo med den sofistikerte fløytisten Henriette Hvidsten Eilertsen, kjent fra Andreas Røysum Ensemble, Billy Meier, og noen ganger Fieh. Hun kommer med et soloalbum på Motvind i høst, og singelen «Pastorale» tyder på at den kan komme godt med i terapeutisk høstbruk. Marte Eberson har fått ny vind i seilene den siste tiden, men glemmer ikke hvor hun kommer fra, og flexer muskler sammen med pappa Jon på en ny single kalt «The Wounded Wolf» fra kommende Eberson-plata.

Daniela Reyes dukker opp igjen i det superfreshe bandet Why Kai (som vi har et lite intervju med i kommende Jazznytt), en oppvakt utgave av det vi en gang kalte electronica, dyp jazza techno med naivistiske melodier. Det er Kai von der Lippe som styrer skuta sammen med geniale (ja!) Jo David Meyer Lysne og Elias Tafjord, hentet fra deres «Deep Fishing» EP på Jazzland. Framtiden er bare så jævla lys for norsk musikk.

Ingebrigt Håker Flaten er ingen nykommer, hvor mange poetiske og fortellende og hakkandes bass-soloer har vi ikke hørt av ham?, men det blir noe litt annet når han er bandleder for et stort og ganske personlig bestillingsverk med et band som inneholder mange nye og gamle favorittmusikere (hør på cymbalene), som skal fremføres for første gang på Vossa Jazz i september. Det kommer på plate cirka da også, og første smakebit er spirituelle og nest siste låt-aktige «Museumsplein – for Amsterdam». Verket handler om forskjellige byer som har vært viktige i hans utvikling i livet.

Og helt til sist, det som vel er årets jazzlåt, eller jazz og jazz – årets låt utgitt av Trondheim Jazzorkester i alle fall. «Eldhinger» avslutter Ole Morten Vågans fantastiske og fantasi-eggende dobbelt-CD «Plastic Wave». Og, det er kanskje ikke en hit. Men den slår!

 

Den kronglete veien til Skrim

I studio. Foto: Harald Opheim

I dag utkommer debutalbumet The Crooked Path av et band som kaller seg SKRIM. Bak det nydelige LP-omslaget utgitt av Frøydis og de andre på kvalitetsbevisste HUBRO, finner vi fire krabater som burde være velkjente for våre lesere, den sublime gitarist Stian Westerhus, selveste stoken Ståle Storløkken på tangenter og knotter, Morten Qvenild på ytterligere sådan, og Gard Nilssen på trommer og sånn. Det er skikkelig heftig musikk, og vi spurte sistnevnte trommis litt om hva alt handler om.

Hva i alle dager er SKRIM for noe, det høres ut som noe som kunne vært en uleselig black metal-logo på en utvasket t-skjorte?
— Hehe, jo det skal jeg fortelle deg. SKRIM er de fjella du passerer hvis du går i rett linje mellom Skien og Kongsberg. Morten og jeg er fra henholdsvis Kongsberg og Skien, så vi syns det var en fin link, samtidig som det er noe litt atypisk jazz med det, og kan hinte til forskjellige uttrykk og retninger. Det passer oss bra. Musikken vår favner bredt.

Jeg var på den konserten med sPacemonKey og gjester i Molde som dette prosjektet vel har sitt utgangspunkt i.  Det var ikke like populært hos alle? Er det kompromissløse og voldsomme det sentrale ved dette prosjektet?
— Ikke populært, sa du?!  Vel, det er jo veldig åpent og improvisert, og ofte veldig energisk og mye som skjer, både med bissi tromming, hylende gitarer og knatrete og intense synther, ofte uten en klar definert konvensjonell beat. Det er muligens ikke så populært, siden folk ikke blir eksponert noe særlig for slik musikk som er litt på siden av det som går på radio og så videre,  men vi prøver bare å lage så fin musikk vi kan, vi fire, sammen i nuet, og da kan alt skje. Ingen konserter er helt like. Det er veldig kick å jobbe sånn. Vi har ikke noen uttalt regel at dette skal være voldsomt og så høyt som mulig, det varierer fra gang til gang. Men det at vi har ganske like referanser når det gjelder smak og estetikk og sound; det gjør det litt enklere å stake ut en musikalsk retning sammen, syns jeg. 

Såntno har’em ikke i Skien. Trommisstjerne Gard Nilssen blir satt pris på i Molde tidligere i år.

Ja jeg hører personlighetene deres inni der! Fortell litt om dine medmusikanter her, din bakgrunn med dem og hvordan de utfyller den musikalske visjonen?
— SKRIM er jo da utgangspunktet duoen til Morten Qvenild og meg, som før het sPacemonKey. Vi var ikke helt happy med navnet, så etter vi inviterte Stian og Ståle med på en innspilling og åpningskonserten min på Moldejazz da jeg var artist in Residence der i 2019, så tenkte vi at det hadde vært bra å finne et annet bandnavn.

Morten Qvenild er en helt fantastisk bra pianist og keyboardist som har et åpent musikalsk sinn som passer meg veldig godt. Han er intuitiv, kreativ og ekstremt dynamisk, med et lydunivers som forbauser og inspirerer på samme tid. Veldig glad for å spille med ham! Vi møttes forøvrig for første gang i 2002 da jeg skulle prøvespille på NMH og Morten kompet meg. Var gøy å spille «Seven steps to heaven» av Miles sammen, men vi fant fort ut av at vi måtte finne på noe annet sammen. Hehe.

Stian Westerhus og jeg går langt tilbake. Vi turnerte land og strand sammen i mange år i trioen Puma. Kanskje det viktigste bandet og skolen for meg. Stian er en helt amazing gitarist og har  i min bok vært med på å forandre gitaren som instrument. Han får den til å synge på en helt annen måte enn andre gitarister, og man tenker til slutt ikke på at det er en gitar. Bare en helt rå verden av fet lyd! Han får meg til å spille annerledes, og det er veldig bra!! Vi har et helt eget beat og en egen puls sammen når vi spiller, og det er veldig gøy å ta opp igjen etter noen års pause.
Ståle Storløkken… hva skal jeg si? Alles store helt. Ståle er virkelig en av mine største helter og forbilder, og jeg har aldri hørt ham spille en uinteressant tone. Han er en unik musikant og jeg kan alltid både høre at det er Ståle som spiller utifra hva han spiller, og utifra hva slags lyd han lager. Det er ganske utrolig. Han gjør meg til en bedre musiker når vi spiller sammen, og det er det største komplimentet jeg kan gi. Unødvendig å si, kanskje, men Morten, Ståle og Stian er cutting edge musikere som alle har vært og er viktige brikker i utviklingen av norsk musikk.

Det er improvisert musikk, dette. Dumt spørsmål kanskje men når er det at det føles at det virkelig funker dere i mellom?
— Det er så sprøtt, for i dette bandet syns jeg det funker hele tiden. Vi hadde sikkert kunnet gitt ut fire plater av det vi spilte inn, for det var så mye fine strekk og partier. Men for å prøve å svare på spørsmålet ditt, så er det jo bare en feeling av å være på nett sammen, når en idé går fra å være en idé hos en av oss, til å utvikle seg til en felles retning eller groove, ombord på samme tog som har gått fra perrongen og som begynner sakte men sikkert å aksellerere mens alle fire sitter og nikker samtykkende i hvert sitt sete. 

Vy all Skrim! Det er åpningskonsert av høstsesongen på Victoria East med dette bandet nå neste uke, på min bursdag. Føler du at konserter og sånn er «tilbake» nå? Jeg så du la ut en ganske optimistisk turnéliste nettopp.
— Ja, det er utsolgt og greier. Blir vanvittig gøy. Og ja: jeg føler at vi er på vei tilbake nå, til tross for at jeg leser at smitten øker. Denne gangen er veldig mange vaksinerte og jeg håper vi slipper å stenge ned igjen. Jeg har virkelig troen på det denne gangen, selv om jeg har hatt troen tidligere også, og måttet avlyse alt og stenge butikken… 

Så sliten blir man av å fremføre Ole Morten Vågans infernalsk innfløkte og ekstatisk gode musikk. Foto: Audun Vinger

Forrige uke hadde du en skikkelig vellykka konsert med det store bandet ditt Supersonic Orchestra. Klarer du beskrive opplevelsen? Det var jo til og med jublende stemning i Marmorsalen, og det er det jo sjelden.
— Det var den beste følelsen på lenge, og utrolig kick å få spille for så masse folk igjen. Veldig positivt overrasket over Marmorsalen! Det funket bra! Den Supersonic Orchestra-gjengen er en eneste stor fest og jeg føler meg som verdens mest priviligerte og heldigste fyr som får spille med dem! 

Hva er det med alle de store banda om dagen, alle lager massivt smilende musikk med stappfulle scener og musikalsk overskudd?
— Jeg vet ikke. Det er veldig kult med store ensembler da, syns du ikke? Kan legge av underveis og bare sitte å høre på de andre små banda i bandet. Er sikkert slikt som går i bølger, men kult at det er mulig å få til å spille med store band også, og ikke alltid bare reise med trio eller duo, hehe… men når det er sagt: ganske mye lettere å organisere de små banda, da …

Dagen etter den giggen spilte du med det minst like avanserte Ole Morten Vågan/Trondheim Jazzorkester-bandet. Fett? Klarer du forklare beaten på «Eldhinger»?
— Utrolig fett!  Er så stolt av å få være med i Ole Morten’s musikalske verden, og den siste plata hans har bare blitt King kong kanonas bra! Når det gjelder beaten på «Eldhinger» så er svaret NEI! Det får du spørre noen voksne om. Jeg bare speller jeg…

Apropos. Charlie Watts gikk bort denne uka. Med tanke på din enorme interesse for andre trommiser, har du noen tanker om hans stil? Alle jazzere snakker om Beatles, ikke like mye om Stones, men Charlie må da være ålreit.
— Ja, erru gæern! Helt fantastisk bra musiker! Bare det å ha holdt det gående i et band i 450 år sammen er jo en bragd i seg selv! Jeg digger Charlie Watts som bare det jeg, og måtte sette på noen gamle Stones-plater i bilen her om dagen. Han spilte rock’n’roll svakt! Og det er derfor det låter så jævla bra! Han prøvde ikke å drepe trommene eller bandet, han danset med dem og fikk bandet til å sveve. Han skjønte noe som ikke alle andre har skjønt…I tillegg stod han opp for seg selv og alle andre trommiser som ikke alltid har blitt inkludert i det gode selskap sammen med de andre musikerne, og sa fra til Mick Jagger på et tidspunkt at: »I’m not your fucking drummer!» Takk for musikken, Charlie! 

 

Liv og røre i Trondy

Irreversible Entanglements. Foto: Bob Sweeney.

Det skjer mye i Trondheim. Stadig mer, virker det som. Her i NTT håper vi veldig på at vi kan ta en liten jobb-utflukt dit om ikke lenge. Allerede neste uke, fra 2. til 4 september, er det en fristende festival kalt Sonic Stills Fest, en tredagers hendelse arrangert på altsaksofonist og entreprenør Mette Rasmussens vesle men pulserende kulturhus Stillverk1. På Sonic Stills-festivalen kan man opppleve solosett fra Heida Karine Johannesdottir, det er kunstperformance og film og bevegelser, det er Hegge Trio, Kirsti Huke og Hildegunn Øiseth, det er forfatter/sanger Maria Norseth Garli sammen med saxeren Amalie Dahl, og det er noe skummelt punk-aktig ved navn Alle Grøfters Mor og Møkkboot. Spennende programmering. Et par utenlandske navn er faktisk også med, via skjermer. Sjekk resten av programmet her, men først noen ord med Mette.

Det er mange aktører som samarbeider om dette, men alt skal inn på lille Stillverk1?
— Alt foregår på Stillverk 1. Vi kjører 2 sett hver kveld med 3 band, under flagget ‘same bands, same venue, different time’. I hvert sett er det en utekonsert og 2 innekonserter i blackboxen. Vi har utebar og foodtruck, oppsatte telt, sustainable merchbod og platesalg. Festivalen er tilrettelagt av meg selv og Ingebrigt Håker Flaten, i et samarbeid mellom Stillverk 1, Sonic Transmissions North og Ny Musikk Trondheim. Det er co-presentert av Cinemateket og TEKS.

Er det munnbind og angst i Trondy nå, eller er kultur lov?
— Der er pandemibølge denne uka, så ja munnbind og sprit blir utdelt ved inngangen, og så ser vi til at 1-metersregelen blir overholdt.

Det er noe filmoverføring av noe fra Irreversible Entanglements, som utga et av fjorårets store album?
— Irreversible Entanglements har jobbet på et bestillingsverk for festivalen, som premiere på åpningskvelden. Et samarbeide med Sonic Transmissions Austin, som også livestreamer både Irreversible Entanglements del og Jordan Sands verk som også premiere på åpningen. Vi kjører også screening av begge på dagtid fredagen og lørdagen.

Juliane Schütz er festivalkunstner. Hva skal hun gjøre?
— Juliane har utstilling i første etasje, og live visuals på andre i blackboxen. Hun arbeider med analog filmfremkalling, hvor hun eksperimenterer med diverse parametre i fremkallingsprosessen, som gir noen helt mindblowing resultater. Alt det grafiske rundt festivalen av plakater og hjemmeside er et sneak-peak av ustillingen.

Du var utsatt for en ulykke for en stund siden, og har ikke kunnet spille. For Guds skyld – jeg håper det snart går bedre? Vi trenger din alt!
— Takk! Ja var dessverre i en ulykke i april, og knuste albuen totalt, og har fått inn-opereret en masse metall i armen for å holde alt sammen. Men jeg har begynt å spille igjen i det siste, og det kommer seg ganske bra nå. Har vært veldig sta og konsentrert med gjenopptrening

Er det noen andre arrangement-høydepunkt utover året?
— Jeg er utrolig glad for STILLVERK YOUTH-programmet, som er en ny ungdomsklubb som kjører for første gang. I tillegg er det et hav av konserter og festivaler på plakaten, med helt fantastiske folk. Det er bare å hive seg inn på hoopla!

 

Milde Moses, mer A Love Supreme! 

Med mindre noen faktisk finner et spolebåndopptak av Buddy Bolden på bunnen av en koffert et sted, er det ingenting i jazzens verden som skaper større krigstyper enn når noen klarer å skrape fram noe ny, gammel Coltrane – og selv i et Coltrane-perspektiv er det få ting som kan måle seg med nyheten om at Impulse har funnet fram et opptak av A Love Supreme-suiten fra Seattle, 1965. I forbindelse med nyheten har de også sluppet en smakebit i form av “Psalm” – og opptakene, gjort av Coltranes venn Joe Brazil, låter veldig fint også. Tidligere har vi hatt et opptak av suiten, gjort i Juan-les-Pins, og som blant annet var den store bonusen på en deluxe-utgave av albumet på 2000-tallet. Versjonen fra Seattle har hatt et mytisk skjær, ettersøkt av Coltrane-entusiaster. Men nå kan det snart bli musikk vi simpelthen hører på i stedet. Det er tross alt bedre. 

 

Kjære Filip, noen tanker om atomisk skuffelse

Det er noe jeg har tenkt på i uken som er gått siden forrige lørdag, og som jeg tenkte mye på den lørdagskvelden også, og det er at Atomic siste konsert på Oslo jazzfestival noensinne var en stor fadese og egentlig en ganske trist og deprimerende opplevelse. Du hadde jo en flott om enn noe hurtig opplesning tidligere på dagen om det problematiske ved å omtale dem som «verdens beste band», men vi har vel kommet frem til at det ikke er direkte løgnaktig å omtale dem som det heller. Men deres konsert sent på kvelden i den etter sigende fornemme avdelingen av Sentralen som heter Forstanderskapssalen ble et gedigent antiklimaks. Det var så trist å være der, settlisten var stort sett som den forrige gangen vi så dem på Kolbotn i fjor, og vissheten om at de skal legge opp gjorde ikke at det ble et jublende siste møte med låtene, det var med en tung åpenbaring over at det var over, magien er borte, sirkelen er brutt og vi er egentlig bare vitne til en vennskapelig skilsmisse. Vi så og hørte at det var noen musikk som ble fremført, men vi kom ikke inn i musikken. Og jeg fikk angst – kanskje de ikke er noe bedre enn dette? Når magien uteblir kan man bli veldig nedfor og se ting klarere enn de egentlig er.

Bandet skal dog ikke lastes for dette. De spilte som bare faen, og det er fortsatt mine ypperste favorittmusikere på jord. De må bare komme tilbake og spille en ny siste Oslo-konsert. Messiaen-kævveren var særdeles gripende og dyster denne kvelden, og musikerne trådde til. Det var omstendighetene som ikke var anledningen verdig.  Ja, de skal til Inderøya, Kristiansand, Lillehammer og kanskje noen steder til, men hovedstaden, og bandet, fortjener en sjanse til.

Foto: Karina Pak/Oslo Jazzfestival

Det var et elendig rom å ha konsert i, det var mer som å være på en konferanse, og uten den komiske ekstraverdien som da vi så Joni-bandet bak hver vår pult i den enorme Maritime Hall i Haugesund. Det kan funke med noe kammermusikk, men delvis oppmikket var det forferdelig. H. Wiiks flygel var hørbart, altfor høyt ut av den klemtende PA-en som sto der og blåste i trynet med litt latency på de stakkarene som satt foran den, det var en jevn feedbacklyd under hele konserten, og Hulbækmos cymbaler skar i ørene selv om lyden av dem også var meget korte. Hva slags rom er det egentlig? Ikke er det sal og ikke er det forstanderskap.

Det at det kun var plass til 60 personer i konsertlokalet var ille nok, men under pandemien har vist at det kan forekomme ekstase også blant få publikummere. Det var måten stolene var sett opp, overdrevent koronametersk sammenliknet med samtlige andre sosiale settinger i samfunnet nå. Lyset sto tilsynelatende på i salen, luften var forferdelig tett selv om dørene sto åpne slik at blikket vandret ut i gangen der. Ingen turte juble, det var høflig og innstendig applaus, men ingen utrop – vi satt der i smerte. Dessuten holdt vi på å forkomme av dehydrering. Noen hadde bestemt at det ikke var mulig å få seg noe å drikke der oppe, og det ble dermed Sentralen på sitt aller verste. Og det sier sitt. Korona har vel avslørt at det ikke er egnet til å arrangere festival der. Ja, det kan settes opp konserter, og det er sikkert praktisk med flere ting på ett sted, men for publikum er det ikke noen hyggelig opplevelse. Vi hadde det storveis med oppdraget vi fikk fra festivalen med å snakke med frivillige og toppmusikere som Tom Olstad, Veslemøy Narvesen og Paal Nilssen-Love, men det var hyggelig å sitte i de to stolene og den sofaen – det er det eneste stedet det var noe kos der dette året. Det er så rart, når programmet var av en slik eksepsjonell kvalitet.

Kos i Vinterhagen. Foto: Audun Vinger

Marmorsalen er absolutt til å leve med for den som får QR-koden til å funke, og på den herlige Gard Nilssen Supersonic Orchestra var det sannelig hæla i taket-stemning i publikum. Ellers var det mye sorg og lutende rygger. Alle vil jo bare vekk derfra med en gang de har utført sitt gjøremål der. Det lille Hvelvet er et vakkert rom, med mulighet for intense opplevelser, men denne gangen føltes det mer som et fengsel, nesten så man fikk noia, selv under solokonserten til Anja Lauvdal, denne fantastiske musikeren som har gjort meg til et mer harmonisk menneske med sin kunst. De kunne i det minste lagt ut vannflasker.

Det må være lov å håpe at festivalen får anledning til å bruke flere venues neste år – vise frem byen og stemningen som kan oppstå i den? Når musikken og menneskene finnes, må forhold legges til rette. De yngste klarte å få det til nede på SALT, men Oslo trenger også noe stemning for litt eldre ølhunder og musikkelskere. Og vi trenger høre noen tørre å rope «Feffe!» i glede og takknemlighet når Atomic spiller sin siste konsert. Enig eller?

Audun

 

Ja, nei, det ble litt sånn

Hallo?

 

 

Halloo…..

Hallooooooo……

 

 

er det noen der…..

 

 

noen der……

 

Det er ikke noe vanskelig å skjønne målsetningen man har ved å samle mange konserter på et såkalt flerbrukslokale a la Sentralen. Og lokalene har hver for seg noen pirrende kvaliteter – Marmorsalen kan jo være atmosfærisk på en filmsett(eller premierefest)-aktig måte, Hvelvet er stilig, artsy og tørt, nesten laboratorieaktig, sikkert et veldig kult sted å få fingranska detaljene i – for eksempel – et band som Aiming for Enrike under normale forhold. Forstanderskapsalen, øverst i bygget, er vanskelig – jeg tror jeg har sett to konserter som virkelig har fungert der, salige Misha Alperin for tre-fire år siden, alene på flygel helt uten forsterkning og Harald Lassen-bandet, endelig samlet alle fem på samme scene, under årets festival. I seg selv har ikke de to konsertene så mye til felles, bortsett fra at jeg opplevde at de på hvert sitt vis ikke nødvendigvis forsøkte å tilnærme seg en klubbscene-aktig vibb. Det er et bredt lerret i Lassens musikk, instrumentbytter, kontentum, låtfremføringer og ulike ideer som bandet endevender spontant, men det er en følelse av uanstrengt regi, og de hadde en lydmann som kjente bandets musikk og hvor de ville den kvelden. Det krever kanskje en sorts teatralsk bevissthet rundt fremføringen for å få et band til å funke på den scenen – det føles mer som et sted for opplesninger, recitals og forestillinger enn for vanlige, trauste konsertsett, musikklivets brødblingser.

I sum betyr det uansett at huset i år brukte tre scener, men hvor ingen av dem byr på den publikums- og musikkopplevelsen som tross alt er vanligst i denne musikken. Man så den bevisstheten i plasseringen av ulike konserter under festivalen – hooo boy, det hadde vært interessant å prøve å se den rødmussede jazzen til Hegge, som spilte på Victoria, oppe i Forstanderskapssalen – men Atomic ble et godt eksempel på at det også bød på bommerter. Jada, de har tentakler over i samtidsmusikk og sånn, men det er, føler jeg, alltid med et utgangspunkt i det mørke lokalet, den trange scenen, og bord og stoler tett opp til scenekanten. Den “begrensningen”, at det er musikk som liksom forsøker å strekke seg ut av den joviale og hoiete rammen og inn i Messiaen og altmulig, føles som en viktig del av sjarmen deres. Det gjelder ikke bare dem, er ikke det greia med masse musikk av denne typen? I den grad det er såkalt kunstmusikk, så er det kunstmusikk du liksom kan bli kjent med over en øl (eller et glass vann). 

Ah, det med ølen. Den er ikke nødvendigvis så viktig i seg selv, det rare er å være på et sted hvor det føles helt uklart om det faktisk er mulig å få tak i den – eller noe annet. Hvis stedet ikke får det til – om det der fornemme Super Mario-brettet av et bygg er delt inn i så mange forskjellige soner, og mangler tilstrekkelig med serveringspersonale, eller hva som helst, så er det en ærlig sak. Det pussige er å gå rundt og føle på at det er én eller annen beskjed du ikke har fått med deg. Hvem vet, kanskje jeg må granske billett-utskriftene mine nøyere. Det er uansett ikke drikken i seg selv, men opplevelsen av at det ikke finnes et sted å sosialisere – at man kommer inn i, og går ut av, et tungt og skummelt stille bygg – selv når man går sammen med noen. Den biten kommer sikkert mer tilbake – tidligere har de brukt det store oppholdsrommet som vi hadde to av pratene i, Vinterhagen, til konserter. Dét har funka, da kan folk sitte på gulvet, i trappene, og lage et ganske livlig rom. Én eller annen gang blir vel denne takterrassen som vi har hørt så mye om ferdig også – og kanskje det løser behovet for et hengested der man kan sitte utenom konsertene. Men jeg må innrømme at det er noe neste år i Jerusalem over drømmen om den virkelig store husopplevelsen på Sentralen. 

Ble den konsertopplevelsen for vår del litt preget av rabalderet Ole Morten Vågan og Trondheim Jazzorkester sto for tidligere på kvelden på Victoria? Jeg tror kanskje det. Det var uvørent, god (og for noen av bandets medlemmer noget gårsdagspreget) stemning – og den vokste utover alle bredder, de må ha nærmet seg to timer på scenen. Musikken på Plastic Wave var godt å få hørt – og sett – live, applausutbruddene var spontane, flerfoldige, de kom på de underligste steder. Og det var også en følelse av at Vågan og bandet på mange måter beveger seg i mye av det samme landskapet som kvintetten vi skulle se senere. Ikke likt, men en lignende måte å skru ting sammen på, gleden og alvoret, swingen og skurret. Jeg gikk derfra med den en følelse av at det atomiske kicket er noe det går an å oppsøke på mange kanter, og i mange forskjellige fasonger, selv om akkurat Atomic legger opp. Litt samme følelse som jeg hadde dagen før, etter en (rett skal være rett) oppsiktsvekkende vellykket musikalsk gruppeklem fra Gard Nilssens Supersonic Orchestra i Marmorsalen. Sånn skal det være – selv om jeg tror disse kontrastene var med på å skape den innestengtheten vi kjente på i Forstanderskapssalen. Så for å svare på spørsmålet ditt – enig, jeg tar gjerne en konsert til med dem i Oslo! Jeg har noen forslag på lokaler, jeg vet ikke om bandet har tid og lyst, og jeg vet ikke hvor vi skulle fått penger fra – men hvem vet, kanskje det går an å sende en søknad til Sparebankstiftelsen? 

Grisk hilsen,
Filip

 

Skarptromma

Vi traff Knut Reiersrud sittende blant publikum på dag én under Blow Out denne uka, han er en herlig concert-goer som tydeligvis er spesielt trofast mot Ole Mofjell, som forøvrig gjorde et meget friskfyraktig, lykkelig og kjempebra sett sammen med en fin gjeng anført av Heidi Kvelvane på altsaksofon og Guro Kvåle på trombone. Kommer Knut når Mofjell skal spille med Siggy Emmeluths Amoeba fredag kveld? Uansett, siden Charlie Watts nettopp hadde gått bort spurte vi gitaristen og programlederen i Bluesasylet om han hadde noen tanker om Watts, selv om vi mistenkte at britene i starten kanskje hadde plyndret vel mye fra blues, soul og r&b og dermed var problematiske i de kretser

— Stones er sikkert tipp topp i blues/r&b kretser, men jeg har aldri fulgt dem særlig tett. Mange, Bugge, HP Gundersen etcetera har snakket seg varme om dem, men jeg har iakttatt litt mer fra utsiden, føler jeg. Dog, om det er én jeg kan få godfoten av der i gården må det vel være nettopp Charlie Watts. Både den behagelige personen, har jeg inntrykk av, og den triol-aktige swingen som hadde en mer jazzete feel enn resten.  Han sa jo selv at han stort sett lukket øynene, og lot som han spilte med Charlie Parker. Javisst var det noe helt annet han hørte, men illusjonen funka. Hans egne ord: «I’ve always had this illusion of being in the Blue Note or Birdland with Charlie Parker in front of me. It didn’t sound like that, but that was the illusion I had.» Trommespillet på «(I Can’t Get No) Satisfaction», Skarptromma på «Ruby Tuesday» (ja i det hele tatt så er det jo skarptromma hans vi husker) og den New Orleans-aktige syngende skarpen vevd sammen med kubjella (var det Ry Cooder som instruerte låta?) i «Honky Tonk Women».

Watts-bonus: Et fantastisk opptak med Charlie Watts Orchestra fra 1986 i Fulham Townhall med Alan Skidmore, Jack Bruce, Paul Rutherford, Evan Parker, John Stevens, Courtney Pine og en busslast andre i bandet! Nesten noe proto-Supersonic Orchestra over denne gjengen. 

 

Standard Opplegg: Et delikat comeback for en 1918-hit

Standard Opplegg: On Green Dolphin Street
Standard Opplegg: Georgia on my mind
Standard Opplegg: My Funny Valentine

I nummeret av Jazznytt som for øyeblikket er i trykken – eller kanskje ute av trykken og på vei til folks postkasser og foretrukne bladkioskhyller – snakker jeg (det vil si blogghalvdel Filip) med Stian Carstensen. Les det gjerne – og Carstensen-fans kan også følge med i Now’s The Time for ekstramateriale fra den samtalen. Et av temaene vi var innom underveis i en lang samtale utenfor Gamle Ormelet på Tjøme, var verdien av å grave i den ordentlig gamle jazzen, alt det merksnodige som skjedde før nøkkelåret 1959. 

Et utdrag: “Jeg har hørt mye på de første 40 årene av jazzhistorien, gått tilbake til tidlig 1900-tall og forsøkt å finne ut hvordan folk spilte da. Man baserer jo den moderne jazzen på det, men å kjenne musikken til Bix Beiderbecke, Sidney Bechet og Coleman Hawkins… det å høre Hawkins-soloen på “Body and Soul” fra 1939, det som blir regnet som den første moderne jazz-soloen… fy faen, det er stor kunst: 

Ut av svingen, inn i mer moderne, altererte greier. Men allikevel poetisk og syngende, liksom. Mange syns at saksofonvibratoen er jævla corny, men de spilte jo bare sånn som Billie Holiday sang. Jeg har en forkjærlighet for den gamle vibratoen. Jeg mener ikke at folk må spille sånn, men jeg mener at det er lurt å kjenne til den første delen av jazzhistorien, og ikke begynne på sekstitallet, sånn som jeg har inntrykk av at mange gjør. For sekstitallet er basert på det som skjedde før, og den avviker fra det med vilje,” sa Carstensen. 

Noen dager etter, dumpet det inn en melding fra musikeren, med teksten “Apropos det å ta ansvar for den tidlige jazzhistorien” – et klipp fra youtube-konsertserien Live from Emmet’s Place, dratt i gang av pianisten Emmet Cohen. I klippet spiller han “After you’ve gone” med Bruce Harris på trompet, utsøkt komp fra bassist Russell Hall og trommeslager Joe Saylor og ikke minst en fullstendig hakkandes solo fra saksofonist Patrick Bartley. Omtrent samtidig som meldingen fra Carstensen tikket inn, postet Ola Kvernberg det samme klippet med en meget entusiastisk påskrift. Soloen til Bartley “har faen meg absolutt alt en solo skal ha. Storytelling og melodi”, skrev han. Og det er vanskelig å være uenig – hør selv! Det gjør helga bedre.     

Klippet ble posta tidligere i år, og er slettes ikke bare en greie i lille jazznorge – en transkripsjon av Bartleys solo har 44.000 treff på youtube i skrivende stund, en annen har nærmere 60.000 – og serien Live from Emmet’s er i det hele tatt noe av en solskinnshistorie i all miseren, de får virkelig til god stemning hjemme hos Cohen, med celebre gjester som Nicholas Payton, Christian McBride, Joe Lovano og yngre stjerneskudd som Samara Joy. Hvorfor funker denne hjemmekonsertserien der andre lignende føles flate og deprimerende? Det er noe befriende hjemmelaget og lavskuldret over det (selv om kvaliteten på opptak tilsynelatende bare er blitt bedre i løpet av tiden Cohen & co. har holdt på). Det er også noe med følelsen av at det lille husbandet faktisk hører hjemme i kåken, at det er deres sted, og at vi ikke har å gjøre med musikere som prøver å finne seg til rette i fotogene, men nye omgivelser. Også er det materialet, selvsagt – det blir kanskje noe ekstra meningsfylt over slike overstrømmende kjærlighetserklæringer til fellesstoffet, til standardmaterialet, i en tid hvor kunstformen er under press. 

Det er mange potensielle kaninhull å hoppe nedi her. Jeg ble inspirert til å sjekke ut pianist Cohens 2021-utgivelse Future Stride, som i nokså stor grad er det som står på pakningen, der han her og der gir stridepianostilen ny luft å puste i – uten å prøve for hardt heller. Versjonen av “Dardanella” er blitt en personlig favoritt. Patrick Bartley er også en fascinerende skikkelse – i tillegg til å spille utsøkte tolkninger av gamle, gode låter, er han også svært fascinert av japansk kultur, språk og musikk, noe han får utløp for i bandet J-music Ensemble. Se et fascinerende intervju om forskjeller og likheter mellom J-Pop og amerikansk jazz utført av youtubemusikkpersonlighet Adam Neely her: 

Hva så med låta, “After You’ve Gone”? Den ble skrevet av Turner Layton, med tekst av Henry Creamer, og skriver seg tilbake til 1918 – rundt samme tid man begynte å spille inn jazz. Ifølge Ted Gioia i The Jazz Standards (som stadig vekk er nyttig i arbeidet med spalten Standard Opplegg, det må innrømmes), stikker den seg ut i jazzkanonen siden det er en låt skrevet av afrikansk-amerikanske låtskrivere, men popularisert av hvite artister som Al Jolson, Sophie Tucker og Marion Harris. Turner Layton var sønn av en borgerkrigsveteran og en lærer, og studerte først til å bli tannlege før han satset på musikken. Han skrev for Broadway og sto for hits som “Way Down Yonder in New Orleans” og “Dear Old Southland” – men ingen er like kjent som “After You’ve Gone”. Senere endte han opp i England, hvor han ble en kjent kabaret-artist. 

Låta er et klassisk tilfelle av den kjente og kjære tradisjonen “munter sang med trist tekst” (mye vanligere enn det motsatte, triste sanger med munter tekst, av en eller annen grunn – men forteller det oss noe om hvordan tekst eller musikk fungerer?). Når du hører Bartley slynge seg glupsk rundt i det 20 takter lange akkordskjemaet, er det vanskelig å se for seg at låta egentlig inneholder tristesse som dette: 

After you’ve gone
And left me crying
After you’ve gone
There’s no denying
You’ll feel blue
You’ll feel bad
You’ll miss the only pal you ever had
There’ll come a time, well don’t forget it
There’ll come a time when you’ll regret it
Oh babe, think what you’re doing
You know my love for you will drive me to ruin
After you’ve gone, after you’ve gone away

Sånn er det jo med standardarven, den har det med å snu ting på hodet, finne dype sannheter i banalt materiale, og kanskje etter hvert røpe en låts egentlige stemninger, så dypt begravd at de som skrev den ikke ante det. Men da låta først ble kjent, var det i andre, nokså sørgmodige gevanter enn de vi er blitt vant med. Versjonen til Marion Harris i 1918 sleper seg over grammofonspilleren som et tungt sceneteppe, mens Bessie Smiths, fra ti år senere, finner bluesen i låta. 

Den fikk imidlertid fart på seg i løpet av 20- og 30-tallet, og er mest kjent i versjoner som ikke ligger så langt unna tempovalget til Cohen, Bartley & co. Det er sus i serken når Django Reinhardt spiller den med Freddy Taylor på vokal. Dæven, det lille, elastiske vokalbrekket hans på 0:50 er verdt å spole tilbake for – for ikke å snakke om alt fiolinist Stephane Grappelli finner på (sånn er det med ham generelt, er det ikke, han er liksom en improvisatør det bare detter ut av, kanskje ikke helt ulikt måten Bartley knapt setter en fot feil i klippet).

Benny Goodman var blant dem som virkelig la sin elsk på låta, og spilte den inn en rekke ganger. Det samme gjorde Roy Eldridge – men det som er verdt å merke seg, er at den av en eller annen grunn ikke var blant låtene bopen snek med seg. Ifølge Gioia tok verken Charlie Parker, Dizzy Gillespie, Thelonious Monk, Miles Davis eller Bud Powell med seg låta på en eneste session – selv om det finnes en fin liveversjon med Parker fra en Jazz at the Philharmonic-jam. 

Hva er årsaken til dette fallet i popularitet, fra én generasjon til den neste? Gudene vet, det kan det jo hende at noen musikere har et godt svar på. Men det er kanskje en av årsakene til at klippet fra Live at Emmet’s Place føltes så friskt også, for mitt vedkommende. At det er en låt jeg i og for seg må ha hørt før, kanskje ikke tenkt så mye på, og som plutselig strutter av liv. Man kan nøkternt påstå at en slik vaskekte viraljazzyoutubehit vil ha gjort noe med jamsessionfrekvensen til “After You’ve Gone” i årene fremover. Mer – eller mindre – skal i grunnen ikke til. Det finnes andre livevideoklipp av den på tuben – Louis Armstrong fremfører den for eksempel på sekstitallets Ed Sullivan Show foran vernepliktige, og med heftig komp fra bassist Irv Manning og trommeslageren med det herlige navnet Danny Barcelona. Men om vi skal avslutte denne ukas Standard Opplegg med én, er det vanskelig å ikke falle for den falmede sene syttitallsglamouren i versjonen Ella Fitzgerald og Count Basie gjør på Montreux i 1979, svevende på en sky av paljetter og grovmessing, svevende et eller annet sted mellom Las Vegas, Brüssel og Harlem. Gooood helg!   

Av Filip Roshauw og Audun Vinger