NTT spiller «Inneklemten» for tomme gater

God inneklemt fredag og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige musikalske helgebilag! Noen av oss er allerede et godt stykke inn i årets mest langhelgete helg, mens andre begynner å øyne den i horisonten – alle er velkomne til denne ukas lesestund. 

NTT minner som vanlig på at det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement, vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Vi blir også glade om du følger vår spilleliste Ti Tette, hvor vi annenhver uke oppdaterer deg på noen av de freskeste nye låtene fra norsk jazz og omegn.

 

Ti tette!

Det tok en måned, beklager det, men endelig er det tid for en ny utgave av NTTs Ti Tette igjen. Vår alternative 10 i skuddet for ny norsk jazz (og omegn) er oppdatert med ti ferske og fabelaktige kutt som funker til hverdag og langhelgbruk, og til inspirasjon for videre undersøkelser — og ikke minst innkjøp av fysiske album eller lydfiler. Norsk jazz har trange kår i strømmetjenestene, dette er et lite forsøk på å samle troppene. De foregående utgavenes låtvalg følger etterpå, det blir for dumt å slette, og det er deilig å anerkjenne den lange holdbarheten på musikken. Og uten å bli altfor pompøs begynner dette å bli en fin dokumentasjon over den positive utviklingen i norsk musikk for tiden. Ta en lytt, og del gjerne så flere får opp ørene for disse forlokkende lydene.

Vi starter i det forsiktige hjørnet, men vi vil likevel si at NTT-favoritt Daniela Reyes debuterer med et smell med singelen «Usikker musiker». For en sjarmerende og rørende sang et sted mellom folkpop, jazz og noe helt eget noe. Som Filip ofte sier: én dag kommer hun til å lage en sang alle i Norge kan teksten på. Kanskje hun allerede har gjort det – albumet kommer til høsten og med seg har hun glitrende musikere som Eyolf Dale, Ole Morten Vågan, Sander Eriksen Nordahl og Hans Hulbækmo.  Sistnevnte er også med på den skogbrannheftige debutsingelen «Sakina» av Marthe Lea Band – fra en strålende LP på Motvind som kommer i butikken i juni der den sjelfulle saksofonisten har med seg Egil Kalman, Andreas Røysum og selveste Hans P. Kjorstad. Dette er ekstatiske og varmende greier. Tredje artist på pallen i denne utgaven er singer/songwriter Siril Malmedal Hauge som vi har vært innom flere ganger i NTT tidligere, og som har tatt nye steg på det ambisiøse og fyldige albumet Slowly, slowly, sammen med kjente musikere fra jazzsfæren. Klassiske norske jazzstemninger fra 70-tallet og beyond er å hente i åpningskuttet «Flirt» fra Trøen/Arnesen Quartets album Tread Lightly (les intervju med saksofonist Elisabeth Lid Trøen annet sted i remsa), mens en av vår musikks mest sprudlende utøvere Ellen Brekken, som vi møtte her i NTT nylig, gir en liten lavmælt honnør til en av sine yndlingsbassister Marc Johnson i «Marc’s Lament». Så langt noe mindre omtalte Aksel Rønning Trio kommer med debutplate på kvalitetsbevisste Øra Fonogram med Kjetil Mulelid i bakgrunnen, og han er jo prominent til stede ved pianokrakken på Wako’s nye liveplate, der den stadig stødigere kvartetten utvides med Lars Horntveth, Adrian Løseth Waade og Tore Brunborg på noen av sporene. Vi har valgt oss den norske grooven i «Trakterer du musikk?». Det er for lite gitar-jazz rundt om for tiden, derfor er det bra at vi har Bjørn Vidar Solli som lager svært sofistikert stemning med bandet Solid! på albumet Woodworks. Saksofon-ess Marius Neset trenger ikke band en gang, han, som vi kan høre på «Brighter Times» hentet fra hans ferske soloalbum A New Dawn på ACT. Folk var over seg pga en av hans festivaljobber med dette materialet nylig. Tvuru har vi ikke hørt live enda, men her har vi et band som virkelig har funnet sin egen lyd – et sted mellom ørkenen, vidda og bensinstasjonen i Hedalen. Sjekk ut deres jazzete  og hypnotiske folkemusikk-debutalbum med et forlokkende organisk ruin-cover, og hør for eksempel på «Ølåt». Vi høres igjen om noen uker! 

 

Kanskje jazzen kan bidra til at vi kommer i kontakt med oss selv og hverandre?  

For å markere 17-maihelgen og Inneklemten (jeg har fått for meg at det finnes en norsk festsang med den tittelen?) passer det godt å anbefale en ny frisk jazzplate som har melodier som kiler i norske tradisjonsnerver samtidig som ildfull inspirasjon fra andre deler av verden bidrar med tyngde til frokostbordet. Tread Lightly med Trøen/Arnesen Quartet utkommer på det essensielle norske plateselskapet Losen, og selv om det er lekkert høstløv på omslaget, gir musikken klare assosiasjoner til vårens lovende gleder også. Veteran Dag Arnesen ved klaveret har igjen med seg Ole Marius Sandberg på bass og yngre Sigurd Steinkopf på trommer som erstatning for bandets faste trommis Frank Jacobsen som skadet skulderen rett før bandet skulle i studio — og en tenorsaksofonist som har gjort seg bemerket de siste årene i flere forskjellige prosjekt, og i fjor mottok Vossa Jazz-prisen. Det  føles som en veldig naturlig helg å snakke med Elisabeth Lid Trøen, eller!?

Trøen/Arnesen Quartet. Foto: Bjarne Øymyr

Gratulerer med helg. I tillegg til Trude og hennes forgjengere i Vossa Jazz, hva er det som fikk deg til å begynne å spille tenorsaksofon? Er det naturen?
— Vossajazz har definitivt betydd mye for meg, og det å ha en lokal festival der verdens beste jazzmusikere kommer rett hjem til lille Voss har vært til stor inspirasjon! Jeg har egentlig alltid vært fascinert av instrumentet saksofon, men det var ikke før jeg begynte på videregående og møtte en veldig ivrig engelsk saksofonist, lærer og jazz-ildsjel ved navn John Taylor, at jeg faktisk begynte å spille. Jeg ble med i et av hans jazzband fordi jeg syntes det hørtes gøy ut, uten at jeg hadde noe særlig forhold til jazz fra før. Da spilte jeg klassisk tverrfløyte, og hadde det som hovedinstrument. Men da fikk jeg grei beskjed: «Du skal spille saksofon!» Ikke fordi jeg alltid gjør alt jeg får beskjed om, men han hadde jo rett, da. Jeg skulle spille saksofon. Og etter det fulgte et tre år langt intensivkurs i jazzsaksofon, med øving døgnet rundt, for jeg skulle jo inn på jazzlinja i Trondheim!  

Ja, det er noe liflig tverrfløyte på den nye plata di hører jeg! Når du tok det et steg videre, når følte du at du var på vei til å finne din tone, som det heter, og fant egne ønsker med musikken?
— Det er faktisk en altfløyte. Jeg har nok brukt en del tid på å finne mitt eget uttrykk i musikken. Siden jeg var såpass gammel før jeg begynte med jazz var det mye som skulle på plass på kort tid, og jeg brukte nok mesteparten av tiden på jazzlinja til å prøve å orientere meg, og suge til meg flest mulig inntrykk. Men det var nok ikke før et par år etter at jeg var ferdig der at jeg virkelig begynte å føle meg trygg i mitt eget uttrykk og mine ønsker med musikken. Jeg føler absolutt fortsatt at jeg er i en prosess med å utvikle meg videre. Det blir jeg nok aldri ferdig med heller. 

Heldigvis er det slik. Føler du en tilknytning til en utpreget norsk sensibilitet i musikken du holder på med?
— Ja, det kan du vel kanskje si. I alle fall til en viss grad, men jeg bygger også mye av min grunnmur på den amerikanske tradisjonsjazzen. Men den norske sensibiliteten har alltid appellert veldig til meg. Jeg elsket jo Tore Brunborg, Jan Garbarek, Tord Gustavsen, Dag Arnesen, Mathias Eick, Trygve Seim og så videre fra første stund. Så det kan jo hende at det ligger noe ur-norsk der som kommer inn med det å vokse opp i rå norsk natur – hvis man skal få lov til å være så freidig og nasjonalromantisk!  

Beskriv kjernen av det unge musikkmiljøet du tilhører – det skjer helt egne ting på vestlandet?
— Jeg syns det er utrolig mye spennende som rører seg her i Bergen, både av nye unike stemmer og eldre veteraner. Jeg opplever miljøet her som veldig åpent og inkluderende, med et sterkt samhold, og Vestnorsk Jazzsenter og Griegakademiet er gode bærebjelker for det hele. Det skapes mye spennende når vi kan jobbe sammen på tvers av alder og sjangerbakgrunn med et åpent sinn. Det er kanskje spesielt mye frisk frijazz på gang i de unge kreftene, men i tillegg er de aller fleste å finne i mange ulike typer band og sammensetninger.

Elisabeth Lid Trøen. Foto: Eir-Jørgen Bue

OK, hvilke band er du med i nå og hvordan utfyller de hverandre?
— Jeg er med i veldig mange ulike prosjekter, og jeg kan vel ikke gå inn på alle sammen, men jeg syns jeg har god bredde i det jeg får drive med. Trøen/Arnesen kvartett er jo kanskje mitt hovedprosjekt som solist, der får jeg utfoldet meg i samspill med garva jazz-musikere som spilte med blant andre Joe Henderson i sin tid. Det er stas! Jeg er veldig glad i det tradisjonelle jazzkvartettformatet. Et annet prosjekt jeg jobber mye med er en trondheimsbasert sekstett, Bouncealarm, som forøvrig også slapp debutplate nylig. 

Yes, det er en fin plate!
— Dette bandet leder jeg sammen med en av mine beste venninner, komponist og pianist, Ingrid Øygard Steinkopf. Bandet består av musikere vi har studert sammen med på jazzlinja, og musikken vil jeg beskrive som leken, humoristisk og utadvendt jazz med innslag av det meste fra pop-harmonikk til frijazz. Vi leker oss med hele spekteret av klanger og referanser i våre musikalske bakgrunner, og prøver å sette det sammen på nye måter. I tillegg har jeg fast plass, og er for tiden med i styret, i Bergen Big Band. Der får jeg bryne meg på rekkespill, og være med på et bredt spenn av prosjekter, alt fra tradisjonell storbandmusikk til nyskrevne verker med ledende jazzmusikere og komponister fra hele verden. 

Apropos store band. Jeg hadde gleden av å oppleve deg sammen med Trondheim Jazzorkester i desember da du på meget kort varsel var vikar og lærte deg noe vanvittig avansert musikk. Hvordan opplevde du det? Liker du å utfordre deg selv på den måten, det er en del av gamet?
— Ja, det var nesten litt på grensa heftig, med tanke på at jeg hadde såpass kort tid på meg. Men det var utrolig gøy! Jeg må innrømme at den slags utfordringer tenner konkurranseinstinktet mitt litt. Det går nesten litt sport i det på en måte, og jeg liker utfordringer som jeg kan bryne meg litt på. Akkurat nå øver jeg på noe musikk som Marius Neset har skrevet for Bergen Big Band, og koser meg veldig med å tygge på alle de rytmiske og tekniske utfordringene han har laget til oss. 

Jeg får gode vibber av den nye plata som er ute denne helga. Fortell litt om samarbeidet med Dag Arnesen og litt om hans musikalske stil.
— Så hyggelig å høre! Dag Arnesen er en av de triveligste jeg vet om å samarbeide med, og en av mine all-time favorittpianister! Jeg er utrolig glad for å få lov til å ha opp til flere prosjekter sammen med ham. Vi har det alltid moro sammen, og vil mye av det samme musikalsk. Jeg har alltid vært stor fan av Dag, og hadde hørt masse på alle Norwegian song-platene hans i løpet av videregående! Dag har en utrolig fin musikalsk ro og trygghet, og en veldig fin, melodisk tilnærming til alt han spiller. I tillegg til jazzen har han jo jobbet mye med folketoner og klassisk musikk, noe som tilfører en veldig lekker lyrisk dimensjon til uttrykket hans. Jeg må stadig vekk smile eller le litt for meg selv når vi spiller sammen og han spiller noe veldig fint eller gøy! I tillegg er han jo en fantastisk komponist og arrangør, og han har et særpreget harmonisk språk i sine komposisjoner. Han har skrevet mange av låtene på plata, og det har vært utrolig gøy å lage denne plata sammen med ham. Det er rett og slett ekstremt inspirerende og stas for meg å få jobbe med Dag, det må jeg bare få sagt! Også er vi gode venner i tillegg! Aldersforskjellen tenker jeg aldri noe på, bortsett fra at det er godt å spille med noen som har så mye erfaring og trygghet i spillet.

Det er noe av det helt spesielle ved jazzen, det. På hvilken måte kan jazz ha en funksjon i vårt moderne samfunn, synes du?
— Jeg føler at musikken kan beskrive noe sant og ekte om vår tilværelse og våre liv, som vi ikke nødvendigvis kan sette ord på. Dette tror jeg er noe vi kan ha stor nytte av, spesielt i vårt moderne samfunn der vi gjerne distanserer oss veldig fra våre indre liv med travle hverdager og mobiltelefoner og konstant stimuli og underholdning. Kanskje jazzen kan bidra til at vi kommer i kontakt med oss selv og hverandre?  

Preach! Hvordan påvirker den deg personlig?
— Jeg liker å tenke at når man improviserer eller komponerer, er man i kontakt med en annen måte å oppleve og å beskrive virkeligheten på. Kanskje er denne virkeligheten en vel så viktig del av verden vi lever i som det det språket vårt klarer å fange. Det inspirerer meg at det i denne verdenen virker mulig å hente ned musikalske ideer og musikalsk språk som er tilnærmet universelt for alle mennesker. Jazzen har en enorm kraft som ikke lar seg begrense av etnisitet, kultur, språk eller alt for mange gitte rammer.  Vi søker hele tiden etter å hente ut noe nytt, eller å si noe på en ny måte. Derfor tror jeg musikken blant annet kan gi ny innsikt, trøst eller glede, og kanskje bidra til utvikling og forståelse.

Nydelig. Hva bringer resten av året for deg – håper du?
— Dersom ting får lov til å gå som planlagt er det mye kule ting fremover. Det første som skjer er jo Nattjazz, der Bergen Big Band skal spille med Marius Neset! Bergen Big Band feirer 30-års jubileum i år, og har mange kule planer for høsten. Blant annet en turné med Marius Neset, konsert med Martin Myhre Olsen og et prosjekt kalt «Bergen Song Book» der vi skal arrangere noe av Bergens musikalske arv for storband. Etter hvert skal Bergen Big Band også fremføre et verk som jeg har skrevet, noe jeg gleder meg veldig til!
Utover dette har jeg mye annet som skjer. BounceAlarm skal ut på turné igjen til høsten, og det kommer et kult prosjekt med Vestnorsk Jazzensemble og Per Zanussi etter sommeren. Forhåpentligvis blir det også Vossajazz i september, der jeg er med på to veldig fine produksjoner: Klangen av Hoem og teaterkonserten Solveig: … peer aspera ad astra. I tillegg har jeg et nytt bestillingsverk jeg skriver på, som jeg ikke kan si så mye om helt enda… Jeg håper jo selvfølgelig på at samfunnet skal åpne opp igjen slik at vi kan få lov til å spille konserter for ekte publikum snart!

 

Jonas Howden Sjøvaag lager musikk til filmen om gåturene dine

Jonas Howden Sjøvaag (pressefoto)

Det er blitt mye tur det siste året, også i disse spaltene, hvor vi har snakket med Espen Berg om å lytte til fuglesang og Mats Eilertsen om å få tiden til å gå i skisporet. Kanskje har noen av oss fått litt nok av å forsøke å friskusplastre over våre sosiale lengsler, men turen er også et viktig musikalsk motiv som dukker opp her og der. Tenk for eksempel på omslagsfotoet til Mirakler av Moskus eller den nydelige miniatyren “Thinkwalk” på Harald Lassens Human Samling, for å gripe til to favoritter i NTT-sfæren. Er det meningen at man skal ta med seg denne musikken ut i naturen eller gatene? Eller er tanken heller at dette er musikk som maner frem følelsen av å være i det når man ikke har mulighet? Kanskje litt av begge deler. Jonas Howden Sjøvaag har en rekke roller i norsk musikk – han er blant annet sanger, låtskriver og produsent i tillegg til at han trakterer trommene i saftige og stillfarne Eple Trio, sammen med Andreas Ulvo på piano og Sigurd Hole på kontrabass. På egen hånd har ga han i fjor ut soloalbumene Commuter Music og Turmusikk. To album som på mange måter plasserer seg midt i tidsånden, både i hva de handler om, og hvordan de er spilt inn. Vi tok en prat med Sjøvaag, som også sendte over en bonus til NTT-leserne i form av et opptak av låta “Under Trees”, sammen med Mats Eilertsen og nevnte Ulvo fra Nabolaget Studios. 

Den siste plata di heter Turmusikk – den forrige het Commuter Music – hvor tilstede er tanken om reisen som musikalsk motiv, og musikken som reisefølge, når du lager den?
– Det er på en måte der, men mest relatert til idéen som oppstod da jeg jobbet med Commuter Music. Den ble til i en periode da jeg jobba på NMH og pendla med buss fra Vålerenga til Majorstua et par ganger i uka. Musikken ble formet av det, fordi jeg trengte et soundtrack på omtrent 30 minutter. Nå jobber jeg ikke der, men det ble naturlig å videreføre idéen. Jeg vil nok allikevel ikke si at jeg komponerte den nye plata veldig spesifikt som turmusikk – titlene er lagt til etterpå for å gi de komposisjonene en eller annen tilhørighet. Men den store linja er at det henger sammen på den måten.

Du har spesifikke titler som “Overgang fra natt til morgen på Revlitjern” og “Utsikt fra hogstfeltet ved Evenseterbekken”. Er det steder som betyr mye, og tenker du at musikken passer til følelsen av å være der?
– Det vil jeg si – alt må henge sammen og gi en eller annen form for mening. Da jeg først kom opp med Turmusikk-ideen, eller musikk til å gå på tur med, var det naturlig å ta tak i steder som er kjent for meg. Så dette er steder jeg har vært på veldig mange ganger, på ski, til fots,med unger, jeg har overnatta, osv., og vet veldig godt hvordan det ser ut på de stedene, og hvordan det kjennes å være der. For min del passer det musikalske uttrykket ganske godt overens med opplevelsen. Det var ikke planlagt, men det passer

Har du faktisk testet ut musikken på disse stedene?
– Jeg hater å gå på tur med musikk, hahaha! Så jeg tror kanskje ikke dette er musikk til selve turen, det er musikk til den indre filmen om turen. Jeg går aldri tur med musikk på øret, det eneste stedet utenfor hjemmet, og studio, jeg hører på musikk er når jeg tar bussen. Så det er kanskje mer det dette er – musikk til turen som idé. 

Du nevner Brian Enos ambient-musikk som en referanse her. Det å lage musikk med en sorts stedlig tilhørighet, og som bare er et sted man på en måte befinner seg som lytter – er det pirrende?
– Kanskje ikke direkte – referansen til Eno er at det er det samme typen landskap, i hvert fall på Commuter Music. Jeg hadde ikke egentlig hørt så mye på ham før noen sa det ligna. Stedstilknytningen handler bare om at man må huke noe på en eller annen knagg,  for å få et utgangspunkt. Det er lettere å jobbe videre med musikken da. I disse tilfellene her er det et utgangspunkt som gir en retning, og det definerer hva jeg holder på med. Et kompositorisk virkemiddel som sørger for kontroll. Det er mer det, enn at  det skal være musikk til det ene stedet eller den ene hendelsen. Å skrive musikk til tekst, som jeg også gjør, er samme type logikk for meg. Det ene er med på å definere det andre, og avgrensningen er i stor grad med på å forme det. Man får et startsted og dermed også et slags mål. 

Du er også trommeslager i band som Eple Trio. Hvordan satte denne “solo”-delen av virket ditt i gang?
– Det er elementer av generativ musikk som ligger i bånn. Det har jeg interessert meg for, litt fordi man kan holde på som enkeltmann-band. Det er jo spesielt interessant nå. En god stund har jeg holdt på å lage enkle musikkroboter som kan si pling og plong og så videre med forskjellige kommandoer. Tanken har vært et setup av elektroniske apparater som kan lage noe som gir mening av seg selv. Målet er nesten å trykke på en knapp, og så utvikler det seg og vrir seg om i et lydlandskap som aldri blir kjedelig. Det er en utopisk idé, men ting må starte et sted. Commuter-plata var en idé, laget over en lang periode, satt sammen og bearbeidet videre, og den er bygd på resultatet av de eksperimentene. Det er det jeg også fortsatte med på Turmusikk. Men på den plata, er jeg i større grad tilstedeværende som musiker. Jeg har også handlet inn mer stæsj, flere apparater som reagerer på lydlig input. Så er det satt sammen og redigert. Jeg vil kontrollere et sammensurium av forskjellige apparater som lager og behandler lyd, og som resulterer i noe som er interessant for meg, men så må det må avgrenses, du må ta bort, ta noen valg, og det er det bare musikeren eller komponisten som kan gjøre, før det til slutt kanskje kan bli interessant for noen andre. Derfor er det ikke realistisk å tenke at man skal få fornuftig output til evig tid. Man må være til stede.

Hvor starta den interessen for deg?
– Det vet jeg ikke, men når jeg oppfatter sånn musikk som interessant er det fordi jeg er i et lydlig landskap hvor jeg opplever at det er behagelig å være. All ambient musikk er jo det, det skaper et lydlig rom hvor man kan være over tid. Den har en veldig avslappende effekt på hjernen. Det kan høres teit ut, men for min del har det i hvert fall en effekt som jeg tror er sunn. Og siden man opplever noe som behagelig, vil man gjerne at det skal vare.  Man tenker kanskje at det kunne vært fint å være i det hele tiden. Men, det å ta den lytterrollen betyr også at man må velge, holde på og ikke være en passiv lytter. Jeg har funnet en del sånne generative greier på youtube, for eksempel, som er evigvarende, og helt maskinskapt, et finnes eksempelvis en ambient synth-video som står og spiller 24/7. Men det er ikke interessant for meg som musikk over tid. Og grunnen er, som nevnt før,  at selv om tanken på å unnslippe valgene kan virke behagelig i prinsippet, er det ikke interessant i praksis. Før eller siden mister man delaktighet i lyttingen, og da er slaget tapt. Altså er det per definisjon ikke mulig å lage musikk som vil være evigvarende interessant. Det er jo også egentlig noe å tenke på når det gjelder spillelister som genereres for deg, og for spesifikke situasjoner, av algoritmer. For min egen del hender at jeg ender opp i sånn “personal radio”, mest fordi jeg glemmer å skru av funksjonen, og da er det jo bare en evigvarende strøm av musikk jeg ikke legger merke til, før algoritmen velger feil, jeg reagerer, velger (som regel) noe annet og kommer tilbake til semi-bevisst busslytting. 

Gjør interessen for generativ musikk at man forholder seg til lydlandskapene man befinner seg i hverdagen annerledes?
– Jeg tror ikke det, jeg foretrekker i hvert fall landskaper som er foredla, på en eller annen måte. Jeg er ingen stor fan av field recordings, det kan være gøy å høre på, men det blir liksom for langt unna “musikk som musikk” for meg. Jeg foretrekker situasjoner hvor en eller annen har tatt noen valg og har gjort noe med den lyden, det er mer interessant enn lyd som bare finnes rundt omkring. 

Men!, selv om det virker sånn akkurat nå, er ikke jeg egentlig en ambientfantast sånn sett, jeg lager jo mye forskjellig musikk. Noen ganger blir det sånn, andre ganger blir det ikke sånn, og nå er jeg inne i den fasen hvor det blir ambient-ish. Man tilbringer jo enormt mye tid i studio aleine. Det er noe der også – hva som er lettest å bli hengende fast i. 

På Commuter-skiva har du noen titler som fremstår illevarslende i dag – “First leg”, “Second stretch” og “Third Wave”…
– Det er ikke planlagt, haha!  

Tror du det som skjer nå kan endre vårt forhold til musikk?
– Vanskelig å si, jeg tror ikke man risikerer store, varige musikkulturelle endringer. Men akkurat fra dette året, tror jeg jo man ser noe. Jeg tror for eksempel at mange har lagd mye mer ny musikk enn de ellers ville gjort. Mitt inntrykk er at alle er i studio, holder på og planlegger noen helt bananas utgivelser. Mange forsker på digitale øvingsmetoder – det er et interessant teknisk aspekt her som nok vil leve videre. Det samme med digitale konsertvarianter, jeg tror noe av det kommer til å vare. Men jeg har egentlig ikke noen særlig tro på en positiv effekt på lyttermønstre hos den gjengse musikkinteressent. Hvis noe, så er jeg sånn anlagt at jeg tror det blir verre – jeg heller mot at folk gir opp, blir utrolig lei og tillater seg mer potetgull, sjokolade og generell rølpeholdning,også mot musikkfeltet. Det kan hende jeg tar feil, altså, men vi får se. Krysser fingra. 

 

Karin 84!

Den første konserten vi så i Oslo i fjor etter den skumle nedstengningen var med Karin Krog, og det skulle følge mange flere konserter med henne i løpet av det året. Hun tok ansvar i året da mange ble rådville. I kveld skulle det vært konsert med typen John Surman og bandet hans The Valhallas på Victoria øst, men den er utsatt til senere i år. Da blir det uansett mulig med en rolig hjemmekveld på Bekkestua for paret, Karin har tross alt bursdag i dag, og blir 84 år. Vi gratulerer med dagen, og må bare si at vi er veldig glade i deg. Litt trøblete å finne én låt å feire deg med, men nylig fant vi tilbake til et noe skjult spor ved navn «Like That» utgitt på albumet Two Of A Kind sammen med Bengt Hallberg i 1982. Denne sjelfulle lille perlen er skrevet av Surman, og han er vel innom på noe keys her også? Låta var forøvrig sterk nok til at Arild Andersen plukka den opp samme år, antakelig fordi han spilte med Karin & John i en annen sammenheng, og presenterte den for Radka Toneff, og de spilte så inn en versjon for Danmarks Radio som mye senere ble utgitt på den herlige samleplaten Butterfly (Curling Legs). Uansett – håper noen flere plukker opp denne ultrasjelfulle sangen og får den inn i sitt repertoar. Kirsti Huke kunne vært noe her … Og vi ser frem til neste konsert med Karin Krog. God helg!

 

Diminuendo og Crescendo i paradegata

Vi har ikke glemt mandagen helt her i NTT. Tidligere har vi markert nasjonaldagen med et stort korpsnummer, og vi var også innom dagens gleder i fjorårets store Chirag-fra-Karpe-nummer, hvor Alexander Bosrup Karlsen tegnet dagen vi ikke fikk. Det blir som kjent litt sånn i år også, men her om dagen på Torshov hørte jeg (altså blogghalvdel Filip) et korps marsjere taktfast ned Vogts Gate, før det svingte inn mot Torshov-oksen og forsvant. Og det hjelper. For å feire dette underlige fenomenet gravde jeg fram en gammel tekst som jeg i sin tid skrev for ENOs Årbok i 2018. Den handler om korps slik jeg husker det – og korps slik det har fremstått de siste årene, i den grad det har vært mulig å se dem marsjere opp og ned Karl Johansgate. Jeg har frisert litt i kantene, føyd til og trukket fra – og håper den kan være til glede for nye og gamle lesere. Gratulerer med dagen, alle sammen. 

Først, oppslaget. Her kommer noen sannheter.

Ikke alle musikkopplevelser trenger å være av såkalt høy kvalitet for å være verdifulle.

Ikke all musikk du spiller trenger å være musikk du egentlig liker for at du skal like å spille den.

Om du skal drive med musikk, er det fornuftig at du på et eller annet tidspunkt koker det ned til noe som ingen kan ta fra deg. Et fint utgangspunkt er å drive med noe ingen vil ha.

Heldigvis finnes det plenty med muligheter til å gjøre akkurat det. 

*

Jeg tilbrakte tjueårene uten å skjønne hvorfor 17. Mai gjorde meg trist. Jeg ville at dagen skulle bli fin. Jeg gledet meg og jeg la planer, jeg kom meg opp og ut og inn på frokoster, trikker, ut i parken, inn på bar. Antiklimaks. Blakk før seks, ofte full før Færder. Kanskje det ikke alltid er så lett å like livet sitt, kanskje særlig i tjueårene. Kanskje den følelsen pipler frem på dager du veit du har hatt det morsommere før, på bursdagen, julaften, visse dager på vårparten. Hvorfor fikser jeg ikke dette? 

En kveld i mai for lenge siden, for flere hundre mainetter siden, sto en vennegjeng utenfor Narvesen på Birkelunden og ventet på de av oss som var inne for å kjøpe sigaretter og trikkebilletter. Peter kremtet og sa, Jaja, så her står vi. Upulte og pissatrengte. I akkurat samme øyeblikk vinglet en av byens løse fugler, en grå alke, forbi, han snøftet og sa kontant: SNAKK FOR DEG SJÆL før han svevde videre, mot Sangam eller senga.  

Jeg kan bare snakke for meg selv. Og jeg er jo glad i Norge. Prima nasjon, som helt klart fortjener en liten feiring. I likhet med mange andre syns jeg også at selve dagen, slik den tar seg ut i en by som Oslo, er fin, jeg liker den utspekulert gode timingen i det å dra på med noe sånt et av øyeblikkene i løpet av året hvor alt nødvendigvis er ganske vakkert, selv i regn eller stiv kuling. Det vakreste med 17. Mai trenger ikke å være når sola steker, det kan like gjerne være de tidlige morgenene, hvor temperaturen er forholdsvis frisk (“bra bunadsvær”) og hvor så godt som alle du støter på, enten du er på vei til en skolegård, en leilighet eller for den saks skyld arbeidsplassen din, er kledd litt annerledes – enten det er dress, kjole, folkedrakt eller kun en liten sløyfe på jakkeslaget, en fabelaktig liten oppfinnelse som gjør at selv om også denne dagen gjør tydelig forskjell på folk, finnes det allikevel en inngangsbillett som er nokså lav – skaff deg en sånn en, fest den på ytterplagget ditt, og ingen kan si at du ikke er kledd for dagen. Alle disse tingene vet jeg at jeg har litt sansen for, så når 17. Mai ga meg mindre og mindre glede, skjønte jeg at det ikke var den det var noe galt med, det var meg, og følelsen av at noe manglet. 

Det som manglet var korps. 

Jeg er selvsagt fullstendig klar over at mange mennesker ikke har det sånn i det hele tatt, at messingmølet er en av mange grunner til å rett og slett rømme byen eller skalke lukene denne dagen. Jeg er klar over alle vitsene, for eksempel nå i forbindelse med de siste års begredelighet, om at ja ja, vi slipper heldigvis korps, jeg tror jeg også har lest og hørt alt Egon Holstad noen gang har sagt om emnet. Du, kjære korpshater, skal ikke omvendes. Men du kan innvies i en liten hemmelighet: Det er ingenting ved dine antipatier som kommer i nærheten av våre egne. Som med andre stammekulturer er det sånn at forakten du måtte føle for oss (jeg tillater meg å si det selv om det er lenge siden) bare er en liten tømmerkoie ved siden av selvforaktens Empire State Building. 

For vi har har sett ting, skjønner du? Jeg har sett ting du ikke kan forestille deg. Jeg har sett livredde små jenter stå skolerett foran skrikende, fascistoide førtidspensjonister, hvis egne barn for lengst hadde sluttet i skolekorpset (av naturlige årsaker), men som allikevel utøvde stor innflytelse da de sosiale sperrene til de andre foreldrene forhindret dem fra å gripe inn. Jeg har sett overarbeidede og storvokste gutter som ble belemret med tuba, det svære beistet av et instrument, av samme årsak som de ble bedt om å bære komfyrer på loppehenting, jeg har sett dem deise i bakken med metallmunnstykket i kjeften på dager der termometeret kryper seg opp mot et nivå som er ulevelig for barn i mørkeblå, tykke uniformer – altså rundt 18 grader pluss. 

Jeg har sett skoletapere og einstøinger, som selv forlengst hadde forlatt korpset fordi det var ukult eller kanskje fordi de var flaue over foreldrene sine og skydde aktiviteter der de måtte være innblandet. Jeg har sett dem sirkulere som dovne haier rundt sildestimen, på tre-eller-enogtyvegirssykler, rundt de av oss som ennå ikke hadde sluttet, fordi vi var ukule eller ikke fullt så flaue over våre foreldre eller fordi det ikke hadde slått oss at det i det hele tatt var mulig å slutte, at “fritt valg” var en abstrakt størrelse, mens vi tok til gatene rundt Marienlyst skole i den årlige kanossagangen som kalles «marsjtrening». Altså «syttende mai» uten «syttende», bare en helt vanlig torsdag uten noe å være glad i, men med like mye Jegermarsj og Riff Interlude. Disse ungene som hang etter oss spilte ikke lenger, men de hadde neimen ikke mye annet å gjøre heller, så selv om de hadde forlatt korpsbevegelsen stimet de etter korpsets bevegelser rundt i de søvnige gatene, de hang på mens de sa ting som – vi snakker ikke nødvendigvis om særskilt effektiv eller kreativ mobbing her – «Hæ hæ» og «Kul uniform, Filip!». 

Jeg har til og med sett min egen far – som selv spilte i guttemusikken i Tromsø etter krigen og dermed «visste ett og annet om korps» – gjøre noe av det mest dumdristige jeg har sett et menneske gjøre i mitt liv, nemlig bestemme seg for at et liv med klarinettspilling på anstendig nivå kvalifiserte ham til å delta i en slags støttende voksenrolle på det krevende, blytunge og nokså kompliserte instrumentet barytonsaxofon. På toppen av det hele avviste han mitt velmenende tips om å bruke en av disse fiffige selene som jeg selv brukte på tenorsaksofonen, som fordelte tyngden fra instrumentet i en slags bukseseleaktig anordning over begge skuldrene, og i stedet gå for en ondskapsfull, smal renneløkke av lær som gravde seg inn i den stadig rødere nakken hans etter hvert som han skjønte at dette muligens var en jævlig dårlig idé. At vi kom oss tilbake fra Oslo sentrum helskinnet den dagen er ikke noe annet enn et mirakel. 

Det neste året var han optimistisk nok tilbake i rekkene med det i og for seg minst like krevende, men langt mindre omfangsrike instrumentet sopransaksofon – en Keilwerth, kjøpt på treblåsstudioet som lå i enten Vibes eller Industrigata. Planen var det i grunnen lite å si på – til helvete med noteheftet, han skulle bare ligge og cruise oppå klassikere som «King Size», «Children of Sanchez» og «In the Navy» som en slags Pilestredets Sidney Bechet. Det gikk forsåvidt nokså bra, men skjebnen ville ha det til at en nokså humørløs og lite jazzvennlig korpsveteran – som på det tidspunktet spilte i janitsjaren vi fusjonerte med på syttende mai, og som var lidderlig opptatt av de små detaljene – ga ham nokså hard påpakning for ikke å marsjere tilstrekkelig taktfast. Dette skjedde i gatene mellom Suhms gate og Bogstadveien, kun et iltert og ironisk steinkast unna der han hadde kjøpt dette mekaniske og forgylte vidunderet. Da ble faren min så fortørna og forbanna at han strenet hjem etter egen tromme og startet på ettermiddagssuppen – i det jeg liker å se for meg var dypt og meningsfullt sinne på vegne av jazzen.  

Korps er smerte. Du kan ikke snakke med noen som har hatt ordentlig befatning med det fenomenet som ikke vil kunne gå med på det. Det handler om sprukne blemmer av blod og av vann. Det er neglsprett og dehydrering. Før eller siden handler det ikke minst om dyp fornedrelse, for nesten ingen synes at korps er kult. Da snakker jeg ikke bare om det tidligere nevnte småtriste påhenget på hjul som kom med slengbemerkninger som var lette å avfeie. Jeg snakker ikke heller om de klassekameratene som var for kule til det også, enhåndspol-guttene som simpelthen ignorerte hele praksisen og brukte mai måned på andre, mer spennende ting. 

Nei, det du skjønte ganske tidlig, var at selv en stor andel av foreldrene og lærerne syns at korps er vanskelig å takle. Det var (er) en del av barnekulturen som støtte på uttalt forakt fra voksne mennesker, som for eksempel sa at de aldri skulle ha barn i korps. Mange som allikevel endte opp med unger i uniform følte seg også åpenbart fanget i det. Når du er liten misunner du voksenlivets friheter med minst like stor glød som eldre mennesker kan finne på å misunne barns frihet senere. De kan være oppe hele natta, de kan spise hva som helst, de har penger på bok. De første antydningene om at det ikke er fullt så enkelt her i livet, kunne barn skimte i de matte øynene på slike foreldre, den tause forferdelsen på vei til stevner eller loppehenting. Mange av de morsomme, kule voksne – de du så opp til eller likte å være rundt fordi de sa og ting på en litt annen måte enn andre eldre – og som hadde et annet, skjevt og lunt blikk i øynene, på et eller annet tidspunkt skjønte du at noen av dem faktisk hatet dette. 

Det fantes også en høylytt minoritet her, noen som ser på saken ganske annerledes. Jeg nevnte dem lenger oppe i teksten – godt voksne folk som «overlever» sine egne barn i korpsbevegelsen. Det var jævlig viktig for dem. Vi skjønte jo også at korpset ga dem noe helt spesielt. Engasjementet de gjorde sin plikt med – kaderdisiplinen, stoltheten, det institusjonelle minnet deres om hvordan det var da korpset telte 80 stykk og det virkelig gjallet ut fra store skolegård (sammenlignet med nåtidens mildt spake og småflaue tuting), viljen til å behandle 13-åringer som hardbarka yrkeskriminelle hvis de for eksempel hadde gjort seg skyldige i å ha glemt den gjennomsiktige, kondom-aktige regnfrakken sin hjemme – alt dette bidro vel til at vi som spilte følte at et eller annet sto på spill. Slikt er viktig. Jeg antar at de også på sitt vis bidro til at vi innså at våre foreldre fikk en anledning til å fremstå som nokså normale mennesker – som kanskje verken hatet eller elsket tiden de var nødt til å bruke på det lokale skolekorpset, men som godtok korpsforeldertilværelsen med noen høflige «he he, på’n igjen»-fraser og vitende blikk.  Som en av de absurditetene livet slenger mot deg. Det var en annen lærdom her som jeg først er blitt klar over senere, og som er at ildsjeler, den glohete ryggraden i frivilligheten og samfunnslivet, den du sitter igjen med når du skiller ut alt det av frivilligheten som tross alt er ufrivillighet, ofte er litt spesielle mennesker, om ikke annet fordi det å bry seg så intenst faktisk gjør noe med deg. Det former oss, vi kan bli litt mye i enkelte settinger, men det er også greit. Jeg har tenkt på det siden, når noen i en parentes bemerker at en miljøaktivist eller en festivalentusiast er litt intens, at ja, men alternativet er jo å gjøre noe selv, eller å sitte og vente på at de normale, veltilpassede tar saken i egne hender, så får man eventuelt leve med at det øyeblikket inntreffer noen minutter før solen sluker kloden. 

Men på bunnen av det hele lå musikken og ikke minst uniformene. Korpsunger er ofte nødt til å ikle seg gevanter som er tilpasset en helt annen tids ideer om hva som ser rafft ut. Altså: en heeeeeelt annen tid. Det samme med musikken. Her skjer det åpenbart ting også – i NTTs korps-extravaganza fra noen år siden fortalte korpsdirigent og musiker Marius Gjersø om hvordan korpsene han leder spilte én marsj på deling på syttende mai. Ting har skjedd i musikkpedagogikken, improvisasjon er blitt mer sentralt, men fremdeles også er det sånn at marsjheftet preger mange miljøer og at en rekke korpsunger – med hederlige og desperate unntak som klassikeren «Bad» og nykomlingen «Fairytale» – spiller toner som var hot shit omtrent da foxtroten herja. 

John Philip Sousa og hans orkester var jo folkelig og bred underholdning på et tidspunkt. Han var en stolt middelkulturist som tilgjengeliggjorde orkestermusikk og folkelige melodier i en omreisende og praktisk pakke – en Voi for hornmusikk, om du vil. Et århundre senere er musikken så visst fremdeles omreisende, men den kan knapt kalles praktisk, og altså: Det er musikk for døde mennesker, ting man kunne spilt i Otto von Bismarcks siste bursdag. Det er ikke til å komme fra. Drit i tyngden av en tuba, en sousafon eller en barytonsaxofon – er du klar over hvor mye døde menneskers musikk veier? Tenk på det neste gang du hører hornet og bekkenet fra ditt lokale skolekorps gjalle gatelangs – døde menneskers musikk, til dels spilt av folk som ikke nødvendigvis liker musikken, på ukristelig volum. Der mennesker dør rett som det er, har altså musikk bemerkelsesverdig vanskelig for det samme. Musikk vedvarer, til tross for jevnlige varsler om det motsatte. Folk synger shantyer, de stever, de spiller jazz du kan knipse til, de er Oslos siste rockere og ved teutatis, de spiller korpsmusikk. Kong Olav har vært død i over 30 år nå, men du kan fremdeles høre honnørmarsjen hans, Oscar Borgs store slager, midt i Oslo sentrum. Det er ikke til å tro. 

Mitt siste år som marsjerende musiker var i 2002 – året jeg var russ. Jeg hadde på meg dress og en relativt ubrukt russelue. Jeg hang vel også ganske godt med på notene selv om jeg det året hadde skulket marsjtreningen. Jeg hadde vel i stor grad skulket festlighetene på 16. mai også, så det var ingen stor påkjenning å stille opp, jeg slang meg på fra Festningsplassen og rakk å være med på sjarmøretappen, den fantastiske stubben gjennom Kvadraturen, opp over «bakketoppen» på Egertorget og utover, det vil si nedover, bortover og oppover, Karl Johan. Nå er den gaten øde, et sted man kan dra til for å kjenne på tilstandens annerledeshet. Normalt sett har den et frynsete rykte, nesten litt ufortjent, og det er få steder mennesker på min egen alder heller unngår på nasjonaldagen enn nettopp paradegaten med sitt ståk og sin trengsel. Men den er et syn på sånne dager, og det å marsjere midt i gata er bortimot det eneste stedet i Oslo sentrum hvor det ikke er trangt, akkurat da. For korpsunger i denne byen, som kjenner på de tyngende og mindre praktiske aspektene med tilværelsen, kan disse parhundre meterne, med en nasjon som heier deg frem, kjennes som en overtidsseier. Sånn var det også den siste gangen jeg gikk der. Men så var det over, og da den fantastiske selmer-saksofonen jeg av uante grunner fikk lov til å drasse rundt på var pakket ned, levert tilbake til materialforvalteren og noteheftet var slengt ned i en skuff, trodde jeg virkelig at dett var dett – at vi som sluttet på det tidspunktet forlot en døende korpsbevegelse. Det var ikke bare ungdommelig solipsisme og arroganse som ledet meg til den konklusjonen. Korpset mitt var i ferd med å segne om på det tidspunktet. Etterveksten var ikke-eksisterende, optimismen totalt fraværende. Etter det jeg kunne skjønne, måtte det gjelde alle korps – det så og hørtes da vitterlig sånn ut. Selv gardemusikken låt litt heseblesende og upresist det året, om jeg husker rett. 

Men, som sagt, musikk har fryktelig vondt for å dø. Både ti og femten år senere levde selvsagt korpsmusikken. Trude Drevland hadde lyktes med å bruke tunge lederverv i korpsbevegelsen som et slags springbrett til å ta over Bergen. Foreldrevennlige endringer ble gjort, øvelsene ble lagt inn under skolefritidsordningen, Marienlyst Skoles Musikkorps hadde reist seg fra asken – i dag er de etter det jeg kan skjønne mye bedre enn det vi var. Når jeg var innom moren min i mai måned kunne jeg høre dem i det fjerne, på vei ned Gardeveien eller bort Hammerstadgata. Noen ganger svingte de opp utenfor hos oss og skremte vettet av katta med sitt livsbejaende lurveleven. Jeg gikk til vinduet og åpnet det, eller ut på verandaen, når det skjedde. Jeg skal ikke si at jeg savnet å være der nede på bakken – det gjelder å bevare respekten for hvor lidelsesfullt det der tross alt kunne være, hvor mye man noen ganger ville være alle andre steder. Det finnes en del dører man bare skal bevege seg gjennom én vei. Men sannheten er vel allikevel at jeg, hver mai måned fra 2003 og frem til i dag har følt meg … ubrukelig, i mangel av et bedre ord. Hva gjør man egentlig på 17. mai om man ikke har unger, og ikke går i korps? Det er meg en gåte. 

*

Så slo det meg – om jeg ikke kunne gå i korps, kunne jeg være nær korps. Et år gikk jeg ut et par timer før jeg skulle i en makelig anlagt lunsj. Jeg gikk inn mot bykjernen fra Grønland, over Youngstorget, bort Møllergata og så ned til Rosenkrantz, inn den gata og stelte meg opp ved hjørnet av Grand Hotel og så på. Jeg hadde aldri gjort det før. Det er ting som du ikke får med deg om du ser på TV-overføringen. På Slottsplassen spiller gjerne korpsene glansnummeret sitt – noe som swinger litt, eller som på en eller annen måte er anledningen verdig. Det gjør de ikke nødvendigvis på den siste marsjen før de kommer dit – og som gjerne blir fremført nettopp der, ved Grand. 

I det ene øyeblikket hører du noen som virkelig spiller dritten ut av for eksempel Gammel Jegermarsj. I det neste øyeblikket kommer det en broket gjeng på 10-12 stykker – en familiefar på liberal stortromme her, en kvisete 17 år gammal einstøing på kompetent S-kurs-godkjent kornett der og en jente i hijab på totalt tøylesløs oransje grafitt-trombone midt i koket – og det høres ut som Peter Brötzmann, eller No Spaghetti Edition, eller Portsmouth Sinfonia. Hvis du lytter med konstruktive ører.

Det neste året dro jeg med kjæresten min. Hun var i korpsbevegelsen kortere enn meg – hun fikk utdelt baryton (som jo gjerne er korpsets svar på det å være den ulykkelige høyrebente spilleren som ender opp på venstrebacken i syverfotball) og varte vel en nasjonaldag eller to i sitt lokale korps. Det var nok mer velvilje enn vilje bak at hun ble med, og hun måtte tåle å se på meg mumle ukvemsord mot Peik, et eplekjekt lite Ivo Caprino-aktig korps fra Majorstuen som er så fornøyde med den lille røde kalotten de går rundt med på hodet at de har den på fanen sin. Neste 17. Mai gjorde vi det samme, og det var som om Wergelands spøkelse bestemte oss for å belønne beslutningen, for da vi tasset bort Møllergata på vei mot utkikksposten vår, hva møtte oss? Kampen Janitsjar! Hva spilte de? «Norge i rødt, hvitt og blått» – den mest syttendemaiete låten av dem alle. 

En halvtime – altså standard showcaselengde på musikkbransjefestival – ved toget var en passelig dose. Jeg er ikke noen fanatiker heller. På veien tilbake fra det som nå er blitt «det faste hjørnet», gikk vi forbi Romsås janitsjar som sto utenfor Eldorado og lira av seg et av signaturnumrene sine, en jazza versjon av «Dovregubbens Hall» som i sin tid ble arrangert av Øivind Westbye for The Norwegian Big Band, dirigert av Kjell Karlsen. Versjonen høres litt ut som soundtracket når Ben Redic Fy Fasan blir kjørt opp Flåklypa og bekymrer seg over kvaliteten på hengebroene. Romsås Janitsjar bruker svarte, stilige små hatter som symboliserer at de er kule cats som ikke følger de vanlige spillereglene for korps, og at de er veldig gode på det de driver med. 

Videre gikk vi over Youngstorget hvor det på det tidspunktet myldret av ensembler som ventet på sin tur inn mot Karl Johan (MSM gikk som nevnt stort sett fra Festningsplassen, men jeg husker et tidlig år, da jeg fremdeles var aspirant, at vi også gikk herfra). Jeg så Tøyen skoles musikkorps der – et fellesskap som fikk meg til å lure på om kanskje flerkulturelle foreldre faktisk er redningen for skolekorps, siden korps er billig og ufarlig fritidsaktivitet som i det minste tilsynelatende holder synd og dekadens på armlengdes avstand. Det er nok en sannhet med modifikasjoner, viser det seg, dette er det jo selvsagt gjort forskning på, og også i korpsbevegelsen byr integreringen både på problemer og muligheter i rikt monn – men det så sant nok ut på Tøyen, i hvert fall. Og det tells det også. Selv uniformene sto plutselig frem i et litt annet lys. De ser fremdeles ikke ut som ideelt antrekk for unger, åpenbart, men en del korps, som Lakkegata, hadde åpenbart forskjellige årganger med uniformer, fra nokså nybestilte (noen jobber med dette også, i tillegg til produksjon av medaljer og annet accesoir), til slitte, nesten gjennomsiktig lyseblå jakker, vintage gear som, i kombinasjon med tanken på indre by-skolen Lakkegata, fikk det til å fremstå urbant, rett og slett. 

Da vi egentlig var på vei videre ned Youngs gate, ble vi lokket tilbake av et helsikes lurveleven fra noe som viste seg å være Grünerløkka Skoles Musikkorps, som har en trommeavdeling på rundt regnet 1000 rakkere som jeg tror spiller på gulvtammer som de har tjoret rundt livet, en munter 40 år gammal stoneraktig kis med grå hestehale på maracas, en pubertal stake på oboe av alle ting og en korpsdirigent – eller bandleder – som danset frem og tilbake mens han en gang iblant spilte snertent trompet og ellers spredte en enorm selvtillit ut i ensemblet. De spilte også «Norge i rødt, hvitt og blått», men de gjorde det med en slags Bo Diddley-rytme i bunn, og de spilte den i et annet arrangement enn det vanlige – så godt som unisont, hele gjengen. Etter en liten stund oppdaget jeg at dette korpset rett og slett spilte uten notehefter. Sikkert smart. Det er lettere å lære seg en håndfull melodier på fløyte enn å lære seg å balansere noteheftet på overarmen, antar jeg. Jeg klarte et øyeblikk å se for meg hvor kult jeg tror det kunne vært å være med i det korpset når det virkelig swinger. 

Kanskje ikke bare når det swinger en gang. For jeg mener virkelig at man ikke trenger engang å like musikken man spiller (i betydningen «dette ville jeg hørt på frivillig eller spilt for vennene mine») for å like å spille den. Å møte opp, vente på oppslaget, forsøke å spille alle tonene til rett tid, forsøke å få best mulig lyd i instrumentet sitt, lytte til det som skjer rundt deg. La dagen sin dreie seg om noe annet enn tankene du hadde i hodet ditt før du begynte å spille. 

Cirka samtidig som jeg sluttet i skolekorpset var det en periode hvor jeg lurte veldig både på det med å spille og det å skrive – hvordan man liksom skulle få lov til å drive med det og om jeg hadde det i meg. Etter hvert kom fram til at det ikke spilte noen rolle. Hvis jeg gransket de to behovene lenge nok, munnet de ut i å kunne skrive jevnlig for meg selv og «spille minst én gang i uka, kanskje to, fortrinnsvis torsdager og ideelt sett også tirsdager» – for det hadde jeg liksom alltid gjort. Og akkurat dét krever ingen tillatelse. Det blir ikke nødvendigvis bra heller, men det er det det er, og det får lov til å fylle ukene og livene våre. Det tror jeg musikerne fra Kampen, Tøyen, Marienlyst, Romsås, jævla Peik og Grünerløkka forstår med jevne mellomrom. De har all grunn til å være stolte av korpsene sine.

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger