Vi innleder året med noen favorittsitater fra fjoråret og en håndfull gode konsertanbefalninger.
Hei, godt nyttår og velkommen tilbake til Now’s The Time! Fra neste uke av er vi tilbake med ordinære numre, vi gleder oss til det, men unner oss samtidig litt ferie fra på starten av det nye året. Denne utgaven er i sin helhet viet noe vi ikke helt fant plass til i den store nyttårsoppsummeringen vår, som vi selvsagt fremdeles anbefaler å lese. Vi har samlet et utvalg sitater fra årets musikere – en slags muntlig gjennomgang av hva folk brydde seg om, i hvert fall i denne bloggen, i 2019.
Samtidig – siden vi først har dere her – må vi nesten få nevne at konsertåret allerede ruller i gang. Det er for eksempel viktig at festivalinstitusjonen All Ears ligger der den ligger – det å gå det nye året i møte med splitter ny, improvisert musikk kan jo føles greit, etter adventen og romjulens invitasjon til tilbakeskuing? I år har festivalen gjort en radikal endring – det er ikke lenger kun en festival som finnes i Oslo, men en omreisende hendelse man kan se på Dokkhuset neste torsdag, Landmark neste fredag og på Victoria neste lørdag. I Oslo blir det også etterfest på Hærverk lørdag kveld og gratiskonsert + barneworkshop på Deichmanske på Schous Plass på søndagen. Programmet består av Supersilent, Stine Janvin, Guro (dyna) Moe Revolution Sextet og Beck/Coudoux/Lee. Ikke sov på disse greiene her, vi kommer tilbake med mer neste fredag og minner samtidig om fjorårets store All Ears-nummer, Jazzinorges sak om turnékonseptet og intervjuet vi gjorde med Christian Meaas Svendsen i forfjor hvor han kom med følgende bevingede ord: “Januar er, med unntak av allEars sine aktiviteter, en relativt døv/d måned – og på lik linje med at vi må ha mat opptil et par ganger om dagen, må naturlig nok behovet for improvisert musikk dekkes for de av denne musikks utsultede sjeler.” Lekkert mann!
Det er mer også – i morgen kan man for eksempel stikke på jazzkafé med Magnolia Jazzband i Tønsberg – og på Swing’n’Sweet Jazzclub i Bergen kan man se en annen klassiker, nemlig Trio de Janeiro. Grønland Kirke, vår favorittkirke, starter konsertåret med en fremføring av Draumkvedet med Øyonn Groven Myhren og Bugge Wesseltoft på mandag. Hvorfor akkurat den dagen? Vi klipper litt fra eventteksten, dette er relaterbart: “Draumkvedet er Norges mest kjente folkevise. Den er et visjonsdikt i balladestil. Visa gjengir en rekke syner/visjoner fra dødsriket som en mann ved navn Olav har opplevd i en transeliknende søvn fra julaften til trettende dag jul, dvs. fra 24. desember til 6. januar. I løpet av disse 13 døgnene har sjelen hans midlertidig forlatt legemet og vandret i drømme fra den verden vi fødes i, og inn i det hinsidige. Her har han oppnådd en innsikt i menneskers skjebne etter døden som er få forunt i levende live. På «trettandagen» har sjelen igjen tatt bolig i legemet. Samme dag meddelte han drømmesynene sine til en lyttende forsamling som på den måten fikk kunnskap om det som venter bak dødens grense.” Det er få som kjenner Draumkvedet bedre i Norge enn nettopp Øyonn Groven Myhren – og med Bugge Wesseltoft bak det gamle Petrof-flygelet som minst har stått der siden 1991, da Einar Pastor’n Iversen satt og klunket på det i en NRK-reportasje – tror vi det borger for en flott start på det nye.
Men nå går vi videre! Vi minner som vanlig på at det går an å abonnere på Jazznytt – vi ser frem til å lage 4 flotte numre for folk i år, både nye og gamle lesere betyr enormt mye for oss. Vi er også veldig glade for hver eneste abonnent vi får til NTTs nyhetsbrev, som sørger for at du får jazzbloggen rett ned i din digitale postkasse hver eneste fredag – bortsett fra når vi har sommerferie. En gang i blant forsøker vi også å lage noe “eksklusivt innhold” for abonnementene – spillelister, kanskje noe ekstramateriale, slike ting. Det blir nok mer av den slags i løpet av året. Den tjenesten kan du uansett melde deg på her!
Jazzåret i sitater
Da vi satte oss ned og jobbet med nyttårsspesialen vår, var en av tingene vi gjorde å samle opp noen av tingene folk har sagt i intervjuer i denne bloggen. Vi har rukket å gjøre godt over 150 store og små prater med en rekke ulike musikere, en slags indeks over hvem vi snakket med i de 50 første numrene finner du her. Utklippstavlen vi endte opp med er ikke nødvendigvis en Absolute NTT – det ligger mer gull i arkivet – men det gir et sorts bilde av hvor vi er her og nå okke som. Og kanskje det frister å dykke videre ned i de ulike utgavene. God fornøyelse!
“Det å la folk oppleve elektronisk støy for første gang kan være sterkt. For ikke å snakke om stillhet! Jeg har sett folk bli både rørt og ganske aggressive av å befinne seg i et lukket rom sammen med mennesker som bare er stille sammen.”
Håkon Lie snakker med oss om bookingen til Nonfigurativ musikk
“Jeg tipper at miljødiskusjonen i likhet med mange andre diskusjoner i musikklivet ikke kommer til å ha noen ensarta retning. (…) Jeg forventer ikke noen samling om en felles løsning, men mange små tilfeller av handling. Vi har liksom aldri klart å enes om en måte å forholde oss til arbeidsgivere på med tanke på lønn for eksempel, og det henger jo sammen med hva man kan gjøre ellers – frilansøkonomien er ikke akkurat i ferd med å styrkes – og man vil jo gjerne spille.”
Live Maria Roggen dykket på nytt ned i verket Apokalyptein og snakket med oss om gjenbruk av bestillingsverk og politisk engasjement blant musikere.
“Stortinget dikterer ikke moralen til borgerne, vi har et ansvar for å adressere ting i plenum. Jazzfestivalen og kulturlivet har muligheten til å ta et moralsk standpunkt selv om vi har lov til å ikke gjøre det. Argumentet om at man må ta det med Stortinget kjøper jeg ikke, ass, det er ansvarsfraskrivelse. Festivalen har en unik stemme, og den kan de bruke.”
“Jeg har forståelse for at musikere synes det er ugreit at Norge har en forsvarsindustri. Jeg har ikke noe ønske om å forsvare norsk forsvarsindustri, det kan Kongsberg Gruppen eller politikerne gjøre selv – og jeg har heller ikke noe behov for å forsvare DNB, det kan også de gjøre selv (…) om Kongsberg Gruppen hadde trengt å hvitvaske noe, kunne de sponset hva som helst annet enn Kongsberg Jazzfestival, de kunne sponsa RBK eller Nationaltheatret. Dette gjør de derimot fordi de bryr seg om lokalmiljøet der de har så mange ansatte.”
Motvinds Andreas Hoem Røysum og Kongsberg Jazzfestivals Kai Gustavsen diskuterte Kongsberg Gruppens sponsing av festivalen.
Buddy-prisvinner Ingebrigt Håker Flaten. Foto: Arne Hauge
“Klubber som Blow Out utgjør en sinnssykt stor forskjell, og en av grunnene til at jeg har starta en festival selv i Austin. Jeg føler at det er så mange som har null peil på hva det vil si å komme til en festival der musikere blir mottatt og behandlet på en sånn måte som… en personlig måte på et sett, med en forståelse om hva som er viktig når man er på turné. Det er småting, men veldig viktige ting, og hvis man goofer som arrangør er man fucka i en musikers syn… eller, det skal ikke så mye til før det ikke funker så bra.”
Årets Buddy-prisvinner Ingebrigt Håker Flaten møtte oss før en solokonsert på Blow Out, vinneren av Årets jazzklubb.
“Fattigdom fungerer på ulike måter har vi lært. Én ting er det å gi folk mat og annen hjelp til å møte hverdagen, noe annet er å gi mulighet til å delta i samfunnets vi – også det kulturelle vi-et. Jeg har med mange å gjøre som absolutt aldri har mulighet til å delta på konserter, teater eller kulturen for øvrig. Folk som ikke har råd til å bruke 150,- på en konsertbillett. Siden januar har vi gitt mange den muligheten. Det kjennes ikke bare riktig, men vi vet noe om hva det betyr. Det gir noen mulighet til å delta i det store fellesskapet og til å kunne fortelle andre om hva de gjorde i går.”
Sogneprest i Grønland og Gamlebyen, Lars Martin Dahl, snakket med oss om kirkens 150-årsjubileum og den sosiale funksjonen til konserter.
GURLS, fra venstre: Hanna Paulsberg, Rohey Taalah og Ellen Andrea Wang. Foto: Julia Marie Naglestad
“Det blir jo en annerledes kontakt med folk når vi spiller med Gurls. Man blir litt bortskjemt, rett og slett – fordi responsen er så umiddelbar. Med en gang noe blir populært, er det noe som skjer. Det kan sikkert være lett at fokuset blir endra. Det er jeg litt redd for. Grunnen til at jeg driver på med musikk, er jo at jeg elsker å spille saxofon – å stå og øve på ting. Jeg liker jazz. Gurls handler jo selvfølgelig også om musikken, og det er kanskje sunt som jazzmusiker å få trent seg litt på det å by på seg selv på den måten. (…) Vi må takke nei til masse ting, alle tre har så mye annet å drive med. Det har vært en interessant, men uvant øvelse, å si nei til fine jobber fordi man ikke kan.”
Hanna Paulsberg snakket vi med flere ganger i løpet av året – denne gangen var vi innom både Finity, Concept og en av de siste årenes mest bemerkelsesverdige norske jazzsuksesser, Gurls.
“I Syria har vi noe som heter ataaba, en form for poetisk sang hvor de første tre linjene ender opp med samme ord, men hver gang betyr det noe annet. Det funker på arabisk, siden ord kan bety veldig mange forskjellige ting. Det finnes ikke noe forsøk på å utvikle ataaba-formen, den har forblitt den samme gjennom århundrene – og den har fremdeles den samme effekten også, skjønner du? Vi blir aldri lei av det. Jeg tror det er tingen også med norsk folkemusikk også, det kollektive minnet av den blir en magnet som drar oss mot virkelige følelser. Det er som om musikken nesten tvinger deg til å dele de samme følelsene. Jeg vet ikke om jeg uttrykker det riktig – men det er ikke noe komplisert med det. (…) Det handler ikke om å vise seg fram. Jeg tror det er mye stress for tiden, at mange kjenner på det, og jeg tror folkemusikk kan være veldig hjelpsomt. Man blir grunna.”
Vi tok en lang prat med Saleh Mahfoud fra bandet Majaz om syrisk og norsk folkemusikk, og hvordan det er å få innpass i Oslos konsertscene.
“Jeg kommer ikke på en eneste type musikk som tiltrekker meg som ikke er både energisk og spirituell. Musikk uten energi er vel ikke gøy? At musikk er spirituelt må bety at det kommer fra et ektefølt og fritt uttrykk. Jeg kan heller ikke komme på noe musikk jeg tiltrekkes av som ikke gjør det. I det bandet her elsker jeg at alle er fokuserte på musikken og at de leker. Dessuten hører vi på all slags musikk sammen, det liker jeg også. Det finnes aldri en konkret plan for hva som skal skje, men instrumentene ligger klare. Øyeblikket rett før musikken starter er noe av det beste jeg vet. Det føles som om mye er skapt allerede der.”
Marthe Lea satte fingeren på en klisjé vi sikkert har brukt både én og to ganger da vi snakket om musikken hennes i etterkant av en flott konsert på Bylarm.
Over førti musikanter, både frijazzdebutanter og veteraner, møtte opp da Frijazz mot Rasisme protesterte mot en Sian-demonstrasjon i Stavanger i mai. Foto: Frijazz mot Rasisme
“Jeg hadde tenkt på hvem det er som bestemmer hvilken kultur som skal være tilgjengelig i det offentlige rom. Det er jo noe utøvere også bør ha en mening om. Vi snakket om hva det bør være og ikke være, og så kom egentlig beskjeden om denne demonstrasjonen med Sian. Min umiddelbare tanke var at det de driver med er jo ukultur. Og vi er med og bestemmer hva som skal være kultur, så la oss bare møte ukulturen med noe kulturell verksemd.”
Jens Borge, medarrangør av Frijazz mot Rasisme, forklarer hvordan han kom på ideen om en musikalsk motdemonstrasjon mot Sian i Stavanger. Senere på året ble det nok en Frijazz mot Rasisme-demonstrasjon da Sian stilte opp på Tøyen Torg.
“Med noter kan man kanskje ikke spille ting med én gang, men man kan få øye på den trinnvise veien frem dit. Improvisasjon er mer en totalgreie, og det blir overveldende. Da skal man liksom spille som noen man har hørt og som er dødsflink. Men du skal ikke improvisere fantastisk for første gang, du skal bare improvisere. Så vi begynner med å spille én lang tone. Hvilken som helst. Det er impro det og, og så starter man der. Jeg underviste i dette også med klassiske musikere på NMH, og der er det det samme – de har en enorm kapasitet på instrumentene sine, men hinderet blir nesten enda høyere da. (…) Det er vanskelig å forstå at improvisasjon er lett.”
Marius Gjersø, trompetist og korpsdirigent, snakket med oss om hvordan det er å lede korps i dag og om å lære unge og gamle musikere improvisasjon.
“Det er ellevilt og skummelt å skulle komme den slags synsing om de fine musikerne som går på NMH nå, men om jeg skal tillate meg å skjære alle over én kam: mitt inntrykk er at sounden av bandet er veldig i fokus. Konseptet. Pakka. Det er ikke like stor grad som før solistene som fargelegger og definerer bandet, men de arrangerte løsningene man sammen kommet frem til på bandrommet. Låta er hovedingrediens, solisten er krydderet. Med detaljene i fokus er det plutselig åpnet seg et rom for jazzkomponisten. Mye god musikk som skrives. (…) Men det rigide og planlagte kan i noen tilfeller også sette en stopper for det fleksible og utforskende – det som tar deg ut på den reisen ingen visste noe om før man plutselig var på det toget.”
Harald Lassen snakket med oss om remiksing av jazzalbum, The Necks og musikken som kommer ut fra NMH i et av flere intervjuer.
“At Kamasi Washington spiller på Sentrum Scene bekrefter vel det faktum at han enkelt og greit IKKE er en jazzartist. Han er en entertainer, en hiphoper og muligens en influencer, men jeg opplever han ikke som en «jazzmusiker». La meg prøve å forklare: Han ser ut som en jazzmusiker, han spiller på en saksofon og han er fra Amerika. I tillegg er han afroamerikaner. Men der stopper også referansene til «jazzmusikk». Min påstand er at Kamasi Washington spiller «jazzmusikk» for folk som ikke liker jazz.”
“Når Wettre kallar Kamasi Washington jazz for folk som ikkje likar jazz kjenner eg det koke litt innvendig (…) på tross av ein viss masseappell har eg inntrykk av at kjernepublikummet hans er menn i alderen 25-40 som har velfylte Kallax-hyller med Flying Dutchman, Muse og syttitals-Impulse!, førehandsbestiller den siste Ill Considered-skiva og hadde sin introduksjon til jazzen gjennom Ronnie Foster-samples og Ron Carter-shoutouts på A Tribe Called Quest-platene sine. Det er kanskje ikkje den same jazzlyttaren som går på søndagsjammen på Herr Nilsen, men det er like fullt ein betydeleg del av det moderne jazzpublikummet.”
Vi inviterte Petter Wettre til å si hva han ville om Kamasi Washington i forkant av Sentrum Scene-konserten hans. I neste nummer fikk han svar fra platesamler, DJ og bartender Jørgen Sørgaard Egeland.
“Jeg tror det viktigste er å prøve å gjøre vårt som musikere for å legge vei for en utvikling av et bærekraftig samfunn. Vi må bevisst inkludere de klimavennlige valgene i hverdagen vår. Musikere har feks. reise som utfordring, der kan vi gjøre mye ved å reise så miljøvennlig så mulig. (…) Vi må være med på å skape et hav av etterspørsel på klimavennlig infrastruktur – slik at politikerne er nødt til å høre på oss og snu videreutviklingen av et miljøfiendtlig samfunn! Arrangører kan satse på lokale artister – og passe på å alltid tilby grønne reiser og grønne måltider. Artister har nok godt av å bli pushet på med miljøvennlige alternativer, så ikke vær redd for å foreslå dette som arrangør.”
Trommeslager Veslemøy Narvesen kommer vi med stor sannsynlighet til å snakke mer med i år. I fjor snakket vi blant annet med henne om hva musikere kan gjøre for å bli mer klimavennlige.
“Om du snakker om improvisasjon i ambientmusikk, så har du et sett med byggeklosser man velger å bruke, eller ikke bruker, for å få opp det improvisatoriske reisverket. Det samme med en blues for den del. Du kan selvfølgelig også velge å ikke forholde deg til det i det hele tatt, men det er også et valg. Jeg vil påstå at det finnes et nivå hvor du går ut av det, hvor det bare skjer. At du blir ett med musikken, det er en romantisk beskrivelse, men det mener jeg virkelig er mulig. Ikke bare i musikk, men alle aktiviteter hvor du har mestra det du holder på med og du bare gjør det, blir i ett med aktiviteten. (…) Det er det som er fantastisk med improvisert musikk på et terapeutisk nivå, det er ikke nødvendigvis det at det blir jævlig bra musikk av det, det er kanskje dritkjedelig å høre på, men for den som spiller kan det være fantastisk. Det kan være fantastisk for den som hører på også, altså, men det må kanskje være en felles forståelse der.”
Vi gjorde et stort intervju med Christian Meaas Svendsen etter at han ga ut trippelplata New Rituals, hvor vi var innom både jazz, bass og sjelen.
“Det er akkurat sånn det skal være, syns jeg. Det trenger ikke å være så jævla selvhøytidelig alltid. Musikk er musikk, jazz er jazz og så videre og det er selvfølgelig seriøst på sitt vis, men det går an å få til andre ting også. Man trenger ikke å spelle på en jam heller, man kan stå og høre på, men det å bidra til å skape et godt miljø i den lille scenen vår er viktig.
Etter sommerferien satte vi oss ned med Gard Nilssen og snakket om hans svært vellykkede og omfangsrike residency på Moldejazz.
“Jeg kom litt sideveis inn i jazzen, fra punk til støy til improvisert musikk, og nå jobber jeg sånn at hører rundt 4 konserter i uka. Da er det viktig for meg at den stor andel av de konsertene gir meg litt motstand og nye impulser, og det tror jeg er det viktigste Blow Out stiller med i den enorme mengden musikk som presenteres i Oslo hver dag. Også er det det jo noe med forventningene til konsertene når du vet at dette er dette er musikk som som skapes her og nå, og som med all musikk så er det noe som slår an og noe som ikke slår an fullt så bra. Men når det slår an blir man bare så sykt glad for at man er i publikum der og da.”
Vi snakket med Konsertforeningens Tine Hvidsten om Blow Out-festivalen og konsertkulturen i Oslo.
“Flere og flere er nok opptatt av det vi driver med, jazz er litt ‘hippere’ enn det har vært på en stund. Men jeg syns kanskje jazzbransjen har atskilt seg for mye med vilje. Det har vært en tendens til å sette seg selv i den båsen, å henvende seg til sine lyttere. Det er veldig unødvendig, og ved å gjøre det har vel jazzbransjen skapt fordommer mot seg selv også.”
Marthe Heggenhougen driver Vibe Agency, som representerer flere av artistene vi er mest gira på. Under Øyafestivalen tok vi en prat for å få et bransjeblikk på jazzens ve og vel her og nå.
Henriette Eilertsen. Foto: presse
“Selv etter at jeg fikk øynene opp for improvisasjon og jazzmusikk en gang på ungdomsskolen var det fortsatt fløyte som var og ble mitt instrument, selvom jeg et lite svakt øyeblikk trodde at jeg måtte spille sax for å kunne improvisere. Jeg er egentlig ikke en sånn som er flink til å spille alle mulige instrumenter, men jeg syns det er veldig forfriskende å utvide mitt eget sound med å blant annet bruke litt synth, som jeg bruker en del med Billy Meier, og sang når det passer. Da får man følt musikken på en litt annerledes måte som ofte gir meg nye idéer å spille på.”
…og i samme nummer snakket vi med Henriette Eilertsen om jazzfløytens mysterier!
“Hva kunne det være, kanskje det kunne bli en slags rap? Så ble det det, med litt elektronikk og sånn. Det er liten betraktning om livets digitale sider, “et humoristisk blikk på dagens digitale utfordringer”, haha! (…) Denne låta kommer ikke på plate, den går bare rett ut. Digitalt. Det er egentlig litt ålreit å kunne gjøre det på denne måten. At man bare kan legge det ut, at man ikke trenger å presse plater. Man må se på de sidene. Men det er også nye ting man må lære seg i, forskjellige aspekter med produksjonen, hvordan musikken skal anvendes her og der, det er en prosess som jeg holder på å lære meg.”
Karin Krog fikk folk til å stoppe opp og måpe med låta Digimareritt utpå høsten. Vi er spente på fortsettelsen!
“Det viktigste med det å prøve fløyte er kicket! Kicket med å utforske et nytt instrument, som forøvrig også er årsaken til at jeg anskaffa et trommesett forrige sommer, en dulcimer før i sommer, en bass jula 2011 og en guzheng som er å finne i kjelleren til Lyder på Blindern et sted. Det låter kanskje litt dritt, men det må jeg leve med. Det er ikke det at jeg vil spille dritt live, men det er mer for å teste meg selv – og å tenke at middels fløyte kan gå bra.”
Vi er ikke helt ferdig med fløyte heller! Det var Henriette Eilertsen som inspirerte Sofie Tollefsbøl til å gå til anskaffelse av sin egen, som vi snakket med henne om i vår store enquete med alle Fieh-medlemmene.
Helga Myhr. Foto: Johannes Selvaag
“Det meste av slåttemusikken på hardingfela er dansemusikk, og det er skikkeleg givande å spele for eit fullt og sveitt dansegolv som er heilt inne i dansen og musikken (ingenting er som å spele hallingspringar til dans seint laurdagskvelden på Slidrehuset på Jørn Hilme-stemnet — ein av dei finaste folkemusikkfestivalane i landet!). Derimot kan det vera tungt og litt einsamt å spele åleine for eit tomt dansegolv, og akkurat desse to aspekta kjenner nok sikkert DJen også på. Mitt kall som musikar er kanskje å få publikum til å sleppe seg sjølv for ei lita stund, enten ein sit/står stille eller dansar. Det er må nok vera målet mitt med musikken.”
Helga Myhr preget lytteråret vårt både solo og sammen med Morgonrode.
“For oss som driver med jazz er det lett å tenke at vi må spille det live, at vi må bevise noe og at det er dét som er viktig med en innspilling. Men jeg tror det kommer til å prege den musikken fremover at teknologien også her inviterer oss til å gjøre ting som er vanskelig å tenke seg live, men som bruker de samme improviserte egenskapene eller den samme åpenheten vi er vant med ellers til å gjøre spennende ting. Det er greit å bruke effekter i jazz, men de skal liksom ofte også spilles inn live, fordi “live” betyr så mye innen den musikken. Men det er ikke noe automatikk i det. Alle musikkstudenter i dag har en kraftigere data enn de fleste skiver er spilt inn på. Det er ikke noen grunn til at ingenting skal skje der.”
Peder Simonsen snakket med oss om mikrotonal tuba, musikkinnspillingens rolle her og nå og en rekke andre små og store temaer da han ga ut ny musikk med Microtub.
“Det finnes ting som Motvindfestivalen, som er veldig åpne – sånne ting hjelper. Men det hadde vært fint om flere tenker mer på den måten, det finnes så mange festivaler og klubber i Norge. Og noen føler kanskje at “dette her føles for tradisjonelt”, mens de som er mer opptatt av det tradisjonelle syns “det høres veldig jazza ut”, og noen tenker at det er avant-garde, haha! Da kan man kanskje føle at man blir gående rundt og rundt og prøver å forklare hva det er. Jeg skjønner ikke helt hvorfor det er så viktig det er å finne ut akkurat hva det er.”
Tablaspiller Sanskriti Shrestha snakket med oss om instrumentets rolle i åpen klasse-musikk, hennes egne band og å forholde seg til musikktradisjoner.
“Nå har vi en ikke særlig verdifull «pleasingskultur», eller rævslikkingskultur om du vil, hvor folk konkurrerer om å være mest mulig ydmyke. Slikt må vi slutte med, synes jeg, for så å rette øynene mot de som nyter godt av denne frykten som gjennomsyrer alt, og som Solberg/Jensen/Listhaug/Grande/Ropstad og Fanden og hans oldemor profiterer på. Når man vet at institusjonene mer og mer befolkes av administratorer som tar avgjørelser som politikerne etterpå kan henvise til og skylde på, så er det viktig at kunstnere tar tak. All kunst er politisk, enten man vil eller ikke, og det bør man tenke over, og kanskje gjøre noe med.”
Sverre Gjørvad var innom tilsidesettingen av Nord-Norge i norsk jazzoffentlighet – noe også vi i NTT kan legge oss på hjertet – og en rekke andre temaer da vi snakket med ham i forbindelse med høstens album.
“Jeg tenker at det er sunt for både utøver og arrangør-siden at de musikere som føler lyst og overskudd til det i blant involverer seg i styre og stell. At det er med på bygge en større kontakt og forståelse mellom de ulike delene av musikk-miljøet vårt, her vi sitter i den samme lille båten.”
Sissel Vera Pettersen kom med betraktninger om å være musiker og konsertarrangør i forbindelse med at hun tiltrådte som kunstnerisk leder for Soddjazz.
Maria Kannegaard Trio på Nattjazz 2019. Foto: Terje Mosnes
“Det var så usannsynlig at vi kunne gjøre det igjen. Og det var skikkelig vondt, egentlig. Tanken på at vi ikke bare kunne sette av en uke eller to og gjøre noe. Jeg savna det veldig. Så når vi startet igjen, følte også vi på at det ikke bare var enda en konsert. Særlig de to første vi spilte var nesten preget av vantro oppe på scenen – tenk at dette faktisk skjer.”
Ole Morten Vågan snakket om arbeidet med Trondheim Jazzorkester og om å spille med Maria Kannegaard Trio igjen.
“Før har det vært mer nasjonalromantisk, og bevaringsverdig, men nå er folkemusikken en integrert del av resten. Det går på sound, å orientere seg mot overtonene til en fele og kvarttonene – som vi også finner innenfor den arabiske tradisjonen eller bluesen – det handler om å tenke på lyd og tekstur. Å integrere det i komponeringsprosessen, å tenke lyd som overtoner, ikke bare akkorder, å være bevisst på flageoletter, hvordan ting klinger sammen. Det kan gjøre noe med måten å spille på også, at folkemusikkens mikrotriller kommer inn og at man fargelegger det igjen. Det åpner seg masse spennende rom der.”
Ja, hva er det med folkemusikken? I intervjuet med Mathilde Grooss Viddal snakket vi om det, om FriEnsemblets 15-årsjubileum, om å komponere for karakteristiske musikere og om innpass og utenforskap på den norske jazzscenen.
“Før hadde man penger til å gå i flotte studioer med høy dagspris, nystemt piano og fantastisk tekniker. Så kunne man være der og gjøre seg ferdig. Nå er det mer sånn at man blir interessert i mulighetene til å gjøre ting på andre måter og dypest sett tror jeg det handler om at man ikke har råd, og forsøker å få det til å strekke seg lengre. Det gjør at man kan tenke litt lengre mellom slagene, man kan eksperimentere med hva rommet gjør med musikken og så videre. (…) Det er gode muligheter for å lage collage i våre dager, forskjellen på høyt og lavt virvles sammen, og normene man har hatt før med tanke på innspilling blir oppløst.”
Vi snakket både med Sildajazz-sjef Andreas Meland og med Hubro-sjef Andreas Meland i løpet av året. Her snakket vi med sistnevnte om de musikalske kjennetegnene ved plateselskapet – og hva en jazzinnspilling kan være i dag.
“Jeg hadde en angstperiode hvor det hadde satt seg i magen. Øvinger var det eneste jeg kunne gjøre hvor den smerten ga seg. Underveis når jeg spilte kunne jeg merke at det var borte. Det lindret. Jeg kan kjenne på jeg er på konserter også, og det koker. Da får jeg den samme følelsen. Gleden er noe mystisk. Jeg vil bare ha det hele tiden. Jeg skulle gjerne hatt det fint, vært i musikksfæren hele tiden. Alt annet er så slitsomt, og det er veldig lindrende. Derfor er musikk viktig. Jeg bruker så mye tid jeg klarer på å fantasere på det.”
Raymond Teigen Hauger fra Beglomeg gjorde årets nest siste intervju i NTT. Der snakket han om den banale melodiens gleder og hvor mye musikk betyr for ham.
Og dett var dett. Vi gleder oss til mange nye store og små samtaler med norske musikere i året som kommer. Sees neste uke!
Av Filip Roshauw og Audun Vinger