NTT på Jazzahead: Fire badstuer og litt flyskam

God fredag, og velkommen til Now’s The Time! Denne uka består hoveddelen av bloggen av den omdiskuterte kulturjournalistiske sjangeren rekapitulering – blogghalvdel Vinger var som nevnt tidligere på Jazzahead forrige helg, og vi bringer fyldig rapport fra ståa i norsk jazz, europeisk jazz og norsk jazz i jazzeuropa. I tillegg har vi lyttet litt til noen nye singler og vi har vært på debatt.

Men det er også mye å glede seg til denne helga og uka som kommer – vi må slettes ikke glemme at denne bloggen i utgangspunktet startet som “en spalte der vi kanskje kan anbefale noen konserter”. I fjor lå festivalen Jazzramp nokså kloss opptil både Oslo Jazzfestival, Blow Out! og Blås Arkestrafestspill, det var plutselig nesten for mye jazzfestival i hovedstaden – uten at det er noe det egentlig går an å klage over. Alt sammen  var jo rimelig godt besøkt, og nå har Jazzramp uansett flyttet på seg til vårparten – i kveld og i morgen skjer det på SALT, med artister som Slow is the new fast, BenReddik og Masåva på plakaten. Utelukkende ungt, utelukkende aktuelt – det er rett og slett en svært inspirerende lineup, som skiller seg pent og tydelig fra andre festivalkonsepter i byen og landet. Vi satser på at tilløpene til snøfnugg og frosty stemning som blåste gjennom Oslo her i sted uteblir i kveld.

I Stavanger er det duket for Maijazz i neste uke. Der spiller blant annet Al di Meola, Marius Neset og Stavanger Symfoniorkester, John Scofield, Angélique Kidjo og Jan Garbarek feat. Trilok Gurtu – for å nevne noen av de aller største navnene. Garba-konserten blir nok stappa, etter det vi kan skjønne. Om man ikke skulle klare å få billett, eller om man skulle savne hvordan den karen hørtes ut på det sagnomsuste 70-tallet, kan man for eksempel stikke innom Espen Eriksen Trio med Andy Sheppard – deres album Perfectly Unhappy fra i fjor har jo noe akkurat passelig Belonging-ish over seg. Fieh gjester også festivalen – og kommer garantert til å få masse nye venner, sjekk for eksempel anmeldelsen fra konserten de nylig gjorde på SPOT-festivalen i Danmark her. Det er fremdeles mange høydepunkter vi ikke har nevnt – sjekk ut programmet deres, og kjenn din besøkelsestid om du er i byen!

Jo, også skjer det i Tønsberg igjen – vi skrev om besøket fra Chris Cutler i forrige uke, og for en stund siden snakket vi med de gode bookerne i Nonfigurativ Musikk om deres purpose. Denne uka var også Amgala Temple innom byen, så vi – og i morgen, på lørdag, har Nonfigurativ Musikk i samarbeid med Biblioteket fått Paal Nilssen-Love og Joe McPhee innom.

Til slutt nevner vi både OJKOS-konserten med materiale av Henriette H. Eilertsen og Tina L. Olsen på Victoria på tirsdag og sesongavslutning med Improverk, hvor The President + Platform spiller i morra.

Oppdatering angående magi: Etter at vi fikk Audun Lunnan Hjort til å skrive om sin magiske Jazz-hatt som medførte hell og lykke på Tottenhams nye stadion, har Spurs tapt to kamper med både Hjort og hatt tilstede. OK, greit, da har vi lært det.

Abonnerer du på Jazznytt, forresten?  Det kan du nemlig gjøre! Vi forsøker å samle det beste av norsk skriving om jazz – og musikk, egentlig – i et magasin som kommer ut fire ganger i året. Vi tror det finnes stoff for alle musikk- og leseglade mennesker der.

Uansett, vi kjører i gang!

 

Klimadebatt på NMH

Trommeslager og musikkstudent Veslemøy Narvesen bidrar med musikerperspektivet i debatten om klimaansvar på NMH. Ellers ser vi Rolf Engelsen, Are Sandbakken, Tone Østerdal og ordstyrer Øyvind Skjerven Larsen. Foto: Milad Gholami/NMH

NTT var på Norges Musikkhøgskole på tirsdag for å overvære en paneldiskusjon om musikere og klimaansvar, som vi også skrev kort om i den siste utgaven av bloggen. Ønsker du å lese en god nyhetssak om diskusjonen, som også inneholder en stream av hele smæla, anbefaler vi saker på Ballade og Jazzinorge. Men vi var jo der selv også. Så hva tenker vi?

For det første, tenker vi at debatt på NMH tydeligvis fenger. Salen var fullsatt, med både velkjente og inntil videre ukjente musikerfjes, i tillegg til andre interesserte. Det er helt åpenbart at temaet kjennes aktuelt for mange musikere – det er også åpenbart  at studentutvalget ved NMH er i stand til å sette sammen nokså matnyttige diskusjoner, denne gangen med en innledning fra Borgar Aamaas ved Cicero, som ga diskusjonen nøkterne proporsjoner ved å se på hvilke endringer i reisevaner som faktisk kan gi en klimaeffekt – og hvor stor del av det samlede regnestykket reise faktisk står for. For noen kan vel kanskje det fremstå som å gjemme bort flyskammen/flyansvaret i et mye større regnestykke like før man skal gå i gang med å diskutere hva som faktisk kan endres – men det fungerer også som en påminner om at djevelen ligger i detaljene og at en økt klimabevissthet blant musikere og konsertarrangører vil være langt mer effektiv om den stiller inn siktet ordentlig.

Selve diskusjonen ble ledet av Øyvind Skjerven Larsen og hadde et panel bestående av Tone Østerdal, daglig leder i Norske Konsertarrangører, musiker Veslemøy Narvesen, den sjelfulle bratsjisten og professoren Are Sandbakken og Rolf Engelsen fra Kulturrådet. Ingen spesielt klare fronter, og også en avstand mellom de forskjellige inngangsvinklene til det som gjør at diskusjonen forblir et nokså forsiktig tådypp ned i materien – man får høre litt om arrangørperspektivet, litt om læringsstedets synspunkt, litt om en musikers kvaler og litt om Kulturrådets erfaringer og utsikter fremover. Dét er forsåvidt greit, og sånn det ofte blir med paneldiskusjoner der man har siktet på å få med mange forskjellige perspektiver. Men det er naturlig å også ønske seg en diskusjon som graver seg enda lenger i de konkrete utfordringene, som nevnes her og der.

Hva tenker vi på da? Det dreier seg om ting som Vinje-sjef Julie Forchhammers oppfordring om å bruke rideren til å dytte festivaler og konsertarrangører i mer miljøvennlig retning, om Veslemøy Narvesens erfaringer med å få bookingbyråer til å tenke klimavennlig i planlegging av turneer, om en mer detaljert diskusjon av hvordan Kulturrådet kan jobbe med å gjøre for eksempel turnéstøtteordninger mer tilrettelagt for klimavennlig reise. Som Ballade nevner i sin artikkel, glimret det nordnorske perspektivet med sitt fravær – det er opplagt nyttig å gå mer i detalj på hvor i Norge det er størst potensiale – og dermed også ansvar – for å gjøre noe med reisevanene. Helt på tampen nevner moderator Larsen også en ting som eksklusivitet på ulike jazzfestivaler. Her i bloggen tipper vi at dét er en festival-feature som kommer til å få et kritisk søkelys på seg, ikke bare fordi det potensielt sett vil se nokså dekadent ut i en virkelighet der man ønsker å få hver eneste reise til å monne mer, men også fordi musikere tross alt ønsker å spille så mye.

Uansett, om dette ikke utviklet seg til å bli en diskusjon som dreide seg om finjustering av maskineriet, så ble det i det minste tegnet opp en slags høyere himmel her, særlig gjennom Sandbakkens bidrag hvor han ikke bare snakket om ansvaret for å reise mindre, men også om potensialet i å reise annerledes. Her ble både Mozart på hest og kjerre samt Ole Bull på togreise gjennom USA nevnt – i tillegg til hans egen forkjærlighet for nettopp togreiser. Og jada, det kan kanskje virke litt vel privilegert, på et vis – at vi liksom skal senke tempoet og tenke langsomme tanker, alle mann – det er noe man kan gjøre om man allerede har oppnådd en viss suksess og trygghet i yrkeslivet sitt. Men: Det å vri en diskusjon om hvordan musikere reiser og forbruker over på hvordan man kan få dette til å også gi kunstnerisk og yrkesmessig mening i seg selv, er interessant. Når den svært travle trommeslageren Hans Hulbækmo tar ordet og forteller om et tankeeksperiment de har hatt i trioen Moskus, om hvordan de kanskje kunne fått enda mer ut av det bandet – både økonomisk og kunstnerisk – om man ikke konstant var på reisefot mellom et utall forskjellige ad hoc-gigs, forteller det kanskje noe mer generelt om at den moderne norske jazz pluss-musiker også ønsker å kunne konsentrere seg litt mer i musikerhverdagen. Og for noen går kanskje disse to diskusjonene hånd i hånd.

Til sist ble det også diskutert hvordan musikere som forbilder kan medvirke til økt miljøbevissthet. Her er kanskje NTTs utsendte mer tvilende – ikke fordi det ikke kan være givende å også lage musikk om disse sivilisatoriske utfordringene – vi har sett en rekke svært gode utgivelser som har gjort nettopp det de siste årene, og det er bare naturlig at den tematikken fortsetter å dukke opp. Musikk er jo også et sted der tanken får leke fritt, så det skulle bare mangle. Samtidig tar vi oss selv i å tenke på at klimasakens mest synlige og effektive talsperson for øyeblikket, Greta Thunberg, kanskje også har fått det enorme gjennomslaget hun har fordi hun er en helt ordinær samfunnsborger, uten verv eller lignende, som bestemte seg for å gå til kompromissløs protest. Det at hun liksom kunne vært hvem som helst av oss gjør jo oppfordringen hennes ekstra tydelig. Kanskje også musikere – eller jazzskribenter, eller universitetsansatte for den del, gjør klokt i å først og fremst tenke på seg selv som helt vanlige borgere som er nødt til å både foreta endringer i eget forbruk og stille forventninger rundt seg – og at vi begynner med å skille mellom reise av nødvendighet og reise som frynsegode.

Og med det setter vi over til Bremen og Jazzahead!

 

Jazzmesse(ngers)! To!

I. NORGE

Mye er sagt og skrevet om norsk jazzdominans på den enorme messen Jazzahead! i Bremen i Deutschland forrige helg. Hvem bryr seg egentlig, kan man spørre: en haug med folk fra hele verden som deler ut promo-CDer og visittkort i et grelt opplyst messelokale, til lyden av Blue Note Cruise-jazz, canadisk gitar fusion og sveitsiske sangerinner. Nei, da foretrekker jeg Hærverk, Herr Nilsen og onsdagene og torsdagene på Victoria East! Men det skulle vise seg å være en hjertevarmende opplevelse å delta på Jazzahead i år.  Ærlig talt var det med en viss porsjon stolthet vi gikk rundt og var nordmenn der nede, standen var enorm og flott, med nydelig skiltdesign av Jazznytt-designer Nick Alexander, og store billboardfotos av Anja Lauvdal, Susanna, Gard Nilssen og Thomas Strønen hvor enn man snudde seg. Now’s The Time var hverken selger eller kjøper der nede, og kunne slappe av og konsentrere seg om å oppdage musikk, bekrefte fordommer om norsk musikks briljanse, og å treffe likesinnede fra forskjellige land.

Statssekretæren i Kulturdepartementet gledet seg spesielt til Skadedyr. Foto: Carmen Jespersen. 

Etter tretten taler på tysk med høflighetsfraser til og fra arrangører, borgermester, kulturattacheer og så videre, holdt Statssekretæren i Kulturdepartementet en sjarmerende tale på tysk der han spesielt fortalte at han gledet seg til konserten med Skadedyr. Det gjorde jeg også! En fin liten duo-opptreden av Karin Krog og John Surman kom med etterlengtet musikalsk innhold. Karin ble litt undersolgt, egentlig, hun var strengt talt den største stjernen på hele festivalen, men Surman spilte i hvert fall noen flotte soli på barytonsaksofonen sin, og pustet lettet ut på gamlismåten etter hver gang. Fint å se på. De avsluttet med en låt om SAS. Etter en kort og folksom seanse med mat og vin på standen (det skulle bli mange slike, egentlig på alle de større landenes stand) var det endelig tid for konserter. Og sjokket var stort da jeg oppdaget hvor mange mennesker som hadde kommet for å se på Time Is A Blind Guide. Det var jo stappfullt! Og mørkt. Langt der borte i den enorme, avlange salen, satt de på scenen, spesielt er fabelaktige Ayumi Tanaka bak flygelet blitt en av de norgesbaserte musikerne jeg finner størst glede i å høre.

Tidligere på morgenen møtte jeg en slukøret bassist Ole Morten Vågan som måtte sette bassen sin på oppbevaringsrommet på Gardermoen siden flyet fra Frankfurt til Bremen var for lite til å ha plass til den (det samme skulle komme til å gjelde Klaus Holms barytonsax på søndagskonserten), men der sto han jo og basset på verdensvant vis, på lånt instrument. Musikere er flinke til å hjelpe hverandre. Noe som dog var meget merkelig var å oppleve bandet med skikkelig stadionlyd. Det var høyt og dundrende, der spesielt trommespillet til den ellers eggeskalldelikate Strønen fikk en helt ny karakter, han ble til en annen (det gjorde noe med meg, innrømmet han til bloggen senere på kvelden), han ble til Tommie «thunderbolt» Stroenen, og hans allerede betydelig behårede brystkasse svulmet over av maskulin tyngde. Merkelig, men også ganske tøft. Håkon Aase ble så grepet av stemningen at han rakk å legge innpå en ekstra pris før en av sine nydelige soloer! Jeg gikk frem til første rad, eneste stedet det var et ledig sete, slik at jeg senere også kunne høre den dundrende applausen bandet mottok når deres halvtime var omme. Det skulle bli en gjentakende følelse — å se hvor hjertelig interesse publikum viet alle bandene som var på scenen. Egentlig var alle konsertene godt besøkt alle disse dagene, hvor ofte er det man opplever sånt? For en gangs skyld var tidsbegrensingen ved slike showcase-konserter bare til det beste.

Karl Seglem gjorde det som vel var sitt livs gig på den fantastiske venuen Schlachthof, foran 800 ekstatiske publikummere som egentlig er hans kjernepublikum, mens Gard Nilssen og hans Akustiske Fellesskap (husket dere å betale tilbake for drosjen inn til Bremen?), for anledningen med Vågan som bassvikar, kun kort tid etter Strønen-gigen, gjorde det som Okeh-records-sjef Wolf Müller i bloggen sin kalte årets beste gig på Jazzahead inne i sal 2 i messeområdet. Müllers blåfarvede geiteskjegg så vi faktisk to varianter til av der nede. Spørsmålet kommer raskt: Hva er det med jazz og blått skjegg?! Dette skal vi forsøke å komme tilbake til.

NTTs utsendte medarbeider var nok ikke den eneste som fikk såre føtter der nede, det blir mye trasking frem og tilbake mellom venuene, men det er jo verd det, alltid noe å glede seg til. Skadedyr ble ikke overraskende det største norske opplevelsen der nede, en halvtime er i minste laget for deres musikk men de bare kjørte på, visstnok med visse lydproblemer men det merket ikke vi som sto som stående i en sardinboks på sidene av publikumsområdet på Schlachthof. Det var som om de spilte raskere og mer fandenivoldsk enn vanlig (om mulig), det blusset rødt av kinnene til Ida Løvli Hidle med trekkspillet, og alle smilte hoderystende til hverandre der de raste gjennom noen av sine største hits. Herregud som jeg elsker dette bandet, og alle som opplever dem live blir jo meget grepet av det de hører, for eksempel det sjelfullt groovy partiet i «Culturen» — en låt man håper aldri skal ta slutt. Høydepunktet var som alltid da en for anledningen ekstra eksentrisk Hans Hulbækmo måtte avbryte publikums trampeklapp og jubelbrøl med et kontant «Enough!!». De de gikk over i munnharpe-eposet som ble født på fjorårets bestillingsverk på Vossa Jazz med Anders Røine, var det som om publikum fikk sjokk. Det skulle bli en av festivalens sentrale instrumenter, skulle det vise seg. «Maultrommel» kunne jeg lese i overskriften på en konsertanmeldelse i en staselig Bremen-avis to dager senere, der jeg nøt en bedre, tidlig frokost under lysekronene før jeg gjorde meg klar til en svømmetur og fire forskjellige badstuer og et rom fylt med snø, på hotellet der jeg bodde (slettes ikke dyr rompris).

Uansett, vi tumlet forelsket og lykkelig berusede ut av lokalet, for en triumf! Selv om Frode Haltlis Avant Folk var en av fjorårets aller beste plateutgivelser var det nødt til å bli en moderat nedtur i sammenlikning. Det ble det forsåvidt også, selv om det absolutt var veldig bra, materialet er meget sterkt og de er befolket med fabelaktige musikere. Drøyt at Fredrik Luhr Dietrichson rakk bort til det andre lokalet med bassen på så kort tid. Hans Kjorstads fiolin og Erlend Apneseths hardingfele skulle bli sentralt også her, men den korte tiden til lydsjekk i den grad de fikk det i det hele tatt må ta skylden på at det ble et litt rotete lydbilde, det er en meget vanskelig besetning å representere på en rettferdig måte. De hadde forøvrig et veldig spennende nytt verk på Vossa Jazz helgen før (eller påsken kom kanskje i mellom der) der linken til Skadedyrs måte å tenke storband på var påtakelig, og der Haltlis kvarttone-opererte trekkspill fant ny harmoni med Hildegunn Øiseths bukkehorn og Rolf-Erik Nystrøms arabiskklingende saksofoner — og en helt ny verdensmusikk ble født foran våre øyne og ører. Oddrun Liljas afro-indiske gitar gir atter en ny temperatur og duft til musikken, og jeg gleder meg stort til å høre det nye materialet utvikle seg fremover.

Kristin Asbjørnsen trollbandt publikum barføtt og som besatt av verdensblusen i neste konsert, men der kom jeg knapt inn, og ble litt fremmedgjort fra stemningen og følte meg som en god gammel bylarmer der jeg holdt armene i kryss bakerst til siden med jakken på og smattet med tungen og bestemte meg for å handle inn en ny Becks i stedet. Da den var vel nede i svelget løp jeg bort for å se Espen Berg Trio, som virkelig har blitt store i utlandet, større enn de er her hjemme. Det er noe med blandingen av følelser og teknisk briljanse som fenger veldig. Jeg er litt avventende fortsatt, slo tidvis opp en gammel skade fra Phronesis-konserten på Voss før påske, men Berg er en ypperlig pianist, og den lekne spillestilen til Simon Olderskog Albertsen bak trommene gjorde at man våknet der på bakerste rad (det hadde kanskje vært bra å bytte rekkefølge med G. Nilssen på disse konsertene, men jeg skjønner også at headlinere bør på mot slutten). Pianotrio når man har x plastglass innabords og klokken er over midnatt er risikabelt, men når man vet at Hedvig Mollestad Trio venter, klarer kroppen å omstille seg. Det ble en gigantsuksess for trioen. Hedvig veltet ut enorme mengder gode riff, men var likevel litt avventende, preget av alt det fete som skjedde, og kom vel ikke helt ut over scenekanten, som en venn av meg uttrykte det, men hva gjør vel det når riffene gjaller og de har Ellen Brekken på bass? Hun bar hele denne giggen selv, nesten, med sedvanlig herlige bassgrimaser og smil, og hoppet da også av scenen mot slutten og engasjerte publikum ved bordene. Herlig! Morsomt å se på streamen uten lyd, forresten. Mennesker gjør så mye rart!

Etter denne triumfen var det bare å feire og klappe hverandre på skuldrene, jeg snakket med redaktøren i Jazzwise magazine som var i beundrende sjokk over hvor mye mer interessant musikk som kom fra Norge enn fra noe annet sted i verden. Vi stod nede i et kjelleraktig nachspiel-lokale og DJ Strangefruit gikk over i «Number One» med Patrice Rushen, og vi visste alle at den låten handlet om OSS.

II. Europeisk fellesskap

På dag to sto jeg tidlig opp, spiste frokost, svømte og tok badstue, men ble overmannet av arbeid og dårlig samvittighet (forrige fredags utgave av denne bloggen pluss et stort portrettintervju med bokdesigneren og Klassikerpris-mottakeren Gunnar Lilleng  som jeg skulle levert over en uke tidligere) og holdt meg inne på hotellrommet i timevis og jobbet og dusjet om hverandre flere ganger for å finne inspirasjonen. Etter en solid lunsj med trestokktykke asparges og en grüner veltliner til følte jeg endelig at jeg var klar for å gå ut til messeområdet, og fikk sett en god del konserter den dagen også.

Ingenting var i nærheten av det norske, dessverre, jeg så blant annet en litt udusja, typisk ungportugisisk trio ved navn The Rite Of Trio, som skapte dårlig stemning hos enkelte ved å utbryte at det ikke var så ille at de ikke hadde flere plater å selge eller vise frem. «I mean, who really buys these things … I don’t». AKSHAM med den albanske sangerinnen Elina Duni var langt bedre, og veteranstorbandet Flat Earth Society fra Belgia hadde humør og musikalsk oppfinnsomhet i seg, og minnet kanskje litt om Scheen Jazzorkester?

Vi kommer til å anmode vår potensielt kommende korrespondent i Brussel, leser Espen Løkeland-Stai om å holde ørene oppe for god belgisk jazz. Etter dette var det en spasertur i regnet inn til en fin liten restaurant ved torget der vi så ACT records-boss Siggi Loch gå fornøyd av samme sted, og det var godt å slippe unna alt ståket for en stakket stund. Vi rakk ikke Lisbon Underground Music Ensemble, men meningene var uansett meget delte om disse, for mye humor ble det sagt av flere. Vi rakk akkurat sveitsiske Marie Kruttli Trio, med en strålende pianist (a krutt-marja) i hvite Nike’s og en herlig bassist på Arild-klingene stålstrenger i Lukas Traxel. Trommisen var litt for teknisk men slapp, og trakk kraftig ned. Dagen etter fikk jeg av nye sveitsiske venner vite at han var vikar. Synd.

Halve solokonserten til unge britiske Elliot Galvin var oppfinnsom og fin, men det begynte å bli litt vanskeligere å finne roen. Den kom derimot i en konsert med den franske fløytisten og sangeren Naïssam Jalal, som vi kjenner fra samarbeidet med Mathilde Gross-Viddal her hjemme. Det var andektig og seriøs stemning inne i lokalet, og siden det var trangt fikk jeg ikke sett mot scenen, og rettet derfor heller oppmerksomheteten mot en kvinne som satt og portretterte fløytisten. Sterkt!

Foto: Audun Vinger

Mokk aleine tok jeg med meg en enhet og så det belgiske prosjektet MDCIII, med to trommeslagere, en treblås og noe elektronikk, og kom faktisk litt i sonen på grunn av det sene tidspunktet, men jeg ble tilkalt for en GT i hotellbaren med norske venner, og da var det gjort.

 

III. Når man føler seg Tander

Formen var helt i orden om morgenen, man står da tidlig opp selv om man er sent i seng! Ved frokostbordet hørte vi at Mathias Eick-bandet og det Trail of Souls-prosjektet med In The Country, Solveig Slettahjell og Knut Reiersrud hadde vært meget populært og også gripende på en gallakonsert kvelden før. Men det var ikke plass til noe smoking i kofferten, og det var viktig å se litt annet enn bare norsk, det kunne lett bli litt mye. Så jeg hadde droppet det.

Kl. 11 var det lansering og samtale med Jazznytt-redaktør Rob Young som hadde redigert og oversatt en boksamling med intervjuer, portretter og artikler fra Jazznytt de siste par årene, myntet på det store utland, så flere kan få et inntrykk av alt det herlige vi holder på med her. Boken «This Is Our Music» skal senere fordeles rundt i Europa, på festivaler, og andre tilstelninger der folk antakelig kan ha interesse av kunnskapen og skrivekunsten. Det var stor interesse for boken, og alle nevnte hvor friskt og intelligent alt så ut. Jeg traff en fransk dame som bl.a. gjorde promo for ‘ubro, og hun bestilte sporenstreks 50 eks for å gi til franske journalister og pundits. Topp!

To voksne, hvite menn leser seg opp på norsk jazz. Foto: Gry Bråtømyr

Denne boken kommer vi tilbake til i bloggen ved en annen anledning. Etter lanseringen var det tilbake til hotellet  for mer svømming og badstue, som om kroppen krevde mer nakenhet. Heldigvis rakk jeg tilbake til German Jazz Expo kl 14, resten av dagprogrammet var viet til tyske band. Det var jevnt over ikke på norsk nivå, for å være brutalt ærlig, men det er en fin opplevelse å se gjennom alle konsertene likevel, ikke velge bort alt med en gang man ikke synes ting er dritbra, slik det er blitt ellers i dagliglivet. Det er givende og lærerikt å prøve å få noe ut av musikk som er utenfor det kjente og det du uansett digger. En fin leveregel for fremtiden, for dette ble en topp dag.

Peter Gall Quintett var fint og heftig og melodisk om enn noe kjedelig, og kunne sikkert gjort underverker på Herr Nilsen eller andre steder, en litt gråsprengt mus på saksofon og en preppy 50-tallsutgave av Stian Westerhus på gitar var fokuspunktet, og det var både en styrke og en svakhet at trommeslageren Peter Gall var komponist og bandleder, det blir ofte en viss avstand mellom musikere og materiale i slike tilfeller, i hvert fall live. Eller er det bare fordommene som snakker her?

Der Weise Panda var sjarmerende men temmelig studentikost, og det var tydelig at settingen var temmelig fasjonabel for dem – de ble sett av ca 600 analyserende mennesker i en flott konserthall, og det var et stykke fra de kaféscenene de pleide å frekventere. Mange ble dog grundig sjarmert av vokalist Maika Küster, og musikken fikk flere løft når hun brøt ut i mer vokalløvelseliknende aktiviter.

Simin Tander & Jörg Brinkmann Å herre min tid. Det er jo Simin Tander! Glemmer neppe da jeg delte bord med henne på flyplassen i Molde en gusten formiddag i fjor da alt var grått og leit. Hun sa noe om sceneintervjuet mitt med Maria Schneider dagen før som fikk solen til å dukke opp igjen. Og hvilken vokalist hun er. Det soleklart sterkeste øyeblikket på den tyske dagen dette her, med den mildt sagt uttrykksfulle sangeren i intimt duoformat med Brinkmann på cello og enkelte effekter. De gikk mange hundre år tilbake i tid hva gjelder materiale, men var også innom pop fra Tanders fars fødeland Afghanistan. Hun synger på en måte som gjør språk overflødig, tenker jeg, og av alle artistene her nede er det klart hun som har mest å fare med, og egentlig mye mer enn i det materialet de fremstod med som duo. Håper vi kan få oppleve henne på norske scener igjen snart. Det er kanskje mest logisk å forvente seg en opptreden med den sofistikerte trioen hun har med Tord Gustavsen på flygel og Jarle Vespestad på trommer, de ga ut det stemningsfulle albumet What Was Said på ECM herom året, men Tander har også flere prosjekter på gang, der det tyske, det afghanske og det hollandske (hun har bodd flere år der) kombineres. Hun synger også amerikansk popgull som Windmills of your mind og den slags. Hun kan sikkert synge statsbudsjettet for min del.

Olga Amelchencko Quartet var frontet av en russisk altsaksofonist som er basert i Berlin, og musikerne kom fra andre deler av verden, men i Berlin er vi alle tyske, eller hva? Pussig nok startet Olga med å spille litt på sin medbrakte maultrommel, muligens uvitende om hva som hadde gått ned på samme scene to kvelder tidligere. Musikken var bra men det ble liksom aldri tatt helt til neste nivå, det var elementer av musikk fra den delen av Sibir der hun kommer fra, og etter at gitarist Igor Osypov fikk orden i noen illelydene amp-problemer, fant de formen. Men vips var konserten over. Jeg burde snakket mer med disse, de hang rundt på en kullingcurry og sekt-tilstelning jeg møtte opp på senere på kvelden.

Johannes Bigge Trio var ledet av Bigge på piano, og han hadde en smilende kontakt med bassist Athina Kontou underveis husker jeg, men musikken er blitt litt vag for meg nå, det er vanskelig å skjelne notatene, er det Jeff Buckley og Brad Mehldau det står? Jeg må undersøke om dette finnes tilgjengelig på plate, men jeg er kanskje blasert av for mye norsk liknende musikk med større sitring?

Botticelli Baby ble et gedigent løft, og publikum elsket det, men jeg er ikke helt sikker på hva jeg mener om det. Fikk en vibb av slik «punkete» 30-talls swingjazz møter finsk film møter Oh Brother Where Art Thou og tidlig hoderistende Beatles på Hamburg-speed. De var ikke helt gjennomført stilistisk, spesielt var det en veldig folkehøgskoleaktig blåserrekke, men gitaristen var kul, og dette kan kanskje funke som partyband sent på Vossa Jazz i sloten til Kresten Osgood, eventuelt i Alexandraparken i Molde på lørdagen, litt vått på bakken.

 

Edi Nulz var litt mer blåskjeggaktig, og hadde litt mer identitet, men føltes også litt tullete, med metal/indie-gitar, jazztrommer og bassklarinett. Litt sånn påfunnn-aktig, jeg fikk ikke fot, men etter litt lydtrøbbel på slutten ble jeg glad i dem likevel. De hadde en flink manager som stod ute i mørket og gjorde dealer og delte ut info og flyers.

Janning Trumann 6 løftet kvalitetet mange hakk i den siste konserten, mer seriøst og givende, det var litt sånn Eyolf Dale Wolf Valley eller kanskje Per Zanussi storband-vibb over greiene, med fint trombonespill av Trumann selv, og den lille kvikkasen Verneri Pohjola på trompet var et viktig tilskudd, i likhet med Dierk Peters på vibrafon. Minn meg på å kjøpe albumet Junk som kom i fjor.

Det var altså det tyske, og det ga meg  litt følelsen av at selv om Tyskland er en stormakt i jazzen, organisatorisk, plateselskapmessig og med tanke på det enorme markedet og publikummet der, er det litt igjen å gå på musikersiden? I den frie musikken er det mye mer å hente, vet vi jo, men igjen er det mulig at det er bortskjemthet og selvopptatthet på vegne av det norske jeg tenker her. Jeg vet ikke helt. Jeg var litt sjenert på den tyske middagen med musikerne rett etterpå, søkte tilflukt i glasset og maten, og følte at jeg glodde på Simin Tander og prøvde heller å snakke med en hyggelig festivaldame fra Sveits og fikk noen veldig gode quotes fra Ernst-Wiggo Sandbakk om dette og hint som dessverre ikke egner seg på trykk. Jeg løp alene bort for å se det 18 år gamle blinde (?) stjerneskuddet Matthew Whittaker på hammondorgel med feit souljazz, men det ble kanskje en anelse streit, dessuten kom han borti volumknappen med hånda hele tiden. Jeg tok heller en kjapp drosje langt inni byens gokk for å høre Erlend Apneseth Trio, og det var fantastisk, om enn ikke akkurat like sterkt som da Frode Haltli var gjest med dem på Voss for to uker siden. Da jeg kom meg tilbake til messeområdet fikk jeg med meg slutten av Isfar Sarabaski Quartet fra Aserbadsjan, og det var enorm stemning! Hele publikum gynget og heppet og digga, jeg så rett inn i Siggi Lochs ansikt og han var i ekstase. Mer dere navnet, dette blir en suksess. Energisk vanligjazz, ass. Til slutt så jeg Quiana Lynell som bedrev streit, sjelfull vokaljazz med gospelelementer, og det var en fin avveksling, dessuten gjorde hun en nydelig versjon av «Move Me No Mountain» som Dionne Warwick sang og synger så pent. Pat Methenys australske bassist Linda May Han Oh var bra i starten men jeg mistet litt interessen mot slutten, og dessuten kom helgens siste innkalling til hotellbaren.

Søndag innbar frokost, svømming, noen badstuer og litt tråkking i bevart snø, før en lett lunsj og to-tre Aperol Spritz og en samtale med franske og finske jazzkontakter, en tale fra Hans-Olav Solli fra Moldejazz og en herrrrlig konsert med Large Unit sendte oss alle syngende ut i formiddagssolen.

 

Gratulerer med dagen, Karl Hjalmar Nyberg!

Den strålende tenorsaksofonisten Karl Hjalmar Nyberg har bursdag i dag, vi gratulerer og takker for hans allerede mange bidrag til norsk verdensmusikk, og minner om at Aila Trio, der han er treblås i en herlig trefoldighet med Andreas Winther på trommer og komponist Georgia Wartel Collins på kontrabass, er ute med sin selvtitulerte debutplate i disse dager. Etter planen skal det lande på strømmetjenestene i løpet av helgen — følg med! Mange finfine låter her, for eksempel nydelige «Francis». Les også intervju med Georgia i en tidligere utgave av bloggen.

 

Ukas single: Messi er størst!

Det var virkelig stort å se Lionel Messi i den ellers underholdende og jevne Champions League-kampen mot Liverpool tidligere denne uken. Ingen har visst noe å stille opp mot den lille argentineren når han er i form, og vi var nok ikke alene om å utbryte et aldri så lite jazzikalsk «yeah!» da han satte frisparket i krysset og punkterte oppgjøret med Barcelonas tredje mål. Vidunderlig! Det er også Karoline Wallace sin låt «Messi» som er å hente på hennes fine album Lang vinter som ble utgitt forrige helg. Den låten er selvfølgelig snarere en salutt til komponist Olivier Messiaen, noe som blir klart når vi ser dette herlige klippet av innøvelsen med Wallace og Reflex-kvartetten. Endetiden står stille! Og det minner oss om at vi heller ikke har hørt oss tomme på Atomic berøre likndende hjertestrenger.

…men la oss høre dem spille den på en regntung mandag i Stoke.

 

Ukas single II: Havsmak

Husmo HAV
«East in North»
Øra Fonogram
Mange av oss kan nok forestille seg hvordan det salte mørket oppleves. En lakristung bølge som flommer over selve eksistensen. Men hvordan låter det? En ny konstellasjon med fremstående norske musikere vier det et forsøk i prosjektet Husmo Hav. Dette prosjektet består av Thomas Husmo Litleskare fra Baker Hansen på trompet, Tore Flatjord fra Moksha på trommer, Stian Andersen fra Lassen på bass og Marte Eberson fra LØV på rhodes og synth. Sistnevnte har skrevet låten, med dramatiske kast og en rullende, oseanisk følelse, der det norske slukes av globale strømninger, og det er slående hvor godt dette ville passet i en mørk hall nede i Bremen.

 

Ukas single III: Store forventninger

Natalie Sandtorv
“Portman”
Jazzland
Den herlige artisten Natalie Sandtorv fra Ålesund gjorde seg bemerket med den oppslukende platen Freedom Nation, som var full av politisk og kraftfull jazzlinjepop litt utenom det vanlige. Hun gjorde også stort inntrykk live. Til høsten kommer ny plate på ny label, nærmere bestemt Jazzland, og første single er ute nå. «Portman» viser henne fra en ny side, mer poporientert og i et digg, fyldig lydbilde. Musikken er laget sammen med Ivan Blomqvist (ex-Rohey, Mosambique) og produsent Erlend Mokkelbost, og selv om det kanskje ikke oser Herr Nilsen av musikken er det all mulig grunn også for jazzblogglesende lyttere til å glede seg til albumet også.

 

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger