Now's the time

Now’s the time – nå med flere anmeldelser enn noensinne!

Vi har anmeldt singler, gravd i ECM-katalogen, lyttet på ny til Jive Talkin’, Bugge Wesseltoft drar ut i Rymden, Jan Ole Otnæs og Nasjonal Jazzscene åpner sesongen, det gnikkes i hardingfele og steves på Norges Musikkhøgskole. Også har vi vært på karaokebar! Alt dette og mer i NTT denne uka.

Hei, alle sammen, god fredag og velkommen tilbake til Now’s The Time! Vi gleder oss til uka som kommer – allerede NÅ, klokka 15.00, er det releasekonsert med Jo David Meyer Lysne i saunaen på SALT – vi kommer tilbake med mer om hans glimrende nye album senere. Vi lover også mer stoff om 70-årsjubilanten Espen Rud i ukene som kommer – han feirer jo bursdag neste fredag, men allerede på lørdag kan man høre han og kvintetten hans på Herr Nilsen klokken 16.00. Kampenjazz startet året med bortimot fullsatt sal da Susanna og David Wallumrød spilte der forrige søndag – den første av flere konserter Susanna gjør på scenen dette halvåret. Det var andre gang på noen små måneder at Susanna sang Joni Mitchells “This Flight Tonight” på denne scenen – la det gjerne bli en vane! Nå på søndag blir det også konsert på Caféteatret, med Into The Wild Hills, hvor Morten og Gunnar Halle spiller sammen med Helge Lien, Christian Meaas Svendsen og Andreas Wildhagen. Og det er masse annet som skjer – vi kommer tilbake til mye av det, men om du er lysten på en bredere oversikt, kan du sjekke ut Jazzinorges rikholdige konsertkalender. Og så minner vi samtidig på at det går an å tegne abonnement på Jazznytt! Bladet for absolutt alle dere som syns jazz er til å leve med!

Fjelltur og karaoke på AllEars


Ståle Liavik Solberg og Ketil Gutvik ville vite hva kjærlighet er. Foto: Juliane Schütz

Det begynner å hjelpe nå, altså. De første ukene av januar er jævla kjipe – det har vi vært innom tidligere, blant annet i praten med Christian Meaas Svendsen i forkant av AllEars, festivalen som bortimot egenhendig forsøker å sprite opp starten av året med improvisert musikk i skjeringspunktet mellom både det ene og det andre. Vi takker festivalkomiteen og alle de fremmøtte for en vel gjennomført festival. Selv rakk NTT å være til stede på to arrangementer:
Den første av de to var åpningskvelden på nyMusikk i Platous Gate, hvor Angharad Davies og Lina Lapelyte åpnet ballet med en saktmodig fiolinduo, rygg mot rygg, midt blant det lydhøre publikumet i det i grunnen overraskende koselige lokalet (det har alltid sett trivelig ut fra gaten som åpent og lyst kontorlokale, men dette ble NTTs utsendtes første smak av hvordan det fungerte som venue, og det er jo en annen skål). Så var det dags for gitarist Lars Ove Fossheim, mannen med den røde genseren (han snakket om konserten her). Han startet seg hør og bør med en rød kulepenn under strengene og en bottleneck i kloen og manet frem gitarskimmer mens en kasettopptager spilte av et feltopptak av en fjelltur han hadde gått i Trondheim. Vi var innom flere steder underveis, mer eller mindre abstrakte strøtanker som også kunne minne mye om alle fargene han bringer til paletten i de ulike samarbeidene han er med i – før turen med ett var slutt og Fossheim skrudde av båndspilleren. Sånn er det på festival.


Tubaist Per-Åke Holmlander ledet Carliot – It’s never too late orchestra gjennom en pen liten haug fiffige komposisjoner. Foto: Juliane Schütz


…som, for den som lurer, så noe sånn som dette her ut. Begge foto: Juliane Schütz

Storbandet Carliot – It´s Never too late Orchestra rigget opp borte ved vinduet ut mot gaten, helt uten forsterkning (det trengte de såvisst ikke), og tubaist og komponist Per-Åke Holmlander dro i gang kveldens nest mest låtbaserte og joviale sett – andreplass med ganske god margin, det må innrømmes, all den tid kvelden avsluttet med karaoke i regi av KJ Scotty Technology, som også gjorde en performance på Hærverk på lørdagen (det så noe sånn som dette her ut, fyttigrisen!). “Hva slags karaoke”, lurer leseren kanskje på – vi kan med stor lettelse konstatere at det var snakk om den helt vanlige typen. NTT funderte litt på om vi skulle lytte til råd om delbar kulturjournalistikk og dra fram det svært suksessrike Stjernekamp-formatet. SÅ DA GJØR VI DET!

Det nevnes for ordens skyld at NTTs utsendte deltok med Telephone Line av det toneangivende 70-talls middlebrow-poprockorkesteret Electric Light Orchestra. Den låten er lengre enn man husker, gitt. Sterk firer!

Christian Meaas Svendsen – “Wake Up”
Han virker jo vanligvis så full av sinnsro han kisen her, når han for eksempel balanserer på en tåball og spiller kontrabass med hele resten av kroppen, i balanse med universet og seg selv. Not so much når han, etter en lang dag med festivalarrangering, vræler ut den gamle System of a Down-hiten her. Den løper litt fra ham på versene, går litt i ball rett og slett, men så tar han seg fint inn på refrengene, og da er alle glade. Terningkast grusom treer


«In my self-righteous suicide I cry», sang bassist Christian Meaas Svendsen når han kom til refrenget Foto: Juliane Schütz

Kim Klev – “We built this city on Rock’n’Roll”
Den kontroversielle plateanmelderen og Bomfunk Mimosa-DJ’en sjeler showet med en rystende versjon av denne gamle, av uforståelige grunner forhatte klassikeren. Det er virkelig et påfallende godt låtvalg, tenker vi når Klev står der og uler mot den lange natten i rockens støvete ruiner. Uhyggelige saker. Terningkast 6

Signe Emmeluth, Magnus Breivik Løvseth og Anja Lauvdal – “YMCA”
Aiaiai, gruppeopptredner er en lei nøtt å knekke i sine sammenhenger, men her snakker vi jo i utgangspunktet om artister med bred erfaring fra ensemblespill. Lauvdal imponerte stort i Joni Mitchell-spesialen, mens Emmeluth på sin side kom rett fra opptil flere forrykende saxofonutblåsninger i hornorkesterdelen av programmet. Imponerende! Låtens vakre budskap om fellesskap gir gjenklang i den brokete forsamlingen og frijazzmuntrasjonsrådet Ståle Liavik Solberg hjelper til med koreografien. Rystende! Terningkast 4

Ståle Liavik Solberg og Ketil Gutvik – “I Wanna know what love is”
WOW, denne gutten kan ikke bare mime bokstaver! Han kan også spille trommer. Sterkt! Terningkast 2

Ina Sagstuen og Natali Abrahamsen – “Knowing Me, Knowing You”
Fremdeles Skandinavias kanskje fineste poplåt, dette, fremført av noen som både kan låten OG synger svært bra (Sagstuen er forresten singel-aktuell, sjekk spalte lenger nede i saken). Harmoniene på “Breaking up is never easy…” lokker fram gåsehuden i Platous gate. ABBA! Magisk, terningkast 4

Lars Ove Fossheim – “Nothing compares 2 u”
Imponerte stort i fjellturkategorien, men blåser virkelig alle overende i andreavdeling, når han covrer Sinead O’Connors store Prince-hit. Seriøst, dette var rett og slett veldig fint, altså. Terningkast sterk femmer

Christian Winther – “Close to you”
Den singelaktuelle gitaristen imponerte sterkt opptil flere ganger i postrockkategorien før jul. Når han nå entrer scenen på nytt er det for å gjøre en plettfri og smektende tolkning av Carpenters-versonen av Burt Bacharachs smellvakre og søtladne perle. Blir det litt mye? Det gjør det jo unektelig en gang i blant, det kommer i bølger, brutalt, men sånn er livet. Man får ta det onde med det gode, og slutte å skylde på andre. Nydelig! Terningkast seks

Den andre AllEarskonserten vi fikk med oss var matinéen på lørdag borte på Victoria, hvor Barnas Jazzhus spilte med Kresten Osgood og Lost Girls fremførte lydkunst som blant annet handlet om alternative kulturscener, gentrifisering og det å føle seg utafor / innafor fellesskapet. Det vil komme en grundigere mottagelse av barnekonserten i tidsskriftet Periskop etter hvert, for den som er interessert i det, men vet dere hva? Nå må vi videre!

Det blir folk av musikkhøgskolestudenter også


Produsent og bona fide jazzhue Solveig Skår arrangerer Serendip-festivalen i februar og inviterer til konserten Folk #1 på NMH på mandag.

På mandag klokken 18.00, i Levinsalen på Norges Musikkhøgskole, setter konsertserien Folk i gang, med ni soloopptredner fra studentene ved folkemusikklinja. Mange av dem er folk vi har skrevet om før, både i bloggen og i moderskipet Jazznytt, i og med at de stadig tråkker over i det forjettede grenselandet vi er så enerverende glade i – så hvorfor ikke høre dem når de gjør greia si, helt ufiltrert? Vi snakket med produsent ved NMH, og kjent og kjær konsertkumpan, Solveig Skår, om serien.

Hei, Solveig! Folk #1 på mandag blir stas, da!
– Ja, kommer du?

NTT lover å gjøre vårt beste. Hvor kommer ideen til konsertserien fra?
– Bra. Den kommer fra Unni Løvlid, hun som er faglig leder på Folkemusikklinja. Tanken er å åpne opp miljøet for et større publikum, og at musikerne skal utfolde seg. Vi har satt opp fire kvelder i vår, med forskjellige målsetning – det er skoletesting, men for et åpent publikum. Den første består av solokonserter av ni studenter. Jeg vet ikke hva de ulike musikerne kommer med, utover at det er ting de jobber med. Vi håper at serieformen kan vekke publikums interesse. Det er jo egentlig mange forskjellige miljøer som driver med folkemusikk i Oslo, men det er ikke alle som går på hverandres konserter, så det er et ønske om å knytte disse menneskene sammen – det er jo rart at ulike undermiljøer ikke har en dialog. De to første konsertene i serien blir akustiske, mens de to siste er forsterket, så det blir ulike former på det.

I både Jazznytt og NTT har vi titt og ofte vært innom ting som har en fot eller mer i folkemusikken – og denne serien er jo egentlig “ren” folkemusikk, om jeg forstår det rett, men her sitter vi i en jazzblogg og skriver om den okke som. Hvorfor gjør vi det, Solveig? Hvorfor??? Hva kjennetegner vår tids gryende folktimisme?
– Det er så sykt vanskelig spørsmål, Filip! Av de vi har på programmet her jobber Helga Myhr med Bendik Baksaas, Rasmus Kjorstad har lenge vært en crossoverartist og Selma French Bolstad gjør jo sine ting med Masåva og Morgonrode… jeg aner ikke hvorfor det føles aktuelt nå, men personlig tenker jeg at det har med at de står i en tradisjon som går litt ut og inn av trendbildet, og det er ikke så farlig å eksperimentere, for du skal uansett ikke passe inn i et popformat. Og måten de er vant med å spille på er jo bare å jamme. Jeg tror det ligger noe der, de er åpne for inntrykk, men kjenner også et ansvar for en tradisjon. Det er veldig gøy å se på – det er deilig å se unge folk spille folkemusikk, utfordre grensene og tørre å ta plass selv om man ikke vet alt selv. Men alle samarbeidene har nok også noe å gjøre med at de er på fysisk samme sted som musikere fra andre sjangere.

Hva står på konsertplakaten din fremover?
– I min verden er det en Mahler-symfoni i morgen.. Folk er en greie som blir viktig, Rå!-serien (konsertserie av og med studenter ved NMH, journ.anm) fortsetter, neste konsert er 25. Januar – det er jazzlinjefolk. Så har vi et jazzmasterprosjekt uka etter, hvor Apokalyptein, bestillingsverket  Live Maria Roggen skrev til Vossajazz skal oppføres. Og så, den andre februar er det et spennende prosjekt hvor Karl Erik Horndalssveen spiller sammen med Torstein Slåen og Ola Øverby, det et prosjekt med video og musikk. Sitatet fra Horndalsveen er at faren for noen år siden konverterte alle barndomsvideoene til digitalt format og ga dem til barna i gave – så konserten tar blant annet utgangspunkt i det. Jeg må også minne om Serendip-festivalen i februar! Og så kan jeg pre-tease en konsert den 9. April på Victoria hvor jeg og en kvinnelig pianist setter sammen et band med bare kvinnelige instrumentalister hvor det komponeres musikk spesifikt for den konserten.

Supert, Solveig! Vi snakkes nok mer nærmere Serendip.

Bugge Wesseltoft tar med Rymden ut i verden – og omvendt


Bugge Wesseltoft åpner Victoria East-sesongen. Men er det virkelig ingen som har skjønt at Rymden er en antydning til From Gagarins point of view?! Foto: Egil Hansen

Nysgjerrige og oppmerksomme lesere har spurt oss i NTT om hvorfor vi noen ganger omtaler Nasjonal Jazzscene som “Victoria East”. Vel, nå skal dere høre: Denne lille vrien er ment som et vennlig nikk i retning Victoria Café og Pub i Bergen – et simpelthen nydelig sted hvor medlemmene av bloggredaksjonen både har drukket og spist oss mette når vi har besøkt byen. Victoria West – som stedet vil bli omtalt som herfra og ut – er ikke nødvendigvis et utpreget jazzsted, men det er en varm og åpen stue hvor folkene er hyggelige og man føler at det meste kan skje, så dette er å regne som vår lille oppmuntring. Book jazz, Kokken – vi kommer til å skrive om det – og bestille togbillett! I mellomtiden kan vi uansett konstatere at Victoria West er en nydelig, intim konsertscene når alt stemmer (og det gjør det ofte). Så de to Victoriaene blir på en måte som Fillmore-scenene i USA, Fillmore East og West, skjønner? Første jazzband som drar en Miles og gir ut konsertopptak fra både East og West, vinner en valgfri enhet i begge barer.

Dette er uansett en god anledning til å nevne at Rymden, Bugge Wesseltofts fremdeles ferske pianotrio med Dan Berglund og Magnus Öström, nylig har gitt ut singelen “Bergen” – og at de spiller det som da nesten blir en slags releasekonsert på Victoria East i kveld, når Victoria feirer åpningen av vårprogrammet. Det er fremdeles en stund til vi får kjenne deilige, tørre fortau under småskoene våre – men det er uansett deilig å bare se ordet “vår” bli nevnt. Rymden har rukket å spille 5-6 konserter så langt i sin karriere, de har også spilt inn et album som kommer i løpet av 2019 og før “Bergen” ble sluppet forrige fredag har vi også kunnet høre på “The Oddyssey”, det første dramatiske hugget bandet ga ut. Den nye singelen er noe lettere til sinns, man får ferten av noen svenske melodimolekyler i hovedtemaet før det svever videre, men den forteller også mye om trioens store soniske ambisjoner – progjazz har de kalt det selv – som blant annet utarter i begeistret korsang når det möbiusbåndaktige riffet tar seg en siste runddans og setter et bredbeint nedslag.

Rymden pryder også coveret på den nyeste utgaven av britiske Jazzwise Magazine – og da kan ikke vi være dårligere, så NTT slo på tråden til Bugge Wesseltoft for å høre mer om hva vi kan vente fra ham og bandet i det kommende året.


Hei, Bugge, og godt nyttår! Et sted må vi jo starte – på OK World-slippet under Oslo World i fjor (en maratonkonsert hvor Jazzlands fremdeles ferske underlabel ga ut en trillebårlast med album i alskens geografiske og musikalske grenseterritorier, les en kort omtale her) husker jeg du sto og hadde en inspirert prat om mulighetene for å bruke visuelle hjelpemidler under konserter med Rymden – å eksponere ting på musikerne og så videre. Hva ligger bak den tanken, og hvordan går arbeidet?
– Vi har ikke noen voldsom visjon om det, men vi har lyst til å bruke noe visuelt til musikken – sånn at det blir litt annerledes enn den vanlige pianotrio-opplevelsen. Det var Ivar Mykland du snakka med, han er videokunstner og har drømt om et sånt prosjekt veldig lenge. Min holdning er at folk kan få frie hender, og vi har diskutert litt forskjellig. Ideelt sett skulle det ha vært et slags romskip vi satt inni og spilte i, da.

Ja, hvor kommer navnet Rymden fra?
– For min del er egentlig navn kjempevanskelig – mine sanger får alltid helt håpløse titler. Magnus, trommeslageren, er veldig flink med det, synes jeg. Allikevel var det faktisk jeg som kom opp med ordet Rymden – space er jo en viktig del av musikk, og det er jo noe folk flest er opptatt av. Men Rymden har også noe koselig svensk og avvæpnende over seg. Jeg har blant annet sett for meg at vi lager en musikkvideo hvor vi har en trerakett og er sakte på vei uti rommet, slike ting.

Det å ha en fast pianotrio er ikke noe du har gjort veldig mye av før – hva er betydningen av det for deg?
– Det er jo noe de fleste pianister gjør i løpet av et liv. Det har vært noen forsøk, jeg hadde en trio, blant annet med Alis fra Klovner – og så hadde jeg en trio med to amerikanere, Joe Sanders og Greg hutchinson, der spilte vi inn noen låter. Utfordringen er at er så mange referanser og så mye som er gjort, jeg hadde litt lyst til å finne en original vri på det. Jeg ville bruke impulser fra rockorienterte ting, kanskje litt prog også. Jeg kjente Esbjörn Svensson Trio (den eksepsjonelt vellykkede svenske pianotrioen Dan Berglund og Magnus Öström spilte i inntil Svensson omkom i en ulykke sommeren 2008, journ. anm) fra gamle dager, og jeg hadde hørt Magnus sitt band. Samtidig hadde jeg også jobba med Dan. Han er opptatt av rocklyd, bruker fuzz på bassen – det føltes mer og mer fristende å gå den veien. Så vil det være litt skandinavisk stuk også – jeg er veldig fornøyd med plata, jeg skal ikke si vi gjør noe ingen har gjort før, men vi har funnet en egen vri på det.

Som du nevvnte, er pianotrioen et format med en formidabel historie. Har du noen favorittrioer selv?
– Det blir de gamle trioene, Oscar Peterson, Ahmad Jamal, selvsagt Bill Evans. Så hørte jeg mye på Keith Jarrett trio, men det var så jævlig bra at jeg ikke orket. Han er så forbilledlig, på en måte, det er vanskelig å ikke la seg påvirke av det, nesten i overkant. Så er det ting som Jøkleba, og Bobo Stenson trio synes jeg er fantastisk. Det er kanskje blitt noe europeisk også, Joachim Kühn og det er en yngre som heter Michael Wollny som jeg syns er bra.

Hva med Esbjörn Svensson Trio – hva er forholdet ditt til det bandet? I og med at to tredjedeler av Rymden kommer derfra er det kanskje naturlig å tenke seg en slags kontinuitet. Hvor langt fremme i bevisstheten din er det?
– Jeg har ikke forholdt meg til est personlig, bortsett fra at jeg hørte en del konserter. Men Dan og Magnus er flotte musikere. Man hører at de har jobba sammen i 20 år, de spilte jo utelukkende som trio helt fram til Esbjörn døde. De har rett og slett et utrolig drag sammen. Men est var jo utelukkende Esbjörns musikk, så det kommer ikke noen låter fra den katalogen eller noe sånt når vi spiller – om det var noen som lurte på det.

Hvordan ser 2019 ut ellers?
– Jeg jobba litt for mye i fjor, så jeg har bestemt meg for å bare gjøre Rymden i år. Men med OK World, og de artistene der, jobber vi jo på. Det som er viktig nå er å få de ulike banda ut, at de får spilt. Kvelden vi slapp albumene var fantastisk og skivene er virkelig bra – fremover handler alt om å bygge publikum og å danne seg erfaringer som band. Mange av dem spilte jo faktisk sin første konsert den kvelden. Jeg har tro på alle – Sanskriti (Shrestha, journ.anm) er for eksempel veldig spennende, jeg tror Avatar-prosjektet kommer veldig langt om hun ønsker.

Mange av artistene på det labelet har en fot eller fler i folkemusikk, enten det er fra Norge og omegn, eller det er snakk om Syria, India eller Burkina Faso – for å nevne noen få steder. Det er kjent materie for din del å jobbe på tvers på denne måten – hvordan opplever du at det fungerer å nå fram med sånne uttrykk? Har det vært noen endringer der fra før til nå?
– Det har gått litt i bølger og daler, men det skjer utrolig mye spennende på den flerkulturelle fronten i musikknorge. Så blir det jo faktisk mest opp til bandene og de ulike artistene selv om de klarer å komme seg ut – om de står på, gjør de det. Det er dét som til syvende og sist vil utgjøre forskjellen, mer enn noe andre kan legge til rette for. Men det er også sperrer – jeg opplever jo norsk jazz fremdeles som relativt hvitt og mannlig. Poenget der er at vi alle nok kan kjenne litt på vår besøkelsestid, hvem vi spiller med, inviterer inn og så videre. Vi musikere må bli flinkere til å se oss litt mer om. Men om alle er med og drar, kan det bli veldig fint. Vi håper å sette i gang et prosjekt på Victoria med en multikultur-orientert jam, eller presentasjonskvelder hvor man setter sammen forskjellige konstellasjoner. Til syvende og sist kan vi bli bedre på integrering i musikken også. Jeg tror ikke det er uvilje bak, at man bevisst bremser opp og sånn, det dreier seg ikke om det – det handler snarere om å huske på at alt starter med et initiativ. Og at man da tar de initiativene.

Jan Ole Otnæs og Victoria åpner vårsesongen


Administrerende direktør i Nasjonal Jazzscene og en gedigen musikkelsker: Jan Ole Otnæs er klar for en ny sesong på Victoria East. Foto: Trym Schade Warloe

Vi er ikke helt ferdige med Nasjonal Jazzscene Victoria på Karl Johan i Oslo ennå – det er et sted vi i bloggen veldig ofte besøker, og i alle fall er det et sted som gir oss veldig vondt i fomoen. Herregud så mange konserter det er der. Denne helgen er det sesongåpning med to av jazzens største eurpoeiske profiler: Bugge Wesseltofts nevnte Rymden, og Terje Rypdals Conspiracy.  En viktig anledning til å å få ut noen betraktninger om britisk jazz og burgere fra stedets administerende direktør og ansikt utad, Jan Ole Otnæs:

 Gjorde du deg noen nye erfaringer om utvikling av/i publikum og det som ble presentert på scenen i fjor? Noen rent musikalske tendenser du vil trekke frem?
— Høsten 2017 gjennomførte vi en publikumsundersøkelse hvor vi blant annet spurte om hvordan publikum ble kjent med programmet vårt, og svarene førte til at vi reduserte omfanget av avisannonser uten at det gikk ut over salget – tvert i mot. Vi solgte rekordmange sesongkort til unge publikummere, og dette reflekteres i godt besøk. Jeg synes det er vanskelig å peke på tydelige musikalske tendenser, men det har vært en slags tendens til at mindre kjente artister solgte flere billetter enn tidligere. Dette toppet seg da Julian Lage solgte ut Victoria på sin første konsert under eget navn hos oss.

Vi ser stadig vekk at mindre  men viktige spillesteder, især for rock men også andre sjangre, forsvinner fra bybildet i Oslo. Hva er de største utfordringene ved å drive klubb i Oslo og Norge i dag?
— Vi etablerte oss på Victoria i 2008 og brukte nok 3-4 år på å finne vår plass i spillestedslandskapet i Oslo, både med tanke på arrangementsfrekvens og programinnhold. Nå mener vi at vi er godt etablert, og sammen med Kampenjazz, Herr Nilsen, Blow Out, Cosmopolte, New Orleans Workshop og en rekke andre aktører sørger vi for at det er mulig å høre jazz og beslekta musikk hver dag året rundt, uten at vi går for mye i veien for hverandre. For oss handler det om å holde høy kvalitet og stor bredde innafor det som litt upresist kalles et «moderne jazzuttrykk». Dette bidrar til at vi har et trofast kjernepublikum som besøker oss ofte og vi rekrutterer stadig nye publikummere fra 18 – ca 70 år

Du er god orientert om situasjonen rundt om i Europa — hvordan ser den norske jazzvirkeligheten ut fra utsiden? Vi hører mye om den britiske bølgen, på godt og vondt, men er det andre land det skjer noe nytt og spennende for tiden?
— Norge blir utenfra sett på som et land som de siste 50 årene har frambragt en lang rekke fremragende musikere som også har vært viktige stilskapere. Kilden synes nesten utømmelig og mange oppfatter at vi har et sterkt utdanningssystem som bidrar til dette. Det pekes videre på at jazznorge er svært godt organisert fra nasjonalt ned til lokalt nivå, og at vi har offentlige støtteordninger til jazz som svært mange misunner oss.
Jeg har hørt mange av de britiske banda som nå løftes fram i lyset som det neste store, men må si at jeg med noen få unntak er svært skuffet og overrasket over all oppmerksomheten de får. Det skjer veldig mye interessant rundt om verden, men jeg kan ikke peke på en «scene» eller en by eller et land som peker seg spesielt ut. Plateselskapet Clean Feed har over mange år introdusert oss til spennende portugisiske musikere og under EJN-konferansen i Lisboa i fjor fikk vi hørt flere bra band og enkeltmusikere. Det skjer mye spennende i belgisk jazz og det kommer også sterke band og enkeltmusikere fra andre europeiske land. Utfordringen for oss som arrangør er å presentere «ukjente» musikere for et ganske kravstort publikum.

Oppmerksomme Victoria-gjester har sett at Friday’s måtte ta evig langhelg. Men i stedet kommer Burger King! Blir alle artistmiddagene Whopper fra nå av? Vil dette by på noen problemer for Victorias stamgjester, utover alle veganerne blant de yngre musikerne?
— «Samboerskapet» med Friday’s har siden starten gitt oss mange utfordringer både med støy, transport av mat forbi køen vår, et trangt inngangsparti og slike ting. Nå håper vi å etablere et godt forhold til Burger King i den daglige driften, og det blir nok enklere etter ombygginga der blant annet kjøkkenet er flyttet. Vi kommer absolutt ikke til å benytte Burger King som artistkantine, hvorvidt enkelte musikere ønsker buy-out for å spise der blir en frivillig sak.

Vi regner med å løpe ned dørene på Victoria denne vinteren også, det er et allsidig og sprekt program. Åpningshelgen er det dessverre utsolgt, så da holder vi oss hjemme og vasker gulvet. Rymden-konserten kan vel også streames. Men er det noen spesielle «nuggets» på programmet utover som du spesielt vil anbefale?
— Hvis jeg skal begrense meg til å plukke fram noen får konserter som jeg ser fram til, så blir det disse:

Borderlands Trio – da jeg hørte pianisten Kris Davis første gang i NYC for 12 – 13 år ble jeg slått i bakken av kraften og nyanserikdommen i spillet hennes. Jeg har vært så heldig å få høre henne solo, i trio-, kvartett- og kvintettformat. Alltid en fryd. Jeg gleder meg veldig til å høre Bordelands Trio med Stephan Crump og Eric McPherson live for første gang!

Still Dreaming – jeg var så heldig å få høre Old and New Dreams, inspirasjonskilden til Still Dreaming, i Molde i 1979 og 1982. Magisk! Dette er et kollektiv med fire mesterlige solister som aldri går i veien for hverandre og som fører arven fra forrige generasjon videre på en strålende måte.

Gard Nilssen Acoustic Unity – årets Artist in Residence i Molde Gard Nilssen er for meg den fremste og mest allsidige trommeslageren i norsk musikk for tida. Han setter sitt tydelige preg på alt han er med på. Denne hardtswingene trioen representerer kjernen i hans musikalske virke.

 

Ny spalte! NTTs Singeloppsummering

Ikke bare er norsk jazz allsidig med mye oppsiktsvekkende kvalitet fra gammel og ung, i senere tid har flere av musikerne og selskapene også begynt å innrette seg etter endringer i markedslandskapene og hvordan best presentere musikken sin for et nytt publikum i strømmingsalderen. Norske jazzband har i økende grad begynt å utgi singler! Dette er bra og fremoverlent, men det kan jo også være med på å styre den kreative utviklingen, vekk fra godt tenkte og komponerte album der helheten er viktigst, til å prøve å skrive kortere og mer fengede låter som fungerer umiddelbart på egenhånd. Vi kan snakkes igjen om to-tre år og se hvordan det gikk, det kan jo hende at det bare blir enda mer fokusert musikk enn tidligere. Vi dømmer ingen foreløpig. Tre band og artister vi gleder oss til plater fra det kommende året er alle ute med singler nå. Så da var det naturlig å se litt på dem.

Siril Malmedal Hauge
«All I Can Think Of»
(Jazzland)
Malmedal Hauge har vist en betydelig bredde i uttrykkene og prosjektene hun opptrer i som vokalist, fra sviskejazz til langt mer avanserte, frie uttrykk. Dette er andre single ut fra solodebutalbumet som kommer i februar, den første som het «Transfixed» var også en liten perle som tåler flere lytt. Det er et frodig lydbilde i en låt som også slekter litt på country, som en Joni med rhinestones i hattebremmen, men ikke så mye at jazzen forsvinner av syne. Og hun har en veldig flott stemme. Malmedal Hauge debuterer her også som bandleder, og for et band det er, med Henrik Lødøen på trommer, Martin Morland på bass, Torgeir Hovden Standal på gitar, Kjetil André Mulelid på tangenter, og den som har hatt en like flott solo i begge singlene så langt, Martin Myhre Olsen på saksofoner.

Listen to Girl
«Touchscreen Wisdom»
(Earthly Habit)
Forrige gang vi hørte fra denne duoen het de det litt mindre googlevennlige Girl, men Christian Winther og Ina Sagstuen kan absolutt si seg fornøyd med utvidelsen av kampsonen hva bandnavn angår. Men er det jazz-pop, med finurlige skifter og underlige lyder, slik man kanskje kunne forvente fra musikere tilknyttet miljøet rundt band som Skadedyr og Propan og alt dette herlige, men låtskrivingen er blitt hakket mer autoritært nå, på en positiv måte. Avant folk kan også dette kalles. Album kommer i februar på Winthers label Earthly Habit, som utga Torg i fjor og vel kommer med ny Monkey Plot-plate senere i år. Men vi hører veldig gjerne på dette så lenge!

Juno
«Mike»
(Juno)
Trondheimsbaserte og allerede mye omtalte Juno har vært å se på mange «young talent»-konserter nå, så det er på tide de tar steget ut i år og møter et større publikum og kommer med musikk man kan høre på i de tusen hjem. For de tusen hjem vil vel ha akustiske jazzband med to vokalister? De friske sangerne Thea Ellingsen Grant og Malin Dahl Ødegård tar i alle fall rommet umiddelbart både i konsertsammenheng og i denne hektiske, in medias res-aktige singelen som gjerne kan kalles post-Pixel, men som har et velarrangert refreng som viser at bandet har tatt noen store steg mot egen identitet, etter sigende med Kristoffer Lo i produksjonsstolen. Rytmeseksjonen med den lovende kontrabassisten Georgia Wartel Collins og den glade trommeslageren Ingvald Vassbø gir plenty rom for sprudlende melodiøsitet fra saksofonist Mona Krogstad. Det er uklart når og hvor debutalbumet kommer, men det var nok godt for Juno å starte året med å gi ut en sang. Iveren er høyst merkbar.

Enda en ny serie! Tyske byggeklosser

Det er på tide å starte en ny ukentlig serie her på fredagsbloggen, det kan absolutt hende det blir flere forskjellige serier, men siden det tyske plateselskapet ECM fyller 50 år i år, tenkte vi det var naturlig å friske opp serien som ble startet med ett spinkelt innlegg på Jazznytts hjemmesider rundt tiden da labelet ble tilgjengeliggjort på strømmetjenestene for første gang for to års tid siden. De ligger der fortsatt, men nå setter Manfred & co også liv i CD-reissue-serien Touchstone series igjen, og det skal utgis femti klassikere, noen av dem litt uventede, i nye utgaver. De første 25 kommer denne helgen, så det er bare å løpe til CD-butikkene, alle dere som fortsatt har CD-spiller, og det må dere jo ha … eller?

Serien her på bloggen vil inneholde både tyskernes og våre egne touchstones fra selskapets historie. Siden Terje Rypdal holder en særdeles utsolgt konsert på Victoria lørdag med bandet Conspiracy (med Pål Thowsen, Ståle Storløkken og Endre Hareide Hallre i besetningen), kan det være greit å høre litt på nyutgaven av Blue, utgitt med bandet The Chasers i 1987? Eller strømme den, da. Dette er et av Rypdals mest suksessrike band, med Bjørn Kjellemyr på bass og Audun Kleive på trommer — på mange måter lyden av åttitallet, og forløper til mange av de lokomotivbandene, gjerne trioer, vi har sett flere av i Norge de siste ti årene.

Men det er ikke bare full bombing og gallopperende, macho riffrockjazzz på denne platen, bandets andre. Selv låten med den ikoniske tittelen «Kompet går» er langt mer gåtefull og avventende enn låtnavnet tilsier, og vi er mer over i dark åttitallsfunk a la Miles, med mye deilig syntharbeid av Rypdal ved siden av hans særdeles flengende elgitar. Når det er sagt må dette være et av de mest hårete norske kompene noensinne — lyden av søkende selvtillit. Det ruller godt i låter som «Tanga» — er tittelen rett og slett så harry som man kan mistenke (husk, dette var 1987)? Ofte holdes det ganske langt nede, og den billedlige musikken svever som som dis over varme asfaltgater, spesielt lydlandskapene i synthtunge «Og hva synes vi om det», som sender tankene mot soundtrackarbeidet på filmen Heat, hvor «Mystery Man» fra The Singles Collection er med sammen med «Last Nite» fra Blue – begge to låter sånn som filmplakaten ser ut. Trommemaskinen på sistnevnte er temmelig brutal og primitiv, men Rypdals spill her er av det flerrende ikoniske slaget. Tittelkuttet «Blue» er likevel den største opplevelsen — så vakkert kan også tøffe karer låte. En låt å stå og svaie til med lukkede øyne, slik damene i Bergen gjør.

Søren heller, vi tar en serie til: Norsk jazz på Youtube

Alle elsker å se gamle opptak av musikere, spesielt gjør vi det. Og om det er norsk i tilleg, går vi i spinn. I starten av denne uken var blogghalvdel Vinger på låtskriverforeningen NOPAs inspirasjonskonferanse på Tjøme, det kan godt hende det kommer noen låter ut av det. Det føltes i alle fall som å være deltaker på Spellemannprisen Fantasy Camp. Se der er Karoline Krüger! Jøss, Gudny Aspaas er still going strong. Espen Beranek Holm, jo! Petter Wettre med sleskete bart. Og Moddi i sokkelesten, og veldig mange andre inntrykk (Audun Vinger har hatt litt av en uke, bloggred. anm).

Grunnen til besøket var et sceneintervju med Maj Britt Andersen og Geir Holmsen, ekteparet som har laget så mye flott barnemusikk sammen, og voksenmusikk også. Folk er rare! 2! er fast plassert i vår kanon. Programposten etterpå var en samtale mellom Jon Eberson og hans datter Marte, etterfulgt av en minikonsert med de to. Og det å ha Holmsen og Eberson på samme scene med noen minutters mellomrom, sendte jo selvfølgelig tankene til en av norsk pop og jazz’ største klassikere, storselgeren Jive Talking med Jon Eberson Group fra 1981 — enormt gode minner for små gryteører og trofaste TV-tittere (kom du på TV som musiker i denne perioden var du nesten garantert å bli allemannseie, tenk det). Det er mye å elske ved den platen den dag i dag,  refrenget på «David», Sidsels uimotståelig grå soulstemme, Atle Bakkens eiendommelig digge synthlyder, Ebers’ gitarflarn, pocketgroovesene fra Bjørn Jenssen, og da altså Holmsens særs funky elbass. Han er en av de virkelig store på instrumentet i norsk sammenheng. Han fortalte at han fikk fjernet båndene og fylt inn med tre på bassen sin etter å ha hørt Jaco Pastorius, men det er ingen etterlikning, Holmsens tone er veldig flott, og selv om han spiller forholdsvis lite på instrumentet nå for tiden, var det en svir å høre ham spille med Chipahua på Røverstaden herom året. Det blir kontrabass-spilling på en liten turné han og Maj Britt skal ut på senere i vinter, men for den som vil høre litt elektrisk Holmsen-magi er det bare å gå rett til kilden. Bloggen utroper hans solo i tittelkuttet på «Jive Talking» som tidenes norske bass-solo i en jazzpoplåt. Den og de låter kanskje enda bedre i studioversjon, men se så flotte de ser ut, da. Norsk pop før var bare såå sjarmerende. Og se dén korrekka! En artig ting med denne soloen er også at Holmsen kommer tilbake med en variant av den på voksenplata Vinterkropp fra 1997. Hør på herlige «Je vil dæinse», etter at du har sett dette opptaket fra da Spellemannprisen var virkelig høytidelige greier:

 

Vi lovde en kort rapport fra Gary Bartz-konserten i New York, og her er den!

— Det lå en forhåpningsfull eim av forventning over gulvene i New York-klubben Le Poisson Rouge, da altsaksofonist Gary Bartz skulle blåse liv i glørne fra den 50 år gamle utgivelsen Another Earth. Dette var albumet han som 28-åring spilte inn like før Miles Davis ga ham et tilbud han ikke kunne si nei til. Men selv hovedpersonen Bartz måtte innfinne seg i å spille en viss birolle når scenen skulle deles med trompeter Charles Tolliver og saksofonlegende Pharoah Sanders. Trommeslager Nasheet Waits bør nevnes i samme åndedrag. Det var nemlig hans far Freddie Waits som spilte trommer på Another Earth.  New York-jazzens nære relasjon til kirka og det spirituelle, blir tydelig når kaftanjazzens stamfar Sanders entrer scenen etter noen runder med Bartz i fri utfoldelse. Smalltalk og rastløs saumfaring av maratonprogrammet på årets Winter Jazzfest, ble erstattet med andektige blikk som ble opplyst av en mengde blålige telefonskjermer. Som døgnvill utsendt var terskelen lav for frysninger av den gode sorten, når Pharoah Sanders pekte både blikk og horn rett i min retning. Utover den kalde og forblåste New York-natten ble inntrykkene forsterket mot slutten av konserten,  da alle de tre hovedpersonene fra Another Earth; Bratz, Tolliver og Sanders kollektiv blåste glørne til ild.    

Tekst: Øyvind Skjerven Larsen

Dett var dett for denne uken – vi håper vi sees på konsert før neste fredag – nå er jo året ordentlig i gang her!

 

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger