Fra Jazznytt #244 Høst 2017
Tekst Johannes Rød
Det finnes noen få plateselskaper i musikkhistorien hvor firmanavnet i seg selv gir assosiasjoner til musikalsk identitet. Jeg kan nevne Motown, Blue Note, Incus, ECM og Rune Grammofon. Grunnlegger Rune Kristoffersen fikk Bjellesauprisen av organisasjonen FONO i 2010. Prisen deles ut til personer eller institusjoner som har gjort en spesiell innsats for norsk musikk. Det er langt fra bare norsk musikkliv som har glede av katalogen på noe over 200 utgivelser — den er helt særegen i internasjonal sammenheng. En sammensetning av sjangeroverskridende utgivelser fra svært ulike artister med sterk musikalsk identitet skaper underlig nok et karakteristisk hele: Rune Grammofon. Noen få enkle villskudd finnes, men vi kan likevel snakke om en egen unik «sound». Det helhetlige forsterkes i det visuelle av Kim Hiorthøys coverdesign fra første til siste nummer i katalogen. Rune Grammofon har i 20 år vært et pågående musikk- og kunstprosjekt.
Rune Kristoffersen startet sin profesjonelle musikkarriere i popbandet Fra Lippo Lippi som på midten av 1980-årene var signert til Virgin Records. Som musiker på heltid tok det slutt da han i 1995 ble labelmanager for ECM i selskapet Grappa. Hans grunnleggende interesse for å skape et musikalsk produkt heller enn å håndtere ferdig innspilte plater, førte til at han etablerte Rune Grammofon i 1998. En viktig foranledning var at han hørte bandet Veslefrekk med Arve Henriksen, Jarle Vespestad og Ståle Storløkken på London Jazz Festival, og dette var et musikalsk uttrykk som appellerte sterk til Rune: « Det hele var ganske tilfeldig, egentlig. Helge Sten, som jeg kjente fra tidligere, kom kort tid etter opp på kontoret mitt og sa han ville starte et band sammen med Veslefrekk. Jeg sa jeg hadde planer om å starte et selskap, og da var det gjort.» Et annet prosjekt han arbeidet med parallelt var å utgi noe av Arne Nordheims elektroniske musikk på CD. Dette fantes underlig nok ikke på den tiden, og med Nordheims velsignelse kunne dette gjennomføres. Som nytt plateselskap var dette en start som ble lagt merke til: trippel-CD med det nye bandet Supersilent og den første CD-utgivelsen med nestoren i elektronisk samtidsmusikk, Arne Nordheim. Grunnsteinene var lagt til et avantgardistisk plateselskap med både pop, country, progrock, elektronika, jazz, impro, støy og samtidsmusikk i en herlig blanding.
Mottakelsen i Jazznytt på Supersilent 1-3 var ikke spesielt rosende. Anmelder Jørgen Schyberg karakteriserte den som den mest respektløse plateutgivelse han hadde hørt i den senere tid (1998). Han fortsetter med «momentet mellom spenning og avslapning forsvinner… Supersilent kjører på som i et dårlig knull.» I sin grunnholdning viser anmeldelsen at på denne tiden var Supersilent noe helt nytt som mange hadde problemer med å forstå. Groundbreaking er muligens en brukbar betegnelse på det musikalske fenomenet Supersilent anno 1998, og vi skulle godt opp på 2000-tallet før dette begynte å sige inn i jazzhodene. Rune møtte mange i de første årene som snakket om Rune Grammofon som en jazzlabel. Selv vil han helt frem til den første plata med bandet In the Country som den første rene jazzutgivelsen, og da er vi syv år inn i selskapets historie. Det skulle også gå syv år før han bestemte seg på å satse 100 % heltid på selskapet, og selv om han i perioder har hatt medhjelpere har det aldri vært andre ansatte. «Når jeg knytter til meg artister er det først og fremst på grunn av at jeg liker musikken personlig, men det kan også være artister som jeg kjenner på er viktige uten at mitt musikkhjerte banker med sin aller raskeste rytme, men jeg må alltid kjenne at det er noe der. Jeg arbeider på forskjellig vis med artistene; noen kommer med ferdig tape, noen er jeg i studio med. Det er en forutsetning at artistene er aktive selv med promotering og markedsføring, jeg involverer meg ikke i rettigheter og management, jeg driver kun som et plateselskap og har kun den fortjenesten. Jeg liker best når jeg har signert band hvor jeg kan arbeide med deres hovedprosjekt over lang tid og være med på å utvikle et kunstnerskap. Jeg er ikke så interessert i alle mulige sideprosjekter». Rune Kristoffersens musikksmak ligger i katalogen, men han har aldri røpet hvilke utgivelser og artister som står hans hjerte nærmest. Det er imidlertid ingen overraskelse at han fremhever prog/jazz/rock-delen av katalogen som det nærmeste, og at Motorpsycho er et viktig band for ham. Han har selv en soloplate på selskapet, og på spørsmål om det kommer flere svarer han: «Mulig det, føler jeg har en plate til inne.»
Det var blant annet som designer for tidlige Motorpsycho utgivelser at Kristoffersen ble kjent med kunstneren Kim Hiorthøy, og han har fra starten av vært helt essensiell for selskapet. Det er likevel sjefen selv som skal ha æren for et godt valg av samarbeidspartner, og at han har satt den enhetlige estetiske profilen som en forutsetning for utgivelser. Hiorthøy fikk innvilget kunstnerisk frihet, og Rune tenkte i et perspektiv av ti utgivelser. Om det ikke funket så var det i alle fall en gjennomtenkt satsning. Historien viser at det var et suksessvalg, og at Hiorthøy gjør alt designarbeid enten det er bøker eller plater. Det er Kim Hiorthøys evne til ikke å gjenta seg selv, til stadig å overraske med nye innfallsvinkler som han fremhever som noe av det unike i samarbeidet. Det er svært få tilfeller hvor artistene ikke har vært fornøyd med det de har fått presentert som innpakning.
Musikk som svever mellom fastsatte sjangere er en utpreget del av selskapets profil, det er vanskelig å klassifisere mange av utgivelsene som har improvisasjonselementer i seg. Reinspikka klassiske jazzutgivelser er det ikke så mange av, men her har også Rune Grammofon vært aktør i å løsne på båstenkning i kategorier. Hva som rommes innenfor kategorien jazz i dag er helt forskjellig fra 1998-årgangen av utgivelser. Supersilent med Jarle Vespestad, Helge Sten, Ståle Storløkken og Arve Henriksen var et av de viktigste bandene innenfor den alternative scenen i Norge frem til 2014 hvor besetningen endret seg noe. Flere av musikerne har etter hvert fått egne hovedprosjekter, Arve Henriksen som soloartist med flere utgivelser, Ståle Storløkken med bandene Humcrush sammen med Thomas Strønen og Elephant9 med Nikolai Hængsle Eilertsen og Torstein Lofthus. Helge Sten har flere utgivelser som Deathprod. I denne sammenhengen vil jeg fremheve Supersilent 6, utgivelsen Ha med Humcrush og Sidsel Endresen og plata Atlantis med Elelephant9 og Reine Fiske. Maja S. K. Ratkje er en av de mest sentrale samtidsmusikerne vi har både som sanger, støymusiker og komponist. Både som medlem av gruppen Spunk og som soloartist er hun en viktig del av Rune Grammofon-katalogen. Med Scorch Trio får vi den første powertrioen på selskapet med Raoul Björkenheim, Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love (som var med på de tre første utgivelsene). Den britiske saksofonisten Iain Ballamys gruppe Food med Thomas Strønen, Arve Henriksen og Mats Eilertsen har tre utgivelser på selskapet før de ble signert av ECM. Gruppa In the Country med Morten Qvenild, Roger Arntzen og Pål Hausken tok den lyriske jazzen inn på selskapet med utgivelsen This Was the Pace of My Heartbeat i 2005, og har totalt kommet med fire utgivelser frem til 2011. Bushmans’s Revenge med Even Helte Hermansen, Gard Nilssen og Rune Nergaard er nok et favorittband med åtte utgivelser fra 2009 hvor albumet Jazz, fritt etter hukommelsen fra 2016 er en vinner i kategorien platetitler. Jeg har mye godt å si om flere av Mats Gustafssons prosjekter, men trioen Fire! med Andreas Werliin og Johan Berthling tar kaka her. Spesielt vil jeg fremheve She Sleeps, She Sleeps fra 2016, og i storbandklassen er Fire! Orchestra en vinner. Nok en gitarhelt finner vi i Stian Westerhus og jeg vil fremheve hans samarbeid med Sidsel Endresen i Didymoi Dreams fra 2012 og Bonita fra 2014. Siste tilskudd på stammen av powertrioer er Hedvig Mollestad Trio med Ellen Brekken og Ivar Loe Bjørnstad. Hedvig Mollestad Thomassen har klart å finne sitt eget unike ståsted mellom alle de mannlige gitarheltene i musikkhistorien. Ved siden av selskapets faste artister vil jeg fremheve utgivelsen Jacana med Paal Nilssen-Love og den svenske pianisten Sten Sandell, og What/If/They Both Could Fly med Evan Parker og Joe McPhee som betydningsfulle.
Rune Grammofon er aktør i et nisjemarked med en hovedvekt av kunder som er godt over gjennomsnittet musikkinteressert, og selskapet er avhengig av å selge fysiske produkter. Markedsandelen har gjennom alle år vært størst internasjonalt, men i de siste årene har dette blitt mer balansert selv om flest plater fremdeles selges i utlandet. Distribusjonen ble i noen år tatt hånd om av ECM, men i de siste årene er det Cargo for det europeiske og britiske markedet og Musikkoperatørene for Norge. Selskapet var relativt tidlig ute med å satse på vinylutgivelser, og den første var Supersilent 6 (2003) fulgt av Scorch Trio Luggumt i 2004. I dag kommer de aller fleste utgivelser både i CD- og LP- format.