NTT: Vi underkaster oss høsten

Hallo, kjære remseleser. Vi har mye å by på denne gangen også, så vi går nesten rett på sak. Det er Bærum jazzfestival for tiden, blogghalvdel Vinger var der i går og har nettopp levert denne rapporten.

Neste fredag morgen skal han til Bergen og Vill Vill Vest for å lete etter jazz og omegn på programmet, og lede konferansepanelet med den foruroligende tittelen Jazz is dead?! Åsne Fossmark, Audun Humberset og Hanna Hærum gir sine besyv.
Ellers minner vi på at vi har et nytt nummer ute, kjøp det på Narvesen, småbutikker, via Tekstallmenningen eller aller helst: bli abonnent! Vi trenger flere for å nå våre egentlig lite hårete økonomiske mål. Info her.

Vi rekker ikke å anbefale så mange konserter denne gangen, men hva med Bjørn Alterhaugs fabelaktige og frekt koselige band på Herr Nilsen lørdag kl. 16?
Eller Sonic Transmissions-kvelden på Juret på Kunstnernes Hus mandag – der dukker Ingebrigt Håker Flatens Exit Knarr opp, samt en utgave av Dafnie med den svenske pianisten Lisa Ullen. Virkelig noe av det fineste som finnes for tiden i den musikken vi skriver oftest om her.

Og så er det så klart mye frihet å finne på Oslo World, da.

Løvet faller

Thea Grant med Scheen Jazzorkester, som blant annet spiller på Cosmopolite neste uke. Foto: Birgit Fostervold/Knipselyst

Thea Ellingsen Grant har vi møtt flere ganger tidligere her i remsa, først som en del av bandet JUNO, senere i flere egne prosjekter, med Trondheim Voices, Eirik Hegdal og mere til. En vokalkunstner utenom det vanlige, med en egen aura. Og den auraen har meldt sin ankomst til scener på Østlandet denne uken.

Hallo, Thea! Det er fint bitt i luften for tiden. Er du en høstperson?
– Ja! Jeg trenger falne løv, månelys, Zelda og persimon i livet. Klokkene ringer i det fjerne og byen skinner så fint i mørket  Og jeg lærte nylig at høsten er den travleste tiden for beverne. De tar med greinene til de felte trærne under vann og planter dem i leira. En undervannshage med  fremtidig næring når vannet fryser til. Føler meg litt sånn.

Du har endel annen aktivitet gående også. Først er det lørdag, da du som en del av Trondheim Voices på Bærum Jazzfestival skal ha premiere på Coven. Hva slags stykke er det?
– Det er et verk skrevet av Natali Abrahamsen Garner som er fokusert rundt pusten, og som undersøker musikkens mulighet som rom for sorg og samhold. Vi er syv sangere med på dette prosjektet og Karoline Bakken Lund har laget et skulpturelt landskap vi befinner oss i underveis. Martin Myrvoll og Espen Høydalsvik gjør lys- og  lyddesign på forestillingen.

Foto: Natali Abrahamsen Garner 

Dette er på Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden, et av de vakreste steder på jord. Har du hatt konsert inne i Studio før? Hjelper det på en eller annen måte å opptre med musikk i lokaler som har mye kunsthistorie i veggene fra før?
– Nei, jeg har ikke spilt inne i Studio før, så det er stas! Hmmm, det kjennes i hvert fall godt å være blant kunstnergjenferdene.

Hvordan jobber dere frem nye forestillinger? Den på Moldejazz i sommer var sublim!
– Det varierer litt med tanke på hvem og hvor mange som er involvert, men baserer seg for det meste rundt kollektive prosesser og utforsking av materialet i samspill med komponisten. Særlig fint når vi får tid til å være lenge i rommene eller stedene vi synger i, sånn som Skogsvariasjoner-forestillingen vi gjorde i klosterhagen til Reins Kloster på Fosen, og slik vi arbeider nå med «Coven»- stykket.

Driver dere fortsatt med de controllerne til Asle Karstad på kroppen? Har du en drømme–gadget, forresten?
– Ja, Macatroll er fortsatt i bruk, men på spesifikke prosjekter.  Og ja, jeg har flere! En nærliggende en er at jeg lenge har hatt lyst til å merge stemmen min med effekter … sånn hele tiden. I want the world in echo. Uten mikk i hånda, usynlig, som en del av meg. Så jeg kan delaye og klange og diste stemmen min når  det skulle passe. Det finnes kanskje en smart løsning på dette allerede?
En slags implantat gadget-sak? Men det må ikke være for high tech heller. Gamecube 2011 glow!

En av våre innovative lesere vet sikkert råd. Senere i uka er det flere konserter med deg litt mer i fokus: Thea Grant og Scheen Jazzorkester. Dere kommer blant annet til Cosmopolite. Hva handler det stykket om, da? Er det med tanke på instrumenteringen mer «jazzete» enn ting vi har hørt fra deg i det siste?
– Stykket heter one point five two. 1.52 er lysets brytningspunkt gjennom vindusglass. Den siste tiden har lyset virkelig brutt på mange måter, og jeg prøver med musikken å finne sølvegget. Det sølvegget som ble lagt i mørkets fang av Natten og som kjærligheten ble klekket ut av.  Det er en nattevandring, across time and space, ikledd støvler og høye hæler. Utvidede pupiller. Bitemerker. Ustemplede brev. Røde negler. Et gjennomsiktig, svart slør.
Instrumenteringen er nok mer «jazzete», ja, men musikken går mange veier. Anna Ueland og Gard Hvammen er med på synther og diverse elektronikk, og Tobias  Gulbrandsen gjør live visuals. Drømmeteam!
Noen konkrete inspirasjoner som har vært med meg i skriveprosessen har vært «Vollmond» av Pina Bausch, et 13 minutter opptak med The Ravishing Beauties på John Peel Sessions 1982, The Legend of Zelda Ocarina of Time + Twilight Princess og filmen Orlando av Sally Potter. Og helt på tampen filmen Angel Egg med mitt nye favoritt-soundtrack av Yoshihiro Kanno!

Foto: Birgit Fostervold/Knipselyst

Oisann! Hvordan har det gått på de foregående fremføringene?
– Vi spilte i 3 konserter i Arendal, Skien og Bø og det har virkelig vært så fint! For en fantastisk gjeng å spille med, og ble så godt tatt imot alle stedene vi var.

Du gikk på musikklinja i Skien, gjorde du ikke? Hvordan satte det preg på den unge deg?
– Ja, stemmer. De tre årene var skikkelig viktige for meg! Så mye musikk og tanker og idéer jeg ble introdusert for da, fra lærere og medelever og venner, som helt klart er en del av min indre kjerne.
Vi ble ganske fort en gjeng på musikklinja som spilte mye sammen, og etter hvert ble det mer jazz standards og improvisasjon, noe som førte til Jazzlinja og det som hendte der. Men i det siste har jeg kanskje tenkt litt mer på frøet som ble sådd med dubstep og trance i Ableton-timene våre…
Hadde også så mange amazing konsertopplevelser med Nylyd i Spriten Kunsthall og Skiensjazzdraget mens jeg var der. Og fortsatt nå, da! Og jeg vil veldig gjerne gi en ekstra oppmerksomhet til Roger Jeffs. Helt essensiell lærer.

Men det virker ikke som at alle elsker «vanskelig kunst» i den byen, med tanke på bruduljene rundt utendørs-kunstverket som til slutt ble satt fyr på. Kampen fortsetter! Har du noe mer på tapetet frem mot jul?
– Jeg holder på å produsere og spille inn mitt neste soloalbum.  Og så skal jeg spille noen konserter både solo og med duo-prosjektet Sølvlock, som er Una Aurora Venås og Og så skal jeg være med på en Skandinavia-turné med Mattias Risbergs «Mining»-prosjekt, med Peter Bruun, Fredrik Ljungkvist, Antti Lötjönen og  David Stackenäs!

Gøyalt. Har du en favoritt høstlåt til slutt?
– Det har jeg absolutt, hva med denne?

 

Dirty Three inntar Oslo

Storfint besøk fra Warren Ellis og resten av Dirty Three denne helgen, og vårt assosierte redaksjonsmedlem Eyvind Fredriksen har sendt inn et kort i sakens anledning.

Dirty Three. Foto: Daniel Boud

Vet du hva som er unikt, kraftfullt og skjørt på en gang?
Har lest boken Nina Simone’s Gum på nytt og leste også omtalen min i NTT fra den gang. Står fortsatt inne for den teksten altså, men det har jo skjedd litt på de fem (!) årene og konteksten i dag er jo en ganske annen. Svaret på spørsmålet over er naturligvis Dr Simones tyggegummi, beskrevet av Warren og hjelperne hans på veien mot å lage et utstillingsobjekt av relikvien. Men i 2026 er det enda tydeligere at dette også er tre ord som beskriver det uoppløselige episke elementet som vi kaller kunst? Menneskelighet? Det motsatte av KI og fascisme.

Jeg husker ikke helt når jeg oppdaget Dirty Three, men de har vært øverst på lista mi over band jeg har hatt lyst til å se siden. De har riktignok turnert såpass lite at jeg egentlig hadde gitt opp, så jeg hylte litt da de ble annonsert til Oslo World. Hvorfor denne fascinasjonen? Sånn bortsett fra tidenes bandnavn er det korte svaret spennet i musikken deres. Det vakre og det stygge, inkludert alt i mellom, den helt spesielle energien mellom Mick Turner, Jim White og Warren Ellis. I tillegg til at de hører åpenbart til i kategorien – og denne påstanden våger jeg selv om jeg ikke har sett dem live ennå –  vi refererer til som Verdens Beste Band (forklart noe nærmere av Filip her), aka VBB. Kriteriene for å passe inn her er ulne og subjektive, men samtidig med en kjerne av en udefinerbar, men unektelig, objektiv kvalitet. Et noe som ikke bare får deg til å heve øyenbrynene mot sidepersonen, men som får deg til å føle deg som en del av det som foregår i rommet. Kunst. Menneskelighet. Det motsatte av forjævligfisering.

På min favoritt DT-plate Horse Stories er det en låt som heter «Sue’s Last Ride», dedikert til en venninne av bandet som døde. Den låta er essensen av DT for meg. Nydelig melodi og et stort dynamisk spenn, fra det helt sarte til det fullstendig utagerende, på grensen til at alt faller fra hverandre. Da pappa lå på sykehuset på slutten, sommeren 2020, hørte jeg mye på denne låta i bilen. Den tålmodige oppbygningen mot klimakset og utladningen av alle følelser gjennom det. Sorg, raseri, ekstase. Warren er i høyeste grad en åndelig fyr, ref nevnte bok og filmen Ellis Park fra et par år tilbake. Men i 1996 var han ikke på et bra sted og klimakset i «Sue’s Last Ride» på plata er antagelig lyden av demoner og rus. Men det er jo en slags åndelighet det også, om enn mørk.

Første konsert på turneen var tirsdag kveld. Som jeg mistenkte spiller de materiale fra den siste plata, Love Changes Everything, iblandet litt gammalt. Fikk puls da jeg så at de spilte «Sue’s Last Ride».

Det er grunn til å glede seg. Uansett hva de spiller. Det blir garantert både unikt, kraftfullt og skjørt.

Tekst: Eyvind Fredriksen

 

Spiller kontrabass så Bustos fyker

Uma Reksten. Foto: Käthe Ingridsdatter Øien

Det er alltid betryggende og hyggelig å merke seg nye musikere som har personlighet og en egen touch på instrumentet sitt. Til tross for at Uma Morelia Bustos Reksten bare har spilt kontrabass noen få år, fremstår hun allerede som en musiker mer egenart. Og hun har vært å høre i flere sammenhenger de siste årene, også med superstjernene i ULD.
Lørdag kveld blir det andre boller, da hun og resten av Happy Blue spiller på Nice Things-festen på Juret. Da var det bare å finne frem fasttelefonen.

Først ble jeg fascinert av ditt vakre navn, så hørte jeg deg ved flere anledninger spille kontrabass. Bra sound. Hvordan oppdaget du først det instrumentet, egentlig?
– Haha takk! Jeg har vokst opp i et hjem med veldig mye forskjellig musikk, blant annet garasjerock, alternativrock, punk og exotica-musikk, så drømmen min har så lenge jeg kan huske vært å spille i band, fordi jeg bare syntes det var så sykt kult. Jeg begynte først å spille elbass, bare ved en tilfeldighet egentlig! Jeg gikk på Ny-Krohnborg barne- og ungdomsskole i Bergen og bydelen gjorde en stor innsats ved å ha mange veldig billige kulturtilbud, blant annet DJ, breakdance, kunst, mat, gitarkurs, you name it. Jeg gikk på de fleste kursene, for jeg var ganske nysgjerrig som barn. Et år gikk jeg på gitarkurs og skjønte INGENTING, og på konserten vi holdt på slutten av kurset, bare latet jeg som at jeg spilte gitar, haha. Neste gang det ble arrangert kurs, hadde de et samspillkurs, og jeg så at jeg var blitt satt opp på gitar, så jeg spurte om jeg ikke pliiis kunne bytte til et annet instrument, hva som helst annet! Så ble jeg satt opp på elbass, heldigvis! Den julen fikk jeg elbass til jul, og etter det fortsatte jeg å spille elbass hos AKKS Bergen, som var et veldig viktig sted, og en veldig viktig organisasjon for meg. Jeg var i øvingslokalene på Verftet minst tre ganger i uken og spilte i forskjellige band hele ungdomstiden min, fra jeg var 12-17 år. Mest rock og også litt pop. Da jeg begynte på musikklinjen, og begynte å høre på jazz, innså jeg at jeg egentlig ikke kunne spille den musikken jeg ville på elbass uten at det ble litt kårny, så da byttet jeg til kontrabass og har ikke sett meg tilbake siden! Og angående navnet mitt, så var nok mine foreldre en smule inspirert av Uma Thurman, som vi senere fant ut at har bursdag samme dag som meg!

Wow, fin barndom. Er det noen origin story med ditt forhold til jazzmusikk?
– Det var vel under covid, da jeg gikk i tiende klasse på ungdomsskolen, at jeg først begynte å interessere meg for jazz. Når vi hadde hjemmeundervisning, ville jeg gjerne høre på musikk mens jeg jobbet, og spurte pappa om han hadde tips til noe instrumentalmusikk jeg kunne høre på, så jeg ikke ble så distrahert av musikken. Lite visste jeg at dette ville ha motsatt effekt, haha! Pappa viste meg litt forskjellig musikk, men det som satt seg mest var Kind of Blue! Jeg oppdaget også Gard Nilssen Supersonic Orchestra og Nacka Forum i samme slengen, og begynte etter hvert å høre mye på Coltrane og Ornette. Rundt samme tid oppdaget jeg også GURLS, som jeg ble heeelt frelst av!

Du hadde vel etter hvert Ole Morten Vågan som veileder på NMH? Hvordan har det vært der oppe, blitt startet mange band og bygget innsikt som kan komme det norske jazzpublikummet til gode de nærmeste årene?
– Haha, det håper jeg at jeg har! Jeg går siste året på NMH nå og har hatt Ole Morten som hovedlærer alle årene her. Det har vært utrolig inspirerende, har jo vært stor fan av ham siden jeg begynte å spille kontrabass! Jeg har og hatt Anja Lauvdal, Per Zanussi og Thomas Strønen, som også har vært veldig viktig for meg. Det er jo veldig masse forskjellig musikk som strømmer ut av NMH, og det har vært veldig kult å få være med å spille mye av det. Jeg syns NMH har vært bra, men jeg tror at å bare bo i Oslo har vært nesten like viktig. Ja, jeg er bergenser… og ja, jeg «liker» Oslo. Sånn litt, i  hvert fall. Å ha mulighet til å dra på bra konserter hver eneste dag er et stooort privilegium! Miljøet er stort, og folk er veldig hyggelige! Har vært veldig deilig å komme til et så åpent miljø.

Er musikere i ditt kull all over the place, tradisjonalister eller «åpen klasse»?
– Jeg syns det er ganske mye all over the place. Det er jo selvfølgelig noen som er tradisjonalister, men de spiller kanskje mest med hverandre. I min klasse på NMH er vi veldig spredt. Med Aron Ødegård som bebop-gud, Elias Wallumrød som countrystjerne, og meg, Bendik Jöhnk og Alessia Ardelean som driver med alt mulig! Ja,  vi er bare fem stykker i klassen, haha. Men jeg opplever at de fleste er veldig åpne til å prøve ut masse forskjellige ting!

Men er det noen bassister eller noen musikalske verdier du setter spesielt høyt?
– En musikalsk verdi jeg setter spesielt høyt er nysgjerrighet! Det er så sykt mye gøyere å spille musikk når man er nysgjerrig og åpen for alt! Jeg kan fort bli litt irritert når folk er skeptisk til en musikalsk idé uten å teste den ut først. Og jeg som liker litt frie ting best, liker kanskje best når ting ikke har en veldig streng form og at hva som helst kan skje! Og også bare nysgjerrighet i prosessen av å lage musikk som er satt er så viktig!  Den første bassoloen jeg husker at jeg plukket var Dave Folland på «Blues Dream», det var utrolig inspirerende, og den oppgaven fikk jeg av Toivo Fjose! Min første kontrabasslærer, som jeg hadde siste året på videregående. Det var et revolusjonerende år for meg, han lærte meg såå mye som jeg har tatt med meg videre, og tror det var han sin fortjeneste at jeg kom meg inn på NMH

Hvor mange  band og prosjekter er du med i pr nå?
– Jeg liker veldig mye forskjellig musikk, så prøver å speile det litt i bandene jeg spiller i! Happy blue, som jeg kanskje ville definert som samtidsjazzkunstrock? Vi ga nettopp ut plate! Noe som er veldig stas. Country-americana-indie-bandet Utlaav, vi har spilt inn et album hos Geir Sundstøl, som vi håper vi får gitt ut snart! Spiller også med visepop-trioen Attme og jazzkvartetten Ace, ledet av Iver Graabræk-Dyndahl. For noen uker siden spilte jeg en konsert på Kampenjazz med Per Oddvar Johansen, Ayumi Tanaka og Rob Waring, håper det blir flere konserter med det bandet! Det er veldig stort for meg å spille med de heltene! Pønsker også på noen band som fortsatt er i oppstartsfasen, bla. Et samarbeidsprosjekt med min gode venninne Móeiður Loftsdóttir, og et med Bendik Jöhnk, samt mitt eget prosjekt!

Faderullan. Du er med ULD live også, siden de er blitt så populære må da horder av ungdom nå oppdage akustiske instrumenter, viser og jazz?
– Ja det håper jeg! De jentene klarer virkelig å skrive musikk som treffer folk! Har ikke spilt en eneste konsert med dem der folk IKKE har grått. Det føles veldig fint og viktig ut å spille den musikken når man ser folk ta det inn på den måten. Og ja, det er jo absolutt en visebølge nå! Og de fleste viseband har som oftest med seg en kontrabass, det gjør meg glad. Viser og jazz er veldig på agendaen om dagen! Og all slags mulige folk er nysgjerrige på ny musikk, det er jo veldig fint. ULD skal på en lang høstturné nå om to uker, der skal blant annet jeg og Eira Elise Øverås spille et fritt strekk, jeg syns det er veldig bra og kult at ULD, som er så store blant den yngre garde, gjør sånne ting på konserter, og jeg tror det virkelig kan inspirere unge folk å se dem leke sånn med musikken live. Jeg vet at jeg i hvert fall hadde satt pris på å se noe sånt fra en kjent popartist da jeg var yngre.

Happy Blue. Foto: Helene Røstum

Lørdag skal du spille med Happy Blue. Hva slags band er det og kan du gi en psykisk profil av dine medmusikanter?
– Jaa! Det gleder jeg meg til. Happy Blue er er et band ledet av Martin Haukedal. Han spiller gitar, Markus Kristiansen på trommer og Wouter Torringa på fiolin og bratsj. Happy Blue er nok det bandet som har vært viktigst for min musikalske utvikling de siste årene, den måten å tilnærme seg musikk på hadde jeg ikke vært borti fø Pluss at de er helt sykt bra musikere! Martin skriver fantastiske låter, og når vi spiller live spiller vi aldri formene likt, og mye er que-basert. Og jeg syns den miksen mellom frie partier og låter er helt prima. Vi har spilt sammen i 2/3år, og i starten var vi bare meg, Martin og Markus, men etter hvert ble Wouter med og det ble helt knall det! Vi ga ut plate for to uker siden, happy happy jævla blå og det er helt sykt stas! Den musikken spilte vi inn for to år siden på Haga stasjon, så er deilig å få dele det med verden endelig! Låtene på platen er en blanding av original musikk, og covers av Thelonious Monk, Ornette Coleman og Astrid S. Gøy å gi ut på Nice Things Records også! Musikken er inspirert av musikk fra alle tider ever! Så hvis du tenker sånn «ooh dette minner litt om *eksempel*,  så har du mest sannsynlig rett! Er utrolig takknemlig for å være med å forme den musikken. På lørdag spiller vi jo først og fremst oppvarming for selveste Master Oogway, så det blir jo megafett! Og etter begge konsertene spiller DJ Ølen Betong aka Torstein Slåen! Vel møtt!
Vi ses på konsert!

Har du noe norsk band du ikke er med i selv som du kan anbefale oss å lytte til?
– Hmmm da må jeg kanskje anbefale mitt all time favorittband, det legendariske surfrockbandet fra Bergen: Hvitmalt Gjerde! Jeg har vært obsessed med dem siden jeg var kanskje 10/11 år, og blir aldri lei!
Et annet band jeg syns alle burde sjekke ut er Taraf! De har noen kule livevideoer på Youtube.
Og! Et siste band, også et band fra Bergen: Fucales! De slapp et album i fjor som  er helt sinnssykt kult, og all musikken de har sluppet før det er også fantastisk. De får meg til å angre på at jeg ikke ble rockestjerne.

 

Lørdagsmesse for alle oss som bedriver musikk-ing

Blogghalvdel Filip er opptatt med Oslo World denne uken, men det skjer jo veldig mye der som er høyst relevant for lesere av herværende remse. Blant annet en messe med foredrag og sosialisering for idealistene som holder hjulene i gang på utsiden av den store maskinen. Her er litt mer info:

Det blir ikke festival uten en hel masse forskjellige folk – fra publikum til band til frivillige til de som jobber på stedene. Dermed er vel i grunnen en festival et glimrende sted å diskutere det samspillet, og hvordan det står til med de uavhengige og sjølhjulpne delene av musikklivet. På lørdag kan vi se nærmere på dette.

Da huser Trekanten et platemarked og en sosial sammenkomst hvor det også blir små foredrag og samtaler som kretser rundt uavhengige musikkscener og “musicking”. Hva er nå det pussige ordet? Nå skal du høre.

I boka Musicking: The meanings of performing and listening (1998) lanserte den New Zealandske musikkviteren Christopher Small verbet «musicking»– som vektlegger at musikk er noe vi gjør, ikke et objekt. Ifølge Small er det i relasjonene mellom mennesker at meningen med den musikalske handlingen finnes. Disse relasjonene består av både utøvere, publikummere, billettselgere, lydfolk, de som henger opp plakater, de som feier gulvene på scenen, folk som synger sammen, og så videre. «Musicking» har kanskje ikke entret dagligtalen, men de siste årene har jeg stadig støtt på folk som perspektivene til Small er stadig relevante, særlig i en tid der musikkulturen trues på flere kanter av tekoligarker og det som verre er. Gjennom ordet musicking kan vi – blant veldig mye annet – få øye på all verdiskapningen som skjer i underskogen og hvordan små scener og miljøer fremdeles skaper noe som virkelig tells.

Det finnes veldig mange andre perspektiver på musicking også, og i samarbeid med Institutt for Musikkvitenskap vil forskere presentere sine tanker. I tillegg blir det samtaler med både folk som gir ut plater (Motvind og Supertraditional) og nye arrangører i undergrunnen (Nara Sounds, Suiverse og Pulse Radio). Terje Ekrene Vik (Sheep Chase, Sauajazz) har vært en eminent samarbeidspartner, og blir også å høre i et av panelene. Jada, det er mye på én gang, dette her – men egentlig er det ganske enkelt: Vi skal filosofere litt om hvordan musikk oppstår, ha noen diskusjoner om hvordan det fremdeles å lage utrolig mye sjuke greier, langt unna kverna, og kanskje plukke opp noen bra plater fra en hel haug med glimrende utgivere som kommer innom. Fin lørdagsaktivitet, det?

 

Lyset du treng finst

Torhild Ostad. Foto: Mona Moe Ribaut

Sanger og låtskriver (og maler!) Torhild Ostad skal ha en sjelden konsert på Josefine i Oslo kommende uke, den fjerde november. Med seg har hun Carsten Dahl på piano og Arild Andersen på bass. Dette er også for å markere at fjorårsalbumet Lyset fra mørket er ute på LP via Karl Seglems label Nye Nor. Ostad har vært mye borte fra musikknorges sentrum og oppmerksomhet, men kom tilbake i 2017, noe hun forteller mer om i denne personlige teksten hun har forfattet til oss. Etterfulgt av en kort prat.

Talentets forbannelser og velsignelser
– Jeg kom til verden på årets lyseste kveld i Narvik i 1969, og var helt åpenbart født med noen egenskaper som gjorde at jeg både sang helt rent, hadde nærmest absolutt gehør og kunne legge fine andrestemmer på godnattsangene allerede i 2-3 års alderen. «Når trollmor har lagt sine elleve små troll» og «Kjære Gud jeg har det godt» ble smått beriket med andrestemmer av en klar, liten barnestemme. Jeg husket nesten alt jeg hørte av sanger, etter én gangs lytting til radio eller andre distribusjonskanaler man hadde på 70-tallet. Og musikken vokste inni meg som en kraft jeg ikke helt kunne forstå og etter hvert ikke kunne lande. Jeg ble bare veldig beveget og trukket inn i nesten all musikk som var godt framført, uavhengig av stil. Det var fint, men også litt skremmende, for det var et rom i meg jeg ikke visste hvordan jeg skulle fylle, for jeg hadde noen store problemer som seinere i livet ble til en hemsko. Jeg var ekstremt sjenert. Og etter hvert utviklet jeg en generell- og relasjonell angstlidelse som har fulgt meg tett gjennom det meste av livet mitt og skjøvet meg vekk fra folk og de mulighetene jeg hele tiden har hatt. Til min store sorg. Dette gjorde også at jeg mistet både selvfølelsen og konsentrasjonen. Den som er redd hele tiden kan ikke konsentrere seg om noen ting som helst annet enn å overleve, noe som igjen høres helt absurd ut i et trygt land, men dette forstod jeg jo ikke rasjonelt. Angstlidelser betegnes som psykiske problemer men blir etter hvert også fysiske fordi det overtar både kroppen og sinnet.
Med noen få unntak fikk jeg ikke til å gjøre de tinga jeg hadde evner til og drømte om, på tross av at jeg ble holdt fram som et stort musikalsk og kunstnerisk talent både i skolen og ellers. For hva skjer når man ikke har selvfølelse?  Man tåler lite eller ingen motstand, for i motstanden ligger det implisitt at man må jobbe hardt for å lykkes. Drivkraften uteblir i ren angst for å mislykkes. Med andre ord ventet en stor katastrofe nesten hele tiden. For alt kan gå galt hele tiden. Det fins ingenting mellom det og lykkes og det og mislykkes. Alt blir sort-hvitt. Mest sort.

Slik hadde jeg det som liten og jeg klarte ikke finne en slags veg ut av det før etter fylte 45. Det betyr at nesten hele livet hittil har jeg levd litt på siden av meg selv og samfunnet, og ikke visst hvordan jeg skulle komme hverken inn i ting eller ut av dem.
I et vakuum står tiden nesten stille. Samtidig går det rundt og rundt i hodet a la en tunnel i Cern og venter på et Big Bang og hva som skjer etterpå.
Jeg begynte i terapi da jeg var 18, og har siden gått jevnlig i terapi. Som 24-åring var jeg 4 måneder på Modum. Jeg ble ikke kvitt angsten min der, men det ga meg en etterlengtet pause fra at jeg ikke klarte å henge med. Jeg søkte for første gang utdanning og kom inn, heldigvis. Jeg fikk støtte fra den som da helt trygdekontoret til å starte på utdanning.
Noen år tidligere, på et jazzkurs på Hamar, husker jeg sanglæreren sa at det bodde mye folkemusikk i meg. Jeg aner ikke hvorfor, men rett hadde hun (Sidsel Endresen). Da jeg noen år senere kom inn på folkemusikkstudiene på Rauland (den gang Høyskolen i Telemark) ble min lærer der overrasket og spurte hvor jeg hadde lært å synge som jeg gjorde. Han, (Sondre Bratland)  sa jeg sang slik ei av dem han hadde lært av og kunne ikke skjønne hvordan jeg fikk til det uten å ha lært det av noen. For meg handlet alt dette mer om at jeg er en slags papegøye. Jeg klarer å forstå intuitivt hvordan lyder formes og hvordan ting skal høres ut for å bli «riktig».  Jeg hadde noen år tidligere hatt noen få timer klassisk sang og også da fikk jeg høre det samme, men om den klassiske teknikken. Læreren ville få meg inn på operaskolen, men da måtte jeg ikke synge jazz, for det ødela stemmen, sa hun. Hun var av den gamle skole (Marit Isene). Jeg følte meg både privilegert og ødelagt. Så mange valg, men ingen evne til å velge eller konsentrere meg.

Tilbake til folkesangen. Allerede etter første sangtime sa lærer Sondre at han syns jeg skulle gjøre en innspilling nesten med en gang. Og slik ble det.
I mai 1996 kom mitt første album Blomar i moll ut mens jeg fremdeles var student. Sondre produserte, Alf Christian Hvidsteen hadde lyden. Opptaka ble gjort i Dyre Vaa-samlingane på Rauland, og KKV gav ut. Dette var Norges første a cappella solo CD.KKV ville gjerne at jeg skulle ha med en musiker. De syns det ble for smalt med kun min sangstemme, men der ble jeg veldig sta og sa at da ville jeg ikke gi ut. Jeg ville nok gjerne skille meg ut og gjøre noe som stod sterkt i seg selv, slik at det ikke var tvil om at jeg kunne synge. Jeg er stolt av det albumet. Innholdet på plata har et underliggende relasjonstema. Folkemusikken var jo tidligere bruksmusikk, ikke scenemusikk.  Og jeg forelsket meg i kveldssalmene som er som små filmer om livet på veg fra soloppgang til solnedgang. Slikt ville jeg synge om. Livet og menneskene.

På tross av svært gode mottagelser det skulle gå 21 år før neste utgivelse kom. Jeg klarte bare ikke dette med alle valgene og hvordan være en utøver. Jeg elsket å synge men forstod ikke hvordan jeg skulle få til alt rundt. Og jeg hadde fremdeles angst og depresjoner som en grunntone i meg. Jeg trakk meg unna igjen. Ville ikke plage andre med mitt liv som jeg var redd for å vise fram. Jeg var redd for at da ville jeg bli forlatt. Ingen kunne vel tåle meg når jeg ikke gjorde det selv engang.

Jeg skal ikke fortelle i for nære detaljer om hvordan disse årene mellom utgivelsene har vært, det blir for mye og for langt. Jeg gikk tre år på SHKS Oslo (Kunst og Håndverksskolen) Drakk altfor mye alkohol, som studenter ofte gjør, men hos meg stoppet det ikke. Jeg ble sammen med og giftet meg med Lillebjørn Nilsen, som også hadde utfordringer med alkohol. Vi giftet oss med gode intensjoner i 2008, men ble skilt i 2013 etter 13 års samliv. Det var et krevende samliv men vondt å måtte gå.  Noe fint. Noe vanskelig. Mye lærerikt.

På andre siden av dette drikker jeg ikke mer og jeg jobber så mye jeg kan. Jeg fikk min første faste jobb som 48 åring på Lovisenberg Sykehus og jobber idag 50% fast som Helsefagarbeider.  Den resterende tiden bruker jeg på musikk, skriving og litt maling. Jeg har sluttet å gjemme meg.

Tekst: Torhild Ostad

Torhild og gutta. Foto: Thor Børn Neby

Det er godt å ha deg tilbake på scenen. Er det ekstra betryggende å være i kompaniskap med noen av Nordens fineste jazzmusikere?
– Takk. Det er veldig fint å være i kompaniskap med disse fine musikerne. Arild og Carsten er to veldig fine karer! De har jo også spilt mye sammen før. Arild har jo sin helt egen lyd og har mer erfaring enn noen. Han imponerer meg.
Carsten har betydd veldig mye for min inntreden i manesjen igjen. Han skjønner dette med mentale utfordringer fordi han har så mange av dem selv i tillegg til å være en usedvanlig dyktig musiker og kunstner med en tydelig stemme.

Det å ha stemmen som sitt hovedinstrument, og å være i front,  er en utsatt posisjon. Men dette såre og usikre kan også skape store kunstopplevelser. Har du noen skjellsettende opplevelser der du har hørt andre?
– Ja, det å være sanger er en utsatt posisjon. Jeg er sjelden nervøs, men har ofte ønsket jeg heller var instrumentalist. Jeg savner å være en som andre musikere syns de har bruk for. Jeg hører og tenker musikk mye som en instrumentalist. Men så hører jeg om musikere som sier de gjerne skulle kunnet synge, nettop på grunn av dette du sier om å formidle det såre og usikre de brenner inne med. Jeg har aldri spilt mye musikk hjemme eller hatt store idoler i sangen. Men det er en artist som sang med livet som innsats omtrent, som jeg liker. Brasilianske Elis Regina. Å høre henne synge «Atras da porta» er stort.

Hvordan forløp innspillingen og skrivingen av låter, det er en del improvisasjon her?
– Vi var 2-3 dager i studio sammen og arrangementene ble til i studio. Jeg liker å jobbe sånn.

Dette blir jo en av de siste konsertene på trivelige Josefine. Har du noe spesielt minne derfra? Og er det viktig med riktige omgivelser for fullt ut å kunne nyte musikk?
– Jeg vil benytte anledningen til å takke de som har stått på for levende musikk på Josefine i så mange år. Det er synd de må gi seg i Josefines gate. Kapitalen tar rotta på alt. Det er lenge siden sist jeg var der, men syns særlig at det de har gjort gjennom å gi unge låtskrivere som hovedsakelig skriver på norsk en scene er fantastisk. Jeg vet ikke om det er viktig med riktige omgivelser. Reint akustisk kan det være viktig,  men jeg tror det er aller viktigst at publikum og musikere er «på samme sted», om du skjønner. At man er enige om at dette er en felles opplevelse der begge viser respekt og er viktige.

Det er mye lyrikk i låtene dine, også med innslag av resitering. Er det tekst og språk på boksiden som tiltaler deg, eller er det jazz’n’poetry-tradisjonen?
– For meg går disse tinga hånd i hånd. Jeg er ikke så opptatt av retning og stil egentlig. Mer hva som føles bra å gjøre der og da. Men jeg er veldig opptatt av språk og formuleringer og leser mer enn jeg gjorde før. Det er gøy å se hvor få ord jeg kan bruke på å fortelle noe større.

Av Filip Roshauw og Audun Vinger