NTT: Ravis utvalgte

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts kulturavis i digital remseform! Vi hopper rett til noe av det som skjer de nærmeste dagene.

1. Den svært, svært egenartede festivalen Fram på Nesodden er de siste årene blitt et av høstmørkets høydepunkter. En festival som blander kunst, musikk, samtaler, opplesninger og en hel masse annet rart, med lokale krefter og stor bredde. Tidligere har jeg tenkt at det er som å være på et rufsete og eksentrisk kultur-talkshow som gikk på NRK2 i 1997, sånn cirka – og noen av dere savner akkurat det der i livet deres! Det starter i kveld, klokka 23.00 i Skoklefall kirke hvor Berit Opheim (vokal) og  Sigbjørn Apeland (orgel) spiller en duokonsert.

I morgen fortsetter det også i kirka klokka 15.00, hvor Apeland spiller solo og vi får en duo med Frode Gjerstad (treblås) og Margaux Oswald (piano). Så fortsetter festen i rufsete, sosialdemokratiske omgivelser på Nesodden Samfunnshus: Erlend Viken / Håkon Høgemo spiller feleduo, vi får en forfattersamtale med Aina Basso, Christopher Nielsen presenterer utdrag fra «Kognitiv Dissonans, symfoni #0: PANDEMANIA og KOLLAPS», fremført av Intuitive People under ledelse av Håkon Thelin og Rolf Erik Nystrøm, og så spiller søren ta meg NTT-favorittene HAYEMINOL, og dessuten er det gongdusj og DJ Lovemachine.

På søndag starter det kl. 15.00 i samfunnshiset med Theater Corpus og forestillingen Fantasmagoria, før Magnus Kolbenstvedt presenterer Mistekunst med ABYSS kontrabasskvartett (Håkon Thelin / Sigurd Hole / Ola Høyer /John Andrew Wilhite), og så er det den fantastiske tralletrioen Hekate. Og gongdusj og DJ da også. Full pakke!

2. Om du er morgenfugl også på lørdager, kan du stikke innom Sagene Kirke klokken 10.00, der Ingfrid Breie Nyhus slipper plata Silkegul – Slåttepiano III. Den har fått flere runder på Jazznytt-kontoret i dag, og høres omtrent sånn her ut:

3. Denne helga skjer det store greier med Trondheim Jazzorkester på TYVEN i Trondheim – se litt lenger ned i denne remsa for mer info!

4. Tre knallkonserter på Hærverk den kommende uka: Vi starter på søndag klokka 19.00, der det blir verdenspremiere på saksofonist Amalie Dahls nye trio, med Johannes Elnan på kontrabass og Øystein Aarnes Vik på trommer. Amalies band Dafnie har forresten nettopp gitt ut en knallbra liveskive fra Hærverk, med Lisa Ullén på piano. Gode minner fra den konserten, blant annet denne låta:

Så, på tirsdag, slipper Håvard Wiik Trio – med Ole Morten Vågan på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer – sitt nye album, Hic Sunt Leones, på Sonic Transmissions. Og dagen etter, spiller Sonic Transmissions-sjef Ingebrigt Håker Flaten bass når Karl Bjorå trio – som foruten Flaten og Bjorå (gitar) også har med seg Ole Mofjell på trommer – kommer til Hærverk. Og da er bassisten fra førstnevnte konsert, Johannes Elnan, oppvarmings-act på kontrabassen sin. Sirkelkomposisjon!

5. Dølajazz på Lillehammer starter neste torsdag! Ungjazz-programmet Jazzincubator er en sentral del av greia (det er vel knapt noe sted blogghalvdel Vinger har sett flere norske jazztalenter for aller første gang de siste ti årene), og byr i år på flere krumtapper – i tillegg har de åpningskonsert med rabagastene Ola Kvernberg og Stian Carstensen, nujazz-legendene Wibutee kommer, det gjør også trioen Wesseltoft/Andersen/Nilssen, Steinar Raknes spiller både med Lars Saabye Christensen og Unni Wilhelmsen, Amund Kleppans band spiller, saksofonist Magnus Bakken kåserer om bruk av sosiale medier for musikere (sjekk ham ut på youtube) og så videre. Bra greier!

4. Sondre Lerche spiller seks konserter på Parkteatret i Oslo de neste ukene, den første skjer førstkommende torsdag. Og han sendte oss en påminner på at disse konsertene også har med seg noen special guests hver eneste kveld. Denne lista kan jo nesten doble som en nominasjonsliste til NTT’s hall of fame, se bare her: Okt 15: Ole Morten Vågan (kontrabass) + Solveig Wang (klarinett) Okt 16: Harald Lassen (saksofon) Okt 17: Marianna Sangita (vokal) Okt 22: Gabriela Garrubo (vokal), Lars Horntveth (fløyter, diverse) Okt 23: Veslemøy Narvesen (trommer/vokal) og Okt 24: Håkon Brunborg (fiolin/pedal steel) + Susanne Sumbundu (vokal).

Vi går videre. Har dere sjekka ut det nye bladet, forresten? Sånn ser coveret ut, det selges på en god del Narvesen-fillialer, noen ekstra butikker (Big Dipper og Tronsmo) i Oslo og kan også bestilles fra Tekstallmenningen.

Vil du hjelpe oss i arbeidet med denne gratis musikkblekka, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse. Den tjenesten kan du melde deg på her. Det vi lever av, er derimot å selge blader. Dermed blir vi svært takknemlige for alle som tegner et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com eller til audun@jazznytt.no.

Her er Nancy Wilson med «Can’t take my eyes off of you».

****

Ravi anbefaler nye, norske låter i jazzlandskapet

Foto: Hans Christian Moen

Siden Ravi ser ut til å gjennomgå en real renessanse for tia med opptreden med Gjenfødt Kultur, egne shows, cameo med Åsne Fossmarks Blister Pearl og ikke minst omtalt i mye nevning fra diverse ungjazzere vi intervjuer her i Remsen, mente vi at det var på tide å få denne musikeren til å foreta seg litt payback til scena ved å velge seg tre låter å anbefale. Det gjorde han.

Åukei, diskleimer først: Jeg er ikke riktig fyr å spørre om hva som trender akkurat nå. Jeg gikk tilfeldigvis inn i en kinosal aleine og så Pulp Fiction cirka to år etter premiera, for å si det sånn. Fullstendig uforberedt. Fikk rimelig bakoversveis den kvelden. Men her er noen lydspor som ikke er høgg-gamle, i hvert fall:

Liv Andrea Hauge Trio: «Mange av oss» (2025)

Liv Andrea Hauge fra Helgelandskysten har vel sagt at hun innimellom tråkker litt ærbødig i fotsporene til Keith Jarrett (sitat grovt parafrasert av meg). Jeg synes hun gjør dette med en nydelig personlig signatur, med en bemerkelsesverdig ro og stamina i strekket, både lydmessig og kalendermessig. Her i godt samspill og fint melodisk, jarrettsk driv med Georgia Wartel Collins på kontrabass og August Glännestrand på trommer. Liv Andrea legger vokal som virkelig er vakker oppå tangent-improvisasjonen sin, i en liten kontrast til salige Keith, hvis vokal det må være lov å betegne som styggfin. 

Dette lydsporet er på alle måter fullendt, men jeg så at Kertu Aer har steppa inn på bass siden sist. Kertu kjenner jeg litt, og hun digger jeg fra blant annet Tell Us-prosjektet på NTNU og Science Fair.

Jeg opplevd også pianist Hauge med trioen Vinterhagen på Kampenjazz i fjor, og det var jeg og kompis Lars enige om at var helt vanvittig flott. Det er så fint med piano, kontrabass og batteri som beveger seg milevis unna på-tirsdag-på-torsdag, men legger seg opp mot kammerspill – lyttende og jevnbyrdige instrumentale fremføringer, der nye klanger, rytmer og teksturer kan oppstå. Jeg har stadig vekk vendt tilbake til Miles Davis’ innspilling «Sanctuary» som et skoleeksempel på dette. (Helst den akustiske 68-innspillinga av denne Wayne Shorter-komposisjonen). Og sammen med bassist Fredrik Luhr Dietrichson og trommis Andreas Skår Winther mestra virkelig Hauge kammerdisiplinen, syntes vi. 

Økse ft. Billy Woods: «Amager» (2024)

Her hadde det vært artig om en eller annen eplekjekk mannosfæreinfluenser leste remsa med lupe og sendte inn klagebrev til redaksjonen. For jeg blei jo bedt om å nevne tre NORSKE tracks, og dette valget har muligens ingen utøvere fra fedrelandet. Men opptaket er visst gjort i et studio i Trondheim, og jeg lurer på om saksofonist Mette Rasmussen har tilholdssted i Nidaros. Dette til tross for at det kan låte som hun har en kartoffel i halsen når hun prater.

Det er takket være Martin Bjørnersens musikalske oppdateringer i Klassekampen og på fjesboka at jeg oppdaga Billy Woods for noen år sida. Denne karen strekker ganske kraftig i rap-definisjonen, og sånt liker vi. Det kan like gjerne låte spåuken wørd og strim åf kånsjesnes som hiphåp, og tankene mine kan vandre til Sonic Youth sine lyd- og stemmepastisjer fra nittitallet (sjekk ut «In the kingdom #19» fra albumet Evol) eller gi meg en følelse av at Karius og Baktus møter Quasimodo. 

Noen ganger kan Billy fra New York låte ganske skummelt og truende, og det er jo stilig. I likhet med Bygdetrap-gutta, så er det visst veldig få som har sett ansiktet hans, og slik eksentrisitet legger jo også stein til den nifse byrden. Bassist Petter Eldh er vel nesten for norgesvenn å regne. I tillegg til ekstremt våkent og deilig intensivt bass-spill, så stalker jeg han på på instagram på grunn av hans Akai MPC-skills. Trommemaskiner og samplere er gøy. Savannah Harris og Val Jeanty kan jeg ikke noe om, men fy søren, jeg håper å få sjekke ut Økse på en scene snart, helst med Billy Woods på laget. 

Jan-Erik Vold og Ellen Sejerstedt Bødtker: «Norge og ikke -Norge» (2024)

Her har du en ganske fersk innspilling fra en kar som har stått i studio og messet foran mikrofonen i snart søtti år. Jeg elsker elsker elsker Jan-Erik Vold. Hvem andre kan være så dannet og så barnslig, så elskelig varm og så iskald flammende, så duggfrisk og så steingammal, så evig engasjert og irriterende stabeis på én gang. For en type!

Og jeg synes han har tatt tempen på den norske sjølgodheten, den norske naiviteten og den norske historieløsheten helt siden søttitallet. Vi har møttes noen ganger, og til og med forsøkt å samarbeide en gang, men det har vel ikke gått så bra. Det går gjerne ikke så godt når man møter sine største helter.
Akkurat nå legger jeg ut min bachelor-oppgave i musikkvitenskap fra Blindern, for de som skulle ønske å lese en veslevoksen kvasiakademiker forsøke å sammenligne Miles og Vold. 

Men jeg må også få med en liten kjepphest før jeg avslutter: Man trenger ikke operere med enderim og fire flate for å få det til å swinge. Eller for å si det på en annen, litt mer brannfakkel-aktig måte: Det var dritflinke rappere på norsk i mange tiår før Gatas Parlament, Pen Jakke og Tungtvann dukka opp. Jeg anbefaler messinga til folk som Jan-Erik Vold, Odd Børretzen, Arild Nyquist og Harald Sverdrup. Til og med Jens Bjørneboe har spilt inn vokal som er legendarisk, albumet Våpenløs fra syttitallet, produsert av Ole Paus, med svenske legender som Georg Riedel og Arne Domnérus. Sjekk det ut! Akkurat som tidligere nevnte Billy Woods … det er ganske nifst å høre Bjørneboe sitte å snøvle inn i mic’en om all verdens ondskap og krig. 

Tekst: Ivar Chr. Johansen aka Ravi

***

Gammelt jazzgull og annen kultur fra NRKs arkiver samlet 

Vi fikk et veldig godt tips fra Stian Håklev om noe han har laget ved navn Kulturbase – et arkiv med fabelaktig kulturhistorie fra NRKs arkiver. Nå kan bare høsten komme med pissregn og kalde gulv: vi er uansett under det metaforiske ullteppet og mesker oss med impulser. En fin gave og service til oss og alle dere som er opptatt av gamle kulturprogrammer fra da det fantes anstendighet, finsk fjernsynsteater, litteratur, billedkunst, dans, filosofi, folkeopplysning og poesi – og da ikke minst jazz (og annen god musikk)

Som Stian Håklev selv skriver:
“Jeg har laget kulturbase.no, en gratis katalog over nordiske scene- og konsertopptak, og fant underveis mye mer jazz i NRK-arkivet enn jeg hadde trodd: over 80 opptak med rundt 300 program, fra 1962 til i dag. Nesten alt kan spilles av fritt hos NRK, også fra utlandet.”

Noen av høydepunktene:
Charles Mingus sekstett med Eric Dolphy i Universitetets aula, 1964:  

Jan Garbareks kvartett med Rypdal, Andersen og Christensen på Sogn,1969: 

Moldejazz i over 50 program, fra de første NRK-opptakene i 1962 til Keith Jarretts «Molde-72», Weather Report, Gary Burton med PatMetheny, og Miles Davis i Idrettens hus i 1984.

Thorgeir Stubøs kvartett på Kafe Paletten i Tromsø, 1985.

Alt ligger fritt hos NRK, men er vanskelige å finne der, fordi NRKs søk bare ser på titler. I Kulturbase.no er de samlet med musikere, steder og år, og lenket til der de kan spilles.

 

Underlig sammenkomst i Trondy

Etter at Heiða Karine Johannesdottir Mobeck «overtok» nøklene til Trondheim Jazzorkester har mye rart og mye fint skjedd. Konserten på Dokkhuset under Jazzfest kommer til å bli snakket om lenge. Les forøvrig forrige nummer av Jazznytt for intervju og reportasje om akkurat dette.

Kunstnerisk leder Heida Mobeck under Trondheim Jazzorkesters «Vi er?». Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Men det er flere nøkler som skifter hender for tiden. Denne helgen inntar nemlig den løse bøtteballetten TJO det viktige utestedet TYVEN der oppe i Trondy. Det kalles en Sammenkomst, og er vel en slags blanding av festival og sosial happening med musikere, dansere, poeter og filosofer involvert. Og publikum, da. Flat struktur, oppfinnsom undring, og generell oppløsing av strukturer og konsertformater er gjennomgangstema.

Som hun selv sier her:

«Det starter i bunn og grunn med en gjeng med mennesker. Som skal skape noe sammen, ved hjelp av lyd som musikk. Resonnere. Man skal finne ulike klanger, bevegelser, rytmikk, resonanser og spenninger osv, som til sammen blir til en helhet. Samarbeid på boks. Samstemt flyt, siden i orkesteret stemmer det man gjør nådeløst og bokstavelig talt sammen med resten av gjengen. Nå vil vi orkestrere en sammenkomst med Tyven der vi finner ut hva vi kan få til i møte med folka der, de som henger der i kriker og kroker og kanskje midt på golvet. Kanskje blir det Kebabaluba med tuba. Vi vil gjøre noe vi synes er gøy og fett og invitere folk inn i det rommet til å henge og oppdage ting sammen med oss. Og så blir det spennende å være med å spille klubbmusikk. For det kan de på Tyven! Sant?»

Over 30 folk er involvert på vidt forskjellige vis, til mange av døgnets tider og sikkert med improvisasjon og kollektiv kraft som sentrum. Jazzorkesteret både vil og må arbeide mer lokalt fremover, og det er ikke Heida redd for, det er kanskje også slik man kan bygge et nytt samhold og få fram uventede ideer her hvor menneskene bor?

Noe så prosaisk som en albumutgivelse er faktisk ute nå med TJO-prosjektet VI ER? – som altså er hovedgreia nå, et vidunder i stadig utvikling. Albumtittelen er besnærende nok i seg selv:  Først etter mørkets frambrudd blir stjernene å se. 

Den er innspilt live på Stokkøya strandbar, og vi kjenner både sand og bølger og gresstrå i musikken, før vi ser opp og finner ut at det er blitt kveld.

Foto: Suki-Mei Hannan

Det er mye vakker vokal her, og mange resiteringer av dikt og poetiske manifester, fra Heida og fra den sentrale poeten og musikeren Trond Wiger. Her er mye suget av eget bryst, det er suggererende ordvekslinger mens det fifles og fofles i bakgrunnen på surklete synther og brukte instrumenter med de mange fantasirike og lekne musikerne som er tilknyttet TJO nå. Ofte er det mer knudrete ambient enn manges forestilling av hva «jazz» er for noe, men så er det da også både vanskelig og unødvendig å kategegorisere dette. I låten «God Natt» brukes diktet av samme navn av Olav Nygard, satt til en pen melodi av Åsne Fossmark (som vi møtte her i remsa forrige uke).

Dette er virkelig noe for seg selv – kanskje aller best å oppleve dette mens det foregår, men også som albumusikk blir man kjapt hensatt i en stemning som ikke var tilstede før man trykket play.

 

* * *

Boktips: Chet Baker i Kabelvåg!

Ja, særlig, tenker du kanskje, men Chet Baker har hatt konsert i Kabelvåg i Lofoten! I 1984 gikk han på scenen i Kabelvåg sammen med Erling Aksdal og Bjørn Alterhaug. Dette er godt dokumentert i en bok som kom i 2025 hvor Dag Kajander gir oss hele den spennende historien om Jazz & Rockklubben «Den Ensomme Ulv» i Kabelvåg.

Klubben eksisterte fra 1981 til den ble nedlagt i 2004. Kajander beskriver på en medrivende og morsom måte klubbens historie. Boka er rikt illustrert med bilder fra høydepunktene i Ulvens historie med mange interessante anekdoter. Den er en fargerik historisk reise for alle som er interessert i viser, rock og jazz. For oss som får litt mer fot av jazz enn rock er det imponerende å lese om alle som har tatt seg over Vestfjorden av jazzens mange stjerner. Her finner vi kjente navn som Pepper Adams, Larry Coryell, Michael Urbaniak, Philip Catherine og ikke minst Chet Baker! I boka fortelles det at var kun 15 betalende publikummere som fikk glede av Chet Bakers trompetspill på Kabelvåg Hospits denne sommerkvelden i 1984.

Viser og rock dominer nok Ulvens program hvor blant annet Robert Plant er en av de store som har spilt innunder Lofotens høye fjell. Bakerst i boka er en oversikt over alle Ulvens konserter gjennom 21 år og en rask opptelling viser over 360 konserter totalt!

Boka er en flott påminnelse at det ble spilt kvalitetsmusikk på steder du kanskje ikke var klar over og den er en flott dokumentasjon på hvordan dette lar seg gjøre med en kombinasjon av entusiasme og frivillig innsats!

Dag Kajander
Ulvetider
Lofotselskapet 2025
(111 s.)

Tekst: Christen Ringnes

****

Nye videoer: H lager K i store N

“Det er rart å kalle naturen “kjedelig”. Det er det liksom ingen som sier.” Jeg husker nok ikke formuleringen til Harald Lassen helt ordrett, og jeg husker heller ikke nøyaktig hvilket år det var vi snakket om det, men det var nå i hvert fall en samtale som fant sted på det koselige festivalområdet til Mandaljazz for noen år siden. Og det var jo uten tvil en samtale som handlet om måten saksofonisten – og låtskriveren, fløytisten, pianisten og undreren – forholder seg til naturen, som han noen ganger rett og slett forkorter til “N”, i kunsten sin (som han noen ganger forkorter til “K” – eller er det Kulturen han sikter til? Kanskje begge deler). Så la oss si at dette var en samtale som fant sted det året hvor han gav ut albumet Opplevelser fra N (impro og låt) med Veslemøy Narvesen på trommer og Barður Reinert Poulsen på kontrabass, og som i tillegg til ni spor (seks improviserte, tre komposisjoner) også inneholdt en omslagstekst der han forsøker å si noe om sammenhengen mellom musikken og naturen – inspirert av dyp-økologi og økosofien til Arne Næss, i tillegg til møter med både natur og musikk ellers: 

“It dawned on me: improvising has many similarities with the processes in N. It is a collective improvisation where the various sub-organisms are woven into a larger whole. Dependent upon each other. A common (rhythm) flow. If one falls out, the whole thing falters and desperately seeks other means of survival. They talk together, relate to each other, and depend on each other. Both music and N are a living process that is always on the way to something that has never been before. Unseen and unheard, but still recognizable. Loved and endangered.

We should meet N with emotion, wonder, play and joy. Just as we must when we are going into the improvisation.”

Underveis i en fin konsert med sitt “vanlige” band på Victoria for litt siden, fortalte han litt om LP-ene og CD-ene han hadde med seg til salgs, og da stoppet han opp ved dette albumet, og forsøkte å formulere noen tanker bak det trioforsøket på nytt igjen. Jeg tror han brukte tresorter som eksempler. To trær av samme sort er både like og ulike, same but different, og åpenbart kan vi si det samme om improvisert musikk. Og så er det allikevel denne forskjellen – for der jeg er enig med Harald, det er rart å kalle N “kjedelig”, er det åpenbart sånn at vi titt og ofte opplever K som kjedelig, uinteressant, irrelevant, stygg og så videre. Det er jo tross alt to forskjellige ting. Men, lurer jeg noen ganger på – er det sånn at man for eksempel kjeder seg sjeldnere om man tilnærmer seg musikk, eller “lydbilder”, på samme måte som vi gjør med natur? Og kan man endre på hva innenfor musikken som føles «kjent» og «ukjent» om man har med seg de perspektivene inn i plater og konserter? Menneskeslekten stiftet bekjentskap med fuglenes friform og noise fra fossen lenge før vi lagde låter med vers og refreng. De greiene der har vært med oss en stund. Hos den danske forfatteren Inger Christensen er ikke skillet mellom K og N åpenbart, der kan vi, om jeg forstår henne rett, for eksempel se på en strykekvartett eller et vakkert dikt som et naturfenomen, noe som til syvende og sist springer ut av det samme. Jeg er nødt til å finne mening i verden, ikke fordi det er noe jeg bestemmer meg for, og kanskje ikke engang fordi det er noe jeg ønsker, men fordi jeg som en annen innfødt – på samme måte som et tre er innfødt – ja virkelig som en inngrodd del av verden, ikke kan unngå å skape mening, skriver hun et sted i Hemmelighetstilstanden. Språket regner og sildrer, fugler skriver i luften, og så videre. Jeg husker ikke om jeg nevnte Christensen i samtalen vår, men jeg er nokså sikker på at vi snakket om en utstilling med bildene til Anna Eva Bergman på Nasjonalmuseet, som vi begge vel var begeistret over, og hvor jeg blant annet hadde festet meg ved et sitat som sto å lese på en av veggene: “Liksom frosten er et middel til å skape vakre iskrystaller, er menneskene et middel til å skape kunstverker. Det vil ikke si å gjengi og etterligne naturen så nøyaktig som mulig,- det vil si tvert imot å skape en ny natur i bildet.”

Jeg vet ikke om det er i nærheten av å være treffende for måten Harald Lassen forholder seg til naturen i sin musikk, for det er vel både en konstant i hans kunstnerskap, og noe som (nettopp derfor) er i konstant endring. Tidligere flettet bandet hans for eksempel inn opptak av fugler i konsertene sine – det gjør de ikke lenger. På covid-albumet Human Samling, fant vi feltopptak som Harald hadde gjort selv ute i skauen. Og så kom altså Opplevelser fra N, hvor naturen opptrer som metafor. Og i fjor, i anledning Friluftslivets år, var han på en omfattende solo-turné hvor han spilte på samtlige 25 dagsturhytter i Agder. Noen ganger var han vel mer eller mindre mutters alene (skjønt, det er et definisjonsspørsmål), mens han andre ganger støtte på takknemlig publikum. Nå har han sluppet to videoer der han står og spiller ute i guds frie, omgitt av fugl og barskog. I begynnelsen av den ene videoen står han og knipser på saksofonflisen – vi får sende en takk til naturen for at vi har fliser også – slik at det nesten låter som en hakkespett. I tittelen på den andre videoen dukker både ravnen og det han kaller “the Iron Bird” opp – det høres faretruende ut, som et navn vi for eksempel kunne et våpen, men jeg antar at det er saksofonen han sikter til. Og det er jo ikke verdens dummeste kallenavn, saksofonen kan jo ligne litt på en fugl, både i lyd og fasong. To vakre små stunder i naturen er det uansett, det er ikke det at Harald står der ute og forsøker å herme hele tiden heller – tvert imot, egentlig. Å entre disse omgivelsene handler nok om noe ganske annet enn lydkamuflasje.  

Jeg kom til å tenke på en utgivelse som jeg ble bevisst på via Daniel Spicers bok om Peter Brötzmann, som jeg leste i vinter – Schwarzwaldfahrt fra 1977. Der tok Brötzmann og Han Bennink med seg en nagra-opptaker ut i Schwarzwald på vinteren, og spilte på en haug med instrumenter, stubber, råtne trestokker. De tok opp fugler, små bekker, vinden som gnisser mot mikrofonen, de står langt unna og tuter, og beveger seg tett innpå. Det er merkverdig, hvor forskjellige de ulike stedene de plasserer mikrofonen føles – fra intimt til episk, fra romantisk og skjønt til punka. Verdt å sjekke ut. H har rett – det er rart å kalle dette “kjedelig”. Jeg ser frem til flere opptegnelser fra store N i årene som kommer. 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger