NTT: På tide å trekke inn

Hei der, kjære remseleser

Vi er tilbake i litt annen form etter en liten høstferie, samt et opphold grunnet materialtretthet, snue, ryggkink, allmenn fortvilelse og KI-debattaggresjon.

Først må vi minne om den nye papirutgaven av Jazznytt som man finner her og der på Narvesen samt på Tiger, Tronsmo og Big Dipper dersom man befinner seg i Oslo denne helgen. Forfatter Rune Christiansen har et essay om hvordan han oppdaget jazz via radioteatret. Akkurat dét er nok en mulighet som svinner for den som vokser opp i dag, skjønt det finnes vel noen frakker der ute fortsatt. Det er en dyp samtale om Bill Evans og annet med skuespiller Anders Danielsen Lie, vi har en haug nye skribenter, stort minnegalleri fra sommeren, anmeldelser, intervjuer, reportasjer, småstoff og alt sånt noe om ny og gammel jazz.

Om du vil ha en pause fra lesingen denne helgen, kan det anbefales å oppsøke konserter. Vi ser nærmere på Fri Resonans i Trondheim om få strakser, men glem ikke festivalen Jazzalarm i Porsgrunn. Bjørn Klakegg (som vi også nevner litt senere) er godt representert på programmet, det er også Audun Kleive. Litt få kvinner, men heldigvis er det samtale mellom hederskvinne Tanja Caldecourt fra Musikk i Innlandet og Jazznytt-skribent Tore Stavlund – la oss håpe det handler om jazzens blå kjerne!

På søndag er det på tide å komme seg til den i Facebooks kommentarfelt så fryktede østkanten av Oslo. På Kampenjazz er det denne sesongen trommekunstner Per Oddvar Johansen som er residerende musiker. Med seg på søndag har han Uma Morelia Bustos Reksten på kontrabass, Ayumi Tanaka på piano og Rob Waring på vibrafon. Finfin miks.

Og senere i uken vil kanskje dørene på Nasjonal jazzscene løpes ned av radikaliserte Susanne Sundfør-fans som har oppdaget Kit Downes etter de to musikernes rystende duo-album. Briten spiller der nemlig med den svært populære «nakken ut av ledd»-pianotrioen ENEMY, som ellers består av Petter Eldh og James Maddren. Dette er torsdag 8. oktober. Kit skal senere ut på en kirketurné med Sundfør. Her er en visuell videreføring av musikken deres, skal vi kalle det doula-jazz?

Apropos radikale kunstnere bosatt på Nesodden: den mildt sagt unike vokalkunstneren Juliana Venter, blant annet kjent fra samarbeid med Rolf-Erik Nystrøm, og det fjetrende bandet It Was Her Idea, er denne helgen ute med et komplett solo-album. Bare Julianas stemme, med og uten ord men med mange viktige budskap og stemningsdytt. Det er innspilt på Vanntårnet der ute på Nesodden – et viktig sted for kunst og musikk.

Juliana Venter. Foto: presse

Det er også bare noen dager til den frilynte festivalen FRAM der ute, med kunst i mange formater, felles bespisning, og konserter med musikk fra Frode Gjerstad/Margaux Oswald til landets beste rockeband for tiden: fantastiske Hayeminol. Sjekk programmet her mens du lytter til og legger igjen en slant hos Juliana.

Det er også en ny jazzplatesjappe og jazzfilmklubb i by’n. De går ut i hundre, sjekk bare her.

Revolusjonen er i gang – følg på! Vil du hjelpe oss i arbeidet med denne gratis musikkblekka, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse. Den tjenesten kan du melde deg på her. Det vi lever av, er derimot å selge blader. Dermed blir vi svært takknemlige for alle som tegner et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com eller til audun@jazznytt.no

 

Inn i høsten med Hans P.

Hans P. Kjorstad. Foto: Johannes Selvaag 

Felespiller og synthist Hans P. Kjorstad fra Fron er ikke et ukjent navn i disse spalter, ja han har vært en gjennomgangsfigur i årevis på grunn av sin freidige marsj på gjengrodde stier der han han på eget vis har tuklet med folkemusikktradisjonen, men også vært en historisk tro utøver, samtidig som han har vært å høre i utallige prosjekt innen jazz, frijazz, psych-rock og dansbar samtidsmusikk. Lørdag har han releasekonsert på Kafé Hærverk i oslobyen for et besnærende, behagelig og groovy alternativt soloalbum ved navn Inn. En gyllen anledning til igjen å kontakte denne felens fabulerende filosof.

Hallo Hans, en av mine yndlingsmusikere som du er. Åssen går det på Lillehammer for tiden, noe som foregår?
–  Eg trivs godt under høststjernen, livet lever liksom meir på ekte når august er forbi og trea skiftar farge, det er som i eventyrland her no. Tru meg, eg elsker sommaren, vera landstryker, kjenne livets spel, spele nokre ville kor, sverme som i eit siste kapittel. Men kom hausten, som etter ein siesta kjenner eg atter sult etter musikkens mysterier, som ein kan få ferten av både høgt til fjells, på bjørger, ved rikets port nærmest, eller kanskje i krattskog rundt gjengrodde stier. Blir også inspirert av den gamle guden Pan, den gåtefulle, som eg vil rosa for nokre glupe attributtar, der har det moderne Amerikas åndsliv noko å lære.

Akkurat no svarer eg på dette intervjuet mens eg ligg i lyngen, redaktør, i aftenrøden eg minnes et gjensyn med ny jord mens eg høyrer på Arne Benoni og gir elles livet ivold. Å kjenne på at sommaren er over er godt, som andre born av tiden er eg ikkje redd språket er i fare, den siste glede er å tenkje at ringen er slutta og det stridende liv ligg bak oss. Har spelt både på Tamara og Victoria og Gjøvik-Markens gr…(men fortsatt ingen gig på Segelfoss jazzklubb kva skjer med det), kort sagt som ein vandrar spelar med sordin for konerne ved vannposten er det godt å kjenne roa atter senke seg.

Hans P. Kjorstad. Foto: Johannes Selvaag 

Ah, det høres nydelig ut. Jeg skulle kjøpe en flott innbinding av en Hamsun-roman på Norlis antikvariat i går, men før jeg kom så langt hadde noen andre kjøpt den. Noe er i kjømda. Du har lanseringskonsert for en besnærende plate denne helgen. Hvor mange instrumenter er med på Inn, hvordan spilte du den inn og hvor lang tid brukte du, egentlig?
– Takk for komplimenten! Det er vel ikkje så fælt mange instrument i bruk eigentleg, fele, synth og trommepad for det meste og så noko snacks frå swarmandal på ein låt og piano på ein annan. Og nokre feltopptak. Alle instrumenta kan låte forskjellig ettersom korleis ein spelar på dei så det har kanskje noko med saken å gjera. Eg spelte den inn sjølv heime over ei periode på 4 månader og så fekk eg ekstremt god hjølp av JOAR RENOLEN på mixing.

Det er vel egentlig min jobb, men hvordan vil du beskrive denne musikken, og er den kjernen av din musikalitet eller et rart sidespor?
– Eg har hatt og har store vanskar med å beskrive musikken, plateselskapet ville også gjerne at eg skulle det men det greidde eg ikkje, og dei endte opp med å kalle det noko med folkemusikk, som for meg er rart i og med at det «ikkje er det». men eg ynskjer at folk skal lytte til det på sin eigen måte og eit overordna mål er at alle skal vera seg sjølv, tru på seg sjølv og gjera det dei vil sålenge dei respekterer kvarandre. Eg ville berre lage noko som eg likte å høyre på sjølv. Og sidan det er fyrste gongen eg har bestemt «alt» sjølv så er det definitivt eit personleg prosjekt som enten eg vil eller ikkje nærmar seg ei kjerne av det eg er mest interessert i om dagen – groover og tonalitetar. Så kan eg sjølvsagt ikkje definere meg utifrå ei enkelt skive. Men eg står for det som er der og om det er eit sidespor fer tida vise.

Om dette er deg er du en fin kar. Hvordan løser du det live alene?
– Eg laga ikkje albumet med tanke på å spele det på konsert, så det blir ikkje akkurat likt akkurat. Men no har eg øvd ein del med tanke på denne slags ilddåpen på laurdag på Kafe Hærverk, og eg har fått sansen for å lage noko i samme gata vertfall, delvis improvisert sjølvsagt men med mange referanser til låtane på skiva. Eg har med fele, synth og trommepad og brukar loopstasjon til å sy det saman.

Ønsker du at publikum sitter på barkrakk og klør seg på haken under konserten, eller er mild frihetsdans å foretrekke?
– Do What You Wanna Do

Apropos dette er du også med i Reolô, et av landets beste liveband som om få uker kommer med glimrende nytt album. Er det artig å se hvordan musikken kan fungere i så mange forskjellige settinger live – til og med på kjedelige Øya?
– Veldig artig å spele med Reolô såmmå kor det er hen!

Tidligere i år utga du en snasen plate kalt Dålågjel sammen med det man gjerne kan kalle monarkiet av norske musikere. Dette var en smule mer «tradisjonell» musikk, men samtidig var det både dogmer og nytenkning involvert. Forklar!
– Redd for å sprenge remsa på dette spørsmå Må ta det stutt: dogmet var at alle spelte inn kvar låt separat med eit arkivopptak på øyret slik at eg kunne redigere all musikken opp mot eit bestemt utgangspunkt. Det gjorde definitivt noko med både takta og tonaliteten. nytenkinga var vel mest at eg fekk JOAR RENOLEN (som er ein jævlig smidig mixer og produsent) til å både slå seg litt laus og ta mine meir eller mindre konkrete idear på kornet. Stor takk til Rasmus, Helga, Astrid og Kenneth som gadd å vera med på det!

Denne helgen er du også representert på Sondre Moshagens album Audio Guide. Jeg har sett dette bandet på begge sider av Mjøsa. Jeg hører rykter om at du har slutta i bandet, men du har kanskje noe fint å si likevel?
– Det er eit veldig flott album med steike bra musikarar og nydeleg musikk laga av Sondre! Og eg har ikkje «slutta», kunne berre ikkje vera borte heile den turneperioda. Sondre er sjefen her så eg stoler fullt på at han geleider dette prosjektet vidare i sin beste form.

 

 

Frihet i Trondheim

Festivalen Fri Resonans går av stabelen fra fredag 2. oktober, og er som vanlig en todagers happening på Dokkhuset i Trondheim, bestående av tre konserter med variert musikk av høy kvalitet. Joakim Rainer bistår remsa med en presentasjon av ting som skal foregå.

Nick Dunston / Viola Yip
Nick Dunston / Viola Yip. Foto:Lizzy Zaanen (t.v) Adam Hrùby (t.h)

Først ut er den Berlin-baserte duoen bestående av Nick Dunston og Viola Yip. Nick Dunston er et kjent navn for mange i jazzverden gjennom sideman-jobber med Tyshawn Sorey, Vijay Iyer og Mary Halvorson. I denne duoen med komponist og lydkunstner Viola Yip jobber de med to selvbygde feedback-instrumenter – Susan og Banjer+. Susan er et performativt verktøy som gjør det mulig å oversette våre musikalske kroppsbevegelser til lyd gjennom akustisk feedback. Banjer+ er Nick Dunstons eksperimentelle elektroakustiske soloprosjekt, som utforsker alternative tilnærminger og kontekster til banjoen gjennom bevegelse, feedback og preparering. Som duo fokuserer de på å skape et mikrotonalt lydlandskap av resonanser og interferenser, som oppstår gjennom samspillet mellom mikrofonene, høyttalerne, deres interaktive bevegelser og det felles rommet.

The Dennis Egberth DynastyThe Dennis Egberth Dynasty. Foto: Aaron Pelcman

Den svenske trommeslageren Dennis Egberth visker ut grensene mellom frijazz, atmosfæriske lydlandskap og hypnotiske elektroniske pulser. Med sitt nyeste prosjekt, The Dennis Egberth Dynasty, har han skapt en altoppslukende lydopplevelse – en meditativ blanding av spirituell jazz, monoton elektronikk og improvisasjonsenergi. Resultatet er en trollbindende reise der lyden folder seg sakte ut og drar lytteren inn i sine dype, teksturrike lag. Med seg på laget har han sentrale musikere fra den svenske jazzscenen, Fredrik Ljungkvist (saksofon/klarinett), Niklas Barnö (trompet), Joe Williamsson (kontrabass) og trondheimsbaserte Oscar Grönberg (tangenter).

Holm / Baars / Henneman / Ex / Haugerud

Foto: Kasper Frenkel

Dette prosjektet har sitt utspring i en Amsterdam-tur som Klaus Ellerhusen Holm og Tor Haugerud foretok i 2024. Målet med reisen var å gjøre innspillinger i ulike formater sammen med nederlandske musikere. Et av resultatene er denne kvintetten som får sin urpremiere under årets Fri resonans. I bakgrunnen ulmer Ellerhusen Holms langvarige interesse for nederlandsk jazz og improvisasjonsmusikk. Ab Baars, Ig Henneman og Terrie Ex er bautaer i det nederlandske musikkmiljøet gjennom lang fartstid i prosjekter som blant annet ICP Orchestra og The Ex. Tor Haugerud og Klaus Ellerhusen Holm er to ringrever i Trondheimsmiljøet som vi kjenner godt fra prosjekter som Ballrogg, Nakama, BOL og utallige utgaver av Trondheim Jazzorkester.

Kjell Bjørgeengen / Lasse Marhaug

Også grunn til å glede seg til duokonsert med støymusiker Lasse Marhaug (flood coil/elektronikk) og videokunstner Kjell Bjørgeengen (flood coil/jones videosynth). Her får vi en audiovisuell konsert utenom det vanlige – Bjørgeengens videostrøm genereres av modulære oscillatorer, som deretter rutes inn i Marhaugs støyelektronikk, og sendes igjen tilbake til, som skaper en endeløs feedback-loop hvor små endringer skaper dramatiske og dynamiske endringer i både lyd og video. Duoen er i år aktuell med albumet Flood Coil (2026) på Smalltown Supersound.

Izumi Kimura / Gerry Hemingway

Foto: Dan Nawrocki

Den amerikanske trommeslageren Gerry Hemingway har en lang og innholdsrik karriere innen jazz og improvisert musikk. Han er kanskje særlig kjent fra trioen BassDrumBone og samarbeid med musikere som Wadada Leo Smith og Anthony Braxton. Den japanske pianisten Izumi Kimura arbeider hovedsakelig innen samtidsmusikk og improvisert musikk. De har en intuitiv forståelse av hverandre og musikken kan oppleves som både melodisk, rytmisk og abstrakt, og beveger seg sømløst mellom perkussive utbrudd, finvevde lydpuslespill, uttrykksfulle soloer og frie passasjer. Duoen har utgitt to album sammen. Deres nyeste utgivelse, How The Dust Falls, kom ut i 2025.

Tekst: Joakim Rainer

Månebedotten, mann!

Jørgen Fiske, fotografert av Sofie Berrefjord. 

Høst. Jada, absolutt. Det er begynt å komme en drøss med gode norske jazzalbum på selskaper som Sauajazz, Sonic Transmissions, Jazzland, og så videre. På tide å trekke inn til anlegget. Eventuelt sende seg til månen? En periode virket det trygt og fint der, men snart kan man vel støte på Peter Thiel der oppe. Kanskje det er like hensiktsmessig å komme seg bort til Tiger Records eller annen troverdig platesjappe og skaffe seg Canned Luna (Sauajazz) av det forholdsvis ferske bandet Moon Inhabitants? Ja. Om du føler at det er noe kjent med navnet kan det godt hende at du har hørt Ornette Coleman-låta fra tidlig 60-tall som ble samlet på skiva Art of The Improvisers i 1970. Musikken til det norske bandet Moon Inhabitants følger i samme frie, freidige og lystige spor, med fornemmelser av mange epokers gullalderjazz. Inkludert remsas evige favoritter Atomic, som vi fortsatt skriver og skal skrive veldig mye om også.

Det er ellers mange referanser til månen og omegn på platen, som er speisa på en intuitivt forståelig måte. Det er jo så mye kunst, litteratur, film og så mange ideer som kretser rundt vårt forhold til den forlokkende lærkula av drømmer. Ikke minst musikk. Og mer skal det bli.

Bandet består av en gullefin gjeng fra et av de skikkelig herligste kullene på NTNU Jazzlinja i manns minne – hvem kan egentlig glemme andreklassekonserten deres? Så er det også herfra trommefingrene til Jørgen «Freaky» Fiske fant kornet til det som skulle blir dette bandet. Sammen med en annen god klassekamerat.

Hallo! Før det første, er du i slekt med Trygve Waldemar Fiske?
– Hei Pompeii! Ikke såvidt jeg veit, men bestefaren min er fra Surnadal og det er der navnet kommer fra. 

Hmm. Og så har vi tegneren Lars Fiske også. Men hvordan begynte du å spelle trommer? Du hadde et rikt musikalsk miljø rundt deg?
– Jeg begynte å spelle trommer i Nøtterøy skolekorps da jeg var åtte. Ikke all verdens band-kultur på Nøtterøy, men det er en fantastisk rockeklubb for ungdom i Tønsberg som heter HaugaRock! Dit dro jeg ofte på konsert og spelte i et par band.

Du er en av flere ganske unge jazzere og rappere som fremhever Ravi for tiden. Hva var det eller rettere sagt er det med ham?
– Ivar! Vi hadde Den Nye Arbæidsdagn i CD-spellern i bilen da jeg var liten. Så det er et av de første musikalske minnene jeg har. Og dæven døtte for noen catchy låtær! Jeg trur også at min generasjon som har vokst opp med musikken, har gjenoppdaga musikken med nye ævver. Det er generelt høy allsang-faktor også! Gode samples fra hele musikkhistoria og noen frekke modulasjoner. Jeg er så heldig at jeg har blitt kjent med ham de siste åra og han er utrulig hyggelig, raus og nysgjerrig på hva som foregår i musikk-Norge i dag. Og så er jeg vestfolding, så han er en av de store, sammen med Jaga Jazzist!

Har du mye fett tromme-utstyr eller er det ikke så nøye?
– Evig kamp det der med utstyr! Det feige svaret er jo det ikke har noe å si, men det er alltid gøy med leitinga etter det perfekte utstyret! Kjøpte nylig en Zildjian Pang-ride som jeg er veldig glad i. Også har jeg et par ride-cymbaler fra Espen Aalberg som låter kuler og krutt!

Lurte på en ting. Hva er viktigst: å studere jazztradisjonen intenst, eller bry seg mest om det som foregår i dag?
– Begge deler er viktig! Det er jo ingenting som oppstår i et vakuum, så jazztradisjonen er virkelig sentral. Men jazztradisjonen er jo heller ikke én ting, så det er jo så mange forskjellige grener man kan grave seg ned i. Jeg er jo veldig glad i den frie sekstitallsjazzen og en av favorittene mine på trommestolen er Ed Blackwell, så da er det jo naturlig å grave i hans bakgrunn igjen. Sånn sett kan det bli et evig rabbit hole, men det er også veldig gøy! Det er likevel også sjukt viktig å bry seg om det som skjer i dag! Viktigst av alt er jo å følge kicket! Også er vi veldig heldig i dag som har tilgang til alt av musikk.

Ja, på sett og vis. Fortell litt om studietiden – bare lykke?
– Jeg starta på jazzlinja uten å kjenne noen der, så det var litt nifst i starten. Men første dagen i fadderuka inviterte Åsne Fossmark og Selma Granly meg til te, så det ble trygt rimelig fort! Utover det var det stort fokus på å følge kicket og stole på at det var riktig. Jeg hadde også noen fantastiske timer med Tor Haugerud som er en viktig mentor og stor inspirasjon. For et herlig sted!

Moon Inhabitants. Foto: Sofie Berrefjord

Nå er du ute med en knall plate sammen med mange andre godsnuter som du traff der oppe. Men Moon Inhabitants er liksom mest ditt band, eller tar jeg feil? Fortell litt om medlemmene, a!
– Det er en herlig gjeng å spille med! Det er faktisk et samarbeidsprosjekt med Mikkel Dahl Amundsen, så vi er begge bandledere. Vi starta bandet i andre klasse da vi skulle ha en delt eksamenskonsert, og så har vi videreført bandet siden det. Mikkel er jo min partner in crime og spiller med meg i bandet mitt Pongo også, så det føltes veldig naturlig å starte band med ham! Og fyttirakker’n for et teknisk overskudd han har!
Åsne Fossmark er en fantastisk saksofonist og jeg blir alltid sjukt inspirert av å spille med henne, men også av å høre henne! Hu er jo i så sinnssjukt mange kule prosjekter og jeg anbefaler alle å sjekke ut Blister Pearl-skiva når den kommer ut!

Der er forresten også Ravi med.

– Sondre Moshagen har en sjukt god balanse mellom å være soft og å trøkke skikkelig til. På konsert kan han ta helt av uten forvarsel. Kjempegøy! Og han skriver sjukt fin musikk både i Lightning trio og Audio Guide. Veldig gøy å spille med!

Johannes Lykkås swinger som et lokomotiv. Han kan ta veldig uventa valg i impro-delene som er veldig gøy! Vi har spilt litt duo, for å øve på å spille fort. Det har kommet seg for oss begge. Han leder jo en fantastisk trio som heter Wilhelm III. Sjukt god musikk!

Mye sjukt her. Månesykt. Hva er det med månen som lokker slik? Space er jo et av jazzens domener.
– Månen er så interessant på alle plan! Vitenskapelig, politisk, mytisk, og alt som har med folketro, religion, sci-fi og så videre å gjøre. Jeg kan jo se for meg at på 50- og 60-tallet, så var det lett å la seg påvirke av romkappløpet. Og før vi landa på månen kunne man nok drømme seg bort til den fjerne og utilgjengelige satellitten. Jeg synes milliardærkappløpet i dag er hakket mer komisk, og tanken på å bo på månen eller mars er rimelig dystopisk.

Ja, hold deg her nede. Har du og Mikkel brukt astronomiske kart og annet materiale under arbeide med komponeringen?
– Nei, ikke ennå, men det var ingen dum idé!

OK, nå skal du få lov til å liste opp noen låter av andre du kan du føle deg månebedotten av!

«T&T» – Ornette Coleman

«Compulsion» – Andrew Hill

«My Head Is Listening» – Motif

«Borderline» – Anna Högberg Attack

«Bop About» – Atomic

Det der var en bra liste. Ja, for jeg fikk absolutt litt post-Atomic vibber på denne musikken på plata deres
 Veldig stor inspirasjonskilde. Fikk se dem i Kristiansand på den siste turneen deres. Veldig inspirerende!

Hvor mange andre band er det du styrer med mest nå for tiden
– Nå spiller jeg i en bukett fine band! Pongo er en frijazzkvartett jeg leder og har Mikkel Dahl Amundsen på trompet, Guro Kvåle på trombone og Bendik Lundsvoll på bass. Album kommer nok til våren! Også spiller jeg trommer i Andrea Schnell Husby sin fyttirakkern-trio, CC Dahls. Der spiller også Jacob Tjernström. Vi spilte inn album forrige uke! Og Vårknipa er et «pop-band» med Amelia Snerte, Kristian Enkerud Lien og Anna Ueland som jeg synes det er sjukt gøy å spille med! Albumet vårt skal vel mikses nå rimelig snart.

Helt klart en fin bukett. Moon Inhabitants skal spille på Vill Vill Vest om ikke lenge. Der er det energi i publikum.
–  Det er alltid gøy å spille i Bergen. Energien fra publikum smitter veldig over på oss, så vi gleder oss masse til en intens halvtime! Ellers skal vi på en liten releaseturné i november. Vi skal også spille Oslo, Stavanger og Trondheim, så følg med!

 

Ute til lunsj

Ja, ut av det blå er det plutselig en vaskeekte norsk jazzklassiker som er ute i velassorterte butikker på flunkades ny LP. Og nei, vi snakker ikke om noe basic eksperimentell jazz fra Jan og gutta ved overgangen til syttitallet denne gangen. Nei, det er det jeg vil kalle urban fjelljazz, med andre ors ekte fusion – melankolien i Oslos gater da en ny by ble bygget og den gamle forsvant. Lyden av nåtid, nye bygninger, Aker brygge og en høyere himmel over det norske folk.

Vi har lenge håpet at ODIN-katalogen (og tilstøtende selskaper) fra slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-årene skulle gjenoppdages og pusses opp, og nå har det skjedd. Måtte det bli flere. Et sted mellom Eric Dolphy og Lars Kilevold finner vi det norske jazzbandet Out To Lunch. 1988 er jo faktisk blitt virkelig gode gamle dager nå, men det er en viss følelse av aktualitet i låtene deres slik de i dag fremstår på det selvtitulerte debutalbumet. Skarp melodiøsitet, tilløp til synth og shred og ny teknologi, klare identiteter på enkeltmusikerne og et utsøkt samspill. Fra episke ballader som «Stillehavet» til NRK-MIDI-aktig detektivjazz i «Song for an absent pianoplayer» – og en teskje Metheny. Kult sound og en norsk karakter ved låtskrivingen.

Brødrene Rune og Bjørn Klakegg på tangenter og gitarer var en kjerne, men saksofonist Vidar Johansens rene tone og oppvakte komposisjoner er også en ledestjerne, med en trygg base i Svein «Chrico» Christiansen på trommer og Olaf «Knerten» Kamfjord på bass.
Det er mange deilige tidstypiske bilder inni LP-en, og den kommer også utstyrt med et entusiastisk essay fra mega-fan Martin Horntveth. Han og broren Lars har kauka om denne musikken (og Jon Balke sin fra samme periode) så lenge jeg har visst om dem. Og det var også utslagsgivende for Jaga-sounden – det fortelles at Lars lånte original-CDen på biblioteket i Tøns, og fornyet den annenhver uke, gjennom hele oppveksten. Han fylte også inn for Johansen på sax da de hadde konsert i fjor og i år – det hadde kanskje vært hyggelig om de gjentok dette på festivaler til neste år?
Skaff denne LP-en så lenge, og det er gøy for yngre lyttere å begynne å oppdage all den spenstige jazzen som skjedde i årene før Nils Petter og Bugge «forandret alt», slik nyere historiefortelling har fortalt.

 

Perledykking med Åsne Fossmark

Åsne Fossmark. Foto: Mali E. T. Gudmundsen

Forrige uke var den unge supersaksofonisten Åsne Fossmark en sentral del av Anna Ueland-bandet Science Fairs strøkne debutalbum «Sugar In The Morning». Hun er en aktiv krabat selv, og kommer med et slags solo/bandprosjekt ved navn Blister Pearl denne uka. På Ghost Dog, utgitt av Heida og Joels label Pluritone, treffer vi jaggu igjen Ueland på diverse knotter, samt Eskil Bruntvedt (elbass) og Elias Baadsvik (trommer). Dette låter litt annerledes enn tidligere Fossmark-utgivelser, mer pop og shred i forlengelsen av Koma Saxo og Thundercat og sånn, kanskje?

Halla Åsne,  jeg vet hva en blister er og jeg vet hva en pearl er, men hva er en blister pearl?
– Ja, bra du spør, så slipper jeg å prakke forklaringen på folk som ikke lurer! En Blister Pearl er en type ferskvannsperle som vokser på innsiden av skallet til skjellet som lager den, til forskjell fra hele perler som vokser inni vevet hos skjellet. Så den ser på en måte ut som en blemme og er litt asymmetrisk, som er kult synes jeg.

Dekorativt. Er dette et band eller ditt soloprosjekt med ekstra musikere?
– Hmm, vi spiller jo mine låter og jeg driver prosjektet selv, vet ikke hvordan man definerer soloprosjekt? Når vi jobber frem låtene er jeg prisgitt all input og energi jeg får fra Anna og Eskil og Elias, så jeg vil si band.

Blister Pearl. Foto: Mali E. T. Gudmundsen

Folk som bare har hørt deg i klassiske jazzkvartetter og storband blir kanskje overrasket over moderniteten her. Ble du?
– Haha, ja sant! Jeg er litt overrasket over hvor stort gap det er mellom musikken jeg har spilt mest av og musikken jeg skriver selv. Jeg har skrevet endel låter nå men har liksom aldri noen idéer som ligner på en standard-låt. Største inspirasjon til plata er nok plata Y-OTIS 2 som jeg har vært blodfan av siden 2020, den typen lydlandskap har inspirert meg veldig lenge parallelt med at jeg har spilt mest «eldre jazz» frem til nå, haha. Vet ikke om Blister Pearl er jazz, heller. Har kalt det Art-hop og Beat-jazz noen ganger, når folk spør om labels.

Like greit det. Men hva er en Ghost Dog i ditt kunstneriske univers?
– Ghost Dog er en figur fra Tim Burtons film-univers som jeg fikk lyst til å skrive om! Jeg er veldig glad i alt Tim Burton har laget og fikk lyst til å lage «A Walk with my Ghost Dog» som et litt filmatisk track til bikkja til Jack Skellington, haha. Så spant historien litt videre og ble en liten rar låt-trilogi. Stemningen i Tim Burton-filmene er ofte både litt skummel, fremmed, nostalgisk og morsom samtidig, som jeg hadde lyst til å omforme til egen musikk.

Det er et visst lappeteppe av musikk og stiler og formater her, hvordan er albumet innspilt?
– Bandet + Amelia Gòmez Snerte og Alma Wikström spilte inn det meste på to dager hos Terskel Lydstue v / Kristoffer Kleveland og Simon Thingnes i oktober 2025, for nesten akkurat et år siden. Så la jeg og Ivar Christian Johansen på litt vokal-tracks hos Petter Blom i hans studiorom på NMH, og etter det brukte jeg og Anna Ueland noen dager på synth-pålegg i november på øverommet hennes. Det ble også endel kule effekter og greier i mix hos Martin Miguel Tonne i Studio Paradiso i Oslo, så gøy å jobbe med ham!

Ravi dukker opp to steder her. I flere år trodde alle at karrieren hans var dau, men nå er han jo nesten større enn ever. Hva er ditt forhold til ham?
– Fortsatt klype-seg-i-arma-stemning å jobbe med Ivar, ass! Er så takknemlig.
Jeg leste om Ravi første gang i norsk-boka mi på barneskolen, tror jeg, under kapittel om “sosiolekter møter skriftspråk». Han har jo vært legende så lenge jeg kan huske. På klasseturnéen med Jazzlinja i 2024 hadde Jørgen Fiske skrevet sin låt inspirert av «E-ore» og inviterte Ivar til å komme på Victoria, som han faktisk gjorde. Etter det dukka han ofte opp på konsert i Oslo når noen fra TELL-US-klassen spilte, og vi prata her og der og han virket som en skikkelig bra fyr i tillegg til musiker. Etter eksamenskonserten min på Jazzlinja sendte jeg ham opptak av noen låter og spurte om han ville være med på konsert på BLÅ til høsten, som han takka ja til, og så bare eskalerte det derfra med låter og konserter! Han dukker opp på flere steder på releaseturnéen nå i oktober, bare å glede seg.

Ga du ham noen føringer om tekstene og sånn?
– Litt blanding – «Tyveri» er 100% Ivars tekst! Der sendte jeg ham bare et track og spurte om han ville lage en tekst, og den ble dritbra og nå føles det ut som en karaokeversjon å spille den uten ham, haha. På «Hit the Poolside» hadde jeg idéen om å gå opp et drithøyt stupetårn og være redd for å bomme på bassenget, og så tok han skrivinga derfra og lagde en sjukt fet tekst.

Det er også to andre godsnuter med på sang her, forklar litt om dem for folk som har hatt hodet under en pute.
– Ja, alle må sjekke ut Alma Wikström og Amelia Gòmez Snerte! De er to helt utrolige vokalister som også gikk på Jazzlinja med meg, og som jeg måtte ha med både på eksamenskonserten min og på plata. Alma har et superfett svensk band som heter Lowi, og Amelia har en rå kvartett som heter Vårknipa som jeg tror gir ut plate snart. De dukker også opp her og der på konserter Blister Pearl-konserter, bare å følge med. Til å være kvartett er vi generelt ganske dårlige på å være bare fire folk på scenen, det er for gøy å ha med så bra vokalister.

 

Kongens Kadens

Lyden fra underetasjen: en notis rundt Kong Harald Vs prosesjon.
Tekst: Elisteinar Tenga

Vi er langt unna underetasjen denne gangen. Kanskje så langt som man kommer. Etter gravferderden for Kong Harald V, står jeg igjen med en spesiell betraktning, som jeg mener står klart innenfor musikkens, for ikke å si jazzens, omegn, og slik sniker seg inn i underetasjens mandat.

Prosesjonens formelle drakt og alvorets stund la lokk på ulyd og henga byens sentrum til noe en sjeldent hører: forent, unison stillhet. Det er noe spesielt med en stor folkemengde, hundretusenvis ifølge myndighetene, som sammen overværer noe i stillhet. En kan kjenne åndedrettet, nærværet og selv en person blottet for synssansen, hadde nok gjenkjent tettheten blant de oppmøtte, og det opphopede i deres hjerter.

Foto: Jonathan Mazin/Wikimedia Commons

Korpset, som sto for prosesjonens musikk, var en blanding av Forsvarets Stabsmusikkorps og Hærens Musikkorps. De spilte to sørgemarsjer på rundgang, «Sørgemarsj over Rikard Nordraak» (Grieg) og «Sørgemarsj» (Ole Olsen). Den første umiskjennelig Grieg, med sine ornamenterte crescendoer, harmoniske juv og romantiske klyv, en konge verdig. Den siste spesielt alvorstynget og mektig, gjennom en rumlende bass og et særdeles elegant melodisk motiv, drapert i en wagneriansk nerve, som gir gåsehud. Men det er mellomspillet mellom disse marsjene, et intermesso som også ble spilt rett før og etter entreen til domkirken og Akershus slottskirke, som denne teksten handler om: signalkorpsets sørgetrommemarsj.

Gardens signalkorps er en tropp på 25 stykk, og det eneste de spilte var en trommemarsj. Dette var de partiene der en bare hørte trommenes drill-lignende mønster med cymbal-slag etter endte fraser. Marsjen besto av en gjentagelse av en frase på en takt (med en innlemmet pause på et slag), før anslaget skifter til å begynne på halvtakten («og», i 1 og 2 og 3) og en aldri så liten synkope påkostes neste frase, som endevendes sakte, men sikkert, i sin aksentuering, tilbake til en taktfast-start i en løpende fasong på to takter.

Denne marsjen går i særdeles lavt tempo på 56 slag i minuttet. Ordet cirka trengs ikke her, for signalkorpset er, når det gjelder avvikling, militær i sin presisjon og sågar ufeilbarlige i sin avvikling. Det er 56 slag i minuttet. Her begynner jazzens omegn. For jeg koster på meg å si at vi mennesker, har et ugjenkallelig meter, et indre sekundmeter som ligger på cirka 60 slag i minuttet. En instinktiv følelse av sekundets lengde, og pausen imellom slagene, være de seg på sekundet eller annet hvert og så videre. Denne pulsen kjenner vi igjen på hvor fort vi løper eller går, der vi kan prøve å klosse stegene etter pulsens art. Hvert steg kan være kjappere eller saktere enn ett steg per sekund, men det er innenfor denne rammen vi orienterer oss og i skaleringen 60 slag per minutt vi iboende måler opp etter.

Hva er grunnen til denne utbroderingen? Jo, fordi de marsjerende soldatene, marsjerer i takt, noe som for alle de som så prosesjonen, er et vektet og tydelig nedfall, per slag. Til og med de kongelige, statsoverhodene og deres livvakter måtte forholde seg til denne takten, da hele prosesjonens tempo var anlagt etter denne. De øvrige sørgemarsjene er skrevet for prosesjon, og annotert lento (altså langsom), noe som kan tilskrives en takt på nettopp 56 slag per minutt. Ergo alle, til og med hestene (ja, se nøye på deres hover), gikk i 4/4.

Magien oppstår når domkirkens slag endevender seg inni disse pulsslagene. En kan høre at kirkeklokkene skal prøve å holde takten, men en kan tenke seg at det å ringe med disse klokkene ikke behøver samme totale kontroll over gjenklang og puls som en har i signalkorpset. Her oppstår en særs, for undertegnede i alle fall, prektig effekt. For så eiendommelig og egenartet er kirkeklokken, at hvor enn den faller føles rett. Hvor enn den slår, er riktig. Eller for å si det rettere sagt: hvordan enn den svinger, er ubønnhørlig og salig. Nettopp, det var hit jeg skulle – sving.

Man kan sikkert si at det bare er omgjengelige lyder, og at det bare har falt seg slik, at det var nå sånn det hørtes ut, i byen, akkurat da. Men husk det jeg nevnte i begynnelsen, hvor mye tilstedeværelse som var å finne i hver av oss og hvor tett disse bevissthetene befant seg (både på stedet og gjennom skjermer). Hvor sammen vi var og hvor samstemt den kollektive sanseerfaringen da måtte bli. Legg til hestehovenes klakk, soldatføttenes mutte nedtrykk i marsjgang, våpnenes rasling til honnør og kommandantenes «presenter – gevær!». For ikke å glemme våre egne hjerters slag og våre intuitive forståelse av sekundet, som ble legemliggjort og forvirret av disse slagene så lite saktens, men saktens et sekundslag likeså.

En offentlig sanseliggjøring av en kongelig sving, altså, idet Kong Harald V tok sin siste strekning gjennom hovedstaden. La oss ikke glemme, som blogghalvdel Vinger skrev i Dagens Næringsliv, at Slottsplassen, spesielt etter en sommer gjenfunnet som en nasjons samlingspunkt, bør anses som Folkets Plass og fylles med gratiskonserter.

Gravferdens prosesjon, dens marsjer og ambiensens klang, er å anse som en lydlig opplevelse i seg selv. At de passerte Nasjonal jazzscene føltes uventet treffende – for i luften mellom slagene, rett før soldatenes såler traff brosteinen, ikledd etterklangen av cymbalens drøss og glimtet fra skarptrommens skimmer – i denne stillhetens tette melankoli, fantes også jazzen som ga sin siste respekt til en elsket folkets konge.

Av Filip Roshauw og Audun Vinger