NTT: Jazzopplevelser før og etter rimelig leggetid

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts nokså ukentlige digitale rundskriv om jazzen og omegnen og det som noen ganger verre er! Før vi går i gang med ukas saker, nevner vi noen bra greier som skjer den neste uka:

1. Den andre festivalen er en strålende festival arrangert av Det andre kollektivet/ L’Autre Collectif – en fransk-norsk gjeng med musikere som både gir ut plater, lager festivaler og knytter bånd på tvers av scenene. Nå er festivalen plutselig på sitt niende år – og selv om den fremdeles kanskje er et ubeskrevet blad for mange, har den budt på svært mye interessant musikk. Uten at det er lett å sette fingeren på det, opplever jeg at de franske musikerne i kollektivet også representerer strømninger som er litt annerledes enn det vi finner mye av på den norske unge scenen. I år er det musikerne Sol Léna—Schroll, Hector Léna—Schroll, Clement Merienne, Andrine Erdal og Jørgen Bjelkerud som arrangerer festivalen, som foregår på Kruttverket i kveld og Kunstnernes Hus i morgen, der medlemmer av musikerkollektivet spiller sammen med fire gjester: Maren Sofie Nydalen på trekkspill, Johannes Elnan på kontrabass, Emilian Ducret på trommer og Lou Ferrand på vokal. På Kruttverket i kveld får man høre folkduoen Victoria Oftestad & Signe Dorthea Krohn Gjessing. Så er det konsert med kvartetten Pétrole, med Sol og Hector Léna-Schroll på saksofon og trompet, Clément Merienne på tangenter og Emilian Ducret på trommer. Til slutt den norske popartisten Sanyu. Kruttverket er en interessant scene – det er noe med å gå av bussen på det ganske søvnige stedet Etterstad, og tasse bort til dette kulturhuset – en følelse av at Oslo plutselig er blitt en litt større by, kanskje. Og litt sånn er jo egentlig Den andre festivalen i det hele tatt. Ikke byens største musikkfestival – men en festival som definitivt er med på å gjøre byen større. 

2. I Ålesund er det Stormjazz denne helgen – ja, festivalen satte i gang i går.  Fullt program ligger på nettsiden, men vi nevner noe av det: I kveld kan du høre trippelkonsert med Fride Nøstdahl Hjelle, Tom Ollendorff Trio og Hayden Powell på Parken kulturhus, før det er jam med bandet The Move. I morgen får vi et garantert nokså ellevilt duosett med saksofonist Marius Neset og trommeslager Anton Eger, Gabriela Garrubo og Sirkelen Jazz Orchestra spiller – alt sammen på samme billett på Farbrikken. Kjetil Mulelid Trio kommer også, og spiller på Quality Hotel Ålesund. Helga avsluttes med friluftsjazz på søndagen med Trio-Tricolor. Bra greier! 

3. Haugesund og Bergen! Neste uke stikker Jazznytt innom Haugesund folkebibliotek og Fana bibliotek. Det er blogghalvdel Filip som kommer, og han er ikke alene – Knut Kristiansen, den eminente pianisten, Monkisten og åttiåringen (!) er ute på turné sammen med sin glimrende kvartett, bestående av Magne Thormodsæter (bass), Sigurd Steinkopf (trommer) og Aksel Røed (saksofon), og vi har fått lov til å henge med. 

Det som skjer på disse to arrangementene er at jeg, altså Filip, holder et slags foredrag om ulike veier inn i jazz og omegn for øyeblikket. Selv for faste Jazznytt-abonnementer og remse-lesere kan nok all aktiviteten noen ganger være litt overveldende – både på hjemlige breddegrader og der ute i den store verden. Sånn føles det i grunnen for jazzskribenter også. Så hvorfor ikke forsøke seg på en slags nybegynner-guide til der vi er i dag? Det er blitt godt over 300 NTT-utgaver nå, og i kåseriet forsøker jeg å plukke ut noen hovedtrekk og perspektiver som man kan ha med seg på sin vei ut i villnisset. 

Men det er jo bare forretten, for så møter vi altså Knut Kristiansen, som har vært en svært viktig musiker og sceneskaper i Bergen og forbi i en mannsalder. I fjor kom også albumet VOLUM ut, og det er glimrende saker som vi blant annet skrev om her. Vi snakker om jazzlivet, å spille på tvers av generasjoner og om gruppen han har med seg rundt for øyeblikket. 

Torsdag 10. september er vi innom vakre Haugesund folkebibliotek klokka 12. Klokka 19.00 er det konsert med KK’s kvartett, helt gratis, på samme sted. Ikke verst! Fredag 11. september besøker vi Fana bibliotek klokka 14.00 – og senere samme kveld, klokka 20.00, er det konsert med bandet i Fana Kulturhus. 

 

4. OJKOS-godstoget ruller videre – det viktige prosjektstorbandet sveiver i gang sesongen sin med musikk skrevet av Åsmund Perssønn Ødegaard, på Victoria, onsdag. Messier 84 er “A science fiction opera about aliens and people in light blue business shirts” – og i besetningen finner vi en hel haug sabla bra unge jazzmusikere, det er blant annet stort overlapp med det som skjer på Den Andre Festivalen i år – med litt godvilje kan man se på denne konserten i forlengelse av den, kanskje?

Vi går videre! Now’s The Time er, også i 2026, en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.

Det vi lever av, er å selge blader. Dermed blir vi svært takknemlige for alle som tegner et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her er et nydelig opptak av Cassandra Wilson, som døde denne uka. Hun fremfører “Until” på David Lettermans Late Show. 

***

Everybody Digs Bill Evans, og noen liker Tarald Kongshaug

Nikolai Hansli, Tarald Kongshaug og Steinar Heide Bø.

I kveld, fredag kl. 1945 skal litteraturfestivalen NALF ha førvisning av Everybody Digs Bill Evans, i kinosalen på Kunstnernes Hus. Det er en spillefilm om en av vår musikks største, snedig og klaustrofobisk regissert av Grant Gee. Filmen tar utgangspunkt i en hendelse rett etter en viktig konsertrekke på The Village Vanguard i New York i 1961, der Evans spilte med den unike og umistelige bassisten Scott La Faro og trommis Paul Motian. Dette ble som vi vet senere en viktig liveplate. Men vel så mye som en musikkfilm, er det et blikk på mennesket Bill Evans og hans familie og hans demoner. Fraværet av musikk, kunne vært den norske tittelen om det var Rune Christiansen som var oversetter.

Vi finner blant andre Anders Danielsen Lie i rollen som Evans og Bill Pullman som gjør inntrykk i rollen som far Evans. Filmen har først premiere i november, så det er en god anledning til å se den. Husk at den fikk et veldig pent diplom for beste regi på filmfestivalen i Berlin.
Det er mange som sier at jazz er Amerikas originale kunstform, og det skal det sies mer om. Blogghalvdel Vinger holder en kort innledning før filmen.

Men først og fremst har festivalen for anledningen satt sammen et veldig frekt band som skal belyse dette. Rett etter filmen ute på Juret, i 22-tiden, setter Tarald Kongshaug American Songbook Trio i gang med konsert. Utover Averøys unge gigant Tarald Kongshaug på kontrabass finner vi Bærum-talentet Nikolai Hansli ved flygelet og trøndelagens mest groovy mann i Steinar Heide Bø på slagverk. Dette er absolutt tre av landets råeste unge jazzmusikere, som du finner i mange forskjellige sammenhenger.

 

Lyder sier det som det er

Lyder Øverås Røed. Foto: Signe Fuglesteg Luksengaard

Trompetist og flugelhornist Lyder Øvreås Røed har mye å holde på med om dagen. Først og fremst har han tatt imot sin førstefødte sønn – vi gratulerer – og det er aktivitet rundt baut med en rekke band og prosjekt og utgivelser. Denne uken er han aktuell med et skikkelig strøkent og gledesvekkende og vellydende album med kvintetten som bærer hans navn. Telling It Like It Is heter det, og er ekstra fint i fysisk format, preget av Peder Bernhardts omslagskunst. Men det inni er vel det viktigste, og der får han hjelp av bros Aksel på sax, Philip Granly på piano, Andreas Svabø på kontrabass og Elias Tafjord på trommer. 

Grattis med herlig album. Men hva menes med tittelen – du har kommet fram til kjernen av din musikalitet – og av jazzbegrepet?
– Takk, det kan du jo si, men tror jeg har tenkt mer rett frem. Å komme til kjernen av jazzbegrepet er jo en endeløs affære. Jeg har kanskje tenkt mer på at musikken og spillingen er ærlig og tydelig. Likevel er jeg enig i at Telling It Like It Is er et godt og konkret eksempel på hva kjernen av min musikalitet har vært de siste to-tre årene. Vi snakket i bandet endel om at vi syntes de gamle platetitlene til våre helter var så rett frem og kule. Everybody digs Bill Evans, Ready For Freddie, Boss Tenor, Steamin, Cookin og så videre. Det krever mot, samtidig som det både viser en trygghet og noe upretensiøst. Vi riffet med ulike titler som Boss Trumpet, Still Grindin’, Still Workin’, Laying it down, Takin it to the stand, Back to Basics og så videre,  før vi landet på Telling It Like It Is. Jeg er glad for valget. Platetittelen er ektefølt og snakker fint med musikken.

Her har du jo mange fete oppfølgere klare. Det oser en dyp kjærlighet til musikk for musikkens skyld av plata her, noe du også er inne på i albumets liner notes?
– Det er godt å høre at det kommer frem gjennom musikken og ikke bare liner notesene! Jeg har virkelig en stor kjærlighet og respekt til musikken. Jeg deler jo den kjærligheten med alle i dette bandet. Personen i bandet som elsker musikk mest er kanskje Philip. Han spiller hele tiden. Da vi var i studio og spilte inn «Upside Down»,  spilte Philip konstant selv når resten av kvintetten hadde pause. Vi fanget noen strekk på slutten av kvelden. Et av dem, et lite duostrekk med Aksel, havnet på platen faktisk. I tillegg til kjærligheten så har jeg store ambisjoner på vegne av meg selv og alle jeg spiller med. Det er kanskje derfor jeg prøver å ikke være så pretensiøs i fremstillingen av meg selv. Det kan bli litt mye hvis man ikke ser det gøye med musikken også.  

Det er unektelig noe Blue Notesk over musikken her – har du en liten kanon på tre album derfra som er the pinnacle of human achievement?
– Absolutt! Kommer ikke unna Ready For Freddie akkurat nå i hvert fall. Siden jeg har fått en liten Freddie selv. Cornbread av Lee Morgan og Blue Train av John Coltrane. Skulle gjerne kjørt noe mer deepcuts enn det her altså, men jeg har bare hørt så mye på de skivene at de må nevnes. 

 

 

De er fine, de. Samtidig er det en kjensgjerning at ikke alle jazzmusikere later som at de vokste opp på femti- og sekstitallet, og snarere er influert av ting som skjer her og nå. Har du noen slike også?
– Har hørt litt i det siste på en veldig kul skive med Larry Goldings og John Sneider som heter Chinwag, som kom i 2024. Samme trompetist på Goldings sin Quartet-plate fra rundt 2004 som også er veldig fin! Veldig vakkert trompetspill. Sean Mason sin nyeste plate A breath of fresh air syns jeg tidvis er helt mega. Første låten der,  «Rediscovery» er virkelig en god jazzlåt. Lucy Yeghiazaryan sin nyeste Hey Love! Eller generelt de tingene hun gjør synes jeg er helt utrolig fint. Kanskje mest liveklipp på YouTube, men de kommer frem på skive også. Mine gode venner og kollegaer fra Sommerro i det nye bandet Cipher slipper ny og frisk moderne jazz om dagen! Syns det koker i norsk ung jazz om dagen, jeg. Mange flinke og kreative folk som kommer inn fra sidelinjen hele tiden!

 

 

Full kok for klikken. Du var også nylig med på en annen strøken plate og påfølgende konsert med Røed Kvartett, men her på denne er altså bror Aksel med som side man?
– Absolutt! I kvintetten er det jeg som styrer skuten. Veldig fornøyd med Røed Quartet-skiven. Syns den har en helt spesiell nerve i seg! En frihet og en lengsel som vi sikkert fikk fanget fordi den ble tatt opp akkurat da. Vi spiller veldig som oss selv, meg og Aksel. Røed Quartet navnet var det Aksel som bestemte. Jeg pusher Aksel i en retning i kvintetten og han pusher meg i en annen i kvartetten. Det har vært inspirerende og givende til nå! Spennende å se hvor det går. Vi skal etter planen ut på turné og spille inn ny skive med kvartetten neste år. 

Kult. Når oppdaget du og bruttern forresten at dere har en utsøkte unis, egentlig?
– Vanskelig å si! Men det tok jo en stund før vi gjorde noe «profesjonelt» sammen sånn utover å spille i samme skolekorps, ungdomsstorband og ved familiebesøk. Det må ha vært etter 2020 en gang, tror jeg? Jeg følte i hvert fall at jeg ikke ville være sånn utpreget storebror når vi skulle begynne å jobbe sammen. Tror kanskje de som spiller med oss merker at vi er brødre likevel!

Dere hadde begge noe fint på håndleddet da jeg så konsert med dere sist. Har du noe tips til et armbåndsur som hadde kledd musikken på den nye plata?
– Flere! Hvis du vil fokusere på brødreaspektet i musikken så kan man gå for en Piaget dual time med to skiver. Der kan du jo sette den ene til å være litte granne bakpå, for eksempel. Ellers så kan man jo svi av alt man eier og gå for noe Vintage Patek. For eksempel en 2499 eller Duke Ellingtons 1563. En Rolex 6062 eller Miles sin ikoniske Breitling Navitimer.

Lyder Røed Quintet. Foto: Signe Fuglesteg Luksengaard

Tre av bandmedlemmene er oppført med kallenavn her. Sleiken Tafjord og Diesel Svabø forstår jeg, men hva er bakgrunnen for Flekken Granly?
– Haha. Litt av magien ligger i det uforklarte, gjør det ikke?

Ok. Har du og bror noe kallenavn som blir offentliggjort på neste album, for eksempel?
– Jeg håper det! Kompet kom liksom av seg selv!

Hva skjer ellers, det var liv i soulbandet Sūn Byrd allerede, så jeg?
– Der er det liv i leiren ja! Sūn Byrd. har spilt masse i år og skal slippe plate tidlig på nyåret. Det er veldig gøy! Var en tur i Saalfelden med Damana nå for en uke siden. Nydelig festival og nydelig band! Skal spille litt med Live Foyn Friis fremover. Vi har også spilt inn en plate sammen. Jeg skal gjøre en hyllest til Miles og Coltrane på Voss Jazzklubb den 30 september sammen med en fin gjeng. Det er stas! Hein Westgård sitt frie storband den 8 oktober på Cosmopolite. Det skjer noe veldig spennende med meg og Aksel neste år som jeg ikke helt vet om jeg kan annonsere enda? Liten cliffhanger der. Ellers gleder jeg meg til å spille med alle prosjektene jeg allerede har holdt på med en stund. Fredrik Svabø, Kvintetten, Kvartetten, Bergen Big Band, Charlotte Dos Santos, Runar Netland slipper en skive han har jobbet lenge med. Jeg har også nettopp blitt far til lille Alfred. Det er magisk! Ser for meg at det kommer til å påvirke hvordan jeg spiller, skriver og tenker om musikk på flere måter. Gleder meg til fremtiden!

Hils Freddie og moren!

 

Glem ungjazz. Det er Nyjazz det går i

Vepsestikk. Foto: Linn Heidi Stokkedal

Vannpyttene er såvidt tørket inn etter Tedans-festivalen i Bergen forleden uke. Men denne helgen skal de dirre igjen. Bergen er en herlig musikkby med veldig mye aktivitet, og ikke minst med nytt tilskudd av unge beboere hvert eneste år. En skikkelig ung bykjerne gir grobunn for ungjazz og samtidskunst, men folkene bak den nye todagersfestivalen på Bergen Kjøtt denne helgen forstår at det ikke holder å være ung. Man må, for å igjen sitere Ezra Pound, make it new. Og her kommer Nyjazz-festivalen inn i bildet. Det virker som at Nyjazz også er i ferd med å bli et slags musikerdrevet kompetansesenter eller en slags hub for uetablerte musikere og kunstnere i byen. Gjengen har utgangspunkt i miljøet ved KMD og Griegakademiet, og ønsker ikke bare å sette lyskasteren mot nytt talent, men å være en stige opp til mer etablerte musikere og kunstnere ved kreativt samkvem. Og at dette kan utvikle seg til noe mer enn en helg, men noe som foregår gjennom hele året. De søker nye venner og støttespillere, så ta gjerne kontakt på nyjazzrecords@gmail.com og bli inspirert til å gjøre det ved å besøke instagrammen deres @nyjazzfestivalen.

Dogmode. Foto: Ludvig Midtvåge

Når det gjelder bandene på årets festival, som er den andre, ser vi jo flere kjenninger. Vepsestikk, for eksempel, det er jo for lengst legendariske kvinner. Finnes det noe mer Bergen enn det bandet? Ikke mye. Dogmode inneholder noen karer vi har sett i andre band som Dykdypp og Sakte fallende og Dolkar: Alfred Wammer på trombone, Arin Myklebost Gran på gitar, Ask Viste på bass, Herman Kirknær Krogh på trommer. The Move inkluderer en meeeget frekk rytmeseksjon fra Oslo: trommis Ole Calmeyer og hans kumpan Oskar Myhre Hvidsten på kontrabass.

Himmelfarten. Foto: presse

Og så har vi den merksnodige og svært akustiske grooven med trøorgel, akustiske mikrotonale folkgitarer og pensang fra Himmelfarten.  Bra helg. Se mer her.

 

Nå skal de prøve å få oss til å bli igjen på Victoria

Victoria east AKA Nasjonal Jazzscene er et fantastisk sted vi oftest elsker å dra til, samtidig er det egentlig mest i spesielle tilfeller at store mengder folk blir igjen der etter konsertslutt for å snakke om konserten, ta noen øl til, og så videre. Dette er jo dårlig utnyttelse av å ha et sted midt på Karl Johan. Dette har vi tenkt på flere ganger før. Og det HAR jo vært vellykkede initiativ der tidligere, slik som Jassbox og liknende. Forøvrig har jeg vært DJ på Victoria en gang før Nasjonal Jazzscene overtok lokalene, det føltes som å spille på Paradise Garage eller Studio 54 i og med at DJ-boksen var plassert oppe på flanken. Nå er det noen ivrige sjeler som vil prøve å rock the boat igjen. Lørdag er det premiere på noe som kalles KLUBB, med utvidede åpningstider og fare for dans. Det er den svenske saksofonisten Maja Källström, den danske saksofonisten Amalie Dahl og trøndergitaristen Emil Storløkken som står bak, og som prøver å forklare her.

Maja Källström. Foto: presse

Hvordan skal dere få det til, slik at folk ikke stikker videre til Becco eller Makulator?
– Ønsket om en hengekultur på Victoria har eksistert lenge og hos mange. Nu gör vi slag i saken, som vi sier i Sverige. Vi åpner dørene, skrur opp musikken og forlenger åpningstiden. Vanskeligere enn det er det ikke. Tanken er at husbandet og DJ-en spiller musikk som det går an å digge, danse og henge til, musikk som ikke krever samme fokus og lytting som under vanlige konserter. KLUBB blir et sosialt sted å samles, en hjemmefest og utekveld på samme tid! Kom glad, så tar vi det derfra. Dette blir en kveld du ikke vil gå glipp av.

Skal dette være et fast konsept som kommer etter vanlige konserter, eller tar det opp hele lørdagskvelden med forskjellige band hver gang?
– En blanding – planen er å ha et husband med roterende musikere + gjester, også, i KLUBB-konseptets ånd, får vi se hva som skjer!

Beskriv det bandet som skal spille nå, da!
– Første utgave av KLUBB-bandet er med Amalie Dahl på alt- og barysax, Maja Källström på barysax, Emil Storløkken Åse på gitar, Uma Morelia Bustos Reksten på kontrabass og Jomar Jeppsson Søvik på trommer. OG VI HAR JO EN HEMMELIG GJEST!  Vi har øvd en par-tre ganger, og med setlisten har vi tenkt grooves og riff, og vi har jo med flere som kommer til å fyre av litt eksperimentelle og «out there»-soloer. Så vi går jo for en to-for-en deal her: sosialt klubb-heng hvor en kan prate/drikke/danse + ny, fresh musikk, men med preg av old-school. Det blir noen PHØNIX-låter av Emil, noen nye Amalie-låter og riff. Vi befinner oss nok et sted midt imellom rock, frijazz og dansemusikk, uten at det helt ligner på noen av delene.

Har du testet treverket i gulvet, om det faktisk gir god bounce til føttene?
– Vi hadde en gulvlegger her forrige uke som målte elastisiteten i plankene, de holder internasjonal standard.  

Anja Bajer er en super DJ, hun elsker brasiliansk musikk, men takler også å spille på torget i Kongsberg en jasshelg. Hun spiller vel også fiolin – skal det bli tilfeller av band og DJ sammen, som det var endel av i klubbjazzens forrige glansdager for lenge siden?
– Kanskje det! God idé! 

Det er jo egentlig rart at det ikke er mer dans i ungjazzen rundt. Når det er sagt liker mange publikummere å sitte, selv på groovy og rytmisk musikk.
– Jepp, det er digg å sitte, men som musikere har vi jo erfart at det kommer en annen energi fra et stående publikum, spesielt til groove-musikk. På KLUBB blir det i hvert fall lagt opp til å STÅ og digge, men frykt ikke, vi setter ut høye barbord så en kan lene seg om en trenger litt pause. En glemmer fort at en står om en har det fett. Man kan danse til alt, det handler bare om å slippe egoet og ha det gøy. 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger