NTT: Nordmenn liker Dos Santos og Cimota, Punkt og vår gamle konge

Ja, dere. Hva skal vi si? Ikke stort. Vi bare tenker, vi. Vi minnes en fin og viktig kar, med årene har Kongen også blitt viktigere enn vi hadde sett for oss for nasjonens identitet og selvfølelse. Det er mange måter å sørge og minnes på. Noen vil bla i gamle bøker eller scrolle på YouTube etter klipp fra det som enn måtte være deres oppveksttid. Noen vil legge ned blomster utenfor Slottet (og fjerne cellofanen rundt buketten først). Andre vil tenne lys og holde seg for seg selv innendørs og ikke skjenke underholdning en tanke. Norge er for alle, slik han sa det. Man kan markere dette som man ønsker. Noen steder har stengt sine arrangementer i dag og i helgen, andre ser på det fine ved at mennesker kan samles, være sammen og oppleve fin kunst og det vi mennesker har klart å skape ved vår fantasikraft.

Vi har snakket med noen som skal gjøre det i de nærmeste dagene, og vår nye skribent Elisteinar Tenga ser også tilbake på en litt annerledes uke i hovedstaden da det var festival her.

Nye noter for sesongen

Fra øving på Victoria denne uka. Foto: Fredrick Arnøy

Nå har det vel vært jazzkonserter hver dag så lenge vi kan huske, men fredag åpner altså høstsesongen på Nasjonal jazzscene Victoria. Som alltid et ok program med mye å se fram til. Ikke minst på åpningsdagen, da et av bandene vi er skikkelig glade i skal spille. Vi fikk tak i orkesterets hovedlåtskriver og pianist Håvard Wiik på tampen mens de øvde og fordelte noter.

Foto: privat

Hallo. Jeg så et bilde av noen nye noteark. Er disse ment for bruk nå, og kan du forklare dem til mindre notelesebegavede mennesker?
– Musikken som vi skal presentere bygger videre på uttrykket vi utviklet til vår debutplate «[ˈkɪmɔtɑː]” og jeg har prøvd å skape scenarioer der vi kan foredle det utrykket. Forhåpentligvis vi Komposisjonene utfordre oss til å finne nye veier i musikken.

Apropos nye veier, en av hitene fra første CIMOTA-albumet, «Sunday Picnic», dukket plutselig opp på Trygve Fiskes album i vår. Hva i alle dager er historien der?
– Trygves plate ble spilt inn før Cimotas og han hadde bestilt to låter av meg for å slippe å måtte ta hele skrivejobben selv, en av dem ble «Sunday Picnic». Jeg tenkte at den også kunne funke fint for Cimota og. 

Blir det mer turnering med CIMOTA i Norge og andre steder, eller er det bare denne konserten og så makuleres notene?
– Musikken skal vel makuleres på et tidspunkt, men før vi gjør det spiller vi Stavanger (3.9), Bergen (4.9) og Punkt Festivalen i Kristiansand (5.9). Vi håper også å gå den innspilt i løpet av høsten.

CIMOTA er da altså for ny lesere den gamle Atomic-rytmeseksjonen med to nye blåsere. Hvordan kom dere fram til å ha med de nye ungsauene, kan du fortelle litt om deres samspill og stil og hvordan det fungerer i helheten?
– Da Atomic ga seg hadde jeg, Ingo og Hans lyst til å fortsette å spille sammen, siden det virket veldig synd å gi slipp på det samspillet vi hadde utviklet over lang tid. Og, skulle vi være en kvintett med samme besetning var det viktig å finne noen som hadde helt andre kvaliteter enn svenskene, men samtidig hadde et ESP-aktig samspill seg imellom. Da virket det naturlig å spørre Espen og Eivind som har hatt et veldig tett samarbeid i 20 års tid. 

Det gikk troll i ord. Du kommer jammen, og omsider, med nytt trio-album senere i høst også, med Ole Morten Vågan og Håkon Mjåset Johansen! Hva er det store idéunderlaget for materialet som finnes på den plata?
— Ja, den kommer på Ingebrigts label Sonic Transmission og heter Hic Sunt Leones, eller her finnes løver. Dette refererer til det kartografer i middelalderen skrev på de områdene på kartene som ennå var uutforsket. Jeg fikk ideen da jeg leste et intervju av Luciano Berio der han kritiserte Morten Feldmans svært lavmælte musikk fordi han aldri utforsket dynamiske muligheter og holdt seg i sine «trygge områder». Han konkluderte da at Feldman var redd for løver. Jeg er ikke enig i Berios påstand, men er enig i at man bør utforske og utfordre sine komfortsoner som musiker og komponist.

Foto: Audun Vinger

* * *

 

Fra esperanza til Victoria

Charlotte Dos Santos og Sarah Camille med esperanza spalding på Hjertøya. Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz

Brasiliansk soul, lett funk, psykedelisk jazz – det er noe klassisk crate diggersk og platesamlesk over Charlotte Dos Santos’ musikk. Samtidig er det etter hvert blitt som lyden av Oslo, på et vis. Her må vi skyte inn at vi hadde henne på omslaget av Jazznytt allerede i 2017! I likhet med oss har det vært en kunstnerisk modningsprosess, og når hun inntar scenen på Victoria lørdag, er det med skikkelige musikere fra norsk jazz, soul og omegn. De har mer fylde og futt enn tidligere utenlandske band hun har holdt seg med, og det gir en bedre gjengivning av hvordan platene hennes låter. Charlotte var også sentral da den store musikeren esperanza spalding gjorde mye rare ting på Moldejazz (noe dere kan lese mer om i en kommende papirutgave av Jazznytt).

Hallo Charlie, du skal få forgylle åpningshelgen til Victoria denne sesongen. Det er mye Norge på deg for tiden? Du har også et nytt band nå med mange herlige norske musikere, det tar jeg som et godt tegn. Fortell litt om dem, a!
– Ja det har vært mye Norge i år, utrolig glad for det. Det har vært kjempefint. Bandet mitt er supermusikere! De er så fine. Nå er det bestående av Lyder Øvreås Røed, Ola Øverby, Jørgen Kasbo, Bård Kristian Kylland og Martin Stapnes. Vi har spilt sammen siden august i fjor, og flere av dem har vært med meg til London og Milano og Sveits, så det har vært veldig fint. Vi skal til London igjen den 18 november.

Er det ny giv nå, eller spiller dere låter fra hele kunstnerskapet ditt?
— Vi spiller låter fra hele kunstnerskapet mitt, ja, neste år blir de mye fokus på nytt materiale som skal utgis til våren, mens i år har vi spilt mye fra EPen Neve Azul også.

Du var forresten svært involvert i esperanza spalding-eventyret i Molde i sommer. Utrolig opplegg?!
— Opplegget med esperanza var som en drøm som gikk i oppfyllelse. Jeg har vært fan av esperanza siden jeg var 18-19 år, og hun er en stor grunn til at jeg i sin tid begynte på Berklee i Boston, så jeg følte det var et skikkelig full circle moment.

Hvordan kom dere egentlig i kontakt?
— Vi fikk kontakt gjennom sosiale medier i 2024. Hun hadde oppdaget musikken min, og vi begynte å snakke sammen der.

Du satte stort sett sammen bandet hennes for åpningskonserten også?
— Hun fortalte meg at hun hadde en idé hun ville gjennomføre, vi hoppet på en samtale og resten er historie. Hun ga meg frie tøyler til å samle samarbeidspartnere, men hun hadde noen retningslinjer som hva slags uttrykksform hun ville inkludere, poesi, perkusjon, dans og så videre.

Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz

Hvordan gjorde dere historisk research til materialet?
— Hun kom til Oslo og vi tilbrakte 4 dager sammen her hvor jeg viste henne rundt. Vi dro til Ekebergparken, til middelalderbyen der, til Folkemuseet, vi kjørte litt rundt om og hun kom ut til meg i Bærum. Full runde.

Kommer vi til å kunne høre disse låtene igjen? Det var mye fint der.
— Vi har snakket om å ha en Norges-turne! Alle hadde veldig lyst til det. Så vi får se da!

Do it. Og til sist, har du noen låter med henne som du liker ekstra godt?
– Jeg har veldig sterk emosjonelt tilknytning til det første albumet hennes esperanza så «I know you know» er jo en klassiker. Jeg elsker også versjonen hennes av Michael Jacksons «I Can´t Help It», «Smile Like That», Um Vento Passou– albumet hennes med Milton er så vakkert. Milton er en av mine største helter!

 

 

 

Det springende Punkt

Kristiansands legendariske musikkfestival Punkt, kjent for sitt live remix-konsept, åpne musikalitet, seriøse foredrag og lekne sammenkoblinger, er tilbake kommende helg. Mye bra på programmet, og få også med dere den store utstillingen i Kunstsilo mens dere er ute og går. Blogghalvdel Vinger var nettopp i byen for å oppleve det unge tilskuddet Kristiansand Jazzfestival, les mer om det her, og han har snakket med en av gallionsfigurene for festivalen, Herr Erik Honoré.

Erik Honoré under Punkt i 2024. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Det er et stort og fristende program på Punkt neste uke. Mange velkjente og noen mer uventede navn dukker opp. Har du noen navn du gjerne vil fremheve som er litt «langt nede på plakaten», noe som for øvrig alltid er et kvalitetstegn?
— Det er fristende å svare med navnene som står etter ordene «Live Remix», selv om mitt navn også står der. Alessandra Bossa er et godt eksempel. Hun skal arbeide med Tania Giannoulis solokonsert ved hjelp av et lukket og lokalt maskinlæringssystem, der lydene fra konserten danner systemets avgrensede hukommelse. Dermed vet både utøver og publikum hvor materialet kommer fra. For oss er det en interessant og ikke minst etisk ryddig måte å undersøke KI/maskinlæringsteknologien på i en kunstnerisk sammenheng.

Alessandra Bossa. Foto: presse

Damn you, KI!
— Jeg vil også trekke frem Tobias Grønborg aka Doglover95, som remikser trioen Bugge Wesseltoft, Arild Andersen og Gard Nilssen sammen med studenter fra Live Remix Workshop. Her blir tre generasjoner norsk jazz møtt av en produsent og en studentgruppe med helt andre verktøy og lyttevaner. Studentene har først arbeidet med formatet på Live Remix Workshopen vi gjør i samarbeid med UiA/CreaTeME, men de kommer ikke til Teateret for å demonstrere at de har lært «Punkt-metoden». De skal utsette remiks-ofrene for sine egne erfaringer, metoder og preferanser. Det er en viktig forskjell.
Blant seminarartistene er det flere navn som fortjener større skrift: Miki Yui, Yara Asmar og Ecka Mordecai, for eksempel. Arbeidene deres beveger seg mellom mikroskopisk elektronikk, feltopptak, akustiske objekter og «vanlige instrumenter» som cello, og enkelte trekker også inn andre sanser enn hørselen – duft er et element, for eksempel. Alle gjør dessuten en konsert eller performance. På en Punkt-plakat er det ofte i den lille skriften at konseptets essens trer tydeligst fram.

Som alltid. Det er store favoritter for denne jazzremsa med, som Henriette Eilertsen Trio, Cimota og Goran Kajfeš, hvordan passer disse inn i årets tema?
– Vi arbeider uten et tema formulert som manifest, iallfall i år. Årets program har likevel noen tydelige linjer. Den viktigste handler kanskje om ulike måter å organisere klang og tid på, og om musikk som beholder en viss porøsitet, selv når den har en klar identitet.
Henriette Eilertsen Trio har en uvanlig instrumentering med fløyte, barytongitar (cello/elektronikk på plata) og trommer. Det gir mye luft i musikken, men også en stor detaljrikdom i anslag, pust og friksjon. Cimota kommer fra en «tettere» tradisjon, postbop-energi, presise komposisjoner og kollektiv improvisasjon. Hos Goran Kajfeš Tropiques er den lange, repeterende grooven et bærende prinsipp: små forskyvninger får arbeide over tid, helt til musikken har endret temperatur uten at man nødvendigvis kan peke på øyeblikket da det skjedde. De tre gruppene låter svært forskjellig, men alle behandler formen som noe som noe nesten uendelig transformerbart. Det passer selvsagt Punkt-konseptet som hånd i hanske.

Erland Dahlen. Foto: presse

Ja, når du sier det slik
– Den samme interessen viser seg ellers i programmet, fra Erland Dahlens trommebaserte soloverden og Eténèsh Wassiés møte mellom azmari-tradisjon og improvisasjon til Tania Giannoulis solopiano og Nils Petter Molvær og Daniel Herskedals arbeid med messing, rom og elektronikk. Det finnes kanskje ingen felles sound eller sjangerbetegnelse, men sammenhengen ligger i oppmerksomheten på lyd som autonomt materiale.

Remiksene tegner flere forbindelser mellom dem og resten av programmet. Jeg skal selv remikse Henriette Eilertsens trio sammen med Eivind Lønning og Jan, og tilføre nyskrevet tekst som et eget materiale ved siden av de musikalske fragmentene. Tropiques blir remikset av Bugge Wesseltofts New Conception of Jazz, her representert ved Bugge, Ingebrigt Håker Flaten og Anders Engen. Dermed går det også en historisk linje tilbake til miljøet der disse arbeidsmåtene ble utviklet.

Generasjonsspennet er en annen tydelig linje. Arild Andersen skifter funksjon tre ganger i løpet av festivalen: Han remikser Erland Dahlen sammen med Jan, spiller deretter trio med Bugge og Gard, og blir til slutt selv materiale for Doglover95 og studentene. En musiker som begynte å bearbeide kontrabassen elektronisk tidlig på 1970-tallet, møter dermed både «den opprinnelige Punkt-praksisen» og en generasjon som knapt var født da festivalen startet. Det sier ganske mye om årets program.

Tania Giannouli. Foto: presse

Er alle artistene i fare for å bli live remikset, eller er mye av det også bare «vanlige» konserter?
– Åtte av de ni konsertene i hovedprogrammet følges av en egen live-remiks, ja. Samtidig er «vanlig konsert» en viktig del av svaret. Kildekonsertene er ikke skisser eller leveranser av råstoff. Hver av dem må være en opplevelse på egne premisser og med sin egen dramaturgi. Først etterpå flytter publikum seg til remiksrommet, mens lyden av det de nettopp har hørt fremdeles sitter i kroppen. Live-remiksen kommer som et svar på noe som allerede er avsluttet og helt, men som nå kan transformeres.

Da vi laget Punkt, gjorde vi live sampling-praksisen om til en hel festivalarkitektur: én scene for konserten, et annet rom for den umiddelbare bearbeidingen, og et publikum som bar originalen med seg mellom rommene. Og det er fortsatt lyttingen som avgjør, langt mer enn mengden utstyr. En remikser kan hente frem elementer som knapt var merkbare i konserten, la en mekanisk skrapelyd bli rytme eller bygge et nytt harmonisk rom av en overtone. Størrelsesforholdene forandres. Det publikum nå hører, er remikserens presise og nødvendigvis subjektive lesning av konserten.

Et fascinerende system som åpner musikken for nye erkjennelser! Men det er også foredrag og slik. Hva skal David Toop prate om?
– Davids rolle er større enn å holde én avgrenset forelesning om et bestemt emne. Han kuraterer og leder seminaret, og lar samtalene oppstå i møtet mellom seks svært forskjellige praksiser. Det overordnede feltet er gjenkjennelig fra forfatterskapet og musikken hans: lyd som hukommelse, lytting som en aktiv form for kunnskap, og forbindelsene mellom stemme, sted, teknologi og kulturhistorie.

I år har han invitert Miki Yui, Lina Lapelytė, Vicki Bennett/People Like Us, Yara Asmar, Mike Cooper og Ecka Mordecai. Programmet går fra nærmest mikroskopiske elektroniske lyder og feltopptak via audiovisuelle kollasjer, kollektiv stemmebruk og lap steel til cello, feltopptak og til og med duft. David kommer til å introdusere, intervjue, trekke forbindelser og antakelig også forstyrre noen av de kategoriene vi ellers bruker for å holde disse arbeidene fra hverandre. Det vesentlige er at alle deltakerne også fremfører en kort konsert eller performance. Påstandene blir prøvd mot lyd, bilde, kropp, gjenstander og rom før de rekker å stivne til seminarretorikk. Siden dette skjer på Kunstsilo, vil arbeidene naturlig nok kunne oppfattes i dialog med bygget og kunsten som omgir dem.

Kristiansand er en by i endring. Hvilke venues er i bruk i år?
– Konsertene og samtlige live-remikser foregår på Teateret, der publikum beveger seg mellom Hovedscenen og Biscenen. Kunstsilo brukes utelukkende til Punkt Seminar torsdag og fredag på dagtid. Live Remix Workshop arrangeres sammen med CreaTeME i lokalene til Universitetet i Agder. Studentenes forberedelser blir deretter en del av remiksprogrammet på Teateret.

Det ene rommet i Kunstsilo som er «immersive», altså med lyd og bilder i gulv, vegger og tak, tar denne sesongen utgangspunkt i Bendik Riis’ «Seks pærer». Har Punkt noen planer i den retningen en gang?
– Punkt har arbeidet med ulike audiovisuelle formater siden starten, blant annet gjennom mange tidligere samarbeid med Sørlandets Kunstmuseum: Brian Eno-installasjon, David Sylvian-installasjon, musikk til den faste samlingen, seminarer med Ingmar Bergmans filmklipper og Laurie Anderson – for å nevne noe. Så den muligheten finnes, men et rom med projeksjoner på alle flater utgjør først og fremst en infrastruktur. Det kunstneriske behovet må komme først – som alltid.

 

Jazzkrakket, liminale omløp og fusjonens etterlevninger.

Now’s The Time ønsker velkommen til musikkjournalist Elisteinar Tenga i våre digitale spalter. De av dere som holder dere med Jazznytt på papir, kan allerede ha lest hans artikkel om Hersleb Visekollektiv i den nye serien Lyder fra Underetasjen, hvor han i utgavene fremover vil se på kårene til ulike musikalske subkulturer i Norge i dag – også litt utenfor jazzen. I det kommende nummeret kan vi røpe at Eli gransker møtepunktet mellom soundsystemkultur og skogsrave på 2020-tallet – det er bra greier. Han var også på farta under Oslo Jazzfestival, og vi presenterer herved Lyden fra Underetasjen: En rapport fra Oslojazz 2026.

Når konserter lander i både det eksperimentelle, elektroniske felt og termen lydkunst er nevnt i infoskrivet, da er Blå et naturlig sted for anledningen. I slike sammenhenger er det vanligvis en noe jevn inngang – ambiente dragninger og sakte volumstigning – før en virkelig drar i gang turtallet, om det skal dras i gang. Folk for mulighet til å finne sin komfortable stå-posisjon, få i seg noen preliminære slurker øl og senke skuldrene før en skal treffes av lyden.

Fennesz. Foto: Anna Rogneby/Oslo Jazzfestival

Den kjappe entreen til Fennesz på scenen, foran en laptop, et miksebrett, diverse pedaler og synther, er så smidig, at lyset nesten ikke rekkes å senkes, før gitaren er hengt rundt hans skuldre og en kan høre hans biom av mekanismer, knitre seg løs. Konserten er en gjennomgang av kult-albumet «Endless Summer» (2001). Lik skiva, starter konserten som et frekvens-ladet sucker-punch. Vi dras etter jakkeslaget rett inn i hans særs uforedlede, aktivt ambivalente glitch-mosaikk.

En gjennomgang gir feil konnotasjon til hans opptreden; det er mer en fremkalling av albumet. Det er nemlig ingenting automatisk ved det. Om kreasjonen av albumet var en lang kamp med lydmanipulering, er Fennesz tilbake i ringen. Det ligger en analog summing til grunn. En som minner om mekanikken til filmprosjektorer og gamle tape-decks, selv om musikken som han fremkalte for 25 år sida, var avantgarde da og er avantgarde i dag.

Mellom de butte, slipende og forvridde fasongene av noise, møter vi partier med pastorale motiver, via oppløftende riff og himmelske orgel-akkorder og synth-pads. Effekten er en av dystopisk romantikk, en rose i asfaltjungelen osv. Jeg observerer par som slynges tettere om hverandre jo lengre konserten varer. Flere menn som det glinser i øyene hos og faktisk et par der tårene tørkes ned i skjegget. Album-konserten er en bøtte av nostalgi, både i dets spilling av tidligere materiale og materialets konstruksjon i seg selv: tidsånden påkalles gjennom hukommelse og sanseerfaring.

For ikke å glemme de konstante dype sub-bass-gyvene, de vibrerende underjordiske ormer i form av dub-undulering – som gir all den øvrige lydmassen nødvendig bevegelig fundament, for å frakte musikken inn og ut av dets partiturer. Konserten arter seg som den sublime introspeksjonens eliksir.

Fennesz. Foto: Elizabeth Stephenson/Oslo Jazzfestival

Helt til all mekanikken slår seg vrang og musikken brått kuttes! Lysene slås på, men artisten selv knoter voldsomt på scenen og sier rett ut at «this shouldn’t happen». Det virker som om publikum nesten er litt letta, for fjesene jeg ser har fått en liten pause, fra det som etter alt å dømme, var eskapaden til et sårt og ømt indre landskap anno årtusenskiftet. Både fordi platen ble gitt ut i 2001, men også fordi det lekes med filtrerte eurotrance-hymner og skingrende stemmer som resolutt sender tankene til de mer jamrende delene av Gladiator-filmens lydspor. Maskineriet til Fennesz harker opp litt av det som satt fast i flaskehalsen, små nevrotiske spytt av høy lyd kommer ut og etter fem minutter starter det igjen. 

Men det blir aldri helt det samme. De siste ti minuttene blir mer enn meditasjon over all mekanikken involvert. Som er hyggelig åkkesom. Det å bli minnet på at et live-set, virkelig kan være et LIVE-set. Derfor blir jeg sittende å tenke på ordet ‘fisjon’, altså spalting, etter konserten. For hvis det er noe som er oppnådd, er det en demonstrasjon av hvordan eksperimentell elektronisk musikk, ikke bare konstruerer lyder fra frekvenser, men likeså dekonstruerer intense svermer av lyd og spalter deres enheter, mens det soniske fortellingen sin visjon og direksjon opprettholdes! Samtidig som det i denne konserten, parallelt følges opp av en snikende sirkelkomposisjon, som gir oss en følelse av å ikke å ha bevegd oss lineært, men heller blitt tatt med på runddans i et årtusenskiftets kaleidoskop.

JAZZ-festivalen som sådan starter først neste dag for meg, når den amerikanske trommisen Brian Blade (festivalens artist-in-residence), har med seg Hanna Paulsberg (tenor-saksofon), Oscar Grönberg (piano) og Bárður Reinert Poulsen (bass), i Munchmuseets festsal. Paulsberg var høyt på lista til Blades ønskede samarbeidspartnere og Paulsberg & co fremstår innledningsvis en anelse preget av stunden. De er selvfølgelig profesjonelle nok til at musikken ikke blir dårlig av den grunn, men det høres en smule stivt ut.

Dette varer ikke lenge. Etter et par låter, deriblant et stykke hvis harmoni og melodiforløp høres ut som en forlengende formgivning av typiske sør-afrikanske hymner (en Hans Hulbækmo komposisjon blir vi fortalt), begynner det å ristes løs. Det er noe veldig jordnært og deilig med akkord-forløpene låten stiller til utvalg, som du merker gir Poulsen og Grönberg en godfølelse. Noe som får dem til å spille uten å sågar måtte spille begivenheten. Paulsberg? Hun venter på dem med foten på gassen, klar til å virkelig gå inn i likevektig dans med Blade. Blade, den naturlige pedagog, ser over brillene sine, nikker til de som for å si, «alright kids, let’s go get em».

Hanna Paulsberg og Brian Blade. Foto: Recep Øzeke/Oslo Jazzfestival

Blade er en animert trommis og hans geberder er en tydelig del av hans formspråk. Rent kommunikasjonsmessig har det to direkte konsekvenser: hans medmusikanter kan tydelig føle stilen og svingen han leker med, og vi i publikum kan tydeligere oppfatte de perkussive elementene i musikken, ved at øre og øye synkroniserer sine observasjoner. Spesielt Poulsen virker å virkelig ha god dialog med Blade, for de to har virkelig begynt å grave i svingete lommer. Paulsberg er seg selv lik og har en evne til å danne gravsexy riff, humoristiske nedslag og virtuose løp inn i melodier som binder hele gjengen sammen. Alt med en følelse av hun beveger seg i et allerede innhyllet levende landskap, som hun maler frem for oss vanlige dødelige, som ikke har sett det for våre indre øyer allerede.

Blade kan være funky som fy og strekker seg noen ganger såpass ut i den abstrakte grooves labyrint av synkopering, at Poulsen og Grönberg virkelig må jobbe. Denne linedansen virker å fokusere dem såpass på ‘faget’, at en del av de kreative løsningene, oppstår mer som løsninger enn villede retningsforandringer. Dette gir dem frihet fra valgets kvaler og de blir iverksettende agenter i utførende blues.

Grönberg ser seg hvert fall ikke tilbake og maler på! Jeg hører cakewalkens elegante strut i hans anslag, bruk av Monks dissonans som motvekt, noen fraser høyre-hånds-stride-triller attmed hele passasjer med venstrehånds stride-komp. Poulsen briljerer også i slike svinger, men er spesielt ømfintlig i ballade-sammenheng: fritatt for rytmisk ansvar, mellom Paulsberg og Grönberg, i en mer harmoniserende og melodisk uavhengig rolle. 

Alt farges også av et illuminerende gjenskinn som stråler fra Blades komp – som er så elegant og diskre at en sveves til drømmer der en sitter. Den kan også fremstå så lur og eggende at en nærmest svinges ut av stolen, som når de spiller en gammel Cannonball Adderley slager, kalt «Inside Strut». 

Blues-idiomet slår mere og mere inn, og Hanna Paulsberg sin tenor gir oss etter hvert så autentiske fortellinger, at Dexter Gordon-sammenligningene blir innlysende. Jeg feller en og annen tåre, hennes tone strømmer inn som vann på mølle, det ropes et og annet utrop i bravur fra en ellers målløs gruppe mennesker, som først og fremst føler seg heldige for å være akkurat her, akkurat nå.

Hvor mange som følte på en slik takknemlighet ti minutter inn i konserten dagen derpå, på samme sted, vet jeg ikke. For Natural Information Society takes no prisoners! Det var en del som dro etter 15 minutter, etter 25 minutter osv. Etter en selsom innledning med bjellerasling, lavmælt ur-fløyte og en tonal oppvarming av kvartettens samklang, forventet kanskje folk mer variasjon enn det som fulgte. Kvartetten spilte nemlig ett melodisk tema i en snau time. Gjennom hele konserten! Ingen breaks, ingen endringer i melodi eller rytme: bare et modalt omkved som gikk igjen og igjen og igjen…

Natural Information Society. Foto: Natalia Zolotonyshyna/Oslo Jazzfestival

Først så sliter man å tro at de virkelig skal sitte og knote med akkurat det, hele tida. Men deres kunstneriske visjon og bastante fremtreden, tar ikke til seg passasjerer som ikke vil bli med. Det er opp til deg å akseptere hvor de skal. For de skal definitivt et sted og de skal nå det gjennom ritualistisk disiplin, spirituell tilstedeværelse og hardnakkethet.

De tre veggteppene som er hengt opp bak dem og laget av kvartettens harmonium-spiller, Lisa Alvarado, vitner om eierskapet til en praksis som ikke rokker for noen. Veggteppenes mønstringer og farger sender assosiasjoner til Moki Cherrys (Don Cherrys kone) veggtepper og cover-design, som ga Don Cherry sine utgivelser og konserter en distinkt visuell profil. Natural Information Society viderefører også den musikalske arven til Don Cherry, gjennom bruken av etniske instrumenter, dekonstruksjonen av typiske jazz-konvensjoner gjennom improvisasjoner over en tonalitet og rytmikk, som er preget av en sonderende dragning, østlig mystisisme og transinduserende polyrytmikk.

Bandet grunnlegger Joshua Abrams er gjennom sin Guimbri (nord-afrikansk, tre-strenget basslute journ.anm), musikkens ledende figur. Han akkompagneres av, rundt og med Jason Stein sin bassklarinett. Abrams leder an med arpeggiert strengespill i dronende drag. Ytterligere skyllebølger kommer gjennom Alvarados manende harmonium. Abrams har også en pedal som forvrenger, aldri mer enn ett lite halvsekund, strengespillet til syntetisert amalgamering som skjærer gjennom lydlandskapet som lianer av glasskår: dette er de stringente, bevisstgjørende pisk vi mottar innimellom transen, som holder oss pertentlig i sømmene.

Joshua Abrams. Foto: Nina Krizan/Oslo Jazzfestival

Det polyrytmiske temaet (som en jazzkyndig sangerinne etter konserten, forteller meg hun tror er en to-tredjedels takt i en runde på femten takter), er en tidevannsbølge som sniker seg innunder huden på oss som er værende i salen. Plutselig, uten å merke det selv, har all tidserindring blitt opphevd. Hvor mange ganger har de repetert seg selv nå? Har det gått fem eller tjue minutter? Hakke peiling.

Vi er fanget. Fanget i en marsj til et vandødt hinterland med åndelig nærvær. Et sted normalt hinsides våre sanser. På så måte også befridd fra realitetens jordisk bundne materialitet og skjøvet inn i et liminalt stred – der virkelighetens materie puster seg levende og endevender realiteten om seg. 

At dette lendet er ekte er så uhyre klart for en som sitter i salen og lar seg rive med. Det tiltar en slags groove-morfologi, langt nedi polyrytmikkens gryte. Her leker trommeslageren Avery seg med messende virvler med iboende latent slingring, gjennom en shaker snørt fast oppå hi-hatten, eller vispende lek på ride-cymbalen. Den slarkete effekten til Abrams sine stålstrenger har en iboende transcendental kvalitet. Effekten minner om Christer Bothens bruk av Donso Ngoni.  Det er sånn omringende suggesjon at jeg begynner å ikke være sikker på hva jeg faktisk hører, og hva jeg hallusinerer.

Det er mye å spore av Bothen i dette bandet.  Steins bruk av bassklarinett, er lik svensken. Men enda mer virker hele opplegget å ta inspirasjon fra hans hang for transinduserende komposisjoner, som på skiva  «Trancedance» med Bolon Bata, fra 1984.

Men selv fanger skal få puste! Det er det vi får gjøre når Darius Jones overrasker oss med sitt nærvær, trer opp fra publikum med sin saksofon og legger ut frigjørende lange linjer, i rensende rubato. 

En blir het i toppen og trøya av en slik konsert. Derfor passer det ekstra godt med en tur til jazzteltet og Jam på Juret. En trenger forfriskning for å omsider komme i vater, etter en lang reise, langt inn og langt vekk. Da er det hyggelig at de som åpner jammen, er en særdeles spennende og bemerket gjeng: Sigrid Aftret (tenorsaksofon), Nicolas Leirtrø (bass), Gard Nilssen (trommer) og Jørgen Bjelkerud (trombone).

Sistnevnte er det nesten så jeg har begynt å bare kalle for Bopper’n. For denne karen bopper som et rent *******. Man må nesten bruke kraftuttrykk for å skildre hvordan denne mannen tar til stil. Etter å ha hørt han i våres som en del av Amalie Dahls Dafnie Extended sin konsert på Victoria, og i et innhopp med Aftrets No-Notion Octet på Hærverk: så er jeg rett og slett kraftig overbevist.

Jeg er ingen kløpper, men det jeg vet og kan føle helt inn til beinmargen, er at all bop-derivert improvisasjon, for all dens lynkjappe harmoni og cerebrale akkordlek, skal ha like mye gugge, kliss og galle, som intellektualitet, for å virkelig strømme godt. Bluesen trengs med andre ord. Det er nettopp bluesen som strømmer gjennom trombonisten, der han små-letter på tæra mens han makter gjennom trombonen et rikt, improvisert formspråk. Et som engasjerende fremstiller levende vignetter som samtidige forløp, ambivalente slutninger med pregnant harmoni, gjennom leken frasering og forløsende tirr.

Sigrid Aftret er det ekstra spennende å høre, i det som for det meste var et repertoar av hard-bop/post-bop komposisjoner i friskt svingende tempo. For mitt øre kan man høre at hun tenker som en komponist: altså at hun tenker en del på konstruksjonen av diverse tvetydige harmonier under selve soloene. Det er et relativt annerledes formspråk i motsetning til Bjelkerud. Aftret har is i magen, konstruktivt tålmod og ærgjerrighet. Hun tørr å dvele. Tørr å liste seg rundt, balansere på stupeskaftet før hun stuper. Hun har en elegant vigør der hun alltid holder et øye med det sublime og underlige. Hun spiller aldri en note for mye, reflekteres det av min venninne etter konserten. For meg var det spesielt et langløp, der hun holdt på godt over femti takter, som visste hennes tyngde som komponist av musikalske narrativ. Det improvisasjons-strekket var nemlig som et solo-epos å regne.

Å høre Aftret og Bjelkerud, sitt forskjellig formspråk i samme lydbilde – ikke bare ved siden av hverandre, men tett oppå hverandre – det er stimuli deluxe. Her må en berømme Aftret for å aktivt kompe seg inn i Bjelkeruds fartsspill og danne dialog, selv under slike kompliserte omstendigheter. Spesielt øyeblikkene av magisk rettledning der de navigerer frem interessante uortodokse samtendenser, på bakgrunn av deres kreative samrøre, åpner virkelig hodene våre. Ting åpner seg, og musikken renner inn hos oss lyttende. Vi får også lov til å være med i nuet, som lyttende og se improvisasjonen fra dens ståsted. Det er ikke alltid enn fanges med slik, selv under gode konserter.

Mye av dette var også mulig fordi Gard Nilssen høvet seg som en hovmester, som koste seg i invitt av generasjonen under. Han har et kalas av en feel og svinge fritt, lystig med en kul bruk av skarptromma og mikrorytmikk på hi-hat. Sammen med Leirtrø sin voldsomme groove-fysikalitet, danner det seg et sonisk bilde av rytmeseksjonen: Nilssen som kusk og Leirtrø som en fullblods i fullt firsprang, som sammen skapte og kontrollerte nok rytmisk puls til å kunne støtte opp om hornblåsernes prangende lyster.

Den lange køen som slynger seg rundt Nasjonale Jazzscene, fredag kveld, vitner om det spesielle ved en Otomi Yoshihide kvintett med Darius Jones. Dette var høydepunktet for undertegnede, etter en lang fascinasjon for den japanske mesteren. Især etter å ha hørt «OJNQ Live in Lisbon» (2004) og «Shinjuku Crawl» (2009), sistnevnte med The Thing.

Otomo Yoshihide Quartet & Darius Jones. Foto: Raffaele Angius/Oslo Jazzfestival

Det som møter oss er to trommeslagere, Yasuhiro Yoshigaki og Gerald Cleaver i hver sin ende av scenen, bak sine respektive landsmenn Otomo Yoshihide og Darius Jones, som er lenger fremme spillende på hver sin side av midten, dog vendt mot hverandre. I midten, visuelt og som sentral i pulsen og anslagets nerve, er bassisten Nick Dunston. 

At de fem bare har spilt sammen litt på lydprøven til denne konserten (som vi ble fortalt i en samtale med Yoshihide selv, etter konserten), er smått utrolig, når de utelukkende unntatt en låt, spiller nykomponert musikk skrevet av Jones. Spesielt trommene sin improviserte sammenvevde stil er unik. For de spiller aldri det samme, men kan til tider la en gå i forgrunn, mens en annen teksturerer eller sjatterer bak; plutselig spiller en hi-hatt og rides mens den andre holder på med kick, toms og snare; eller de begge kolliderer sine virvel-slag. Dette gir et veldig spesifikt granulat til komposisjonene.

Otomo Yoshihide. Foto: Raffaele Angius/Oslo Jazzfestival

Yoshihide alternerer mellom rockabilly-riff, melodiske linjer, bølgete akkord-fuzz og feedback-lek med(til tider) stemmegaffel. Darius Jones, som åpenbart er henrykt over å spille med en han beundrer, har det som plommen i egget: Yoshihide er bølgene til en røff, viril sjø og Jones fuglen som flyr og kysser bølgene med vingetippen, gjennom sin kolossale lyrisk kapasitet til å vri og vende på harmoniske fraser og en råhet i sin tone. Nick Dunston er så sjef der han sitter og stempler ut heavy groove etter groove på bassen. Han er så i dus med bassen sin at det minner meg om en John Edwards. Han kjærtegner bassen og den gir han søt musikk tilbake. 

Som vi er i kne når vi for servert knockout-komboen: en låt ved navn «Otomos Plan», der Jones og Otomo holder en liten duett, med krafta til en jamrende Hendrix, før kvintetten faller inn i fri skranglejazz-modus. Deretter hyller de Sun Ra med å spille en versjon av hans komposisjon, «Love in Outer Space».

Det blir femten minutter med pure bliss som sender den gigantiske kosmonautens sjel susende gjennom rommet. Da holder man glatt kjeft og tar imot. Og som vi får! Jones og Yoshihide sin hekling, Yoshigaki og Cleavers sin bateria-seksjon med vest-afrikanske kubjeller og Dunston som lar den grooven dunke seg inn til hjerterøttene våres.

Darius Jones. Foto: Raffaele Angius/Oslo Jazzfestival

Jones takker av før de gjør nummeret ferdig, med et stakkato krigshyl, roper opp bandmedlemmenes navn og forteller at verden kan være skjønn tider og at en skal ikke skal insistere på å vite alt, men på å tro på det utrolige. Deretter sakker de sangen langsommere og langsommere tilbake fra den magiske lampen den kom fra.

En må beveges! En er beveget! Vi er beveget! 

Ikke har jeg hørt, etter endt jazz-konsert, et par minutter av et så aggressivt ropende, plystrende, trampeklapp av et hoiende befal om et siste encore! Det høres mindre ut som en jazzscene, og mer ut som en kurve Ultras-fans i argentinsk fotball. Det er rett og slett voldsomt. Rart er det heller ikke, for vi har vært vitne til noe voldsomt.

Ekstranummeret, en math-rock lignende sak med en fugue-lignende passiar endevendt oppi der, er akkurat så rar, nevrotisk, angulær og bipolar nok, til at det legerer det åpne såret de var i ferd med å etterlate oss med. Et åpent sår i beste forstand, som vitner om at en ble involvert, at noe kom seg nær og skrapte en på en øm plass.

Det er det denne festivalen får til, gang etter gang, kveld etter kveld, flere ganger på en kveld. Når vi går hverdagstralten i møte er det ingenting bedre enn et arr, som vitner om at vi har blitt berørt av musikken, som dokumentasjon på at både jazzen, dens utøvere og vi, dens publikum, lever i beste velgående!

Av Filip Roshauw og Audun Vinger