NTT tar (en kort) sommerferie med 7 tips fra Kongsberg Jazzfestival, i tillegg til Håvard Wiik-uka i Oslo og Parkjazz i Skien!
God sommer! Now’s The Time er på vei ut i festival-Norge nå – så den neste uka blir det ikke nødvendigvis så mye mas fra oss, men her kommer noen forslag til musikalske aktiviteter de neste ukene! God sommer.
***
Syv sterke Kongsberg-tips
To blogghalvdeler har verdens beste sommerjobb. Foto: Tommy Johansen/Kongsberg Jazzfestival
1. Now’s The Time med Jazzprat i Jazzboksen
I ekstrem Norge-rus har blogghalvdelene Vinger og Roshauw pekt sine betydelige neser mot sommerbyen Kongsberg. Slik vi ofte gjør på denne tiden. Vi skal se konserter i forskjellige grader av særhet, vi skal gå over broa og unngå Churros-boden atter en gang, vi skal møte gamle frivillige og venner og nye bekjentskaper, fra byen eller fra jazzmiljøet. Vi skal på Energimølla og Smeltehytta, kanskje vi rekker ett sivilisert måltid i den restauranten i Skrågata der – og ikke minst, vi skal i Jazzboksen.
Hver dag under festivalen åpner vi Now’s The Time lune festivalkro der inne, hvor vi kort oppsummerer livet og musikken slik alt føles her og nå. Dessuten møter vi store musikalske kunstnere og andre profiler. Det er bra å kunne være en del av festival-livet, og å kunne klare å finne en grunn til å stå opp om morran. Gratis inngang i Jazzboksen hver dag, det er også konserter av høy kvalitet der, og det avsluttes hver kveld med DJ-spill og dans, fra jockeys som akkurat Audun Vinger, Martin Bjørnersen og Anja Bajer
Det startet allerede onsdag kl.13 med møter med den svært dyktige men snart avtroppende festivalsjefen Ragnhild Menes, Odd Bjørkgård fra Kongsberg Storband, og ikke minst en av jazzens aller største profiler nå, i alle fall blant vokalister: den Grammy-vinnende Samara Joy.
Torsdag kl. 12 skal vi igjen møte folkefavoritten Michael League, bassist og muntrasjonsråd fra det omskiftelige, store bandet Snarky Puppy som har så mange fans her. Vi skal også møte den lokale supergitaristen Tom Hasslan som skal opptre med den nye utgaven av Krokofant senere på festivalen, og som også sikkert har tanker om den nye prisen for unge lokale musikere som er stiftet i hans avdøde bestevenn Axel Skalstads navn. Ja, og så er det den elegante tenorsaksofonisten Hanna Paulsberg – hun skal opptre sammen med Oslo Jazz-ensemble. Og det i en utgave der de sammen med Håvard Aufles, Trygve W. Fiske og Hans Hulbækmo – samt den latviske gitaristen Ella Zirina, tolker Hannas musikk i nye arrangementer av Martin Myhre Olsen.
Fredag kl. 12 kommer den glimrende og musikalske videokunstneren Kjell Bjørgeengen, som har lang fartstid i samtidsmusikk og jazz og som på festivalen skal ha en opptreden med prosjektet Fear of The Object. En av mine yndlingsbassister og man crush, den svenske bassisten Johan Berthling (kjent fra Fire!, Ghosted, Arashi og mange andre sammenhenger) kommer også for å fortelle om det frie livet på veien og fine lokale initiativ han gjør i Sverige. Det kommer også noe vi kaller TBA her.
Hele greia avsluttes lørdag kl. 12 med dikterhøvding Edvard Hoem og hands bandkollega og sanger/låtskriver-datter Ine Hoem – de har gig senere på dagen. Lurifaksen Petter Wettre kommer for å snakke om flis, tenor, åndelighet og John Coltrane, og rosinen i pølsa er utvilsomt de to unge lokale tromme-heltene Trym Norum Graven og Einar Øyen – som også skal spelle i hver sine band denne innholdsrike og varmende utgaven av Kongsberg jazzfestival. Vi ses på konsert og kro!
2. Samara Joy
Det er ikke så rart at navnet Samara Joy får mange jazzinteresserte til å smile. Sangeren ble født i Bronx, New York i 1999, og har virkelig slått igjennom på 2020-tallet. I 2023 vant hun prisen for årets nye artist under Grammy-utdelingen, og selv om den prisen er et ganske rustent trendbarometer, viste kontakten hun hadde med et hengivent og nær fullstappet Bjørnsonhus under Moldejazz den samme sommeren at vi snakker om en stjernefaktor litt utenom det vanlige. Det handler om pondus – en stemme som synger standardlåter og egenskrevet materiale om hverandre, og som kan bevege seg fra dyp operatisk glød til boblende bebop på et blunk. Album som det intime gjennombruddet Linger Awhile (Verve, 2022) og den mer ambisiøse mini-storbandplata Portrait (Verve, 2024) viser et virtuost, uanstrengt grep om historien, mens måten hun gjester Terri Lyne Caringtons New Standards vol. 1 (Candid, 2022) på låta «Two Hearts (Lawns)» demonstrerer at Joy også har ambisjoner om å være mye mer enn en reinkarnasjon av divaene fra jazzens gullaldre.
3. Nasjonaldagen til rar musikk
Eilertsen/Wiik/Sanders på Særingfesten i fjor. Foto: Lise Margrethe Nilsen/Kongsberg Jazzfestival
Det er mange festivaler for fri improvisasjon i Norge, de finnes i flere byer, og dessuten arrangeres det konsertserier og enkeltkonserter og jammer ute i skogholt og det som sikkert verre er. Men – men – jeg tror ikke man tråkker noen på tærne om man sier at Særingfesten som skjer hvert år på Kongsberg Jazzfestival har noe helt spesielt ved seg, og at det rett og slett nesten føles som en liten nasjonaldag, eller i det minste en bursdag, for denne snåle musikken i Norge. En del av det handler om programmeringen, men det er jo også rammen – publikum sitter under buede tak på tre sider av scenen, omgitt av gammel stein – det føles lunt, men er også velsignet avkjølende på varme dager. Det gir rett og slett en følelse av andakt, selv om selve festens form, fire sett med mellomrom, gir masse plass til tøys og tull og prating om både det man likte og eventuelt ikke likte. Årets program starter med Fire!, trioen med treblåser Mats Gustafsson, Johan Berthling på bass og Mariá Portugal på trommer og vokal. Aldri en jazzfestival uten akkordeon – andresettet besørges av Maren Sofie Nyland Johansen, før fiolinist Hans Kjorstad og Ernst Reijseger spiller et duosett. Frustrerende nok har jeg aldri hatt anledning til å høre dette samarbeidet før – men konsertene deres de siste årene er rett og slett vidgjetne. Til slutt, et duosett med bygde-impro: Truck Rurâl, trommeslager Ståle Liavik Solberg og gitarist Håvard Skaset, tar det hele hjem. Men moroa fortsetter på Smeltehytta på fredag: Da kan man høre trioen Arashi, med den japanske legenden Akira Sakata, Paal Nilssen-Love og Johan Berthling, som skal møte Signe Emmeluth. Før det spiller også Jonas Cambien et solo oppvarmingssett. Og apropos Sakata – han spiller på Kongsberg Kunstforening på lørdag også.
4. De møreste konsertene: Lørdag på Energimølla
Det er noe spesielt over tidligkonserten på Energimølla hver lørdag under Kongsberg Jazzfestival. Strengt tatt høres det jo ut som en uriaspost – festivalens svar på gym i nullte time, liksom. Eller – siden det er VM – tidlig kampstart. Men ja, det går jo det? En mør lytter er ofte en lykkelig lytter, det er noe med en hangover – enten den er reell eller av det mer metafysiske slaget – som gjør oss mottagelige for inntrykk. I år kan det bli ganske nådeløst, når Emmeluth’s Amoeba kommer til Energimølla for å spille. De gjør noen konserter for tiden som folk virkelig snakker om. Men vent – også på fredag kan man stikke på konsert på Energimølla i todraget – da er det Harald Lassens Balans-band som stikker innom.
5. Høre Reolô spille «Følgefeil» og annet nytt materiale
Landets beste rockeband akkurat nå, Reolô, kommer allerede onsdag kveld. «Følgefeil» er deres første singel fra den kommende skiva, og det er svært lovende. Det føles som at Anders Røine & co trives aller best på litt uformelle scener uten for høy kant, og hotellkjelleren på Argus bør funke bra for dem.
6. Tenke tanker om det utvida fusionbegrepet
Mezzoforte kommer. Det gjør også Snarky Puppy – for ikke å snakke om Wibutee og Krokofant! Her er det mer enn nok stoff til å få perspektiv på fusionens lange linjer.
7. Det går alltid et tog
I noen år nå har man vært nødt til å ta buss for tog, om man skal ta seg fra for eksempel Oslo til Kongsberg under jazzfestivalen. Men i år er det annerledes – Oslo-Kongsberg kjøres i juli. Og selv om buss er et helt greit framkomstmiddel, er jo tog noe annet – dette bør jo kanskje senke terskelen for dagsturer hit? Her er to avsnitt fra blogghalvdel Vingers artikkel Anekdotisk bevisføring (Jazznytt #235), om å dra på jazzkonsert i Kongsberg utafor festivalsesongen:
Ved siden av Gjøvikbanen og Bergensbanen er det strekningen Oslo – Kongsberg som virkelig definerer opplevelsen av en togreise. I hvert fall med tanke på at mange av oss utelukkende assosierer strekningen med å skulle reise til eller fra en konsert eller festival om sommeren. Man reiser mot en forhåpentlig sublim erfaring for legeme og sjel, og man reiser hjem igjen, rystet, til egen seng og fast struktur. Tog er uansett overlegent buss eller privatbil: hodet klarner.
Det går jo så fort; ut av Nationaltheatret og plopp, så er man et helt annet sted. Man rekker akkurat se litt ut av vinduet, eller ta seg en liten blund. Drammen, som var anerkjent som landets styggeste by, eller var den mest harry, har i de senere år sett ut til å bli et skinnende monster, et speilbilde av kapitalismens glansvekst. Det virker mer givende og rolig å bo i Mjøndalen, i alle fall etter verdenssuksessen til klubbmusiker Todd Terje, og ikke minst etter den herlige gnisten man ser på fotballbanen med nyopprykkede Mjøndalen. Vestfossen har fått en viss aura etter en moderat vellykket TV-serie som var innspilt der, men først og fremst er det jo hjemstedet til Brageprisvinner Rune Christiansen og hans medskriver i livet, Mona Høvring. Og så er man plutselig framme i Kongsberg.
***
Kurer Kongsberg-bluesen med en Jazz Wiikender
Håvard Wiik. Foto: Pål Dybwik
Noen av oss føler på en gedigen tomhet i Oslo mellom jazzfestivalene. Ja, det er både sunt og godt å hvile hodet og for den saks skyld kroppen en dag eller to, men man blir kjapt klar for mer musikk og spennende menneskemøter. Uka mellom Kongsberg, som er rett rundt hjørnet, og Molde-jazzen, som vi er spente på om blir åsted for varmerekord igjen, pleier å være tung i så måte. Da får man gode muligheter til å føle på livets hulhet.
Men så inn fra venstre, kommer det en av byens lurvete hverdagshelter, Vegard Heskestad. Du vet, han hederskaren fra utstedet ved Hausmania og festivalen i Gamlebyen som «alle» snakker om for tiden. Ja, takksigelsene går langt inn i maktens korridorer når det gjelder aktivitetene på Kafe Hærverk.
Dette får nå en konsekvens som blir til det beste for flere av oss. Med den uoffisielle arbeidstittelen «Wiikivalen» er det nemlig klart for tre dager på rad som kretser rundt det musikalske tankearbeidet til Håvard Wiik. Denne pianisten fra Frei ved Kristiansund, for tiden bosatt i Berlin, som virkelig er en av de norske musikerne vi i remsa føler oss tettest tilknyttet til, og har skrevet svært mye om siden oppstarten. Det er heller ikke første gang Hærverk slår på stortromma for Wiik, som forøvrig er i god steam om dagen. Til høsten kommer ny musikk fra Cimota som åpningskonsert på Victoria, og såvidt vi har forstått blir det enda mer også. Han har en sentral rolle i Trygve Fiskes band som kom med en råflott plate forleden måned, og det er visst noe eget materiale innspilt også.
Men han er altså på sitt aller beste inne i punk, techno og soul-bula Hærverk.
Fra torsdag til lørdag neste uke kan han oppleves i tre forskjellige tapninger. Alle gir innblikk i helt sentrale prosesser for Wiiks musikk gjennom en årrekke.
Torsdag 9.7 skal han, i et prosjekt med sin trofaste makker Ingebrigt Håker Flaten på kontrabass, undersøke de mulige musikalske løsningene som finnes i Lennie Tristanos innovative musikkforståelse og spill. Med seg har de to vitale gubbene to unge løver som virkelig har futt i buksebaken: Ask Morris på saksofon og Erik Wie Flaig på trommer.
Fredag 10. skal vi oppleve Wiik mokk aleine på pianokrakken, noe han har gjort flere ganger her inne tidligere, og han er vel årsaken til at de har fått et ok forhold til flygelsjappa rett over gata. Soloformatet er dønn alvorlig men samtidig gir det ett innblikk i Wiiks humørfylte indre liv.
Da gjenstår lørdagen den 11, og da kommer vi virkelig inn til kjernen, da skal det nemlig være «Interpretations of Annette Peacock og Carla Bley».
Utover Wiik er det en fin liten bande som skal tolke det som vanskelig kan kalles annet enn de fineste låtene i den frie jazztradisjonen. Og det er Amalie Dahl på saksofon, Johannes Elnan på bass og Ståle Liavik Solberg på trommer.
Dette er en trippeldekker som virkelig frister – tenk at de stille juli-ukene i fraflyttede Oslo kan være så innholdsrike?
Annette Peacock & Paul Bley: Dual Unity (Freedom, 1972)
Sterk liveplate, blant annet med Han Bennink på trommer.
Lee Konitz: Spirits – tribute to Lennie Tristano (Milestone, 1971)
En av mine absolutte favoritter innen sjangeren, med Sal Mosca, Ron Carter og Mousey Alexander.
Carla Bley: Jazz Realities (Fontana, 1966)
Carla’s første, med blant andre Steve Lacy og Michael Mantler.
Lennie Tristano: Descent Into The Maelstrom (East Wind – Japan, 1976)
Inneholder hovedsakelig solo-innspillinger fra studio, konserter og sessions mellom 1951 og 1966.
***
Jazzkick i parken
Bjørn Vidar Solli & co har gjestet Parkjazz i år. Foto: Ketil Hardy
Selv på festival handler jazz ofte om musikk fremført i små og mellomstore rom – og på mange jazzfestivaler er ofte utendørsprogrammet helt eller delvis viet det vi kan kalle jazz pluss-kvota. Men det er noe med svale, og joda, værutsatte jazzopplevelser som pirrer – og i Skien har de i en årrekke fått til noe helt spesielt med serien Parkjazz, som arrangeres i Brekkeparken, som er en del av Telemark Museum. Hver torsdag gjennom hele fellesferien byr de på konserter med både godt etablerte og litt ferskere navn, med god balanse mellom lokal tilknytning og resten av landet. Og ikke minst: Folk møter opp.
I år ser gullrekka rekka slik ut: Solveig Slettahjell (2. juli), AADAL (9. juli), Ellen Andrea Wang (16. juli), Parkjazz-yndlingen Didrik Hogness med sin kvartett (23. juli), Bugges New Conception of Jazz (30. juli) og til slutt Silje Nergaard (6. august).
Vi kan jo dvele litt ekstra ved kvartetten AADAL, som kanskje ikke er det mest kjente navnet på denne lista, men som i vinter ga ut albumet Agressive Hymns, Energetic Ballads på Losen Records. På mange måter er tittelen en ganske ålreit beskrivelse av musikken det inneholder. Det er gitarist Michael Aadal som har skrevet låtene, som virkelig inneholder noen elskelige melodier og forløp. Kanskje man skal hente det dørgende kjedelige ordet filmatisk ut av skapet her – men egentlig er det jo kanskje tv-serier jeg tenker på, nærmere bestemt den Explosions in the sky-aktige musikken W. G. Snuffy Walden lagde til den fabelaktige serien Friday Night Lights, om et fotballag i en liten by i Texas. Kanskje en norsk variant… og da er vi jo fort fremme ved den norske, rufsete sjarmbomben Heimebane. En annen litt friassosiativ inngang kan være å si at dette er dypt melodisk Frisellsk americana-jazz, spesielt egnet for deg som likte Motorpsychos indiepsykedeliske fjelletapper på slutten av nittitallet – men i kortformat! Låtene strekker seg fra tre og et halvt til seks og et halvt minutt – og i løpet av disse små periodene klarer de virkelig å strekke kurvene ut på tilfredsstillende vis. Sjekk for eksempel ut åpningslåta “Wall of Ground”, der Parkjazz-ildsjel og saksofonist André Kassen slipper seg løs:
Eller sjekk ut singelen med den fiffige ordspilltittelen “Wichita Linedance”:
Topp saker. Svære parkkonserter vil jo kanskje ofte assosieres med vokalmusikk, eventuelt litt mer dansbare greier. Men – med nok en Motvind-festival fristk i minne – det å sitte under åpen himmel og lytte til tålmodighetsmusikk, med litt seigere strekk og dvelende øyeblikk, er også en helt egenartet fin ting å gjøre som musikklytter. Ikke sov på denne.
Det minner meg forøvrig også på en ønskebooking jeg har til neste år – forsåvidt kunne det egnet seg for svært mange ulike festivaler, men det må være friluft, og jeg tror Parkjazz hadde vært helt perfekt: Musikken fra Lars Monsen-seriene live in concert. I nyinnspillingen av den klassiske TV-musikken har jo komponisten fått med seg et stjernelag av unge, friluftsglade musikere som vi uansett ser ofte på jazzscener – Hans Hulbækmo, Johannes Konstad Brevik, Jo Ranheim, Morten Berger Stai og Anna Ueland. Og her er det rom for å lage noen deilige extended versjoner, kanskje med noen ekstra blåsere (Kassen kunne funka her også, en trompet er ei at forakte), eller kanskje spoken word fra sjefen sjøl (eventuelt kan Trond Geronimo steppe inn som vikar). Jeg mener alvorlig talt at dette er en konsertpakke som kunne egnet seg på bortimot alle norske sommerfestivaler. Men nok om det – friluftsdrømmen lever mer enn godt nok i Skien hver sommer. Nyt fellesferien, folkens!
Av Filip Roshauw & Audun Vinger