Stopp pressen: Jazznytt med en ekstra nyhetsoppdatering i sammenheng med avslutningshelgen av Pride-markeringen.
Etter at man må erkjenne at man daglig vasser i stadig eklere oppdateringer fra pressens løshunder på Facebook og blogg, av virkelig ufyselige folk som Jarle Aabø og Ole Asbjørn Ness, og så leser kommentarene, og kan mistenke at dette er tanker som deles av flere, er det tydelig at PRIDE trengs mer enn noen gang. Fy fader, ass.
Denne helgen kan man føle på avslutningen av juni måned nede i Pride-parken på Kontraskjæret, og jazz og omegn er klart representert. Hvorfor skulle det ikke være slik? For det første kommer jazzen opprinnelig fra ute i margen, både i samfunnslivet og i underholdningsindustrien. Men på en annen side er jo jazzen også bare en speiling av det unge livet i dag, og jazzen er en del av det mangefassetterte samfunnet I alle fall de fleste av oss.
Som vanlig er det et program i regi av Oslojazz og Victoria i parken, og i år er det fantastiske PHØNIX som skal spelle. Denne trioen, som også har en helt ny liveplate ute nå, består av Jenny Frøysa på sax, August Glännestrand på trommer, og godgutten Emil Storløkken Åse på diverse strenger. Sjekk i tillegg ut den ambisiøse plata Intergalloptic Roundtrip – her leker vi ikke konseptalbum.
Dette ble en verdig anledning til å snakke med den sindige trønderen Emil fra den flotte musikerfamilien, som her kan gi sine besyv om dette og hint. Det kommer til å koke i parken, på grunn av full bombing, men også på grunn av kjærlighet og åpne tanker.
Hallo. Har du spilt mye utekonsert i sola før?
– Ikke så veldig mange, men noen veldig kule! I slutten av mai i fjor spilte vi med PHØNIX på Athens Jazz. Det var ganske stort og rått! Vi spilte fra klokka 21, så vi fikk det beste av begge verdener med solskinn først, og så solnedgang hvor det massive lysshowet på scenen kom bedre frem! For noen år siden spilte vi også i en liten park / stor, trekantet rundkjøring i Enskede i Stockholm. Det var også megafeeling!
Er det med solkrem i gigbagen?
– 100%! Rødt hår og direkte sol = burning.
Hva slags gear er det ellers du har med?
– Så glad du spør! Med PHØNIX bytter jeg mellom to gitarer, en vanlig og en barytongitar. Gitaren er en Fender Stratocaster Jimi Hendrix-signatur, produsert i Mexico. Barytongitaren har frem til nå vært en svart Danelectro 56 stemt ned til A. Men, jeg har akkurat skaffet meg en Squier Bass VI, som kanskje skal debuteres på Pride.
Fett.
– Jeg har også et pedalbrett! Jeg går først inn i en Dunlop Fuzz Face, en stor, rund boks, ser ut som en ufo. En gang i tiden ødela jeg den litt ved å pirke inne i kretskortet. Heldigvis låter fuzzen nå helt sprengt på den nydeligste måten. Så med et uhell ble den one of a kind.
Just like you!
– Etter fuzz facen går jeg inn i en boss line selector, så jeg kan koble på begge gitarene samtidig. Så går jeg inn i en Fjord Fuzz Fenris. Fjord Fuzz er en norsk pedalbygger som lager kule ting! Så går jeg inn i en Lehle splitter, så jeg kan sende bass-signal gjennom en Boss OC3 oktav ned rett til PA. Så går jeg gjennom en hjemmelaget Univibe, fra byggesett, tuner, en Boss SD-1 vreng og en Barber LTD vreng/boost. Så kommer en Dunlop Wah, en Boss DD7 delay, og så en Strymon Volante som skal emulere tape echo. Dette går ut til to gitarforsterkere. Type og modell avhenger av hva spillestedet har av backline.
Du har ting på stell. Hvorfor er det viktig å stille opp på PRIDE-arrangementer. Eller er det bare en hvilken som helst gig?
– Jeg synes det er viktig å stille opp på PRIDE-arrangementer, eller i hvert fall på en eller annen måte vise sin støtte til LHBTIQ+ personer og kampen for deres rettigheter. Menneskerettigheter. Fellesskap, inkludering, mangfold, trygghet og frihet til å definere egen identitet, kjærlighet og seksualitet. Det føles som en no-brainer å støtte! Det blir alltid diskusjoner rundt PRIDE, rundt paraden, hvem PRIDE er for, om det har blitt for seksualisert, og så videre. Jeg tenker det går an å ha to tanker i hodet samtidig – å markere PRIDE for det grunnleggende gode det prøver å få til, samtidig som en kan ha saklige, nyanserte diskusjoner om ulike deler av PRIDE-feiringen. Sett i lys av de som virkelig har noe i mot PRIDE, og innsatsen noen av dem legger ned for å f.eks. få regnbueflagget vekk fra skolen, eller sende hatytringer og trusler, så føles det viktig å stille opp og være en motvekt til dette.
Preach! Er det noe du vil si at tenderer mot skeive elementer i musikken til Phønix?
– Tja, jeg har ikke tenkt over om det er noen spesifikt skeive elementer i musikken, foruten bokstavelig skeive taktarter. Jeg har vel heller ikke så bra oversikt over om det finnes noen typisk skeive elementer i musikk generelt. Blir det litt som å kunne høre hvilket kjønn en instrumentalist har – ganske vanskelig, eller? Mer generelt så ligger det jo litt i jazzens natur dette med frihet og identitet gjennom improvisasjon og uttrykk. Om en heller ser på budskap i musikk, er det en annen sak. Vi har nok ikke noen tydelig skeivt budskap. Vår fiktive hovedkarakter fra konseptalbumet Intergalloptic Roundtrip er en hen.
Men, vi går jo etter tanken om at musikken vår er for alle som ønsker å høre på. Det som har vært viktig for oss i PHØNIX, siden vi opererer i en sjanger som historisk har hatt tendenser til å være ganske macho med sjåvinistiske budskap, er at vi i bunn og grunn ønsker å formidle kjærlighet og glede. Vi spiller jo «energi»-musikk med mye lyd, mye blæsting, mye vreng, mye gitar og en del litt mystiske, mørkere strekk, så en kan jo stille spørsmålstegn ved om vi klarer å formidle grunnverdiene. Men jeg tror det skinner igjennom!
Hvordan vil du si at bandet har utviklet seg i løpet av dets eksistens?
– Bandet startet jo i Trondheim på jazzlinja, og da handlet det om å bare skvise inn så mye som mulig av uttrykk og kick som vi hadde lyst til å sette sammen, og se hva det ble til. Den tilnærmingen har vi nok fortsatt, men vi står nok stødigere i det som over tid har etablert seg som vårt musikalske univers. Ting henger liksom mer sammen, og soniske ekskursjoner og utstikkere i musikken føles som en naturlig del av landskapet. PHØNIX har hatt et slags rocketrio-ideal lydmessig, hvor mye av energien ligger i at alle tre tar ansvar for å fylle ut lydbildet – ikke så mange pauser… I starten hadde vi kun med akustisk barysax og kun vanlig el.gitar, og da ble riffene og låtene basert rundt å få fram det mørkere registeret hos en av de to instrumentene hele tiden. Mange av låtene ble i samme toneart for å få med den mørke C naturaen på saxen – den låter sjukt rock n roll, og den mørkeste E-strengen på gitar – sa noen rock n roll?
Jeg kan godt si det, jeg.
– Etterhvert har Jenny begynt med sax gjennom pedaler, blant annet en Whammy oktavskifter, inn i bassamp. I tillegg spiller hun også bass synth, for enda mer fleksibilitet, større register og masse bass! Jeg skaffet en barytongitar, som muliggjorde at Jenny stod friere til å gjøre solistiske ting. August bruker en liten Volca trommemaskin, så han også står friere til å spille mer solistisk over grooven! Grunnen til å ha med mer og mer elektronikk har nok vært å gjøre «besetningskompromissene» til musikalske muligheter, med idealet om kompromissløshet i bunnen. Pose og sekk!
Beskriv samspillet med de to andre i bandet – dere er et knall liveband som får veldig mye ut av få musikere.
– Ah, det er kanskje litt typisk å svare, men det å spille denne musikken sammen med Jenny og August føles som å være del av en symbiose. Vi starter å spille og beveger oss som bølger gjennom PHØNIX-universet. Noen ganger må jeg huske på å si til dem hvor mye jeg setter pris på å spille i band med dem, og hvilket privilegium det er å lage og lære inn låter med dem. For de er så sinnssykt gode på å lære seg ting på øret raskt, og skape musikk nesten med en gang, det er utrolig gøy!
Som jeg sa har det vært et ideal om et fyldig rocktrio-sound, nesten en slags frykt for å ikke fylle ut lydbildet og miste energien og grooven. «Jazz is based on fear», og så videre. Nå er vi på det punktet at det ikke er noe frykt lenger, haha, og det finnes ro og rom i musikken til å ta pauser, la den puste, stole på at grooven fortsetter hos noen andre om en legger av. Alt dette, selv om musikken til tider er busy, febrilsk og massiv.
Og mer konkret? Svensken på trommer?
– August er en fantastisk trommis, som kan spille elektronika den ene dagen med Han Gaiden, jazztrommer med Liv Andrea Hauge trio den neste, og så rocketrommer med PHØNIX. Han er allsidig, men han gir alle prosjektene han er med i «the Glännestrand touch». Det låter som ham, og det låter fresht og hipt! Med PHØNIX kaster han masse energi inn i miksen som vi andre kan reagere på, samtidig som han holder grooven og pushet oppe og fremoverlent.
Baryton-sax gjør seg godt i rockesammenheng, hva?
– Jenny er bandets klippe. Når hun er nede i bass-landskap, er hun bunnsolid og stødig. Jeg og August snubler noen ganger litt over hverandre, og det blir kult fordi Jenny holder det hele sammen. MEN, make no mistake, Jenny er også den som kan dra musikken mest ut i ytterkanten. Hun har noen solostrekk hvor hun på et eller annet tidspunkt åpner opp en sluse, hvor det bare fosser ut en massiv blanding av saxbrøl og elektroniske lyder. Det er som regel hun som bryter den publikumsnølingen om «skal vi klappe etter en solo eller ikke?».
Det kom nettopp en herlig liveplate med dere også – men er det egentlig mulig å fange energien fra konsertenen deres ned på plate?
– Både ja og nei. Vi ønsket å gi ut denne plata fordi vi ville fange noe av den voldsomme energien som vi selv føler på når vi spiller live. Lyden og intensiteten er annerledes i forhold til studio-musikken – det er mer sjanser, mer kaos, mer lekenhet. Men det er noe annet å oppleve oss live, ja. Føle vibrasjonene i bassfrekvensene, bli truffet av den febrilske grooven og se samspillet oss tre imellom.
Den er en kombo fra forskjellige stopper på turneen, forsvinner ikke vitsen med liveplate da, når konteksten fra én hendelse uteblir?
– Tja, spørs litt på formålet med liveplata, kanskje? Som jeg nevnte hadde vi lyst til å fange «live»-lyden, og denne musikalske perioden for bandet.
For de som eventuelt syns det mister konteksten, så har vi en konsertfilm fra Victoria Nasjonal Jazzscene som ligger på YouTube! Den er delt opp i fire videoer. Den siste er ikke ute enda, men kommer snart! Om det er hendelse-konteksten som er i fokus er kanskje konsertfilm hakket hvassere enn kun på plate?
Mulig det, ser sjelden på slike. Er det noen store livealbum fra historien du er spesielt glade i? Klarer du nevne tre?
Maria Kannegaard – Live at Kongsberg and Trondheim Jazzfestival
Denne plata har jeg hørt ekstremt mye på, og for meg så låter denne «hjemme». Det er noe med disse musikerne, disse spesifikke lydene, elektronikken, bjellene, denne 2000-talls perioden i norsk jazz, som er det som har vært rundt meg i oppveksten, selv om jeg ikke begynte å aktivt høre på det før jeg nærmet meg myndig alder. Maria Kannegaards musikk treffer et spesielt sted inne i kroppen. «Følg Meg»!
Led Zeppelin – How the West Was Won
Trippel live-CD med opptak fra to konserter i California 1972! Megafett! Denne hadde vi i bilen da jeg var liten, så jeg har hørt masse på disse riffene. Den første CD-en har flest låter med masse bangers, mens CD 2 og 3 har noen lengre strekk, bl.a. en 23 minutters space’a versjon av «Whole Lotta Love» hvor de er innom mange andre låter før det hele går tilbake til WLL på slutten! «Moby Dick» er et av mine favorittriff!
Jimi Hendrix – Band of Gypsys / Live at the Filmore East
Selv om jeg nok foretrekker Mitch Mitchell på trommer, så syns jeg Band of Gypsys er utrolig kult! Jeg smiler alltid når Buddy Miles scatter på «Who knows» Også Live at Filmore East, som er fra samme to konsertene, men et utvidet album med flere låter. Jeg digger «Stone Free» versjonen på LATFE. På PHØNIX’ første album er det en låt som stjeler litt fra «Power of Soul». Vår heter «Soulpower».
Du jobber også endel som vert på Victoria East – er det ikke rart hvor lite blasert man blir av å se mange konserter? Det er liksom et kunstnerisk format som ikke bare er et utvalg av låter – konsert er konsert.
– Jo, det er en berikelse! Jeg elsker konsertformatet – det er alltid spennende, og det insisterer på en følelsesmessig reaksjon i kroppen når mennesker skaper og formidler foran en. Super-inspirerende, også om det er musikk jeg kanskje ikke foretrekker.
Åssen går det med rekrutteringa, ser du noen nye fjes?
– I mai og juni har vi hatt masse eksamenskonserter på Victoria, og det er sjukt mange flinke, ambisiøse musikere! Victoria blir jo i denne perioden fylt opp av medstudenter, så nå i det siste har det vært mange unge innom! Konsertene er også gratis, så da kommer det gjerne også noen nysgjerrige forbipasserende inn fra Karl Johan. Velkommen igjen til ny sesong i september !
Jeg kommer – det er Cimota som starter. Har du forresten et helt nytt album eller to du vil anbefale remsas lesere?
– Det største gitar-kicket jeg har fått på lenge er Viktor Wilhelmsen med sin trio under Jazzfest. Og han har gitt ut en sologitar-plate på Bandcamp som heter Electric guitar I: Stomp, stomp, quack. Den må alle høre for tidløs og fresh gitarspilling. Den platen jeg har tenkt mest på i det siste er en plate som ikke har kommet enda, men som er innspilt, og som jeg gleder meg til å høre. Det er Tuva Olssons band Unmothered! Stay tuned. Det her er bare en dråpe i havet av alle de bra utgivelsene som har kommet ut i det siste. Det lages så utrolig mye kul musikk!
Okei. Det er sommer. Hva er din favoritt pinne-is og hvorfor?
-Pistasj er veldig bra! Aller best liker jeg nok Royal sin, med mørkt sjokoladetrekk, men Creme er også bra! Jeg begynte å spise den da jeg var liten fordi mamma likte den så godt – det føltes på det tidspunktet som en voksen-is, så jeg måtte finne ut hva hype’n var. Og den er jo sjukt god!
Appendix: Tre tette fra prideparken
I tillegg til Phønix, som spiller konserter kl. 17 og 19, vil dette bli dj-spill fra klokka ni på kvelden fra en som kaller seg DJ VIC.
Fra kveldens sett har vi fått innsyn i tre musikalske perler som vil være representative for hva gressgulvet på Kontraskjæret kan vente seg
Syv Muntre: «Sigarett Stomp» – fra Jazz in Norway, Vol: 1940 – 1950
Karin Krog: «The Meaning of Love» – fra We Could Be Flying
Miles Davis: «Aida» fra The Man With The Horn
Av Filip Roshauw og Audun Vinger