NTT: Søndag med Sonny

God søndag! Her er en remse med ny musikk, to knallfestivaler neste helg og skriverier om Sonny Rollins. Vi går rett på denne gangen.

Hærverk i Parken lager årets skronk-fest neste helg

Festivalsesongen varer i grunnen hele året nå for tiden, men festivalsommeren, det er vel mer en mental tilstand som inntreffer på litt ulikt tidspunkt i ulike deler av landet. Men når man både har rundet Nattjazz – som jeg skrev rapport fra her – og dessuten også den vidunderlige lille festivalen Terassejazz, og det til alt overmål har vært Musikkfest aka Musikkens Dag i Oslo, da er den unektelig her. For eventyrlystne lyttere med sansen for rock & omegn, er det all grunn til å sette inn støtet førstkommende helg. Vi skriver om Lyse Netter et annet sted i remsa, men nå handler det om Hærverk i Parken, en festival som foregår i Gamlebyen i Oslo, og som ble arrangert for første gang i fjor. Den dagen og kvelden ble et av sommerens virkelig store festivalminner – både på grunn av konsertene, men også stemningen under Dyvekes bru, der de mange U18-publikummerne som hadde møtt opp satte standarden for festen, og hvor musikkfans med litt flere runder rundt solen fulgte opp. Da mørket falt på og Deathhammer og Anal Babes spilte badet i rødt lys, omgitt av grafitti og betong, føltes det ut som å være med i en post-apokalyptisk festscene fra en åttitallsfilm. 

I år har HiP utvida til to dager og to scener – fredag og lørdag den kommende uka. Den unge nye rocken er godt representert, for eksempel med band som Fort Fort og Vepsestikk, og i tillegg kommer internasjonale Hærverk-favoritter som The Shits fra Storbritannia og Brainbombs fra Sverige. Afrobeat-legende Dele Sosimi spiller med norske musikere i Blåsenborg Rekreasjonslag – det går gjetord om den todagers afrobeat-festivalen de arrangerte i Oslo for en liten stund siden, og de spiller både på fredagen og en etterfest på Hærverk på lørdag kveld. Av remse-relevant stoff kan vi også nevne Karl Bjorå & Signe Emmeluth, Andreas Røysum Ensemble, DNA? AND? og ikke minst konserten med Anal Babes, som vil bli gjestet av Paal Nilssen-Love og Andreas Røysum – kanskje flere også. Det blir et lurveleven. Programmet er fullt av andre godbiter, sjekk ut selv – og det må nevnes at de også i år har svært rimelige U18-billetter (200 kroner for hele smæla) og for U23 (600 kroner). Raust – og da kommer det vel kanskje godt med at Kafé Hærverk her om dagen fikk “Det var her det begynte”-stipendet på Music Norways sommerfest. Hvert år får mottageren av Spellemann-prisen for årets internasjonale suksess i oppgave om å dele ut 100.000 kroner til en organisasjon eller et miljø som har stimulert vinneren. I år var det duoen Smerz som vant denne prisen, og de ga også kafeen en shoutout fra scenen i Bjørvika. Sammen med Vilde Tuv lager de konsertserien Shopping og Poesy presenterer, som booker ting som man kanskje ikke hadde fått sett her til lands ellers. Uansett – nå er det snart festival, og vi slo av en prat i innspurten med Hærverks Vegard Heskestad.  

Utdelingen av «Det var her det begynte»-stipendet. F.v. Jeleena Rai og Vegard Heskestad fra Kafé Hærverk, Catharina Stoltenberg i Smerz, Spellemann-vinner 2025, og Nina Qvam, direktør Music Norway. (Foto: Ousu O. Leigh/Music Norway)

Helt først – gratulerer med “Det var her det begynte”-stipendet.

– Takk – det var gjevt, faktisk, jeg ble gladere enn jeg hadde forventet. Vi kommer jo fra kjelleren og sitter plutselig med folk fra Utenriksdepartementet og Music Norway. Det føltes veldig godt, og fortjent, å få anerkjennelsen. Spesielt siden den kom fra nettopp Smerz. Og det var mye bra folk der også, altså! Jeg jobber litt med å bearbeide mine egne bransjefordommer. Da jeg gikk fra Hærverk i går natt, var det kø halv to. Jeg vet jo ikke om det er noen sammenheng, men så lenge det gir gode ringvirkninger og mer spillerom, er det en kjempegreie. 

Smerz har jo en interessant konsertserie hos dere, og de sto for et sjeldent Spellemann-øyeblikk da de ga dere en shoutout fra scenen i Operaen. 

– Ja, og en ting er at de sier det, men da nevnte Hærverk, så jubla salen?!? På Music Norway fortalte de også at det hadde blitt jubel og klapping da Smerz sa at de ville at den prisen skulle gå til oss. Og så var det samtidig 22 betalende på en veldig kul kanadisk-italiensk booking som Knut Sævik gjorde på onsdag, det er jo også virkeligheten vår. Det er noen kontraster. Det gjelder naturligvis ikke bare oss, mange sliter med å nå ut med det de gjør. Men til syvende og sist er det en tillitserklæring at det går rundt etter ni år – det er mange steder som har betydd mye for meg tidligere som ikke varte så lenge. Og jeg har troa – jeg syns det skjer mye i musikklivet nå som er spennende. Jeg ser på demografien i salget vårt – det er  mye unge folk, mye gamle.. og mellom 30 og 40, er det litt mindre. Det mest spennende er at det vokser frem et nytt, ungt publikum. Det er jo tankegangen bak å tilby billige ungdomsbilletter på Hærverk i Parken, 200 kroner for hele festivalen for folk under 18. De skal kunne komme og se ting som de ikke har tilgang til ellers. I fjor var det barn av venner av meg som hadde tatt med sine venner, som aldri hadde hørt på sånne ting som vi presenterte, og de syntes det var så gøy. Man må gi dem tilgangen til livemusikk. Jeg snakket om det også i går også – det er helt håpløst at du noen ganger må være over 20 for å gå på konsert. Da jeg var 20, tror jeg kanskje jeg hadde fått se 3-400 konserter. Einstürzende Neubauten, Nick Cave & the Bad Seeds, jeg var 16 da jeg så Hüsker Dü. Det var utgangspunktet for mye. 

Jeg husker dere hadde ungdomsbilletter på HiP i fjor, og for å være ærlig, tenkte jeg at det var en hyggelig gest, men samtidig er det jo ikke sikkert at sånne ting faktisk når ut. Men det ble vel faktisk utsolgt for de billettene? Og den miksen av fjortiser og la oss si gamle Last Train-folk, var ganske ubetalelig å være på festival med. 

– Ja, Raymond Hauger treffer noen ganger – og jeg husker han sa “Vegard, jeg har aldri sett flere blide, sure punkere”. Det viste seg å funke. Jeg var så stressa at jeg hadde blackout deler av dagen – men på slutten så jeg Anal Babes spille for en moshpit med folk mellom 15 og 50. Det blir jo ikke bedre. 

Anal Babes kommer i år igjen, og jeg hører at de har fått med seg Paal Nilssen-Love og kanskje noen fler?

– I hvert fall Røysum på klarinett. Og vi har jo hele Røysum-laget der den dagen, så hvem vet. Jeg møter Anal Babes etterpå når de skal øve. Det startet med en samtale jeg hadde med Frode Gjerstad, som sa at han gjerne skulle spilt med Anal Babes – det hadde vært jævla bra, Anal Babes med Frode Gjerstad, liksom. Men han kunne ikke denne gangen – det kunne derimot Paal. Og han kjenner jo Anders Møller fra gammelt av, det var jo mye koblinger mellom folk i jazzen og rockescena på den tiden. Så jeg sa det til Paal – det blir liksom en Robinet 2001-greie. 

Det er jo også noe som understreker denne koblingen mellom frijazzen og punken, da. Sjangerne har jo hatt mye å gjøre med hverandre, og møtes i en slags livsbejaende kaosmusikk.

– Ja, det er jo akkurat livsbejaende det er. Frijazz er punk, techno er punk, det er noen linjer her – frihetssøkende musikk er punk. Og det er klare linjer i musikken, så det er veldig kult å trekke det inn i festivalen. Jeg er også kjempeglad for å ha med De Press, som var et av mine favorittband da jeg var 12 år. De er jo også relatert til dette. 

Men det er ikke bare legender og jazzere – det er mye ung rock også i år, for eksempel Fort Fort, som jeg så en knallkonsert med for litt siden. Fortell litt om de dere har fått med i år.  

– De fleste av de bandene er band som har spilt på Hærverk. Det er unge, nydelige folk som booker Ny Lyd-serien vår. De har mye mer peiling på den scena enn det jeg har. Og vi har lyst til å se disse bandene på en større scene. Fort Fort-folka var med på en episode på RadiOrakel. Jeg kjenner ikke de folka – men referansene deres er liksom mine! De snakket om Butthole Surfers og sånn. De blander sjangere, punk og prog, og har mye mer musikkunnskap enn jeg hadde da jeg var 20. Ta Vepsestikk også – det er en musikkforståelse der som er helt vill. Jeg skrev “musikalsk intelligens” om dem, det er pretensiøst, men jeg klarer ikke å si det på en annen måte. Det er påtagelig med det som har skjedd de siste fem årene – det er unge, interessante, morsomme folk. Jeg spiste middag med Fort Fort, og holdt på å le meg i hjel. Det er sånn det var å være 17 selv, mye tullball. Cirka en tredjedel av bandene er under 22, det må være såpass.  

I en annen ende har vi Brainbombs, som har spilt flere ganger på Hærverk og som jeg vet betyr mye for deg. 

– Det går tilbake til da jeg var i San Fransisco med Turboneger i 1990. Vi var innom en legendarisk platesjappe hvor jeg fant en singel med Brain Bombs – “Jack the Ripper Lover”. Jeg gadd ikke en gang å høre på, måtte bare kjøpe. Når jeg kom hjem hørte jeg på den sammen med David Gurrik. Hva i helvete? Det hørtes ikke ut som noe annet. David fikk booka dem til Rockall, det var bare rot og støy, låt som et helvete, selvfølgelig elska vi det. Så kom de tilbake og spilte under trappa på Cosmopolite da stedet lå i Industrigata. Det er også noe av det drøyeste jeg har hørt, og på mange måter låter de ganske likt den dag i dag. Så da Hærverk starta, sto de på ønskelisten, band jeg liksom skulle ha. Men de er notorisk vanskelige å booke, de spiller jo ikke egentlig. Etter å ha sendt meldinger fikk jeg svar: “Nå må du slutte å mase, jeg orker ikke mer, jeg har mer enn nok med mitt eget liv”. Men etter litt mer overbevisning, spilte de to dager, og de likte seg på Hærverk. Det er gøy at de spiller før Anal Babes, for de bandene spilte sammen på nittitallet også. Og The Shits som spiller på fredagen, vi fikk tekst av dem da Brainbombs ble kunngjort. “Fy faen, skal de spille? Vi kommer også”. 

Et annet høydepunkt er Dele Sosimi, som har spilt noen legendariske konserter på Hærverk ganske nylig.

– Ja, det var bassisten Jens Borge som foreslo en afrobeatfestival. Da jeg hørte på innspillingene av dem, tenkte jeg på å få dem i parken med en gang. Men de spilte på Hærverk først, og det var så bra. Tight kjempeband, og Dele er så sjef – han er så drøy scenepersonlighet, og en rund og god type. Jeg så personalet, de bare rista på hodet og smilte den kvelden. Han kom fra ghettoen og begynte å spille med Fela Kuti da han var 16, i 1980. Konsertene var en blanding av Fela Kuti-klassikere sammen med selvkomponerte ting. De spiller både på fredag på festivalen, og på lørdagen spiller de på Hærverk, når ting er ferdig i parken. 

Yes. Ses på festival!

***

Ingeborg finner sitt eget navn

Trym Saugstad Karlsen, Ingeborg Graven Sollid, Amund Stenøien og Håkon Huldt Nystrøm. Foto: Presse 

En strålende vokalist er det alltid plass til i jazzen, det er strengt talt ikke sååå mange av dem i mylderet av andre instrumentalister. Og en person som har evner i flere retninger og vilje til å utrette ting er helt klart Ingeborg Gravem Sollid. Godt skolert i jazzens vesen, og hun har allerede imponert med Sølvtrå og som jazzkor-heppedame. Nå er hun aktuell med finfine The Aftermath på Fjordgata records. Det står navnet hennes på coveret (med omslagskunst av Sofie Berrefjord), men hun hadde føltes litt spartansk uten Amund Stenøien på vibrafon, Håkon Huldt-Nystrøm på bass og Trym Saugstad Karlsen på trommer. Sjekk spesielt låten «Escape Your Eyes».

God helg, Ingeborg. Du har utgitt duoplate og et par andre greier, men nå ha du altså en plate ute under eget navn. Hva innebærer det – er dette det nærmeste vi kommer en kjerne av ditt musiske vesen?

– Hehe, jeg tror alle prosjektene jeg er med i er store bidragsytere til mitt musikalske vesen, men dette er kanskje det prosjektet som er tydeligst inspirert av musikken jeg selv hører mest på for tida. Jeg er veldig glad i og veldig inspirert av den moderne jazzscenen i New York, og musikere som bl.a Kurt Rosenwinkel, Ambrose Akinmusire, Cecile McLorin Salvant, Walter Smith iii og Joel Ross, men også annen musikk som bl.a Radiohead, Tame Impala og June McDoom. Men i det siste har jeg også prøvd å utfordre referansene jeg har til ulike prosjekter, å ikke låse sånn og sånn musikk til «dette skal jeg bruke med Sølvtrå/kvartetten» men heller teste å gjøre ting litt på tvers av band! 

Hvordan ser du på rollen «jazzvokalist», egentig?

– Å være jazzvokalist kan være så utrolig mye, og jo eldre jeg blir jo mer ser jeg at jeg hvert fall tidligere har hatt et litt smalt syn på det. Før skilte jeg veldig mellom tekst og improvisasjon, og ville mye heller jobbe med å scatte og planke kule saksofonsoloer enn jeg ville skrive låter og tekst. Jeg har alltid vært veldig opptatt av og glad i instrumentalvokal ala Norma Winstone, Elin Rosseland og så videre, men disse er jo også fantastiske låtskrivere og tekstforfattere! Og improvisasjon finnes i alt fra rytmisk frasering, melodiske variasjoner og så videre, og er ikke bare scatsoloer. Dette vet jeg at både Kirsti Huke og Eldbjørg Raknes snakka mye med meg om da jeg gikk på jazzlinja, men det tok litt tid før jeg faktisk tok det til meg, hehe. Jeg er hvertfall veldig glad for at jeg har modnet litt der og setter nå veldig pris på alle de musikalske mulighetene jeg som vokalist har. Likevel opplever jeg en underrepresentasjon av vokalister generelt i mye av den moderne jazzen jeg selv hører mye på, der man som vokalist for ta del i det interaktive og improviserende samspillet på lik linje med instrumentalister, og dette er noe jeg er spesielt opptatt av å inkludere i min egen musikk. Det handler ikke om at det må være scatting på hver låt, men at jeg kan ta den solistiske rollen som en instrumentalist uten at det føles unaturlig eller «corny».  Så det påvirker mye hvordan jeg selv skriver musikk.

Og har du noen slike du respekterer ekstra, fra før eller nå?

– Jaaa!! Det finnes så utrolig mange bra, og på så mye forskjellige ting! De siste to årene har jeg hatt sinnssykt kick på Cecile Mclorin Salvant, plata hun slapp i fjor er noe av det hippeste jeg vet om, hun er helt rå på å blande stiler og ta med improvisasjonen i måten hun fraserer og formidler tekst på. Michael Mayo er et stort forbilde når det kommer til improvisasjon  – eller scatting da, jeg bare er ikke så fan av det ordet.. Han synger på en veldig instrumentalistisk måte, og synger de villeste frasene, skjønner nesten ikke hvordan det er mulig. Hans versjon av «Giant Steps» hvor han har solo er megahipt! Også har jeg alltid vært veldig inspirert av Elin Rosseland og Norma Winstone som nevnt tidligere, og hvordan de synger uten tekst, uten de typiske «scatte-lydene. Selvfølgelig Ella Fitzgerald og Sarah Vaughan, og kanskje aller mest Chet Baker og hvordan han scatter.

Mmm, det er skjønt. Er dette låter som er skrevet for akkurat dette prosjektet eller fra din egen real book?

–Låtene fra plata er musikk jeg skrev siste året jeg bodde i Trondheim. Da hadde jeg lagt «soloprosjekt»/egen kvartett litt på is og fokusert på duoen med Isak og Sølvtrå. Men den våren fikk jeg skikkelig kick på å skrive mer egen musikk, og tenkte at «nå må jeg få ut fingeren og begynne å spille denne musikken, hvis ikke kommer det sikkert aldri til å skje», så da sendte jeg melding til Amund, Håkon og Trym og spurte om de var gira, også booka jeg øverom og tid i studio. Nå føler jeg at vi har et skikkelig kult «sound», og prøver å skrive ny musikk som jeg føler hører til i det uttrykket, samtidig som jeg prøver å ikke bli for kategorisk og «låse» musikken til at det skal låte sånn eller sånn, det låter jo uansett som oss når det er vi som spiller!

Det er en flott bukett her, fortell kort om resten  av bandet og hvorfor du har dem med?

–Ja, enig! Bandet er rett og slett noen av de råeste musikerne jeg kjenner, og er utrolig takknemlig og glad for å ha de med. Amund har vært med å spille låtene mine fra rundt 2021, som var første gang jeg satte sammen et band for å spille min musikk. Den gangen tenkte jeg ikke over at vibrafon kanskje ikke er det vanligste komp-instrumentet i en jazzkvartett, jeg ble kanskje inspirert av platene til Elin med Rob Waring, bl.a låta «Vuggi»?,  men jeg tror jeg først og fremst tenkte at jeg ville ha med Amund fordi vi gikk i samme klasse og hadde blitt gode venner! Da fant jeg også ut at jeg likte soundet av vibrafon og vokal utrolig godt, i tillegg til at Amund spiller dritfett. Så spurte jeg Håkon og Trym fordi jeg visste de hadde spilt mye sammen og jeg synes begge to er utrolig kreative! De er så gode på å pushe musikken i nye retninger og samtidig være utrolig lyttende, i tillegg til at vi alle fire har det sykt morsomt sammen.

Mange konserter fremover? For en time siden ble det annonsert at det blir Oslojazz!

–Ja, det er stas! Vi har en litt oppdelt releaseturne med noen jobber samme uka som plateslipp, i Oslo, Lillesand og Arendal, også noen jobber igjen fra august, blant annet på Oslojazz. Det gleder jeg meg veldig til. Fram til nå har vi spilt en jobb her og der, og mest av alt øvd veldig mye, så det er skikkelig gøy å få muligheten til å spille litt flere jobber på rappen, da føler jeg virkelig at musikken og samspillet utvikler seg!

Du synger også i Sølvtrå – som overraskende nok ble årets publikumssuksess på Vossa Jazz. Åssen var det å synge i den kjerka?

-Det var sykt kick, tror det er en av de morsomste konsertene vi har spilt! Også med Sølvtrå har vi spilt mye én og én jobb her og der, så det var veldig gøy å dra på turné nå i mars, og avslutte den på selveste Vossajazz! Det var et utrolig flott rom å synge i, i tillegg til superfin lyd og fint, lyttende publikum. Jeg opplevde at vi tre virkelig lyttet til hverandre og klarte å skape masse kule øyeblikk, så det var et skikkelig høydepunkt denne våren! 

Og så så jeg deg med Jenny Frøysas Pauline Boty-prosjekt. Liker du slike mer konseptuelle ideer?

-Ja absolutt! Jenny skriver sykt kul musikk, og det er alltid veldig stas å få være med i andres prosjekter, spesielt som vokalist der man oftest er frontman/woman. Generelt er det et utrolig tøft band med bare fine folk som også er sykt bra musikere, og både hip og nydelig musikk som formidler tydelige budskap og masse kule referanser! Det er skikkelig gøy å få være med der, og på turné i vår fikk jeg også testa ut å bruke litt live-electronics som jeg driver og øver meg på.

Og hvordan skal du se fotball-VM?

-Vet ikke om jeg kommer til å se i det hele tatt! Fra jeg var liten har jeg «hata» fotball, eller hvert fall ikke vært veldig interessert. I tillegg er jeg ikke så glad i USA. MEN håper de som skal se VM koser seg!

Det er en ærlig sak, det. Jazz er uansett alltid viktigst.

***

Lyse Netter 2026: Vi er på prateplakaten i Moss

Ja, den kommende helgen byr virkelig på både muligheter og dillemmaer for de som er nysgjerrige på undergrunnsmusikk og det utvida rockbegrepet. I tillegg til Hærverk i Parkens todagers fest i Gamlebyen i Oslo, er det nok en gang duket for Lyse Netter i Moss. En nydelig, forseggjort blanding av gammalt og nytt, kunst og rølp, samtaler og dansegulv. At akkurat disse to festivalene kolliderer er jo litt utgjort – men fra begge arrangører hører vi også at dette naturligvis ikke skal gjenta seg. Og faen heller, det må da være publikum nok til begge disse festene i Østlandet og forbi?

Vi sikter i hvert fall på å rekke over begge. Og vi må jo nevne at begge blogghalvdeler er en del av Lyse Netters samtaleprogram i år, i den såkalte Action Jazz-loungen. Audun prater med Snah fra Motorpsycho og Kjetil Møster på fredag, og på lørdag snakker han med Lars Lillo-Stenberg om hans forhold til den viktige gitaristen og artisten John Martyn, begge deler på den fantastiske bokhandelen House of Foundation. Lars Lillo kommer til å fremføre låter fra Martyn-katalogen senere samme dag, sammen med Ellen Andrea Wang på kontrabass. Og vi kan jo tilføye at dette med å lokke musikknerden ut av norske, muligens folkekjære, legender er blitt en av mange tråder som gjør Lyse Netter-plakaten svært gjenkjennelig.

En annen slik tråd, er naturligvis band og musikere fra visse epoker i norsk og utenlandsk rock, og da kommer vi fort vekk frem til Kåre & the Cavemen, som på fredagen fremfører sin andreplate, Long Day’s Flight ‘Till Tomorrow på festivalen, med gode hjelpere i Amund Stenøien på vibrafon og Bendik Brænne på saksofon og diverse. Dagen etter møter Knut Schreiner og andre medlemmer av bandet meg, altså Filip, til samtale klokka 14:35.

Hva skal man si om Long Day’s Flight? Albumet var en dannelsesreise både for bandet og for mange lyttere. Etter å ha gitt ut et av de virkelig store debutalbumene i norsk musikk noen sinne, Jet Age, og opplevd suksess av en type som på ingen måte vanligvis tilfaller instrumentalband, bygde de sitt eget studio for forskuddet på neste plate, Endless Sound, i Grønlandsleiret. Long Day’s Flight er, som tittelen antyder, en musikalsk reise, gjennom urbane og rurale landskap, fra daggry til morgenen etter, skapt i en tid hvor de musikalske arkivene åpnet seg på alle kanter, hvor bokssett og kresne samlere florerte.

Jeg husker jeg støtte på ordet «retrofuturistisk» for aller første gang i en anmeldelse av denne skiva. Det var lærerikt. Et annet begrep som dukket opp her og der var millenniums-album, en slags kategori som forsøkte å sirkle inn album fra samme periode som grep til en hel masse forskjellige innflytelser fra fortid og nåtid, soniske eksperimenter og finurligheter – og som i mine ører utstrålte en tro på mangslungen musikalsk historiefortelling. Det går nok an å ha mange forskjellige assosiasjoner når man sier millenniums-album, for min del tenker jeg både på The Soft Bulletin av Flaming Lips, TNT av Tortoise, Kid A av Radiohead – your mileage may vary, som det heter. Men det første albumet jeg tenker på er utvilsomt Kåre & the Cavemens andrealbum.

Der åpner Per Øydirs keyboardpark flerfoldige nye korridorer i bandets sound, Schreiners gitar er mer mangfoldig og improviserende enn på debutalbumet, mens bandets rytmeseksjon – bassist Dag Gravem, perkusjonist Anders Møller og trommeslager Kåre Joao Pedersen  skaper et større, mer episk groove – de er skitnere, det er mer innflytelse fra kraut, funk og ikke minst sniker groovet fra «Sympathy for the Devil» av The Rolling Stones seg med som en nisse på lasset her. Jaggu. Long Day’s Flight var et album jeg hørte før jeg støtte på veldig mye av det Kåre & the Cavemen ble inspirert av i skapelsesprosessen. For meg hang dermed disse sporene, den tenkte gåturen gjennom et sein-nittitalls Oslo, full av assosiasjoner og avstikkere, sammen på litt gåtefullt vis. Når jeg etter hvert hadde fått koll på hele greia, ble det en av de skivene jeg liksom kunne klatre opp på, for å få utsikt over et større, ukjent musikalsk landskap. Men det finnes fremdeles en kjerne her som forblir udechiffrerbar for meg. Noe som, mer enn alle ingrediensene i den rike pastisjen, kommer fra folka som lagde plata, og som vel på mange måter lærte seg å lage album gjennom Long Day’s Flight ‘Till Tomorrow. Norsk instrumentalrocks svar på Ulysses? Hvorfor ikke – det er tross alt Frakkens Tiår. Jeg ser frem til å prate med noen av gjerningsmennene.

 

***

Notater om Sonny Rollins (1930-2026)

Sonny Rollins klipper gresset i Gartnerveien 6. Foto: Randi Hultin/Nasjonalbiblioteket

Er det kanskje det mest kjente fotografiet fra norsk jazzhistorie? Randi Hultins bilde av saksofonist Sonny Rollins med en god gammaldags manuell gressklipper, har stått på trykk i Downbeat – og henger i dag på veggen på Becco i Oslo. Når man forsøker å sirkle inn Hultins viktige rolle i norsk jazzhistorie, og hvordan det er noe pussig hjemmesnekra og ikke alltid så fryktelig urbant, over høydepunktene i historien om jazz i Norge, er det ofte beleilig å starte her. Se, en verdensstjerne, en av historiens absolutt største improvisatører, i smårufsete, viltvoksende omgivelser, Gartnerveien 6 i Oslo. Dette var sommeren 1971, Rollins hadde vendt tilbake fra et avbrekk som hadde vart noen år. Så spilte han på Kongsberg Jazzfestival, med Arild Andersen på bass, Jon Christensen på trommer og Bobo Stenson på piano. Johan Hauknes skriver godt om det besøket i sitt lesverdige minneord på Salt Peanuts.

Etter konserten inviterte Hultin ham til å bo noen dager i  Oslo hvor han kunne øvde så mye han ville. Men Rollins spilte ikke, han var plaget av tennene, det var et problem knyttet til saksofonistens embouchure, og litt senere skulle han operere dem. Så i stedet for å spille, spiste han frukt, gjorde yoga-øvelser og fikk kick på gressklipping. Alt dette kan vi lese i Hultin’s memoarbok Born under the Sign of Jazz – hvor Rollins også har skrevet et hjertelig forord – og hvor hun skriver dette:

Sonny liked to spend time in the yard, and for some reason took to mowing the lawn, even though he maintained this was the first time he had ever pushed a mower in his life. «It’s so nice to be outside,» he said. «I hope you appreciate how nice it is in Norway, with the light in the evenings and the clean air. There’s no pollution over here. Your yard is like a dream.»

Sonny Rollins prøver seg som filmfotograf. Foto: Randi Hultin/Nasjonalbiblioteket

Nyheten om at Sonny Rollins var død, kom en dag før Miles Davis fylte 100 år. Et pussig nesten-sammentreff, det var naturlig å gå tilbake til musikken de lagde sammen på 1950-tallet. Og det var også, kanskje, nærliggende å kontrastere de to gigantiske skikkelsene. Davis med sine mange distinkte perioder, på glupsk firsprang gjennom den moderne musikkhistorien. Hver periode var kjennetegnet av ofte legendariske band. Rollins var litt annerledes. Han holdt seg med en bassist, Bob Cranshaw, i store deler av karrieren sin. Men i intervjuer ga han også uttrykk for å være ukomfortabel med rollen som bandleder. Han var heller ikke glad i studioinnspillinger. I et intervju med Gene Santoro i 1996, sa han «I hate recording (…) playing live is like having sex live, as opposed to recording, which is like having cybersex.» 

Ikke dermed sagt at det ikke finnes fabelaktige studioplater i katalogen hans, det er masse å ta av – The Bridge, Freedom Suite, Saxophone Colossus, The Standard Sonny Rollins, filmsoundtracket Alfie, Sonny meets Hawk, i tillegg til deltagelse på flere klassiske Monk-plater, for å nevne noe. Men historien om improvisatøren Sonny Rollins forteller også noe om nødvendigheten av å være der det skjer, til rett sted og tid, for å oppleve det helt store. Noen ganger kunne det gå på tverke – mange har fortalt om kvelder der Rollins virket stuck i en eller annen tankebane, spillende på et tema i 10-20-30 minutter, uten kontakt med veien videre. Men de nevner ofte dette for å understreke at når det skjedde, så skjedde det på en måte som er ytterst sjelden. En erfaren jazzmusiker sa at det kan være vanskelig å helt forklare akkurat hvor drøyt det Rollins gjør er. Hvor lite det har med patterns og materiale øvd inn på forhånd å gjøre. I hvor stor grad han faktisk forsøker å skape noe fra løse luften. Jeg tror på vedkommende – og samtidig som jeg noen ganger prøver å lytte for å forstå eller gripe fatt i denne helt spontane skaperkraften i det han gjør, følge disse melodiske kornene og ulike ideene som gradvis vokser til noe stort og forunderlig, er det jo også masse med lyden av Rollins som appellerer på helt andre, lett tilgjengelige vis. Den store, modne, og nesten uforsiktige lyden. Hør for eksempel hvordan han danser sidelengs inn i «Love Letters» fra den snurrige plata The Standard Sonny Rollins.

Eller hør på oppkommet av ideer, sitater og assosiasjoner som utspiller seg i den 25 minutter lange versjonen av en av Rollins’ største jazz-standards, den musikalske telefonboksdriblingen «Oleo» fra Our man in Jazz. Der spiller han med halvparten av den klassiske Coleman-kvartetten: Don Cherry og Billy Higgins, i tillegg til bassistene Cranshaw og Henry Grimes. Og selv om Rollins aldri helt melder overgang til avantgarden helt og holdent, er hans versjon av denne måten å spille på – full av humor, opplever jeg, og håndgripelige øyeblikk, noe man kan gå helt i spinn av på sitt beste.

Hør ham også i tospann med Coleman Hawkins fra et år senere, på Sonny meets Hawk! Da Hawkins begynte å spille tenorsaksofon, en gang utpå 1910-tallet, var instrumentet rundt 60 år gammelt. Det hadde blitt mottatt med en viss forsiktighet i den europeiske orkestermusikkens verden, men fant fort veien inn i 1800-tallets militærkorps, det ble med over Atlanterhavet – og Hawkins ble den aller første stilskaperen på tenorsaksofonen som vi fremdeles forholder oss til i dag. Han definerer på en måte hva instrumentet er, med stor, karismatisk tone og et overskudd i spillet som går utenpå sine samtidige musikere. Siden kommer en musiker som Lester Young, og da er det tydelig at tonen i tenorsaksofonen, hvordan den kan formes og endres, utvides og utvikles, blir et fruktbart stridsspørsmål og en av hovedfortellingene om jazzens sound. På sekstitallet var Hawkins fremdeles en oppmerksom observatør av det som skjedde på scenen, han var fremdeles i god spilleform. På Sonny meets Hawk nærmer han seg nok uttrykket til Rollins litt, mens Rollins på sin side forsvinner rett utover skrensen i noe av det merkeligste, og minneverdige spillet jeg vet om. Et sted inni der sniker han inn et ædda bædda. 

At denne småkaotiske musikalske geysiren får sitt utbrudd midt i en av jazzens definitive svisker, føles typisk. Rollins var glad i sånne låter. Magien kunne like gjerne skje på en versjon av «Toot, Toot, Tootsie» eller «There’s No Business Like Show Business» som noe mer avansert/»seriøst» materiale. «Those are the songs that first made me love music, and I guess I heard most of them in the movies on Saturday afternoons when I was a kid. I tend to enjoy humorous, lighthearted things,» sa han i et intervju med Francis Davis (An Improviser Prepares, 1983). Som komponist bidro han også med en av jazzens mest kjente, humørfylte låter.

Utenom klassikere fra New Orleans-jazzen, er jeg nokså sikker på at “St. Thomas” er standardlåta det er størst sjanse for å høre et korps spille i barnetoget på 17. mai. Den er også, og dette er riktignok vanskeligere å bevise, men det får gå, en av standardlåtene det er soleklart enklest å få på hjernen. Den spilles så godt som alltid med et smil, det er liksom ikke til å unngå. Altså – ikke på kødd, nødvendigvis, men med et smil. 

I en tidlig utgave av Now’s The Time spøkte jeg med at “St. Thomas” må være den danskeste standarden. Det er noe jeg har tenkt fra tid til annen, sikkert fordi den første versjonen jeg opplevde live var med Niels-Henning Ørsted Pedersens trio (Ulf Wakenius (g), Jonas Johansen (t)). Men det har også handlet om låtas bøse og lekne lune, jeg ser liksom for meg det kulinariske brødreparet Adam og James Price danse rundt komfyren på et landsted mens de plystrer på denne låta mens kraften reduserer og steken er i ovnen.

Det er også dypere sammenhenger her, jeg traff mer enn jeg ante. Øya St. Thomas, som i dag er en del av De amerikanske jomfruøyer, var fra midten av 1700-tallet og frem til 1917 en del av Dansk Vestindia, en koloni som ble etablert etter ivrig innsats av dansk-norske konger og Vestindisk-guineisk Kompagni, tilbake på 1600-tallet da St. Thomas ble annektert. Økonomien handlet om en ting, slavehandel, og det tok bare fire år fra slaveriets opphevelse til et mulig salg av øyene ble debattert for første gang i det danske folketinget. Dette var på midten av 1800-tallet, og i underkant av 60 år seinere slo USA til og kjøpte øyene av Danmark for 25 millioner dollar. 

Og moren til Sonny Rollins het Valborg. Vuggesangen hun sang til ham, og som senere skulle bli til “St. Thomas”, skal ha delt råstoff med “Det var en lørdag aften” – som du kan se NHØP fremføre sammen med Kenny Drew på dansk TV i et klipp under her. Drew bodde i Danmark fra 60-tallet, han er begravet på Assistens Kirkegård på Nørrebro sammen med andre store danske kulturpersonligheter som Søren Kierkegaard, HC Andersen og Ben Webster. Han har en gate oppkalt etter seg i København, men han vokste opp i New York, han var to år eldre enn Rollins og de spilte sammen i ungdommen. 

Rollins forteller også i et radiointervju at han senere kjente igjen låta i en versjon av den kjente danske operasangeren Lauritz Melchior. Da var den en drikkevise, “Vive la Compagnie”, opprinnelig tilegnet Vestindisk-guineisk Kompagni. Her synger Melchior låta på Ed Sullivan Show i 1951. 

Pianisten Randy Weston, en av de jazzmusikerne med størst kunnskaper om musikkens røtter, hadde en bestefar fra Jamaica og kjente en annen versjon av låta. Da het den “Fire Down There”, og han spilte inn en versjon som ble utgitt på Riverside i 1955. 

 

Og her spiller Rollins låta i Danmark, med Kenny Drew, Albert “Tootie” Heath og NHØP i 1968. 

***

I USA pågår det stadig underskriftskampanjer for å få Williamsburg-broa i New York omdøpt til The Sonny Rollins Bridge. Jeg vet ikke hvem det er som sitter med myndighet til å gjøre slikt – men med sympatiske Zorhan Mamdani i borgermesterstolen, og hans teft for en gladhistorie, ser jeg for meg at dette faktisk kan bli en realitet.

Årsaken til at folk ønsker å få til denne navneendringen, er en av de mest kjente fortellingene i jazzmytologien. Sommeren 1959, et år som mye jazzhistorie kretser rundt, trakk Rollins seg tilbake fra scenen, og han dukket ikke opp før i 1961. Han brukte den tiden på å øve på Williamsburg-broa. Journalisten Ralph Berton oppdaget Rollins her en kveld og skrev en artikkel for Metronome om Rollins – for anledningen gitt pseudonymet Buster Jones. for Metronome oppdaget ham,

«When I first heard the sound I thought that I had imagined it. It was an improbable one to hear in the middle of that bridge, the sound of a tenor sax, floating to me in faint recurring fragments through the bright empty air, like footnotes to the remote desultory lowing of tugs on the river far below . . . tenor sax. Jazz tenor sax. Expert, first-class jazz tenor sax, the sound of a master . . . He was running weird changes and curves, jumping octaves with the smooth stride of an Olympic hurdle-racer.»

Dette motivet – den ensomme jazzmusikeren, stående på dette formidable byggverket, spillende mot nattehimmelen – ble fort et av jazzens mest udødelige og romantiske.

Årsakene til tilbaketrekningen er nok sammensatt – det gikk for eksempel rykter om at Gunther Schullers svært toneangivende artikkel Sonny Rollins and the Challenge of Thematic Improvisation (som er verdt å prøve å tråkle seg gjennom, den ligger ute til allmen forlystelse her) gjorde saksofonisten selvbevisst. En enda mer kjent versjon er at Ornette Colemans inntreden på scenen, og bråmodningen til John Coltrane, simpelthen fikk Rollins til å føle seg underlegen og kjenne på et akutt behov for intens øving. En musikervits som ble fortalt på den tiden skal ha vært, «Did you hear what happened to Sonny Rollins? A ‘Trane ran over him.» For Rollins selv var det nok langt mer sammensatt – han var brydd over å figurere i toppen av ulike instrumentkåringer, samtidig som han ikke var helt fornøyd med det han spilte. Han ønsket avstand til musikerlivsstilen. Rollins innrømmet senere at det nok også var vanskelig å oppleve Coltranes totale overtagelse i denne perioden – «I don’t think that Coltrane was thinking about competing with me or had any bad feeling toward me, but I did start to resent him at one point and I feel very embarrassed by that now. When I was up on the bridge and he used to come by my place and see me, we were together. In fact, if I was uptight for money I could get a loan from him, or from Monk, and know that it would never end up in the gossip of the jazz world about how bad off Sonny was.» (Stanley Crouch, The Colossus: Sonny Rollins on the Bandstand). Coltrane og Rollins delte også interesse for buddhisme og sufisme, og snakket om å endre verden gjennom musikk. «I thought about all the music that Louis Armstrong, Billie holiday and Art Tatum and all these people played, and how it hadn’t had any effect. But now I know that you can uplift people with your music. They can feel bad, and, if you play something, they might feel better. I have to satisfy myself with that kind of contribution.» 

Coltrane og Davis fløy gjennom hamskiftene sine, og skapte fortryllende og frustrerende fortellinger om forvandling. Bildet av Rollins på broa er, til sammenligning, kanskje mer en fortelling om personlig forbedring, noe som ikke har med noe performativt å gjøre. Bare musikerens egen fascinasjon over håndverket. Jeg syns det er rørende at grunnen til at Rollins endte opp på broa var at han ikke ønsket å plage naboene med ustanselig, høylytt saksofonspill. Av samme grunn syntes han senere det kunne være frustrerende å være på turné – hotellene hadde ofte tykke vegger. En dag befant han seg altså på Williamsburg-broa og fant ut at det var et vakkert sted å stå og spille. Som han mange år senere sa til Amanda Petrusich i The New Yorker:

«Playing against the sky really does improve your volume, and your wind capacity. I could have just stayed up there forever. But Lucille was supporting us, and I had to go back to work. You can’t be in heaven and on earth at the same time.»

Foto: Randi Hultin/Nasjonalbiblioteket

Let me roll’ins

Om tre halvslappe funk-plater av Sonny Rollins. 

Det er alltid gøy med artister og musikere som har lange og brede kataloger å undersøke. Da kan det selv være morsomt å undersøke de «dårlige» periodene, de med hva noen vil kalle et datert lydbilde, da de prøvde å følge trender, da det var «sell-out», da det var eksperimentelt, da det var elektrisk, da det var new age,  og så videre. Jeg kan få kick av sånt, ofte således at de aksepterte klassikerne støver ned til fordel for alle disse andre, rare greiene. 

Sonny Rollins gikk ikke bort ung, og har dermed store muligheter for slike oppdagelser. Men er det noe bra? Jeg ønsket å studere hans jazzfunk-utgivelser for  Orrin Keepnews’  Milestone Records, og pekte nesa ned mot Anette og André i kjelleren på Rock&Rolls, helt klart en av Europas fineste platebutikker. Og jeg fikk rett, selv om det var to-tre dager etter at han gikk bort, var det rikelig med titler igjen på skillekovrtet hans, og da spesielt fra disse presumptivt svake årene.

Den kanskje beste av de tre var The Way I Feel fra 1977. Her var det sofistikert og organisk jazzfunk med helt strøkne musikere som Patrice Rushen, Lee Ritenour og Billy Cobham i bandet. Ikke noe tull med andre ord. De gjør blant annet er kompetent versjon av «Shout It Out» av Rushen, fra perioden før denne keyboardisten ble en utsøkt soul/pop-auteur med skarpe hits.

Fra samme år allerede er det en annen visuell stil på omslaget av Easy Living, der det er en udda kombinasjon av funk-geniet George Duke på alskens keyboards og arrangeringsarbeid, og råtrommeskinnet Tony Williams.  Paul Jackson utfyller sounden på elbass. Høydepunktet her er nok en jublende versjon av Stevie Wonders «Isn’t She Lovely» (en av mine favorittlåter som barn på opptakskassett), eller den med dansegulv-orienterte «Arroz Con Pollo» som jeg kan mistenke ble gjenoppdaget av Londons jazzfunk-scene rundt folk som Gilles Peterson tidlig på nittitallet.

To år frem i tid kom Don’t Ask, der spesielt gitarist Larry Coryell tar mye plass i sounden og underviggjør den, hør lekre «The File». Litt mer tacky er det så klart med låter som «Disco Monk» som er det det høres ut som. På alle disse platene er det en merkelig blanding av straight up jazzfunk, gjerne covers, egne Rollins-komposisjoner, og standardlåter. 

Hvordan kan det være dårlig når det er Rollins på sax? Jo, noen ganger er det slik. Ved noen tilfeller er det overdubs, slik at vi hører Rollins i duett med seg selv. Det er noen rare produksjonsvalg her og der. Men mitt største ankepunkt er at det ikke er (nok) vokal. Jazzfunk med saksofon som bærende element er ganske skrekkelig, uansett kvalitet på spill. Den er for høyt mikset, det er for mye klang, og den bærer et ansvar om å drive et narrativ videre som det rett og slett blir et for lettvekter-aktig materiale av. Med tre låter med leadvokal og backingvokal hadde låtene fått en større fylde, og saksofonsoloene hadde fått en mer kontrasterende rolle. Mange klarer å få til denne kombinasjonen på 70-tallet, men Rolloins var vel et for stort navn til å «bare» være en deltaker i bruksmusikk. Men det var gøy å bruke litt tid på dette, tenke på tidsepoken, og tenke på plateselskapets visjoner for Rollins’ karriereløft. Jeg føler meg også tett knyttet til disse platene, i og med at de var oppi en svar Kristiansand Jazzvesen-totebag sammen med to diktsamlinger, en McCartney-CD, et skjerf og en utskrift som jeg glemte igjen på en kafe eller på en eller annen trikk. Jeg ble skikkelig lei meg da jeg oppdaget det, og blå da den ikke var levert inn på hittegods. Men plutselig en dag kom det et svar på en mail. Vi har funnet den. Jeg tok en seiersdans i glede. Til litt svett og småklein jazzfunk.

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger