Fan fiction om Flea på Moldejazz, Anna Ueland er nyutnevnt jazzambassadør ved NTNU, vi møter trommeslager Ole Calmeyer, Anja Nylund Hagen og Torstein Slåen diskuterer alternativer til strømmevirkeligheten og forjævligsering – og vi hører på ny musikk fra Jeff Parker og rural fri improvisasjon.
Jaggu! God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time – Jazznytts helgemusikkavis i digital remseform om jazzen og omegnen og alt det der. Denne gangen møter vi trommeslager Ole Calmeyer, Torstein Slåen og Anja Nylund Hagen diskuterer generativ KI og alternativer i strømmeøkonomien på bar, Anna Ueland er blitt NTNU-ambassadør, og vi hører på masse ny musikk fra rural duo, ikonisk funkrockbassist med trompetbakgrunn og i det hele tatt.
Først tar vi, som alltid, en liten titt på noen konserter fra de kommende dagene.
1. Valget er ditt i Oslo by i kveld – på Nasjonal Jazzscene Victoria East spiller Skikkelig Jazztrio med Håkon Kornstad – og på Kafé Hærverk spiller Karl Bjorå Trio. Slå kron eller mynt og kom deg på konsert!
2. I Bergen i kveld kan du dra på Jenny Frøysa’s Artful Ensemble – de spiller på Sardinen kl. 21.00. Samme band gjester Inderøy Jazzforum på torsdag klokka 20.30!
3. Supercharger Duo, med det unge fremadstormende pianotalentet Eirik Tveten og trommeguru Ernst Wiggo Sandbakk, spiller sabla morsomme konserter med New Orleans-musikk i ett sett de neste dagene – Eidsvoll i kveld, Sarpsborg i morgen, Herr Nilsen i Oslo på mandag og Lancelot i Asker på torsdag. Smakebit:
4. Hedvig Mollestads Weejuns er aktuelle med singelen «Bitches Blues» fra sitt kommende album som kommer neste fredag. Denne uken kan trioen, som også består av Ståle Storløkken på orgel/synth og Ole Mofjell på stort trommesett, oppleves på Nesodden Jazzklubb på onsdag. Dette surkler godt:
5. Kullebunden Jazz feirer 20 år i år – og på torsdag får de storfint besøk fra Hot Club de Norvège med Majken Kristiansen.
6. Denne torsdagen på Café Society på Caféteateret på Grønland er gitarist Staffan William Olsson featured artist sammen med David Skinner på piano, Hermund Nygård på trommer og Jens Fossum på bass. De får også med seg Maiken Stølan Kroken på sang.
7. Gard Nilssen’s Acoustic Unity trives svært godt som kvintett for tiden – i tillegg til Petter Eldh på bass og André Roligheten på treblås, får vi også høre Kjetil Møster på saksofon og Signe Emmeluth på enda mer saksofon. På torsdag er de i Arendal!
Ukas definitive Bandcamp-tips er samlerne Land 02 og Land 03. Kort fortalt er det to utgivelser stelt i stand av Tunefork Studios og Beirut Synth Center, og hvor inntektene går til internt fordrevne i Libanon etter Israels angrep på landet i mars. Det er to fyldige samlere med artister både fra regionen og rundt omkring i hele verden. Yasmine Hamdan dukker opp, det gjør også velkjente navn fra alternativmusikken som Julia Holter og Mary Lattimore, i tillegg til den norske fiolinisten Inger Hannisdal. Men noe av poenget med slike samlere er jo oppdagelsesferden blant alt det du ikke har hørt om. Og inntektene trengs. Her kan du høre mer om Beiruts alternative musikkscene:
Vi går videre. Now’s The Time er, også i 2026, en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.
Det vi lever av, er å selge blader. Dermed blir vi svært takknemlige for alle som tegner et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.
Her er Marvin Gaye og storband med «I’ve got it Bad (And that ain’t good)»:
Ambassadør Ueland
Anna Ueland med Evan Parker på skjorta, på dansegulvet under Motvind 2025, fotografert av Dawid Laskowski
Det kom nettopp et telegram fra midt-Norge om at vår store yndling Anna Ueland, som vi har intervjuet her i remsa før og til og med hadde på omslaget av Jazznytt i fjor sommer, er blitt utnevnt til NTNU-ambassadør! Vi gratulerer.
Ambassadørordningen er et samarbeid mellom NTNU og Trondheim Jazzfestival. Hvert år utnevnes en artist eller et band som på fremragende måte kan virke som ambassadører for universitetet og jazzmiljøet i Trondheim. Og det må jo Anna, opprinnelig fra Valdres, være et glimrende eksempel på. Ekstremt aktivitetsnivå også, senest sett i går på Café Mir i Oslo med Jenny Frøysa’s Artful Ensemble som spilte annerledes musikk inspirert av livet til den unge døde, fort glemte men betydningsfulle britiske pop-kunstneren Pauline Boty. Denne plata kommer vi nærmere tilbake til i Jazznytt som kommer i juni. Men vi klarte å få tak i Ueland sammen med gjengen på vei til konsert på Sardinen i Bergen i kveld for noen raske uttalelser.
Gratulerer som Ambassadør Ueland. Hva innebærer det av aktiviteter på vegne av NTNU, egentlig?
– Foreløpig vet jeg ikke om noen andre «aktiviteter» enn å være jamvert en kveld under Jazzfest!
Viktig start det, da. Får du sånn diplomatpass som lille Marius brukte?
– Ja, som ambassadør burde jeg vel få tilgang på dette?!
Hva var det viktigste og morsomste du lærte og opplevde på Jazzlinja og som du vil spre kunnskap om? Det er kanskje en skole man aldri helt forlater?
– Å hjelp, hvor skal man begynne. Det er mange ting man kan trekke frem som har vært veldig viktig for meg: den gehørbaserte læreringmetoden som resonnerer veldig med hvordan jeg forholder meg til musikk, hvordan jeg hører, lærer og orienterer meg i musikken. Det var det som var utgangspunktet for hvorfor jeg ville gå på jazzlinja, og denne «skolen» kommer jeg alltid til å ha med meg. Men kjernen må jo sies å være læringsmiljøet. Hva studentene, og også lærerne, oss i mellom skaper. Jeg tror mye av det som skal ha æren for et veldig godt, inspirerende læringsmiljø er det «manglende» fokuset på formelle krav, typ karakterer og pensum. På jazzlinja blir man oppmuntra til å jobbe med det man syns er gøy. Spille det man har kick på og utforske sammen. Være nysgjerrig og lære sammen. Leke, rett og slett! Erling Aksdal var tidlig ute i første klasse med å fortelle oss at han elsker feil. At det er av feil man lærer. Jeg må også trekke frem at da jeg gikk på jazzlinja, kanskje særlig i min klasse, var det en stor åpenhet for alternativ, eksperimentell musikk, friimpro og frijazz ved siden av tradjazz/swing. Så det var et veldig inkluderende miljø. Dette har vært det viktigste for meg med jazzlinja.
Kan pedagogikken derfra brukes i andre sammenhenger i samfunnslivet?
– Ja, det vil jeg tro, uten at jeg har noe konkret eksempel…
Hva gjør Trondheim spesiell som musikkby?
– Trondheim er jo lite og stort på samme tid. Det er veldig mye som skjer i Trondheim, men fortsatt gåavstand mellom så å si alt. Det er lite nok til at omtrent alle kjenner alle, at det blir personlig, at man føler man kan være med å bidra og utgjøre en forskjell. Trondheim har jo også et stort klassisk miljø, profesjonelt symfoniorkester, sinfonietta, Alpaca, massevis av kor. Også har man Trøndelag Teater, Nye Hjorten og Rosendal Teater og konsertserier som Pøkk!, Fri Form, Trondheim Jazzforum. OG DOKKHUSET!! Dokkhuset som for min del er hjertet i byen hvor man alltid møter folk og kan oppleve fete konserter. Dokkhuset som er en scene for musikk for alle, men også for spesielt interesserte, som utfordrer og inspirerer. Jazz, klassisk, samtidsmusikk, fri impro, folkemusikk og alt der imellom også. Også to ting til: Rotvoll kunstnerkollektiv!! Shout out til Rotvoll som alltid er et herlig sted å komme ut til og som er så utrolig viktig for kjempemange kunstnere i Trondheim. Og den andre tingen er hvor sjukt bra Trondheim kommune er på å støtte kunst og kultur. Støtte til å spille inn musikk, til å dra på turné, til å få gjennomført konserter og andre prosjekter i Trondheim, stipender, og så videre!
Du spiller i mange av mine favorittband. Men hva skjer med Science Fair?! Andre utgivelser på trappene?
– JA! Massevis av planer og plater. Jeg gir ut plata Music for a Noisy Environment med Babies on Airplanes, som er meg, Gustav Tornberg og Johannes Elnan den 1. mai på Sonic Transmissions Records. En plate jeg har jobba veldig mye med og som jeg er veldig stolt av. Og så kommer kvintetten Science Fair: meg, Åsne Fossmark, Guro Kvåle, Kertu Aer og Gustav Tornberg, med plata Sugar in the Morning også en eller annen gang i høst! Og så blir det plate med Blister Pearl, bandet til saksofonist Åsne Fossmark, en gang i høst. I tillegg jobber jeg med plata til art-pop bandet Vårknipa med Kristian Enkerud Lien, Jørgen Fiske og Amelia Gomez Snerte, og med mitt eget til soloprosjekt «Populærmusikk for likesinnede», som jeg ikke vet helt når blir ferdig, men kanskje i løpet av året. Egentlig er den store drømmen nå å lage en solo-synth plate, men så må jeg nesten gjøre unna litt greier først!
Parker’s band
En av mange morsomme og fine detaljer med Flea-albumet Honora er ikke bare coverlåtene og trompeten og at han har med seg mange gode amerikanske jazzmusikere inkludert gitarhelt Jeff Parker og hans band. I et klipp fra Nonesuch eller International Anthem-kontoret kunne han røpe at det faktisk var Parker-platen The Way Out of Easy fra 2025, sammen med ETA IVtet, som var utslagsgivende for at han kunne og ville lage denne soloplata.
Flea er nok happy i dag, for det er nettopp kommet en ny single fra den gjengen, altså med Anna Butterss, Josh Johnson, Jay Bellerose. «Like Swimwear» heter den, og den er tett som en badehette. Et band som har råd til å ta seg god tid, muligens med litt inspo fra Joshua Abrams Natural Society, eller? Sjekk den ut, det kommer mer musikk senere, og også en konsertfilm.
***
Alt flyter på Grønland
Mikoo. Foto: Adrian Myhr
Ikke alltid det er tid og krefter til å stikke på prisvinnende Kampenjazz en tung søndag, men man angrer jo aldri på det. Et sted med en påtakelig egen form for sjel, vil vi si. Og de har en ganske åpen bookingprofil. Kommende søndag er det bandet Mikoo som skal til pers. Og i den anledning kan vi ta en nettpublisering av en Jazznytt-tekst blogghalvdel Vinger hadde om gruppens nyeste album.
Mikoo It Floats (SOFA)
Forrige gang jeg lyttet til denne CD-en følte jeg umiddelbart behov for å sette den på én gang til. Man havner i sonen av det underlige lydbildet og ditto låtmaterialet, skapt og fremført av noen av de mest minneverdige studentene ved Norges Musikkhøgskole for en håndfull år siden. Når man ser plateselskap-avsenderen kan man kanskje ta det for gitt at dette er noe knirkete samtidsmusikk, og det er de jo på et vis. Men det er også klare avtrykk av indiepop, Arthur Russell og andre fra nedre Manhattan, samt Nico og andre slike herligheter. Samtidig er vi også utvilsomt i jazzen og improvisasjonsmusikkens nærmeste omegn. Ingen spiller trommer og spinkel perkusjon som Michaela Antalová, hvis band og låter det hovedsaklig er. Sangeren Ina Sagstuens luftige røst og penn er også et viktig element. Veldig sterk låtskriving, noen ganger blir man sittende med åpen munn. Vojtech Prochazka droner det til med orgel, Magnus Skavhaug Nergaard legger den dype bassen, og de utvidede teknikkene og idiosynkratiske stemmingene til gitarist Fredrik Rasten gir bandet ytterligere særpreg. Martin Küchen bidrar med saksofon på en låt, den mudrete og groovy «Place». Hypnotiserende musikk.
Ole country road
Foto: privat
Den viktige og for de involverte antakelig livsforandrende og svært minneverdige turneen som andreklasse ved Jazzlinja på NTNU i Trondy er straks over. Ja, det er faktisk bare én konsert igjen, kommende onsdag på Victoria East i Oslo. Search Party heter bandet denne gang, med mange svensker i klassen, men god stemning og flat struktur for det. Det er etpar musikere i bandet som vi har sett mange ganger allerede, en av dem er den typeriktige og allerede legendariske trommeslageren Ole Calmeyer. En kul kis. Første gangen jeg så ham var jeg opptatt av sveis og briller som sendte tankene til veteranen Kai von der Lippe, noe som gikk så langt at jeg en dag konspirerte med Sofie Tollefsbøl i Fieh, som spilte samme sted på Dølajazz, om å sette ihop en practical joke. Det endte med at de to spilte sammen i ekstranummeret. Sveisen er modifisert og Calmeyer er for lengst falt inn i seg selv. Så han fikk dermed oppgaven med å fortelle om årets turné med Search Party.
Jazz pleier tydeligvis å handle om noe nå for tiden, hva handler årets andreklasseverk om og hvordan er det lagt opp, slik det foreligger i sin fulle fylde?
— Navnet «Search Party» oppstod ut fra tanken om at vi er 15 musikere med ulike musikalske retninger og uttrykk. I stedet for å låse oss til ett konkret tema, ønsket vi et navn med energi og åpenhet i seg. På den måten kan musikken få stå mer fritt og tale for seg selv, uten at alt nødvendigvis må knyttes direkte til en overordnet idé. Og det tror jeg også hjalp komposisjonene mye, siden man ikke absolutt måtte prøve å knytte låtene til temaet. Det er jo en veldig spesiell greie det her med andreklasseverket, så vi følte det ga mest mening. Vi ville heller ikke at det skulle være så pretensiøst, noe som også føltes veldig riktig for musikken.
Search Party på Vossa Jazz. Foto: Ronny A. Sangolt/Vossa Jazz
Jeg fikk med meg en times smakebit på Voss, og la jo merke til at vokal, tekst og mer eller mindre performative elementer var mye til stede?
— Ja, det stemmer! Veldig mange av låtene våre er med tekst, noe som løfter musikken mye, vil jeg si. Flere av tekstene er knytta til temaet, men tolket på veldig eget vis. Blant annet så har vi en Space Oddity-inspirert astronaut med vrangforestillinger om verden, et menneske på søken etter svar på de store spørsmålene her i livet, ei tenåringsjente som leter etter en fest, en dame på vei til Draculas grufulle slott. Ikke minst har Julie (Horn, journ. komm.) skrevet en viktig tekst om hvordan det er å være, og å passe inn som en kvinne i et mannsdominert musikkliv. Jeg synes vi har blitt veldig trygge på hverandre som klasse, og det har åpnet veldig for at vi kunne eksperimentere og ikke minst ha det gøy på øvingsrommet. Ut av det har det blitt til en veldig morsom og fin konsert, med både skjøre tekster og melodier til f.eks. Williams låt «Transylvanian Nights» som er helt over the top baluba crazy. Så det ble til slutt noen performative elementer som måtte til!
Ole på Vossa Jazz. Foto: Ronny A. Sangolt/Vossa Jazz
Har låtene og settet rukket å utvikle seg underveis, ja kanskje til og med endret form?
— Vi har mye musikk som er arrangert på denne turneen, noe som er en god utfordring for å finne nye veier i musikken. Vil ikke si at vi har endret form på låtene, men hver kveld har vært annerledes sett-messig og musikalsk har det vært mange flotte, gøyale og intense øyeblikk. Personlig er det mange spontane ombyttinger av «roller» med min solide trommekamerat Elis Comén, noe som er godt for sjela!
Fortell om din låt, da!
— «Birds, Flowers and Kittens, you are all so beautiful when I smoke crack», heter den. Litt vågal tittel kanskje… og den har lite mening med seg, noe som er poenget, men gjengen får det til å låte sinnssykt fett. Den har blitt tolket som en kjærlighetslåt til min flickvän, men det er ingen ballade dette her!
Hvordan har det gått på turneen, egentlig – noen store logistiske skandaler, utforkjøringer, forsentkomminger eller andre spennende hendelser?
— Det har faktisk vært veldig få logistiske skandaler eller ting og tang og utforkjøringer på tur med partygjengen. Alle har klart å stå opp og vært med på opprigg og nedrigg uten dårlig stemning. Men det jeg husker spesielt er vel at under en liten storm på ferja mot Stavanger skulle absolutt døra til 9-seteren stoppe å funke. Her slår jeg et slag for å slutte med automatiske bildører! Det endte, etter en litt halvtrist ventetid på 40 min på ferjekaia, med at en superhelt med navn Kerstin fra ferja på magisk vis klarte å lukke døra. Dermed rakk man akkurat siste ferje for dagen til Utsira. Takk, Kerstin! Ellers var kanskje ruta mellom Stavanger-Hamar-Bergen rett etter hverandre en god utfordring. Puuuh!
Takk, Kerstin! Foto: privat
Det låter forresten til å være en ganske sammensveiset klasse, mer enn vanlig?
— Jaa, meget, asså. Alle folka i denne klassen er så fine og forståelsesfulle mennesker. Det har vært viktig for turnéen med tanke på hele prosessen med booking, PR, søknader og ikke minst lange øvingsøkter. Mange spiller også i band sammen og har blitt ganske så godt kjent med hverandres språk (både musikalsk og uttale) siden vi begynte, noe som jeg gjør det så godt!
Foto: privat
Er det noen instrumentgrupper eller stilarter som utmerker seg som dominerende i årets kull? Også når man tar med alle folkas individuelle prosjekter?
— Vokal og tekst har fått en mer dominerende rolle og plass, som nevnt over, som er veldig fett sammen med et så stort ensemble! Jeg vil si at det er mange forskjellige nisje-stilarter som skiller seg ut, og ganske lite swing faktisk. Gjengen har heller skrevet musikk som de digger uten noe forbehold om at det skal passe inn i noe stil – noe som gjør det til en berg og dal bane av stilarter og krysninger. Og det gjelder vel det samme for prosjektene som spiller rundt: ikke noe særlig strenge regler.
Har alle totalt kontroll på alle aspekter av jazzhistorien, eller handler det mest om å klare å beherske sine instrumenter og klare å sosialisere med andre musikalsk?
— Hehe, ja, det føles som vi har ganske generell god kontroll på jazzhistorien. Og det merkes i forskjellige prosjekter, men det som er fett er jo at alle i klassen er veldig åpne for forskjellig musikk og det er ingen som vil bare gjøre det eller det. Det er inspirerende og følge med på hva folk finner på og gir initiativ til i musikken både på denne turneen og bandene rundt om på huset!
Foto: privat
Du er jo en knall trommis som jeg har hørt noen år allerede, fra du gikk på Grieg-akademiet en runde. Hvordan var det du fikk musikk- eller jazz-kicket i utgangspunktet? Og hvordan beveget du deg derfra?
— Jeg tror Led Zeppelin, Beatles og Zappa var nok det som var starten av hele musikkgreia, så begynte man på videregående med anbefalinger og musikkopplevelser fra alle kanter. Husker også en av de siste konsertene med Paolo Vinaccia på Cosmopolite som fattern dro meg med på. Det var kick å se en trommeslager med så mye energi og samtidig masse følsomhet. Supersonic Orchestra, som Pål Dybwik dro fattern og meg med på, så jeg rett etter at de hadde premiert på Moldejazz, noe jeg ble helt overveldet av! Jeg møtte også min gode basskompis Oskar Myhre Hvidsten rundt denne tia. Han har delt den musikalske og fysiske) reisen med meg fra VGS og helt til nå, noe som har vært viktig!
Noen trommiser som utmerker seg som stilistiske forbilder?
— Trommekicket om dagen går nok i Kresten Osgood for meg, altså. Makan for en fet trommeslager og morsom type. Det er obligatorisk å sjekke ut Live At H15 Studio av Kresten Osgood Quintet! Ellers er det mange norske og svenske trommiser som har vært en glede å høre live og på plater som har inspirert opp igjennom. Eksempler blir Veslemøy Narvesen, Andreas Winther, Hans Hulbækmo, Martin Langlie, Gard Nilssen, Jon Fält, Håkon Mjåset…the list goes on.
Du er med i flere andre band, er det noen konserter eller låtutgivelser i nærmeste framtid?
— Yeah! LynxLynx, som er trioen jeg har med Hedda Örnsten og August Bergvall, skal ut på en liten turné neste uke. Gøteborg på tirsdag, Oslo på torsdag og Trondheim på lørdag. Det gleder jeg meg masse til! Det blir også en EP i høst med frifolkjazzrock bandet DOLKAR!! Ooog ikke minst så er det jo da siste konsert med Search Party på Victoria i Oslo på onsdag. I love music!
Vet du hva – det gjør jeg også. Vi snakkes mer senere her i remsa og på konsert, tenker jeg.
***
To gode rånere
Håvard Skaset og Ståle Liavik Solberg lager blues ved Mjøsas bredder.
Forleden fikk vi noen reaksjoner på en kritisk NTT-sak om Frode Gjerstads ellers veldig gode utgivelse med Circulasione Totale Orchestra, med den fortryllende tittelen Gjeddene i sivet. Innsenderen mente at vi var i overkant Eina-sentrerte i vår dekning av gjeddesaken, og lurte på om det var mulig å løfte blikket litt fra den gærne og skyggefulle siden av Mjøsa, og over til det andre åstedet. Kanskje det var på tide å oppdage at et av bandmedlemmene, den suverene gitaristen Håvard Skaset, gjennom en lang oppvekst på Hedemarken mang en gang hadde vært i nærkontakt med den slu gjedda? Og at albumet rett og slett var spilt inn på Kulturhuset Banken på Tangen og dermed var totalt gjedde-sertifisert?
Vi beklager det inntrufne.
En annen fersk plate med Skaset, også innspilt på Tangen, er en skikkelig godbit. Truck Rurâl heter både bandprosjekt og albumtittel, og det hele er et duosamarbeid med den særegne trommeslageren og perkusjonisten Ståle Liavik Solberg. To kjente mennesker fra improvisasjonsmusikken, dette, men prosjektet skiller seg ut ved å ha et klart folk og blues-preg. Ikke Notodden-blues, mer sånn 78-plate eller kun muntlig overleverte myter om noen genialt forrykte gitarister fra Delta-området på 30-tallet, ødelagt av hjemmebrent. Slik flere ved Mjøsas nedre bredder antakelig har vært flere ganger. Det rives elegant i strenger og tukles med pinner, med en markant fremdrift og duft av jernbanesviller og syndig aktivitet.
En annen og mer polert referanse er faktisk Ry Cooder, samt idiosynkratiske, hair shirt-avant-folkere fra tidligere tiår i UK og USA. En perfekt match mellom de to musikernes spillestil er det uansett, lydsporet til om Sinners hadde blitt laget av den norske regissøren Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen. Det lokale preget blir understreket av titler som «Eternal Espa», «Ottestad Orbits», «Furnes Fantasy» og «Relaxin’ in Romedal». Hedenske marker åpner seg for lytterens indre.
Håvard Skaset/Ståle Liavik Solberg Truck Rurâl (Conrad Sound)
Tenk om Flea kom på Moldejazz
Flea, fotografert av Gus Van Sandt
Etter nærmere 45 år som bassist i et av verdens mest suksessrike, og omdiskuterte, rockeband, har Michael Peter Balzary, aller best kjent som Flea, endelig gitt ut et album hvor han får utfolde seg som trompetist. Det var der det startet, instrumentet og dets utøvere som Armstrong, Gillespie og Davis var hans første kjærlighet, lenge før hans høyre tommel kolliderte med E-strengen på en Musicman Stingray for første gang. Her er en scene fra Chet Baker-dokumentaren Let’s Get Lost fra 1988, et par år før Red Hot Chili Peppers virkelig nådde toppen, hvor Flea og Baker diskuterer jazztrompetister, og hvor de til og med synger litt av en Clifford Brown-linje sammen, som to unge folkehøyskolestudenter.
Kanskje bidrar denne livslange tilknytningen til musikken til den unevrotiske mottagelsen albumet Honora, utgitt på ærverdige Nonesuch, har fått fra den amerikanske jazzpressen. Jaggu, han har vært på coveret av Downbeat, hvor han også får positiv mottagelse fra kritiker Michael J. West. Den som ønsker en mer thinkpiecete inngang til materien, kan lese David R. Adlers tekst Flea and the Arbiters: How I Stopped Worrying and Learned to Love the Alternative Jazz Album, hvor han setter Honora i sammenheng med André 3000s fløytealbum – og, litt mindre positivt ladet, med samme persons EP med pianosketsjer. Det hjelper naturligvis også at Honora er en lettlikt plate – til tider minner den meg litt som en smårufsete take på CTI-plater fra syttitallet: Popjazz/jazzpop der Fleas trompetspill (og bassing også, forsåvidt) holder seg ydmykt melodinært, mens medspillere som Jeff Parker (gitar), Deantoni Parks (trommer), Anna Butterss (bass) og Nathaniel Walcott (tangenter) sørger for passelig luksuriøse, svale omgivelser. I tillegg dukker storheter som Thom Yorke, Nick Cave og Chad Smith og John Frusciante fra RHCP opp. Coverversjonen av Eddie Hazel og George Clintons legendariske “Maggot Brain” er fin – der er saktmodige akkordfiguren fra originalversjonen arrangert ut for bassklarinett, fløyte og vibrafon, og kan nesten minne om en popifisert versjon av noe vi kan støte på i en komposisjon av Philip Glass eller andre folkekjære amerikanske minimalister, mens en hvislende båndekko haler og drar i Fleas trompetfraseringer. En annen fin låt er “Traffic Lights” med Thom Yorke, som Flea også har lagd musikk med i Atoms for Peace. Et kneppende og putrende rytmespor med fingernem bassing og nokså umiskjennelige Jeff Parker-gitarismer, mens Yorke høres blid og glad ut.
På Fleas nettsider kan vi lese at han skal besøke Europa fremover. Paris, London, Antwerpen og Amsterdam står for tur i mai – og den 11. juli skal han også innom North Sea Jazz Festival i Rotterdam. Og det er jo bare noen dager før Moldejazz starter, så da blir jo spørsmålet – hva om Flea besøkte Norges eldste jazzfestival? Er det en mulighet? Og hva slags mulighet er det i så fall? NTTs avdeling for fabulerende fanfiksjon har plukket opp følgende meldinger fra uke 29.
Noen som har en ekstra badebukse i størrelse small til låns? Vi tar en dukkert borte ved Seilet om cirka 25 minutter, tror Flea henger med.
Sløyf badebuksen – Flea møtte Joachim Trier i festivalgata
Isaiah Collier med band har ankommet jammen oppe på Kroa nå, det er fullstendig overkok. Men: Flea har blitt venn med Endre Ruset og holder en impromptu “poetry reading” ved Die Tankstelle, så vi kommer oss ikke av flekken. Dette er et dilemma.
Noen som vet om Fuzzy platebar har noen eksemplarer av Thov Wetterhus-skiva eller siste til Kenneth Lien og Center of the Universe? Flea virket nysgjerrig på ny norsk munnharpe i går.
Et spørsmål til: Noen som vet om Jazzlogen godtar gjestespill fra godt voksne musikere? Flea står utenfor Plassen med trompeten sin nå
Fikk nettopp melding fra Tarald Kongshaug – er det noen som kan oppdrive et par tennissokker litt brennkvikt? Duokonsert på Fuzzy om en time.
Løs tanke her – «Aeroplane – Red Hot Chili Peppers med Luftforsvarets Musikkorps & Trondheimssolistene». Yay or nay?
Jeg tolker den stillheten som et nei. Greit nok. Men hva med «Poing 747 – tolkninger av One Hot Minute med Poing og gjester»?
Hei folkens, jeg har ikke satt meg inn i hva som skjer på Moldejazz i år – men hallusinerer jeg om jeg nettopp så bassisten i Red Hot Chili Peppers stå med oransje publikumsvaktvest i døra på Storyville?
Er det slapbass jeg hører fra kirketårnet?
Notater fra Loftet: Hva skjer når strømmetjenestene får KI-syfilis?
Denne våren arrangerer vi noe som heter Jazznytt på Loftet – en månedlig samlingsstund fylt med diskusjoner, artistsamtaler, foredrag, små musikkopptredner, kanskje filmvisninger og egentlig alt vi klarer å komme på, innfallsstyrt og variert – kall det godt en live-utgave av remsa. Det skjer den siste onsdagen i måneden, i tredje etasje på godeste Becco i hovedstaden – og vi håper i grunnen det blir noe vi kan holde på med lenge! Neste utgave skjer onsdag 29. april klokka 18.00 – sett en rød ring i din syvende sans – og vi kommer til å fortelle mer når programmet er mer eller mindre spikra.
Men nå skal det handle om den forrige kvelden, som ble arrangert onsdagen før påske. Etter at både norske og internasjonale jazzartister hadde blitt oversvømmet med falske låter, var det naturlig å ta (nok) en liten prat om tekoligarkenes jerngrep rundt kulturen, generativ KI og hvordan vi gir ut musikk for tiden. Vi fikk med oss et nydelig panel: Anja Nylund Hagen er leder ved Institutt for Musikkvitenskap på Universitetet i Oslo, og har i sin forskning fordypet seg nettopp i digitalisering og plattformøkonomien. Vi har snakket med henne om den slags tidligere, i forbindelse med rapporten Digital Ambivalens. En musiker som nok har kjent en god del på nevnte ambivalens, er den originale gitaristen og ordsmeden Torstein Slåen, som de siste årene har vært en aktiv deltager i debatten om fremveksten av generative modeller, og som har engasjert seg i Kunstnerisk initiativ for regulering av kunstig intelligens – også kjent som KIKI. Samtalen ble moderert av blogghalvdel Filip. Her har Vinger tatt et bilde av panelet også:
Til allmenn forlystelse og eventuell fortvilelse dere som ikke var der, bringer vi her en utskrift av samtalen – og så minner vi nok en gang om at vi arrangerer et slikt treff hver måned for tiden.
Jazznytt: I løpet av siste måneden har noe veldig rart skjedd. Mange musikkinteresserte har nok tenkt ganske mye på kunstig intelligens og generative modeller en god stund, men så kom det plutselig en epidemi av nye låter, angivelig utgitt av en hel masse velkjente jazzmusikere, blant annet fra Norge. Hvis man hører låtene, som jeg dessverre har gjort, fremstår påfallende mye ikke som noe som forsøker å være jazz, men derimot som pregløs, proff radiorock fra 2004 eller deromkring. Så det virker ikke som det gjøres et forsøk på å lage en musikalsk forfalskning – det er utelukkende et identitetstyveri. Hva tenker du om det som har skjedd, Anja? Hvorfor jazzen? Hvorfor oss?
Anja: Det må vi kanskje fundere på litt i fellesskap, jeg har ikke noe svar på det. Men grunnen til at det kan skje er jo teknologisk utvikling, og at vi har kommet dit at systemene muliggjør svindel på nye måter. Svindel, ulovlig kopiering, plagiat og forfalskninger har eksistert gjennom hele formathistorien til innspilt musikk. Men nå er det ikke for eksempel snakk om bruk av musikk man ikke har rettigheter til – man tar faktisk noens gode navn og rykte og utgir noe annet, og systemene som distribuerer musikken stopper det ikke. Det er et nytt scenario. Men ja, hvorfor jazzen?
Jazznytt: Har du noen teorier om det, Torstein?
Torstein: Absolutt ingen. Kan hende de tar felt for felt – jeg har tenkt mye på hvordan store strømmeaktører promoterer bakgrunnsmusikk, eller mood music. I Nicolai Tangens verden finnes det to typer musikk, du har det artistspesifikke, han nevner Sting, og du har bakgrunnsmusikk som aktivt motsetter seg oppmerksomhet. Også kan store aktører som Spotify gjøre avtaler med folk som lager bakgrunnsmusikk, eller genererer bakgrunnsmusikk, og så kan folk læres opp til at dette er en lyttervane. At det er sånn man hører på musikk. Du kan spamme et sjangerfelt med den typen musikk.
Jazznytt: Ja, dette skjer jo, også uavhengig av såkalt kunstig intelligens. Du har aktører som svenske Epidemic, som blant annet lager spillelistetilpasset jazz, laget av anonyme musikere som sier fra seg rettighetene slik at selskapet og Spotify sitter igjen med en større del av kaka. Det er musikk som låter litt pussig om du faktisk lytter ordentlig til den, men som det går an å sette på på en kafé for eksempel. Ingen av disse artistene går det an å se på en konsert noen gang. Det er på en måte et parallelt musikalsk univers, hvor Spotify ønsker at du skal sette på det i bakgrunnen i stedet for artister du kan bli nysgjerrig på og utforske – jeg har ikke sett noen som egentlig har en diskografi å snakke om, alle innenfor dette pseudo-systemet er omtrent like store. Men det som har skjedd nå, er jo på en måte det motsatte av det. Musikken prøver ikke å ligne, men den er artistspesifikk.
Torstein: Ja, de tar utgangspunkt i ting som allerede har en lytterskare. Det blir ren spekulasjon, men kanskje de håper å kunne få med seg noen av dem her og der, men å gjøre det veldig mange ganger. To hundre her, tre hundre der. Når man tenker på jazz litt bredere, er det også en sjanger som i mange tilfeller oppleves som noe man setter på i bakgrunnen. Du har jo alle de 10 hour lo fi hip hop-spillelistene, music for study og så videre, og i den virkeligheten er jo allerede jazzen representert, gjennom en generisk vibe-versjon, mer enn musikk det er meningen at du skal kunne gå i dialog med.
Anja: En veldig forenklet verdikjede starter med produksjon, så er det distribusjon i midten, og så er det konsum til slutt. Teknologien som er tilgjengelig nå, gjør at hvem som helst kan lage musikk som mannen i gata vil kunne akseptere som musikk. Så er det distribusjonssystemene, som er dominert av plattformtjenester. Det er de som blir “de slemme”, selv om dette selvfølgelig har nyanser og det er visse ulikhet mellom de ulike aktørene. Det er i hovedsak dem jeg har sett på når jeg har hatt forskningsprosjekter. Hva betyr det når disse plattformtjenestene er dominerende distribusjonskanaler? Helt i enden finner vi lytteren, og da er vi inne på det Torstein prater om. Det at man lytter på musikk gjennom formater som i og for seg ikke er nye lenger i det hele tatt – det er snart 20 år siden Spotify ble lansert med sin betaversjon, jeg vet ikke om dere husker det? Man kunne få en invite for å teste en ny tjeneste, før den ble lansert som den ekte tjenesten i 2008. Men det introduserte en helt annen form for tilgang. Utvalgsmekanismen når du skulle velge det du skal lytte på, ble helt endret. Jeg har hatt sånne fancy powerpoint-presentasjoner hvor “content” byttes ut med “context” – situasjonen definerer veldig mye av lytterbehovet, og med det får man alt fokuset på ulike moods, man tenker rundt sjanger på andre måter. Mengden av musikk gjør at måten man navigerer, hva man husker og hva man tenker på når man skal høre på musikk blir påvirket av andre mekanismer. Langs hele kjeden har det skjedd endringer. Det skjer jo med alle formater – her ligger det materiale tiltusen forskningsprosjekter for å skjønne alle mekanismene som hvert nye medium trigger i musikklivet. Dermed kan man også se historiske paralleller tilbake i tid, men det som er nytt nå, er hvordan generative KI-modeller kommer inn og påvirker alle ledd i hele verdikjeden samtidig. Det er noe med makta som ligger i midten av kjeden jeg beskrev, i distribusjonsleddet. Det nye som skjer i saken vi snakker om, ligger på produksjonssiden – svindelen handler om at du tar personer som allerede skaper musikk, og du faker ikke en kopi en gang, du bare bruker noen andres artistnavn og profil og legger ut ny musikk. Det må være penger som ligger til grunn. Er det royalty-basert, eller er dette musikk som er plassert inn i tjenesten med honorarer til de som er opphavere, og som gjør det til en billigere deal for de som distribuerer? Om man tenker at dette fungerer som bakgrunnslytting, eller at det kan blande seg inn i spillelister som også faktisk styres av maskinlæring og måter å fremme musikk på som ikke er menneskevalgt – så kan det faktisk hende at denne musikken kan overleve gjennom hele kjeden.
Jazznytt: Du nevnte øyeblikket da Spotify kom for snart tjue år siden, Anja. Og det virker som at de første som fikk kloa si i en invite var folk som var ganske musikkinteresserte. De første par årene sto tanken om uendelig tilgang sentralt. Drømmen om eklektiske spillelister, aktiv utforskning, et musikkforbruk med ørten irrganger. Det var det mange opplevde at strømming var. Et ganske sofistikert oppdagelsesverktøy. Og så har det endret seg gradvis. Inntektene har i større grad ligget i å kunne styre lytteroppmerksomheten. Når vi snakker om pseudonym spillelistetilpasset jazz, som det finnes mye av, er det musikk hvor de som har spilt musikken inn er blitt kjøpt ut, slik at distributøren og selskapene som eier musikken sitter igjen med en større andel av inntektene enn om de fyller opp sine offisielle kaféjazz-innspillinger med Keith Jarrett eller noe sånn. Dette er ganske gjennomsiktig praksis, aktørene som står for den prøver vel ikke egentlig å skjule det. Men jeg har inntrykk av at når små og mellomstore aktører fremdeles føler seg bundet til masta med tanke på å bli på en tjeneste som Spotify, så er det i tillegg til inntektsstrømmene fremdeles også begrunnet i at man ønsker å gi musikken muligheten til å bli funnet av en nysgjerrig lytter som kanskje ikke er så interessert i en sjanger som jazz i det hele tatt. Den har fått seg noen skudd for baugen, men den eklektiske musikalske utopien som lå der for tjue år siden – og som var uhyre fascinerende – lever liksom fremdeles. Jeg lurer på om den er blitt et hunder for kollektiv handling. Nå snakker jeg ikke nødvendigvis bare om sjangeren jazz – alle deler av musikk-kulturen som har et definert, sjangerinteressert publikum kan jo teoretisk sett innlede en samtale med “sine” lyttere, og sine aktører. Si “ok, nå flytter vi på oss dit eller dit”. Det vil bli litt vanskeligere for andre lyttere å finne fram av den typen strategier, men man kan kanskje også se for seg tilfeller hvor det blir enklere å ta vare på måten musikk skapes på.
Torstein: Når vi snakker om oppstarten av Spotify i 2007, og tjenesten ble omfavnet av mange musikkinteresserte, er jo det i en litt annen kontekst enn i dag. Det var en tid der internett ble sett på som demokratiserende i mye større grad. Med mange forskjellige nettsteder, forskjellige fora man kunne sitte på. Tanken om at alle kunne finne seg sitt eget lille nerdehjørne og holde på, var mye mer reell. Det var en voldsom tech-optimisme, det ble investert masse penger i teknologi, blant annet i USA – flere av de gigantiske selskapene vi ser i dag, fikk masse startkapital. Nå har vi egentlig bare noen få plattformer som vi opererer på, og det forventes at alle skal være der. Ser vi på strømmetjenestene man snakker om i dag, er det vel mellom fem og ti. De fleste opererer med noenlunde samme betalingssystem, noen betaler kanskje litt mer per stream, men systemene er jevnt over ganske urettferdige. Du kan flytte deg mellom tjenestene, men det blir litt som valget mellom a giant douche og a turd sandwich i South Park. Det har vi på en måte vent oss til. Men vi er musikkinteresserte, og bør jo egentlig ønske noe som kan gavne musikken. Det er kanskje ikke sånn at drømmen om en tjeneste som har all musikken tilgjengelig, den beste lydkvaliteten og så videre, er realistisk. Jeg lurer på om vi egentlig hadde vært mer tjent med en større flora av mindre tjenester som fokuserer på ulike sjangere, forskjellige nisjer. Kanskje litt nærmere alternativene som finnes innenfor filmstrømmetjenester – der er det jo ikke sånn at alle filmene finnes på ett sted, men det finnes til gjengjeld noen tjenester med et mer kuratert preg, som Mubi. Og som jeg har opplevd at det går an å stole på. Det er noe jeg kan savne i musikkvirkeligheten – heller det, enn at alt skal være tilgjengelig innenfor det samme, urettferdige økosystemet.
Jazznytt: Anja, du har jo blant annet sett på ulike fordelingsnøkler, måter det går an å flikke på disse store maskineriene. Er det i det hele tatt mulig å se for seg en gigant som også opererer på en måte vi vil kunne kalle “rettferdig”? Eller må man kanskje gi opp den tanken? Ikke at filmdistribusjon på nett er noen utopi…
Torstein: Neinei!
Jazznytt: Men går det an å se for seg noe sånt?
Anja: Jeg disputerte med doktorgraden min om dette i 2015, og de spørsmålene var stilt ganske ofte allerede da. Når skal det komme nye nisjeplattformer? På den tiden svarte jeg at jeg forsåvidt tror det kan være en løsning på en del av disse problemene. Ganske mange av de samme spørsmålene stilles i dag. Det gjelder særlig ulike betalingsmodeller, men forskjellen er at selv om rettighetsbevisstheten er der, og store rettighetsorganisasjoner lobber på ulike nivåer for å få en bedring i dette, så er det også sånn at innholdet i tjenestene man snakker om har økt massivt. Så selv om noen rettighetsgrep kanskje er bedre totalt i det store bildet, er problemet også blitt større. Det er veldig mye ikke-musikk – lydbilder, white noise, lydbøker, podcaster, andre typer lydinnhold som også skal konkurrere i de samme tjenestene. Det blir så mye til slutt at vippepunktet kanskje er der snart. Fremveksten av generativ KI i musikken, sannsynliggjør det enda mer. Jeg vet ikke hvilke tall som gjelder i dag på hvor mye nytt som kommer inn i tjenestene per dag, det siste offisielle tallet jeg husker har vært nevnt, er omtrent 120.000 nye spor daglig. Men vet ikke om dettallet er oppdatert og i lys av KI-generert innhold. Vi kan ikke forstå innholdsmengdene som en norsk jazzmusiker skal konkurrere med!
Andre forskere, som Arnt Maasø, Håvard Kiberg og Hendrik Spilker har sett på fasene i strømmetjenestenes interne utvikling. Fra den tidlige fasen, som dreier seg om eksklusiv tilgang, invitasjonsbasert. Tjenestene har hatt en evolusjon fra denne buffeten hvor de sier, “du kan lage spillelister, du har tilgang på all tenkelig musikk”. Så kommer den neste fasen, som er den sosiale fasen, hvor mange også prøvde seg på interaksjoner. At man er nettverktilkoblet, kan følge andre, dele ting – det var noe som kjennetegnet strømmetjenestene tidlig på 2010-tallet. Men så drar det seg til og modellen blir individualisert og algoritmestyrt. I praksis er det også snakk om sentralisering – du har gått fra at alle velger fritt selv, til at du er i nettverk og velger sammen med vennene dine, til at tjenesten på en måte velger for deg. Når vi velger for deg i kombinasjon KI virker, og det fremdeles er mangel på transparens, skeive betalingsmodeller og krav til et massivt volum… når vi er der i utviklinga, tenker jeg at vi er på et sted som er så ekstremt at det å bryte ut er… ja, det er ikke punk engang.
Jazznytt: Du slår meg ikke som en enorm optimist i synet på hva som er mulig, Anja. Du har nevnt for meg hvordan vi sitter og roper på EU for eksempel, og hvordan reguleringen henger etter teknologien hele veien. Kan du gi et ikke for optimistisk bilde av hvordan vippepunktet faktisk kan se ut?
Anja: Ja… jeg har jo jobbet litt med kulturpolitikk, og da er det de spørsmålene som melder seg. Skal vi rope på EU, skal vi prøve å alliere oss for å regulere de store tjenestene? De er jo ikke eid nasjonalt, Norges mulighet for å påvirke oppleves minimal i en bransje styrt av store globale selskaper. Det er egentlig ingen quick fix, og gang på gang viser teknologien seg å gå fortere enn reguleringen klarer. To nøkkelspørsmål er hvem som har handlingsrom, og hvor ansvaret ligger. Og handlingsrommet ligger jo blant annet på forbrukersiden – men flertallet velger løsningen de valgte først. Det å flytte på seg og bytte til noe nytt, sitter langt inne for mange. Så har vi handlingsrommet på bransjeaktør-siden, de som er artister selv og eventuelt velger hvor de vil utgi musikken sin. Det er blitt et stort strukturelt problem, og det å ta individuelt ansvar kan koste.
Utsikt fra Audun Vingers sitteplass.
Jazznytt: En av tingene som har skjedd med modellen der alle lyttere betaler et fast, lavt, månedsbeløp er at de mest ihuga lytterne på mange måter har devaluert seg selv. Vi kan ta et tenkt eksempel – hvis du i gamle dager var en person som i høyden kjøpte 3-5 nye CD’er per år, og ellers fikk musikk fra radio og TV, så betaler du egentlig ikke veldig mye mindre for musikk i dag når du er abonnent, enn det du kanskje gjorde i 2003. Men en lytter som var troendes til å kjøpe 3-5 CD’er i måneden på den tiden – altså, i utgangspunktet ganske lønnsomme musikkforbrukere – det er de som er blitt gratispassasjerene om de sverger til strømming i dag. Noe fundamentalt er blitt snudd på hodet. Potensialet ligger kanskje i at noen i det mindretallet av befolkningen, som pleide å kjøpe aller mest musikk, kanskje kan lokkes til å velge mer lønnsomme løsninger. Men når “alle” er på én tjeneste, så snakker man liksom også til “alle” når man forsøker å si noe om forbruksmønstre og måten kulturen er skrudd sammen på. Det slår meg som et stort hinder for handling. Selv om nesten alle har et forhold til musikk, finnes det jo også grupper som er mer ihuga musikkinteresserte, som tilhører ulike lytterkulturer. Kanskje man må finne måter å snakke mer direkte til disse segmentene. Det store poenget er ikke nødvendigvis at alle må bli mer “rettferdige” musikkbrukere og ta affære på én gang – men kanskje at noen bør ta mer tak.
Torstein: Forhåpentligvis beveger vi oss mer i den retningen. Sånn jeg har opplevd debattene til nå, så har de ofte handlet om andre ting enn musikk og utbetalinger. Det kan handle om uetiske investeringer i krigsøkonomi, at folk trekker seg ut av tjenester på grunn av årsaker som kan være gode, men som står litt utenfor det å være musiker, om du skjønner. Det vi kan kalle musikkarbeiderrettigheter har ikke vært i første rekke. Og da tenker jeg at man som musikkarbeider allerede har devaluert seg selv. Da er det et større behov for, la oss kalle det klassebevissthet. Det handler både om vår økonomi, men også verdien vi mener musikken som skapes faktisk har. Kanskje trenger vi å få et tydeligere grep om hva det er. Jeg opplever at folk egentlig er veldig klare over disse tingene, men sånn som debatten har fungert, har det vært et underforstått premiss om at de hensynene kommer litt lenger bak i køen.
Jazznytt: Du nevner ordet devaluering, Torstein. Når vi snakker om strømmeøkonomien og generativ KI, fører vi på mange måter to diskusjoner parallelt. Den ene handler om rettigheter, inntekter, de harde økonomiske fakta. Det er naturligvis fryktelig viktig. Men så har du også ulike kulturelle spørsmål, som kanskje er litt mer ulne, og som for eksempel handler om synet vi har på musikk. Mange her har sikkert sett Nicolai Tangen i Aftenpodden – det er riktignok 17 rare Tangen-uttalelser siden, men én gang i februar 2026 satt han og sa at det er fullstendig irrelevant for ham hvor musikken eller kunsten faktisk kommer fra. Hvordan den lages. På en måte er det et ganske vanlig utsagn – det kan handle om en pluralistisk holdning til ulike metoder og virkemidler. At du ikke trenger å bruke “ekte instrumenter”, at det ikke handler om digitalt versus analogt eller at spesifikke håndverkstradisjoner er mer “gyldige” enn andre og så videre. Men det er også noe annet som ligger i den påstanden: Det er en person som sitter og sier, ganske selvsikkert, at musikk ikke er et felt vi skal være ordentlig nysgjerrige på. Vi skal ikke fundere over hva den inneholder, eller hvor disse tingene kommer fra. Alle disse spørsmålene som for meg er uhyre meningsfulle å ha med seg inn i konsertsalen eller galleriet… det blir fastslått at det er ganske irrelevant. Vi ser noe av det i diskusjonen om store generative modeller – det blir fastslått at maskinlæring og menneskelæring på én eller annen måte går ut på det samme – vi tar til oss noe input, og så kommer det liksom noe ut. Men en vesentlig forskjell er jo for eksempel at svært mange musikere aldri vil klare å holde kjeft om hvem de er inspirert av, hva de syns det er viktig å få med seg… man blir liksom en lærer, bringer noe videre. Men maskinen står ikke for den typen kulturoverføring. Det er jo blant annet et rettighetsspørsmål, Suno kan ikke nødvendigvis bare plumpe ut med at den har basert en låt på… John Lee Hooker eller hva det nå skulle være.
Torstein: Ja, i veldig mye av retorikken rundt generativ KI er det ikke noe forskjell på det et menneske og en maskin gjør når den omformer informasjon og spytter den ut igjen. Men da har du fjernet alt det kreative, fantasien. Fantasien er en ting som kan ta en ting som allerede finnes, som abstraherer den tingen, gjør den til noe annet og så spytter den ut igjen. Det kan mennesket. Jeg snublet over noen filosofer som jobber med estetikk, og som skrev om KI rundt 2021-22. Der ble det poengtert at da den abstrakte billedkunsten kom, var det gjengs å si “det kunne barnet mitt gjort”, “det kunne jeg gjort”, og så videre. Og så, når de store billedgeneratorene har kommet, er det på en måte det megakonkrete, ikke-abstrakte tingene de er best på. Der ting virkelig er satt i system. De spekulerte rundt en framtid der folk sier “det kunne en KI gjort”, men på helt motsatt side av feltet. At tegninger a la Escher, eller den klassiske figurative kunsten, et eller annet med veldig tydelig teknikk ble satt under press.
Anja: Hodet spinner i veldig mange ulike retninger av det dere sier. Om jeg skal begynne med et poeng som vi ikke nødvendigvis trenger å dvele ved, men som kanskje kunne snakket til en person som Nicolai Tangen, så er det jo forståelsen av musikk som næring, haha! At dette faktisk er noe noen lever av, i verdikjeder som også har egne pengestrømmer, reguleringer og rettigheter knyttet til seg. Kanskje det går an å snakke om det med et språk som også snakker til folk som ham. Det er et hjørne av det. Men jeg har egentlig lyst til å snakke om det dere tar tak i, som er verdien av musikk. Plattformtjenestene er overalt. De er på en måte inne i alle leddprosesser av alt vi holder på med, sånn er det. Hvis plattformene blir “smartere”, med hjelp av KI, melder det seg et spørsmål om kvalitet. Hvilke kvalitetskriterier styres plattformene av ? Dette er systemer som jobber med å lære seg regler, algoritmer? Det styrer etter helt andre kvalitetskriterier og vurderinger enn man har ellers i kunsten og kulturen, der skjønn og kvalitetsforståelse vurderes på helt andre premisser. Det å lære seg noe, og så improvisere over det, la seg inspirere av det, koble kilder og utgangspunkt i menneskelig skaping, er en helt annen prosess enn en maskinlæringsprosess. Selv om det også finner svært spennende nyvinninger i mulighetene til å improvisere med KI-baserte agenter og lignende, føler jeg meg programforpliktet til å si i en uke hvor MishMash-Senter for KI og kreativitet åpner, med min arbeidsplass som moderinstitutt. Men her snakker vi jo om plattformer som bidrar til seleksjon og distribusjon, det å gjøre kunst og kultur tilgjengelig for mennesker. Hva er det vi mister om vi ikke er obs på dette og overlater ansvaret for kuratering og tilgjengelighet til plattformselskapene?
Jeg vet ikke om jeg blir optimist, men jeg blir i det minste veldig engasjert på vegne av det som handler om opplæring, utdanning, kritisk tenkning, verdien av kunst i samfunnet. Fortståelsen av at det er noe ekte som står på spill hvis vi mister syne av hva musikk er mellom mennesker. Det blir veldig systemisk, det går tilbake til ting du lærer i barnehagen, tilgangen du har på musikk i de offentlige rommene du ferdes i når du er liten. Når musikk ikke er obligatorisk i barnehagelærerutdanninga eller lærerutdanninga – der starter en feilkilde. At barna ikke synger i samlingsstunder, at de ikke får det inni seg fra de er små… Hvis det de i tillegg hører på når de kommer hjem er generert barnemusikk, går det an å snakke om at noe nytt faktisk er i ferd med å ta over. Som samfunn må vi motarbeide det med de andre strukturene vi har, utover det som skjer i den teknologiske sfæren. Da må vi være bevisst på utdanning, det vi gjør sammen, vi må peke på alternativer og andre handlingsrom. Og vi må skjønne at det det lille barnet får ved å synge og å være sammen i musikken når de er små får helsemessige konsekvenser når de vokser opp. Noen få blir profesjonelle, noen preger et lokalmiljø i Nord-Troms og så videre… det er så mange verdier i spill som er helt annerledes enn de økonomiske og de juridiske.
Jazznytt: Nå snakker du om veldig nære verdier, Anja. Og jeg lurer på – hvor mye har redselen for å være litt traust og strikkegenser-aktig hatt å si for disse diskusjonene de siste tjue årene? Blant folk på min egen alder tror jeg det finnes en aversjon mot å savne den fysiske kulturen, taktile verdier… det blir lett litt sånn vinylens tilbakekomst-klamt, kanskje man er redd for å egentlig bare være en person som tviholder sin egen barndom. Men samtidig står det jo andre verdier på spill, det kan ikke bare være nostalgisk å påstå det. Og det virker jo som at trangen til å omfavne nye verdier, nye måter å konsumere kultur på, har dannet et landskap som de store kommersielle kreftene har kunnet kjøre en dampveivals gjennom. At det har vanskeliggjort systemkritikk. Burde vi bli litt mer, øh, trauste?
Torstein: Jeg syns det er fint det du sier, Anja. Om man ser et menneske spille et instrument – det kan godt være en fiolinlærer på rundt 50 i Nord-Troms – så ligger det jo et levd liv bak. Det er noen som har tatt en avgjørelse en eller annen gang om at dette skal jeg gjøre. Og når man støter på et musikalsk “sluttprodukt”, så er det en menneskelig prosess bak det. Det kan hende det er usynlig for oss når vi bare hører det ene musikkstykket som spilles, men det er der og det kan sette i gang den nysgjerrigheten du snakket om i sted, Filip. Prosessen bor jo i den fiolinlæreren, og den bor i det stykket med musikk. Jeg håper vi klarer å omfavne det mer.
Anja: Det å være traust, er nå én ting – det har alltid vært plass til trauste karer, på en måte, jeg føler ikke at de er blitt utradert med plattformtjenestene, haha! Men teknologioptimismen du sikter til, finnes også når man snakker om disse tingene i Digitaliseringsdepartementet. Alt det vi kaller kunstig intelligens er åpenbart veldig mange forskjellige ting. På Institutt for musikkvitenskap ved UiO, skal vi lede et av seks forskningsnettverk på kunstig intelligens i Norge. Det er nettverk hvor nesten alle universitetene i landet deltar, i tillegg til mange private og offentlige aktører. Det kommer til å løfte forskningsfeltet på kreativitet og KI, og gi oss et klarere bilde av mulighetene også – innen utdanning, helse, og for eksempel musikknæringen. Naturligvis er det mangefasettert – selv om det vi først og fremst snakker om her, er det som skjer innenfor distribusjonssystemene. Men grunnen til at jeg nevner det, er at når jeg for eksempel ser på PhD-kandidaten som forsker på kulokk, og som vil skjønne økologien mellom menneske og dyr gjennom lyd… herregud, den forskningen der trengs jo mer enn noen gang. Det setter ord på verdier, relasjoner og lydbilder, klang og interaksjoner som har utviklet seg gjennom tusenvis av år. Det er eksempler på det som står på spill, et større perspektiv på musikkens betydning. Men kanskje jeg beveger meg litt bort fra temaet her.
Jazznytt: Kanskje, men det du i hvert fall er inne på, er at teknologien naturligvis kan bety mange forskjellige ting. KI i musikken er blitt diskutert flittig i år, i Ballades spalter og mange andre steder. Og i de debattene har særlig dreid seg om det selskaper som Suno tilbyr. Noe som går igjen, er at mange som er positive eller agnostiske til utviklingen, ser likhetstegn mellom det som skjer nå, og tidligere musikkteknologiske omveltninger. Det er jo på en måte en del av musikkens fremskrittsfortelling som går langt tilbake – en gang i blant kommer det en omveltning, enten det er ventilsystemet på trompeten, innspillingsteknologi, trommemaskinen, autotune og så videre. Hver gang finnes det grupperinger som synes det er skummelt – som kanskje frykter for jobber eller en håndverkstradisjon, en måte å gjøre ting på. Og nesten hver gang har det også vist seg at det som fantes tidligere overlever på sitt vis, men at den nye teknologien også viser seg å inneholde noen uventede muligheter fordi folk er kreative, og bruker den på subversivt vis.
Så går vi videre – og så gjentar denne historien seg på nytt. Jeg skjønner det poenget. Men for å ta trommemaskinen, som er et velbrukt eksempel, så er det et par ting som synes annerledes. Om vi tar en legendarisk modell som Roland TR-808, som endte opp med å endre måten popmusikk låter på, så hører det for eksempel med til historien at den ble produsert i noen ganske få år. Det er først etter at Roland bevegde seg videre til nye modeller, at den virkelig begynte å prege musikken vi hørte. Med andre ord: en forutsetning for virkningen den endte opp med å ha, var at folk kunne eie disse maskinene, og fortsette å kødde rundt med dem etter eget forgodtbefinnende. Den typen teknologiske fremskritt, representerer en desentralisering – i dag er de klassiske trommemaskinene fryktelig dyre, men i utgangspunktet kunne “hvem som helst” eie en sånn dings og ta det i en retning. De store modellene vi snakker om i dag, er jo sentralt eid og styrt, de flikkes på hvert som de prøver å tilpasse seg preferansene til flertallet av brukerne. Jeg ser liksom for meg at det allerede sitter “prompt artists” rundt omkring i verden og sukker sørgmodig, jeg savner gammal Suno. Og det slår meg som veldig annerledes. Det andre poenget, om vi holder oss til Roland, er at du kan si hva du vil om produktene de lager, men jeg er nesten bombesikker på at eierne av den fabrikken ikke sprøyta millioner av dollar inn i Ronald Reagans innvielsesseremonier og all mulig drit. Trommemaskiner var kontroversielle – men de surfet liksom ikke inn i landskapet på en hundreårsbølge av revansjisme og forakt mot musikere – hurra, nå skal Bernard Purdie bli arbeidsløs, liksom. Men der er vi i dag – den heiagjengen finnes, den er en del av konteksten for fremveksten av disse verktøyene. Og kunst handler jo om kontekst, også når konteksten er guffen. Så når folk ønsker at vi skal se stort på det, og tenke på de lange historiske linjene i møte med ny teknologi, men samtidig ignorere… Peter Thiel og Sam Altman, så vet jeg liksom ikke om vi i det hele tatt snakker om det samme lenger. Jeg lurer veldig på hva det får si, for synet vårt på musikk og visuell kultur, at de nyeste og soleklart heiteste teknologiske innovasjonene er så sammenfiltret med en samfunnsutvikling som mange av oss synes er dritskremmende.
Torstein: Jeg tror at innenfor veldig mange politiske virkeligheter har kunsten fungert som noe opposisjonelt. Da snakker jeg ikke nødvendigvis om utpreget “politisk kunst” – men at kunsten også har hatt en politisk funksjon fordi den kan spilt ut en virkelighet som ikke er innenfor de etablerte systemene. Vi kan forestille oss noe annet. Det er mulig med en annen virkelighet. Og kanskje ting føles helt jævlig nå, men jeg hører på noen greier her som gir meg en form for indre frihet. Og det er mennesker som har muliggjort det, som har utvidet forståelsen vår av hva vi er i stand til, utover å lage atombomber, på en måte. Det er et dyrebart frihetsaspekt. Med utviklingen som skjer nå, der allerede eksisterende materialet blir shufflet sammen og presentert tilbake på formelmessig vis, uten mulighet til dialog eller egentlig å bli ordentlig glad i det… man kan bli apatisk av det. Jeg er jo forsåvidt enig i at mange av disse problemstillingene ikke oppsto med KI-modeller. Dette er ting vi kan kjenne igjen fra kulturindustrien tidligere – det formelbaserte. Det fremstår bare i en akselerert versjon. Og jeg opplever det som en utvikling som innskrenker rommet vi har til å tenke på andre muligheter, andre verdener og tenkemåter. Ting vi ikke hadde forestilt oss før. Det er som om man blir dyttet i en retning hvor det ikke er meningen at man skal forholde seg til de tingene. Nå er vi egentlig tilbake til det vi var innom tidligere, med bakgrunnsmusikk og så videre – musikk som egentlig motsetter seg oppmerksomhet. Og jeg tror jo mange av de mest revansjelystne i den heiagjengen du snakker om, egentlig synes det er ganske bra om man slipper å forholde seg til alle disse andre mulighetene, som har med kjærlighet og mennesker å gjøre.
Jazznytt: Jeg husker jo den forrige manusforfatterstreiken i amerikansk film og TV, hvor ChatGPT hadde kommet på banen – og da var det mye skadefryd, over at nå var disse forfatterne uansett i ferd med å bli totalt verdiløse. Vi trenger ikke folk til å skrive TV-seriene og filmene våre lenger uansett. Og da er det lett å tenke på den klisjeen, the cruelty is the point. Det er nærliggende å tenke at dette ikke er en uheldig bieffekt, men en ønsket konsekvens. Og for meg som jobber daglig med tekst, blir det da vanskelig å sette seg ned og bare eksperimentere med den teknologien. Det er ikke vanskelig å se for seg en litt annen virkelighet hvor den politiske konteksten er annerledes, og hvor det bare hadde vært et interessant og litt eksotisk leketøy, på en måte. Men den muligheten føler jeg blir fratatt oss.
Torstein: Helt klart.
Jazznytt: Men ok, Anja – før vi satte oss ned her i dag, snakket vi om en litt søkt teori om KI-syfilisen som har rammet norsk og internasjonal jazz de siste par ukene: Hvis man skulle designet en situasjon som faktisk fikk jazzmiljøer over hele verden til å fly i flint, og gå inn i en slags krigsmodus – så ville jeg i grunnen gjort dette her. En stor, verdensomspennende fornærmelse mot levende og døde musikere, i tillegg til lyttere og plateselskaper. Kanskje har man skapt et øyeblikk hvor veldig mange flere snakker om alternativer. Hvilke råd om mulige handlinger ville du gitt alle disse sinte menneskene?
Anja: Hahahaha, hvis vi skal fortsette å bruke disse store begrepene, snakket vi om struktur og individ i sted. Og innimellom der finnes det jo faktisk muligheter for kollektive bevegelser. Kanskje dette kan være en trigger for å samle noen krefter. Men tilbake til spørsmålet vi startet med – hvorfor skjedde dette med jazzfeltet? Jeg aner fortsatt ikke, men det er alltid et omland av eierskap, masse selskaper som ligger i bakevja her knyttet til rettighetseierskap av musikk, kataloger og verk. Grunnen til at det er så vanskelig å få gjort kollektive bevegelser, å alliere seg og trekke seg ut, handler også om alle eierskapstilknytningene som ligger på selskapssiden. Hvem man jobber med, hvilke allianser de igjen har. Som jeg var innpå i stad, syns jeg disse tjenestene har fått utvikle seg veldig langt i en retning som handler om sentralisering og enshittification. Det har fortsatt i samme retningen ekstremt lenge, gitt den korte tiden disse selskapene har levd. Så kommer det disrupsjon, et teknologisk brudd som faktisk kan bidra til å vippe det hele i en eller annen retning. Jeg vet ikke om jeg har noen andre råd til jazzmiljøet enn at det finnes andre pengestrømmer, og at det er enda viktigere å sørge for at det finnes et levende og rikt musikkliv på andre fronter. Mitt svar er nesten blitt at man bør se litt bort fra de tjenestene – de er der, men man må holde på med sitt uansett. Det er snakk om en form for utmattelse her. Man må prøve å være ansvarlig forbruker, man må prøve å drive fair business og gjøre så godt man kan. Men det finnes også andre områder som er ansvarlige for at vi har et variert og godt fundert musikkliv. Alle med offentlig finansiering, alle som har et samfunnsoppdrag som ikke bare er å tjene penger på de store plattformene, alle som skriver om musikk, som leser om musikk, som spiller musikk, må prøve å ha et opplyst og bevisst forhold til det. Det burde jo være mulig, sant. Vi har endt opp med å basere oss på disse svære tjenestene, og det gjelder liksom alle samfunnsområder, det er ikke bare musikklivet hvor situasjonen er sånn.
Jazznytt: Vi har snakket lenge nok nå, tror jeg – men er det noen som har noen spørsmål eller innspill? OK, Audun, du rekker opp hånda.
Audun Vinger: Ja, det er mange spørsmål som melder seg. Men med tanke på falske låter av Mats Eilertsen også videre som dukker opp, så har det jo faktisk vært litt bruduljer, tross alt – i lille Norge, men allikevel. Men jeg lurer på hvorfor det tar så lang tid å fikse det. I alle mulige andre businesser blir det jo umiddelbart tatt affære hvis det dukker opp noen pornobilder på feil sted, liksom. Jeg bruker av en eller annen grunn Youtube Music, for jeg liker å se videoer av gamle soul-singler som går rundt. Og der kommer jo disse “nye utgivelsene” høyt opp i ukas utgivelser. Den ene til Mats var den tiende jeg fikk, det er ganske dominerende, det er ikke noe rart som skjer i utkanten.
Anja: Ja, hvorfor blir svindel prioritert i tjenestene? Jeg har ikke noe annet svar enn at noen tjener penger på det. Og det er veldig lite transparent. Jeg har noen ganger sammenlignet strømmetjenestene med oljeplattformer. Under bakken ligger ressursene. De som kontrollerer det, er de som blir like. De som går på overflaten og tror de kanskje kan flikke litt her og der, og fôrer systemet med gadgets som gjør at man kan suge enda mer opp… det er på en måte alle som leverer innhold, og forbrukerne. All den tid noen sitter og styrer hele dette her, og har tilgang på disse ressursene, så er det de som vinner.
Audun: Det denne bransjen trenger, er rett og slett en Alexander Kielland-ulykke.
Anja: Det er kanskje det vippepunktet vi snakker om her.
Jazznytt: Skal vi se, det var et spørsmål til her?
Susanna Wallumrød: Det som skjer minner jo veldig om Facebook-spam, falske profiler. Og jeg kan ikke unngå å tenke at noen har funnet ut at dette er artister som er av en størrelse som gjør at de kan prøve seg. At det er deler av systemet som ikke har særlig høy prioritet. Det er en grunn til at dette ikke skjer med de aller største.
Anja: Nei, det er en annen rigg – artister på deres størrelse blir ikke i like stor grad passet på.
Jazznytt: Det var en siste replikk her?
Ole Svarthumle: Dette er jo et stort tema, det handler om rettigheter, næring, amerikanske fascister og fryktelig mye annet. Og jeg går egentlig og tenker på det hver dag. Men det som kjennetegner KI-generert kultur, i hvert fall i dag, er jo at det stort sett er skikkelig kjipt. Enten det er bilder eller lyd. Men la oss se at utviklingen fortsetter ti år til – hva skjer den dagen jeg står foran et bilde eller en låt eller et dikt som virkelig snakker til meg?
Susanna: Det må jo skje.
Ole: Ja, det må jo skje. Også oppdager jeg at det er laget av en… robot. Da vil jeg havne i en eksistensiell krise. Det vil ødelegge alt. Hvis kunst ikke er lagd av noen som er født et sted, som har vokst opp, møtt noen folk og har funnet på ting… så blir det kanskje som å gå ut i skogen, tror jeg, også ser du en skikkelig fin stein. En fabelaktig stein. Men… det er jo bare en stein jeg liker. Da vet jeg ikke hvor vi er lenger.
Jazznytt: Det er jo i grunnen en litt for god overgang til neste tema – for vi skal også snakke om musikk inspirert nettopp av stein her i dag. Så da er det min store glede å kunne introdusere Audun Vinger og vokalist, komponist og geologi-entusiast Karoline Wallace.
Utskrift av del 2 av Jazznytt på Loftet #2 kommer i et fremtidig NTT. Fortsettelse følger i grunnen alltid.
***
Av Filip Roshauw og Audun Vinger