NTT: Hammondorgel og sjøfløyte

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time! Det er fredag, det er utrolig nok vår, kanskje til og med i luften avhengig av hvor du, kjære leser, befinner deg. Vi har hørt på tre nye utgivelser denne uka, vi forteller om et nytt plateselskap, Fredrick Arnøy kommer med kommenterte konserttegninger og vi har snakket med to musikere: Camilla Hole og Frode Kjekstad. En bra pakke! 

Vi tar med oss litt konserter i starten:

1. Kafé Hærverks Afrobeat Festival har allerede unnagjort en åpenbart forrykende konsertkveld, og i kveld fortsetter det: Dele Sosimi er kjent som afrobeatens fremste ambassadør i verden i dag, han spilte med Fela Kuti’s band Egypt 80, og han har funnet sammen med en gjeng norrbaggar i bandet Blåsenborg Rekreasjonslag. Her hører vi Bafana Nhlapo or Raymond Lavik på perk og slagverk, Erik Johannessen og Aksel Røed på trombone og sax, Kristoffer Riis spiller gitar, Jens Borge har vært primus motor og trakterer bassen – og så er det Sosimi selv på vokal og tangenter. De har også spilt inn musikk som ikke er utgitt – en sniklytt lover svært godt. Men først og fremst kan de altså oppleves i kveld – dette blir helt bananas.

2. Haugesunds-psych er viktig musikk. Og en av de mest sentrale musikerne i dette uttrykket er uten tvil Julius Lind. I kveld spiller han i hjembyen, på Vangen Pling Plong, sammen med gitarist Richard Myklebust og trommeslager Eirik Kirkemyr. Der får du også høre trioen Pseudo Fruit, med samme trommeslager og Magnus Skavhaug Nergaard på bass og Daniel Meyer Grønvold på gitar. 

3. Urokråkene med stråhattene, Swing’It, besøker to steder i Molde i morgen – det blir full fest på Tankstelle i kveldingen, og så er det også en liten plateprat på den fabelaktige platebaren Fuzzy klokka 13.30.

4. I det nyeste Jazznytt kan du lese et sistesideintervju med saksofonist Åsne Fossmark. Og om du befinner deg i Oslo i morgen, kan du stikke på Chateau Neuf hvor bandet hennes, Blister Pearl, spiller som del av konsertserien JAZZ!KLUBB. Hun har med seg Anna Ueland på synth, Eskil Foyn Bruntvedt på bassgitar og Elias Green Baadsvik på trommer. Støtt studentkulturen!

5. Vinterjazzfestivalen starter i Fredrikstad neste uke! Det lokale storbandet gjør Duke Ellingtons Sacred Concert med solist Maria Mohn, The Real Thing og D’Sound kommer, det amerikanske superkollektivet COUCH gjør sin norgesdebut (og Vinterjazz har teft for denne typen it-band fra statene, som går langt tilbake), Billy Cobhams Time Machine kommer, det blir Elektrisk Miles-tributekonsert, Paris/Oslo (Wettre/Aarum/Fosheim/Nygård) byr på dønn jazz, den spanske bassisten Vincen Garcia kommer, det gjør også Paquito D’Rivera… det ser i det hele tatt meget sterkt ut, nok en gang, fra en av den norske jazzfestivalfloraens store underdogs.

6. Det er oddetallsuke, og det er Blow Out: Fredrik Luhr Dietrichson spiller bass, og trioen Moonrash spiller blant annet på ondes martenot og vibrerende membraner.

7. Neste uke, også på Hærverk – den sertifiserte NTT-favoritten Sigrid Aftret kommer innom med sin No-Notion Octet – flest franske, noen norske musikere i bandet, og stadig utforskning av puls og polyrytmikk fra en av de mest særegne komponistene som holder på for øyeblikket. Det skjer på onsdag.

8. Urijazz i Tønsberg kan by på en godbit denne uka også – dit kommer nemlig Thomas Strønens Time is a Blind Guide for å spille releasekonsert på torsdag. Vi snakket med Thomas, blant annet om den musikken, forleden uke – sjekk ut!

9. Og hos Stavanger Jazzforum på torsdag kan dere høre kvartetten BEIGGJA, som består av Kjetil Mulelid på piano, Mats Eilertsen på bass og Per Oddvar Johansen på trommer – og fremfor alt Kika Sprangers, et av Nederlands store stjerneskudd, på saksofon. 

Vi går videre – her er Mount Everest Trio med “Spirits”: 

Hole in One

Etter albumprosjekt med komponistkollektivet OJKOS og albumene Halvemål og Eventyrferd er saksofonist Camilla Hole nå aktuelle med albumet Langs. Det er utgitt av Taragot Sounds, og er med trioen som bærer hennes navn og som ellers består av Egil Kalman på bass, synth og munnharpe, og Knut Kvifte Nesheim på perkusjon og vibrafon. En riktig så spenstig innspilling er det, med materiale som viser nye sider av trioen og som funker som folkemusikk, som jazz og som noe som ikke riktig har fått navn ennå. Sjekk den ut. På søndag kan man også oppleve Hole ved podiet, da hun skal lede et stort band i anledning dagen på Herr Nilsen.

Veldig fin den nye trioplata di. Men det er jo aldri «noen» sin trio, da. Fortell litt om hva de to andre i Camilla Hole Trio bidrar med til helheten!
— Takk for dét, og ja det er veldig sant! Vi byrja vel å heite «Camilla Hole Trio» mest for å ha noko å «bygge vidare på» då vi starta – men namnet har blitt igjen. I starten var det mykje eg som tok med slåttemateriale, og eit slags geografisk tema, men alle har alltid bidratt like mykje i forminga av musikken. På denne plata har alle tatt med seg slåttar, og vi improviserte og leika oss gradvis fram til ei form. Egil har ein god musikalsk intuisjon, som er ein god peikepinn om vi er usikre på om ein idé funkar. Og Knut har jo eit enormt reportoar i klangvariasjon og små detaljar på vibb og div perk/og trommer, og fått danseslått-groovane godt under huda!

Noe annet som gjør denne musikken unik er instrumenteringen, spesielt Kalmans modulærsynth. Det er kanskje noe keramikk hos Kvifte også. Men grei ut om sjøfløyta!
— Sjøfløyta ja! Den har eg blitt meir og meir glad i. Eg blei introdusert for den då eg studerte folkemusikk på Raulandsakademiet. Då gjekk det mykje i feleslåttar, men sidan eg spelte sax blei eg presentert for litt sjøfløytemusikk sidan det var relaterbart. Men det er først dei siste åra eg har plukka opp fløyta, og overført slåttane tilbake til den. Eg syns den har ein varm og spennande klang, og føles litt meir solid/meir substans enn mange andre folkefløyteinstrument. 

Men hva slags instrument er det?
— Sjøfløyta er ein slags etterligning av alt-blokkfløyta, men med litt eigen tonalitet. Og i motsetning til andre norske blåseinstrument, har musikken overlevd, og det er bevart ein del sjøfløyteslåttar – som er kult å gjer noko nytt med!

Camilla Hole. Foto: Ane Bjerkan

Det virker som om det er et videre utsyn denne gangen. Ikke noe galt med Sogn og Fjordane, men hvor er det den reisende trioen beveger seg denne gangen, og hvorfor?
— Det er jo så mykje fin folkemusikk vi har lært opp igjennom, og det er vel derfor nett desse slåttane er med. Det er slåttar vi oppriktig diggar å spele, og dét fekk vere godt nok argument til å slå oss laus geografisk. Klarte ikkje å la vere!

Det er globale vibber i musikken, vil jeg si. Noe av det morsomme med folketoner er jo å finne ut hvor beslektede de kan være. Viktig å ha i bakhodet nå som så mange igjen er blitt territoriale og nasjonal identitet/grenser blir vektlagt?
— Ja, det er veldig spennande korleis musikken har vandra, på tvers av og uavhengig av landegrenser. Litt som språk/dialekter, men kanskje endå friare då dei ikkje er nasjonalt systematisert på same måte som eit skriftspråk? Byrja å tenke på at f.eks Hallvar T. Bjørgum reiste til Aserbajdsjan og fann tydelige likheitar med dei gamle rammeslåttane i Setesdal.

Søndag skal du være dirigent for noe som heter Big Boss Band. Hva i alle dager er det for noe, og hva slags materiale?
— Big Boss Band er eit av byens beste storband. Dei spurde om eg ville vere med å lede dei, og forme ein 8. mars-konsert saman med dei. Så vi har prøvd å gjere eit lite poeng utav kvinnenes rolle i musikken. I tillegg til dei sterke kvinnelige vokalistane vi kjenner, syns eg det var viktig å ha  med noko som er komponert eller arrangert av kvinner. Som til dømes Mary Lou Williams (1910)!

Spennende å jobbe med andre uten å spille selv? Er det noen dirigent-skikkelser du ønsker å sammenlikne deg med eller bare har respekt for?
— I det siste har eg fått skikkelig sansen for dét – å kunne stå og forme musikk gjennom ein heil gjeng musikarar – det er jo litt som å få spele alle instrumenta på ein gong. Eg kjende vel først på det i OJKOS, gleden når ein kunne stå på utsida og ta inn alt dei andre gjer, og få moglegheiten til å forme alt som skjer.  Vil på ingen måte samanligne med med dirigentskikkelsar, men kanskje på sikt? Men eg kan jo sei at eg er veldig imponert over David Hveem som tar direksjon av rytmiske ensemble til eit nytt nivå, han er god! Og blei kraftig inspirert då eg såg Miho Hazama lede KORK.

Men du, er det behov for musikalske markeringer på kvinnedagen, da, ble ikke alt sammen fiksa med Balansekunst og greier?
— Vi er vel ikkje heilt ferdig med dette likestilling i musikk temaet heilt endå. Heldigvis byrjar jo det norske oppveksande jazzland å bli balansert. Men basert på dei storband-notearkiva eg har sett i det siste (ikkje mykje kvinner å spore der) kan vi godt fortelle verda at også kvinner har vert med å forme jazzhistoria.

 

Ukens album #1: Pling Plong Motherfucker!

Emmeluth’s Amoeba
With Love
(Moserobie)

Foto: Chloë Delanghe

Det er fint å merke når et band bare blir bedre og bedre. Det er sannelig tilfelle med det dansk-norske vidunderet Emmeluth’s Amoeba. Da jeg så dem sist på Jazzscenen tidligere i år fikk jeg bakoversveis og vel så det. Det fikk i hvert fall den populære norske unge R&B-artisten Makosir som var i rommet. Bandet serverer liksom den perfekte blandingen av full og fri bombing, og av eksentrisk komponert materiale. Det bølgende pianospillet til Christian Balvig, som ser og høres ut som han blir besatt av en god ånd mens han spiller. Det fills-dominerte spillet til monsteret Ole Mofjell bak det store trommesettet. Karl Bjorå med sitt lure smil og forrykte men kontrollerte gitarspill, der han mer er en komper enn en solist, og ser ut som han forsøker sitt beste på å holde igjen sin burgunderrøde Gibson SG som opptrer som en levende vakthund. Og utrolige Signe Emmeluth, barbent med sin altsax, også hun smilende, noen ganger dansende. Det finnes ingen som dem. Det låter som en lystig bekk som går over sine bredder, denne musikken, tungt og vektfritt på samme tid. Og så er det da disse signatur-støtene, morse-kodene, de finurlige rytmiske figurene, som først høres stakkato ut, men som i virkeligheten er lyden av hjertet som hopper. Amøbens bankende hjerte. Emmeluth sa at hun en periode ikke lenger følte at hun hadde noen ideer å komme med — her må hun ha overdrevet, for hun er en av mest fantasirike musikerne jeg vet om. Hennes mann og trofaste musikerstøtte Bjorå hadde da foreslått at hun kunne plukke opp igjen strategier fra da hun var student. Så hun planket seg selv. Hurra! Det kom myldrende fantastisk musikk ut av det.

På vei ut (det vil si, jeg ble litt igjen for å kjenne på den fine stemningen i rommet etter konserten) plukket jeg med meg et eks av den nye LP-en deres, som slippes ordinært i dag, kun i fysisk form og via Bandcamp på Jonas Kullhammars gedigne selskap Moserobie. Det heter With Love, og er utstyrt med et nydelig og romantisk tegnet omslag av Natali Abrahamsen Garner. Og her finnes musikken som ble gjenskapt på scenen. Det er i seg selv et opptak, fra Portalegre Jazz Festival og Jazzit Musik Club Salzburg, i  april i fjor. Det kan oppfattes i bolker der flere av låter kan gå over i hverandre som en suite. For eksempel knallerten «Pling Plong MF». Kjærligheten til musikken de lager, og den andre lager, er tydelig – men i hiten «Hubby» hører vi også den mellommenneskelige kjærligheten, i hvert fall i den søte tittelen. Men det virkelig store på denne nye og nødvendige platen er helt klart avsluttende «Gåen», en elleve minutter, saktebrennende og svært vakker komposisjon som får lytteren til å heve armene i rørt ekstase. For Emmeluths Amoeba har også disse følelsene i sitt uttrykk. Noe av det er gjennomtenkt og kontrollert, men det meste er overrumplende og mer hjertet utenpå t-skjorten. Bravo.

 

Jades mange Svale-band

Det er et nytt label i byen! Jade Marie Hasselgård, som i noen år nå har jobbet med artistene på Grappa og især alle vidunderlighetene på Hubro, kan melde om at hun står bak et nytt selskap ved navn Svale. Det er jo et fint navn det, det gir assosiasjoner til de erotiske mobbelekene til Cathy og Heathcliff i «Wuthering Heights»-filmen, til cool jazz-bandet Siri’s Svale Band, og til kritiker Susanne Christensens kritikerroste roman Svalene sover på månen (nå ute i pocket). Her er det altså muligheter til å tenke stort.

Jade Marie Hasselgård med Svale-labelets første utgivelse. Foto: Sounds Like Gold

Første utgivelse er passende nok i dag, med duoen Kjetil Mulelid & Siril Malmedal Hauge som kommer med singelen «Where Will You Go». Det er fra det kommende albumet I Remember Oranges. Grappa hadde i en årrekke ansvar for det legendariske og revitaliserte Odin-labelet, som nå er kommet over til Edda Music. Dermed åpnet det seg kanskje også en mulighet for druene.

Hva er det du har kokt opp nå?
— Det er så mye fabelaktig norsk jazz der ute som vi ikke lenger hadde et hjem til, så det måtte vi jo lage! Selve «Grappa»-labelet skal bli mer rendyrket norsk vise/pop, så da kan vi ikke gi ut jazz der lenger, og jeg danner dermed mer enn gjerne et nytt label. Vi har jo nå gått sammen med flere andre indie-selskaper og dannet Sounds Like Gold, og Svale vil dermed være et eget selskap under SLG-banneret.

Men hva konkret skal det være, slik at massene der ute vil klare å skille det fra andre initiativ?
— Jeg tenker paraplyen for Svale er ganske vid, men at det har en fot i jazzen, og at det må være kvalitet og hjerte i bunn. Slik beskriver vi oss selv: Svale springer ut av et ønske om å skape rom for sterke kunstneriske stemmer i området mellom tradisjon og samtid. Med røtter i den norske jazzarven og med blikket rettet mot en internasjonal scene, skal Svale kuratere utgivelser som vektlegger klang, nærvær, hjerte og musikalsk integritet. Som fuglen i luften søker vi musikk som bærer – fri, men målrettet – og som skaper forbindelser på tvers av steder og lyttere. Svale Records er et hjem for norsk jazz i bevegelse.

Hvilke artister og utgivelser er det som er på gang?
— Akkurat nå har vi denne utgivelsen med Kjetil og Siril, og så kommer Espen Berg Trio i juni. Og så har jeg mer på gang utpå høsten, men det er ikke offisielt enda. Planen er ikke å gi ut veldig mye på Svale, men ha en kanskje fire utgivelser i året som jeg har tro på og hjerte for, så jeg har mulighet til å jobbe ordentlig med det, og være med på hele prosessen. Jeg har jo også tre andre labels som trenger min oppmerksomhet!  Jeg er opptatt av at det er et samarbeid, og at vi sammen kan jobbe tett for å løfte utgivelsen fra begynnelse til slutt, og finne nye muligheter og kreative vinklinger for å treffe både nye og etablerte målgrupper.
Jeg er kjempeglad for å få muligheten til å lage et flunkende nytt jazzlabel, med rom for nye og etablerte artister innenfor jazzen i Norge. Vi har et stort nettverk, og vil satse internasjonalt på de utgivelsene vi gir ut.

***

Ukas album #2: Art Ensemble of Litago

Det er en letthet over måten Thomas Gunerius Foshaug Bergsten pøser ut musikalske innfall og prosjekter i undergrunnen på. Jeg sier ikke at det er lett for ham, det vet jeg ingenting om. Men han virker som en kar som både vet å tro på sine egne ideer, la seg fascinere av dem – men ikke kjæle eller tvile dem i hjel, i stedet fullfører han dem, eller sier seg ferdig, og gir dem ut slik at andre kan forsøke å nøste opp i det, og så gjør han plass til nye. 

Bandet Gunerius & Verdensveven ga ut den strålende, groovy og menneskelige exotica-og-nerver-skiva Fantasmagor’i i 2024. Spol tilbake og unn deg en Uaktuell musikkopplevelse i dag om du ikke har hørt den. Samme år kom det kvadrofoniske lydkunstverket Isolasjon, som ble utstilt på Høstutstillingen 2024, og som på plate besto av fire 20 minutter lange, eventyrlige og introspektive indie-kollasjer, basert på innspillinger gjort i perioden 1997-2005, i tillegg til en utgivelse med DIY-kvadrofoniske mikser. I fjor kom Uten Dekning ut, under navnet Gunerius, den var twee, knirkete og balstyrig men også fengende, politisk, Pelle Parrafin og piggeple-poesi. Og så dukket det opp et album som het Musikk til dans og ettertanke, det ble ikke utgitt av Gunerius, som altså nettopp hadde sluppet Uten Dekning, men derimot et helt annet prosjekt som het Gunerius uten dekning. Skjønner du? Sånn er han. 

I 2021 intervjuet vi ham i remsa – det må vi få gjort igjen snart, for det var en fornøyelig prat må jeg si, og jeg unner meg et sitat derfra også: “En natt jeg ikke fikk sove skrev jeg en forestilling om at Hells Angels ødela julen min. En helt psykedelisk historie. Den musikalske forestillingen hadde en veldig bra tittel. “How the Hells Angels ruined my christmas” var nok undertittelen. Nå sporer jeg litt av her.” 

Som du kan lese i det intervjuet, er han kunstner, han lager sine egne instrumenter og diverse duppeditter. Han er en helt særegen gitarist som både kaster seg inn i det nonfigurative, punka og eksperimenterende med stor glød, men som også kan være nennsom, delikat og som på toppen av det hele ikke går av veien for et fett, gitaristisk lick. Jeg vet ikke om han liker noen Litago-varianter, eller om han i det hele tatt tåler melkeprodukter overhode, men tittelen på dette lille begeistrede korn var uansett fristende, fordi Gunerius-musikken også kan høres ut som en person som har dykket ned i den vidunderlige diskografien til Art Ensemble of Chicago, og bandets medlemmer, og tenkt dette her kan jeg gjøre hjemme i min egen stue. Det er mange forklaringer på det, jeg kan gi et par: Alle de ulike små (gjerne hjemmelagde) instrumentene som både forundrer, og får den mer konsise delen av musikken til å føles som om den springer ut av et større mylder av distraksjoner. Men også det konsise og diggbare som ofte ligger og lurer bak neste surrealistiske sving – har du for eksempel hørt måten Lester Bowie deiser inn i, og ut av, den gamle doo wop-klassikeren “The Great Pretender” på albumet med samme navn? 

Jeg kan se for meg at herr Gunerius Foshaug Bergsten vil finne noe å kjenne igjen her, om han ikke allerede har gjort det for lenge siden. Tidligere har han jo for eksempel gitt ut en låt som “Ode til Sun Ra”, og han har også vært en sentral del av Harvey Steel Show og The Secret Sound of Dreamwalkers, som finner uortodokse, mangefassetterte innganger til sjangere som blues, gospel og folk. Apropos det miljøet, har hans gode kollega Krissy Mary nylig kommet ut med den gotisk-hypnotiske singelen “Sing Me Back In”, hvor hun lokker lytteren inn med særegen patos.  

Men nå har jeg sporet litt av her selv. For poenget er jo en ny utgivelse fra noe som heter Thomas Bergsten Trio, som heter Chill Microtonal Free Jazz and Modern Composition To Study To. I tillegg til TGBF selv, hører vi Jakob Eri Myhre på trompet, tangenter og sculptures/found sounds, og Tore Ljøkelsøy på perkusjon, tangenter og sculptures/found sounds, og om dette begrepsparet som jeg har puttet i kursiv to ganger i dette avsnittet, kan vi fortelle at disse skulpturene og opptakene er ting han har holdt på med de siste ti årene uten å dokumentere de ordentlig. I studioet Taakeheimen, med Morten Øby bak spakene, fant disse ideene større sammenhenger, og utgivelsen byr på fire spor – tre nokså korte, og en deilig 26 minutter lang assosiasjonsrekke. Det starter starter med “Flis og Treverke”, som på en måte er et lite indie-gamelan-orkester. “RE-clouded” er en liten fabulering basert på sjøsyk gitar og en stjernehimmel av wobbly synther, mens “Solen spiser oss levende” omhyller lytteren med varm, gneldrende og blid fuzz og harmonium. 

Så kommer hovedretten, “RIP Thomas Grünthelatter”, som starter med ullent, spøkelsesaktig piano og klirring på strenger og gjenstander, og som en svær motorisk drone etter hvert vokser ut av. Det toppes etter hvert av Eri Myhres trompet, før et litt slemmere, friform-parti tar over, der Ljøkelsøy hamrer ut en instendig beat på trommene som om han var en overtrøtt snørrunge. Noen steder strekkes spenningskurven perfekt, den ene ideen tar den andre – andre steder uti der mister de også tråden, det blir litt langhalm underveis, men alt er jo med på reisen fram til sluttpoenget, som er en fri-assosierende duett med trompet og Bergstens jazz-gitarakkorder. 

Hva som er found sounds og ikke, er sant å si ikke godt å si for en utenforstående lytter. Men så antar jeg at et av poengene man kan ta med seg fra denne typen lydlek, er at all innspilt musikk blir til found sounds, kanskje også skulpturer, på et eller annet tidspunkt. Det hører med til historien, slik den fortelles på Bandcamp-siden, at platen er preget av Bergstens noe skrøpelige psykiske forfatning, som et par måneder seinere viste seg å være på grunn av en nyrestein. Så var det kanskje ikke lett, men oppdagelsesgleden til musikerne er smittende og den litt rufsete er dette noe? Jeg TROR kanskje det-innstillingen som fortsetter å prege Thomas Gunerius Foshaug Bergstens viltvoksende kunstnerskap, er forbilledlig. Når den har tekst, handler musikken hans i og for seg ofte om nevroser og det som verre er – men på en rekke andre, viktige måter, fremstår den virkelig unormalt, utidsmessig, unevrotisk. 

***

Orgelbrus i sus og dus med Frode Kjekstad & co

Gitarist Frode Kjekstad er inne i en god periode, det må kunne sies. Det lekne trioalbumet fra i fjor, Jazz Detectives med Roy Powell på orgel og Raciel Torres på trommer, ble trukket fram som et av 2025s beste album av Downbeat i deres oppsummering i januar. I dag byr han på ny musikk, denne gangen heter plata Stars Aligned og er gjort med en kvartett hvor vi fremdeles hører Powell på orgel, i tillegg til den amerikanske tenorsaksofonisten Eric Alexander, og det norgesbaserte tyske swing-oppkommet Fredrik Wilmow på trommer. En deilig session, løs i snippen, glimt i øyet og overskudd hos solistene – om det er intendert av Losen Records vites ikke, men den lander da også perfekt i en tid på året hvor vi merker at det faktisk skal gå mot lysere tider. Man må tro Bodil kunne solgt noen eksemplarer av denne over disk en lørdag ettermiddag på Bare Jazz back in the day – og det er all grunn til å snuse den opp neste gang du er innom din lokale forhandler. Sånn – da var innsalget gjort. Vi snakket med Kjekstad denne uka, da hadde han også spilt en konsert bare for noen dager siden på den lille jazzkafeen Juret i Oslo. 

Hvordan var konserten med trioen din på Juret?
– Det var faktisk overraskende morsomt, fullt hus og stormende jubel – et skikkelig fint sted å spille, lite og intimt. Det ga minner om å spille på Fyret, en bitteliten kneipe på Youngstorget – har du vært der? 

Der har jeg spist opptil flere lune leverpostei-smørbrød!
– Ikke sant, et veldig fint sted. Det var overraskende mye unge folk på konserten vår på Juret også. 

Det er blitt flere mindre steder, kafeer og lignende, der man kan få den konsertopplevelsen for tiden i en by som Oslo – det må passe ganske godt?
– Absolutt – en sånn konsert som vi gjorde på Juret, er litt for å holde oss i gang også, men det er også skikkelig morsomt, en ekte jazzklubb-feeling. Dette var trioen med Roy Powell på orgel og Raciel Torres på trommer. Den er litt funky, egentlig, mye groover og swing tin – fin klubbmusikk, egentlig. Jeg likte beliggenheten til Juret også.  

Helt klart, det er nesten litt eksotisk å henge i Vika, det er ikke et sted der jeg har vært mye ute før. Merker du også at det er flere musikere som er interessert i å spille jazz med et “amerikansk” utgangspunkt som minner om ditt eget for tiden?
– Ja, absolutt. Du har oss som er oppi femtiårene nå, Lage Lund, Bjørn Vidar Solli og meg, for å nevne tre på gitarfronten. Også har du en skog av folk fra den litt yngre garde som har begynt å spille mer sånne greier. Jeg tenker på trompetisten Lyder Røed og bandet hans – og mange andre. Jeg har undervist mye opp igjennom årene – og jeg tror det er fem-seks-sju av mine gamle elever som har kommet med plater, bare på Losen.  Jeg underviser på Kongsberg videregående, på musikklinja. Og der vokser det også fram masse talenter. Det samme på Rud, der jeg har undervist i tjuefem år. Jeg har hatt jazzkonserter på Stabæk jazzklubb med elever fra Rud en gang i året, og noen ganger har jeg nesten tvunget med meg noen av blåserne, fra forskjellige korps og storband. De kan gjerne litt om harmonikk og sånn, og så fort de får spilt noen låter, og skjønner at de kan improvisere, har det kommet veldig mye talenter ut av det. De har fått ferten av noe, kjent på tilgangen på den typen musikk. Hvis vi snakker om hardbop, som jeg driver med, så er det jo egentlig vanskelig å ikke like, hahaha! Det er melodi, groove, litt fart og spenning, ikke sant. Det appellerer veldig, også til unge når de får oppleve det live. Det er definitivt en økende interesse for den typen harmonikk og swing. Det er ofte gjennom litt funky ting man får tent de unge folka, og så kommer de videre over i det mer swingrelaterte. Den grooven er noe som må føles, det er litt annerledes å spille enn rette åttendedeler. Swinggrooven er så åpen og ærlig, fire slag, ikke noe fjas rundt. Det du musiserer oppå der blir veldig tydelig. 

Jazz Detectives, trioplata di fra i fjor, ble trukket fram av Downbeat som et av 2025s sterkeste album – åssen var det?
– Bare det å få en anmeldelse der i juni i fjor var veldig stas. Den var positiv, og da var det gøy å se at de faktisk hadde tatt den med på lista nå i januarnummeret. Det føles ekstra morsomt siden jeg spiller en amerikansk type jazzmusikk – det kan være rart å hete Frode Kjekstad og drive med den greia, haha! Så det er artig at det skjedde uten at det er en plate med et nordisk sound, at det ikke er typisk norsk, på en måte. 

Du har forholdt deg mye til USA, vært der og spilt, og har hatt med deg amerikanske musikere i bandet, som Eric Alexander på denne kvartettplata. Hvordan ser det ut nå for tiden?
– Etter valget av Trump, vil jeg si at det har gått an å merke at det ikke er den beundringen for det amerikanske som kanskje fantes mer tidligere når vi reiser rundt. Respekten for, eller anerkjennelsen av amerikansk kultur – det har endret seg. Jeg har jo samarbeidet med Eric Alexander de siste 25 årene i perioder, ulike prosjekter. Han har et navn som i Europa selger, en status. Så det fungerer uansett. Jeg var borte i New York for første gang i 2002 og spilte med Eric Alexander, Dr. Lonnie Smith og så videre. Da var jeg en av de første norske jazzmusikerne som gjorde noe sånt, faktisk. Jeg skal ikke skryte på meg veldig mye – men jeg tror det var en av de første platene med helamerikansk band og norsk bandleder. Etter det har det vært en god del norske musikere som har studert i USA, og som har gjort turneer med amerikanske musikere i Norge. Det er ikke alltid like lett å selge, tror jeg. Jeg har også samarbeida mye med Randy Johnston, en jazzgitarist fra USA. Vi gjorde en turné uka før covid. Når han sto på scenen og prata, og kanskje viste seg å være litt Trump-tilhenger på det tidspunktet… så hjalp ikke det så mye for oss. Uansett, det som skjer har ikke vært noen positiv påvirkning på jazzlivet. Jeg planlegger en ny plateinnspilling i USA, men jeg har ikke tidfestet det. Man må kanskje vente litt og se. Jeg føler ikke noen utrygghet med å gjøre noe prosjekt der, egentlig, og man må jo kunne samarbeide, det er innstillingen min. Men det går naturligvis også noen grenser et sted. 

Du nevnte Dr. Lonnie Smith, som du gjorde en innspilling med – der er man jo i kontakt med en grunnkilde for orgel-gitar-jazzen som du spiller. Hvordan kom det til?
– Det var gjennom Randy, som jeg nevnte. Han var i Norge og gjorde et seminar på NMH, bakgrunnen var vel at han hadde spilt med Torgrim Sollid i et band med blant andre Warne Marsh på åttitallet. Jeg traff ham og hadde noen gitartimer, dette er tilbake i nittifem eller noe. Så kom han tilbake noen år etterpå, og vi booka noen konserter sammen. I 2001, sa Randy – “nå må du komme deg til New York,  og lage plate. Jeg kjenner alle, du kan bare velge”, haha! Jeg hadde jo lyst til å lage en orgelplate. Da besto ønskelisten av enten Joey DeFrancesco eller Lonnie Smith. Og jeg tenkte – DeFrancesco er jo ung, han kan jeg lage plate med siden. Så vi prøver Lonnie Smith. På trommer ble det Byron Landham, som spilte fast med Joey og Pat Martino på den tiden. Da jeg hadde ønskelisten, sa Randy at Lonnie nok var ganske opptatt, så det kunne ta tid. Men så ringte Randy dagen etter, en turne hadde blitt avlyst, så vi kunne gjøre det om en uke. Jeg ringte Lonnie Smith, vi snakka om låter, Randy dro ned på en Pat Martino-konsert og booka Byron, og så fikk vi med Eric Alexander på saksofon. 

– Vi møttes i studio, jeg hadde booka to sessioner, den første kvelden skulle vi egentlig øve, men da vi begynte å prøve, ropte de stopp fra kontrollrommet… de ville trykke rec med én gang. Plata ble spilt inn på en tre timers tid, det var en sinnssykt morsom session. Lonnie Smith bar med seg tradisjonen fra sekstitallet – han hadde spilt med Lionel Hampton, George Benson på de første platene hans. Han prata i vei og fortalte historier om jazzlegendene, vi fant tonen veldig. Det var en pangstart, tenk – den ene fredagen sto jeg og vaska toalettet hjemme, den neste var jeg i New York med dem, haha! Det var som å sitte på en vanvittig energibølge, med ham og Byron Landham i kompet. Jeg skjønte hva den swinggrooven egentlig er – dens mange hemmeligheter. 

Ja, kan ikke du prøve å sette ord på hva det der er?
– Det er vanskelig. Det er litt sånn med disse New York-musikerne – du trenger ikke å si noe til dem. Det er ikke noe å si. Det er bare å telle opp og spille, de er så spesialisert på dette her. Veldig mange norske trommeslagere jobber de i masse forskjellige sjangere, de spiller groover, kanskje de har teaterjobber eller gjør ting med popartister og så videre. Av og til må du kanskje spesifisere, “jeg vil ha amerikansk swing”, også tar det litt tid før det går i orden, på en måte. Men den grooven som du får fra de som har dedikert seg til denne greia hele sitt liv, som har erfart store jazzlegender på nært hold og vært på scenen med dem… det er noe magisk. Det føltes i hvert fall som at man kunne merke en forskjell på hvordan den grooven ble spilt der og her i Europa. Det går vel på selve energien, og hvordan du som solist er helt fri oppe på toppen. I Norge hadde jeg opplevd at enten spilte du en friere type musikk, så spilte du bebop med de samme akkordene hver runde. Med Lonnie Smith og andre musikere, som organist Mike LeDonne eller Joe Farnsworth, så forvandler de ting for hver runde. Det er masse forskjellige løsninger underveis, og som solist er du egentlig helt fri. Amerikanerne har veldig selvtillit på reharmonisering og det å vri det til. I Europa opplever jeg at folk har hatt mer respekt for tradisjonen. Men amerikanerne er i tradisjonen, og kanskje det er lettere å fremstå som en original da? Men jeg må si at noe skjer i den yngre generasjonen vi snakket om i sted. Det er mange bra folk som virkelig går i dybden på harmoniske muligheter og studiene det innebærer. Det er tidkrevende og krever en del energi, men det virker som at flere og flere gidder. Om vi snakker om de spenningsfylte partiene i en melodifrase, på en måte, der du er utafor harmonikken – så er det noe du enten kan oppnå ved å spille fritt, rett og slett – eller så kan du bruke akkordsubstitutter og strukturer. Om jeg skal generalisere, er den amerikanske veien gjennom de systemene, det er sånn du bruker kreativiteten din. Du kan oppnå det samme med fri improvisasjon, ikke sant – begge deler kan være kult. Frihet gjennom all harmonikken er en lang vei å gå – men den gir et veldig, veldig bra resultat. Det er det som er fascinerende med å spille med Eric Alexander eller Lonnie Smith. Et uendelig arsenal av harmoniske løsninger. Utviklinga i låta blir interessant, og respekten for melodi og hørbare temaer er intakt. Du får en kompleks musikk som ikke går på bekostning av tonalitet. Den inneholder hele tolvtoneskalaen, for å si det sånn, men som tilhører er det ikke sikkert at du merker det, fordi det låter logisk og melodisk. Sånn Eric spiller på den siste plata mi, hører man det veldig godt. Han gjør harmoniske krumspring, men det er alltid en god melodisk idé der. Et tema som kan uttrykkes, men som også er spontant. 

Foto: presse

Orgel og gitar-band er en interessant greie i jazzen – den er kanskje ikke delen som er mest omtalt i jazzhistoriebøker, det er sosial musikk, den sto sterkt i den afroamerikanske arbeiderklassen i mange byer, og i Dr. Lonnie Smith hadde du tilgang til musikkens kilde, på en måte. Hvordan traff den deg?
– Jeg har alltid opplevd at orgeltrioer og kvartetter tiltalte meg spesielt. Særlig gjennom platene med George Benson og Pat Martinos første plate. Da jeg hørte det, tenkte jeg, det er dette jeg må jobbe med, rett og slett. Du har rett – vi merka det på Juret også sist helg, det appellerer til folk. Der piano og gitar egentlig er litt likt, med strenger som slås an, og sånn sett ofte går litt i veien for hverandre, kan orgelet holde lange toner og akkorder. Organisten spiller basslinja med venstre hånd, og vedkommende kan enten spille akkorder eller melodi med den høyre. Når det er melodi på orgelet, spiller gitaristen akkorder og omvendt. De utfyller hverandre bra. På sekstitallet, da standupkomikerne kom fram i USA, var det ofte show som også inkluderte orgel. Richard Pryor pleide å ha med Pat Martinos trio, med orgel, trommer og gitar, som musikk mellom settene. Orgeljazz og standup hang sammen, det var en helaften på klubb. Instrumenteringen har også mange muligheter, både funk og swing, men også stor skjønnhet, vakre klanger – tilkoblingen til kirka og alt det der. Klubber begynte å skaffe seg orgler da storbandets tid var over, det var en billig løsning. Og når du står på scenen ved siden av orgelet, har du like power som et rockeband. Du har en enorm dynamisk pallett. Kanskje det har å gjøre med at jeg også var heavy metal-fan i min ungdom, og forsåvidt er det ennå, haha! Jeg liker å virkelig kunne løfte taket, samtidig som du kan spille så svakt at man nesten ikke hører noe. Det er veldig spennende, og gøy å komponere for.

Det slår meg som veldig robust, på en måte. Et akustisk piano skaper en mer skjerpet setting, men en orgeltrio kan bråke og herje uten PA, folk kan danse, klirre i glass og så videre.
– Det er veldig sant. På en liten klubb, blir det en fin fellesskapsopplevelse. Når det groover, hopper folk opp, og når vi spiller noe vakkert er de stille – en komplett konsertopplevelse, det er i hvert fall det vi prøver å oppnå. I Norge kom The Real Thing rundt 1992. Det føltes som det var en liten revival av den typen jazz på den tiden. Dee Dee Bridgewater hadde et album som het Keeping Tradition. Det var en liten bølge, det går jo alltid i bølger, gjenoppvåkningen av hardbop og bebop kommer med jevne mellomrom. Da jeg begynte å spille på åtti- og starten av nittitallet, var det det minst hippe du kunne holde på. Jeg var på Oslo Jazzhus hver helg i mange år, sinnssykt bra band med Molvær og Bugge, alle disse tingene som var i en viss eksperimentell verden eller mer elektrisk – som Cutting Edge med Knut Værnes og så videre. Men så kom swingen litt mer fram, og jeg tror kanskje det samme har skjedd nå. Publikum på konserter i Norge har vært godt voksent i en lang tid, men nå er det merkbart mer variert i alder. 

Kjekstad, Alexander og Wilmow på Herr Nilsen. Foto: privat

La oss hoppe innom det yngste medlemmet på den nye kvartettplaten din, da – trommeslager Fredrik Wilmow. Der har du jo virkelig en kar som tar til seg dette håndverket og denne stilen.
– Fredrik og jeg spilte sammen i noen forskjellige tilfeldige sammensetninger, og så skjønte jeg raskt at hans største ideal er Joe Farnsworth, som jeg har hatt med på en plate som heter A piece of the Apple. Fredrik har den ambisjonen om groove som jeg også ønsker, han er nok definitivt en av de beste unge vi har på det feltet, tror jeg. Det var veldig naturlig å samarbeide med ham på det prosjektet her, og han har gitt ut gode plater under eget navn også, veldig up and coming, gjør det bra allerede og blir tatt med på masse forskjellige ting. Jeg tror også den plata vi har gjort her er ålreit for ham, han får virkelig vist hva som er greia hans, på en måte. 

Eric Alexander har du snakket litt om allerede – men så har vi organisten, Roy Powell.
– Roy har jeg hatt med i forskjellige Frode Kjekstad-trioer opp igjennom årene, sporadisk. Vi traff hverandre igjen for noen år siden, og da satte vi sammen trioen med Raciel Torres – som er et fantastisk rytmisk fyrverkeri og som også spiller helt sinnssykt bra i swing-tradisjonen i tillegg til å ha en bred pallett av groover fra Karibien og Cuba som han tar med seg inn. Roy er virkelig en fantastisk musiker, komplett – når vi snakker om dette med harmonikk, så har vi en veldig felles forståelse av det der. Vi leker på samme måte med den, og han har liksom hele greia fra enkle melodier og funky bluesriff til fullstendig fritonalitet i spillet sitt. Trioen med Raciel er litt mer funky og eksperimentell, mens kvartetten med Eric og Fredrik er mer hardcore hardbop – ikke at jeg tenker så forskjellig når jeg spiller, det gjør jeg jo ikke. Men låtene er forskjellige. Stars Aligned ble lagd da vi var på turné i Europa med Eric. Jeg booket en session en av de åpne dagene i midten av turneen. Så kom jeg på at jeg ikke hadde noen låter – vi kunne jo ikke spille inn det jeg hadde skrevet fra før og som vi spilte på konsertene. Så jeg satt og skrev på fly og hotellrom, og vi gikk i studio og spilte en tre-fire timers tid. Alt er first takes, ting var helt ferskt. En veldig ålreit session. Den har fått bra med streams og litt oppmerksomhet, en god del bra kritikker, og vi har fått gode signaler om at det kommer mer. På mange måter er plata ganske stilren, og personlig for meg siden det nesten bare er mine låter med unntak av to klassikere. Prosjektet fortsetter, vi booker en Europa-turné nå og har noe i Japan på gang også. Plata har et eller annet ved seg som vekker litt interesse.

Det er lovende! Helt til slutt må jeg spørre om noen favoritter. Vi kan starte med hardrock og orgel – har du en go to-låt der?
– Det er uten tvil “Knocking at Your Back Door” med Deep Purple. Jeg må trekke fram. Etter hvert som jeg begynte med jazzmusikk og orgelbiten appellerte så fælt til meg, skjønte jeg at det garantert også måtte ha vært fordi jeg vokste opp med Perfect Strangers-plata til Deep Purple. Der er det jo B3 med vreng – og Ritchie Blackmoore på toppen, det blir ikke bedre enn det. 

Og så – om noen er nysgjerrige på orgeljazz, og du har én sjanse til å overbevise dem. Hva er låta eller plata du tar fram da?
– Jeg tenker automatisk på “Waltz for Geri” med Pat Martino, fra hans første plate, El Hombre. Den er absolutt en vinner, vil jeg påstå. Men på samme tid som han lagde den, spilte han også inn et livealbum som det var noe galt med lyden til, og som mange år senere ble fiksa på og gitt ut. Den heter Young Guns – og det er kanskje tidenes mest sinnssyke orgelplate, rett og slett. 

 

***

Arnøys utvalgte

Fredrick Arnøy er konservert. Nei, han er konsert-vert. Du har sikkert sett ham svinse målrettet rundt når han er med på å arrangere konserter nede på Nasjonal Jazzscene Victoria. Han går også, i likhet med sin kollega Emil «Hallo» Storløkken, inn for å gjøre rystende men minimalistiske introduksjoner til konsertene til sin egen kunstform. I starten var det porøst og nervøst, noe som hjalp publikum til å ta i mot musikken på en helt spesiell måte. I senere tid har han fått en mer eksentrisk selvtillit, så klart uten å tiltrekke altfor mye oppmerksomhet vekk fra musikken som skal komme. Han er veldig glad i musikk og LP-plater. Men apropos kunstform – Arnøy er jo en de facto kunstner selv. Han har en umiskjennelig stil der arkitektur og hus, og dekonstruerte geometriske former, spesifikt en slags hypnagog fremstilling av barndommens lekestativer, er omdreiningspunkt. Om du er i Bryne-området kan du sjekke ut hans ferske utstilling Geometrical Restlessness i Bryne Kunstforening. Er du ikke der, bør du skrive opp 18 april, da skal han forgylle Hamar kunstforening. Eller sjekke hans viktige, ferske Trekkspilleliste på Tidal, det er tross alt fredag.

En annen grunn til at vi nevner ham, er at han er representert med et lite utvalg konsert-tegninger i den nye utgaven av Jazznytt – og som han utdyper for oss her og nå. Konsert-tegninger handler utover å portrettere mennesker om å fange indre øyeblikk umiddelbart. Og det får han jo til.

En innholdsrik ny utgave av Jazznytt er sendt ut til abonnenter, og i utvalgte butikker som Big Dipper og Tronsmo i Oslo. Kan finnes hos gode Narvesen-sjapper over store deler av lendet neste uke.  En av dette bladets aller første medarbeidere tilbake til starten på 60-tallet, Petter Pettersson, skriver mer og nydelig om jazzforfatteren Olav Angell. Det er et intervju Jan Omdahl har med den makeløse gitaristen Ralph Towner, som nylig gikk bort. Den prisbelønte amerikanske forfatteren John Jeremiah Sullivan intervjuer Rhiannon Giddens spesielt for Jazznytt. Det er en mengde saker om frijazz, samt møter med musikere som Karoline Wallace, Åsne Fossmark og Benedicte Maurseth. Ny hus-essayist i 2026 er Rune Christiansen. Utover dette så klart også faste spalter, nyheter og anmeldelser. Kjøp et eks da vel.

Men nå, over til Fredrick.

Craig Taborn
Klassisk eksempel på tegning som nødvendigvis ikke ligner så mye på artisten, men likevel fanger essensen av konsertopplevelsen. Minnes at det gikk et gisp gjennom salen blant alle musikerne som var tilstede (for, la oss være ærlige, Craig er en musikers musiker) da han sklei over i noe voldsomt swingete greier og – et lite sekund – så ut som Duke Ellington. Folk klødde seg i hodet og lurte på hvor mange hender som egentlig var tilstede på det flygelet. Forøvrig fornøyd med at den ene tegningen nå henger på veggen til forhenværende jazzdirektør Otnæs.

 

Charles Lloyd
Det er nå en gang sånn at man ofte går litt på tåhev når det kommer superstjerner fra AMERIKA, fordi noen ganger er de jo bare litt slitne etter en lang dags reise, eller en sjelden gang, litt primadonna (nevner ingen navn, men fusiongitarister er en greie), men ikke Charles Lloyd. En av mine store musikalske helter, chill som få – eller så zen man kan være etter å ha spilt sammen med The Beach Boys for så å trekke seg tilbake i et par tiår og bedrive transcendental meditasjon. Uansett, han og hans “Kindred Spirits” leverte virkelig varene i 2019. Pleier å fyre opp live-versjonen av Dream Weaver fra albumet “Passin’ Thru” (Blue Note, 2018) hvis jeg trenger litt PEPP på atelieret. Funker hver gang.

Trygve Seim
Da Trygve satte verdens minste saksofon fast i skjegget. En tidlig tegning, dette, fra 2015. Vi bor i samme nabolag, og kjente ham ikke igjen på KIWI-butikken da han plutselig hadde tatt skjegget, før gliset kom. Det tar man ikke feil av.

Chad Taylor
Framifrå trommis fra Tempe, Arizona. Tegning fra 2015, da jeg var frivillig som artistvert på Kongsberg Jazzfestival og hadde den glede av å oppleve trioen Side A – med Håvard Wiik og Ken Vandermark. Har siden hatt gleden av å verte opp for Chad når han har stukket innom Victoria med f.eks. James Brandon Lewis, Jaimie Branch eller Marc Ribot. Har det ganske fett på jobb innimellom.

Karin Krog
Karin Krog. ‘nuff said.

Jonas Kullhammar
Blir jo alltid så blid av å møte og høre Jonas spille, så litt gøy å fange ham i et sørgmodig øyeblikk.

 

 

Ukas album #3: Faktaopplysninger og observasjoner om en nordisk hovedstil

Navnet på utgivelsen er Live at Moldejazz. Den slippes i dag, og markeres med konsert på Victoria i Oslo. Den starter klokka åtte, dørene åpner klokka syv. 

Dafnie Extended live på Moldejazz. Foto: Thor Egil Leirtrø

Navnet på bandet er Dafnie EXTENDED. Eller Amalie Dahl’s Dafnie EXTENDED. Medlemmene i bandet er Amalie Dahl (altsaksofon og komposisjoner), Oscar Andreas Haug (trompet), Jørgen Bjelkerud (trombone), Sofia Salvo (barytonsaksofon), Henriette Eilertsen (fløyte, elektronikk), Ida Løvli Hidle (akkordeon), Lisa Ullén (piano), Anna Ueland (synth), Ingebrigt Håker Flaten & Nicolas Leirtrø (kontrabasser), Trym Karlsen & Veslemøy Narvesen (trommer). 

Du kan lese en tekst som blant annet handler om mine inntrykk fra denne konserten, fra en særegen, varm uke i Molde, her. Paal Nilssen-Love skulle egentlig spille konserten vi hører opptak av, men ble booket til en residency på Århus Jazzfestival som han ikke kunne si nei til. Han har spilt andre konserter med Dafnie EXTENDED, og er i besetningen i kveld, sammen med Narvesen.  

Det er tolv stykker, alt i alt. Vi kan sortere instrumentgruppene: Tre treblås. To messing. Ett belginstrument. To tangentinstrumenter. Et tilfelle av biinstrument-elektronikk. To kontrabasser. To trommesett. Elektrisk-til-akustisk-ratio: 2 – 11. Antall måter musikken lages på: To (det improviserte og det komponerte). Antall skjæringspunkter der disse møtes: Nødvendigvis ett. Nasjonaliteter: En danske, en argentiner, en svenske, ni nordmenn. 

Om store band, understrekes det ofte at komponisten – på samme måte som Duke Ellington – skriver spesifikt for medlemmene. At det er smidd rundt deres personlighet, repertoar og sound. Dette er åpenbart sant, det kan du høre i de ulike solostrekkene i en slik konsert, som er preget av ganske tydelige siktemål – her kan X romstere nedi gryta, her kan Y strekke seg opp mot solen og så videre. Men det kan være at dette er så sant at det nesten hadde vært mer verdt å nevne om det hadde kommet en bandleder som sa, her har jeg IKKE tatt hensyn til bandmedlemmenes uttrykk.  

Fem av musikerne er faste medlemmer av Dafnie – Dahl, Haug, Bjelkerud, Leirtrø og Narvesen. De har gjort flere plater, spilt mye, gjort det bra både her i Norge og i Dahls fødeland Danmark, der de er et vaskekte prisvinnende orkester. De var på turné i India nylig også. I våre grendestrøk må de kunne kalles et av de fineste nye working bands. 

Skillet mellom et working band og et band, og et band og et prosjekt, er som mye annet uformell og flytende. Forskjellen på et working band og et band, må nok være at det første spiller mye, over tid, kanskje også at det kan omtales som noens hovedprosjekt. Forskjellen på et band og et prosjekt kan for eksempel være at førstnevnte eksisterer, også når det ikke er særlig aktivt. En grei test: hvis noen spør, hei, hva skjedde egentlig med X, jeg syns ikke jeg hører så mye fra dem for tiden – da snakker de om et band. 

Flytende er også skillet mellom band og ensemble, i hvert fall i jazzen. Dafnie EXTENDED vil kunne beskrives som alt sammen, litt om hverandre. 

Vi kan også bruke den hjemmesnekrede kategorien mellomstorband, som ikke bare antyder en viss størrelse (9-14 medlemmer, sånn omtrent), men også en viss form for interaksjon på scenen, som livedirigering fra minst to ulike medlemmer i løpet av konserten, oppdeling i stadig nye små fraksjoner som spiller diverse planlagt materiale, som bakgrunnsteksturer eller diverse støt og fraser, mens andre deler av bandet musiserer mer fritt, de ulike medlemmene har sin solo-spot (som regel en fyldig per medlem, men ikke alltid), og så videre.  

Hvis EXTENDED-delen hadde vært et band, hadde dette vært instrumenteringen: Barytonsaksofon, fløyte, piano, synth, akkordeon, kontrabass og trommer. Vi kan se for oss at ord som tekstur og taktilt hadde dukket opp i pressematerialet deres. Ikke at deres inntreden i det Dahlske univers kun dreier seg om det – men det er vesentlig. 

Albumet består av syv låter, eller strekk (også her kan man diskutere begrepsbruken). De har titlene intro, floating, drifting_turning, parallels, slow_motion, in flux og longing. Der tittelen på ensemblet lar et av ordene stå i versaler, ser vi her at ingen store forbokstaver er brukt. De kan fremstå som arbeidstitler, eller filnavn i en dropbox. 

“intro” starter med to tre sekunder lange BRØLP hvor bandet spiller på full guffe. Som om noen skrur på en dusj, og det uheldigvis kommer lava ut av dusjhodet, at vedkommende brått skrur av, for så å skru på en gang til, for siden å tenke, hvorfor forventet jeg annerledes resultat den andre gangen, hva gjør jeg med livet mitt? Så, tre kortere støt, la oss se for oss at noen banker på baderomsdøren og spør om det går bra der inne. Så, et mer sildrende, plukkete lite lydteppe, som om personen med hånden på krana er i ferd med å få kontroll på saker og ting. Siden, nye bank på døra – seks i tallet. Så: To teatralske vrinsk. Et lyst hvin. Og så, en hel masse rask swing, mens bandleder Dahl tar platas første solo mens resten av bandet legger ut ulike snubletråder, skeive unisone melodier og andre sprukne kulisser. 

Vi må kunne kalle denne begynnelsen for nokså klassisk fra band av denne typen. En lignende åpning – også der med bank på døra, også der med grove lydpølser hvor alle spiller alt de har – finner vi for eksempel på “Premium Processing Fee”, åpningslåta på If you listen carefully, the music is yours av Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra. Jeg ser for meg at bandene på en måte hilser. Og at de sier, hei, vi er en energisk, svær gjeng som kommer til å bråke litt i løpet av kvelden. Det låter sånn her. Men vi kan også skru det av, raskt og kontant, det låter sånn her. Noen ganger vil vi kanskje røre litt i gryta, sånn her låter det, også går vi ikke av veien for det litt teatralske eller såkalt gestiske, sånn her låter det – ok, greit, nå bare kjører vi i gang her, EnToTreFir! 

Albumet med Supersonic Orchestra er forøvrig gjort på samme scene som Dafnie EXTENDED har gjort sitt, nemlig Teateret Vårt i Molde. Vi kan også legge til at begge band deler mange kjennetegn (og medlemmer) med opptil flere utgaver av Trondheim Jazzorkester, men at begge to eksisterer utenfor den paraplyen. Så er det naturligvis også flere forskjeller – for eksempel at Dafnie EXTENDED har opp til flere akkordinstrumenter, elektronikk, og at de, der GNSS omtrent la (og legger) hele sin innsats i glovarme grooves, har enda større kontraster i sin musikk, de maner fram flere distinkte steder og episoder underveis. Den fabelaktige svenske pianisten Lisa Ulléns solo i strekket med den egnede tittelen “floating” er et av flere steder som nesten fungerer som et mini-konsertsett i seg selv. 

Ullén, som man også blant annet kan høre i den helt obligatoriske trioen Space, er forøvrig også med på en liveplate til med Dafnie – denne gangen i en sekstett-utgave – som ble spilt inn på Kafé Hærverk i fjor. Jeg har mottatt opptaket, jeg har ikke hørt på det riktig ennå, albumet kommer visstnok til høsten. Men jeg var på konserten, og husker den som svært god. Særlig en trombonesolo fra Bjelkerud, kanskje cirka midt i eller litt over midten av konserten, som jeg tror jeg skal beskrive som duvende. Der og da tenkte jeg at noe som kjennetegner Dahl som komponist, og Dafnie som band, er en uanstrengt evne til å skape nokså store sceneskifter, og hvor rommene musikken entrer ikke bare inneholder fascinerende detaljer og gir rom for utfoldelse – men at de også er atmosfæriske, en innbydende stemning, en smårotete, trivelig kåk.  

Riktignok strekker Dafnie EXTENDED i større grad enn lille-Dafnie seg inn i det litt strenge, i  enkeltlydene, steder der oppmerksomheten rettes mot materialet musikken er laget av. Strekkene der Salvos barytonsaksofon, Hidles akkordeon og Uelands synther leder an, deler disse egenskapene, og disse instrumentene forkler seg liksom noen ganger også som hverandre (Ullén har også en bemerkelsesverdig evne til å få lyder fra pianoet til å gå i ett, for eksempel med cymbaler, noe man kan støte på i nevnte Space, men også, slik jeg husker det, med Dafnie). Men selv om musikken i disse partiene får noe mikroskopisk over seg, er de til syvende og sist også deler av noe som virkelig skal videre – det mest slående eksempelet er “slow_motion”, der ting kretser rundt Salvo, som liksom spjærer den ene lange barytonsaksofontonen etter den andre, mens et bassriff som kunne vært hentet fra en syttitalls spenningsfilm gradvis fester grepet og drar hele den seige lydmassen etter seg, mot et pipende, krakilsk klimaks, som så slås av kontant.  

Dermed inneholder musikken, om ikke en hel masse melodier du går og nynner på etter endt gjennomspilling, både minneverdige steder som du godt kan tenke deg tilbake til, i tillegg til tydelige, noen ganger karikerte handlingsforløp og spenningskurver. Den finner måter å bruke samspillsmåter og instrumentteknikker vi for eksempel vil kjenne igjen fra den såkalt frie improvisasjonen, men gir dem tydelige grenser, enten i form av kontante avbrytelser og u-svinger eller den typen perspektivskifter den nervepirrende bassfiguren i forrige eksempel står for – øyeblikk der det demrer for deg og du tenker, ah, det er dette som eeegentlig skjer i denne scenen. Det er en innpakning av den abstrakte verktøyskassa vi kan kjenne igjen fra flere band, blant annet i Norge, blant annet mange mellomstore (Ole Morten Vågans utgave av Trondheim Jazzorkester føles naturlig å nevne), i tillegg til en god slump mindre ensembler (bandene hvor pianistene Håvard Wiik og Jonas Cambien skriver musikken, for eksempel). 

Det jeg veldig ofte sitter igjen med, etter gjentatte møter med denne stilen, er at det er utpreget underholdende. Assosiasjoner som fargerike, tosiders tegneseriepaneler melder seg. Det er vanskelig å kjede seg. Om noe, er faren at det blir for oppjaget og tettpakket, at ønsket om å by på nok et KAPOW, nok en myldrende bakgrunn du kan forgape deg i, eller nok et stilisert, episk hendelsesforløp rundt en blåsersolo, gjør at du føler deg litt filleristet og mett. Det kan være en lettelse å oppleve alle disse spillemåtene med mer luft rundt seg, i settinger der de får bygge seg opp, gå seg fast og ebbe ut, etter at du har hørt et sånt band. 

Men det endrer ikke på at jeg er takknemlig for at dette er en slags hovedstil i den norske/nordiske musikken. Et uttrykk det virker som at musikerne trekkes mot og videreutvikler i fellesskap – og hvor publikum er med på notene og lar seg underholde, både som lydlig og visuell opplevelse. Det var ikke helt fullt på Dafnie EXTENDED under Moldejazz. Men i en uke som var teppebombet med Trondheim Jazzorkester-konserter, og hvor Amalie Dahl selv ga uttrykk for en viss forbauselse over faktisk sa ja til et sånn prosjekt til på programmet, vil jeg si at oppmøtet og stemninga bar bud om at dette er noe folk (om enn av den jazzinteresserte sorten) har appetitt på. 

Så kan også Amalie Dahl en av konsertkunstens eviggyldige regler til fingerspissene: Avslutt med en fin en, så går det meste. Låtstrekket “longing” åpner i bassavdelingen, bølgende og letende, men rundt fireminuttersmerket finner den en saktmodig, vakker figur som Dahl selv først finner plass til en kort, avsluttende solo i, før trompetist Oskar Andreas Haug tar over, og tar seg tid. I pausene mellom frasene hans finner trådene i blås og rytmeseksjon mer og mer sammen. Akkordeonet lurer inni mørket der et sted – tidligere i denne musikken har instrumentets mange lyder kunnet sende assosiasjoner i retning samtidsmusikk og science fiction, her ved slutten er det noe jordnert over den, der den finner sammen med blåsernes sørgmodige vugging. Og gradvis spiller Haug lengre fraser, mer intenst, heroisk på måten en tindrende trompet på toppen av et svært ensemble nødvendigvis låter, melker klimakset, tar seg en runde til, og en runde til – før det plutselig er slutt, som om de går opp for spolebånd. Men fortsettelse følger, tilbake til start, senere i kveld – og så, i fremtiden. 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger