NTT: Levina livet!

Gooooood helg og velkommen tilbake til Now’s The Time! Denne uka snakker vi med Levina Storåkern, Håvard Wiik byr på liner notes for Cimotas debutskive og Peter Vollset går i dybden på tekstene til Hayeminols faaaantastiske plate Ingen vår i år. I tillegg hører vi på flere nye låter. Men faen, det er allerede fredag kveld – vi bare setter i gang. Tre fra uka som kommer:

1. Omegn på Trondheim Calling: Ikke veldig mye jazz på programmet på talent og bransjefestivalen, men mange herlige musikere fra omegnen. I kveld er et et av landets beste band uavhengig av sjanger Reolô (les om dem i forrige remse) og den flotte sangeren Ragnhild Moans prosjekt Ragnhild og. Mens lørdagen kan skilte med to av denne remsens oftest neste navn; Bethany Forseth-Reichberg og Sofie Tollefsbøl som presenterer sine respektive nye soloprosjekter Beth McBride (singer/songwriter), og Sofi O (skakk funk). Sjekk programmet for spilletider (jeg kan ta det jeg, Audun: Beth spiller 22.30, Sofi O spiller 23.30, begge deler på Byscenen).

2. Jam på Becco med Tarald Kongshaug neste torsdag: Den livlige kontrabassisten fra Averøy, Tarald Kongshaug, er denne remsas store beskytter – eller er det omvendt? Husker ikke helt i farta. Etter noen oppbyggelige år på Jazzlinja i trønderbyen er han trygt plassert på Bislet, og kan dermed trygt ta med bassen på trikken et par stopp ned til Tullinløkka og derfra følge lyslinjene inn til Affeksjonsverdi-klubbhuset og Becco-kammeret, der han skal være jam-vert kommende torsdag. Jam som i syltetøy eller som i traffikkork? Med tanke på all naturvinen der nede og alle folka som kommer, blir det sikkert begge deler. Kongshaug behersker samspill i flere trioer, i herlige Grossband, i soulgruppa til Hannah Furberg og mange andre sammenhenger. Han har med seg sine gode tjommier fra trøndelagen, nemlig Brede Braut Sørum på altsax og stilige Steinar Heide Bø på trommer. På pianokrakken sitter det unge talentet Nikolai Hansli fra Bærum, som nå holder linjestudiene ved like der oppe. Her er en liten smakebit på hvordan noen av dem forholder seg til jazzens edle dråper. Og om du føler du har noe å bidra med selv, er det bare å ta med hønnet og komme og delta selv.

3. Het kvartett: Brødrene Per og Hans Mathisen, supertrommeslager (og multiinstrumentalist) Gary Husband og Petter Wettre – de gjester Arendal på tirsdag og Urijazz i Tønsberg på torsdag. Et lite klipp med Bass Viking, Husband og Nguyên Lê her:

INNHOLDSREKLAME: Now’s The Time er, også i 2026, en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.

Det vi lever av, er å selge blader. Dermed blir vi svært takknemlige for alle som tegner et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

*

Ingen vår i år? Kanskje det, men på Kunstnernes Hus kan det bli gøy

Bushwachs foran kunsten til Vanessa Baird på Kunstnernes Hus. Foto: Cornelia Kristiansen 

Dette året startet pussig nok med fem konsertkvelder på rad på Kunsternes Hus. Eller, er det «pussig nok»? Hva mener jeg egentlig når jeg skriver det? Poenget mitt er at jeg aldri har startet året med fem konsertkvelder på rad på Kunstnernes Hus før. Det har ikke falt meg inn, i grunnen. Men i år var jo All Ears lagt til dette noe nedslitte, ærverdige og diggbare bygget. Og dagen før All Ears hadde de en slags tjuvstart med Jonas Cambiens Maca Conu – som først var kvartett, og siden er blitt kvintett, bestående av Cambien på flygel og orgel og saksofon, Guro Kvåle på trombonen, Andreas Wildhagen på batteri, Ingebrigt Håker Flaten på stor og liten bass og Signe Emmeluth på saksofon – tenor, faktisk. Det var en onsdag, og så gikk det slag i slag fram til søndagen, hvor All Ears hadde sitt tradisjonsrike, ømme dagtidprogram. Det blir fem dager, det.

Årsaken til at Kunstnernes Hus nå formelig bugner av konserter med jazz og annen improvisert musikk, kan kokes ned til at gjengen bak den lille jazzbaren Juret som ligger i Vika-terassen rett ved Oslo Konserthus, nå har tatt over driften av kafeen. De har også skaffet seg et flygel, med god hjelp fra Nasjonal Jazzscene – så da er liksom alt duket for å få til det meste. Det var en løfterik start på året – de fleste som vet hvordan det er i den store foajeen (eller hva man skal kalle det) på Kunstnernes Hus vil sikkert lure på hvordan lydforholdene er når det trøkkes til på scenen – eller for den saks skyld når det ikke trøkkes til, men spilles noen mikro-greier der, mens folk sitter og spiser og prater over glassene noen titalls meter unna. Men det går fint, altså. Under konserten med Maca Conu dro Wildhagen til noen ganger, slik han har for vane, og da var det som om man kunne høre en ekstra liten merksnodig etterklang sveve opp fra toalettet i underetasjen. Når de på tampen bød på en låt som etter hvert utviklet seg til skronkete, sein-Coltranesk ekstase, gjallet det under taket – men det gjør jo egentlig bare at lydbildet minner litt om fete liveopptak, tatt opp i like ukontrollerbare, klangrike rom, fra gamle dager. Åpningskonserten på All Ears ble besørget av Alexander von Slippenbach og Paal Nilssen-Love, som fylte rommet med gonger, flygel, publikum og lyd – både tordenvær og små pregnante, skarpe kling, i tillegg til Thelonious Monks ånd som svevde som en tilbakevendene dagdrøm gjennom settet og til slutt ble konkretisert i ekstranummerets lek med «Trinkle, Trinkle». Det var, rett og slett, litt staselig. Og under de mer «detalj-orienterte» konsertene på All Ears – for eksempel solo-konserten til perkusjonist Toma Gouband, hvor han spilte på steiner og svære trommer, holdt publikum på konsentrasjonen i den ene halvdelen av salen, der konserten liksom «foregikk» – mens det som eventuelt måtte være av mumling og sosiale lyder fra den andre delen ikke føltes som bevisste forstyrrelser, men bare den naturlige omgivelsen akkurat denne konserten foregikk i. Disse tingene fascinerer meg – hva som er forstyrrelser under en konsert, har ikke bare med selve lyden å gjøre, men følelsen du måtte sitte med, altså om det er lyden av noen som er hensynsløse i konsertsonen – eller om det er lyden rundt konsertsonen, hvor det ikke i like stor grad er noen hensyn det er naturlig å ta. Jeg skal ikke strekke denne tesen for langt, noen ganger er bråk bråk, naturligvis. Men denne grensen er flytende, og sånne All Ears-sett er jo en stresstest god som noe. Det er jo kanskje en lignende årsak til at jeg ikke ser for meg at den litt gjallende lyden inne på Kunstnernes Hus kommer til å være noen stor utfordring (bortsett fra for landets glimrende lydteknikere, naturligvis) – når du er i et karismatisk rom, som dette jo er, er veien langt kortere til å godta at det er sånn det er nå. 

Sarah Buchner lager en liten satirisk dukke-kortfilm i kinoen på Kunstnernes Hus. Noen fikk hetta, andre likte det. Foto: Cornelia Kristiansen

På All Ears brukte de også andre rom, både visningslokalet i første etasje og kinoen – som byr på andre muligheter, litt mer fokus, og også en mulighet til å være på festivalen uten å skulle følge med hele tiden. Jeg håper de er der lenge – og jeg blir ikke overrasket over om konserter på Kunstnernes hus blir en ting som virkelig får prege dette halvåret i Oslo – og lørdag denne helgen markerer Juret sin overtagelse, og starten på sesongen, med konserter (Kjetil Mulelid, piano, Isak Brekken, piano, Jakob Nordli Leirvik, sang) og dj’s. Det starter klokka fire og fortsetter vel så lenge det er gøy. Det føles unektelig som starten på noe.

**

Levina Storåkern gleder seg til sommeren

Levina Storåkern, fotografert av Eirik Havnes

Det er Trondheim Calling denne helgen, og et av bandene som allerede har stått på scenen under denne iskalde og hjertevarme fesjåen, er den svensk-norske kvartetten Diket, som spiller groovy bandmusikk med tørrvittige, poetiske tekster og deilig, snublende knusktørt gitarplukk av Jonathan Kleven, over hipt komp fra bassist Hanna Skjerdal og trommeslager Oddbjørn Sponås. På vokal, fele og kantele møter vi Levina Storåkern, også kjent fra Ævestaden og under eget navn, hvor hun også krysser grensen fra musikk til prosaopplesning og betroelser. Et fint typegalleri i denne kvartetten. Jeg så Diket under Riksscenen forrige fredag, i trespann sammen med Gabba (fantastisk) og Reolô (bra, dog på det jevne), og blant utspekulert effektive hooks og mer utsvevende felepartier, ble jeg nok en gang minnet på at grunnen til at en låtskriver som Storåkern treffer, ikke nødvendigvis er disse store makrotrendene man griper til når man skal forklare fascinasjonen for folkemusikk og alt det der, men at hun har det gode låtskriver ofte har, et grep om å skrive om dette livet, i stort og smått. Forelskelser, lengselen etter sommeren – slike ting. Uansett – det var på høy tid å prate med Levina Storåkern.

Du vender stadig tilbake til årstider og måten de påvirker sinnsstemningen på i tekstene dine. Hva betyr slutten av januar for deg?

– Åh. Jeg syns januar er vanskelig, jeg er en sommartjej – selv om jeg faktisk fyller år i dag (intervjuet ble gjort onsdag denne uken, journ.anm). Jeg vil at det skal bli sommer nå umiddelbart, helt alltid være det, jeg liker egentlig ikke våren engang. November – februar er definitivt ikke for meg. Det finnes alltid en slags forventning på nyåret, et ekstra press om hva våren skal bringe, selv om man ikke har et konkret nyttårsforsett og sånne ting. Jeg nevner det på soloskiven. Når solen kommer tilbake, spør den meg hvor langt har jeg kommet siden sist. Eller har jeg stått stille? 

Som nordboere forholder vi oss jo til ganske store skifter. Fra at mørket er veldig nærværende midtvinters, til at det nesten forsvinner på den andre siden. Gir det deg noe poetisk, i det minste?

– Ja, det er jo interessant det der, årstidene er veldig nærværende og det er noe jeg tenker mye på om jeg for eksempel leser en bok eller hører en låt. Noen sider inn vil jeg vite hvilken årstid ting er satt i. Det gir meg et tydeligere bilde av stemningen, det gjør at jeg kan forstå noe essensielt. Hva slags vær det er… det finnes så himla mye stemning i de skiftene. Så jeg kan være opphengt i det, det har en produktiv side. 

Soloalbumet ditt, Månadsvill, tar utgangspunkt i en opplevelse av å gå en dag i november og tro det er en april-dag. Jeg har forvekslet ukedager, men det har jeg aldri opplevd! Og det høres både interessant ut og litt sårbart, på en måte. Hvordan skjedde det? 

– Akkurat som at det er mulig å bli dagvill og ukesvill, opplevde jeg å bli månadsvill – et ekstremtilfelle som fikk meg til å begynne å tenke. Jeg husker at jeg gikk utendørs, jeg tror jeg hadde hatt bandmøte med Ævestaden. Det var sol ute… og du vet jo hvordan vårsol kan være, den som kommer tilbake. Novembersolen var en sånn sol den dagen, som om vårsolen kom tilbake, og det var noe med hvordan folk var, og hadde kledd seg. Det hadde også noe å gjøre med en indre uro. Jeg stressa mye i forkant av min bacheloreksamenskonsert på NMH som skulle skje i juni. “Så klart jeg stresser, det er jo april allerede” – det føltes mer logisk at det var vår, selv om det ikke var det.  

“Takk gud, det er november.”

– Ja, det var faktisk en lettelse. 

Levina Storåkern venter nede. Foto: Eirik Havnes

Men ja, det føles som at du, både i Diket og i soloprosjektet, leter deg fram til veldig spesifikke inntrykk som du snor tekstene rundt, for eksempel i tilknytning til sesongene. Hvordan jobber du med tekst – og hvordan startet du?

– Det var mange spørsmål på en gang! Jeg finner en sterk tilfredsstillelse i å fange en følelse eller stemning veldig eksakt i tekst. Det blir ofte veldig konkret og tydelig, det kan for eksempel handle om å nevne hvor kaldt det er, hva som befinner seg utenfor vinduet og så videre. Når jeg begynte å skrive tekst… da var jeg vel seksten år og ulykkelig forelsket. Det fantes et svensk poesiforum på nett der man kunne poste tekster og andre kunne kommentere. Jeg skrev dårlige kjærlighetstekster under pseudonym, og fikk kick av å lese kommentarene fra andre. Det var en hemmelig greie som ingen visste jeg holdt på med. Siden ble jeg vel litt bedre på å skrive, og jeg fikk noen venner på forumet som ble mentorer for meg. Pensjonerte lærere og sånn. Det tok lang tid før jeg viste tekstene utenfor det – det skjedde på slutten av bacheloren på NMH, der jeg gikk låtskrivingskurs og måtte skrive låter. Sidsel Endresen sa jeg skrev bra, og så begynte jeg å tro mer og mer på det. Men jeg tror det kan være noe veldig produktivt i å ha noe sånn for seg selv. 

Ja, det er gjenkjennelig fra musikklaging og sånn. Ofte tenker man jo at det skal publiseres og at det man lager skal tilhøre andre – men tiden før, når det man lager bare er noe man har for seg selv, er også dyrebar. 

– Ja. Etter hvert har jeg møtt to av mentorene jeg fikk på det forumet også – og siden har jeg også gått på Skrivekunstakademiet. 

Tenker du å bli forfatter?

– Det er jo en drøm. Jeg har trykket pamfletter selv og sånn, og på soloplata er det en plakat der alle tekstene på albumet er trykket. Jeg vil veldig gjerne gi ut en bok på et tidspunkt. Jeg fikk et spørsmål i dag om jeg skal tituleres som musiker/låtskriver eller poet. Jeg har aldri tatt “poet” i bruk, jeg tror kanskje det vil føles annerledes om jeg har gitt ut en bok. Det er ingen regler for det der, det er bare inni meg. Jeg har lyst til å skrive mer, fokusere på å skrive mer, og lage tekst som ikke nødvendigvis skal brukes til musikk. 

 

På soloplaten har du med Johan Lindvall, som også er musiker og som ga ut romanen Februar for noen år siden. Har dere snakket om det å jobbe med begge deler?

– Vi gikk jo faktisk i samme klasse på skrivekunstakademiet, det var der vi ble kjent – vi var de to svenskene. Det har vært veldig inspirerende – Johan har gitt ut bok på norsk, og det er interessant å se at det faktisk er mulig. Og at det kan kombineres med et musikervirke. Jeg opplever at Johan skjønner mine tekster også – vi har et litt likt lynne, han og jeg. 

Er det noe du leser for tiden?

– Akkurat nå er det Djævlebogen av Asta Olivia Nordenhof. Da jeg fylte 18 år og ble myndig, og det plutselig ble mulig å kjøpe ting på internett, var det første jeg kjøpte en diktsamling av henne som heter Det enkla och det ensamma i svensk oversettelse. Den var viktig for at jeg begynte å skrive selv. Jeg fant mye trøst i den, og hadde den med meg over alt – jeg ble stressa om den ikke var lett tilgjengelig, for plutselig kunne jeg få behov for å lese et dikt fra den. Jeg leste  også nettop ut en bok av Eva Ström som er veldig bra, synes jeg, Den underjordiska floden. Det er vel det mest nylige. 

Hvordan fant dere i Diket hverandre?

– Det er Oddbjørn som er ansvarlig for det. Han spilte trommer i Benedikt, som Ævestaden samarbeidet med om en EP. Slik møttes vi, og han ville gjerne starte et prosjekt med meg. Oddbjørn spilte i flere band med Jonathan, gitaristen, og han satte oss tre ihop. Vi møttes sommeren 2022 og holdt på sporadisk, møttes og jammet, og så tok det en stund. Vi fant et slags sound etter hvert, og da vi skulle i studio ville vi ha bassist også, så da fikk vi med Hanna, som Oddbjørn også har spilt sammen med. Det er egentlig Oddbjørn som har satt sammen hele greia, og med Hanna ble det komplett. Martin Langlie som har vært produsent har også bidratt til uttrykket vårt, han kom på så mange uventede ting som vi ikke hadde funnet på selv. 

OK, vi må innom den berømmelige folkemusikkbølgen som hjemsøker landene våre. Det er naturlig å se måten Diket låter i sammenheng med Valkyrien, hvor Martin spiller, og en rekke andre band. Gir det mening for deg, eller stritter det litt imot å skulle bli “bølgeforklart” på den måten? 

– Det er et stort spørsmål. Jeg ble bevisst på det i forbindelse med Ævestaden. På en måte føltes det som at vi kom inn litt før bølgen… du hadde for eksempel Valkyrien og Morgonrode, men det var også et slags tomrom, det hadde kanskje ikke vært et nytt ungt  folkband som drev med de greiene. Jeg er kjempeglad for at bølgen har kommet. Vi har jo pratet om det langt tilbake – når skal den komme? Nå er vi midt i det, og jeg tror mange finner Diket på grunn av det. Det er flere lyttere som våger å si at de liker denne greia, kanskje. Helt i starten av Tuvas Blodklubb var det mest vi som pleide å gå på Riksscenen som gikk der. Så tok det av, plutselig ble det utsolgt. Og da ble det litt sutring også – “masse folk her, jo, hvor kom de fra?” – men så tok vi oss i det. Vi har jo ønsket oss dette, nå er det her. Vi kan ikke klage. I Sverige er det også mange utenfor det såkalte folkemusikkmiljøet som finner frem til folkemusikken, blant annet gjennom en musiker som Sara Parkman, som har nådd veldig bredt ut. 

Ja, hvordan arter de tingene seg i Sverige versus Norge? 

– Det er også et spørsmål som er vanskelig å svare på. De siste ti årene i Norge, føles det som at man kombinerer folkemusikk med nåtidsmusikk, litt performance – mens i Sverige har kanskje folkemusikk og jazz vært en større greie. De unge folkemusikerne i Sverige har muligens også hatt litt mer fokus på det virtuose, kompliserte arrangementer – hvis man absolutt skal lete etter et mønster. Det er mange som er inspirert av bandet Väsen og deres måte å arrangere folkemusikk på i Sverige. I Norge er det mer fokus på mikrotonalitet, litt mer skittent, mer dåm, dankt og tungt og enklere arrangementer.  Det er ulike trender. Tradisjonelt har kanskje folkemusikk i Norge også vært preget mer av nasjonalisme, på godt og vondt, mens det i Sverige har vært mer gröna vågen, hippie-greia.  Men et resultat av folkemusikkbølgen som gjelder begge steder, er at det ikke bare er folkemusikere som har lyst til å gjøre noe som er mer poppa – det er også musikere fra mange andre miljøer som har lyst til å blande inn mer av det i sitt uttrykk, det kommer fra det holdet også. 

Hvordan endte du opp på NMH?

– Jeg er oppvokst i Mölndal, utenfor Göteborg, og gikk på folkemusikk-videregående i Falun. Det er eneste stedet i Sverige man kan gjøre det. Jeg hadde oppdaget folkemusikk på slutten av ungdomsskolen, og startet på den linja og ble mer og mer interessert på ordentlig. Den linja i Falun var litt høyskoleforberedende, den siktet på at man skulle søke seg videre. Da var det flere alternativer – Stockholm, Göteborg og så videre. Men mellom andre og tredje klasse på videregående hadde jeg hatt sommerjobb på Norsk Folkemuseum. Der ble jeg kjent med Tuva Færden, Maja Gravermoen Toresen og Jon Brodal, som spiller i Vrang. De sa at jeg burde søke på NMH i Oslo også. Og da jeg gjorde det, fikk jeg veldig godt inntrykk. På de skolene jeg søkte i Sverige var de veldig tydelige på at man bare kunne søke på ett instrument, og spille det under pptaksprøven. Jeg har hatt vanskelig for å bestemme meg, på gymnaset hadde jeg både fiolin og sang som hovedinstrument. Jeg søkte på fiolin overalt, men i Oslo ble jeg også spurt om alt det andre. Kan du synge? Spiller du kuhorn? De var interesserte, og så en verdi i alt jeg gjorde. Da tenkte jeg at jeg nok skulle gå der om jeg kom inn. Det er litt mer sånn musiker jeg er, enn å være megadyktig instrumentalist. Og så var det jo uansett bare i Oslo jeg kom inn! Det føltes veldig bra, og opplevelsen jeg hadde på opptaksprøven gjenspeilte seg i studiet. Selv om jeg hadde fiolin, ble jeg oppmuntret til å bevare bredden. 

Jeg må be om litt generaliseringer til – hva er forskjellen i felestil mellom Norge og Sverige? 

– Det er også litt vanskelig å svare på, for jeg har jo ikke vært så virksom i Sverige, jeg flyttet til Norge da jeg var 19. Jeg følger med på avstand, og vet ikke alltid hvor mye man kan stole på den følelsen jeg har. Spillestilen på fele varierer jo også fra plass til plass, som dialekter over hele Norge og Sverige. Det finnes like store forskjeller fra sted til sted som det gjør mellom landene. Men om jeg skal generalisere om Sverige og Norge, er åpenbart den største forskjellen at Sverige ikke har hardingfele, og hvordan hardingfela som instrument i sin tur har preget mye av felemusikken den brukes i. Men i grensemusikken hører man ikke hvor grensa går – og om man tar Finnskogmusikken som eksempel, er jo den lik på norsk og svensk side. 

Jeg har hørt noen spørre om den økte interessen i Norge også tyder på en nasjonalisme eller nasjonalromantikk, og det virker så søkt om man faktisk oppsøker det. Mitt perspektiv på den økte interessen, er jo at den delvis også har sprunget ut av at mange musikkinteresserte folk har hørt på tradisjonsmusikk og pop fra ulike deler av verden – og så blitt mer nysgjerrige på hva som har sprunget ut her hjemme. Et tydelig eksempel på det er jo for eksempel hvordan inspirasjonen fra Tinariwen og den typen band sniker seg inn i folkrocken – Valkyrien, Pumpegris, Reolô og så videre. 

– Javisst – når man spiller mikrotonalt i Norge er det jo mange som sier “det høres ut som musikk fra det eller det landet”  – mens det man tar utgangspunkt i kan være en skala hentet fra en norsk tradisjon, for eksempel en norsk 1700-talls langeleik. De som faktisk forholder seg til folkemusikkmiljøet i Sverige, som drar på greiene, vet naturligvis veldig godt at det ikke har noe med nazisme å gjøre. Sverigedemokratene er én ting – det finnes også enda mer ekstreme miljøene, og de har det til felles at de bruker folkemusikk ganske ofte i videoer og sånn. Da blir det sånn at vi må være veldig tydelige – kreve at videoer der de har brukt musikk blir tatt ned og så videre, det er en konstant greie som pågår. 

Diket spiller på Trondheim Calling denne uka – hvordan ser resten av året ut? 

– Vi holder på med å ferdigstille et nytt album. Det er hovedfokuset nå, og så blir det en del spilling i sommer og kanskje enda mer i høst. Det blir album denne gangen – den forrige’Och en kom vintern var en slags EP, det blir enda mer musikk. Vi har fått oss booking også, og da vi begynte å jobbe med musikken til albumet, merket vi at vi hadde lyst til å gjøre mer konserter. Vi er veldig spillesugne, vi vil ut og prøve musikken live, også for å finne ut hvordan skiva skal ende opp. Det er en god ting å gjøre. 

Hva med Ævestaden?

– Vi fortsetter å spille slippkonserter for albumet vi slapp i november – det er konserter denne våren som er en del av slippturneen. Etter det er det ikke noe mer spesifikt enn å bare fortsette – vi er fremdeles noen konserter med Kanaan, så folk kan fremdeles høre den musikken. Vi prater om ulike ideer og utgivelser, det er låter som ikke har fått plass ennå… men nå nyter vi först och främst  å spille den her Ni blomster i en åker-musikken, som fremdeles er ny for oss. 

****

Ukas singel #1: Flarnestedet

Madmax

«U stole my guitar :(«

(Jazzland recordings)

Akkurat drømmende synthflarn er ikke noe jeg går lei av med det første, og det er få om noen (Aufles, Wang) som vrenger finere slike ut av hendene sine enn Anna Ueland, som også synger på denne lett psykedeliske men også ganske shreddete popsingelen. Bandet har såvidt jeg vet røtter tilbake til ungdomstiden på Sund, og er et lite satsningsprosjekt virker det som (blant flere). Låtskrivingen generelt er delt mellom bandmedlemmene på det kommende debutalbumet «We’re bringing dubstep back!», og de er da Niklas Heide på spenstige trommer, Albert Rygh på deilig elgitar og Herman Arntzen Hestbek med basslinjer og knotting på tuba. Låten handler kanskje om en faktisk hendelse, men først og fremst om den vanskelige følelsen av å være en ung musiker i begynnede motbakke.

*****

Spor for spor: Håvard Wiik om Cimotas debutplate

Cimota. Foto: Karl Klaseie

Denne fredagen er  [ˈkɪmɔtɑː], debutalbumet til den norske kvintetten Cimota, ute nesten over alt (du kan kjøpe i butikk, laste ned på Bandcamp og lytte til den på strømmetjenester minus Spotify). Det er mye å tygge på her, vi skrev bittellitt om singelen “Blues for the End of the World” forrige fredag, og det er sikkert et album vi kommer til å vende tilbake til i hærverende spalter. Cimota består av pianist Håvard Wiik, trompetist Eivind Lønning, saksofonist Espen Reinertsen, bassist Ingebrigt Håker Flaten og trommeslager Hans Hulbækmo. Det er Håvard Wiik som har skrevet låtene på dette albumet, og som alltid når det er snakk om Wiiks musikalske univers, er det Mye Som Skjer – mange veier inn og ut. Jeg vil påstå at en av de flotte effektene av musikk som Wiik har vært involvert i, enten det er solo, med trioen sin, med Atomic eller nå, med Cimota, er at det er musikk som også skaper en sult etter hva som ligger bakenfor. Altså, at den gir lytteren en slags kunstapetitt, begeistring for form og håndverk, og pågangsmot til å bli med videre inn i platesamlingen og idéuniverset. Siden Cimota-plata ikke har liner notes, var vi uforskammede og ga Håvard en oppgave i to deler: For det første, om han kunne skrive litt om hver låt på dette albumet, og for det andre, om han hadde lyst til å sette sammen en (kort) liste over musikk han har hørt på, og som har hatt innflytelse på denne prosessen – a la den Frank Zappa utstyrte Freak Out! med (the present day composer refuses to die, forresten. Det er sant.) Herr Wiik viste seg villig til å gjøre dette, og vi overlater dermed ordet til ham.  

NTT ba meg skrive litt om de forskjellige låtene på den nye Cimota-platen. Selv om det er mitt navn som er står som komponist kommer vi ikke unna med at hele greia hadde vært meningsløst uten magien som Eivind, Espen, Ingo & Hans lager ut av mine noter og at det sånn sett er like mye en lagseier som det ensomme arbeidet komponering er.

Spirit of ’76(scherzo) 

Ideen til rammeverket for denne låta fikk jeg etter å ha lest Theodor Adornos Gustav Mahler: a musical physiognomi. Jeg er ingen stor Mahler-kjenner, men har en affinitet for hans symfoni nr. 5. Adorno påpeker i sin bok at Mahler sjeldent videreutvikler sine temaer – i motsetning til andre komponister på hans tid – men lar dem stå for seg selv og haster heller videre til et nytt moment i den kompositoriske framdriften. Theo A  skriver videre at dette er spesielt tydelig i 3. satsen symfoni nr. 5, Scherzoen. Min låt har ganske lite med Mahler og heller ikke mye med Adornos  univers å gjøre, men formmessig prøver jeg å få fram den samme flyktigheten ; få ting blir ordentlig etablert og det går rastløst videre til neste tema og improvisasjon.  

Paper Cage

Bud Powell’s “Glass Enclosure” (1953) har lenge vært en av favorittene av hans komposisjoner. Foruten at det er en fantastisk fascinerende og banebrytende låt, har også myten rundt selve tittelen gitt meg mange kontemplative øyeblikk. 

Powell var et svart amerikansk supergeni som revolusjonerte jazzpiano som vi kjenner det,  men samtidig er hans livshistorie en av de store tragediene i jazzhistorien. Rundt tiden da “Glass Enclosure” ble skrevet, var han i lange perioder tvangsinnlagt på psykiatriske institusjoner. I en tid med helt åpenbar institusjonalisert rasisme ble han feildiagnostisert og gikk igjennom heftige og smertefulle behandlinger med elektrosjokk. Jeg har lest og hørt flere historier om opphavet til tittelen og mistenker den versjonen jeg velger å fortelle er av et mer mytisk opphav, men det passer mitt narrativ så jeg velger å stå for den. Powell sa at i tiden etter elektrosjokkene  «følte seg som å være innkapslet i glass (“Glass Enclosure”). Jeg får ofte en lett klaustrofobisk følelse når jeg hører låten – med tittelen i bakhodet – med dens lettere dommedagsaktige fanfarer. Den er teknisk sett helt gjennomkomponert(altså uten noe nevneverdig improvisasjon), noe som var uvanlig for jazzlåt på den tiden. Med min fascinasjon for denne låten som  bakteppe  prøver jeg med “Paper Cage” å oppnå noe den samme gjennomgående narrative effekten. Men med langt flere improvisatoriske elementer. Tittelen, “Paper Cage”, refererer også til “Glass Enclosure” da det er lettere å bryte seg fri fra en papirkonstruksjon enn en av glass.

Blues for The End of The World

Da jeg skrev den sent i 2023 til Cimotas første møte, hadde jeg en økende følelse av at ting ikke gikk helt veien i verden, noe var i emning. Litt spøkefullt og ironisk, ga jeg den tittelen “Blues for The End of The World”. Og nå, et par år etterpå, kommer 2026 og bare ; “hold my molotov cocktail, please!”. Jeg hadde ingen programmusikalske motivasjoner under komponeringen, men innser jo nå mtp zeitgeisten at det er lett å legge litt ekstra tyngde i tittelen. Så imens du venter på lyden av apokalyptiske hestehover, kan du nyte denne.

23.8.2023 (Acoustic Version)

Dette er et utdrag fra en lengre elektroakustisk komposisjon for kvintett og feltopptak som opprinnelig har en varighet på over 30 min. Dette lar seg dessverre svært sjeldent bli framført i sin helhet, men jeg synes dette utdraget lever sitt eget liv ganske godt.  

Sunday Picnic

Denne låta skrev jeg på en Søndag og som amerikanerne sier: “It ain’t no picnic!”. Sånn spillemessig. Så enkelt kan det være. Noen ganger. 

******

Bonusspor: 50 fra Wiik

Filip ville jeg skulle nevne 4-5 plater som var en inspirasjon under arbeidet med musikken. Jeg forklarte at det var helt en umulig oppgave.  Så her kommer 50 plater som har mer eller mindre med noe å gjøre, som har vært i rotasjon i hjemmet, som helt sikkert og meget mulig har bidratt til ideer og innfall. 

Jo Kondo: Sen No Ongaku

Jo Kondo: Mr. Bloomfield, His Spacing 

Jo Kondo: Norio Sato Plays Takahashi* & Kondo*

Toshiro Mayuzumi/The Music Department Of The Imperial Household*: Showa-Tempyo-Raku

V/A: Electronic Panorama: Paris, Tokyo, Utrecht, Warszawa

Rameau* / Marcelle Meyer: L’œuvre De Clavier

Rameau* – English Baroque Soloists*, John Eliot Gardiner: Dardanus

Scarlatti* / Marcelle Meyer: 32 Sonates

Marion Brown: Geechee Recollections

Duke Ellington: Early Ellington – The Complete Brunswick And Vocalion Recordings Of Duke Ellington, 1926-1931

Luigi Nono: A Floresta É Jovem E Cheja De Vida

Luigi Nono: Fragmente – Stille, An Diotima

宮内庁楽部* – Gagaku

Makoto Moroi, Chikuho Sakai, Syohdoh Sakai: 竹籟五章 対話五題 = Five Pieces For Shakuhachi «Chikurai»/Five Dialogues For Two Shakuhachis / Shin Mukaiji

Muhal Richard Abrams: Colors In Thirty-Third

Ivo Malec: 3L

Guus Janssen Septet – 85 …. 86

Art Ensemble Of Chicago: People In Sorrow

V/A: Anthology Of American Folk Music Harry Smith

Yusef Lateef: Before Dawn: The Music Of Yusef Lateef

Charles Ives: Calcium Light Night

Cecil Taylor: Cell Walk For Celeste

Frank Lowe & Eugene Chadbourne: Don’t Punk Out

Derek Bailey: Drop Me Off At 96th

Gil Mellé Quintet & Sextet 

Luc Ferrari: Interrupteur / Tautologos 3

Luc Ferrari: Und So Weiter / Music Promenade

Luc Ferrari: Presque Rien No.1 / Société II

Bud Powell : The Amazing Bud Powell, Volume 2

Sun Ra:  We are in the future (The futuristic sounds of Sun Ra)

Johan Jacob Froberger/gustav leonhardt:  Suite & Toccatas

Girolamo Frescobaldi: Fantasie (1608) – Ricercari & Canzoni (1615) – Fiori Musicali (1635)

Orchestra Of The National Music Institute, Seoul, Kim Ki-Su: Korean Court Music

The Balinese Gamelan: Musique From The Morning Of The World

Henry Purcell/London Baroque: Sonatas en trio

The Benny Morton And Jimmy Hamilton Blue Note Swingtets

The Gelugpa Sect / The Nyingmapa Sect: Tibet Musique Rituelle 

琴・名曲の調べ 2 = Koto Music: Kiyoko Miyagi, Kazue Miyagi, Akiko Yazaki, Goro Yamaguchi, Mikiko Kobashi, Kozan Kitahara*

Olivier Messiaen, Yvonne Loriod:  Catalogue D’Oiseaux

John Dowland, Viola Da Gamba-Quintett • Schola Cantorum Basiliensis*: Lachrimae • Pavanen • Galliarden

Wadada Leo Smith*: Spirit Catcher

Lukas Foss, Adele Addison, Leonard Bernstein: Time Cycle

The Bill Dixon Orchestra: Intents And Purposes

Bill Dixon: November 1981

Bernd Alois Zimmermann: Die Befristeten / Improvisationen Über Die Oper «Die Soldaten» / Tratto

Anthony Williams: Life Time

John Cage: Nocturne – Six Melodies – Amores – A Valentine Out Of Season – Music For Marcel Duchamp

Charlie Mingus* Featuring John Handy: Right Now: Live At The Jazz Workshop

Derek Bailey / Tony Coe: Time

Frederic Rzewski: Four Pieces, Ballad No. 3 «Which Side Are You On?»

*******

Ukas singel #2: Lille bra

Bliss Quintet
«Lille harmonik»
(Jazzland recordings)

Bliss Quintet. Foto: presse

De begynner å få noen år på baken, med kvalitetssterke plater og utstrakt turnering. Og det merkes på den første singelen fra Bliss Quintets kommende album In Motion som utgis i mars. Modningsprosessen er framskreden. Her stoler man på at kraften som ligger i de meditative flater, og spenningen i vakker utforskning, er tilstrekkelig for å holde publikum vidvåkne i en annerledes type single enn hva Bransjens logikk kanskje vil tilsi.  Låten er skrevet av mannen med den vakre bassgitaren, Gard Kronborg, og innledes med saksofonist Zakarias Meyer Øverlis kaval-fløyte. Han er blant musikerene i landet i dag som virkelig evner å legge total følsomhet og epikk i sine soloer.

Den sender oss mot øst, og duver tålmodig alene til Oscar Andreas Haugs lyriske og stolte trompet gir ham selskap. Benjamin Gisli Einarsson legger grunnlag med dype orgeltoner mens Rino Sivathas strør lett cymbalregn over komposisjonen. Nydelige greier, og den vil gjøre at settene på deres kommende konsertrekke får puste.

********

Ukas singel #3: Bebartet begeistring beblogget

Action Now! Veslemøy Narvesen! Nicolas Leirtrø! Kit Downes! Mats Gustafsson! Foto: Juliane Schutz!

Nicolas Leirtrø’s Action Now!

«Darkness»

(Sauajazz)

Nå har den ene blogghalvdelen tatt turen helt til bartebyen for Trondheim Calling, og Nicolas Leirtrø har ikke vært å skue noe sted. Hva skjer?! Noen i bookinggruppa må gå i seg selv. Heldigvis finnes det andre løsninger, for denne fredagen kom første single fra den særdeles lune og oppvakte bassisten og barygitaristens prosjekt Action Now! Litt annerledes enn  slik vi kjenner Leirtrø fra I Like To Sleep, Dafnie og andre prosjekter.  Nærmere tolv minutter i den hypnotiske groovesonen, med man of the moment Kit Downes på veldig tjukt og godt rock-orgel, Leirtrøs rytmesøster Veslemøy Narvesen i kjent driv (og med en skummel solo), og på toppen det mektig truende og umiskjennelige saxbulderet til Mats Gustafsson. Det er ikke full bombing heller, her viser bandet store dynamiske evner. De hadde noen konserter i fjor og gikk også inn i Øra studioer og fikk fanget monsteret på platen Entrance som skal shippes i midten av mars. Dette plateselskapet har forøvrig på kort tid blitt blant de mest spennende kvalitetsgarantistene i norsk musikkliv.

 

*********

Tendens i norsk sanglyrikk del 2: Ungdommens nåskap

Andre og siste del i en artikkelserie om ny norsk sanglyrikk av Peter Vollset.

Hayeminol. Foto: presse

I forrige uke skrev jeg om Reolôs Dystopi Delete. Denne uken skal jeg forsøke å ta for meg Ingen Vår i År av Hayeminol. Den underliggende påstanden i hele dette prosjektet er at disse to platene, to av mine absolutte favoritter fra i fjor, tekstlig sett handler om det samme (det konstante bakteppet av forjævlighet i våre liv) men sett fra veldig forskjellige vinkler og med forskjellig lynne. Ved å sammenligne de to vil man kunne se dem begge klarere. I dagene som har gått siden første del ble publisert har jeg forstått at dette enkle premisset har avstedkommet behov for to presiseringer før vi setter i gang med del nummer to.

A) Denne plata fra 2026 er fra 2025.

Den offisielle utgivelsesdatoen for Hayeminols Ingen Vår i År er 14. januar 2026. Jeg hørte den for første gang på sensommeren i fjor, da en påkoblet person hørte min begeistring over konserten deres på Hærverk i Parken og sendte meg en promo-lenke til en spilleliste med hele albumet på. I månedene som kom hørte jeg mer på spillelista enn noen annen plate. Den skulle egentlig utgis på høsten en gang, men ting tar tid og det var noe greier med trykken og bla bla bla. Jeg vedkjenner at den kom ut i år, men for meg er den fra i fjor.

B) Det konstante bakteppet av forjævlighet i våre liv finnes og du er ikke gæern bare fordi du legger merke til det.

Jeg vet ikke om punkt B) trenger noen brødtekst.

—

Hayeminol er et rockeband fra Oslo, med Oppsalgutt Ånon Bakkjen som primus motor og konstant medlem. Under innspillingen av Ingen Vår i År bestod bandet, foruten Bakkjen, av Jonas Thuland, Álvaro Erdal og Thora Tuveng. Tilfeldig eller ei, siden Tuveng ble med i bandet rundt 2022 har uttrykket deres gradvis utviklet seg fra å være mer eller mindre rendyrket punkrock til å bli stadig mer harmonisk eventyrlystent, sjangersprikende og vokalpreget. På Ingen Vår i År fremstår de som et full-on høyoktan kunstrockband med et sted mellom fem og femten gode ideer per låt – på rad og rekke, ofte uten at partiene gjentar seg – og med lite hensyn til hvorvidt materialet kan synges og spilles live av dødelige mennesker.  Det er deres fjerde full-lengder. De er tjueto år gamle.

“Lampeskjermen har krevd et nytt offer” låter de første ordene ut av Bakkjens munn på åpningsporet “Ingen Vår”. Kverrulanten i meg synes den lekre tegningen på omslaget (av en hvit sirkel full av presumptivt døde fluer) minner mer om en lampekuppel enn en lampeskjerm, men metaforen står: Det er noe menneskeskapt og lysende som fanger og sulter ihjel sjanseløse, instinktdrevne vesener. Vi snakker om teknologi, folkens (som en gammel gubbe som hver natt bruker lyset fra mobilskjermen til å finne frem i et mørkt soverom uten å vekke min kjære kan jeg dessuten sette pris på den doble betydningen i ordet “lampeskjerm”).

Av særlig interesse for Hayeminol er smarttelefoners kamera-funksjon. Brukergrensesnittet fra bildegalleriet på telefonen beskrives som et “kryotorium”; hensikten med å forevige og fryse ned all denne tiden, meldes det, må jo være å tine den opp igjen siden – å gjenleve øyeblikket om du vil. Hvor bokstavelig ordet “gjenleve” skal forstås her forandrer seg frem og tilbake i løpet av “Ingen Vår”. I et jæskli fengende parti skisseres en klin kokos overbevisning om at det eneste som per i dag hindrer evig gjenopplevelse av tilstrekkelig preservert tilværelse er midlertidige teknologiske begrensninger. Ikke at bandet nevner det, men dette er faktisk det ganske mange av verdens rikeste tech-psykopater mener på ordentlig: Et tilstrekkelig avansert dataspill er en perfekt erstatning for livet, og tilstrekkelig avanserte dataspill er rett rundt hjørnet. To helt sinnssyke og kategorisk feilaktige påstander som farger livssynet til menn som har stor innflytelse over politikken i verdens største økonomi as we speak.

Våren i tittelen (den som uteblir) er dagen alle disse fryste øyeblikkene skal tine og gjenleves for alltid. Og akkurat der, når man innser hvor sprøtt umulig de totalitære ambisjonene om en evig livssimulator er, så zoomer Hayeminol inn igjen til oss, der vi knipser i vei med telefonene våre. Den dagen vi gjenlever alle disse øyeblikkene kommer neppe den heller.

—

Sympati for, og empati med, døende fluer er forresten et tilbakevendende motiv for Hayeminol.

—

Rett etter “Ingen Vår” kommer sangene “Hvem er du i dag” og “Hvem er mennesker” (jeg tenker på dem som “Hvem-låtene”). I form er de vidt forskjellige, men de er nok satt sammen av en grunn. Den første er en skrikende og støyete, nesten XTRMNTR-aktig moshpitfyller som tar bildet fra en linje i låta før (“Jeg ser deg i mitt speil”) og spinner det ut til en identitetskrise der lytteren sitter igjen usikker på om sangen handler om én person, to personer eller alle personene. Den andre er en ekko-tung, nærmest barokk korsats som låter som en blanding av “1995” av Molly Nilsson og “Aftenbønn” av Jokke og Valentinerne, ispedd tekstuniverset til Gary Numan. Vokalen er dratt bak i miksen for å understreke distansen sangeren føler til handlingen, følelsen av å fjernstyre seg selv. Totalt sett maler Hvem-låtene et bilde av en forteller som allerede har et fremmedgjort forhold til sin egen kropp og identitet FØR den jævla mobilen kommer med i regnestykket.

—

Ifølge mine kilder omtalte Bakkjen nylig “Hvem er mennesker” som “platas dårligste låt” under in-storegig på Big Dipper. Til den evalueringen har jeg følgende kommentar: ROFL. ROFLMAO.

—

Pause/Relevant Ungdomsminne

En gang da jeg var atten klina jeg med ei jente i en liten sofa vi hadde stående rett innenfor takbalkongen i leiligheten der jeg vokste opp. Det var ikke første gang jeg klina med en jente, men det føltes slik, og jeg trodde jeg skulle sprekke. “Dette skal du faen ikke glemme”, tenkte jeg – in medias res – “Hvis du aldri er lykkelig igjen så lenge du lever er det greit. Dette er lykke nok for et liv.”

Jeg har tenkt på de minuttene i sofaen utallige ganger opp gjennom årene – ikke minst i de håpløse tyveårene var det noen ganger verdifullt å minne meg selv på at jeg faktisk er i stand til å føle lykke. Jeg husker selvsagt jenta, hvordan hun så ut, hva hun heter. Men jeg husker også det blasse, rosa, Space Invaders-aktige mønsteret på sofaen, hvordan støvet hang i den bleke ettermiddagsolen fra balkongen, og jeg husker hvilken låt som ble spilt fra de stusselige PC-høytalerne tre meter unna: “(You Take) This Heart of Mine” med Tindersticks (jeg tilbragte mye av tenårene iført frakk).

Det jeg ikke husker er følelsen i seg selv. Jeg husker at den var der, og jeg husker min reaksjon på den, men jeg kan ikke gjenkalle den i hjertet, klarer ikke trekke noe ut av minnetåka som innehar noe av følelsens følelse, eller qualia, for å bruke et ord fra ex.phil. Det klareste minnet er og blir min egen formaning: “Dette skal du faen ikke glemme”. Jeg fanget en sommerfugl og spikra den fast til hjernebarken for alltid. Nå, når mer tid har gått siden enn jeg hadde levd på tidspunktet, er sommerfuglen blitt til støv og støvet blåst bort. Bare spikeren står igjen.

—

 Ikke la det være sagt at Hayeminol bare kommer med problemer uten å foreslå løsninger. På “Syntetisk Brennesle”, som veksler frem og tilbake mellom partier av dirrende formanende proklamering og partier med en slentrende, nynnende tralling (et av platas utallige tilfeller av vellykket musikalsk skjøtearbeid som slett ikke funker på papiret) oppfordres lytteren til å simpelthen gjennomskue samsara, frigjøre seg fra sine jordiske lenker og oppnå nirvana. Easy peasy. Det holder ikke å bare kvitte seg med eiendeler og dagjobben – din blotte identitet er i seg selv en idé om hva du skal gjøre i fremtiden og derfor en implisitt forpliktelse.

Det Buddha fant under et fikentre i India kan du finne under byens lys i regnet, hintes det, før de avslutter med en liten demonstrasjon: Det irriterende catchy nynnepartiet gjentas og fader ut i det som er, eller hadde vært, en ganske selvinnlysende og tilfredsstillende sirkelkomposisjon, dersom låta hadde slutta der den signaliserer at den skal slutte. I stedet raser lyden tilbake i ekstatisk, ordløs koring, et parti vi ikke har hørt før. Dette partiet er et musikalsk brudd på kretsløpet med to streker under: Fritt fra egoet (hele bandet synger), fritt fra språket (det er ingen tekst), fritt fra fortiden (det er ingen gjentakelse) og fritt fra fremtiden (det skal ikke gjentas). Det er noen av de vakreste sekundene gitt ut på plate i det siste. Slik skal vi leve, sier Hayeminol. Slik skulle vi levd.

Så runder de av med hvordan vi faktisk lever.

—

“Jeg Akselererer” er det ti minutter lange avslutningsporet på “Ingen Vår i År”, dit alle spor løper til og fra, platas sentralbanestasjon. De første fire minuttene (som ble gitt ut som singel i mai i fjor) høres litt ut som om Dinosaur jr. fikk i oppgave å spille et John Williams-tema, med en tekst som ved første ørekast handler om det velkjente fenomenet “tida går fortere desto eldre jeg blir”. Jeg skriver “ved første ørekast” fordi det fort blir klart at dette fenomenet bare er et symptom. Det meste de har sunget om så langt har egentlig bare vært et symptom på det plata egentlig handler om: Menneskets tilsynelatende uslokkelige tørst etter, og manglende evne til, å mestre tiden.

Etter fire minutter med støy-indie renner “Jeg Akselererer” ut i en cinematisk lyd-collage av feltopptak og ambientmusikk. Her utviser bandet slående kyndighet i filmspråk: Dette er lydkodet som et flashback. Hvis det vi hører på var en film, og hovedpersonen hadde hatt en død sønn, hadde han vært på skjermen i snekkerbukse nå, smilende og overeksponert mot en gylden kornåker. Vi hører damer som snakker, en t-bane som bremser, og bak det hele: Et barn som klimprer på et piano og improviserer en sang om at i dag er en fin solskinnsdag. Dette er det tapte. Dette er over. Den døde sønnen ser inn i kamera mens blenderen åpnes. Låta begynner igjen.


—
Her er måten man lærer å tenke på tid på skolen: Tiden er som en eviglang grammofonrille og “nå” er en nål som trekkes langs rillen, i én retning, ett sekund i sekundet, for alltid. Alt foran nålen er fremtiden og alt bak nålen er fortiden, og fremtiden (som enten er uendelig eller så lang at den likegodt kunne vært det) blir til fortiden i et jevnt tempo. Men hvor lenge varer “nå”? Hvor bred er spissen på grammofonnålen? Hvor tykt er skillet mellom to sider i en bok? Man zoomer inn, og zoomer inn, og leter etter noe som hverken er fremtid eller fortid, og finner ingenting. “Nå” finnes ikke uten “når” og “da”. “Nå” er kun et skille. Det som oppleves som nåtid er en abstraksjon skapt av menneskehjernen, en uklar blanding av reaksjoner på ting som nettopp har skjedd og fremsyn til ting som kommer til å skje om et øyeblikk. Å be folk leve i nuet under slike omstendigheter fremstår som urimelig.

Men dette bildet på tid går ut ifra at fremtid og fortid finnes som noe mer enn språklige bilder. Din levde erfaring tilsier selvsagt at dette ikke stemmer; livet er en konstant nåtid. Dagen har alltid vært i dag og klokka har alltid vært nå. Tidens gang er bare en betegnelse for virkelighetens kontinuerlige utvikling, og universet slik det var for ett sekund siden er ugjenopprettelig borte. “Fortiden” er en historie vi forteller oss selv, full av data vi bruker til å tolke og håndtere det at “nå” forandrer seg like fort som man kan tenke på det og “fremtiden” er ren spekulasjon. Man skulle tro at slike omstendigheter ville gjort det umulig å IKKE leve i nuet, men det stemmer bare bokstavelig talt. I din levde erfaring bommer du på nuet så ofte at det er hverdagslig: Du glemmer å gå av bussen fordi du tenker på noe som ble sagt på jobben. Du rykker til og innser at du har gått glipp av alle de tre replikkene barnet ditt hadde i skolens oppsetning av “Den Levende Skogen” fordi du planla å kjøpe noe på vei hjem etterpå. Du lukker en eller annen uverdig app, ser at halvannen time har gått og sitter med en markant følelse av å ha fått veldig dårlig valutakurs for tiden din.


—

De holder på med det samme, den grånende tech-milliardæren som drømmer om å runke i speilet til sola slukner,og jenta på stranden i Goa som opplever sitt livs vakreste solnedgang i 1080p oppløsning på telefonen sin fordi hun prøver å ta et bilde som fanger fargene. De roper til tiden: “Stå sille! Stå stille så jeg kan skyte deg!”

—

Den kritiske leser vil sikkert ha notert seg at disse utfordringene med tiden (at den flyr avsted, om den finnes, at dens papirhvite hodeskalleglis håner oss fra rett utenfor rekkevidde hvert øyeblikk av våre liv, osv.) ikke er et moderne fenomen, men tvert imot noe som har brydd mennesket så langt tilbake historien strekker seg. Dette stemmer, og det er dette jeg mente da jeg i begynnelsen av dette essayet sa at “Ingen Vår i År” er interessant i kontrast til “Dystopi Delete”. Det er også grunnen til at jeg nevnte hvor unge Hayeminols medlemmer er (det var ikke bare så min leser kunne bli passende imponert over hvor mye de har fått til i ung alder). For å bruke den samme dingsen som de bruker i første låt som målepinne: Den første iPhonen kom på markedet da Hayeminols medlemmer var tre år gamle. Anders Røine var 36.

Reolo fremstår som illsinte moralister der Hayeminol fremstår som grunnende melankolikere fordi de så godt husker en tid da forjævligheten ikke var like fremtredende, eller i det minste av en annen art. En tid da ikke alt av media og teknologi (og finans, og dating, og kunst) var stadig mer engasjementsoptimalisert på en måte som gjør alle livets områder stadig likere i sin kvalmende blanding av stressende og kjedelig. Fra likvideringer i Amerikas gater til å bli tatt for sniking på trikken fordi billetten din er tom for batteri så ser Reolo på nåtidens forjævligheter som unngåelige valg tatt av spesifikke, mektige mennesker som kunne og burde valgt annerledes. Hayeminols tekster beskriver en bedriten, moderne tilværelse som naturlig springer ut fra paradoksene iboende i den menneskelige tilstand.

—

Reolô sier «Selvfølgelig er mennesker redde og triste! Vi har jo ulykkelighetsmaskiner i lomma!». Hayeminol sier «Selvfølgelig har vi ulykkelighetsmaskiner i lomma! Mennesker er jo redde og triste!». 

Peter Vollset

**********

Av Audun Vinger og Filip Roshauw