NTT: Preppa kassetter

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts så godt som ukentlige kulturavis i digitale remseform som stikker passerspissen dypt i jazzens glødende hjerte og trekker store og små ringer rundt i landskapet! Vi er smått som senn tilbake etter en liten nyttårsferie, og kan denne uka by på stoff om Veslemøy Narvesen, Reolô, Cimota, Pappas Kassetter, BOL + Snah, Simiskina og så videre. 

Vi starter med en liten titt på uka som venter oss: 

1. Stor uke i Bodø – det ble utdelt deng til City på Aspmyras kunstgress her om dagen, og i morgen starter Bodø Jazz Open. Festivalen varer til neste lørdag, og programmet byr på mye forskjellig fint både innenfor og utafor det strenge jazzbegrepet. Om vi starter med det siste kan vi jo både nevne rabagastene Casiokids og ikke minst legendariske Manna med gjestene Joddski og Jan Steigen – mens jazzen blant annet besørges av Bodø Big Band med Silya, Nordnorsk Ungdomsstorband med Tore Johansen og Mie Bergh, Stian Carstensen & Sveinar Aase, Bertnes Brass, Rohey Taalah & Martin Myhre Olsen, Hedvig Mollestad Trio og Bodil Niska kvartett med England Brooks. Om vi skal trekke ut noe, må det bli den storstilte markeringen av 50 år i musikkens tjeneste for legenden Jan Gunnar Hoff, som også setter seg ned med jazzjournalist Tor Hammerø for en gemyttlig prat. Begge deler skjer den kommende onsdagen – og det er i det hele tatt mange mindre, intime arrangementer og muligheter til sosialisering i løpet av uka – som det skal være på jazzfestival. 

2. I skrivende stund sitter Vinger på Jazznyttkontoret og tenker lengselsfullt på Finsejazz, som arrangeres denne helgen. Jazz i 1222 m.o.h. med to sentrale unge norske band: Tuva Halse Quintet (i kveld) og Hogne Kleiberg Trio (i morgen) i tillegg til jazzforedrag fra Guttorm Andreasen og i det hele tatt. De høres jo også ut som et perfekt sted å sette en norsk jazzkrim til – dem finnes det faktisk en god del av allerede, men det er alltid plass til mer. Men vi satser på at alle kommer derfra i live i denne omgang!

3. Vi sier ikke at det kommer til å skje, men om det politiske landskapet i Norge endrer seg totalt i et slags Houellebecqsk scenario og KrF danner flertallsregjering, og om Audun Vinger blir kulturminister i denne flertallsregjeringen, har han faktisk varslet at det kun vil være lov med familieband i Norge. Men frykt ikke, for blant bandene som sniker seg gjennom nåløyene i et slikt i og for seg nokså forferdelig scenario, er BOL & Snah & Family. Her hører vi prog/jazz/altmuligbandet bestående av Tone Åse, Ståle Storløkken, Hans Magnus Ryan og Tor Haugerud, kledelig utvida av en familieseksjon bestående av Jenny Frøysa, Amund Storløkken Åse og Emil Storløkken Åse. De tre unge musikerne har gjort arrangementer av gamle BOL & Snah-låter, og det blir sikkert skapt noe splitter nytt på scenen også i kveld på Nasjonal Jazzscene – noe annet ville vært skuffende. 

4. Marc Ribot, høyt skattet som eksentrisk gitar-antihelt hos Tom Waits, som soloartist og som en del av John Zorns store musikertrupp for å nevne noe, er det første storfine internasjonale besøket på Nasjonal jazzscene i 2026 – han kommer dit på lørdag.

5. Og apropos lørdag og Oslo – noe sier meg at champagnekorkmerkene fra torsdagens ni nominasjoner til Affeksjonsverdi fremdeles sitter i taket på vin-og-kultur-huben Becco, som har fått seg en sabla fin scene oppe på loftet i tredje etasje. Der spiller trioen Pseudo Fruit lørdag kveld – vi snakker Daniel Meyer Grønvold (gitar), Eirik Kirkemyr (trommer) og Magnus Skavhaug Nergaard (bass) og de spiller klokka 20. 

6. Nå blir det mye hovedstad her, men hva skal man gjøre når også Djangofestivalen arrangeres denne helga? De er godt i gang oppe på Cosmo allerede, og i kveld kan du f.eks. høre den glimrende gitaristen Gustav Skaarets trio med den belgiske fiolinisten Renaud Crols og franske StradiMarius Quartet, mens den helfranske morgendagen byr på en gitarduo bestående av Sébastien Giniaux & Joris Viquesnel pluss Fanou Torracinta Quartet og gjesten Fiona Monbet. Det er få billetter igjen til begge disse kveldene, det blir sikkert utsolgt også – så kjapp deg! 

INNHOLDSREKLAME: Now’s The Time er, også i 2026, en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.

Det vi lever av, er å selge blader. Dermed blir vi svært takknemlige for alle som tegner et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

 

Veslemøy vokser

Veslemøy Narvesen. Foto: Amanda Orlich

En av musikerne vi har skrevet mest om her i remsa, ja en av grunnene til at den ble startet i det hele tatt, er Veslemøy Narvesen – trommeslager, singer/songwriter, og en veldig ålreit person. Hun er lynaktuell med albumet Letting All Light In, som er utgitt på tidsriktig CD av Jazzland Recordings. Vi finner alltid en grunn til å snakke med Narvesen, dette er en typisk god sådan.

Halla! Dette var jo for så vidt velkjent Veslemøy, men samtidig litt annet sound og innhold på denne platen siden sist. Hva har foregått i livet som har ført til denne utviklingen?
— Veldig mye har foregått! Først og fremst er utviklingen et resultat av at tiden har gått og at jeg har fått nye erfaringer og ambisjoner som musiker og komponist. Jeg har alltid vært opptatt av å følge det kicket jeg til enhver tid har og la musikken min bli et resultat av det, og jeg føler at denne skiva er et resultat av mye av den musikken jeg har vært dypt inspirert av de siste årene. En av de største forskjellene er kanskje også at plata i stor grad er produsert og spilt av færre musikere, slik at lydbildet låter ganske annerledes enn forrige. Jeg har også jobbet mye grundigere med materialet og med innspillingen av dette albumet enn jeg har gjort med noe annet tidligere. 

Skjønner. Mange kjenner deg som en av landets friskeste jazz-trommeslagere, mens enda flere, på grunn av eksponering på TV og med KORK og på festivaler, ser på deg som en slags dyp singer/songwriter. Er det vanskelig å manøvrere mellom disse posisjonene, for deg selv og kanskje for publikum også?
— Jeg synes det er veldig gøy og naturlig å få bære ulike roller som musiker. Det har nok alltid vært et mål og en slags drøm. Det eneste som kan være utfordrende er jo dette med at mange har et behov for å sette ting i bokser og kontekst, og at man da kanskje går inn i musikken med noen forventninger om hva de skal få høre. Når det er sagt, kjenner jeg at jeg begynner å smelte sammen de to rollene på en måte som jeg endelig føler at begynner å fungere litt, etter mange år med utforsking, prøving og feiling. Det er fortsatt work in progress, men det å uttrykke meg som låtskriver og trommeslager i en slags enhet begynner å føles tryggere ut. 

Så klart, det har vært slik lenge. Skoleavis-spørsmål: Skriver du tekster samtidig som musikken, og var det sentralt for deg at lyrikken på albumet skal henge godt sammen? Det er et visst alvor her.
— Denne gangen skrev jeg mye av tekstene samtidig som musikken. Det var et bevisst samspill der hele vegen. For meg kommer som regel musikken først og senere kanskje små skisser av tanker/tekstlinjer som leder meg inn på et eller annet tema. Jeg hadde vel et øyeblikk denne runden hvor jeg satt meg ned og bestemte meg for noen konkrete ting jeg hadde lyst til å si med musikken jeg skulle skrive. Den tankestrømmen jeg hadde da, ble utgangspunktet for flere av låtene. Det er jo mye alvor og sårbarhet i tekstene, men så er det jo det jeg også syntes kan være så fint å bringe til bordet som låtskriver. Jeg blir ofte inspirert av slik musikk selv. 

Hvordan gikk du fram da du satt sammen ensemblet her, herr Nico Leirtrø er stabil ved din side på bassfrekvenser,  men det er flere endringer siden sist.
— Det ble egentlig slik mest fordi jeg bestemte meg for at plateinnspillingen skulle være en helt annen prosess enn forrige runde. Jeg er veldig glad i å jobbe med arrangementer og ville denne gangen ha friheten til å leke mye mer og teste ut ting, spille ting selv og få ut alle ideer. Det har nesten bare vært Håkon Brunborg og jeg i studio, og etterhvert som vi har trengt noe vi ikke kan spille selv har vi kontakta ulike folk for å komme innom og spille. Ting har vært ganske intuitivt. Nicolas og Bethany har jeg jo på sett og vis skrevet noe av musikken for, da de begge var med på prosjektet med KORK. De andre er fantastiske musikere jeg fikk lyst til å ha med da vi tilfeldigvis jobbet sammen eller de hadde tid i innspillingsperiodene. Det har vært gøy å kunne teste flere musikere i prosessen og ikke tenke at prosjektet nødvendigvis har en fast besetning som til enhver tid er med. 

Foto: privat

Hva skjer forresten med «det gamle» bandet ditt som jeg så søtten nydelige konserter med, fungerer det parallelt med dette prosjektet?
— Hehe, det er gøy! Det «gamle» live-bandet består av en slags kjerne som er Oliver, Nicolas og jeg. Etter å ha testet mange ulike besetninger har vi landa på en ganske fin gjeng når vi gjør større jobber som fyller ut lydbildet og bringer mange ulike farger og kvaliteter til musikken. Nå er det kjempekick å gjøre konserter med 8 stk – hvor vi har rikelig med tangenter, vokal, stryk og saksofon. Jeg har også gjort noen jobber bak tangentene sammen med Anna og Håkon, som har vært veldig gøy og utfordrende. 

Fra releaskonserten på Parkteatret. Foto: Jørgen Krokan

Det er ikke bare du, men flere som vil jobbe med Håkon B for tiden, klarer du å beskrive hans personlighet og arbeidsmetode? Og hva var det han fikk ut av materialet som du kanskje ikke hadde oppdaget selv ennå?
— Håkon er en utrolig dyktig og unik musiker, produsent og tekniker. Jeg fikk instant kick da jeg møtte han første gang, fordi jeg opplevde at vi hadde ganske lik måte å tilnærme oss musikk på. Det at han også får alt til å låte bra er jo ikke dumt heller, og derfor ville jeg veldig gjerne jobbe med han. Jeg visste at med han kunne jeg jobbe på en måte som kunne være ambisiøs, og fortsatt mulig å realisere. Han er veldig leken og utrolig dedikert når han først går inn i noe. Det er også ganske sprøtt at han behersker kombinasjonen fele, bratsj, pedal steel, gitar og tangenter. Han er en ganske uerstattelig musiker, og jeg føler meg veldig heldig som får jobbe med ham. 

Håkon Brunborg. Foto: privat

Du har jaggu en nydelig jazztrio med faren hans Tore også. Kjenner du igjen noen fellestrekk?
— Jeg kjenner vel igjen den umiddelbare og dype musikaliteten i dem begge. Alt handler bare om musikk. Det er veldig inspirerende og herlig å være rundt. 

Jeg så noe om at du i tillegg har en ny trio med de fabelaktige singer/songwriterne Fjeldvær/Reine Nilsen. Hva i alle dager er det for noe?
— Det er et artig påfunn vi fikk engang Sara hadde en spillejobb hvor hun ville ha oss med. Sara og Johanna er mine veldig gode venner fra tiden i Trondheim, og de årene jeg bodde der etter studiet har vi vært tett på hverandre både som venner og i musikken. De er jo bare noen av de fineste låtskriverne jeg vet om, så det er ufattelig gøy å gå inn og være et slags vise-band sammen. Vi gjør bare jobber på forespørsel, et skikkelig hygge-prosjekt! 

Si fra, da. Har du forresten oppdaget noen syngende trommiser siden sist?
– Jeg har jo et evig kick på Levon Helm, som jeg på en måte har oppdaget litt ordentlig nå. Og han ene i The Lemon Twigs er jo helt ufattelig bra. Jeg tar gjerne imot flere tips!!

Lemon Twigs er jo kjempepop. Hvis du får tilbud om en lukrativ USA-turné nå, tør du å reise og bli med?
— Godt spørsmål – det står nok i hvert fall ikke høyt oppe på ønskelista tror jeg.

Hva vil du anbefale de mange som nå er redd for krig og KI og klima å gjøre for å få en litt finere helg?
— Roe ned tempo litt, ringe to gode eller ikke så gode venner og slå an en prat. Dra og opplev kunst eller kultur og å kjenne på takknemlighet. Det syntes jeg kan være den beste medisinen på litt tyngre dager.

Og hva skjer fremover de nærmeste ukene, jeg var bortreist sist helg på lanseringsgigen, når kan jeg se deg igjen?
—Anna, Håkon og jeg er på en liten trio-turné nå med materialet fra den nye skiva. Neste uke drar jeg til Færøyene med Tore Brunborg Trio! Ellers skal vi spille litt festivaler utover våren og sommeren. Neste jobb i nærheten av østlandet er Kryssover Jazzfest i Moss den 7. februar, bare en 30 min togtur unna Oslo. Der tar jeg med band og det blir en kjempefin festival hvor masse bra artister skal spille. Og for de som er ekstra interessert spiller vi med trioen med Sara og Johanna den 6. februar på samme festival.

Vet du hva, jeg vurderer å ta turen, kanskje vi ses på konsert!

 

Ikke mere snikk-snakk, improvisert musikk på kassett, takk!

Simiskina. Foto: Michaela Antalová

Det kom helt overraskende en kassett i posten. Når slikt inntreffer blir man glad, og man blir nysgjerrig, og åpner dekselet. I alle fall når avsender er Adrian Myhr – den lure bassisten som er å høre i så mye åpen musikk fra de fleste tenkelige verdenshjørner og tradisjoner og ennå ikke påtenkte ideer. Stundom spiller han også vanlig-jazz, men ikke spesielt ofte. Jeg ble spesielt ivrig da jeg forsto at kassetten inneholdt ny musikk fra Simiskina, en duo han har med det belgiske vidunderet Jonas Cambien, kjent fra prosjekter som egen trio og Maca Conu. Forrige gang vi hørte noe fra dem var hele ni år siden, da de utga et akustisk album for Pedro på selskapet Clean Feed. Tuta har en annen låt nå på kassetten (og digital-albumet) Endless Green Hills, utgitt av driftige nice things records i hovedstaden. 

De to møtes til temmelig vidunderlige felles improvisasjoner, langt mer elektrisk, høyspent og deilig. Noen ganger skurrer de synsnerven med sine lyder. Synther,  orgler, trommemaskiner, crunchy elbass – og ikke minst også platespiller, der Cambien lokker til seg ånder fra fortiden via bruk av bruddstykker fra forrige album. Rent sonisk får man nupper i huden av å høre på det tidvis skjønne, andre ganger stikkende lydarbeidet. Slik er det i øret: Det vokser ledninger opp av blomsterbed, fersk mose tyter ut av ørene til syngende statuer, og slyngplantene putter sine fingre inn i stikk-kontakten. 

Bandnavnet er også av det dypt organiske slaget – det er en type somerfugl, absolutt en fuggel i vinterland. Grunnlaget til at dette ble valgt er assosiasjonene til forandring og transformasjon og flyvende frihet. Husk også sommerfuglvinge-effekten, der vinden som skapes av de små vingenes flapring på sikt kanskje kan skape en kjedereaksjon der genuin forandring oppstår. Og det er jo noe av appellen ved denne måten å lage musikk på, er det ikke?

Selve den fysiske kassetten finnes i kun 100 eksemplarer, det vil si det er vel 99 nå etter at jeg fikk kloa i en. Pluss for lekkert omslag, som er drapert i stillbilder fra filmer av Xavier Querel.

 

Mere Snick-Snack, pappas kassetter, takk!

Det er faktisk flere kassetter i omløp denne helgen. På elskede Kafé Hærverk sent i kveld er det party fra det herlige norske labelet Snick Snack Music, som gir ut mye av den feiteste klubbmusikken her til lands, gjerne med en aldri så liten leftfield-bent (ikke bandet). Blant annet utgir de den fortryllende musikken til Helene Rickhard, som er en av DJ-ene i kveld, sammen med Robin fra Trulz&Robin, og en av label-bossene DJ Ost (Tore blant kjente). Her blir det nok både treig og rask dansemusikk med bånn og mye rart i toppen. Det fungerer også som et aldri så lite releaseparty for en kassett Snick Snack gir ut i samarbeid med et annet label, Action Jazz, som blant annet også utgir musikken til Gard Nilssen og Kjetil Møster. 

Kassetten det dreier seg om i kveld er Pappas kassetter 1/5, som er et av tusen hjertebarn til musiker og skriver Martin Bjørnersen, i dag kjent fra Musikkmagasinet, men som har lang erfaring fra pressens utkant. Og musikkens likedan, må vi legge til. Vi kommer tilbake til et intervju med Bjørnersen, for det er et spennende konsept. Etter faren sin arvet han en pose med opptakskassetter som inneholdt både dette og hint – mange låter og programklipp fra radio, FM-støy og Gud vet hva. Bjørnersen ble naturlig nok rørt, men noe våknet også i ham, og han fikk et personlig oppdrag som også fungerer som et kunstprosjekt. Kassettene skal etter hva vi forstår tolkes av andre musikere og produsenter – og første kveld gikk ned på ærverdige Herr Nilsen, der den enestående pianisten (med mye mer) Dr. Bekken og lydmennesket og musikeren Knut Sævik (Mungolian Jetset) fikk boltre seg. Det er denne kvelden som er fanget på den første kassetten, som også inneholder et sedvanlig inspirert tekststykke av Ando Woltmann fra labelet og King Midas (ikke glem den fantastiske comebackplata deres Blanco, forresten.) i tillegg til Arild Boman. Finurlige greier. Bjørnersen gjør sin egen tolkning fra kassett-decksa, fra klokken elleve på kvelden. En kveld for folk som mener alvor.

 

Blues for en av de dagene

Cimota under Oslo World 2024. Foto: Lars Opstad/Oslo World

Å ta inn over seg endetidsstemningen, men samtidig lage noe som er interessant å lytte til og som ikke gir lytteren lyst til å ta repern, men kanskje til og med blåser liv i troen på kunsten også her og nå – det er kanskje selve oppgaven for tiden. Og se, her kommer Cimota med første smakebit fra sin kommende debutplate, som, a la et postrockband på starten av 00-tallet skal hete [ˈkɪmɔtɑː]. Den er ute om en uke, og låta vi kan høre på her og nå heter “Blues for the End of the World”. Cimota består av pianist Håvard Wiik, bassist Ingebrigt Håker Flaten, Hans Hulbækmo, saksofonist Espen Reinertsen og trompetist Eivind Lønning. Navnet er “Atomic” baklengs, og Cimota har naturligvis både mye og lite å gjøre med det bandet. Mye, fordi det består av tre femtedeler av Atomics siste besetning pluss duoen Streifenjunko og fordi Håvard Wiiks låtunivers fremdeles føles svært gjenkjennelig og beslektet, lite fordi det tross alt er en ny start, og fordi Reinertsen/Lønning bærer med seg litt andre vibber inn i musikken, både som solister og som blåserduo. Litt mindre (svensk) jazzvarme, kanskje – selv om begge blåserne, som er noen av de mest fremstående representantene for utforskingen av “utvida”, alternative teknikker på sine instrumenter på scena i dag, også gjør sin jazzplikt underveis i denne musikken. 

Nåvel, nok om Atomic – eller, ikke helt. For “Blues for the End of the World” minner meg jo om noe blogghalvdel Vinger skrev tilbake i en Atomic-spesial vi hadde i NTT #8 en gang for ganske lenge siden: “Det er et rolig putrende alvor i musikken, spesielt i Håvard Wiiks komposisjoner (og tilstedeværelse), som gjør Atomic til noe helt spesielt, i alle fall i mitt liv. Selvfølgelig blir det fett og tidvis hardt groovy, og man får lyst på en pils til underveis, men det er alvoret som gjør meg til slik en hengiven fan av bandet, fortsatt.” Det er en beskrivelse som passer godt, også for denne musikken. “Blues for the End of the World” åpner snublete, den ene kortfattede melodisnutten tar over for den andre, lekne og romsterende, men også med et sørgmodig skjær. Et stykke inn, etter treminuttersmerket, entrer Eivind Lønnings surklete growling manesjen sammen med Wiiks assosiasjonsstrøm på pianoet og et bass/trommekomp som svaier hit og dit, som om hele musikken står på isflak som etter hvert smelter og blir til et fosskok – før rekka med melodiske snutter vender tilbake og det er over – 9 minutter og 18 sekunder varer den. Resten av [ˈkɪmɔtɑː] er fullpakket med hendelsesrike, pussige komposisjoner, intrikat og underkokt, preget av fascinasjonen for alle slags måter man kan skrive for en liten kvintett, spalte den opp og føye den sammen, inspirert av både rar jazz og 100-150 år med komponert musikk, men hvor ensemblet også underveis finner en og annen åpen råk å kave rundt i etter eget forgodtbefinnende. Følbar glede over alskens modernismer – og et lekent alvor som jeg i hvert fall trenger her og nå, gitt. Fortsettelse følger.  

Cimota spiller releasekonsert på Kafé Hærverk tirsdag 17. februar. Dagen etter spiller de på Energimølla i Kongsberg.

 

 

Tendenser i norsk sanglyrikk: Vi er mikroplast i jordens blod

Tendenser i norsk sanglyrikk er en serie i foreløpig to deler av Peter Vollset. Denne uken tar han for seg Reolôs andreplate Dystopi Delete (2025). Del to, «Ungdommens Nåskap», kommer i neste uke – enn så lenge lar vi det være opp til oppvakte lesere å skjønne hvilket band den artikkelen dreier seg om. Reolô spiller under sesongåpningen på Riksscenen i kveld, sammen med Gabba og Diket.

Allerede i november nevnte jeg for blogghalvdel Filip at 2025 var det første året noensinne hvor de tre nye platene jeg likte best var norske alle sammen. “Og alle tre har titler som handler om hvor forjævlig det er å leve for tiden” sa jeg, genuint usikker på om det sa mest om en utvikling i norske albumtitler eller en tilsvarende utvikling i mine lyttevaner.

En ting som fort ble åpenbart da det ble snakk om å samle ned noen tanker om dette skriftlig var at én av disse topp tre – No Sign of Rotten Leaves av Selma French – ikke helt passet inn i en komparativ tekstanalyse med de andre to. Jeg står ved at det at det er et tidstegn at French valgte akkurat denne tittelen (en frase fra låta “Hunt” hvor French akker seg over at hun ikke klarer å føle årstidenes syklus der hun bor), men å påstå at albumet i sin helhet, eller engang hovedsakelig, handler om Tingenes Forverring Og Hvordan Det Føles blir bare feil. Ikke interessant feil engang, bare fordummende feil.

De to andre mener jeg derimot kontrasterer hverandre på opplysende vis, og slik skjebnen ville det (og Filip påpekte), så skal ett av disse to bandene spille i Oslo denne helgen, og det andre neste helg. Ting ligger med andre ord perfekt til rette for en kort føljetong.

Denne uken vil jeg prøve å ta for meg rotet og raseriet i Reolôs øyeblikkelige klassiker Dystopi Delete, utgitt 21. mars 2025 på Sheep Chase Records.

—

Reolô. Foto: Ånond Versto

Reolô er en kvintett (under innspillingen av Dystopi Delete var de en kvartett) bestående av Anders Røine på gitar og vokal, brødrene Rasmus og Hans Kjorstad på feler, Hans Hulbækmo på trommer og Magnus Nergaard på bass. Selv velmenende forsøk på å beskrive sjangeren deres – “en slags blanding av norsk folkemusikk og rock med liten “r” ispedd mye nordafrikansk krydder” er mitt – får musikkens dere til å høres både simplere ut og smalere ut enn den faktisk er. Med mulig unntak av Nergaard spiller alle medlemmer langt flere instrumenter enn dette avsnittet har plass til. Reolô er ikke et band som bryr seg om “renhet” i musikalsk uttrykk, og selv om komposisjonene som oftest ikke egentlig er så rotete som de kan fremstå ved første lytt så er inntrykket man kan sitte igjen med at dersom et instrument sier pling, ritsj, klikk eller pjoing så er det rom for det i Reolôs musikk. Ikke dermed sagt at musikken som helhet alltid føles stakkato og luggete; Reolô lager utpreget groovy musikk. Poenget jeg klorer etter her er at Reolôs musikk og tekster har det til felles at det er masse greier der, og at motivet ikke er greiene i seg selv, men greienes generelle strømninger. Og strømningene, skal man tro Reolô, er fucked.



Det mest åpenbare eksemplet på hva jeg snakker om er “Preppeskreppa”; en irriterende fengende call-and-responsetrall som remser opp alskens drit man kan putte i skreppa for å preppe, altså stille forberedt dagen det skjer. Dagen hva skjer? Ikke tenk på det, her er en liste med greier det er morsomt å synge med på. 

Poenget er ikke å ta feil av; selv denne lange lista med ymse piss, selvsagt umulig å få plass til i ei skreppe, er latterlig uadekvat til å opprettholde noe som minner om en moderne livsstil dersom noe alvorlig skulle skje. Selv en komisk overdrevet grad av beredskap er komisk utilstrekkelig. Alt dette blir til søppel det øyeblikket ting kommer til krita, “krita” være seg to katastrofale rishøster på rad i India eller (dersom man skal ta etymologien til ordet “preppe” alvorlig) Gud som feller sin dom over menneskeheten ved verdens ende.

For de som ikke gidder å vente på Gud så er i hvert fall Reolôs dom over det vi kaller “det moderne samfunn” knusende. På “Allah” går de langt i å antyde at bombing av sivile i Midtøsten og Oljefondets drift er to sider av samme sak (for ordens skyld kom denne plata før det ble hastevedtatt fra øverste politiske hold i Norge at en varig løsning på det at den etiske varsellampen i Oljefondet stadig blinka var å skru ut lyspæra).

I tittelsporet skildres først en slags vakker fremtid der nasjoner samles for å gjøre verden bedre, men formen, en slags fordrukken, snøvlete vaudeville-melodi så drepende uoppriktig at man ser for seg de teatralsk sjanglende sparkepikenes jazz-hands på revyscenen, gjør det klinkende klart at Røine og co. vet at dette er bullshit. Låta avsluttes med det bandet åpenbart anser som mye mer sannsynlig; mer av det samme, mer av alt, mer smålig ødeleggelse av jorda, en endeløs rekke av stadig mer søkte rim på “før”, mer unødvendig overflod, mer drit, mer søppel.

—

Man kan i det hele tatt si at tekstene på Dystopi Delete består av tre primærfarger: Spydighet, retoriske spørsmål og oppramsing.

—

Oppramsingen står sterkt også der bandet ikke har skrevet teksten selv. I improviserte “Mersus Stalon, Metero Texto” er teksten i sin helhet hentet fra “Norske Hexeformularer og magiske opskrifter”. Her kan vi lære at det eneste som står mellom deg og alt du ønsker deg er å maltraktere, pine og drepe alskens laverestående livsformer. Levende ormer skal syes i, katteører skal klippes av, frosker skal druknes, flaggermusøyne skal stikkes ut. “Ha ørene tetta med voks så du ikke hører frosken skrike», anmodes det. Å bli konfrontert med lidelsene som skal til for å oppfylle dine ønsker er ikke sunt.

—

Å ta inn over seg tekstene på denne plata i sin helhet er ganske utmattende.

—

Før vi kommer til siste spor vil jeg raskt nevne åpningsporet “Purrebæadn”, som enn så lenge har gått unevnt, ikke fordi det ikke passer inn i tekstuniverset jeg beskriver, men snarere fordi det passer så godt inn at det knapt er noe tekstlig særegent å skrive om der.

Det som derimot er særegent ved denne sangen er hvor øyeblikkelig og nådeløst fengende den er. Selv lyttere som ville antatt at beskrivelsen “en slags blanding av norsk folkemusikk og rock med liten “r” ispedd mye nordafrikansk krydder” var en spøk, en slags ondsinnet parodi på folk som undertegnede, gynger med i grooven når denne låta sniker seg inn under kragen. Denne inngangsporten utgjør et slags luksusproblem for oss som liker å fremsnakke “Dystopi Delete”. Vennen vår gjør store øyne, griper etter omslaget, “Hva er dette? Er det norskt? Hvor lenge har du gjemt denne musikken fra meg?” og før låta er ferdig føler man seg pliktig til å ymte frempå at resten av sangene kanskje ikke er LIKE umiddelbare, men de er like bra, noen bedre, lover! Bare gi dem fem lytt så er du der. Vær så snill å ikke bare putt “Purrebæadn” på spillelista for å så aldri høre resten av plata igjen.

Et luksusproblem som kunne vært omgått av en annen låtrekkefølge, er det fristende å tenke – et sequencing-problem. Min påstand er at det ikke kunne vært løst annerledes. I moderne sequencing (som tar utgangspunkt i at lyttere flest vil høre plata som én uavbrutt CD eller spilleliste, ikke som to sider av en LP) finnes det to steder man kan putte en låt med “Purrebæadn” sin musikalske tyngdekraft: Enten putter du den først (som Motown) eller så putter du den sist (som Radiohead). Det som utelukker å plassere den sist er et tekstlig hensyn; “Purrebæadn” har en spydig, hard tekst, og Reolô er ikke kynikere. De er sinte idealister, og for en idealist så er det å gi seg selv siste ord når man er i spydig og hardt humør ikke bare en estetisk feilvurdering – det er moralsk feil.

Helt til slutt kommer i stedet den uutholdelig vakre “Et Sted å Falle”. Gutta er tomme for spydighet, tomme for lister å ramse opp, og spør ganske enkelt om solidaritet fortsatt finnes, personlig eller internasjonalt. Er du der for meg? Er jeg der for deg? Er vi der for dem? Er de der for oss? Underforstått: Kan de være der for oss dersom vi ikke er der for dem? Hva er det vi holder på med? Hva ER det vi holder på med? Når raseriutbruddet er over og man løfter blikket ut mot verden, hva har man igjen? Vissheten om at rett finnes gjør uretten desto mer uutholdelig, men siste ord kan ikke være hardt. Siste ord må være mykt, en implisitt bønn om hjelp. Vi i er i ferd med å gå fra vettet og vi har bare hverandre.

postscriptum / Relevant Reiseskildring:

I november 2023 står jeg opptil autovernet ved en bilvei i en mindre pittoresk del av den maltesiske øya Gozo og tar et bilde av den bratte veggen på den andre siden av kalksteinsravinen veien går langsmed. I veggen er det hull, skapt av mennesker, men eldre enn det skrevne ord. Ingen vet hvem som skapte det eller hvorfor. Det er stort nok til at man får plass inni, visstnok, jeg kom ikke nære. Det ligger utilgjengelig til i en bratt fjellside og er fredet uansett. Et gravkammer, spekulerer noen. De tipper alltid gravkammer, gjør de ikke? Som om disse døde menneskene visste at de var døde allerede da de levde og kun satte spor deretter.



Etter å ha tatt bildet tusler jeg bortover veien i retning nærmeste busstopp. I en sving ser jeg et McDonalds-pappkrus som noen har kastet fra veien og ned i et buskas i skrenten. Det er langt fra det eneste søppelet langs veien, men det er det eneste jeg tar bilde av. Det er noe med avstanden fra veien som går voldsomt inn på meg. Noen har virkelig tatt i og kastet dette kruset, med kraft, inn i disse prehistoriske omgivelsene. Det kan selvsagt tenkes at kruset ble kastet fra en bil i fart, men enten det er noe med vinkelen eller bare ren overtro så forekommer det meg at det ikke var det som skjedde. Noen hadde stått der jeg står og sett ut over den samme ville ravinen hvori en neolithisk hule har fått stå intakt siden før pyramidene ble bygget, og da det surkla i isbitene i enden av sugerøret løftet dette mennesket armen og kitta kruset så hardt de klarte, rett ut fra veien, så langt inn i landskapets ansikt de bare kunne. Den trassen, tenkte jeg. Den trassen kjenner jeg. Trassen som reagerer på skjønnhet som om det er en anklage. Trassen som vil jekke omgivelsene ned til sitt nivå heller enn å heve sitt eget. Hvis det faktisk ikke finnes håp for mennesket her i verden så er det på grunn av den trassen.

Jeg tror det som har plaget meg siden jeg så dette kruset i busken, men som jeg ikke har klart å formulere før nå er dette: Når denne personen, som jeg mener ikke var noen frådende anomali, men heller et ganske representativt individ for om ikke en majoritet så en betydelig del av den moderne menneskeheten, bestemte seg for å tvinge seg inn i et landskap de følte seg fremmedgjort i, så var tingen de grep etter for å representere seg selv søppel.

Peter Vollset

***

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger