NTT: Undergrunnens optimisme

Catalytic Sound og platebutikken Tiger jobber med å skape sin musikkbransje, Ragnhild Moan inviterer på suppe og stemning og Jacob Young spiller julekonsert med spørsmålsrunde. Sånn ble NTT nummer 300!

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time! Denne utgaven er på en måte todelt. Først har vi en del stoff med en sorts juleaktualitet – og så penser vi over på alternative måter å drive musikkbransje på, når vi snakker med noen av folka bak Catalytic Sound og platebutikken Tiger (og Diger Distro). Kanskje skal vi kalle alt sammen julerelatert stoff – for er det noe tidspunkt i løpet av året hvor vi kan ta et krafttak for innspilt musikk, så er det jo nettopp i adventen? Kjøp noen plater i år, folkens – om ikke annet i gave til dere selv, det har dere sikkert fortjent (uten å ha sjekket).

Ute er det altfor varmt til desember å være, men det blåser også noen sure vinder i kulturen, det har det gjort i hele år. Kutt i en rekke kommunebudsjetter er noe vi dessverre vil merke effekten av i året som kommer, og nå kom også beskjeden om at det foretas store kutt i arrangørtilskudd fra Kulturrådet, som har konsekvenser for mange, mange scener og konsertserier som vi har hatt gleden av å skrive om – og besøke. Cosmopolite scene kuttes for eksempel med en halv million kroner, mens Ad Lib i Bodø må legge om jubileumsåret 2026 etter å ha fått redusert sin støtte. Omkamper varsles – det blir noen tøffe tak fremover, og tiden for å hegne om sine lokale konserttilbud er, ja, det står vel i tittelen på denne remsa.

Dermed starter vi også med å se litt på hva som kan oppleves den neste uka:

1. I morgen, kl. 20.30 spiller Power Chords på Kafé Hærverk i regi av Improverk. Et band som utforsker mellomrommene i det rytmiske rutenettet vi opplever som naturlig. Her finner de sitt hjem og utgangspunkt for en kamp mot satte strukturer. Mikrovariasjonene er syntetisk konstruert, men organisk utført og representerer en robusthet i å frigjøre seg fra de konstruerte rammene maskiner kan gi oss. Javel, ja! Vi kan også nevne at de består av Karl Bjorå på gitar & elektronikk, Signe Emmeluth på saksofon & elektronikk, Emilie Škrijelj på trekkspill & elektronikk, Jonas Engel på saksofon & preparasjoner, Joel Ring på cello & elektronikk og Andreas Winther på trommer & perkusjon. (Sjekk også ut slippet av Jan Martin Gismerviks Balconies, som jeg likte svært godt da de urfremførte musikken på Sildajazz for noen år siden, på samme sjappe på søndag)

2. Men den store Oslo-musikkbegivenheten i Oslo i morgen er og blir nok at Magnolia Jazzband spiller på Stortorvets Gjestgiveri – i den aller siste utgaven av New Orleans Workshop som spilles i de lokalene. En æra er rett og slett over – men moroa fortsetter flere andre steder, Herr Nilsen og Oslo Konserthus. Sjekk ut programmet deres her.

3. Blogghalvdel Vinger kjente på vemodet da han så Ole Morten Vågan lede Trondheim Jazzorkester på Victoria East for noen uker siden – en av de siste konsertene Vågan gjør som leder av sin TJO-versjon. Men på Inderøy er det kake igjen: Soddjazz warm up presenterer dette bandet på mandag!

4. Reiersrud/Kleive – dynamisk duo – orgel og gitar – Natt i Desember – i Stavanger Konserthus neste onsdag.

Vet dere hva – dette er NTT nummer 300! Hurra for det – det kommer no greier på nett i løpet av de kommende dagene, men her og nå skal vi nøye oss med å bruke anledningen til å minne om vår juleavslutning den 20. desember på Langt Langt Borte, for de som måtte befinne seg i Oslo (og nærmere bestemt på Rosenhoff, et trikkestopp opp fra Carl Berner) den lørdagen klokken 15.00.

Juleavslutningen vår er et slags kinderegg: Vi feirer 300 remser, vi feirer et nytt Jazznytt som er ute nå, og vi lanserer Uaktuelle Utgivelser #1 – der vi har tatt et Jazznytt fra 2019, og bygd et slags påbygg inni nummeret – ferske tekster, kart, diverse påfunn, en fanzine vi har kalt Rar musikk – og det verste er at hele herligheten koster 125 kroner, som bladet gjorde da det var i butikken. Vi har hatt stor glede av dette arbeidet, og ser frem til å dele det med flere av dere – kom til LLB, ta en pepperkake og la oss feste som om det var 2019!

Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.

Det vi lever av, er å selge blader. Dermed blir vi svært takknemlige for alle som tegner et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Jul i Motvind

Det skal blåses på kulekuler og inn i klarinetter og tromboner på Kafé Hærverk i kveld. Der skal det nemlig markeres Jul i Motvind. Kulturlaget er på besøk i hovedstaden igjen, og det føles som det er lenge siden sist. Lineupen er absolutt, og ikke overraskende, fristende. Tre band står på plakaten som har noen fellesnevnere, for eksempel krabater som Egil Kalman og Andreas Røysum. Sistnevntes ensemble skal etter sigende fremføre ny musikk. Det noe mindre bandet som bærer Marthe Leas navn skal antakelig det samme. Og trioen Miman fyller allerede 10 år, tro det eller ei. Etter konsertene blir det DJ-spill av Sebastian Plaum. Ta turen, ellers blir Vegard morsk og surner på oslopublikummet.

Det har også vært litt mindre aktivitet på plateselskapet av samme navn enn tidligere, men det gjøres godt igjen nå på tampen. Motvind records utgir i dag Andreas Røysum Ensembles fjerde album. Det heter Andreas Røysum Ensemble with Marvin Tate, og smarte hoder forstår dermed at dette er en LP-manifestering av ensemblets samarbeid med den Chicago-basere poeten Marvin Tate. De har gjort noen minneverdige konserter, for eksempel på Nasjonal Jazzscene. Dette her er innspilt hos Dag Erik Johansen i Athletic Sound, og det er verd å tro at de feiret med et haldensbeger på Siste Reis til slutt. Jazz ’n poetry er alltid i fare for å bli litt eksplisitt typete, men de finner tonen sammen her. Ensemblet holder kanskje en smule tilbake, og holder behagelige vamper gående, som for gi bedre rom til Tates performative poesi. I fjerde og siste kutt «If You See Jesus» er vi i oppbyggelig blues/gospel-humør, der ensemblet inkludert Sofie Tollefsbøl stemmer i. Får faktisk litt Halden-vibber av den låta, den vil i tillegg til den vante gjengen også appellere til en viss type norske rockere.

En minst like god utgivelse, om enn med noe mindre appell hos nevnte folkeslag, kommer fra trioen Miman, som utover Røysum og Kalman består av Hans P. Kjorstad. På modulærsynth, fiolin og klarinetter skaper de et eget rom, helt for seg selv. Litt corny å kalle det samtidsmusikk, det er egentlig mest lyden av tre musikere som skaper noe sammen, men vi kommer ikke på noe bedre. Elektroakustisk kunst i skjæringspunktet mellom komposisjon og improvisasjon? Den må du lenger ut på landet med.

Det er noen år siden de kom med plate sist, så da kom det like greit en fireplaters CD-boks denne gangen. X-IV heter herligheten, og vi får da syn på bandets hypnotiserende minimalisme fra flere forskjellige vinkler. Blant annet i møte med gitarist Fredrik Rasten og hans karakteristiske spillestil, og med den britiske perkusjonisten Mark Sanders. CD to er kanskje mest relevant å trekke frem i dag, siden det er musikk herfra de skal konsentrere seg om på fredagens konsert. Der er det nemlig musikk av Hilma af Klint, nei beklager Hildegard von Bingen. Vakkert, meditativt, dronete. Og det er ikke noen helt alminnelige jazz standards heller, dette. Hun ble født i 1098 i Bockelheim i Tyskland, til hun forlot denne jammerdal i 1179. Hun rakk å være abbedisse, klostergrunnlegger, visjonær-profetisk forfatter, urtemedisiner og naturforsker. Og da også komponist. Det er så givende å igjen erkjenne at noe av menneskets skaperevne kan fortsette å gi gjenklang, mange hundre år senere.

«Liber Divinorum Operum» Hildegard fra Bingen/Biblioteca statale, Lucca (Italia). (Fritt bruk)

Ragnhild og nissen

Det begynner å dra seg til. Et tydelig tegn på det er at det er tid for den årlige julekonserten på Kampenjazz nede på Nordic Black Theatre. Et knippe konserter, servering av suppe og det man bør forvente som god stemning. De siste par årene har kvelden blitt kuratert av pianist Liv Andrea Hauge og vokalist Ragnhild Moan. Sistnevnte utga tidligere i år sitt andre soloalbum Might as well cause a scene, under navnet Ragnhild og. Vi spurte henne om hva vi kan vente oss av søndagskvelden og resten av høytiden.

Der var du, Ragnhild. Det er tid for jul på Kampenjazz igjen. Vil du si at tradisjoner er viktig, også for kulturelle undergrunnsmennesker som deg selv?
— Jeg er veldig glad i akkurat denne tradisjonen! Det er 3. året på rad Liv og jeg får kuratere programmet og det er alltid fint å samles på Nordic Black Theatre før jul. Å høre på god live-musikk, spise suppe i pausen, catche up med kjente og kjære og treffe nye mennesker, før vi ønsker hverandre god jul: det er en perfekt avslutning på året! Ellers er jeg ikke så opptatt av juletradisjoner, hehe. Noen ganger kan maset om å kose seg så innmari bli litt stressende og følelsen av at man må gjøre akkurat det samme som man har gjort de tidligere årene, opplever jeg som litt klaustrofobisk. Men Jul på Kampenjazz har alltid nytt program hvert år, så det er en perfekt variert tradisjon, synes jeg!

Liv Andrea og Ragnhild. Foto: privat

Hva skal foregå der i år, da?
– I år spiller Henriette Eilertsen trio, Eir (solo) og Andreas Winther og Kalle Nyberg duo, et riktig så fint og variert program! I forespørselen de har fått sto det: «trenger ikke spille julemusikk», så det er helt opp til musikerne hva de gjør. Jeg gleder meg masse til å høre musikken, men viktigst av alt er at Liv og jeg får testet ut vitser og våre ferdigheter som konferansierer, med en intern konkurranse om hvem som får mest latter fra salen.

Hva består egentlig en mulligatawnysuppe av, og hvorfor ble den fast på menyen?
– Denne suppen er fantastisk god, og lages av kokken Kyi. Jeg måtte spørre Jon Kristian for hjelp om hvorfor akkurat denne ble fast på menyen og svaret fra sjefen lyder som følger: «Det skyldes at Nordic Black Theatre hadde servert den suppen på noen arrangementer. Det førte alltid til et sterkt krav fra de som ble servert suppen: Vi vil ha MER». Vil du finne ut av hva den består av, må du nesten ta turen på søndag, altså!

Suppe på søndag. Er det noen ikke-julelåter som likevel er viktig for deg å høre på i førjulen?
– Bortsett fra ikoniske «Last Christmas» av Wham hører jeg sjelden på julemusikk, så hver desember fortsetter jeg bare mitt vanlige lyttemønster, uavhengig av sesong, og hører på det jeg har kick på. Jeg har akkurat oppdaget albumet Melanie av Melanie Safka fra 1969, så det kommer jeg nok til å høre mye på i ferien.

Mange føler at det blir vanskeligere og vanskeligere å rettferdiggjøre kommersialiseringen av kosen nå i julen. Hvordan kan vi gjøre dette til en mer nyttig periode?
– Ja, jeg kjenner på det samme, og har blitt mindre og mindre glad i julen jo eldre jeg har blitt. Jeg synes det er nyttig å bruke desember til å reflektere litt over året som har gått, hva man har opplevd, hva man har lært, hva man kanskje bør endre litt på i møte med det nye året. Og så er det alltid nyttig å ta den kaffen, ringe den vennen og samle venner og kjente til koselige julebord og samlinger. Juleferien er også en gyllen mulighet til å koble helt fra internett et par dager! Det er jo litt nyttig for hodet! Det gleder jeg meg til å gjøre.

Enig, men husk å lese remsa først. Du er en strøken vokalist. Julemusikken handler mye om korsang – er det noen deep cuts fra den tradisjonen du vil trekke frem?
– Takk for det! Er jo mange hidden gems i denne tradisjonen, men jeg kom på en fin musikalsk opplevelse jeg hadde med korsang for noen år siden. Jeg hadde kommet hjem på juleferie til hjembygda mi Folldal, og korpset og de lokale korene skulle «spille julen inn» med den tradisjonelle førjulskonserten. Det ene koret sang et nydelig arrangement av Hanne Kroghs «Julenatt». Det var bare et eller annet med formidlingen, den fine melodien og akkordene. Det var fint og trygt å komme hjem og sitte i Folldal Kirke å høre denne bli fremført av folk jeg har kjent siden jeg var liten. Æsj, kanskje jeg liker tradisjoner og julen litt likevel?

Liv, Jakob og Ragnhild i snøkledde Mosjøen. Foto: privat

Virker slik. Du bor sammen med Liv Andrea Hauge og Jakob Nordli Leirvik. Det er mulig dere skal hver for dere i julen, men om dere hadde feiret jul sammen, hvordan ville den sett ut? Alt fra meny til utseende til ritualer. Jeg ser for meg du og Jakob på hver deres side, lent over Liv Andreas piano.
— For en fryd av et spørsmål dette er! Slik tror jeg min drømmejul sammen med Liv Andrea og Jakob hadde sett ut:
Jeg våkner i 11-tiden, og kommer ut på kjøkkenet. Da har Jakob laget risgrøt og traktet kaffe klart til julelunsjen. Liv kommer inn på kjøkkenet og overrasker oss med hver vår julestrømpe, fylt av godteri og artige små-gaver. Så spiser vi grøt, mandariner og skravler, før vi kommer på at vi kanskje burde hatt et juletre, så vi går en tur i byen og stress-shopper det siste treet som er å finne i hele Oslo by. Når vi kommer hjem, lager Liv ribbe og Jakob lager dessert. Han hadde forsøkt seg på noe nytt og spennende, en blanding av riskrem og fromasj, kanskje? Og jeg hadde pyntet juletreet med det lille vi har av pynt. Så er det bare å få på seg finstasen og dekke bordet. Etter desserten hadde vi alle tre holdt lange taler for hverandre og gått og sunget rundt juletreet. Til slutt hadde vi selvfølgelig sunget julesanger ved pianoet. Trestemt ja, er du gærn! Testet flere ulike stemmer og artige låter, jo mindre vin det hadde blitt igjen i flaskene utover de sene nattetimene.

Jeg kommer på besøk. Du utga en nydelig solo-plate i høst, er det noe spennende på gang her eller der utover våren?
– Til våren skal jeg fortsette å spille platen live med både fullt band og i mindre konstellasjoner. Første stopp er Trondheim Calling, deretter Larvik, Skien, Bergen, Innpuls-festivalen på Gjøvik og GRL PWR-festivalen i Fredrikstad i mai. Og så skal vi endelig spille inn og produsere ferdig Livs fantastiske musikk fra åpningen av Bodø2024! Gleder meg til å ta fatt på det!

Jule-impro med Jacob

Gitarist Jacob Young var faktisk en av de første jazzmusikerne jeg intervjuet, så det er godt å holde dampen oppe noen tiår senere. Han har mange nye prosjekter gående, der han kan komme inn med sin stil i flere forskjellige sammenhenger. En slik en kommer førstkommende lørdag kl. 18, da han skal bedrive noe som kalles «juleimpro» sammen med en av landets fremste musikere i fiolinist Henning Kraggerud. Det åpnes for spørsmål fra salen etterpå, slik at vi kan få bekreftet våre antakelser om hva vi har hørt. Dette foregår i MusikkRom i Haakon VIIs gate 2, som tidligere huset spesialist-platebutikken LAWO Store. Om noen kan fortelle hvor man kjøper ny «klassisk» og samtidsmusikk på CD nå, send oss gjerne en mail. Men først og fremst kan dere lese denne passiaren med Young.

Jacob Young og Henning Kaggerud. Foto: privat

MusikkRom – det høres ut som et oppholdssted a la ballrommet på IKEA der musikere og andre nerds blir plassert mens de voksne handler inn til julestria. Hva er det for noe sted du skal spille nå?
— Jeg er litt usikker, men tror det er Oslo Filharmoniens nye utstillingsvindu og bittelille scene til minikonserter og samtaler med dirigenter, musikere men også konserter for spesielt interesserte, også brukt for musikk til barnehagebarn og slikt … et slags lavterskel sted for opplevelse av mye som har med musikk å gjøre.

Det er storfint duoselskap han får, Henning Kraggerud. Klarer han å spelle jazz, da?
— Henning er en fantastisk fiolinist og bratsjist og er opptatt av improvisasjon og komposisjon, om det er jazz er vel snakk om hvordan det ordet defineres. Kanskje ikke i klassisk amerikansk eller vestlig forstand, nei. Så vi kommer nok ikke til å spille rhythm changes eller «Giant Steps», for å si det sånn.

Han har gitt ut plate med Bugge Wesseltoft, så da går det vel greit. Du har kanskje god erfaring med å spille sammen med mesterfiolinister? Har sett deg et par ganger i salen på konsert med Filharmonien i det siste.
— Jeg har spilt litt med Henning før og litt med Catharina Chen, som også er fabelaktig!

Men det er noe jeg lurer på – hva innebærer egentlig begrepet «jule-impro»? Man tager det man haver på kjøkkenet?
— Improvisasjoner over endel komposisjoner og temaer fra julemusikken… alt er ikke helt planlagt, og vi prøver å være til stede i nået mens vi spiller sammen. Muligens tar vi utgangspunkt i en kjent tradisjonell låt, og spinner derfra, eller starter i det fri og nøster oss inn til noe kjent.

Er det noen julesalmer, eller tilsvarende større, alvorlige stykker fra den «klassiske» musikktradisjonen som er viktig for deg i desember?
— Ja, absolutt, det hører tida til å høre «Deilig er jorden», «Ave Maria» eller Mel Tormes «The Christmas Song».

Synes du det er essensielt at musikere fra orkestermiljøene kommer seg mer «ned på gølvet», slik som på MusikkRom eller mer underground sammenhenger?
— Det kan være. Men min opplevelse med klassiske musikere er at de er veldig «nede på gølvet» i utgangspunktet. Det er mer kulturen rundt, rammene rundt og dresskoden som er litt stiv. Jeg tror at alle musikere heier på hverandre uansett genre. Vi er jo alle en utsatt yrkesgruppe i samtiden.

Det er ikke uendelig med eksempler på gitar i de sentrale symfoniene, men det er et innslag i Mahlers syvende, for eksempel. Men så har vi Terje Rypdal som har skrevet et par symfonier selv, da. Har du lyst selv?
— Hadde vært gøy å spille med et symfoniorkester en gang, men tror ikke jeg skal begi meg ut på å skrive for så stort ensemble. Jeg har mer enn nok utfordring med å skrive for trio eller kvartett med min egen musikk.

Du utga en flott plate på ECM i år med Dino og Jose Saluzzi. Fortell litt om den.
— Takk for det. Det startet i 2022, da jeg fikk muligheten til å dra til Argentina for å gjøre en konsert med Jose Saluzzi som gjest med hans band på en jazzklubb i Buenos Aires, Argentina. Jeg var der av litt andre grunner, blant annet ville jeg studere tango og den argentinske versjonen av jazz og tango som Jose og selvsagt Dino er mestere i. Det er en stor grad av improvisasjon i denne musikken som er fascinerende. Jeg hadde utvekslet litt musikk tidligere med Jose på epost, og jeg kjente til noe av musikken han hadde gjort sammen med sin far, legenden Dino Saluzzi. Etter konserten dukket Dino opp backstage og hilste på meg og inviterte til en kaffe og en prat dagen etterpå. Da møtte jeg opp med gitaren min og vi spilte i 15. minutter, drakk kaffe, og så inviterte Dino meg umiddelbart tilbake til Buenos Aires for å spille inn hans neste album sammen med Jose året etter. To gitarer og bandoneon. Han ringte til ECM-kontoret og ordnet med dem, og så startet vi tre med å finne musikken vi skulle spille inn året etter. De ville at jeg tok med litt egen musikk, så det ble en slags blanding av Dinos ting, en ny låt av Jose, noen jazz standards og tre av mine låter. Vi spilte inn i familien Saluzzis studio, og gjorde også fire konserter sammen på trio på Cafe Vinilo mens vi forberedte og øvde på låtene. Det var en utrolig opplevelse!

Jacob Young og Dino Saluzzi. Foto: privat

Det høres. Skal du gjøre noe mer bra på scene og studio fremover?
— Ja, det blir litt spilling og litt studio til neste år. Jeg skriver på ny musikk som jeg vil gjøre med trioen min med Mats (Eilertsen, red.anm) og Veslemøy (Narvesen, red.anm en gang til), pluss Vegard Bjerkan på keys, så det blir ny kvartett. Ellers litt spilling med Sidiki Camara, en gitartrio med Håkon Storm og Frode Barth, og så noen jobber med Jose Saluzzi og Frode Haltli på noen jobber i Europa etter sommeren. Dino har sluttet å reise og spiller heller ikke så mye lenger, han er blitt 90 år. Konsertene med Jose og Frode Haltli blir dermed som en hyllest til Dino, og vi kommer til å gjøre mye av hans musikk og ting fra albumet El Veijo Caminante. I tillegg har jeg annen mer kammermusikk som venter på å bli spilt inn – vi bare må finne tida. Aller først spiller jeg en intim duokonsert med selveste Arild Andersen på Carls oppe på Carl Berner kommende søndag kveld klokka sju!

I tillegg kan vi jo nevne at Jacob, som han pleier, er en del av The Source of Christmas, som i år markerer 30-årsjubileum. GRATULERER!

*******

Hjemmelagde lister står på toppen av vår ønskeliste i år

Begreper som indie og alternativt, har det til felles at de sikkert vil gi folk assosiasjoner til visse lydbilder og stiler – men at de også peker mot en måte å gjøre ting på. At det faktisk går an å forsøke å skape alternativer til de store systemene. Og kanskje er vi på et sted akkurat nå hvor disse betydningene har mer å si enn akkurat hvilken gitarvrenglyd du for eksempel foretrekker, rent personlig.

Denne høsten har NTT satt i gang artikkelserien Surstrømming, som tok utgangspunkt i et brev Martin Langlie og Selma French sendte til kolleger, om at de ønsket å trekke musikken sin fra Spotify. Vi har fortalt om flere kataloger du ikke får om du fremdeles sogner til den svenske strømmegiganten – men det handler selvsagt ikke bare om å ikke gi pengene sine til Daniel Ek. Det finnes mange grunner til å flytte på seg (og om du ønsker å finne argumenter for å bli der du er, finnes det kronikker for deg der ute også). En jeg kommer tilbake til, er at det rett og slett føles dritt å skulle være så handlingslammet. Å være stuck med de samme tilbyderne i år etter år, på et tidspunkt der vi også forteller oss selv at lytteren er mer fri enn noensinne. Musikkbruk bør ikke få oss til å kjenne på sånne ting. Når vi diskuterer musikkstrømming, handler det som oftest om to ting. Det ene er de økonomiske konsekvensene, og det er et gigantisk og sammensatt tema som ofte tar mye plass. Det andre er de kulturelle – hva det gjør med lytterkulturen, synet på innspilt musikk, og til syvende og sist hvordan vi ser på oss selv som utøvere og forbrukere. Og siden jeg i hvert fall er bedre til å lytte og lese enn jeg er til å regne (det skal ikke så mye til), skal jeg innrømme at den siste biten interesserer meg aller mest. Ufriheten og devalueringen.

En som har mye å si om begge sporene i utviklingen, er Liz Pelly, som for et år siden ga ut boka Mood Machine, og som vi har nevnt her og der det siste året. I forrige uke kom hun med artikkelen This Spotify Wrapped season, don’t outsource your love of music to AI i The Guardian. I midten av forrige uke var det nok en gang duket for avmaktsritualet Spotify Wrapped, der folk kan få “fasiten” på hva de har lyttet til, med noen artige ekstra-diagnoser. I år foreslo de for eksempel en slags lytter-alder alle brukerne sine, slik at folk fortørnet og selvironisk kunne poste at de for eksempel var musikalske 83-åringer – selv om de fremdeles var i førtiårene. Eller, så kunne en kry parogfemtiåring fortelle omverden at de hadde musikkvaner som en 27-åring. Uten å vite noe som helst om hva som foregår i Spotifys indre gemakker, koster det lite å avskrive hele greia som pølsevev, at de egentlig bare kasta ut random aldere som de trodde ville gjøre folk overrasket. En kransekakevits pakket inn i forbrukerstatistikk.

Liz Pellys poeng er litt mer seriøst, og handler om fremmedgjøring:

“I am struck by how the whole concept seems to discourage that critical practice for something more passive. It nudges listeners away from deep consideration and towards accepting a corporate-branded scorecard reflecting a very specific perspective on musical value. It encourages music fans to believe that the records they streamed the most must be the ones they liked the most, which is surely not always the case.“

“Wrapped does not just use corporate metrics to communicate what’s important to the market – it uses the same logic to make claims about what’s important to you. It reinforces its own logic into not just taste but one’s sense of self.”

Artikkelen er også preget av en viss High Fidelity-aktig nostalgi – og hvorfor ikke: Desember føles litt tristere jo færre slike lister det blir. Noen medier holder fremdeles stand – Klassekampens Musikkmagasin har allerede sluppet sin årsoppsummering med lister fra sine skribenter, og det har vel kanskje vært noen andre også. Vi får begynne med oss selv, og by på noe litt nærmere jul. Men det skrumper inn – og adventen mister jo noe av det, gjør den ikke? Mot slutten av The Guardian-artikkelen, kommer en oppfordring til leseren, om å holde et lite kulturelt juleverksted for seg selv. Den sender vi gjerne videre – og for all del, send gjerne noe inn til oss også, så kan vi jo ta ting med i årets siste utgaver av NTT:

“This year, rather than letting a streaming service tell you what records were important to you simply because you played them the most on one app, consider taking the time to write a list based on what you actually connected with. Share it if you feel like it – even if it’s just a notes app screenshot or a scribbled, handwritten list that you photograph and share with a caption. Even if you only text or email it to some friends. Or if you prefer, write it in a notebook just for yourself and your archives.”

Tidligere i Surstrømming:

Catalytic kanaliserer den kulturelle motstanden i Chicago og forbi

MEN, denne utgaven av Surstrømming skal handle om folk som jobber med å skape alternativer. I forrige uke gjorde kooperativet Catalytic Sound et gjestespill på Nasjonal jazzscene, med en énkveldsfestival bestående av ulike sammensetninger av en haug norske og to amerikanske musikere – trommeslager Lilly Finnegan og fiolinist gabby fluke-mogul.

Catalytic er et samarbeid mellom en rekke musikere og plateselskaper, som har gått sammen om fysisk distribusjon/salg, i tillegg en strømmetjeneste. Det er naturligvis ikke verdens største tjeneste, det her, og om du brenner for grensesnitt, kan du kanskje bli litt frustrert – men til gjengjeld er den et møte med et veldig engasjerende nettverk av viktige improviserende musikere, fra flere byer og land. Med andre ord mer for tilkobling enn avkobling, dette her. Apropos Liz Pelly, er nettopp Catalytics måte å gjøre ting på en av mulighetene hun har pekt på. NTT stakk innom Victoria under lydprøvene og satte oss ned med Lilly Finnegan, Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten, som alle er med i Catalytic.

Hvordan startet Catalytic?

Paal Nilssen-Love: Gudene vet hvor mange år siden, men utgangspunktet var trioen Sonore, som besto av Ken Vandermark, Peter Brötzmann og Mats Gustafsson. De diskuterte ulike innfallsvinkler til det såkalte markedet, med platesalg på vei ned og så videre. Det var ikke snakk om strømmetjenester på den tiden, men ulike fysiske distribusjonskanaler forsvant og det ble vanskeligere å få musikken ut. Så de sa, ok, la oss lage en postordretjeneste sammen. Siden spurte de meg om å bli med, jeg spilte mye med alle tre og hadde startet opp mitt eget selskap. Så fikk vi med Joe McPhee også. Det var oss fem, og etter en stund utvidet Catalytic seg og fikk med ganske mange musikere. Nå tror jeg det er 30 pluss?

Lilly Finnegan: Ja, det er noe sånt.

Paal Nilssen-Love: Det var uansett sånn det startet, en alternativ distribusjonskanal. Etter hvert kom strømming opp og det var snakk om å skape et alternativ til de ulike andre plattformene. Erfaringen med Catalytic før det også gikk inn i strømming, var at kunder i Norge, resten av Europa og USA skjønte at dette var en måte å kjøpe direkte fra oss på, i stedet for å gå gjennom masse mellommenn. Det hadde støtte fra starten av, og sakte men sikkert vokste det.

Lilly Finnegan: Inntektene blir delt mellom artisten og kooperativet, for å holde ting i gang. 50-50. Og ideen med strømmetjenesten er at pengene som kommer inn deles mellom alle artistene som er der. Det er utfordrende akkurat nå, men forhåpentligvis jevner det seg ut.

Ingebrigt Håker Flaten: Det finnes et magasin også?

Lilly Finnegan: Ja, det er en bra fanzine også, og et donasjonsprogram.

Når startet strømmeplattformen?

Ingebrigt Håker Flaten: Det var vel rundt pandemien?

Paal Nilssen-Love: Det var også da festivalene startet. De var en ren strømmegreie i starten, og så skjønte man at det faktisk finnes et publikum for det.

Hva slags rolle spiller festivalene for Catalytic i dag? At man både kan finne denne musikken på nett, og bestille den, men at dette kollektivet også har et nærvær på scenene.

Lilly Finnegan: De er viktige, også for å inspirere andre til å gjøre lignende ting. Catalytic vil jo oppmuntre folk til å skape sine egne kooperativer innenfor sine scener – men også samarbeide internasjonalt. Det er enklere å få formidlet om man er tilstede i konsertform også.

Ingebrigt Håker Flaten: Det er interessant, for du og gabby (fluke-mogul, journ.anm) ga jo ut en plate på Sonic Transmissions (Ingebrigts plateselskap, journ.anm igjen), og dere spurte om det var mulig å ta den ned fra Spotify. Jeg kjente ikke til hvordan man faktisk gjorde det, men sjekket det opp. Det viste seg å bare være å sende UPC-koden til The Orchard, som er den digitale distributøren, og de tok ned det albumet. Men så var det tydeligvis så mange forespørsler om akkurat fra norske aktører til Orchard at de ikke ønsket å gjøre det. Så vi kommer til å skifte digital distributør. Det har vært mye bevegelse rundt det – både i Chicago der du er, Lilly, og her i Norge der musikerne Selma French og Martin Langli gikk ut tidligere i høst. Det er ikke nødvendigvis gjort i en håndvending, det er mange bevegelige deler og aktører som har noe å si. Og jeg tenker samarbeid som Catalytic viser seg som en alternativ måte å gjøre ting på.

Har dere en følelse av hvordan folk bruker strømmetjenesten til Catalytic? Er det som et spesifikt, kuratert abonnement i tillegg til noe annet?

Lilly Finnegan: Det er nok som et tillegg til andre ting. Mye av det som er på Catalytic finnes ikke på noen annen strømmetjeneste.

Når jeg har brukt den, har det vært mer som å gå på skattejakt etter ulike klipp på youtube enn å sette den på som radioen i bakgrunnen. Så det er kanskje ikke en veldig praktisk one size fits all-greie, men et abonnement som jeg må bruke på en litt annen måte, mer som å sjekke ut et magasin. Kanskje jeg ender opp med å ha et par sånne abonnementer, hvis noen ulike kollektiver tilbyr det.

Paal Nilssen-Love: Generelt ser vi vel at folk er i ferd med å lete etter flere alternativer nå – også på den fysiske distribusjonen. Mer do it yourself-innstilling igjen. Det går selvsagt også tilbake til folk som Peter Brötzmann og hans miljø da de var unge. De skjønte at de måtte gjøre det selv. Det ser du i Berlin nå, hvor kulturbudsjettet gjennomgår store kutt. Jeg snakket med Sofia Salvo, en argentinsk barytonsaksofonist som bor der, og hun sa, ok, dette er jo det jeg var vant til. Så jeg skal bare bli her, gjøre mitt beste og forsøke å fortsette å bygge scenen nedenfra.

Tror dere viktigheten av ulike subkulturer og verdiene den typen organisering representerer endrer seg for tiden?

Paal Nilssen-Love: Jeg tror det, på grunn av den politiske situasjonen, som er så fucked up. Og en av tingene som skjer, er at folk som har vært vant med å gjøre sin egen greie, skjønner at man kanskje må gjøre ting sammen. Vi må fighte alle de fightene, og det viser seg å være ganske mange av dem for tiden.

Ingebrigt Håker Flaten: Det å ha deg og gabby i Norge nå, i samspill med norske musikere, er en verdifull innsprøytning av DIY-spirit. Det er på mange måter noe som er en utfordring å skape i Norge, for det er en annerledes kultur med mye mer offentlig støtte. Og det er jo fantastisk – men kanskje man er nødt til å i større grad finne en kombinasjon fremover.

Lilly Finnegan: Det var jo det som var appellen for meg, det som dro meg inn i musikken. Da jeg var yngre gjorde jeg mye punk-konserter, huskonserter. Den typen ting har vært vanskelig å holde i live i USA. Derfor ser jeg jo også verdien av offentlig støtte når jeg kommer andre steder – det er så mange brenner som seg ut på det i USA, som enten må gi seg eller gjøre noe som er mye mer mainstream. Ingen av alternativene er særlig gode. Improvisert musikk og jazz må ha et selvgjort element, tror jeg, disse tingene henger sammen. Og vi trenger alternativer. Jeg opplever at det er mange flere som snakker om problemene knyttet til Spotify og store aktører enn bare for litt siden, og det begeistrer meg.

Det virker også som at Mood Machine, boka til Liz Pelly som kom ut forrige vinter, har skapt en god del diskusjoner og bevegelse. Og hun har jo også pekt på Catalytic som en mulig måte å ta affære på i denne virkeligheten.

Lilly Finnegan: Ja, det er kult at hun gjør det.

Ingebrigt videresendte også et opprop signert av ulike selskaper og musikere i Chicago, hvor de trekker seg fra Spotify. Kan du fortelle litt om det og om hvordan musikkmiljøet i byen handler nå?

Lilly Finnegan: Nøkkelen er at musikere skjønner at vi faktisk kan organisere oss. I Chicago startet oppropet blant folk som drev med indierock, folk, singer-songwritere. Det var en fyr som heter Sam Cantor som tok initiativ til det, og siden tiltrakk det seg folk fra alle mulige sjangre og stilarter. En av tingene som er kult med Chicago, er at det er mye støtte for hverandre mellom sjangere. Scenene smelter på en måte sammen, og folk er nødt til å jobbe på tvers, så lenge vi har de samme holdningene. Estetikk og sound er absolutt viktig, men vi er nødt til å se utover boblene vår.

Drømmen om Spotify har ofte handlet om den sjangerløse, eklektiske og frie lytteren, som beveger seg på tvers av alle slags estetiske grenser. Men om du har en identitet som en sjanger, eller subkultur, er det kanskje enklere å faktisk ta noen grep. En “scene” kan operere mer i flokk. Kanskje vi blir mer minnet om at det også er kraft i å se på musikk som en slags identitet, noe som forplikter oss litt. Selv om det er et vakkert ideal å like, og drive med, masse forskjellige ting.

Lilly Finnegan: Helt klart. Jeg opplever at lyttere forsøker å finne andre måter å støtte musikere på utenfor de store systemene. Det har selvsagt alltid skjedd – undergrunnen har eksistert. I sjangere som punk og hardcore har det vært viktig, improvisert musikk også. Og det har vært en bevissthet på tvers av de scenene om at det skjer. Men jeg tror det er i ferd med å bli mer populært igjen. Folk protesterer mot systemet Spotify representerer på en måte jeg ikke har sett før. Det var mye mer subkulturelt å snakke om antikapitalistiske verdier for litt siden. Nå er det åpenbart for flere at dette faktisk er problemet. Chicago er en by hvor motstanden også lever, det ser du for eksempel i forbindelse med utplasseringen av ICE-styrker. Forferdelige ting skjer i Chicago, men det utrolige er jo følelsen av at alle i byen skjønner at dette er noe vi skal gjøre motstand mot. Selv i skolesystemet, de prioriterer barnas trygghet over myndighetenes befalinger. Det er fantastisk å se det på tvers av ulike miljøer. Og jeg tror det henger sammen med det vi ser i musikkmiljøene også.

Ja, Spotify kjører vel faktisk rekrutteringsreklamer for ICE i USA også, så den linken er på mange måter åpenbar.

Lilly Finnegan: Ja, det er helt utrolig.

Paal Nilssen-Love: Virkelig? Det er groteskt. Jeg har inntil nokså nylig tenkt at det er til å leve med, fordi det gjør at musikken når folk i Chile, Brasil eller andre steder. Men det har gått så langt.

Det er mange som diskuterer hva man må gjøre nå – enten det er som utgiver eller lytter. Om det finnes et felles alternativ, noe man går for, alle på en gang. Og personlig er jeg litt usikker på om det finnes én ting. Det er like interessant om folk tar ulike grep.

Paal Nilssen-Love: Naturligvis.

Det virker som at vi er blitt vant til startup-tankegangen som preger kulturgigantene nå – hvor den eneste formen for suksess som måler er om du liksom får 70% av alle til å være hos deg. Fordi ting er så tynt smurt utover at du må ha en brødskive på flere kvadratkilometer for at det skal smake. Men det går jo fremdeles an å opprette en kontakt med en liten prosent eller promille, de som er ekstra interessert.

Paal Nilssen-Love: Helt klart. Det er en av årsakene til at disse Catalytic-kveldene har vært inspirerende. Jeg har deltatt i Chicago en eller to ganger, og da de gjorde det i Amsterdam, fulgte jeg med på hele greia over nett. Det er interessant å få med seg hva som skjer i forskjellige land i forbindelse med dette her. Og høre musikere i kooperativet som jeg ikke har fått hørt ennå, selv om jeg er en del av det selv. Ken har introdusert meg for veldig mange musikere i det siste, og det inspirerer.

Er det en grense for hvor stort Catalytic bør være? Altså, med tanke på antall musikere som gir ut musikken sin der. Finnes det en slags øvre grense?

Paal Nilssen-Love: Nei, og det burde det ikke være. Noen vil alltid falle fra, eller trekke seg, dø, hva enn det er. Det er som ellers i et karriereløp – om jeg ser tilbake 30 år, har jeg møtt flere og flere musikere, familien vokser – men samtidig føler du at den blir tettere sammenknyttet. Noen forsvinner, noen nye kommer inn. Men det er jo en praktisk grense – det finnes jo faktisk en kjeller i Chicago som er full av album. Det er personavhengig også, det er ikke alle som kan jobbe så hardt som det Ken gjør. Vi burde kanskje ikke prøve heller.

Lilly Finnegan: Når det kommer til størrelsen på ting, tenker jeg at det ideelt sett burde bli flere slike samarbeid, snarere enn at de blir veldig store. Og kanskje de igjen kan finne måter å jobbe sammen på. Catalytic kan vokse en del fremdeles, men det er like interessant om det inspirerer andre til å sette opp lignende ting. Det er det også mange som gjør i dag. Folk lager sine egne samarbeid, modeller, ting som andre kan bruke igjen. Om det blir for stort, har det praktiske ulemper.

Jeg tenker jo kulturelt også. Det er interessant at det er helt reelt nettverk av musikere, at det kommer fra et sted. Om det plutselig skulle blitt alternativet for hvert eneste lite, snålt jazz-label i verden risikerer man kanskje å skape et nytt problem.

Paal Nilssen-Love: Kanskje. Det er allerede en ganske mangfoldig plattform. Du har tilgang på musikken til folk som driver med ulike former for improvisert musikk, jazz… men også på hvor mye forskjellig som er til salgs. Memorabilia, postere, LP’er med Joe McPhee som ikke er å få kjøpt noe annet sted. Catalytic prøver å være lojale til de som har støttet dem – medlemmer kan få ting der som de ikke finner i platebutikken. Det som har skjedd har vært lærerikt for meg – jeg lurte virkelig på om strømmefestivalene Catalytic var verdt det, det var jo ganske mye arbeid involvert. Men så var det en tydeliggjøring av en slags familie. Noe som knyttet publikum nærmere til oss og omvendt. Og det var gøy å se konserter fra så mange forskjellige byer i verden, Chicago, New York, å skjønne at det faktisk henger sammen.

Lilly Finnegan: Det er gøy at det er så internasjonalt. Jeg er her i Norge for første gang, og det føles som at jeg allerede kjenner folk.

Hva håper du skjer de neste ti årene, Lilly?

Lilly Finnegan: Det er et stort spørsmål. Musikken trenger mer artiststyrte initiativer og systemer som er eid i fellesskap, snarere enn at det er noen få på toppen som tjener mesteparten av pengene. Jeg håper mer av pengene folk bruker på musikk går i den retningen. Det er ikke lett å gjøre noe med, men jeg håper også at flere artister tar grep, og handler ut ifra overbevisningene sine. Og om de gjør det, håper jeg flere lyttere skjønner at det er viktig, og støtter det.

Men ja, samtalen med lytterne er jo også kanskje litt vrien, og viktig, da. Ingen liker jo å få pekefingre, at andre pirker borti forbruket deres – det er ikke spesielt populært.

Lilly Finnegan: Ja, og det er jo ikke publikums feil, problemet sitter høyere opp.

Ja, men er ikke publikum en del av det også? Det er vanskelig å komme bort fra at det finnes ulike måter å handle på, også for vanlige lyttere.

Lilly Finnegan: Ja, jeg skjønner hva du mener. En ting som henger sammen med dette er at jeg virkelig håper at folk fortsetter å være nysgjerrige, og gjør sin egen musikalske research. Jeg har merket det i mine egne vaner de siste fem årene. Da jeg var yngre var det ikke så mange kuraterte spillelister. Og de kan være fine, de, en måte å oppdage noe nytt innenfor forskjellige sjangere. Men jeg har en følelse av at folk i større grad ser sånne lister og tenker, “ah, det er det som er den nye jazzen…”

Paal Nilssen-Love: Haha!

Lilly Finnegan:… eller det er det som er nytt innenfor rock. Selv innenfor indie-rock er det noen som kuraterer listene. Jeg syns folk bør lete mer selv, sjekke ut ting, kanskje lese en bok, eller søke opp ting på wikipedia, liksom. Her er en musiker jeg likte – la meg se hva mer de har gjort, eller hva som var den historiske konteksten. Det er så lett å bli lost i anbefalingene, som bare kommer til å vise deg en liten del av bildet. Folk bør mekke sine egne lister, dele ting med venner… det er det samme med filmer. Jeg håper folk holder på gleden av å oppdage ting på egen hånd.

***

Tiger (og Diger) kombinerer rekord-november med å være digitalt flyttebyrå for undergrunnen

Kristian Kallevik. Foto: privat

Over til norsk indie-platebransje. For litt siden kunne platebutikken Tiger i Oslo fortelle at resultatet i november var det beste siden de åpnet i 1996. Et godværstegn, eller en musikkmeteorologisk anomali? Vi hadde også hørt nyss om at Diger Distro, som også drives av de samme folka, har svært travle dager, og et helt nytt kundegrunnlag etter at andre tjenester ikke lenger tilbød selskaper å trekke musikken sin fra Spotify uten videre. Vi skal vokte oss vel for å kalle vinylen for den nye vinen eller komme med andre overdrevne som aldri før-utsagn. Men litt passe sur kaffe laget på en velbrukt trakter, og en dose forsiktig optimisme og nysgjerrighet kunne vi unne oss. For, ja, hva er det som skjer nå?

Kristian Kallevik: Jeg tror revolusjonen kommer krypende, bit for bit. Jeg trodde vi skulle peake i fjor, at det skulle bli et skikkelig bra år. Det ble liksom ikke helt det, men vi har holdt kverna i gang og det er en kvern som tar litt tid å bygge. Selv om dette ser ut som en platebutikk, er det jo egentlig musikkbransjen som er blitt plukket fra hverandre, og skrudd sammen igjen – og kastet vekk masse meningsløse deler.

Hva tenker du på da?

Kristian: Det som er gøy med en butikk er at det er en flott fasade, lysene er på, man blir ønsket velkommen inn. Men det som kanskje ikke er like synlig på overflaten, som ikke alle vet, er at det også er et plateselskap, at vi driver med fysisk og digital distribusjon, nettbutikk – all mulig fasilitering for at musikk kan skje på en bra måte.

November er den beste måneden Tiger har hatt siden de åpnet, hva ligger i det?

Kristian: De tallene er bare butikken, vi gjør jo som sagt en del andre ting også. Det har gått sakte, men sikkert rett vei siden Jørgen begynte.

Jørgen Solberg Knutsen: Jeg var innom her, og det var en artist som hadde dødd, jeg måtte inn til Oslo og kjøpe alle platene etterpå. Også sa Kristian, “du skal ikke bare begynne å jobbe her?”. Noen måneder senere var jeg i gang. Det er det mest inspirerende jeg har vært med på.

Kristian: Jørgen er flink til å få det beste ut av folk, og folk er det mye av. Når det er travelt, kaller vi det basar, jeg vet ikke hvor det uttrykket kom fra. Det var fredagsbasar, og etter hvert ble det mandagsbasar også. Det er et renn av folk med alle mulige slags rare ting. Vi er veldig opptatt av det sosiale. Å få folk til å møtes, prate, henge, overhøre samtaler, danne et nytt band… litt kollegial omsorg. Det er ikke nødvendigvis sånn at vi som jobber her er involvert engang, det kan godt være andre folk som ramler innom og skaper noe sammen.

Har dere liksom sittet og ventet på en endring?

Jørgen: Det handler om å være til stede. Så kan man ikke være til stede på alle nivåer alltid, men det går an å være til stede på et tilstrekkelig antall nivåer til at artister og plateselskap backer greiene.

Kristian: Jeg har gått på jobb siden 1996. Forventningen om at vi kommer til å være der neste dag også, er viktig.

Jørgen: En sånn troverdighet skal ikke undervurderes, selv om det ikke er noe jeg går rundt og tenker på til vanlig.

Kristian: Det er også alltid noen som synes at man kunne hatt enda mer av det. Det er jo også litt gøy med en platebutikk at det er et sånn snobbe-mekka. Du vil alltid finne noen som har enda litt mer peiling.

Foto: privat

Men tilbake til peaket du egentlig så for deg skulle komme i fjor – kan du fortelle om det?

Kristian: Jeg syns vi har vært konsistente, og så må jeg bare erkjenne at det tar tid å sette seg fra utsiden. Vi er på et bra, rakt strekk hvor vi fikk elementene til å falle på plass og ble husvarme i de nye lokalene. Selv om vi ikke får ytre signaler med mye applaus eller god økonomi, er det helt ok å bare fortsette med å jobbe på. Jeg er forsiktig med å tolke ytre suksess-signaler. Kanskje det kommer noe bra ut av det, vi kan snakke om det, og så får vi se.

Frustrasjonen over strømmevirkeligheten forsvinner ikke – tvert imot, det har vært mer tilstede i år enn før – hva har det å si for dere?

Kristian: Er det ikke en slags kontinuitet her? Fra Blitz-bandene som ikke ville gi ut på CD en gang, fordi de ikke ville digitalisere den i det hele tatt. For dem var vinyl et våpen, en måte å få spredt musikken på som ikke like lett kunne klippes og limes og tas med inn i forvirringen digitaliseringen utgjorde. Det er et ganske langt stykke fra det til “vinylens gjenfødsel” ti år senere, og dreiningen over i reissue-kultur og nostalgi. Mange av kundene våre er også musikere. De er de første som kjenner på kroppen om det blir tøffere økonomisk virkelighet, vanskeligere å nå igjennom og den typen ting. Derfor blir mange av dem også bevisste kunder.

I utgangspunktet har jo modellene vi lever med nå levd godt med at også store deler av den alternative musikken har vært med på leken og valgt å være forsiktige optimismer med tanke på mulighetene der. Men det virker som at den optimismen når flere og flere grenser.

Kristian: Ja.

Det er kanskje en større endring enn det som umiddelbart syns på overflaten.

Kristian: Ikke sant, det er veldig spennende hva som skjer av ringvirkninger og hvor fort de vil spre seg. Jeg kjenner meg igjen i det du sier – hva skjer med optimismen som vi hadde, i la oss si 2012? Hva er den i ferd med å bli til? Blir man resignert og oppgitt, blir man sint og får lyst til å reagere, går man et annet sted? Egentlig syns jeg man tross alt har sett få reaksjoner på det ganske harde regimet digitale strømmetjenester har vært. Det er en ganske brutal behandling av musikken. Bare at man har så lite kontekst på alle vis, med tanke på metadata, at 1000 plays-terskelen ble innført på Spotify (hvor en låt må nå tusen spillinger for å generere inntekter overhode, journ.anm) uten at det ble et stort ramaskrik. Man aksepterte en del ting. En av de tingene jeg er mest redd for, er at vi går fra optimisme til en resignert realisme. Capital realism, kapitalistisk resignert realisme. Jeg tror nordmenn er ganske gode på å være sånn, jaja, det er ingenting vi kan gjøre, EU og sånn… men de som ikke tenker sånn, er dessverre de som beveger verden. Og det er grunn nok i seg selv til å våkne litt. Det å ikke resignere blir et etisk… ouff, jeg har ikke lyst til å si imperativ, for det høres så snobbete ut. Men det blir noe du faktisk må gjøre.

Hvor tenker du at vi er nå?

Kristian: Jeg føler at bølgen er her, og at vi står midt i den. Jeg skulle gjerne sett at den ikke bare består av artister. Skal det være sånn nok en gang? At musikere med sårbart levebrød som skal stå i en eksponert posisjon? Sånn har det også vært med Spellemann – organisasjonsleddet i norsk musikkbransje vokser, de har relativt sett høyere lønn enn utøverne, og de er bakpå i sånne spørsmål.

TONO virker for eksempel hardere i klypa når de adresserer rettighetsspørsmål på hjemmebane, enn når de omtaler spørsmål knyttet til de store internasjonale aktørene, hvor de formulerer seg ganske forsiktig, preget av en sorts pragmatisme.

Jørgen: Ja, og pragmatisme er kanskje et litt for snilt ord der.

Hva ønsker dere fra de store organisasjonene?

Kristian: At de sier litt ifra, og tør å være prinsipielle. Å tale paven litt imot. Om det fra et pragmatisk perspektiv ikke har en praktisk effekt med én gang, er det et viktig signal til folk som er i denne situasjonen. Med tanke på det massive teknologikomplekset som vi står opp imot i dag, vil det være betryggende å ha folk med større retorisk kraft og organisasjoner bak seg som tar kampene som vi står i. Det skjer sikkert en del som jeg ikke ser, men jeg ønsker meg mer av det motet. Det ville skapt optimisme. De som skaper optimismen nå, er jo grasrot-utgiverne. De er veldig ofte artister selv. Det er forsåvidt også blitt en litt kul del av jobben vår nå, at så mye handler om selvutgivere i større eller mindre grad. Musikken og forretningslivet er blitt veldig innvevd i hverandre. Om jeg hadde kommet inn i dette ti år tidligere, hadde det sikkert vært mer vanlig forretningsliv. Nå må premisset være at du elsker musikken og folkene.

Har situasjonen i dag, med en slags samling i bånn, gjort at Tiger som platebutikk er blitt mer vidtfavnende også? Det er jo et sted for all slags musikk i mye større grad enn det som var innlysende for et tiår eller to siden.

Kristian: Javisst. Før husker jeg at vi var litt redde for å trampe i andres bed. Den tanken tenker vi ikke lenger. Kanskje fordi mange av de beddene ikke finnes? Butikken har forandret seg veldig. Det er pussig, folk tror de kan komme her og møte en fyr med leksikalsk kunnskap og en sånn fjærvekt som kan måle innafor og utafor, men jeg er ganske sjangerdøv. Det er noen ganger et profesjonelt handikapp. Er dette mattejazz eller folkemusikk eller reggae? Jeg vet ikke. Siden jeg begynte å jobbe her i 2003, har jeg kanskje prøvd å please behovet for ryddig sjangerinndeling, men jo eldre jeg blir, jo mer føler jeg kan slappe av på det.

Dere distribuerer også digitalt. Der har ting blusset veldig opp i år. Denne høsten ønsker flere selskaper og artister å trekke seg fra Spotify, noe som ikke er så lett om man for eksempel er på The Orchard. Får dere mange telefoner for tiden?

Kristian: Ja, og det har vært litt fascinerende. Jeg har følt meg litt alene i rommet når jeg har sagt at det kan være viktig å få lov til å ta avgjørelser selv. At du ikke må spørre onkel i Amerika om å få lov først. Når jeg har sagt det tidligere, har jeg lurt på om jeg er en dommedagsprofet. Men sånn som digital distribusjon utvikler seg, er det jo et eksempel på kulturimperialisme. Altså at vår kultur defineres, eksplisitt, men også implisitt, fra et helt annet sted enn der vi er. Til tross for mange bra folk og sikkert gode intensjoner, påvirker måten den digitale distribusjonen er satt opp på norsk kultur på en uheldig måte. Før tenkte jeg at hvis noe skjer, om noe blir vanskelig, eller verden forandrer seg politisk, så vil vi ha en krevende situasjon. Eller bare kommersielt også – om et lokalt kontor for en av de store aktørene legges ned, vil distansen øke. Jeg gikk litt og ventet på konkrete eksempler. Etter hvert er det kommet flere.

Ja, før hadde for eksempel Spotify norgeskontor, som ble lagt ned på tampen av 2019. Det ble godtatt med et sørgmodig skuldertrekk.

Kristian: Sant. Men bare så det er sagt, startet ikke vi med digital distribusjon som en politisk statement, det var for å bygge motstandskraft, men for oss lå det selvsagt også kommersielle muligheter i det. Vi ville snakke med strømmetjenestene direkte, ha rask avklaring om det var feil på metadata, vite om nye features kom og så videre. Ha fingrene på pulsen.

Hva er erfaringene med det?

Kristian: Tjenestene er relativt forskjellige, og de tenker ikke som en platebutikk, om det er lov å si. Om vi snakker med Platekompaniet, Big Dipper eller Apollon, så kjenner vi dem godt. Det er en helt annen måte å snakke om musikk på enn med strømmetjenestene. Der merker du fingeravtrykket fra tech-bransjen. Det har sine fordeler også – de er flinke til å tenke diversifisering, radikal spredning, å ikke være så fornøyd med sin gjeng som vi fort kan bli.

Men drømmen om å nå alle i stedet for noen få ligger sentralt i tanken om strømmetjenester. Og det at “gjengen ikke er nok lenger” er blitt godtatt som et premiss – vi må søke utover. Det er fornuftig, men det er jo også lurt å sørge for at grunnfjellet består. At sjangerpublikum føler seg sett.

Kristian: Jeg skjønner hva du mener. Det er en interessant utvikling – det har knyttet seg mye tillit og håp til digitaliseringen av kulturen, og det er også mange vakre fortellinger jeg kan fortelle om det. Mye av det er jo sant også – vi har kanskje blitt litt vant til det og glemmer hvor mye lettere det kan være å spre nisjemusikk. Jeg vil ikke svartmale situasjonen, og det er derfor vi gidder å satse på digital distribusjon også. Jeg tror fremdeles litt på det. Men drømmen vi hadde om diversifisering og bred spredning, og nå skal vi finne alle de andre som er mottagelige for vår bitte lille nisje, verden over… den er blitt vasket vekk av digital sentralisering og et enormt fokus på hvem som strømmer mest, hvem som har globale hits. Det føles som at den gamle platebransjen kupper den nye teknologien. Det er litt uinspirerende å jobbe med Spotify – vi trodde lenge at rar norsk musikk kunne nå flere folk som liker rar musikk andre steder, også ser vi at systemet er blitt veldig topptungt. Da folk på vår alder var i ferd med å bli voksne, på 2000-tallet, var det en voldsom, teknologioptimistisk ensretting. Det var nesten en kampanje for å raskest mulig kaste CD-spilleren, få seg iphone, bli med på reisen… men er det ikke fantastisk at mange av oss ikke gjorde det, at vi holt den gamle teknologien litt på lavt bluss? Så, i møte med ny teknologi kan vi få til en fin pendelbevegelse. Ting forandrer seg, og vi står ikke nødvendigvis tomhendt tilbake. Vi har blitt noen erfaringer rikere, vi har noen verktøy i skuffen, og kanskje vi kan gjøre det beste ut av det.

Det finnes artister og selskaper som ønsker å trekke seg spesifikt fra Spotify, av mange forskjellige årsaker. Det er ikke noe alle de digitale distributørene tilbyr, men som dere gjør. Merker dere nå at dere får mye pågang fra folk som har vært andre steder?

Kristian: Vi er blitt et digitalt flyttebyrå. Jeg har ikke noe totalbilde, om det kan regnes som mange eller at det bare er noen. Det er forsåvidt en del av norsk musikkbransjes utfordring, det finnes ikke noen god statistikk på det og det er ikke så mye vilje til å dele.

Men hvor mye travlere er dere blitt denne høsten?

Kristian: Det har egentlig vært et jevnt sig i tre år. Igjen står vi i et krysningspunkt – resignerer folk, eller flytter de over og tar grep? Det er gøy å stå på det stedet der de som er klare for en ny runde kan komme. Det er ofte folk som er rusta og gira på å komme hit, og som tenker 10-20 år framover.

Er det annerledes å snakke med de store aktørene nå enn da dere startet med digital distribusjon?

Kristian: Ja, det er det, og det var avgjørende for byttet. Å kunne snakke vår egen sak og at det ikke måtte gå gjennom lords i internasjonale kontorer. En av de forsonende sidene ved Spotify er at det også er bra folk med indie-bakgrunn som jobber der. Men handlingsrommet er ikke så stort, og de blir ikke så mye hørt som de burde. Det er forsåvidt den samme tonen som når man snakker med en musikkjournalist som ikke har armslaget vedkommende skulle ønsket i en større avis.

Jeg skulle ønske jeg kunne gjort mer…

Kristian: Ikke sant. Folk som beklager handlingsrommet. Og det må jeg prøve å ha sympati for, men jeg skjønner det jo ikke helt, for jeg har aldri hatt en sånn jobb. Det nærmeste jeg kommer er rektor og frøken på skolen. Jeg tror nok jeg kan være arrogant overfor folk som er i en sånn posisjon.

Av Filip Roshauw og Audun Vinger