NTT: Med seksstrengere over prærien

God helg og velkommen tilbake til en lørdagsutgave av Now’s The Time, Jazznytts ukentlige kulturavis i digital remseform om jazzen og omegnen. Vi kan by på begge deler i denne utgaven – jazz ved pianistene Hogne Kleiberg og Benjamín Gísli, disco og R&B ved Farao og ku-jazz med Himmelskip – i tillegg til trompeten i barokken, romantiske soulperler og fersk musikk fra Alex Ventling og et ungt norsk stjernelag. Se på denne plakaten her:

Det ferskeste nummeret av Jazznytt har kommet fra trykken, og skal ha landet i postkassene til dere som er våre abonnenter. Det må feires med en liten juleavslutning! Men det er mer! På Jazznytt-kontoret knaker Billy-hyllende faretruende under vekten av gamle årganger fra år som 2017, 2018 og 2019. Der blir de stående, hvis vi ikke gjør noe. Om det er én ting som er vanskeligere enn å selge ferske (jazz-)magasiner i 2025, så er det å selge utgaver som er noen år gamle. 

Det har vi forsøkt å gjøre noe med. Jazznytt #251, med trommeslager Gard Nilssen på coveret, er plukket ned fra hylla seks år etter det ble trykket, og endevendt av bladets medarbeidere. 

Pilot-opplaget på 10 eksemplarer er allerede utsolgt, men Jazznytts nisseverksted lager straks flere. 

Innimellom bladets originale sider har vi stukket flere nye greier: 

– Et oppfølgingsintervju med forsidetrommis Gard Nilssen. 

– En liste over noen av de beste låtene Selma French har skrevet etter Masåva-klassikeren “Jorda Rundt”, som vi intervjuer henne om i nummeret. 

– Et utførlig kart over universet til bandet Billy Meier, som feirer ti års jubileum omtrent på denne tiden. 

– Første utgave av fanzinen/pamflettserien “Rar Musikk” på 8 sider. 

– Tekster om Margo Guryan, Alf Hulbækmo, Aila Trio og Bjørn Stendahl. 

– Diverse overraskelser det strengt tatt er bedre om folk oppdager på egen hånd. 

Alt i alt får man 12 nye innstikk, i tillegg til det originale bladet, for den nette sum av 125 kroner – som også var utsalgsprisen i 2019. 

Et nyttig kart over universet til Billy Meier, som feirer tiårsjubileum i år. Mer viser vi ikke – dere får kjøpe blekka for å finne ut hva slags andre godsaker som venter, vi syns det er verdt penga.

Med Uaktuelle Utgivelser ønsker vi å ta med leseren på oppdagelsesferd i den nære fortiden. I kulturen vår er det to former for tid som dominerer. Du har nåtiden, med sin evige strøm av nye utgivelser, daglige diskusjoner og skuffelser. Så har du den store Fortiden – gylne, forgangne tiår som lokker med oversikt, mimring, forseggjorte reutgivelser og historiebøker.  Mellom der finner vi et belte vi kan kalle uaktualiteten. Den delen av fortiden som er så fersk at den mest av alt fremstår som gammal nåtid. Men musikken som ble gitt ut da – og tekstene om den – fortjener i mange tilfeller lengre levetid. Å bremse opp og gå litt tilbake – lytte til en forseggjort utgivelse som er et halvt tiår gammel, å lese et essay eller for eksempel en andreroman av en (den gang) ung forfatter som kom det året, er en meningsfull protest mot kultur som raskt nedbrytbar forbruksvare, syns vi. 

Uaktuelle Utgivelser #1 kommer ut i et begrenset opplag på en liten hyllemeter. Hvis salget går nogenlunde bra, kommer det også flere utgaver – hylla er full av muligheter – og vi kan faktisk trenge plassen. Så kom gjerne innom vår matiné-julefeiring på baren Langt Langt Borte – et koselig sted som er bitt av jazzbasillen – lørdag 20. desember klokka 15! Da feirer vi også naturligvis det nyeste Jazznytt-nummeret (det er jo ikke noe galt med det ferskeste heller) og at NTT runder 300 utgaver denne adventen. 

Men det er jo fremdeles lenge til. Vi tar med oss tre konserter fra den kommende uka: 

1. Mikoo-albumet ble en av blogghalvdel Vingers store favoritter i år – og på tirsdag spiller bandet endelig sin releasekonsert på MIR i Oslo. Hør på åpningslåta: 

2. Leser dere det nyeste Jazznytt, kan dere få med dere Espen Eriksens dønn ærlige fortelling om hvordan det var å jobbe med radiokanalen NRK Jazz. Vi regner med at vi får oppleve pianisten i et mer lyrisk og varmt lune når han går sammen med Gunnar Halle om Meditations on Christmas – som man denne uka kan oppleve på Herr Nilsen på tirsdag, og i den vakre bystyresalen i Haugesund neste fredag.

3. Tidenes første julejam på Victoria! Det kan bli en tradisjon, det, om det går seg til. Det er naturligvis Petter Dalane som er jamvert, og han har med seg Per Oddvar Johansen på trommer, Alexander Riris på bass og Siril Malmedal Hauge på vokal. Det skjer på torsdag.

Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.

Det vi lever av, er å selge blader. Dermed blir vi svært takknemlige for alle som tegner et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Legenden Steve Cropper har gått ur tiden. Det jeg har lært av hans spillestil er at man kan lage et fullverdig komp med bare sekster (avstanden mellom seks noter i en skala), eller treklanger på de lyse strengene. Aldri klumpete barré-akkorder –  sikkert et resultat av studioerfaring der resultatet måtte låte bra på en kjip transistorradio. Selv om han var en disiplinert studiomusiker, skjønte han at kompgitar må være typete og inneholde minneverdige hooks, litt som Nile Rodgers gjorde noen år senere. Hvil i fred og takk for alle fete riff du fikk ut av en telecaster, sikkert under ekstremt tidspress.»

Oppdrift for Himmelskip

Det er et eller annet med kvartetten Himmelskip, de føles som riktig band på riktig tid og sted. Ennå har de bare eksistert i noen år, men de har liksom dukket opp overalt – Jazznytts designer Nick Alexander snakker for eksempel begeistret om dem i hver ledige stund, og hvorfor ikke? Denne typen instrumentalmusikk, med nok utsving i seg til å fascinere på konsert, men samtidig noe malende, tålmodig som gjør at de har mer enn en boot innafor såkalt vibe-musikk, føles jo som en viktig del av tidens lyd her og nå. De er ute med et debutalbum, med den flotte tittelen Den siste kvegdriver på labelet Die With Your Boots On. Det er produsert av bandet selv – som består av bassist Torjus Gravir Klykken, trommeslager Tobias Rønnevig, gitarist Simen Jakobsen Harstad (som også har kommet inn i et av de store norske bandene, Hayeminol, som nesten rakk å gi ut det som ville vært et av årets norske album, men som blir et av neste års beste i stedet) og steelpedalist Elias Wallumrød Orning. Allestedsnærværende unge musikere alle fire, dere vil nok støte på dem i all slags sammenhenger på store norske festivalscener i årene som kommer – eller, som Himmelskip, nær sagt overalt. Vi tok en prat med bassist Torjus om den nye plata.

Fortell litt om tittelen, Den siste kvegdriver – hvordan fant dere den?? 

– Det er tittelen på den ene låta Simen har skrevet. Det er den låta på plata som er mest cowboy-aktig, så det er vel ganske enkelt et nikk til det. Tittelen inspirerte coveret også, det var kult å få til noe prærie-aktig, bare med sauer i stedet for kyr. 

Ja, hvordan har cowboy-kicket dukket opp egentlig – er det noe Himmelskip har dyrka i fellesskap, eller noe dere har hatt med dere fra tidligere?

– Det var nok på hver vår kant først – alle er glad i 60- 70-talls americana, folk som Glen Campbell, og countryplatene som kom fra den æraen. Men vi er også inspirert av Geirs musikk – Sundstøl, altså. Han har også den prærie-greia blandet med noe mer industrielt.  

Ja, rustne gjengrodde togsviller er et sånn bilde man kan få av Sundstøls musikk. 

– Ikke sant. Det at man har med pedal steel hjelper åpenbart også med å gi følelsen av gamle country-ting. Elias har også brukt veldig mye tid på å plukke gamle country-pedal steel-greier, det preger nok musikken vår. 

Du nevner Geir Sundstøl, og det er jo flere andre med den vibben i dagens norske musikk – Trond Kallevåg Hansens utvandrer-inspirerte instrumentalmusikk, for eksempel. Føler du at Himmelskip har en plass i et større landskap?

– Ja, vi er inspirert av både Trond og Geirs musikk.. Jeg føler også at vi har fått satt vårt preg på det, mye fordi vi kommer fra litt forskjellige bakgrunner alle sammen – også innad i bandet. Simen og Elias har spilt veldig mye sammen, de gikk på Steinerskolen. Så da vi møttes var de sammensveiset, mens Tobias og jeg har spilt masse konserter sammen i ulike settinger. Det er gøy at vi fort fikk den følelsen som musikken har endt opp med på plata. Det bare ble litt sånn, vi var sammensveiset på forskjellige måter og opplevde at musikken ble fin ganske fort. 

Når var det dere satte i gang?

– Det er jo rundt to år siden. 

Det er blitt mer samrøre mellom folk med jazzbakgrunn eller utdannelse, og den unge country/nordicana-scenen de siste ti årene. Dere gir jo også musikken ut på Jansen, som har dyppet nebbet sitt i begge deler. Er dere opptatt av den greia ellers?

Ja, Elias spiller jo med Embla & the Karidotters som er ordentlig country. De greiene har mer og mer med hverandre å gjøre. Å være så heldig å signere med Die With Your Boots On har hjulpet med å dra oss mot den scena også. Musikken vår er absolutt inspirert av nordicana, i tillegg til jazz, filmmusikk, rock – en god blanding. For min del ser jeg veldig opp til Tor Egil Kreken i Darling West, som også er et Jansen-band. Og drahjelpen fra miljøet rundt Die With Your Boots On og Jansen har vært fin for oss. Elias skal være med Norma, som spiller på Parkteatret i kveld (dette er noen uker siden nå, da intervjuet ble skjøvet litt på, journ.anm) – det er skikkelig Halden-country, som de kaller det. Elias har fått mange pedal steel-jobber etter hvert.  

Foto: Ola Ur Sæbø

Du nevner filmmusikk som en del av Himmelskip-miksen – har dere konkrete inspirasjonskilder her, snakker dere mye om film, eller er det mer ideen om det filmatiske i musikken dere strekker dere mot? 

– Jeg tror det er mer ideen om det filmatiske. Vi har ikke aktivt satt oss ned og hørt på filmmusikk eller snakket om referanser på den måten. Det nærmeste jeg kan tenke på for min del, er egentlig Lars Monsen-soundtracket – det er jo en slags filmmusikk. Men så er det tanken på at det dynamiske skal være interessant. At musikken har høye topper, men også er helt nede – det er noe vi tenker mye på, og som jeg tror er med på å skape en filmmusikk-følelse, i hvert fall på de lengste låtene. 

Jeg tror The Good, The Bad and the Ugly går på Cinemateket til helgen, det kan jo være et sted å ta et spontant bandmøte, kanskje. 

– Ja, det må jeg skrive opp!

Du nevner Lars Monsen-soundtracket, det er jo blitt viktig musikk som vi også har skrevet om i remsa – er det musikk som har fulgt deg oppigjennom?

– Definitivt, jeg har vokst opp med Lars Monsen og det soundtracket. Og der finner man jo spaghetti-westerngitaren, munnspill, og så videre. Det er jo det beste som går på NRK. 

Helt klart. Vi må innom bandnavnet – Himmelskip er også navnet på en veldig bra plate av Knut Reiersrud og Iver Kleive fra 90-tallet – sammenheng eller sammentreff?

– Det kommer derfra.

Er den musikken en felles referanse?

– Jeg har vokst opp med å høre på Knut, mamma har spilt litt med ham. Men jeg har ikke hørt spesifikt på Himmelskip-plata, det var Simen og Elias som var veldig inspirert av den og ville at vi skulle kalle opp bandet etter den plata. Den er jo også litt cinematisk på sitt vis.

Utvilsomt. Hva skjer fremover?

– Plata er jo ute, det har vært veldig stas – mye anmeldelser blant annet, egentlig over all forventning. Så skal vi på releaseturné på nyåret, i januar, februar og mars. Det er en del jobber. Vi skal spille på Kampen, en jobb på Nordlysfestivalen i Tromsø, Moss jazzklubb, Elvespeilet i Porsgrunn, Fryd scene på Ål og litt forskjellig. Det blir moro.

Det var en fin blanding. Publikumet deres finnes kanskje på litt forskjellige steder? Både jazzklubber og andre ting. 

– Ja, jeg er egentlig blitt overraska over hvor forskjellige hold responsen kommer fra. Denne uka spilte vi for eksempel på gamlehjem, det var helt supert. Gamle, unge, folk som ikke er så opptatt av instrumentalmusikk, men som fant ut at de likte det på konsert. Det er stas – selv syns jeg jo også at dette er ganske tilgjengelig musikk. 

Hva med soundtrackarbeid, er det noe dere kunne tenke dere å gjøre?

– Den aller største drømmen hadde vært et naturprogram á la Lars Monsen for min del. Jansen jobber jo også aktivt med Synch – det er et mål å få musikken spilt i TV-programmer, og det bør det jo absolutt være muligheter for. Tobias hadde sett på TV i forrige uke, og da var plutselig “Salongrifle” med på Dama di på NRK. Så de har i hvert fall brukt den én gang. 

Det er jo noe NRK også har snakket om, i forbindelse med omleggingene nå – mer bruk av ny norsk musikk i serier og sånn. 

Ja, og det er jo bare superstas. 

***

Romantiske perler ved Rodeløkka

Lørdag kveld, i et respektabelt tidlig tidsrom for en gangs skyld, kan man oppleve to av hovedstadens fineste DJs og musikkelskere Thomas Eiene og Lars Martin Dahl i tospann på lille Perla under klubbkveldnavnet Romantic Journey. Vi ba Dahl om å greie ut litt og forklare hva vi kan vente oss

«Romantic Journey» er en reise tilbake i tid og inn i en selv med et soundtrack av 70-talls og 80-talls saktegående soul, reggae, lovers rock og jazzfunk. Ambisjonen er å lage en romantisk aften du ikke vil få andre steder, men som også er en slags hommage til deler av Londons klubbscene på begynnelsen av 80-tallet.

London på begynnelsen av 80-tallet var et svært polarisert og rasistisk sted, noe som toppet seg med Brixton-opptøyene i både 1981 og 1985. The Clash-albumet London Calling er en dokumentarisk beskrivelse av London på slutten av 70-tallet, og av starten på Thatcherism i UK. En punkplate preget av reggae og R&B.  Selv om reggae, modern soul og jazzfunk var populært blant unge platekjøpere og konsertgjengere i London på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, spilte ikke BBC denne musikken, og de spilte aldri reggae. The Clash så uretten i dette og hadde derfor lenge britiske reggaeband som oppvarmere på konsertene sine. Før man visst ord av det oppstod det flere miljøer hvor punk, jazz, funk, soul og reggae ble spilt av soundsystems, og på utvalgte klubber i London, og på piratradio. Den legendariske Radio Invicta 1970-1983 spilte utelukkende «black music.» Midt i en tid som toppet seg med raseopptøyer oppstod en scene som skilte seg fra storsamfunnet på absolutt alle vis. Thomas og jeg forsøker oss på noe av det samme i en polarisert verden, og tilbyr kjærlighet til musikken og alle som måtte dukke opp.

Vi tilbyr primært saktegående og svulstig soul, men også reggae / lovers Rock og jazzfunk. Musikk som kjennetegnes av store stemmer, romantikk og flotte arrangement:

 

Vi er også glad i reggaeversjoner av soulhits og kompromissløs Lovers Rock.

 

Og til ære for Radio Invicta, Jazz Funk-bangeren «Pay Up» av Proton – begynnelsen her var også jingle på stasjonen:

Romantic Journey med Lars Martin Dahl og Thomas Eiene på Perla, Helgesens gate, lørdag kl. 20:00 – 00:30

***

Pianoet og personens resonanskasse

Hogne Kleiberg, fotografert av Sofie Berrefjord. 

Det er en ny superpianist i byen. Hogne Kleiberg har tatt veien fra spraybokser og samplere til Steinway & Sons, via studier i Trondheim og Amsterdam. Han har vært å høre i diverse prosjekter en liten stund allerede og på plater, men nå er han klar for mange eventyr. I fjor kom en herlig EP ved navn Oransje med hans egen trio, og en modifisert utgave med to av remsas favorittmusikere Steinar Heide Bø på trommer og Tarald Kongshaug på bass står klare på scenen på Herr Nilsen på det fineste tidspunktet som finnes: kl. 16 på en lørdag. En gyllen mulighet til å gjøre et lite portrett av Kleiberg.

Lokal vinkling først, jeg sitter tross alt et kvartal unna: Hva er ditt forhold til Herr Nilsen og det å spille der? Merker du det i kroppen når trikken kjører forbi?

— Herr Nilsen er jo en institusjon! Jeg har mange gode minner derfra og jeg synes alltid det er kick å spille der. Rett etter jazzlinja i Trondheim, bodde jeg i Oslo noen måneder. Da dro jeg på alle jammene og mange av konsertene. Jeg følte jeg ble tatt veldig godt imot av miljøet og at de heiet på meg og andre unge musikere som kom dit. Vi var en liten gjeng som var helt besatt av jazz. Jeg husker jeg dro på jam med Emil Norman og Axel Skalstad. Da Axel spilte ga Emil meg et lite foredrag om måten han spilte på, og at han gjerne skulle ha kunnet spille slik selv. Da Emil spilte etterpå, fikk jeg akkurat samme foredrag fra Axel om Emil. Det er et av de koseligste minnene jeg har derfra. 

Store scener er bra, men jeg foretrekker å spille på slike mer intime klubbscener. Alt føles tettere og nærere. Samspillet og kontakten med publikum.

Nå åpnet faktisk ikke stedet før på 90-tallet, men man får likevel følelsen av å gå inn i jazzhistorien der. Er det aspektet ved musikk viktig for deg – kontinuitet?

— Enig! Jeg liker den følelsen. Litt Village Vanguard-aktig. Kontinuitet i musikk kan jo tolkes på flere måter. Det er viktig for meg å øve og komponere hver dag. På den måten er kontinuitet viktig. Når det gjelder å sette seg selv i en musikkhistorisk linje/tradisjon tenker jeg ikke så mye på det lenger. Det var veldig viktig for meg da jeg studerte i Trondheim og Amsterdam – fordi jeg ville lære jazzspråket. Sånn sett er det fortsatt noe jeg tenker på, men jeg ser ikke på meg selv som en tradisjonsbærer (eller viderefører av en eller annen linje) annet enn at jeg spiller jazz, piano og musikk som har røtter i flere 100-år gamle rytmiske og tonale tradisjoner. 

Det var og er viktig for meg å studere alle de store jeg liker: Parker, Lester Young, Powell, James P. Johnson, McCoy Tyner, Coltrane osv, men målet har aldri vært å låte akkurat som dem. Målet er jo å lære musikk så godt at jeg kan uttrykke meg akkurat slik jeg vil selv, både improvisatorisk og kompositorisk. 

Når det er sagt setter jeg pris på historiske linjer. Jeg liker å høre spor av Parker og Oscar Peterson i Gerald Clayton, og det er naivt å tenke at man finner opp noe helt nytt som ikke kommer fra noe sted. Alle har jo sin estetiske smak og bakgrunn, men det er ikke noe jeg bevisst fokuserer på. Jeg prøver å lære meg ting jeg liker på øverommet og komponere ting som resonnerer i meg. Jeg føler meg mye friere når jeg ikke fokuserer på at noe skal låte «rett» eller som noe annet. Det gjør jeg bare på øverommet hvis jeg vil forstå noe konkret, f.eks. noe bestemt Errol Garner har i spillet sitt. 

Har du vært en slik iherdig student av en enkelt stilfølelse?

— Jeg tror det er viktig for mange jazzstudenter å ha en nerdete periode hvor man kun fokuserer på én eller få stiler. Jeg tror ikke det er absolutt nødvendig, men det var viktig for meg og jeg lærte veldig mye av det. Så er det kult om man klarer å bryte seg løs fra det etter en stund. At man ikke låser seg selv til å spille stilriktig 40-tallsbebop resten av livet fordi man tenker det er mest riktig.  Jeg kunne skrevet en hel bok om akkurat det der: Dogmer som oppstår i ulike jazz/kunstmiljø, studenter som tvinger seg selv til å lære bebop eller fri-impro fordi de kjøper en idé om at det er mest «riktig», selv om de ikke liker det. Bare slapp av, lag musikk som resonnerer med deg selv, drit i hva flesteparten i miljøet driver med. Det endrer seg ca. hvert femte år og går i sykluser uansett. 

Da jeg begynte på Jazzlinja i Trondheim, drev flesteparten med helt andre ting enn da jeg kom tilbake tre år senere. I et boblemiljø blir mange unge musikere veldig påvirket av hva noen få sterke personligheter driver med. 

Når det er sagt er det viktig å kunne håndverket sitt om man vil kunne uttrykke seg så fritt som mulig kunstnerisk. Stilstudering og forståelse er en måte å lære håndverk på, men jeg mener at det ikke finnes et fasitsvar på hvilken stil man «må» lære. Det kommer an på hva man vil uttrykke. Jeg kan jo prøve å sette meg selv i en historisk linje som er en slags moderne versjon av bebop, swing, post-bop med noen elementer hentet fra hip hop og modernistisk klassisk musikk, men jeg føler selv at det har blitt slik fordi det er den musikken jeg har hørt mest på. Ikke fordi det har vært et mål å videreføre noe av det. 

Hva er det med formatet pianotrio som gjør det så innmari slitesterkt?

— Det er så åpent. Alle tre kan ta ganske mye plass uten at det blir forstyrrende og det skaper jo ofte et interessant samspill. Det låter intimt. Trioer med akkordinstrumenter er kanskje litt mer tilgjengelige også fordi det harmoniske blir så mye tydeligere. 

Har du noen favoritter selv fra historien?

— Mange! De viktigste har vært Ahmad Jamal, Errol Garner, Bud Powell med Max Roach og Ray Brown(!), Bill Evans med Scott Lafaro og Paul Motian, Brad Mehldau med Larry Grenadier og Jorge Rossy, Chick Corea med Roy Haynes og Miroslav Vitous, Keith Jarrett med Paul Motian og Charlie Haden og Oscar Peterson Trio. 

Jeg hører også mye på noen yngre trioer: Glenn Zaleski, Micah Thomas og Sullivan Fortner. 

Hvorfor begynte du å spille piano selv, og når tenkte du at det kunne bli et liv av det?

— Hmm… Først og fremst fordi jeg ble forelsket i musikk. Min første store musikalske opplevelse var som 6-åring. Jeg hadde en overskridende opplevelse med Backstreet Boys på barneskolen hvor jeg så meg selv fra taket mens jeg og vennene mine danset til en boomblaster på SFO. Det var et tydelig før og etter det.

Dette ser jeg nå for meg! Men pianoet?

— Pappa er klassisk komponist med piano som hovedinstrument, så det har alltid vært tilgjengelig. Jeg vokste opp med et flygel i stua og en uendelig stor platesamling. På anlegget var det mye Stravinskij, Mozart, Beatles, Keith Jarrett og Oscar Peterson.  Jeg husker alle i barnehagen sa jeg skulle bli musiker selv om jeg ikke hadde begynt å spille noe enda. Jeg gikk på fiolin, cello, piano og gitar på barneskolen, men sluttet på alt fordi jeg syntes det var så drit kjedelig. 

Litt senere løsnet det da jeg og bestekompisen min fra barndommen, Yngve Sikko, ble hekta på hip hop i 11-12 årsalderen. Vi så Beat Street, hørte på hele hiphop-historien  – vi lånte sikkert hundre plater til sammen på biblioteket). Vi prøvde såvidt grafitti  etter å ha lest boka Gategallerier av Cecilie Høigård, vi lagde beats og skrev raptekster. 

Vi var også nære på å møte en skummel mann i 30-årene som ville ta oss med på konsert med vår daværende favorittgruppe CunninLynguists. Vi snudde i siste liten. Tre år senere ble vi kontaktet av politiet som fortalte at han ble arrestert for ulovlige skytevåpen og noen andre forferdelige ting som kanskje ikke passer så godt å konkretisere her. Gode minner!

Enda mer å se for seg! Sikko har jeg faktisk laget tidsskrift med.

— Jeg ble helt hekta på å lage beats i Logic og hadde som som 14-åring mål å lage 200 i året. Jeg ble helt forelsket i Nas’ lllmatic og prøvde å lage beats som lignet DJ Premier, Large Professor og Q-Tip. Jeg skjønte etter hvert at de samplet mye jazz, så jeg begynte å gjøre det samme. Plutselig hørte jeg masse på Ahmad Jamal og Coltrane fordi jeg lette etter samples jeg kunne bruke. Jeg smitta meg selv med jazzbasillen, ubevisst.  Plutselig ville jeg lære å spille piano igjen og ble helt besatt da jeg som 15-åring hørte Bill Evans Trio spille «I Love You». Siden da har jeg øvd og spilt som en gærning. Mamma har i ettertid sagt at hun var bekymret for meg en periode på vgs fordi jeg ikke gjorde noe annet, men jeg hadde det dritbra. Jeg var inspirert hele tiden.

Da jeg var 16 år gammel spurte jeg faren min om han trodde jeg kunne bli musiker. «Ja, kjør på» sa han. Da la jeg en plan om å ta bachelor på NTNU Jazzlinja, master i utlandet og flytte tilbake til Norge for å spille og undervise på et konservatorium ved siden av. Nå har jeg gjort alt det der. I vår sa jeg opp jobben på Jazzlinja og har nettopp flyttet til Oslo. Jeg elsket å undervise på NTNU, men flyttet for å være nærmere venner, familie og musikere som bor her.

Men hva var det med jazzsjangrene som appellerer spesielt til deg?

— Det begynte vel med at jeg alltid har likt frie, individuelle aktiviteter hvor man finner ut av ting selv. Jeg sto mye på skateboard og snowboard som barn og ungdom og har alltid følt en dragning mot slike kulturer. Jazz er jo også veldig sånn. Man holder på mye selv med å finne ut av hvordan man spiller på instrumentet sitt, hvordan musikk funker og hvordan man vil improvisere. Det siste er jo på mange måter en veldig personlig ting som gjenspeiler hva man trekkes mot emosjonelt og estetisk, og kanskje derfor må man finne ut av det meste selv.

I tillegg er det noe med uttrykket som appellerer så mye til meg. Det er masse melodisk, rytmisk og harmonisk informasjon som utvikles raskt på en tilfredsstillende, levende måte. Swing er jo også bare jævlig kult. Det har en egen type swagger når det blir spilt bra som er unektelig fet. Jeg får alltid energi og må danse når jeg hører Freddie Hubbard spille «One Finger Snap», eller kvintettene til Miles Davis spille hva som helst. Det er ikke så høflig og polert, og jeg trekkes ikke så mye mot høflige, polerte ting. 

Over til bandet: det holder jo ikke med en god pianist i en pianotrio. Du har med deg en frekk liten bande. Fortell litt om dem og hvorfor de passer, på og av scenen.

— En av de frekkeste! Steinar Heide Bø og Tarald Kongshaug er to av mine favoritter å spille og henge med.  

Jeg visste så vidt hvem Steinar var allerede da han gikk på vgs. og jeg på Jazzlinja. Han og Brede Sørum kom på alle jammene, 16-17 år gamle, og skulle alltid spille «Inner Urge». Det syntes jeg var så fett og søtt. «Alle» studentene og lærerne smilte til hverandre når de to kom inn døren.

Jeg begynte å spille med Steinar i 2021 da jeg studerte i Amsterdam og han nettopp hadde begynt på jazzlinja. Jeg hadde en konsert i Trondheim, men ingen trommeslager. De fleste jeg spilte med da jeg studerte i Trondheim hadde flyttet også, men jeg ble tipset om en liten ungfole som skulle være veldig dyktig. Jeg fikk helt hakeslipp første gang vi spilte sammen. Han kan ikke ha vært eldre enn 20, tror jeg, men spilte allerede som om han var ferdigutdannet. Siden den gang har vi blitt gode venner og spilt mye sammen i ulike band. Han planket masse Marcus Gilmore allerede på vgs og har virkelig satt seg inn i musikk. Ikke bare rytmikk og jazz, men også melodikk, harmonikk og mange ulike stilarter. 

Steinar er også en av de mest hardtarbeidende musikerne jeg kjenner. For meg virker det som at han får til det meste han vil. Jeg husker han sa til meg da vi møttes at han drømte om å spille med Immanuel Wilkins, noe han gjorde nå på Victoria i august! Det var helt spinnvilt. 

I tillegg til å være en fantastisk trommeslager er han en svært dyktig komponist og til og med technoprodusent/DJ! 

Så lenge jeg har kjent ham har han også alltid gått sin egen vei selv om han har vært i miljøer hvor alle andre går i en annen retning. Det synes jeg er kult. Han har integritet. 

Og hva med han andre?

— Tarald ble jeg kjent med da jeg flyttet tilbake til Trondheim i 2022. Venninna mi Sara Fjeldvær begynte å ta ham med overalt og plutselig var vi en liten gjeng. Vi hengte i et halvt år før vi spilte en eneste tone sammen! En sen kveld på en bar sa han til meg (spøkefullt) at han hadde en plan om å ta over som bassist i kvartetten min fordi han hadde hørt mye på en låt jeg lagde noen år tidligere da han gikk på Sund. Han scattet hele låta, litt av soloene og ramset opp alle akkordene etterpå. Det fikk jeg mega kick på og hyrte ham som vikar til en turné et halvt år senere. Etter første gig ble han fast i trioen. Han lærte all musikken dritraskt, spilte alt utenat på turnéen og kom med masse kule idéer til hvordan låtene kunne arrangeres. 

Tarald er en veldig morsom, livsbejaende fyr med et vinnende vesen. «Alle» vil spille med ham og han spiller dritbra. Jeg har enda ikke møtt noen som ikke liker ham. Han har en grunnleggende positiv og utforskende innstilling til livet, noe jeg setter veldig pris på både som musiker og kompis. Jeg og Steinar kan være litt selvkritiske etter noen konserter. Tarald er alltid positiv og løfter oss opp backstage — bokstavelig talt i blant. Han fokuserer svært lite på alt som kan lene i en negativ retning. Han burde undervise i mental trening eller noe. Han har kanskje den sunneste psyken jeg vet om. Det er virkelig inspirerende. Han spiller også mye forskjellig: mange jazzstiler, funk, gresk og balkansk folkemusikk, plutselig spiller han med Ed Westwick fra Gossip Girl, Oscar Blesson eller ukeslange engasjement arrangert av Lamborghini! Han er veldig lite dømmende musikalsk og har en åpen innstilling til sjangere. Det setter jeg veldig pris på. 

Har du mange andre prosjekter gående nå som vi kan glede oss over?

– Tja, trioen har nettopp vært i Lofoten, Bergen og Trondheim. Vi skal også til Finse og Stavanger snart. Men det er mye jeg gleder meg til. Plateslipp med Mona Krogstad Quartet og en del konserter i den anledning. Det er alltid gøy å reise med Mona, Kertu Aaer og Veslemøy Narvesen.

Toy Savoy med Eirik Wicklund, Henrik Schille, Øyvind Leite og Odin Fiskvik slipper også plate med påfølgende release-turné. Eirik skriver utrolig fine låter.

Det er også gøy å ha et band hvor man bare spiller synth. 301LILY, en elektrisk trio med Steinar og Eskil Bruntvedt, gir ut noen videoer og en EP i løpet av januar. Jeg har også noen hemmelige prosjekter som utvikles sakte, men sikkert. Synth-baserte greier. Ellers går det mye tid til å komponere til ny plate med trioen som blir spilt inn i 2026. Det blir også litt synth og noen kule gjester  – kanskje et vers av en rapper, til og med?

Jeg skal også spille inn en solopiano-plate, forhåpentligvis i løpet av 2026 om jeg får tid. 

Og til slutt: er det noe ny musikk du har kick på for tiden?

— Jeg elsker nye plata til Karl Hjalmar Nyberg. Ble rørt til tårer første gang jeg hørte den. 

Jeg hører også mye på den nye skiva til Nothing Personal. Det er masse synthgreier der jeg blir inspirert av. Solveig Wang er helt vill. Jeg spiller til og med noen av låtene deres solopiano og vurderer å spille inn den ene, om jeg får bandets velsignelse. Jeg hørte de for noen uker siden i kulturkirken Jakob. Lett en av de beste konsertene jeg har vært på i 2025. Jeg har også hørt mye på Ones & Twos av Gerald Clayton, soloplata til Micah Thomas, alt Sullivan Fortner har gitt ut de siste årene og Yvonne Rogers, en fantastisk pianist og komponist som jeg oppdaget nettopp.  Ellers hører jeg mye på Vest-Afrikansk og kubansk perkusjonsmusikk. Platene jeg har hørt mest på i år er Djembe Genies av Percussions de Guinee og Pa’l Monte av Adonis & Osain del Monte. Det går også mye i Manley Lopez, fantastisk kubansk perkusjonist som mange jazzmusikere studerer rytmikk med.

Farao

Plateaktuelle Farao, også kjent som Kari Jahnsen, fotografert foran en skokk med flotte årgangssynther. Foto: Celine Paradis

Det stråler syntetisk varme ut fra sporene på Faraos nye plate Magical Thinking, som kom ut i november. Rislende bjeller, fetladne, velskrudde basslyder, flyktige, nesten gjennomsiktige pads preger en håndfull låter med ofte sursøte akkordrekker og hooks som napper i ørene, avløst av et og annet innskutt mellomspill. I midten av det hele finner vi den rett og slett sensuelle stemmen til Kari Jahnsen, som synger materiale som både peker mot klubbnettene – men som også kanskje passer bra for hjemmekveldene som kommer etter at man er ferdig med de tyngste utelivsløftene i livet sitt. Syns jeg, i hvert fall. Det er også noe fortrøstningsfullt her, som man egentlig kan merke før man setter seg ned med materialet og setter seg inn i hva mange av disse låtene handler om. Men la oss snakke med Kari om hva de dreier seg om også.

Den nye plata heter Magical Thinking, og er inspirert av Joan Didions bok The Year of Magical Thinking, om det første året etter at mannen hennes døde. Hvordan ble det slik?

– Det kom opp fordi jeg mistet et familiemedlem. Det var selvmord, veldig voldsomme greier, og jeg ble helt ødelagt. Et halvt år senere anbefalte noen Didions bok. Da jeg leste den, opplevde jeg at noe falt på plass i reaksjonen på sorgen: Jeg hadde jo gått fra vettet, fått vrangforestillinger om at han var tilbake. Helt på tur. Men hun beskriver akkurat det på en utrolig fin måte, og kaller det jeg trodde var galskap for magiske tanker. Måten hun skrev om det, snudde hele perspektivet mitt, og ble en stor inspirasjon, både for albumet og for hvordan jeg har tenkt videre på sorgen.

Hva i det hun skriver var det som traff deg?

– For eksempel at hun ikke klarer å kaste klærne hans, for kanskje han trenger dem. Man skjønner at det er feil, men tror likevel at det er sant. Da hun kalte den typen reaksjoner for magisk tenkning, syntes jeg det var så fint. En vakker beskrivelse av noe som også føles helt feil. Det gjorde at min egen reaksjon ikke føltes gal, bare menneskelig. Det hjalp meg.

Hvordan ble disse tankene med inn i arbeidet med ny musikk? Var det bevisst, tenkte du at det også skulle bli en del av sorgprosessen, for eksempel?

– Det kom helt av seg selv, det var ikke planlagt. Jeg hadde egentlig bestemt meg for ikke å skrive om det! Som oftest starter jeg med beats og synth og tenker ikke på tekst og tema i starten. Det instrumentale kommer først. “Magical Thinking” var den første låta jeg skrev, allerede i 2019, og den er jo veldig direkte inspirert av boka. Jeg har prøvd å ikke gjøre den for spesifikk, og for mange høres den ut som en kjærlighetssang.

Sanger om sorg og kjærlighet – og kjærlighetssorg – er kanskje ofte mulig å forveksle. 

– Ja, veldig. Jeg synes det har vært fint å gjøre det åpent for tolkning. Da låser jeg ikke teksten til én ting heller, musikken kan endre betydning for meg over tid. Det er deilig at både musikken og tematikken kan utvikle seg videre.

Du sa at du ikke egentlig ville ta med deg sorgarbeidet inn i studio og den nye musikken du lagde. Hvorfor ikke? 

– Det er jo så mørkt. Bare nå, når jeg sier ordet “selvmord” i telefonen til deg, blir det tungt å snakke om. Det er ikke alle som orker å høre på det. Og det er slitsomt for meg også å både skrive og fremføre musikk om et så dystert tema. Samtidig ga det meg så mye å prosessere det gjennom musikken. Jeg er veldig fornøyd med hvordan det ble til slutt, og nå tenker jeg at det ikke var noen vei utenom. Selv om ikke alle sangene handler om det.

Når vi snakker om sorg, bruker vi ofte ord som prosesser, og “sorgarbeid”. Sorg er på en måte navnet på alle måtene vi skaper mening ut av noe vondt – og ofte meningsløst – som har skjedd. Jeg skjønner grunnene til at man ønsker å holde den slags personlige erfaringer litt unna, særlig i presentasjonen av det – vår tids tung periode-fascinasjon er avskrekkende. Men det føles også uungåelig noen ganger at dette har med kunsten å gjøre. 

– Ja, veldig. Jeg er glad for at jeg har opplevd det, og jeg har vokst utrolig mye på det, på en måte man ikke gjør uten å gå gjennom noe sånt. Jeg har også fått to barn i samme periode, og den typen sorg har faktisk en del fellestrekk med det å bli forelder. Når livet snus opp ned på den måten, gir man jo faen i alt annet. Det har vært en befrielse. Både det å få barn og det å miste noen stokker om på hva som er viktig.

Det er interessant. Men ok – vi hopper over på musikkbiten. Du nevner 80-talls disco, 90-talls R&B og Alice Coltrane som inspirasjonskilder. Og det er jo tre fine ting, og en veldig spesifikk oppskrift på mange måter – så hvordan havna du akkurat her? 

– Det er mange grunner, men mest fordi jeg flyttet til Berlin i 2015 og utforsket byen i årevis. Det hadde enorm innvirkning på hva jeg hørte på. Det var der jeg begynte å høre på disco på en ordentlig måte! Jeg oppdaget både gammel disco og elektronisk musikk fra Sovjetunionen, som jeg hadde skikkelig hangup på en periode. På forrige album har jeg en snutt som heter “Melodiya”, etter det eneste plateselskapet i Sovjetunionen. Jeg har jo også Ultraflex, som er veldig inspirert av disco og klubbmusikk. Da jeg skulle lage et soloalbum etter to Ultraflex-plater, var disco en stor del av meg, men jeg ville ikke lage noe som lå for tett på bandet.

Og R&B er det jeg har vokst opp med. Salt’n’Pepa, Destiny’s Child, Aaliyah… “Rock the Boat” er en perfekt blanding av slow disco og R&B. Jeg har også hørt mye på Alice Coltrane, særlig samleplata Ecstatic Music. Jeg elsker Oberheim-synthen hennes med den kjempelange gliden. På “Voice Continues” bruker jeg en Oberheim som glir på samme måte – den gliden er noe av det fineste jeg vet.

Så har du også gjort en cover av Brandys “Full Moon” her. 

– Ja. Jeg begynte å jobbe med den for lenge siden, og pleide å spille den live. Jeg ville ikke at den skulle ende i samme sjanger, så jeg tok beaten fra SOS Bands “No One’s Gonna Love You”, lagde den på nytt, og så utviklet det seg derfra. Mye av dette er bare meg som sitter og tuller rundt i Ableton og ser hva som skjer. Jeg er veldig glad i å synge den låta, og i R&B er det ikke alt man kan komme unna med når man har en annen hudfarge. Men denne følte jeg at jeg kunne gjøre uten at det ble rart. 

Var det musikken som gjorde at du flytta til Berlin? 

– Delvis. Jeg bodde i London i fem år før det, og trengte å komme ut av Norge og inn i et større miljø med flere subscener. Etter å ha bodd i både Berlin og London har jeg fått et internasjonalt nettverk som betyr mye. Musikkscenen i Berlin er i ypperste klasse når det kommer til disco og klubbmusikk. En klubb som OHM, der var jeg mye på kvelder som Altered Soul, som bare spilte boogie, disco og litt house. Jeg sto ved DJ-bordet og skrev ned låt etter låt. Jeg var som en svamp på beats, basslinjer, alt spilt på deilige Function One-høyttalere rundt om i byen. Og friheten i Berlin er fantastisk. Jeg savner den, men vet at byen er der. Og Oslo har blitt en spennende by, jeg synes det er skikkelig fint å være hjemme igjen.

Noe spesielt du kicker på her? 

– Vilde Tuv og Smerz har en greie på Hærverk, Shopping og Poesy presenterer, som er veldig kul og hvor de så langt har fått inn artister fra Sverige og Danmark. Prøver alltid å få med meg den. Ellers går jeg for eksempel på Himmel, Blå, Cosmopolite, Hærverk, bra steder med interessante program.

Jeg har et mentalt bilde av at du er en sånn person som kan sitte og vri på knotter på en synth i timesvis og lete deg fram til ting. Stemmer det?  

– Ja og nei, i alle fall ikke i samme grad som Ådne (Meisfjord), som co-produserte plata med meg og mikset den. Jeg kommer heller i en god flyt når jeg programmerer beats, det er det jeg føler jeg er best på. Og jeg kan sitte i timesvis og bare høre på elektronisk fusion fra Polen for eksempel. Jeg kan havne i et skikkelig rabbit hole på Youtube. Å skru på en synthknott er også gøy, men det skjer ikke like ofte. Jeg skulle gjerne gjort det også, men det er ikke nok timer i døgnet, i alle fall ikke med to barn. 

Hva er det som er tilfredsstillende med å lage beats? 

– Når jeg lager beats, tenker jeg på det som geometri, det høres kanskje rart ut. Puslespill og geometriske former. Litt vanskelig å forklare, men det blir veldig visuelt, jeg ser for meg ulike former, teksturer, farger. En synestetisk opplevelse. Hvem vet hvor det kommer fra? Jeg liker liksom system og orden, kanskje det er det. Det er et visst rammeverk man skal forholde seg til som jeg liker å utforske, og holde meg innafor og utafor. Jeg har også spilt trommer i mange forskjellige band, for eksempel var jeg trommisen til Vilde (Tuv) i gamle dager. Jeg vet ikke om jeg kan kalle meg trommis lenger, men jeg har vært trommis. 

Er ikke det en tittel man beholder, a?

– Jeg tror ikke jeg har tatt i et trommesett på i alle fall fem år, men greit, du kan godt kalle meg det! 

Er det noen konserter fremover?

– Jeg skal spille på Himmel på nyåret, blir annonsert snart. I samme veiv drar jeg til Bergen, Helsinki, London, Berlin. Det blir fem, og kanskje noen flere konserter også. Jeg jobber også med et nytt Ultraflex-album, så det er nok å gjøre. Og så får vi se hva som skjer! Albumet må begynne å leve sitt eget liv nå. Før var release-ukene det store, og så gikk det som oftest nedover, CD-salget minket etter hvert. Nå er det motsatt, releasen er starten, og så vokser det etter det. Det kan ta måneder eller år før et album liksom finner ut av hva det egentlig skal være.

Bonus: Farao velger tre nuggets fra Sovjet (og satelittstater)

Ny bølgemusikk

Wavemakers. Fotokreditt: Alex Ventling

Alex Ventling

Wavemakers

(Particular Recordings)

Fra Sveits og New Zealand til Trondy – det er klart det blir intrikat musikk av slik. Pianisten, komponisten og filmskaperen Alex Ventling har funnet et kunstnerisk hjem i trønderhovedstaden, og bidrar med kvass klo og litt uvant instrumentering: August Glännestrand på trommer, Amund Stenøien på vibrafon og allestednærværende Tuva Halse på fiolin. Skikkelig fine folk vi kjenner fra mange givende sammenhenger. Ventlings band er en av disse. Gikk dessverre glipp av en Talent-konsert på Oslo-jazz med dem i fjor eller forfjor – men det låter da absolutt som at de har steget forbi det nivået nå.

Filmatiske stemninger og kammerjazz-elementer føles godt sammenvevd, også med uventede tråder. Den umiskjennelige røsten tilhørende Sissel Vera Pettersen dukker opp i låten «Omaha». Dette er ikke en referanse til Nebraska, men til en strand på New Zealand der unge Ventling tok sine første prøvende skritt. Han har utvilsomt gjennomgått en enorm modningsprosess siden den gangen, fordi musikken han har komponert for kvartetten sin på Wavemakers er gjennomtenkt, klok og er ikledd en mørk, mystisk frakk utenpå dens skjønne indre. Nevnes må også de tre snirklende og fengende låtene med tittel «Trondheim», en av dem med en annen låt i mellom. Det er tydelig at oppholdet har satt spor, spor som også peker utover.

Benjamíns jul

Benjamín Gísli. Foto: Myriam Marti. 

Er det religiøse, familie-orienterte, tradisjonelle eller nostalgiske verdier som gjør at du og jeg og vi vi to er så opptatt av julemusikk, eller er det rent tonale og musikalske årsaker til at lyttere havner «i godsonen» på alle disse konsertene som foregår rundt baut nå? Vanskelig å si, det er mange innganger. En slik inngang kan man oppleve på Nordic Black Theatre førstkommende tirsdag, da skal en av den yngre jazzens tydeligste pianister Benjamín Gísli Einarsson holde konsert. Islendingen er kjent for samarbeid med Tuva Halse, fra bandet Bliss Quintet, og nå mutters aleine.

Det er svært få musikere som ikke omfavner julen, og om de ikke gjør det, lager de en glad anti-julesang i stedet. Hva slags oppvekst hadde du, var musikk viktig i den i høytider? Altså at det å fremføre musikk med julens budskap kommer naturlig for deg? 

— For meg er barndommens julekonserter først og fremst knyttet til de formelle og litt småkleine opptredenene jeg hadde som pianoelev. Hjemme hadde vi noen jule-CD-er som alltid ble spilt i desember, og flere av låtene derfra gir meg fortsatt ekte julestemning. Derfor gleder jeg meg aller mest til å ha friheten til å gjøre akkurat hva jeg vil med den julemusikken jeg virkelig elsker og hat-elsker. 

Hva slags materiale skal du konsentrere deg om på konserten? Improvisasjoner a la Bugge eller et mer fastsatt program? 

— Det er vanskelig å komme unna Bugge Wesseltoft-referansen her i Norge hvis du skal spille en julekonsert i solo piano format. Jeg har prøvd å velge ut låter som jeg synes er veldig fine, som gir meg julestemning og ikke minst som jeg koser meg med å spille. Dette blir en god blanding med islandske, norske og internasjonale sanger. Noen av sangene spiller jeg mer rett frem og andre kommer jeg til å arrangere der og da, vi får se an dagsformen! Så ja, litt impro må det bli! 

Godt. Har du en eller tre jule-relaterte låter, eller salmer, som betyr ekstra mye for deg? 

— «Ave Maria» av den islandske komponisten Sigvaldi Kaldalóns er en av de fineste julelåtene som jeg vet om, men den hører jeg på uansett årstid. Víkingur Heiðar Ólafsson har gjort den kjent i de siste årene og spiller den verden rundt i sitt eget arrangement. På konserten skal jeg fremføre min versjon av den, men jeg må si at det er vanskelig å frigjøre seg fra en så bra versjon som jeg har hørt så mye på. 

Hva spiser du tradisjonelt av middag på julekvelden? 

— Hangikjöt er det mest tradisjonelle og det spiste vi før, men nå spiser vi andebryst. «Hangikjöt» betyr bokstavelig talt «hengt kjøtt» på islandsk, noe som refererer til måten det blir konservert på ved å henge det i et røykehus. Man pleier å spise det med rødkål, erter og poteter i béchamelsaus. Det kan skaffes i Norge hvis du kjenner riktige folk. 

Ok, send meg et nummer. Er det ellers noen spesielle juleritualer fra Island som du gleder deg til, eller ønsker at kan oppleves i Norge? 

— Ja, kanskje det å lage laufabrauð med familien, det har vært en tradisjon for oss. Løvbrød, kan det kanskje kalles. Det blir dessverre ikke noe av i år for meg, men det hadde vært gøy å gjøre her i Norge. Laufabrauð spiser man til julemiddag og noen ganger i påsken også. Ellers er juleritualene mellom landene ganske like, føler jeg. 

Jeg skrev nylig om den islandske pianisten Víkingur Ólafsson – har du noe å si om hans måte å angripe flygelet på?

— World class, bare wow! For meg er han et veldig friskt pust inn i den klassiske verden og et stort forbilde for meg som pianist og artist. Han tør å bryte reglene i den klassiske musikken og det med bravour. Hans måte å spille Bach på er for eksempel veldig spennende. Noen låter spiller han veldig raskt og andre spiller han mer som låter fra romantikken – friskt, men modig også! 

Jeg rakk ikke Bliss Quintet-konserten sist lørdag, var det bra? Du spiller i mange gode band, er det noen plater eller turneer på nyåret vi kan se fram til? 

— Ja, alltid kjempestemning på Herr Nilsen. Ja, faktisk er det to plater som kommer nå på nyåret. Først en skive med Tuva Halse Quintet straks i januar og så en ny studioplate med Bliss Quintet i mars. Jeg må si jeg synes at Bliss-albumet er det beste og mest helhetlige vi har har lagd hittil, og jeg gleder meg til å vise fram den nye musikken på konserter til våren. Jeg har også en soloplate som er klar, men mer om det seinere.

Send en melding når det nærmer seg, da!

***

Trompeten, kapittel 4: Stakkars Gottfried Reiche!

Kapittel 1 av Trompeten: Kong Tuts skattkammer

Kapittel 2 av Trompeten: Hornbostel-Sachs og Dantes inferno

Kapittel 3 av Trompeten: Klassereisen i middelalderen

Gottfried Reiche, malt av Elias Gottlob Haussman i 1727. Foto: Public Domain

Vi er i barokken nå. 1600-tallet ble innledet med at Giordano Bruno ble brent på blomstertorget i Roma, fordi han trodde på flere verdensbilder på én gang. Over hele Europa brant flere bål, og i England skrev William Shakespeare om Hamlet, mens Cervantes skrev om Don Quijote, den første vestlige romanen, i 1605. Barokken er oppkalt etter det portugisiske ordet for ru perle, og det er som om verdenen står og vipper, under en himmelhvelving som kan inneholde hva som helst. Og barokken blir trompetens virkelig triumferende epoke. De viktigste byene for instrumentets utvikling blir steder som Kromeriz, Leipzig, Weissenfels, Dresden, Wien og London. Men fremfor alt hører trompeten hjemme i Bologna, hvor komponister som Petronio Franceschini, Domenico Gabrielli og Giuseppe Torelli skrev trompetstemmer som strakk seg atter lysere, opp i et register som hadde vært utenkelig tidligere. Maurizio Cazatti skrev den første kjente trompetsonaten i sitt Opus 35 fra 1665. Den førte med seg et skred av sonater, konserter og sinfoniettaer som store trompetister som stjernen Giovanni Pellegrino Brandi kunne fylle himmelvelvingen i Bolognas San Petronio-basilika med. 

Så, et halvt århundre senere, i 1723, kom Johann Sebastian Bach. Bach. Da var han på vei til Leipzig for å fylle den betydningsfulle stillingen som kantor i Thomaskirche. Slik endte organisten og komponisten opp i en av de virkelig store trompetbyene og slik fikk han anledning til å jobbe med virtuosen Gottfried Reiche fra Weissenfels. Reiche hadde blitt senior-bymusikant i Leipzig, og var i det hele tatt en musiker av stort ry. Vi vet hvordan han ser ut, han er portrettert av Elias Gottlob Haussmann, som også malte det svært kjente bildet av Bach hvor han holder speilvendte noter i hånda. På portrettet av Reiche har han en skarp, stor nese, markante furer, dype viker, selvsikkert blikk og en formidabel, snurrig jägertrompet i sin høyre hånd. Røret snurrer seg rundt og rundt, i en spiral, og schallstykket er dekorert med relieffer. I Reichers andre hånd kan vi se notene til en fanfare, som trompetisten komponerte mange av, selv om historikere mener at akkurat eksemplet på bildet muligens ble skrevet av Bach. 

Da som nå trengte komponister inspirerende utøvere, og i Reiche fant Bach en trompetist han virkelig kunne tøye strikken med. Samarbeidet deres varte i godt og vel ti år, men så var det brått slutt. For en høstdag i 1734, da han var på vei hjem, falt trompetisten om på gaten, momentant, død som en sild, av slag. 

Stakkars Gottfried Reiche! Dagen før hadde han fremført Bachs nyskrevne stykke Preise dein Glücke, gesegnetes Sachsen (BWV 215) i Königshaus i Leipzig. Musikken var tilegnet Kurfyrstedømmet Sachsens feiring av Augustus III, en hersker som etter alt å dømme var en ordentlig kronidiot. Folk som var vitne til den tragiske hendelsen, eller som hørte om den da nyheten spredte seg, lurte på om Reiche hadde dødd av en blanding av overanstrengelse ved å blåse i trompeten sin og av røykforgiftning. 

For det var ikke en hvilken som helst spillejobb. Reiche hadde vært nødt til å stå og spille rett ved en prosesjon bestående av 600 utskremte studenter som bar på hver sin osende fakkel, til ære for Augustus. En anstrengende oppgave. Men alt var slettes ikke tapt ved Reiches bortgang, for han etterlot seg et meget sterkt miljø av trompetister i Leipzig og Bach fortsatte dermed å skrive mer og mer ambisiøs musikk for instrumentet. Ja, de aller mest kjente trompetstykkene hans, den andre Brandenburgkonserten og Juleoratoriet, ble antageligvis først spilt av Reiches etterfølger, Ulrich Weinrich Ruhe. Ruhe er pussig nok et mindre beskrevet blad, det finnes for eksempel ikke bilder av ham som har overlevd, trass i at han antageligvis var mannen som urfremførte noe av den mest ikoniske musikken som er skrevet for trompeten noensinne.  

Så, i 1750, døde Bach. Frem mot 1800-tallet nådde barokktrompeten sitt peak, før populariteten begynte å dale. Teknikkene ble perfeksjonert, nå strakk instrumentet seg svært lyst, og dette registeret ble utnyttet til fulle i atter nye konserter. En av de siste store konsertene for barokktrompet ble skrevet av Leopold Mozart, Wolfgangs far, i 1762. Men allerede da var det nok tegn til at trompetkonserten var i ferd med å bli et utdatert og rett og slett litt harry uttrykk i det europeiske musikkliv. Nei, trompetisten var ikke den nye tidens fremtredende supermusiker lenger. Den æren tilfalt fiolinvirtuoser, diverse andre blåsemusikere og naturligvis etter hvert også pianoet. Når komponister som Haydn, Mozart og Beethoven benyttet seg av trompeten, var det stort sett i en birolle, som et tutti-instrument. En gang i blant slang de inn en liten sprek fanfare her og der, et jaktsignal, kanskje mest for gamle dagers skyld, som en hilsen fra en tid og en livsstil som snart var forbi.  

For nettopp disse gamle dagene var i ferd med å endre seg ganske drastisk – flere av hoffene smuldret gradvis opp, nasjonalstatene vokste frem, byene ble større. Betydelige fremskritt ble gjort på halshuggingsfronten. Det tysk-romerske keiserrikets laug for trompetister og paukister kjente tidsånden blåse kaldt over brosteinen i byer som tidligere hadde vært deres lekegrind. I 1801 mottok Keiser Fredrik Vilhelm III av Preussen riktignok en suite for tre trompeter og pauker skrevet i sin ære, men denne musikalske gaven må ha hatt en eim av desperasjon over seg. For i 1810 oppløste keiseren det tradisjonsrike trompetistlauget i Preussen. Og noen tiår senere, i 1831, skjedde det samme i kongeriket Sachsen.

Av Audun Vinger og Filip Roshauw