NTT: Det finnes fortsatt utforskertrang i den norske messingstand!

God lørdag og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige kulturavis i digital remseform om jazzen, omegnen og forbi. Dette nummeret er i stor grad viet til utforskertrang, vil vi si – Peder Simonsen har tatt sin hang til messing-eksperimentering til nye høyder i et nytt prosjekt hvor han lager seks selvspillende tromboner. AT DET VAR? Scroll helt nederst i remsa og les hans medrivende – og opplysende – fortelling om hvordan dette her funker

Før det hilser vi på Jakob Nordli – for første gang i remsa (?). Den særegne vokalisten og låtskriveren er ute med et nytt album med bandet Leirblaa, som også på mange måter handler om musikk som utforsking av sted og sanser. Og altså, Billy Meier, hallo, de har jo svevd rundt i det ytre rom tre plater på rad, på jakt etter noe annet, i fotsporene til den mystiske og muligens også sprut gærne ufologen de låner navnet sitt fra. Men nå er de tilbake på landjorda, og det kan faktisk handle om mye mer enn at de er lei av bandkostymene sine – Billy Meiers Unmasked-fase er også et tegn i tiden, om å dyrke det som skjer her og nå.

Noen andre som driver på med den slags – men som heller ikke går av veien for både fabelprosa og drømmeveving, er plateselskapet Pluritone, som vi er innom i denne ukas utgave av spalten Surstrømming – jazz og omegn du ikke får på Spotify. Vi er også innom Oslo Konserthus og hører på Mahlers femte, vi skriver om seks låter fra like mange ferske plater – håper dere finner noe å kose dere med her.

Remsa er allerede så seint ute at vi tar en frekkis og hopper over en stor konsertoppramsing. Neste uke er jeg i remse-perm grunnet avvikling av Oslo World – hvem vet, det kan jo være noe fryktelig spennende greier der, men det skal jeg la dere finne fram til selv. Også er det jo hipt at Sullivan Fortner Trio kommer til Victoria, da, og at Dave Holland Trio spiller på Bærum Jazzfestival. Jo, Bærum Jazzfestival må nevnes – Holland, Dee Dee Bridgewater, Richard Bona, Bodil Niska, Mathias Eick, nytt verk med Supersilent på Henie-Onstad, Stian Carstensen – slett ikke verst program, det starter neste torsdag! Ses på konsert.

Vi går videre! Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Jeg måtte stoppe opp da noen posta coveret til John Clarks album Faces –  var det der virkelig et ECM-omslag? Det kan like gjerne se ut som noe et amerikansk hardcore (teknisk og øm) kunne funnet på. Men neida – den er et av mange eksempler på sjangeren utypisk ECM. Hva så med innholdet? Det ble med denne ene skiva for Clark, som spiller valthorn, på selskapet. Med seg hadde han David Darling på el-cello, David Friedman på vibraharpe og marimba – og Jon Christensen på cymbaler og trommer. Noen stor skjult klassiker er det saktens ikke, men åpningslåta «The Abhà Kingdom» har et staselig, nesten filmatisk anslag – og det er et kick når JC kommer inn med høyoppløselig stikkedans på riden etter hvert.

***

Kulturen lever på Blaker 

Om man bor i østlandsområdet rekker man en togtur ut til Blaker i formiddag, der er det alltid fint å være, spesielt om man går den svært korte veien opp fra stasjonen til gamle Blaker meieri som lenge var boligen, atelieret og utstillingslokalet til Guttorm Guttormsgaard. Etter at kunstneren, samleren og bokskaperens bortgang har det fortsatt som Guttormsgaards arkiv, med blant annet Ellef Prestsæter som pågangsdriver.

Det er stadig småutstillinger og arrangementer der, også med samtidskunst. I dag kan man høre om den sumeriske prestinnen Enheduannas dikt til gudinnen Inanna (2200-tallet før Kristus), gjennom opplesning og samtale ved Erling Kittelsen og Jens Braarvig. Det er servering av etiopisk kaffe, som blir tilberedt med utstyr fra Kastrina, et slags portabelt kjøkken som er hentet fra Guttormsgaards omfattende samling med fjetrende taterarbeider. Det er omvisninger i samlingen og andre rom i dette tiltrekkende kulturslottet. Klokken 15 forflytter man seg den korte veien til Blaker skanse (Artilleribygget), der det er lansering av den nye utgaven av tidsskriftet Museum (som fikk pris under Årets tidsskrift forleden), der det handler om aktivitet utenfor de store institusjonene, inkludert et intervju med Prestsæter. Det er åpning av et lite museum tilegnet maleren, grafikeren og skulptøren Lillebet Foss (1930- 2017), og ikke minst musikalske innslag av Elias Akselsen, Veronica Akselsen og Viola Karlsen. Skikkelig lørdag formiddag!

 

Jakob Nordlis hyllest til den stoiske dagdrømmeren

Jakob Nordli, fotografert av Sigrid Erdal

Tiden flyr, og litt tidligere i år kom Drømmesky, andrealbumet til Jakob Nordli & Leirblaa ut på Particular Recordings. Et album som i grunnen ligner litt på Margit Omholt Rønnings tiltalende, og distinkte omslag: En kollasje av låter, lyder, minner, dagdrømmer og sanselighet: Et riff fra en saksofon eller en vibrafon, drypp og plopp fra synther, rytmemaskiner, feltopptak og trommer. Og i platas sentrum, Nordlis tekster, fulle av assosiasjoner, anelser og lek med ord – både hvordan de smaker på tunga, og hva de kan tenkes å bety. Det er noen øyeblikk av pur ASMR her, for eksempel på nøkkelsporet «Gjentakelse», hvor ordene liksom formerer seg, og blir en liten krattskog underveis.

Nordli er ikke alene i drømmeskya, med seg har han bandet Leirblaa, som består av vibrafonist Amund Storløkken Åse, saksofonist Jenny Frøysa og trommeslager August Glännestrand. De skal snart ut på turné også, i november, med disse spillejobbene:

18.11  – Gathenhielmskahuset, Gøteborg – Splitt med Wooli duo

19.11  – Christianshavn beboerhus, København – Splitt med Viktoria Søndergaard’s Secrets

20.11 – Fridhems folkhögskola, Svalöv

21.11 – Victoria Pub, Bergen

22.11 – Rosendal kafé, Trondheim – Splitt med Wooli duo

Fin runde, det! Nå snakker vi med Jakob.

Du sier noe fint om Drømmesky, at musikken er tenkt både som et sted og et fremkomstmiddel – og jeg lurte på om du kunne utdype litt hva du tenker med det?

– Jeg tror det handler om et ønske om å se på musikken som et annen type rom. Et annet sted, men også et sted hvor nye ideer, tanker og alternativer kan dukke opp. Derav fremkomstmiddel. Jeg var inspirert av utopi-begrepet i arbeidet med denne plata. Ordet “utopi” blir noen ganger oversatt til et annet sted, og jeg har opplevd at mange peker på kunstens potensial til å fortelle andre historier, at vi trenger forestillingsevnen for å se for oss en god framtid. Der er det mye overlapp med hva kunst handler om.

Det er jo noe med måten du har skrudd sammen disse lydbildene som også lokker lytteren til å være litt i det. At man ikke bare “skal” et sted, gjennom låtene, men at man også inviteres til å kikke seg litt rundt, på en måte. Å bare være i det.

– Ja, sant, å bli berørt av noe. Det er kult at du synes det. Det er veldig morsomt å blande lyder, jeg har lenge vært interessert i kombinasjonen av akustiske og elektroniske. Å ta opp lo fi-feltopptak, som har en veldig nær følelse, og benytte seg av det i andre sammenhenger. Det var også en praktisk følge av måten jeg lagde den her musikken på. Jeg hadde et arbeidsopphold i Folldal kommune i mars 2024. Da satt jeg alene og lagde demoer til plata. Jeg hadde ikke tilgang på de andre musikerne, de kom litt seinere inn i prosessen. Det tror jeg også åpna for mye av det man hører – jeg bare lagde ting og testa det ut. Flere av de spontane ideene endte jeg opp med å bruke på plata. 

Å bringe inn feltopptak som kommer fra ulike steder, og så flette dem inn i noe som er skapt i studioet, bringer jo inn andre møter mellom ulike måter å være lytter i verden på, føler jeg. Hvordan ser du på den blandingen?

– Det er flott – det er ikke noe jeg har fordypet meg kjempemye i, men det er en interesse jeg har hatt en stund. Lytting er veldig viktig med feltopptak, jeg har snakka med folk som har jobbet mye med det. De er veldig opptatt av lytting, hva det er, en måte å være i verden på, som sikkert er overførbart til det vi opplever som finnes utafor selve musikken. 

Så er det også en slags lengsel etter visse måter å være på, som går igjen her. Du snakker om en hyllest til “den stoiske dagdrømmeren”, og da tenkte jeg litt på temaene Veslemøy Narvesen tok opp i musikken til We don’t imagine anymore, hvor du også var med og sang. 

– Ja, sant. For min del har den plata her handlet om å utforske mitt eget forhold til musikk, tror jeg. Hvordan ser jeg på det å velge å jobbe som musiker i dag? Det er en ganske sårbar ting, å ha troen på musikk og det man selv gjør med musikk. At det skal være et meningsfullt svar på… verdenssituasjonen i dag. Det håpet er en skjør ting, balansen mellom å ta inn og reagere på det som skjer rundt oss, men samtidig insistere på at vi faktisk trenger kreativitet og musikk samtidig. Det er en hovedutfordring for meg, tror jeg. Låta “Herr Skyboer” er delvis en hyllest til den  “stoiske dagdrømmeren”, en kroppsliggjøring av en som får til begge deler. En som tør å gå egne veier, og gjennom sine handlinger tegner opp alternativer vi kan la oss inspirere av.  Alternativer som fortsatt  er like sanne, selv om en allmenngyldig realisering i retning av en mer sosio-økologisk rettferdig verden føles lenger unna, når det er så mange katastrofer. Det er noe av det som ligger bak. 

De tankene er vanskelige å unngå når man skriver om kultur nå til dags. Det er jo åpenbart øyeblikk der det fremstår mer eller mindre irrelevant – enten på grunn av hvordan virkeligheten ser ut generelt sett, men også følelsen av devaluering i kulturen – at det ikke tells lenger. Samtidig finnes jo den andre virkeligheten unektelig – plater finnes, musikk finnes, skriving finnes – det er jo ikke egentlig noe som har endret seg, akkurat sånn var det før også, i andre tider med andre problemer. Og det å finne ut av hvordan de to oppfatningene henger sammen er ikke alltid enkelt.   

– Det er jo kjempevanskelig – det er en balansegang. Men jeg får også lyst til å si at i løpet av prosessen med denne plata, har jeg også fått en styrket tro på betydningen av musikk. Til tross for utviklingen. Jeg vil ikke se på det for dystert heller, men jeg husker det var en slags sorg å skjønne at, oj, musikken er også en del av det store kapitalistiske maskineriet. Da jeg begynte som musikkstudent, var det jo liksom ikke der fokus lå. Det er gøy å spille musikk, jeg vil gå på skole, lære og spille med folk… og så får man den i fleisen, hele entrepenørskapet… å nei – ikke musikken også! Det var nok en naiv innstilling jeg haddemen den naiviteten   er jo også litt fin  . For kanskje det går an å snakke om en musikalsk kjerne som ikke har noe med de ytre faktorene å gjøre. Å møtes og spille sammen. Å få til å være i kontakt med noe som bare handler om musikken. Det tror jeg fortsatt er mulig.

Jeg tenker jo også at studioet – i likhet med konsertscenen – er et sted hvor man går for å insistere på at musikk har en mening. Det er ikke meningen å si at det er et “hellig” rom eller noe – men man er jo på en måte nødt til å tenke at det virkelig betyr noe, for å lage noe som er bra. 

– Ja, jeg er enig. Studioinnspillinger er fremdeles litt nytt for meg, jeg føler at jeg fortsatt driver og lærer meg mye av det. Men i prosessen med det her albumet har jeg kost meg, og jeg har lært at man kan gjøre mer selv enn jeg hadde trodd. Å jobbe med miksing, pålegg, å bli en del av hele den kreative prosessen har vært gøy. 

Du har nevnt musikken til både Espen Reinertsen og Skrap som inspirasjonskilder for denne musikken, og det føler jeg høres. Den passer inn i det landskapet – hvordan har de påvirket deg? Er det ting du alltid er opptatt av, eller har det vært referanser som har vært særlig relevante for akkurat dette arbeidet?

– Jeg tror jeg har vært inspirert av dem lenge. Jeg oppdaget den musikken før jeg begynte å lage denne plata, og så har jeg vendt tilbake til den underveis. Jeg tror det henger sammen med denne blandingen av akustiske og elektronisk, og selvfølgelig tekstuniverset, som jeg opplever som kreativt og veldig åpent i begge de du nevner der. Leken musikk som man kan finne nye lag med. 

Ja, det er noe der – det lekne som utgangspunkt. En del av de artistene – og musikken din også – er musikk som det nesten føles litt slemt å tre “kunst”-ordet nedover. Samtidig er det også noen ganger litt vrient å unngå. 

– Ja, sant. Det er kanskje dilemmaet med å kalle ting for “kunstpop”, noe litt strengt. Det skal være inviterende, men føles kanskje ikke sånn. Kan det ikke bare være spennende, morsom lytting?

Sant. Hvordan ble du vokalist, egentlig?

– Mamma sang veldig mye da jeg var liten, veldig mye forskjellig musikk og hun spilte mye for meg – folkemusikk, rock, Aretha, Joni og sånn. Det er veldig åpenbart for meg  jeg ville ikke blitt sanger uten henne. Hun har alltid oppfordra meg til å holde på med musikk. Det var en periode der jeg begynte å spille fotball og håndball – det var ingen andre gutter som sang i det koret jeg var med i, så jeg sluttet å synge fra jeg var 8 til jeg var 16. . Det er litt bittert nå, alle timene jeg brukte på å springe etter en ball…men jeg spilte fortsatt piano i den perioden, så musikken var ikke helt borte. Men i   videregåendealder begynte jeg å ta sangtimer  på kulturskolen. Jeg hadde en kul sanglærer som heter Torunn Sævik, som blant annet introduserte meg for jazzsangere som Ella Fitzgerald,  Kurt Elling og så videre. Men det var først på folkehøgskole at jeg skjønte at det gikk an å studere musikk. På videregående gikk jeg realfag og planla egentlig bare å ta et år på folkehøgskole, men det var et veldig stort kick å virkelig møte musikkmiljøet på den måten for første gang. Så da ble det musikkstudier. 

Du er litt inne på det, det er ikke fryktelig mange mannlige “jazzvokalister” i Norge. Har du opplevd et savn etter forbilder, etter noen å modellere det du gjør etter – eller ligger det en frihet i det?

– Det er et godt spørsmål. Jeg har både tenkt på det, men også ikke tenkt så mye på det, om det gir mening. Det er så utrolig mange bra pionerer innen vokalmusikk i Norge. Vi har mange dyktige vokalister som har åpna opp nye rom. Men så har jeg også lurt: OK, hva er en mannlig “jazzvokalist”? Jeg har ikke kjent meg helt igjen i crooneren, den maskuline sangeren som har full kontroll på bandet, for å si det litt karikert. Jeg husker i 2019, at jeg oppdaget vokalisten Theo Bleckmann – der var det plutselig følelsen av gjenklang, med tanke på stemmebruk og improvisasjon. Og en harmonikk som  ikke nødvendigvis kommer fra standardjazzen 

Sinatra-sangeren er jo som du sier en type som finnes, også ofte i måten man ter seg på scenen, spøkefull og selvsikkert, liksom alltid med et whiskey-glass i hånda og oppknyttet sløyfe, hele den belevne greia. Og Kurt Elling har jo en litt annen, ulveaktig, men også ganske bøs framtoning. Det er jo ikke for alle, liksom. 

– Hahaha, nei – begge de du nevner er fantastiske sangere og Kurt Elling var en av de første sangerne som jeg virkelig hørte kjempemasse på. Det er interessant, jeg fikk såvidt prøvd meg som storbandvokalist for noen år siden da jeg var bachelor-student. Noen sa til meg at det handlet mye om å være presis, man skal komme inn der og bære en frontfigur-rolle, det er en en forventning om at man skal showe litt. Det er jo en veldig spennende rolle, men kanskje ikke der jeg føler meg mest hjemme i dag. 

Men vi kan introdusere bandet du faktisk spiller med – Leirblaa består altså, i tillegg til deg, av August, Jenny og Amund. 

– Vi fire begynte i samme klasse på Jazzlinja i 2018. Så vi har faktisk spilt sammen i syv år nå, og det føles veldig bra å kunne se at et prosjekt, musikalsk og vennerelasjoner kan vare. Det er veldig gøy å spille med de tre, jeg er veldig takknemlig for den gjengen. Det var på en måte det første bandet der jeg lagde musikk og var leder. Der jeg fikk testa ut masse ting, lagd rare låter, dårlige tekster, sa kleine ting på konsert. Å gå igjennom mange faser sammen er noe jeg er veldig takknemlig for. De er fantastisk flinke musikere, gode samarbeidspartnere, og uvurdelige bidragsytere til platas sound. vi skal på en turné i november.

Til sist – du har skrevet alle tekstene på albumet, bortsett fra siste del av låta “Gjentakelse”, hvor det er et omkved som går sånn her: “La barna skriv, La barna syng, La barna leik, la barna tegn, la barna læs, la barna spis, la barna drikk, la barna pust, la barna drøm, la barna lev” – kan du fortelle om det?

– Jeg hadde laget den første delen av den teksten, som var en slags oppramsing av hvordan jeg så for meg å jobbe med prosjektet. Jeg hadde begynt dette arbeidet som handlet om drømmer, og visste at prosjektet het Drømmesky, før 7. oktober 2023. Frasene som jeg ikke har skrevet selv, er hentet fra demonstrasjonene for et fritt Palestina. Jeg vet ikke – det er et slags forsøk på å kanskje svare på den meningsløsheten som man møter når man er på en demonstrasjon og ser en palestinsk tiåring som holder en megafon si la barna spise. Det var et slags forsøk på å gi det plass i musikken. En slags kollasj, og siden låta bruker gjentakelsen som grep, e  ble det en måte å få fram det absurde i det, avmaktsfølelsen i at noe sånt må bli gjentatt – samtidig som gjentagelsen også fører til at man lytter til ting på en annen måte. 

***

Smittet i og av Norge

John Jeremiah Sullivan tester lutefisk på Schrøder. Foto: Audun Vinger

Det var hyggelig å ha Jazznytts faste skribent John Jeremiah Sullivan på besøk i byen her om dagen, da han var gjest på Nasjonalbiblioteket i sammenheng med lanseringen av den fortryllende norske LP-en  Drømmer og lengsler – den norske utvandringen til Amerika i historiske lydopptak. Han har det såre essayet «Resonansstrenger» på trykk der. Det vi jobber med for neste utgave av Jazznytt står ikke tilbake for noe i hans fascinerende produksjon – dyp research og litterær klo.

Nylig ble et av hans andre essays valgt ut i den prestisjetunge og alltid lesbare bokserien Best American Essays, utgave 2025.

Denne teksten ble først publisert i en av Sullivans andre faste publikasjoner, The Sewanee Review fra sør i det plagede landet. Siden de ble så stolte over å være utvalgt, har de gjort essayet tilgjengelig for gratis lesing denne helgen. Og ja, «Corona» handler så klart delvis om en reise til Norge. God lesestund!

***

Hvert år er Mahler-år

Oslo-Filharmonien tuter i vei. Foto: John-Halvdan Olsen-Halvorsen

Jeg har dyp elskov for inngangspartiene på Victoria, Hærverk og Nilsen, men det er sannelig noe helt spesielt å ankomme Oslo Konserthus, denne arkitektoniske perlen nede ved det Jazznytt har omdøpt til jazztraseen. Spesielt når det er Oslo-Filharmonien som står på scenen. Det er ofte godt besøkt, men noen ganger er det også plass til flere, og det er sterkt anbefalt for remsas lesere å teste det ut noen ganger, for den som ikke har gjort det. Hvert år er Mahler-år, sies det, og jeg var ikke vond å be da æresdirigent Jukka-Pekka Saraste over to dager skulle tolke en av de fineste bangerne i symfoniens historie, nærmere bestemt Gustav Mahlers femte forsøk på formen. Jeg pleier foretrekke torsdager, denne gang ble det fredag. Men hvilken fredag!

«Er du anmelder?», spurte den flotte damen ved siden av meg da hun oppdaget at jeg tok noen ytterst få og kjappe notater i pausen. Hun sa det med beundring, og det var en sjelden følelse. Vi hadde nettopp sett noe som var fett nok i seg selv men som til slutt opplevdes som en oppvarming. Béla Bartók (1881–1945) klarte ikke å fullføre sin bratsjkonsert på tampen av livet, men ettertidens forskere har gjort flere forsøk. Dette er en litt mer omgjengelig type musikk enn hva mange kanskje assosierer med ham. I smaragdgrønn kjole, som om hun var fruen fra havet, kom Tabea Zimmermann inn på scenen som solist. Hun virket som en streng professor, som hun vel også er, men glimtet til underveis og snudde seg faktisk mot fiolinbauta Elise Båtnes og smilte lystig under et parti hun satte ekstra pris på. Hun gnisset og gned, noen ganger riktig så grovt. Som når man gnir to pinner mot hverandre når man forsøker å lage bål i skauen. Hårene på buen ble gnisset av og hang og slang før hun resolutt rev dem av og fortsatte. Hun ble klappet inn mange ganger, og hun så rett og slett overlykkelig ut i sine korte mørke krøller. To ekstranumre ble det, et ganske hakkandes et der hun spilte kjapt og intenst, som en slags variant av Ediie Van Halens «Eruption» eller Snorre Ruchs true Norwegian black metal aka skogsflamenco. Det virket som om flere i orkesteret smilte litt stivt, men det meste løsnet da neste ekstranummer var av det smektende slaget.

Tabea Zimmermann tar applaus. Foto: John-Halvdan Olsen-Halvorsen

I pausen ombestemte jeg meg og kjøpte et glass Chardonnay likevel, ga en kort hilsen til forfatter Herbjørg Wassmo som jeg var på 100-årsjubileum for Gyldendal Norsk Forlag med dagen før, og observerte den store kunstneren Bjørn Ransve i langhåret prakt. Så traff jeg tidligere Nasjonal Jazzcene-president Jan Ole og hans praktfulle partner Tone, og hadde en syv minutters stimulerende samtale om dette og hint, blant annet om Meredith Monk som skal ha en performance på Nasjonalmuseet senere i dag. Men det vi tenkte mest på var det som skulle komme, Mahlers 5. Detta visste vi kom til å bli bra.

Og det ble det. Den sjarmerende inspisienten som markerte jubileum nylig hadde rigget til så det ble et større orkester i mellomtiden. Og bandet satt fra første tone, den kjente trompeten som virket klarere en det beste argumentet i en politisk diskusjon noensinne, denne gang fremført av Philip Cobb, som i det daglige spiller med BBC Symphony Orchestra. Vi vrælte da han reiste seg etter konserten. Jeg ble som vanlig sittende og speide opp mot perkusjonsrekka etter Heming fra Skien og han som ser ut som en blanding av Adrian Myhr og Steffen Kverneland. Det var bra ooomph i dem denne kvelden, men det er andre instrumenter som utmerker seg i symfonien: kaskadene av klarinetter som slynges ut i salen fra en samlet rekke, hornet, og den i remsa så elskede Trombonen.

En time og ti minutter, cirka – Mahler fortalte til omverdenen at det var lov å bruke den tiden man synes er riktig. Den berømte satsen Adagietto, blant annet brukt i Luchino Viscontis 1971-filmatisering av Thomas Manns Døden i Venedig som vises på Cinemateket neste uke, må være noe av den vakreste musikk på jord. Fy fader. Men også denne varierer kraftig fra dirigent til dirigent, ja noen tar seg dobbelt så lang tid som andre og lar den faktisk noe dystre romantikken strekke seg ut i langsom film.

Mahler begynte å skrive på dette mesterverket i 1901, en periode med store oppturer og store nedturer. Han var en feiret dirigent (som komponist ble han først blant de største etter sin død), og møtte sitt livs kjærlighet i unge Alma Schindler. Men hans helse var sjaber med en rekke lidelser, blant annet blødende hemorider som han holdt på å dø av (legen sa at om han hadde kommet en halvtime senere hadde det vært for sent). Og det var ikke bare bare å falle for den unge femme fatalen Alma. Selv om han fikk henne til å nedprioritere egen musikkskriving (noe G. Mahlers ettermæle en stund ble besudlet av) hadde hun ham rundt lillefingeren. Det er spesielt å lese hennes bevarte dagbøker om deres sexliv og andre gjenvordigheter. Hun var en maneater før og etter Mahler, og var blant annet senere gift med Walter Gropius som dannet Bauhaus. Mer pikant var hennes stormfulle affære med den intense kunstneren Oskar Kokoschka. Skikkelig bohemliv. Han var så besatt av henne – etter at hun stakk fikk han laget en livaktig dukke som liknet veldig på henne, en dukke han kunne gjøre det meste med, og han hadde den også med på kafé, før han en kveld i sorg og sinne kuttet hodet av den.

Ja ja, dette bør vi komme tilbake til, men det viktigste er – mye av grunnen til at Adagietto-satsen griper lytteren i det innerste og føles så virkelig, er at dette var skrevet fra middelaldrende Gustav til sin unge kjæreste, som et musikalsk kjærlighetsbrev. Blekket vil aldri blekne. Stolradene spratt opp og ropte bravo etterpå.

Det filharmoniske typegalleri. Foto: John-Halvdan Olsen-Halvorsen

***

Ja, dere – Nick Alexanders finfine illustrasjon er all bekreftelse du trenger på at dekningen vår av musikken fra jazz og omegn som du ikke får på Spotify er blitt en fast spalte – som vi rett og slett har kalt Surstrømming. Det hele startet for noen uker siden, da Selma French og Martin Langlie skrev et brev til venner og kolleger hvor de sa at de kom til å fjerne all sin musikk fra Spotify – og oppfordret andre om å gjøre det samme. Ting skjer – nå er for eksempel ikke venter på noen som venter på noen, den siste plata til Valkyrien Allstars (der Martin spiller trommer), lenger mulig å lytte til der. Og snart forsvinner resten av katalogen deres også! Så om du for eksempel har lyst til å  høre keyboardmagien til Håvard Aufles på «Lakenskrekk og hakeslepp», de sylskarpe CSN-aktige koringene på «La di da di du kan like et party» eller prøver å huske akkurat hvordan den dinglende folkprog-rytmen på den børstdunstende skrønen «Lyseblått» egentlig funka igjen, så må du lytte et annet sted!

Les brev fra Selma French og Martin Langlie om Spotify-exit – i tillegg til NTTs grunner til hvorfor det kanskje er på tide å se seg om etter alternativer – her

Les om to viktige norske selskap, Nakama og Sonic Transmissions, som det blir vrient å høre på Spotify fremover her

Les brev fra Runar Chang Nordgård, som har modda en gammal iphone i protest mot forjævligseringa her

Band, artister og plateselskap som har musikk som ikke er tilgjengelig på den største strømmetjenesten (og andre, for den del) må gjerne sende oss en mail om det – så skal vi forsøke å få skrevet om det her i spalten Surstrømming. Om noen har noen meningsytringer – slik Runar hadde i forrige uke, eller slik Martin og Selma hadde – er det også naturligvis kjærkomment. Merk at det ikke trenger å være nye utgivelser, altså – musikken kan være så uaktuell som helst, den. Målet her er jo først og fremst på å minne om at det finnes alternativer, at forandring fryder – og at det ikke er sånn at all musikk finnes på de største stedene.

Surstrømming #4: Pluritone

På tubaen til Heida Karine Jóhannesdóttir Mobeck er det et stort, sort klistremerke hvor det står «NOT SAFE FOR CAPITALISM». Så det burde ikke være noen overraskelse at Pluritone, selskapet hun startet for noen år tilbake sammen med cellist og bassist Joel Ring, har sett seg til andre steder for å distribuere musikken sin. Heida tar over som ny kunstnerisk leder for Trondheim Jazzorkester rundt nyttår og hun er utpreget tverrdisiplinær – hvilket er en litt kronglete måte å si at hun både jobber med musikk, billedkunst, scene og tekst for å nevne noe – og at hun dessuten mener at ideer og tanker kan anta mange forskjellige former på en gang. Sånn sett er det ikke nødvendigvis selvsagt at det går an å si 100% nøyaktig hva Pluritone er – da blogghalvdel Audun spurte dem om det da vi intervjuet dem om oppstarten, svarte de følgende:

«Kanskje gi ut musikk av Audun Vinger? Hvordan høres tekstene dine ut hvis de var lyd? Har de farger? Vi tror de er grå og at de klinger. En slags dansemusikk der beatet ligger i bakgrunnen og alt som klinger helt foran. Og at de utvikler seg sakte, sakte oppover og oppover. Noen ganger er de spisse. Men de går ikke lenger enn til å låte som spissen på Joy Division eller noe som er så formulert lydlig på en lignende måte.  Drivkraften er improvisasjon og bevegelse: At vi vil improvisere. Det trengs mer improvisasjon blant menneskeheten. Og det å stille spørsmål om hvordan ting er og hvordan man kan gjøre ting sammen. Alle mulige slags spørsmål.»

Det verste er at jeg ikke tror de tuller om det med Audun. Så Pluritone handler om å fabulere, bygge scener, skape møter, gjøre noe som er litt bortenfor det pragmatiske – for å sitere en Star Trek: Into Darkness-anmeldelse av Letterboxed-bruker Branson Reese som jeg nok også har nevnt før her i remsa: We should learn to speak in a language that rich people who don’t dream can’t comprehend. Jeg tror Heida, Joel og de andre involverte kan finne noe å kjenne seg igjen i der. Pragmatisme og entrepenørskap er et valg. Det kan godt hende det til og med er et fornuftig valg – men det er ikke det eneste. 

Hvordan låter det så? Albumet Vesen av HKJM og Tøyen Fil & Klafferi, kan nesten føles som en programerklæring – et eiendommelig sci fi-hørespill, med voiceover fra Heida, som også har komponert musikken, og som forteller en historie man kanskje kan kategorisere som magisk sosialrealisme, om hvordan lysforholdene i Trondheim skifter i løpet av vintersesongen – og hva det betyr, om disse endringene hadde vært lyder og ord. TF&K skaper omgivelsen, med stadig skiftende skydekke og spenning som aldri gir seg, mens fortelleren tar deg gjennom de små forandringene i en tekst som både er undrende og urovekkende. Om du er nysgjerrig på de små variasjonene i verden rundt deg, de store skiftene, men også den knapt merkbare tikkingen fra sesong til sesong og time til time, og hvordan de påvirker kunsten og musikken – eller hvordan de kan representeres i kunsten og musikken – er dette rett og slett en plate som har masse å by på.

Johannesdottir Mobeck har flere andre utgivelser på selskapet, blant annet i samspill med gitarist Lars Ove Fossheim på lo fi-improvisasjonsalbumet fomo-sessions. Joel Ring har på sin side notert seg for det eiendommelige musikalske, mosaikkaktige selvportrettet Different Pieces, der han spiller med seg selv på cello, elektrisk bass, synther, trommemaskiner og diverse dupeditter. Musikken føles som fragmenter fra Rings musikalske hverdag – kanskje til og med noe mer privat, som ikke tilhører all den andre musikken han er med på.

Men selskapets ferskeste utgivelser, som kom ut tidligere i oktober, er signert to andre musikere.

Den ene er den svenske saksofonisten Karl Hjalmar Nyberg, og er en plate som også får ros av Ivar Myrset Asheim i Billy Meier-intervjuet lenger nede i denne ukas NTT. P4K kommer innpakket i vapor wave-aktig estetikk, uskarpe bilder og skjermdumper av filmapper – og musikken føles umiddelbart også som møter mellom det menneskelige og ømme, og krakkelerende, muligens smågiftige, elektroniske omgivelser – datasumpen. Er kanskje poenget at det finnes mutantvesener som har tilpasset seg disse levekårene og gjør det beste ut av det? Sånn kan musikere som utfolder seg i dette underlige hjørnet av jazzen fremstå – og sånn er Kalle Nyberg her. Musikken på 4K ligger ikke milevis unna hvordan Otis Sandsjös Y-Otis låter – det er den samme blandingen av hyperteknisk kontroll, glitchy elektroniske rytmer og lydbilder – men også det litt halsbrekkende, nesten-slarkede, som gjør at det fremdeles puster og har litt karisma – at det er nerdete, jovisst, men ikke nørdete. 

En av gangene jeg så Y-Otis i sommer undret jeg på hva de ville kalt musikken sin selv, om de måtte velge – skulle man rett og slett bare si at det er fusion? Da kunne Peder Simonsen, som har æren av å avslutte remsa i dag, fortelle at de faktisk har kommet opp med uttrykket liquid jazz – som joda, både beskriver måten musikken beveger seg på ganske godt, samtidig som det også er egnet til dette formål fordi liquid er et så utpreget Y2K-aktig ord, det er noe Oakley-bebrillet og Urge-gurglende over klangen.

Nyberg har ikke vært alene på denne plata – Thea Grant og Axel Olsen synger på hvert sitt spor, og på trommer hører vi det umiskjennelige spillet til hvem andre enn Axel Skalstad – en av musikerne som, i likhet med Nyberg (og vennene i Y-Otis) får denne hypertekniske estetikken til å høres sannsynlig ut, i mangel av et bedre ord.

Jeg nevnte at Joel Rings plate på sett og vis kan ses på som et selvportrett, og kanskje er alle slike alene-i-(hjemme)studioet-plater egentlig litt sånn – målet må kanskje være at en slik skive skal kunne den kjente låttitlen fra en pianoimprovisasjonsplate av Charles Mingus, Myself when I am real. Den tanken dukker i hvert fall opp på albumet Physical Vibes, som er signert keyboardist Håvard Aufles. Og hva, ja, hva skal man egentlig si om Håvard Aufles? Han er for eksempel en av de morsomste musikerne jeg vet om, i stand til å snike de mest outrerte synthlyder inn i all slags lydbilder og få det til å stemme. Jeg husker første gang jeg virkelig la merke til ham, på GURLS med Trondheim Jazzorkester, Mandaljazz for noen år siden, og hørte måten han snek en selvlysende funky worm-aktig synth-snok inn i Hanna Paulsbergs nær sagt klassiske blåser-arr, treblås og messing. Det var om noen hadde pælma en håndfull med Smurf-pastiller oppi en Cæsar-salat – og så viste det seg å smake ganske godt. Ohoi, tenkte jeg – her var det et eller annet nytt. Siden har Håvard, som i tillegg til sitt humoristiske blikk på musikken også er noe av en musikalsk undrer, fortsatt å åpne overraskende vinduer i situasjonene han dukker opp i. På Physical Vibes er det seg selv han må prøve å overraske – og det må han gjøre på instrumenter som Yamaha grand piano, Udo Super 6 (en it-synth som etter litt teip-modding av Aufles heter KUDOS Super 6), Moog Grandmother, TE OP-1, modulærsynth, midi, Octatrack, Empress Zoia, UAFX Max, Red Panda Tensor, en hjemmelagd gitar med piezo pick-up, Roland Space Echo, Keybird piano og perkusjon. 

Åpningssporet «Avdukning» kan minne om andre ting man finner på Pluritone-etiketten, i det at det er mildt støyende og elektronisk – men samtidig føles som noe som liksom springer opp fra et større jordsmonn. Musikk som må strekke litt på seg, kanskje til og med gjespe før den finner fasongen sin. På «Arpeggiator» er følelsen intim, det suser av rommet (eller av synthene?), det er som å sitte og smugkikke på Aufles mens han leter seg fram til den ene forunderlige harmonien etter den andre på pianoet – mens en slurende båndeffekt gjør at pianoet plutselig daler og stiger i tonehøyde, som en kasett som har ligget i solen for lenge. De andre sporene føles også som slike litt uvirkelige snapshots. Høydepunktet – i hvert fall på tittelfronten – kommer i «Grandmothers Brilliant High Maintenance Spring Profile», som sprudler og spraker under himmelhvelvingen, med assosiasjoner til synthmesteren Isao Tomita, bare på vranga. Jeg tipper at Aufles vil gi ut enda mer definitive plater under eget navn seinere – i likhet med mye av den andre Pluritone-musikken er dette underkokt, prosessorientert, og krever at du kommer musikken litt i møte og blir med og fabulerer. The music on this record that you are (hopefully) holding in your hands, contains mostly improvised music played on mostly electronic instruments. It is an attempt at capturing something spontaneous, intuitive and real. Sonic errantry. Som han sier, er det forhåpentligvis noen vil ønske å ha i hånda (omslaget, er signert Margit Omholt Rønning, som også lagde Leirblaa-omslaget – og er det ikke nesten som om de snakker litt sammen?). Men den kan også sjekkes ut, og erverves, digitalt.

***

 

 

 

Billy Meier lander på jorda i ny låt med Blake Mills

Billy Meier foran Neve-konsollen i Amper Tone. Fra venstre: Martin Morland, Hans P. Kjorstad, Henriette Eilertsen, Ivar Myrset Asheim og Sander Eriksen Nordahl. Foto: John Salthammer. 

Når man tenker på hvor mye bandmedlemmene i Billy Meier gjør på andre kanter – fra Motvind til Nordicana til Ungdommens Improorkester til visepop til fløytebestillingsverk til Røysum Ensemble til København til Lillehammer og så videre – gikk det an å mistenke, eller frykte, at aktiviteten i denne særegne kvintetten skulle ta slutt. I så fall ville vi jo blitt sittende igjen med en svært pen platetrilogi, fylt med skrudd, biotop-utforskende fabelprosaisk fusion (ja, den beskrivelsen får nesten stå) – og det hadde forsåvidt ikke vært noe å klage på, altså.

Men nå er de her igjen! Bandet består fremdeles av fløytist Henriette Eilertsen, felespiller Hans P. Kjorstad, trommeslager Ivar Myrset Asheim, gitarist Sander Eriksen Nordahl og ikke minst den travleste bassisten i det utvida norske pop-og-rock-(Eng)feltet, nemlig Martin Morland. I år feirer bandet til og med tiårsjubileum – og i starten av november slipper de plata Ten. Mye er nytt her – Billy Meier har jo tradisjonelt tatt til scenen, og til fotostudioet, iført merksnodige uniformer i tråd med bandets grunnidé, som altså er inspirert av den sveitsiske eksentrikeren og UFOlogen Billy Meier. Det er nå borte, det er som om det greier seg med snålingene som faktisk spiller i bandet, skjønt, ikke helt – for en annen ting som er nytt på Ten er at kvintetten for første gang har invitert andre musikere med seg i studioet. Vi snakker operasanger Hedvig Haugerud, saksofonist Karl Hjalmar «Kalle» Nyberg, fløytelegenden Steinar Ofsdal og den fremadstormende vokaltrioen Nothing Personal, som var med på den første singelen de slapp fra albumet, «BM x NP», som høres sånn her ut:

 

Sist, men ikke minst, har de også fått storfint besøk fra en av vår tids store gitarister – Blake Mills, en kar som har jobba med Bob Dylan, Fiona Apple, Beck, Lucinda Williams og det som verre er – i likhet med bandets egen gitarist Sander, føles som en 50/50 krysning mellom allsidig studio cat og eksperimenterende karakterskuespiller, med en helt egen greie gående. Sjekk for eksempel ut årets utgivelse That Wasn’t a Dream, som Mills har gjort sammen med en annen musiker som man kunne brukt mye av den samme beskrivelsen på, nemlig basslegende Pino Palladino – som vi forøvrig naturligvis var innom i forrige ukes D’Angelo-minnenummer.

Låta «2200» starter med et «A Hard Day’s Night»-aktig krrlannggg, før den nesten hornmusikk-aktige, elastiske lyden av Blake Mills får lov til å sno seg rundt en lang rekke bandet harmonier, fremført vuggende og stakkato av BMs medlemmer. Den er ute i dag, og vi tok en prat med bandets trommeslager Ivar, som også har skrevet låta.

“2200”. Er det tjuetohundre eller er det to tusen to hundre? 

Det er Tjuetohundre. Eller toogtyve hundrede. Det er postnummeret til nabolaget mitt i København. Den er oppkalt etter det fordi jeg satt og skrev de første akkordene til låten her hjemme i stua, på min kjærestes piano. Også fikk den en eller annen stemning, synes jeg, som minnet meg litt om kveldene her midt i byen. 

Det er jo et tydelig signal på at Billy Meier på en måte ikke lenger nødvendigvis er ute i det ytre rom, som dere har vært tidligere. 

– Ja, sant. Nå har det seg jo sånn at vi har kommet så nære, Billy Meier, denne sveitseren vi er oppkalt etter. Vi er med i en dokumentar, som ennå ikke er sluppet, men som kommer. Den blir produsert av et meksikansk selskap og den kommer kanskje neste år. Den handler om hans liv og påvirkningen han har hatt på mennesker og kulturer. Vi ble kontaktet av en manusforfatter som heter Julio Rojas som har skrevet Caso 63, en av de mest hørte sci fi-podcastene på Spotify noen sinne. Han lagde en dokumentar sammen med en spansk regissør som bor i Mexico, og de kom kom borti oss mens de gjorde research. Det tror jeg de syntes var helt vilt – at det var eksotisk og spennende at det fantes et band i Norge som var oppkalt etter ham. Også har jo musikken vår også vært litt filmatisk og beskrivende, så jeg tror de syntes det var en god match.

De kom faktisk til Oslo med filmcrewet sitt og filmet en konsert vi spilte på Hærverk. I tillegg har de brukt musikk fra alle de tre platene våre i filmen. De har også fått møte Billy Meier, i filmen er det klipp med ham også. Så vi har vel følt at vi kom så nære at det var på tide å gi slipp. Dokumentaren har fått oss til å ta et steg tilbake, og nå er vi blitt litt mer planta på jorden. Det er ikke noe mer utenomjordisk konsept, plata Ten fokuserer mye mer på hvem vi er som personer, og hva vi har kick på rundt oss, musikerne vi syns er sykt fete. Derfor har vi også masse features på denne platen. En hyllest til det som er her i stedet for å drømme oss vekk andre steder. 

Vi kan starte med Blake Mills, da. Fortell litt om hvordan det kom seg til, og hvorfor dere ville ha ham med. 

– Hans Kjorstad, som spiller fele i bandet, har spilt med en saksofonist som heter Sam Gendel. De har en trioplate som heter Dream Trio. Og Sam spiller en del med Blake. Så musikken vår har blitt sendt Blake sin vei gjennom det samarbeidet, sannsynligvis. Blake tok kontakt med oss først, faktisk. Han begynte å følge oss på Instagram og skrev «Yes y’all!» i en melding for noen år siden. Det var sånn det startet. Og så skjønte vi at, oi, han vet jo faktisk hvem vi er. Når vi skulle ha med features, brainstormet vi hvem vi kunne ha med, hva som ville vært utenkelig og hva som ville vært nærliggende. Så kom vi på at, hei, kanskje vi skal skrive til Blake. Så skrev jeg en melding, og han svarte at det ville han gjerne. Det var overraskende lett og umiddelbart, faktisk.  

Det er jo en veldig karakteristisk lyd, bariton-sustain-gitaren hans. Hvordan vil du beskrive Blakes stil? Hva er det som tiltrekker deg med det? 

– Han har vært en veldig tonangivende gitarist lenge, spesielt på grunn av lyden. Knekke med gitaren, vrenge den og få den til å synge skikkelig. Han spiller ekstremt dynamisk og veldig organisk. Og nå har han jo begynt å bruke den her sustainer -gitaren, som er et spesialbygd instrument en gitarmaker fra USA har laget til ham. Med den kan han holde toner og få så lang sustain han vil. 

Det har jo gjort at han kan spille ting som man nesten aldri har hørt før. Han har en helt spesiell, sensitiv, melodisk touch. Og veldig syngende. Det synes jeg i hvert fall på den låten som vi har gitt ut med han, det høres nesten ut som et kor av gitarer. Det er veldig ekspressivt og dynamisk. 

Det er en låt som føles veldig gjenkjennelig for dere. På den ene siden noe som er melodisk, nesten søtt, jakten på fine harmoniske forløp. På den andre siden dette med å dyrke frem noe eksentrisk. Sånn føles dere også når dere spiller uten gjester, det er liksom jakten på det odde og vakre i pussig forening.  

– Ja, det kan jeg kjenne meg igjen i. Den er jo veldig drømmende i kjernen. Det jeg har skrevet i denne komposisjonen, er akkordrekken som spilles av fløyte, fiolin, gitar og bass – alle de andre i bandet utenom meg. Det er masse plass der, og den har liksom et romantisk preg. Og så hørte vi for oss at her trenger vi noe som kan gi det kant. Spenning, noe som kan rive litt i det. Det synes jeg virkelig Blake har gjort. Jeg ble sykt gira når han sendte gitarsporene, fordi han turte å rokke ved det søte og gå inn og “ødelegge” noen av akkordene. Han skapte en spenning, og ga komposisjonen dynamikk. 

Det går sikkert an å slenge mange referanser inn her, men noe det minner meg om, er musikken Brian Eno og Robert Fripp har laget sammen, Another Green World, for eksempel, som jeg husker at jeg refererte til i anmeldelsen min av Sounds from Erra. Er det musikk som har sneket seg inn i deres musikkmekking?

– Another Green World vet jeg faktisk ikke om jeg har hørt. Men Brian Eno er definitivt en referanse. Og det finnes en plate som heter I Hear a New World av Joe Meek, som i hvert fall tidligere var en stor referanse. Instrumentalmusikk som er malerisk, drømmende og litt naiv, på en måte. 

La oss snakke litt om de andre gjestene også – det er jo ikke så lenge til denne plata er ute, og det er en flott liste. Vi kan for eksempel snakke om Steinar Ofsdal, som vi første gang på lenge hører på EWI, Electronic Wind Instrument. Et lenge etterlengtet comeback, kanskje ikke for mange, men vi må anta noen få. 

– Vi har i hvert fall ventet litt på det! Da vi var i studio, viste Hans Kjostad oss noen gamle opptak fra åttitallet hvor Steinar spilte folkemusikk på en sånn EWI. Jeg er litt usikker på hvordan han får det til, faktisk, for han spilte reinstemt. Men vi syntes den lyden passet utrolig godt inn i det vi gjør. Og Steinar er en som Hans har hatt veldig sterkt forhold til, som vi også har kjent fra tiden på NMH. Og han er jo en norsk musikklegende som har vært borti sykt mye forskjellig, så det var gøy å spørre ham om han hadde mulighet til å hente fram den igjen. Hans spurte ham, og Steinar sa at han nok hadde den liggende et sted. Det tok noen uker før han fant den, og så tok vi et improstrekk fra studio hvor vi hadde hatt dette samarbeidet i tankene, og sendte det over til ham. Så spilte han oppå, og så har vi redigert det litt i etterkant og fått det til å passe sammen. 

Han er jo en enorm skikkelse om man tenker på norsk musikk – ekstremt synlig også, da vi vokste opp, men også med kvaliteter som passer godt inn i mye som skjer nå. Da tenker jeg ikke bare på folkemusikken, men også at han for eksempel var en inspirasjon for Vilde Tuvs blokkfløyte-kick og så videre. Det passer også bra inn i Billy Meiers postmoderne univers. 

– Det som er gøy med samarbeidet er at EWI er, om ikke et helt nytt instrument, så noe som stammer fra åttitallet. Men måten han spiller det på, har en folkemusikk-tone i seg allikevel, som blir blanda med denne MIDI-lyden. Det gir  en utrolig interessant blanding, synes jeg, av verdener som møtes. Det har vi alltid vært veldig opptatt av, når vi har laget musikk. Det handler om de forskjellige personlighetene i bandet, at vi driver med ganske mye forskjellig musikk, som møtes i bandet.. Bildet jeg alltid har hatt av Billy Meier, er verdener som møtes og som får lov til å eksistere ved siden av hverandre. Da gir det også mening å hente musikere utenfra som kanskje på papiret ikke “passer sammen”, eller som kommer fra forskjellige sjangre og forskjellige tider, og så sette det sammen og lage noe nytt av det. 

Foto: John Salthammer

Jeg satt og tenkte på medlemmene deres også. Henriette, Hans og Sander – jeg føler fremdeles at Billy Meier er et band man hører veldig mye av hvem de er her. Eller – det er kanskje nesten litt outrerte, spissformulerte versjoner av det som gjør dem særegne. Hvordan føler du de får spilt seg ut her sammenlignet med i andre sammenhenger?

– Hans får jo for eksempel spilt mye synth her, i hvert fall på den nye platen. Det er noe han også gjør mer og mer med Reolô også, tror jeg. Jeg føler definitivt at mye av hans rolle er å trekke uttrykket mot en ytterkant. Henriette har begynt å bruke effekter på fløyta mye mer på denne plata, og spiller mindre synth. Det Sander gjør i vår musikk, kommer også for eksempel veldig tydelig fram i det han gjør med Harald Lassen, som kanskje er noe litt annet enn det du hører når han dukker opp i ulike americana- og pop-sammenhenger. Vi møttes tidlig på Musikkhøgskolen, før vi hadde gått i alle disse forskjellige retningene – før Sander fikk alle de jobbene, før Martin begynte å spille bass i så mange popsammenhenger som han gjør nå. Den lyden jeg hører av dem i bandet, er noe vi liksom har hatt i gang ved siden av alt dette andre. Det kommer fra utforskningen av musikk på en mer student-aktig måte. 

I Henriettes spill syns jeg at man hører mer utprega jazz flute her enn det hun kanskje bringer til bords i andre settinger, om det gir mening?

– Henriette har hørt ganske mye på prog – Jethro Tull, Camel og sånne ting. Det er faktisk en fløytelyd-referanse som har vært med oss på denne plata. 

Er denne rett og slett litt mer klassisk fusion enn dere har vært tidligere?

– Absolutt, det er mer 70- og 80-talls fusion. Vi har tillatt oss det. 

Men når du sier “tillatt oss”… dere var ikke redde for fusion før?

– Nei, absolutt ikke, haha!  

Men Billy Meier har alltid ligget tett på mye av det man undersøker i den musikken, samtidig som det har føltes som det kommer fra et litt annet sted enn “band som har hørt masse på Return to Forever”, liksom. 

– Ja, det er kanskje det jeg mener, for første gang så snakker vi kanskje om fusion som et begrep som beskriver musikken vår på en forståelig måte. Og det er forholdsvis nytt. Før har vi snakket mye om new age og exotica, og det er fortsatt til stede, men i mindre grad, siden vi ikke lenger forsøker å beskrive sånne billedlige verdener som vi har vært opptatt av før. 

Billy Meier på Kafé Hærverk, da de fremdeles spilte gigs i kostyme. Foto: John Nordahl.

Ja, da jeg intervjuet dere om den forrige plata, snakket dere om at dere helt konkret har diskutert bilder i studio, forsøkt å se for dere ting mens dere spiller inn. Endrer det ting for dere å ikke gjøre det?

– Ja, definitivt. Sånn Billy Meier var før, var det jo på en måte et slags fristed man kunne gå inn i, nesten som karakterer. Det gir jo en frihet til å ta musikalske valg som man kanskje ikke ville gjort hvis man sto der som seg selv, uten kostyme. Det har forandret situasjonen å ikke fokusere like mye på tematikk. Det har vært mer fokus på låtmaterialet, sound, og på en måte litt mer klassisk jobbing i studio. 

En favoritt fra den nordiske jazzscenen for øyeblikket, er saksofonist Karl Hjalmar Nyberg – han har gjort fine ting i Kalle, i remsefavoritten Aila Trio, Exit Knarr, og så videre. To ord om Kalle?

– Kalles saksofonspill er så unikt. Han har en sterk jazzbakgrunn, som er blandet med hans store interesse for elektronisk musikk og hiphop. Bare sjekk ut soloalbumet hans 4K, som han nettopp har gitt ut. Det låter utrolig fett. Vi sendte låta «The Sun» til han og ba ham ta over for gitarsoloen til Sander. Han er så god til å navigere i og snirkle seg rundt harmonikken.

Også har dere med en sopran, Hedvig Haugerud. Fortell om henne – hun kommer også fra en helt annen verden, på en måte – eller jobber hun mye med fusion og omegn ellers?

– Nei, hun kommer fra en helt annen verden. Hedvig gikk parallelt med oss på NMH, så vi har kjent henne siden da, og så har hun faktisk bodd litt i København, fordi hun har studert på det kongelige musikkkonservatoriet, eller opera-akademiet her. Jeg har hatt litt mer kontakt med henne de siste årene. Så skrev vi en låt der vi følte at vi trengte et nesten svulstig, melodisk og uforutsigbart element på toppen på låtas andre del. Den skulle få ha to forskjellige verdener. Vi har aldri hatt vokal før heller. Vi tenkte det kunne vært utrolig gøy, og hun var med. Hun kom hjem til meg en gang hun var på tur i København og skulle synge noen konserter og ta timer på operaen i København. Vi gjorde det i mitt hjemmestudio. Jeg tror det var en ganske uvant situasjon for henne, men hun er utrolig åpen og veldig kul. Lite jålete, noe man kanskje kan føle at klassiske musikere og operasangere er. Hun er veldig nede på jorda. 

Åssen var det generelt sett på NMH på den tiden? Det var jo åpenbart masse sammensmelting mellom de som studerte folkemusikk og de som studerte jazz, men hva med den klassiske verdenen – kjente dere hverandre, var det mye co-mingling, eller var det litt parallelle universer? 

– Det var nok litt separate verdener. Man har ikke nødvendigvis så mye mer med hverandre enn musikkhistorieundervisningen på bachelor-nivå. Men av en eller annen grunn ble vi kjent med Hedvig, det var noe med hennes holdning og hvilke miljøer hun hang i. Hun var enkel å komme i kontakt med. 

Hva driver hun med ellers?

– Hun er jo virkelig et av Norges fremste operatalenter, reiser rundt i utlandet, er solist og er med i operaforestillinger. 

Gir det mersmak? Det finnes jo et begrep som heter space opera, og nå har dere vært innom mange av ingrediensene. 

– Kanskje det skjer noe til tjueårsjubileet vårt? Da må vi eventuelt bestemme oss for å gå tilbake til den tematikken, som vi ikke forholder oss noe særlig til nå. 

Ja, men det går også an å se på denne plata som en episode av Star Trek hvor man møter crewet når de er hjemme hos seg selv, mellom to lange ekspedisjoner. Også er det en episode hvor vi er i København, liksom. 

– Haha, sant. Men apropos det med Steinar og Hedvig, så er de jo et godt eksempel på blanding av verdener. Vi har hatt det gøy med det, vi føler at musikken vi lager har plass til det. Jeg vet ikke om det skal kalles absurd – men i hvert fall uventede sammensetninger. 

Den siste featuren dere har på denne plata er kanskje noe som er litt mer naturlig. Nothing Personal er et prosjekt jeg også tidligere har assosiert litt med dere – og jeg tenkte på det da jeg intervjuet Jakob Nordli om hans nye plate, og hvor han snakker litt om inspirasjonen fra ting som Espen Reinertsen og Skrap – et landskap av eksentrisk kunstpop, improvisasjon, lyddesign, litt neonfarger, noe som føles som om det er spilt på gjenstander funnet på en intergalaktisk søppeldynge… det er en lang assosiasjon, men kjenner du et slektskap med Nothing Personal i måten dere lager lyduniverser?

– Definitivt. Nothing Personal er kanskje et  hakk mer elektronisk i lydbildet sitt enn oss, men på en måte samme vei inn – at man bruker akustiske instrumenter, som i deres tilfelle er stemme og i vårt tilfelle fløyter og fele som blitt forvrengt og forvandlet elektronisk. Også syns jeg vi har noe til felles i måten vi dyrker langstrakte partier, i hvert fall live. I Billy Meier strekker vi det ofte veldig, og i stedet for å ha en solist, lar vi det improvisatoriske utvikle seg som klosser. At hele bandet er lyden, det er ikke sånn at en er på toppen og en er på bunnen. Der syns jeg vi har noe til felles. Vi var ute og spilte for to år siden på samme arrangement med Nothing Personal og hørte dem etter at vi hadde spilt, og da snakket vi faktisk om at det var en åpenbar mulighet for en feature. Det er noen fellesnevnere der som er veldig tydelige. 

Hvordan gjorde dere det?

– Noe som også er felles er at vi begge komponerer gjennom improvisasjon. Etter vår studiosession i Amper Tone, satt vi igjen med noen improstrekk, og de satt også igjen med noen strekk som var til overs etter en innspilling. Så de sendte oss rett og slett et strekk, flersporsopptak, som vi flettet sammen med noe vi hadde spilt. Komponeringen hadde sånn sett foregått i to studioer, og så satt jeg i Ableton i etterarbeidet og satte disse strekkene sammen og klippet og limte masse. Så ble det laget en helt ny form ut av det. 

Gir den metoden mersmak? Det høres jo ut som at det er masse som kan utforskes der?

– Absolutt, det kan godt hende at det er noe for fremtiden. 

Billy Meiers nyeste plate, Ten, slippes 7. november. Tiårsjubileumet deres vil også bli feiret med en liveplate fra Kafé Hærverk, og de spiller på Nasjonal Jazzscene 28. januar 2026. 

Det er aldri godt å vite med band om de varer eller ei. Billy Meier hadde et så tydelig konseptuelt preg at jeg kanskje tenkte at det også var naturlig om det ikke kom noe mer – at dere var ferdige med den forestillingen. Men så har dere heller gjort sånn som KISS gjorde på åttitallet, av med maskene, og nå feirer dere tiårsjubileum – som man kanskje ikke gjør om man har tenkt å legge opp i det ellevte året. Hvordan ser fremtiden ut, tror du dere vil holde på lenge?

– Absolutt, Billy Meier er et hjertebarn for alle som er med, siden det var et av våre første band i en formativ periode for hele gjengen. Og det er et band vi føler kan endre seg og ta nye retninger. Det er ikke bundet til noe, og det er det vi på en måte bruker tiårsmarkeringen på å si – nå er det på tide med noe nytt, det er ikke et konsept så mye som det er oss som personer, og vi har invitert folk inn for første gang. Og så feirer vi ti år med denne plata, og med releasekonsert 28. januar på Victoria. Det kommer også en liveplate fra Hærverk som er spilt inn i forbindelse med dokumentarfilmen – den blir på en måte et ekko av det gamle. Også er vi jo med i denne filmen. 

Hva om dokumentaren breaker dere i noen ihuga Billy Meier-miljøer i Venezuela eller Sør-Italia? Er det tilbake til konseptet da, om de ønsker å få dere til kongressen sin?

– Det går an å tenke på forskjellige nivåer med prosjekter, tenker jeg – kostymene er ikke kastet, de ligger bare i en kasse. 

Billy Meier er jo en eksentriker, for å si det slik. Grunnlegger av en UFO-religion, med sitt syn på hvordan verden henger sammen og hvem som har skylda for det. Og jeg skjønner jo på en måte at man føler for å gå videre – for det er ikke like mye eskapisme i den greia der nå. Vi lever i en tid hvor verden faktisk i sjokkerende stor grad blir styrt og eid av psykedeliske fysaker med høytravende sci fi-fantasier. Er det liksom mer eskapisme i å være et ganske vanlig band som starta på NMH for godt og vel ti år siden i dagens virkelighet?

– Ja, definitivt. De forrige platene handlet om virkelighetsflukter, om å holde fast i den flukten og drømme seg vekk – en viktig verdi, fordi vi syntes at det var kjedelig og trist rundt oss. Men nå føles det mer ut som at det er viktig å plante seg litt her, holde litt fast i hva som er sant og ikke sant, å dele noe sammen med medmenneskene sine – heller enn å drømme seg vekk. Det er en reaksjon på det også. 

Det er jo kanskje noe mange kjenner på nå – å forsøke å finne mer mening i lokalmiljøet, i den fysiske kulturen – det går også igjen i det Jonas Bals sier i sin nyeste bok om å bekjempe fascismen, liksom. Hvordan føles de tingene der du er for tiden?

– Stemningen i Danmark er preget av at det er nedgangstider for både kulturen og samfunnet forøvrig – det er også droneangrep og trusselbilder som er ukjente og mystiske. Det er vanskeligere å være musiker, vanskeligere å være kunstner – og det har til og med kommet opp forslag om å stoppe demonstrasjoner og sånne ting. Så det er en litt hard tid, egentlig. En tid hvor man i hvert fall må ta hverandre seriøst. De man liker, som man har lyst til å bruke tid sammen med. Kanskje det er en viktig periode å ikke kun tenke solo, men også se rundt seg og spørre hva vi kan gjøre sammen. Invitere hverandre inn, ha en større bevissthet rundt at jeg kanskje ikke kan være helt alene som kunstner og artist. Så hvem er det jeg har rundt meg? Hvem har jeg med på laget? Å samles, og kjempe imot tanken om at dette er et oppmerksomhetsspill. 

Ja, der tror jeg man paradoksalt nok får litt drahjelp av de store plattformene, for de kjører jo på på en måte som er så lite nyttige for den delen av kulturen vi tilhører, at det er enkelt å se seg rundt etter alternativer. Det finnes jo andre deler av virkeligheten, andre måter å gjøre det på, selv om det er lett å kjenne på avmakten. 

– Ja, det føles som en tid for å skalere ned – eller, ikke bry seg så mye om det “store perspektivet”, alt det der som er ute på internett. Men å samtidig bli mer ambisiøs med tanke på de nære samarbeidene, og knytte sterkere bånd. Både mellom artister og lyttere, men også artister imellom. 

Øve opp den motkulturelle bevisstheten, rett og slett. Nå begynner jeg å skjønne den siste etappen i Billy Meiers reise her, fra det ytre rom til alternativkulturen her på landjorden. 

– Ja, det er her det trengs. Vi gidder ikke å drømme oss bort mer – nå er vi her. Nå er det ekte!

 

 

AKKURAT NÅ: Seks sterke spor

Fiolinist Inger Hannisdal er ute med en ny skive spilt inn på Tascam-opptaker i Libanon – og vi har plukket ut et fengende spor fra den i vår gjennomgang av den evig voksende bunken med ny musikk. Foto: Nabeeh Samaan

Det skal ikke mye til for å havne bakpå i musikkstrømmen, heller ikke for en arme jazzblogg. Tidligere i denne remsa skrev vi om en fin plate fra august, liksom – og her kommer en håndfull tekster om låter fra albumutgivelser som har kommet ut i det siste.

1. “eastwards” på To long, longing, I have longed for so long // Saltwater songs av Inger Hannisdal (Fiol)

Her om dagen hørte jeg en reportasje på P2-programmet Ekko om den nye norske folkemusikken – hørt om den? Innslaget var fint nok det, folk sa ting det gikk an å kjenne seg igjen i – men perspektivet føltes samtidig litt trangt. Det er liksom noe med måten det alltid blir knyttet opp mot en lengsel etter det nære og autentiske i en uoversiktlig tid hvor det er vanskelig å skille mellom sannhet og løgn og alt det der. Ingenting av det er usant – jeg tror det utgjør en del av oksygenet som får bålet til å ta fyr, jeg også. Samtidig maler man et litt enfoldig bilde av det som har skjedd når man kun fokuserer på orienteringen mot musikken fra nære dalstrøk. For, slik jeg har opplevd det, er jo mye av årsaken til at også norsk folkemusikk føles friskt akkurat nå, at det har vært en jevn strøm av eksponering også for tradisjonsmusikk, og alt mulig annet, fra resten av verden. Ta hus-DJ’en på Tuvas Blodklubb, Jørgen Sissyfus Skjulstad som et eksempel – han har jo spilt alt mulig rart som DJ i årevis – armensk og gresk og kurdisk musikk og i det hele tatt. Jeg kan ta feil, men det virker som at det først er nokså nylig at han også begynte å kikke på det som kommer fra Setesdal og Valdres og Hallingdal, og tenkte jøss, her er det noe også. Og dét føles egentlig som retningen det har gått. Kommer ikke noe av måten vi lytter til Valkyrien Allstars i dag også fra eksponering for såkalt ørkenblues og afrobeat? Jeg tror det. 

Naturligvis har også  mange av arenaene for den norske folkemusikken vært utpreget internasjonale lenge – der finner vi musikere som både har hatt øre for det nære, og det som kommer fra et helt annet sted. Ibou Cissokho har oppvekstminner fra Jørn Hilme-stevnet, liksom. Musikere finner kreativt spillerom i denne vekselvirkningen. En av dem, et åpenbart eksempel på at folkemusikkbølgen vanskelig kan kalles “helnorsk”, er fiolinist Inger Hannisdal. Hun har dykket dypt i persiske maqamer (hun forsøker å forklare en litt tungnem journalist hva det handler om her), men finner også rom for norske slåtter og innflytelser i sin musikk – både når hun spiller med band, og når hun er mutters alene. På sin nyeste plata, som lyder det langstrakte navnet To long, longing, I have longed for so long // Saltwater songs, spiller hun med seg selv – hun tok med en Tascam 414 Portastudio fra 90-tallet til Libanon, og spilte inn hos Ziad Moukarzel og Anthony Tawils studio i Ashrafiye. Det suser og spøker i denne maskinen – men ikke outrert mye, opptakene har en behagelig båndvreng og det kommer noen små heldige uhell her og der. Hun sier selv at innspillingen har vært preget av stor geopolitisk og personlig sorg – Hannisdal har engasjert seg dypt i folkemordet på Gaza, med kropp og sjel. Det alvoret er tilstede, samtidig som jeg vil si at det er en plate som er preget av ganske åpenbar skaperglede og moro med dette muligens begrensede, men lekne innspillingsformatet. Den er sørgmodig, og kreativ, kanskje. Norske slåtter dukker opp, det gjør også melodier fra arabisk musikk – i tillegg til mye mikroskopisk, ujålete lek med felas ulike lyder. En slektning av denne plata, som jeg kom til å tenke på, er Helga Myhrs klassiker Natten veller seg ut. Også der finner man noen svært meningsfulle gråsoner innimellom tradisjonsmusikken og sånn stuk man vil forvente å høre på Ultima – og også der sitter lytteren igjen med en mistanke om at det alltid har vært sånn, at fiolinister må ha lekt med disse lydmulighetene siden fela ble oppfunnet. Hannisdals plate er, i likhet med den nevnte Myhr-plata, fin å bare sette på og la skure og gå – men det finnes også tunes her. Som for eksempel “eastwards”, hvor en vakker melodi svinger seg over et rufsete komp i deilig sjutakt. 

2. “Ties” på It Floats av Mikoo (Sofa)

I nummeret av Jazznytt som fremdeles er i butikkene, kan du lese Arild R. Andersens gjennomgang av sine store favoritter fra det 25 år gamle, kompromissløse plateselskapet Sofa. De har gitt ut mye spontant improvisert musikk – jeg husker jeg leste en gang at Ingebrigt Håker Flaten sa at han måtte krangle seg til å få med en parafrase over “I loves you Porgy” på sin soloplate Double Bass. Da er du serriøs. Men Sofa gir jo ut andre ting enn det totalt nonfigurative – Mikoo er et band ledet av den slovakiske trommeslageren, fløytespilleren og komponisten Michaela Antalová, og hvor hun har med bassist Magnus Skavhaug Nergaard, gitarist Fredrik Rasten, volalist Ina Sagstuen og keyboardist Vojtěch Procházka. Mikoos musikalske egenmelding er rett og slett at de er indie – og det skal vi i grunnen ikke krangle på. Dette er låtmusikk som riktignok holder fisken svært løst i hånda – preget av store åpne rom, ofte preget av Rastens sjøsyke, klirrende akustiske gitarer, som ligger og duver, som tang i vannoverflaten og Sagstuens komfortable, teatralske tone som midtpunkt. At det er låtbasert betyr ikke at alle låtene sitter, nødvendigvis – en del av dem er av det forglemmelige slaget, med tekstknagg-melodier, og føles mer holdt oppe av hva slags øyeblikk bandet klarer å trylle frem seg imellom underveis. Men det ankepunktet gjelder ikke åpningslåta “Ties”, en spøkelsesaktig, hviskende ballade med vispekomp og rhodes – og hvor Ina Sagstuen etter hvert finner noen ilende harmonier – det går an å nevne Portishead (og solo Beth Gibbons), kanskje Linda Perhacs også – eller drømmepoplåtene på Moskus/Urheim/Brunvoll-skiva Barefoot in Bryophyte, som kom ut i fjor. Men den føles singulær, i hvert fall der den stiller seg staselig opp, ved inngangen til It Floats. Mikoo spiller slippkonsert på MIR på tirsdag, riktig sted for den musikken må man kunne si – og da åpner sikkert flere luker seg også. 

4. “Messe” fra Antiphon of Dirty Water av Nothing Personal

This time it’s Nothing Personal! Trioen med Solveig Wang, Thea Wang og Dorothea Økland har vi skrevet om en god del i remsa oppigjennom – en stor favoritt, som forener improvisatorisk 360-graders lekenhet og eksperimentvilje med en og annen godlåt og en visuell klo når man ser dem live. Ser liksom for meg at Bowie ville nikket gjenkjennende om han så dem live. Men siktet jeg til David eller Lester? Si dét. Uansett – nå er de ute med Antiphon of Dirty Water, og selv om de unner seg utflukter, føles det som en plate som mer enn tidligere samles rundt den sterke låta. Som for eksempel “Messe”, som kan egne seg å spille på starten, eller heller helt på slutten, av en nært forestående Halloween-feiring. 

5. “So many nights like last night” fra In Paradiso av Sūn Byrd

Og apropos slutten på kvelden – en sval slow jam som, for eksempel, kan mane fram bilder av et enslig par som står og lener seg mot hverandre i lyset fra en discokule på et folketomt dansegulv mens en bartender står med oppbrettede ermer og pusser et glass i et hjørne. Nå er Sūn Byrd naturligvis et langt mer sosialt og folksomt fenomen enn som så i virkeligheten – i sommer var de husband i bakgården på Becco, noe som viste seg å være svært populært. Det er ikke så rart – for de er jo simpelthen fryktelig bra til å spille retrosoul, og det er også musikk som funker som vibe-musikk for slike sommerlige heng, den trygler liksom ikke om å bli nilytta til hele tiden. Ved de første par gjennomlyttingene av In Paradiso er det heller ikke fryktelig mange enkeltlåter som stikker seg ut, egentlig. Sammenlignet med mange av de andre festgarantistene fra samme musikalske grendestrøk (bandet har medlemmer fra band som Fieh og Tigerstate), er dette også mer rettroende retro i skriving og utførelse. Utførelsen er til gjengjeld formidabel – på In Paradiso er den spilt inn rett på tape i storstua Studio Paradiso, lydtempelet for denne hipt støvete pop & omegn-greia i Norge, og de spiller bra, behersket og sitrende. Og helt på tampen av plata kommer også “So many nights like last night”, hvor vokalist Johan Helland slipper opp maska litt, synger ømt og fint – før et lite swhoop forteller oss at båndet tok slutt, in medias res. Jeg er glad de skjønte at dette var taket, og en perfekt avslutning på akkurat denne plata – slik kan vi forestille oss at det vuggende kompet fortsetter i ti minutter, tjue minutter, og sakte bygger øm ekstase helt til bartenderen er ferdig med å tørke border og krakker, kremter og sier at nå får det være nok. Det blir mange muligheter til å fullføre den i fremtiden også – Sūn Byrd føles på ingen måte ferdige med å eie sommerkveldene. 

6. “Lydbrev fra mor til sønn”, fra Drømmer og Lengsler (Nasjonalbiblioteket)

Tidligere i remsa har vi sneiet innom Drømmer og Lengsler, Nasjonalbibliotekets nye praktutgivelse som tar utgangspunkt i 200-årsjubileet for startskuddet for den norske utvandringen til Amerika. Den inneholder ulike låter, både låter som handler om utvandring og hjemmelengsel, i tillegg til tidlige lydopptak som ble sendt over Atlanterhavet. LP-utgaven er også naturligvis rikholdig utstyrt med informasjon om de ulike klippene, i tillegg til et essay av Jazznytt-skribent John Jeremiah Sullivan (nevnt i et annet korn i hærverende remse), og som noen av dere kanskje leste i Klassekampens Musikkmagasin for noen uker siden – men som også er en tekst som nesten er verdt prisen alene. Så kan man spørre seg hvordan en slik utgivelse, full av susete gamle minner, fungerer om man rett og slett setter den på, for eksempel en lørdag formiddag. Funker det som skive? Jeg skal ikke snakke for andre – men de gangene jeg har hørt på albumet, har det i hvert fall vært fryktelig vanskelig å finne det riktige øyeblikket å skru den av. Det virker nesten uforskammet, til tider, noen av disse tingene er så dyrebare.  

Men hva er selve låta? Kloppetiklopp-rytmen, trompet-vrinskene og saloonpianoet på Jens Book-Jenssens “Præriens sang” fra 1935 er jo et eksempel på tidlig norsk western-romantikk som er nokså ubetalelig. Og feltopptaket av Andreas Årlis lille vers “Amerika er et deilig land” spiller også puss med oss – kirkesangeren fra Gjøvdal i Agder synger den litt syrlige og overoptimistiske teksten (Gatene, de er av gull, fjellene er av sukker. Landet er av piker fullt – vakre, små dukker) med en dialekt og en stil som simpelthen må kalles gammal – men dét opptaket er jo fra 1968, året med Apollo 8, The White Album og alt det der. 

Trekkspiller Henry Erichsens fremføring av “Temptation Rag” fra 1919 er antageligvis, i all sin merksnodige proto-jazzhet (for å låne et begrep fra den veiledende teksten) verdt et eget lite essay i Jazznytt på et tidspunkt. Så har vi den elleville låta “Bal i Hallingdal” fra 1904, hvor Adolf Østbye og Carl Mathisen sitter på et hotellrom i Oslo og spiller mens de later som at det er en fest rundt dem – dette var ting som gjorde det svært i USA, Østbyes plater var i salg til utpå 30-årene. 

Om den typen trekkspill-akkompagnert skjemt og humor i skjæringspunktet mellom meta og buskis høres kjent ut for nye lyttere, kan vi bekrefte at ja, Stian Carstensen har havna nedi Adolf Østbye-kaninhullet før. Det snakket vi blant annet om i dette nummeret av remsa: 

“Det meste jeg hører på er jo amatør-opptak eller hundre år gamle ting, hvor rettighetene sikkert ikke finnes lenger. Sønnen til Robert Normann har et selskap som heter Normann Records, som spesialiserer seg på å gjenutgi gamle 78-plateinnspillinger. Han har gitt ut en plate med en kar som heter Adolf Østby, som var frisør, visesanger og komiker. Den er spilt inn på Grand Hotell i 1904. Da kom en engelskmann til Oslo med opptaksutstyr, og da kunne man leie seg inn. Det er ganske mye trekkspill, og dette var i instrumentets barndom, da det var kromatisk bass og diatonisk diskant. Men måten de spiller på er interessant å høre. Min tippoldefar var fiolinist, oldefar var toraderspiller og bestefar lærte det av ham igjen. Og måten bestefaren min spilte på var identisk med sånn de spilte i 1904. Det er tidlige revy-viser – og det er interessant, det var vel i 1917 han franskmannen Marcel Duchamp viste ut det pissoaret og fikk folk til å spørre om vanlige ting kunne være kunst. Men på den plata med Adolf Østby har han en vise som heter “Konst eller ikke konst”, og der sier han at en skomaker kan være så flink han bare vil, flikke på hælen og alt det der, men om du setter det i glass og ramme, ja da er det kunst! Det er ganske tidlig, nesten som den første Sløseriombudsmannen, i 1904, som underholdt på Grønland i sånne telt. Det er ganske sterkt.” 

Carstensen bør helt klart få tak i et eksemplar av denne utgivelsen – det hadde garantert vært givende å høre ham leke med disse låtene og opptakene, for han har jo både øret for fortiden, og bærer med seg den kombinasjonen av det sørgmodig sentimentale og den elleville, uforutsigbare humoren som dukker opp her. 

Og dermed er vi vel også over på den andre siden – for selv om det er mye å more seg med her, er det også en plate med noen genuint rørende, overrumplende øyeblikk. Det mest gripende øyeblikket på slipparrangementet av plata, kom kanskje under avspillingen av Knut Hovreraks fremføring av “I Montana stat han ein heim” – et vakkert lydopptak fra 1956 om en nybygger som først bor fri som fuglen – og siden blir rammet av uhend yver jord og krig så allting vart ned og nord. 

“Amerikansk reinlender”, spilt av Sveinung Kleppe i 1914, bærer også på noe unheimlich – det er noe med hovedriffet her (i mangel av bedre ord) som jeg har måttet skru på gang på gang, bare for å høre akkurat åssen det egentlig er. 

Og slik kunne jeg fortsatt – som sagt, den er litt vanskelig å skru av, de stadige skiftene mellom amatører og mestermusikere, mellom tidlige studioinnspillinger, feltopptak gjort i etterkrigstiden og private opptak fra over hundre år siden, er rett og slett eggende. Men, siden dette er en plate som heter Drømmer og lengsler, holder jeg meg i det sentimentale hjørnet – den lille julehilsenen fra mor til sønn, spilt inn på fonografrull en eller annen gang mellom 1901 og 1904, sendt over Atlanterhavet og gjenfunnet for dagens lyttere fra Robert Rafns samling, er fjetrende. “Men så får du ha tusen takk, da – store, lange lillegutten min, for den julehilsen du sendte i går. Vi har nytt den om igjen, og den brakte deg så nær at jeg synes jeg så deg vandre omkring i stua, med den lange (…) og nevene i bukselommene, at jeg bare behøvde å strekke ut armen for å få fatt i deg.” 

 

Det siste innen utforskertrangen i den norske messingstand: Mikrotonal selvspillende trombone

Jaha. Hva er så dette?

 

Alle fotografier: Notam

I lokalene til Notam, Norwegian Centre for Technology, Art and Music, har en kar jobbet på spreng med å skape seg det vi kan kalle seks mekaniske kolleger – og her ser vi tre av dem.

De er selvspillende tromboner, og det er tubaist, produsent, oppfinner og komponist Peder Simonsens som har drømt dem opp. Peder har vi snakket med før i Remsa – da handlet det mest av alt om mikrotonal tuba i trioen Microtub (som er verdt lytten – sjekk ut sjetteplata Thin Peaks her, for eksempel). Den utgaven av NTT hadde tittelen Finnes det ingen utforskertrang i den samlede norske messingstand? – og artikkelen du nå leser, er vel å regne både som et svar, og en oppfølger, på det spørsmålet. Siden vi er i gang med å nevne gamle remsenumre, kan vi jo også minne om at NTT er godt i gang med en bredt anlagt artikkelserie om trompetens historie – fra oldtidens Egypt, på reise gjennom alle slags kulturer og ulike taksonomier, og klassereisen instrumentet og dets utøvere foretar i middelalderens Europa. I fremtidige utgaver vil vi følge denne ferden videre – og denne teksten er sånn sett også å regne som et slags mellomspill, hvor vi er innom en del grunnforutsetninger for hvordan man får lyd i et messinginstrument, og hva denne lyden er.

Men først og fremst er dette altså Peders fortelling – han har knapt med tid nå. Fredag 31. oktober og lørdag 1. november skal seks selvspillende tromboner stå ferdige, inne på Permanenten i Bergen, hvor Ekko-festivalen avholdes. Der blir det både en lydinstallasjon: I installasjonen er elektromagneter, messingblåsere og strengeinstrumenter koblet til mekaniske systemer som setter materialene i bevegelse. Strenger vibrerer uten å berøres, luftstrømmer får metall til å synge, og rommet selv aktiveres som et instrument. Publikum inviteres inn i en lyttende situasjon der klangen folder seg langsomt ut – mellom maskin og menneske, mellom presisjon og tilfeldighet.

Dessuten spilles det konserter begge dagene, med ulike gjester, under tittelen For mechanical Brass & Magnetic Strings. Dette er et prosjekt Peder gjør i tett samarbeid en god kollega som må kunne kalles en av norsk kulturs virkelig markante Reodor Felgen-skikkelser nå til dags: Jo David Meyer Lysne, som har laget en rekke uhyre fascinerende lydskulpturer, musikkroboter, og til og med LP-plater av is – vi har intervjuet ham en gang før her, og vi må søren meg ta en ny prat om en stund, for her har ideene og oppfinnelsene bare fortsatt å komme på løpende bånd. Peder og Jo David har jobbet sammen en stund nå, i fjor kom for eksempel utgivelsen med den særdeles forlokkende tittelen Spektralmaskin. Nevn en mer idiosynkratisk duo!

 

I denne omgang ringte vi Peder, for å høre hans fortelling om hva dette er, hvordan det fungerer og ikke minst et sorts hvorfor – selv om det mest fullgode svaret på det eviggyldige spørsmålet nok er noe man får om man tropper opp på Ekko. Her kommer fortellingen om den selvspillende, mikrotonale trombone – fortalt under en pause i det pågående arbeidet, mens 3d-printeren jobbet på spreng.

 

 

«Jeg drar til Bergen for en uke med komponering sammen med Jo David på søndag, og da må jeg ha seks fungerende tromboner. Vi jobber på, det er veldig gøy, men fy søren, det er hektisk. Den første oppføringen er på Ekko, og siden kommer det til Oslo til våren, på Verdensteaterets konsertserie. Da blir det kanskje i en utvidet med trompet og tuba-aktige ting, egenbygde rørkonstruksjoner, litt avhengig av økonomien. Det er dyrt å bygge messing. Jeg har funnet en fantastisk messingreparatør med utforskertrang – det er ingen selvfølge, og det har vært helt gull for dette opplegget. 

Det som skjedde er at jeg har hatt to år med kunstnerstipend, og da har jeg greid å rydde unna så mye arbeid at jeg kan fordype meg skikkelig i ting. Jeg ville utforske tuba og elektronikk – jeg var så skuffa over hvordan mange elektroniske eksperimenter låt, i mine ører var det ikke noe bra. Så kom jeg etter hvert inn på høyttalere, og tenkte kanskje at det lå noe potensial i messinghøyttalere. Geir Davidsen (messingblåser og akademiker, førsteamanuensis i euphonium ved Universitetet i Tromsø og en tydelig representant for Utforskertrang I Den Norske Messingstand, journ.anm) hadde laget kule transdusere som  du kan putte på munnstykker, slik at instrumentet blir en resonator.

Men så kom spørsmålet – hvorfor lager man ikke selvspillende messing? Robin Hayward (britisk trombonist og komponist som er kjent for å ha utviklet en rekke radikale spilleteknikker på instrumentet sitt, og som spiller sammen med Peder Simonsen og Martin Taxt i trioen Microtub, journ.anm) sa at du trenger kunstige lepper. Kunne det være at noen hadde laget noe som funker til messing et eller annet sted? Googlesøket ga ikke mange resultater før jeg fant en artikkel av Vincent Fréour. Han jobber for Yamaha og sitter i Marseille, ved et senter som heter Laboratoire Mecanique et Acoustique. Der forskes det på mekanikk og akustikk. Vincent hadde laget et 3D-printbart silikonleppesystem som brukes når Yamaha skal teste endringer i metallkonstruksjoner. Mennesker spiller så forskjellig at du ikke vil få noe entydig resultat om endringer i materialet har gjort noe med klangen å gjøre. 

Jeg hadde skrevet til alle forskere som holder på med messing og kunstneriske lepper – og det var to som svarte, Vincent og kollegaen hans, som sitter rett ved siden av ham! Vincent var sykt raus, og sendte både over forskningsartikkelen og 3D-filen sånn at jeg kunne printe selv. Men dette var jo for trompet. Jeg måtte redesigne alt sammen og fikk hjelp til det av Louis Bindernagel, en designer i Berlin. Plutselig hadde jeg modeller for tuba, trombone og trompet, som var billige å produsere. Da fikk jeg superkick – fy faen, nå skjer det, nå blir det mekanisk messing!

Men å få det til bra, er ikke så lett. I samtidsmusikk er det mye kule selvbygde instrumenter som benytter seg av lufttrykk rundt omkring. Det er en svensk komponist som heter Amina Hocine – og i tillegg har du de kule trykkluft-drevne plasttrompet-tingene til Mazen Kerbaj. Ferdinand Schwarz slapp også nettopp en skive med selvspillende melodikaer.

 

 

 

Jeg spilte inn en plate med Ferdinand, og han bruker søvnapné-pumper. De er jo stille, i motsetning til trykkluft, som ofte har svære tanker. Det er ikke praktisk, folk må ha aggregater, det er ikke måte på hvordan de holder på. Men her hadde du altså plutselig noen bitte små medisinske enheter som ikke lagde lyd.

Problemet med dem var tofoldig: De er fryktelig dyre, og selv om de funker på melodikaer, går de varmt når man bruker det på messing. Jeg fikk låne noen, og jeg vil vel kanskje si at det var åtti prosents suksess. Men så er selvfølgelig Jo David fryktelig smart – han skjønte at det går an å bestille selve motoren i pumpen, som reservedel. Da kunne vi både programmere den annerledes, og bygge motoren inn i en enda stillere boks. Så nå har jeg seks sånne stående på rommet! Det hele har vært en reise, jeg har møtt masse flinke folk, jeg hoppet litt vel langt fra Vincent til Ferdinand. Men søvnapnépumpe gir jo mening – det er laget for pust, ikke sant. Og da kan det brukes for messing. 

Dette prosjektet er preget av at alt har funka på første forsøk, men ingenting er blitt levert i tide. Jeg fikk designet fungerende lepper over en måneds tid da jeg var på et arbeidsopphold i Berlin. Etter det tok jeg kontakt med Notam. Jeg er her i 10-12 timer hver dag nå, og jeg fatter ikke at det er flere folk innom – det er så bra, et fantastisk fellesverksted – kompetansen på huset er helt spinnvill. 

Jo David og jeg hadde fått Ekko-jobben, og vi overtenkte som vanlig – det var snakk om både selvspillende brass og selvspillende piano. Kunne vi greie det på to måneder? Christian Blom, sjefen på Notam, sa at han trodde det skulle gå – men så sa Thom, som er ansvarlig for å programmere alt i dette prosjektet, at det aldri i livet kunne komme i mål. Og da tenkte han på det mekaniske, altså alt jeg må lage for at motorene vi bruker skal gjøre noe konkret fungerende som gir mening. Men greia er at de er helt sykt flinke der. Jeg hadde tegnet masse – både hvordan jeg så for meg at en selvspillende trombone kunne lages, og jeg ville også lage skulpturer av dem. Jeg vinklet trombonene 90 grader der hvor du til vanlig holder instrumentet, slik at sliden kan henge rett ned. Når den henger sånn, kan jeg lett koble til en lineær aktuator. Vi benyttet oss av et ledeskruedesign for lineæraktuatoren. Å bruke en ledeskrue var Christians forslag, og det var smart. Det er sånn man bruker i 3D-printere for å få akser til å bli veldig presise. Og jeg ville jo ha et veldig mikrotonalt instrument med sinnssyk presisjon. (Burde jeg si dette? Om noen har et halvt år og en kvart million, kan de jo lett kopiere denne ideen. Men jeg har ikke noen copyright på det, alt er basert på andres ideer. Det jeg har peiling på her, er messingdelen – å forstå hva messinginstrumenter er, hva de kan og ikke kan.) 

«Søvnapnépumpe gir jo mening – det er laget for pust, ikke sant.» – Peder Simonsen

 

Et messinginstrument er et rør. Om du ser for deg en gammel signaltrompet er bare det det er, og så spiller du for eksempel en fanfare ved å stramme eller slappe av leppene, slik at du på den måten får spilt overtonene til akkurat den rørlengden. Du skaper en stående bølge, og du spiller den og overtonene, som er mer eller mindre harmoniske, avhengig av hvordan røret er utformet. Tuba og horn er helt koniske, Trompet og trombone er først sylindriske og så blir de koniske. Det er en veldig lang håndverkstradisjon knyttet til disse instrumentene – og da ventilen oppsto, fikk du tilgang på flere rørlengder, slik at du kan spille hele den kromatiske skalaen på et instrument. Når du spiller en skala oppover på et messinginstrument, og trykker ned ventilene, legger du egentlig til rørlengde sånn at tonen blir dypere, men så spiller du en overtone av det. 

Noe av det kule med messing, er at det er en stående bølge som faktisk strekker seg utover schallstykket, instrumentets munning. Det kan du også manipulere på ulike kule møter – jeg møtte en som jobbet med en mekanisk propell, som blir som et amplitudefilter, fordi den stående bølgen går utafor instrumentet. Det finnes utforskertrang i deler av norsk messingstand. 

Men hvordan kan man styre dette mekanisk? Hvor skal prosjektet hen, og hva betyr det? For meg handler det om å kunne høre messing i et rom. Når jeg spiller, sitter jeg der med klangen i hodet. Hvis jeg skal høre noe utenfra, kan det for eksempel være i sammenhenger jeg produserer andre, noe jeg også liker godt. Men jeg har for eksempel ikke råd til å sitte med en trombonekvartett hver dag i et halvt år. Med disse instrumentene, kan jeg få til droner som er nesten evig lange – jeg kan gjøre så mye ting. I Microtub har vi jobbet med halvventiler, i og med at vi har de mikrotonale ventilene som er veldig korte – kvarttone og åttendedelstone-ventiler. Det er mye som skjer når du bruker slike ventiler. Noe av det vi tror skjer, men som kan være helt feil, er at om du åpner to halvventiler, er det som om du får en slags kansellering. Om jeg gjør det med en veldig lang ventil, kansellerer du veldig dype toner, grunnfrekvensen, mens de korte ventilene manipulerer de lyse overtonene. Så om du lager en kort halvventil og putter en motor på den, får du plutselig et mekanisk filter, nesten som en synth. 

Jeg hadde kjøpt tromboner som har en slik ventil, og tok dem med til en instrumentmaker som bor utenfor Grimstad og som heter Kjetil Solvang. Han er helt fantastisk, har grepet prosjektet med begge hender og hjulpet meg sykt mye ved å forbedre design. Kjetil har altså bygd seks knekte tromboner og ordnet ventilene. Han har også hjulpet med å 3D-printe alle delene – printeren hans har gått gjennom natta slik at vi skulle rekke alt. 

Alle trombonene jeg har brukt er forskjellige, og det har jeg vært ganske sur på i det siste. Ideen min var at jeg bare skulle bruke kasserte instrumenter, ting som er blitt liggende på korpsrom rundt omkring. Det er jo kjempefine ting ofte – jeg fikk tak i ganske mye. Men så manglet jeg de bra ventilene, så jeg kjøpte også to tromboner som var nye. Den ene ble litt ødelagt også, i frakten. Men hadde jeg bare kjøpt seks stykker av den ene nye jeg har som er i orden, så hadde jeg vært ferdig med å 3d-printe ting for en uke siden – jeg må lage unike ting, og det tar livet av meg. Så den CO2-en som vi har spart på å ikke bestille seks like fra Kina, har jeg nok sluppet ut i pur frustrasjon. Men det er fint at de får en personlighet, om alle er like mister du noe. Samtidig – om de er for forskjellige, ser det kanskje veldig steampunk ut. Det er mange fallgruver her – tiden vil vise om jeg har unngått dem. 

De kunstige leppene har begrensninger. Når du har laget en variant, kan den spille ett register på trombonen. Vi mennesker kan stramme og slakke leppene, og spille et rørs fundamentale overtoner. Siden bruker vi ventiler for å legge til rørlengder. De kunstige kan som sagt legge ett register, og så gå opp og ned i tonehøyde med sliden – med mindre du redesigner disse leppene til å spille overtoner. I nåværende form er jo disse leppene en silikonbit. Om man skal ha tilgang på flere registre på én gang, går det an å se for seg et multiinput-system med mange forskjellige lepper, mekanisk styrt stramming og slakking av materialet. 

Menneskeleppene er interessante. De er utrolig komplekse. Muskulaturen er så hinsides presis og bra – det er masse nerver som gjør at de er fryktelig fintfølende, og dermed kan vi få til så kule ting med dem. Når du lager en vibrerende silikonskive i stedet, blir det veldig dødt. Barn kan få til å spille en overtone med én gang om du gir dem et messinginstrument – men silikonvarianten kan ikke gjøre det samme uten masse mekk. Det finnes et ingeniørsitat som jeg ikke husker hvem som fortalte meg, men som handler om at du bare kan redusere kompleksitet så og så mye før du flytter den over til noe annet. Vi tar noe som er superkomplekst og gjør det enklere – men for å få til det, må vi legge til kompleksitet et annet sted. 

Det ville vært svært vanskelig å få til noe som virkelig lignet menneskelepper – men da må vi heller omfavne det som noe annet. Hva er det disse dumme leppene får til, som vi ikke klarer? Det er jo å spille en tone uendelig lenge og uendelig presist. Overtonene endres ikke i det hele tatt underveis. De færreste klarer å spille et messinginstrument sånn at overtonespekteret holder seg 100% i ro. Men det skjer her nå med mine selvspillende tromboner. De spiller helt likt, og så kan jeg bruke den mekaniske ventilen min til å endre på det. Vi har bare begynt å skrape overflaten her – det blir som å bygge et slags modulært messing-orgel, som gjør mye messing kan, men ikke alt, og som gjør mye et orgel kan, men ikke alt. Og som også får til noe annet. 

 

Det er fascinerende, men jeg vet jo ikke om det er noe fett at det blir så dødt. Jeg håper på det. Når jeg jobber med Jo David, er han så flink med sine magnetiske og mekaniske konstruksjoner – han vet hvordan man skal introdusere små endringer, slik at det ikke føles statisk. Når mennesker spiller den typen musikk, prøver vi jo å ikke endre tonen – og i det forsøket finnes det masse energi. Vi vil spille så tett opp mot maskinen som vi klarer, og lytteren kjenner på hvor hardt vi prøver, og at vi ikke får det helt til. Den lille endringen føles. Med mekaniske tromboner kan man nok bli lei av klangen i sin reneste form, det må brukes til noe. Og jeg har jo seks stykker, så jeg kan for eksempel sette dem litt rundt, jeg kan jobbe med muter, skulpturelle konstellasjoner. Og når du som lytter flytter hodet ditt, endrer overtonene seg for deg. Det blir en annen slags kontrakt mellom utøveren og lytteren. 

«Jeg har aldri spilt trombone i mitt liv en gang»– Peder Simonsen

Jeg har faktisk møtt Sløseriombudsmannen en gang, på et nerdeevent om amerikansk politikk hvor jeg havna på samme bord som ham. Da jeg diskuterte kulturpolitikk med ham, var han ikke så bastant som han kan være i sosiale medier. Det er jo typisk, folk blir ofte veldig strenge i tekst, og når man snakker er det en annen vibb. Jeg tror ikke han hadde elsket dette prosjektet. Men samtidig om du tenker på messingtradisjonen, og hva dette er for noe, er det jo et prosjekt som bygger på forskning som er betalt av den franske stat og Yamaha. Så er det kommet inn noen penger fra Kulturrådet, og takk Gud for det – og siden er det lokale messingarbeidere, en brassmaker utenfor Grimstad som har jobbet med gamle horn og en kar i Haugesund som har laget skruene. Notam er også ekstremt billig i drift, med tanke på hvor mye kompetanse det er der. Sånn sett er det også absurd god value, mener jeg. Såvidt jeg vet, har ingen laget en greie som det her på denne måten – en knukket selvspillende trombone. Og poenget mitt er at det er billig å gjøre nybrottsarbeid når du klarer å samle kompetansen på et sted og sørger for at de har nok å holde på med hele tiden. 

Og jeg kunne jo ansatt seks trombonister på heltid! Det er trombonistene som bør være sure her, ikke sløseriombudsmannen. Å ta jobb fra ærlige trombonister på denne måten må da være rett opp hans gate. Nei, ouff… stakkars. Det er grusomt. Jeg har aldri spilt trombone i mitt liv en gang. Når det er sagt er dette systemet utrolig lite anvendelig til mye man ellers bruker trombonen til. Det funker bare til å spille lange toner i små registre, mikrotonale komposisjoner i egnede rom. Om man skal møte opp og spille storband-blekker, er det bare å glemme – jeg hadde kanskje trengt 24 forskjellige silikonlepper for å spille noe sånt, og det er elendig effektivitet. Så alle som spiller noe som er mer komplisert enn en lang tone trenger ikke å frykte noe som helst. Men om det er akkurat dét de vil gjøre, kan det hende de mister jobben.» 

***

Av Filip Roshauw og Audun Vinger