NTT: Det er kanskje på tide å bli litt indie igjen

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukesavis i digital remseform om jazzen og omegnen! Denne uka er remsa fullstappet med stoff – vi skal møte Stian Andersen som solodebuterer med en plate hvor han gir seg hen til sin store musikalske ungdomsforelskelse, indierocken. Vi hører også fra den soloplateaktuelle pianisten Espen Berg, vi trykker et Spotify-opprop fra musikerne Selma French Bolstad og Martin Langlie, vi har et lite Fred Frith-kurs, en guide til årets Fri Resonans som går av stabelen i helga, vi fortsetter artikkelserien Trompeten og strør små korn derimellom… såpass må det være, denne første oktoberhelgen i 2025, hvor luften ikke bare er full av droner, amerikansk statskupp og fremveksten av fascismer, men hvor man sannelig også kan trekke inn solide nasadrag av denne sødmefylte forråtnelsen, servert i crispy temperaturer, som vi kaller for høstluft. 

Denne uka har jeg (altså blogghalvdel Filip) fått lov til å snakke med journalist, musiker og levemenneske Johanna Holt Kleive om arbeidet med Now’s The Time i et langt intervju i Ballade – det må dere gjerne lese om dere er nysgjerrig på tankene bak arbeidet med Jazznytt (somderekanabonnerepåher) og denne bloggen (somderekanmeldederepånyhetsbrevtjenestentilher). Ballade feirer 25 år på nettopp denne tiden, og de har jubileumsfest på Kampen Bistro den kommende onsdagen. Vi gratulerer – og oppfordrer folk til å følge med på sidene deres, der det i tillegg til viktige diskusjoner og musikkbransjenyheter også bys på essays, anmeldelser og – som her – fyldige, høytravende intervjuer. 

Men det er ikke bare jubileumsfester neste uke – her er en liten oversikt over noe av det som venter oss: 

1. Vi starter med å nevne Fri Resonans, som presenterer to dager med utforskende musikk i Trondheim, i dag og i morgen, altså lørdag. Lenger ned i remsa kan dere lese pianist og medarrangør Joakim Rainer Petersens guide til årets utgave! Det skjer på Dokkhuset, klokka 20.00 i kveld og i morgen. 

2. I det nyeste Jazznytt kan dere lese en helside viet trompetist og komponist Didrik Ingvaldsens 2025-output, og det er egentlig litt knapt med plass, for hør da: Ingvaldsen er ute med fire forskjellige plater nå. Pocket Corner har gitt ut skiva Free Keys, under eget navn har han sluppet The Double Quartet, Didrik Ingvaldsen Ensemble er ute med Live @ Kaisersteg, Berlin og Didrik Ingvaldsen Orchestra featuring Elisabeth Nygård-Pearson kan på sin side skilte med 1Q26 Sinfonietta Live at Reduta Theatre Brno, fra en konsert i Tsjekkias nest største by. 

Alle fire plater er utgitt på Ingvaldsens selskap DADA, og sammen tegner de et bilde av en musiker som er inne i en svært vital periode. Arild R. Andersen kaller denne firedoble dosen en betydelig utvidelse av Didrik Ingvaldsens oeuvre. Pocket Corner er på mange måter selve bandet her, de har holdt på siden 1986 og for tiden er altsaksofonist Glenn Brun Henriksen, keyboardist Petru Popa og trommeslager Ståle Birkeland med. I kveld gjester de Spor 5 i Stavanger, for å feire slippet av Free Keys. Vi tar også med oss det som skjer hos Stavanger Jazzforum 12. Oktober, da kommer jo Norgesvenn Marcus Miller innom.

3. Brett ut ørene, facts kommer: Bergen Kjøtt feirer 120 år i år – 30 olympiader! Seks Chinese Democracy–innspillinger! Én jazzhistorie!. Fabrikken i Skuteviken er for tiden et sabla viktig konsertlokale for all slags leken musikk, og i kveld drar Bergen Jazzforum i gang en fin feiring med to band som representerer noe av spennet man kan støte på her. Først har vi Røed Quartet – der finner vi et av våre favoritt-søskenpar. På trompet: elegantieren Lyder Røed. På saksofon: den rufsete og kloke bergensbautaen Aksel Røed. Med seg på ferden har de en hakkandes rytmeseksjon: Kontrabassist Ola Høyer og trommeslager Cornelia Nilsson. 

Som kontrast får vi høre Strings & Timpani, som kan høres ut som et helt orkester, og det er de forsåvidt, hvis det går an å si det om en duo: Stephan Meidell og Øyvind Hegg-Lunde er svært viktige eventyrere i dette farvannet mellom alternativ pop, det indie-klassiske univers, impulser fra hele verden, modulærsynth og gitarflarn – viktig og muligens også veldig vestnorsk alternativ musikk, det her. 

Dørene åpner klokka 19, musikken klokka 20, vi gratulerer og regner med at kvelden blir lang og skummende.

4. CLOSE ERASE! Denne fascinerende, og svært innflytelsesrike trioen hvor tre fabelaktige musikere, det vil si Christian Wallumrød, Ingebrigt Håker Flaten og Per Oddvar Johansen møtes for å lage særegen, vidunderlig musikk – og så gjerne akker og offer seg litt over hvor vanskelig det åpenbart er når det står på. Vi elsker dem for det, alle elsker dem for det – les pianotrio-spesialen i dette nummeret av remsa, så får du høre både fra medlemmer i bandet og mange som er inspirert av dem. De siste årene har de spilt et par minneverdige konserter i elektrisk format, på Blow Out-festivalen og på Kongsberg Jazzfestival – og denne fredagen stikker de innom Nasjonal Jazzscene. De har faktisk vært i studio nå også, og uten å love for mye, har jeg hørt rykter om at det ikke bare blir elektrisk denne gangen her. Men elektrisk, det blir det jo. 

5. Moss rock city, for tiden kanskje like kjent som Moss kunstrock city, huser også en jazzklubb, den heter Moss Jazzklubb, og de arrangerer konsert i morgen på det som kanskje er landets aller beste bokhandel (og disse ordene er skrevet kun noen få meter fra Universitetsgata i Oslo): House of Foundation. I morra spiller keyboardlegenden Haakon Graff der sammen med Raciel Torres på trommer og Jens Fossum på bass. Når? Klokka 16, så klart. Selv om jeg forsåvidt alltid vil assosiere Haakon Graff med et tidspunkt litt seinere på lørdagskvelden:

6. Siden klokka 16 på lørdag allerede er nevnt: Gitarist Staffan William-Olssons Pat Martino-tribute, med Pat Bianchi på Hammond B3 orgel og Bernd Reiter på trommer, spiller på Herr Nilsen i morra. En herlig smakebit fra en 2023-konsert, da i kvartettutgave med saksofonmester Joel Frahm (og med Joris Dudli på trommer): 

Det er mer lørdagsjazz i hovedstaden – på Østensjø Havn, har de dratt i gang en veldig fin konsertserie. Og klokka 15 i morra lover de høstjazz (finnes det en annen type, kan man lure) med Kjetil Jerve og Karoline Wallace. Hva blir så det? Uformell jazz fortrinnsvis henta fra den amerikanske standardtradisjonen, naturligvis.

7. Travel søndagskveld i Oslo by – til Kampenjazz på Grønland kommer kvartetten Akmee – bestående av den filosofiske trompetisten Erik Kimestad, pianist Kjetil Jerve, bassist Erlend Olderskog Albrigtsen og trommeslager Andreas Wildhagen. Jeg så dem spille en konsert på Mandaljazz for noen år siden med stedsspesifikt materiale, basert på repertoaret til Øyslebø Sangsøstre, hvor Kimestads grandtante Gurine sang (eller synger?). Det var et av sommerens høydepunkter. Denne søndagen vet jeg ikke helt hva de skal finne på, men det er en svært sjelfull og mangfoldig kvartett – og, må vi anta, perfekt for jazzkjerka i Hollendergata. 

Samtidig, altså klokka åtte, på Rosenhoff: Nabolagsbaren Langt Langt Borte åpnet i sommer og lagd fem milliarder liter shandy etter at Vink pekte på dem en gang under hetebølgen og befalte alle sine følgere om å dra dit. Nå er det høst, bladsymfonien er i gang, og selv om siste utepils på ingen måte er drukket, er det også på tide å trekke inn. Dermed drar de også i gang konsertserien Jazz Langt Borte – og der møter vi ingen ringere enn husbandet på Audun Vingers Bladfyk Julekro, nemlig Skikkelig Jazz Trio (evt. Skikkelig Jazztrio): Håkon Kornstad på saksofon, Per Zanussi på bass og Ståle Liavik Solberg på trommer. De skal ha en liten residency der fremover, en gang i måneden er det vel. Det er gratis, og SJT spiller gjerne reale jazz-hits. Noe Ellington blir det vel kanskje, eller Monk, eller kanskje litt frijazz, eller en gammal sviske. Spør dem om “Send in the Clowns”! Den er fin. 

8. Et bandnavn jeg liker godt, er Brutter. Det kunne vært en oppveksttegneserie av Flu Hartberg for eksempel, men det er det som skjer når Christian og Fredrik Wallumrød setter hverandre i stevne på keyboards, trommer og diverse duppeditter. Og de har litt av en uke – på tirsdag besøker de det nyåpnede Børsen Kulturhus på Tangen, en forunderlig og viltvoksende tumleplass som er dratt i gang av Guro Moe og Håvard Skaset, og som dere kan lese mer om i Ballade (vi lover en prat i en av de kommende remsene også, det har bare vært litt stang ut). Dagen etter drar brødrene til Trondheim, hvor de skal spille en konsert i regi av konsertserien Duo, som virkelig holder det de lover, det er to konserter med to duoer på én kveld. Vi får også høre cellist Marianne Baudouin Lie og fiolinist Børge Brustad.

9. Onsdag spiller Audun Automat på Energimølla i Kongsberg – les intervju med sjefen sjøl her – og på Kullebunden Jazz, Kolbotn city, kan dere høre Erlend Skomsvoll Trio – les intervju med sokkelestens Stravinskij her.

10. I forrige utgave av NTT kunne dere lese intervju med Torstein Vegheim om arbeidet til programskaper Jan Horne. Jeg likte den praten, og jeg liker programmene til Jan Horne. Og nå, på torsdag, har Cinemateket den første av to kvelder som er viet til denne mesteren. Det tror jeg blir fryktelig bra.

Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her er Trygve Seims «Ulrikas Dans» – kanskje den låta fra norsk jazz i dette årtusenet som jeg er aller mest glad i. En gang sa Gard Nilssen at Supersonic Orchestra måtte lære seg den – det løftet håper jeg du holder, herr Nilssen, du og André Roligheten lager veldig fin musikk til bandet, men det er jo beviselig kult med noen skikkelige covers også, og denne kan jo føye seg fint inn i rekka bak «You ain’t gonna know me» og «We shall Overcome». Different Rivers er 25 år gammal nå, og tilfeldigvis kan dere også lese om plata i spalten Godt Gjenhør i det nyeste Jazznytt. Neste lørdag spiller Seim & kompani hele plata på Nasjonal Jazzscene Victoria – og i den ukas remse vil vi også by på litt ekstramateriale fra Jazznyttsaken.

***

Artistopprop: Ut av Spotify 

Denne uka dumpet denne mailen ned i innboksen vår:

Hei.

Dette er Martin Langlie (Valkyrien Allstars) og Selma French (Masåva, Morgonrode). 

Vi har bestemt oss for å ta ned musikken vår fra Spotify. 

Kort fortalt fordi:
–Daniel Ek har via sitt investeringsselskap Prima Materia investert 7 milliarder i våpenprodusenten Helsing, et selskap han også er styreleder i.
-Spotify pusher AI-generert musikk inn i spillelistene sine fremfor å fremheve musikk laget av ekte mennesker.
–Vi kan la denne musikkfiendtlige strømmeplattformen ligge i fred, og velge og vrake i strømmetjenester som fungerer, betaler mer og føles bedre.

Vi håper dere vil være med på dette!

At noen er bundet av kontrakter og annet som gjør dette vanskelig, har vi forståelse for.

Tenk på det og si i fra!

Fint å gjøre dette sammen. Denne mailen er i første omgang sendt til 180 artister og band i alle sjangre.

Skriv gjerne «ut av spotify» i emnefeltet om du svarer på denne mailen.

Og si gjerne fra til andre som vil/kan bli med på dette.

Alt godt,
Selma og Martin

Vi trykker denne henvendelsen her, med Selma og Martins velsignelse – og jeg føyer til at alle band/artister/plateselskap/kollektiver som leser dette, og velger å følge oppfordringen, gjerne kan si ifra om det i en mail til oss – så lover vi å nevne alle som skifter beite. Det har kanskje ikke så mye å si – men så er det også den typen resigerte tanker som har brakt oss i dette uføret. 

Henvendelsen går ut til de som lager og gir ut musikk – men det rare er jo at mange lyttere føler seg like bundet opp til den svenske surstrømmingen. Så la oss snakke litt om oss også! Spørsmålet Spotify eller ikke Spotify blir ofte overtenkt – som om alle som ser sitt lytterliv passere i revy når Spotify Wrapped slippes på slutten av året, med ett er blitt medlemmer av Etikkrådet og har forplikta seg til å veie for og imot med stort, og platt, alvor.

Det kunne man for eksempel få inntrykk av når man leste tidligere musikkjournalists Peder Ebbesens kronikk om Spotify-boikott, som sto på trykk i Aftenposten 17. juli i sommer – og som jeg aldri rakk å svare på (det var no festivalgreier og ferie og hetebølge), men som jeg hadde tanker om. Der ble ulike argumenter for og imot veid opp, og til slutt endte Ebbesen opp på et enda mer resignert sted enn da han startet: Enten bør vi betale mye mer, eller lytte mye mindre, og ingen av alternativene virker egentlig spesielt gjørbare. 

Det har vært heftige diskusjoner om klokskapen i å abonnere på Spotify siden tjenesten oppsto. Den har handlet om alt fra økonomisk fordeling, monopolmakt og folks grunnleggende musikksyn – til finansieringen av Joe Rogans podcast. 

Sommerens nyhet, Spotify-gründer Daniel Ek investerer milliarder i våpenteknologi basert på kunstig intelligens, inneholdt omtrent alle de mest forhatte ordene i musikklivet for tiden. Den fikk flere, blant andre Ebbesen, til å spørre om en forbrukerboikott må til (de knotete diskusjonene om hva musikere, selskap og organisasjoner bør gjøre er temaer han styrte unna – og det er i grunnen helt greit, det er en egen diskusjon). Og noe vi bør ha lært i kulturlivet, er at når boikott-ordet dukker opp, skyves diskusjonen forståelig nok i retning av hvilke virkemidler som fungerer, hva som er realistisk og så videre. 

Men når vi snakker om kulturforbruk, er ikke den typen pragmatisme og snusfornuft egentlig så interessant. Det er jo åpenbart at valgene vi tar også handler om hvordan ting får oss til å føle oss. Sånn bør det i hvert fall være, alternativet er nitrist. Trass og antipatier er kanskje vaklevorne politiske argumenter, men de er uunnværlige, syrlige ingredienser når vi skal velge hva vi skal bruke tid og penger og engasjement på her i livet. 

Og om du rett og slett er lei, og for eksempel opplever at Daniel Eks mutte åsyn er selve symbolet på en samtid hvor kulturen ikke bare styres av en håndfull griske mennesker, men av griske mennesker som på toppen av det hele ikke en gang gidder å late som de har noen begeistring eller interesse for det de tjener pengene sine på, så kan det hende at den irritasjonen i seg selv er god nok grunn til å teste ut noe nytt. 

Å bytte fra en tjeneste man har kanskje har brukt i 10-15 år nå, fremstår tydeligvis drastisk for mange, men la oss være saklige: Dette er ikke mer dramatisk enn å endre hvilken nærbutikk man stikker innom på vei hjem fra jobb. Sånn er jo disse strømmemodellene utformet. De er praktfullt, usentimentalt vrakbare, alle som én. 

Og mens vi legger igjen mer og mer penger i dagligvarebutikken, har summen mange av oss bruker på innspilt musikk krympet til et nivå hvor lite annet gjenstår enn å overtenke den mikroskopiske forbrukermakten vi sitter igjen med. 

I sin kronikk advarte Ebbesen om at denne diskusjonen kan bli kravstor og privilegert. At slett ikke alle har pengene eller tiden til å bli en mønsterforbruker. 

Og ja, hvis man tenker at dette handler om sånne idealer, og at absolutt alle som er Spotify-abonnenter i dag egentlig burde smelle opp platehyller i stua og blåse alt man eier på ferskpresset, ny musikk, er det en grei advarsel. Men det er også, ærlig talt, litt på tuppa. 

De billige alternativene – muligheten til å være en gratispassasjer i musikken – vil bestå. Men diskusjonene handler i mye større grad om valgene alle de som ser på seg selv som ihuga musikkinteresserte – og de er jo fremdeles en god del av – faktisk tar innenfor alle sjangre, alderssegmenter og så videre. 

Betalingsmodellen Spotify og konkurrentene tilbyr litt ulike versjoner av, er basert på at alle som melder seg på, betaler den samme (lave) prisen. 

Det har snudd en helt fundamental ting på hodet: Lyttere med glupske, nysgjerrige lyttervaner, som strømmer og sjekker ut mest, og som tidligere i mange tilfeller ville bidratt med en god del penger inn i ulike små og store kretsløp, er blitt gratispassasjerene. 

Om du derimot er en person som før i tiden kanskje hadde kjøpt fem nye plater i året, og ellers stort sett sjekket ut ting på radio og TV, er det vanskeligere å si at du egentlig bidrar med noe særlig mindre som strømmeabonnent. La oss ta det misforholdet innover oss før vi frykter at diskusjonen om disse tingene blir privilegert. Og la oss også se for oss at de som føler seg mest truffet av disse spørsmålene, stort sett befinner seg i den første gruppen.

Langt fra alle vil bruke noe særlig med kalorier på disse spørsmålene. Men det er også helt naturlig å ønske seg et nærere forhold til musikken vi lytter til, enn det vi får oppleve gjennom Spotify. Å kjenne på et meningstap i måten vi konsumerer ting på, eller føle at man burde være litt mer nyttig for alle de som lager musikken. Å forfølge den følelsen trenger ikke å innebære noe drastisk livsstilsvalg – man trenger verken å bli platesamler eller gå inn i en slags musikkfaste, som Ebbesen grubler over (og siden forkaster). 

Det finnes heldigvis et svimlende stort musikkliv der ute som tilbyr små og store ganske uforpliktende måter å gjøre noe med saken på. Kan hende bøter det ikke bare på den ømme middelklassesamvittigheten, det kan til og med by på uventede gleder. Gi mersmak. Og om det å vrake Daniel Eks akk så praktiske, svenske surstrømming er en av tingene som frister, om ikke annet så på trass, trenger du faktisk ikke noen mer vanntett grunn enn det. 

Det er som å vise fingeren – samme hvor liten og meningsløs en gest egentlig er, kan den jo være tilfredsstillende. Og tilfredsstillelse må jo være noe av poenget med alt dette. Så, i tillegg til argumentene Selma og Martin lister opp, kan jeg føye til følgende grunner:

• Forandring fryder. Det er kjedelig å være på samme sted i 15 år. 
• Flere lyttere på andre steder, fører til at artisters mulighetsrom utvides.  
• Spotify har riktignok varslet et oppgjør med AI-generert musikk, men gjennom sin satsing på Perfect Fit Content, altså spillelistetilpasset musikk laget av musikere som gir fra seg alle rettigheter, er de allikevel med på å aktivt undergrave instrumental musikk-kultur, for eksempel jazz. Det kan du for eksempel lese mer om i denne teksten om Liz Pellys bok Mood Machine, eller i denne teksten hvor jeg brukte to kvelder på å kun lytte til musikken det svenske selskapet Epidemic Music skviser ut. Om man bryr seg om en musikkform som jazz,  bør dette være en god nok grunn i seg selv. 
• Mye musikklytting handler om kontekst, mens Spotifys idé i stor grad handler om å løsrive musikken fra konteksten sin – til fordel for den samme grønne rammen. Det finnes steder som tilbyr mer, i form av journalistikk, eller skikkelig kredittering, til og med publisering av liner notes og lignende. 
• Trass.
• Hån. 
• Praktisk grensesnitt meg i ræva. 

Seks sterke på Fri Resonans

Det er en stor helg for utforskende musikk i Trondheim – nok en gang er det duket for festivalen Fri Resonans på Dokkhuset, fullstappet med herligheter. Her er det sikkert også en del konstellsasjoner og navn mange lesere ikke har hørt om – så dermed benyttet vi oss av det journalistiske virkemidlet spørre noen som har peiling, nærmere bestemt pianist og medarrangør Joakim Rainer. Han hadde tid og lyst! Her er det fine ting, både for de som er i byen og som bør kjenne sin besøkelsestid, men også for folk som sitter andre steder og bare kan drømme om å være på Fri Resonans denne helgen. 

1. Neon Dilemma 

Elias Stemeseder – piano, synth, komposisjoner
Robert Landfermann – kontrabass, komposisjoner
Leif Berger – trommer, komposisjoner

Kanskje den hippeste pianotrioen på den europeiske jazzscenen for øyeblikket. Ved hjelp av akustiske og elektroniske instrumenter utvikler disse tre banebrytende musikerne innen jazzbasert improvisasjonsmusikk en diskurs om mulighetene for moderne samspill innenfor historisk instrumentasjon, i dette tilfelle det klassiske pianotrioformatet. De spiller lørdag 4. oktober. 

2. Chupame el dedo

Eblis Alvarez – computer, synth, vokal
Pedro Ojeda – trommer, perkusjon, vokal

Denne duoen er et samarbeid mellom de colombianske musikerne Eblis Alvarez og Pedro Ojeda. I tillegg til Chupame El Dedo er de aktive i andre colombianske grupper som Meridian Brothers og Romperayo. Chupame El Dedos musikk er en psykedelisk og elektronisk miks av cumbia, salsa og reggaeton, ispedd forvrengte stemmer og elementer fra sjangre som metal og house. Det blir sært og rått! De spiller fredag 3. oktober.

 

3. Juliana Venter / Janne Eraker

Juliana Venter – vokal
Janne Eraker – stepping 

Gjør deg klar for en dose turbulens! Kraftsentralen Juliana Venter spytter ut rytmer og lyder som om det ikke finnes grenser, mens Janne Eraker bruker hele kroppen i duellen med den sørafrikanske vokalisten. En stemme og to føtter møtes i en heftig duett med sarte klanger, røffe kanter og trillende rytmer som benytter seg av elementer fra blant annet tradisjonell jazz, poesi, støy og folkemusikk. De spiller på lørdag 4. oktober. 

4. Wilhelmsen/Eira/Hulbækmo

John André Eira – joik
Viktor Wilhelmsen – gitar
Hans Hulbækmo – trommer og perkusjon 

Denne trioen lar den tradisjonelle nordsamiske joiken styre samspillet. Med inspirasjon fra folkemusikktradisjoner i Afrika, Skandinavia og USA – og den naturlige, flerdimensjonale rytmikken som ofte finnes i slike uttrykk – utforsker de hvordan joikens puls, frasering og energi kan forme hele det musikalske rommet. 

 

5. Kresten Osgood Quintet

Erik Kimestad – trompet
Mads Egetoft – saksofon
Jeppe Zeeberg  – piano
Matthias Petri – kontrabass
Kresten Osgood – trommer

Et av de friskeste jazzbandene i Skandinavia for øyeblikket ledes av danske Kresten Osgood, og er kanskje festivalens største jazzalibi. En ekstraordinær trommeslager, multi-instrumentalist, improvisatør og musikals rebell som på magisk vis har begge føttene godt plantet i tradisjonen(e) samtidig som han evner å utfordre og rive ned enhver sjangerbarriere og dogme han støter på. De spiller på Fri Resonans fredag 3. oktober.

 

6. Ute Wassermann / Andrea Parkins / Lotte Anker 

Ute Wassermann – vokal
Andrea Parkins – elektronikk
Lotte Anker – saksofon

Denne konstellasjonen består av tre unike og svært fremtredende musikere/komponister på den europeiske eksperimentelle musikk- og lydkunstscenen. Ute Wassermann, Lotte Anker og Andrea Parkins utforsker lyd i flytende elektroakustiske felt av gester og spenning, og skaper rufsete, merkelige og vakre lydlandskap. Dette er modig og grenseoverskridende musikk. Denne konserten er kuratert i samarbeid med nyMusikk Trondheim og skjer på Dokkhuset lørdag 4. oktober. 

***

Å ja – jeg har laget indierock: Stian Andersen tilbake til røttene

Stian Andersen. Foto: Helle Navratil

Om du noen gang har hatt gleden av å møte Stian Andreas Egeland Andersen – eller Stian Andersen, som han også kaller seg – vil du kanskje kjenne deg igjen om jeg beskriver ham som et fabulerende og nysgjerrig menneske med en særegen måte å si (og se) ting på. Med ting kan vi nevne alt fra fotball (et visst rødkledt lag fra en engelsk havneby), mat (han må vel kunne kalles en aspirerende og fryktløs gastronaut), indierock (det kommer vi til lenger ned) og livet (det streifer vi vel saktens også innom). 

Derfor er det også hyggelig at hans solodebut Innendørs, som er ute (heh) nå også handler mye om å sette ord på ting. Til vanlig er Andersen ofte å se som (jazz)bassist, for eksempel med Harald Lassen, Baker Hansen, Holum Trio og et drøss andre greier. Innendørs er kanskje en litt annen skål – selv om improvisasjoner på kontrabass og andre instrumenter dykker opp til vannskorpa her og der. Men aller mest er dette et knippe indielåter som kretser rundt Andersens funderinger. Vi kan for eksempel by på en liten smakebit fra låta “Nok nå”, som representerer stemningen godt: 

Det høres kanskje ut som om eg klage over alt / Ærlig talt prøve eg på å holda tilfredsheten på avstand / Redd for å ver fornøyd, å tenka at «i dag va bra»  / Ser ned på fingrene igjen, og konstatere at de fortsatt fins / Ro meg ned, eg har stått på lengre enn forrige gang / E det ikkje nok nå?

Med seg på ferden har han et knallband: Vi hører de to gitaristene Martin Miguel Almaro Tonne (Pom Poko ++++) og Iver Armand Tandsether (Mall Girl, Tigerstate ++++), musikalske vingbacker som fletter seg sammen og strør flarn utover låtene. Og så har vi naturligvis trommeslager Axel Skalstad, som døde i pinsen i år, og som her er intenst tilstede i hver krik og krok av det åpne lydbildet. Det hele er til alt overmål produsert av en av Stians store idoler, Chris Walla, tidligere medlem av Death Cab for Cutie – og rommer gjestespill av saksofonist Harald Lassen og trompetist Tuva Olsson. 

Martin Miguel Almaro Tonne, Stian Andersen, Axel Skalstad og Iver Armand Tandsether. Foto: Harald Lassen

I Axels fremdeles ubegripelige fravær har den glimrende trommeslageren Martin Mellem kommet inn, og nå skal det spilles. I går var bandet i Bergen, i kveld spiller de i Stians fødeby Stavanger, nærmere bestemt på Folken, og på søndag drar de til Møllergata i Oslo og spiller i kjelleren på 18-årsjubilanten Revolver, med support av Ina Sagstuen. Og der er det blitt spilt en og annen konsert med merkelappen indie før, det skal være sikkert og visst. Det er i grunnen et godt sted å sette over til praten vår.  

Innendørs er, med dine egne ord, blitt en plate der du tror du rett og slett har laget indierock, som også er din store musikalske ungdomskjærlighet. Så jeg tenkte vi kunne starte der, med forholdet ditt til indie.
– Jeg er jo en av dem som liker å bruke begrepet fortsatt. Det er forsåvidt en kamp i seg selv. For meg er indie et begrep som fremdeles både kan forklares og defineres – jeg vet hva indierock er, på en måte. Jeg vet ikke om du vil ta det nå…

Jeg tror vi er nødt til å ta det nå.
– Jeg husker da jeg oppdaga indierock som 15-16-åring og skrev en oppgave på videregående om det. Begrepet kommer jo fra åttitallet, da det var artister som slapp ting utenom de store etablerte selskapene. Artister som enten gjorde mye selv, eller ga ut ting på små selskaper. Det er på en måte formaliseringen av det små aktører alltid har gjort. Men indierock er, for meg, en litt mindre… grandios måte å spille rock på. Det må ikke være skranglete, men litt mer finurlig, kanskje. Litt mindre fokus på store gitarriff. Det var det som slo meg i bakken da jeg hørte det. Om det er to gitarer i klassisk rock, så er det en rytmegitarist som spiller akkorder og en leadgitarist som spiller tøffe ting på toppen av det. Men i indierock er det gjerne to melodiske linjer som tvinner seg sammen… og den greia blir jeg aldri ferdig med. Det er det fineste å høre på, to som spiller fint sammen. Så er det det tekstlige, hvor man støter på ting som ikke er like rett fram. En mer introvert måte å skrive tekster på, kanskje, eller litt mer sett ut fra et personlig ståsted. Det kan ligge tettere på måter å snakke på, det kan oppleves ganske internt, og er mer åpent for tolkning, kanskje. Det er gøy. Indien har også blanda seg med alt annet og blitt masse forskjellige greier. Men den grenen jeg baserer dette på kom fra nittitallet med Pavement og det lydbildet der, som ble popifisert på tidlig 00-tall. Band som Built to Spill og Death Cab for Cutie, Shins, Bright Eyes, alle de der. Det kom akkurat en bok om dette, Such Great Heights av Chris DeVille, som jeg venter på i posten. Det var folk i TV- og filmbransjen på denne tiden som hadde kick på den musikken og hadde spillerom til å ta den med i film og tv-serier. Det gjorde at en musikk som ble sett på som undergrunns, med et lojalt publikum, plutselig ble soundtracket til tenåringsdramaserier og alt mulig sånt. Band som spilte kjellershows i college-byer endte opp på svære scener. Da var det lettere for sånne outsidergutter og jenter i Stavanger som jeg var å oppdage den. Det ble det største for meg, og i Stavanger føltes det i hvert fall som at vi hadde oppdaga noe eget som ikke noen av de tøffe folka på skolen hørte på. Vi sjekka ut masse nye ting. Siden har det bare blitt med meg – det er jo det man sier, musikken man hører på som 16-åring blir med deg videre, og jeg klarer ikke å slutte å høre på disse bandene! Vi er visst også inne i den sjette emobølgen i USA, som jeg syns er kjempeinteressant. Noe er dritt, men det er også mye kult. 

Stian Andersen. Foto: privat

Den bølgen med film og TV-serier du snakket om skildret jo gjerne unge, følsomme og rare folk, kanskje litt prektig i stilen etter tidlig Wes Anderson noen ganger, med noen leie klisjeer som the manic pixie dream girl – drømmende, litt flyktige forelskelsesobjekter med en god del udiagnostisert bagasje. Kort sagt – denne greia ble jo også forhatt av mange ganske fort. Men det var også unge mennesker som identifiserte seg med denne pakka, og du var blant dem?
– Absolutt, og jeg var ikke noen skjør ungdom, jeg hadde det veldig fint. Min vennegjeng hørte på Blink 182 og spilte poppunk, liksom. Plutselig var det folk på TV som var sånne nerdefolk og som allikevel var kule. Og så så de jo selvsagt fantastiske ut alle sammen, fordi det var på TV. Men jeg elsket en serie som The O.C., og der var hele soundtracket indie. Man er jo tenåring, det er all slags ting som skjer, og så ser man plutselig forbilder som er likere en selv i væremåte enn de som var tøffe der du kom fra. Det er jo lættis, vi går jo rett i fella til de store TV-selskapene og filmprodusentene, vi går rett på. Men de bandene klarte også å komme seg inn på en flate som de egentlig ikke “fortjente”, sett fra kapitalens side. De fikk maksa det ut. Og jeg syns ikke noen av dem bar preg av at de liksom måtte lage pop i stedet. Death Cab fortsatte å spille inn på bånd til 2011, de gjorde fremdeles det meste selv. Det samme med Bright Eyes, fremdeles eksentrisk og elsk-hat. Og i Modest Mouse er en karakter som Isaac Brock fortsatt på grensen til konspiratorisk. 

Det er jo riktignok nærmere mainstreamen nå enn på la oss si hundreognoen år.
– Ja, nå er det det! Men det er kult at musikken fikk være det den var. 

Bare noen år seinere ville jo kanskje et forsøk på å gå videre fra et skranglete eller nisjete uttrykk til å forsøke å lage stor pop i større grad blitt sett på som et tegn på artistisk modning. At det nesten var det autentiske valget. Men du snakker om et litt annet ekthetsideal.
– Ja, keeping it real. Jeg vet jo ikke om det var mye press, egentlig. Men en liten stund der, fram til “krakket” i 2009/2010, der det bare ble totalt stopp på den indierock-musikken jeg snakker om og den forsvant ut av mainstreampopulariteten, virket det nesten motsatt. At indie/emo-verden ikke egentlig ble så mye popete, men at du merket hvordan populærmusikken ble inspirert av det som skjedde. Dermed fikk man en del musikk man kan si mye om, det er diskutabelt hvor kult det var. 

Chris Walla. Foto: privat

Vi spoler litt tilbake – du nevner gitarenes rolle i indie, hvor man kanskje har to gitarister som lager et sånn flettverk, spiller flere linjer og kanskje “teksturer”, enn svære akkorder og mer klassisk rockstil. Det er jo en del rom for bassen i denne musikken. Og du er jo bassist. Har det appellert til deg?
– Jeg startet sånn som mange bassister gjør, som den dårligste gitaristen i bandet. Eller den minst viljesterke. Jeg har faktisk tenkt at jeg må takke Geir fra det første bandet mitt for at jeg endte opp som bassist, for jeg er veldig glad for at jeg ikke ble gitarist. Bassrollen i indierock…  det føles som det er to forskjellige hovedstiler man støter på. Det ene er den pumpete greia, rett fram og punkete. Men mange av de kuleste basstingene er melodiske linjer, at bassen blir som en tredje linje i tillegg til gitarene, på en måte. Så kan man også fylle ut det mørke, bassen har jo alltid den kraften. For meg var det uansett aldri sånn at jeg hørte på den musikken og lyttet til bassen. Det har jeg nok gjort mer av seinere, når jeg har lyttet tilbake. Men først var det lydbildet, låtskrivingen, tekstene, jeg ble aldri drevet av bassen. 

Ja, men både i den litt jevne og tøffende åttendedels-greia som kanskje kommer ut av postpunk og sånne ting, og den melodiske som går tilbake til McCartney og gjenfødes på åttitallet i sånn XTC-musikk og lignende, så ligger det mange muligheter til å komme med det som blir låtas signatur.
– Ja, jeg fikk kick og leste en bok som het Meet Me in the Bathroom, om rockeeksplosjonen i New York City på 00-tallet. Carlos Dengler, som spiller bass på de fire første platene til Interpol, er et eksempel på en ekstremt kreativ måte å spille bass på. Interpol kommer ut av postpunken og en litt mer industriell greie, og Dengler har en måte å spille bass på som føles som den kommer fra disco, masse sekstendedels-greier som jeg aldri har hørt ellers i den musikken. Jeg tenkte på det i forbindelse med denne plata: Hvordan kan man lage linjer som Carlos Dengler hadde gått god for? Så ja, det finnes noen veldig kule bassister i den verdenen, men det er sånn jeg har oppdaget seinere. 

Du nevner både de muntlige tekstene, og hvordan indierocken traff deg og ditt miljø i Stavanger. Og Stavanger var jo for eksempel arnested for den kanskje eneste norske filmen som passer inn i den bølgen du nevnte, Mongoland. Mye litteratur fra byen i denne perioden ligger jo også tett på det som skjer i den delen av rocken, kanskje. Så hvordan er det å skrive indie-tekst på stavangersk?
– Det er et godt spørsmål. Det var et veldig kult musikkmiljø da jeg bodde der, fram til 2009. Det var Stavanger og omegn – hardcore sto veldig sterkt, og punk og alt rundt det, men også indie-ting. Du hadde Purified in Blood, og en del kule band inn mot hardcore og emo-ting – men det var stort sett engelske tekster. Du hadde Kaizers, liksom, men det er jo en helt annen greie. Ellers har jeg jo prøvd å lese Tore Renberg, for eksempel – men jeg likte det ikke så godt. 

Apropos Renberg – vet du hvem som var trommeslager i bandet hans, Hekkan på et tidspunkt?
– Nei? 

Paal Nilssen-Love.
– Er det sant? Grunnen til at jeg skriver på norsk er at jeg alltid har vært opptatt av tekst, det er ofte det første jeg hører på. Og det er så vanskelig å skrive godt på et språk som ikke er ens eget. For min del er det så lett at man bruker… ikke klisjeer, nødvendigvis, men fraser som ikke kommer fra en selv. Det handler bare om at det er noe man kan fra det språket, om du skjønner. Jeg føler det er lettere å sette en frase som er noe man har hørt. Når jeg skriver på egen dialekt er det ingen som kan arrestere meg for dårlig språk. Eller, det må de gjerne gjøre, men jeg kan med stor selvsikkerhet si at jeg skriver ting sånn som jeg sier dem. Det synes jeg er deilig. Men i den grad musikken skal finne ut landegrensene, eller bare ut av veggene i mitt eget hus, kan det jo ha begrensninger. Selv om musikken, i mitt hode, har et publikum som like gjerne finnes i USA. Den er kanskje ikke så typisk norsk, den lander elegant mellom to stoler. 

Hvordan starter en tekst for deg? Samler du på fraser du hører eller sier og noterer dem ned, er det før eller etter du har skrevet en melodi?
– Jeg samler, jeg lurer på om jeg har gjort det i samtale med deg en gang. Da tar jeg frem mobilen, og i notatene mine på iphonen har jeg et dokument som inneholder mange sånne ting. Så blir det noe eller ikke. På Innendørs er det første gang jeg skriver mange tekster. Da jeg skjønte at jeg skulle gjøre det, sto jeg egentlig på bar bakke. Teksten kommer til slutt, jeg har spilt inn noen greier, sunget noen lyder eller en melodi, og så har teksten formet seg ut fra det. Det kan være ting som har ligget og surret i hodet. 

Selv om indierocken er tett forbundet med ungdommen din, føles det veldig som noe som tar utgangspunkt i livet ditt her og nå – at musikken rommer de perspektivene nå.
– Ja, jeg har ikke prøvd å gjøre noe nostalgi ut av det, selv om det sikkert kan høres sånn ut. Det ligger mer i musikken enn teksten. Jeg har allerede rukket å tenke at det er noen ting der som jeg ikke kunne skrevet nå. Det er øyeblikksting. Nå skal jeg i gang med å skrive en ny plate nå, og da blir det en helt annen greie igjen. 

En som stakk seg frem da jeg hørte plata, var “Å vente på det uu” – “Ein siste drøs me ei som vett mer om deg enn eg nagen gang har gjort / Sko ha spurt deg om alt som va, i steden for a tro at det du ville snakka om va meg / E dette sjølve dagen?”, veldig fine ting. Kan du fortelle om den?
– Det er en av de tingene som er mer rett fram. Det handler om å vente på at noen dør, og tankene som kommer rundt det. Det er en av gangene jeg satte meg ned for å skrive en tekst til en ny låt, og så falt det bare ut. Det var ikke “nå må jeg skrive om det jeg har opplevd”, det var en måte å reflektere rundt en opplevelse. Det var ikke noe dramatisk rundt dødsfallet som jeg tok utgangspunkt i, det var eldre slekt. Men det var ganske fint å skrive, jeg syns kanskje det er den beste teksten på plata. 

Tror jeg er enig så langt, men det er mye fint der. Men ok – gitarer, to av dem i tallet. Du har med deg Martin og Iver, som både er godt vant med å lage sånne linjer og figurer du snakker om, og som begge to også er representanter for det man kanskje kan kalle nyshred, veldig teknisk gitar, men ikke nødvendigvis med den høye kølleføringen man assosierer fra 70- og 80-tallet, for eksempel. Og litt annen lyd, andre effektbokser, kanskje vekk fra rørforsterkere og over mot ting som Roland Jazz Chorus…
– Ja, jeg tror vi har en Roland Jazz Chorus på øvingsrommet som alle bruker. Det er litt løye.

Iver Armand Tandsether og Chris Walla. Foto: privat

Hvorfor ble det de to?
– Da jeg hadde begynt å skrive disse greiene og fremdeles ikke skjønte hva slags musikk det var, lagde jeg en liten demo hvor jeg måtte legge på noen akkorder. Jeg kan ikke spille piano, men jeg tenkte at musikken kanskje skulle inneholde det, og at det skulle være med blås og sånn. Men jeg måtte gjøre noe jeg kunne, så da tok jeg pappa sin gitar og la på noen gitarspor, og da tenkte jeg… å ja – jeg har laget indierock. Dermed ble det et annet prosjekt enn jeg hadde trodd. Så var jeg på turné med en pianist og Axel Skalstad, og vi begynte å spille ulik musikk for hverandre. Dermed hørte jeg en låt av Knut Kvifte Nesheim som Martin spilte gitar på. Jeg hadde vel kanskje møtt ham, men vi hadde aldri hengt eller noe sånn. Jeg tenkte uansett, han skal jeg spille med. Så sendte jeg ham en melding – og ventet på svar. Det var som å spørre noen om de ville være kjæreste på ungdomsskolen. Men han hadde lyst! Martin og jeg har hørt på veldig mye av de samme greiene og hører mye på det samme fremdeles. Ting fra emo- og indie-verdenen. Dermed kunne vi utveksle masse greier. Det gjaldt Axel også – han hadde hørt veldig mye og kunne assosiere videre, vise meg ting jeg ikke kjente til. Måten Martin spiller på i et band som Pom Poko er det bare han som gjør, og han passet fint inn her. I starten var det bare ham, men så kom en vår da vi plutselig fikk fire eller fem konserter i Oslo, og Martin var opptatt med bandet til Døden på Oslo S på Økern. Vi måtte få inn noen, for vi kunne ikke si nei til å spille konserter, det gjør man ikke. Da ble jeg anbefalt å høre med Iver. Jeg hadde sjekka ut Mall Girl og digga det, men jeg kjente ham ikke. Iver passa som vikar for Martin, han er på en måte litt i samme verden, samtidig som han kommer fra noe annet igjen. Han er fra Toten, liksom, hele den gjengen der som også har holdt på med soul og r’n’b-aktige greier. Så kan han også shredde, og han har holdt på med rare stemminger og sånn. Det funker sykt bra. Da Martin var ferdig med teater skulle vi spille noen klubbkonserter, og da var det ikke snakk om å ikke ha Iver også med. Det ga de tingene som jeg hadde spilt inn selv mer mening også, for de versjonene var jo med flere gitarer. 

Jeg får litt inntrykk av at Iver i Tigerstate og sånn også refererer til ting som ligger litt forut for, eller parallelt med, indien du snakker om. Personlig hører jeg i hvert fall mye The Cardigans, kanskje Stereolab eller til og med High Llamas, sånn pastell-farget retro-men-ikke-helt nittitallsmusikk med mye bittersøte maj7-akkorder og sånn. Forrige gang jeg så Tigerstate, tenkte jeg at nittitallet på en måte er for dem det syttitallet var for folk som holdt på på nittitallet. Dette blir veldig subjektivt, selvsagt, kanskje det NOK EN GANG bare handler om å kjenne på sin egen alderdom når man er på konsert. Men uansett, vi snakket om Iver, en glimrende gitarist. Han har kanskje et litt annet utgangspunkt?
– Ja, Martin og Axel og jeg har jo bachelor i jazz også. Iver gikk riktignok på NMH, men han slutta. Han er en veldig god improvisatør, selv om han kanskje ikke alltid tenker det selv. Det gjør i hvert fall noe at han har spilt i fem tusen band i den verdenen der – Tigerstate og omegn, Overcity, Evig Ferie, han kommer med den bagen, det litt mer sofistikerte popuniverset som jeg syns er kult. Det preget også plata. Og så har man Axel, som hadde så utrolig mange forskjellige greier… det bodde så mye i ham. Det var ikke fare for å høres som et emoband fra 2002, liksom. 

Så er vi fremme ved Axel, da. Og Innendørs er jo en fin måte å høre ham på. Det strekker seg fra det eksentriske og tekniske, små finurligheter, til store, åpne trommelyder og ganske basic spill – en musiker som ikke trengte å være så fryktelig spesiell og spesifikk hele tiden, kanskje fordi han var det uansett, eller noe.
– Helt enig. Det jeg skal si nå, høres som en ting man sier – men nesten alle låtene jeg kom med, hadde stort sett ideer til gitar som Martin og Iver utvikla. Trommene var gjerne meg som slo med en penn på en gryte eller noe, bare for å vise en rytme. Hver eneste gang hadde Axel hørt på demoen på forhånd, så kom han på øving, og så hadde han… sånn blir det , sa jeg – det var kanskje én gang jeg lurte på om han skulle prøve noe vispegreier. Axel hadde en bank som virket uendelig stor, hvordan han hørte ting, hvordan trommene funker på ulike former for musikk. Jeg fatter ikke hvordan det går an. Og alt høres ut som Axel, liksom! Han viser flere sider av seg på denne plata, både ting som er stramt, men han er også ekstremt leken inni det stramme. Og tydelig. 

Axel Skalstad. Foto: privat

Hvordan var han som bandkompis? Jeg får inntrykk av at han er veldig innvevd i hele dette prosjektet.
– Han var veldig viktig – jeg spurte vel ham og Martin om å være med samtidig, men jeg kjente Axel fra før av. Vi hadde spilt litt i forskjellige band, uten at det er snakk om kjempemye, men det var en slags trygghet. Han var seg selv, lun og fin, dette er bra, det der blir spennende… Helt i starten av bandet var det jo covid, man kunne ikke spille ute, så alt vi gjorde var å være på øverommet og i studioet til Axel i Skippergata. Ikke annet å gjøre enn å spille inn demoer. Han var kjempeviktig, helt fram til siste konserten som var 15. mai i år. Det er rart å tenke på. Jeg har opptak fra den konserten, men det vet jeg rett og slett ikke om jeg klarer å høre på. 

Men nå skal dere ut og spille igjen. Og det gjelder jo mange av Axels ulike band og prosjekter nå etter hvert – lørdag 11. oktober er det for eksempel en minnekonsert for ham på Goldie i Oslo, som på en måte viser den litt rocka siden av hans univers, med band som Insomniac Bears, WIZRD, broren hans Fredrik, Gouldian Finch og så videre. Mange prosjekter hvor andre trommeslagere skal inn. På en måte er jo det å spille med ulike musikere definisjonen på en jazzmusikers hverdag – men hvordan føles det?
– Det kan ikke sammenlignes med noe som helst, egentlig. Kanskje det er en teit tanke, men det er noe fint med det fellesskapet, Axel spilte så jævlig mye. Og det er kanskje en trøst i at det ikke er unikt for oss, om du skjønner? Jeg vet ikke hvordan det høres ut, det gjør det jo også enda tristere, samtidig som det nok en gang viser hvor viktig han var for mange, og hvor stor del han var for forskjellige band. Hva skal jeg si? Jeg var jo klar over at jeg måtte ha vikar for Axel på et eller annet tidspunkt, det hadde vi snakket om, og da hadde vi alltid tenkt på å prøve å få med Martin Mellem. Men det var jo ikke sånn her det skulle være. Så er det naturligvis band som Krokofant og WIZRD, der han i enda større grad var en helt… han var jo så viktig. Han var med og forma bandene, skrev låter. 

– Så, ja. Hva er det? Det er det det er, det er helt grusomt, det er det ennå. Men det er fint å tenke på at det kommer mange konserter hvor det å tenke på, å minnes og savne ham blir en fin og naturlig, vemodig del av konserten. Jeg vet ikke hvor mange år han kommer til å bli hyllet og tenkt på i forbindelse med musikken – det er sikkert 10-20 plater med ham som ennå skal ut, og mange band som selvsagt skal fortsette. 

Det var jo spesielt å være på Kongsberg Jazzfestival i år, ganske kort tid etter bisettelsen hans i samme by. Åpenbart tror jeg mange forskjellige mennesker lurte på hvordan det skulle bli. Men det er jo litt som du sier, man oppdager kanskje også at konserter kan bære den tingen med seg, og være et sted sånne følelser eksisterer, på ganske lite tvungent vis.
– Ja. Jeg snakket med Nina, storesøsteren, etter konserten med Harald Lassen under Oslo Jazzfestival. Da hadde jeg hatt på meg en av Axels skjorter, og jeg spurte henne om hun syntes det var ok. Selvfølgelig, sa hun, og Axel er her jo nå. Han var aldri med i det bandet til Harald, men han var også der, og det er fint. Uten at det er noe påklistra eller anstrengt ved det. At han bare kan få lov til å være en del av sfæren til det vi driver med. Og særlig med de bandene han spilte i. 

Ja. La oss avslutte i indierocken. Om du skal velge tre låter som oppsummerer det du er glad i – hva blir det da?
– Jeg har oppvokst med at man må høre på hele plater, så jeg tror det må bli utgangspunktet. Han som produserte og miksa Innendørs heter Cris Walla. Og han er jo min helt, han spilte i Death Cab for Cutie før han slutta i 2014 og, av alle ting, flytta til Norge. Det er helt lættis, en historie i seg selv. Men det bandet slapp en plate i 2003 som er min favorittplate noensinne… eller, vent, nei, jeg tar plata før, som heter The Photo Album! Der er det en låt som heter “A movie script ending”, det er et godt eksempel på bra indierock. Men jeg kunne valgt mye fra det bandet her. Det skal du få slippe å høre på nå, det er ting jeg skal ha med når jeg setter meg ned og skriver min egen Death Cab-tekst. 

Glimrende.
– Og så er det Bright Eyes. Conor Oberst er en kar mange elsker eller hater. Jeg elsker ham, og han har sluppet mange plater. Det er to som kom i 2005 – en country-aktig som heter I’m Wide Awake, it’s Morning. Men så slapp han en annen plate – Digital Ash in a Digital Urn. Den er ikke hel-elektronisk, men det er mye elektroniske lyder, og veldig mye fin musikk, blant annet en låt som heter “Gold Mine Gutted”, nummer to på den plata. 

Dette går jo så det ljomer.
– En til… jeg må ha med noe emo. Det er et band jeg ikke begynte å høre på før Iver og Martin snakka om dem – men jeg har alltid hørt om dem. De heter American Football, og er foregangsfigurer for den litt nerdete måten å løse melodiøs hardcore og emo på. De slapp en plate i 1999, så ble de oppløst, og siden kom de tilbake i 2015. Men den første plata heter American Football, LP1, og der er det mye fin. Den mest kjente låta heter “Never Meant”, men det er vanskelig å velge. Jeg er dårlig på enkeltlåter, for meg handler det fremdeles om å høre på hele plater. 

Men underveis glemte jeg å snakke om Chris Walla, vi må jo innom ham helt til slutt. Hvordan kom du i kontakt? Når man har flytta fra USA til Norge, kan jo det også tolkes som et tegn på at man ikke vil bli kontaktet om å produsere indie-plater, for eksempel. Et liv i stille verdighet.
– Nå skal du høre. Annenhvert år har jeg Death Cab-kick. Under ett av disse kickene sto jeg på øverommet, og jeg tenkte, hva gjør Chris Walla nå? Jeg googlet, og der sto det at han bodde i Tromsø. Hva faen? Så jeg sendte ham en DM på Twitter, dette var lenge siden, før Elon kom og ødela alt. Jeg introduserte meg spurte hvorfor han bodde her, og om om han drev med musikk. Så svarte han meg, og oppfordret meg til å sende ham greiene mine. På den tiden hadde han flyttet til Trondheim. Han var fremdeles produsent for band fra indie-verden i USA, i tillegg til noen lokale ting. Så tok det tid på grunn av alt mulig pga covid, men etter mye om og men, skulle vi spille inn denne plata, og vi avtalte å møtes på zoom eller lignende. Jeg fortalte ham greia, viste musikken. Walla er verdens minst gatekeeper-aktige type, han er veldig opptatt av å sjekke ut ny musikk. Jeg vet ikke i hvor stor grad han ønsker å etablere seg i norsk musikkliv, men jeg tror han syntes det var litt gøy å jobbe med noen herfra. Det var også praktisk, sammenlignet med å for eksempel skulle dra til Seattle. Så han gikk med på en avtale som var utrolig gavmild, økonomisk sett. Jeg trodde ikke han skulle gjøre det, og det var en viktig validering for min del. Så sendte jeg sendte emo-demoene som jeg kalte dem, veldig skranglete ting preget av at jeg er sykt dårlig på å spille inn ting i Logic. Men han fikk heldigvis også et liveopptak der vi spilte alle fire, og så hadde vi dialog fram mot studio. Han ville gjøre så mye live som mulig og heller fargelegge ting etterpå. I studio var han super-påskrudd. Vi var i Martins kontrollrom på Paradiso, som er mindre enn de store mikserommene, men man har tilgang på de samme innspillingsrommene. Jeg tror vi hadde 16 linjer som vi kunne bruke, innspillingen fikk en fin undergrunnsfølelse. Han var sykt nøye, men lot oss styre, var ikke bastant, men hadde respekt for hvordan jeg ønsket det skulle være – og så kom han med mange innspill, tips, hvordan man skulle løse lydting. Vi prøvde masse forskjellige mikrofoner, vi ampet og re-ampet gitarene, vi prøvde trommene ute i det store rommet, som ikke brukes så mye i Paradiso nå for tiden. Mens jeg sto inne i tromme-boothen, spilte kontrabass og sang… det var fem dager med sykt gøy, kreativt arbeid. En av dagene kunne ikke Axel være med i studio – da skulle vi spille inn “Hold øyene lukka”. Vi spilte inn første delen uten trommer, på klikk. Så kom vi på, kan vi ikke bruke trommemaskin? Vi fant noe gammal digital drit som lå i studioet og satt og jobbet med det. Så kom Axel, og etter første refrenget kommer han og tar over for maskinen, ødelegger den. Det er et av høydepunktene på plata. 

***

Tre, eller ørten, pianister (gratulerer med jubileet, Morten Gunnar Larsen)

Fred Hersch på Victoria. Foto: Cornelia Kristiansen

Pianist Olga Konkova har skjønt konseptet «stående applaus». Om du virkelig mener at en konsert er så god at du kan stå for det, så reis deg opp med en gang – ikke lid deg gjennom ritualet med å sitte i 20-30 sekunder før du så knirker deg opp i vertikalen, nei, sprett rett opp og bli der, selv om du blir stående alene! Mellom det første og det andre ekstranummeret til Fred Hersch (henholdvsis «And so it goes» av Billy Joel og «Blue Monk» av Thelonious Monk) snudde hun seg og forsøkte å veive med seg resten av salen. Det var ikke alle som ble med på det, men jeg sto i hvert fall. Konserten med Hersch var litt sånn jeg ofte håper at møter med amerikanske mestere skal være – musikk som er dypt innvevd i jazzens kjerne, og som viser hvor stort uttrykksmangfold som finnes der. Hersch spiller låta – improvisasjonene hans svinger aldri ut i det generelle eller umotiverte, men de skifter stadig perspektiv på låtas innmat, gjennom reharmoniseringer, ulike vamp og kontrapunktiske partier. De er morsomme, og springende – noen ganger kan jeg føle at (piano)solister havner inn i et mønster der hver eneste veiv liksom må spilles helt ut, at du skal knytte en sløyfe på hvert eneste poeng. Men hos Hersch får du både utrop, setninger, avsnitt og hele fortellinger. Det er et luntende sug i spillet hans, tempoet bølger opp og ned, noen ganger slukes et slag, og eneren strøs ut et annet sted, andre ganger stopper han og tverrvender. Det ble tre ekstranumre denne kvelden – han avsluttet med en fantastisk versjon av selve låta, «Round about Midnight», kanskje for å sette et definitivt punktum, for hva skal man spille etter den. Så tasset den lille amerikaneren med det smale, eiendommelige ansiktet av scenen, og bare noen sekunder etter luntet han pokker meg ut i salen på Victoria, stilte seg ved baren og møtte kollegiumet sitt. Denne kvelden var jo et pianomøte, ikke bare Konkova, tidlig i konserten hørte jeg også et begeistret lite johooo fra Kjetil Mulelid, og her var også Arthur Kay Piene, Ayumi Tanaka, Jørn Øien, Liv Andrea Hauge og Espen Eriksen. Det var mye å prate om – hilsener skulle utveksles, Steinway versus Bösendorfer skulle veies opp og ikke minst måtte de prate om Billy Joel, som Hersch elsker dypt, og den fremdeles ferske dokumentarserien om ham.

Isach Skeidsvoll på FRAM Kunstfest. Foto: Cornelia Kristiansen

FRAM-arrangør Paal Nilssen-Love har sagt at han liker å se Isach Skeidsvoll gyve løs på et stort konsertflygel, snarere enn de litt medtatte uprightpianoene denne pianisten vanligvis assosieres med. Men det var allikevel passende å se ham bak det nokså rufsete pianoet som festivalen FRAM benyttet seg av på Hellviktangen, Nesodden, forrige søndag. Isach spilte med General Post Office, en Bergensbasert-ish blues-frijazz-kvartett som har holdt på en god stund nå. Tidligere brukte alle fire dresser på scenen, og pussig nok fikk det dem til å se litt mer ulike ut, for to av medlemmene (Skeidsvoll og Aksel Røed) så ofte ut som om de hadde sovet i den dressen, mens de to andre (bassist Torkil Hjelle og trommeslager Sigurd Steinkopf) så ut som de hadde kledd på seg gig-dressen sin. Nå er de litt mer avslappa i antrekkene, og de føles også nærmere hverandre i energi og vibb. Og det er jo viktig for dette bandet. Det finnes folk som synes at Skeidsvolls bruk av albuer, håndflater og det jeg vil kalle manisk fingerpisking av tangentene er litt maniert, at det er noe som han liksom må gjøre fordi det er schticken hans, og at det noen ganger føles litt på siden av hva musikken egentlig er. Men jeg veit ikke, ass. Underveis i konserten på Nesodden føles i hvert fall det Skeidsvollske interessefeltet, som strekker seg fra dæljing og Cecil Taylor-aktig teppebombing av pianoets fulle register, til melodiske soloer, som helt trinnløst og motivert. Og resten av bandet, som avsluttet en lang festivaldag fyllt med hummer og kanari, skjemt og dypt alvor, var også totalt påskrudd. Virkelig totalt, se bare her:

Jeg er ikke sikker, men jeg tror dette bildet er tatt bare noen sekunder etter at den skrikende, dødninghodeskalleformede leir-fløyta til Torkil Hjelle forlot kjeften hans og ble skutt ut i salen, der den knuste på gulvet. Det var et øyeblikk, det også – etter konserten foreslo jeg at det gikk an å spørre om det var noen som hadde med en ekstra. Det må da ha vært noen keramikere til stede denne kvelden, som altså avsluttet med nok et lite høydepunkt i FRAMs forunderlige høstreise. Med-arrangør Paal Nilssen-Love ymta frampå om at det også blir festival til neste år. Det er svært gledelig – de lager noen helt spesielle greier der ute.

En ung MGL ved pianoet sammen med sin gode venn Georg Reiss, som naturligvis også gjester bursdagskonserten i neste uke. Foto: Privat

Å gå sine egne veier kan få noe klisjeartet over seg når man skriver om jazz, men det er noen musikere som legemliggjør dette credoet mer enn andre – og Morten Gunnar Larsen, som fylte 70 år denne uken og som spiller jubileumskonsert på Victoria torsdag neste uke, gjør det kanskje mer enn de aller fleste. Gjennombruddet da debutplata Classic Rags and Stomps mottok en Spellemann i Åpen Klasse var momentant – sånn var det på den tiden.

Larsens interesse for tidlig jazzpiano, ragtime, karibisk og søramerikansk musikk fra samme periode stikker dypt og kom tidlig. Han visste at han måtte til New Orleans, han dro dit alene og følte at han hadde kommet til Mekka. Siden reiste han tilbake, og bodde i French Quarter i en periode fram til 1981, ble medlem av musikerforbundet, spilte en og annen konsert og tok inn alt. Seinere er han blitt æresborger av byen, og da vi for noen år siden skrev en svær sak om norske musikeres pilgrimsreiser til New Orleans på 70-tallet, hadde jeg gleden av å intervjue Larsen. Jeg spurte ham hvordan oppholdet preget rollen musikk har spilt i livet hans:

– Det ble kanskje enda mer meg. I sjelen – det er vanskelig  å sette ord på. De jeg har blitt kjent med i byen i årenes løp har formet meg som musiker. Og det at jeg ble interessert i musikk fra Latin-Amerika, som jeg har spilt mer og mer, skjedde også i New Orleans. Jeg bodde i New Orleans fram til 1981, og fortsatte å reise tilbake til Jazz and Heritage Festival og var der et par måneder på våren. Jeg husker jeg traff Caledonia der og så hvor begeistret de var. De hadde hørt våre historier og kanskje blitt fortalt hvordan det gikk an å sitte litt bak pianoet på Preservation Hall og høre på pianistene som spilte der, akkurat hvordan de aksentuerte. Det er jo en spesiell måte å spille på, som det gikk an å plukke direkte fra kilden. Jeg syntes det var helt utrolig, og det vet jeg at Håkon (Gjesvik, medlem i Caledonia Jazzband, journ.anm) syntes også. 

Går det an å oppsummere hva det låste opp å kunne sitte kloss opptil pianoet på den måten på Preservation Hall?

– Det var dette med… du kan kalle det luft. Vi hadde kanskje tendenser til å stresse litt vel mye, på norsk manér. Jeg satt bak pianoet, og pianisten kunne bare komme med én velplassert akkord… og samspillet med trommeslageren og resten av kompet. Evnen til å ta impulser fra andre snarere enn å gjøre det hele selv. Den følelsen gikk sammen med den herlige lukten i lokalet og i byen i det hele tatt. Det var transparent på en annen måte enn jeg hadde opplevd med innspillinger, og det følte jeg at jeg kunne plukke opp. Aksentueringen, ikke minst. En ekstra dimensjon som kom inn. 

Det å høre på King Oliver-skiver er jo et nøkkelhull å titte igjennom. 

– Ja, det er jo det, på grunn av lydkvaliteten. Jeg kaller det titteskapsmusikk – det er jo fantastisk musikk, men live fikk du romfølelse og en helt annen feeling. Musikerne på de gamle innspillingene var jo unge mennesker også, men dette var folk på seksti og sytti år som hadde opplevd veldig mye mer. Så det var en litt annen feeling. 

Larsens karriere i USA handler også om hans deltagelse i Vernell Bagneris-forestillingen One Mo’ Time, om den eiendommelige pianisten Jelly Roll Morton, som ble satt opp på Michael’s Pub i New York og gjorde suksess i en periode på starten av nittitallet – da byen var preget av en viss Morton-mani, utløst av en svær Broadway-forestilling med Gregory Hines og store greier. Som tolker av disse tidlige, frodige delene av jazzhistorien og omegn, har han nådd langt – og her i Norge er han naturligvis en av de viktigste skikkelsene i denne musikken, som fremdeles rommer store overraskelser og kick. Ta en tur til Victoria neste torsdag og hør selv.

Hodet i skyene

En stor positiv overraskelse i platehøsten kommer fra et nytt prosjekt som kalles Cloud Cuckoo. Det var lanseringskonsert på BLÅ i går, men da måtte jeg dessverre, i profesjonell øyemed, se filmen Spinal Tap II på Ringen kino. Det er leit, for selv om dette høres ut som og er produsert som et veltilpasset og koherent studioalbum, er det også fullt av låter som jeg vil anta suger til seg ekstra mye kraft i konsertsammenheng. Dette er soloprosjektet til Hedda Hammer Myhre, som jeg har hørt tidligere på Moog-synth og vokal i bandet til Eir Vatn Strøm. Hun gjør en god figur der, men viser enda større personlighet her, på et album som beviselig har tålt fem seks gjennomlyttinger så langt. Det heter Under The Moon, og er utgitt via Diger. Musikken er på utsiden basic jazz og omegn-pop, men det er noe mer der. Det er elementer av dream pop, tilløp til mer analytisk motorik a la Stereolab (hun synger også om «the money system»), og Haugesund-aktig psych groove i klasse med Low Frequency In Stereo. Ikke verst. En emosjonell ballade og litt indie er det også her, det er tross alt en kvinne i 2025 som uttrykker seg. Det er også en fin gel med bandet, som består av kjenninger fra indie og jazzomegn-band som Bang Bang Watergun, Soft City og Kanaan. Spesielt kan sistnevntes gitarist Ask Vatn Strøm, og en av de herligste trommisene på scena for tiden, Vegard Staum fra Gausdal. Jeg kommer neste gang.

***

Holy Cow! Fire Fred Frith-favoritter

Fred Frith og Lotte Anker. Foto: presse

Det varsles storfint besøk på konsertserien Blow Out! den kommende tirsdagen. Da kommer nemlig Fred Frith – den uredde gitaristen, multiinstrumentalisten, komponisten og pioneren som siden slutten av sekstitallet har satt preg på musikkens viltvoksende grøftekant. Han var blant annet med på å starte det britiske avant/prog-bandet Henry Cow, og i 1976 låt de sånn som dette her: 

Men det er naturligvis også en stund siden nå, og Friths gigantiske produksjon handler om langt mer enn snurrig prog av fiin gammel årgang. Til Blow Out kommer han med den danske saksofonisten Lotte Anker. De har gjort en rekke konserter og gitt ut en sabla ålreit liveplate sammen, som heter Edge of the Light – på Bandcamp ligger bare de to første låtene ute foran betalingsmuren, men a) resten er også verdt det og b) de to låtene er jo som en liten minikonsert i seg selv, fra den musikalske hilserunden i “Anchor Point” til det fokuserte og langstrakte dramaet i “Run Don’t Hide”. Låtene gir en pekepinn på hva konserter med denne duoen kan romme. Plata ble spilt inn i København, samme dag som finalen i Fotball-VM for herrer i 2010 og i liner notesene skriver Lotte Anker at Marilyn Crispell, som bodde hjemme hos henne, arrangerte finalefest i Ankers kåk. Så dit dro Frith, Anker og møtte Gerald Cleaver, Carla Rodea, Okkyung Lee, Michael Formanek and a couple of Danes og overvar det som skulle vise seg å være en intens, skitten og målfattig affære hvor Andres Iniesta endelig fikk hull på byllen i det 117. minutt. 

 

UANSETT! Friths produksjon er enorm, og for å få noen flere veier inn, kontaktet vi konsertvenn, ordspill-connaiseur og møbelsnekker Hans Jacob Normann og spurte om han hadde noen favoritter. Det hadde han – over til deg, Hans Jacob! Det er Frith fram. 

Mitt første møte med Fred Frith var på Kongsberg jazzfestival i 2006. På det sagnomsuste Byorkesterets hus (revet for lengst) spilte han ett langt stykke på preparert gitar. Det var spesielt små kuler som han lot trille opp og ned gitarhalsen som gjorde sterkt inntrykk på en relativt ung sjel som meg selv –og andre, i alle aldre.

Ikke lenge etter fant jeg dokumentaren «Step across the border» som tar for seg Frith og hans samarbeid med Tom Cora, John Zorn og flere. Visse kilder sier at han har bidratt på mer enn 400 utgivelser… Her er noen favoritter:

 

 

 

 

 

Pop = jazz + omegn

Det har vært og er absurd høy aktivitet i den delen av jazz og omegn vi kaller pop. Og denne popen har faktisk vært en dominerende faktor  og sjangerlandskap her i remsa helt siden starten. Litt fordi det ofte er de facto jazzmusikere eller jazzlinje-studenter med, men først og fremst fordi det er utsøkt musikk. 

Daniela Reyes. Foto: presse

Av den ferske bunken finner vi for eksempel favoritten Daniela Reyes som er klar med oppfølgeralbumet La meg bli ditt gjemmested – nå signet til Jansen Records som også har knallplate på gang med retrosoulbandet Sun Byrd og heftig hypede Himmelskip. Daniela har jobbet med musikk lenge nå, og viser seg fra en noe mer ornamentert side på albumet, med en haug musikere som Ole Morten Vågan og Tuva Halse i besetningen. Men Asker-jentas typiske nærhet er heldigvis fortsatt til stede i rikt monn. Hun skriver låter som ingen andre.

Det samme gjelder Ragnhild Moan, blant annet kjent for sitt arbeid med Liv Andrea Hauges større prosjekter. Med sitt andre soloalbum Might Aswell Cause a Scene under navnet Ragnhild og borer hun usedvanlig dypt i eget følelsesliv etter et vondt brudd. Men med sin berørende stemme og knallmusikere som Kai von der Lippe og Jomar Jeppson Søvik med på laget blir det et mer oppbyggelig stykke kontemporær katarsis enn man kanskje kunne frykte. 

Ragnhild Moan. Foto: Veslemøy Fossdal

Begge disse er selvfølgelig tilgjengelige på LP, og jeg vil anbefale en helgetur innom selve kjernen, sjappa Tiger records i Bernt Ankers gate 10A om du er i hovedstaden.

 

***

Personlige Berg

Espen Berg. Foto: André Løyning

Vi er i besittelse av mange mesterlige pianister her i landet, en av dem er Espen Berg fra Hamar, nå bosatt i Trondheim. Han kjenner vi fra mange sammenhenger, spesielt den meget velfungerende trioen som bærer hans navn, et gigant-prosjekt med TJO, spenstige A Tonic For The Troops, samarbeid med bysbarnet Silje Nergaard, og andre greier. Og som mr. solo piano. Han er endog Steinway-ambassadør! 

Berg er straks ute med soloalbumet The Kempen Concert, så da var det bare å bestige det han selv i Jarretsk ånd har kalt personlige Berg.

Hallo! Du har straks et solo-album ute, dette noble format. Vil du som pianist si at det er det ypperste du kan gjøre på en scene?
— På mange vis er det det, ja. Jeg opplever størst grad av frihet når jeg spiller solo, og det er da jeg har lettest for å forsvinne fullstendig inn i musikken. Samtidig er det noe helt uslåelig ved det å lage god musikk sammen med andre. Jeg får nok mine aller største og mest genuine musikalske opplevelser på konsert som solopianist, men å dele scene og skape noe sammen med andre gir meg helt vanvittig mye energi og glede. Jeg er jo et sosialt vesen fremfor alt, selv om jeg holder på alene ved pianoet en del akkurat nå.

Hva slags label er det som utgir denne nye plata?
—Det er en LA-basert label, Kite Records, som drives av låtskriver og produsent Toby Gad. Jeg og Toby er i hver vår ende av strømmetall-skalaen, og Toby har jobbet med «alle» de store popartistene. Han kom over musikken min ved en tilfeldighet i sommer og tok kontakt med meg. Jeg tror det var sånn at han kom i snakk med produsenten Espen Berg (fra EDM-duoen Seeb, etc.) og at Espen nevnte at det finnes en jazzpianist ved samme navn. Noen ganger går faktisk forvekslingen i min favør… Toby er i utgangspunktet jazzpianist selv, og han har vært stor fan av Keith Jarrett og Köln-konserten hele livet. Når han hørte solomusikken min mente han at han hadde funnet «en pianist som kan spille improviserte solokonserter av samme kvalitet som Jarrett». Store ord, og det er hans ord. Men derfra gikk det neimen meg ikke lang tid før vi hadde satt en releasedato for et nytt album med et konsertopptak jeg hadde liggende.

Hva med tanker om å være flink mesterpianist, til og med «GENI» – det gir jo noen assosiasjoner av og til, og blir nevnt som en litt forstyrrende faktor med folk fra Jarrett til Glenn Gould. Andre snakker om toppidrett. Hva slags forhold har du nå til eget og dine forbilders virke?
— Jeg synes selvsagt det er utfordrende å bli sammenlignet med for eksempel Keith Jarrett, fordi jeg har utrolig stor respekt for hans produksjon og musikalitet. Samtidig så vet jeg ikke om noen andre pianister som spiller og improviserer på samme måte som han. Som solopianist har jeg hele tiden vært opptatt av å strekke meg i retning av en sjangeroverskridende, melodiøs, virtuos og fullstendig spontan metode for å skape musikk, og det er Keith Jarrett som er den viktigste referansen for meg her. Köln-konserten var den første plata jeg hørte av Keith, og det var som 20-åring i 2003. Da bestemte jeg meg for å forsøke å få til noe av det samme en eller annen gang. Mest fordi jeg syntes selve metoden og konseptet virket så utrolig frigjørende og kraftfullt i seg selv, og fordi det også var noe jeg kjente igjen i min egen måte å spille og improvisere på. Det tok allikevel 16 år før jeg følte meg klar for å spille en fullt improvisert solokonsert. 

Endelig voksen …
— Nå som jeg har gitt ut et knippe improviserte soloplater og spilt en del konserter, så føler jeg vel egentlig mest på at jeg er glad for å kunne få holde på med dette og samtidig få mye fin tilbakemelding på musikken min. Jeg er glad for at mange kjenner igjen metoden til Keith i måten jeg spiller, men allikevel opplever at musikken har min signatur. Det er sånn jeg vil ha det. Selv om jeg etter hvert har hørt mange av Jarretts improviserte solokonserter har jeg aldri gått inn for å kopiere måten han spiller på. Jeg forsøker bare etter beste evne å komme nærmere en måte å spille på der jeg kan skape det jeg drømmer om – helt uhindret – i «realtime». Akkurat nå har jeg ordentlig kick på å imitere Bach med en form for kontrapunktisk impro, og det er sånn jeg bygger stein for stein i det her improkonseptet. Helt uhøytidelig og intuitivt, gjennom imitasjon og lek.

Apropos Keith, den nye spillefilmen og jubileum for Köln-konserten, har det vært en epokegjørende lytteropplevelse og inspirasjon for deg? Noen andre eksempler?
— Ja, fullstendig avgjørende! Jeg hadde akkurat begynt på Jazzlinja i Trondheim da jeg hørte Köln-konserten første gang, og det slo meg at denne musikken har en helt egen tilstedeværelse og flow. Jeg ble veldig inspirert og fascinert over at det var mulig. Samtidig tenkte jeg at «dette vil jeg også gjøre!». Og så begynte jeg å ta opptak av egne improviserte strekk. Det var en slags flow der også, men også masse paralyse. Jeg hørte at jeg lette etter toner som ikke kom når de skulle, og heller ikke kom ut som de samme tonene jeg så for meg – men jeg hørte også mye potensiale. I 2003, da jeg fikk tak i Köln-konserten, så var det i iTunes’ spede barndom. Jeg piratkopierte hele musikkbiblioteket til Eivind Lønning (fantastisk samling), og av en eller annen grunn endte jeg opp med bare halve plata. Så helt frem til for et par år siden hadde jeg ikke hørt annet enn Part I og Part II B.

Ha ha. Directors cut.
— Jeg tror ikke jeg kommer på andre eksempler som har vært like avgjørende for meg. Filmen så jeg forresten for et par uker siden, og den var innmari bra! Da jeg kom ut av kinolokalet tikket første anmeldelse av den nye soloplata inn, og det ble jo prikken over i-en den kvelden.

Har du noe som kan irritere deg under spilling, slik som de mange historiene om Keiths varhet for hosting og stolknirk?
— Ja, helt klart. Jeg kjenner meg igjen i historiene om Keith, men det er én stor forskjell her. Keith plasserte seg over publikum, mens jeg trives best sammen med dem. Å spontankomponere en solokonsert krever lytting og et fokus uten sidestykke, og jeg klarer ikke å unngå å registrere host og støy fra salen. Men jeg er av typen som alltid ønsker å fikse noe på best mulig måte, og jeg er jo i bunn og grunn en grei kar. Når jeg først sitter på scena og spiller så tjener det ingen, og i hvert fall ikke musikken, at jeg stopper opp og ber folk slutte å hoste. Jeg har spilt improviserte solokonserter med publikummere som kommer deisende inn etter konsertstart med mobil som ringer, med røykvarslere som piper hvert 40. sekund, og med publikummere som roper ut musikalske ønsker mellom «låtene». Ja – det setter meg litt ut, men jeg ønsker fremfor alt å lage god musikk. Sånne ting som ligger bortenfor min kontroll blir jeg bare nødt til å la passere, og så må jeg bare forsøke å komme inn i en god flow igjen. Alt i alt blir støyen en del av narrativet, og så handler det bare om hvordan jeg utnytter mulighetene som ligger der.

Tenker du, slik jeg kan gjøre som lytter, plutselig på helt prosaiske hverdagsting eller ville fantasier mens du spiller, eller er du 100% til stede i det pianistiske arbeidet?
— Når jeg spiller solokonserter er jeg stort sett 100% til stede hele tiden, men det hender at jeg plutselig får noen tanker som gjør at jeg mister fokus. Det kan for eksempel være at jeg blir oppmerksom på noen som er i salen, eller at noen hoster. Da kan jeg bli selvbevisst og kanskje også litt mer kritisk til det jeg spiller. Jeg har spilt konserter der jeg har såpass lave skuldre at jeg også begynner å tenke på helt hverdagslige ting, sånn som middagsplaner eller familielogistikk, men det er primært i andre settinger og ikke på solokonsertene mine.

Ja, jeg så deg fikse mer spilletid på mobilen til barnet ditt under en trio-konsert i Bergen en gang. Hvordan forbereder du deg til en solokonsert – kom igjen – du må ha noen stikkord med deg inn i hodet i salen?
— Hehe, dette er kanskje noe av det jeg synes er mest fascinerende med å spille improviserte solokonserter. På konsertdagen tenker jeg mye på selve konserten og hva jeg har lyst til å fylle den med. Jeg ser for meg ulike scenarioer der jeg spiller enten sånn eller sånn, men så har jeg bestemt meg for at jeg ønsker å holde det så åpent og fritt som overhodet mulig, og da blir utfordringen å la disse ideene passere. Det blir som en slags mindfulness-øvelse.

Men så …
— Helt frem mot konsertstart, og til og med på vei inn på scenen, så tenker jeg på ulike åpningsscenarioer. Men når jeg setter meg ned foran pianoet handler det utelukkende om å tømme hodet og begynne å lytte. Jeg ser for meg begynnelsen av konserten som et veivalg, med massive konsekvenser. De første tonene setter premissene for resten av konserten, siden alt skapes reaktivt – basert på det som har vært. Derfor bruker jeg noen sekunder på å lytte til rommet og kjenne litt på stemningen, for å se om jeg hører for meg noe. Og så går jeg for det, forplikter meg til å følge opp, og skaper resten av konserten ut ifra den første melodien, akkorden, rytmen eller teksturen. 

Derfra går jeg inn i en simultanprosess der jeg både skaper, lytter, samler og strukturerer innhold, som til syvende og sist skal ha en meningsbærende effekt. Det gjør jeg i hovedsak ved å gjenbruke og videreutvikle elementer som dukker opp underveis, for å skape form og gi musikken en klar identitet. Ofte avslutter jeg en solokonsert med å ta igjen åpningen av konserten. En ganske grunnleggende formteknikk, men det funker jo.

Hva slags by er Kempen, og kan du gi en inngående beskrivelse av flygelet de hadde da du besøkte den?
— Jeg fikk en forespørsel om å spille solokonsert i Kempen i begynnelsen av 2024 en gang. Jeg er notorisk dårlig med booking, så sånne henvendelser setter jeg umåtelig stor pris på. Konsertlokalet er en medium stor kirke, og der står det et ganske så fint Steinway D-flygel. Ikke helt nytt og strøkent, men veldig fint, altså. Godt stemt var det også, og det er kanskje noe av det aller viktigste for meg. Klangen i rommet var typisk «kirkete», men heldigvis ikke for masete, så det var enkelt for meg å fylle rommet med noen få toner og la meg inspirere av lyden.

Er det slik at du gjenkjenner et Steinway med bind for øynene og neseklype?
— Det har jeg ikke prøvd, men det tipper jeg at jeg gjør, ja! Jeg er ganske sikker på at jeg kan høre lengden på flygelet også. I hvert fall hvis det er et Steinway. Og Bösendorfer hadde jeg nok også klart å kjenne igjen. Men spørs om neseklypa gjør det vanskelig å kjenne igjen en god årgang.

Du skal snart spille i Kina – er alle konserter pr. def. like som ubrukte lerret, eller tenker du på hvor du er når du spiller?
— Jeg tror helt ærlig at alle solokonsertene mine har det samme utgangspunktet, uavhengig av sted og tidssone. Det er allikevel drøssevis med faktorer som påvirker musikken og meg, både før, under og etter konsert. Alt er med på å sette en stemning, og det gjør noe med hvordan jeg føler meg, og hvordan musikken blir. Når jeg først har satt i gang å spille så handler det bare om å være i musikken og skape noe jeg tror på selv. Hvis jeg ikke hører lyd fra publikum, så forsvinner jeg inn i en boble. Da kan det føles merkelig å stoppe opp og ta imot applaus. Det føles litt som å forflytte seg til et annet sted.

Jeg gleder meg til å reise tilbake til Kina i oktober, og denne gangen er det med trioen. I juni spilte jeg solokonserter i Nanjing og Huangzhou, og selv om applausen låter annerledes enn, la oss si Tyskland, så var mottakelsen like god og entusiastisk som alle andre steder jeg har spilt. Det synes jeg er fint, og det gjør at jeg får lyst til å reise mer rundt i verden med soloprosjektet mitt.

Du er jo involvert i en rekke prosjekter – er det andre måter å få opplevd deg på fremover?
— Jeg spiller ganske mye med trioen i oktober, i Kina og Nord-Norge, og så tar jeg tidlig juleferie fra november. Eller det vil si, da går jeg inn i undervisnings-, komposisjons- og ferdigstille-et-par-album-modus. Til våren skal jeg spille en del med trioen (Norge og Færøyene), Hildegunn Øiseth Quartet (Norge, Sveits, Tyskland og Romania), Silje Nergaard (Nederland og Norge), A Tonic For The Troops (Østlandet og Nord-Norge), samt en ny duo med vokalisten Miriam Kibakaya (Norge). Datoer kommer på nyåret.

Og – farlig spørsmål til slutt – er det noen nye eller unge pianister i inn- eller utland du mener leserne våre burde være obs på?
— Absolutt, og heldigvis! Jeg synes det er herlig å se at det finnes pianister som tar improvisasjonen tilbake i den klassiske musikken, som Johanna Summer eller Alma Deutscher. Det er noe jeg brenner for, fordi jeg selv er dypt inspirert av klassisk musikk som solopianist – selv om jeg ikke har noen formell, klassisk bakgrunn. Jeg tror det er tonespråket, stemmeføringene, harmonikken, de episke klangene og den gjennomtenkte strukturen jeg lar meg forføre av. Minst like mye som jeg er blitt inspirert av jazztradisjonen.

Ellers er det også noen vilt bra talenter på jazzlinja i Trondheim akkurat nå. Jeg setter utrolig stor pris på å ha en fot innenfor det unge miljøet her i byen. Det holder meg både oppdatert, inspirert og skjerpet. Samtidig er det også fint å få være å påvirke litt og dele erfaringer som forhåpentligvis gjør de bedre rustet til et liv i endeløs pengenød og dyp inspirasjon. Neida, joda. Neida.

For mer om solopiano, improvisasjon, jazzens mirakel, Keith Jarrett og mer til, anbefaler vi så klart at dere skaffer dere billett til spesialvisningen av spillefilmen KÖLN 75 som Jazznytt gjør sammen med Diechman Bjørvika i Oslo. Dette skjer onsdag 15. oktober, og i tillegg vil det være en samtale med en annen stor norsk pianist: Jon Balke. Se mer info her. 

 

***

Heftige tak på Torshov

Langendorf United. Foto: presse

Langendorf United – det høres kanskje ut som navnet på et fotballag i de lavere tyske divisjoner, finansiert av rike lyttere av Asbjørn Slettemark og kompanis podkast Dritte Halbzeit. Men det er et ekte svensk band, og et skikkelig fett et også. Nylig kom andrealbumet Undercover Beast, og til uka skal de spille oppe på Cosmopolite. Da vil jeg anta at det blir utrygt å henge på Måka aka Bar Albatross etter gigen, for dette er world jazz som folk som bor eller frekventere barer der oppe simpelthen elsker. Tenk ethiojazz og afrobeat og varm karavanejazz, men også med noe rocka underlag. Det jeg skriver her minner om noe Geir Salvesen en gang beskrev en årgang Chateau Musar som: «For en smaksbombe. Fullstappet av sviske, daddel, varmt kjønn og kamelsvette i lukten. Som et dampende harem i heten.» Jeg skal ikke forsøke å emulere denne språkføringen mer, bare si at det er eggende og snirklende grooves og melodifigurer som passer godt i Milouds stue. Og vel så mye som ørkenen er det rett og slett svenske landskap jeg tenker på, Johan Lindström, Tonbruket og sånt noe.

Sjefen sjøl og låtskriveren er Lina Langendorf på diverse saksofoner. Hun gikk i sin tid sammen med Ole Morten Vågan og Kjetil Møster på jazzlinja i Trondy, og har tilbrakt masse tid i Etiopia og på Mali siden, og spilt med folk som Mulatu Astatke og Vieux Farka Toure. Plata kommer ut på det svenske indielabelet Sing A Songfighter, og hennes gamle skolekamerat Ole Morten er som på forrige album med på kontrabass. Daniel Bingert spiller tangenter og gitar, Andreas Werliin på karakteristisk sylskarpe beats, mens norgesvenn Martin Hederos bidrar med enda flere tangenter — og bratsj. Som man ser er dette flere av Sveriges fineste jazzmusikere, og sistnevnte er så klart også med i oslorockens favorittband numero uno, Soundtrack of our Lives. Han traff jeg forøvrig først tidlig på nittitallet da han var med i det Detroit rock-inspirerte Göteborg-bandet Nymphet Noodlers. Hei hvor det går. 

***

Trompeten, kapittel to: Hornbostel-Sachs/Sachs-Hornbostel

The Last Trumpet av William Blake (malt et sted mellom 1780 og 1785)

…asokoben, chilchil, bompate, yiraga, ebor corno, hak-gediga, flicorno, horagai, khorototo, imphalamhala, nagak, molino, inhuragane, rozhok, tecciztli, pindakati, quartposaune, küllküll, tuhirauso, stroit, tuthorn, luba, kimama, terzpozaune, mwana nzambi, nyamarra, overtova, mpandi-ngoni, ukari, ukuk, ndoje, nodule, ndamba…

De to trompetene som Carter og Carnarvon fant i Tutankhamons gravkammer, har både lite og mye å gjøre med instrumentet vi kaller trompet i dag. Ordet “trompet” kan i det hele tatt bety så mangt, langt mer enn de fleste av oss nok vil forbinde med det. På starten av 1900-tallet satte de tyske musikkviterne Curt Sachs og Erich von Hornbostel seg fore å lage et system for klassifisering av musikkinstrumenter, som i dag er blitt et slags deweys desimalsystem for ting som lager lyd. Hornbostel-Sachs er et sinnrikt katalogsystem, forsøksvis utformet på en måte som gjør at alle slags instrumenter fra alle verdens kulturer og tidsaldre, også fremtiden, kan finne sin plass. 

(Erich von Hornbostel: Født inn i en musikkfamilie av saksisk adelsslekt. Studerte først kjemi før et møte med den eksperimentelle psykologen og musikkforskeren Carl Stumpf ledet ham inn i studiet av psykoakustikk. Arbeidet deres la etter hvert grunnlag for opprettelsen av den etnomusikologiske samlingen Berliner Phonogramm-Archiv, og det var da han jobbet her at han støtte på Curt Sachs. Sachs hadde bakgrunn fra musikk, men skrev en doktorgradsavhandling om den florentinske renessansebilledhuggeren Andrea del Verrocchio. Etter hvert ble han dratt mer mot musikken igjen, han ble direktør for Staatliche Instrumentensammlung, gav ut verket Real-Lexicon der Musikinstrumente, før han og Hornbostel gjorde sitt epokegjørende, om enn kontroversielle, taksonomiske arbeid. Sachs kom ikke fra saksisk adelslekt, han var en jøde fra Berlin, og da nazistene kom til makten i 1933 mistet han dermed alle sine stillinger. Han flyttet først til Paris, så til New York, der arbeidet fortsatte, først på New York University, og til som professor ved Columbia, som han var frem til sin død i 1959.) 

(Hornbostel-Sachs er også kjent under et annet navn: Sachs-Hornbostel.) 

I Hornbostel-Sachs deles instrumentenes verden i fem hovedgrupper. Idiofoner er instrumenter hvor vibrasjonen fra instrumentet i seg selv lager lyden (rytmepinner, for eksempel). Hos membranofoner, kommer lyden fra en vibrerende membran (en tromme). Det finnes kordofoner, hvor lyden kommer fra vibrerende strenger, mens elektrofoner naturligvis dekker det som finnes av elektroniske instrumenter. Til sist har vi aerofoner. De som lager lyd ved å få et luftlegeme til å vibrere. Aerofonen er på mange måter sværingen blant disse kategoriene. Her finner vi jo blant annet menneskestemmen. I tillegg har vi det vi kaller frie aerofoner, sirener eller hurrer, som svinges rundt i luften og lager ulelyder. Siden har vi naturligvis også blåseinstrumenter, der den svingende luftmassen er avgrenset til en rør- eller karformet resonator. 

Når man snakker om trompeter innenfor Hornbostel-Sachs, er det ikke bare ventiltrompeter av messing det er snakk om. Den kan like gjerne være et konkylieskjell, mest kjent fra ulike stillehavsøykulturer, men brukt over alt fra Andesfjellene og Mellom-Europa til India, hvor shankhaen er tett knyttet opp til den hinduistiske guddommen Vishnu og finnes i alt fra sin enkle ubehandlede skjell til overdådige, utskårne kunstgjenstander. I Tibet kan trompeten være en kangling, som er hoftebenet fra et menneske, det kan ha kommet fra en dømt kriminell eller en respektert læremester, og som blåses i under begravelser og chöd-ritualer. Og hvem kan glemme VM i Sør-Afrika og det globale gjennombruddet til plastrøret vuvuzela – også det en trompet på sitt vis, naturligvis. Mange store mesterskap har egne låter, naturligvis. Noen har en egen look også – tenk for eksempel det særegne lyset som preget fotball-VM i USA 1994. Men er fotball-VM i 2010 det eneste vi kjenner til som hadde et helt eget sound? 

Trompeten kan også være det slangeformede kromatiske instrumentet serpent som kommer fra zinkfamilien og som ble oppfunnet av Edmé Guillaume i Auxerre rundt 1590. Det instrumentet brukte 150 år på å spre seg til tysk musikk-kultur, og nøt stor popularitet i Europa fram til 1800-tallet. Serpenten var gjerne laget av mørkt valnøtt-tre og messing og hadde en vakker, forførerisk og faretruende form. Årsaken til at den gikk av moten kan rett og slett ha vært at spillerne fikk for stor tillit til de nye klaffesystemene som ble introdusert ved inngangen til det nittende århundre. Intonasjonen var ikke helt pålitelig og noe av den opprinnelige serpentkunsten gikk tapt – en perfid kritiker sa at lyden av hornet minnet om “a great, hungry or rather angry, essex calf.” Synd – den hadde stukket seg ut i orkestergraven, og på konsertscenen, om den fremdeles var i utstrakt bruk. 

I Kenya finner vi den dag i dag trompetinstrumentet oporo, som er et antilopehorn hvor man blåser inn fra siden av hornet, nesten som en tverrfløyte. Instrumentet er ofte pyntet med perler. På Ny-Guinea har man også benyttet seg av slike sideblåste dyrehorn. I begynnelsen ble den indiske shringaen laget av et bøffelhorn, men etter hvert er dette ordet blitt brukt om flere forskjellige trompetinstrumenter i regionen. Det finnes keramiske trompeter fra Peru, mens lurene fra Nord-Europas bronsealder er et tidlig eksempel på metallinstrumenter fra dette området. De seks lurer fra Brudevælte, funnet av bonden Ole Pedersen ved Fuglerupgaard nord for Lynge i Nordsjælland, i 1797 da han gravde i blåleira etter torv, er det aller mest kjente eksemplet: fantastiske kunstferdige gjenstander, som slynger seg opp rundt utøverens nakke, med schallstykker som ser ut som flyvende tallerkner. De seks lurene kom i tre speilvendte par, som antageligvis hadde blitt brukt i seremonier. Danmark har den dag i dag fem av dem, mens den sjette Brudevælteluren ble gitt i gave til den russiske tsar Nikolaj den første under svært krevende diplomatiske drakamper på midten av 1800-tallet, og den befinner seg den dag i dag i Eremitasjen i St. Petersburg. 

Trompeten er med andre ord så mangt – selv om den alltid også er instrumenter der lyden frambringes ved at leppene presses mot blåseenden, som ofte er utstyrt med et munnstykke, og som deretter settes i vibrasjoner.  Ved overblåsing kan man frembringe ulike naturtoner – oktaver, kvinter, kvarter, terser. Ved manipulasjon av lengden på røret det blåses igjennom, kommer flere toner til.  

Vi har hatt den med oss siden den siste delen av steinalderen. Den dukker opp i dødehavsrullene og hos den greske historikeren Herodot, som sammenligner lyden med brekingen til et esel. Grekerne kalte trompeten salpinx. Fra det 96. antikke OL (396 f.kr), ble trompetblåsing innlemmet i tevlingen, sammen med en herold-konkurranse hvor folk ropte beskjeder og det ble lagt stor vekt på både uttale og volum. Herodorus av Megara var den store trompetmesteren, han vant ti slike mesterskap. Han var kjent for sin størrelse, og for det infernalske volumet når han blåste. Så marsjerte hunerne mot det kinesiske Han-dynastiet mens de blåste i trompeter – og led brutale tap. 

I kapittel 10 av fjerde Mosebok får Moses detaljerte instruksjoner om hva hatsotserahen, som instrumentet heter, skal brukes til: 

Herren sa til Moses: Lag deg to trompeter! Du skal lage dem av hamret sølv. Disse skal du bruke når du kaller menigheten sammen, og når leiren skal brytes. Når de blåser i dem, skal hele menigheten komme sammen hos deg ved åpningen til telthelligdommen. Blåser de bare i den ene, skal lederne, overhodene for Israels tusener, samles hos deg. Når dere blåser lange støt, skal de som har leir mot øst, bryte opp. Når dere blåser lange støt for andre gang, skal de som har leir mot sør, bryte opp. Når de skal bryte opp, skal det blåses lange støt. Når forsamlingen kalles sammen, skal dere gi signal, men ikke blåse lange støt.

Det er Arons sønner, prestene, som skal blåse i trompetene. Dette skal være en evig ordning for dere, fra slekt til slekt. Når dere drar i krig i deres eget land mot en fiende som går til angrep på dere, skal dere blåse lange støt på trompetene. Da skal Herren deres Gud huske på dere, så dere blir berget fra fiendene. På gledesdagene og i høytidene og på nymånedagene deres skal dere blåse i trompetene når dere ofrer brennoffer og fredsoffer. Det skal være en påminnelse om dere hos deres Gud. Jeg er Herren deres Gud.

Oldtidens Israel ble erobret av assyrerne, som etterlot seg bilder av trompetister, to og to, i militære og seremonielle prosesjoner. Deres trompet het qarna, og var senere å finne i deler av Persia og Nord-India. Babylonerne brukte også qarnaen, og da de erobret Jerusalem noen hundre år etter assyrerne, la de Salomos tempel i grus. Selevkidene, en herskerslekt som stammet fra en av Aleksander den stores generaler, kom siden til Jerusalem – også de var kjent for sitt krigerske trompetspill. 

Siden kom romerne. De hadde arvet sine messinginstrumenter fra etruskerne og kalte dem ting som lituus, tuba, buccina og cornu. De erobret Judea og satte inn Herodes som vasallkonge. Så brøt den første jødisk-romerske krigen ut. Millitærkommandanten og historikeren Josefus deltok først i opptøyene mot romerne. Han ble tatt til krigsfange, men vant en loddtrekning, og klarte å snike seg unna den sikre død ved å smigre fiendens hærfører, Vespasian, ved å fortelle ham at det var han som egentlig burde være Romerrikets keiser. Og Vespasian ble keiser, og Josefus fikk overvære de blodige felttogene som den nye keiserens sønn, Titus, ledet mot Jerusalem i år 70. Josefus skrev ned det han så, i beretningen Den Jødiske krig, som leses fremdeles. 

Festningsverket som forsvarte tempelet i Jerusalem, kaltes Antoniaborgen. Romerne ventet til natten var på sitt mørkeste. Tyve soldater tok med seg én enslig trompetist og klarte å snike seg inn i borgen: Etter at de hadde skåret over halsen på de første sovende vaktene de fant, tok de seg opp på muren; der ga de trompetisten ordre om å blåse. Slik ble resten av vaktene vekket, og de rømte før de kunne se hvor mange som sto på murene. Dels var det på grunn av frykt, dels var det lyden av trompeten de hørte. De så for seg at fienden sto der i stort antall. Den fjerde august i år 70 ble det andre tempelet i Jerusalem rasert. 

Romerriket falt noen hundre år senere. Ifølge Curt Sachs, forsvant trompeten dermed i stor grad fra Europa. Den vendte tilbake under korstogene på 1000-tallet, som krigsbytte fra arabiske land. Da var ikke lenger munningen på instrumentet kjegleformet, slik det hadde vært tidligere, det hadde derimot fått den krumme fasongen vi kjenner i dag. Sarasenerne hadde kalt instrumentet buq, det samme ordet de brukte om horn. Det er et ord de i sin tid kan ha fått fra romerne, som hadde brukt buccina om flere forskjellige typer instrumenter. Vår tids litt forvirrende bruk av horn om nær sagt alle slags instrumenter i jazzlingoen, er med andre ord ikke særlig ny. Fra gammelhøytysk dukket også ordet trumba opp. I italienske kilder har man funnet ordet trumbuono i bruk i skriftlige kilder tilbake i det åttende århundret. Og da den florentinske dikteren Dante Alighieri skrev Den guddommelige komedie på starten av 1300-tallet, tok han endelig ordet trombetta i bruk.

***

Av Filip Roshauw og Audun Vinger